Avslutningsvis omtales kort et par forslag til lovendringer på områder som ikke er behandlet i høringsnotatet. Bemerkninger til høringsnotatet

Transkript

1 Høringsuttalelse til Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat om forslag til endringer i tvisteloven tvistelovevalueringen avgitt av Den norske dommerforenings fagutvalg for sivilprosess den 8. oktober 2018 Innledning Den norske Dommerforenings fagutvalg for sivilprosess avgir med dette høringsuttalelse på vegne av Den norske Dommerforening (Dommerforeningen). Grunnleggende premisser for departementets vurderinger og endringsforslag fremgår innledningsvis i høringsnotatet. Disse er også sentrale når Dommerforeningen avgir sin høringsuttalelse. De overordnede hensyn bak tvisteloven er summarisk gjengitt i høringsnotatets punkt 2.1: «en mer effektiv rettspleie som gir raskere, billigere og riktigere tvisteløsning for partene, og som bidrar til rettsavklaring». Det ble videre lagt opp til en «kulturendring blant dommere og advokater når det gjelder saksbehandlingen for sivile tvister ved blant annet økt dommerstyring, et gjennomgående proporsjonalitetsprinsipp det vil si at saksbehandlingen og sakskostnadene skal stå i et rimelig forhold til sakens betydning og en mer konsentrert behandling av sakene». Det fremgår av punkt 2.3 at den ønskede kulturendringen ikke har funnet sted som forutsatt målt i antall rettsmøtetimer ved hoved- og ankeforhandling, men at det for øvrig er målt en samlet sett mer effektiv behandling av sivile saker. Det er observert en «ikke ubetydelig produktivitetsøkning» i tingrettene, mens det for lagmannsrettenes del har vært en reduksjon i antall behandlede tvistesaker per dommerårsverk. Dommerforeningen vil i høringsuttalelsen ha hovedfokus på hvorvidt de foreslåtte endringene må antas å bidra i retning av økt «kulturendring» og til å oppnå formålene bak tvisteloven for øvrig. Videre om forslagene går tilstrekkelig langt, eller om det er andre endringer som på bedre måte vil ivareta de nevnte hensyn. Fra et dommersynspunkt er det videre sentralt at regelverket er fleksibelt i den forstand at både saksforberedelse og gjennomføring av hovedog ankeforhandling kan tilpasses den enkelte sak på en mest mulig hensiktsmessig måte, samtidig som fleksibiliteten ikke går på bekostning av forutberegnelighet for det rettssøkende publikum eller en forsvarlig gjennomføring av saken. Et rettspolitisk spørsmål er i hvilken grad tvisteloven skal bidra til best mulig utnyttelse av de begrensede ressursene domstolene er tildelt. Dette har en side mot hvilken domstolsbehandling som skal anses tilstrekkelig og god nok, skjønt likevel forsvarlig, og hvilke virkemidler som skal være tilgjengelig for å sikre en hensiktsmessig ressursutnyttelse. Reglene om småkravsprosess og kravet til ankesum er eksempler på beløpsmessige og faste grenser vedrørende tilgang til prosess og ankedomstol. Adgangen til å sette preklusive frister, avskjære bevis eller begrense varighet av hoved- og ankeforhandling er andre virkemidler som vil bidra til hensiktsmessig ressursutnyttelse. Det samme gjelder adgangen til å nekte anke fremmet til ankeforhandling dersom nærmere vilkår er oppfylt. Spørsmålet er hvor 1

2 omfattende muligheter domstolene skal gis til å foreta konkrete avveininger av hvilke virkemidler som bør tas i bruk. På generelt grunnlag kan det sies at Dommerforeningen ser positivt på en utvidelse av adgangen til både å begrense bevisførselen og varighet av hovedog ankeforhandling, samt at det etableres en lavere terskel for å kunne nekte anke fremmet til ankeforhandling. Det er i den sammenheng av betydning at det ikke åpnes for omfattende prosess rundt mulige unntaksbestemmelser, da det vil lede til at et regelverk som i utgangspunktet skal sikre god ressursutnyttelse, ikke gis tiltenkt effekt. Med bakgrunn i disse overordnede hensynene har Dommerforeningen innvendinger mot departementets forslag på enkelte punkter. Dette gjelder særlig adgangen til ankenektelse, der Dommerforeningens syn er at departementets forslag om uendret videreføring av nåværende bestemmelse ikke anses å gi ankedomstolen tilstrekkelige virkemidler til å kunne ivareta hensynet til god ressursutnyttelse. Videre foreslås det endringer under omtalen av punkt 3.1 Planmøte, i den hensikt å gi domstolen tilstrekkelige verktøy til å sikre en god og fleksibel prosess med hensiktsmessig bruk av ressurser. På mer prinsipielt grunnlag har Dommerforeningen innvendinger mot departementets forslag til forholdsmessig begrensning av sakskostnader som kan kreves erstattet av den tapende part, jf. punkt 6.2 og forslaget om en vidtgående adgang til å kreve retten satt med «juridisk kyndige» meddommere i punkt 4.3. I det følgende vil høringsuttalelsen følge høringsnotatets systematikk, og de hovedhensynene det er redegjort for innledningsvis vil bli drøftet knyttet opp til de enkelte kapitler i høringsnotatet. Avslutningsvis omtales kort et par forslag til lovendringer på områder som ikke er behandlet i høringsnotatet. Bemerkninger til høringsnotatet Kapittel 3 Aktiv saksstyring 3.1 Planmøte Under saksforberedelsen for ting- og lagmannsrettene er en mer aktiv saksstyring fra forberedende dommers side en nyvinning ved tvisteloven. Dette gjelder særlig reglene om planmøter i tvisteloven 9-4. Den uttalte målsettingen fremgår av bestemmelsens første ledd; å oppnå en rask, prosessøkonomisk og forsvarlig behandling. Dommerforeningens vurdering er at planmøtene fungerer etter sin hensikt, og at de utgjør et godt verktøy for å oppnå en raskere og mer prosessøkonomisk behandling av den enkelte sak. At det i 9-4 annet ledd bokstavene a) til i) listes opp hvilke momenter som skal drøftes i planmøtet, anses disiplinerende for både dommere og parter, og sikrer en forsvarlig saksforberedelse. Erfaringsvis er ikke samtlige momenter som listes opp nødvendig å drøfte i 2

3 hver enkelt sak, og opplistingen bør verken anses obligatorisk eller uttømmende. Likevel bør de mest sentrale elementene fremgå av listen. For øvrig bemerkes det at «planmøte» eller «planleggingsmøte» er et godt innarbeidet begrep som med fordel kunne benyttes i lovteksten. Dette kunne eksempelvis føyes til allerede i bestemmelsens overskrift: «Saksstyring. Plan for den videre behandling. Planmøte/planleggingsmøte» og gjentas i parentes i tredje ledd: «Drøfting etter annet ledd skal skje i rettsmøte (planmøte/planleggingsmøte), som kan være fjernmøte». Det anses naturlig at et innarbeidet begrep, som også benyttes i domstolenes kommunikasjon med partene (da ofte som «planleggingsmøte» iht. saksbehandlingssystemets maler), kan gjenfinnes i lovteksten. Til punkt Tidspunkt for planmøte Tvisteloven 9-4 annet ledd pålegger retten å legge en plan for den videre behandlingen av saken «straks» etter at tilsvar er inngitt. Det innebærer at planmøte skal avholdes straks, jf. bestemmelsens tredje ledd. Et ledd i den videre planleggingen er å vurdere om det bør gjennomføres rettsmekling, jf. bokstav a). I enkelte saker kan det være klart allerede før planmøte holdes, at partene ønsker rettsmekling. I slike saker kan det være hensiktsmessig å avvente planmøtet, og dermed ikke avholde dette «straks». Ved en endring som foreslått av departementet innføres kriterier for å utsette planmøtet. Enten som forslag 1) når retten «anser det som nærliggende at saken kan løses i minnelighet gjennom mekling» eller som forslag 2) når retten anser det som «hensiktsmessig å forsøke å løse saken i minnelighet straks tilsvar er inngitt». Det er Dommerforeningens oppfatning at dagens regelverk i praksis anvendes slik at det gir tilstrekkelige grad av fleksibilitet, og slik at planmøtet utsettes etter dommerens konkrete skjønn der det anses hensiktsmessig. Dommerforeningen er ikke kjent med at det i praksis oppstår problemer knyttet til utsettelse av planmøtet i slike tilfeller. Innføring av skjønnsmessige kriterier kan dermed bidra til å rettsliggjøre et område som i praksis håndteres med fleksibilitet og skjønn tilpasset den enkelte sak. Idet bestemmelsen i dag fremstår kategorisk og uten unntak, er det likevel hensiktsmessig at det gis uttrykkelig adgang til å utsette planmøtet. Dommerforeningen finner det imidlertid hensiktsmessig at dette i større grad overlates til dommerens skjønn, og ikke nødvendigvis begrenses til rettsmeklingssituasjonene. Et slikt forslag antas å være i samsvar med nåværende praktisering av bestemmelsen, idet retten, dersom den finner det hensiktsmessig, også i dag vil utsette planmøtet til de praktiske forutsetningene for å gjennomføre planmøtet er til stede. Det foreslås at det gjøres et generelt unntak i tredje ledd i.f., som kan lyde slik: Drøfting etter annet ledd kan utsettes når retten finner at gode grunner taler for at drøftingen ikke gjennomføres straks tilsvar er inngitt. Retten skal likevel straks tilsvar er inngitt underrette partene om den videre fremdriften og årsaken til utsettelsen. 3

4 Til punkt Fremsettelse av fremdriftsplan i planmøte? Dommerforeningen er enig med departementet i at det ikke er behov for å nevne særskilt at fremdriftsplan skal drøftes i planmøtet, og at det, slik regelen praktiseres i dag, er opp til den enkelte dommerens skjønn å vurdere om dette skal være tema i planmøtet i den enkelte sak. Som nevnt innledningsvis bør ikke opplistingen gi inntrykk av å være uttømmende, men kun nevne eksplisitt de mest aktuelle og sentrale momentene som bør drøftes. Til punkt Drøfting av påstander og påstandsgrunnlag i planmøte Partenes påstander og påstandsgrunnlag utgjør de rettslige rammene for tvisten og er grunnleggende for den videre behandlingen av saken, så vel under saksforberedelsen som under gjennomføringen av hoved- og ankeforhandling. I den grad partenes påstander eller påstandsgrunnlag fremstår som uklare, enten for motparten eller for retten, er dette tema som naturlig hører hjemme som del av drøftelsene i planmøtet. Erfaringsvis klargjøres partenes påstander og påstandsgrunnlag i slike tilfeller i planmøtet uavhengig av om dette tema fremgår av opplistingen i bestemmelsens annet ledd. Også ut over disse tilfellene er det ofte hensiktsmessig å drøfte påstandsgrunnlagene, særlig for å sikre at bevisførselen tilpasses de reelle tvistetemaene. Drøftelse av påstander og påstandsgrunnlag vil i de fleste tilfeller kunne bidra til å sikre en mer effektiv og prosessøkonomisk behandling av saken, og dermed oppfylle bestemmelsens formål. All den tid opplistingen i bestemmelsens annet ledd ikke er uttømmende, er det ikke strengt tatt nødvendig at det fremgår uttrykkelig at drøftelse av påstander og påstandsgrunnlag skal skje i planmøtet. Ved å føye flere momenter til listen, kan den få økt preg av å være uttømmende. På den annen side vil opplistingen fremstå lite tilfredsstillende, og ikke gi informasjon om det påregnelige innholdet i planmøtet, dersom et så vidt sentralt element ikke er med i opplistingen. Dommerforeningen merker seg at departementet skriver på side 14 at det ikke bør «pålegges retten å drøfte påstanden og påstandsgrunnlagene i planmøtet», og at det derfor ikke fremsettes forslag om lovendring. Dette gir uttrykk for at alt som fremgår av listen skal drøftes, noe som ikke er i samsvar med forståelsen og praktiseringen av bestemmelsen, jf. både lovens ordlyd og Schei m.fl. Tvisteloven kommentarutgave 2. utg. side 306: «Retten må altså ta stilling til spørsmålene i bokstav a-i, men det innebærer ikke uten videre at det er nødvendig å drøfte alle spørsmålene med partene». Ofte vil det vise seg at flere av punktene er uaktuelle i den konkrete saken, og disse punktene bør ikke drøftes i planmøtet. Dommerforeningen finner det etter dette hensiktsmessig at det tilføyes en ny bokstav i opplistingen som kan lyde slik: Gjennomgåelse av partenes påstander og påstandsgrunnlag 4

5 Til punkt Bevisbegrensning Dommerforeningen finner det ikke nødvendig at det fremgår uttrykkelig av 9-4 annet ledd bokstav f at det skal drøftes særskilt om varslet bevisføring bør begrenses ut fra hensynet til proporsjonalitet etter Å sikre en effektiv og prosessøkonomisk behandling av saken er et overordnet mål, og i stor grad et sentralt formål med gjennomføringen av planmøtet. En uttrykkelig henvisning til proporsjonalitetshensynet anses ikke nødvendig i tillegg til en gjennomgang av påstander, påstandsgrunnlag og varslet bevisføring. Dommeren vil allerede ved gjennomgang av disse temaene stille spørsmål ved formålet med bevisførselen sett opp mot sakens materielle tvistepunkter, med den målsetting å gjennomføre saken mest mulig prosessøkonomisk. Den varslede bevisførselen vil ofte være retningsgivende for hvor mange dager som skal settes av til hoved- og ankeforhandling. Langt på vei er domstolene prisgitt partenes anslag over nødvendig tidsbruk. Det kan være ulik praksis vedørende tidspunktet for når hoved- /ankeforhandling berammes. Dette kan skje både før, under og etter planmøtet. Planmøtet vil likevel være en viktig arena for partenes nærmere redegjørelse for behovet for antall rettsdager. Det er etter dette av stor betydning for en mest mulig prosessøkonomisk saksavvikling, at retten gis mulighet til å kontrollere og overprøve partenes anslag vedrørende nødvendig tidsbruk i retten. Innledningsvis har dommerforeningen kort kommentert den «kulturendring» tvisteloven forutsatte at skulle finne sted blant dommerne gjennom aktiv saksstyring og konsentrasjon av saker i ankebehandlingen. Formålet med endringsforslagene i høringsnotatet er å oppnå den ønskede kulturendringen. Dommerforeningen ser departementets forslag om en uttrykkelig henvisning til proporsjonalitetsprinsippet under planmøtet i lys av dette. Forslaget gir imidlertid ikke dommeren noe verktøy for å oppnå formålet med konsentrasjon av saken, verken i første eller annen instans. Etter dommerforeningens syn vil en slik henvisning ikke være egnet til å skape en kulturendring av noe format. Etter Dommerforeningens syn er det grunn til å vurdere regelendringer som går lenger i retning av å overlate til dommerens skjønn hva som er forsvarlig tidsbruk i den enkelte sak. Eksempelvis kan en sak etter barneloven, som er en sakstype de aller fleste dommere har omfattende erfaring med, berammes over alt fra en til fire dager. I dag berammes sakene i stor grad ut fra partenes varslede bevisførsel. Ofte er det de samme kravene som skal avgjøres; fast bosted og samvær. Likevel erfares det store variasjoner i hvilken bevisførsel som oppleves som nødvendig av partene. I den ene saken kan partene ønske å føre femten vitner hver, mens partene i en annen sak kun ønsker to vitner hver. I slike tilfeller, hvor saken er både rettslig og faktisk oversiktlig, og dommeren allerede har erfaring med sakstype og hva 5

6 som kreves for å ha et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag, bør det i større grad være opp til retten å bestemme hvor lang tid som skal settes av til saken. Saker etter barneloven er kun ment som en illustrasjon her, idet det også er andre sakstyper som er ofte representerte, og hvor dommeren ofte vil ha en begrunnet formening om hvor mye tid som er nødvendig til hovedog ankeforhandling. Dette temaet har også en viktig side mot forvaltning av de begrensede ressursene domstolen er tildelt, kontra hvilket tilbud domstolene skal gi det rettssøkende publikum. I dag er dette i det alt vesentligste partsstyrt. Tvisteloven inneholder ingen regler for vurderingen av hvor mye tid som skal settes av til hoved- og ankeforhandling eller hvilke momenter som skal vektlegges ved vurderingen. Det er likevel ikke tvil om at det er retten som har den avgjørende myndighet. Så lenge den etterspurte kulturendringen til nå ikke har virket særlig inn på antall brukte rettsdager per sak, og kanskje særlig ikke i ankeinstansen, ber dommerforeningen departementet vurdere om det i bokstav h bør tilføyes et nytt punktum om at retten avgjør antall rettsdager ut i fra hensynet til proporsjonalitet, rask, prosessøkonomisk og forsvarlig behandling. Deretter blir det opp til partene å føre de bevisene de finner hensiktsmessig innenfor de tidsrammene retten trekker opp for forhandlingene. I enkelte tilfeller vil det bety at parten ikke får ført alle de bevis de i utgangspunktet ønsker. Dette vil etter dommerforeningens syn ikke måtte gå på bekostning av rettssikkerheten eller et forsvarlig rettssystem, da det legges til grunn at retten uansett må ta hensyn til hva som er nødvendig for å få et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag. At det ved avgjørelsen av antall rettsdager også skal tas hensyn til en rask behandling av saken (slik også innledningsvis i 9-4 første ledd), innebærer at det bør kunne vektlegges at en sak kan berammes på et tidligere tidspunkt med et gitt antall dager, kontra et senere tidspunkt ved det merantall dager en eller begge parter ønsker. På den måten får domstolene en mer effektiv utnyttelse av sine ressurser og vil i større grad kunne oppfylle kravene til saksbehandlingstid. Bestemmelsen kan eksempelvis lyde slik (nåværende bokstav f, med forslag til endring i kursiv): f) Berammelse av hovedforhandling, som bare hvis særlige grunner gjør det nødvendig kan settes til et tidspunkt senere enn seks måneder etter at stevning ble inngitt i saken. Retten avgjør antall rettsdager ut i fra hensynet til proporsjonalitet, rask, prosessøkonomisk og forsvarlig behandling. Bestemmelsen er i samsvar med gjeldende rett, men en lovendring anses nødvendig for å flytte vurderingen av nødvendig tidsbruk ved berammingen av hoved- og ankeforhadling fra å være langt på vei partsstyrt, til å bli mer dommerstyrt. 6

7 3.2 Prosessuell preklusjon i allmennprosess og småkravsprosess Til punkt Bør det klargjøres at tvisteloven 16-6 tredje ledd gjelder for endringer i en parts prosessopplegg? Dommerforeningen er enig i departementets forslag til nytt fjerde ledd i 9-16, og har ikke ytterligere bemerkninger til dette. Når det gjelder forslaget til endring i 16-6 tredje ledd er dommerforeningen tvilende til behovet for endring. Bestemmelsen viser i dag til «unnlatelsen», dvs. unnlatelsen av å foreta en prosesshandling. Dette må etter en ordinær fortolkning av bestemmelsen forstås å omfatte det som i høringsnotatet omtales som «endringer i en parts prosessopplegg». Det ligger i begrepet «unnlatelsen» en forutsetning om at prosesshandlingen som representerer endringen i prosessopplegget burde vært foretatt tidligere. Dette kan ikke gjenfinnes i departementes forslag. «Prosesshandlingen» i departementets forslag viser tilbake til at «parten ikke har fravær i saken», noe som ikke gir god språklig sammenheng i bestemmelsen: «selv om parten ikke har fravær i saken, kan retten ved kjennelse nekte prosesshandlingen foretatt ( )» I nåværende utforming viser «prosesshandlingen» tilbake til «unnlatelsen», noe som gir mening. Ved en endring med utgangspunkt i departementes forslag bør i tilfellet «prosesshandlingen» erstattes med «en prosesshandling». Til punkt Bør det innføres en adgang til å sette preklusive frister? Dommerforeningen er enig i hovedpunktene i departementets vurderinger av at det vil kunne være prosessdrivende å innføre skjønnsmessige bestemmelser om preklusive frister under saksforberedelsen, og at det kan være et argument mot en slik bestemmelse. Det kan også stilles spørsmål ved behovet for en slik regel, i tillegg til reglene i 16-6 tredje ledd og reglene om fristforelegg etter tvisteloven 16-7 annet ledd. Reglene om fristforelegg er omstendelige og tidkrevende. Blant annet skal ikke fristforelegg utstedes før plikten til å foreta prosesshandlingen er bindende fastslått, og fristforelegget skal deretter forkynnes. Plikt til å foreta en prosesshandling kan i enkelte tilfeller først bli bindende fastslått etter anke til Høyesterett, og bestemmelsen er av den grunn lite anvendelig sent i saksbehandlingen. Dommerforeningen ber derfor departementet vurdere en regelendring som sikrer en mer effektiv bruk av bestemmelsen. Dommerforeningen er ikke uten videre enig i departementets forslag til endring i 16-6 tredje ledd, idet det fremstår som uklart hva konsekvensen av unnlatt varsling/underretning skal være. Skal varsling være en forutsetning for å nekte prosesshandlingen? Er det tilstrekkelig å varsle, eller må partene også gis anledning til kontradiksjon? Det antas at et varsel i seg selv har lite for seg dersom det ikke samtidig gis anledning til å inngi bemerkninger. Dommerforeningens erfaring er at domstolene i det alt vesentlige vil gi partene anledning til å 7

8 uttale seg om spørsmålet før en part nektes å foreta en prosesshandling på grunn av unnlatelse, og at det derfor ikke er behov for en endring av bestemmelsen. Til punkt Vurdering og forslag til mulige lovendringer preklusjon i småkravsprosessen Dommerforeningen slutter seg til departementets forslag til endringer i 10-2 tredje ledd og nytt fjerde ledd, og har ikke ytterligere bemerkninger. Kapittel 4 Saksforberedelse og hovedforhandling i allmennprosessen 4.1 Rettens angivelse av fristers avslutning Dommerforeningen støtter forslaget om at retten skal fastsette frister for tilsvar og anke ved en konkret dato. I dag bruker både partene og domstolen ressurser på å beregne slike frister. Konkrete datoer vil derfor være ressursbesparende. Det kan også være hensiktsmessig at rettens adgang til å sette frister til en bestemt dato gjøres generell. Dommerforeningen er enig med departementet i at det for frister som følger av loven og angis i forkant av en bestemt dato, slik som i tvisteloven 9-10 om avslutning av saksforberedelsen to uker for hovedforhandling, vil være mindre utfordrende å beregne fristen. Det er i slike tilfeller mindre behov for at frister angis som en bestemt dato. Bestemte datoer vil i slike tilfeller dessuten kunne medføre behov for at retten setter nye frister når hovedforhandling utsettes. Unødig merarbeid bør unngås. 4.2 Avslutning av saksforberedelsen og sluttinnlegg Dommerforeningen støtter departementets forslaget om at saksforberedelsen som hovedregel bør avsluttes tre uker før sluttinnleggfristen, og at retten bør kunne fastsette en annen frist i den enkelte sak. Dommerforeningen er også enig i at det kan presiseres i loven at retten kan sette en annen frist for sluttinnlegg enn to uker. Hva gjelder fremdriftsplanen vil det være hensiktsmessig å presisere i loven at utkastet så langt mulig bør være omforent mellom partene og sendes inn av saksøkeren. I departementets endringsforslag til tvisteloven 9-16 første ledd bør teksten i klammeparentes med: Etter avsluttet saksforberedelse kan en part ikke mot motpartens protest sette fram nye krav, utvide påstanden til et framsatt krav, sette fram et nytt påstandsgrunnlag eller tilby nye bevis med mindre det skjer før hovedforhandlingen og er foranlediget av motpartens prosesskriv [som parten ikke med rimelighet kunne ha besvart tidligere], 4.3 Oppnevning av juridisk kyndige meddommere 8

9 Dommerforeningen er enig med departementet i at det på prinsipielt grunnlag anses ønskelig at flere store komplekse kommersielle tvister finner sin løsning i de alminnelige domstolene. Det vises til departementets henvisning til Falch og Tørums artikkel i Lov og Rett med videre vurderinger på side 28 i høringsnotatet: Departementet ser likevel at det kan være behov for å vurdere lovendringer som kan bidra til at behandling ved de alminnelige domstolene i større grad fremstår som et reelt alternativ til voldgift ved store og komplekse kommersielle tvister. Også slike saker bør i størst mulig grad behandles ved de alminnelige domstolene. Blant annet vil dette kunne styrke rettsutviklingen på sentrale formuerettslige områder. For øvrig er det et formål i seg selv at næringslivet gis et godt tvisteløsningstilbud. Dommerforeningen er enig i at en utvidet adgang til juridisk fagkyndige meddommere i prinsippet vil kunne være egnet til å fremme de uttalte målsetningene. Av flere grunner er Dommerforeningen likevel kritisk til departementets forslag. For det første er inneholder forslaget enkelte prinsipielt betenkelige elementer (i). For det andre griper forslaget inn i spesialiseringsdebatten, uten at Domstolskommisjonens utredning foreligger (ii). For det tredje bygger forslaget på forutsetninger som med fordel kunne vært utredet og bedre forankret (iii). Disse tre forholdene utdypes i det følgende. (i) Prinsipielt betenkelige elementer i departementets forslag Det er etter Dommerforeningens syn prinsipielt betenkelig at domstolen som hovedregel skal være bundet av den enkelte parts valg av «sin» meddommer, som i voldgiftsloven 13. Den endelige beslutningen om oppnevning av meddommer bør ligge hos retten. Partene bør kunne foreslå navn, på samme måte som det gjøres for andre fagkyndige meddommere, men uten at det stilles krav om at «særlige grunner taler mot» vedkommende, for at retten skal kunne oppnevne en annen. Forslaget går så vidt langt, og unntaksbestemmelsene er så vidt snevre, at det etter Dommerforeningens syn må stilles spørsmål ved om det i realiteten utfordrer prinsippet om domstolenes uavhengighet. Slik loven forslås endret, kan retten bare unnlate oppnevning av juridisk kyndige meddommere når den finner det «åpenbart unødvendig ut fra tvistesummens størrelse, sakens betydning og de rettslige spørsmål saken reiser». Det er dommerforeningens syn at terskelen for å unnlate oppnevning med dette blir for høy, og at retten i for liten grad vil ha innflytelse på hvorvidt juridiske meddommere skal oppnevnes. Dommerforeningen finner videre at det skjønnstema som følger av forslaget er for bredt anlagt. Dersom det innføres hjemmel for økt anledning til bruk av juridisk kyndige meddommere, bør retten samtidig gis adgang til å nekte oppnevnelse alene fordi kostnadene ikke vil stå i forhold til tvistesummen (proporsjonalitetshensynet). I den forbindelse bemerkes det at departementets forslag ikke er begrenset til de største sakene, men gjelder alle saker etter allmenprosess. Forslaget går sånn sett betydelig lenger enn det behov som beskrives i 9

10 Falk og Tørums artikkel i Lov og Rett, som begrenser seg til «tvister av en viss størrelse» og «store og komplekse tvister», hvor det etterlyses en «storkravsprosess». Departemente bør, ved en eventuelle endring i retning høringsnotatets forslag, vurdere om det bør innføres krav til tvistegjenstandens verdi for at reglene skal komme til anvendelse. Det er uansett Dommerforeningens syn at manglende vurderinger av dette temaet kan indikere at forslaget ikke er tilstrekkelig gjennomarbeidet fra departementets side. En saks kompleksitet handler vel som mye om faktum som om jus. Behovet for juridisk kyndige meddommere, og dermed adgang til å nekte oppnevnelse, bør derfor kunne vurderes alene ut i fra den rettslige kompleksiteten saken representerer. Hvis det først skal åpnes for økt bruk av juridiske meddommere, bør det etter Dommerforeningens syn vurderes om det også skal være mulig å oppnevne bare én rettskyndig meddommer. Den tredje dommeren bør kunne være fagkyndig, eller en fagdommer nr. 2. Særlig det siste alternativet vil bidra til å holde kostnadene nede et viktig konkurransefortrinn for domstolene sammenholdt med voldgift. Valgmuligheter her vil bidra til at dommerpanelet får den kompetansen som passer saken, og tilstrekkelig legitimitet. I tillegg vil det kunne bidra til at kostnadene for partene holdes så lave som mulig. For lagmannsretten blir spørsmålet om det er departementets intensjon at retten skal settes med tre fagdommere, to juridisk kyndige meddommere og ev. to fagkyndige meddommere. (ii) Spesialisering i domstolene En utvidet adgang til juridiske meddommere er i realiteten et av flere mulige svar på behovet for juridisk spesialistkompetanse i domstolene. Blant andre mulige spor er større grad av spesialisering, evt. fravikelse fra tilfeldighetsprinsippet. Det er etter Dommerforeningens syn grunn til å avvente Domstolskommisjonens utredning om dette. Det vises også til Særdomstolsutvalgets utredning. (iii) Usikre forutsetninger/mangelfull utredning Så langt Dommerforeningen er kjent med finnes det lite kunnskap/studier av årsakene til at voldgift velges i stedet for alminnelig domstolsbehandling, og hvor ofte det gjøres i situasjoner der norske domstoler kunne vært et alternativ. Derfor er det vanskelig å vite hvilke lovendringer som er best egnet til å fremme målet om flere næringslivssaker i domstolene. En studie av dette ville ha vært nyttig som grunnlag for lovendringer. Voldgift velges typisk ved kontraktsinngåelse, ikke når tvist oppstår. Spørsmålet om hvilke beveggrunner som ligger bak valget må derfor antagelig rettes til dem som er involvert ved kontraktsinngåelsen. Et argument som gjerne benyttes for voldgift er fravær av ankemuligheter - at man blir ferdig med saken. Tvisteloven 29-6 åpner imidlertid for kan partene gjensidig frafaller ankeadgangen på forhånd. Dommerforeningen stiller spørsmål ved om bestemmelsen er godt nok kjent. 4.4 Rettens innledende klargjøring 10

11 Dommerforeningen er enig med departementet i at ordningen med rettens innledende klargjøring bør beholdes. I praksis kan innledningen tilpasses saken slik at retten først og fremst peker på det som er sentralt, dvs. hva retten har oppfattet som hovedspørsmålene i saken, herunder hva partene er uenige og enige om, og også peke på forhold som partene må klargjøre. Dette antas først og fremst å ha kvalitative fordeler. Om det også gir tidsbesparelser er nok jevnt over mer tvilsomt, men likevel slik at det kan skape muligheter for å spisse bevisførselen mot det som er omtvistet. Dommerforeningens inntrykk er at rettens innledning sjelden blir omfattende og tidkrevende. 4.5 Partenes innledende innlegg Dommerforeningen er enig med departementet i at det fortsatt bør være mulig for saksøkte å gi en mer helhetlig fremstilling av saken i særlig de mer kompliserte og faktumtunge sakene. Det kan reises spørsmål om det bør klargjøres i tvisteloven 9-15 annet ledd at saksøkeren også skal gjennomgå de rettslige problemstillingene saken reiser. Disse danner rammen for saken, herunder bevisførselen. Iallfall i tingrettene kan det forekomme at dommeren er i tvil om bevisførselens relevans og betydning, fordi det ikke innledningsvis er klart hva retten skal ta stilling til. En gjennomgang de rettslige problemstillingene vil gi retten bedre forutsetninger for å styre omfanget av bevisførselen. 4.6 Krav og motkrav i småkrav- og allmenprosess Dommerforeningen støtter departementets forslag om å tillate at småkrav reises som motkrav i allmenprosess. Departementet foreslår at dette skal kunne gjøres «med mindre retten finner det betenkelig.» Dommerforeningen er i tvil om ordet «betenkelig» er velvalgt og når det vil kunne være tilfelle. Et alternativ kunne være «uhensiktsmessig». 5 Småkravprosessen 5.2 Tidsfristen for behandling av saker etter småkravprosess Dommerforeningen støtter forslaget om at saksbehandlingsfristen på tre måneder bør gjelde fra første tilsvarsfrist. 5.3 Verdigrensen for behandling av saker etter reglene om småkravprosess Dommerforeningen er positiv til forslaget om å øke verdigrensen for småkrav til kroner, men mener det bør ledsages av viss økt fleksibilitet med hensyn til saksforberedelse og gjennomføring. For eksempel bør rettsmekling kunne gjennomføres iallfall i småkravsaker av en viss størrelse. Rettsmøtet til sluttbehandling bør også kunne ha lenger varighet enn i dag. Departementet bes vurdere lovendringer som etter saksforberedende dommers konkrete skjønn i større grad gir rom for rettsmekling og utvidet varighet av rettsmøtet i småkravssaker. 11

12 Verditerskelen for når en sak skal behandles i Forliksrådet (tvisteloven 6-2 annet ledd), og når anke krever lagmannsrettens samtykke (tvisteloven tredje ledd) bør økes tilsvarende, se likevel bemerkninger til punkt 7.4. Kapittel 6 Sakskostnadsreglene 6.1 Innledning Dommerforeningen slutter seg til departementets vurdering av at målsettingen om lavere/mer proporsjonale sakskostnader ikke er oppnådd for saker som behandles etter allmennprosess. I saker som behandles etter allmenprosess er inntrykket at nivået på sakskostnadene fortsatt er høyt sammenlignet med tvistegjenstandens økonomiske betydning, både i tingrettene og lagmannsrettene. I mange tvistesaker overstiger sakskostnadene verdien av tvistegjenstanden allerede etter behandlingen i første instans. Dette utløser en økonomisk risiko, som, særlig for private parter og mindre foretak, reelt sett kan innebære et faktisk hinder for tilgang til domstolene. Til en viss grad vil andre av de foreslåtte endringer i høringsnotatet også kunne motvirke at sakskostnadene ikke er proporsjonale i forhold til sakens økonomiske betydning. For eksempel vil forslaget om å øke kravet til ankesum til kroner også medføre at saker som behandles i lagmannsretten gjennomgående vil ha høyere økonomisk betydning for partene enn i dag. Dette vil likevel alene ikke være et tilstrekkelig virkemiddel for å nå tvistelovens målsetting på en tilfredsstillende måte. Dommerforeningen er derfor enig med departementet i at det er behov for mer målrettede regelendringer for å nå tvistelovens målsetting. 6.2 Kostnadsbegrensning i saker med lav tvistesum Etter Dommerforeningens oppfatning vil forslaget om at sakskostnadene som kan kreves erstattet skal begrenses til 40 prosent av tvistegjenstandens verdi innenfor en fastsatt øvre terskel, ikke være et egnet virkemiddel for å nå målsettingen om gjennomgående lavere/mer proporsjonale sakskostnader. Forslaget innebærer at vinnende part ikke skal få tilkjent alle sakskostnader selv om sakskostnadene er rimelige og nødvendige slik loven oppstiller som forutsetning i tvisteloven 20-5 første ledd. Dommerforeningen kan vanskelig se at dette er rimelig. Den foreslåtte regel vil kun begrense hva den vinnende part kan kreve erstattet av motparten, men forhindrer ikke at den vinnende part selv må betale det overskytende til egen prosessfullmektig. Det samlede nivået på sakskostnadene vil således ikke reduseres med departementets forslag. Konsekvensen av departementets forslag vil være at risikoen/ansvaret for å måtte betale alle, eller deler av, sakskostnadene i større grad forskyves fra den tapende part til den vinnende part. Gitt at de totale sakskostnadene forblir på samme høye nivå som i dag, vil dette ha som konsekvens at sakskostnadene fortsatt vil utgjøre et faktisk hinder for 12

13 tilgangen til domstolene, men at dette hinderet nå i større grad vil overføres til den vinnende part. Dommerforeningen kan ikke se at en slik utvikling vil være rimelig og ønskelig. For å oppnå målsettingen om et gjennomgående lavere/mer proporsjonalt nivå på sakskostnadene, vil det være behov for mer målrettede tiltak. Dommerforeningen viser til at slike tiltak ble vurdert ved vedtagelsen av tvisteloven, jf. Ot.prp. nr. 51 ( ) punkt 6.4. Et nærliggende alternativ vil være å utrede fikserte takster for nærmere angitte sivile sakstyper som drøftet i proposisjonens punkt Som opplyst der benyttes slike takstsystemer i enkelte land i dag, bl.a. Tyskland og Nederland. Det vil derfor være naturlig å undersøke og innhente erfaringsmateriale for hvordan takstreglene har fungert i de land som praktiserer slike regler. Selv om det også knytter seg åpenbare betenkeligheter med et slikt takstsystem, bl.a. vanskeligheter med å finne rimelige takstnivåer for spesifikke sakstyper og fare for mindre konkurranse, tilsier utviklingen i sakskostnadsnivået at slike virkemidler på nytt bør utredes. Forutsatt at den foreslåtte terskelregel skulle bli vedtatt, mener Dommerforeningen at bestemmelsen mest naturlig bør inntas som nytt tredje ledd i tvisteloven Dommerforeningen finner grunn til å påpeke at departementets forslag, dersom det blir vedtatt, vil gi grunnlag for et nytt tvistepunkt; nærmere bestemt om hva som er tvistegjenstandens verdi, eventuelt om saken gjelder ideelle interesser. I sistnevnte tilfelle vil det ikke være noe tak på hvor høye sakskostnader som kan tilkjennes. Det legges til grunn at spørsmålet om tvistesummens verdi og/eller om saken gjelder ideelle interesser, må fastsettes etter reglene i tvisteloven kapittel 17. Slike spørsmål er i mange tilfeller rettslig og faktisk kompliserte, og kan illustreres med rettspraksis knyttet til terskelen for ankesum etter tvisteloven første ledd. Tvist om tvistegjenstandens verdi kan også nødvendiggjøre særskilt bevisførsel for å gi retten et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag. Innføring av de foreslåtte terskelregler vil derfor ha et klart prosess- og kostnadsdrivende potensial. I tillegg vil rettens avgjørelser kunne ankes særskilt, jf. tvisteloven 20-9 tredje ledd hvilket i seg selv er en prosess- og kostnadsdrivende faktor. Det må derfor tas høyde for at den foreslåtte bestemmelse med terskelverdi for erstatning av sakskostnader både vil øke domstolenes samlede arbeidsbyrde/ressursbruk, og vil kunne øke partenes kostnader i den enkelte sak. For å redusere slike utilsiktede negative virkninger av lovforslaget noe, bør bestemmelsen gjøres så rettsteknisk enkel og klar som mulig. Et forhold som kan bidra til dette er å begrense muligheten for å gjøre unntak fra den fastsatte terskel/hovedregel. Etter Dommerforeningens oppfatning bør det derfor vurderes å gjøre unntaksadgangen snevrere enn i forslaget, for eksempel ved at den begrenses til tilfeller hvor motparten «åpenbart uten grunn har anlagt sak eller tatt til motmæle, eller har påført motparten kostnader ved forsømmelig forhold». En skjønnsmessig sekkebestemmelse av typen tungtveiende grunner, som foreslått av departementet, vil være prosessdrivende, og fremstår heller ikke som tilstrekkelig begrunnet. 13

14 Avslutningsvis gjøres det oppmerksom på at en eventuell vedtagelse av forslaget nødvendiggjør at partene i stevning/tilsvar og anke/anketilsvar pålegges å redegjøre for tvistegjenstandens verdi i forhold til sakskostnadene. Det legges til grunn at dette kan inntas i tvisteloven 9-2/ 9-3 og 29-9/ Rettens overprøving etter tvisteloven 20-5 fjerde ledd Som påpekt i høringsnotatet tilsier erfaringene fra evalueringsrapporten at domstolene fortsatt i begrenset grad nedsetter sakskostnadskrav som er godkjent av motparten. Årsakene til dette kan være sammensatte. Dommerforeningen er imidlertid enig med departementet i at merarbeid og forsinkelser som følge av varslingsprosedyren i någjeldende tvistelov 20-5 femte ledd annet punktum, er en medvirkende årsak til at dommere i mange tilfeller unnlater å sette ned kravene selv om det er grunnlag for dette. Dommerforeningen støtter derfor forslaget om å fjerne, eventuelt forenkle, varslingsregelen. Adgang til kontradiksjon er grunnleggende i vår prosessordning, og bør også gjelde overfor den part som risikerer reduksjon av sitt krav uten innsigelser fra motparten. En slik kontradiksjonsadgang for partene kan imidlertid sikres på en forsvarlig måte selv om det ikke gis særskilt varsel som i dag. Etter Dommerforeningens oppfatning vil det være tilstrekkelig å innta en generell bestemmelse i loven om at også sakskostnader som er godkjent av motparten, kan reduseres uten ytterligere varsel. Samtidig bør loven pålegge, eller oppfordre, partene av eget tiltak å begrunne sakskostnadskravet, enten skriftlig i sakskostnadsoppgaven, eller muntlig ved sakens avslutning. Dommerforeningen mener den foreslåtte endring kan gjennomføres ved at siste punktum i någjeldende tvistelov 20-5 femte ledd oppheves. Som et supplement bør det vurderes inntatt en tilføyelse i loven om at partene selv har ansvar eller plikt til å begrunne sakskostnadsoppgaven. Hvor omfattende en slik begrunnelse bør være, vil variere etter sakens art og karakter. I de fleste saker kan begrunnelsen gjøres kortfattet og vil neppe påføre prosessfullmektigene ekstra arbeidsbyrde av betydning. Etter Dommerforeningens oppfatning er det parten selv som må avgjøre hvor omfattende begrunnelse det er behov for i den enkelte sak. Det vil også være tilfellet etter gjeldende rett i de tilfeller retten varsler en part om at sakskostnadskravet vurderes satt ned. 6.4 Rettens fastsetting av prosessfullmektigens godtgjøring I høringsnotatet reises det spørsmål om tvisteloven 3-8, bør flyttes fra kapittel 3 og til kapittel 20 som inneholder de generelle sakskostnadsreglene. Dommerforeningen har ikke sterke synspunkter på hvor bestemmelsen plasseres. Tematisk synes imidlertid bestemmelsen mest naturlig plassert i tvisteloven kapittel 3 som i dag. At bestemmelsen ikke benyttes i ønsket omfang i dag, må antas å skylde flere faktorer, blant annet også dommernes arbeidsbyrde. Partenes manglende kunnskap om regelen er imidlertid sannsynligvis også en årsak, slik departementet fremhever. Etter Dommerforeningens oppfatning fremstår det 14

15 likevel som lite sannsynlig at en flytting av bestemmelsen til kapittel 20 i seg selv vil øke partenes bevissthet om adgangen til å be retten fastsette godtgjøringen til egen prosessfullmektig. Dommerforeningen er enig med departementet i at det bør gjøres tiltak for å bedre partenes kjennskap til bestemmelsen. Det er imidlertid grunn til å stille spørsmål ved om de løsninger som foreslås i høringsnotatet, er hensiktsmessige for å nå denne målsettingen. En kortfattet muntlig redegjørelse fra dommerens side om bestemmelsen umiddelbart etter avsluttet hovedeller ankeforhandlingen, vil mest sannsynlig ikke bli fanget opp og/eller forstått av partene. Før dommen er avsagt er det også grunn til å anta at mange parter heller ikke har spesielt sterkt fokus på kostnadene til egen prosessfullmektig. En generell informasjonsadgang i alle saker vil også ha den ulempe at det vil kunne øke antallet ubegrunnede anmodninger. Dette vil i sin tur skape økt arbeidsbelastning for dommerne. Dommerforeningen ser imidlertid at det er behov for at partene blir bedre informert om adgangen til å be retten fastsette godtgjøring til egen prosessfullmektig enn det tilfellet er i dag. For å oppnå formålet med hjemmelen bør slik informasjon fortrinnsvis gis skriftlig, og etter at avgjørelsen er avsagt. Etter Dommerforeningens oppfatning kan slik informasjon på en hensiktsmessig måte tas inn i det standardiserte informasjonsmateriale som i dag rutinemessig sendes partene ved forkynning av avgjørelsen. Sammen med den individuelle informasjon som den enkelte dommer uansett har anledning til å gi parten i tilfeller hvor bruk av hjemmelen fremstår som nærliggende, bør dette samlet sett sikre partenes informasjonsbehov på en tilstrekkelig måte. 6.5 Statens ansvar for partenes sakskostnader Dommerforeningen er enig i departementets forslag om at krav etter tvisteloven 2-12 først må fremsettes for Domstolsadministrasjonen, og tiltrer forslaget til lovendringer. Kapittel 7 Regler om overprøving og om ankeinstansen Departementet slår innledningsvis fast at det kan være behov for tilpasninger for å gjøre saksbehandlingen i lagmannsretten mer effektiv. Dette er Dommerforeningen enig i. Departementet redegjør videre for formålet med tvisteloven og at tvisteloven «la opp til en kulturendring ved at en full omprøving i ankeomgangen ikke skal finne sted». Videre ble det gitt regler om at behandlingen skal konsentreres om det spørsmålet som anken gjelder og som er omtvistet, samtidig som det ble gitt regler om aktiv saksstyring. Det konkluderes med at kulturendringen for saksbehandlingen og mer effektiv ankebehandling «ikke har fått fullt gjennomslag», og videre at det aksepteres «full omkamp» i lagmannsretten, eventuelt med et utvidet bevistilbud. Også dette er Dommerforeningen langt på vei enig i. Dommerforeningen finner imidlertid grunn til å stille spørsmål ved departementets tiltro til at en kulturendring er det riktige virkemiddel for å oppnå målsettingen. Det vises til 15

16 Dommerforeningens bemerkninger til punkt og behovet for en regelendring i knyttet til fastsettelse av antall rettsdager i hoved- og ankeforhandling ved berammingen. Det er Dommerforeningens syn at dette behovet gjør seg enda sterkere gjeldende i lagmannsretten, nettopp fordi den forutsatte kulturendringen ikke har vist seg tilstrekkelig. Det er riktig at sakene kan ha en tendens til å øke i omfang når den berammes for lagmannsretten, blant annet fordi den ankende part har tro på at ytterligere bevisførsel vil endre resultatet. Det er vanskelig og tidkrevende å avskjære bevis på et slikt stadium i saken, og et effektivt verktøy vil være å beramme saken over det antall rettsdager saksforberedende dommer finner at er tilstrekkelig for å få et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag. Dette lar seg enda enklere gjøre i lagmannsretten, der tingrettens dom og saksbehandling vil gi verdifull informasjon for å sikre en prosessøkonomisk og samtidig forsvarlig behandling av saken. De lovendringene som er foreslått av departementet er etter Dommerforeningens syn ikke tilstrekkelig til å oppnå formålet. Lagmannsretten benytter daglig de angjeldende bestemmelsene i tvisteloven kapittel 9 under sin saksforberedelse, og det er ikke mangel på kunnskap om innholdet i 9-4 som er årsaken til at den ønskede konsentrasjon av saken ikke finner sted. Det vil etter Dommerforeningens syn ikke være nødvendig verken å vise eksplisitt til deler av bestemmelsen, som i departementes første forslag til endring, eller å utforme en ny bestemmelse som innholdsmessig svarer til de bestemmelsene i kapittel 9 som det i dag henvises til i Det er ordinær og hensiktsmessig lovteknikk at det vises til de bestemmelsene for tingretten som gjøres gjeldende for høyere rettsinstanser, og Dommerforeningen kan ikke se at formålet med regelendringen vil oppnås med de endringene som er foreslått. Dommerforeningen bemerker for øvrig at det kan synes å være en noe overdreven tro på muligheten til å konsentrere saken om «det spørsmålet som anken gjelder og som er omtvistet» og derved oppnå en prosessøkonomisk gevinst. Svært ofte vil ankende part være uenig i tingrettens vurdering av samtlige krav og på samtlige punkter. Det anses lite skjønnsomt om saksforberedende dommer i den enkelte sak skal forsøke å skjære til saken i en slik forstand at ankende part ikke skal få en reell ankebehandling av de sider av tingrettens dom han er uenig i. Dette må som utgangspunkt gjelde selv om anken for andre kan synes å ha lite for seg. Her må domstolene gis adgang til ankesiling, jf. nedenfor, fremfor formløs «tilskjæring» av saken. Dommeren skal utøve sitt yrke på etisk forsvarlig vis, og kan ikke øve utilbørlig press for å få saken redusert i omfang på bekostning av partens intensjon med anken. Slik sett må omfanget av ankegjenstanden og ankegrunnene i det alt vesentligste være partsstyrt. I de enkleste og mest oversiktlige sakene vil dommerne i lagmannsretten ha klart for seg de faktiske omstendighetene som partene er enige om, og dette trenger ikke å gjentas av prosessfullmektigene. I mer omfattende og krevende saker kan imidlertid ikke samtlige dommere ha satt seg så nøye inn i saken på forhånd at en gjennomgang, også av det partene er enige om, kan unnlates. Her må det kunne brukes noe tid for at de rettslige problemstillingene og de tilbudte bevis, skal kunne settes inn i en større sammenheng. At det ikke skal være bevisførsel om disse forholdene er på det rene, og det er Dommerforeningens erfaring at det 16

17 også i det alt vesentligste unngås. Den forutsatte kulturendringen på dette området har latt vente på seg i ti år, og Dommerforeningen anser det lite realistisk at denne nå skal skyte fart. Dommerforeningen ber derfor departementet vurdere ytterligere lovendringer som virkemiddel for å oppnå tvistelovens formål med ankebehandlingen. 7.4 Ankesummen Dommerforeningen slutter seg til departementets vurdering av behovet for å øke kravet til ankesum. Proporsjonalitetshensynet tilsier at ankegjenstandens verdi ikke bør være lavere enn de påregnelige samlede sakskostnader for behandling i første og andre instans. Dommerforeningen er derfor enig med departementet i at ankesummen minst bør heves til kroner. Proporsjonalitetshensynet, som grunnleggende hensyn bak tvistelovsreformen, tilsier at kravet til ankesum bør være løsrevet fra det til enhver tid gjeldende grunnbeløpet. Dette illustreres ved departementets redegjørelse for behovet for å sette kravet til ankesum så vidt høyt som kroner, når ankegjenstandens verdi vurderes opp mot samlede sakskostnader. En utvikling i grunnbeløpet vil ikke nødvendigvis ta opp i seg endringene i advokatsalærene og kostnadene ved rettergang. Som det fremgår av høringsnotatet ville en ankesum på 2G være drøye kroner, og dermed betydelig lavere enn påregnelige samlede sakskostnader for to instanser. Gitt at det vedtas lovendringer som fremmer en mer prosessøkonomisk gjennomføring av sakene, kan sammenligningen med grunnbeløpet slå annerledes ut, slik at påregnelige sakskostnader etter noe tid vil være lavere enn 2G. Ved en angivelse av ankesummen i kronebeløp i tvisteloven, bør det derfor være en regelmessig vurdering (eksempelvis hvert femte år) av om kravet til ankegjenstandens verdi står i forhold til påregnelige sakskostnader, med påfølgende justering som følge av utviklinger i den ene eller andre retningen. Dommerforeningen er videre enig med departementet i at det ikke bør gjøres endringer i reglene for å gi samtykke til fremme av anke i tilfeller hvor kravet til ankesum ikke er oppfylt, jf. tvisteloven første ledd. Med et økt krav til ankesum følger at flere saker blir endelig avgjort i tingretten. I dag er det slik at kravet til ankesum sammenfaller med beløpsgrensen mellom småkravs- og allmennprosess i tingretten. Det er Dommerforeningens syn at det ikke nødvendigvis må være et slikt sammenfall. Dersom det skulle være saker som behandles etter allmennprosess i tingretten, men som likevel ikke når opp til kravet til ankesum for lagmannsretten, vil sakene i dette «mellomsjiktet» være undergitt en grundigere behandling i tingretten, og betenkelighetene med å slippe færre saker inn til ankebehandling vil være redusert. Ut over dette anser Dommerforeningen det som god og riktig ressursutnyttelse at flere saker får sin endelige avgjørelse i tingretten, og at de sakene som ut i fra proporsjonalitetshensyn ikke bør behandles i ankeinstansen, får et tilstrekkelig godt og forsvarlig tilbud om tvisteløsning i domstolene. 17