Behovsblokkering og psykologiske forsvarsmekanismer Faglærer: Nils Tarberg

Transkript

1 1 Behovsblokkering og psykologiske forsvarsmekanismer Faglærer: Nils Tarberg Manglende behovstilfredsstillelse blir i psykologisk språkbruk kalt behovsblokkering. Det kan illustreres slik: Personen A vil gjerne være sammen med personen B, men noe - C - hindrer det. Hindringen C gjør A frustrert. Frustrasjonen aktiviserer det autonome nervesystemet, og gir samtidig impulser til handling. Personen A kan prinsipielt handle på to ulike måter: prøve å overvinne hindringen ved å innta en problemløsende holdning til den, prøve å finne et erstatningsmål, f.eks. finne en annen person å være sammen med. Så lenge personen A ikke klarer å overvinne hindringen, og heller ikke klarer å skaffe seg et erstatningsmål, er vedkommende i en psykisk krise, etter Johan Cullbergs definisjon. En slik krise kan vare fra noen sekunder til dager og måneder. I den perioden har individet behov for det sjelelig forsvar som blir kallt psykologiske forsvarsmekanismer. Disse mentale forsvarsmekanismene utvikles tidlig i våre liv. Noen utvikles i spedbarnalderen og er knyttet til jegutviklingen. Andre blir utviklet på et senere alderstrinn. Forsvarsmekanismene er sterkt forankret i oss. Vi er oss ikke alltid bevisst at de er virksomme eller hvordan de ytrer seg. Noen typer av forsvarsmekanismer virker slik at de skyver konfliktstoff fra det bevisste til det ubevisste. Andre former skyver ikke bare konfliktene unna, men fordreier også innholdet i de. Forsvarsmekanismene ytrer seg på ulike måter. Hver form er blitt et begrep innen psykiatrisk og psykologisk litteratur. I det følgende vil jeg omtale noen av formene:

2 2 Fortrengning Når vi ikke lykkes i å bearbeide angstskapende følelser på en fornuftig og bevisst måte, kan vi fortrenge dem. Inntrykk, impulser og følelser blir avsperret fra den vanlige bevisstheten. Impulsene mister imidlertid ikke sin kraft, selv om de er fortrengt fra bevisstheten. Det fortrengte fortsetter å være virksomt, og kan gjøre seg gjeldende på ulike måter. Sigmund Freud, som innførte begrepet fortrengning, mente det er ulike slags fortrengning: "urfortrengninger" og mer sekundære fortrengninger. Fortrengninger skjer oftere i barndommen enn senere i livet. Det forklares ved at barnet gjennom sitt relativt uutviklete jeg er langt oftere en senere i livet utsatt for situasjoner som det ikke kan mestre og som det opplever som truende for dets eksistens. Overfor slike trusler som det ikke kan flykte fra og som det ikke kan møte aktivt, har barnet ingen annen utvei enn å fortrenge. Fordi et lite barns sikkerhet og eksistens er avhengig av familiens omsorg, er det i forhold til nærmeste familie barnet opplever de avgjørende konfliktene, som fører til fortrengning. Avvenning, renslighetsoppdragelse, straff for seksuell aktivitet, er eksempel på forhold som kan gi sterk angst eller skuffelse, som fører til fortrengning. En situasjon hvor barnet føler at det mister foreldrenes kjærlighet og omsorg kan være uutholdelig, fordi det opplever å være fortapt. For å sikre seg foreldrenes aksept og omsorg kan barn derfor i stor grad komme til å fortrenge både aggressive impulser og seksuelle ønsker. Blir barn tilstrekkelig skuffet, kan det resultere i fortrengning av selve kontaktbehovet og lysten til å vinne mor, far, eller andre "kjærlighetspersoner". Fortrengninger som en person foretar i tidlig barndom kan komme til å prege vedkommende resten av livet. Psykoanalytisk behandling kan gi som resultat at fortrengte forhold blir opplevd på ny. Her er et eksempel fra Schjelderup(1969): "Det dreier seg om en vel 30 år gammel kvinne som hadde vært uønsket barn og som i hele barndommen var blitt preget av morens negative innstilling overfor henne. Under analysen dukket opp, som en gjenopplevelse, den barndomskonflikten hun selv føler som mest vesentlig for den fortvilelse og det hat, den angst og den følelse av å være uten eksistensberettigelse som hadde bestemt hennes vesen som voksen. Det var en fortvilet kamp for å gjøre seg gjeldende, bli akseptert, kunne gi og få ømhet, og så nederlaget, den fullstendige avvisning, følelsen av at andre alltid ble foretrukket, av at mor ikke ønsket henne og far brø seg mer om andre. Hele hennes karakterutvikling tok preg av de grunnleggende fortrengninger i barndommen. Som voksen var det for henne en dødelig fare å vise ekte følelse: det kunne igjen bringe henne i kontakt med den fortrengte kjernekonflikten." Fornekting I den aktuelle frustrerende situasjon kan vi ha lagt merket til det som er truende, men vi fornekter at det er viktig og aksepterer ikke hva det egentlig vil innebære. Dette er en vanlig reaksjon å se hos personer som rammes av livstruende sykdom. Gyllensköld (1976) har i en studie av kvinners reaksjoner i samband med at de oppdager brystkreft hos seg selv, funnet at om kring halvparten fornektet for seg selv sine første kreftsymptom slik at de utsatte sitt første legebesøk. Disse kvinnene hadde i større grad enn andre slektninger med kreft, og følgelig var symptomet særlig truende. Fornektingsmekanismen har følgelig ikke noe å gjøre med manglende kunnskaper om hva symptomet innebar snarere tvert om. Isolering Når vi etter en nær pårørendes død forteller rolig om det inntrufne, og kanskje av omgivelsene blir berømmet for å "ta det så modent", demonstrerer vi en forsvarsform som er særlig vanlig ved smertelige opplevelser. Det likner på fornekting, men kalles følelsesisolering.

3 3 Fiksering I enkelte situasjoner bli vi helt låst fast fiksert i et bestemt handlingsmønster. Selv om vi ikke oppnår de ønskede resultater, kan vi fortsette på samme måte i lang tid uten å prøve andre alternativer. Denne fikseringen kan bli slik at vi blir mer og mer overbevist om at vår måte å gjøre tingene på er den eneste rette, selv om erfaringen skulle tilsi noe annet. Regresjon Ved regresjon viser vi en atferd og tenkemåte som var karakteristisk for et av våre tidligere utviklingsstadium. Eksempel på det er "barnslig" avhengighet av at andre skal bestemme, ukontrollerte affektutbrudd, magisk tenkning, o.l. Regresjonen kan være vanskelig å tolerere når den ytrer seg i et voldsomt klaging og i sterke affektutbrudd. En mer sosialt akseptert regresjon er alkoholbruk, som kan være til en viss hjelp under den mest vanskelige fasen, dersom det er preget av måtehold. Enkelte kan imidlertid finne det vanskelig å klare seg uten alkohol som angstfordriver etter en tid. Regresjon som forsvar kan vi også se hos mennesker som er syke eller skadet. Noen inntar da en rolle der de viser behov for å bli pleiet og stelt i større grad enn deres fysiske tilstand tilsier. Reaksjonsdannelse Når vi bygger oss et vern mot det pinlige og mot det som vi ikke vil erkjenne hos oss selv, kan det skje, ofte uten at vi er oss det bevisst, gjennom reaksjonsdannelse, hvor vi omformer en holdning eller følelse til det motsatte. Eksempel på slik reaksjonsdannelse kan være påfallende hensynsfullhet og kanskje en sterk interesse for dyrebeskyttelsessaken, som en reaksjon mot grusomme og aggressive tendenser i oss selv. Overkompensasjon kalles atferd hvor egen svakhet eller mindreverdighet overdøves av understrekning av motsatte egenskaper. Den usikre kan framstå som den mest selvsikre. Den som har spiren i seg til å bli alkoholist, blir kanskje en fanatisk avholdsmann. Den som lider av skjult impotensfrykt, blir kanskje nettopp en kvinnejeger. Mange har erfart at voldelige mennesker med hensynsløs atferd og overspent selvfølelse, "bak fasaden" er overfølsomme mennesker med det vil kaller mindreverdighetskompleks. Storhets, hat, hevntanker, og opphøyelse av egne kjennetegn, sett i forhold til andre gjennom hets mot innvandrere, jøder, o.l. kan følgelig ha sitt opphav i mindreverdighetsfølelse hos "rasistene". Vi må selvfølgelig ikke misbruke vår kjennskap til reaksjonsmekanismen gjennom å trekke forhastede slutninger. Enhver interesse for dyrebeskyttelsessaken er selvfølgelig ikke uttrykk for sadistiske anlegg. Sammenhengene kan være ytterst kompliserte, og følgelig kan like atferdsmåter ha helt ulike årsaker. Bare analyse av de særlige kjennetegn ved atferden i det enkelte, konkrete tilfelle gir svar på hvilke sammenhenger som eksisterer. Projeksjon De følelser som plager vårt jeg kan vi ved projeksjon eller overføring legge til omverdenen personer eller forhold. Vi har vel alle en eller annen gang beskyldt andre for vårt eget dårlige humør eller for våre egne feil. Vi opplever da at våre egne uakseptable følelser kommer fra andre. "Jeg er ikke sint, det er du som er sint". Rasjonalisering Å finne syndebukker eller på annen måte legge skyld over på andre, er en form for rasjonalisering. For å opprettholde et godt selvbilde, forsøker vi å rettferdiggjøre våre egne motiver eller handlinger. Vi søker å finne høyverdige motiver for handlinger vi innerst inne ikke aksepterer, eller synes er ufornuftige. Har vi søkt en jobb vi sterkt ønsker, og ikke får

4 4 den, gir det en følelse av utilstrekkelighet, skyld, o.l. Gjennom rasjonalisering kan vi demonstrere et sterkt behov for å finne fornuftige, rasjonelle grunner til at vi ikke fikk jobben. Vi bør imidlertid ikke se bort i fra at slike "forklaringer" ofte kan være delvis riktige. For oss blir en slik delvis riktig forklaring om den er resultat av rasjonalisering den "egentlige forklaringen". Sublimering Den energi som skapes i en frustrerende situasjon kan f.eks. nyttes til personlig behovtilfredsstillelse, f.eks. å søke trygghet. Dersom situasjonen er slik at dekning av dette behovet vil bli sett ned på, kan energien bli brukt til høyverdige, sosialt akseptable handlinger, f.eks. uegennyttig atferd. Når dette skjer ubevisst, kalles det sublimering. Idealisering I ekstremt truende situasjoner kan vi som et sjelelig forsvar spiller opp til gode sider ved en situasjon, for å beskytte oss selv mot de onde sidene. Vi får sterk takknemlighetsfølelse for småtjenester, gammelt uvennskap blir glemt, vi føler sterk og god gruppeånd. Undertrykking Bevisst undertrykking av følelsene kan være en måte å oppnå sosial tilpasning til omgivelsenes forventninger og krav. Man "tar seg sammen". Aggresjon I psykologisk litteratur kan vi finne at enkelte regner aggresjon som en forsvarsmekanisme, mens andre ikke gjør det. Aggresjon regnes som en av våre basale følelser, på lik linje med fryd, frykt, og kjærlighet. Gjennom individets modning og læring differensieres følelseslivet, slik at aggresjon får ulike ytringsformer: fysisk aggresjon, verbal aggresjon og innadrettet aggresjon. Ikkehumanisering Ved ulykker der et menneskeliv er gått tapt, og menneskekroppen er sterkt deformert og/eller delt opp i smådeler, kan vi møte en psykologisk forsvarsmekanisme som kan kalles ikkehumanisering. Det er en form for fornekting og fortrengning av at man har med restene av et menneske å gjøre. I stedet spøker man om og omtaler kroppsdelene som om de var legoklosser. Her følger en historie, hvor dehumanisering illustreres, fortalt av en som selv deltok: En onsdag i august 1989 kom det beskjed over høyttaleranlegget på Ørland flystasjon om at et belgisk F 16 fly hadde styrtet noen mil fra Bjugn, ved et mindre boligfelt. Flygeren fulgte flyet i bakken. Et tomt bolighus like ved nedslaget ble totalskadd. Noen timer senere fikk jeg telefon om å delta i et større møte for hele administrasjonsgruppa. Der fikk vi orientering om ulykken og ordre om å delta på opprydding dagen etter. Jeg var da Sjt. på.. avdelingen og pga. tidligere bakgrunn som MPbefal fikk jeg ansvaret for en ryddegruppe på 8 soldater. Presten orienterte om at vi måtte regne med å finne rester av flygeren under oppryddingen, og bad oss om å vise respekt og "ærbødighet" under oppryddingen. Det var helt stille i salen. Neste morgen kom vi fram til ulykkestedet. Det var lett tåke med duskeregn. Ingen av oss sa noe. Det hele

5 5 virket uvirkelig. Den gruppa jeg ledet fikk først ansvar for et område som lå 5 km fra nedslagsfeltet. Vi fant bare noen få flydeler i det området. Til å begynne med var alle i gruppa tause. Bare nødvendige ordrer og spørsmål ble utvekslet. Etter hvert som tida gikk og vi ikke fant så mye, lettet stemningen noe. Vi avsluttet søket sammen med en annen gruppe, og det utviklet seg en slags galgenhumor mellom soldatene. Det ble bl.a. fleipet med hvor mye jord som må tilføres kisten når alle delene er funnet. Vi fikk så ordre om å forflytte oss til et område like ved nedslagsfeltet. Der fant vi bl.a. små deler av flygeren, og en masse deler av flyet. Den første menneskedelen som ble funnet var en tommel. Soldatene nærmest jublet da de "omsider" fant en del av flygeren. Prosedyren var at ingen ting som ble funnet skulle røres. De skulle varsle meg som igjen tilkalte en lege. Det fungerte greit. Forsvarsmekanismene et gode eller et onde? Våre sjelelige forsvarsmekanismer har en positiv funksjon når de virker slik at vi får en stegvis konfrontasjon med den smertefulle realiteten. Men forsvarsmekanismene kan også ha en negativ funksjon når de bidrar til å forlenge eller vanskeliggjøre overgangen til en bearbeiding av det som har skjedd. Virkninger av aktive psykologiske forsvarsmekanismer Når de psykologiske forsvarsmekanismene fornekting og avstenging av følelser fungerer svært sterkt, kan det resultere i at a) vi blir psykisk lammet, og vi viser få følelsesreaksjoner; vi framstår som apatiske, b) vi får psykologisk hukommelsestap, c) vår evne til klar tanke, handling og samordnet atferd bryter sammen, d) vi opplever situasjonen som en drøm, eller uvirkelig. Litteratur: Cullberg,J., Mennesker i krise og utvikling, Aschehoug Dietrichs m.fl., Den forunderlige kroppen, Universitetsforlaget Gyllensköld, K., Vist blir man rädd... samtal med kvinnor som brhsnflatss för bröstcanser, Stockholm Nordhaug,O.m.fl., Læring i organisasjoner, Tano Norges Røde Kors Legebok, Norsk Faglitteratur Schjelderup,H., Innføring i psykologi. Oslo Sund,A,m.fl., Ulykker, katastrofer og stress, Gyldendal 1985.