Fjellklatring i Loppa

Transkript

1 Fjellklatring i Loppa Tindeveglederoppgave, eksamen vår 2013 ved Norges Idrettshøgskole Studieprogram: Tindeveglederkandidatstudiet, TIND 110 Bjørnulf Håkenrud, studentnr Innleveringsfrist: 5. april 2013 Antall sider inkludert forside: 27

2 Innholdsfortegnelse Forord...3 Innledning...4 Klima...5 Geologi...5 Kart og oppmåling...7 Klatrehistorikk...9 Hvem var først?... 9 Øksfjordjøkelen, høyest i Finnmark... 9 Nunataker i et brepanorama av verdensklasse...11 Ungdommelig vågemot på Breitind...12 Middagstind og Middagsryggen...13 Svartfjellet med hvit krone...14 Garntindan, 1,5 km lang pinakkelrygg...15 Eggtindan, navnløs på alle kart...17 Jerngeita eller Ruovdegaisa...19 Ronjaslottet ved Langfjordjøkelen...20 Skalsatind har lokket i generasjoner...21 Tverrelvtindan, vegg- og isruter...23 Jøkelfjordhalvøya med Simalango...24 Avslutning Litteraturliste

3 Forord Denne tindeveglederoppgaven er et resultat av mange års utforsking av en fjellverden jeg ikke visste eksisterte da jeg kom til Alta som friluftslivslærer i Det har blitt mange turer til Loppa og Kvænangen både privat og med folkehøgskoleelever, og jeg har stadig mye å glede meg til der ute. Jeg har laget en klatrefører på nett, På sikt vil jeg lage en trykt klatrefører, og arbeidet med oppgaven har brakt denne et skritt nærmere. Det er bare noen fjell og rygger som skulle vært besøkt først... Takk til alle som har bidratt med fortellinger om fjellfolk opp gjennom tidene. De er nevnt med navn og sted i oppgaven. Takk til Kartverket som bidro med gamle kart og tillatelse til å gjengi dem. Familien min fortjener en stor takk siden de må tåle en til tider rastløs klatrepappa som attpåtil skal skrive om det også. Forsidefoto: Forfatteren i "gamle dager" på klatretur opp Østryggen mot Garntindan ved Nuvsvåg i Loppa. Midtfjellet og ryggen sørover fra Breitind i bakgrunnen. 3

4 Innledning Loppas fantastiske fjellverden ble satt på kartet av skikjørerne Aksel Lund Svindal, Eirik Finseth og Tor Olav Naalsund i mai 2010 da de spilte inn film for Field Productions. Ellers er lite kjent ut over at Øksfjordjøkelen og de andre breene har vært brukt som ferdselsvei og turmål (Nerland, Anthonsen & Sandberg, 1997). Engelske studentekspedisjoner har vært i området siden 1970 for å utforske "hvite flekker på kartet". De har gjort mange vitenskapelige undersøkelser og stort sett vandret mer enn de har klatret (Bergesen, 1999; Saddler, 2005). Jeg har klatret i området siden 1998 med elever fra Øytun folkehøgskole og privat, snakket med folk og sporet opp det som er beskrevet. "Klatremiljøet i Nord- Norge har vært langt fra begivenhetenes sentrum" skriver Geir Grimeland (2004 s. 137). Og Loppa er så langt unna at han ikke har tatt med noe herfra. Det er på tide å skrive historien om fjellklatring i Loppa. Fig. 1. Loppahalvøya og nord- Kvænangen med områdegrense og fjellnavn (Kartverket, 2013). 4

5 Loppahalvøya avgrenses av Øksfjorden i øst. Her ruver Øksfjordjøkelen i landskapet, og Russelvfjellet og Jøkelfjordhalvøya i nord- Kvænangen ligger tett på. Dette blir området jeg tar for meg i denne oppgaven (fig. 1). Jeg fokuserer hovedsaklig på fjelltopper og rygger som krever klatring for å bestiges. Det vil si at tau og annet klatreutstyr i det minste er en fordel for å komme seg sikkert opp og ned. Jeg velger å ta for meg fjell for fjell, som en reise gjennom Loppahalvøya og nord- Kvænangens fjellverden. Jeg har noen steder oppgitt norske klatregrader, og noen steder alpine grader (Alpinist.com, 2013). Først kommer litt om klima, geologi, og kart og oppmåling. Klima Loppa har et subarktisk og maritimt klima med årlig middelnedbør mellom 1500 og 2000 mm (Kjøllmoen & Olsen, 2002). Denne nedbøren fordeles over hele året, og jeg har i ulike sammenhenger hørt at Loppa har norgesrekord i antall døgn med overskyet vær. Hele 227 døgn i året skal være overskyet, uten at jeg har klart å spore opp hvor dette er dokumentert (Loppa, 2013). Dette betyr ikke så mye for alpinklatreren. De som ønsker å klatre på tørt fjell i svasko, bør sette av noen dager slik at de kan bruke godværsvinduene. Mye snø og lang vinter gir et eldorado for skikjørere. Geologi Platåbreen Øksfjordjøkelen er Norges niende største og ruver mektig i landskapet sammen med Svartfjelljøkelen og Langfjordjøkelen. Breer og bratte fjell gir et alpint preg, på høyde med de mer kjente Lyngsalpene. Loppahalvøya er gjennomskåret av fjorder slik at den knapt henger sammen. Det gir havutsikt fra alle fjelltopper. Høydeforskjellen på mange turer blir over 1000 m siden man starter ved havnivå. 5

6 Fig. 2. Geologisk kart over Loppahalvøya og nord- Kvænangen med områdegrense og fjellnavn (NGU, 2013). Berggrunnen i området hører til Seilandsprovinsen som geologene ennå ikke vet helt sikkert opprinnelsen til (Ramberg, Bryhni & Nøttvedt, 2007 s. 207). Tidligere mente man at dette var restene av den Kaledonske fjellkjeden (Hooper, 1971). Nå mener man at det kan være dype deler av en gammel riftdal (jf. Rift Valley i Afrika). En annen teori er at berggrunnen ble dannet i forbindelse med en egen fjellkjededannelse i Finnmark (Ramberg et al, 2007). Området domineres av gabbro og noen andre størkningsbergarter. De ble dannet ved at lava strømmet opp og stivnet dypt inne mellom sedimentære bergarter på ca m dyp (Blaasvær, 1970?). De sedimentære bergartene er omdannet til sandstein, glimmerskifer og gneiser. Siden er fjellgrunnen over dagens overflate slitt ned til de restene vi finner i dag. Gabbroen er for det meste oppsprukket og løs. På Skalsatind og østveggen på Jerngeita er det gneiser som gir fastere fjell. 6

7 Kart og oppmåling Det må ha vært en strevsom jobb å være landmåler i Loppa. Særlig høydemålinger har vært utfordrende, og til dels store feil har blitt gjengitt på amtskart og gradteigskart. På Amtskart 1: fra tallet er det få høydeangivelser, og det er bare i Troms det er høydekurver (Kartverket, 2013). Skalsatind er feilaktig plassert 1,7 km lenger nordøst og har oppgitt høyde 3570 fot. Fjelltindnasen (Gaissanjunes) øst for Skalsatind får 3460 fot, selv om den i virkeligheten er høyest. På gradteigskart 1: fra 1907 er Skalsatind riktig plassert, men høyden er 1071 moh og fortsatt feilaktig høyere enn Fjelltindnasen (NGO, 1907). Øksfjordjøkelen har ingen høydeangivelse, mens Svartfjellet lenger nord har 1218 moh, og Storfjellet 2 km nordvest for Svartfjellet 948 moh. På topografiske kart 1: er Øksfjordjøkelen 1204 moh, Svartfjellet 1162 moh og Storfjellet 1068 moh (Kartverket, 2001). Det er umulig at Svartfjellet ble 56 m lavere og Storfjellet like ved 120 m høyere fra 1907 til Den sannsynlige forklaringen er målefeil i Det førte til at Svartfjellet feilaktig ble oppgitt som Finnmarks høyeste fjell i leksikon og andre publikasjoner hele tallet, og til dels gjør det fortsatt. 7

8 Fig. 3. Amtskart over Loppahalvøya og nord- Kvænangen med områdegrense og fjellnavn (Kartverket, 2013). Fig. 4. Gradteigskart over Loppahalvøya og nord- Kvænangen med områdegrense og fjellnavn (NGO, 1907). 8

9 Klatrehistorikk Reisen gjennom Loppa og Nord- Kvænangens fjellverden starter på Finnmarks høyeste punkt på Øksfjordjøkelen. Men først er det nærliggende å spørre: Hvem var først? Fjellrypa kan sees på de høyeste toppene, og reinen finner beite og søker tilflukt fra varme og insekter høyt til fjells. Fjellrype og rein kom etter istida, og var ettertraktet bytte for de første menneskene i nord. De fleste fjell i området kan nås greit til fots, og det er naturlig å tro at det har vært folk på mange av av dem for flere tusen år siden. De hadde "ærend", som jegere og etterhvert gjetere. Denne holdningen om å ikke gå "ærendslaus" i fjellet har holdt seg helt til i dag, selv om det kanskje har vært noen få med stor utforskertrang eller ungdommelig overmot som har prøvd seg, jf. førstebestigningen av Romsdalshorn i 1826 (Dahlstrup, 2010). I det harde livet for å skaffe føde var det verken tid eller rom for å sette livet på spill i bratte berg. Folk fryktet fjellet (Nerland et al, 1997). Uvær, skred og steinsprang var de godt kjent med. I tillegg var folk overtroiske og redd for troll og andre beist. Bestigninger som krever klatring kan man derfor med stor sikkerhet si at ikke har funnet sted før i de siste hundre årene. Jeg har i klatrehistorikken skrevet om de første bestigninger så langt jeg har klart å spore opp, men det kan aldri utelukkes at det har vært folk på noen av toppene og ryggene tidligere. Øksfjordjøkelen, høyest i Finnmark I 1898 ble Jægervasstindane i Lyngen utforsket av engelskmennene Geoffrey Hastings, William C. Slingsby og Walter Perry Haskett- Smith, fjellfører Elias Hogrenning fra Stryn og Josef Caspari som var adjunkt i Tromsø (Johnsen & Skjerven, 1984 s. 51; Johnsen, 1995 s. 84). Hastings og Hogrenning fortsatte til Jøkelfjorden i Nord- Troms og fikk se Øverisen som også i dag kalver ned på Nerisen og helt ned i sjøen. 16. august kom de seg opp på Øksfjordjøkelen til omtrent 200 m under det høyeste punktet, og gjorde første dokumenterte bestigning av platået (Nerland et al, 1997 s. 19; Andreassen, 2000 s ). 1 Andre kilder jeg ikke har lest er: Alpine Journal vol XIX (1899), London, p (Sitert i Nerland et.al., 1997 s. 19). Jøkelfjordbreen. Ascent of (1898) by G. Hastings and Elias Hogrenning. Report to Bergens Fjellmannalags Aarsoversyn. Bergen, p. 2. (Oppført i: Hoel, A. & Norvik, J. (1962). Glaciological Bibliography of Norway. Oslo: Norsk Polarinstitutt Skrifter nr. 126 s. 65). 9

10 Øksfjordjøkelens høyeste punkt er høyest i Finnmark. Hvem som var først helt til topps er ukjent. I mai 1954 var Irene Didriksen fra Nuvsvåg sannsynligvis første dame (Nerland et al, 1997 s. 30). Høyden 1204 moh som står på nyere kart er nå justert ned til 1191 moh (Kartverket, 2001, 2013). Omtrent 50 m mot vest tinte Bergeberget på 1177,5 moh fram fra isen i 2007, og ble besteget 29. juli av Oddvar Berge fra Nuvsvåg med gjester (fig. 5). Dette høyeste faste fjellet i Finnmark ble "oppdaget" igjen av Vegard Ulvang, Stein P. Aasheim, Harald Dag Jølle og Jan- Gunnar Winther på en tur i 2010 (Hågensen, 2010). De kalte nunataken Jubileumspiggen i anledning at de året etter skulle gå i Roald Amundsens fotspor til Sydpolen. Fig. 5. Anne Britt Gjedrem, Marianne Frisk, Oddvar Berge og Rakel Hunsdal Falsen på Bergeberget på Øksfjordjøkelen. Foto Merete Erga, 29. juli Helge Andersen fra Jøkelfjorden observerte en dristig klatretur tidlig på tallet (pers. medd. 3. januar 2013). 5-6 engelskmenn klatra opp Nerisen innerst i Jøkelfjorden, berget ovenfor og opp gjennom den rasutsatte Øverisen. Går du nordover fra toppen av Øksfjordjøkelen får du etterhvert utsikt ned brefallene mot Nuvsvåg og kilometerlange fjellrygger på begge sider av fjorden. Fra tettstedet Øksfjord er ryggen fra Klubbnestinden i nord til Skatviktinden i sør et mektig syn. Det sies at den skal være gått av lokale folk på tallet, og at Sjur Nesheim har gått den seinere, uten at jeg har fått dette bekreftet (pers. medd. June Anthonsen 14. januar 2013). 10

11 Nunataker i et brepanorama av verdensklasse Fig. 6. Brepanoramaet innerst i Fjorddalen sett fra nordøst. Foto Bjørnulf Håkenrud, 9. september Fjorddalen, eller Roaldalen som de lokale kaller den i Nuvsvåg, leder inn til tre bretunger som siger ned fra Øksfjordjøkelplatået. Jeg har kalt dem Hovedbreen (1), Midtbreen (2) og Vestbreen (3). Hovedbreen er slakest og en vanlig vei opp på Øksfjordjøkelen. Til høyre på bretunga kan man se restene av et stort steinras fra den navnløse toppen (4) som er 1015 moh. Den kan bestiges opp sørsiden (3 taulengder på sva, i renner og riss, noen klatreopptak grad 4). Anders Rake og Bjørnulf Håkenrud fant ingen spor etter folk i 2008, men det kan godt være at noen har latt seg lokke av denne iøynefallende toppen tidligere. Topp (5) ble omtrent overkjørt av Midtbreen i 1999, mens nå rager den høyt over og byr på mye artig klyving på østsiden. Vestbreen domineres av tre nunataker. Det kvasse Spiret (6) har en løs blokk stående på toppen (30 m, grad 4, 15. august 2009, Bjørnulf Håkenrud og Kristin N. Paulsen). Kirka (7) er fortsatt ubesteget. Øverst har Klokketårnet (8) et artig opptak (grad 4, 9. september 2008, Bjørnulf Håkenrud, Silje K. Olsen og Håkon Skahjem). 11

12 Ungdommelig vågemot på Breitind Fig. 8. Breitind med sine utallige renner og pinakler. Foto Bjørnulf Håkenrud, 30. september 2007 Breitind 1010 moh troner som en uinntakelig borg på østsida av Nuvsfjorden. Dette må ha pirret nysgjerrigheten til en lokal ungdom såpass at han i 1950/60- årene tok seg til topps og bygde to varder (pers. medd. Oddvar Berge fra Nuvsvåg 3. januar 2013). De kan såvidt skimtes mot skyene til venstre for midten av bildet ovenfor. Ungdommen var Alf Henriksen, og han brukte tau for å komme seg opp. Breitind er en del av en 8 km lang rygg fra Smaltind i nord til Tverrfjorddalsskaret i sør. Mye er vandring og klyving, men traversene over Breitind, Sukkertoppen, Birosvarre 927 moh og Birosvarre 979 moh er klatring. Jeg har ikke opplysninger om noen har gått hele ryggen. Christer Harnesk og Bjørnulf Håkenrud klatra Breitind fra nord 2. juni 2007 (grad 5- ). De fortsatte videre mot sør til den markerte pinakkelen på bildet ovenfor. Den har sannsynligvis ikke blitt besteget, i likhet med flere titalls pinakler rundt Isdalen. Retur var ned ei markert renne fra pinakkelen. Den ble kjørt på ski for første gang tidligere på dagen av Bjørn Michaelsen. 12

13 Middagstind og Middagsryggen Fig. 7. Utsikt mot Nuvsvåg med Middagstind til venstre for midten. Foto Bjørnulf Håkenrud, 10. september Det er mange Middagstinder i Loppa alt etter hvilket fjell som ligger rett sør for der folk bor. Denne er kanskje en av de få ingen har satt sin fot på. Det markerte hakket vest for den spisse toppen på bildet ovenfor krever både mot og klatreutstyr. Midtfjellet leder enkelt fra Botn i Nuvsvåg til platået ved Middagstind. Nordøst for Middagstind ut mot Fjorddalen er det en 200 m høy vertikal og fast fjellvegg som vil gi utfordringer i den øvre delen av skalaen. Ryggen sørover fra Middagstind starter med ei dyp mosegrodd kløft på tvers av ryggen, før det blir enklere videre til neste topp. Fra denne er det eksponert klyving og noe klatring til Middagsskaret hvor det er grei retur ned mot øst. Fra Middagsskaret er ryggen bratt opp til Øksfjordjøkelplatået og en navnløs topp 1154 moh med en mektig utsikt. Det kan hende noen har gått hele traversen, men det er ikke funnet spor etter folk på flere turer siden 2002 der jeg og andre har gått deler av den. 13

14 Svartfjellet med hvit krone Fig. 9. Finnmarks flotteste fjellpanorama, fra Eggtindan i sør via Garntindan til Svartfjellet i nord er det utallige klatremuligheter sommer og vinter. Foto Bjørnulf Håkenrud, 11. september 2008 Svartfjellets (13) bre- og snøkledde topp ble besteget fra Nuvsvågsida via Brattnesdalen i mai 1954 av Irene Didrikson sammen med hennes yngre bror, en lærer og to andre ungdommer fra Nuvsvåg (Nerland et al, 1997 s. 31). Toppen er forholdsvis lett tilgjengelig på ski særlig fra Bergsfjordsida og har hatt tallrike besøk siden. Som klatremål er det østsida som vekker interesse med sine mange mulige alpine linjer. Sørøstsida (14) går i renneformasjoner til venstre for den brede ryggen før den svinger rett opp toppskavlen (grad AD og 4-, 13. november 2010, Anders Rake og Bjørnulf Håkenrud). Retur er enklest ned renna sør for Svartfjellets sørtopp (12). Svartfjellet direkte (15) er en bratt og eksponert skitur oppunder Svartfjellet til en luftig flanke mot topplatået som nås med litt klyving (21. mai 2008, Anita Sole mfl.). 14

15 Garntindan, 1,5 km lang pinakkelrygg Fig. 10. Garntindryggen med Sørlige Garntind til venstre og Svartfjellets sørtopp til høyre. Foto Bjørnulf Håkenrud, 14. september I 1970 lå fem engelske studenter og klatrere seks uker i Tverrfjorddalen vest for Kjerringtind (fig. 9 nr. 7), som det stod på gradteigskartet de brukte (Barbier, 1970). Det navnet har forsvunnet og på nyere kart står det Garntindan (Kartverket, 2001). De fem utgjorde The Leicester Polytechnic Students Øksfjord Expedition og var Neil Harwood (20 år, Leader), Andrew Barbier (21 år, Secretary), Peter Ellis (23 år, Treasurer), Graham Hudson (21 år, Transport officer) og Alan Douglas (21 år, Food officer). Etter å ha klatret i fjella sør for Tverrfjorddalen, var de 16. august klare for Garntindan. De starta med klyving opp sørryggen til Sørlige Garntind (Kjerringtind) der det til deres skuffelse var varde fra før. Videre nordover gikk det sakte "due to an amazing number of pinnacles" (Barbier, 1970 s. 21). Under nedstigningen fra en av dem falt Graham 7 m og brakk en finger. De fortsatte og stod snart ved foten av "Old Man, due to its distinctive profile" (omtrent grad 5, 16. august 1970, Peter Ellis, Andrew Barbier og Neil Harwood). På bildet ovenfor er dette den høyeste pinakkelen bak den lille breen i midten. Østryggen (9) går opp til Garntindryggen like sør for denne breen (grad 3). Peter, Andrew and Neil roped up and made the attempt up the south side. Neil led two pitches of about 'V. Diff.' grade up an area of steep rock to a small, level platform. From here an easy- angled but knife- edged arete led up to within 30 meters of the summit. The party climbed the arete to another small and extremely exposed platform. However, a great cleft in the rock, approximately 1 m wide, separated this platform from the actual pinnacle. Neil leaned across the cleft and hammered a piton into the tower for protection. The move across the 15

16 gap was very intimidating, for the tower was undercut at this point, giving no foot- holds - the climber would have to pull up on poor hand- holds alone. Neil tried to make the move but was not strong enough to pull himself up onto the tower. He handed the lead over to Peter, being the stronges member of the party. To our great delight Peter was able to make the move sending tons of loose boulders down the mountainside in the process. The top was not cairned and so the Expedition could claim a true virgin summit. (Barbier, 1970 s. 22) De fortsatte med å bestige "another prominent peak, the Old Lady", og flere pinakler videre før ryggen ble bred og ledet opp til det de kalte Motorway Peak, Svartfjellet sørtopp 977 moh (12). Kl 2000 var de på toppen av Svartfjellet og snart nede ved en leir de på forhånd hadde etablert i kanten av Svartfjelljøkelen ved foten av en topp 993 moh, som de kalte Observatory Peak. Etter en hviledag var målet å gå ryggen nordover fra Svartfjellet via Njuntefjellet 948 moh til Middagsfjellet 1057 moh, men de droppet dette ut fra at de vurderte klatreturen til å ta for lang tid. Denne ryggen er sannsynligvis fortsatt uklatret, og likens flere av toppene underveis. Engelskmennene besteg istedet det snøkledde Storfjellet 1066 moh og rekognoserte sørøstryggen til Gunnarfjellet 1005 moh (Storfjellet står det også her på nyere kart). Neste dag snudde de halvveis på denne ryggen etter å ha klatret det råtneste og sprøeste fjellet de noensinne hadde opplevd. 20. august klatret de ryggen over Veivisertind (navnløs på nyere kart) med en rappel fra en fjellbolt og fortsatte vestover sør for Bergsfjordvatnet med en artig miks av klatring og rutevalg mellom noen store pinakler til Tverfjordklubben (navnløs topp 850 moh på nyere kart). De fortsatte litt videre til den noe høyere Slaatteklubben, og måtte gi opp Bergsfjordklubben (Kollaren på nyere kart). Siste klatredag for ekspedisjonen var 21. august. Da hadde de morsom klyving på Friday Ridge til Friday peak, eller Tverrfjellet som det står på nyere kart. 16

17 Eggtindan, navnløs på alle kart Fig. 11. Vemund Ruud i glissade ned renna nord for Eggtind. På bergveggen til venstre ser det ut som blokkene er murt på. Foto Bjørnulf Håkenrud, 2. juli I motsetning til de navnløse fjellene innerst i dalen, har selve dalen mange ulike navn. Sørfjorddalen står det på nyere kart, men det er ikke noe som heter Sørfjorden i Nuvsvåg. Innerst i fjorden kaller lokale folk Sørbotn, og Sørbotndalen er et navn som brukes noe. På gradteigskartet står det Lyngdalen, og det kler denne grønne nydelige dalen. Men oftest har jeg hørt den bli kalt Eggdalen, etter et lite vann med en ternekoloni der det sikkert har blitt sanket egg til matauk. Eggskartind (fig. 9 nr. 5) er den vanskeligste å bestige, rett sør for skaret mellom Tverrfjorddalen og Eggdalen. The Leicester Polytechnic Øksfjord Expedition mente ryggen på nordsiden ville gi god klatring og kalte toppen Fortress, men rakk ikke å prøve (Barbier, 1970 s. 16). På sørsiden går letteste vei til topps fra et skar mellom toppen og en stor pinakkel, 3 taulengder med flott klatring i renner, svaklatring og et off with riss (grad 5-, 17. juni 2010 Bjørnulf Håkenrud og Vegard Lund). Videre sørover er det fast fint fjell. Jeg foreslår å bruke Eggtindan som navn på disse fjelltoppene. Egget (3), eller Oats som engelskmennene kalte den, er lett å bestige via en renne fra Eggdalen og klyving nordover til topps. Øst for Egget er det en svært luftig pinakkelegg (4), helt sikkert ubesteget. 17

18 Eggtind (2) 1100 moh er høyest og delt i to av ei skarp kløft. Sørtoppen nås greit fra breplatået i sør, mens nordtoppen krever litt klatring for å komme opp (grad 4). Ingen av toppene hadde varder i Engelskmennene var på dobbeltoppen 5. august og kalte den Gemini (Barbier, 1970 s. 18). De skriver ikke noe om de mente det var en førstebestigning. Om den enkle ryggen sørøst for Eggtind ut mot bretunga i Eggdalen skriver de derimot at det var usannsynlig at de var først. På enden bygde de en stor varde, og kalte ryggen the Sphinx. I nordsida på Eggtind ved renna mot Eggdalen er det en interessant bergvegg med blokker som ser ut som de er murt på (fig. 11). Her skulle det ikke være noe problem å plassere naturlige sikringer. 18

19 Jerngeita eller Ruovdegaisa Fig. 12. Jerngeita/Ruovdegaisa til høyre og fjellryggen videre sørover. Foto Bjørnulf Håkenrud, 17. mai De fleste fjell i Loppa er navnløse, og mange av de navnene som står på kartene kjenner ikke lokale folk til. På gradteigskartet står det Rødtinden om den kvasse fjellryggen over Sør- Tverrfjord (NGO, 1907). Jerngeita står det på nyere kart (Kartverket, 2001). Annfrid Slettvoll fra Sør- Tverrfjord forteller at de som bor der kaller dette fjellet Ruovdegaisa, et samisk navn (epost 25. februar 2013). Birgit og Kirsten Buck Rustad fra Bergsfjord gikk ryggen fra nord sommeren 2008 og snudde før den høyeste toppen (pers. medd. Birgit Rustad 2. april 2013). June Anthonsen har også vært et stykke oppover ryggen, og hun og Bjarte Skille har studert den østvendte veggen for å se etter klatremuligheter (pers. medd. 14. januar 2013). Ifølge geologiske kart er det gneis her, som gir bedre klatrefjell enn det meste av gabbroen. Men veggen har nok aldri blitt klatret, og sannsynligvis er det meste av denne 6 km lange ryggen aldri gått. 19

20 Ronjaslottet ved Langfjordjøkelen Fig. 13. Den sorte kamin i Ronjaslottet er cruxet på fylkesgrenseryggen sør for Langfjordjøkelen. Foto Bjørnulf Håkenrud, 8. september På Langfjordjøkelen har det vært mange kurs i regi av Øytun folkehøgskole, Høgskolen i Finnmark, Norveg/Odd Rudberg (UIAGM) og andre. Da har også fjellene rundt blitt besøkt. En flott rundtur er opp Langfjordjøkelens bretunge fra øst, mot sør opp i skaret med utsikt mot Aibmadasgaisa og langs ryggen med fylkesgrensa tilbake østover mot Giddavarri til den ender i Ronjaslottet (fig. 13). Letteste vei er rapell eller løs klyving ned Den sorte kamin (30 m høy og 1 m bred, grad 3, 14. september 2002 Øytun- elever). Vel nede kan man klatre på fire markerte pinakler i et rotete landskap, og nyte utsikten over til Kassa (grad 3) på motsatt side av bretunga. Videre er det en kvass rygg som man kan gå forbi på sørsida. Følg renne ned mot Tredjevannet og nord til Andrevann igjen, gjerne via ei naturlig steinbru på veien. Lengre vestover på Loppahalvøya er det mange fjellvegger og topper, men ingen som jeg har hørt har blitt studert med interesse av klatrere. 20

21 Skalsatind har lokket i generasjoner Fig. 14. Anders Rake foran Vesteggen på Skalsatind. Foto Bjørnulf Håkenrud, 6. september Skalsatind 1010 moh kneiser høyt over Jøkelfjorden sør for Øksfjordjøkelen. De siste 100 høydemetrene er bratte og består av fast gneis med mange riss og formasjoner. Erling Thomassen fra Jøkelfjorden og noen av brødrene hans klatra opp på toppen allerede i mellomkrigstida (pers. medd. Synnøve Mathiassen 16. februar 2013). Lokale folk har stort sett gått opp hyller og ei eksponert renne midt i Vestveggen uten tau (Lokalruta, grad 3). Synnøve Mathiassen forteller at hennes brødre Oddbjørn og Werner Thomassen var til topps opptil flere ganger per sommer i årene 1973 til 1980 (pers. medd. 16. februar 2013). I 1999 var jeg på Skalsatind sammen med fem Øytun- elever (Krokveien i sørsida, grad 3). Alm Hartvik Boberg fra Jøkelfjorden klatra alene på toppen år 2000? (pers. medd. 31. desember 2012). I 2005? var han tilbake sammen med Leif Ove Boberg, Tore (politi), Synnøve Mathiassen og sønnen Tony Mathiassen (fig. 15). Første bestigning under "vinterlige" forhold kom 6. mai Christer Harnesk, Anders Rake og Atle Hoftun klatra opp en direkte variant av Krokveien, rapellerte i østsida og Fig. 15. Tony Mathiassen og Tore (politi) på vei opp Lokalruta. Foto Synnøve Mathiassen, sommer 2005? 21

22 kjørte på ski ned svake renneformasjoner mot øst til Jøkelfjorden. Ruta Vesteggen har flere flotte ugåtte linjer på begge sider (fig. 14, 2 taulengder, grad 4, 6. september 2009, Anders Rake og Bjørnulf Håkenrud). Sigurd Sørensen frisoloerte Sørryggen i 2010 (grad 3+). Bergtattlinja på Øytun folkehøgskole gikk Krokveien 25. september 2012 og kom til topps med 8 personer. Fig. 16. Christer Harnesk, Anders Rake og Atle Hoftun ved toppvarden. Foto Anders Rake, 6. mai 2006 I tillegg kommer sikkert noen bestigninger til, men lokale folk får stort sett høre hva som skjer siden det trengs båtskyss. Helge Andersen har drevet med båtskyss over Jøkelfjorden i et par tiår. Han har bare skysset folk som skulle klatre Skalsatind to ganger (pers. medd. 3. januar 2013). Den ene er notert ovenfor, og den andre gangen kom de ikke til topps. Nå driver Synnøve og Birger Mathiassen med båttransport og utleie, og de har bare hatt ett slikt oppdrag som også er med ovenfor. Bortsett fra på tallet gir dette under 5 bestigninger av Skalsatind i tiåret. 22

23 Tverrelvtindan, vegg- og isruter Fig. 17. Kåre Sandring på 2. taulengde på Opptur, Øvre Tverrelvtind. Foto Bjørnulf Håkenrud, 16. juni Fjellene nord for E6 fra Langfjordbotn i Vest- Finnmark til Alteidet i Nord- Troms er kjente skifjell. Sørveggen på Tverrelvtind er lett å legge merke til også med klatreøyne. 16. juni 2002 gikk Kåre Sandring og Bjørnulf Håkenrud ruta Opptur midt på en markert pillar, grad 4+. Seks taulengder og 150 høydemeter gjør ruta til områdets lengste. Siden er den repetert en gang av Anders Rake og Tormod Onarheim, og tausoloert en gang av Anders Rake. Et forsøk på vinterbestigning i februar 2009 endte etter andre taulengde fordi det var store mengder rennsnø i diederet. På vestsida av Nedre Tverrelvtind er det to alpine linjer med to taulengder isklatring grad WI3 (fig. 18), Venstre (12. mars 2008, Anders Rake og Vegard Torp Lien) og Høyre (1. februar 2009, Anders Rake og Christer Harnesk). Retur ned Vestrenna til høyre som først ble gått og kjørt av Bjørn Michaelsen og Bjørnulf Håkenrud 24. mai Fig. 18. Tverrelvtindisene Venstre og Høyre, og Vestrenna. Foto Anders Rake, 12. mars 2008.

24 Jøkelfjordhalvøya med Simalango Fig. 19. Josef Westerlund på Nordvestryggen av Koppartind. Kvænangstindane bak til venstre. Foto Bjørnulf Håkenrud, 13. mars Alle fjelltopper på Jøkelfjordhalvøya kan nås greit uten klatring, utenom noen pinakler. Den mest kjente er Simalango, som betyr Lange- Simen og er en samisk offerplass. Pinakkelen er ca 40 m høy. Når man kjører E6 nordover fra Burfjord, kan man se den rett over skoggrensa 350 moh i den sørvendte Storlia ytterst på Jøkelfjordhalvøya. Gunnar Sollund fra Alteidet forteller at han prøvde å bestige Simalango da han var ung, men ga seg siden han ikke hadde tau (pers. medd. 30. desember 2012). Sønnene Alf Martin og Trond Sollund og Frank Pedersen prøvde med tau på tallet og kom halvveis opp. De ofret en vaffel til Simalango, og rett etterpå vant Frank kr. Koppartindtraversen fra Jøkelfjordeidet via Laslettind, Olderbakkfjellet, Koppartind og Vassnestind til Jøkelfjordklubben i vest gir flott utsikt hele veien. Alm Hartvig Boberg fra Jøkelfjord har gått denne gjennomsnittlig en gang hver sommer i omtrent 30 år, men ikke de siste årene (pers. medd. 31. desember 2012). Grupper fra Øytun folkehøgskole har gått den fire ganger, først 28. april 1999 på ski og siden motsatt vei september 2009, 2010 og Underveis har flere pinakler blitt besteget. Nordvestryggen opp til Koppartindplatået byr på noe klatring (grad PD og 3, 13. mars 1999, Josef Westerlund og Bjørnulf Håkenrud). 24

25 Avslutning En oppgitt førstebestigning er ikke alltid den første. Jeg håper at folk som har nye opplysninger tar kontakt, slik at klatrehistorikken kan bli enda fyldigere fram mot en utgivelse av en trykt klatrefører for Vest- Finnmark og Kvænangen. Det er utallige linjer som ikke er gått og flere fjelltopper som ikke er besteget i Loppa og nord- Kvænangen. Selv om jeg her skriver om en del av dem, er det mye igjen til de som ønsker å oppdage det ukjente. Fortsatt blir det nesten ikke klatret i området. Så oppfordringen gis herved til de som vil finne sin egen vei til topps - ta turen nordover! Bjørnulf Håkenrud Friluftslivslærer på Øytun folkehøgskole, NVE skredobservatør, NORTIND - medlem under utdanning Adresse: Øytunveien 119, 9518 Alta Epost: bjornulf@oppialta.no Tlf:

26 Litteraturliste Alpinist.com (2013). Grade Comparison Chart, Alpine System. Hentet 1. april 2013 fra: Andreassen, L. M. (Ed.) (2000). Report No 1, Regional change of glaciers in northern Norway. Oslo: Norwegian Water Resources and Energy Directorate. Barbier, A. (Ed.) (1970). The Leicester Polytechnic Students Økfjord Expedition 1970, Loppa Peninsula, Finnmark, Arctic Norway. City of Leicester Polytechnic: Official Report. Bergesen, N. (1999). Irer i isen. Finnmark Dagblad 21. august Blaasvær, T. (1970?). Geologien i Loppa. Sør- Tverrfjord?: Undervisningskompendium. Dahlstrup. J. (2010). Tindesportens historie i Lofoten, førstebestigninger og fjellføring. Tindeveglederoppgave, NORTIND. Grimeland, G. (2004). En historie om klatring i Norge Bergen: Fagbokforlaget. Hooper, P. R. (1971). A review of the tectonic history of S.W. Finnmark and North Troms. Norges Geologiske Undersøkelse, Nr. 269: Hågensen, F.- O. (2010). Ulvang og Aasheim oppdaget Finnmarks høyeste punkt. Hentet 1. april 2013 fra: og- aasheim- oppdaget- finnmarks- hoeyeste- punkt html Johnsen, B. & Skjerven, O. (1984). Lyngsalpene. Oslo: Universitetsforlaget. Johnsen, B. (1995). Jotunheimens stortopper, Folk og fjell gjennom tidene. Oslo: Universitetsforlaget. Kartverket (2001). Øksfjordjøkelen 1735 II. Topografisk kart M711, Statens Kartverk. Kartverket (2013). Norgeskart. Hentet 5. mars 2013 fra: Loppa (2013). Skyer og tåke. Hentet 31. mars 2013 fra: 26