AFRIKA... Fattigdom. Rikdom. Igjen i Mtwapa. ...Av Stine Gro Struksnæs

Transkript

1

2 ...Av Stine Gro Struksnæs AFRIKA... Varm sol, blomstrende trær, vrimlende dyreliv, hete strender, skummende bølger, smilende barn, hunger etter evangeliet - Afrika. På andre siden av «plakaten»: Lyder og søppel overalt, overtro, fattigdom, vold og uorden. Det skulle bli to uforglemmelige måneder som misjonær i Afrika. Fattigdom Møtet med Arika kan jeg godt huske. Alt var annerledes. Nesten alt i alle fall. Den varme, fuktige luften møtte oss som en vegg allerede på flyplassen, men hvilken glede var det ikke å se Emmanuel og familien Kellmann ta imot oss. Emmanuel strålte. Hans drøm var gått i oppfyllelse. To safari-biler brakte oss til vårt reisemål på veier som var alt annet enn godkjent av det norske veivesen. Vi kikket ut av vinduene i undring. Fattigdommen var til å ta og føle på - og til å lukte - i kontrast til turisthotellene langs strandbredden. Ettersom dagene gikk, kunne vi alle få en dypere forståelse av Jesus store offer for oss. Han kom fra himmelens herlighet hvor alt var rent og hellig. Han nøt englenes hyllest og hadde alt Han trengte. Men han så vår nød. Han bøyde seg ned. «Han uttømte Seg Selv, tok på Seg en tjeners skikkelse og kom i menneskers likhet.» Fil Kongenes Konge og herrenes Herre forlot himmelens herlighet, forlot renheten og harmonien hos Sin Far og kom til denne verden som var besmittet av synd og lidelse. Hvor må det ikke ha pint Ham å se vår falne, skitne tilstand, se vår lidelse og vår svakhet, i kontrast til himmelens usigelige renhet. Og her var vi - 16 mennesker fra Europa. Vant til å se system, orden og renhet. Vant til alltid å ha nok mat, klær og andre nødvendigheter. Vant til å kunne skru på brytere og kraner og få det vi ønsket. Her var vi nå, midt i lyder, uorden og søppel, og med lidende mennesker overalt. «Og da Han i Sin fremtreden var funnet som et menneske, fornedret Han Seg Selv og ble lydig til døden, ja, til døden på korset.» Fil Ingen av oss kan fullt ut fatte en slik kjærlighet. Likevel utdypet oppholdet i Afrika vår forståelse av den faren og den urenheten Han var villig til å konfronteres med for vår skyld. Jeg takker Gud for denne undelig lille smakebiten av Hans fornedrelse! Rikdom Men misforstå meg ikke. Kenya er et utrolig rikt land - kanskje ikke på penger, men på ressurser, varme, sol og åpenhet for Guds Ord. Det er et godt land å være i for menneskefiskere. Det er mye fisk, og dette må bare få lov til å overskygge alle mørke sider. En misjonær er ingen turist, han skyr ikke farer og besværligheter for å bringe Guds Ord til hungrende mennesker. Det gjorde heller ikke vår Herre. Vi hadde ikke stort mer enn satt fra oss sakene våre før vi så vår første misjonsmark - barna. Vi kunne begynne barnemøtet med det samme. Det var ikke vanskelig å finne en som ville oversette, og snart var vi i gang. Barna, lyttet, smilte, kikket... Og det tok ikke lang tid å få mange nye venner. Barna var også de første til å komme til møtene om kvelden. De løp imot oss, fulgte oss som «helter», ville holde i hånden, flokket seg rundt oss. Det var en utrolig følelse - særlig i begynnelsen. «Storytime! Jesu anapenda wa toto (Jesus elsker barn)! Come!» Og så løp de smilende mot podiet på fotballplassen. «I am happy today! So happy! In Jesus name, I am happy, because He has taken away - my sins away - I am happy, so happy today!». De sang gjerne av strupens fulle kraft, og særlig morsomt var det hvis de fikk synge i mikrofonene. Bibelhistorier hørte de gjerne, og etter at bønnen var slutt sang de: «A-amina, A-amina...». Å, hvor jeg håper at inntrykkene som er lagt igjen hos dem aldri, aldri vil bli borte! Jeg håper at de en dag også vil bli misjonærer for Herren. Igjen i Mtwapa Den første kampanjen ble holdt i Mtwapa, nær Mombasa. Gud ga oss virkelig velsignelser her, men det skulle vise seg å være et vanskelig sted å arbeide - tatt i betrakning at vi var i Afrika. Mtwapa er på mange måter et Sodoma og Gomorra. En av våre nye venner anslo at 90% er prostituerte. Turisthotellene er ikke langt unna, og innflytelsen fra forskrudde europere som kommer for å søke partnere av det annet kjønn er merkbar. Byen er full av umoral, støy og religiøs forvirring. To av våre nærmeste naboer var moskéen og «kinoen» (et betongrom med innestengt luft, benker og et TV). Imamen sørget for å vekke oss ved 5-tiden, der han ropte (sang?) sine Allah-prisninger utover byen gjennom to store roperter, og kinoen holdt det gående utover natten. Sentrum var fylt med støy og forvirring, og i mørket lusket tyver mellom husene. «Tyvene er ofte dine beste venner eller den som vasker hos deg», sa en fastboende tysker. Flere av dere har sikkert allerede hørt hvordan vi en natt ble robbet av tyver med kniver. En

3 annen dag ble to av oss overfalt på vei hjem fra stranden - også av menn med kniver. En annen natt lot Gud oss oppdage tyven før han nådde å komme inn i huset. En masai voktet oss de fleste nettene etter overfallet, men ofte fant vi ham sovende. «Hvis ikke Herren bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Hvis ikke Herren vokter byen, våker vaktmannen forgjeves.» Salm. 127:1. Hver natt trengte vi Herrens løfte: «Han skal ikke la din fot gli ut. Din vokter skal ikke slumre.» Salm. 121:3. Og Han sviktet aldri. Gud hadde noen han ville redde ut av Sodoma og Gomorra før Ham måtte gjemsøke disse byene, og vi oppdaget at Gud også hadde dyrebare sjeler i denne ugudelige byen. Dag etter dag kom våre nye venner til undervisning ute på misjonshusets gårdsplass, og det var slik en glede å se hvordan Gud arbeidet med dem. Planen var at de fleste i teamet skulle reise til nye prosjekter nordover i landet kort tid etter endt møteserie i Mtwapa. Etter planen skulle jeg også være med videre på reisen, men ettersom tiden for avreise nærmet seg, begynte situasjonen å tyde i en annen retning. Emmanuel ønsket virkelig at en bibel-arbeider kunne bli igjen og undervise. Hver morgen fra mandag - fredag kom folk til undervisning, og på sabbaten kom de gjerne for å være sammen med oss. Vi hadde nå opparbeidet en god gruppe kontakter, og i tillegg til helseundervisningen trengtes det en klasse for opplæring av Bibel-arbeidere og en klasse for dåpskanidater og andre interesserte hvor vi kunne studere Bibelens tro og lære. Jeg visste at i gruppen som planla å dra nordover var det nok av Bibel-lærere, og det syntes tydelig at jeg heller burde bli igjen. Jeg er glad for at jeg tok denne beslutningen, og Gud hadde allerede mange velsignelser i vente for oss alle. Baptistpastoren Francis En av dem som kom til undervisningen var en baptistpastor. Etter å ha deltatt i møteserie og undervisning kunne han tydelig se at sabbaten er Herrens hviledag. Han holder ikke denne sannheten for seg selv, men har allerde begynt å dele den med seg. En av de siste dagene i Mtwapa hadde jeg en dyp samtale med ham, og oppmuntret ham til å følge sannheten, koste hva det koste ville. Han fortalte at han sto i fare for å miste lisensen sin som pastor. Vi leste fra Ag.gj. kapittel 5. Intet nytt under solen! Apostlene ble også forbudt å forkynne sannheten for sin tid, men de svarte frimodig: «Vi skal lyde Gud mer enn mennesker.» Baptistpastoren hadde en eiendom ikke langt fra vår. På «baptist-eiendommen» bodde ikke bare pastoren, men også flere andre som vi kom i kontakt med. En av dem var kona hans. En dag gikk jeg sammen med Kristin og Cordula for å besøke dem. Baptistpastoren hadde vært borte fra undervisningen lenge. Et familiemedlem lenger nord i landet var nettopp død, og han og familien hadde reist for å delta i begravelsen. Baptistpastoren var fremdeles på reise, men kona møtte oss i porten og ønsket oss velkommen. Vi fant veien til en liten benk på gårdsplassen, og her møtte vi flere av familiens medlemmer. Datteren hennes var på besøk, og Gud åpnet muligheten for oss til å kunne ha et lite Bibelstudie med dem. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ville fortelle baptist-kona hvorfor vi holdt sabbat. «Får jeg lov til det?», spurte jeg. «Jeg må nok spørre pastoren først», sa hun. Lojaliteten ovenfor «åndelige ledere» er dessverre alt for stor der i landet, og jeg følte meg kallet til å dele med meg samme vers som jeg senere delte med baptistpastoren: «Vi skal lyde Gud mer enn mennesker.» Ap.gj Det endte med at jeg fikk lov, og snart var Bibelstudiet i gang. Datteren lyttet også. Hun fortalte meg at mannen hennes var muslim, men at han ønsket å konvertere til kristendommen. Selv var hun katolikk, men hun vurderte å gå over til sin mors kirke - baptistene. Nå fikk hun høre om sabbaten, jeg ga henne «Kampen bak Kulissene», og anbefalte henne å finne en menighet som holdt den syvende dag hellig. Ingen tilfeldighet at hun skulle være på besøk den dagen! Også sønnen til baptistpastoren kom ut av døra. Det var tydelig at søsteren og moren var bekymret for ham. Han hadde en hang til verden, og trengte mer av Jesus. Vi fikk også annledning til å dele Guds Ord og be for ham.

4 Å, hvor jeg håper at denne familien en dag vil stå samlet under banneret «Guds bud og Jesu tro»! Be for baptistpastoren! Han trenger styrke og mot til å føre ut i livet den sannheten han allerede har tatt imot, og til å lede sin familie på sannhetens vei. Mama Joshua Undervisningstimen gikk mot slutten da en fyldig middelaldrende dame kom gående. Hun satt seg ned og fulgte nøye med. Jeg hadde undervist elevene om sabbaten, og nå brøt hun inn. «Hvorfor har folk ført oss vill? Hvorfor har de lært oss å holde den falske hviledagen?». Hun sprudlet over av iver idet hun uttrykte sin forståelse av den bibelske sabbat. Hennes iver var smittende, og flere nikket anerkjennende. Det var ikke første gang Mama Joshua var i klassen, men det var første gang jeg virkelig oppdaget henne. Der var det futt og iver! Og hadde hun tatt imot budskapet, så skulle det videre! Hun begynte å invitere venner til undervisningen. Datteren hennes kom. Sønnen hennes kom. Venninner kom. Hun måtte også ha en god bunke med brosjyrer for venner og kjente. «Mamma er en misjonær!», sa datteren en dag. Og det var hun. Hun nøyde seg ikke bare med å snakke med lekfolket, men begyte også å gå til søndags-kirker for å fortelle pastorene om deres feiltagelse. «De kan se at lørdag er den riktige hviledagen», lød rapporten. Men dessverre var den etterfulgt av et MEN. Både lek og lært kunne se det, men det kostet en for stor omstilling å legge om på en så inngrodd vane, og pastorene fryktet sannsynligvis for sitt innkom. Men en ting er sikkert - ved hjelp av Mama Joshua, andre lokale medarbeidere, brosjyren «Kampen bak Kulissene» og alle møter og undervisning var budskapet om hviledagsforandringen nå noe mange i Mtwapa var blitt konfrontert med.»kast ditt brød på vannet! Mange dager etter skal du finne det igjen.» Fork Mama Joshua begynte å komme til sabbatsskole og gudstjeneste, og var fast bestemt på å stå ved sin nye overbevisning til tross for likegyldighet og motstand. Hun var der også den dagen vi sa «Good bye», og det er vårt håp at Emmanuel vil kunne følge henne opp slik at hun snart vil gå i dåpens vann. Joshua Hun ble kalt mama Joshua fordi hennes eldste sønn het Joshua. Han begynte å komme både til trospunktundervisning og til klassen som var satt av spesielt for å undervise fremtidige Bibel-arbeidere. Det hadde slett ikke gått opp for meg hvem han var. Jeg trodde virkelig at han var adventist. En dag hadde Bibel-arbeiderne i hjemmelekse å lage et Bibel-studie om sabbaten, og han var en av dem som kom med innleveringen. Det var et ordentlig studie. En annen dag fikk de i hjemmelekse å lage en tale, og da var han den som ble utvalgt til å praktisere foran klassen. Han hadde virkelig talegaver, og hadde laget en fin tale. Fremdeles trodde jeg at han var adventist. Men plutselig en dag var det en som fortalte meg hvem han var. Jeg skal si at jeg fikk dagens overraskelse! Han var mama Joshuas sønn!! Han - en tidligere søndagsholder, som nettopp hadde tatt imot sabbaten, hadde vært en av mine ivrigste elever i Bibel-arbeider klassen! Han kom den morgenen vi skulle reise, og et av mine siste ord til ham var en oppfordring om å bli predikant - om Gud ville det slik. Fiskeren David og overraskelsen i skogen «Da Jesus vandret langs Galilea-sjøen, så han to brødre... De holdt på å kaste en fiskenot i sjøen; de var nemlig fiskere. Og Han sier til dem: Følg Meg, og Jeg skal gjøre dere til menneskefiskere!» Matt Denne gangen var det ikke Jesus, men Joachim og Marcus som gikk langs stranden og møtte en fisker. En fattig fisker, som skulle vise seg å bli en av våre aller beste venner. Det begynte med et vennskap med de to unge mennene, og etterhvert begynte han å dukke opp til undervisningen nå og da. Han viste seg å være en virkelig venn. Ut av sin fattigdom kom han med små gaver til oss, og øynene hans lyste av vennlighet og varme. I motsetning til en del andre afrikanske menn så han ut til å ha en dyp omsorg og kjærlighet til familien sin. Selv når vi ba ham på middag hendte det at han takket nei, for i stedet å komme hjem og bruke tid med sin familie. Han var for fattig til å ha en fiskebåt, så natt etter natt svømte han ut i havet med lommelykt og harpun for å skaffe penger til livets opphold for seg, sin kone og sine to små barn. Virkelig rørende! Han kom ofte til oss, til tross for at det kostet ham bortimot en times gange i solskinnet. Han tok del i undervisningen, og kunne ikke unngå å få med seg mer og mer av sannheten. En dag spurte han om vi ikke kunne komme til hans menighet og holde gudstjeneste der, og vi takket ja til innvitasjonen. Det var en baptistmenighet langt ute på landet, og vi avtalte en bestemt søndag. David skulle komme hjem til oss klokken åtte om morgenen, men da han uteble og klokken var over ni, bestemte vi oss for å prøve å finne veien selv. Taxien tok oss med innover i skogen på underlige humpe-veier, og ingen av oss var sikker på akkurat hvor vi skulle. Kirker var det mange av, så det var ikke lett å finne den riktige. Omsider kom vi til en lysning med en stor «misjons-stasjon». Vi hørte trommene allerede utenfor porten. Pastoren kom imot oss, og vi spurte om fiskeren David gikk i hans menighet, og om de ventet oss. Det hørtes nesten slik ut, men dessverre kan man ikke alltid kan stole på ukjente mennesker, om de heter pastorer eller ikke. Utenfor porten sto en nydelig, ung afrikansk dame. Hun hadde et vennlig vesen. Jeg tok en av brosjyrene vi hadde med oss og ga den til henne. Hun kikket på den, kikket på meg og kikket på Emmanuel. «Er det der Emmanuel?», spurte hun. «Ja», svarte jeg. Og nå kan dere gjette hvem det var!! Det var Emmanuels halv-søster, som han ikke hadde sett på mer enn 10 år! Hun hadde fått brosjyren i Mtwapa, og kjente den igjen - og det var heller ikke fritt for at hun så hvor mye Emmanuel lignet deres felles far. Tenk - her ute i skogen hvor vi hadde kjørt oss vill skulle vi møte Emmanuels

5 søster! Hvilken forunderlig Gud har vi ikke! Han sier: «Dine ører skal høre et ord bak deg som sier: Dette er veien, gå på den, hver gang du vender deg til høyre eller venstre side» (Jes ) og «Jeg vil rettlede deg og vise deg den veien du skal gå. Jeg vil gi deg råd med Mitt øye.» (Salm ). Det viste seg at Emmanuels søster var gift med pastoren i den store menigheten. Selv taxi-sjåføren lot oss vite at denne pastoren «ikke var en god mann». Emmanuel hadde også på følelsen at søsteren ikke var for lykkelig i sitt «fengsel». Ikke mange dager senere kom hun på besøk hos oss, og nå vil hun fortsette å holde kontakt med Emmanuel - også åndelig kontakt! Pris Gud for Hans ledelse! Omsider fant vi veien til den lille kirken. Trommene var også i full gang der inne, men vi bestemte oss for å gå inn å vise dem en annen og bedre vei. Vi sang noen rolige sanger for dem, fikk lov til å presentere oss, og snart var det tid for Emmanuels tale. Utenfor kirken samlet barna seg, og der skulle jeg holde barnemøte. Det ble en givende stund både i og utenfor kirken, og jeg fikk dele ut «Kampen bak Kulissene» til alle de voksne som ikke allerede hadde fått den av David. Tenk - i en søndags-kirke fikk jeg fritt dele ut et budskap som direkte forkynte den syvende dags sabbat! Senere sørget vi også for at medlemmer fra kirken fikk Bibler. Etter endt gudstjeneste ble vi med David hjem. Vi gikk forbi ananas-palmer, kokos-palmer og cashewnøtt-trær, og snart kom vi til en lysning i skogen med noen leirhytter med palmegrentak. Her var Davids barndomshjem. Han viste oss sin mor som han respekterte høyt. Kona var reist til en begravelse lenger nord i landet, men hadde etterlatt deres eldste datter hos bestemoren. En nydelig, lita jenta med store, brune øyne. Å, hvor jeg ønsket å gi henne en liten gave! Jeg hadde ikke noe spesielt med meg, men en ting hadde jeg i alle fall: Brosjyrer. Jeg bestemte meg for å gi en til henne personlig. Neste gang jeg møtte David, fortalte han meg noe av det søteste jeg har hørt: Den lille datteren sov med brosjyren i sengen - som om det skulle være en bamse!! For meg er det faktisk en rørende tanke. Tenk om barna i vår del av verden hadde halvparten av den takknemligheten!! Den lille leirhytta til David hadde nylig brent ned, så han bodde i et leid hus noen steikast lenger borte. Han ville at vi også skulle komme dit. Vi satt inne i hans fattige, litte stue. Vi håpet alle at vi en gang kunne møtes igjen - også når vi forlot Afrika. «...Og da er kanskje hele familien din adventister», kommenterte Emmanuel. Jeg kan ikke huske svaret hans ordrett, men det demrer for meg at han sa noe som minnet om: «Ved Guds nåde». Sofie Til undervisningen vår hadde det ofte kommet en litt fyldig, ung dame. Jeg kjente ikke navnet hennes, og heller ikke hvor hun bodde. Det begynte å bli litt siden sist, og jeg ville gjerne oppsøke henne. Victor, en av bibelarbeiderne fulgte meg til huset hennes. Et stort, «fint» hus - i forhold til mange andre. Men det var ingen hjemme. Igjen gikk dagene, og de andre var nå kommet tilbake fra oppholdet lenger nord i landet. Jeg bestemte meg for å oppsøke henne igjen, og Elma ble med meg. Denne gangen var det en som åpnet døra - men ikke damen vi var på jakt etter. Det viste seg å være svigerinnen som var på besøk for å passet huset mens husmoren var borte. Hun bød oss velkommen, og snart satt vi inne i stuen. «Vil du at vi skal ha et Bibelstudie sammen?», spurte jeg. Det kunne vi godt. Vi foldet hendene og ba om Guds velsignelse - og det fikk vi virkelig også!...av Marcus Kellmann, Tyskland, (19) Fra 26. september til 13. desember i fjor hadde jeg den forrett å være sammen med familien min på en misjonsreise i Kenya. Der møtte vi en helt annerledes verden. Da jeg på vei fra flyplassen til Emanuels hus så all urenheten, lidelsen og fattigdommen, tenkte jeg at det ville bli vanskelig for meg å være så lenge i dette landet. Men tross alt kunne vi med Guds hjelp snart vende oss til det. Han styrket oss gjennom alle forberedelsene for den evangeliske kampanjen, og også med å gjøre alt klart til resten av gruppen, som reiste senere, skulle ankomme. Det ga oss mye glede å dele ut innbydelser og brosjyrer som ble så vel tatt imot. For meg var det en spesiell velsignelse å arbeide sammen som en gruppe. Det var veldig fint å møte mennesker som var så åpne for å ta imot Guds ord i deres hjerter, og som besluttet seg for å følge Herren. Det er ikke uten grunn at Bibelen sier at evangeliet skal forkynnes for de fattige, for blant dem er det mange som søker etter et bedre liv, en fast forbildelse med deres Skaper. All deres fysiske lidelse gjør det også nødvendig å bringe dem helsebudskapet. For meg var det i alle fall en sann karakterskole. Gjennom alle svakheter, prøvelser og gleder var det mye jeg kunne lære for mitt personlige liv, siden jeg vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud.

6 Jeg bestemte meg der og da for å studere om synd og om loven. Hva er synd? Lovbrudd. Hvilken lov? De ti bud. Vi slo opp til 2. Mosebok 20 og begynte å lese og kommentere de ti bud - ett for ett. Snart kom hun til det fjerde bud, og jeg ba henne lese det også. «Kom hviledagen i hu så du holder den hellig!...» Hun kom ikke en gang gjennom budet før hun så opp av Bibelen og sa: «Ja, dette med den syvende dag... Jeg har en søster som er Syvende Dags Adventist. Hvilken dag er egentlig den syvende?» Hun fortalte oss at søsteren var gift med en adventistpastor, og hun virkelig hadde prøvd å få resten av familien til å ta imot adventbudskapet. Men foreløpig hadde det ikke riktig lykkes. Til å begynne med valgte jeg ikke å fortelle henne at vi også var adventister. Jeg sa bare. «La oss se om søsteren din har rett! Vi må finne svaret i Bibelen!» Så gikk vi i gang. Luk ga oss et tydelig svar. Jesus ble gravlagt på en fredag. Bibelen kaller dagen Jesus ble lagt i graven for «beredelsesdagen», eller «dagen før sabbaten». Vi vet at Jesus sto opp på en søndag. Bibelen kaller dagen Jesus sto opp for den første dag. Hvis søndag er den første dag, og fredag er dagen før sabbaten, må lørdag være den syvende dag og ukens sabbat. Hun kunne se det. Det var ikke vanskelig å se. Hun hadde bare aldri fått det forklart på samme måte før. «Så du ser - søsteren din hadde rett! Det var ikke tilfeldig at vi skulle komme akkurat til deg!», sa jeg. Hvilken overraskelse for henne! Og hvilken ledelse! Denne uken hvor hun passet huset til en av elevene våre, skulle vi komme. Det var også en Guds velsignelse at Elma var der. Hun har ikke vokst opp som adventist, og kunne bedre forstå hvordan det måtte føles å oppdage en ny sannhet. Hun kunne også vitne om valget hun hadde tatt. Til min glede kom vår nye venninne også med et lite ymt om at svigerinnen som jeg hadde tenkt å besøke, også hadde skiftet syn på hviledagen og forstått at lørdag er den syvende dag. Neste dag var jeg tilbake hos henne igjen. Elma hadde lovt henne en Bibel, og den hadde jeg med. Nå ville hun gjerne at jeg gikk igjennom det samme en gang til - hun merket av i Bibelen og noterte ned nøkkel-skriftsteder. Jeg er spent på å høre nytt om utviklingen! Jeg fikk ikke tatt farvel med Sofie før vi reiste, men jeg ba en av Bibelarbeiderne om å besøke henne og overbringe en hilsen. Tenk hvilken glede for søsteren hennes om familien endelig tar imot adventbudskapet! Jane ved strand-kiosken Det var den siste dagen før Mario skulle reise tilbake til Tyskland, og han hadde lyst til å tilbringe noen av de siste timene nede ved havet. Misjonsstasjonen lå ikke langt fra hvite sandstrender ved det indiske hav, og noen få minutter med matato (skranglete mini-busser med øredøvende musikk) brakte oss til stranden. Det siste stykke måtte vi gå, og mens vi gikk forbi den ene strandboden etter den andre benyttet jeg tiden til å dele ut brosjyrer. Noen dager senere var Chris og Marcus igjen på vei ned til stranden da de ble stoppet av Jane. Hun satt ved sin lille strandkiosk og studerte heftet hun hadde fått noen dager tidligere. «Kom! Jeg har noen spørsmål til dere. Kan dere forklare meg hva 666 er for noe?» Marcus, som er tysk, svarte at de ikke kunne så godt engelsk, men at han ville prøve å få med seg en som kunne studere med henne en annen dag. Neste dag møtte de henne igjen, og igjen spurte hun om de kunne studere med henne. «Jeg skal prøve å ta med meg en til dere på søndag», svarte Marcus. Søndagen han snakket om var nettopp den vi tilbrakte sammen med fiskeren David og hans familie. Da vi endelig kom hjem, var det begynte å bli vel sent for nye utflukter. Den kvelden kom også den andre delen av teamet hjem fra misjonsreisen i nord, og neste dag lengtet mange av dem etter en velfortjent hvilepause ved havet. Jeg ble også med, men Silvia og jeg stoppet ved Janes kiosk. «Jeg ventet på dere i går», sa hun. Brosjyren lå klar, og det manglet ikke på spørsmål hun ønsket en forklaring på. Vi satt oss ned på noen benker, og snart var det en hel liten damegruppe som satt og hørte på. Ei av dem var en pastor fra en kirke i en naboby. Hun inviterte oss til å komme for å tale i hennes kirke, og fikk med seg en god bunke brosjyrer til sine medlemmer. Vi hadde et godt studie over det første dyret i Åpenbaringen 13 og tallet 666. Vi kom også inn på sabbaten. Hun hadde så mange spørsmål at vi kunne ha blitt sittende der en lang stund. Vi sa at vi ville prøve å komme tilbake ved en senere annledning.

7 Noen dager senere bestemte Elma og jeg oss for å besøke henne igjen, og denne gangen fortalte hun oss sitt vitnesbyrd. Hun hadde vokst opp som katolikk, men en påskedag kom vendingen i hennes liv. Hun var på vei mot alteret i kirken. Der oppe sto en Maria-statue som de alle skulle bøye seg ned og kysse. Hun var nummer tre i køen da overbevisningens piler trengte seg inn i hennes samvittighet: Dette kunne ikke være riktig! Momentant brøt hun ut av køen og forsvant ut av kirken. Moren kom etter henne og skjelte henne ut for å bringe skam over familien, men beslutningen var tatt, og hun kunne ikke vende tilbake. En tid senere fikk hun kontakt med noen evangeliske kristne, og ble «frelst». Da moren fikk vite det, fikk hun beskjed om å forlate hjemmet. Der sto hun alene i mørket utenfor. Men faren kom henne til unsetning. «Hvis du bare står fast på det du mener er rett og ekte, kan du fortsatt bo hos oss», sa han. Tiden gikk, og en dag leste hun det femte bud. «Du skal hedre din far og din mor...». Dette fikk henne til ikke å gå i noen kirke. Hun ville ikke gå i den katolske, men følte at hun heller ikke ville genere sine foreldre ved å gå til den evangeliske. Etterhvert ble jenta en voksen dame, og flyttet ut av foreldrenes hus. Nå følte hun seg fri til å følge sin samvittighet, men hun fant liksom aldri den helt riktige menigheten. Og nå satt vi her og kunne fortelle henne om sannheten i Guds Ord. Forrige gang hadde hun allerede fått med seg vår anbefaling om å finne en god Syvende Dags Adventist menighet, og nå fortalte hun oss at hun allerede hadde oppsøkt ei dame som var SDA. Imidlertid var hun litt forvirret, for i hjembyen hennes var det to adventistmenigheter - en hvor de gikk med slør på hodet (muligens en reform-menighet) og en hvor de ikke brukte det. «Hvilken menighet skal jeg gå i?», spurte hun. Vi anbefalte henne å finne en «vanlig» adventistmenighet som var så god som mulig, og lovte å gi telefon-nummeret hennes til Emmanuel. Det har jeg gjort, og nå må vi bare be om at Han som har begynt den gode gjerningen i henne også må lede henne sammen med gode trossøsken som står for Bibelens sannheter. Hun uttrykte nemlig et ønske om å finne sannheten - den sannheten som gjør fri. «Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» Joh Den siste sabbaten i Mtwapa Den siste sabbaten i Mtwapa var vi ikke mange igjen på misjonsstasjonen. Det fleste hadde igjen reist til et annet sted - til Emmanuels barndomshjem i Kaloleni, og jeg var blitt igjen for å holde gudstjenesten og tilbringe den siste sabbaten sammen med mine venner her. Jeg talte om å faren ved å være lunken - Laodikeabudskapet - og ga dem Elias sterke oppfordring: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Hvis Herren er Gud så følg Ham, men hvis det er Ba al, så følg ham.» 1. Kong «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Hvis lørdag er hviledag, så hold den. Hvis søndag er hviledag, så hold den...» Til slutt kom jeg med en appell. Jeg ba alle som hadde forstått at lørdag er sabbat - og som ville følge lyset - eller som ikke hadde forstått denne sannheten og fortsatt ville studere emnet, om å komme opp til forbønn. Nesten alle i salen reiste seg opp og samlet seg rundt talerstolen. Blant dem var også David, mama Joshua og flere andre vi hadde studert med. Hvilken glede! Be uavlatelig Til slutt vil jeg be om særlig forbønn for Emmanuel. Mange dyrebare sjeler er nå overlatt til hans oppfølging, og flere av dem har uttrykt ønske om å ta dåp. Be Paulus bønn for ham - «at det blir gitt meg ord, så jeg kan åpne min munn med frimodighet og gjøre kjent hemmligheten i evangeliet...» Ef. 6:18. Be også for daglig beskyttelse idet han forkynner Guds ord. Sist og ikke minst - be om at han som har begynt den gode gjerningen i manges hjerter må få lov til å fullføre den inntil Jesu Kristi dag. Fil. 1:6. Jeg tror det er flere av oss som har planer om å reise tilbake til Kenya neste år, om Gud vil, og hvilken glede ville det ikke være om vi kunne møte våre nye venner og se dem vokse i sannheten etter å ha gått i dåpens vann. Zebraer i det fri... Kamelonene fascinerte.. Veifarne aper... Soverommet... Badet...

8 Her er et lite utdrag fra Zitas hverdag i Mtwapa: Den første måneden kom det daglig rundt 30 mennesker til helse-klassene, først og fremst for å lære seg hvordan de kunne ta vare på kroppen sin. De fleste av dem kjente ikke til enkle fakta, f. eks. hvordan drikking, mangel på vann eller et galt kosthold har en dårlig innvirkning på kroppen. Selv pastorer fra forskjellige menigheter deltok i klassene. Pastor Helmond, fra en protestantisk menighet, tryglet meg om at jeg måtte utføre min plikt, og ikke forlate dem før jeg hadde lært dem tilstrekkelig til at de kunne fortsette arbeidet i sine menigheter. Denne pastoren begynte sin menighet med 2-3 trofaste personer. Nå er de over 300. Han har 40 ungdommer som han også vil undervise i helse. Han tok notatene mine, kopierte dem, og begynte å spre dem. Få personer ville gjøre dette, siden de ikke har penger til å kopiere. Han sendte også kona si til oss, slik at hun kunne fortsette dette arbeidet når vi dro Det var også andre som kom til klassene lærere i skoler og på barnehjem. De innså at kostholdet deres gjør dem syke, og de hadde en byrde for å gjennomføre reformer i barnearbeidet. Det er ikke en enkel oppgave. Folk drikker stort sett grønn te med sukker og melk det er nærmest det eneste de får til frokost. Like før de går til sengs spiser de et stort kjøttmåltid. Det er ikke noe underlig at de blir syke! Daglig kom folk for å få helsekonsultasjon. De fleste av dem hadde magesmerter, leddverk, byller og sår. De er fulle av parasitter og bakterier. Barna har kronisk infuensa og hoste. Når du våkner om natta, hører du barn som hoster. Jenny, Elma og jeg hadde ansvaret for denne delen av arbeidet. Når folk kom for konsultasjon, lærte vi dem om årsaken til deres lidelser, og ga dem naturlige legemidler som kull o.s.v med godt resultat! Bildeglimt: Dessverre ble kameraet vårt stjålet, så vi har ikke mange bilder fra arbeidet i Mtwapa. Men det ble utført et godt oppfølgings-arbeid her etter at møteserien var endt. Flere forbereder seg for dåp. Emmanuel er nå igjen, og fortsetter med Bibelundervisning, helsekonsultasjon og husbesøk. Han trenger forbønn!...vi ble tatt varmt imot, og budskapet som ble gitt skapte vekkelse. Hundrevis kom fram til forbønn, etter Daniels tale om misjon og identitet. Zitas presentasjon av helsebudskapet Gud har gitt oss, grep mange. Neste stopp var Nairobi. Her var vi blitt invitert til å tale i Maxwell SDA church (3500 medl.). Vi er takknemlige for denne anledningen vi fikk til å møte så mange trossøsken... Den siste sabbaten tilbrakte flere av oss i Kaloleni - Emmanuels hjemsted. Emmanuel har en byrde for sin familie, som enda ikke har tatt standpunkt for sannheten......av Zita Kovacs, Tyskland / Romania (27)...her sammen med mor Irma og pastor Susan....Menigheten hadde pyntet med tøystrimler, blomster og ballonger. Daniel holdt gudstjenesten. På ettermiddagen hadde vi møter om familieliv og helse. Undervisningen ble høyt verdsatt.

9 Beryl Charity Ranenn: Elma og Silvia hadde barnemøter og helseundervisning, før Daniel trådte til med kveldens profetisk/ evangeliske møteserie. Zita hadde helseklasser på formiddagen, mens Joachim underviste i Bibelarbeid. De lokale Bibelarbeiderne følger nå opp med dåpsklasser. Vennskap ble knyttet. På bildet ser dere Beryl. Les hennes utrolige historie på side 13. Det var en velsignelse å gå på husbesøk. Dette er en katolsk søskenflokk vi ble gode venner med. Lille Charity knyttet kjærlighetsbånd. Det ble fortalt oss at da en av brødrene kastet lesestoffet han hadde fått om de 3 englebudskapene i bakken, gråt hun og plukket det opp igjen. Ei trofast møtedeltager fødte tvillinger i slutten av møteserien. De ble kalt Daniel og Silvia. Så nå har vi navnesøsken å reise tilbake til! Sist, men ikke minst, vil vi dele med dere den glede og begeistring folk viste over å få lesestoff. Vi hadde utdeling av heftet Kampen bak Kulissene av Abel Struksnæs, og boka Søndagslov av Jan Marcussen, i tillegg til Bibler. Du kan neppe forestille deg trengselen. Vi måtte ha ganske streng organisasjon for å holde kontrol. Folk var svært takknemlige!...av Joachim Broegaard, Danmark (26) Hvilke stykker tøj skal man pakke og hvor mange bøger skal man tage med sig... Vi havde gennem længere tid forberedt os på turen til Kenya, der skulle vare fra slutningen af oktober til slutningen af december, Men hvordan forbereder man sig på noget man ikke ved skal ske? Ja, det er et godt spørgsmål og svaret er nok ganske enkelt: Det er vel umuligt! Og hvad der er umuligt for os, ja, det er muligt for Gud. (Matt 9:26) Det er den måde hvorpå Gud lærer os tro og styrker vor tro, thi i tro vandrer vi her, ikke i skuen. 2Kor 5:9. Det er derfor vi skal regne det for lutter glæde, når vi kommer ind i mange slags prøvelser. Jakob 1:2. Den bedste forberedelse er den Gud giver os når vi hver dag søger Hans vilje. Hans løfte er: Jeg vil lære dig og vise dig hvor du skal gå, jeg vil råde dig ved at fæste mit øje på dig. Sal 32:8. Og dette var lige præcis tilfældet da vi drog til Kenya. Gud var os alle nådig og gav os oplevelser vi aldrig vil glemme. Samtidig gav Han os visdom og styrkede vor tro på Ham når vi stod overfor ting, hvor vi ikke viste hvad vi skulle gøre. I denne forbindelse vi jeg dele den bedste erfaring jeg havde i Kenya: En dag jeg var på internetcafé i byen og internetforbindelsen gik extrem langsom begyndte jeg at tale til min sidemand. Det viste sig han var en advokat fra USA men dog oprindelig fra masai-stammen i Kenya. Eftersom han spurgte mig, fortalte jeg ham hvad jeg lavede i Kenya og han fulgte med mig for at se stedet hvor jeg boede. Han ville gerne at jeg skulle træffe nogle af hans venner så han kom nogle dage senere og introducerede mig til Pastor Susan fra en lille pinsemenighed i Mombassa. Hun ville gerne at hendes menighed skulle undervises i sund livsstil og Bibelen så hun inviterede Zita Kovacs til at tale om sundhed og spurgte om jeg ville tage Bibelmøderne. Jeg følte mig overhovedet ikke forberedt, men kunne ikke med god samvittighed lade en sådan anledning gå forbi. Den anden sidste uge i Kenya tog vi så til Mombassa til pinsemenigheden spændte over hvordan de ville modtage vores forkyndelse. Over de næste fem eftermiddage og aftener delte Zita helse budskabet og jeg delte 11 vigtige og grundlæggende doktrinærer sandheder med menigheden i løbet af denne korte tid. Hele menigheden inklusiv den kvindelige pastor var positive og begejstrede over for alle budskaberne og ønskede mere materiale. Pris Gud for Hans ledelse og vær venlig også at bede for pastoren og hendes menighed at de må fortsætte med at studere og bliver overbevist og følge hele sandheden.

10 ...Av Daniel Pel Idet jeg ser tilbake på de to siste månedene, kan jeg bare uttrykke min takknemlighet til Gud for all Hans beskyttelse og ledelse i arbeidet Han lot oss utføre i Kenya. Det var vårt første møte med det afrikanske kontinet, og vi visste ikke helt hva vi kunne forvente, eller hvilke prøvelser som ville møte oss der. Likevel opplevde vi Guds mektige hånd bevege seg i vårt favør. Hvilken glede det er å tjene Ham! Gjennom evangelisme plasserer vi oss selv i sentrum av Guds aktivitet, som er å redde sjeler. Må du bli oppmuntret og styrket gjennom disse erfaringene en nedtegnelse av Guds makt åpenbart i landet Kenya. Velsignelser og bønnesvar i Mtwapa Forventningsfulle med iver og godt mot gikk vi om bord i flyet den 20. oktober, Rundt 8 timer senere ankom vi vel bevart i Kenya. Idet vi steg ut av flyet, møtte varmen oss umiddelbart. Vår Kenyanske venn, Emmanuel, var der for å hente oss. Vi kjørte over de dumpete, hullete veiene, og nådde fram til Emmanuels hus i Mtwapa, en av Mombassas forstader. Mens vi kjørte begynte vi allerede å se den enorme forskjellen mellom livet i Kenya, sammenlignet med det vi er kjent med her i Europa. Folk tigger nærmest på hvert gatehjørne. Barn og dyr løper gjennom de svært forsøplede gatene. Overalt er det lyder og støy. Trafikken er mildt sagt lite hensynsfull idet enhver presser seg fram på de hektiske veiene. Med ferske inntrykk fra Kenya, ankom vi vårt reisemål. Varmen møtte oss igjen idet vi steg ut av bilen. Men fulgt av solens hete, var en varm velkomst fra brødre og søstre i Kristus. Mange hadde sett fram til at vi skulle komme, og vi var glade for å møte ivrige sjeler, klare til å arbeide for Herren. Snart skulle planene realiseres idet dagen nærmet seg da helse/bibel-kampanjen skulle begynne. Bannere ble hengt opp, og vi leide en bil med høytalere som annonserte møtene vi skulle holde i landsbyen. Folk ga respons på kallet, og det var en stor forsamling som møtte fram på åpningskvelden. Vi visste at flere enn dem vi så, lyttet fra hjemmene spredt rundt møtegrunnen. Hungeren etter åndelig føde er mye større i Kenya, idet folk innser et dypere behov for noe de ikke har. Materialismen har ødelagt mye i vår vestlige verden, når det gjelder evangeliet. Mange føler ikke sitt behov, idet de klynger seg til sin kjødelige sikkerhet i denne verden. Noen ganger ville Kenyanerne sukke over fattigdommen. Dere er rike!, svarte jeg. Når de aksepterer det fantastiske evangeliet om Jesus Kristus, er de sønner og døtre av universets Konge. I dette livet kan de regnes for fattige, men mange av dem har rike skatter i himmelen. Etter hvert kveldsmøte samlet vi oss for bønn. Folk kom med sine bønneønsker, som vi la framfor Herren. Han pustet Sin Ånd på oss, og ydmyke begjæringer ble besvart. Å, som vi erfarte kraften i forbønn! En mann kom til møtene våre med hørselsproblemer. Han pleide å sette seg rett foran høytalerne (som sente ut smertelig høye desibel-verdier) for å klare å følge med på budskapet. Han fortalte at fra fødselen av hadde han nærmest vært døv. Sinnet mitt gikk tilbake til nedtegnelsenen fra Jesu liv, idet Han viste stor medlidenhet med de syke og handikappede. Hvor mange ganger har vi ikke lest disse fortellingene? Vi vet hva som hendte den gangen, men hva med i dag? Jesus lever fortsatt, og er villig til å helbrede. Som disipler har vi Hans forsikring. I Markus 16:17-18 leser vi: Og disse tegn skal følge dem som tror: I Mitt navn skal de drive ut demoner, de skal tale med nye tunger, de skal ta opp slanger, og hvis de drikker noe dødelig, skal det slett ikke skade dem. De skal legge hendene på syke, og de skal bli friske. Idet vi grep dette løftet, ba vi. Og pris Jesu navn mannen fikk sin fulle hørsel tilbake der og da mens vi ba. Hans tillit til Guds kjærlighet vokste seg sterkere, og han kom til Bibelklassene neste morgen. Hvilken glede det var å se denne mannens ansikt! Jeg kan forestille meg den gleden som fylte vår Frelsers hjerte idet Han ville utøse sin helbredende kraft over de syke og hjelpeløse sjelene i de dagene Han vandret på denne planeten. I tillegg til møteserien om kvelden, hadde vi også et undervisnings-program om formiddagene. Der tok vi fram emner som Daniel og Åpenbaringsboken, Bibelarbeider-trening, en sunn livsstil og naturlige legemidler. Studentene satte pris på undervisningen, selv om mange av dem ofte kom for sent til klassene. Kenyanerne har et ganske annerledes konsept av tid enn det vi europeere har. Vi måtte lære å takle mange tilpassninger, men Herren ga oss den styrke vi trengte. Ranet! I Mtwapa var vi om lag 4 uker, før vi beveget oss til neste område. En del av teamet ble igjen i Mtwapa, for å følge opp arbeidet som var påbegynt. Fire av oss skulle fortsette vestover. Den nest siste natten før avreise, skjedde det noe uforglemmelig, som rystet hele vår erfaring i Kenya. Den siste dagen før avreise er i anmarsj. Nattemørket ligger fortsatt tungt over landsbyen. I de tidlige morgentimene, mens vi ligger i vår dypeste søvn, beveger tre mørke skygger seg over muren. Lydløst klarer de å bryte seg inn i

11 huset. Bevepnet med store mansjetter, smyger de seg opp trappene til soverommene. Kanskje lot Gud en dyp søvn falle over oss. Kameraten i rommet ved siden av våknet imidlertid, og fikk kniven på strupen. Han måtte pent være vitne til at verdisaker ble lett fram og fjernet. På rommet vårt hadde de tydeligvis god tid, og fikk med seg det meste av verdi. Zita våknet opp idet de kom inn på rommet hennes. Hvem var disse mørke skyggene som bøyde seg over sakene hennes? Gud må ha gitt henne guddommelig ro og fred. Hun snakket lavmælt til dem, og fortalte at vi var fattige misjonærer. De hysjet truende på henne. Jeg skal tie stille, men jeg fortsetter å be, sa hun modig. Inntrengerne ble tydelig rastløse, og forsvant ut døren, tungt lastet. Nå spratt Zita opp av senga. Vi våknet av hennes desperate skrik: Daniel, Daniel våkn opp! De har tatt alt sammen, de har nettopp løpt ut døra! Jeg kunne nesten ikke tro mine egne ører, men idet jeg følte meg fram i mørket, innså jeg at alle verdisaker var forsvunnet. Min første tanke var hvorfor dette skulle skje. Jeg trengte jo alt utstyret for møtene som fortsatt lå framfor oss. Og min dyrebare Bibel var blitt tatt, sammen med annet utstyr og verdisaker. Men til tross for alle spørsmålene som stormet i sinnene våre, knelte vi ned sammen som et team og ba. Gud senket sin fred over oss, og ga oss klare tanker. Vi kontaktet politiet, som undersøkte saken, men til dags dato har vi ikke fått noen av tingene våre tilbake. De første dagene etter ranet var spesielt tunge for oss alle, men vi fant trøst i Guds Ord. Romerne 8: 28 sier: Og vi vet at alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud, for dem som er kalt etter Hans rådslutning. Vår tro ble satt på prøve, men vi stolte på at Herren hadde store velsignelser i vente. Vi ble tvunget inn i et sterkere avhengighetforhold til Gud enn tidligere. Uten våre fysiske hjelpemidler, var det bare Ham å ty til. Jeg tror Djevelen visste om de rike resultatene og sterke velsignelsene som ventet, og han ønsket å se oss på første fly hjem. Men vi var bare halvveis i løypa, og var fast bestemt på å fullføre. I Kenyas hovedstad Så reiste vi fire videre til Nairobi som planlagt. Her var vi blitt bedt om å tale i Maxwell SDA-menighet. Det er en av de største menighetene i Øst-Afrika, med rundt 3500 medlemmer. Herren hadde mirakuløst åpnet muligheten for at vi kunne tale til denne forsamlingen. Vi la vekt på viktigheten av å bevare vår sanne misjon og identitet som Syvende Dags Adventister i denne forvirrede tiden. En strøm av folk kom fram som respons på avslutningsapellen. Om kvelden hadde Zita et helsemøte som ble tatt vel imot av både pastorene og menigheten. Ut i bush en Fra Nairobi reiste vi videre til Ranenn, vest i Kenya. Ranenn ligger nær innsjøen Viktoria. Denne innsjøen binder sammen Kenya, Tanzania og Uganda. Det nye området vi ankom, var svært forskjellig fra støyete Mtwapa og travle Nairobi. Vi befant oss nå i landlige...av Jenny Müller, Tyskland, (27) Før jeg kom til Kenya, profeterte min bror (i Herren), Emmanuel (fra Kenya), at det ville bli hardt for meg å forlate Kenya igjen. Idet vi landet i Mombassa og reiste gjennom gatene, var mitt førsteinntrykk omtrent slik: Å, dette er en helt annen verden som en annen planet! Midt i en fantastisk, nærmest paradisisk vegetasjon, med høye trær og palmer, drømmestrender og en inntrykksfull mangfoldig blomsterprakt, var det dessverre noe annet å se, som ikke passet inn i bildet. Mye fattigdom, nød og elendighet. Søppel var det overalt, geiter og fjørkre spankulerte fritt omkring ingen så ut til å ha kontroll over dem. Ofte spurt folk oss hva vi likte best i Kenya. Først og fremst har menneskene der fått en plass i mitt hjerte og helsemisjonsarbeidet. Folk er så åpne, ikke allvitende og fastkjørt i sitt eget spor, men svært forekomne og sultne på sannheten. De vil gjerne utvide sin kunnskap, og er parat til å ta imot hjelp. På den måten kunne vi oppleve helsemisjonsarbeidet ikke bare i teori, men som vi forventet også i praksis. Siden størstedelen av befolkningen lever i fattigdom, har mange ikke råd til å gå til lege eller kjøpe medisiner. Så var det vårt privilegium å hjelpe folk til å gjenvinne helse og sunnhet uten å bruke mye penger. Vi brukte f. eks. medisinsk kull, som man med letthet kan få tak i der nede. Vi benyttet oss også av mange andre naturlige legemidler. Men trekull alene kunne stoppe kvalme og oppkast, og hjelpe de som følte seg uvel og hadde fordøyelsesbesvær. Vi oppnådde dessuten gode resultater med bruk av kull i.f.b. med indre blødninger, og det hjalp også ei kvinne som hadde tannproblemer. Fra ungdommen av hadde hun spist mye søtsaker, og over en periode på 2 år hadde hun hatt store problemer med tennene sine, inkludert sterke smerter. Fra begynnelsen av kom hun til helse-klassene mine, og hun var villig til å skildre sitt problem for klassen. Så fikk jeg anledning til å hjelpe henne, på samme tid som jeg kunne gi en praktisk demonstrasjon av hvordan man kan anvende kull-omslag. Etter 1 ½ uke kom hun tilbake. Ansiktet strålte av lykke. Hun var svært takknemlig til Gud og oss, for at smertene nå var borte. Vi tok oss selvfølgelig av alle som kom med sine forskjellige sykdommer, og menneskene der hadde svært sterk tro på bønnens kraft. Ofte kom de til oss bare for at vi skulle be for dem. Jeg tror tiden i Kenya var svært velsignet for oss alle sammen. Med tårer og et tungt hjerte forlot jeg Mtwapa, men jeg frydet meg også over å kunne komme tilbake til Tyskland.

12 Gudstjeneste i Nairobi SDA Central Church... Pris Herren! 28 sjeler gikk i dåpens vann etter møteserien... Møteserie utendørs på fotballplassen i Mtwapa... Ut i bush en - møteserie i Rannen... omgivelser, blant sukkerroe-plantasjer, banan- og mango-trær. Blant alle åkrene og trærne bodde folk i små leirhytter med palmegrenstak. Vi følte oss virkelig som Afrika-misjonærer ute i jungelen, langt borte fra sivilisasjonen. Det tok oss ikke lang tid å bli kjent med befolkningen, og deres vennlighet overveldet meg. Jeg nøt landlivet og mentaliteten der, i kontrast til byens travle jag og mas. Vi tenkte at siden de fleste var bønder, og bodde spredt, uten biler eller annen moderne transport, kunne vi ikke forvente så mange deltakere til møteserien. Men vi ble overrasket. Flere hundre stilte opp ja, oppmøtet var faktisk bedre enn i Mtwapa, hvor det sank i løpet av møteserien. Her vokste antallet, og den siste sabbaten var vi oppe i nesten 500 deltakere. Den lokale menigheten vi arbeidet med, var en liten forsamling, og mange trengte opplæring, som de også fikk. Mange var interessert i å lære hvordan de kunne være med å spre evangeliet. Beryl - en rørende historie I løpet av møteserien var det ei ung jente ved navnet Beryl på år som deltok. Hun hadde fulgt nøye med i studiene, og var svært interessert. Det var mye nytt, men den Hellige Ånd påvirket henne til å følge det hun lærte. Historien hennes var nokså bemerkelsesverdig: I 1998 mistet Beryl begge foreldrene sine, idet en bombe sprengte det Amerikanske statsbygget i Nairobi. Begge foreldrene hennes arbeidet der, da ulykken fant sted. Beryl satt alene tilbake, og ble sendt til besteforeldrene sine i Ranenn. Fra sine tidligste år hadde hun bedt til Gud og søkt råd fra Ham. Når hun hørte om den evangeliske møteserien, bestemte hun seg for å delta. Men besteforeldrene hennes var svært misfornøyde. De ønsket ikke å ha noe å gjøre med disse Syvende Dags Adventistene. Beryl ble truet, men hun var fast bestemt på å fortsette å delta. En kveld, da hun kom tilbake fra møteserien, fant hun døren låst. Hun måtte sove ute den natten. Men selv dette kunne ikke holde tilbake den besluttsomme unge damen. En sabbat, mens Beryl lyttet nøye til gudstjenesten, kom bestemoren for å ta henne med hjem. Men plutselig grep budskapet henne, og et øyeblikk så hun ut til å glemme det hun kom for å gjøre. Hun lyttet begtatt, og tårene strømmet nedover kinnene. En fra teamet vårt kunne se hvordan en kamp raste inne i henne. Plutselig reiste hun seg opp og forlot scenen. Herren er god, og vil kjempe for Sine barn som klynger seg til Hans hånd. Hvilken glede som fylte mitt hjerte idet jeg så Beryl, sammen med 27 andre kjære, unge mennesker, gå i dåpens vann etter møteserien. Hun kom virkelig opp av vannet som en annen person. Sannheten hun hadde hørt, var verdt alle dette livets kamper, så lenge hun visste at Jesus så på henne med et smil. Vi tjener virkelig en mektig Gud som stadig drar Sine dyrebare barn nærmere Seg Selv. Det var hardt å forlate Ranenn. Vi hadde fått så mange nye venner, både blant arbeiderne og de nyomvendte. Men tiden for avskjed kom. Vi er takknemlige for håpet vi har i Kristus at vi gjennom tro kan vite at hvis vi er trofaste, vil vi møtes igjen ved livets tre for aldri mer å skilles. Tilbakeblikk Idet jeg skriver denne artikkelen er jeg nettopp kommet tilbake til Norge hvor det er vinter. Snøen dekker trær og marker, og temperaturen er like under frysepunktet. Jeg savner ikke bare varmen fra den Afrikanske solen, men jeg savner varmen fra menneskene der. Vi vil aldri glemme gleden over å se hjerter formet og dannet ved Guds Ord.

13 ...Av Silvia Pel Trollmannen For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdensherskerne i denne tidsalders mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. (Ef ) Mørket er ved å legge seg over Kenya. Helsemøtet går mot sin ende, og tiden nærmer seg da Daniel skal trå til med kveldens tema i den evangeliske møteserien: Den okkulte eksplosjon. Mørkets makt skal avsløres, det tveeggede sverd svinges. Overtro og trolldom skal spiddes. I kveld vil lyset fra Guds Ord trenge gjennom hedenskapets mørke, og sende overbevisningens piler inn i menneskers hjerter. Ondskapens åndehær er i virksomhet. Den Onde frykter at hans bytte er i ferd med å røves fra ham. Ekstra anstrengelser må settes inn for å stoppe kveldens budskap. Vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men når det tjener mørkets fyrste gjør han gjerne bruk av sine menneskelige håndtlangere for å nå fram til sine mål. Trollmannen er et av hans mest brukbare medium. Historiene vi er blitt meddelt sier nok. Når en besvergelse blir kastet, står offeret hjelpeløst. Menneskelig makt er nyttesløs mot den falne engel. I kveld er trollmannen blitt informert. Han har neppe hørt det fra noen menneskelig tunge vi har ikke offentliggjort kveldens tema. Men trollmannen står i forbindelse med mørkets fyrste. I skumringen ser vi ham kretse rundt møtegrunnen. Tufsete skjegg og gjennomtrengende øyne. Han tror han har makt Men i kveld skal mørkets makt fordrives. Besvergelser og trolldomsmakt står kraftløse ovenfor universets Skaper og Seierherre. Jesus Kristus har triumfert over den falne engel. Frelseren er blitt løftet opp, og denne verdens hersker er blitt kastet ut (Joh ). Han er en slagen fiende. Øynene våre vendes mot vår Yppersteprest som til stadighet går i forbønn for oss i himmelens helligdom. Vi kaster oss inn i kampen, med Åndens sverd som vårt våpen, og stoler på bønnens makt røkelsen som setter oss i forbindelse med utømmelige krefter. Først virker det som om mørkets krefter skal lykkes i å forstyrre kveldens budskap. Mikrofonene svikter. Lydanlegget piper. Et krampetak fra den Onde, tenker vi, og går umiddelbart i bønn bak scena. Det er ikke nok med noen tilfeldige tanker til Vår Herre i kveld trenger vi å be uten opphold, og gjøre krav på Herrens løfter. Det virker! Daniel taler med kraft, teknikken fungerer og vår Allmektige Konge går av med seieren! Det gjorde et dypt inntrykk på meg hvor sterkt Herren kan velsigne. Selv etter at alt var stjålet, til og med Daniels Bibel, kunne Gud velsigne så rikelig. Han banet vei, og åpnet så mange dører for oss. For meg var det veldig spesielt at Daniel ble invitert til å tale i den største konferens-menigheten i Kenya. Talen gjorde dypt inntrykk på medlemmene, og de inviterte ham tilbake. Idet vi reiste videre til Kisii, så vi også Guds hånd lede oss. Jeg var så glad for at alle forsøkte å lære seg stammespråket, og at mennesker slik ble dratt til møteserien. Hver kveld kom det mellom 250 og 500 mennesker, som var svært interesserte. Mange hadde gått lange avstander. De var villige til å stå, eller sitte i regnet, for å overvære Daniels møter. Folk verdsatte også helseundervisningen fra Silvia, Elma og Zita, og barneprogrammet som trakk så mange barn til møteserien. Vi vil også prise Herren for de 28 menneskene som gikk i dåpens vann. I tillegg er det 30 som forbereder seg for dåp. De blir undervist av Bibelarbeiderne, som fikk opplæring av Daniel og Joachim. Jeg priser Herren for at vi kunne reise til mitt hjemland, og håper at dette året, 2006, vil bringe en rik høst. Vi må ikke glemme at vi er invitert tilbake til mange flere steder enn vi rakk over forrige år....av Ruth Tarnutzer, Sveits / Kenya

14 Den besatte mannen Dette er ikke den eneste kvelden vi opplever åndskampen på skinnet. Neste kveld er temaet: Åndens gave. Idet møtet er i ferd med å avslutte, har mørkets ånd tatt kontroll over sitt hjelpeløse bytte en stakkars mann som har vært plaget med besettelse. Offeret er på vei i vill fart mot havet, der den hjerteløse mester vil styrte sitt bytte i den evige død. Fortvilte venner løper etter for å hindre katastrofen. Men hvem kan hamle opp med mørkets makter? Forkynnelsen fra fotballplassen kan høres i en stor omkrets, og nå øyner vennene håp om de bare kan få jaget ham i retning av møtegrunnen. Daniel har nettopp avsluttet møtet, da han brått blir kalt. De har fått mannen på bakken nå, og venter desperat på hjelp. Joachim er allerede på stedet. De minnes miraklene Vår Herre utførte mang en gang da Han var her på jorden å befri slaver fra demoners grep. Selv står de maktesløse ovenfor oppgaven. De har heller ingen erfaring på området, men det er et desperat behov, og Mesteren har lovet å gi visdom og kraft i slike situasjoner. Herrens navn være lovet Han oppfyller Sitt løfte! Det er tydelig at Han gir visdom til de to unge forkynnerne. Rolig og fattet griper de utfordringen. Først ber Joachim alle uvedkommende forlate scenen. Dette er ikke et show for nysgjerrige tilskuere. Det er en kamp mellom onde og gode makter. Deretter kneler vi ned i ydmyk bønn om at Herren må forlate våre synder, så vi kan stå som rene kanaler framfor Ham. Den besatte mannen er forstyrret. Han forsøker å rive seg løs. Han stirrer mot de to bedende og skriker: Disse mennene er sendt for å ødelegge for meg! -Det var som en stemme utenfor ham selv, som ble tvunget gjennom ham, sier Daniel i ettertid. Vennene hans virker utålmodige, og som de har lært i sine karismatiske menigheter, forsøker de å drive ut den urene ånden ved hysteriske rop. -Mannen er opprørt nok som han er. Her trengs Jesu fred, sier Joachim, og forsøker å roe forsamlingen ned. Han spør vennene om mannens fortid og vaner, og gir dem råd om hvordan alle ting må fjernes fra mannens liv, som kan gi djevelen lillefingeren. Så går vi inn i fasen med inderlig bønn for det stakkars offeret som ligger utstrakt på jorden framfor oss. Guds fred senker seg. Og hvilket under mannen setter seg opp, rolig og behersket, rekker fram hånden og sier: Pris Herren! Gud velsigne dere. Det er hans stemme! Jesus har nok en gang bevist Sin makt som seierherre og frigjører! Han har ropt ut frihet for fanger og satt den bundne fri (Jes ). Så hvis Sønnen gjør dere fri, da blir dere virkelig fri. (Joh ) To av Bibelarbeiderne følger mannen hjem i mørket, for å be om velsignelse over hans hjem. Han er rolig og fattet, men fylt av glede over befrielsen. Bønnesvar På tross av at Afrika regnes for et mørkt kontinent, opplevde vi Guds kraft usedvanlig tydelig under arbeidet i Kenya. Forbønns-sekvensene etter møtene var mektige. Folk kom med sine hjertesorger familieproblemer, arbeidsledighet, sykdom og nød. De kom i tro og flere ganger opplevde vi umiddelbar respons fra vår omsorgsfulle, himmelske Far. En mann kunne knapt gå da han kom til møtet. Etter forbønn kunne han løpe tilbake til hjemmet sitt. En annen, som var døvhørt fra barndommen, kom gledesstrålende og rapporterte at i det øyeblikket Daniel ba for ham, var det som propper forsvant fra ørene hans. Han hadde fått tilbake normal hørsel! En familiefar la fram sin ydmyke bønn om at han måtte få et arbeid, så han kunne forsørge seg og sin familie. Han må ha grepet svaret i tro, for han hadde ikke mer enn rukket hjem, før han fikk opprigning om at han kunne få arbeid! Ei mor kom i dyp nød. Faren hadde angitt sin egen sønn, og han hadde havnet i fengsel. Vi kan neppe forestille oss de forholdene fangene lever under på disse breddegrader. For mange ender fengselsoppholdet i sykdom og død. Vi kan godt forstå morens frustrasjon men ikke desto mindre hennes glede idet hun få dager senere kommer sammen med sin sønn, som er blitt løst fra fengselet. Nå søker han frelse og forsoning med Gud, og blir en av våre venner og trofaste deltagere. En av naboene hadde en lignende erfaring. Jeg pleide å studere Bibelen og be sammen med denne mannen. Plutselig en dag var han ikke der lenger. Jeg fikk vite fra familien hans at han var blitt urettferdig dømt og kastet

15 i fengsel. Da vi kom tilbake noen uker senere fra reisen vår innover i landet, besøkte vi familien på nytt. På spørsmål om hvordan det sto til med vår venn, fikk vi vite at det ikke var noe nytt fra fengselet. Kona sto ensom tilbake, med de små som klamret seg til henne. Hun kunne ikke holde tårene tilbake. Vi talte noen trøstens ord til henne, og ba om at Gud måtte gi styrke, og føre til seier rettferdighetens sak. Vi var overbevist om at Gud på nytt kunne utføre et mirakel og lede hennes mann ut av fengselet om det ville ære Ham. Den siste dagen før vi skulle dra, sto det en mann smilende i porten da vi kom tilbake fra landsbyen. Det var naboen. Han uttrykte sin takknemlighet for at vi hadde besøkt kona hans og bedt med henne mens han var borte. Her sto han som levende eksempel på Guds makt til å sprenge lenker og sette fanger fri. Det var ikke bare de voksne som søkte forbønn. Det er en scene som har brent seg fast i hukommelsen min. Daniel hadde hatt et møte om den første engels budskap om å frykte Gud og gi Ham ære. Gudsfrykt er begynnelsen til visdom, sier den vise kong Salomo (Ord ). Etter møtet samlet det seg en hel flokk rundt meg barn ned i 8-10 årsalderen. Jeg bøyde meg ned og spurte hva de ønsket forbønn for. De kikket sjenert i bakken. Visdom, hvisket ei jente. De andre nikket samstemt, inntil vi kom til en ung gutt jeg gjenkjente som trofast deltager. Hva sier han?, spurte jeg Philip, oversetteren min. Philip bøyde øret mot munnen hans, og vendte seg til meg med et smil. Han ber om gudsfrykt! Disse barna ute på landsbygda smeltet hjertene våre. Respekten de hadde både ovenfor oss og sin Far i himmelen sto i skarp kontrast til hva vi ofte møter i Europa. For dem var det en ære når vi kom til skolen deres for å undervise. De var de første som benket seg til møteserien hver kveld. De var alltid beredt for en barnefortelling og fulgte selv med på Daniels dype Bibelstudier. Når jeg lukker øynene kan jeg enda se for meg deres sjenerte smil idet blikket mitt møter deres. Sjarmerende ydmykhet. Det tok litt tid før de turde å røre ved musungo enes hvite hud og lyse hår, men når barrieren var brutt, viste de sin hengivenhet. Husbesøk Respekten gikk tydelig i generasjoner. Jeg kan aldri glemme opplevelsen å gå på husbesøk gjennom maisåkre og sukkerroerplantasjer til bortgjemte leirhytter. Mennene ville slippe hakkene, kvinnene ville reise seg fra vaskekarene, og barna fra brettene der de renset bønner. Andektige sto de og ventet på en velsignelses-bønn over hjem og familie en liten tale og et gudsord. Vi pleide alltid å spørre om det var spesielle bønneønsker, og det slo neppe feil: Sykdom og smerter eller familieproblemer. Vi fikk god bruk for vår innsikt...av Elma Jacobs, Holland (23) I Kenya så vi mange mennesker, men for meg var det ei lita jente som virkelig klarte å stjele mitt hjerte. Det var den første kvelden vi opplevde regn. Ei lita jente kom til meg. Hun var veldig kald, og alt hun hadde å dekke seg med, var et lite foldeskjørt. Hun satt på fanget mitt under hele møte. Når Daniel var ferdig, var det blitt mørkt, og jenta ville ikke slippe meg. Så jeg bestemte meg for å følge henne hjem. Det var et fryktelig syn som møtte meg. Moren lå på bakken, mellom to skur sammen med tre barn. Jenta som var med meg, var den eldste. Hun var 6 år gammel. Når jeg kom tilbake til huset vårt, fortalte jeg de andre hva jeg hadde sett. Umiddelbart fulgte de meg for å se situasjonen jenta levde i. Neste morgen hentet vi moren og hennes fire små, slik at de kunne spise frokost med oss. Etterpå ble jeg med Ruth til Mombassa, slik at vi kunne kjøpe klær til dem. De ble så glade. Etter noen få dager fant vi et hus til dem. Vi betaler leien for dem hver måned, og det er mindre enn 80 kroner! Når vi besøkte dem i deres nye hjem, så vi barna smile for første gang. For meg var det den aller største gaven. Når vi kom tilbake fra reisen vår lenger inn i landet, besøkte jeg dem igjen. De så sunne og friske ut. Moren hadde til og med begynt å gå i menigheten hver sabbat, og nå følger hun Bibelstudiene slik at hun kan bli døpt. Kan du se hvordan Herren leder?! Jesus sa at vi er verdens salt. Det betyr at vi må komme nær menneskene. Hvis ikke vi hadde hjulpet denne moren og hennes fire små, hadde hun neppe møtt vår Herre og Frelser.

16 Evt. retur: Stiftelsen Levende Vann, Daniel og Silvia Pel, Bølbekkvn. 8, 2860 Hov, Norge Til: Porto Forts. fra forrige side Vi minner om datoen for Levende Vann s Sommerleir: juli, 2006 (Mer detaljert informasjon i neste nummer.) i naturlige legemidler, og Gud ga oss vidom i de forskjellige tilfellene. Vi fikk flere tilbakemeldinger på at folk var blitt helbredet etter at vi hadde besøkt dem. Uvitenheten er skremmende. Under helse-eksaminasjonene fant vi ut av at folk nesten uten unntak drakk altfor lite vann. Hodepine, leddsmerter og magesår var svært vanlig. Hyppig så vi også stygge, gapende sår, som fluene lesket seg på. Hygiene var et fremmedord. Bakteriene florerte og hadde fritt spillerom. Idet vi involverte oss for å hjelpe de mange lidende, var vi selvfølgelig utsatt selv, og i skrivende stund har jeg fortsatt merker fra oppholdet. Som din dag, så skal din styrke være... Det var ikke en tur fri for strabaser, men vi opplevde Guds kraft selv gjennom prøvelser. Mens vi var i bush-området, var vi rimelig utelukket fra storsamfunnet fra kjøpesentre og kommunikasjon. Vi levde på et enkelt kosthold, og kokte opp regnvannet til drikke. Så ble vi rammet av en magebakterie. Gud holdt riktignok sin hånd over Daniel han kunne ikke bli rammet, siden han sto ansvarlig for den evangeliske møteserien. Men hva med helsemøtene og barnemøtene? Guds sak kunne ikke hindres. Jeg følte meg utrolig svak, men grep tak i Guds løfte: Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i skrøpelighet (2. Kor ) Jeg tok fram en av Ellen Whites Vitnesbyrd for Menigheten. Hun skildret sin manns og sitt eget misjonsliv i pionertiden. Sykdom og svakhet var en del av deres erfaring i Herrens tjeneste. Men de gikk i tro. Når plikten kallet, og menneskesjeler ventet på det frelsende budskap, kunne de ikke avstå fra å lyde kallet. Ofte ville svakheten overmanne dem inntil de nådde talerstolen. Men idet de åpnet munnen, merket de Guds styrke. Frihet og kraft ville ta plassen for skrøpelighet og svakhet. -Herre, nå går jeg i tro, repeterte jeg for meg selv idet jeg gikk nedover mot møteplassen. Oppfyll Ditt løfte på meg i kveld, slik du gjorde for pioneerne. Trofaste Herre! Han er alltid til å stole på. Hans kraft er ikke noe mindre i dag enn den var på apostlenes tid, eller for 150 år siden. Miraklenes tid er ikke forbi. Han er i ferd med å avslutte verket på jorden (Rom 9. 28). Skal Han ikke skaffe Sine utvalgte sin rett, de som roper til Ham dag og natt? Er Han sen når det gjelder dem? Jeg sier dere at Han skal skynde seg å hjelpe dem (Luk ). Jeg kan vitne om at Han aldri sviktet oss! Prøvelsene vi opplevde benyttet Han til å styrke vår tro og utholdenhet, og velsignelsene overgikk strabasene, sykdom og tap. Idet vi ser tilbake på de to siste månedene, kan vi bare utbryte: Priset være Herren! Støttebidrag fra Norge sendes til: LEVENDE VANN v/ Daniel og Silvia Pel, Bølbekkvn. 8, 2860 Hov, Norge danielsilvia@tiscali.no Tlf.: / Mobil: Postbanken: Bankinformasjon for støttebidrag fra utlandet: DNB NOR, Bank ASA, 0021 Oslo Kontonummer: IBAN-nr.: NO Swift: DNBANOKK Støttebidrag fra Danmark sendes til: LEVENDE VANN v/ Stine Gro Struksnæs Solberg, 3522 Bjoneroa, Norge stinegro@tiscali.dk Tlf.: Mobil: Bank-konto: Reg. nr.: 2750