PROSJEKTRAPPORT Rehabilitering prosjektnr. 2001/3/0043

Transkript

1 1 PROSJEKTRAPPORT Rehabilitering prosjektnr. 2001/3/0043 Psykologtjeneste for krisesenterets voksne kvinner et samarbeidsprosjekt mellom Oslo Krisesenter og Alternativ til Vold år

2 2 Takk til Stiftelsen Helse og Rehabilitering og Norske Kvinners Sanitetsforening som har virkeliggjort dette utviklingsarbeidet. Takk til de to lederne i Stiftelsen Alternativ til Vold og Stiftelsen Oslo Krisesenter som skapte mulighet til et inspirerende og givende fagutvikling gjennom samarbeid. Og takk til de mange kvinner som har lært meg det jeg nå vet om veier ut av volden. Judith van der Weele prosjektleder

3 3 1 Beskrivelse av prosjektet Mål for prosjektet Fordeling i prosjektet Fremgangsmåten i prosjektet Rapportering av aktivitet i prosjektet Psykologisk behandling Statistikk på veiledning og konsultasjon Statistikk på undervisningsoppdrag Hvordan skal man forstå og behandle kvinner utsatt for vold i nære relasjoner? Vold som overordnet fortolkningsramme Traumeperspektivet Relasjonsskader Narrative perspektiver Fenomenet tilknytning til overgriper og underkastelsesinstinktet Kvinnens behov når hun kommer til OK Erfaringer på behov og metodeutvikling Kvinner med spesielle behov Kvinner med voldelige og psykotiske partnere Akutt psykologisk arbeid kartlegging av kvinnens behandlingsbehov Alvorlige dissosiative lidelser Behandlingsbehov hos mødre Metodeutvikling i behandling Tidligfase traumebehandling Eye Movement Desenzisation and Reprocessing (EMDR) Utvikling av gruppetilbud for etnisk norske kvinner Utforming av gruppene Innhold i gruppene Utvikling av åpen undervisning Utvikling av kunst og uttrykksterapi (KUT) Etnisitet Familiefokusert arbeid Annet psykologisk arbeid Arbeid i retten Dokumentasjonsarbeid Kompetanseutvikling og veiledning Intern videreutdanning på Oslo Krisesenter: Psykologisk behandling av kvinner som er utsatt for vold Veiledningsoppgaver i Samarbeid ATV/Oslo Krisesenter Prosjektleders egen kompetanseutvikling...33

4 4 5.5 Kompetansespredning Betraktninger i prosjektets sluttfase Organisering av psykologisk behandling for kvinner på krisesenteret Omfang av behov Veien videre Oppsummering...38 Vedlegg 1: Handout fra kurset Kropp kraft og trygge steder. Avspenning en nødvendig glede...41 Vedlegg 2: kursinformasjon til kvinnene på Oslo Krisesenter...43 Litteratur...45

5 5 1 Beskrivelse av prosjektet I 2001 søkte Stiftelsen Oslo Krisesenter (OK) og Stiftelsen Alternativ til Vold (ATV) Stiftelsen Helse og Rehabilitering om midler til et treårig samarbeidsprosjekt gjennom Norske Kvinners Sanitetsforening. På dette tidspunktet visste man at et psykologtilbud for kvinnene på Oslo Krisesenter var vanskelig tilgjengelig, og at behandlingsapparatet manglet spesialkompetanse på mishandling og på kvinners livsbetingelser. Det viste seg at krisesenterets brukere hadde behov for oppfølging knyttet til de skadevirkninger volden faktisk hadde påført dem. Hjelpen som en del av kvinnene fikk, fungerte snarere som en belastning enn som nyttig hjelp. Oslo Krisesenter og Alternativ til Vold ønsket å bøte på denne mangelen ved å samarbeide om å tilrettelegge en psykologtjeneste for kvinner på krisesenteret. Alternativ til Vold har i mange år arbeidet med menn som utøver vold mot kvinner og har siden 1999 også hatt et tilbud til partnere til voldsutøvende menn som ønsker rådgivning for egen del. Prosjektet startet opp i november 2001 og varte fram til og med Prosjektet ble finansiert med midler fra Stiftelsen Helse og Rehabiliterings overskudd fra spillet Extra. 1.1 Mål for prosjektet I prosjektsøknaden ble det nedfelt flere områder psykologtjenesten skulle arbeide med, i tillegg til å tilby psykologisk rådgivning og terapi til kvinner ved krisesenteret. Man skulle også: gi konsultasjon og veiledning til de ansatte på krisesenteret. arbeide med metodeutvikling innen behandling og beskrive disse. kompetansespredning i 2. og 3. linje. styrke samarbeidet mellom Oslo Krisesenter og Alternativ til Vold. Arbeid med alle disse målsetninger er beskrevet i denne rapporten. 1.2 Fordeling i prosjektet Prosjektet hadde i utgangspunkt midler til en 100% psykologstilling. Vi valgte å benytte midlene til en psykologstilling i 80% og å kjøpe tjenester fra andre ansatte på ATV tilsvarende en 20% stilling. Disse bisto prosjektleder som co-terapeut i grupper, med undervisning og veiledning og hvis mulig med noe oppfølging av barn, ungdom og partner til kvinnene på krisesenteret. Judith van der Weele ble ansatt 1. november 2001 som prosjektleder. Overordnet faglig og administrativt ansvarlig var sjefspsykolog og leder av ATV, Per Isdal, og etter hvert konstituert leder psykolog Marius Råkil. Krisesenterets leder Tone Skjelbostad har overordnet faglig ansvar for totaltilbudet som kvinnene får på krisesenteret. Prosjektet hadde både kontorer i lokalene til Stiftelsen ATV og bruker Oslo Krisesenterlokaler. En psykologpraktikant arbeidet i prosjektet våren 2003 og var ansatt i 25% høsten I hele perioden har de fleste ansatte på ATV deltatt i noe undervisning, utviklingsarbeid, veiledningsoppgaver og tatt klienter inn til andre ATV prosjekter. 1.3 Fremgangsmåten i prosjektet En gruppe kvinner som kom til Krisesenteret våren 2002 fikk psykologisk behandling så lenge de trengte frem til prosjektet ble avsluttet. Alle kvinnene ble henvist av sin hovedkontakt/leder på Oslo Krisesenter. Nye kvinner ble tatt inn i prosjektet ettersom hva kapasiteten tillot. Omtrent halvparten av de som fikk psykologisk behandling, var av annen etnisk opprinnelse enn norsk. Når vi tok nye kvinner inn i prosjektet, ble det vektlagt at det skulle gjenspeile variasjonen i problemområder hos kvinnene på Oslo Krisesenter. Etter hvert som prosjektleder utviklet kunnskap om målgruppen, ble undervisning for kvinnene og gruppetilbud utviklet. I tillegg til kvinnene fra Oslo Krisesenter, arbeidet prosjektleder med en kvinne som var vitne til- og utsatt for vold som barn, men, som ikke levde i et voldsforhold nå. Videre arbeidet prosjektleder med en voldsutøver og to tenåringer som var vitne til vold.

6 6 Underliggende spørsmål som vi ønsket å finne svar på var: Hva er de psykologiske behovene hos kvinnene på krisesenteret som blir utsatt for vold? Hvilken type forståelse av problematikken er nyttig? Hvilken type behandling trenger kvinnene? Hvordan kan denne behandlingen struktureres? På hvilken måte kan psykologisk kunnskap være viktig for disse kvinnene? Hva trenger ansatte på krisesenteret og psykologer av kunnskap/veiledning for å kunne yte kvalitet i psykologisk behandling? Vi ønsket at erfaringene skulle ende opp i et forslag om hva behandlingstilbud skal være og hvordan det kan organiseres. 2 Rapportering av aktivitet i prosjektet 2.1 Psykologisk behandling I alt ble 82 klienter registrert i dette prosjektet. 59 fikk behandling. 34 kvinner av disse 59 kvinner hadde utenlandsk bakgrunn; (22 fikk individualterapi). 33 av kvinnene i prosjektet var mødre. Alderen på kvinnene var fra 14 til 78 år. 23 andre kvinner fikk vurderinger, skriv til legen og sosialkontor m.m. uten noen form for videre oppfølging i prosjektet. Psykologisk behandling av kvinnene Det ble gjennomført 637 individuelle samtaler med kvinner utsatt for vold i prosjektperioden. 12 grupper med fire til sju deltagere, ga til sammen i alt 384 timer gruppebehandling. OK arrangerte åpen undervisning 59 ganger. Type behandling 39 kvinner fikk individuelle tilbud (22 av disse hadde innvandrerbakgrunn, mest muslimsk). 27 kvinner fikk gruppebehandling (noen fikk både gruppe- og individuelle tilbud). EMDR traumebehandling (spesifikk traumebehandlingsmetodikk) ble prøvd ut på 22 kvinner. Ca. halvparten av kvinnene deltok på åpen undervisning og kursdager, i tillegg til de behandlingstilbudene de fikk Totalt Individuell rådgiving og terapi Gruppeterapi (antall timer) Familiesamtaler Samarbeid med andre instanser Åpen undervisning 25 tilbud 17 tilbud 17 tilbud 59 tilbud Som man kan se, er det forholdsvis lite samarbeid (30 møter) med andre instanser; vanligvis var kvinnens behov i forhold til andre deler av hjelpeapparatet ivaretatt gjennom kvinnens hovedkontakt på krisesenteret. Volden som disse kvinnene har vært utsatt for, faller i kategorien alvorlig til livstruende mishandling. Bare noen svært få fikk hjelp med enkelte mindre farlige voldserfaringer. Mange har, eller hadde behov for samarbeid med politiet. Inntrykket etter disse tre årene, er at volden disse kvinnene blir utsatt for av en grovere kategori enn det som er vanlig hos mennene som får behandling på ATV.

7 7 9 partnere som utøvde vold hadde alvorlig psykose kombinert med voldsproblemer (min vurdering etter kvinnens beskrivelser). De fleste av disse mennene ble ikke fanget opp av hjelpeapparatet på en måte som beskyttet kvinnen og hennes barn mot vold. Voldsutøverne bak kvinnene på Oslo Krisesenter var forholdsvis usynlig fra et terapeut-/ psykologperspektiv, og nærmere kartlegging av disse mennene og deres behov ville være viktig for utvikling av kunnskap om behandling og sikkerhetsskapende tiltak: Både for ham, henne og deres eventuelle barn. Behandlingsoppstart før samlivsbrudd 21 kvinner (både dagbrukere og kvinner som hadde overnattet på OK) levde med overgriper når de begynte i behandling. 8 i denne gruppen fortsatte å leve med mannen etter behandling og kontakt med prosjektet. Noen (2) avsluttet terapi med mer rolige hjemmeforhold. En hadde gått i en lengre behandling, mannen hadde også fått noen timer hos ATV. Andre flyttet hjem og avbrøt terapien i løpet av de første behandlingstimene. Disse fire kvinner var i kompliserte livssituasjoner hvor samlivsbruddet hadde ekstreme konsekvenser for dem. To kvinner flyttet fysisk fra Oslo med voldsutøveren, uten at situasjonen i forhold til voldsmannen var blitt bedre. Ingen av disse 8 kvinnene hadde etter terapeutens vurdering, fått en tilfredstillende livssituasjon. 13 av kvinnene fikk behandling mens de bodde med overgriper, brøt ut, og fikk arbeidet med senvirkninger i etterkant. Behandlingsoppstart i bruddfasen 12 kom i behandling i bruddfase, avsluttet forholdet og fikk videre hjelp til bearbeiding. Behandlingsoppstart etter bruddfasen men med bearbeidingsbehov 26 fikk tilbud om behandling av ettervirkningene av volden. Samarbeid førte til at andre i deres familie fikk tilbud om behandling på ATV: 10 barn/tenåringer fikk tilbud om behandling. 3 menn fikk tilbud om behandling. En rekke kvinner ble henvist videre til ATV s partnertjeneste; rundt 15 kvinner fikk tilbud eller venter på tilbud om behandling. 2.2 Statistikk på veiledning og konsultasjon I 2004 har det vært stor pågang på veilednings- og konsultasjonsforespørsler. I alt 36 økter med gruppeveiledning ble gitt til sammen nærmere 100 timer. Individuell veiledning og konsultasjon etter avtale av studenter i praksis, ansatte på krisesenteret og ATV i konkrete saker 30 ganger (ca. 50 timer). I tillegg har det vært en del uformell veiledning på telefon og i forbifarten. I de første to årene av prosjektet har omfanget av veiledning vært mindre. Natt/helge-teamet på OK har fått fast veiledning av prosjektleder utenom prosjekttiden bekostet av OK. Det siste halvåret i prosjektet har det vært lite fast veiledning på OK. 2.3 Statistikk på undervisningsoppdrag I 2004 deltok rundt 500 personer på i alt 65 undervisningstimer gitt av prosjektleder (se under punkt 5.5).

8 8 3 Hvordan skal man forstå og behandle kvinner utsatt for vold i nære relasjoner? Her vil jeg gi en beskrivelse av den overordnete psykologiske tenkning som prosjektet bygger på. Tenkning om vold og voldens virkninger er overordnet prinsipp i organiseringen av vår kunnskap (Gjøen, 2003). Videre forståelse av traumers virkning på mennesker, og spesielt tidligfase traumearbeid. Relasjonsfaglig håndverk er et vesentlig element i den teoretiske forståelsen. Videre har prosjektlederens forankring i den narrative tradisjonen formet det psykologiske perspektivet i dette prosjektet. 3.1 Vold som overordnet fortolkningsramme Utgangspunkt for at kvinnene blir tilbudt behandling er at de er, eller har vært utsatt for partnervold. Når vi organiserer vår forståelse rundt kvinnens behov, vil vold være første valg når vi skal forstå hennes reaksjoner som for eksempel agitert eller bedøvet. I motsetning til andre behandlingssystemer hvor kvinnens reaksjoner raskt kan knyttes til hennes personlighetsstruktur, vil vi her først sette reaksjoner i sammenheng med opplevd vold. Vold er skadelig og farlig. Fokus vil være at vold, eventuelt pågående vold, setter begrensninger for psykologiske intervensjoner. Ved pågående vold vil fokus på sikkerhet, aktivering av kvinnens egen alarmberedskap og samarbeid med politi og krisesenter stå sentralt. Pågående vold stopper muligheten til systematisk bearbeiding av voldserfaringer. Man kan da ikke hjelpe kvinnen med søvnproblemer og konsentrasjonsproblemer. Den første og viktigste hjelpen knyttes opp mot å stoppe pågående vold. Det finnes mange metoder som vi bruker for å kartlegge og bevisstgjøre kvinnen i forhold til volden. I mange tilfeller er behandlingsbehovet utover å stoppe vold, begrenset. Kvinnene arbeider selv mot et godt liv uten noen psykologisk oppfølging fra behandlingsapparatet. Advokat, sosialkontor kan være viktige støttespillere i tillegg til noen enkelt samtaler med ansatte på OK. 3.2 Traumeperspektivet Den andre fortolkningsrammen blir traumeperspektivet. Vold kan skape senvirkninger som låser seg og blir kronifisert. I noen tilfeller blir kvinnen låst i de mestringsforsøkene hun trengte å bruke under/etter volden. Hun kan få et overutviklet fluktinstinkt, angrepsrefleks eller blir preget av underkastelse eller bedøvelse (Steele et al, 2001 a + b). I stressituasjoner i hverdagen aktiveres disse mønstrene hun har tidligere måttet overleve på. Hun kan ha ubearbeidete minnefragmenter som forstyrrer i dagliglivet ved gjenopplevelsene. Disse gjenopplevelser kan være mentale bilder og lyder, film, fra overgrep. Det kan også være fysiske smerter som tilhørte overgrepet eller kroppslige utfall som lammelser. Disse uintegrerte sanseopplevelser og sanseutfall bearbeides ved hjelp av strukturerte traumebehandlingsmetoder og ved samtale. Dissosiasjonstenkning (avspaltning av traumatiske minner) har strukturert fremgangsmåter vi bruker i behandlingen. (se også Anstorp, 2003) Sentralt i denne tenkningen er at man utvikler et fobisk forhold til vonde minner. Man unngår å tenke på skrekkopplevelser. Denne unngåelsen blir en vond sirkel som gjør at en stadig må unngå mer for at man ikke skal bli aktivert på traumatiske minner. Behandling av slike fobier bygger på en gradvis tilnærming til traumene. Kvinnen skal hele tiden oppleve størst mulig grad av kontroll når hun skal forsøke å assosiere det som har blitt dissosiert fra hennes bevissthet. Et viktig perspektiv i traumebehandlingen er også betydningen av å ha mental kraft for å kunne forholde seg til grusomme virkeligheter. Man trenger å tåle egne følelser av hat og raseri, meningsløshet og ensomhet. Man trenger å kunne ta i mot trøst og trøste seg selv. Man trenger å kunne hente inn krefter og kjenne at man kan jobbe målrettet mot egne mål. Arbeid mot økt mental kapasitet, er mål i behandlingen i en tidlig fase. Å få orden på det praktiske i livet, gjenoppdage evnen til glede og latter, oppdage at mennesker vil en vel, tilhører denne fasen av behandlingen. Noen ganger er ikke det avspalting av traumatiske minner som er utfordringen for kvinnen men hun strevet med å skape mening.

9 Hvordan skal hun forstå det som har hendt? Noen terapier dreier seg utelukkende om å skape en forståelse som kvinnen kan leve med. I tillegg til fragmentering som problem og meningskapende arbeid, blir relasjonsarbeid en viktig utfordring. Hvordan er kvinnens evne til å skaper gode relasjoner til rådgivere? 3.3 Relasjonsskader Vold skader ens evne til å ha gode relasjoner (Herman, 1992). Tillit, respekt, tro på den andres velvilje kan ha blitt fremmedord. Å ta plass, har vært forbundet med fare. Usynlighet har skapt trygghet. For noen er det de kan best å gå til angrep for å beskytte seg. For andre handler overlevelse om å være føyelig. Jo lenger volden har vært en del av dine livsbetingelser, jo mer vil du streve med å kunne tro godt om andre. Et viktig behandlergrep er å sette kvinnens relasjonsevne i lys av voldshistorien. Så snart vi synes et forhold blir vanskelig, er fristelsen stor til å tilskrive dette kvinnen personlighet (hun er manipulerende, skifter hvem hun liker, er i offerrollen). Da ber vi kvinnen ta seg sammen og oppfordrer henne til å slutte med det hun gjør. Når vi heller utforsker hennes adferd som beskyttelse og som løsning på hennes livsutfordringer vil vi naturlig nok få til forholdet på en bedre måte (Axelsen, 1997). Godt utøvd relasjonsarbeid er et mål i seg selv. Når kvinnens relasjonsevner har blitt skadet, skjer helingen gjennom nye erfaringer; med venner, hjelpere og myndighetspersoner som behandler henne med respekt og verdighet. Psykologtjenesten plassert på krisesenteret har ført til at kvinner gjerne har opparbeidet tillit til hovedkontakt og krisesenter før psykologen kommer inn. Vi har trengt lite tid i tillitskapende relasjonsbygning. Jeg flyter på tilliten som kvinnen har til systemet, og dette sparer tid. Spesielt etnisk minoritetskvinner kunne raskere benytte seg av psykologens tjenester. Andres anbefaling gjorde dem mer åpen for psykologisk hjelp. Kontakt med psykologtjenesten gikk gjerne hånd i hånd med kontakt med andre ansatte på krisesenteret. Behandlingsfokus hos psykologen dreide seg da utelukkende om spesifikke tema som de trengte psykologisk hjelp til. I motsetning til psykologer i andre systemer, brukte prosjektet lite tid på arbeid med sosialkontor, innhenting av tolketjenester og samarbeid med barnevern. Dette ble ivaretatt på krisesenteret. Av praktiske grunner kom imidlertid en del kvinner bare til ATVkontoret. Disse kvinnene mistet kontakten med krisesenteret. Dette var uheldig for flere av dem. Vi så at psykologtjeneste på krisesenteret hadde en viktig bi-effekt i at de møtte andre ansatte og opprettholdt nødvendig kontakt med dem. Judith Herman understreker i sin klassiker om traumebehandling betydningen av relasjonsarbeid som helingsarbeid når man har opplevd dype svik og skade av ens nærmeste (Herman, 1992). Disse tre årene har vært en unik erfaring fra et terapeutståsted. Jeg står ikke alene om å tilby en god relasjon, men er en del av et system som vil beskytte og støtte kvinnen. Dette betyr at kvinnen knytter seg til et system av hjelpere. Hun har lett tilgang til kvalifiserte ressurser når hun trenger det. Jeg slipper å være en ensom svale i et vanskelig liv, og bli nedtynget av alle kvinnens livsutfordringer. 3.4 Narrative perspektiver I tillegg til traumefokus har narrative perspektiver blitt brukt i prosjektet. I den narrative psykologien (White, 1990, 1997) snakker man om tynne historier. Dette er en dimensjonale og pessimistisk beskrivelser av egen historie, som har et fokus som bidrar til å fastlåse ens tenkning om seg selv. Et eksempel på en tynn historie kan være den enkle analysen som du er hos han fordi du ikke klarer deg uten han. En tykk historie er fylt med erfaringer som viser kompleksiteten av å leve i en verden preget av vold. Gode narrativer vil også inneholde historier om selvforsvar, om gode relasjoner og om mestring. Den vil være et forsvar for historiefortelleren og gi tanker og ideer til hvordan en kan endre på egne livsbetingelser. Kvinner utsatt for vold, får ofte ikke tak i de ressursene de har hatt med seg fra før. Den ressursorienterte narrative psykologien har mange gode spørsmål man kan bruke (se for eks. White, 1997, Benum, 2003). 9

10 10 Hvorfor er det vanskelig å bryte ut av et forhold preget av vold? Kombinerer vi voldsforståelsen med traumeforståelsen blir det mye lettere å forstå hvorfor kvinner ikke bare bryter ut. Det interessante er at vi stiller spørsmålet slik; ikke hvorfor mannen ikke slutter å slå, eller tar ansvar for volden (Askeland et al, 2002). Hvorfor går hun ikke, er et vanskelig spørsmål å besvare, fordi det lett antyder at det er noe med henne. Her kan våre stemmer gå sammen med en overgripers stemme om at det er noe galt med kvinnen. Kvinner grubler ofte på hvorfor hun ikke har gått. Hun trenger en rådgiver som kan hjelpe henne med å få et nyansert bilde av sine dilemmaer og vurderinger. Den tydeligste grunnen kvinner beskriver, er frykten for å bli skadd og/eller drept. Dette gjelder også kvinner som først og fremst har opplevd psykisk vold. Frykten for hva han er i stand til å gjøre med kvinnen og barna, er den viktigste grunnen til at kvinner ikke går. Frykten har også psykologiske konsekvenser. Alarmberedskapen fører til at en kan bli bedøvet og fortrenge (dissosiere) den uutholdelige kunnskapen om fare. Vi er skapt til å reagere på fare. Å overse dette som premissleverandør for hvorfor kvinner blir, er å underslå hvordan vi som mennesker er laget. En annen grunn er at voldssyklusen har pauser (Walker, 1979). Det er stunder hvor volden er lite tilstede og hvor det er håp og anger. Det kan komme blomster og han oppfører seg slik hun lengter etter. Noen har sterke seksuelle opplevelser. Andre har en periode etter volden hvor mannen holder seg mye borte. Etter hvert vil spenningen stige i forholdet igjen med fare for ny vold. Kvinnen må gjøre seg usynlig, unngå konflikter eller provosere han slik at volden blir overstått. Når man lever i et forhold med makt og kontroll, ser man ikke dette mønsteret. Voldsspiralen er et nyttig redskap som ansatte har lært seg gjennom prosjektperioden. Det kan bidra til å tydeliggjøre hva kvinnen må gjøre med seg selv, for å gå videre en gang til. Kvinner har også behov for å sortere hva som kjærlighet er og hva som er avhengighet. Noen opplever mannen som et lite barn som trenger mye omsorg og kan kjenne seg viktig for mannen. For noen kvinner kan det være nyttig å bli stilt slike spørsmål som hva er denne troen på at din partner kan forandre seg? Når blir det usunt for deg? Hva er forskjellen på respekt og frykt? 3.5 Fenomenet tilknytning til overgriper og underkastelsesinstinktet På et dypt nivå gjør vi alt for å beskytte viktige relasjoner. Personer som beskytter oss og tar vare på oss, får vi sterke bånd til. Noen ganger er personer som gir omsorg også de som utøver vold. Har en kvinne lært å overleve i denne type relasjon, kan det bli vanskelig å komme ut av den. Utenfra sett, virker en kvinnes drivkraft tilbake til en farlig mann ulogisk. Det sykeliggjøres gjerne som Kringlen skriver:... forhold som er preget av stadig kamp og krangel, der ektefellene skiftevis sårer hverandre, passer de psykopatologisk sammen som hånd i hanske og de kan ikke leve i andre forhold... (Kringlen, 1982). Hvordan skal vi forstå og hjelpe kvinner som har sterke bånd til en mann som utøver vold? Vi trenger å gå inn i kompleksiteten rundt det å være et menneske i et forhold preget av vold og forstå at det er et menneskelig instinkt å knytte seg til noen. Human beings will sacrifice their own lives to protect the people to whom they have a primary attachment (Bloom, 1997). Når tilknytningsobjektet bruker vold, kan båndet blir enda sterkere. Hvorfor? Når du deler sengen og spiser mat med en overgriper, må du fortrenge (dissosiere) de vonde sidene. Dette kan man gjøre ved å avspalte minnene. Man kan glemme. Man kan bagatellisere volden ved å forklare den andres handlinger med egen provoserende adferd. Gjør kvinnen dette, vil hun arbeide med å bli flinkere, snillere og klokere for å unngå nye avstraffelser. Over tid blir

11 selvforakten stor, og mannens stemme som den dyktige, mektige og riktig tenkende blir mer og mer sann. Blir du isolert, vil mannens virkelighetsoppfatning blir mer og mer dominerende. Stiller du spørsmål ved hans tenkning, fører det til en enorm opplevelse av svik. Over tid vil en mann som bruker vold kunne ha gode øyeblikk. Han vil gi nærhet, kanskje omsorg, eller bare være ikke-voldelig. Disse gode stundene skaper håp og tro om at man kan få det bedre. Til slutt vil lengsel etter kjærlighet fra mannen, kunne gjøre at en ikke kan slippe til sorgen over alle hans mangler. 1 I møte med disse kvinnene trenger man å utøve et relasjonsfaglig håndverk. Kvinnen skal tilbys nye tilknytningspersoner som kan justere oppfatningen av virkeligheten. Den som går inn i denne oppgaven, må vite at det er innebærer å snakke om vold er å balansere på en knivsegg mellom vold og kjærlighet. Den overnevnte beskrivelsen av dilemmaene kvinner står opp i, hjelper oss å få en god relasjon til henne. Man mister kontakt med kvinnen hvis man bagatelliserer dilemmaene og blir unyansert i forhold til hennes partner. Det betyr at man må snakke om voldsutøverens gode sider, så vel som dårlige sider. Kvinnens tilknytning antyder også at mannen er veldig farlig for henne. Det blir viktig å arbeid med og å skape sikkerhet, og om mulig, gi kvinnen en pause fra mannen; enten ved at hun får et opphold på et krisesenteret eller ved at mannen anmeldes, får besøkforbud eller blir varetektsfengslet. Dette er kvinner som trenger tid, respekt og samarbeid med krisesenteransatte som kan forholde seg til kvinnens opplevelse av at forholdet er komplisert og viktig. En periode ut av fare, vil kunne styrke hennes evne til å tenke klart og ta mer veloverveide valg, istedenfor å bli styrt av et faredrevet instinkt. I veiledning diskuteres disse kvinnene ofte, og vi ser at betydningen av å vektlegge relasjonen til kvinnen er viktigere enn å fokusere på volden, når hun begynner å snakke om å reise hjem. Her trenger man å lete etter en respektfull forståelse om hvorfor hun reiser tilbake, som kvinnen og hjelper kan dele. Dette gjør det lettere for kvinnen å komme tilbake til nye samtaler. Ansatte trenger å være aktivt oppsøkende i møte med disse kvinnene. Når samtalehåndverket utøves godt balanserer man mellom de sterke psykologiske krefter som holder kvinnen fast og de kreftene som ønsker et voldsfritt liv. Er situasjonen ekstremt farlig vil underkastelse som instinkt, kunne bli aktivert. Det er en normal reaksjon på ekstrem fare. For eksempel har vi sett at mannens stemme på telefonen kan gjøre at kvinnen blir til en robot, som må gå og møte han med én gang. Underkastelsesadferd er overlevelse i ekstreme situasjoner. I enkelt saker har eksterne instanser som barnevern (ved å kreve at hun holder seg borte fra mannen for barnas skyld og politi (ved varetektsfengsling for eks.) måtte beskytte kvinnen fra mannen på grunn av hennes underkastelsesinstinkt. I andre saker har vi gjennom systematisk arbeid kunnet lage monsterbilder og skremmebilder av mannen, som kvinnen kan hente opp når hun kjenner at underkastelsesinstinktet er på vei. Dette er et område som krever metodeutvikling i samarbeid mellom krisesenter, politi og psykolog. 3.6 Kvinnens behov når hun kommer til OK Kvinnens behov for hjelp når de kommer på OK, leder ofte tankene hen i retning av at kvinnen vil ha hjelp til å bryte ut av et voldsforhold. God veiledning og støtte betyr at hjelperen har en nyansert forståelse av hva kvinnen kan trenge hjelp til, og ikke minst hva hjelperens rolle skal være i hennes prosess. Hun har gjerne flere behov enn arbeid med samlivsbrudd, som hun ønsker hjelp til 11 [1] Hentet fra Steele, Nijenhuis og van der Hart undervisning handouts.

12 12 Kvinners behov: Vil at mannen skal endre seg Vil prøve litt til Ønsker veiledning Vil at noen skal snakke med han. Ønsker at noen tar ansvar i møte med mannen Ønsker hjelp til å sortere forskjellige spørsmål Hvilke rettigheter har jeg? Ønsker å fortelle/bli lyttet til Hjelp til praktiske spørsmål Hva er mekling Ønske å bli kvikket opp Vil bryte ut, anmelde volden med mer Ønsker hjelp til å løse problemene sine Ønsker å bli forstått Ønsker å bli beskyttet Ønsker å vite om hun er mishandlet Spørsmål rundt barn: Reaksjoner hos barn. Samvær med far. Ønsker bekreftelse på egne vurderinger og valg Veiledning og forberedelse til møtet med rettsapparatet. Ønsker samtalepartner ved valg av ny partner/store beslutninger. Ønsker talsperson i møtet med andre systemer. 2 Faser i behandlingen. Hvor er kvinnen i prosessen sin? Vi skiller mellom tre viktige kategorier: rådgivning før samlivsbrudd, under samlivsbrudd og bearbeiding etter samlivsbrudd. Tema som vektlegges vil være forskjellig. Før brudd: Hva er vold? Sikkerhetsarbeid Relasjonsarbeid Under brudd: Sikkerhetsarbeid Praktisk hjelp Beskyttelse Etter brudd: Bearbeidingssamtaler, arbeid med ettervirkninger Slitne trenger hvile I den tidlige fasen vil kvinnen bære preg av forvirring, ikke kjenne sin egen stemme. Hun vil være redd og strever med å tenke klart. Hun vil være sårbar for overkjøring og andre som forsøker å styre henne. Hun vil ikke ha klare overskrifter på volden i sitt liv. Mye av det hun er inn i opplever hun handler om han og hans person. Hun ha et sterkt fokus på voldsutøver og gjerne snakke mye mer om han, enn om seg selv. Hennes handlinger og vurderinger vil styres av hva slags konsekvenser de vil ha for ham og for hans oppførsel videre ovenfor henne. Under bruddet blir det viktig for kvinnen å ha fokus på sikkerhet. Hun trenger hjelp til holde fast på valgene og tett oppfølging. Når valget er tatt og livet faller til ro, vil mange oppleve at smerten som er knyttet til mishandlingen dukker opp. De vil gruble, ha mye gjenopplevelser, angst og problemer med å ta tak i livet. Noen vil beskrive at de fungerer på autopilot; at de føler lite glede og kjærlighet. Noen vil, først etter at de har blitt trygge, få mareritt og problemer med å mestre dagliglivet. Felles for [2] Listen ble laget av ansatte på OK på denne interne videreutdanningen

13 13 mange kvinner som har kommet i trygt havn, er at de er slitne. De trenger hvile og en periode med ukomplisert liv, før de kan ta fatt på bearbeiding. I alle tre faser vil temaet vold lett kunne fortrenges. Kvinnen orker ikke viten om mishandling. Alt som ikke settes ord på blir lett borte. Fokus på gode stunder visker ut smertefulle overgrep. Rådgivning vil alltid innbefatte et systematisk fokus på vold. I den tidlige fasen vil det handle om å lage gode overskrifter med kvinnen. Fokus på opplevelse av fare kan være viktig, og hvordan barna har opplevd volden. Videre hva de gjør med seg selv, når de gir mannen og parforholdet en ny sjanse. I bruddfasen er det mye konkret jobbing med sikkerhet. Kvinnens kjennskap til mannens vold brukes til å vurdere beskyttelsestiltak. I bearbeidingsfasen vil voldsfokus handle om spørsmål som hvorfor meg? og meningen med volden. Kvinnen vil ha behov for å snakke om sammenhengen mellom kjærlighet og vold. Hun vil trenge å se nærmere på sammenhenger i eget liv, og hvordan hun kan beskytte seg i fremtiden. I begynnelsen vil fokus være på hva som skjer/hva er volden, og i sluttfasen av behandlingen hva har volden gjort med meg og min oppfatning av meg selv og verden rundt meg. Vår erfaring er at mange hjelpere trenger å få et mer nyansert bilde av kvinnen, og hva hun ønsker å bruke kontakten med dem til. Videre er fasevurderinger viktig. Det er skadelig å drive bearbeiding av gamle voldshistorier, parallelt med at kvinnen er i et voldsforhold. Hun bør ikke presse seg selv på skolegang og jobb samtidig med et viktig bruddarbeid. I prosjektet har vi gjort oss erfaringer med at det er viktig å snakke mye om vold og erkjennelse av den i kvinnens liv, før vi snakker om spørsmål som skyld. Dette gjelder både individuelt og i grupper. Det hindrer kvinnene i å overvurdere sin egen rolle i det som har skjedd. Er kvinnen i den tidlige fasen hvor hun leter etter ord på hvordan hun har det blir det viktig at vi er tilbakeholdne med våre løsninger. En god relasjon er viktigere enn at hun blir med til politiet i morgen. 4 Erfaringer på behov og metodeutvikling I dette kapittelet vil jeg oppsummere noen av erfaringer som vi har gjort når det gjelder spesielle behov som enkelte undergrupper av disse kvinnene har, og spesielle metoder vi har forsøkt i behandling. 4.1 Kvinner med spesielle behov Kvinner med voldelige og psykotiske partnere Jeg har møtt en gruppe kvinner som fungerer som privat psykisk helsevern for menn med vold/rus/psykoseproblemer/suicidalitet. I hvert fall 9 kvinner som var i prosjektet, levde i forhold til menn som ikke ble fanget opp av psykisk helsevern. De fleste av disse kvinnene hadde ansvar for barn. En kvinne fortalte hvordan mannen ble utskrevet fra legevakten. Han hadde da forsøkt å ta livet av seg, og hun ble tvunget til å se på, i det han holdt henne innelåst på samme rom. Hun ble ringt opp og bedt om å hente ham når han var ferdigbehandlet på legevakten. Mannen henvises til DPS for behandling. Han fulgte ikke opp innkallingsbrev fra DPS. Telefon fra oss om mer aktiv oppsøkende oppfølging fra DPS hjalp ikke. Etter at kvinnen brøt ut, har han skiftet fokus og terroriserer barna. Mange kvinner har bedt om hjelp fra hjelpeapparatet, men ikke fått det. Tilbudet fra hjelpeapparatet er i dag organisert ut fra om deres menn samarbeider og vil ha hjelp. Etter selvmordsforsøk fra mannen blir kvinnen ikke spurt om hvordan dette er for dem, om det henger

14 sammen med trusler og vold. Kvinnene er vant til å ta vare på disse mennene. De har erfart at deres livssituasjon blir verre, dersom de ikke gir mannen omsorg. For eksempel ved at mannen da terroriserer andre i familien. Trusler om selvmord og forsøk på selvmord, kan avdekke grov psykisk vold og må kartlegges bedre av hjelpeapparatet. Oppfølging av disse mennene må skje uavhengig av kvinnene som lever sammen med dem Akutt psykologisk arbeid kartlegging av kvinnens behandlingsbehov Våren 2004 valgte jeg å tilby psykologtjenester i noen uker til brukere av krisesenteret på kort varsel. Hovedkontakt kunne sette opp timeavtaler i saker hvor de vurderte at kvinnen hadde behov for det. Disse fikk 1 3 timers vurdering og/eller behandling. Hensikten var å prøve ut en lavterskel, en lett tilgjengelig psykologtjeneste. En annen hensikt var også å komme inn i sakene umiddelbart når kvinnen kom på krisesenteret. Det sistnevnte ble imidlertid vanskelig å få til, av praktiske grunner (prosjektleders timeplan/flyttearbeid på OK). I alt møtte jeg 16 kvinner. 10 norske kvinner og 6 utenlandske kvinner fikk et tilbud, til sammen 25 timer. 11 hadde svært grove voldserfaringer. To levde sammen med overgriperen. Kvinnenes psykologiske behov slik jeg kartla dem, var: Håndtering av alvorlig invalidiserende gjenopplevelser (10) Behandling av sterk tilknytning til overgriper (2) Alvorlig dissosiasjonsproblematikk (2) Drøfting av behov for behandling (2) Grensepsykotisk (2) Normalisering av sterke reaksjoner(2). Bare to av disse kvinnene var i behandling andre steder. Den enes hadde fortalt om volden til behandlerne men det ble ikke oppfattet som et tema som skulle arbeides med terapeutisk. (Hun lever der med en svært farlig mann.) Én fikk oppfølging på DPS i forhold til sosiale behov, men ikke i forhold til mestring av PTSD symptomer (gjenopplevelser). Hun var misfornøyd med tilbudet hun fikk. Hvordan gikk det med å få videre behandlingstilbud for disse kvinnene? To kvinner fikk tilbud på ATV s partnertjeneste etter henvisning fra OK s psykologtjeneste. To kvinner ble viderehenvist til DPS og fikk tilslutt avslag om behandling der. To kvinner fikk 3 timer hos meg og avsluttet med det. De hadde plagsomme gjenopplevelser og søvnforstyrrelser. De ble helt symptomfrie etter 3 timers behandling med EMDR. De opplevde ikke at de hadde behandlingsbehov utover dette. Én kvinne får midlertidig oppfølging av meg, men skal til en kvalifisert traumebehandler på DPS. Én kvinne ble innlagt som psykotisk og har oppfølging i etterkant på DPS. De resterende åtte kvinnene fikk ikke behandling utover den oppfølgingen de får av de ansatte på krisesenteret. Oppsummering: Jeg var overrasket over omfanget av alvorlig problematikk hos kvinnene, selv om det var ventet at de ansatte på krisesenteret ville be om hjelp i de tyngre sakene. Dette var en måned med vanlig drift. Et meget forsiktig anslag på årsbasis vil være at en kvinner har lignende psykologiske belastninger. Det som overrasket meg mest, er at de fleste står uten behandling til tross for stort lidelsestrykk. De lider av tilstander som vi vet kan behandles. Alle ville kunne få betydelig bedre livskvalitet hvis de får kvalifisert behandling. Noen har blitt eller vil bli kronisk invalidisert, som følge av manglende oppfølging. 14

15 15 Noen kvinner trengte avgrenset terapi av meget kort varighet. De fleste andre trengte timers behandling. To eller tre av dem ville ha trengt jevn oppfølging i en 2 3 års periode. Psykologfaglige vurderinger var viktige for de ansatte som jobbet med kvinnene. De var naturlig nok usikre på egne vurderinger, følte seg gjerne alene med mye ansvar, og trengte å drøfte tiltak og arbeidsmetodikk. Det var også interessant å se at de ansatte var gode til å plukke ut de kvinnene som hadde behov for psykologisk hjelp Alvorlige dissosiative lidelser I disse tre årene har jeg møtt nærmere 9 kvinner som ville fylle kriteriene til dissosiativ identitetsforstyrrelse. Gjennom veiledning har jeg hørt om flere tilfeller av kvinner som fyller kriteriene for alvorlige dissosiative lidelser. Kvinnene har forskjellige bevissthetsstrømmer eller personligheter. Disse bevissthetsstrømmer vet ikke nødvendigvis om hverandre. I noen situasjoner vil kvinnen da elske voldsutøveren og ikke vite om volden. I andre situasjoner vil hun kunne beskrive volden veldig detaljert. Det er en alvorlig diagnose men godt mulig å behandle. Flere av disse kvinner var mødre. De ble utsatt for grov vold. Bare én var i behandling og da for personlighetsforstyrrelser. Disse kvinner trenger å få utviklet et behandlingstilbud som preges av langsiktig oppfølging og strukturert behandling av dissosiasjonsproblematikken. Seks av dem ville ha fulgt opp et behandlingsopplegg om det ble tilbud dem. Minst to av dem trengte systematisk oppfølging for å skape relasjon som kan motivere til behandling. Noen har jeg forsøkt å finne kvalifisert behandlere til. Terapeuter med erfaring i behandling av dissosiative lidelser kvier seg til å ta på seg nye klienter med denne diagnosen. Spesielt vanskelig er det å finne kvalifisert oppfølging når kvinnen har selvskadingsproblemer Behandlingsbehov hos mødre Vi møtte 33 mødre i prosjektet. De beskrev meget grov vold, til dels langvarig. Alle deres barn (halvparten skolebarn, halvparten førskolebarn) hadde vært eksponert for vold, til dels direkte utsatt for vold. Det som preget mange av disse kvinnene, var at de var i ekstrem krise når de kom på krisesenteret. 10 av mødrene jeg møtte, var helt opplagt ikke bekymret nok for barna. Volden virket inn på hvordan kvinnene fungerte som mor. De var ikke i stand til å være god nok mødre for (traumatiserte) barn. De fleste var for slitne av blant annet mareritt og redsel for å bli drept. Andre syntes de måtte bli i forholdet til mannen, fordi de ikke ville bli kvitt han likevel. Å dra fra mannen ville være mer farlig for dem, enn å bli. Noen var redde for at barna skulle miste sin farsfigur. En del kvinner hadde alvorlige problemer med å gjennomføre samvær fordi de eller barna hadde blitt utsatt for vold i slike situasjoner. Barnevernet var inne i mange av sakene, men de færreste hadde en tilfredstillende oppfølging av mor og barn. Noen mødre var ute av voldsforholdet men så omfattende senvirkninger hos barna. Kvinner som hadde gjennomført samlivsbrudd hadde ofte tyngende skyldfølelser i forhold til det barna hadde gjennomlevd. Barnevernet klarte ofte ikke være en ressurs for mødre som brøt ut av voldsforhold, snarere tvert i mot. Vi har for eksempel brukt unødig mye tid å argumentere for at en mor skulle få dekket utgiftene til noe korttids psykologisk behandling. Barnevernet brukte mye tid på tiltak som kunne opprettholde volden (som miljøterapeuter som besøkte familien jevnlig) eller vi-prøverlitt-til-tiltak (barnehageplass/norsk undervisning for mor). Barnevernet forventer også at OK tar seg av barnas behov. Det var også vanlig at barnevernet gikk i forsvar med en gang vi nevnte vold. Da ble det viktig for dem å opprettholde nøytraliteten i mellom mor og fars perspektiv. I praksis ble det rask forskansning med fokus på å ikke (ville) høre om volden. Bred oppfølging fra hjelpeapparatet i en periode, er helt nødvendig for mange av mødrene. Med et godt samarbeid med barnevernet, ser vi gode resultater. Det betyr at de tar volden på alvor. Mor får oppfølging fra et bredt spektre av hjelpere og livet kommer på rett kjøl for henne og barna. Hennes morsevne blir betraktelig bedre ved å komme seg ut av et voldelig forhold. Imidlertid ser vi like ofte at støtte og oppfølging til mor og barn var begrenset. I disse sakene

16 vedvarte volden. Vi kan nevne en mor som ikke ble hørt av barnevernet når hun ba om separate møter. Hvert møte var traumatiserende for henne når hun ble tvunget til å møte barnevernet med overgriperen tilstede. Det endte med at hun etter eget ønske ble fulgt av advokat på alle møter hun måtte delta på. Oppsummert kan man si at de psykologiske behovene er omfattende for disse kvinnene. De trenger tidligfase traumebehandling. De trenger tett oppfølging i forhold til sterke krisereaksjoner. De trenger rådgivning i håndtering av samvær og oppfølging av samvær preget av vold. Jeg hadde stor glede av samarbeid med barnekoordinatorene på krisesentrene i disse sakene. Kvinnene trenger også hjelp til følelsesmessig løsrivelse fra mannen. De trenger hjelp for å klage på dårlig sakkyndig arbeid. I en rekke saker blir volden ikke tatt hensyn til, når sakkyndige skal gjøre vurderinger. Sakkyndige kan oppfatte hennes krisereaksjoner etter vold som tegn på at hun er en dårlig omsorgsperson. Eller hennes frynsete oppførsel i møte med voldsmannen blir oppfattet som manglende evne til samarbeid med andre. Ansatte på krisesenteret og det øvrige hjelpesystemet som ser moren og barnas behov, trenger ofte oppfølging selv. Arbeidet preger dem, voldshistoriene er sterke. Det gjør vondt når en ser en mor som ikke klarer å ta vare på barna. Videre utsettes enkelte hjelpere for trusler på grunn av deres inngripen i familiens liv. Prosjektleder har særlig i en sak, måttet koordinere oppfølging av traumatiserte barnevernsarbeidere. Vi har gjort samme erfaring her som i de sakene som når rettsystemet. Kvinnen kan vinne i lotto, få god støtte og oppfølging. Hun kan like gjerne bli stående alene i sine forsøk om å beskytte sine barn mot vold og i noen tilfeller kan hennes forsøk brukes mot henne slik at hun mister omsorgen for sine barn. 4.2 Metodeutvikling i behandling Kvinnene som kom på OK fikk tilbud om vanlige anerkjente behandlingsmetoder. Gruppebehandling, traumebearbeidingsmetodikk, undervisning i psykoedukativ stil og kunst og uttrykksterapi. Tidligfase traumebehandling (Herman, 1992, Benum, 2003), som fokuserer på å styrke personen mer enn å behandle traumeminner, ble etter hvert sentralt. I prosjektet ble utprøvning av metodene fulgt av tilbakemeldinger fra kvinnene/ansatte på ATV og OK. Noen av erfaringene vil bli oppsummert her. Resultatene sier noe om de områdene det kunne ha vært nyttig å utvikle behandlingstilbud videre på, og antyder mulige forskningsområder på behandlingseffekt (se også Dyregrov, 2004) Tidligfase traumebehandling Tidligfase traumebehandling er kort beskrevet i teorikapittelet. Metodikken skal bygge opp personens mentale kraft til å fungere i hverdagen og etter hvert, om nødvendig, integrere traumeminner gjennom psykologiske behandlingsmetoder. I alle psykologiske intervensjoner ble det arbeidet ut fra dette perspektivet. Det betyr at vi vurderte hvor mye kvinnen tålte av fokus på vold og krav fra oss. Hvordan er hennes ressurser og hennes sikkerhet? Dersom hun hadde lav mental kraft og var preget av impulsivitet, konsentrasjonsproblemer, overveldende følelser, kaos og forvirring måtte det få implikasjoner for arbeidet. Var hun rolig, klartenkt, i sikkerhet med godt nettverk ville hun kunne tåle mer fokus på traumer, relasjonsjobbing og lignende. Hvis kvinnen hadde lav mental kapasitet arbeidet vi med relasjonen. Vi arbeidet i korte konsentrerte økter (ikke fulle behandlingstimer). Vi tegnet og skrev ned de tingene vi snakket om og gjentok disse tingene ofte. Vi fokuserte på personlige ressurser og tidligere erfaringer av mestring. Vi kartlegget gode relasjoner som kvinnen kunne bruke når hun slet. Man skifter ofte stil i metodikk og har forsiktig fokus på belastende tema, for å hjelpe henne til å tåle terapiarbeidet. Man arbeider med kropp, pust og grunningsteknikker. Fokus var å få stikkord og overskrifter på vold, men ikke den dype psykologiske betydningen av volden, med alle tilhørende følelser. Vekten blir lagt på å få kontroll over gjenopplevelser uten å gå inn å bearbeide de bakenforliggende erfaringer. 16

17 17 Hvor mye tåler kvinnen? Behandlingen handler om å balansere slik at vi snakker nok om volden og traumene, til at det skaper endring hos kvinnene, men ikke overbelaster dem. Gjenopplevelser under og etter terapitimer, kan bety at man går for raskt frem. Tommelfingerregelen er at kvinnen skal aktiveres litt, men ikke overveldes. Integrering er ikke mulig når man blir overveldet. Integrasjonskapasiteten hos kvinnen er også dårlig dersom hun blir utmeldt og lite konsentrert. Dette førte til at de fleste terapitimene begynte med en vurdering av tempo og intensitet i den forrige timen. Videre fortsetter dialogen om belastninger gjennom timen. Denne formen for arbeid synes å være en forsømt metodikk blant psykologer. Kvinners tilbakemeldinger etter terapi hos andre, sier at de har savnet et konkret mestringsfokus. De fikk gjerne tilbud om inngående traumebehandling, men ble overveldet av det. Det kan se ut til at tidligfase traumearbeid kan være en metodikk som terapeuter trenger bedre skolering på. Mitt inntrykk er at debrifingsarbeid etter katastrofer overføres nok så ukritisk til arbeid med komplekse traumer hos en del behandlere. Denne formen for gjennomgang av traumatiske hendelser passer dårlig for kvinner utsatt for langvarige alvorlige overgrep Eye Movement Desenzisation and Reprocessing (EMDR) Eye Movement Desensization and Reprosessing (EMDR) er etter hvert en veldokumentert arbeidsmetode i behandling av traumer(dyregrov, 2004). EMDR har en struktur på gjennomgang av traumerelatert materiell kombinert med forskjellige mulige former for bilateral stimulering. Symptomlettelse ved posttraumatiske stressforstyrrelser er et område der EMDR har vist å gi klinisk effekt. Den er ikke så godt dokumentert i arbeidet med alvorlig komplekse multitraumer, som vi ser hos kvinner på krisesenteret. Metoden er i utgangspunktet utviklet i arbeid med avgrensede enkelttraumer. EMDR ble prøvd ut gjennom hele prosjektperioden på i alt 22 kvinner. EMDR på spesifikke gjenopplevelser En kvinne beskriver en gjenopplevelse som plager henne nesten kontinuerlig. Hun ser hanskene mannen tok på seg før han utøvde vold. Hun blir engstelig ved dette minnefragmentet, både i våken tilstand og i mareritt. Kvinnen har brutt ut av forholdet og etablert seg alene. Jeg bruker EMDR som hovedbehandlingsmetode. I tillegg arbeider vi noe med hennes ressurser som hun har med seg fra sin slekt og oppvekst. Hun henter frem bildet av mannen som tar på seg hanskene. Hun skjelver og rister mens hun husker dette. Da brukes EMDR håndbevegelser som hun følger med øynene. Bildet forandrer seg. Hun blir lamslått forteller hun. EMDR Hun tenker at jeg blir trengt opp i et hjørne, jeg kan ikke rømme". EMDR. Hun sier etter hvert: jeg har overlevd. EMDR Hun ser hendene hans som arbeider med redskaper. EMDR Bilde forandrer seg gradvis, og hun ser hva han lager. EMDR. Den fortsetter å forandre seg til at hun bare ser hva han lager. EMDR Hun får en sterkere følelse av jeg har overlevd. EMDR Den assosierer hun til en drøm hun hadde om å puste under vann. EMDR Følelsen av jeg har overlevd, sprer seg i kroppen. EMDR Når vi tilsutt går tilbake til bildet med hanskene som aktiverte angsten, kan hun ikke hente det frem. Jeg treffer kvinnen et par uker senere. Hun har hatt ingen videre søvnproblemer eller gjenopplevelser. I prosjektet har vi sett i mange saker at EMDR demper eller tar bort gjenopplevelser. Den ser ut til å endre forstyrret søvnmønster hos flere kvinner på dramatisk vis.

18 18 EMDR ved ressursarbeid. Vi har ofte brukt EMDR for å forsterke og forankre gode minner og naturopplevelser. Disse brukes som trygge steder når man arbeider med smertefulle minner, og fungerer som avkoblingsfantasier og innsovningstanker. I noen terapier har EMDR utelukkende vært brukt for å forsterke cognitive interweaves, dvs. gode setninger, sannheter og refleksjoner som terapeuten deler med klienten. Denne metodikken trenger å bli videreutviklet. Metoden synes å forsterke effekten av terapeutens stemme og andre gode stemmer i kvinnens liv. Disse ressursene er viktig i tidligfase traumearbeid. En studentterapeut brukte metoden på en kvinne fra Pakistan, som hadde mange barndomsminner med vold, overgrep og omsorgsvikt. Videre hadde kvinnen en historie med grov vold og isolasjon i Norge. Fokus på gode minner i barndommen (med hjelp av EMDR) på et punkt hentet frem en sterk erkjennelse. Hun ble overbevist av å være elsket/ønsket av Gud på tross av hennes far og brors overgrep, og denne erkjennelsen ble viktig i hennes selvbildearbeid. EMDR ved forankring av mannen som farlig ( monster bilder ) Hos kvinner som kjenner at voldsminner forsvinner som et resultat av fortrengning (dissosiasjon), forankrer vi et minne om mannen i et farlig øyeblikk. Vi dveler ved, utdyper og forankrer bildet av mannen som farlig med hennes kroppslig opplevelse av fare. Flere kvinner har synes disse forestillinger har vært nyttig når de kjenner at de må ta kontakt med mannen. Bildet sitter sterkt med tilhørende setninger om fare og tilhørende kroppsopplevelse av redsel dermed lar de vær å ta kontakt med mannen. EMDR ved traumebearbeiding En kvinne har på ny opplevd overgrep fra en kjæreste når hun ønsker å bryte ut av forholdet. Hun vil i utgangspunktet ikke snakke om voldsepisoden. Samtalen fortsetter naturlig rundt tema flukt, og etter hvert hvorfor hun ble utsatt for vold. Overgrepet plager henne ikke etter nedenstående gjennomgang med EMDR som er en beskrivelse av både flukten og hennes ressurser og etter hvert refleksjoner rundt mening. Hun beskriver hvordan hun flykter etter å bli pisket. EMDR Hun fortsetter å fortelle om flukten ut i bare undertøy. EMDR Hun ler når hun tenker på at han ikke trodde det var mulig. EMDR (Ler hjertelig) Hun løp fort og hoppet langt ned over en trapp/ et gjerde. EMDR Inn til sikkerhet EMDR (Sterk kroppslig lettelse) Hun får aha opplevelser i forhold til at mannen har samme oppdragelse som hennes bror Hun tenker på de forutsetninger i hennes kultur på at vold skjer. EMDR Hun hadde mindre skyldfølelse og selvbebreidelse og mer kraft og pågangsmot når hun gikk fra timen. Vi har sett hvordan bruken av 40 timer EMDR kombinert med samtaler om sikkerhetsarbeid (på OK), jobbkvalifisering (Aetat) og støttekontakt (sosialkontor) førte en fullstendig isolert og invalidisert etnisk minoritetskvinne, ut i vanlig arbeid. Hun har nå minimalt med gjenopplevelser og unngåelsesproblematikk, og er i fast arbeid. I utgangspunktet var hennes prognose dårlig fordi hun hadde en svært vanskelig oppvekst, lite nettverk i Norge og mange grove voldserfaringer. Hun var kontinuerlig plaget av gjenopplevelser og smertetilstander i kroppen. Det som har vært vanskelig med EMDR er å bruke metoden slik at ikke mer traumer aktiveres enn kvinnen kan klare å håndtere. Det har også vært vanskelig når kvinnen har vært mentalt sliten. Kvinner strever med å bruke metoden da. Videre har enkelte etniske minoritetskvinner ikke skjønt hvorfor man skal arbeide på denne måten og villet arbeide med metoden. Ikke vift

19 19 bort erfaringene mine, som en sa. Enkelte melder seg lett ut, dissosierer raskt og klare ikke å holde fokus. Metoden virker imidlertid ofte kraftig og gir en turbo -effekt på aha-opplevelser hos kvinner. Den inkluderer også kroppen på en god måte. Den gir en kraftig symptomreduksjon, spesielt hos kvinner som har mye gode (relasjons-)erfaringer i bunn. Jeg håper at metoden blir både utprøvd mer systematisk og evaluert i forhold til behandlingseffekt på kvinner utsatt for vold. Mitt inntrykk er at det bør være en tilgjengelig behandlingsmetode for de kvinner som måtte ønske det Utvikling av gruppetilbud for etnisk norske kvinner Ved oppstart av prosjektet, var det et ønske på OK om å utvikle gruppetilbud, spesielt for etnisk norske. Krisesenteret hadde noe systematisk gruppeoppfølging av enkelte etniske minoritetskvinner; Mødregrupper med forelderveiledning og gruppe for enslige kvinner (brobyggerprosjektet). Tidligere hadde krisesenteret også drevet grupper for voldtatte kvinner. Litteraturen beskriver arbeid i gruppe som nyttig med denne målgruppen (Goodman og Fallon, 1995). Vi har prøvd ut forskjellige typer gruppetilbud. I alt 12 grupper. Grupper er nå et fast tilbud som drives av ansatte på krisesenteret Utforming av gruppene Seleksjon Krisesenteret er et lavterskel tilbud. Vi har valgt å la gruppene bli formet ut fra dette premisset. I den første gruppen hadde vi inntakssamtaler med alle kvinnene. Dette var veldig tid krevende og viste seg unødvendig. I stedet for definerte vi noen kriterier på gruppedeltagelse, som ansatte på krisesenteret kunne bruke når de vurderte tilbud til en kvinne. Noen ganger blir vurderingen foretatt av en gruppeleder på telefonen. Siden lite arbeid legges i seleksjon til gruppen, blir tilbud om individuell oppfølging for alle, viktig. Kvinnen skal ikke være i oppløsning og preget av for sterke krisereaksjoner (gråte hele tiden, veldig redd og ukonsentrert eller veldig selvopptatt). Hun skal ikke være psykotisk. Hun skal ha nok struktur i livet til å kunne møte fast i gruppen. Vi har samlet kvinner i alle aldre. Noen har brutt for mange år siden, andre lever sammen med mannen. Litteraturen beskriver at jo større spennvidden i erfaringene hos deltagere (jo mer heterogen gruppen er), jo mer man må ha felles fokus. Vold er et slikt fokus, som har gjort det mulig å ha stor heterogenitet blant deltagerne. Rekrutteringsarbeid Gruppene var helt avhengig av at de ansatte informerte og motiverte kvinnene som de hadde kontakt med. Oppslag om grupper var ikke nok. Avisannonse var heller ikke spesielt effektiv (men kun forsøkt én gang). Kvinnene gruet seg ofte til å treffe andre og til å snakke om vold. Kontakten de hadde med en ansatt som de stolte på, ga dem den nødvendige støtten som skulle til for å delta. Når de ansatte hadde mye annet å gjøre, gikk antall søknader til gruppene ned. Etter et par år, var det også mange utenfor krisesenteret som visste om gruppene. Det siste året har pågangen vært større enn tilbudet. Gruppens type Vi prøvde ut åpne grupper hvor nye kunne komme til, og halvåpne grupper hvor noen gruppemedlemmer byttes ut og noen kommer til. Dette fungerte dårlig. Nye gruppemedlemmer og gamle fant ikke tonen. Det ble gjerne frafall etter hvert. Vi har prøvd grupper som varer over lengre tid. Her var det også gradvis frafall, ofte begrunnet i endrete livsomstendigheter. Vi har også latt grupper fortsette utover planlagt antall ganger. De fikk en stund til med ny gruppekontrakt. Dette fungerer heller ikke godt. Én gruppe har fortsatt som selvhjelps gruppe med tema som har blitt forberedt av gruppeleder. Selv om ingen vil slutte når tiden er inne for

20 20 det, blir ofte fortsettelser dårlig. Dersom noen ønsker å fortsette å delta i en gruppe må de få tilbud om å bli med i en ny gruppe. Det ser ut til at den beste formen for gruppetilbud på krisesenteret er en lukket, tidsbegrenset gruppe. Ukentlige møter er også best. Når vi har hatt uregelmessige møter har det vært mer frafall. Videre har møter annen hver uke eller sjeldnere virket inn på samspillskvaliteten i gruppen. Kvinnene er i en sårbar livssituasjon og vi har lært at vi må forvente noe frafall i gruppene. Rekruttering av 8 deltagere, er en god utgangspunkt for å ha en fast gruppe på 6 7 personer som møtes. Co-terapeuter Alle grupper ble drevet av én ansatt og prosjektleder. En gruppe som møtte på ATV, ble drevet av prosjektleder og en annen ATV-psykolog. To ledere ivaretar stabilitet ved sykdom. Vi har også erfart at to ledere er nødvendig når flere kvinner i gruppen er i krise samtidig. Den ansatte på Oslo Krisesenter ble også gjerne kvinnens individualkontakt. Gruppelederne trenger å bearbeide egne reaksjoner og ta vare på hverandre etter gruppene. Underveis kan de vekselvis blir overveldet av kvinnenes væremåte i gruppen eller av deres grove voldshistorier. Da blir samarbeid og støtte helt nødvendig. Gruppeprosessen Gruppelederne hadde hele tiden et ansvar for å regulerer hvordan det ble snakket om vold og traumer. Målsetningen er at kvinnene skal komme tilbake til gruppen. Det betyr at prosessen ikke må bli for tungt eller overveldende. Hvor dypt går vi? Når gruppen er trygg og deltagerne ikke er i for stor krise vil vi bevisst fokusere mer på følelsesladete og krevende temaer. Vi brukte mye humor og valgte en uformell tone. Gruppelederne var veldig aktive i strukturering av både prosess og innhold og hadde et stramt grep om gruppeprosessen. Vi fortalte kvinnene hvorfor vi tok makta i enkelte situasjoner. Å være gruppeleder er å være i en maktposisjon i forhold til kvinnene. Vi kan definere virkeligheten og ramme inn deres erfaringer. Denne makten må reguleres. Vi kan som eksperter lett krenke dem. De kan få nye erfaringer på at det er noe galt med dem, noe som voldsutøver gjerne har prentet inn. Ved å være åpen og transparent; og forklare hvorfor vi gjorde som vi gjorde var en slik metode vi brukte for å regulere makten. Vi var veldig direkte i tilbakemeldinger til kvinnene. Dersom du vender hjem, vil vi måtte ta opp saken din med barnevernet. Jeg har likt å jobbe med deg. Nå faller du ut/mister konsentrasjonen. Vi arbeidet imidlertid ikke med konfrontasjon som metode; tilbakemeldingene skulle være gode, også mellom kvinnene. Når en kvinne var dominerende, valgte vi å snakke om hennes engasjement. Vi planla hvordan vi kunne håndtere hennes aktivitet uten at vi trengte å ta det opp direkte. Var vi i tvil om et veivalg, drøftet vi det med dem. En ny gruppegang kunne ofte starte med en runde på det kvinnene satt igjen med etter sist møte. Generelt kan man si at disse kvinnene selv ikke gir kritikk eller er pågående i møte med hverandre og gruppelederne. Tvert i mot, vil de gi de andre mer plass enn seg selv. De tåler (for) mye også fra gruppelederne. Dermed ble utvikling av en samtalestil preget av dialog viktig, slik at kvinnene fikk øve seg i å gi tilbakemeldinger i trygge rammer. Å ta selvkritikk som gruppeledere når kvinner er modig nok til å si fra har vært viktig Innhold i gruppene Krisesenteret arbeider med utvikling av en manual for disse gruppene. Gruppene vil der få en mye bredere gjennomgang enn her i rapporten.