Sammen for barn og unge i Stange

Transkript

1 Sammen for barn og unge i Stange Foto: Vidar Hansen Slik jobber vi i Stange kommune for å sikre at utsatte barn og unge i Stange og deres familier blir sett og respektert for den de er og blir tilbudt helhetlig og koordinert oppfølging ut fra de behovene de har Prosjektperiode: Prosjektleder: Rådgiver Kårhild Husom Løken

2

3 Innholdsfortegnelse INNHOLDSFORTEGNELSE 1 FRA AVVIK TIL SAMORDNING SAMMEN FOR BARN OG UNGE I STANGE Innledning Bakgrunn for prosjektet Målsetting og mandat for prosjektet Forankring og organisering av prosjektet Arbeidsmetode for prosjektarbeidet Innsatsområder og erfaringer i Stange kommune Deltakelse i nasjonalt prosjekt Forbedring av strukturer og rammer for samarbeid Helhetlig modell - Familiehjelpa Forankring og organisering Spredning og implementering Verdier og visjoner for Familiehjelpas arbeid Kollegateam Betydningen av brukermedvirkning og verktøy i praksis Klient- og resultatstyrt praksis (KOR) Individuell plan og personlig koordinator Bruk av nettverksmøte Hvilke oppdagelser og erfaringer har vi gjort underveis? Familiehjelpa Hvordan har det gått med familiene? Hvilken hjelp er det behov for? Erfaringer fra deltakere og samarbeidspartnere Psykologfaglig kompetanse Anbefalinger etter ett års drift av Familiehjelpa Samarbeid Fra bekymring til handling og/eller melding Kompetanse Avslutning Referanser 22 ORGANISERING, FORANKRING OG DELTAKELSE 23 1

4

5 Fra avvik til samordning Sammen for barn og unge i Stange Sammen for barn og unge har vært et treårig prosjekt som startet opp i 2008 og ble avsluttet i Prosjektet har vært et samarbeid mellom Barne likestillings og inkluderingsdepartementet (BLD) og KS. BLD har finansiert prosjektet, mens KS har hatt ansvaret for gjennomføringen. Stange kommune og 14 andre kommuner, kom med i prosjektet i Sammen for barn og unge har vært et treårig utviklingsprosjekt for å gi støtte til kommunene i arbeidet med å utvikle gode, tverrfaglige samarbeidsmodeller for å ivareta utsatte barn og unge. I Stange kommune har vi jobbet med forbedring av strukturer, arbeidsprosesser og kulturelle mønstre for å bedre det tverrfaglige samarbeidet og samarbeidet med brukere og pårørende. Den viktigste delen i dette arbeidet har vært å etablere en samarbeidsmodell som sikrer at barn i førskolealder og deres familier får rask og samordnet hjelp, ut fra egne behov. Samarbeidsmodellen er kalt Familiehjelpa. Ledere og medarbeidere rapporterer også at prosjektet har bidratt til at det er skapt entusiasme, optimisme og framtidstro. Vi opplever at vi har fått til mye på forholdsvis kort tid, i vesentlig grad innenfor eksisterende rammer. Det er etablert en tverrfaglig samarbeidsmodell som er i tråd med ønsker og planer som har eksistert i mange år og som vi har stor tro på for fremtiden Innledning Stange kommune hadde innbyggere pr Av disse var 3923 barn og unge. Stange kommune har en organisasjonsstruktur med to myndighetsområder; rådmann og virksomhetsledernivå. Prosjektet har vært ledet og driftet fra Virksomhet for Barn og familie og det har vært forankret hos Rådmannen ved kommunalsjef for helse og omsorg. I Stange valgte vi å rette innsatsen i prosjektet mot barn i førskolealder og deres familier fordi erfaring og kunnskap tilsier at tidlig innsats er viktig for å forebygge problemer og sykdom på et senere stadium. Prosjektet har hatt særlig fokus på barnefamilier hvor en av foreldrene sliter med psykiske lidelser eller rusproblemer Bakgrunn for prosjektet Stange kommune fikk et avvik ved Fylkesmannens tilsyn i Flere av de som jobbet i tjenestene gav uttrykk for at de opplevde at avviket var større enn det tilsynet avdekket. Dette på tross av at det gjennom flere år hadde blitt jobbet mye med samarbeid og samarbeidsstrukturer. Det var etablert tverrfaglig team ved alle skolene, med godkjente prosedyrer for hvordan samarbeidet skulle foregå. Det var også oppsatt som mål i kommunens Helse og sosialplan å etablere tverrfaglig team i barnehagene. Dette hadde det til da ikke vært ressurser til å gjennomføre. Til tross for vedtak og etablering av strukturer, opplevde kommunen ofte at det tverrfaglige samarbeidet i praksis ble for tilfeldig og personavhengig. Ved Fylkesmannens tilsyn i 2008 ble dette bekreftet og tydeliggjort gjennom følgende avvik: 1. Kommunen har ikke et system som sikrer at flyktningfamilier med utsatte barn får adekvat og samordnet hjelp. 2

6 2. Kommunen har ikke et system som sikrer at utsatte barn av psykisk syke foreldre blir fanget opp og får nødvendig hjelp til rett tid. Merknad: Det er uklart hvor ansvaret for barn og unges psykiske helse er plassert. Det ble umiddelbart satt i gang et arbeid internt for å lukke avviket. Det ble fattet vedtak om at ansvaret for barn og unges psykiske helse skulle plasseres i Virksomhet for Barn og familie. Virksomheten fikk tilført en del av stillingsressursen til Rådgiver i psykisk helsearbeid, for å være bedre i stand til å ivareta dette ansvaret. Senere er det meste av stillingen flyttet til Barn og familie fordi kommunen har ønsket å prioritere psykisk helsearbeid til barn og unge i enda sterkere grad. Da invitasjonen til å søke om å delta i det nasjonale prosjektet Sammen for barn og unge kom, var Stange kommune raskt ute med å utarbeide søknad og vi var av de heldige kommunene som ble plukket ut for å delta i prosjektet Målsetting og mandat for prosjektet Prosjektets mandat har vært å utvikle, prøve ut, evaluere og standardisere en tverrfaglig samarbeidsmodell for Stange kommune som sikrer at alle utsatte førskolebarn og deres familier får helhetlig, samtidig og koordinert innsats i henhold til sine rettigheter og behov. Det ble stilt krav om at modellen skulle harmonisere med rutiner, prosedyrer og metoder for samarbeid som er godkjent og vedtatt brukt i Stange kommune. Metoder og modeller som ble utviklet skulle også sikre barna gode og sikre overganger mellom barnehage og skole i tråd med gjeldende prosedyrer. Prosjektet har hatt følgende hovedmål: Utsatte barn og deres familie, skal bli sett og respektert for den de er og bli tilbudt helhetlig, samtidig og koordinert innsats ut fra de behovene de har. Dette innebærer en praksis som kjennestegnes ved: At det samarbeides nært med barna og deres familie om mål og tiltak. At godkjente retningslinjer og prosedyrer fungerer uavhengig av personer: Slik jobber vi i Stange kommune. At samarbeidet mellom fagpersoner og tjenesteområder internt i kommunen fungerer tilpasset og fleksibelt ut fra barna og deres families behov. (Inkl. NAV Stange og Hedmarken interkommunale PPT (HIPPT)). At samarbeidet mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten fungerer tilpasset og fleksibelt ut fra barna og deres families behov. At Individuell plan brukes som et styrende verktøy for å sikre brukermedvirkning og samarbeid på tvers av tjenesteområder og nivåer Forankring og organisering av prosjektet Prosjektet har blitt ledet av rådgiver i psykisk helsearbeid. Prosjekteier har vært virksomhetsleder for Barn og familie. Det ble opprettet en prosjektgruppe som foruten prosjektleder, har bestått av psykolog, konsulent for funksjonshemmede barn og unge, systemkoordinator for barn og unge og representanter fra barneverntjenesten, helsestasjon, barnehagene, psykisk helseteam for voksne og ungdomskontaktene. Det har vært med brukerrepresentanter fra Mental Helse Ungdom og foreldre i barnehagene. Foreldrerepresentanten trakk seg etter en kort periode på grunn av problemer med å 3

7 kombinere deltakelsen i prosjektgruppa med arbeid og familie. Prosjektgruppa har derfor kun hatt en brukerrepresentant i prosjektperioden. Det ble også etablert en styringsgruppe for prosjektet som har bestått av virksomhetsledere for Barnog familie, Kultur og fritid, Helse og rehabilitering og for Barnehager og leder i Rådet for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Prosjektleder har deltatt på møtene og vært sekretær for styringsgruppa. Se vedlegg 1 som viser oversikt over deltakere og organiseringsmodell for prosjektet Arbeidsmetode for prosjektarbeidet I Stange har vi jobbet med prosjektet i tråd med Metode for kvalitetsforbedring, i Nasjonal strategi for kvalitetsforbedring for helse og omsorgstjenestene , Og bedre skal det bli! Den bygger på anerkjent kunnskap for hvordan man kan drive endrings og forbedringsarbeid i praksis på en effektiv og målrettet måte. Metode for kvalitetsforbedring går i korthet ut på at man ved hjelp av ulike metoder og teknikker definerer god praksis på et område, identifiserer gapet mellom dagens praksis og god praksis og prøver ut tiltak for å lukke/redusere dette gapet. (Sosial og Helsedirektoratet 2007). Gjennom denne måten å jobbe på, ønsker vi å bli en lærende organisasjon som yter tjenester i tråd med brukernes, pårørendes og samfunnets behov innenfor de ressursrammene vi har til rådighet. Prosjektplan gir en oversikt over hva det har blitt jobbet med i prosjektperioden og hvordan Metode for kvalitetsforbedring er brukt i arbeidet. (Vedlegg 2) 2.0. Innsatsområder og erfaringer i Stange kommune Prosjektets nasjonale hovedmål er å presentere gode eksempler på samarbeidsmodeller og tverrfaglig samarbeid som sikrer ivaretakelse av utsatte barn og unge på en helhetlig og koordinert måte. I Stange kommune har vi jobbet med følgende 5 hovedområder for å nå denne målsettingen: 1. Utarbeidet og revidert prosedyrer og rutiner for tverrfaglig samarbeid. 2. Utviklet en tverrfaglig samarbeidsmodell som skal sikre at alle utsatte førskolebarn og deres familier blir tilbudt helhetlig og koordinert hjelp ut fra de behovene de har. Modellen har fått navnet Familiehjelpa. 3. Innført elektronisk individuell plan og iverksatt opplæring for brukere, pårørende og tjenesteutøvere i bruk av IP, ansvarsgruppe og personlig koordinator. 4. Utarbeidet informasjon til innbyggere og samarbeidspartnere gjennom at nettsidene til Stange kommune er revidert og at det er utarbeidet en brosjyre for Familiehjelpa. 5. Iverksatt kompetanseheving på tvers av fag, tjenester og virksomheter for å sikre felles forståelse og praksis for brukermedvirkning og samarbeid Deltakelse i nasjonalt prosjekt Deltakelse i det nasjonale prosjektet har vært lærerikt og inspirerende. Det har gitt oss ny kunnskap og nye erfaringer. Midler til kompetanseheving har vært en ekstra stimulans som betyr mye i en stram kommune økonomi. Det har vært veldig viktig å møte de andre kommunene som er med i prosjektet. Gjennom samlingene og kontakt mellom samlingene har vi hentet inspirasjon, ideer og 4

8 kunnskap om godt samarbeid. Det handler både om personlige møter med prosjektledere og andre deltakere og møte med de kommunale systemene. I eget forbedringsarbeid har vi i særlig grad brukt erfaringer fra Harstad kommune og deres Håndbok i tverrfaglig samarbeid, Familiehuset i Horten kommune, bruk av nettverksmøter i barnevernet i Bærum kommune og organisering, forankring og ledelse av tverrfaglig samarbeid i Grünerløkka bydel i Oslo. Det er utgitt en egen rapport i form av en artikkelsamling, der prosjektledelsen og alle kommunene har formidlet sine erfaringer. Artikkelsamlingen kan lastes ned på forbarn og unge Forbedring av strukturer og rammer for samarbeid Det er en utfordring å sikre helhet og sammenheng i tiltak og tjenester til barn og familier med behov for sammensatte tjenester. Tverrfaglig samarbeid må sikres gjennom tydelige strukturer og prosedyrer for hvordan samarbeidet skal foregå. Stange kommune har et elektronisk kvalitetssystem (EQS) hvor bl.a. alle godkjente prosedyrer og samarbeidsavtaler er lagt inn. Dette er vår håndbok for tverrfaglig samarbeid. I prosjektperioden har det blitt jobbet med forbedring av prosedyrer for individuell plan, det å være personlig koordinator og bruk av ansvarsgrupper, gjennom prosjektet Helhetlige og koordinerte tjenester 1. Prosjektgruppa for Sammen for barn og unge har jobbet med prosedyre for å sikre gode overganger fra barnehage til barneskole, med fokus på ivaretakelse av de utsatte barna. Prosjektgruppa har bedt om at eksisterende prosedyre forbedres og har overlevert sine anbefalinger til skole og barnehageadministrasjonen, som reviderer eksisterende prosedyre. Prosjektgruppa har videre jobbet med to prosedyrer som skal sikre at alle vet hva de skal gjøre dersom de er bekymret for et barn. Prosedyrene er kalt Fra bekymring til handling og Fra bekymring til melding. Det er også utarbeidet en prosedyre for hvordan man ivaretar barn, når nære omsorgspersoner er syke og/eller har et rusproblem. Prosedyren er kalt Barn som pårørende, og er i tråd med endringer i Helsepersonelloven som trådte i kraft 1.januar (Rundskriv IS 5/2010. Barn som pårørende ). Prosedyrene vil bli omarbeidet til generell informasjon som legges ut på kommunens nettside. ( Stange kommune deltar også i K8 samarbeidet, som er et samarbeid mellom 8 kommuner, 4 brukerorganisasjoner og divisjon psykisk helsevern for å bedre tjenestetilbudet på psykisk helsefeltet i Midtfylket av Hedmark. (Se nettverk.no for nærmere informasjon). Gjennom dette samarbeidet er det etablert samarbeidsavtaler, felles fagtreff og faste samarbeidsmøter med DPS Hamar og BUP Hamar Helhetlig modell Familiehjelpa Den viktigste forbedringen i vår helhetlige modell er etableringen av det vi kaller Familiehjelpa. Det er et lavterskeltilbud og en dør inn for å få tidlig og koordinert hjelp og en modell for tverrfaglig samarbeid, som setter brukermedvirkning og samarbeid på tvers i system. I Stange kommune hadde vi over lengre tid tenkt og drøftet hvordan vi best mulig kunne organisere og innrette oss, slik at vi 1 Prosjekt Helhetlige og koordinerte tjenester har jobbet med å utarbeide en plan for helhetlige og kordinerte tjenester i Stange kommune. 5

9 kunne komme raskere og mer koordinert inn ved bekymring for et barn. Vår kompetanse sa oss at vi burde etablere en tydeligere tverrfaglig samarbeidsmodell, men vi var usikre på form og innhold. Gjennom prosjektet Sammen for barn og unge og nasjonalt nettverk for deltakerkommunene fikk vi kunnskap om Horten og deres modell for tverrfaglig samarbeid. Modellen der kalles Familiehuset i Horten og er både et fysisk sted og en metafor for hvordan samarbeid gjennomføres. Vi fikk høre om modellen og Horten sine erfaringer med den, på en av de nasjonale samlingene. Det var veldig inspirerende og modellen ble betraktet som så interessant at vi inviterte oss selv til en tur til Horten for å høre mer om deres erfaringer. Både prosjektgruppa og virksomhets og tjenesteledere drog dit for å lære mer og la seg inspirere. Og inspirert ble vi! Det var en begeistret gjeng som tok toget hjem til Stange en mai dag i Nå hadde vi funnet et godt utgangspunkt for utvikling av vår modell! Familiehjelpa i Stange, er et lett tilgjengelig lavterskel tilbud for barn i førskolealder og deres familie, med høy grad av brukermedvirkning. Modellen er i tråd med prosjekts mandat og med anbefalinger gitt i bl.a. Samhandlingsreformen og NOU 2009:22, Det du gjør, gjør det helt (Flatøutvalget). Flatøutvalget understreker at tidlig innsats er at stor betydning for å gi barn stabile og trygge rammer for utvikling og vekst og anbefaler at det opprettes lavterskel tilbud med psykologisk hjelp i alle kommuner. Lavterskel tilbud defineres som en tjeneste som tilbyr sekundærforebyggende tiltak, der målet er å hindre at problemer vedvarer eller videreutvikles. Tiltakene er rettet mot definerte grupper, barn, unge eller familier som oppfattes å være i risiko for å utvikle psykiske problemer. Tjenesten er lett tilgjengelig ved at en kan henvende seg direkte uten henvisning, og ved at den tilbys uten venting og lang saksbehandling. (NOU 2009:22 side 79) Forankring og organisering For å få erfaringer med modellen, ble det vedtatt at vi skulle gjennomføre en ett årig pilot som skulle gjelde for førskolebarn og deres familier. Familiehjelpa er en matrisemodell. Det vil si at det ikke er etablert en ny tjeneste, men det er opprettet et team som er satt sammen av tjenesteutøvere fra barnevern, helsestasjon og avdeling psykisk helse. Familiehjelpa er forankret i Virksomhet for Barn og familie, direkte underlagt virksomhetsleder. Helsestasjonen hadde tidligere et familieteam med to fagpersoner som jobbet i forhold til familier med barn i alderen 0 3 år som trengte ekstra bistand. Det tidligere familieteamet er nå en del av Familiehjelpa og fungerer også som et forsterket tilbud på Helsestasjonen. Gjennom denne omleggingen er tilbudet til førskolebarn og deres familier både utvidet og styrket. Det har blitt et mer robust team med bredere kompetanse og flere fagpersoner, samtidig som holdninger, kompetanse og erfaringer fra familieteamet er videreført. Familiehjelpa har psykolog 2 som faglig leder og en koordinator/prosjektleder. Fra helsestasjonen er det tre representanter i teamet; helsesøster, barnevernpedagog fra forsterket helsestasjon og helsesøster for flyktninger. Fra avdeling psykisk helse for voksne er det to representanter, hvorav en har særskilt ansvar for psykisk helsearbeid til innvandrere og flyktninger. Fra barneverntjenesten er det en representant. Hver 4.de uke har Familiehjelpa utvidet møte med faste representanter fra Hedmarken interkommunale PP tjeneste (HIPPT), Spe og småbarnsteamet ved BUP Hamar og NAV 2 Stange kommune har to stillinger for psykologer. Den ene er en fast stilling opprettet på midler fra Opptrappingsplanen for psykisk helse. Den andre er en midlertidig stilling opprettet under ordningen Modellforsøk med psykolog i kommunehelsetjenesten. 6

10 Stange. I pilotfasen har det vært to psykologer tilknyttet Familiehjelpa, men den ene av dem vil etter hvert gå ut av teamet for å være faglig leder for Familiehjelpa for ungdom og deres familier. Familiehjelpa møtes fast hver mandag kl på Helsesenteret i kommunen, for å fordele saker, drøfte problemstillinger og jobbe med tema knyttet til kompetanseheving. Det er møteplikt på disse møtene. Familiehjelpa har telefon og adresse på Stange Helsestasjon. Hvem som helst kan ta kontakt med Familiehjelpa. Folk kan henvende seg via telefon, brev, eller gjennom fastlegen eller noen andre de har kontakt med i hjelpeapparatet. Det fylles ut et enkelt skjema som fungerer som henvisning og alle saker tas opp og fordeles den påfølgende mandagen. Det tas kontakt med familien i løpet av en uke etter at henvendelsen er mottatt for å avtale et møte så raskt som mulig hvor familiens behov og ønsker om tiltak avklares. Brukermedvirkning er en sentral del av tilnærmingsmåte og metodikk som brukes. Klient og resultatstyrt praksis (KOR) tas i bruk fra første møte. (Se brukermedvirkning ). Familiehjelpa er en fleksibel modell hvor tilbud og praksis hele tiden formes av brukernes behov Spredning og implementering Etter at Familiehjelpa var født og døpt, så vi som satt sentralt i prosjektledelsen det som nødvendig med en informasjonsrunde for å spre det glade budskap, gjøre modellen kjent og forankre den både oppover og nedover i egen organisasjon og til samarbeidspartnere på siden av egen organisasjon. Prosjekteier/virksomhetsleder, prosjektleder og psykologen som skulle være faglig leder for Familiehjelpa deltok på en rekke møter både med politikere, ledere, tjenesteutøvere og samarbeidspartnere, inkludert felles møte for alle fastlegene. Prosessen opplevdes nesten som en signingsferd fordi modellen og ideene ble så godt mottatt både fra ledelsen i kommunen, fra politikerne, fra brukerne og fra samarbeidspartnere. Alle var og er fortsatt overbevist om at dette er rett vei å gå! Møter kan av og til oppleves som litt slitsomme og unødvendige, men i endringsprosesser er det helt avgjørende for å skape entusiasme og oppslutning om de nye ideene. Forskning viser at dersom 20 % av medarbeiderne i en virksomhet er involvert eller 20 % av enhetene i en organisasjon, vil det ofte kreve mer kraft for å stoppe endringene enn å spre dem videre. Det er derfor viktig at forbedringsarbeidet starter der motivasjonen er størst og så spres systematisk til resten av tjenestene. Hvorfor metodene og modellen fikk så god mottakelse, kan være litt vanskelig å si. Vi som drog rundt på signingsferden hadde veldig god tro på den og framførte nok derfor budskapet med stor grad av overbevisning og entusiasme. Modellen er enkel og krever ingen nye investeringer, den har også et klart og tydelig verdigrunnlag knyttet til samarbeid med brukere, pårørende og samarbeidspartnere. Alle ser at måten vi har organisert helse og sosialvesenet på bidrar til fragmentering og oppsplitting, men det viser seg ofte vanskelig å gjøre noe med det i praksis. Familiehjelpa er en modell hvor samarbeidet settes i system og tydeliggjøres. Dette ble veldig godt mottatt overalt. Politiets umiddelbare respons da vi presenterte modellen på et møte i Politiråd, var at dette har vi ventet lenge på, og dette er en modell som vi må på plass for hele aldersgruppa 0 23 år og deres familier. Denne responsen er illustrerende for tilbakemeldingene vi fikk fra flere. De som var minst entusiastiske var kanskje fastlegene. De gav uttrykk for en frustrasjon over et kommunalt hjelpapparat som de opplevde som uoversiktlig både i forhold til å vite hvem som gjør 7

11 hva, og i forhold til å få tilbakemeldinger på hva som blir gjort. De var også skeptiske til enda et nytt prosjekt, men ønsket ellers Familiehjelpa velkommen forutsatt at tilbudet ville fungere etter intensjonene. Fastlegene ønsker seg en tydelig instans som tar i mot henvisninger og som gir tilbakemelding på hva som blir gjort og hvilke resultat som er oppnådd. Spesialisthelsetjenesten er derfor bedre designet for deres behov enn det noe tåkelagte kommunale landskapet. Det er nok en forklaring på at mange fastleger henviser direkte til spesialisthelsetjenesten uten å involvere kommunalt hjelpeapparat. For å bedre samarbeidet har Familiehjelpa etablert faste rutiner for tilbakemelding til fastlegene om tiltak og resultat Verdier og visjoner for Familiehjelpas arbeid Teamet som skulle utgjøre Familiehjelpa, møttes til to planleggingsdager i august 2010 for å bli kjent med hverandre og utvikle verdier og visjoner for hvordan vi ønsket at Familiehjelpa skulle fungere. Den første dagen jobbet vi med verdier og visjoner for arbeidet, den andre dagen jobbet vi med strukturer og systemer for samarbeid sammen med prosjektgruppa, virksomhetsleder og involverte tjenesteledere. Det ble bestemt at Familiehjelpa skulle møtes fast hver mandag fra og at det skulle være møteplikt på møtene slik det anbefales i Veileder for tverrfaglig samarbeid fra KS. Deltakerne i Familiehjelpa ønsket å legge vekt på folkehelseperspektivet og i særlig grad nå fram til og styrke de mest vanskeligstilte familiene. Vi ønsket å ha en dør inn og et sted brukerne føler seg velkommen og har et eierskap til, også de som kommer fra andre kulturer. Familiehjelpa må være lett tilgjengelig og gi rett hjelp til rett tid. Den må derfor være en del av fastlegenes førstehjelpsskrin. Vi ønsket at Familiehjelpa skulle bli godt kjent blant både innbyggere og samarbeidspartnere og ha et godt rykte. Den skal gi håp og stimulere til økt fokus på mestring og positiv psykologi i og utenfor tjenesten. Deltakerne i Familiehjelpa ser på aktiv og reell brukermedvirkning, en myndiggjørende tilnærmingsmåte og positive holdninger preget av anerkjennelse og respekt, som en grunnleggende forutsetning for å gi folk hjelp som bidrar til en endring. Familiehjelpa skal kunne vise til gode, målbare resultat. Familiehjelpa ønsker også å være et forum for nytenkning, ideutvikling og prosjektarbeid på området barn og familier og derved en ressurs for alle ansatte og brukere i Stange. Den skal ha bred kompetanse og evne og vilje til å dele med andre. Fagkompetanse og brukerkompetanse er like viktige for utvikling av et godt tjenestetilbud. Brukerne og deres organisasjoner må derfor involveres i forbedringsarbeidet Kollegateam Kollegateam er først og fremst et veiledningsmøte for ansatte i barnehagene. Hensikten er å styrke de barnehageansatte i sin rolle. Kollegateam ledes av psykolog. Øvrige medlemmer er helsesøster, barnevernkonsulent og psykisk helsearbeider. Reflekterende team brukes som metode. Kollegatemet startet opp i september 2010, men det var ingen henvendelser selv om vi mente det var et godt tilbud. Fra 2011 skjønte vi derfor at vi måtte gjøre noen endringer. Vi tok kontakt med noen av barnehagene i kommunen og spurte om de ville ha besøk av oss, noe som ble positivt mottatt. Fem barnehager har hatt besøk i løpet av vinteren og våren Barnehagene gir uttrykk for at de både har behov for veiledning og at de opplever å ha nytte av veiledningen. Møtet skal konkludere med en 8

12 plan for hva som skal skje i saken videre. Barnehagene har fortsatt ansvar for saken. Om den skal henvises til Familiehjelpa, må det skje på ordinært vis Betydningen av brukermedvirkning og verktøy i praksis Brukermedvirkning er lovpålagt og handler om at tjenesteapparatet benytter brukernes erfaringskunnskap for å kunne yte best mulig hjelp. På individnivå betyr det at familien eller klienten har rett til å bli hørt og ha innflytelse over hva slags hjelp som tilbys og hvordan hjelpen utformes. På systemnivå innebærer brukermedvirkning at brukerne deltar i utvikling og kvalitetsforbedring av tjenester. Målet er at brukermedvirkning skal bidra til god kvalitet på tjenestene og at brukeren får økt innflytelse på egen livskvalitet. (SH dir IS 1315). Prosjektet har lagt stor vekt på at kommunens fagfolk har felles forståelse av at brukermedvirkning er kvalitetssikring av våre helse og sosialtjenester, både på individ og systemnivå. Et likeverdig samarbeid med familier som søker hjelp er en grunnleggende forutsetning for kvalitet i tilbudene til utsatte barn og unge og deres familier. Familiene som søker hjelp skal inviteres til et samarbeid på et så tidlig tidspunkt som mulig. Det skal avholdes så få møter som mulig der fagfolk snakker om familiene, det skal i størst mulig grad samarbeides og snakkes med familiene. For å sikre kvalitet og enhetlig praksis i arbeid for utsatte barn og unge er det vedtatt at kommunens fagfolk benytter verktøy som Klient og resultatstyrt praksis (KOR), Individuell plan, arenaer for felles refleksjon og læring for fagfolk, samt at nettverksmøte som metode skal innføres etter hvert. Dette skal bidra til god brukermedvirkning, treffsikre tiltak og samordning av tjenester for målgruppa Klient og resultatstyrt praksis (KOR) I Stange kommune er vi i ferd med å få kunnskap og erfaring om bruk av Klient og resultatstyrt praksis (KOR) i møte med brukere og familier. Metoden tar utgangspunkt i at man skal benytte tilbakemeldinger fra brukerne for å gjøre tjenestene mer effektive og mer tilpasset brukerne behov. Tilnærmingen består av to måleskalaer som fungerer som et verktøy for å stimulere terapeut/fagperson til å diskutere åpent med brukerne om hvorvidt tjenestene de har fått er tilpasset og har effekt etter oppsatt mål og plan. Brukernes stemme blir fremhevet som en kilde til kunnskap og løsninger. Denne praksisen har vist seg å være bra fordi den involverer brukerne til aktivt samarbeid for å forbedre resultater av de tjenestene som tilbys. KOR sikrer brukermedvirkning i tjenestene når det gjelder planlegging, utføring og evaluering, fordi hjelperne hele tiden innhenter reliable og valide tilbakemeldinger fra brukerne på relasjonen til terapeuten og på om det skjer fremgang i behandlingen eller tilbudet som blir gitt. (Duncan og Sparks 2008). I Stange brukes KOR av alle som jobber i Familiehjelpa, som en del av metodikken alle er pålagt å bruke. Endringsskalaene gjennomgås både sammen med familiene og på de tverrfaglige møtene, som grunnlag for refleksjon over hvordan hjelpetiltakene fungerer og hva som evt bør endres. Endringsskalaene tydeliggjør også når målet er nådd og behandlingen kan avsluttes. Foruten Familiehjelpa er både barnevernet, helsestasjon, avdeling psykisk helse og ergo og fysioterapitjenesten med på å prøve ut bruken av KOR. Bruk av KOR i Familiehjelpa er under evaluering av Høyskolen i Buskerud v. Førsteamanuensis Rolf Sundet. Evalueringen foregår i regi av Nasjonal senter for erfaringskompetanse ( Resultat av evalueringen vil foreligge i løpet av høsten

13 Individuell plan og personlig koordinator Familier med behov for sammensatte tjenester tilbys individuell plan og personlig koordinator. Stange kommune startet i januar 2010 opp internundervisning i bruk av individuell plan og det å være personlig koordinator, som en del av prosjekt Helhetlig og koordinerte tjenester. Undervisningen gjelder helse og sosialfaglig personell, barnehageansatte, lærere og brukere og pårørende. Det er systemkoordinatorene for Individuell plan som er ansvarlige for undervisningen. Så langt har personer deltatt på temadagene. Det er ansatte fra alle aktuelle virksomheter og tjenesteområder. Det har vært tre foresatte med på temadagene. Systemkoordinatorene ønsker å arrangere temadagene mest mulig på tvers sammen med brukere og pårørende, men møter motstand fra ansatte på dette. Fagfolkene gir uttrykk for at de føler seg usikre og at de derfor har behov for å kunne drøfte problemstillinger innenfor trygge rammer med dem de kjenner, uten at brukere og pårørende er til stede. Systemkoordinatorene erfarer imidlertid at de beste temadagene har vært de som har deltakere på tvers og hvor brukere og pårørende er til stede. Mange vil argumentere for at det er viktig for en tjeneste at alle går på kurs sammen og lærer det samme, når ny kunnskap og nye arbeidsmetoder skal innføres. I forhold til IP bør man imidlertid tenke helt motsatt. Det er best å lære om et samarbeidsredskap som skal fungere på tvers av virksomheter og etater, nettopp på tvers av virksomheter og etater! Det er vanskelig å ha nøyaktige tall på hvor mange individuell planer som er aktivt i bruk i Stange kommune, men vi ser at tallet er økende. Det kommer flere henvendelser om behov for å sette i gang arbeidet med IP etter temadagene. Erfaringer viser at flere av de individuelle planene settes i gang i regi av en ansvarsgruppe. Etter noen revideringer, slutter man å jobbe med IP fordi det blir så mye skrivearbeid. Som en far uttrykte det: Kan du ikke droppe IP og bare skrive et tydelig referat så alle ser og husker hva de skal gjøre, så slipper vi å skrive det samme to ganger? Individuell plan oppfattes altså av både brukere og fagfolk å medføre mye dobbeltarbeid. Det er også en stor utfordring å få folk til å ta på seg oppgaven med å være personlig koordinator. Mange ser på denne oppgaven som noe som ikke er en del av den ordinære jobben, men som kommer i tillegg til det de egentlig er ansatt for å gjøre. Her trengs det bedre opplæring, tydeligere ledelsesforankring og bedre ansvarsfordeling slik at ikke personlig koordinator blir sittende med hele jobben alene. I 2011 har Stange kommune innført elektroniske IP (Acos). Vi har stor tro på at det skal bidra til at IP blir et enklere og mer hensiktsmessig verktøy å bruke og ikke minst at brukeren selv blir den tydelige hovedpersonen i samarbeidet. To familier er med som piloter for å prøve ut systemet. Vi er spent på om det nye systemet vil fremme en samarbeidskultur, men vi ser allerede nå at det vil fremme brukermedvirkningen fordi det er så tydelig at det er brukeren sin plan. Hovedmålet for planen dreier seg om brukerens liv, så må målene for de ulike tjenestene tilpasses dette. Bruk av IP på denne måten, tvinger oss til å bruke et felles språk. Det må være et vanlig hverdagsspråk, eller menneskespråk som vi har lært om på skrivekurs. Det ligger mye makt i bruk av språk. Når vi som fagfolk tvinges til å bruke et menneskespråk utlignes maktforskjellene og brukeren kan i større grad bli hovedpersonen i samarbeidet. Hvordan dette blir tydelig i praktisk bruk kan illustreres gjennom følgende eksempel, hvor en mor presenterer sin sønn slik hun tror han ville ha presentert seg selv, om han hadde hatt språk: 10

14 Jeg heter Erik, er født i 1999 og bor i Romedal sammen med mor og far. Jeg går på skolen på ÅOA på 6.trinn. Jeg er en gutt med sterk vilje, jeg kan bli irritert noen ganger, da tramper jeg med beina og biter meg i fingeren, men det går fort over hvis du skjønner hva jeg vil For ellers er jeg en kjempeblid og snill gutt med masse latter og rampestreker. Jeg elsker å gå tur med traxen min, spesielt ute i skogen i ulent terreng, høre på vannet i bekken og alle fuglelydene. Og så liker jeg å bade i bassenget. Er veldig glad i sang og musikk og koser meg når noen synger for meg. Jeg liker å ha noe å gjøre hele tiden. Jeg er veldig aktiv, å kaste leker på gulvet er gøy Når det gjelder mat kan jeg være litt vanskelig. Jeg spiser det meste, men det kan ikke være så store biter. Selv om jeg spytter ut så behøver ikke det å bety at jeg er mett!! Det er viktig at du kjenner meg godt når det gjelder dette Jeg liker ikke at de voksne står rundt meg og snakker. Jeg liker heller ikke skarpe lyder, da skvetter jeg litt. Fint om du sier i fra til meg om hva som skal skje så er jeg litt forberedt Alle som skal være en samarbeidspartner i Erik sin individuelle plan, må gjennom dette åpningsbildet før man kommer videre til egne og andres faglige bidrag. Det tror jeg gir alle en tydelig påminnelse på hvem som er hovedpersonen i planarbeidet Bruk av nettverksmøte I Sammen for barn og unge prosjektet har vi også blitt presentert for hvordan nettverksmøter kan brukes for å fremme brukermedvirkning og samarbeid både med profesjonelt og privat nettverk. Etter stor inspirasjon fra Bærum kommunes bruk av nettverksmøter i barnevernet og i samarbeidet mellom barnevern og BUP, har vi kommet fram til at dette er en metode som vi også ønsker å kunne tilby våre brukere. Dette er en metode som er i samsvar med kommunenes grunnverdier. Nettverksmøte, i tråd med prinsippene for Den åpne dialogen (Jaakko Seikkula) er beskrevet som et supplement til tradisjonelle og etablerte hjelpetiltak og intervensjonsmetoder. Det setter aktiv brukermedvirkning og kompetanse på eget liv i sentrum og skaper grunnlag for medansvar og samarbeid. Nettverksmøte innebærer involvering og samarbeid mellom brukeren og vedkommendes profesjonelle og private nettverk. ( Det planlegges at to representanter fra barneverntjenesten i Stange starter på nettverksmøteutdanning i regi av Høgskolen i Gjøvik, høsten 2011 og at vi derved kan begynne å ta metoden i bruk, få erfaringer med denne måten å jobbe på og etter hvert utdanne flere til å kunne bruke den. 11

15 3.0. Hvilke oppdagelser og erfaringer har vi gjort underveis? Her gir jeg en beskrivelse av de erfaringene vi har gjort underveis, og drøfter erfaringene i forhold til de faktorene vi ser på som mest avgjørende for å lykkes med å tilby utsatte barn og unge og deres familier helhetlige og koordinerte tjenester og hjelp som hjelper Familiehjelpa Det første henvendelsesmøtet for Familiehjelpa fant sted 23.august Gjennom det første året har Familiehjelpa hatt kontakt med i alt 37 familier. Det betyr at vi har hatt nøyaktig en henvendelse i uka i gjennomsnitt. Henvendelsene har kommet fra Avdeling psykisk helse, Helsestasjon, Barneverntjenesten, DPS, fastlegene, HIPPT og barnehagene. Det har også kommet en del henvendelser fra foreldrene selv. De fleste foreldre som henvender seg, har barn i skolealder og får derved ikke noe tilbud fra Familiehjelpa, men må henvises til å ta kontakt med skolehelsetjenesten. De har dessverre også begrenset kapasitet, slik at dette er et viktig område for tjenesteutvikling og kvalitetsforbedring i Stange kommune Hvordan har det gått med familiene? 17 saker er avsluttet og fire av disse ble avsluttet etter en telefonsamtale. For de resterende 13 var det gjennomsnittlig 5 konsultasjoner. 22 har tjenester fra flere innstanser (60%), 14 har tjenester fra NAV (38%), 10 har/har hatt kontakt med barneverntjenesten (27%), og 9 har/har hatt kontakt med spesialisthelsetjenesten (BUP/DPS/Sanderud) (24%). Det har kommet flere og flere henvendelser fra DPS, og her et det behov for et tettere samarbeid enn vi har hatt så langt. Det er også mange som har behov for tjenester fra NAV (utover barnetrygd). Dette er et samarbeid som ofte er preget av frustrasjon og som derfor fortsatt krever ytterligere forbedring. KOR ble brukt i 11 av familiene, i to av sakene ble det glemt. 16 personer har fylt ut skalaene. I 9 av familiene fulgte man foreldrenes endringsgraf og i 2 av familiene, barnas endringsgraf. I de fleste sakene er det foreldrene som har problemer og man tenker at man ved å hjelpe de voksne, også hjelper barna. I to av sakene var det barna som hadde adferdsproblemer og som derfor fikk tiltak rettet mot seg. Av de seks som ikke hadde behov for videre tjenester opplevde alle signifikant bedring. De to som fikk videre oppfølging av barneverntjenesten og avdeling psykisk helse, opplevde også signifikant bedring. To personer opplevde å bli verre selv om de fikk koordinert hjelp på 1.linje nivå i tråd med hva de selv mente de hadde behov for. Begge sakene ble drøftet sammen med fastlegen hvor også endringsskalaene fra KOR ble lagt fram. KOR skalaene bidrag i disse tilfellene til å tydeliggjøre brukernes behov for behandling, utover det tilbudet som kan gis på 1.linje nivå. Begge ble henvist til spesialisert behandling i psykisk helsevern. På tross av at mange av familiene har behov for koordinerte tjenester, har INGEN familier hatt en velfungerende IP i prøveperioden. Dette er for dårlig og MÅ forbedres. I særlig grad har de familiene som vi har hatt kontakt med gjennom hele perioden, et stort behov for IP, ansvarsgruppe og personlig koordinator. 12

16 Hvilken hjelp er det behov for? Det familiene først og fremst trenger er samarbeid, samarbeid, samarbeid og ikke mer spesialisert individuell behandling. Vi ser at de ulike tjenestene og fagpersonene veldig ofte jobber på hver sin måte for å hjelpe familiene. Dette blir som regel rotete og forvirrende for brukeren og lite effektiv hjelp. Alle er gode på sitt fag og opptatt av det de selv kan. Å jobbe innenfor eget tjenesteområde er trygt og godt for oss som fagfolk. Når vi skal samarbeide med noen fra en annen gruppe, utfordrer dette tryggheten vår. De fleste tjenestene er også opptatt av og gode på, å definere hva man har ansvar for, hva man skal jobbe med og hva de andre må ta ansvar for. God samhandling må imidlertid ta utgangspunkt i oppgavene vi skal løse i fellesskap. For å hjelpe folk på en helhetlig og god måte, må vi kunne gå utenfor vår egen komfortsone og det som er vårt primære ansvarsområde. Vi må utvikle felles forståelse for hvordan vi skal hjelpe akkurat denne familien. Individuell plan er et verktøy som kan bidra til dette og som vi derfor må være gode på, på tvers av fag, tjenester og forvaltningsnivåer. En viktig erkjennelse er at vi må greie å hjelpe de vanskeligstilte familiene på en bedre måte. Mange foreldre har selv en vanskelig bakgrunn og oppvekst og står derfor dårlig rustet til de oppgavene og det ansvaret omsorg for barn krever. Her er barneverntjenesten en sentral samarbeidspartner. Barnevernet har hovedansvaret for å vurdere om omsorgen for barna er god nok, men for å hjelpe foreldrene til å ivareta seg selv og barna sine trengs det ofte tverrfaglig innsats. Mange familier har behov for hjelp fra flere instanser og mange fagpersoner kan være involvert. Første betingelse for å gi god hjelp er derfor at det etableres en felles forståelse av situasjonen og hva som vil kunne være til hjelp, inkludert familiens og nettverkets egne bidrag. Dette må gjøres i nært samarbeid med familien slik at alle drar i samme retning. Videre må hjelpen gis på en måte som gjør at folk kan gjenerobre sin selvrespekt og ta ansvar for eget liv. En ikke dømmende holdning og reell brukermedvirkning er nøkkelen for å få dette til. For å forstå hvorfor det er så avgjørende viktig at hjelpeapparatet er gode på brukermedvirkning, må vi forstå noen mekanismer knyttet til makt og avmakt. Anna Luise Kirkengen skriver om dette i boka Hvordan krenkede barn blir syke voksne (2009). Her påviser hun hvordan krenkelser i barndom og oppvekst setter spor i kropp og sjel og medfører stor risiko for somatisk og/eller psykisk sykdom og helseplager i voksen alder. Har man vært krenket som barn er det økt risiko for å bli skadet/krenket som voksen. Derfor blir skadede jenter ofte skadede mødre som igjen får barn som opplever og bli skadet/krenket. Denne onde sirkelen må vi som hjelpeapparat være oppmerksom på, og klare å bryte. Krenkelser i barndom, oppvekst og voksenliv bidrar også til en opplevelse av avmakt som gjør at det kan være vanskelig å ta en aktiv rolle i eget liv. Tvert i mot medfører det ofte passivitet, resignasjon og en opplevelse av å være et offer for livets ulike hendelser. (Løken 2008). Avmaktsfølelsen kan forsterkes i møte med hjelpeapparatets ulike systemer, byråkratiske hindringer og en ekspertkultur som vet hva som er best for folk. Møte mellom tjenesteutøver og tjenestemottaker kan sies å være et møte mellom livsverden og systemverden. Livsverden er den subjektivt opplevde verden. Livsverden blir vår grunnleggende og øverste virkelighet, og den går forut for både vitenskaplige, filosofiske og faglige forklaringer. (Vatne 1998). Systemverden omfatter de situasjoner eller områder hvor den instrumentelle fornuften rår. Handlinger i systemverden begrunnes i forhold til hva som er effektivt og nyttig i situasjonen. 13

17 Systemverdenes kunnskap kjennetegnes ved et utenfra perspektiv, mens livsverden innebærer et innenfra perspektiv. Uten systemer oppstår det kaos og uforutsigbarhet. Systemer, organisering og rammer må være på plass, men for å hjelpe et annet menneske må vi først og fremst ta utgangspunkt i livsverden og forstå det han forstår, ellers hjelper min merforståelse ham ikke. Dette er som kjent hemmeligheten i all hjelpekunst. Enhver hjelperelasjon må derfor ta utgangspunkt i den subjektivt opplevde virkeligheten og begynne det. Brukermedvirkning handler i bunn og grunn om å møte folk med anerkjennelse og respekt. Det er helt avgjørende for at mennesker skal komme seg ut av en vanskelig livssituasjon og gjenoppta ansvaret for sitt eget liv. Både KOR og IP er gode verktøy som hjelper oss med dette, men ingen verktøy virker i praksis om ikke de grunnleggende holdningene er til stede. Foreldreveiledning På tiltakssiden er det behov for å ta i bruk gode verktøy for foreldreveiledning og virkemidler som styrker foreldrene, som for eksempel gruppetilbud med fokus på mestring. Stange kommune har tatt i bruk foreldreveiledningsprogrammet ICDP som i første omgang et tilbud til flyktning og innvandrerfamilier. (Gjennomført i regi av K8 samarbeidet). ICDP står for Internationl Child Devolopment Programme. Det er et program for foreldreveiledning som er utviklet som et helsefremmende og primærforebyggende tilbud til alle foreldre med barn i alderen 0 18 år. Det bør være et mål at Helsestasjonen på sikt kan tilby dette programmet til alle foreldre. Det er utarbeidet en egen rapport fra arbeidet med innføring og utprøving av ICDP i Stange. Rapporten viser at det er gode erfaringer med ICDP som et tilbud til minoritetsspråklige familier og flyktninger. Det er behov for å ha en person som koordinerer arbeidet med ICDP og det er behov for å fortsette opplæringen av veiledere, både norskspråklige og innenfor andre språkgrupper. Styringsgruppa for Sammen for barn og unge har lagt følgende føringer for det videre arbeidet med ICDP i Stange: ICDP videreutvikles som et tilbud til minoritetsspråklige og flyktninger. Det er ønskelig at den som har vært ildsjel for dette arbeidet, fortsetter som koordinator og viderefører sin innsats på området. Igangsetting av nye kurs avtales med leder for Flyktningtjenesten. Når det skal være med veiledere fra andre tjenester, må dette avtales med nærmeste tjenesteleder. Det er nødvendig å ha et godt samarbeid med nabokommunene i dette arbeidet, i forhold til å kunne tilby kurs innenfor ulike språkgrupper. Dette behovet klarer ikke en kommune å imøtekomme alene. Koordinator bes om å ta ansvar for dette, i samarbeid med leder for Flyktningtjenesten. Det er også utviklet foreldreveiledningsprogram som er direkte rettet mot familier som har utviklet problemer ellers som står har høy risiko for å gjøre det, slik som Marte Meo, De utrolige årene og PMTO. PMTO ((Parent Management Training Origo) er et slikt program som kan være aktuelt å ta i bruk. En av helsesøstrene i Stange kommune er Marte Meo terapeut. Vedkommende blir en del av Familiehjelpa for førskolebarn fra høsten

18 Erfaringer fra deltakere og samarbeidspartnere Det er foretatt en muntlig gjennomgang av hvordan deltakerne i Familiehjelpa har opplevd samarbeidet i pilotprosjektet som har vært gjennomført. Evalueringen foregikk på den måten at hver og en fortalte hvordan de opplevde å være en del av Familiehjelpa. Dette ble gjort åpent i gruppa etter samtykke fra alle. Deltakerne fikk også tilbud om å snakke med faglig leder på tomannshånd, men ingen hadde behov for det. Alle gav uttrykk for at de hadde opplevd det som spennende og inspirerende å jobbe sammen i en tverrfaglig gruppe. En sa at det fikk henne til å strekke seg mer som fagperson, og gjorde henne mer etisk bevisst. Deltagerne sa at det er nyttig å komme sammen med andre yrkesgrupper, og se ting fra flere perspektiver. Spesielt bra med familieperspektivet og barneperspektivet. Det er positivt å ha tid til å reflektere og drøfte saker, og at man kan ta med ting tilbake til sin tjeneste. Systematisk, målrettet tverrfaglig arbeid er positivt. Det ble fremholdt at vi også måtte huske på det somatiske. Fra deltakeren fra barneverntjenesten var det et håp om at holdningene mot barneverntjenesten kunne endre seg, og hun håpet at hennes deltakelse bidro til det. Det var også et håp om at flere familier kan få hjelp gjennom Familiehjelpa, uten at saken behøver å komme til barneverntjenesten. De eksterne samarbeidspartnernes deltakelse ble sett på som positivt, og at andre eksterne kom innom og delte kunnskap med oss. Det ble fremhold et ønske om mer involvering av eksterne samarbeidspartnere, og ekstra fokus på gode eksempler der man får til et godt samarbeid i de vanskelige sakene hvor det er behov for hjelp fra flere tjenester. Alle fremholdt at det var viktig med strukturerte, forpliktende møter. Det er viktig og møtes regelmessig og ofte, og at vi møtes hver mandag uavhengig av hvor mange henvendelser som har kommet inn. Flere sa også at gruppen var godt ledet, og at dette var viktig. Alle sa at de trives i gruppa. Det er fint å kunne ta opp det man lurer på i saker. En sa at det er en lettelse å kjenne at man ikke eier sakene alene, men at Familiehjelpa står i det sammen. Dette opplevdes å gi mindre slitasje. Det ble fremholdt at det er et bra miljø i gruppa og at man gleder seg til å møte. Det ble fremholdt at det er viktig med både stabilitet og faglig og personlig trygghet, for å kunne jobbe godt og dynamisk sammen. Det er viktig å ivareta hverandre, slik at vi blir trygge på hverandre og tør å vise sårbarhet og usikkerhet internt i gruppa. Kollegaveiledning som vi har hver 14 dag ble sett på som et godt grep for å oppnå dette. Bruk av KOR ble fremholdt som positivt, og at man tenkte systematisk rundt brukermedvirkning. En likte spesielt at det var et fokus på å snakke anstendig om brukerne, og at det var en bevissthet omkring etikk og brukermedvirkning. Det er positivt med et fokus på å kartlegge hvilke tiltak som etterspørres, i stedet for å tre allerede bestemte tiltak ned over hodet på folk. Noen synes de hadde hatt få saker, men ser at dette også har med tid å gjøre da de har mye å gjøre i sine respektive tjenester. De synes likevel det er viktig å være med på møtene. En ønsket seg flere saker. En hadde i starten dårlig samvittighet når hun gikk til møtene fordi hun da var borte fra sin tjeneste. Hun tok dette opp med sin tjenesteleder som gav henne full støtte på at hun skulle delta på møtene. Etter dette har hun sluttet med å ha dårlig samvittighet og ser i stedet fram til de tverrfaglige møtene. En la vekt på at det er vanskelig å være med i Familiehjelpa dersom man jobber redusert stilling. Hun opplevde seg delt og at hun bidro lite både i Familiehjelpa og i sin egen tjeneste. Hun fremholdt at de som skal være medlemmer av Familiehjelpa bør ha tilnærmet full stilling. 15

19 De som er med i kollegateam fremhold dette som meget positivt, og at det var nyttig å dra ut i barnehagene og bli kjent med personalet der. De sa at de ser at dette har umiddelbar effekt og ønsker å fortsette å delta i kollegateam. Hvilke erfaringer barnehageansatte og andre samarbeidspartnere har gjort med Familiehjelpa, kan vi ikke si så mye om på nåværende tidspunkt. Det er under evaluering av en mastergradsstudent ved Høyskolen i Lillehammer. Resultat fra denne undersøkelsen vil foreligge høsten Psykologfaglig kompetanse Psykolog har vært faglig leder for Familiehjelpa. Dette ser vi på som en forutsetning for å opprettholde og videreutvikle modellen med Familiehjelpa. Psykologen sikrer at vi har nødvendig kompetanse til å gjøre tidlig utredning og behandling på 1.linje nivå og bidrar i stor grad til å styrke teamets samlede kompetanse. For å videreutvikle Familiehjelpa som et lavterskeltilbud til alle barn og unge i alderen 0 23 år og deres familier, vil det være behov for tre psykologstillinger. Psykologenes ansvarsområde: Høy kompetanse på psykisk helse og myndighet til å utrede, vurdere, diagnostisere og behandle psykiske lidelser. Sikre faglig forsvarlig helsehjelp, høy kompetanse og lav terskel for å gi folk rask og god psykisk helsehjelp der de bor. Utrede og behandle barn og unge før problemene utvikler seg til alvorlige lidelser. Styrke kommunens samlede kompetanse. Veilede og rådgi øvrige yrkesgrupper. Viktig samarbeidspartner i forhold til fastlegene og Spesialisthelsetjenesten. Jobbe på system og samfunnsnivå for å delta i planlegging av tjeneste og samfunnsutvikling for å styrke folks levekår og forebygge psykiske helseproblemer Anbefalinger etter ett års drift av Familiehjelpa Følgende momenter mener vi må ligge til grunn når Familiehjelpa som tverrfaglig samarbeidsmodell skal videreføres og videreutvikles. Forankring Tydelig forankring hos øverste ledelse i kommunen (virksomhetsleder og kommunalsjef) Tydelig forankring hos tjenestelederne som bidrar inn med sine ansatte. Det er viktig at tjenestelederne blir tatt med i prosesser når modellen videreutvikles, slik at man har en felles forståelse for hvorfor samarbeid og forebyggende arbeid er viktig. Det er viktig at tjenestelederne er lojale mot modellen, slik at de kan støtte sine ansattes deltagelse i Familiehjelpa, i en ellers travel arbeidshverdag. Organisering Familiehjelpa skal være en matriseorganisering. Dette fremmer samarbeid mellom tjenester og styrker tverrfaglig forståelse. Det er viktig for å bidra til helhetlige og koordinerte tjenester. Familiehjelpa må ha en tydelig faglig ledelse som sørger for struktur og kontinuitet. 16

20 Hyppige (en gang i uka), regelmessige møter med møteplikt. Kompetanse Familiehjelpa ledes av psykolog. Psykologen må ha en overordnet oversikt over de henvendelser som kommer, og hvilke utfordringer man får med hensyn til kompetanse. Psykologen skal gi veiledning, eller jobbe kortvarig inn i familier der det er et spesielt behov for psykologens kompetanse. Psykologen må altså kunne bidra i enkeltsaker, men også se problematikken man står overfor i et større perspektiv. Det er psykologens oppgave å trekke dette opp på systemnivå når det trengs. Psykologen er i tillegg et viktig kontaktledd opp mot spesialisthelsetjenesten. Gruppa skal være tverrfaglig sammensatt. En systematisk tenkning om brukermedvirkning. Evaluering ved hjelp av Klient og resultatstyrt praksis (KOR). Familiehjelpa skal ha fokus på kompetanseutvikling, spesielt det som gjelder tverrfaglig kompetanse. Den skal bidra med fagdager, legge til rette for kompetanseheving for de ansatte og ha en oversikt over kompetansebehovet basert på familienes behov. Sosiale faktorer for medlemmene Det er viktig med faglig og personlig trygghet for den enkelte. Dette gjør at man jobber godt sammen. Felles ansvar for de mest kompliserte sakene gir mindre slitasje for den enkelte medarbeid 3.2. Samarbeid Når prosedyrer er utarbeidet, godkjent og lagt inn i EQS, er det en minst like stor oppgave å få dem ut igjen og gjøre dem til en del av vår felles kultur og forståelse for hvordan vi jobber. Den erkjennelse vi har kommet fram til, er at nøkkelen til suksess i tverrfaglig samarbeid handler om to faktorer som er gjensidig avhengig av hverandre. Den ene handler om systemer og strukturer for samarbeid som må være tydelig og ledelsesforankret i hele organisasjonen. Den andre handler om kulturer og holdninger til samarbeid. Samarbeid må være nedfelt i organisering, beslutninger og lederansvar. God samhandling er avhengig av tydelig ansvars og oppgavefordeling mellom de ulike tjenesteyterne som skal ivareta barn og unge. Ledere på alle nivå må imidlertid også ta et felles ansvar for å lede mellomrommene eller gråsonene som oppstår mellom fagpersoner, tjenester og forvaltningsnivåer. Nasjonal prosjektleder for Sammen for barn og unge, Mette Smedstad tar til orde for at vi definerer de såkalte gråsonene som fellessone. Det innebærer en felles holdning til felles ansvar. Dersom en slik praksis er etablert på ledernivå, vil det også gjenspeile seg på tjenesteutøvernivå ved at man lettere kan strekke seg utover sitt eget strengt definerte ansvarsområde. Vi er med andre ord nødt til å tråkke i hverandres bed for å sikre at utsatte barn og unge og deres familier får helhetlig og koordinert hjelp. Vi erfarer i praksis at Familiehjelpa fungerer på den måten og at fagfolkene også opplever det mer interessant og mindre belastende å kunne jobbe så tett sammen med andre fagpersoner. Dersom det 17