PROSJEKT EXIT SLUTTRAPPORT

Transkript

1 1

2 PROSJEKT EXIT SLUTTRAPPORT Kap. 1: BAKGRUNNEN FOR PROSJEKTET I dette kapitlet gjøres det rede for bakgrunnen til etableringen av prosjekt Exit. Prosjektets tilblivelseshistorie går tilbake til begynnelsen av 1995 da forsker Tore Bjørgo ble kontaktet av flere fortvilte foreldre etter at rundt 80 nasjonalister ble arrestert av politiet i det såkalte Nasjonalisthuset i bydelen Torshov i Oslo. Som et konkret resultat av denne hendelsen ble det etablert kontakt mellom Tore Bjørgo og politiavdelingssjef Magnus Betten og politioverkonstabel Bjørn Øvrum fra Manglerud politistasjon. Både Betten, Øvrum og politibetjent Turid Welo var på dette tidspunkt sentrale aktører i politiets forebyggende arbeid rettet inn mot rasistiske og nasjonalistiske miljøer i Manglerud politidistrikt og spesielt i bydelen Nordstrand i Oslo. Det samarbeidet som på denne måten ble innledet mellom forsker Bjørgo og forebyggende politi ved Manglerud og fra 1996 også Organisasjonen Voksne for Barn var den avgjørende forutsetningen for etableringen av Exit i Prosjektets forhistorie kan også knyttes til oppblomstringen av nasjonalistiske miljøer mange steder i Norge på begynnelsen og midten av 90-tallet, to-tre prosjekter og handlingsplaner rettet inn mot disse miljøene (Brumunddal, Nordstrand, Vennesla), og forskning og kunnskapsutvikling på dette området utover på 90-tallet. Kap RASISTISKE OG NASJONALISTISKE MILJØER I NORGE På første halvdel og midten av tallet var det en betydelig fremvekst av nye rasistiske ungdomsmiljøer en rekke steder i Norge. Etter at miljøene både i Brumunddal og Vennesla løste seg opp, hadde man fortsatt et visst miljø i Hokksund og på Hønefoss. I tillegg var det kjente miljøer i Tønsberg-området, Kristiansand, Stavangerområdet og på Romerike. Oslo har gjennom hele 90-tallet hatt et slikt miljø med ulike tilholdssteder. På slutten av 1994 og begynnelsen av 1995 ble det kjent at det høyreekstreme miljøet i Oslo hadde konsentrasjoner i noen av de sørøstlige bydelene, etter hvert med samlingspunkt på Nordstrand. Dette miljøet, som gikk under navnet Viking, fikk ganske stor oppslutning fra til dels svært unge lokale ungdommer, i tillegg til at ungdommer fra enkelte andre bydeler og steder på Østlandet også kom hit. Etter hvert registrerte politiet et 100-talls navn på ungdommer som på et eller annet tidspunkt frekventerte miljøet, selv om det aldri var så mange aktivt med samtidig. Om lag 1/3 av disse bodde på Nordstrand. Det finnes ingen sikker tallfesting av hvor stort det ungdommelige høyreekstreme miljøet i Norge har vært i løpet av 1990-tallet. Men fra å bestå av noen titalls ungdommer rundt 1990, vokste miljøene betydelig frem mot midten av 1990-tallet, og var kanskje oppe mot på det meste rundt Fra 1997 skjedde det en betydelig reduksjon i tilslutning, nyrekruttering og aktivitet, trolig som følge av både lokale forebyggings- og intervensjonstiltak, politimessige grep, og intern splid i miljøene. Mange steder forsvant miljøene helt. Imidlertid ser det flere steder ut til å ha vært en ny vekst i aktivitet og oppslutning fra og med Selv om noen hundre ungdommer ikke har utgjort noe stort problem på landsplan, kunne disse miljøene oppleves som svært dominerende og truende i en rekke av de lokalsamfunnene hvor de var konsentrert. Flere av gruppene tiltrakk seg til dels svært unge tenåringer. En ny 2

3 utvikling var at en økende andel jenter deltok i miljøet, og organiserte i perioden en rekke egne jentegrupper rundt om i landet. Disse har senere blitt borte. Svært mange av deltakerne i miljøene ble innblandet i voldelige konflikter med antirasister og innvandrerungdom, eller begikk ulike typer kriminelle handlinger. Selv om det var betydelig gjennomtrekk av medlemmer over tid, var det mange som av ulike grunner opplevde det som svært vanskelig å komme seg ut av miljøet. En del av de som trakk seg ut uten å ha noe mer konstruktivt å gå til, havnet i andre kriminelle miljøer eller i stoffmisbruk. Kap. 1.2 FAGLIGE FORUTSETNINGER Exit har innebygget i seg en rekke forskjellige faglige forutsetninger, som dels bygger på erfaringer fra lokale satsinger og handlingsplaner, som for eksempel Brumunddal, Vennesla og Nordstrand, og innspill og bidrag fra forskningen på området, spesielt fra Tore Bjørgo, men også fra Yngve Carlsson og andre forskere på feltet. Viktige erfaringer fra Aksjonsplan Brumunddal Aksjonsplan Brumunddal var et sett av tiltak til bekjempelse av fremmedfiendtlig vold og trakassering i lokalsamfunnet Brumunddal. I årene skjedde det en rekke tilfeller av vold og terror mot flyktninger og innvandrere i Brumunddal. Fremtredende personer i kommune og lokalsamfunn som engasjerte seg for flyktningene og mot rasisme, ble etter hvert også utsatt for til dels den samme trakassering og terror som enkelte flyktninger. Aksjonsplan Brumunddal ble utarbeidet for å ta tak i disse problemene med betydelig statlig hjelp. Tre av strategiene for å motvirke problemene i Brumunddal har på forskjellig måte hatt betydning i Exit-sammenheng. Koplingen av kunnskap om lokale hendelser, aktører og kontekstuelle forhold med generell kunnskap om rasistisk vold og trakassering. Satsingen på tilbuds- og integreringstiltak overfor en marginalisert ungdomsgruppe som hadde drevet med fremmedfiendtlig vold og trakassering. Gjennom flere tiltak for å bedre denne gruppens muligheter for arbeid, opplæring og meningsfull fritid, lyktes man i stor grad å reintegrere denne gruppen, og stanse deres negative atferd. Reaksjonstiltak fra politiets side. I Brumunddal forsterket politiet sin virksomhet på reaksjonssiden, spesielt i forhold til de få som ble definert som den harde kjernen. Relevans for EXIT? Det vises for øvrig til Yngve Carlsson rapport om Aksjonsplan Brumunddal, 1 som gir en utførlig beskrivelse og vurdering av handlingsplanen og dens gjennomføring. Viktige erfaringer fra Vennesla I løpet av 1992 og 1993 skjedde det flere relativt alvorlige volds- og terrorhandlinger rettet mot flyktninger i Vennesla. Hendelsene omfattet en skyteepisode, flere brannstiftelser og 1 Yngve Carlsson: Aksjonsplan Brumunddal ga den resultater?, Rapport 1995:17, Norsk institutt for by- og regionforskning. 3

4 anmeldelser i forbindelse med tilgrising med spray og skadeverk mot boliger eller forretninger som innvandrere drev samt over tredve tilfeller av telefontrusler og sjikane mot flyktninger eller nordmenn som hadde engasjert seg i anti-rasistisk arbeid. I motsetning til Brumunddal, hvor ugjerningene mot flyktninger skjedde over en periode på nær fem år var tilsvarende problemer i Vennesla borte etter en periode på ca. ett år. Hvorfor klarte Vennesla å få bukt med problemene så raskt? I Carlssons von der Lippes rapport om hendelsene i Vennesla 2 fokuseres det følgende to hovedforklaringer: For det første: Erfaringene fra Vennesla bekrefter politiets sentrale rolle i forbindelse med å stanse utøvelse av rasistisk vold og trakassering. Den kontante håndteringen fra lensmannskontorets side resulterte i at de alvorlige volds- og terrorhandlingene ble raskt oppklart av politiet. I tillegg gikk lensmannskontoret også aktivt inn for å uroe miljøet. De fremmedfiendtlige ungdommene visste at de var kontinuerlig under oppsikt. Ved raskt å ta ledertypene i miljøet som også viste seg å være avskrekkbare bidro det lokale politiet til at miljøet fort løste seg opp. For det andre: lederne i Vennesla ble integrert i et romslig lokalsamfunn. Mens Brumunddal hadde noen få svært markerte og til dels ideologisk bevisste ledertyper, var lederfigurene i Vennesla langt mer utydelige. De som ble regnet som lederfigurer i Vennesla, var blant de første til å begå kriminelle handlinger mot flyktninger i De ble raskt tatt av politiet og fikk sine dommer for dette. Disse ledertypene ble ikke så utstøtt i lokalsamfunnet som tilsvarende i Brumunddal. Etter at de hadde sonet sine dommer, fikk de muligheter til å bli reintegrert i samfunnet og disse mulighetene tok de vare på. Viktige erfaringer fra Manglerud politistasjon/nordstrand 3 Ett av de største høyreekstreme ungdomsmiljøene i landet vokste frem i de sørøstlige bydelene av Oslo på midten av 1990-tallet. Miljøet, som etter hvert tok navnet Viking, hadde sin første spire på Lambertseter i 1993, vokste og forflyttet seg til Ekeberg/Bekkelaget i 1994, og etablerte etter hvert sitt viktigste samlingssted på Nordstrand. Disse bydelene ligger under Manglerud politistasjon operasjonsområde. Det var forebyggende tjeneste ved politistasjonen som først oppdaget og grep fatt i disse miljøene, og som etter hvert fikk andre etater i de ulike bydelene med i en felles innsats. Bydelsadministrasjon og sivilsamfunn på Ekeberg/Bekkelaget var raskt ute med tiltak, noe som trolig medvirket til at miljøet snart forflyttet seg til Nordstrand. Her gikk det noe lenger tid før bydelsadministrasjonen tok problemene på alvor, men Nordstrand fikk etter hvert en omfattende tiltakspakke iverksatt i løpet av Dette ekstreme ungdomsmiljøet var preget av betydelig gjennomtrekk av deltakere. Politiet har registrer mer enn 100 navn på ungdommer som har deltatt på ett eller annet tidspunkt men aldri så mange som deltok aktivt samtidig. På det meste i bestod Viking-miljøet av en kjerne på ungdommer, og en ytre sirkel av sympatisører og medløpere. De fleste var skoleungdom i alderen år. Aldersmessig og sosialt var disse ungdommenes 2 Yngve Carlsson og Herman von der Lippe: Industribygda og rasismen, Prosjektrapport 1997:17, Norsk institutt for by- og regionforskning. 3 Når vi i det følgende bruker betegnelsen Manglerud, viser vi til Manglerud politistasjon, som dekker bydelene 7-13 (Ekeberg/Bekkelaget, Nordstrand, Søndre Nordstrand, Lambertseter, Bøler, Manglerud, og Østensjø). 4

5 situasjon svært forskjellig fra de tilsvarende miljøene i både Brumunddal og Vennesla, hvor det i hovedsak dreide seg om arbeidsledige unge menn med utpreget arbeiderklassebakgrunn. Om lag en tredjedel av ungdommene som deltok i Viking-miljøet bodde på Nordstrand, men hadde sitt viktigste samlingssted her, i det såkalte Sæterkrysset. Resten kom fra andre bydeler i Oslo, og i noen grad også fra andre kommuner i østlandsområdet. Ungdom i dette miljøet utøvet vold og trakassering overfor innvandrere som var på besøk i bydelen, og overfor norske ungdommer som hadde venner med en mørk hudfarge eller markerte seg som antirasister. Representanter for politi og sivilsamfunn som engasjerte seg mot dette miljøet, ble også utsatt for trusler. Det ekstreme ungdomsmiljøet satte i en periode sitt preg på de sentrale deler av Nordstrand bydel, og det skape betydelig frykt blant en stor del av bydelens øvrige barn og unge. Enkelte av ungdommene var ideologisk interesserte og skolerte. De klarte å rekruttere inn andre ungdommer, slik at miljøet vokste raskt. Ungdommen i miljøet hadde god tilgang på slagvåpen, kniver og til dels også skytevåpen. I løpet av 1997 var Viking-miljøet på Nordstrand oppløst. Noen svært få enkeltpersoner var fortsatt aktive i høyreekstreme miljøer, men i andre bydeler, bl.a. i et mindre miljø på Bøler. I en NIBR-rapport av Yngve Carlsson og Herman von der Lippe 4 stilles bl.a. dette spørsmålet: I hvilken grad kan oppløsningen av det høyreekstreme miljøet på Manglerud/Nordstrand forklares som et resultat av de tiltak som ble satt i verk av politiet, kommunale etater og andre instanser i bydelen? Det ble anvendt et bredt repertoar av forebyggende tiltak på Manglerud/Nordstrand. Disse tiltakene kan deles i to hovedgrupper: De situasjonelt forebyggende tiltakene rettet seg mot de faktorer som bidro til å utløse kriminelle handlinger, og en forsøkte å redusere de moralske eller materielle belønningene hvis en likevel valgte å begå slike handlinger. De sosialt forebyggende tiltakene rettet seg mot de faktorer som førte til sosiale problemer, skjevutvikling, antisosial atferd og kriminalitet. De viktigste situasjonelt forebyggende grepene var: Overvåking, patruljering og gjenerobring av ungdomsmiljøets territorium Det ekstreme ungdomsmiljøet på Nordstrand ble tett fulgt fra politiets side. Fra foreldrene ved ungdomsskolen skjedde det en massiv mobilisering til natteravnvirksomheten. Etter hvert ble ungdommen fordrevet fra bydelens offentlige utearealer. Belønningene for å være i miljøet ble redusert I 1995 var det nok en del ungdommer som følte at de hadde støtte i deler av bydelens befolkning i deres forsøk på å holde bydelen hvit og i holde såkalte innvandrere ute. Etter hvert ble det markert klart fra flere personer, grupper og institusjoner i bydelen at en ikke godtok verken rasisme eller nynazisme. For flere av ungdommene ble nazistemplet tungt å bære. De moralske kostnadene ved å delta i miljøet økte. Avledning 4 Yngve Carlsson og Herman von der Lippe: Velstandsbydelen og rasisme, Prosjektrapport 1999:9, Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning. Rapporten ble publisert i 1999, da Exit-prosjektet var inne i sitt siste år. Erfaringene som oppsummeres i rapporten, var imidlertid kjent for initiativtakerne til og prosjektledelsen i Exit fordi flere av dem var direkte involvert i gjennomføringen av tiltakene på Manglerud/Nordstrand. I tillegg satt en sentral aktør i bydelsadministrasjonen på Nordstrand i den faglige referansegruppen for Exit, nemlig Petter Bærum, som var leder for Nordstrandsprosjektet. 5

6 Fordi politiet fulgte dette miljøet tett, og fordi det hadde god kontakt både med ungdommer i miljøet og med foreldrene deres, fikk politiet mye kunnskap om planlagte aktiviteter. Dette førte igjen til at politiet ofte kunne gripe inn før det oppsto alvorlige konfrontasjoner mellom høyreekstreme ungdommer og deres motstandere. De viktigste sosialt forebyggende grepene var: Formidling til hjelpeapparat og andre viktige offentlige instanser En stor del av ungdommene i det høyreekstreme miljøet hadde i en årrekke slitt med problemer av sosial, psykisk eller læringsmessig art. Politiet, prosjektleder og bydelens sysselsettingskoordinator brukte mye tid og krefter på å finne fram til egnede hjelpetiltak, skoleplasser, fritidssysler, sysselsetting eller egnet militærtjeneste. Det var kanskje mest overraskende at politiet brukte store ressurser på en slik formidlingsvirksomhet. Et viktig virkemiddel for politiet var den såkalte bekymringssamtalen med ungdom og foresatte. Dette var en lavterskelsamtale som politiet kaller inn til, og hvor politiet redegjorde for sin bekymring. I samtalen ble det diskutert hva som var årsaken til at ungdommen drev med uheldige aktiviteter (med fokus på uoppfylte behov), og hva som kunne gjøres for å få ungdommen ut av et bekymringsfullt miljø. Politiet tilbød sin hjelp. Og denne hjelpen besto ofte i å kontakte andre instanser og aktivisere deres ressurser. For enkelte sentrale aktører i miljøet var det også mulig å finne egnede skoleplasser eller militærtjeneste utenfor Oslo. Ungdommer som var sentrale i det ekstreme miljøet, ble fysisk isolert fra det. Når disse ungdommene kom tilbake til Oslo etter endt skolegang eller militærtjeneste, var det ikke noe miljø igjen. Kjernen av miljøet ble på denne måten demontert. Spenningsaktiviteter En god del av ungdommene i det høyreekstreme miljøet på Nordstrand var spenningssøkere. Etter initiativ fra det forebyggende politiet ble det, i nært samarbeid med bydelsforvaltningen, utviklet et tilbud om action -aktiviteter som snowboardkjøring, klatring, rafting og lignende. Blant annet arrangerte bydelsforvaltningen og politiet i fellesskap to ekstremturer i fjellet, i det ene tilfellet for ungdommer fra det rasistiske miljøet, i det andre tilfellet for ungdom i rusmiljøer. Resultatene var meget gode. Samtlige av ungdommene fra det rasistiske miljøet trakk seg ut, for de flestes vedkommende i forbindelse med eller kort tid etter turen. En effekt av disse spenningsaktivitetene var at deltakerne brøt en viktig norm i det høyreekstreme miljøet om at en ikke skal fraternisere med politiet. Når sentrale aktører deltok på slik aktiviteter sammen med polittjenestemenn, bidro dette til å skape splid internt i miljøet. Og samtidig når noen av lederne ble med på den første turen, kunne de vanskelig rette sterke sanksjoner mot vanlige medlemmer som deltok etterpå. Ekstremturene handlet heller ikke bare om spenningsaktiviteter deltakerne ble også utfordret på sine holdninger. Foreldregrupper i nært samarbeid med politi og prosjektleder Etter massearrestasjonen i det såkalte Nasjonalisthuset på Torshov i februar 1995, inviterte forebyggende tjeneste ved Manglerud politistasjon inn foreldrene til samtlige av de innbrakte ungdommene (under 18 år) fra Mangleruds bydeler til et informasjonsmøte. Her ble foreldrene konfrontert med hva barna deres drev med, og ble invitert til et samarbeid for å få ungdommene ut. Det var under dette møtet at en rekke av foreldrene fra bydelene Nordstrand og Søndre Nordstrand ble enige om å danne den første foreldregruppen, som særlig var aktive i Forholdsvis mange (trolig et tyvetalls) foreldre var med i starten, men forsvant raskt etter hvert som barna kom seg ut. Det utkrystalliserte seg etter hvert en gruppe på syv foreldre som representerte fem barn. Også alle disse barna kom seg ut av miljøet for de fleste i løpet av det første året (Denne foreldregruppen holder for 6

7 øvrig fortsatt sammen som venner). Gruppen ble i hovedsak drevet av foreldrene selv i nært samarbeid med politiet, og med en mor som primus motor. Mange av disse foreldrene må beskrives som meget ressurssterke og handlekraftige, og de bidro sterkt til at de alle fikk sine barn ut av miljøet. Foreldrene hadde god informasjonsutveksling seg imellom og med politiet, og varslet hverandre dersom noe var under oppseiling. På denne måten fikk de bl.a. avverget at barna deres ble med på turer og andre arrangementer med Viking. Etter en skyteepisode 17. mai 1996 i Oslo, hvor nasjonalister samlet til fest avfyrte skudd mot demonstrerende antirasister utenfor ble 26 nasjonalister arrestert, deriblant mange mindreårige. I etterkant av denne episoden innkalte arbeidsgruppen (ved hjelp av forebyggende tjeneste ved Manglerud politistasjon) samtlige foreldre til arresterte ungdommer under 18 år til et foreldremøte 10. juni i lokalene til Organisasjonen Voksne for Barn. Rundt 20 foreldre møtte frem, de fleste fra bydelene Nordstrand og Bøler. Politiet gjennomgikk hva som hadde skjedd under skyteepisoden, mens Bjørgo holdt foredrag om hvorfor ungdom søker til rasistiske miljøer, og problemene med å komme seg ut igjen. Foreldrene selv fortalte meget åpent om sine reaksjoner og problemer i forbindelse med at barna deres var kommet inn i det rasistiske miljøet. Av spesiell betydning var det at to mødre som nylig hadde lyktes i å få sine barn ut av miljøet, kunne dele sine erfaringer. Dette var til stor oppmuntring for de andre. Møtet munnet ut i at det ble etablert to foreldregrupper en på Nordstrand og en på Bøler. Kulturkonsulent Petter Bærum på Nordstrand og forebyggende tjeneste ved Manglerud politistasjon tok på seg ansvaret med å innkalle og drive disse foreldregruppene. Begge gruppene møttes flere ganger ut over sommeren Gruppen på Nordstrand var meget dynamisk og vellykket. I løpet av sommeren og høsten fikk samtlige av de 7-8 deltakende foreldrene sine barn ut av Viking-miljøet. Likevel fortsatte gruppen å møtes, fordi de opplevde det som svært nyttig og positivt å ha et slikt forum for å diskutere problemer og erfaringer som tenåringsforeldre. Gruppen på Bøler ble derimot nedlagt ganske snart, fordi de involverte foreldrene ikke så behovet for å opprettholde gruppen. Likevel var det til Bøler ungdomsmiljøet etter hvert forflyttet seg og slo nye røtter. Det synes å ha vært betydelige forskjeller i holdningene og egenressursene til foreldrene i de to ulike foreldregruppene. Flere av foreldrene på Bøler syntes også å ha mer enn nok av egne problemer å slite med. Dette forklarer nok langt på vei at gruppen på Nordstrand var langt mer vellykket enn den på Bøler. Flere av de aktuelle ungdommene på Bøler er fortsatt aktive i miljøet, mens alle barna til de involverte foreldrene i de to foreldregruppene på Nordstrand er ute av miljøet, og har i de fleste tilfeller greid seg bra. En av ungdommene er imidlertid død av overdose. Et aktivt forebyggende politiarbeid Politiets arbeid ble meget positivt vurdert av både foreldre og ledere/fagfolk i Bydelsforvaltningen. En viktig grunn til den store tilfredsheten var at politiet var veldig handlingsorientert også i den hjelperollen politiet inntar. Politiet klarte å åpne dører i det øvrige hjelpe- og tjenesteapparatet. Politierts hjelperolle avhang av at det fantes et godt utbygget tjenesteapparat å spille på, hvis ikke risikerte politiet å drukne i sosial arbeid. Politiets forebyggende arbeid hvilte på en kobling av informasjon fra veldig mange kilder. Dette ga gode muligheter til å gripe inn å et tidlig tidspunkt. Mange av tiltakene og metodene som ble utviklet og prøvd ut av forebyggende tjeneste på Manglerud politistasjon (og senere utprøvd på Nordstrand) ble inkorporert i Exit under 7

8 overskriftene Rehabiliteringstiltak for potensielle avhoppere og Etablering av foreldrenettverk. I tillegg kom forskningen til forsker Tore Bjørgo og hans personlige engasjement til å få avgjørende innflytelse på utformingen av og innholdet i det som senere ble prosjekt Exit. Hovedelementene i Exit-tenkningen Et helt sentral utfordring i forbindelse med Exit var å hjelpe ungdommer å komme seg ut av rasistiske og nasjonalistiske miljøer og hindre rekruttering til disse miljøene. I Norge var det først og fremst forskningen til Tore Bjørgo som var opptatt av slike problemstillinger. Hans analyser av veier inn og ut av rasistiske miljøer og de praktiske erfaringene fra Brumunddal, Vennesla og Nordstrand fikk derfor stor betydning for utviklingen av den tenkningen som etter hvert ble lagt til grunn for etableringen av Exit. Høsten 1995 hadde Bjørgo i forbindelse med sitt doktorarbeid om rasistisk vold i Skandinavia også begynt en undersøkelse av hva som får ungdom til å gå inn i rasistiske miljøer, hva som etter hvert får de fleste av dem til å ønske seg ut igjen, og hva som eventuelt hindrer dem. Gjennom dette forskningsarbeidet intervjuet han en rekke foreldre og ungdommer som var inne i eller hadde vært igjennom en slik prosess med å trekke seg ut. Kunnskapen om de ulike motivene, faktorene og erfaringene ble siden retningsgivende for det videre arbeidet med å utvikle tiltak for å ungdom ut av rasistiske grupper. Enkelte ungdommer var på bakgrunn av egne erfaringer også med på å utvikle ideer til tiltak. Hovedelementene i Exit-tenkningen, slik det ble utviklet i studien til Tore Bjørgo, blir oppsummert i det følgende. Mange av de prosessene og faktorene som beskrives, kan påvirkes gjennom målrettede tiltak overfor individer og grupper av ungdom både som forebygging og intervensjon. På denne måten kan en redusere motivasjonen for å gå inn i ekstreme grupper, øke motivasjonen for å trekke seg ut, og redusere hindringene for å forlate miljøet. 8

9 Hvorfor går ungdom inn i ekstreme grupper og hvordan kommer de seg ut igjen? I. VEIER INN Ekstreme ungdomsgrupper appellerer til ganske forskjellige typer personer som kan slutte seg til gruppen ut fra helt forskjellige grunner eller kombinasjoner av motiver. Generelt går ungdom inn i slike grupper fordi de oppfyller noen av deres grunnleggende behov behov de ikke har fått oppfylt i mer normale sammenhenger. Det å bli medlem av en rasistisk eller nasjonalistisk gruppe kan få følger som mange av de unge ikke kan forutse. Å bli assosiert med en farlig gruppe forbundet med vold og annen ekstrem atferd kan medføre en dramatisk forandring i sosial status og identitet for ungdommen. Men å komme inn i en slik gruppe ser ut til å være mye lettere enn å komme ut av den igjen. 1. Ideologi og politikk Det finnes noen ungdommer som har en politisk mening i utgangspunktet, og som søker opp et politisk miljø de er enige i. Men i de fleste tilfellene slutter ikke unge mennesker seg til rasistgrupper fordi de er rasister de tilegner seg rasistiske holdninger fordi de har blitt del av et rasistisk miljø. 2. Provokasjon og sinne Andre er mindre opptatt av ideologisk innhold, men reagerer mer på det de opplever som provoserende og opprørende oppførsel fra innvandreres eller anti-rasisters side, at de for eksempel har brukt makt og vold for å forhindre nasjonalistiske eller innvandringskritiske møter. Så ønsker de å slutte seg til den motsatte siden på grunn av dette. 3. Beskyttelse En av de vanligste årsakene til at unge mennesker slutter seg til militante rasistgrupper eller andre typer gjenger, er for å få beskyttelse mot det de opplever som fiender eller trusler. Rasistiske ungdomsgrupper kan da også for å rekruttere flere medlemmer aktivt blinke ut individer som tydeligvis trenger beskyttelse (for eksempel mobbeofre) og tilby dem beskyttelse i gruppen. Flere tenåringer som var blitt angrepet av innvandrergjenger i Oslo, kontaktet for eksempel nasjonalistgruppen Viking for beskyttelse og ble på denne måten medlemmer. Vikinggruppen ble selv etablert som et svar på vold og trusler fra tyrkiske og vietnamesiske ungdomsgjenger. Det er også en rekke vanlige mobbeofre som finner veien inn i skinhead- og nazistmiljøer og opplever at deres uniform og tilhørighet til en farlig gruppe får tidligere plageånder til å skygge unna. 4. Ungdom i drift Mange unge mennesker kan beskrives som drifters. De vil smake på mest mulig, uten noe dypere engasjement i saken. Ut fra nysgjerrighet (og kanskje rotløshet) slutter de seg til, og forlater en rekke bevegelser, organisasjoner og subkulturer. Det kan være grupperinger av ulike slag, som ofte kan stå i motsetning til hverandre, som religiøse grupper, sportsklubber, småkriminelle ungdomsgjenger, stoffeksperimenterende, politiske eller venstreradikale grupper, satanistmiljø og nynazistiske grupper. Ofte har de planer om å hoppe videre etter en 9

10 tid. Men ofte kan det vise seg å være vanskeligere å komme ut av et nynazistiske miljø enn ut av de fleste andre former for ungdomsgrupper som de kan drive inn i. 5. Spenningssøken Noen av de som involverer seg i ekstreme politiske grupperinger, representerer en spesielt spenningssøkende personlighetstype. Dette er personer med et særlig sterkt psykologisk behov for sterke opplevelser, for å teste egne grenser og for å utsette seg for potensielt farlige situasjoner. For noen kan dette gi seg utløp i ulike former for ekstremsport eller i actionpregede yrker. Men en del av disse ungdommene involverer seg i mer destruktive aktiviteter, slik som kriminalitet, stoffmisbruk eller politisk ekstremisme og vold. 6. Vold, våpen og uniformer Noen av de som slutter seg til rasist- og nasjonalistgrupper, er tiltrukket av den voldelige og militante siden ved disse miljøene. Våpenbrorskap, maskulinitetskultus og mystikken rundt våpen og uniformer - som nettopp er elementer i en del nynazistiske miljøer, virker sterkt tiltrekkende på en viss type av unge menn. 7. Ungdomsopprør går til høyre Tradisjonelle venstreradikale holdninger appellerer lite til ung opprørere på 90-tallet. Mange av disse gjør opprør mot foreldre som ofte var influert av venstreradikale strømninger i sin ungdom på 70-tallet. Dagens rebeller ønsker minst av alt å risikere et anerkjennende klapp på skulderen fra mor eller far Derfor går noen av dem i den motsatte retning, til det ekstreme høyre. Som en av dem har sagt: Hvis du virkelig ønsker å provosere samfunnet i dag, må du enten bli en nasjonalsosialist eller en satanist! 8. Familie- og farssubstitutter Mange av de som slutter seg til ekstremistgrupper, har et vanskelig forhold til familien sin, ofte særlig til far. Noen foreldre har det tydeligvis så travelt med sine egne karrierer at de ikke tar seg tid til å vise den oppmerksomhet, omtanke og kjærlighet som alle barn trenger. For den unge kan da provoserende og opprørsk oppførsel en måte å få oppmerksomhet på, og en negativ respons er bedre enn ingen respons. Ofte kan det være slik at de eldre aktivistene i rasistmiljøet tjener som en farserstatning og/eller for spesielt unge gutter som en rollemodell for maskulinitet. Barn som har vært utsatt for grove autoritære metoder for oppdragelse, fysiske eller seksuelle overgrep fra foreldrene, finner også i en del tilfeller veien til rasistiske eller andre ekstreme ungdomsgrupper. 9. Søken etter venner og fellesskap En betydelig andel av dem som slutter seg til rasistmiljøer, er individer som har få venner og først og fremst leter etter vennskap og aksept.. I mange tilfeller er det ungdommer som ikke har lyktes å vinne innpass i andre grupper, og som gladelig går inn den første og beste døren som åpner seg for dem. De finner ofte at det rasistiske miljøet er ganske inkluderende og tolerant ofte mer enn tilfelle er med mer straite ungdomsmiljøer iallfall i forhold til de ytre sirkler. Men å bli akseptert inn i de indre sirkler kan være betydelig mer krevende. Noen slike ungdommer kan være villige til å gå svært langt for å vinne aksept, og som lette offer for gruppepress og forventninger kan de til og med begå straffbare handlinger for å bli akseptert som fullverdige medlemmer eller for å øke sin anseelse innen gruppen. 10. Søken etter status og identitet Et sentralt trekk ved subkulturer er at de tilbyr unge mennesker en ferdig identitetspakke med handlingsmønster som de kan leve opp til. Ungdommer som ikke har lyktes i å etablere en 10

11 positiv identitet og status i forhold til skole, arbeid, sport eller andre sosiale aktiviteter og sammenhenger, kan forsøke å vinne respekt gjennom å slutte seg til grupper med et farlig og skremmende image. Det er bedre å være rasist enn å ikke være noe, som en dansk Grønjakke uttrykte det. Ved å ikle seg uniformen til den lokale skinhead-gjengen eller gå med symbolene til den nynazistiske bevegelsen opplever de at andre ungdommer som tidligere mobbet eller så ned på dem, nå skygger unna. Selv om det er lett å forveksle frykt med respekt, opplever de at ved å fremstå som en del av en slik gruppe, forholder deres omgivelser seg til dem på en annen måte enn før. II. HVA SKJER MED UNGDOMMEN NÅR HAN/HUN ER BLITT MEDLEM? For noen skjer det ikke så mye. De henger rundt en stund, finner ut at det ikke var helt hva de hadde ventet. Mange blir skuffet over at de ikke øyeblikkelig ble sluppet inn til den indre kjerne hvor det mer hemmelige og forlokkende foregår, og leter heller etter noe mer spennende andre steder. Jo kortere tid de har vært inne, jo lettere er det som regel å komme ut. Motsatt er det med de som blir sosialisert inn i gruppen, og tilegner seg de verdier og handlingsnormer som gjelder der. Jo mer de blir identifisert med den stigmatiserte gruppen, jo mer blir båndene til det vanlige samfunnet utenfor svekket eller kuttet. Gamle venner vil kanskje ikke ha noe mer med dem å gjøre, og forholdet til foreldre, skole og arbeidsliv kan bli vanskelig. Etter hvert som båndene til det nye miljøet blir tettere, og bruene brennes bak dem, og kan det av og til synes nesten umulig å komme seg ut. 1. Sosialisering Nye medlemmer har beskrevet hvordan de har gått gjennom en sosialiseringsprosess. De lærer av hverandre hvordan de skal oppføre seg for å finne sin plass i familien. Et viktig aspekt er å få innplantet en sikkerhetsbevissthet om ting de skal tie om, å være forsiktige med hensyn til hva de snakker om i telefonen, hva de sender i posten, og hvor de kan gå og ikke gå trygt i byen. Dermed skapes en slags paranoia blant medlemmene, en følelse av å tilhøre en liten gruppe omgitt av fiender på alle kanter det være seg politi, innvandrergjenger eller blitzere. Dette tjener til å styrke gruppetilhørigheten og lojaliteten, og gi ekstra mystikk til det å høre til en farlig og mer eller mindre hemmelig gruppe. Samtidig hviler frykten over dem for at de ikke skal betraktes som lojale og tillitsvekkende nok blant sine egne. Til og med de som har vært godtatte medlemmer over lengre tid kan plutselig risikere å bli mistenkt for å være tystere eller forrædere. Dette gir ledende medlemmer et middel til å utøve makt og disiplinære sanksjoner. 2. Vold som test på lojalitet Før eller senere vil et medlem i er rasistisk ungdomsmiljø komme opp i voldelige konfrontasjoner med militante antirasister, innvandrergjenger eller politiet. Selv om vold og trakassering fra militante antirasister kan tjene til å heve kostnadene ved å slutte seg til en rasistisk gruppe, og i noen tilfeller også skremme nye rekrutter bort, kan effekten ofte være det motsatte det skyver dem lenger inn i grupper og fungerer som en test på om de er til å stole på. Enten konfrontasjonen ender med seier eller nederlag, så vil disse hendelsene styrker samholdet. Seire er kilde til ære og stolthet, og tap gir næring til hat og bitterhet mot den felles fiende. For nykommere i miljøet kan en konfrontasjon med politiet få dem til å redefinere sitt forhold til politiet og det etablerte samfunnet. En annen viktig konsekvens av å delta i slike voldelige konfrontasjoner er at disse erfaringene har en tendens til å innvirke på hvordan de forholder seg til vold både når det gjelder legitimiteten av å bruke vold, og det å venne seg til å utøve vold. 11

12 3. Uniformering og brubrenning Et av de viktigste skrittene en nykommer tar på veien til å bli et fullt medlem av den rasistiske gruppen eller subkulturen, er å iføre seg gruppens uniform, merker og stil.. Men hensikten med å bruke slike uniformer og symboler er ikke bare det å uttrykke lojalitet i forhold til kameratene, men også å provosere frem reaksjoner fra de sosiale omgivelsene. Dette fremgår tydelig fra den praksis noen grupper har med å sende nye rekrutter ut på byen kledd opp i full mundur, iblant iført mer ekstreme og provoserende symboler enn det gruppen selv normalt vil bruke (f.eks. hakekors). Siktemålet er utvilsomt å teste lojaliteten og vågemotet til de nye medlemmene ved å utsette dem for negative sanksjoner fra omgivelsene, sørge for at de blir stemplet som nazister, eller til og med banket opp av militante antirasister. Dette tjener til å skille de harde fra de bløte. Reaksjonene sørger for at de som fortsatt henger med, blir skjøvet lenger inn i gruppen, mens sosiale bånd og retrettveier tilbake til det vanlige samfunnet blir avskåret. Det bør imidlertid nevnes at de fleste nasjonalistiske og nazistiske ungdomsmiljøene i Skandinavia av taktiske årsaker de siste årene har trappet kraftig ned på bruken av uniformering, skinning og andre effekter som gjør dem synlige III. MOTIVER FOR Å TREKKE SEG UT Før eller senere vil de fleste medlemmer av ekstreme grupper vurdere å trekke seg ut for å leve et mer normalt liv. De som faktisk trekker seg ut av gruppen, har som oftest sammensatte motiver. Det er innlysende at jo flere grunner de har, jo sterkere blir ønsket om å bryte ut. Det kan i denne sammenheng være nyttig å skille mellom utstøtingsfaktorer, push, og tiltrekningsfaktorer, pull. Push viser i denne sammenheng til negative sosiale krefter og omstendigheter som gjør det ubehagelig og lite tiltrekkende å forbli i et bestemt sosialt miljø. Pull refererer til positive faktorer som trekker personen over til et mer tilfredsstillende alternativ. Push-faktorer 1. Negative sosiale sanksjoner Negative sosiale sanksjoner kan få noen av de ungdommene som har gått inn i rasistiske grupper, til å revurdere sin tilknytning. Dette kan spenne fra å bli utsatt for foreldrenes vrede og sosial utfrysing til strafferettslig forfølgelse, eller trakassering og vold fra militante antirasister. Men slike sanksjoner er vanligvis mer effektive i forhold til nye rekrutter som ennå ikke har etablert sterke lojalitetsbånd til gruppen eller har brent alle bruer tilbake til det normale samfunnet. 2. Miste troen på ideologien og politikken til gruppen Tvilen vokser frem når de opplever at det de trodde og kjempet for, er både moralsk og politisk uholdbart. Verdensbildet begynner å rakne. Likevel er det trolig mer vanlig at holdningene endrer seg etter at vedkommende har avbrutt sin sosiale kontakt med gruppen med andre ord som en konsekvens av, snarere enn som en årsak til bruddet. Når virkelighetsbildet ikke lenger stadig bekreftes av de sosiale omgivelsene, vil etter hvert sære forestillinger om jødiske verdenskonspirasjoner og muslimske invasjonsplaner fremstå som mindre plausible enn de gjorde innenfor den isolerte gruppen vedkommende tidligere pleide å omgås med til daglig. 12

13 3. Når det går for langt En vanlig følelse blant mange aktivister er at de synes det går for langt, særlig når det gjelder vold. Mange frykter også at en stadig opptrapping av voldelige sammenstøt med antirasister skal ende med at noen på den ene eller andre siden skal bli drept. I etterkant av spesielt farlige voldshendelser er det ofte mange som ønsker å trekke seg ut av miljøet. 4. Tapte illusjoner om miljø og kameratskap er en annen vanlig årsak til at medlemmer vurderer å trekke seg ut. Fyll, vilkårlig vold, paranoia, ryktespredning, svik, lureri og baktaling fra dem en trodde var nære kamerater gir negative opplevelser. Det å sette ut skandaliserende sladderhistorier om andre medlemmer er også vanlig i mange miljøer. En del av nykommerne misliker også sterkt hvordan enkelte ledere og eldre aktivister manipulerer og kontrollerer de yngre. 5. Tap av tillit og status Selv erfarne aktivister er sårbare for å tape sin posisjon i miljøet. Selv om de færreste av de nasjonalistiske ungdomsgruppene har formelle lederskapshierarkier, er de likevel svært statusorienterte. Dette gjør medlemmene sårbare overfor ulike beskyldninger og rykter som kan settes frem om dem. Utbredt paranoia og infiltratør-frykt fører lett til beskyldninger om forræderi. Personer som har rast nedover i statushierarkiet, er naturlig nok mer tilbøyelige til å trekke seg ut enn de som fortsatt er høyt ansett, og som har mer å tape. 6. Utbrent og utslitt En vanlig følelse blant mange frontlinje -aktivister er at de etter hvert blir utslitt og ikke orker presset lenger. Kampen mot fiendene, enten det er antirasister, innvandrergjenger eller politiet, kan medføre voldelige sammenstøt, hemmelige aktiviteter og en nesten konstant følelse av spenning og usikkerhet. Dette gir adrenalin-kick som kan få det normale livet til å fremstå som ulidelig kjedelig. Men de færreste kan fortsette å leve et slikt liv år etter år uten å bli emosjonelt utbrent og fysisk utslitt. De negative sidene ved å være stigmatisert, sosialt isolert, og alltid utsatt for voldelige angrep fra motstandere, krever sitt. Selv det å hate er slitsomt i lengden. Pull-faktorer 7. Lengselen etter det normale liv De negative sidene ved livet som aktivist i et stigmatisert ekstremistmiljø eller i en kriminell gjeng skaper ofte en lengsel etter å kunne leve et avslappet liv hvor de kan passe sine egne saker uten å alltid måtte være på vakt mot fiender og forrædere, uten å frykte for vold og overfall, uten å være stigmatisert og isolert, og uten alle begrensningene med å leve mer eller mindre under jorda. 8. Å bli for gammel På ett eller annet tidspunkt vil de fleste deltakere i nasjonalistiske og rasistiske ungdomsgrupper føle at de har blitt for gamle for dette. De har ikke lenger det samme spenningsbehovet, de har mindre energi, og de ønsker å roe seg ned. Det er grenser for hvor lenge de kan utsette voksenlivet. De fleste begynner å tenke på yrkesfremtid og utdannelse, og trekker seg gjerne ut rundt 20-årsalderen. 9. Frykten for å ødelegge sine fremtidsmuligheter Unge aktivister er svært klar over at det å være offentlig kjent som nynazist eller ekstrem nasjonalist kan undergrave deres yrkeskarriere og personlige fremtidsmuligheter. Mange 13

14 attraktive yrkesvalg kan bli stengt for personer med et kriminelt rulleblad, registrering hos POT, eller ved at en blir kjent i media som høyreekstremist. 10. Nye forpliktelser til kjæreste og barn Et av de sterkeste motivene for å trekke seg ut av en militant rasistisk eller nasjonalistisk ungdomsgruppe er å etablere en familie med nye forpliktelser overfor partner og barn. Kjæreste utenfor miljøet er en av de vanligste årsakene til at medlemmer hopper av. Slike situasjoner innebærer at det oppstår nye lojalitetsbånd som fører til andre prioriteter i livet. I de fleste tilfeller vil lojalitet til partner og barn få prioritet over lojaliteten til gjengen og kameratene. 11. Engasjerte medmennesker I mange tilfeller er erfaringen at engasjerte enkeltpersoner innenfor eller utenfor det offentlige hjelpeapparatet spille en avgjørende rolle for å motivere en ungdom til å forlate miljøet. Personer som bryr seg om vedkommende, og stiller opp når han eller hun trenger hjelp, kan være helt avgjørende for å sette en ungdom på nytt spor. Både utekontakten, barnevernet, sosialtjenesten og skolen har gjennom sine tiltak og tjenester muligheter til å yte konkret bistand til ungdom som ønsker seg ut av rasistiske og nasjonalistiske miljøer. IV HINDRINGER I VEIEN FOR Å TREKKE SEG UT Selv om en aktivist ofte har mange sterke grunner til å forlate gruppen, kan det likevel være tilstrekkelig sterke faktorer som virker i motsatt retning, og som dermed hindrer vedkommende i å ta et slikt skritt. 1. Positive trekk ved gruppen Det er flere positive sider ved gruppen som kan oppleves som for verdifulle til bare å gi slipp på. Jo lenger og jo mer intenst vedkommende har vært involvert i gruppen, dess større plass har gruppen i personens sosiale univers. Mye er investert i vennskap og gjensidige sosiale forpliktelser. Ekstremistgruppen har gitt fellesskap, en substitutt-familie, identitet, beskyttelse mot eksterne trusler og fiender, spenning og opplevelser. 2. Frykt for sanksjoner fra miljøet Potensielle avhoppere kan også frykte negative reaksjoner fra gruppen noen ganger med god grunn. Nykommere som bare har vært med i periferien av miljøet og ikke har kjennskap til gruppens hemmeligheter, kan vanligvis trekke seg ut uten at det får noen konsekvenser. Det er helt annerledes med aktivister som har vært med lenge, som tilhører kjernen i gruppen, og som andre har hatt tillit til. Slike personer vil ha kunnskap om følsomme forhold vedrørende andre medlemmer og gruppen som helhet. De utgjør derfor en potensiell sikkerhetsrisiko for gruppen dersom deres kunnskap lekker ut til politi eller antirasister. 3. Tap av beskyttelse mot tidligere fiender Ungdom som har vært med i en rasistisk eller nazistisk gruppe har som regel vært i i voldelig konflikt med militante antirasister eller voldelige innvandrergjenger. Militante motstandere har i mange tilfeller fortsatt å overfalle og trakassere slike personer selv etter at vedkommende har brutt med miljøet. For slike personer vil det å forlate den rasistiske gruppen også innebære å miste den relative beskyttelsen det ligger i å tilhøre en voldelig gjeng eller organisasjon. Frykten for å havne i en slik sårbar situasjon kan bidra til å frata potensielle avhoppere lysten til å trekke seg ut. 14

15 4. Ingen steder å gå En av de viktigste grunnene til at faktiske eller potensielle avhoppere kan ende opp i slike utsatte situasjoner, er at tidligere sosiale relasjoner med gamle venner og familie ble brutt eller svekket da vedkommende gikk inn i det rasistiske miljøet. Hvis de ønsker å trekke seg ut, særlig hvis de ikke tar et åpent brudd med sin fortid, vil de ofte ha vanskeligheter med å bygge seg opp et nytt sosialt nettverk. For å oppsummere: Medlemmer av rasistiske grupper som av ulike årsaker ønsker å trekke seg ut, vil ofte bestemme seg for å bli værende fordi alternativene fremstår som enda mindre tiltrekkende. Men hvilke konkrete metoder og strategier kan benyttes for å trekke seg ut av slike miljøer? V VEIER UT 1. Skarpt og offentlig brudd med miljø og ideologi. Dette er en dramatisk måte å gjøre det på som vanligvis bare velges av offentlig kjente aktivister som ikke har noen annen mulighet for å bli akseptert i det vanlige samfunnet. Det innebærer betydelig risiko for represalier fra gamle kamerater, men gir samtidig gode muligheter for å kunne starte et nytt liv med blanke ark. 2. Bryte med miljøet uten å bryte med ideologien. De som velger denne strategien, havner ofte i et sosialt vakuum uten at noen vil ha noe med dem å gjøre. Noen glir tilbake til sitt gamle miljø. Men i mange tilfeller er det mest fruktbart å betrakte denne formen for halvveis brudd som et stadium i en prosess frem mot et fullt brudd med både gruppen og ideologien. Det å forlate en slikt altomfattende livsverden som disse rasistiske miljøene ofte er, kan medføre en så dramatisk omveltning for en person at det rett og slett tar tid å tilpasse seg en ny virkelighet. Derfor bør en ikke forvente at disse ferske avhopperne uten videre vil være i stand til å innta politisk korrekte meninger på alle felt. 3. Bryte med ideologien uten å bryte med gruppen Noen tar avstand fra bevegelsens ideologi og politikk uten å bryte de sosiale båndene med vennene i miljøet. Problemet er at en person som bare har gjort et halvveis brudd med det rasistiske miljøet, fortsatt blir regnet som rasist og/eller nazist av både militante antirasister og de sosiale omgivelsene for øvrig. 4. Trekke seg stille og rolig ut, uten skarpt brudd verken med miljøet eller ideologien. En mer stillferdig og gradvis tilbaketrekning er det vanligste for medlemmer som ikke er offentlig kjent som rasistiske aktivister. Over tid gjør de seg stadig mer marginale i forhold til gruppen, deltar mindre og mindre i politiske og sosiale aktiviteter, mister interessen for gruppen, og lar gruppen miste interessen i dem. Få vil vite at de noen gang har tilhørt et rasistisk miljø, og forhåpentligvis vil de som måtte vite det, holde det for seg selv. Men her ligger også hovedproblemet med denne formen for glidende utgang fra miljøet: Det ligger et rasistisk skjelett i skapet. Gjennom resten av livet vil det alltid kunne være en viss risiko for at fortiden vil forfølge vedkommende. Paradokset er at jo mer vellykkede yrkeskarrierer de gjør, dess høyere blir risikoen og dess større blir fallet dersom deres skjulte fortid blir avslørt. 15

16 VI HVA KAN OMGIVELSENE GJØRE? Det finnes metoder og omstendigheter som kan hjelpe individer som ønsker å komme seg ut fra en rasistgruppe. En av de viktigste faktorer er at det finnes noen utenfor som kan gi avhopperen moralsk støtte, rettledning og noen ganger også direkte styring og kontroll. Særlig for unge tenåringer er foreldrene ofte de som er i den beste posisjon til å spille denne rollen, skjønt disse ofte har et konfliktfylt forhold til sine foreldre. En mor har fortalt om hvordan hun og hennes mann bokstavelig talt fotfulgte sønnen sin hvor han enn gikk om kvelden, og nektet ham å være sammen med sine nasjonalistiske venner. Hvis han insisterte, gikk de selv med. Dette førte til at gutten ble mindre og mindre velsett blant vennene, i og med at mamma alltid fulgte med. På den måten bidro de til å få ham ut av miljøet. Men samtidig hadde han et alternativt vennemiljø hvor han var velkommen. Hjelpeapparat, foreldre, politi og de sosiale omgivelsene for øvrig kan på ulike måter bidra til å redusere hindringene for på trekke seg ut. Viktigst er det å minimalisere frykten for represalier fra det tidligere miljøet og gamle fiender. Men også det å tilby gode alternativer med spennende aktiviteter og nye sosiale nettverk er avgjørende for at livet utenfor skal være mer tiltrekkende enn det gamle ekstremistmiljøet. For noen kan det være en god løsning å flytte bort fra nærmiljøet en periode, for eksempel for å gå på folkehøgskole, avtjene militærtjeneste, eller få seg jobb eller studieplass et annet sted i landet. Dette vil både redusere følelsen av å være truet, og gi mulighet for nye venner og intellektuelle impulser. Både i Brumunddal og på Nordstrand brukte politi og det kommunale apparatet bevisst det å plassere sentrale aktivister i jobb, opplæring eller militærtjeneste langt bort fra miljøet en periode. På den måten ble kjernen i miljøet demontert. For noen går det bra å bare holde en lav profil, og unngå situasjoner hvor en kan risikere å møte gamle venner fra gruppen eller aktivister fra beslektede grupper. Positive spenningsaktiviteter i nærmiljøet, som snøbrett eller trialkjøring kan også være et godt alternativ, særlig for mer perifere medlemmer av miljøet. Spesielt er dette tilfelle dersom aktiviteten gir mulighet til å bygge opp ny status og identitet i et positivt ungdomsmiljø. Det å få en kjærest, er også bra! Det finnes lite systematisk kunnskap om hvordan det går senere i livet med tidligere medlemmer av rasistgrupper. Vi vet imidlertid at en rekke enkeltpersoner har gjennomgått en periode preget av ensomhet og sosial isolasjon. Noen kan oppleve en alvorlig krise når de som desillusjonerte har mistet troen på ideologien, på fremtidsmulighetene og opplever manglende sosiale tilknytningspunkter. Vi kjenner også til at tidligere medlemmer av rasistiske ungdomsmiljøer ender opp i alkohol- og stoffmisbruk. Spesielt utsatt for dette er de som ikke har kommet inn i et alternativt miljø og fått ny retning på livet sitt. Kap MOT EN NY POLICY OVERFOR RASISTISKE UNGDOMSMILJØER Til sammen førte erfaringene fra Brumunddal, Vennesla, Manglerud/Nordstrand og ny kunnskap fra forskning i løpet av 1990-tallet til en gradvis reorientering av den offentlige politikken overfor rasistiske miljøer og fremmedfiendlig vold bort fra en ensidig vektlegging av holdningskampanjer, markeringer og strafferettslige tiltak, og over til å legge hovedvekten på å gjøre noe med årsakene til problemene og å skape positive alternativer. Denne reorienteringen, med fokus på lokalsamfunnets rolle, på rekruttering og oppløsning av rasistiske grupper, og på at tiltak må være basert på kunnskap om 16

17 årsaksmekanismer og analyser av problemer slik de fremtrer lokalt utgjorde en viktig bakgrunn for unnfangelsen av Exit som prosjekt. Exit vokste derfor på mange måter frem i krysningspunktet mellom et opplevd behov for nye arbeidsmetoder for å få ungdom ut av rasistiske miljøer, og nye forståelsesmåter som hadde vokst frem på basis av forskningsresultater og erfaringer fra handlingspakkene mot rasistiske og nasjonalistiske ungdomsmiljøer i Brumunddal, Vennesla og Manglerud/Nordstrand i Oslo. Erfaringene derfra bidro til å prege tenkningen til initiativtakerne bak Exit-prosjektet. Veiledningstjenesten for lokalt arbeid mot rasisme og fremmedfiendtlighet Et viktig ledd i denne prosessen var også opprettelsen i 1996 av den tverrfaglige Veiledningstjenesten for lokalt arbeid mot rasisme og fremmedfiendtlighet, som ble administrert av Utlendingsdirektoratet under daværende Kommunal- og arbeidsdepartementet. Veiledningstjenesten var et direkte resultat av de gode erfaringene fra Aksjonsplan Brumunddal med å gjøre bruk av eksterne ressurspersoner som rådgivere. Gruppen besto av rundt 20 personer med ekspertise på ulike sider ved problematikken halvparten forskere, halvparten praktikere (bl.a. politifolk, ungdomsarbeidere og lærere). Det var blant noen av disse personene i dette tverrfaglige miljøet (særlig Tore Bjørgo, Magnus Betten, Bjørn Øvrum og til dels Yngve Carlsson) at ideene ble utviklet til det som senere ble prosjekt Exit. Veiledningstjenesten spilte også en viss retningsgivende rolle i forbindelse med oppstarten av Nordstrandprosjektet i februar 1996, hvor nettopp avhopperarbeid ble et sentralt ledd i arbeidet. Veiledningstjenesten har også bidratt til å stimulere de involverte forskernes interesse for aksjonsforskning, og for å finne praktiske anvendelser for sin kunnskap. (Se ytterligere diskusjon om forholdet mellom Exit og Veiledningstjenesten mot slutten av rapporten.) Kap SENTRALE ENKELTPERSONER Politiavdelingsjef Magnus Betten og politioverkonstabel Bjørn Øvrum fra Manglerud politistasjons forebyggende tjeneste var sentrale aktører i forbindelse med planleggingen av Exit. De var pionerer når det gjaldt systematisk satsing på å få ungdom ut av rasistiske miljøer, og gjorde aktivt bruk av foreldre som ressurs i dette arbeidet. Politistasjonens satsing på problemorientert politiarbeid gikk ut på å kombinere forskningsbasert fenomenkunnskap med lokalkunnskap. Dette gav et godt grunnlag for å utvikle et nært samarbeid med forskningsmiljøene på feltet. Bjørn Øvrum har i særlig grad bidratt med metode- og modellutvikling. Hans modell for bekymringssamtalen, som opprinnelig ble utviklet med sikte på å få ungdom ut av rasistiske miljøer, er nå tatt i bruk av politi og andre etater (bl.a. skole og barnevern) over hele landet. Øvrum har også spilt en viktig rolle som formidler av kunnskap og metoder på dette feltet. Politibetjent/spesialmedarbeider Turid Welo var også en meget sentral person i politiets arbeid med ungdom på Nordstrand. Tore Bjørgo har vært den faglige drivkraften bak prosjektet, dels gjennom utvikling av problemanalysen som lå til grunn for fokuseringen på avhoppere, og dels som initiator av aktiviteter. På bakgrunn av sin forskning ble han også ofte brukt som foredragsholder og kursleder i forbindelse med oppblomstringen av rasistiske og nasjonalistiske miljøer i flere norske lokalsamfunn på midten av 90-tallet. Særlig i årene i 1995 og 1996 misjonerte han overfor en rekke ulike sentrale og lokale etater og målgrupper for en satsing på å bistå 17

18 avhoppere fra rasistiske miljøer. Første gang var på et seminar arrangert av Øvre Eiker kommune 6. september 1995 i kjølvannet av den såkalte nazikonserten i Hokksund 22. juli. Et mer utviklet konsept ble presentert på Nordstrand bydels Kartleggings- og mobiliseringsseminar 15. og 16. februar I 1996 innledet han også et samarbeid med Vågsbygd politistasjon og Kristiansand kommune i forbindelse med stadige sammenstøt mellom gjenger som ble betegnet som henholdsvis nynazister og antirasister. Bjørgo holdt i denne forbindelse flere runder med kurs og foredrag for lokale etater, fagfolk og foreldre. Igjen ble det fokusert sterkt på å bruke foreldre som ressurs for å få barna deres ut av det rasistiske miljøet. På et informasjonsmøte 17. september, med bl.a. foreldre til 15 barn med tilknytning til rasistiske/nasjonalistiske miljøer, ble det besluttet å etablere to nettverksgrupper for foreldre med barn i det rasistiske miljøet i Vågsbygd. Regionsekretær Else Berge Løland for Organisasjonen for Voksne for Barn tok ansvaret med å drive gruppen, i samarbeid med politiet. Hun ble en meget sentral person i det tverretatlige samarbeidet overfor de voldelige ungdomsmiljøene i og rundt Kristiansand. Det er også relevant i denne sammenheng at foreldregruppene i Kristiansand siden kom til å utgjøre hovedgrunnlaget for delprosjektet: Etablering av foreldrenettverk i prosjekt Exit. Det kan også nevnes at Tore Bjørgo, Yngve Carlsson og en ung avhopper fra nasjonalistmiljøet høsten 1996 var med på å formidle kunnskap og strategier for å løse opp rasistiske miljøer i Stokke kommune og Vestfold fylke. Denne kontakten førte til at Kirkens Bymisjon i Tønsberg på et noe senere tidspunkt ble med i forprosjektgruppen for det som etter hvert ble prosjekt Exit, og senere i referansegruppen for prosjektet. Da Ronald Pedersen ble ansatt som daglig leder av Prosjekt Exit fra høsten 1997, hadde han med seg en solid faglig bakgrunn fra sitt arbeid som utekontakt i Øvre Eiker, hvor han særlig hadde relevant erfaring fra arbeid med ungdom i det lokale rasistiske ungdomsmiljøet. Han bidro ikke minst med å knytte Exit-prosjektet opp mot det sosialfaglige miljøet. Fra senhøsten 1997 ble også ex-nazisten Kent Lindahl, som senere ble leder for Exit i Sverige, en viktig ressursperson. Med sin personlige bakgrunn og erfaringer fra arbeide med å få nazister ut av miljøet i Sverige, ble han en viktig bidragsyter også til det norske arbeidet. To-tre andre avhoppere, som skal få være anonyme i denne sammenheng, har også kommet med svært viktige bidrag både når det gjelder problemforståelse og forslag til tiltak. Kulturkonsulent Petter Bærum ved Nordstrand bydelsadministrasjon var også med i den forberedende fasen av prosjektet våren I egenskap av koordinator for bydelens satsing på arbeid med å løse opp nasjonalistmiljøet var han også sterkt involvert i bl.a. arbeid med foreldregrupper og direkte tiltak overfor ungdom, bl.a. ekstremturene. Han var også medlem av Exits referansegruppe. KAP. 2 PROSJEKTET 2. 1 Innledning: Etableringen av prosjekt Exit 18

19 Den direkte utløsende faktor til opprettelsen av Exit, var den tidligere omtalte arrestasjonen av 78 nasjonalister i det såkalte Nasjonalisthuset i bydelen Torshov i Oslo i februar De fleste var ungdommer mellom 15 og 20 år, og et relativt stort antall av dem kom fra Oslo syd, og særlig fra Nordstrand. Politiet rykket inn etter at det ble skutt mot antirasistiske demonstranter som gikk forbi, og fant store mengder våpen og høyreekstremt propagandamateriale. Mange foreldre ble sterkt sjokkert over å bli kontaktet av politiet og senere vist på et foreldremøte hva barna deres var involvert i. Enkelte foreldre kontaktet også forsker Tore Bjørgo ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, som på dette tidspunktet var godt kjent i media gjennom egen forskning som ekspert på rasistiske og nasjonalistiske ungdomsmiljøer. De bad om råd: Vi ante ikke at sønnen vår var med på dette. Hva skal vi gjøre for å få ham ut? Vi kan jo ikke akkurat snakke med naboer og kolleger om at sønnen vår har blitt nynazist. Bjørgos forslag var at de burde gå sammen med andre foreldre i samme situasjon og danne en foreldregruppe. I denne forbindelse skrev han til politimesteren i Oslo og foreslo at Oslo Politikammer skulle ta initiativ til å samle foreldrene til de arresterte ungdommene. I svaret fra politimesteren fikk han opplyst at forebyggende tjeneste ved Manglerud politistasjon allerede var i gang med dette arbeidet. Bjørgo etablerte deretter kontakt med politiavdelingssjef Magnus Betten og politioverkonstabel Bjørn Øvrum ved Manglerud politistasjon, og utviklet et konsept for et Nettverk for foreldre med barn i rasistiske miljøer. I desember 1995 søkte Bjørgo, Betten og Øvrum om finansiell bistand til et slikt prosjekt fra Justisdepartementet. Fokuseringen på foreldrenettverk i søknaden til Justisdepartementet må forstås på bakgrunn av den betydning initiativtakerne på dette tidspunktet tilla foreldrenes rolle og muligheter til å bidra til å få sine barn ut av miljøene særlig på bakgrunn av de gode erfaringene som var gjort med en foreldregruppe i Manglerud politidistrikts bydeler i 1995 (jmf. Kap. 1 s. 5). Det drøyde imidlertid med å få svar på søknaden. I mars 1996 fikk imidlertid NRK Dagsnytt tilgang til søknaden via departementets postjournal, og gikk ut med en melding om at det nå var opprettet tiltak for avhoppere fra rasistiske grupper og deres foreldre. Dette førte til at flere fortvilte mødre i akutte krisesituasjoner samme dag kontaktet Tore Bjørgo og ba om hjelp med å få sine barn ut av nasjonalistmiljøet. Et resultat var at tre mødre, to utbrytere fra nazimiljøet (den ene hadde nettopp brutt ut), en hjelper for denne avhopperen, og representanter fra forebyggende tjeneste ved Manglerud politistasjon og fra Nordstrand bydelsforvaltning (Petter Bærum) møtte til flere møter på Tore Bjørgos kontor for drøftinger av behov og muligheter. Disse utgjorde med større eller mindre grad av deltakelse en uformell arbeidsgruppe i denne fasen av prosjektet. En av konklusjonene fra disse diskusjonene blant initiativtakerne var at man ikke ønsket å etablere noen ny organisasjon, men ville heller knytte seg som et prosjekt til en eksisterende humanitær organisasjon. Både Organisasjonen Voksne for Barn (VfB) og Barn og Unges kontakttelefon under Oslo Røde Kors ble kontaktet. VfB var interessant på grunn av organisasjonens erfaring med foreldrearbeid, mens Røde Kors ble ansett som en interessant samarbeidspartner pga. organisasjonens ungdomsarbeid og kontaktflaten til barn og unge gjennom kontakttelefonen. På basis av responsen ble det i slutten av mars 1996 innledet et formelt samarbeid med Voksne for Barn. Bjørgo holdt senere kurs for betjeningen av VfBs Bekymringstelefon om avhopperproblematikk. Sommeren 1996 utgav VfBs tidsskrift Sinnets Helse et temanummer om Fanget av gjengen, som bl.a. inneholdt sammendrag av 19

20 Bjørgos forskning om veier inn og ut av voldelige grupper, og intervju med en fersk avhopper fra nasjonalistmiljøet. I august 1996 kom det tilsagn fra Justisdepartementet om kr til prosjektet Nettverk for foreldre med barn i rasistiske miljøer. I tillegg bevilget Utlendingsdirektoratet, som tidlig hadde fattet interesse for prosjektet, kr til et forprosjekt for å utvikle en mer gjennomarbeidet prosjektbeskrivelse. Samtidig tok UDI på seg oppgaven med å samordne en tverrdepartemental samfinansiering. Det ble nedsatt en forprosjektgruppe som besto av Randi Talseth (generalsekretær, Organisasjonen Voksne for Barn), Tore Bjørgo (forsker, NUPI), Magnus Betten (politiavdelingssjef, Manglerud politistasjon), Bjørn Øvrum (politioverkonstabel, Manglerud politistasjon), Petter Bærum (kulturkonsulent, Nordstrand Bydelsforvaltning), Beate Kaupang (Vestfold Fylkeskommune), Terje Bang (Kirkens Bymisjon i Tønsberg), Else Berg Løland (regionleder Organisasjonen Voksne for Barn, Kristiansand) og Nina Solberg (i firmaet Sirvente, som utviklet søknaden). Arbeidet i denne gruppen pågikk frem til februar 1997, da en søknad om samfinansiering av et prosjekt på nær 3 millioner kroner fordelt over en treårsperiode ble sendt til Barne- og familiedepartementet, Justisdepartementet, Kirkeutdannings- og forskningsdepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet og Utlendingsdirektoratet. Med hjelp fra UDI ble det i løpet av våren 1997 sydd sammen en pakke hvor til slutt Barne- og familiedepartementet, Justisdepartementet og Utlendingsdirektoratet sammen ble enige om å finansiere prosjektet. Den offisielle tittelen på prosjektet var Tiltak for unge med tilknytning til rasistiske og ekstreme nasjonalistiske miljøer. Finansieringskildene poengterte imidlertid sterkt at dette var et utviklingsprosjekt begrenset til tre år. Budsjettet ble også skåret ned med en tredjedel. Til sammen la dette viktige føringer på hvordan prosjektet skulle utvikle seg. Kap Prosjektbeskrivelse I dette kapitlet beskrives prosjektet med utgangspunkt i prosjektsøknaden datert 10. februar 1997 samt i Tilleggsmomenter vedr. Søknad om tilskudd til tiltak for unge med tilknytning til rasistiske og ekstreme nasjonalistiske miljøer av 15. april Presentasjonen er bygget rundt følgende hovedpunkter i prosjektdokumentet: Formål Organisering Tiltak Fremdrift Ressursbehov Kap FORMÅL Prosjektets formål er å utvikle strategier og tiltak som bidrar til at ungdom som deltar i rasistiske og ekstreme nasjonalistiske miljøer, kommer seg raskest mulig ut. Hovedfokus ligger på strategier og tiltak som kan bidra til rehabilitering og tilbakeføring av ungdom til normale nettverk. I tillegg skal generelle forebyggende tiltak som kan bidra til å hindre rekruttering til disse miljøene inkluderes i prosjektet. 20