Ruslevenner på Songdalstunet

Transkript

1 Publisert v/ fagkonsulent/spes.ergoterapeut Inger Lise Markussen Ruslevenner på Songdalstunet Beskrivelse av erfaringer fra to års samarbeid mellom frivillige og beboere med demens. Fra ide til varig aktivitet.

2 Innholdsfortegnelse 1.0 INNLEDNING FAG- OG TJENESTEUTVIKLING MÅLET FAKTA OM DEMENS Forekomst i Songdalen KUNNSKAPSBASERT PRAKSIS POLITISKE FØRINGER RUSLEVENNER - FRA IDE TIL VARIG PRAKSIS Forberedelsesfasen Planleggingsfasen Utførelsesfasen Rekruttering av frivillige Informasjon til personalet på boenheten Informasjon til beboere og pårørende Det første planleggingsmøtet Opplæring De første rusleturene Kontrollfasen Standardiserings- og oppfølgingsfasen Standardisering av opplegget Oppfølging individuelt og i samarbeidsmøter SUKSESSFAKTORER Konkret arbeidsoppgave Gruppetilhørighet Struktur på samlingene hver gang Medbestemmelse Forankring hos ansatte og ledelsen Opplæring før oppstart og underveis Sette pris på de frivillige Frivilligsentralens ansvar for rekruttering KRITISKE FAKTORER STATUS PR. AUGUST KILDER Vedlegg 1 Notat til organisasjonene i kommunen Vedlegg 2 Eksempler på temaer i opplæring av ruslevenner

3 1.0 INNLEDNING Starten på Ruslevenn-satsningen kom fra et ønske om å kunne tilby beboere med langtkommen demens mer systematisk fysisk aktivitet og mulighet for å komme ut. Frivilligsentralen hadde samtidig et ønske om å bidra mer til beboerne på Songdalstunet, og hadde behov for å få konkrete oppgaver. Ruslevennene ble et samarbeidsprosjekt mellom Songdalstunet, som er et Demensfyrtårn knyttet til Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester, og Frivilligsentralen i Songdalen. Planleggingen og oppstarten var også en del av et utviklingsarbeid i forbindelse med en deltids videreutdanning i ergoterapi innen allmennhelse som prosjektleder tok skoleåret Kommunene har ansvar for innbyggere som trenger hjelp. Myndighetene har gitt føringer både i lover, forskrifter og i stortingsmeldinger om at folk som ikke klarer seg selv skal ha mulighet til å leve aktive liv med normal døgnrytme, og blant annet ha mulighet til å komme ut. I 2011 sto imidlertid NRK Forbrukerinspektørene og Fagforbundet bak en spørreundersøkelse der 39 % av de sykehjemsansatte svarte at mange sykehjemspasienter aldri kommer ut (NRK, 2011). Før prosjektstart hadde ikke Songdalstunet prosedyrer som sikret at beboere kunne komme ut. Turer ut skjedde sporadisk, noen ganger sammen med pårørende og noen ganger med personalet. De som var aller sykest var sannsynligvis sjeldnest ute, siden de måtte ha følge av en person hele tiden. Gjennom ruslevennprosjektet håpet vi å få i gang et samarbeid med en stabil gruppe frivillige som kunne gi de sykeste beboerne flere muligheter for å komme ut og få gode opplevelser i hverdagen. Det ble rekruttert 8-10 frivillige som ble ruslevenner i januar 2012 til de aller sykeste beboerne. Flere av de frivillige har kommet omtrent hver eneste uke siden oppstarten. Høsten 2013 ble det gjennomført en ny rekrutteringskampanje og nye frivillige meldte seg som ruslevenner til beboere med demens på en annen boenhet. Denne siste gruppen frivillig ser ut til å være like stabile som den første gruppen. 2

4 Mange opplever at det er vanskelig å få nye tiltak til å vare over tid. Siden våre ruslevenner har vært stabile i mer enn to år nå tror vi at erfaringene vi har gjort med rekruttering og oppfølging av frivillige kan være nyttige for andre. Denne erfaringsoppsummeringen beskriver arbeidet fra forberedelsene høsten 2011 og gjennomføringen frem til august 2014 når dette skrives. Beskrivelsene er detaljerte, da kvaliteten i utviklingsarbeid ligger i detaljene. Å rekruttere frivillige handler om å få dekket noen behov hos beboerne, men det handler også i stor grad om hva den frivillige opplever å få igjen for innsatsen. Svein Mollekleiv har ifølge stortingsmeldingen Frivillighet for alle (St.Meld nr 39 ( ) uttalt: Vi må aldri glemme at frivillighetens absolutt største verdi ligger i betydningen organisasjonen har for de involverte. 3

5 2.0 FAG- OG TJENESTEUTVIKLING Denne oppsummeringen er en beskrivelse av rekruttering og oppfølging av frivillige som har påtatt seg å følge beboere med langtkommen demens ut på rusletur, og kan betegnes som tjenesteutvikling. I oppdraget til Utviklingssentrene i Norge står det at Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester skal være pådriver for fag- og tjenesteutvikling. Om fag- og tjenesteutvikling står det: Utviklingsarbeid kan defineres som systematisk virksomhet rettet mot å utvikle eller videreutvikle modeller, prosesser og systemer med den hensikt å forbedre tjenestene. Med modeller mener vi beskrivelser og fremstillinger av innholdet i og organiseringen av tjenestene inkludert lokale retningslinjer, prosedyrer, sjekklister osv. Helsedirektoratet oppfordrer utviklingssentrene til å: - Gjennomføre og være pådriver for utviklingsprosjekter innenfor lokale og nasjonale satsingsområder i samarbeid med aktuelle aktører. - Sikre kunnskapsnivået på prosjektene og alltid søke etter relevant informasjon ved oppstart av nye prosjekter - Dokumentere prosjekter, erfaringer, resultater og modeller. - Formidle og spre prosjekter, erfaringer, resultater og modeller. (Helsedirektoratet, IS-1858, s. 12) 3.0 MÅLET Sikre at beboere med langtkommen demens får mulighet til å være ute i frisk luft, med følge av frivillige medarbeidere. Sikre god oppfølging av de frivillige. 4

6 4.0 FAKTA OM DEMENS Demens er en tilstand som kan komme av flere ulike sykdommer. Mest kjent er Alzheimers sykdom, og ca. 70 % av alle som har demens har denne sykdommen. Demens kan også komme etter hjerneslag hvis det har rammet spesifikke områder i hjernen. Levy Legemesykdom gir demens, og det er en viss forekomst av pannelappsdemens. Disse to siste sykdommene har et litt annerledes symptombilde enn demens ved alzheimers sykdom (Engedal & Haugen, 2006). Faren for å få demens øker jo eldre man blir. Demens er en tilstand som preges av dårlig hukommelse, svikt i andre kognitive funksjoner som for eksempel dømmekraft eller planlegging og ofte en eller annen form for endret emosjonell tilstand. Dette er kroniske og ofte progredierende tilstander. I gjennomsnitt lever personer med sin demenslidelse i år, men det er store individuelle forskjeller. De fleste som rammes er over 80 år, men det er også en del yngre personer som får demens. Det er ca personer med demens i Norge. Av disse bor noe over halvparten i eget hjem, og resten bor i omsorgsboliger eller i institusjon (ibid). 4.1 Forekomst i Songdalen Det er ingen sikre tall for forekomst i Songdalen kommune. Dersom kommunen har en forekomst av demens omtrent som gjennomsnittet i Norge, kan det bety at ca personer er rammet av demens. Songdalstunet har flere omsorgsboliger, ett bofellesskap og en sykehjemsenhet. Svært mange av beboerne i disse boligene har en demenssykdom. Men flere personer med demens bor også i egen bolig i kommunen. Ved prosjektstart bodde 12 personer på skjermet enhet og 9 personer i et bofellesskap tilrettelagt for personer med demens. 5

7 5.0 KUNNSKAPSBASERT PRAKSIS Utvikling av et nytt tiltak må være kunnskapsbasert. Forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap og brukerkunnskap samt brukermedvirkning tilpasset den aktuelle situasjonen er det beste faglige grunnlaget (Kunnskapsbasertpraksis.no, 2011). Ruslevenn-prosjektet bygger på bred faglig kunnskap: Viktigheten av, og retten til aktivitet på egne premisser, faren for aktivitetsdeprivasjon når man bor i institusjon, miljøbehandlingsprinsipper i demensomsorgen, menneskets generelle fysiologiske behov, prinsipper for brukermedvirkning samt andres erfaringer med organisering av frivillig virksomhet. Forskningsfeltet aktivitetsvitenskap ser på menneskelig aktivitet fra ulike synsvinkler, også kulturelle og politiske. Et viktig perspektiv i aktivitetsvitenskap er at alle mennesker skal ha like muligheter slik at de kan få utviklet sitt potensiale. Dette vil si at alle mennesker har rett til aktivitet på egne premisser (på engelsk: occupational justice) (Christiansen & Townsend, 2010). Personer med demens er avhengig av andre for å kunne bruke sitt potensiale og oppleve gode øyeblikk (Engedal & Haugen, 2006). Aktivitetsdeprivasjon er et begrep som handler om at faktorer i omgivelsene hindrer en person i å delta i aktiviteter som er nødvendige for ens velvære mentalt, fysisk eller på andre måter. Dette kan skyldes økonomiske, sosiale, miljømessige og politiske faktorer som vedkommende ikke kan kontrollere selv (Whiteford, 2010). Miljøbehandling bygger på at personer med demens er mye mer enn sin svikt og må få mulighet til å bruke sine evner. Ett av elementene i miljøbehandling er at omgivelsene må legges til rette slik at den personen som er syk kan mestre ulike situasjoner best mulig (Wogn-Henriksen, 2007). Sansehage er en del av omgivelsene til personer med demens. Marit Kirkevold og Marianne Thorsen Gonzalez har publisert en litteraturstudie der de konkluderer med at sansehager synes å ha positiv effekt på livskvalitet til personer med demens (Kirkevold et al. 2012). 6

8 Det er allment kjent at fysisk aktivitet bidrar til bedret blodomløp, opprettholder muskelstyrke og balanse og bidrar til naturlig tretthet. Det er også kjent at mennesket har behov for dagslys for å opprettholde en normale døgnrytme (Johnsen, 2006). Både beboerne, deres pårørende, de frivillige og personalet ble definert som brukere i prosjektet og skulle ha innflytelse på utformingen. Opplevelsen av å ha innflytelse på sine omgivelser fremheves som grunnleggende for det enkelte menneskes trivsel og livskvalitet, og kvaliteten i det mellommenneskelige møtet fremheves som særlig viktig (Hove, 2002; Askheim & Starrin, 2007). Metoder for samarbeid med frivillige er det lite forskning på, men det er mye å lære av andres erfaringer. Kirkens bymisjon i Oslo utarbeidet en Verktøyhåndbok for rekruttering og oppfølging av frivillige (Hotvedt, 2000). Denne ble brukt i vårt prosjekt. Flere erfaringsrapporter ble også brukt som kunnskapsgrunnlag i arbeidet. Blant annet en dansk erfaringsrapport fra ulike prosjekter i 19 kommuner i Danmark (Lundgaard Konsulenterne, 2011), evalueringen av et prosjekt på et sykehjem ved Høgskolen i Østfold i 2005 (Hansen, 2005) og erfaringsrapporten fra Løvåsen undervisningssykehjem i Bergen (Kristensen, 2008). Verdighetssenteret i Bergen har også publisert flere artikler om emnet (Nybø & Hillestad, 2011). Anbefalingene fra alle disse kildene er sammenfallende, og går i hovedtrekk ut på at frivillighet ikke kommer av seg selv. Det er nødvendig med god rekruttering, organisering, opplæring og oppfølging av de frivillige. Når det gjelder de frivillige medarbeideres motivasjon, er den oftest knyttet til de meningsfylte oppgavene i starten, mens senere blir det også viktig med det sosiale fellesskapet (Hansen, 2005). 6.0 POLITISKE FØRINGER De senere årene har det kommet mange signaler både fra politisk og faglig hold at det er behov for å se de fremtidige utfordringene innen helse- og omsorgsfeltet som et felles ansvar. Både det offentlige, nærmiljøet gjennom næringsliv og frivillig virksomhet samt 7

9 familiene og den enkelte må finne gode løsninger sammen. Noen av de store utfordringene i vårt samfunn er ensomhet og inaktivitet. Samarbeid med frivillige kan være en viktig strategi for å bedre forholdene. En finner tydelige føringer for verdien av god samhandling med frivillige blant annet i NOU 2011:11 Innovasjon i omsorg, som igjen la grunnlaget for den nye omsorgsmeldingen, Morgendagens omsorg (Meld. St. 29, ). Nasjonal helse- og omsorgsplan (Meld.St.16, ) omtaler innsats fra frivillige som særlig viktig fordi det blant annet kan gi mulighet for nytekning og kreativitet, og Folkehelsemeldingen (Meld. St. 34, )omtaler frivillighet som en folkehelseressurs. Frivillig innsats kan altså bidra til økt livskvalitet for den som mottar hjelpen, og den kan være helsefremmende for den frivillige. En vinn-vinn-situasjon. Songdalen for livskvalitet er kommunens visjon. Visjonen gjelder alle innbyggerne, også de som er hardeste rammet av demens. Verdighetsgarantien i 3 c sier at tjenestetilbudet i kommunene skal legge til rette for at følgende hensyn ivaretas: Et mest mulig normalt liv, normal døgnrytme og adgang til å komme ut (Verdighetsgarantien, 2011) og kvalitetsforskriften for pleie- og omsorgstjenesten pålegger tjenesten å nedfelle skriftlige prosedyrer som sikrer at brukerne får tilfredsstilt behovet for tilpassede aktiviteter (Helse- og omsorgsdepartementet, 2003). Vår ruslevenn-satsning har på bakgrunn av dette også en solid politisk plattform. Det er noen utfordringer i det å samarbeide med frivillige. KS har utarbeidet en rapport i år; Velferd i nytt terreng (KS-rapport R-7940, 2014), som lister opp fem viktige områder: avklaring av grenseflaten mellom oppgaver utført av frivillige eller sosiale entreprenører og kommunen styring og ledelse strategisk og o erativt lederniva i kommunen rekruttering, opplæring, veiledning og oppfølging av frivillige juridiske utfordringer 8

10 7.0 RUSLEVENNER - FRA IDE TIL VARIG PRAKSIS Kunnskapssenterets Metode for kvalitetsutvikling, Demings sirkel (Kunnskapssenteret, 2011) ble brukt som hjelp til å systematisere prosessen og fremdriften i prosjektet. Modellen illustrerer fem faser som danner en sirkel. Dette synliggjør at utviklingsarbeid består av faser man må følge for å sikre kvaliteten i prosjektet. Fasene handler om å forberede, planlegge, utføre, kontrollere, standardisere og følge opp. Siden vi har gode erfaringer med å bruke denne enkle strukturen, vil våre konkrete erfaringer presenteres systematisk nedenfor i forhold til de ulike fasene. 7.1 Forberedelsesfasen Høsten 2011 var det uformelle samtaler med ledere i Helse- og omsorgsenheten og leder på Frivilligsentralen om det å rekruttere nye frivillige, og i januar 2012 ble prosjektet formelt forankret i Helse- og omsorgsenhetens ledergruppe. Beboernes behov for å komme mer ut, og kommunens ansvar for å legge til rette for dette var erkjent i ledergruppen, og det var stor støtte til forslaget om et samarbeid mellom boenheten og Frivilligsentralen. Personalet på boenheten ble også informert, og støttet forslaget. En liten prosjektgruppe ble etablert med leder for Frivilligsentralen, gruppeleder for boenheten og fagkonsulent i Utviklingssenteret for sykehjem og hjemmetjenester. Sistnevnte ble prosjektleder. 7.2 Planleggingsfasen På bakgrunn av anbefalinger fra blant annet Kirkens bymisjon i Oslo, valgte vi å rekruttere frivillige til et helt konkret oppdrag, nemlig å komme en gang i uken og følge en fast beboer ut i sansehagen. Hver frivillige skulle bli kjent med sin beboer for å skape trygghet for begge parter. 9

11 De beboerne som i første omgang ble prioritert til å være med i prosjektet var de som kunne gå ved egen hjelp. De har behov for å være i bevegelse og det er viktig å opprettholde deres fysiske funksjon. Gruppeleder tok ansvar for å informere pårørende om prosjektet, og hun og prosjektleder skulle i fellesskap informere ansatte. De frivillige skulle registreres på Frivilligsenteralen på linje med andre frivillige, hvilket innebar at leder for Frivilligsentralen ville ta ansvar for å inngå avtale med hver enkelt, sørge for fremmøteliste og registrere timebruken. Vi ønsket også å registrere hvor mange timer vi som ansatte brukte på planlegging og gjennomføring i prosjektet slik at vi kunne få oversikt over ressursbruken for lønnede medarbeidere. Frivilligsentralen ønsket å ta ansvar for informasjons- og rekrutterings-kampanjen. 7.3 Utførelsesfasen Utførelsen startet med rekrutteringskampanjen, fortsatte med opplegget for informasjon og opplæring og deretter igangsetting av de konkrete rusleturene ut i sansehagen Rekruttering av frivillige Frivilligsentralen har åpent hus hver mandag der mange av de faste frivillige medarbeiderne møtes til en kopp kaffe og informasjon om ulike temaer. En mandag vinteren 2012 ble det annonsert i lokalavisen at fagkonsulent i Utviklingssenteret for sykehjem og hjemmetjenester skulle komme og fortelle om demensomsorgen i kommunen. Der ble det informert om de uferdige tankene om ruslevenner, og de fremmøtte syntes dette var positivt. De støttet tanken om å prøve å få det til. Prosessen for rekruttering ble planlagt i prosjektgruppen, mens Frivilligsentralen tok hele ansvaret for gjennomføringen. Første steg var å invitere til et uforpliktende informasjonsmøte om Prosjekt Ruslevenn på Frivilligsentralen, der vi snakket om ideen og viste filmen Gyldne øyeblikk (Geria, 2010). Filmen handler om miljøbehandling for 10

12 personer med demens på sykehjem. Det ble også utarbeidet et informasjonsskriv om prosjektet som kunne leses opp på ulike tilstelninger i de aktuelle frivillige organisasjonene, blant andre Pensjonistforeningen (vedlegg 1). Frivilligsentralens leder og noen frivillige gjennomførte markedsføringen gjennom: Annonse på kommunens informasjonsside i lokalavisen Plakat som ble slått opp i nærområdet og på sykehjemmet Informasjonstekst som rullet på Rådhustorgets info-skjerm (skjermen er synlig for brukere av rådhuset og biblioteket) Tekst som sto fremst på kommunens internettsider i mange dager Innlegg på Facebook Personlig kontakt med personer som kunne være aktuelle Det møtte 15 personer på informasjonsmøtet i februar. Seks av disse skrev seg opp på listen over interesserte, og flere meldte seg senere. Tre av de interesserte var ikke kjent med Frivilligsentralen fra før. Det ble rekruttert til sammen 10 frivillige som var interessert i å vite mer om prosjektet. To av disse ønsket å være reserver Informasjon til personalet på boenheten For å lykkes med prosjektet måtte alle ansatte på boenheten også være klar over at dette kom til å skje, vite hvordan de skulle møte de frivillige og hvordan de skulle forberede beboerne. Undertegnede og gruppeleder tok ansvar for å informere om dette i alle sammenhengene der personalet var samlet, gjennom flere uker. Ansatte går i turnus og 11

13 svært mange har deltidsstillinger, så informasjon måtte gjentas ofte for å sikre at så mange som mulig fikk den med seg. Det var viktig å sørge for at Ruslevenn-prosjektet kom godt i gang uten at andre ting tok oppmerksomheten. Det ble derfor informert om at ingen ansatte måtte be de frivillige om å gjøre noe annet enn det som var avtalt Informasjon til beboere og pårørende Beboerne ble ikke spurt på forhånd om de ville være med i prosjektet. Grunnen er at alle har langtkommen demens og problemer med å forstå og forestille seg hva de får informasjon om, og hukommelsen er svært svekket. Pårørende til de mest aktuelle beboerne ble kontaktet og alle godkjente at deres nære familiemedlem kunne følges ut av en frivillig. De aller fleste godkjente også at de frivillige kunne bli kjent med den enkeltes livshistorieskjema som er oppbevart på boenheten. De pårørende ble oppfordret til å sørge for gode, varme klær, votter, lue og skjerf samt skikkelig fottøy. De som er veldig glad i å være ute måtte også ha regntøy og langstøvler tilgjengelig. Informasjonen til og medvirkningen fra den enkelte beboer måtte skje helt konkret ved at den frivillige kommer og tilbyr å gå en tur. Møtet mellom den enkelte beboer og den frivillige er sannhetens øyeblikk, og beboerens vilje der og da til å være med eller ikke blir deres måte å medvirke på Det første planleggingsmøtet Det møtte 9 frivillige til det første planleggingsmøtet. Gruppeleder, leder for Frivilligsentralen og prosjektleder var også tilstede. Avdelingssykepleieren var med på begynnelsen av møtet og ga inspirerende støtte til tiltaket og takket de frivillige som stilte opp. Dette planleggingsmøtet var et viktig element for å sikre medvirkning både fra de frivillige og personalet. Møtet gikk ut på å planlegge hva rusleturene skulle gå ut på, hvordan vi konkret skulle komme i gang, hvilket tidspunkt som passet best for alle, hvor ofte de frivillige hadde mulighet til å komme, hvordan sikre forutsigbarhet for både boenheten, beboerne og de 12

14 frivillige, og hva slags opplæring de kunne trenge for å føle seg trygge på oppgaven. De frivillige skrev under helse- og omsorgstjenestens taushetsløfte. Det ble bestemt at rusleturene skulle starte en onsdag formiddag rett etter påske, og fortsette hver onsdag fremover. Leder for Frivilligsentralen hadde laget et skjema der de frivillige krysset av på hvilke dager de kunne komme de første ukene fremover. Tanken var at personalet på boenheten skulle vite fra gang til gang hvilke av de frivillige som kom fra gang til gang, for å sikre forutsigbarhet. De frivillig hadde svært ulike erfaringer med personer med demens. Noen hadde ingen erfaring, mens andre hadde enten vært pårørende eller hadde jobbet på sykehjemmet og kjente til en del problemstillinger. Opplæring før oppstart ble planlagt til fire timer fordelt på to dager og den siste opplæringsdagen skulle inneholde omvisning i sansehagen og besøk på boenheten. Det var bestemt før rekrutteringen at den enkelte frivillige skulle bli kjent med en fast beboer. Forslaget om hvem som skulle følge hvem ble laget etter at de frivillige hadde vært på besøk på boenheten. Gru eleder tok ansvar for å finne rett beboer til rett ruslevenn. Det var enighet om at alt ved dette tiltaket skulle evalueres etter noen uker Opplæring Prosjektleder hadde ansvar for opplæringen. Det ble ikke brukt tid på sykdomslære. Det er ikke så viktig å kunne detaljer om sykdomsprosessene i hjernen. De fikk derfor utdelt heftet Hva er demens (Aldring og helse, 2009), slik at de som var interessert kunne lese om de ulike sykdommene på egen hånd. Det er mye viktigere å få forståelse for hvordan demenslidelser kan komme til uttrykk gjennom forskjellige former for adferd og hvordan vi best kan forstå den som er syk. Kommunikasjon ble derfor det mest sentrale temaet. Kommunikasjon med personer som er hardt rammet av demenssykdom er utfordrende. Demenslidelsene fører ofte til vansker med å forstå ord, mens å forstå konkrete ting 13

15 eller situasjoner kan være enklere. For eksempel kan en person med langtkommen demens kanskje ikke forstå setningen Vil du være med på tur?, men dersom man selv har yttertøy på og viser frem hennes/hans yttertøy og utesko, gir det personen et konkret synsinntrykk som kan gi assosiasjoner til å gå tur. Da først får personen mulighet til å forstå med flere av sine sanser hva som skjer og kan ta stilling til om han/hun vil være med eller ikke. Det neste temaet på opplæringsdagene var hvorfor bruke sansehagen og hvilke muligheter som er der. De frivillige foreslo flere ulike ting, som å spille gitar og synge, tenne bål på nyinnkjøpt bålpanne, steke vafler, rake og luke, vandre rundt og snakke om det de ser osv. De snakket om hva de kunne gjøre dersom det var veldig kaldt eller mye regn, og hvordan de skulle håndtere situasjonen dersom beboeren ikke ville være med ut. Vedlegg 2 viser oversikt over aktuelle temaer i opplæringen. Alle de frivillige var spente før besøket på boenheten. Personalet var også spente, og ikke minst vi som var ansvarlige for hele prosjektet. Noen av de frivillige grudde seg litt. Gruppeleder hadde dekket på i stuen med pene kopper, påskepynt og påskegodt. Vi var svært mange som besøkte boenheten den dagen, og alle satt i ring rundt salongbordet sammen med beboerne som var aktuelle for å få en ruslevenn. De fleste andre hvilte middag på rommene sine. Vi drakk kaffe, sang allsanger og kastet ballong. Så hadde vi en presentasjonsrunde for å høre navnene til hverandre. Det ble en veldig god stemning, og de frivillige fikk en god opplevelse. Flere sa spontant etterpå at de gledet seg til begynne De første rusleturene Det møtte opp 8 ruslevenner på den første onsdagen etter påske. Leder for Frivilligsentralen hadde laget fine navneskilt til hver ruslevenn. Personalet på boenheten hadde funnet frem yttertøy og gode sko til den enkelte beboer. Fire beboere ble med ut. En beboer ville ikke stå opp, så hun fikk besøk på rommet. En 14

16 annen hadde sovet veldig dårlig om natten og var i dårlig form, men hun ble med på en lengre tur innendørs etter hvert. Totalt fikk 6 beboere besøk den dagen. To av de frivillige valgte å skru sammen bålpannen og tente bål i stedet for å følge beboere. Etter å ha vandret litt i hagen satt alle sammen i hagestuen med pledd over bena, drakk kaffe og varm saft, og pratet og sang. Det ble opplevd som en god start. De to neste onsdagene var været veldig dårlig, men siden det var hyggelige arrangementer i kafeteriaen fulgte de beboeren til arrangementet i stedet for å gå ut. Onsdagen deretter var det strålende vær, og beboerne virket veldig glade for å være ute i den deilige luften. Selv hun som først ikke ville stå opp denne dagen koste seg da hun endelig kom ut. Første gang var både leder for Frivilligsentralen og undertegnede med hele tiden. De siste gangene har enten hun eller undertegnede møtt ruslevennene på fremmøtetidspunktet, og vært med en kortere periode. Gruppeleder tok ansvar for å informere personalet, og i tillegg møtte prosjektleder opp på morgenrapportene en del onsdager for å ytterligere minne om at Ruslevennene kom den dagen. Beboerne har svært forskjellige ønsker når de kommer ut i hagen, og ruslevennene ble raskt flinke til å følge den enkeltes initiativ. De ble gradvis mer selvstendige og trygge på det de skulle gjøre. 15

17 16

18 7.4 Kontrollfasen Etter den første innkjøringsfasen gjorde vi en enkel evaluering som tydet på at det meste hadde gått etter planen. Prosjektet kom i gang fordi de fleste beboerne var sjelden ute, og det har ført til ønsket forbedring når det gjelder å øke beboernes mulighet for å være ute i frisk luft. De frivillige ble raskt flinke til å oppnå kontakt med beboeren, noe som tyder på at valg av frivillig til den enkelte beboer var vellykket. Begge parter ser ut til å like aktiviteten, og beboerne virker trygge på sine ledsagere. Noen beboere kjenner igjen sin ruslevenn fra gang til gang. Opplæringen som var gitt var nødvendig, men de frivillig ga tilbakemelding på at den kunne vært bedre. Ruslevennene burde fått informasjon om beboernes bakgrunn tidligere, gjennom å få lese livshistorieskjemaet. Det burde også vært gitt mer konkret opplæring i hvordan man følger en beboer, for eksempel hvor mye den enkelte kan klare, hvor mye støtte man skal gi når man følger en person. Vi brukte ikke systematisk kartlegging eller dokumentering av den enkelte beboers uttrykk for trivsel/velvære når de har vært med ut. Beboerne har stort sett vist tegn til trivsel, og ruslevennene har hatt mange fine opplevelser sammen med beboerne. Dersom det er tvil om aktiviteten er et godt tiltak for en beboer kan man bruke kartleggingsverktøy, for eksempel velværeskjemaet utarbeidet av Geria i samarbeid med Audun Myskja (Geria, 2012). I kontrollfasen presiseres det at dokumentasjon er viktig for å synliggjøre effekt, og dermed begrunne behovet for implementering. Det ble ikke funnet troverdige tall i pasientjournalene over hvor mange ganger beboerne hadde vært ute på tur før prosjektstart. Men det kan dokumenteres hvor mange ganger beboere har fått tilbud om å være med på tur med en ruslevenn etter at prosjektet startet. Dokumentasjonen gjøres enkelt ved at den frivillige setter et kryss i en fremmøteliste. De frivillige leverer også inn timeliste til leder for Frivilligsentralen, slik at ruslevennaktiviteten blir rapportert som en del av Frivilligsentralens virksomhet. 17

19 Nedenfor er en sammenligning av hvor mange timer denne første ruslevenngruppen brukte i den første perioden, fra april til desember i 2012 (9 måneder) og hvor mange timer leder for Frivilligsentralen og prosjektleder brukte (fig.1). Fremmøtet blant de frivillige varierte fra 4-8 hver gang. De første månedene var de tilstede 2 timer hver gang, men reduserte til 1,5 time på høsten og vinteren. Diagrammet til venstre i ruten viser at ansatte i institusjonen og Frivilligsentralens leder også brukte en god del timer i oppstartfasen for å bidra til at ruslevennene kom godt i gang. Det var viktig å følge tett opp, høre på erfaringene ruslevennene gjorde fra gang til gang, og delta i samtaler om forbedringer og å sørge for individuell oppfølging. Diagrammet til høyre i figur 1 viser tall fra det neste halvåret, januar til juni 2013 (6 måneder), og viser at ruslevennene fortsatt yter mange timer, mens prosjektleder og leder for Frivilligsentralen kunne redusere noe på timebruken. Når ting fungerer greit, går oppfølgingen i stor grad ut på å møte ruslevennene når de kommer, slå av en kort prat, og å delta på samarbeidsmøtene. Timebruk Ruslevenner Led.Frivillig Prosj.leder apr-des 2012 jan-jun 2013 Fig. 1 18

20 7.5 Standardiserings- og oppfølgingsfasen Siden oppstarten i 2012 og frem til nå i 2014 har de aller fleste ruslevennene kommet hver onsdag, og fulgt sin beboer på tur. En av de frivillig har sluttet og en ny person har begynt. Det er et imponerende fremmøte og de gjør en strålende innsats. Ruslevennene har gitt uttrykk for at det var bra å kunne bli kjent med en fast beboer. Personalet på boenheten er blitt vant til at de kommer, og er stort sett godt forberedt. Ruslevennene sier at de blir godt mottatt av personalet på boenheten. Å være ruslevenn på gode sommerdager er annerledes enn på kalde vinterdager eller våte regnværsdager. Vi har hatt som ambisjon at hver beboer bør ha en rusletur på ca. en halv time. Vinterstid og på regnværsdager blir det derfor innendørs vandring for de fleste. En beboer er unntaket, vedkommende vil gjerne ut nesten uansett vær, og går gjerne lengre turer enn bare ut i sansehagen. Ofte lager ruslevennene en felles samling til slutt enten ute eller i stuen, gjerne med sang, av og til med ballong-trim eller besøk av en hund. Det tas hensyn til individuelle behov, så de som ikke liker å være sammen med mange, finner på noe annet. Dersom beboeren ikke er i form eller ikke vil være med, går den frivillige til en annen beboer, enten på samme boenhet eller på en annen enhet. Dette har skjedd gradvis etter som de frivillige har blitt godt kjent med flere beboere Standardisering av opplegget En viktig standardisering er at gruppen med ruslevenner møtes til samme tid, og besøker beboere på samme boenhet. De frivillige blir dermed godt kjent med hverandre, og de som ikke kommer den dagen blir savnet. De får tid til en prat, og kan legge enkle planer for hva de skal gjøre den dagen avhengig av vær og årstid før de går til boenheten. De har kjøpt jakker med logo fra Frivilligsentralen. Navneskiltene deres ligger lett tilgjengelig ved ekspedisjonen, og beskjeder blir lagt samme sted. Svært ofte blir de møtt av prosjektleder eller leder for Frivilligsentralen til en hyggelig prat når de kommer, men ikke alltid. Det er viktig å møte dem ofte før de går til boenheten, slik at vi 19