INNLEDNING Innledning

Transkript

1 Innledning Denne boka er første bind i en serie som skal dekke både Høvåg og Vestre Moland. Første delen av dette bindet vil være en felles innledningsdel for de to områdene. Fram til 1. januar 1962 var disse egne kommuner, men ble da slått sammen med Lillesand. Dagens Lillesand kommune består altså av Lillesand by, Høvåg og Vestre Moland. Lillesands kommunevåpen et hvitt anker på blå bunn henspeiler ikke bare på sjøfartens betydning. De tre ankerarmene symboliserer at kommunen består av tre deler, de tidligere kommunene Lillesand, Høvåg og Vestre Moland. Kjell Rosenberg har tidligere skrevet om hus og folk i Lillesand by, i boka Lillesand historie I. Mennesker, by og boliger (1990). Nå kommer altså gårds- og slektshistorien for de to tidligere landkommunene som omkranset byen. Gårds- og slektshistorie utgjør en veletablert sjanger innenfor den norske lokalhistoriske litteraturen. Gjennom de siste hundre årene har flertallet av norske kommuner, og tidligere kommuner, fått skrevet sin historie. I 1995 ble det beregnet at sjangeren stod for om lag 65 % av all lokalhistorisk litteratur. 1 Fram til år 2000 var 977 bind gårds- og slektshistorier utgitt i Norge. 2 Utenfor landets grenser har imidlertid sjangeren få paralleller, og er altså langt på vei et særnorsk fenomen. Fra midten av 1900-tallet fikk gårds- og slektshistoriene et mer ensartet og standardisert preg enn tidligere. Særlig redaksjonen i det lokal- og regionalhistoriske tidsskriftet Heimen, anført av Andreas Holmsen og Lars Reinton, ble en viktig drivkraft i dette arbeidet. Via foredrag og artikler ble en hel generasjon av norske bygdebokforfattere skolert i det holmsenske program. Det inneholdt klare anbefalinger om hva bøkene burde inneholde, hvordan de skulle bygges opp, og hvilket kildegrunnlag man burde benytte. Siden den gang har de fleste gårds- og slektshistorier vært bygget over samme lest, selv om stoffomfang og bildebruk varierer mye. Betegnelsen gårds- og slektshistorie har riktig nok ofte vært erstattet med bosetningshistorie i senere tid, gjerne motivert ut fra et ønske om ikke å diskriminere folk utenfor gårdbrukernes rekker. Dessuten har endringene i bosetningsmønsteret opp mot vår tid medført at de færreste nå bor på en gård. På den annen side er disse bøkene, uansett hva man kaller dem, først og fremst historiske framstillinger. Det er fortidas mennesker som står i fokus, og den utviklingen som har ledet fram til forholdene i dag. For bare et par-tre generasjoner siden bodde flertallet av befolkningen på landsbygda, og jord- og skogbruk dominerte som næringsveier. Et gårdsbruk var ikke bare en administrativ enhet i offentlige registre, men i første rekke et bo- og arbeidsfelleskap, vanligvis for en kjernefamilie. I godt over 80 % av det tidsrommet bygdebøkene handler om, perioden fra ca til i dag, bodde det store flertallet av menneskene på et gårdsbruk, eller på husmanns- og strandsitterplasser på deres grunn. At mange fikk sitt viktigste utkomme fra andre næringer, for eksempel sjøfart og fiske, har ingen betydning i denne sammenheng. Med tanke på at bøkene tar opp bosetning i et historisk perspektiv gir betegnelsen gårds- og slektshistorie fortsatt mening. Jeg vil nedenfor, under Eiere og brukere, drøfte nærmere spørsmål knyttet til sosial struktur og kjønn. At bygdebøkene er historiske verk innebærer også at kildegrunnlaget i det alt vesentlige er skriftlig materiale fra fortida. Kirkebøker, manntall, folketellinger, pantebøker, skifteprotokoller og tingbøker er 13

2 Gotisk håndskrift Fram til slutten av 1800-tallet brukte man gotisk håndskrift, som blant annet kjennetegnes av kantete, spisse bokstavformer. Disse skiller seg ganske mye fra dagens latinske bokstaver. Den gotiske håndskriften slo igjennom på 1200-tallet. Bokstavenes utforming endret seg mye gjennom tidene. Det skyldtes at nye stilretninger innen billedkunst og arkitektur, for eksempel renessansen og barokken, også påvirket skriften. Ettersom Norge i flere århundrer var underlagt Danmark, ble skriftkulturen i landet vårt først og fremst påvirket av toneangivende skrivemiljøer i København. Særlig Danske kanselli, som var statens skrivekontor og arkiv, fikk stor innflytelse. Den gotiske håndskriften ble gradvis avløst av latinsk skrift i annen halvdel av 1800-tallet. Vendepunktet tidfestes gjerne til ca Alle kan lære seg å lese gotisk, men her som ellers gjelder det gamle uttrykket øvelse gjør mester. Man vil nokså raskt kunne tyde mye av kirkebøkenes mer eller mindre standardiserte oppsett. Dokumenter i fulltekst, som i pantebøker og skifteprotokoller, er langt mer krevende å lese. Lærebøker fins, og Knut Johannessens Den glemte skriften. Gotisk håndskrift i Norge kan anbefales både til nybegynnere og viderekomne. Bildet viser begynnelsen av et domsbrev fra 1678 ang. ubetalt odelsskatt av gården Kvannes. Håndskriften er svært stilsikker og elegant, utført av en profesjonell skriver, sorenskriveren. Hele første linje er skrevet i en egen stil som kalles kansellifraktur. Den kjennetegnes av store, fete og ekstra utbroderte bokstaver. Vi tar med en transkripsjon av de tre første linjene: Bagge Nielssøn Sorenschriffuer udi Sands och Bringsverdtz Skibreder, Christen Følsvatn, Toesten Biorvatten, Gunder Ombland, Børu Dalen. Stiftamtmannens arkiv, boks 1543, Statsarkivet i Kristiansand. Foto: Terje Sødal de mest sentrale kildene. Eldre generasjoner har fått bredest omtale, og så har det gjerne blitt knappere med opplysninger jo lenger fram mot vår tid man kommer. Slik er det også i bygdebøkene for Høvåg og Vestre Moland. Noen vil kanskje se dette som et paradoks, all den tid de fleste trolig vil være mest interessert i den nære historien, sitt eget og foreldrenes liv, kanskje også besteforeldrenes og oldeforeldrenes. Det fins to gode grunner til at vekten er lagt på den eldre tida. Den første har å gjøre med at vår bevissthet om fortida utvikles på flere ulike nivåer. Som enkeltindivider har vi vår egen personlige historie. Den er individuell, selv om den formes i samspill med andre. Men vi er også del av kollektive felleskap, som eksempelvis kjernefamilie, slekt, lokalsamfunn, by, nasjon. På hvert av disse nivåene vil det alltid være en felles forståelse, i større eller mindre grad, av hva som binder oss sammen. Svaret må alltid søkes i fortida. Det kan neppe være en offentlig oppgave å finansiere framstillinger av den personlige historien, heller ikke den familiære, til tusenvis av nålevende mennesker. Slike historier kjennes best av de som er tettest på. Går vi derimot fem eller ti generasjoner bakover i tid, deler vi forfedre og formødre med hundrevis og tusenvis av andre mennesker. Det er de eldre generasjonene som får størst plass i gårds- og slektshistorien. På den måten vil den enkelte kunne finne igjen sine egne aner og sin egen families fjernere historie, samtidig som mange andre vil kunne gjøre det samme. At man på den måten finner fram til fjernere slektninger, kan kanskje utvikle nye kollektive bevissthetsnivåer? Den andre grunnen har med de skriftlige kildene å gjøre. Før ca brukte man gotisk håndskrift, som få kan lese i dag. Kildene er derfor nokså utilgjengelige for de fleste. Uten leseferdigheter hjelper det lite at kirkebøkene, pantebøkene, skifteprotokollene og tingbøkene nå fins på internett. Det er nemlig scannede versjoner av originalene som er lagt ut. Mer presist har man scannet eldre mikrofilmer av originalene, og kvaliteten på filmene varierer. Dermed vanskeliggjøres lesingen ytterligere. Dessuten er det for mange en utfordring å orientere seg i hva som fins av relevante kilder til det man er på jakt etter. Og materialet er gjerne tidkrevende å gjennomgå. Gårds- og slektshistoriene for Høvåg og Vestre Moland bygger på en systematisk gjennomgang av de mest sentrale kildeseriene. Jeg skal straks gå nærmere inn på disse, og på hvordan framstillingen av hver enkelt gård er ordnet. Men først: skrivemåten av personnavn og stedsnavn. Normalisering av person- og stedsnavn Alle som skal skrive om tida før siste halvdel av 1800-tallet møter raskt på utfordringer når personnavn skal med. I en tid da rettskrivingsnormer var lite utviklet, var det opp til den enkelte å velge skrivemåte. Dermed kunne en og samme person bli skrevet på mange ulike måter. Folk sa trolig Ola, men i 1600-tallskildene kan en for eksempel finne formene Olluff, med og uten dobbeltkonsonant av l og f, og Olleff eller Ollaff, med samme variasjonsmuligheter. Dokumenter og protokoller ble stort sett skrevet av danske embetsmenn og deres tjenere, men også norske skrivere brukte det gamle danske skriftspråket. På 1700-tallet finner en helst den yngre danske formen Ole. Sentrale bokutgivelser, og da særlig biblene og lovbøkene, virket normerende på skriftspråket etter hvert. Og den første utgivelsen som i praksis ble en lærebok i dansk rettskrivning ble gitt ut i Nye lærebøker kom til i det påfølgende århundret, og variasjonsbredden ble stadig mindre. Men det var først i 14

3 andre halvdel av 1800-tallet at ortografien hadde fått et ensartet preg. 3 Skrivemåten av personnavn bød likevel på større utfordringer enn de fleste andre ordgrupper. Mange lokale varianter både av talemålsformer og nedarvede skriftformer gjorde det umulig å vedta hvordan folk skulle skrive navnet sitt. Derfor finner vi i dag både Ola, Olav, Olaf og Ole som vanlige norske fornavn, selv om alle har det samme norrøne opphavet, Óláfr. Navnet er en sammentrekning av to urnordiske ord som betydde henholdsvis forfar og etterkommer. 4 For eldre tid er det nødvendig å normalisere skrivemåten av hvert enkelt navn, altså velge én form og holde seg konsekvent til den. Hvilke kriterier bør en da legge til grunn for valget? Norsk lokalhistorisk institutt anbefaler at man normalisere(r) eldre fornavn i tråd med lokal uttale og navnetradisjoner. All navnenormering, både av person- og stedsnavn, bør ha som grunnleggende prinsipp at man vektlegger lokal, nedarvet uttale og gjengir denne i tråd med dagens skriveregler, ifølge instituttet. 5 Vi har derfor valgt skrivemåter som i størst mulig grad samsvarer med det som språkforskere mener var den sannsynlige talemålsformen. 6 En forsiktig tilpasning til moderne skrivemåter er likevel gjort i enkelttilfeller. Derfor bruker vi eksempelvis formene Gunder og Mats, selv om uttalen langt opp mot vår tid har vært Gunner og Mass. De sistnevnte virker noe fremmedartede i dag. Den beste indikatoren på uttalen av navn i eldre tid, er trolig lokale stedsnavn, for eksempel på fraflyttede husmannsplasser, gjengrodde utmarksslåtter o.l. Mange av disse har et fornavn som førsteledd. I de tre turkartene for Høvåg, Randesund og Tveit kan vi finne mannsnavn som Olashei, Olas øygard, Jons øygard, Pålsdalen, Masseshei, Ånensholmen og Pers have. Eksempler på kvinnenavn som førsteledd er Bertestjønn, Torborgstjønn, Gunnildstjønn og Marisfall. Alle disse reflekterer vanlig uttale av det enkelte navn i tidligere tider. Normalisering av navn er et følsomt tema. Det er forståelig at folk reagerer når de i bygdeboka møter skrivemåter de ikke er vant til. Man har kanskje sin Peder, Ole, Karen og Elen i anegalleriet, og liker dårlig at bygdebokforfatteren skriver feil navn i bygdeboka: Per, Ola, Kari og Eli. Men da bør en huske på at det egentlige navnet strengt tatt bare kan defineres som den måten folk sa navnet den gang personen levde, altså talemålsformen i samtida. Utfordringene oppstår når talemålet skal forsøkes gjengitt i skriftlig form. Presten og sorenskriveren var selvsagt preget av sin danske skriftkultur når de i kirkebøker og tingbøker skulle forsøke å gjengi navnene de hørte. Norge og Danmark har mange fornavn som etymologisk sett er felles, men som med tida har fått ulike varianter, først i muntlig, deretter også i skriftlig form. Eksempler er Peder, Poul og Sten på dansk, og Per, Pål og Stein på norsk. Det synes i dag å være bred enighet om at norske former bør brukes når en skriver framstillinger fra tida før skriftkulturen ble allemannseie, slik Norsk lokalhistorisk institutt anbefaler. At en samler seg om norske former betyr imidlertid ikke at alle utfordringer er løst. For det kan ofte være tvil om hvilken norsk form en bør velge. Bør vi skrive Osmund og Om(m)und, eller Åsmund og Åm(m)und? Folk sa å, som i ål og åre, men ifølge språkhistorikerne ble også o uttalt å, så da er vi like langt. Lar vi den vanligste skrivemåten i nyere tid være avgjørende, må vi velge ulike løsninger for de to navnene i eksemplet. I dag er nemlig Ommund vanligere enn Åmund/Åmmund, mens Åsmund er hyppigere brukt enn Osmund. 7 I bygdeboka har vi valgt å skrive de to navnene med lik førstevokal, og valgt formene Ommund og Osmund. 15

4 Et skille er satt ved året Alle personer som ble født tidligere enn dette, har fått navnet sitt normalisert. Folk med senere fødselsår er skrevet ut fra ortografien i kildene. Dersom det fins ulike varianter, er den formen som opptrer hyppigst, valgt. Personens egen måte å skrive navnet sitt på vil selvsagt bli valgt, om det er kjent. Det siste vil imidlertid sjelden være tilfelle, da framstillingen i det alt vesentlige baserer seg på offentlige kilder, ført i pennen av andre. Men for det siste hundreåret vil det vanligvis være personens egen skrivemåte som også framkommer andre steder. I noen få tilfeller har det vært særskilte grunner som har gjort at hovedprinsippet om normalisering før 1850 er fraveket. Stedsnavn er skrevet i den formen som er vedtatt av Lillesand kommune. 8 Når det gjelder gårdsnavn er imidlertid kommunen forpliktet til å følge Kartverkets skrivemåte, og stedsnavnloven, med tilhørende forskrift og kommentarer, inneholder viktige premisser for de valg som er gjort. Blant annet skal norske former foretrekkes framfor danske, for eksempel Kjøstveit, ikke Kjøstvedt. Det innebærer at en del gårdsnavn blir skrevet på en annen måte enn etternavnene til de som bor på stedet, eller kommer derfra. Kjøstvedt har vært etternavnsformen, fordi skrivemåten var slik sent på og tidlig på 1900-tallet, da gårdsnavnet ble tatt i bruk som fast etternavn. Først i navneloven av 1923 ble alle nordmenn pålagt å føre faste slektsnavn, men da var skikken allerede etablert mange steder. Gårdsnavn i Lillesand kommune som ender på -vig, skrives med bløt konsonant, selv om etternavnsformen oftest er -vik. Hellevig/Hellevik er ett eksempel. Bakgrunnen er lovforskriftens retningslinje om at den lokale talemålsformen i dag skal tillegges stor vekt. På den annen side bruker Kartverket formen Tingsaker, så de bløte konsonantene er ikke benyttet alle steder i kommunen. Gårdskapitlenes form, innhold og kildegrunnlag Bøkene er disponert ut fra matrikkelgårdene, på stigende gårdsnummer. Siden 1962, da Høvåg og Vestre Moland ble slått sammen med Lillesand, har Lillesand kommune vært rammen om matrikkelnummereringen. Gårdene som tidligere hørte til Vestre Moland, fikk gårdsnumre fra 1 til 45. Gitmark ble samtidig overført fra Eide til Lillesand, og ble gårdsnummer 46. Gårdsnummer 47 er Lillesand sentrum, altså området som var Lillesand kommune før sammenslåingen. Gårdene lå i gamle Høvåg kommune. Det første bindet inneholder de laveste gårdsnumrene i Høvåg, fra gårdsnummer 48, Kornbrekke, til gårdsnummer 61, Kalland. Innenfor hver gård fins en to-delt hovedstruktur. Først beskrives gårdens historie, mens den siste og største delen handler om folkene som bodde der, under overskriften Eiere og brukere. Gårdsdelen inneholder emner som beliggenhet, tolking av gårdsnavnet, fornminner, skyldopplysninger, jordbruksdata, skog- og sagbruk, kverndrift, sjøfart og eventuelt andre næringer, bruksdelinger, utskiftninger og befolkningsutvikling. I den andre hoveddelen, Eiere og brukere, følges rekken av oppsittere fra det tidspunktet hvor navnene deres trer fram i kildematerialet, vanligvis rundt år 1600, og fram mot vår tid. For alle gårdene vil bruker-delen fylle et større volum enn gård-delen. Jeg skal komme tilbake til prinsippene og avgrensningene som er lagt til grunn for framstillingen av brukerne og deres familier, men vil først se nærmere på de tematiske avsnittenes oppbygning og kildegrunnlag. 16

5 Innledende avsnitt i hvert gårdskapittel Overskriften til hvert gårdskapittel består av gårdens navn og gårdsnummer. I det innledende avsnittet gis en geografisk plassering av gårdsvaldet, altså hele området som hører til gården, innmark som utmark. De eldste gårdsvaldene er ofte rektangulære i formen, og grensestrengene går gjerne i rett linje mellom markante steder i terrenget, for eksempel varder. Men trekantformede gårdsvald fins også. Grenselinjene rundt yngre, sekundære gårder følger i større grad naturlige skillelinjer, eksempelvis en dal eller en bekk. I den eldste tida brukte man betegnelsen de fire honnstavene om grensesteinene som var plassert i hjørnene. 9 Fra slutten av 1600-tallet og framover kalte man dem gjerne for endestaver, de utgjorde enden på grensestrengen. Til forskjell fra disse var ledstø betegnelse på grensemerker langs strekninger som lå mellom endestavene. Innledningsvis i hvert gårdskapittel nevnes også tilgrensende gårder, og ofte vil det være drøftinger omkring deres innbyrdes forhold med hensyn til opprinnelse og alder. Det er videre lagt vekt på å få fram spesielle særtrekk ved gården. Gårdsgrensekartet fra Kartverket er hovedkilden for beskrivelsen, men også grensegangsforretninger, utskiftninger og andre dokumenter er i noen tilfeller benyttet. Gårdsnavnet Gårdsnavn er kulturbærere av rang. Navnet i seg selv forteller historie. Flesteparten er svært gamle, og de vitner nesten alltid om en særegenhet som fantes, og ble observert, den gang navnet ble til. På Bjørkestøl må vi tro det har vært mye bjørk da navnet ble tatt i bruk, og at stedet opprinnelig var en støl under en eldre gård. Av gårdsgrensekartet ser vi at modergården må ha vært Moland, i nyere tid kalt Prestegården. Navnene kan være usammensatte, som Trøe, men oftest består de av to eller tre sammensatte ord. De aller fleste stammer fra norrøn tid, eller tidligere. Ofte har tolkingen vært uproblematisk, men i en del tilfeller peker fagfolkene på alternative muligheter. Gårdsnavn deles gjerne inn i navneklasser etter sisteleddet. De som ender på -stad, som Gladstad, kalles da stad-gårder. Stad tolkes gjerne som bosted, eller sted som kan brukes til bosted. På tilsvarende vis fins land-gårder, heim-gårder og tveit-gårder, for å nevne noen av klassene. Navneklassen har gitt forskerne holdepunkter for datering. Eksempelvis har stad-gårdene i hovedsak vært knyttet til bosetningsekspansjonen i vikingtida. Mange av disse har et personnavn som førsteledd, og gården antas da gjerne å være oppkalt etter rudkallen, rydningsmannen. Gårder som ender på -tveit viser til at stedet er en utskilt part av en eldre modergård, en rydning som senere ble egen gård. Disse antas å være fra vikingtid eller eldre, og et av de viktigste holdepunktene er at når førsteleddet er et personnavn, er det alltid et norrønt navn, aldri et kristent. Dermed kan de ha blitt ryddet før kristendommen fikk fotfeste. 10 Mange gårds- og slektshistorier viser skrivemåten av gårdsnavnet ved ulike tidspunkt. Etter mitt syn har dette ingen hensikt, fordi det ikke fantes noen rettskrivningsnorm i eldre tider. Presten, fogden og sorenskriveren kunne gjerne skrive én og samme gård på tre ulike måter, minst. Hvilken form som ble valgt, var altså opp til den enkeltes forgodtbefinnende i skriveøyeblikket. For eksempel har jeg funnet fem ulike varianter av Kjøstveit innenfor ett og samme år, Sorenskriveren brukte formene Kiøstued og Kiøßtued (med såkalt skillings-s) i dokumentet som ble utstedt etter en åstedssak på gården. 11 Gnr. 31 Bjørkestøl bærer fortsatt i 2013 navnet med rette, i alle fall når det gjelder bjørk. 17

6 I lensregnskapene har fogden skrevet Kiøeßtued i bygsellisten, Køstued og Køstuedtt i jordeboka, og Kiøßtued i landskatten. Året etter satte fogden inn en h etter t en: Kiøßthued. 12 Bare unntaksvis er eldre skrivemåter tatt med, for eksempel i de tilfeller der et gjentakende mønster kan kaste lys over talemålsformen. Standardverket for tolking av gårdsnavn er Oluf Ryghs Norske Gaardnavne, som utkom med ett bind for hvert amt i årene Selv om noen av Ryghs tolkninger senere har vært omdiskuterte, og andre tolkninger foreslått, er mesteparten gangbar mynt også i dag. En del av den nyere forskningen på området er fanget opp ved bruk av Norsk stadnamnleksikons fjerde og hittil siste utgave fra Manusutkastene om navnetolkingen er dessuten kommentert av Rune Røsstad, førsteamanuensis i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Agder. En av de to bautasteinene ved det forholdsvis store gravfeltet på bnr. 1-2, Kjøstveit. Fornminner Begrepet fornminner er i lovverk og forvaltning nå erstattet av uttrykket automatisk fredede kulturminner. Vi har likevel valgt å beholde den gamle betegnelsen. Fornminner er et innarbeidet begrep, og det er fortsatt vanlig å bruke i faglige sammenhenger. Begrepet omfatter både faste fornminner, som gravhauger, hustufter o.l., og løse gjenstander, som steinøkser m.m. Alle faste og løse fornminner som er eldre enn 1537, er per definisjon et fornminne/automatisk fredet kulturminne, etter kulturminneloven. I bygdeboka baseres presentasjonen av fornminner på Oldsaksamlingens registreringer som ble foretatt i forbindelse med Økonomisk kartverk. Katalogen for Lillesand kommune utkom i 1989, mens registreringene ble gjort i årene Dernest er Riksantikvarens database Askeladden. Databasen for kulturminner benyttet. Denne henter data fra Oldsaksamlingens register, og blir fortløpende oppdatert med nye funn og registreringer. 15 Unntaksvis er også opplysninger fra muntlige informanter, og lokal litteratur, tatt med. Matrikkelopplysninger Matrikkelår Skyld Gårdsnummer huder huder daler, 1 ort, 11 skilling 101, løpenummer mark, 32 øre 13, bruksnummer 1-7 Grunnlaget for beregningen av matrikkelskylda, og dens funksjoner, er nærmere omtalt i kapitlet om landskyld, huder og skinn. Det bør leses for å få en bedre forståelse av tabellen ovenfor, der data fra Kjøstveit er lagt inn som eksempel. I framstillingen nedenfor fins en del begreper og navn på kilder som nok vil være ukjente for de fleste. Da vil ordforklaringslisten kunne være til hjelp. En matrikkel er et offentlig register over jordeiendom. Tabellen viser gårdens skyld og gårdsnummer ved fire tidspunkt: 1639, 1668, 1828 og Dessuten framkommer løpenumrene til hvert bruk et system som bare varte fra 1828 til 1889 og antall bruksnumre gården hadde i 1889-matrikkelen. Den første egentlige matrikkelen er 18

7 den som ble iverksatt i 1660-årene. Opplysningene for det første året i tabellen, 1639, er altså ikke hentet fra noen matrikkel. I listen over unionsskatten det året tok man for første gang med gårdenes skyld. Det var nødvendig, fordi et nytt skattesystem utlignet skatten i forhold til landskylda. I 1660-årene pågikk et omfattende arbeid i forbindelse med utarbeidelsen av den første matrikkelen. Alle gårder ble vurdert av ei nemnd. På mange gårder ble da skylda endret, noen steder opp, andre steder ned. I tillegg ble en rekke uskyldsatte boplasser på gårdenes grunn, altså husmanns- og strandsitterplasser, skilt ut og skyldsatt som egne gårder. Også tidligere på 1600-tallet ble en del nye gårder fradelt og skyldsatt. Da ble vurderingen gjort av ei seksmannsnemnd bestående av lagrettemenn, opprettet ad hoc i hvert enkelt tilfelle. De nye gårdene ble dermed skatteobjekter for myndighetene, og tatt inn i jordebøker, skattelister, og matrikkelen fra 1660-årene. Det forekom også at eksisterende gårder på tilsvarende måte fikk endret skyld, lenge før 1660-årene. Særlig i 1640-årene, etter at det nye, skyldbaserte skattesystemet var satt i verk i 1639, fikk en del gårder ny skyld, og da helst lavere. Alle kjente skyldendringer er tatt med i teksten. Tidlig på 1700-tallet ble det tatt skritt for å utarbeide en ny matrikkel. Man mente at den gamle på flere punkter var i ferd med å bli foreldet. Alle gårdene ble vurdert og registrert, men arbeidet resulterte aldri i noen ny, autorisert matrikkel. Materialet som ble innsamlet, er imidlertid bevart, og det har fått betegnelsen Matrikkelutkastet av Først mer enn hundre år senere ble den gamle matrikkelen fra 1660-årene avskaffet. I det andre og tredje tiåret på 1800-tallet var matrikuleringskommisjoner i sving over hele landet. Et nytt skyldberegningssystem erstattet huder og skinn med skylddaler, ort og skilling. Dessuten ble nye gårdsnumre tildelt, og nå ble også alle bruk innen tinglaget gitt en fortløpende nummerering, kalt løpenummer. I Nedenes amt ble den nye matrikkelen de facto tatt i bruk av myndighetene i 1828, ved at protokollen for skatteinnkreving, fogdens kassabok, ble satt opp etter det nye systemet. Selv om matrikkelen formelt sett ble autorisert ti år senere, under navnet Matrikkelen av 1838, har vi valgt å bruke årstallet 1828 i tabellen. Vi lar altså realitetene veie tyngre enn formalitetene. Ordningen med at hvert bruk fikk et løpenummer viste seg snart lite hensiktsmessig. Ved bruksdelinger ble moderbruket gitt bokstaven a etter løpenummeret, mens de fradelte brukene fikk b, c, d osv. Også de siste ble ofte ytterligere oppdelt etter noen år, og da fortsatte man bare utover i alfabetet. Når alfabetet var brukt opp, ble tall satt etter bokstaven, f.eks. a1, a2 osv. Systemet var tungvint, og i 1889-matrikkelen ble hele løpenummereringen avskaffet. En fortløpende bruksnummerering under hver enkelt matrikkelgård kom i stedet. Denne ordningen eksisterer fortsatt. Nye skyldenheter mark og øre ble også innført i Dessuten skulle ikke lenger tinglaget være rammen om nummereringen av matrikkelgårdene, men herredet. Dermed fikk for eksempel Kjøstveit gårdsnummer 13 i Høvåg herred, tidligere hadde den vært nummer 101 i Sands tinglag. Dagens gårdsnummerering stammer fra kommunesammenslåingen i Alle gårder i Lillesand kommune ble da gitt numre fra 1 til 103. Matriklene fra 1838 og 1889 ble trykt og publisert allerede i samtida. Listen fra 1639 og matrikkelen 1668 fins bare i håndskrevne versjoner i Arkivverket

8 Eiendomsforhold Avsnittet om eiendomsforhold i hvert gårdskapittel handler først og fremst om generelle eiendomsforhold, altså om hvilke samfunnsgrupper eller institusjoner som har eid gården gjennom tidene. Detaljene framkommer under Eiere og brukere. I dag eier de aller fleste eiendommen de bor på, men slik har det ikke alltid vært. Fram til begynnelsen av 1800-tallet fantes mange leilendinger, det vil si folk som leide bruket av eieren. Leilendingsvesenet var riktig nok langt mindre utbredt på Agder enn i de andre landsdelene. Eieren av en leilendingsgård kunne være en privatperson, men var oftere en institusjon, f.eks. staten. I norsk historieskriving har det vært vanlig å dele eierskap til jord inn i følgende hovedgrupper: bondegods (med undergruppene selveid og bortbygslet), adelsgods, krongods og kirkegods. På og 1700-tallet ble også mange embetsmenn og byborgere eiere av gårder de ikke selv brukte. Disse regnes gjerne som en egen gruppe, ofte under betegnelsen proprietærgods. 17 Kirkegodset inndeles i flere undergrupper. Dette er nærmere beskrevet i kapitlet Jordeiendomsforholdene i eldre tid, og der vises også eiendomsstrukturen på sognenivå i Høvåg og Vestre Moland. Opplysninger om eierforhold kan finnes i mange kildeserier, men noen er mer sentrale enn andre. Den eldste bevarte jordeboka er fra Den ligger i lensregnskapet. Imidlertid er det bare statlig eierskap som vises der. Staten hadde krav på landskyld og bygselavgifter fra utleie av sine gårder. Fra gårder med andre eiere enn staten innkom bare skatt. Jordeboka nevner da bare gårdsnavnet, samt hvor mye hver enkelt gård betalte i leidang, som var den eneste faste, årlige skatten i samtida. I jordeboka skilles det for øvrig mellom stigtens gods, altså det gamle katolske bispegodset som ble konfiskert ved reformasjonen, og det øvrige krongodset. Odelsmanntallet 1624 for bl.a. Nedenes len fins i trykt utgave fra Der er private jordeiere blant allmuen oppført sognevis med navn på gårder og skyldparter som hver enkelt eide, både selveid og bortbygslet gods. Skattematrikkelen 1647 er også trykt i nyere tid. 19 Den er ordnet på matrikkelgård innen hvert sogn, og viser navn både på eiere og brukere, men ikke alltid hvor mye skyld hver enkelt eide eller brukte. Tittelen Skattematrikkelen er for øvrig en moderne konstruksjon. Samtidas betegnelse var manntall over kontribusjonsskatten, og det ble tatt opp hvert år i perioden I starten skrev man imidlertid bare inn gårdsnavnet, først fra 1647 av ble eiere og brukere spesifisert. Dermed er også kontribusjonsskattlistene fra perioden kilder til eiendomsforholdene. 20 Samme ordningsprinsipp er brukt i landkommisjonen 1661, og der er alltid skyldparten til hver enkelt eier og bruker kommet med. 21 De årlige listene for odelsskatten er sammenhengende bevart fra 1647 og ut dansketida. Begrepet er for øvrig misvisende. Dagens mennesker vil nok helst assosiere odelsskatt med skatt på odelsjord, i betydningen jord man både eide og brukte selv. Men dét er ikke tilfellet, snarere tvert imot. Odelsskatten var en skatt på landskyldinntekter av bortbygslet jordegods, selv små skyldparter, uavhengig av om man hadde odelsrett til det. Det skulle også betales odelsskatt av bortleid kjøpe- og pantegods. Dette var altså eiendom man ikke selv brukte, men høstet leie av. Oppsettet i listene over odelsskatten endret seg over tid, og det har betydning for hvilke opplysninger vi får om eierforholdene. Fra 1647 til 1689 er listene ordnet etter hver enkelt eier av bortbygslet 20

9 En fin visualisering av hvordan hypping med hest foregikk (i Hellevig). gods. I 1690 ble gården valgt som ordningsprinsipp, og slik var det gjennom resten av dansketida. De første årene etter 1690 ble eiere av både selveide og bortbygslede parter tatt med. I perioden førte man bare opp bortbygslede parters eiere, men i 1698 hadde man gått tilbake til oppsettet fra I 1705 hadde man imidlertid snudd på flisa, fra da av skulle bare de som var fritatt for odelsskatten føres opp, altså de selveiende gårdpartene. Odelsskattmanntallet var altså blitt til et manntall over fritatte for odelsskatten. Dette oppsettet ble varig. 22 Matriklene, som ble omtalt og referert til i forrige avsnitt, utgjør også sentrale kilder. Det samme kan sies om serien av pantebøker, der de tinglyste eiendomsdokumentene er å finne. 23 Jordbruk og husdyrhold Korn ¼ 33,3 da. Poteter ½ 16 ½ 18 ½ 9,7 da. Hester Storfe Småfe Korn og poteter: utsæd i tønner, 1939: oppgitt i dekar. Tabellen igjen har vi brukt Kjøstveit som eksempel viser utsæden av korn og poteter, samt husdyrbesetningen, ved sju ulike tellinger. Potetdyrkinga kom først i gang omkring år 1800, den var derfor uaktuell i de eldre registreringene. Stor- og småfetallene inkluderer både voksne og ungdyr. Småfeet bestod av sauer og geiter. Enkelte griser Det store hamskiftet Det norske landbruket gjennomgikk i andre halvdel av 1800-tallet, og litt inn på 1900-tallet, en gjennomgripende moderniseringsprosess, kjent som Det store hamskiftet. Begrepet kan tilskrives forfatteren Inge Krokann, og det har med tida fått status som et slags samlebegrep for alle endringene. Landbruket ble for det første mekanisert, ved at slåmaskiner, såmaskiner, treskemaskiner og mange andre redskaper fikk stor utbredelse. Disse var nesten utelukkende basert på hest som trekkraft. Markedsintegrasjon er et annet stikkord. Det gamle samfunnet hadde primært vært basert på et selvforsyningsjordbruk. Nå ble varene i langt større grad solgt på markedet. Den raskt voksende bybefolkningen var helt avhengig av forsyninger fra bygdene omkring, og bøndene produserte stadig mer enn de trengte selv. Produktiviteten økte, blant annet som følge av alle maskinene, bedre gjødsling, nye vekster og husdyrforedling. Det skjedde også en vektforskyvning fra åkerbruk mot husdyrhold. Importert korn ble vanligere, samtidig som prisutviklingen gjorde det mer lønnsomt for bøndene å satse på melkeprodukter, særlig melk, men også smør og ost. Det gamle systemet med teigblanding og klyngetun, der alle brukene på en matrikkelgård lå samlet i en klynge, ble de fleste steder oppløst. Jorda ble utskiftet, slik at hvert enkelt bruk heretter fikk større, sammenhengende innmarksstykker. Dét var ofte en forutsetning for at maskiner kunne tas i bruk. Bygningsstrukturen ble også endret. Fra gammelt av hadde hvert bruk hatt nokså mange, små uthus, som fjøs, løe, stall, badstue, ildhus, vedskjul. Et kjennetegn på disse er at de ofte bare fylte én funksjon. Disse ble etter hvert erstattet av færre, men større uthus med flere funksjoner. De store, ofte rødmalte driftsbygningene som er et vanlig syn på bygdene i dag, kan sies å være et produkt av denne omleggingen. Avviklingen av husmannsvesenet, opprettelsen av landbruksskoler, etablering av organisasjoner, bedre kredittmuligheter og en mer aktiv landbrukspolitikk er andre sider ved det store hamskiftet. 21

10 fins i tellingene fra 1845 og utover. De er ikke med i tabellen, men nevnes i teksten. Det gjelder også hønseholdet, som sjelden nevnes i kildematerialet før 1900-tallet. Den kjente statistikeren og forfatteren Jens Kraft skrev om forekomsten av høns i Nedenes amt i 1830-årene: disse ere sjældne hos Bønderne. 24 Man bør merke seg at tallene som ble ført i og 1700-tallskildene ikke nødvendigvis gjenspeiler den faktiske utsæden og besetningen. De var snarere et uttrykk for hva vurderingsmennene anså at den enkelte gård kunne så og fø i et normalår. Fra og med 1845-tellinga er trolig reelle tall på tellingstidspunktet oppgitt, slik instruksen lød. I tabellen skilles det ikke mellom ulike kornsorter. En spesifisering av disse framkommer først fra 1845-tellinga og framover, og fordelingen er da tatt med i brødteksten. Vi vet fra andre kilder at det var bygg og havre, samt en kombinasjon av disse, kalt blandkorn, som ble dyrket i den eldste tida. På 1800-tallet dominerte fortsatt bygg og havre, mens hvete og rug ble dyrket i små mengder. Som nevnt var det alltid bare utsæden man oppga i tellingene. Produksjonen, altså det man kunne høste inn, kan beregnes ved å benytte de forholdstallene som oppgis i takseringsforretninger fra første halvdel av 1800-tallet. Tallene varierer lite fra sted til sted, og vi kan derfor bruke en taksering fra Trøe, lnr. 178, senere bnr. 1, som eksempel. I 1829 kom man til at bruket i alminnelighet sådde ei halv tønne blandkorn i året (1 tønne=138,96 liter) 25, og at det da kunne høstes 2 ½ tønne. Dette var riktig nok et lite bruk, med en skyld på bare 3 3/8 kalvskinn, og de som bodde der, fikk hovedsakelig sitt utkomme fra sjøfart. Gjennomsnittsbruket i Høvåg i år 1800 var 10,3 kalvskinn. Man brukte betegnelsen folltall om mengden som ble høstet, sett i forhold til mengden som ble sådd. I eksemplet fra Trøe var folltallet 5, som vil si at det kunne høstes fem ganger mengden av såkornet. Ved samme anledning ble folltallet poteter satt til 8. Ei halv tønne settepoteter ga altså 4 tønner potetavling i året. Disse folltallene ligger svært nær gjennomsnittet for Agder-fylkene i 1845, som er beregnet til 5 for korn og 7 for poteter. 26 Jens Kraft ga i 1830-årene uttrykk for et mer optimistisk syn, særlig for poteter, som høstes jævnlig 12-16, ja foll. Bygg og blandkorn kunne høstes i 5-8 foll, ifølge Kraft. 27 For tidlig nytid, ca , er det anslått at kornfolltallet lå nokså stabilt på rundt 4 i Norden. Noen økning av betydning kom først etter Kildene til tabellens tall er matrikkelen 1665, matrikkelutkastet 1723, gårdbeskrivelse 1761, folketellingene 1845, 1865 og 1875, og jordbrukstellinga Tallene for korn og poteter ble fram til og med 1800-tallet bare oppgitt i utsæd, såkorn, mens 1939-tallene gjelder dyrket areal, oppgitt i dekar. Tunet på gnr. 24 Eigeland hadde mange forskjellige hus, større og mindre. Skogbruk Alle gårder har utmark i større eller mindre grad, og skogbruket har for mange hatt stor økonomisk betydning. Da tenkes ikke bare på de kjærkomne inntektene som kom fra salget av tømmer, bark og annet trevirke, men også på at skogen tidligere var en svært viktig del av gårdens selvforsyning. All oppvarming var basert på åpen ild, ikke minst til matlaging. Derfor trengtes mye ved, året rundt. Gårdstunene bestod av stuehus og flere små uthus, som fjøs, stall, låve, badstu og vedskjul. Mange hadde også støylsbuer i utmarka. Alle disse bestod hovedsakelig av tre, og de måtte vedlikeholdes og repareres. Også mange av 22

11 gjenstandene på gården kunne lages av materialer fra egen skog, som redskaper i uthusene, og mye av husgerådet innenstokks. I kystbygder som Høvåg og Vestre Moland gikk det også mye trevirke med til sjørelatert virksomhet, som bygging av båter og skuter, skipsutstyr, fiskeredskaper, bryggeanlegg, sjøbuer m.m. De eldre kildene har svært knappe og omtrentlige vurderinger og beskrivelser av skogen. Vi må ofte nøye oss med formuleringer som skog til gårdsbehov, eller litt smålast av eik og furu. Dessuten er kildene tendensiøse, i den forstand at det vanligvis lå skattemessige motiver til grunn for dem. Matrikler og andre statlige registreringer var myndighetenes verktøy til utskriving av skatter og avgifter. Dermed hadde bøndene en egeninteresse av å framstille forholdene dårligere enn de egentlig var. For Agder-bøndene hadde det stor betydning at salg av eikelast til utlendinger var forbudt etter 1602, særlig fordi tre fjerdedeler av all norsk eik vokser i vår landsdel. Svært mange må ha trosset forbudet. Mange fikk bøter, men det var trolig enda flere som solgte uten at det ble oppdaget. Den eldste kilden som gir en vurdering av skogene er fra 1632, men der er bare et fåtall av gårdene med, nemlig de som helt eller delvis var eid av staten. 30 Staten hadde beordret en kartlegging av eikeskogene i Agder og Rogaland med tanke på bygging av marineskip. Opplysningene som gis om hver skog er imidlertid svært knappe. I landkommisjonen 1661, som er omtalt i tidligere avsnitt, skulle alle gårdene vurderes, også med hensyn til skogen. Som vanlig er informasjonsgraden svært lav. Skog til brendefang og skog til husbehov går igjen. Tresorter nevnes bare unntaksvis. Det samme gjelder i matriklene 1665 og 1668, samt i matrikkelutkastet For de benefiserte gårdene, det vil i vårt tilfelle si gårder som hørte til presteembetene, har vi en mer utførlig vurdering fra I henhold til instruksen gis opplysninger om tresorter, skogens utstrekning, navn på tilgrensende gårder, og det viktigste: en vurdering av skogens daværende tilstand. Bare gårder der presteembetet var største partseier, og dermed bygselrådig, har fått en utførlig beskrivelse. Der hvor presten bare høstet inntekter av en mindre landskyldpart, og ikke hadde rettigheter i skogen, gis ingen omtale ut over hvem som var eier(e). 31 En innberetning fra bondelensmennene til fogden i 1761, basert på opplysninger fra bøndene selv, omfatter alle gårdene. Vurderingen omfatter herligheder af Fiskerie, Saug og Møllebrug, Skoug og Udmark. Vi får greie på om skogen bare er til husbehov, eller om det også kan selges noe. Tresorter nevnes ofte, men ikke alltid. Eik og furu går igjen. I Vestre Moland er også tatt med skogenes utstrekning, oppgitt i mil og fjerdinger, eller kvartmil. En norsk landmil var den gang lik alen, tilsvarende 11,3 kilometer. Det er ikke gjort i Høvåg, så her har altså de to bondelensmennene hatt noe ulik praksis. Vi har valgt å betegne denne kilden Gårdbeskrivelse 1761, slik den er kalt i Statsarkivets katalog. I originalen kalles den bare Mandtal over. Noe manntall i vår betydning av ordet er det imidlertid ikke, da verken oppsitterne eller andre personer er navngitt. Heller ikke antallet av beboere er med her. 32 Deretter må vi fram til 1780-årene før vi igjen får en vurdering av skogene. To oversikter, fra henholdsvis 1785 og 1789, ble utarbeidet av bondelensmennene og sendt til fogden. Alle gårdene er med. Det er brukt håndskrevne tabeller, med kolonnenavn etter instruks. Hver gård har én linje for hvert bruk, med oppsitterens fornavn og patronymikon, brukets skyld, tresorter fordelt på kolonnene eik, furu, gran og 23

12 løv, deretter beskaffenhed, altså en kort vurdering, og til slutt om man har hugget til upligt eller ei. Furu fantes på alle bruk, eik på de fleste, andre løvtrær på om lag halvparten, mens ingen hadde gran. Vurderingen er av noe ulik art i de to sognene. I Høvåg har lensmannen klassifisert alt som storskov eller smaaskov, hvorav det siste var klart vanligst. I Vestre Moland er nyansene noe større. På enkelte gårder der var skogen udhuggen, ellers finner vi ofte uttrykkene smaa vexter skoug, altså småskog i framvekst, og gammel skoug og grøde. Ingen hadde hugget til upligt, dvs. mer enn skogen kunne tåle, med unntak av noen få steder i Vestre Moland der skogen var uthugget. Som nevnt er alle opplysningene gitt på bruksnivå, men i bygdebøkene har vi bare tatt med dataene på gårdsnivå fra denne kilden. 33 Jordbrukstellinga 1939 er derimot ikke benyttet når det gjelder skogbruksarealer, selv om slike data ble utfylt på tellingsskjemaene. Grunnen er at de oppgitte tallene i de fleste tilfeller er åpenbart upålitelige. Brukerne ble bare gitt to kategorier for produktiv skog på skjemaet, produktiv barskog og produktiv løvskog. I denne delen av Agder, hvor blandingsskog var og er det vanlige, må brukerne ha blitt stilt overfor en nærmest umulig oppgave. Tallene de oppga bærer preg av å være omtrentlige anslag. Heller ikke totalarealet har man hatt noen god oversikt over. De aller fleste eierne har nemlig oppgitt svært runde tall, av typen 50 dekar barskog, 100 dekar løvskog, (Flesi, bnr. 2). Ettersom runde tall er gjennomgående i denne tellingen, har vi latt være å benytte den, og i stedet tatt med data fra en noe yngre kilde, Norges bebyggelse. Norges bebyggelse fra har arealoppgaver over samlet areal produktiv skog på hvert bruk. 34 Påliteligheten ser gjennomgående ut til å være noe bedre her enn i 1939-tellinga, ettersom tallene er mindre runde. For en del gårder har vi dessuten skogbruksopplysninger i rapporter fra gårdsbesøk som tidligere formann i bygdeboknemnda, Olav Dahl, gjennomførte i perioden Disse rapportene ligger i bygdebokarkivet og er ikke publisert. Dagens målemetoder har muliggjort et helt annet presisjonsnivå for arealoppgaver enn tidligere. Norsk institutt for skog og landskap har i dag søkbare arealoppgaver for hvert gårds- og bruksnummer, fritt tilgjengelig på internett. Interesserte kan selv søke opp en rekke ulike typer skogsbruksdata på nettadressen som er oppgitt i fotnoten. 35 Sag på Vestre Vallesverd som ikke lenger er i bruk. Den eneste privilegerte saga i Høvåg på 1600-tallet lå i dette området. Sagbruk Den norske sagbruksdriften, der Agder sammen med Østlandet utgjorde kjerneområdet, var svært viktig for statsøkonomien i dansketida. Trelast var Norges største eksportvare, målt i utførselsverdi, og den danske staten visste å få fatt i sin del av kakestykket, først og fremst gjennom toll. Men også selve saga var et skatteobjekt. Listen over statlige inngrep i sagbruksdriften er lang, og vi skal ikke ta alt med her. I landskatten, som er bevart fra 1610 og framover, er det i begynnelsen betalt en fast sagskatt på 2 riksdaler av hver flomsag, og 1 riksdaler for hvert hundre bord som var skåret. På 1600-tallet, og iallfall fram til midten av 1700-tallet, regnet man ti tylfter på hvert hundre, og hver tylft var tolv bord. Dermed var hundre egentlig 120, eller storhundre som det gjerne ble kalt. Skattesatsene økte etter hvert, og var rekordhøye i krigsårene på 1640-tallet. I 1649 besluttet man at alle sager i stedet skulle skattetakseres til et årlig beløp. Skatten på sag og skurd ble rundt 24

13 1670 omgjort til en produksjonsavgift på 24 skilling for hvert storhundre bord. Satsen stod ved lag helt fram til Deretter var satsen 4 skilling pr. tylft. 36 De aller fleste sagbrukene i Høvåg og Vestre Moland var eid av gårdens oppsittere, bøndene selv. Andre steder i landet kom embetsmenn og byborgere tungt inn på eiersiden utover 1600-tallet, men det skjedde i liten grad her. Vi finner imidlertid en sogneprest, ei presteenke og to med borgerskap i Kristiansand, blant sageierne i Den ene borgeren var imidlertid født, oppvokst og bosatt på Tingsaker, der saga hans lå. Han tok nok borgerskap for å kunne eksportere sagskurd på lovlig vis. Ifølge byprivilegiene 1662 skulle nemlig trelasthandelen hos borgerskabet alene forblive. Sageiere uten borgerskap måtte selge til byborgerne, som igjen solgte til utlendingene. Det siste salgsleddet ga mest inntekter. Det største statlige inngrepet i næringen noensinne kom i Da ble antall sager i det sønnafjelske Norge halvert, det samme ble sagskurden. Sagbruksprivilegiene innebar at bare sager med spesiell tillatelse privilegier heretter kunne skjære for salg. De øvrige fikk nå bare sage til eget bruk. Bakgrunnen var for det første at myndighetene ønsket en lavere produksjon, dels fordi man fryktet ytterligere avskoging, og dels for å øke prisnivået. En høy produksjonstakt i årene før hadde presset prisene ned. Men inngrepet må også ses i lys av privilegiepolitikken staten førte til fordel for borgerskapet i byene. De fleste sager som ble gitt privilegium, var eid av borgere eller embetsmenn, mens bondesagene for en stor del ble nedlagt. Og selv om bondesageiere på Agder kom bedre ut av det enn sine standsfeller på Østlandet, relativt sett, hadde privilegiene en klar sosial slagside også i vår landsdel. Vestre Vallesverd sag var den eneste saga som fikk privilegium i Høvåg. I Vestre Moland gjaldt det tre, de lå på Øvre Tingsaker, Nedre Tingsaker og Kaldvell. Fra begynnelsen av 1700-tallet ble det imidlertid åpnet opp for at flere kunne få privilegier, på visse vilkår. Flere sager ble da bygd, både i Høvåg og Vestre Moland. Fra midten av århundret ble det også utstedt bevillingsbrev til u-privilegerte sager. Disse kunne bare selge internt i bygda, samt skjære til eget bruk. En for oss heldig effekt av den dansk-norske statens interesse for sagbruksnæringen, er at det fins mye kildemateriale om den. Landkommisjonen 1661 og matriklene er lite informative i forhold til andre kilder, de nevner stort sett bare om sag fins. Viktigere er kongebrevene på privilegerte sagbruk. De ble opplest på tingene tinglyst og innført i panteboka i fulltekst. Sagbrukskommisjonen, som var i sving fram mot privilegiene i 1688, har etterlatt seg et betydelig materiale. Det fins i Riksarkivet. 37 Fogderegnskapene står imidlertid i en særklasse som kilde til sagbruksnæringen. Årlig ble det ført lister over hver enkelt sags tillatte sagskurd, faktiske skurd, salg og beholdning. Etter hvert måtte sageierne levere skriftlige selvangivelser for siste års drift. Disse ligger som vedlegg til fogderegnskapene. Materialet er omfattende, og vi har måttet gjøre et utvalg. I bygdeboka er derfor benyttet de fleste årganger i annen halvdel av 1600-tallet og fram til 1715, deretter spredte årganger gjennom 1700-tallet. 38 Fogden førte også en kassabok. Den inneholder sagenes skattebeløp, både det utskrevne og det faktisk innbetalte. Sammenhengende serier av kassabøker er bevart fra 1718 av, og i bygdebokarbeidet er benyttet årganger til og med Tidlig på 1800-tallet ble det avholdt besiktigelsesforretning på en del sager. Det gjaldt særlig de uprivilegerte sagene, som etter 25

14 en lovendring i 1818 kunne søke om statusendring til eksportsag. Forutsetningen var at tømmeret kom fra egen skog. Besiktigelsene ble vanligvis innført i ekstrarettsprotokollene. Etter at sagsbruksprivilegiene og kvantumsbegrensningene ble helt avviklet i 1860, er det naturlig nok langt mindre kildemateriale å finne i offentlige arkiver. Paradoksalt nok vet vi derfor mest om sagenes oppkomst og utvikling i dansketida, og langt mindre om avviklingsfasen. De gamle oppgangssagene, som hadde vært basert på vannkraft, ble i annen halvdel av 1800-tallet ofte erstattet av dampdrevne sager. Sager med sirkelblad, sirkelsager, erstattet de gamle, avlange sagbladene som ble brukt i oppgangssaga. De fleste bygdesagene ble avviklet i løpet av første halvdel av 1900-tallet. Anders Bjørnholmen studerer rester etter ei typisk 'udekvern' i Steindalsbekken. Utsnitt av skatteliste over kverner i Høvåg og Vestre Moland fra Lensregnskapene for Nedenes len 1621/22, kvernskattliste, Riksarkivet (kopi fra mikrofilm). Kvern Nesten alle gårder hadde ei kvern i eldre tid, så sant det fantes en bekk på eiendommen. Bekkekverner ble gjerne kalt 'udekvern'. De som ikke hadde tilgang på en slik, måtte male kornet sitt på ei håndkvern, ei innekvern. Bekkekvernene var ikke utsatt for det samme harde beskatningstrykket som sagene, derfor fins det heller ikke like mye kildemateriale om dem. Det begrenset seg til ekstraskatter innimellom, samt en mindre, årlig avgift fra midten av 1770-årene og utover. De største kornmøllene ble imidlertid taksert til et årlig skattebeløp fra 1689 av. Det gjaldt to møller på Tingsaker, og to på Kaldvell. 40 De eldste kildene til kverndriften er to skattelister i lensregnskapene, henholdsvis fra 1621 og En halv riksdaler ble skrevet ut på hver kvern, for hvert av de to årene. 41 I Høvåg fantes da 12 kverner, i Vestre Moland åtte. Vi kan se av landkommisjonen 1661, matriklene , matrikkelutkastet av 1723 og gårdbeskrivelse 1761, som alle er referert i tidligere kapitler, om en gård hadde kvern eller ei. Ingen av disse kildene gir nærmere opplysninger om selve driften. Innbetalte avgifter er ført i fogderegnskapene og fogdens kassabok. For å finne ut hvor kverna var lokalisert, må vi enten søke opp eventuelle fundamentrester i terrenget, eller vi kan være heldige og finne beliggenheten nevnt i delingsforretninger eller utskiftninger fra 1800-tallet. Kvernene lå vanligvis der hvor bekkens vannfall var størst, det ga jo mest kraft til å drive kvernhjulet. Sjøfart Sjøen var som den store arbeidsmarka for folket her, der var alltid ein plass å få, og der fekk dei innkomene sine. Der var dei store voner som kveikte ljose draumar i hugen om framtida. Der var eventyret. Om sjøen var det unggutane drøymde så snart dei voks til. Og om den var det dei gamle sjøulkane rødde når dei fortalde om hendingane på langfart. Mykje kunde henda der ute, og ikkje alle kom heimatt. Men gjekk det godt, arbeidde dei seg med åra fram til god velstand. 42 Sitatet, som er hentet fra Johannes Kornbrekkes innledning til kapitlet om Høvåg i Norges bebyggelse, rommer i et nøtteskall mye av sjøfartens betydning i eldre tid, ikke bare på det økonomiske planet, men også på det kulturelle. At de fleste menn, og gutter over 16 år, er titulert som sjømenn i folketellingene i 1865 og 1875, er kanskje ikke så overraskende. Årene fra 1850 til 1875 var Norges og Agderkystens gullalder i internasjonal skipsfart. I løpet av denne perioden oppnådde landet vårt en posisjon som verdens tredje største sjøfartsnasjon målt i tonnasje, bare overgått av stormaktene Storbritannia og USA. Nedenes 26

15 amt generelt, og Arendal spesielt, stod i en særklasse som landets sjøfartssentrum. Agder-kysten, og da særlig østre del, har verken før eller senere hatt en tilsvarende posisjon i norsk økonomi. Gullalderen var imidlertid et seilskipsfenomen, både for Norge og Agder. Da dampskipene kom for fullt, hang verken landet eller regionen med i konkurransen, og Agder-kysten tapte mest, relativt sett. 43 Først i mellomkrigstida ble Norge igjen en stor internasjonal aktør, da særlig knyttet til olje- og tankfart. Agder var med der også, men landsdelen gjenvant aldri posisjonen den hadde hatt under seilskipsæraen på 1800-tallet. Utviklingslinjene som er beskrevet ovenfor, er velkjent stoff, og det meste er pensum for elever i videregående skole. Langt mindre kjent er den tidligere sjøfartshistorien. I Høvåg og Vestre Moland var svært mange unge menn mellom 15 og 30 år til sjøs, ikke bare under gullalderen, men også på 1700-tallet, og til dels enda tidligere. Arbeidet med bygdebøkene har avdekket at svært mange unge arbeidet for det hollandske ostindiske kompaniet, VOC, som var verdens største foretak i samtida. I arveskiftene ble det vanligvis opplyst om hvor alle arvtakerne befant seg da skifteforretningen fant sted. Unge menn var svært ofte på sjøfarten fra Holland, på Ostindia-farten, eller kort og godt til sjøs. I tingbøkene fins mange innførsler om sjømenn som døde underveis. For å få ut arven måtte de etterlatte kunngjøre dødsfallet på tinget. Dødeligheten blant VOC s sjømenn var mye høyere enn ellers. Det fortelles at selskapets sykehus i Kappstaden (Cape Town), det viktigste støttepunktet underveis, hadde gitter foran alle vinduene. Hensikten var ikke å holde inntrengere ute, men å hindre pasientene i å rømme. 44 En innleggelse der ble nemlig regnet som en bortimot sikker død. Dødeligheten på ostindiafarten var i det hele tatt svært høy, men det var også lønningene, sett fra Norge på 1700-tallet. Månedslønna i VOC var gjerne på nivå med en hel årslønn hjemme i Norge, ofte enda høyere. 45 En undersøkelse har estimert antallet av norske sjøfolk i VOC til 11000, bare på 1700-tallet. I hele tidsrommet var Hordaland (gitt dagens fylkesstruktur) fylket som rekrutterte flest, nesten en av fire nordmenn kom derfra (23 %). Vest-Agder var en god nr. 2 med 17 %, mens Aust-Agder deler fjerdeplassen med Oslo, så vidt forbigått av Trøndelag, med hhv. 8, 8 og 9 %. 46 Agder-fylkenes andel var mer enn dobbelt så stor som deres andel av den norske totalbefolkningen skulle tilsi, og må tilskrives geografisk nærhet og lange handelstradisjoner med Holland. Arbeidsvandringen dit var både av midlertidig og permanent art, og det foregikk en storstilt emigrasjon fra Agderkysten til Holland, ikke bare av sjøfolk, men også av tjenestejenter og andre grupper. 47 Hvor mange av sjømennene som kom fra våre bygder, er ikke mulig å anslå uten en tidkrevende sammenstilling av ulike kildetyper. I Høvåg og Vestre Moland var sjøfarten av stor økonomisk betydning til langt ned på 1700-tallet. Mange var sjøfolk i en årrekke, og yrket var hovednæring for unge menn i alderen 15 til 30 år. Å være sjømann kan like gjerne ses som en livsløpsfase som et yrke. I norsk historieskriving har det ofte vært hevdet at både gutter og jenter mellom 15 og 30 år var i tjeneste på en annen gård enn foreldrenes, og at dette var en viktig del av sosialiseringen. Når det males med bred pensel over norgeskartet kan muligens påstanden være dekkende, men i våre bygder var det definitivt ikke slik. Her var bare jentene i tjeneste, mens guttene var til sjøs. Eller om man vil: guttene var i en annen form for tjeneste til sjøs. Unntak Partsrederier I seilskutetida var 'partsrederiene' vanlige på sørlandskysten. Denne egalitære eierstrukturen innebar at mange interessenter gikk sammen om å finansiere ett skip, og delte utbyttet. I folketellingene fra annen halvdel av 1800-tallet er mange i Høvåg og Vestre Moland oppført som skipsredere, nesten alltid i kombinasjon med annen næringsvei, særlig gårdbrukeryrket. De færreste var skipsreder i moderne betydning av ordet. 'Partsreder' gir større mening for oss. At dette systemet var så utbredt, medførte en overrislingseffekt utover på bygdene og nedover i de sosiale lagene. Avkastningen av sjøfarten var altså ikke bare forbeholdt de rikeste. Partsrederiene bidro tvert imot til å fremme den egalitære samfunnsstrukturen som har satt sitt preg på landsdelen fram til i dag. Men egaliteten har selvsagt flere årsaker enn bare eierstrukturen i skipsfarten på 1800-tallet. Hans Jørgen Larsen fra Vallesverddalen var eier av denne partsandelen på 2 98 som er signert 1. juli

16 Jakta Inga ble blant annet brukt som vedskute, her ved Langholmen på Østre Vallesverd ca Makrellfiske med not i Ulvøysund i fins selvsagt, men de er heller få. I folketellinga 1801 fins 22 skippere, 10 styrmenn og 133 matroser. Om lag halvparten av skipperne og styrmennene er oppgitt med annet yrke i tillegg, oftest gårdbruker eller strandsitter. 48 Lillesand (tettstedet) hørte den gang til Vestre Moland sogn, og er med i tallene. I 1845 talte man opp 25 skippere og 195 Søefarende. Skipperne var jevnt fordelt mellom Høvåg og Vestre Moland, henholdsvis 12 og 13, mens det var flere andre sjømenn i Høvåg, henholdsvis 112 mot 83. Lillesand var da skilt ut som eget ladested, og er ikke tatt med her. I denne tellinga oppførte man kun ett yrke pr. person. Folketallet var da nokså likt i de to sognene. Høvåg hadde 1520, mens Vestre Moland hadde 1580 innbyggere. I de neste tjue årene økte antall sjøfolk langt raskere enn folketallet. I 1865 fantes 97 skippere, 61 styrmenn, 111 matroser, og 276 som bare klassifiseres som sjømenn. 49 Tallene omfatter både de to landsognene og ladestedet. For mange ga sjøen bare en kombinasjonsbeskjeftigelse i tillegg til gårdsdrift, men de som seilte i langfart var ofte ute i årevis. Parallelt med langfarten gikk det også for seg en utbredt skutefart på Danmark, særlig Nordjylland. I de skriftlige kildene lar den seg spore langt ned på 1600-tallet, så dette var en gammel tradisjon. I unionstida med Danmark ble dette regnet som innenriksfart, og Nedenesprivilegiene ga folk uten byborgerskap rett til å utføre trelast, og ta med korn, og etter hvert andre varer, i retur. Den vanligste båttypen i denne farten var jakt, et nokså lite, en-mastet seilfartøy. Jaktene ble vanligvis ført av eieren selv, og mannskapet bestod gjerne bare av et par unggutter. Sjøfarten har satt spor etter seg i flere kildetyper. Bare noen av dem er benyttet i gårds- og slektshistorien, som ikke kan gi sjøfarten den plassen næringsveien fortjener. Det må komme i en bredere anlagt samfunnshistorie for eldre tid, som forhåpentligvis vil bli skrevet om ikke så altfor mange år. Når det er sagt, vil mange gårdskapitler ha nokså fyldige avsnitt om sjøfart og sjøfolk, men da på helt lokalt nivå, innen rammene av matrikkelgården. Av de mest benyttede kildene er folketellingene, skiftene og tingbøkene alt nevnt. Andre kilder som ofte går igjen er de eldre manntallene, og skipper- og styrmannsskatten i fogderegnskapene. Også en del andre kildeserier er benyttet, disse vil framgå av notehenvisningene. Fiske Folketellingene i 1801, 1845 og 1865 viser at yrkesfiskeriet var lite utbredt. 50 I 1801 ble ingen oppført med fiske som eneyrke, men 13 nevnes som fiskere i kombinasjon med annet yrke, som gårdbruker, strandsitter eller matros. Av disse hørte 11 hjemme i Vestre Moland og to i Lillesand. I Høvåg nevnes ingen. Det er imidlertid grunn til å tro at fiske var minst like utbredt som tilleggsnæring der som i Vestre Moland. I folketellinga 1865 er nemlig fisker vanligere som yrkesbetegnelse i Høvåg enn i nabosognet, det gjelder både som eneyrke og kombinasjonsyrke. Trolig har man ikke tatt bryet med å føre opp fiskeri som tilleggsyrke i 1801, selv om det må ha eksistert, iallfall i noen utstrekning. Til forskjell fra folketellingene i 1801 og 1865, oppgir tellinga i 1845 kun ett yrke for hver person. Det ferdigtrykte skjemaet hadde rubrikken fisker som et av yrkesalternativene, og i de tilfeller der folk hadde to eller flere beskjeftigelser, må rapportørene ha bedt om å få oppgitt 28

17 bare ett, og da trolig den som veide tyngst økonomisk. En mulighet er at rapportørene selv stod for vurderingen. Resultatet for oss er uansett at noen av de ti fra Høvåg og fire fra Vestre Moland som ble rapportert som fisker, kan ha hatt andre yrker i tillegg. Et søk på yrkesbetegnelsen fisker i folketellinga 1865 gir 50 tilslag. Tallet inkluderer både de to landsognene og ladestedet Lillesand, og fiske som eneyrke og kombinasjonsyrke. Bare sju av de 50 bodde i Lillesand, og alle disse hadde fiske som eneste yrke. I Høvåg nevnes ti med fiske som eneste næringsvei, mens 23 hadde det i kombinasjon med annen virksomhet. I Vestre Moland var tallene langt lavere, hhv. seks og fire. Heltidsfiskerne var konsentrert på steder som Ågerøya, Tronderøya, Haugevig og Flørenes, samt Lillesand. Der fiske nevnes som kombinasjonsyrke, er det oftest sammen med betegnelsen gårdbruker eller husmann. De 50 treffene på fiskeryrket kommer imidlertid helt i skyggen av sjøfart. Den samme folketellinga gir 276 tilslag på sjømann, 111 på matros, 97 på skipper og 61 på styrmann. Også disse tallene omfatter både eneyrke og kombinasjonsyrke. Selv los forekommer hyppigere enn fisker, med 71 tilslag. Gårdene med de beste laksefiskeriene måtte betale en årlig avgift fra 1682 til Denne ble kalt lakse- og vadrettsfiskeriets avgift, og ble innkrevd med differensierte beløp fra gård til gård ut fra hvor godt laksefisket ble ansett for å være i et normalår. Beløpet som hver gård måtte ut med hvert år, lå imidlertid fast. I Høvåg ble Hæstad, Ytre Årsnes, Ribe, Randvig og Blikssund lignet for denne avgiften. I Vestre Moland gjaldt det Skalle, Østerøya, Nedre Stutti og Bergshaven. De to sistnevnte, samt Hæstad, betalte en halv riksdaler i året, mens resten betalte det dobbelte. 51 Fra 1675 og fram til lakse- og vadrettsavgiften ble innført i 1682, betalte en del gårder årlig fisketiende med beløp som varierte fra en ort til en riksdaler. Det gjaldt de samme som senere betalte lakseavgift, med unntak av Nedre Stutti. Men også Sævig, Flørenes, Berge, Sangereid og Øvre Stutti betalte tiende. 52 Bruksdelinger Et bruk, gårdsbruk, var for det første et bo- og arbeidsfellesskap, som oftest for en kjernefamilie. Husstanden bestod som regel av mann, kone og barn, og gjerne ei tjenestejente. I tillegg kunne eldre eller uføre slektninger holde til i huset for kortere eller lengre tid. For det andre utgjorde bruket et eget skatteobjekt. Bruket var særskilt matrikulert, noe som innebar at det var taksert på skyld, og innført i myndighetenes skattelister og kassabøker. Noen gårder, og da gjerne de minste, bestod av bare ett bruk. De fleste hadde imidlertid to eller enda flere. Antall bruk økte i takt med folkeveksten. I eldre tid skjedde bruksdelingene i minnelighet mellom de involverte eierne og brukerne. Offentlig delings- og skyldsettingsforretning ved bruksdelinger ble innført ved en forordning i Ei nemnd av lagrettemenn tok forholdene i øyensyn og ble enige om hvordan skylda på det opprinnelige bruket skulle fordeles på de nye enhetene. Et delingsog skyldsettingsdokument ble skrevet av sorenskriveren eller hans fullmektig. Det ble beseglet av lagrettemennene, tinglyst, og siden innført i panteboka og panteregisteret. Originalen ble deretter sendt tilbake til oppsitterne. Man antar at forordningen bare fikk begrenset gjennomslag i praksis, om en ser landet under ett. En ny forordning i 1813 fikk trolig større virkning. 53 Hvordan forholdene var i området som Inga Johannessen med fiskestang på Trøe ca Fogdens kassabok Den første gården som oppføres i Høvåg sogn er Vestre Øresland, og den øverste brukeren er Åge ( Aage ). Venstre kolonne viser utlignede skatter, mens innbetalte skatter står til høyre. Den 30. oktober hadde Åge betalt årets skatter, i alt 4 riksdaler, 1 ort, 6 skilling. Rentekammeret, fogderegnskaper. Kassabok for Sands skipreide 1714, Riksarkivet. Foto: Terje Sødal 29

18 i dag utgjør Lillesand kommune, er ikke systematisk undersøkt. Arbeidet med bygdeboka har likevel vist at en god del offentlige bruksdelinger fant sted i tida mellom 1764 og Et eksempel på en tidlig delingsog skyldsettingsforretning, i 1795, er utførlig beskrevet i kapitlet om Vestre Vallesverd. Bruksdelinger forekom i alle de fire hundreårene bygdebøkene omfatter, men intensiteten var klart sterkest rundt midten av 1800-tallet. Det skyldes dels den sterke befolkningsveksten, og dels at det da ble lettere å skaffe alternativt levebrød, oftest i sjøfarten, men også i andre næringsveier. De nye brukene som da oppstod, var ofte bare hustomter med lite eller ingen jord. Særlig gjaldt det boplasser langs kystlinja og på øyene. Den eldste tida, 1600-tallet, byr på størst utfordringer. Bruksutviklingen må da ofte søkes rekonstruert ved hjelp av ulike kildetyper. De viktigste er skattelister, landkommisjonen 1661, matriklene og manntallene Best dokumentert er de statlig eide gårdene, krongodset. Bygselslistene i lensregnskapene, avløst av fogderegnskapene fra 1662 av, inneholder betaling av bygselsavgiftene, det vil førstebygsel og tredjeårstake. Den første betalte man kun én gang, når man overtok bruket, mens den siste ble betalt hvert tredje år. Både oppsitternes navn, og skylda enhver brukte, er nevnt i de fleste tilfeller. Dermed kan vi følge bruksutviklingen i detalj. I noen få år, fra 1645 til 1661, ble også bygselspengene av kirkelig eide gårder ført inn i lensregnskapene. Selv om inntektene gikk til driften av de lokale kirkebyggene, var staten formelt sett eier. For de bondeeide gårdene, og dem var det jo flest av, kan det være langt vanskeligere å skaffe oversikt over bruksdelinger i tida før Enkeltstående årganger av fogdens kassabøker er bevart fra årene før 1718, det gjelder 1698, 1705 og En mer fullstendig dekning gir odelsskattlistene, som fra 1698 av gir oversikt over selveid gods. Slikt gods var fritatt for odelsskatt. Denne kilden er nærmere omtalt ovenfor under Eiendomsforhold. Bruksutviklingen er lettere å følge fra 1718 og framover. Fra det året er fogdens kassabøker bevart. Når nye bruk oppstod, fikk de sin egen side i kassaboka. I den var det ofte noen års etterslep, men vi kan Bruksutviklingen på gnr. 55 Vestre Vallesverd. 30

19 benytte panteregistre/pantebøker for å finne det nøyaktige tidspunktet for delingen. Her er det viktig å være klar over at det gjerne gikk noen år fra bøndene rent faktisk delte bruket, og til delingsforretning ble avholdt. Realitetene kom altså vanligvis før formalitetene. Fogdens kassabøker, og pantebøkene, er hovedkildene til bruksdelinger på og 1800-tallet. Kassabøkene er gjennomgått fram til 1863, mens panteregistre og pantebøker er benyttet også for senere tid. Disse ble etter hvert avløst av grunnbøker og tinglysingsregistre. Lenge var det underrettene som administrerte grunnbøkene, for få år siden ble dette overtatt av Kartverket. En figur over bruksutviklingen er tatt med for hver gård, med unntak av gårder med svært få bruk. I figuren får man et visuelt inntrykk av bruksdelingene. Man ser straks hvilke eldre bruksenheter de nyere er utgått fra. På den måten kan det enkelte bruks forhistorie følges tilbake til 1600-tallet. Det er gårdsbrukenes utvikling som framkommer. Nyere fradelinger av hus- og hyttetomter er ikke tatt med i figuren. Utskiftninger Begrepet utskiftning har historisk sett hatt to betydninger. Den eldste kan beskrives som oppheving av fellesskap. På 1800-tallet, og senere, ble begrepet fortrinnsvis brukt om prosesser der de enkelte bruk på en gård fikk samlet sine tidligere spredte åker- og engteiger til større, sammenhengende innmarksområder. Dette er den andre betydningen av begrepet. I eldre tid, og 1700-tallet, var det oppheving av fellesskap i utmarka som kunne være aktuelt. Det var da vanlig at alle brukene på en gård disponerte utmarksressursene i fellesskap. Det var særlig tre typer ressurser som var viktige: skog, beite og fôrsanking. Skogen fikk etter hvert en meget stor økonomisk betydning, som nevnt ovenfor. Men også de andre utmarksressursene ble viktigere i takt med folkevekst og bruksdelinger. I sommerhalvåret ble husdyrene ført til beitesteder i utmarka. Denne driftsformen er et særtrekk ved det norske husdyrholdet i eldre tid, og helt avgjørende for at husdyrholdet i vårt land kunne ha så stort omfang, sett i relasjon til forholdene ellers i Europa. Det skyldtes nettopp at Norge var så rikt på utmarksressurser. Men med et folketall i 1850 som var ti ganger høyere enn i 1550 i et land der jordbruksøkonomien fortsatt var dominerende sier det seg selv at presset på ressursene var blitt et helt annet. En utmarksutskiftning kunne omfatte alle, eller bare en eller to av disse ressursene. Så til den andre betydningen, oppheving av teigblanding. Fra gammelt av var det vanlig at innmarka var sterkt oppstykket, både fysisk og bruksmessig. Det var gjerne flere, for ikke å si mange, åker- og engstykker i nærheten av husene, og hvert av disse var gjerne delt inn slik at hvert bruk hadde sine spesifikke stykker, kalt teiger. Oppstykkingen ble forsterket når det ble etablert nye bruk. Fra begynnelsen av 1800-tallet ønsket myndighetene, og mange private også, å fremme jordbruksproduksjonen ved ulike typer tiltak. Det eksisterende teigblandingssystemet ble da sett som en bremsekloss i utviklingen. Staten kom med en utskiftningslov i Ifølge den var det nok at én eier krevde utskiftning, de øvrige kunne da ikke motsette seg det. Utskiftningen kunne enten skje i minnelighet, ved forlikskommisjon, eller ved en åstedsrett med sorenskriver og domsmenn. Loven av 1821 fikk imidlertid begrenset virkning. Den store utskiftningsbølgen kom først etter at en ny utskiftningslov kom på plass 31

20 i Da ble utskiftningsvesenet etablert, og profesjonelle, statslønnede utskiftningsformenn bistod bøndene i omleggingen. Staten ytte dessuten tilskudd når utskiftningen medførte flytting av hus. I tiårene som fulgte kom også maskinenes inntog i det norske landbruket, en svært viktig side ved det som har blitt kalt Det store hamskiftet (se nærmere omtale ved avsnittet Jordbruk og husdyrhold). En effektiv bruk av maskiner forutsatte at hvert bruk fikk samlet sin innmark i større, sammenhengende arealer. Samtidig ble ofte de gamle klyngetunene oppløst, og de enkelte bruks innog uthus flyttet dit de nye innmarksstykkene deres lå. Opphevingen av det gamle teigblandingssystemet ble derfor primært gjennomført i løpet av de fire siste tiårene av 1800-tallet. I bygdeboka er årstallet for eventuelle utskiftninger nevnt. Av plasshensyn har det derimot ikke vært mulig å gå i dybden på alle utskiftningsprosesser. I noen gårdskapitler er enkelte utskiftninger omtalt mer utførlig, de kan da tjene som eksempler på slike prosesser. En tidlig utskiftning av den gamle typen, oppheving av felleskap, er beskrevet i kapitlet om Kjøstveit. Denne utskiftningen fant sted i 1620, og kunnskapen om den baserer seg utelukkende på det eldste dokumentet i gårdens arkiv. Utskiftningsprotokollene er i utgangspunktet ikke benyttet, av arbeidsøkonomiske grunner. I noen få tilfeller er dette prinsippet fraveket, men bare når det har vært særlige grunner for å gjøre det. Kunnskapen om utskiftninger baserer seg i all hovedsak på panteregistre og pantebøker. Folketall År Folketall 4M 9M M=Mannlige Det siste avsnittet før vi tar fatt på eiere og brukere, handler om gårdens befolkningsutvikling, målt på sju tidspunkt fra 1666 til De to eldste kildene er manntall, der bare den mannlige delen av befolkningen ble opptalt, mens de øvrige er folketellinger, som omfattet alle. Lovverket setter hundre års sperrefrist for folketellinger, den yngste tilgjengelige er derfor 1910-tellinga. I årene ble både prestene og fogdene pålagt å utarbeide manntall for sine embetsdistrikter. Bakgrunnen var at staten ønsket å kartlegge den mannlige befolkningen av militærstrategiske årsaker. I begynnelsen gikk instruksen ut på at bare mannlige personer over 12 år skulle føres inn. I tabellen er benyttet fogdens manntall for 1666, da også gutter over ett år er tatt med. Kvinner ble kun ført når husstandsoverhodet var ei enke. I tabellen er imidlertid enker holdt utenfor. Det neste manntallet er fra Alt mannkjønn skulle telles, uansett alder. Den første folketellinga med data på gårds- og personnivå ble avholdt i Det ble riktignok avholdt ei folketelling også i 1769, men den inneholder bare folketallet i hvert prestegjeld, og kan derfor ikke brukes i vår sammenheng. I 1801 ble derimot hele den norske befolkningen talt opp og listeført med navn, gård for gård, bruk for bruk. Også folk på uskyldsatte bosteder, altså husmanns- og strandsitterplasser, er med. Av senere folketellinger har vi valgt å ta med 1845, 1865, 1875, 1900 og Alle disse er nominative, det vil si at de opptalte også er navngitt, med ett unntak: 1845-tellingen. Den oppgir imidlertid folketallet på hver enkelt gård, i motsetning til hva man gjorde i