Sentralposten. Nr. 4 - desember 2011

Transkript

1 Sentralposten Nr. 4 - desember 2011

2 RedakTØREN sier Det er lett å være etterpåklok. Men er det i etterpåklokskapens lys at for eksempel Paal Frisvold, leder for Europabevegelsen, sier at «EU er galskap» (Aftenposten ) eller at utenriksminister Jonas Gahr Støre «håpar krisa gjer at EU får bestemme meir over statane» (Klassekampen 05/ )? Profesor Erik Oddvar Eriksen, leder for Arena, slår fast (ibid.) at «EU er ikkje noko demokrati». Med eurokrisen ser vi EUs sanne ansikt. Det er ikke demokrati som styrer EU, det er bankene og finansverdenen. Det er finansverdenen som har brakt Hellas til konkursens rand, riktignok godt hjulpet av grekerne selv med deres lempfeldige fiskalpolitikk og utstrakte korrupsjon. Og det er finansverdenen som krever at Hellas pent må føye seg etter kreditorenes krav for å få finansiell nødhjelp. Ikke rart at den samme finansverdenen opplevde det som et slag i ansiktet og nærmest som et svik da statsminister Papandreu viste seg som sosialist og krevde folkeavstemning! Det er jo vanlige folk det går ut over (nok en gang) når staten må spare for å kunne betale gjeld, dvs. kutt i pensjoner og offentlige velferdsytelser, reduksjon i offentlige stillinger osv. Støre sier at han støtter EU som prosjekt. Han mer enn antyder at det trengs et nytt prosjekt, nemlig å lage planer for å kutte i underskudd og redusere gjeld, å få et skattesystem som fungerer og oppfattes som rettferdig, å få bukt med korrupsjonen Listen kan være gruoppvekkende lang. Kanskje overnasjonalitet er løsningen. Kanskje ikke. Det er jo ikke så lenge siden at forsøket på å innføre en egen EUgrunnlov ble torpedert av en folkeavstemning i Nederland. Vi tror de mange som har ant hva EU egentlig var for noe, ikke bare et prosjekt med utspring i en kull- og stålunion for å forhindre flere kriger mellom Tyskland og Frankrike, burde være glade for at de egentlig har vært forhåndskloke ved å vegre seg mot EU. Pasienten døde, men feberen forlot ham I en meningsytring i Romerikes Blads nettsider (meninger.romerike.no) sier Jørund Hassel bl.a. at «måten EU behandler grekerne på mht til deres finans- og gjeldskrise i disse dager, viser hvor kyniske markedsliberalistene og høyrepartiene virkelig er mot arbeidstakere. Man må gå til totalitære regimer for å finne tilsvarende graverende politikk overfor arbeidstakere. Tenke seg til at Angela Merkel (dvs. Tyskland), Nicolas Sarkozy (dvs. Frankrike) og Det internasjonale pengefondet (IMF) ensidig kan kreve at arbeidstakere skal gå ned ca. 20% i lønn, pensjoner og sosiale stønader skal kuttes tilsvarende samt at Hellas offentlige verdier skal selges på latterlig billigsalg i praksis til grådige spekulanter uten å spørre befolkningen hva den mener. Hva slags demokrati er det? Grekerne får nå et system hvor de rike får større potensial til å tjene seg enda rikere i et enda raskere tempo.» «Den demokratiske muligheten til å få Hellas på fote igjen politisk og økonomisk (dvs. folkeavstemning. Red.anm.) ble effektivt stoppet av Merkel, Zarkozy og IMF med støtte fra USA. Politikk er i EU definert som kun å angå den rike eliten og markedsliberalistene (høyrepartier).» Tiltredes i det store og hele. Sentralposten Redaktør: Odd Lund, tlf / , odd.lund@utdanningsdirektoratet.no I redaksjonen: Jon Olav Folsland, tlf , jon.folsland@ssb.no Marianne Moltke-Hansen, tlf , marianne.moltke-hansen@md.dep.no Trond Arild Ydersbond, tlf , trond.arild.ydersbond@ssb.no Torstein Finnbakk, torstein.finnbakk@brreg.no Tegner:Bjarne Træen, btr@imdi.no Sentralposten som pdf: Facebook: Søk gruppen «NTL Sentralforvaltningen» UnionBook: Labourstart: Frist for bidag til neste nummer: 1. februar Layout og trykk: LO Media Opplag: Forsidetegning: «Jul i Europia» av Bjarne Træen 2

3 foto: Marc Israel Sellem NTL-dagen i Brønnøysund Ved Brønnøysundregistrene ble NTLdagen behørig markert i Brønnøysund og Narvik. Markeringen ved Brønnøysundregistrenes Oslo-kontor vil finne sted ved en Jeg driver i aften og tænker og strider, jeg synes jeg er som en kantret båt, og alt hvad jeg jamrer og alt hvad jeg lider det ender vel gjerne med gråt. Men hvi skal jeg være så hårdt beklemt? Om hundrede år er alting glemt. Da hopper jeg heller og synger en vise og holder mit liv for en skjøn roman. Jeg æter ved Gud som en fuldvoksen rise og drikker som bare fan. Men hvi skal jeg fare med al den skjæmt? Om hundrede år er alting glemt. senere anledning. I Brønnøysund var det stand både på Salhus og ved to av inngangene i Havnegata. Det ble delt ut opplysningsmateriell og gadgets, og NTLs representanter bød også på epler og boller. Om hundrede år er alting glemt Så stanser jeg virkelig heller striden og ganger til sjøs med min pinte sjæl. Der finder nok verden mig engang siden så bitterlig druknet ihjæl. Men hvi skal jeg ende så altfor slemt? Om hundrede år er alting glemt. Å nei, det er bedre at rusle og leve og skrive en bok til hver kommende jul og stige tilslut til en versets greve og dø som en romanens mogul. Da er det nu dette som gjør mig forstemt: Om hundrede år er alting glemt. Knut Hamsun Det vilde kor (1904) Den store hytteostoppstanden Etter en arabisk vår med opptøyer i det ene arabiske landet etter det andre, fra Tunisia til Jemen, hadde israelerne nærmest ventet seg at palestinere skulle samle seg på Vestbredden for deretter å marsjere mot Jerusalem og kreve regjeringens avgang. Men den gang ei. Det de fikk var det store hytteostopprøret av juni Det hele begynte med at Itzik Elrov, en ultra-ortodoks jøde fra Bnei Brak, ble så opprørt over prisen på cottage cheese (, hvilket er utlagt hvitost, kvark, hytteost eller hengemelk) at han prompte startet en Facebook-bevegelse i protest mot prisøkningen. Han oppfordret alle til å boikotte cottage cheese i én måned fra 1. juli. Protesten bredte raskt om seg og ble til et synlig bevis på forskjellene mellom rik og fattig i Israel og avdekket utstrakt misnøye med feilslått forbrukerpolitikk. Til slutt var det én som ettertrykkelig plantet et beger hytteost på Netanyahus benk i Knesset. Prisen på hytteost hadde vitterlig steget med 75% på kort tid og osten var dobbelt så dyr i Israel som i London eller New York. Ja, matvareprisene var i det store og hele langt høyere enn i Europa og USA. Men det som virkelig lå til grunn for misnøyen var at terskelen for å komme inn på boligmarkedet nå var så høy at mange ikke hadde råd til å skaffe seg egen bolig, enn si betale ågerpris for hytteost. Protesterende ungdom slo opp telt og overnattet langs Rotschild-avenyen i Tel Aviv. Regjeringen svarte (ikke så helt uventet) med å sette fortgang i bygging av jødiske bosetninger på palestinsk grunn. Odd.lund@utdanningsdirektoratet.no NTL Sentralforvaltningen Postadresse: Youngsgt. 11, 0181 Oslo Besøksadresse: Folkets hus (inngang hjørnet Youngsgt./Torggt.), rom 507 (heis til 5. etg.) Tlf.: , faks: , e-post: post@ntl-sf.no Leder: Bjørn Halvorsen, bjorn@ntl-sf.no, Sekretær: Kjersti Barsok, kjersti@ntl-sf.no Nettredaktør: Kjersti Barsok 3

4 Klimapolitikk Uttalelse fra styret i NTL Sentralforvaltningen (miljøutvalget) Klimaendringene stiller store krav til omstilling av samfunnet. Forbruks- og produksjonsmønstrene må legges om av hensyn til miljø- og klimautfordringene vi står overfor. Dette stiller krav til at Norge må være en pådriver både nasjonalt og internasjonalt. Vi må gjennomføre utslippsreduksjoner og andre miljøtiltak innenlands, og bidra til å finansiere miljø- og klimatiltak i fattige land. NTL Sentralforvaltningens slutter opp om klimaforliket, men mener at det på enkelte områder er nødvendig å gå lenger. Det er et mål å utvikle et næringsliv som skaper arbeidsplasser og verdier ved å bidra til å løse klimautfordringene. Norsk næringsliv og arbeidsliv har alle muligheter til å ligge i forkant av utviklingen mot et lavutslippssamfunn om det legges til rette for det. Norge må benytte seg av mulighetene vi nå har til å bli en ledende miljønasjon innen utvikling av fornybar energi og ny miljøteknologi. 1. Det er et mål at Norge er karbonnøytralt innen Det må formuleres en handlingsregel for karbonmålsettingen, og det må gjøres nødvendige tilpasninger av den kortsiktige politikken slik at de langsiktige målene nås. Politikkutformingen må understøttes av nødvendig lovgivning og forskrifter. Vi støtter forslaget om en egen klimalov. Den norske klimapolitikken blir også påvirket av EU-regelverk på området, blant annet EUs fornybarhetsdirektiv. 2. Statlig finansiering må sikre utbygging og vedlikehold av infrastruktur slik at minst 80 % av landets økte persontransportbehov dekkes med kollektivtrafikk. Det er særlig viktig at det investeres mye nok og fort nok der klimagevinsten er størst, det vil si i de største byene og deres omegnsområder samt på intercity-strekninger. Finansieringen må også benyttes til å holde billettprisene nede. Miljøvennlig og energieffektiv transport prioriteres både for personer og gods, dette medfører bl.a. overføring av transport fra vei til sjø og bane. Det må bygges høyhastighetsbane både innen Norge, og for eksempel mellom Oslo og København via Göteborg. Jernbanestrekninger som fortsatt er basert på dieseldrift må elektrifiseres. I tillegg må det også arbeides for at mest mulig av bilparken legges om slik at de kan nytte fornybare energikilder og skipsfarten til mer miljøvennlig drivstoff. 3. Det er et mål at størst mulig del av landets nye bygningsmasse både bolighus, offentlige bygg og næringsbygg skal være «plusshus», dvs. hus som over brukstida lager mer energi enn de bruker. Dette oppnås ved å redusere varmetapet, optimalisere intern energibruk og utnytte tilgjengelige fornybare energikilder, som for eksempel sol- og grunnvarme. Eksisterende bygningsmasse må oppgraderes til en høy energistandard, med betydelig forbedring i energieffektiviteten. 4. Norsk næringsliv og arbeidsliv har alle muligheter til å ligge i forkant i utviklingen mot et lavutslippssamfunn om det satses på det. Norge må disponere sine ressurser slik at vi griper mulighetene til å innta og forsvare ledende posisjoner innen utvikling av fornybar energi, CO2-håndtering og miljøteknologi. I tillegg til utvikling av ny klimavennlig virksomhet er det nødvendig å omstille eksisterende næringsliv. Dette gir også muligheter, ved at omstillingene kan bidra til innovasjon som gir bedret effektivitet og lønnsomhet. Det er et stort potensial for utslippsreduksjoner i olje- og gassnæringen og i annen landbasert industri, samtidig som CO2-kostnadene for oljeindustrien har gått ned. Det bør opprettes et klimafond etter modell fra det eksisterende NOx-fondet for næringslivet for å utløse utslippsreduksjonene. Omstillingen for tiden etter olje- og gassalderen i Norge må starte nå. Strenge miljøkrav og en offensiv politikk for omlegging av petroleumsnæringa vil gi norsk leverandørindustri et fortrinn internasjonalt. 5. Potensialet for norsk produksjon av fornybar energi er stort. Det må legges opp en strategi for at utbygging av fornybar energi skal komme til erstatning for fossil energi. Det store totalpotensialet av fornybar energi gjør at det er rom for en omfattende utbygging uten at det går på tvers av verneog miljøhensyn. Norge kan med andre ord få tilgang til mer energi uten gasskraftutbygging eller revurdering av vernede vassdrag. Det bør legges sterke landskapsverns- og miljøføringer både på lokaliseringen av landbaserte og offshore vindparker, og på utviklingen av norsk bioenergi. 6. Kraftnettet må bygges ut slik at manglende nettkapasitet ikke gir lange utsettelser for ny fornybar energi. 7. På kort sikt brukes utbygging av vindkraft til å bedre Norges forsyningssituasjon: Vindkraft kommer inn hele året og vil dermed kunne stabilisere variasjonene i strømprisen. Offshore vindkraft kan etter hvert få en viktig rolle i norsk økonomi og sysselsetting. Spesielt bør det satses sterkt på å utnytte så stor del av Nord-Norges potensial for denne energikilden som praktisk og miljømessig mulig. En kombinasjon 4

5 av miljømessig forsvarlige vannmagasiner med pumpekapasitet og lokal industri kan ta av for kraftoverskudd som vil oppstå og danne grunnlag for langsiktige, bærekraftige industrietableringer. For å påskynde utbyggingen av offshore vindkraft, må norske forsknings- og utviklingsmiljøer mobiliseres på så bred front som mulig, og aktørene må sikres langsiktig finansiering. 8. Det bør gjøres en storstilt modernisering og miljøtilpasning av norske vannkraftanlegg. Målet er at de skal spille en nøkkelrolle i reguleringen av europeisk fornybar kraftproduksjon, med økt genereringskapasitet og i den grad det er miljømessig forsvarlig pumpekapasitet. Det trengs i første omgang bare mindre oppgraderinger av magasinkapasiteten, og verneplanen for vassdrag står fast. Ny vannkraft fra oppgradert produksjon bør i størst mulig grad tilpasses behovet for regulering av norsk vindkraft, og samordningen av disse energikildene er en miljømessig svært viktig samfunnsoppgave. 9. En betydelig andel av overskuddet fra petroleumsvirksomheten bør investeres i forskning og utvikling innen ikke-etablerte teknologiske løsninger som kan bidra i klimapolitikken. Eksempler på dette kan være neste generasjons biodrivstoff, bølgekraft, saltkraft, tidevannskraft og CO2- håndtering. Samtidig bør utvinningstakten justeres slik at petroleumsressursene kan vare i minst 200 år. Norges posisjon innen solceller må sikres gjennom utviklingsprogrammer og strategiske investeringer. Tilstrekkelig grad av nasjonalt eierskap er strategisk viktig for et lite land som Norge. Bjørn Halvorsen leder i NTL Sentralforvaltningen Foto: colourbox Aktiv eller passiv seniorpolitikk Direktør Kari Østerud i Senter for seniorpolitikk skriver om «Aktiv eller passiv seniorpolitikk» og sier at «det er et paradoks at seniorpolitikk ofte blir redusert til en diskusjon om hvor mange ekstra fridager seniorene trenger for å fortsette i jobb. Mer fri og fravær av arbeid er ikke alltid den rette oppskriften for en lengre yrkeskarriere. Undersøkelser og forskning viser at kultur og holdninger på arbeidsplassen har stor betydning i valget mellom å fortsette i jobb eller å gå av med tidlig pensjon. Også seniorer blir motivert til ekstra innsats ved å bli sett og verdsatt av nærmeste leder. Aktiv seniorpolitikk tar seniorene på alvor, og stimulerer til deltakelse og utvikling i jobben.» Dette samsvarer med funn i en undersøkelse gjort av Norsk seniorpolitisk barometer. Media både presse og kringkasting var raske til å slå opp som en nyhet at halvparten av de spurte kunne tenke seg å jobbe etter at de hadde fått rett til pensjon, men at flertallet av bedriftene ikke hadde noen strategi for hvordan man skulle beholde og videreutvikle seniorer. Se pressemelding på seniorpolitikk.no. Det er ogå et spørsmål om hvorvidt arbeidsgiver er villig til å la seniorer stå i jobb etter å ha nådd pensjonsalder. Det har allerede vært en rettssak om dette. Her trengs det nok noen flere avklaringer og nye retningslinjer. Senkarriere er viktig - Jeg tror jobben er en utrolig viktig arena for selvrealisering, bekreftelse og for å føle tilhørighet i samfunnet. Det er viktig at arbeidsgivere forstår hvor mye jobben betyr for folk og behandler arbeidsforholdet deretter, også når det er krise og noen må slutte. Ledere må spørre om hva den enkelte liker best ved jobben og hva det er som gjør denne jobben spesiell, sier Jon Fredrik Alfsen, bedriftsrådgiver og partner i Hartmark Consulting. (kilde: seniorpolitikk.no) Oda (Official development assistance) Av Odd Lund Nei, vi greier åpenbart ikke å skille oss fra ODA. Hun går igjen i statsbudsjettet for Leser ikke finansdepartementet Sentralposten, montro? (se for eksempel Sentralposten nr. 4/2010). Det er nemlig IKKE slik at deler av utgiftene til flyktninger i Norge er godkjent som offisiell utviklingshjelp. Det er en regnskapsteknisk tabbe hvor det godkjennes at visse utgifter kan innrapporteres som utviklingshjelp. Dette gjelder bl.a. hjemsending av asylsøkere, og er det virkelig utviklingshjelp? Tja, tankegangen her må være: send dem hjem til utvikling i eget land! Norge betaler. Vi siterer nok en gang fra budsjettproposisjonen: «Deler av utgiftene til flyktninger i Norge er godkjent som offisiell utviklingshjelp (ODA), og utgiftsføres over Utenriksdepartementets budsjett. Det faktiske ansvaret for disse tiltakene ligger imidlertid hos andre departementer (Justisdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet). Utgiftene føres derfor også under disse departementenes kapitler. Samtidig inntektsføres en tilsvarende overføring fra Utenriksdepartementet. Det korrigeres for denne dobbeltføringen av utgifter i både 2011 og 2012 ved beregningen av den underliggende utgiftsveksten.» Se også Nye meninger-spalten i Dagsavisen den 13. oktober 2011 og hele Andrew Kroglunds innlegg om «Fortsatt puslete norsk utviklingspolitikk» på nyemeninger.no. Han sier med litt andre ord enn regjeringens at «norske kommuner forblir den største mottaker av norsk bistand gjennom støtte til flyktningetiltak i Norge. Det er ikke Norges feil, men et resultat av hvordan OECDs regelverk for føring av bistandsstatistikk er lagt opp.» Som vi kunne sagt det selv. Foto: colourbox odd.lund@utdanningsdepartementet.no 5

6 Språkspalten Arbeid Av Jon Olav Folsland Snu hver stein Partisekretær Silje Schei Tveitdal (SV) sier partiet nå vil «snu hver stein» for å beholde de 15 personene som jobber for partiet på fylkesnivå. (Artikkel om kronerulling i SV. Klassekampen ) Det aller meste av kostnadene går jo til å dekke lønninger, så det er vel betimelig. Stor norsk ordbok sier at uttrykket betyr: «lete, undersøke overalt, gå alle forhold etter i sømmene». Dette er et fast uttrykk og brukes i overført betydning. Det er også et yndet uttrykk hos politikere og offentlige personer. Alle sammen snur de steiner, samme hva det måtte være. Et søk på Google ga Retningslinjer for retningslinjer Javisst. Det måtte komme. Det var uunngåelig. Vi bare måtte få retningslinjer for retningslinjer. Til og med Kommunal Rapport tillater seg å ironisere over det i sin e-postutgave av 11. oktober Det er Helsedirektoratet som presenterer dette i et såkalt eksternt høringsutkast 9/2011: Utkast til «Retningslinjer for retningslinjer» Veileder for utarbeidelse av kunnskapsbaserte faglige retningslinjer i Helse- og omsorgstjenesten. Det er til og med andre revisjon av tidligere publikasjoner utgitt i 1998 og Tegning: Bjarne Træen omtrent resultater. Av og til kan det kanskje gå over stokk og stein, som for eksempel her: «Opprørsstyrkene vil snu hver stein for å finne Gaddafi, arrestere han og stille han for retten», sier talsmann for opprørerne Mahmud Nacua til nyhetsbyrået AP (VG Nett ). Er dette ment i konkret, ikke overført, betydning, montro, for Gaddafi kan jo faktisk skjule seg under en stein? (Det viste seg å være i et dreneringsrør. Red. anm ) Dessuten ville det nok gjort seg språklig bedre med objektivformen «ham» i stedet for subjektivformen «han» Formålet er edelt: hvordan skrive bedre retningslinjer? Det er tittelen som blir ufrivillig komisk. Bedre blir det ikke av at det hele presenteres som en «veileder». Ordet «veileder» beskriver vel egentlig en person som veileder, men det ser ut til å overta for «veiledning» i betydningen «overordnet dokument som beskriver faglige føringer». Neste ut blir vel forskrift for forskrifter? Vi har allerede fått en rekke veiledninger (og veiledere) til og for forskrifter, så vi venter i spenning. Da bomben smalt i regjeringskvartalet den 22. juli, ble også arbeidsforholdene snudd på hodet for mange hundre departementsansatte. I Kunnskapsdepartementet regner NTL-leder Arne Moi med at unntakstilstanden vil vare i mange år. Den 22. juli i år ble Grubbegata og sentralmakta i Norge på et blunk endret fra trygge og gode arbeidsplasser til en krigssone med blødende mennesker og delvis sammenraste og utbrente bygninger. Siden bomben smalt på en fredag ettermiddag midt i fellesferien ble heldigvis nokså få rammet direkte, men mange tusen måtte i dagene og ukene etter finne seg i å jobbe under svært andre vilkår enn de var vant til. Kunnskapsdepartementet var ett av mange departementer som ble berørt. Etter å ha vært innlosjert på flere forskjellige steder i to måneder, er nå hele mannskapet på plass i Kirkegata 18. I den nyoppussede kantina møter vi leder for NTL Kunnskapsdepartementet, Arne Moi. Han kan fortelle om spesielle uker og måneder etter den skjebnesvangre julidagen. Heldigvis var de fleste av oss på ferie, for det var ingenting som fungerte så veldig bra de første ukene, forteller Moi. Da folk begynte å komme tilbake Arne Moi. fra ferie et par uker senere, var det fremdeles unntakstilstand. Ingen steder hadde plass til å huse alle de rundt 330 ansatte fra Y-blokka. Vi satt veldig spredt de første ukene etter ferien. Drøyt 100 satt trangt i en etasje i Utdanningsdirektoratet, noen satt i en PCstue på Høgskolen i Oslo, noen i møtelokaler i Difi og andre igjen spredt over Lånekassa, Forskningsrådet og Samordna opptak, forteller Moi. Etter noen uker fikk de fleste flytte inn i lokalene som Vox etter planen skal ta over i desember, og altså til slutt til de tidligere lokalene til DnBNor i Kirkegata. Det har gjort arbeidsdagen litt enklere, selv om det er mye som mangler fremdeles. Normalt bruker man minst seks måneder på å planlegge en slik flytting. Her flytter vi først og planlegger etterpå, sier Moi. Mangler informasjon Etter så mye jobbing for så mange med å sørge for noenlunde levelige vilkår for de ansatte i departementet, er det ikke så rart at flere har behov for en pustepause. Det synes Moi er rett og rimelig. 6

7 slivet etter bomben Foto: Runar Nørstad, ANB De som skal gjøre forholdene bedre for,har jobbet så vanvittig mye at de må få lov til å senke skuldrene litt, sier han. Men NTL-lederen arbeider samtidig hardt for at ledelsen skal informere de ansatte om den videre fremdriften. Det har manglet informasjon om når ting skal skje, selv om informasjonen nå er blitt bedre. Vi i NTL jobber for at dette skal komme ut på en bedre måte. Få av de ansatte forventer at alt skal være på stell, men de vil gjerne se et tidsskjema, sier Moi. Og mangel på informasjon gjør det vondt verre for mange av de ansatte, frykter Moi. Det er ingen tvil om at det er en varierende stemning blant medlemmene våre nå. Entusiasmen og stå-på-viljen vi hadde de første ukene etter 22. juli, er i ferd med å bli borte. Det at vi er inne i en permanent midlertidig situasjon sliter på folk, sier han, og peker igjen på at god og relevant informasjon om veien videre er veldig viktig. Mange er slitne og har følt denne perioden som en stor psykisk belastning. Samtidig blir jo ikke arbeidsoppgavene borte, snarere tvert imot. Og når folk i tillegg opplever at arbeidsforholdene er langt fra optimale, blir summen fort dårlig stemning. Det er derfor vi i NTL presser på dette med informasjon. Det er ikke helt godt nok at man vet at ting skal bli bedre en gang i fremtiden, sier Moi. Støtte, samarbeid og kritikk Selv om Moi mener det skorter litt på uttalte tanker om hvordan det skal bli framover, er han likevel brukbart fornøyd med samarbeidet med ledelsen i departementet etter 22. juli. Vi har vært i veldig tett kontakt med ledelsen hele tiden, og samarbeidsforholdene har vært gode. Og når man tenker på logistikken rundt dette, kan jeg ikke bli annet enn imponert, sier Moi. Han har også hatt god nytte av opplegget Sentralforvaltingen har tilbudt i ukene og månedene etter bomben. Vi har vært på flere samlinger. Det har vært nyttig, ikke minst for å få innblikk i hvordan de andre som ble rammet, har det. Det er mange som har det verre enn oss, sier Moi. Også for den enkelte ansatte mener han det er bra opplegg for støtte med både intern og innleid hjelp. Men spørsmålet er selvfølgelig om de som trenger hjelp ber om det. Både vi i tillitsmannsapparatet og ledelsen bruker tid til å fortelle folk om dette, sier han. Selv om det meste er på stell støttemessig, er likevel ett område hvor Moi mener det ble gjort en slett jobb i etterkant. Umiddelbart etter bomben sa de mest berørte departementene at de skulle erstatte personlige eiendeler, men det endte opp med at FAD ba den enkelte ansatte ta kontakt med sitt forsikringsselskap for å få erstatning under henvisning til kgl. res. av 10. juni Dette har vært en stor merbelastning for flere ansatte, og mange har følt at de har stilt opp for arbeidsgiver uten at arbeidsgiver har gitt noe tilbake. Alle som sto på skulle hatt en klapp på skuldra, men fikk i stedet det motsatte. Det var rett og slett dårlig personalpolitikk fra FAD, sier Moi. (Det er nå bestemt at staten betaler egenandelen. Red. anm.) Godt samarbeid Kantinen i det nye regjeringsbygget begynner å fylles med stemmer og lunsjgjester, og Moi tar Sentralposten med på en liten runde rundt i de midlertidige lokalene. Overalt i etasjene står det kasser, pulter, bord og stoler. Det er også slående at ingen etasjer er like. Noen steder er det tradisjonelle cellekontor, andre steder er det lange pulter med skjermer tett i tett som på et meglerkontor, noen etasjer er det helt åpne løsninger og atter andre igjen sitter i kombinasjoner av dette. Vi overtok lokalet på rot, og banken har brukt lokalene til å teste ut forskjellige kontorløsninger, så ingen etasjer er like. Det er en stor fordel at vi er samlet, men det gjenstår en del for å si det mildt, smiler Moi skjevt. Til slutt stopper vi foran en pult i et åpent kontorlandskap. Der sitter NTL-sjefen sjøl etter 39 år i departementet på eget kontor. Den første indikasjonen fra Statsbygg var at rehabilitering i regjeringskvartalet kan ta to år. Nå skal også FAD tenke, og da tar det fort dobbelt så lang tid. Jeg tror vi alle må innstille oss på at vi skal være her lenge, sier Moi. For sin egen del regner 66-åringen med at han ender sin yrkesaktive karriere bak denne pulten. Jeg kommer nok til å bli sittende her så lenge jeg jobber i departementet. Men det fungerer bedre enn jeg hadde fryktet altså, sier Moi. Og krever å bli trodd. jon.folsland@ssb.no 7

8 Representantskapsmøtet I normalvedtektene (normalvedtekter for organisasjonsledd i Norsk Tjenestemannslag) heter det at: 3 Representantskapsmøtet A Representantskapsmøtet er landsforeningens høyeste myndighet og består av landsforeningens styre samt valgte representanter fra avdelingene og de direkte tilsluttede medlemmer. Representantskapsmøtene bør om mulig tilpasses tidspunktet for forbundets landsmøter for behandling av landsmøtesaker og valg av representanter. B Ordinært representantskapsmøte holdes minst hvert 4. år til tid og sted besluttet av landsforeningens styre. Det er berammet representantskapsmøte den mars 2012 (på Sørmarka). Hvem er representantene? D Avdelingene og de direkte tilsluttede medlemmer har rett til å velge og å sende representanter til representantskapet med utgangspunkt i antall betalende medlemmer, etter særvedtekter fastsatt av den enkelte landsforening. Særvedtektene må også inneholde bestemmelser om hvordan representantene skal velges. Særvedtektene skal godkjennes av forbundsstyret. Om å fremme forslag F Landsforeningens styre, avdelingene og de direkte tilsluttede medlemmer har rett til å sende inn forslag til representantskapsmøtet. Forslagene må være kommet til landsforeningens styre innen den frist som fastsettes av landsforeningens styre. Saksdokumentene med styrets innstilling må sendes ut senest 1 måned før representantskapsmøtet. Hva skal gjøres på representantskapsmøtet? G Representantskapsmøtet skal: velge dirigenter, sekretærer og de komitéer som ønskes nedsatt (valgkomité, redaksjonskomité m.v.). fastsette sakliste og forretningsorden. føre protokoll over forhandlingene og godkjenne denne enten selv eller ved fullmakt til styret. behandle landsforeningens beretning for perioden. behandle landsforeningens regnskaper for perioden med revisjonsberetning. behandle og gjøre vedtak i alle saker som er ført opp på den vedtatte sakliste, og trekke opp retningslinjer for landsforeningens virksomhet og målsettinger for kommende periode. Andre saker enn de som er ført opp på saklista, kan representantskapsmøtet ikke gjøre vedtak i. Benkeforslag om vedtektsendringer kan ikke tas opp til behandling, uten at det har forbindelse med forslag som er satt fram på vanlig måte, eller med endringsforslag til disse. velge landsforeningens styre med varamedlemmer og medlemmer til andre utvalg og råd som landsforeningen har behov for. leder, nestleder og sekretær/kasserer utgjør vanligvis landsforeningens arbeidsutvalg. Disse medlemmer bør velges innen et geografisk område som lett gjør det mulig å holde den nødvendige kontakt. dersom landsforeningen utgir eget medlemsblad, skal det velges redaktør og eventuelt redaksjonsutvalg. Valg av styret med varamedlemmer foregår som særskilte valg, dersom representantskapsmøtet ikke vedtar noe annet, og skal foregå ved hemmelig avstemning, dersom noen krever det. velge revisorer eller autorisert revisjonskontor/firma. Dersom landsforeningen ikke velger å benytte autorisert revisjonskontor/firma, skal det velges to regnskapskyndige revisorer med to vararevisorer. Disse kan ikke være medlem av styret. dersom det velges fastlønte tillitsvalgte, fastsetter representantskapsmøtet de økonomiske betingelser. i landsmøteår behandle sakene til landsmøtet (forslagene, hovedsakene eller de endelige saksdokumenter) og velge landsforeningens representanter, jf. forbundets vedtekter gjøre vedtak om fordeling på landsforening og avdeling av den kontingentandel som tilbakeføres fra forbundet. gjøre vedtak om fordeling på landsforening og avdeling av representantskapsmøtets kostnader. gjøre vedtak om eventuell innkreving av tilleggskontingent, jf. forbundets vedtekter 6.1.f. landsforeningens styre har ikke stemmerett, når beretning og regnskap behandles. Foto: colourbox Nærmere informasjon om NTL Sentralforvaltningens representantskapsmøte kommer på landsforeningens hjemmesider VIL DU MELDE DEG INN I NTL? Du finner innmeldingsblanketten vår («Du trenger oss vi trenger deg i NTL») på NTLs nettsider www. ntl.no under Medlemsservice. KURS PÅ SØRMARKA? Du finner NTLs kurskatalog på NTLs nettsider under Medlemsservice. Sentralposten på nett og papir Sentralposten legges ut som pdf-fil på nett umiddelbart etter at den er sendt ut i Posten som B-abonnement til alle medlemmer i NTL Sentralforvaltningen (distribusjon i samsvar med medlemsregisteret). Det er altså en kopi, ikke en selvstendig nettutgave. Se rubrikk i venstre spalte: Medlemsbladet. Foretrekker du nettversjonen fremfor papirversjonen? Hvis du vil avbestille papirversjonen og bare ønsker den elektroniske kopien (for eksempel for å spare miljøet eller fordi du allerede får for mange eksemplarer til samme adresse), sender du en e-post om ditt ønske til redaktørens e-postadresse, så lar det seg nok ordne 8

9 Fra den kvasiteologiske verden 1. Tiden i skapelsesberetningen Vi leser i 1. Mosebok at Gud skapte jorden og himmelen på seks dager. På den syvende dag hvilte Gud etter å ha utført sitt skaperverk. Men hva slags dager var det egentlig? Det står at det ble kveld og det ble morgen, første dag (1 Mos 1,5), andre dag (1 Mos 1,8), tredje dag (1 Mos 1,13), fjerde dag (1 Mos 1,19), femte dag (1 Mos 1,23) og sjette dag (1 Mos 1,31). Vanlig iakttakelse tilsier at det må bli kveld dagen før neste dag, så natt, deretter morgen. Det kan altså her neppe være snakk om kveld og morgen samme dag. Vi teller da seks morgener = seks dager. Solen ble imidlertid først skapt den tredje dagen. Hvordan kan man da egentlig snakke om kveld og morgen de to-tre første dagene? Med utgangspunkt i skapelsesberetningen (Genesis) har den jødiske kjernefysiker og bibelforsker dr. Gerald Schroeder på nettstedet aish.com 1 noen morsomme spekulasjoner om når tiden ble skapt, om hvor lange disse dagene kunne være og om hvor gammelt universet er. Hvis vi legger sammen alle generasjonene oppramset i Det gamle testamentet og går tilbake til da Adam fikk livspusten (1 Mos 2,7), er universet ca år gammelt (pluss de seks dagene), mens observasjoner fra Hubbleteleskopet tyder på at det er omtrent 15 milliarder år gammelt. Han trekker den slutning at begge deler kan være riktig, men at man for all del ikke må glemme at tiden er relativ (Einsteins relativitetsteori) og at tiden er avhengig av hvor betrakteren befinner seg i universet. De seks skaperdagene kan da strekke seg over milliarder av år når vi ser dem baklengs. De var ikke akkurat vanlige 24-timers ukedager. Universet har utvidet seg siden The Big Bang, og med utvidelsen endres tidsperspektivet. Hver gang universet dobles, blir tidsperspektivet halvert. Man kan da kalkulere de seks dagene på følgende måte: Sett fra vårt betraktningssted varte første dag 8 milliarder år, andre dag halvparten av første dag, dvs. 4 milliarder år, tredje dag 2 milliarder år, fjerde dag 1 milliard år, femte dag en halv milliard år, sjette dag en kvart milliard år. Tiden ble skapt første dag sammen med materien. Sammenlagt blir da universets alder 15,75 milliarder år, noe vi jo allerede har lært av Hubbleteleskopet. Fiffig, ikke sant? Tegning: Bjarne Træen En kyndig kommentar til dette er: «Å regne baklengs + litt fantasiprat + bibeltolking etter behov = gir deg hva som helst du måtte ønske, f.eks. et tall lik naturvitenskapens aldersanslag for universet. La meg ta en kortere variant. Moderne vitenskap angir universets alder til ca. 13,5 mia. år. Bibelen anslår ca år, som er en faktor 2,25 mia. - feil. Men ta så med at 1 dag for Gud er 1000 år for oss, så blir 1 år for Gud år for oss. Da nærmer vi oss raskt riktig alder: 6000 år (Guds tidsregning) blir ca. 2,2 mia. år (vår tidsregning) og bare en faktor 6 - feil. Så får vi titte litt dypere i Torah og se om vi ikke kan finne en faktor 6 (vi har i det minste en faktor 7 i «de sju magre og de sju feite år»). Så snart du finner en 6-er, har du nok et «bevis» for at gamle skrifter inneholder like nøyaktige anslag som moderne vitenskap).» T.P. For egen regning legger jeg til at Gud egentlig må ha tyvstartet og begynt dagen før første dag, jfr. 1 Mos 1,3-5 der Gud skilte lyset fra mørket og rett og slett skapte dag og natt. Første da kunne det bli kveld, og da det ble morgen, var det allerede første dag. Og hvor lenge varte så hviledagen? 2. Mennesket blir skapt Det er også noe kluss med menneskets tilblivelse. Mennesket ser ut til å være skapt to ganger, først i 1 Mos 1,27 (Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.) Deretter i 1 Mos 2,7 (Og Herren Gud formet mannen av jord fra marken og blåste livspust inn i hans nese, så mannen ble til en levende skapning.) Det var mannen. Så skapte han kvinnen i 1 Mos 2,21-22 (Da lot Herren Gud en dyp søvn komme over mannen. Og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. Av det ribbenet Herren Gud hadde tatt fra mannen, bygde han en kvinne, og han førte henne bort til ham.) 3. Bibelen som tegneserie En virkelig morsom og intelligent tegnet gjenfortelling av skapelsesberetningen er den franske «Au commencement, Dieu», Jean Jaques Loup (tegner), tekst av, Dargaud Editeur, Paris 1984, Norsk versjon SEMIC/nordisk forlag AS, Kan det være en tilfeldighet at dette heftet er uhyre vanskelig å få tak i? Pierre Desproges sier i forordet bl.a. at «tilhengere vil bli forbauset over i det følgende å se Gud fremstilt som en hatt av ubestemt rase, utstyrt med et par føtter» Det alluderes åpenbart til at religiøse overhoder gjerne ifører seg iøynefallende hodeplagg samtidig som de nødvendigvis må ha beina trygt plantet på jorden? odd.lund@utdanningsdirektoratet.no 1 Age of the universe 9

10 Brechts solidaritetssang - Av Trond Arild Ydersbond En av de sentrale sangene i arbeidersangens kanon er Solidaritetssang (Solidaritätslied) av Bertolt Brecht og Hanns Eisler. Først skrev Brecht den til filmen «Kuhle Vampe» («Tom mage» på Berliner-dialekt) i 1932, deretter foretok han en tekstrevisjon i etter inntrykkene fra fascismen og verdenskrigen. De aller fleste har hørt den på norsk, mange har sunget Fremad og aldri glemme vår styrke er enighet. Både i nød og velstand, vet vi, vår kamp vil fremme vår solidaritet! Med Eislers enkle, men raffinerte melodi. Sangen ender ikke, som de fleste, på grunntonen. Tvertimot blir moll-melodien hengende på dur-tersen i dominanten, som er ledetonen i grunntonens durskala. Hvis en f.eks. synger den i D-moll, blir avslutningen 'vår so-li-da-ri-tet' med tonene a d d d d ciss. Teksten (den norske versjonen er fra tidlig 1970-tall) holder vel ikke helt følge, den virker mer som standard, litt gammelmodig kommunistisk agitasjon: Alle jordens folk: Gå sammen. Fram til kamp for felles sak! Jordens rikdom skal vi vinne hvis vi holder ryggen rak. Og andre verset lukter lang vei av revolusjonsromantisk masselinje: Svarte, hvite, brune, gule. Slutt å slå hverandre ned. Først når massene får ordet lyder ropet: Enighet. Kan virkelig Brecht, som hadde stått midt i en kamp han var med på å tape, da Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei ble valgvinner i 1933, ha skrevet noe sånt om massene som flokket seg bak Hitler? Ja, de ropte «enighet» fryktelig høyt - og slo diverse andre ned. Og i refrenget - mente han virkelig at arbeiderkampen nødvendigvis fremmer solidaritet, generelt? Eller at styrken ligger i enigheten for solidaritet er jo nettopp ikke avhengig av enighet i ett og alt? Det der med at vi vinner jordens rikdom hvis vi holder ryggen rak (og stiv), kan jo forsåvidt passe bra både på moderne kinesisk utenrikspolitikk i Afrika og andre steder, og sjøloppnevnte revolusjonære à la Gadafi, men var Brecht såpass lite oppegående og plakat-agitatorisk at han skreiv sånt, helt frivillig - og lot det passere en seinere tekstrevisjon? Når vi går til den tyske grunnteksten, får vi oss noen saftige overraskelser. Nei, Brecht var verken dum eller platt eller billig retorisk. Og hans tekst står seg svært godt opp mot dagens virkelighet og de kollektive erfaringene vi har gjort etter Det er den norske oversettelsen som er hele problemet, den norske versjonen er rett og slett ikke Brechts solidaritetssang, men noe veldig mye dårligere, som likner endel. Hvis dere bare har holdt dere til den norske teksten, har dere aldri sunget solidaritetssangen, folkens. Men hold ut, det får dere sjansen til nå! La oss begynne med refrenget Vorwärts, und nie vergessen Worin unsre Stärke besteht Beim Hungern und beim Essen Vorwärts, nie vergessen Die Solidarität! Det er solidariteten som besverges og besynges, og når Brecht gjentar «aldri glemme» (nie vergessen) om den, så er det... fordi det er så fort gjort å glemme. Veldig fort gjort. Han hadde sett det, og det samme har vi. Det er slett ikke sånn at kampen automatisk fremmer solidariteten, ofte er det heller tvert om. Men det med at styrken er enighet, er jo tross alt ikke så helt borti veggene bare at Brecht er så mye mer presis: Styrken ligger i solidariteten, og solidaritet forutsetter ikke enighet i ett og alt. Så en brukelig norsk versjon av refrenget kunne, for eksempel, være Fremad og aldri glemme vår styrke er enighet. Både i nød og velstand, fremad, og aldri glemme vår solidaritet! For da har vi understreka det med aldri glemme - som kanskje ikke kan understrekes sterkt nok. Så er det første verset, der Brecht skriver Bertolt Brecht og Hanns Eisler fotografert samm Auf, ihr Völker dieser Erde! Einigt euch in diesem Sinn: Dass sie jetzt die Eure werde Und die grosse Nährerin. Som er både klokt og veldig moderne. Vi skal forene oss for at jorda skal bli vår, og den store «Nãhrerin». Her er det ikke noen kraftsosialistisk naturunderkastelse og utbytting av jordas rikdommer, heller tvert imot. Det er heller Gaia, Moder Jord, som Brecht maner fram for oss. En litt mindre poetisk, men ganske meningsnær, norsk versjon, kan for eksempel være Alle jordens folk gå sammen, for sammen kommer dere lengst. Denne jorden skal bli deres, og gi alle det som trengs. Neste verset gir oss kanskje syretesten på om en går inn for et styre ved folket eller på vegne av folket, og Brecht velger her det vi kan kalle den demokratiske sida, i opposisjon til «masselinja» etc. Schwarzer, Weisser, Brauner, Gelber! Endet ihre Schlächterei'n! Reden erst die Völker selber Werden sie schnell einig sein. Nettopp. Hvis folkene sjøl kan snakke sammen, kommer de fort til å bli enige. De store dialogene i verden skaper enighet og fred, og de store diktaturene, enten det er 10

11 for første gang på norsk! en i kapitalismens, «proletariatets», religionenes eller førernes, vil som regel søke å sette disse samtalene ut av spill. Ikke minst ved å sperre eller forkludre informasjonskanalene. For eksempel kunne Brechts tanke uttrykkes slik på norsk Svarte, hvite, brune, gule. Slutt å slå hverandre ned. Hvis folkene kan snakke sammen, når de fort til enighet. Slik kan vi fortsette gjennom de tre siste versene, men her skal jeg hoppe over drøftingen og nøye meg med å gi fasit, sammen med originalteksten. Så kan en se om meningen er bevart - samtidig som det er en noenlunde sangbar tekst. Det er ikke alltid helt trivielt å få til begge deler samtidig, og vi i redaksjonen tar gjerne imot forslag til bedre løsninger på oversettelsesproblemene. De siste versene i den tidligere norske oversettelsen kommenterer jeg ikke her - den nye versjonen er slett ikke ulik den gamle, men det er mange forskjeller i tenkemåte som jeg lurer på om kan ha med det å bruke sosialistisk/marxistisk teori som analyseredskap kontra kampmiddel å gjøre. Mitt forslag er absolutt sangbart, og det er altså Brecht/Eislers Solidaritätslied for første gang på norsk. Originalen, 1947-versjonen Refr: Vorwärts, und nie vergessen Worin unsre Stärke besteht Beim Hungern und beim Essen Vorwärts, nie vergessen Die Solidarität! 1. Auf, ihr Völker dieser Erde! Einigt euch in diesem Sinn: Dass sie jetzt die Eure werde Und die grosse Nährerin. Vorwärts, und nie vergessen etc 2. Schwarzer, Weisser, Brauner, Gelber! Endet ihre Schlächterei'n! Reden erst die Völker selber Werden sie schnell einig sein. Vorwärts, und nie vergessen etc 3. Wollen wir es schnell erreichen, Brauchen wir noch dich und dich. Wer im Stich lässt seinesgleichen, Lässt ja nur sich selbst im Stich. Vorwärts, und nie vergessen etc 4. Unsre Herrn, wer sie auch seien, Sehen unsre Zwietracht gern, Denn solang sie uns entzweien, Bleiben sie doch unsre Herrn. Vorwärts, und nie vergessen etc 5. Proletarier aller Länder, Einigt euch, und ihr seid frei. Eure grossen Regimenter Brechen jede Tyrannei! Slutt: Vorwärts und nie vergessen Und die Frage konkret gestellt Beim Hungern und beim Essen: Wessen Morgen ist der Morgen? Wessen Welt ist die Welt? Norsk versjon: Refr: Fremad, og aldri glemme vår styrke er enighet! Både i nød og velstand fremad, og aldri glemme vår solidaritet! 1. Alle jordens folk, gå sammen. for sammen kommer dere lengst: Denne jorden skal bli deres og gi alle det som trengs. Fremad, og aldri glemme Svarte, hvite, brune, gule! Slutt å slå hverandre ned! Hvis folkene kan snakke sammen når de fort til enighet. Fremad, og aldri glemme Skal vår seier vinnes hurtig, må vi få med deg og meg Hvis du lar din bror i stikken vil det bare skade deg. Fremad, og aldri glemme Verdens høye herrer ønsker vi skal splittes i vår strid. De setter oss opp mot hverandre og sitter trygt på makta si. Fremad, og aldri glemme Proletarer verden over: Foren dere, slå dere fri. Deres store regimenter knekker ethvert tyranni! Slutt: Fremad, og aldri glemme å spørre med rene ord både i nød og velstand: Hvem eier morgendagen? Hvem eier denne jord? Trond.Arild.Ydersbond@ssb.no 11

12 Asylsøkeres botilbud i Norge sett i lys av det moderne fengselssystemets fremvekst Av Jo Sigurd Aurvoll En av Michel Foucaults ( ) mest innflytelsesrike bøker, Surveiller et punir (på norsk: «Overvåkning og straff»), kom ut i På norsk kom den allerede to år senere, først under tittelen «Det moderne fengsels historie». Da var den «midlertidige» innvandringsstoppen ganske fersk (den ble innført 1. februar 1975) den som er blitt forlenget «inntil videre». Utlendingsdirektoratet (UDI) ble opprettet i 1988, de eldste asylmottakene er litt eldre. Asylmottakene skal være et «nøkternt, men forsvarlig botilbud» og det er meningen det skal være et «mest mulig normalt botilbud i en unormal livssituasjon». Selv om alle asylsøkere har rett på en plass i et asylmottak, så er ytelsene behovsprøvd og botilbudet frivillig. Foucault er spesielt opptatt av maktens rolle i det systemet som strafferett, kriminalitet og kriminelle er en del av. Den videre rammen for dette er disiplineringssystemer som også inkluderer hospitaler, skoler, fabrikker, det militære, med mer. På slutten av 1700-tallet og på begynnelsen av 1800-tallet ble straffereaksjonene i Europa og Amerika radikalt endret. Fysiske avstraffelser, som offentlig tortur og henrettelser, ble avløst av et overvåknings- og disiplineringssystem som Foucault påstår vi fremdeles befinner oss i, og som derfor er et verdig objekt for kritikk. Ett av Foucaults poenger i boken er at det moderne fengselet er en atferdsregulerende institusjon. Dette er sammenliknbart med asylmottakene som har som sitt viktigste aktivitetstilbud et informasjonsprogram som er behørig standardisert og som følger en fast rulleringsplan. UDI krever at informasjonsprogrammet ledes av kvalifiserte pedagoger i mottakene, men staten passer på å overøse mottakene med informasjonsmateriell og tilhørende veiledninger. I dette programmet lærer asylsøkerne, for eksempel, at det i Norge er forbudt å slå barn, at vold og voldtekt er uakseptabelt, at tvangsekteskap og omskjæring av kvinner er feil og at alle må respektere hverandre. Asylmottakene skal organiseres eksemplarisk, slik at beboerne der lærer demokrati i praksis og gjennom samtaler med de ansatte skal de bringes til å innse at motstand mot systemet er nytteløst har Staten gitt deg avslag på asylsøknaden skal du skynde deg hjem, frivillig. Asylmottak finnes i mange forskjellige Kan asylmottak sammenlignes med fengsel? Ja, mener artikkelforfatteren, spesielt dersom man ser på begge institusjonenes funksjon som atferdsregulerende institusjoner. Tanken springer ut fra Foucaults bok «Overvåkning og straff» (1975). Overført til asylmottakenes verden kan vi si at kontroll- og normaliseringstiltakene har vokst seg så store og blitt så mange at samfunnets behov for kontroll med innvandringen vil bli ivaretatt selv om mottakene får en annen form enn den tradisjonelle. Fengsel og skole kan også sammenlignes ettersom man begge steder søker å disiplinere til normalitet. utforminger, det er ingen felles norm eller minstekrav til hvordan de skal se ut. Driften av mottakene legges ut på anbud med jevne mellomrom, kontrakten gjelder som regel for tre år, men kan sies opp på tre måneders varsel dersom etterspørselen etter plasser faller. Det offentlige presser altså på for å få mottaksplassene så billig som mulig. Staten er redd for såkalte «pullfaktorer», derfor får ikke standarden bli for høy i mottakene. Det må likevel sies at Utlendingsdirektoratet ikke gir minuspoeng for god boligstandard når nye kontrakter skal inngås. I det offentlige ordskiftet snakker debattantene ofte om det de kaller «asylpolitikk» og om denne er forfeilet eller ikke. Det er ikke helt klart for meg hva denne «asylpolitikken» er for noe. Siden det ikke er mulig å hindre mennesker i å søke asyl, og gitt at det er et mindretall av søkerne som faktisk får asyl i Norge, selv når vi inkluderer det vi kan kalle «opphold på humanitært grunnlag», går jeg ut fra at «asylpolitikk» er et tre som kjennes på sine frukter utlendinger i gatene. Oslos ordfører, Fabian Stang (H), foreslo nylig på TV å hindre asylsøkere tilgang til visse deler av Oslo, fordi noen av dem angivelig er sosialisert til å bli voldtektsmenn, før de kom til Norge. Gjennom borgerkrig og andre uroligheter er de blitt operasjonelt betinget til å begå overgrep (mennene) eller til å bli offer (kvinnene) skal vi tro Stang. En løsning på dette «problemet» er å lukke asylsøkerne inne i offentlige mottak. Sannsynligvis er dette en politisk uspiselig løsning her i landet, så vi må se etter alternativer slik vi ganske lenge har sett etter alternativer til fengsel. Nøyaktig hvor lenge vi har sett etter alternativer til fengsel, skal vi komme tilbake til. Den berømte hovedproblemstillingen i Overvåkning og straff er at fengselets funksjon, blant annet, består i å skape forbrytere, for at samfunnet derved lettere skal kunne kontrollere dem. Fengselet er et uunnværlig ledd i den produksjon av forbrytere som inngår i samfunnets selvforsvar, og kan derved sies å være en suksess. Parallelt med dette kan vi påstå at asylmottakets funksjon er å skape asylsøkere. Dette kan være indirekte: det at det finnes asylmottak i Norge trekker til seg potensielle asylsøkere, eller mer direkte: asylmottakene former sine beboere slik at de får en egen, predefinert, identitet. I UDI og blant de som jobber med asylsøkere, for ikke å glemme de som engasjerer seg i asylsøkeres ve og vel, har det lenge vært diskutert alternativer til det tradisjonelle asylmottaket. Hvis det tradisjonelle asylmottaket er en brakkerigg, et gammelt hotell eller en nedlagt institusjon, så er de «nye» mottakene ofte helt eller delvis spredt på mindre enheter, ofte som spredte bofellesskap som følges opp av asylmottakets ansatte. I en ny NOU (2011:10 I velferdsstatens venterom drøftes også andre botyper; for eksempel hvor asylsøkerne selv skaffer seg et sted å bo, men får støtte fra det offentlige. Begrunnelsene går gjerne på at alternativene skal være bedre for den enkeltes psykiske helse, at det skal lette en potensiell integrering og at det skal gi den enkelte mer kontroll over eget liv noe som man antar vil gjøre det lettere for asylsøkeren med avslag i asylsaken å bestemme seg for å kutte tapene og vende hjem. Slike tanker kjenner vi fra fengselshistorien også: betinget dom, bøter, dømming til behandling, elektroniske fotlenker og lignende. Diskusjonen om alternativer og fokuset på endring og omstrukturering er imidlertid ikke et svakhetstegn. Vi kan si at fiaskoen har en funksjon. Michel Foucault skriver selv at han er blitt inspirert av Deleuze og Guattari, og da særlig deres første fellesverk, L'Anti-Œdipe. Capitalisme et Schizophrénie (1972). I kapitlet om primitive samfunn låner de Claude Lévi-Strauss' påpekning av at primitive kulturer ikke er historieløse, men endrer seg hele tiden. Den evige konflikten/uover- 12

13 Illustrasjonsbilde. Foto: Colourbox ensstemmelsen mellom individer eller grupper er selve drivkraften i samfunnet. «Dysfunksjonen utgjør en del av samfunnsmaskinens funksjonsmåte», med andre ord: hvis maskineriet fungerer for godt, da fungerer det ikke! Videre mener Foucault, som Deleuze og Guattari, at samfunnet utnytter, støtter seg på og nærer seg på disse hullene og manglene. I kontekst av det moderne fengsels historie hevder Foucault at straffesystemet ikke ganske enkelt skulle forhindre lovbrudd, men dertil «differensiere» dem og sikre deres generelle «økonomi» (dvs: sette fengslene inn i et større system av straff, disiplinering, samt kunnskap og diskusjon om det samme). Foucault fortsetter med å vise at fengselsreformene historisk sett er samtidige med etableringen av fengslene! Foucaultforsker Espen Schaanning skriver i artikkelen «Foucaults intervensjon i strafferetten» (Arr nr ) at «Fengselet er som et fluepapir, hvor det kryr av planer, programmer, prosjekter, diskusjoner, undersøkelser, eksperimenter, diskurser og tiltak som aller er innrettet på å korrigere forbryternes atferd.» Fengselet blir for ham et bindeledd mellom vitensproduksjonen og den statlige maktutøvelsen. Overført til asylmottakene ser vi hvordan asylmottakene blir laboratorier for kunnskap om asylsøkerne samtidig som de er et ledd i disiplineringen av de samme. For byråkratene i Utlendingsdirektoratet fylles dagene med å lære og formidle hvordan livet er i mottakene og med å produserer tiltak for å påvirke det samme. Foucault historiserer fengslene ikke bare i tid (diakront), men også i forhold til samfunnets øvrige institusjoner/disiplineringsformer (synkront). For eksempel viser han hvordan fengselet innen strafferetten går fra å påføre smerte til å korrigere individet. Han sammenlikner fengselet med skolen, hvor en legion av eksperter (psykologer, logopeder, helsesøstre, fysioterapeuter, aatferdsterapeuter med mer) trår ned dørene. Alle som ikke består «normalitetsprøven» skal få oppfølging. Ja, vi ser til og med hvordan denne «oppfølgingen» i våre dager i stadig økende grad kodifiseres som en rettighet (mens den i realiteten er samfunnets disiplinering av individet). I avslutningen av boken spår Foucault fengselets død: «De disiplinære tiltak og anstalter har stadig mer med straffeapparatet å gjøre, får stadig flere fullmakter. Stadig flere rettslige funksjoner overføres til dem. For så vidt som legevitenskapen, psykologien, oppdragelsen, trygdevesenet og «sosialarbeidet» overtar en stadig større del av kontroll- og sanksjonsmyndigheten, vil straffeapparatet på sin side få et mer medisinsk, psykologisk og pedagogisk preg. Dermed blir fengslet mindre nyttig.» Ved å være forbedringsanstalt og et sted for konsolidering av kriminaliteten samtidig var fengslet et bindeledd mellom straff og disiplinering. Men, blant alle de stramme normaliseringstiltakene og virkemidlene mister fengselet sin rolle som bindeledd og sin eksistensberettigelse. Michel Foucault konkluderer med at den store veksten av normaliserende virkemidler gjør myndighetenes makt mer omfattende, uavhengig av om fengslene beholdes eller erstattes med noe annet. Overført til asylmottakenes verden kan vi si at kontroll- og normaliseringstiltakene har vokst seg så store og er blitt så mange at samfunnets behov for kontroll av innvandringen vil bli ivaretatt uansett om mottakene fases ut av sin tradisjonelle form. josigurdaurvoll@rocketmail.com 13

14 Seminar i Hab Over: Deltakere og innledere på årets seminar. Til høyre: Deltakere fra LO i Oslo: Olaf Svorstøl, Janne Hegna og Bjørn Halvorsen. Av Bjørn Halvorsen LO i Oslo har gjennom 12 år hatt et samarbeid med CTC Habana. LOs internasjonale avdeling har finansiert det meste av dette samarbeidet, som har bestått av erfaringsutveksling i form av deltakelse på seminarer, kurs og konferanser i Norge og på Cuba. I år ble det arrangert et fem dagers seminar myntet på lokale tillitsvalgte i Habana. 22 deltakere, 17 kvinner og 5 menn i alderen 22 til 62år (flertallet var unge folk mellom 22 og 35), fikk høre om den norske arbeidsmiljøloven, tjenestemannsloven, hovedtariffavtalen i staten, hovedavtalen i staten, likestillingsproblematikk, hersketeknikker, verving, kontingentinnkreving, EU direktiver og utfordringer for fagbevegelsen i privat sektor i Norge. De cubanske innlederne konsentrerte seg i hovedsak om den økonomiske situasjonen på Cuba og de tillitsvalgtes rolle, men det ble også holdt innledninger om ILOs rolle, kjernekonvensjoner, kvinnekamp og likestilling. Den økonomiske situasjonen på Cuba er preget av lav effektivitet i arbeidslivet, lav Unge tillitsvalgte fra CTC Habana med T-skjorter fra LO i Oslo. produksjon, at man opererer med to forskjellige valutaer og at lønningene er så lave at de ikke stimulerer til et mer effektivt arbeidsliv med høyere produksjon. USAs over 50 årige blokade gjør det spesielt vanskelig å få økonomisk vekst. Blokaden påvirker hele den cubanske økonomien og det er ingen tegn på at Obama har tenkt å lette på dette, i hvert fall ikke året før et presidentvalg. Representanter fra CTC sa at det var lettere å forholde seg til republikanske presidenter enn til demokratiske presidenter fordi republikanske gjorde det samme som de sa offentlig, mens demokratiske presidenter sa èn ting offisielt mens de gjorde det motsatte i praktisk politikk. Innføring av to-valutasystemet var helt nødvendig da det ble innført i Sovjetunionen hadde gått i oppløsning i 1990 og den økonomiske støtten ble kuttet helt. Det førte nesten til total økonomisk kollaps i landet som ikke hadde forutsett at dette kunne skje så raskt (det hadde forøvrig ingen andre heller). Cuba hadde ingen plan B og det utviklet seg raskt relativt store økonomiske forskjeller mellom de som kunne få tilsendt noen dollar fra slekt og venner i utlandet og de som ikke hadde denne muligheten. På et tidspunkt var det faktisk tilfeller av underernæring som en følge av matmangel. Myndigheten godkjente først dollar som intern valuta og innførte deretter en konvertibel valuta kalt CUC i tillegg til den gamle cubanske pesoen. En del av lønningene ble utbetalt i denne konvertible valutaen men størstedelen ble utbetalt i pesos. Dette gjorde at cubanske myndigheter kunne få bedre økonomistyring men systemet byr i dag på store utfordringer for den jevne cubaner og for det cubanske samfunnet. Cuba har i dag en ledighet på 1,8 prosent men de er helt ærlige på at det er mye dobbeltarbeid i alle sektorer og at effektiviteten i arbeidslivet er svært lav. Det skal kuttes 1, 8 millioner jobber i offentlig sektor (hittil har nesten alt vært i statlig eie, fra hoteller og restauranter til helse og utdanning). Mye av dette vil skje gjennom naturlig avgang da Cuba har en aldrende befolkning og fødselstallene er relativt lave, men det skal også stimuleres til privat initiativ i den uformelle sektoren. Likevel regner cubanske myndigheter med at ledighetstallene kan stige til 4-5 prosent. De har også gjennomført en pensjonsreform ved å sette opp pensjonsalderen. Cubanere flest er stolte av revolusjonen og at det blant annet er innført gratis utdanning(herunder høyskole og universitetsutdanning)og gratis helsevesen, men de som er født etter 1959 og særlig unge folk i åra vil se forbedringer av levestandard og har andre krav enn de eldre som opplevde Batistaregimets grusomheter og korrupsjon. På seminaret var de spesielt interesserte i å høre hvordan vi organiserer folk i privat sektor i Norge siden denne sektoren og uformell sektor kommer til å vokse i årene framover. Her må det skytes inn at Cubanske myndigheter ikke har planer om å endre grunnprinsippene i sin økonomi. Det skal fortsatt være planøkonomi og man åpner ikke for vesentlig akkumulering av eiendom til private aktører og i hvert fall ikke for utenlandsk kapital. De cubanske innlederne menet det var viktig at de lokale tillitsvalgte 14

15 ana også fikk innsikt i makroøkonomi slik at de kunne få en større grad av helhetsforståelse. Hittil har de lokale tillitsvalgte naturlig nok konsentrert seg mest om økonomien i den enkelte statsbedrift. Rollen til lokale tillitsvalgte skal selvfølgelig være å representere og være talspersoner for medlemmenes interesser men flere av innlederne påpekte at det også var i medlemmenes interesse å få opp produksjonen og få et mer effektivt arbeidsliv. Deltakerne på seminaret var meget oppegående og hadde høyt utdanningsnivå (Cuba har det høyeste utdanningsnivået i hele Amerika). Spørsmålene som ble stilt og diskusjonene i plenum vitnet om full ytringsfrihet. Olaf Svorstøl, som har fulgt utviklingen på seminarene gjennom en årrekke, observerte at spørsmålene og innledningene var langt mindre dogmatiske og slagordpreget enn tidligere. De var for eksempel enige om de var langt fra å nå målet om en sosialistisk stat. Innledningen om kvinnenes rolle i det cubanske arbeidslivet og i samfunnet generelt tyder på at de tidligere foredragene fra diverse norske innledere har påvirket cubansk fagbevegelse. I den skriftlige og muntlige evalueringen fra deltakerne kom det fram at de var gjennomgående fornøyd med seminaret og at de norske innledningene hadde vært svært relevante for den situasjonen Cuba og cubansk fagbevegelse er i nå. Første dag av seminaret ble Roy Pedersens takk for kondolanser fra CTC i forbindelse med terroranslaget i Norge 22. juli lest opp i spansk oversettelse. Det ble også vist bilder fra bombens virkning i regjeringskvartalet. Dette gjorde tydelig inntrykk på forsamlingen. Det cubanske folk har selv vært utsatt for flere terroranslag og vi opplevde at medfølelsen var ekte. Etter delegasjonens syn er det viktig at samarbeidet mellom CTC Habana og LO i Oslo fortsetter. Det er gjensidig læring men det er kanskje spesielt viktig for cubansk fagbevegelse å lære av norsk fagbevegelse, inkludert feil LO har gjort opp gjennom historien, i den omstillingen som cubansk økonomi og arbeidsliv skal gå gjennom i årene framover. Civita har kritisert LOs deltagelse på disse seminarene. I en debattartikkel i Aftenposten den 3. november 2011 sier prosjektleder i Civita, Bård Larsen, at «LOs Oslo-avdeling fremstår som prinsippløs ved å støtte et undertrykkende regime». Artikkelen har overskriften «LO på trøblete tur» og du kan - hvis du vil - lese den på ap.no. Mer åpenhet, mer toleranse og mer demokrati? Dagene og ukene etter 22. juli 2011 var det en ubeskrivelig stemning i Norge. I hele landet deltok folk i rosetog og fakkeltog. Kronprinsen sa at gatene var fylt med kjærlighet, statsministeren fikk berettiget anerkjennelse for sine taler om mer åpenhet og demokrati og fremmede snakket vennlig med hverandre på gata og på bussen. Hvis vi ser bort fra timene rett etter at bomba hadde gått av i regjeringskvartalet, og før det ble kjent at gjerningsmannen hadde såkalt nordisk utseende og hvor folk med synlig innvandrerbakgrunn ble hetset på det groveste i Oslos gater, så var det en unik stemning i hele Oslo. Ja, ikke bare i Oslo. En stund var det som om hele landet ble samlet i sorgen og i reaksjonen på terrorangrepet. Det tok ikke mange ukene før dette gikk over. Mange av oss hadde et håp om at valgdeltakelsen ville gå dramatisk opp 12. september. Det skjedde ikke,og det virker som mange fortsatt tar vårt demokrati som en selvfølge. Et annet aspekt ved ettervirkningene av terroraksjonen er at forvaltningen, og særlig Lederen har ordet departementsansatte og ansatte i Departementenes servicesenter (DSS) opplevde at befolkningen fikk en større forståelse for hvor viktige de er for et velfungerende og gjennomsiktig demokrati. Måten ansatte i regjeringskvartalet og DSS har taklet dette på har blitt møtt med velfortjent respekt og anerkjennelse. Etter hvert som det blir foretatt evalueringer vil det sikkert komme fram at det er blitt gjort feil og til dels grove feilvurderinger. Etterpåklokskapen er som kjent den eneste eksakte vitenskap. Det er ikke først gang i verden at det har gått av en bilbombe i nærheten av et offentlig bygg og man kan selvfølgelig si at sikkerhetsansvarlige i regjeringskvartalet burde hatt planer og beredskap klare for et slikt tilfelle. Ettermiddagen 22. juli ble det tatt mange raske og riktige beslutninger, men vi vet at det også ble tatt avgjørelser som kan ha satt folks liv og helse i fare. Målet må være å rette opp feilene og få på plass enda bedre kriseberedskapsrutiner. bjorn@ntl-sf.no 15

16 B-PostAbonnement Returadr.: NTL sentralforvaltningen, Youngsgate 11, 0181 OSLO Skal det være en slange? Det er ikke bare nordmenn som er verdensmestre i engelsk. På en restaurant i Spania ble følgende episode bivånet (og vi gjengir den uten tanke på senere injuriesøksmål): Ved bordet bak oss satt et ungt tysk par og prøvde å bestille på stotrende engelsk. Både paret og kelneren mestret verdensspråket like dårlig. Restauranten spesialiserte seg i lokale mallorcanske retter, og den unge mannen pekte på førstevalget og spurte: «What is?» Kelneren forklarte smilende at det var «snake». «Ach. Was ist snake?» Stadig like smilende forklarte kelneren at det var «snakes». «Snakes? Is it fish?» «No. No fish. Snakes. Very good.» Etter å ha konsultert sin venninne, bestilte mannen «snakes». Retten kom på bordet, som seg hør og bør med tannpirkere og pikant majones til, for det var ikke «snakes», men «snails» (på spansk: «caracoles» =snegler). Mannen pirket i dem og ga opp. Kvinnen, derimot, var den modigste og spiste faktisk. De gikk tidlig. Jeg husker fra Schelderups lærebok i psykologi til forberedende at det som et eksperiment ble servert slange til middag. Alle syntes måltidet var fortreffelig inntil de fikk vite hva det var de hadde spist. Da ble alle syke. Kanskje kelneren burde forkledt sneglene bedre? Jeg har selv en gang servert selkjøtt i fløte- og rødvinssaus til franskmenn. De syntes også det var godt inntil jeg sa hva det var odd.lund@utdanningsdirektoratet.no Foto: colourbox ytringer eller tilbakeskritt? Det heter ikke gass, Roar, det heter vind! AV TROND YDERSBOND Presset, og det økonomisk/politiske råkjøret, måtte komme. Den raske oppbyggingen av en stor norsk leverandørindustri for petroleumssektoren, et utvinningstempo som i praksis ble høyere enn de fleste ville akseptert på forhånd, og utviklingen av en norsk oljeavhengighet som vi i etterkant kan se har vært vel så mye politisk som økonomisk: Hva skjer når oljealderen vel så har passert middagshøyden? Vi kunne ønske at da ville vi i fellesskap rette blikket framover, langt framover. Bruke den enorme friheten olje- og gassutvinningen har gitt, og fortsatt gir oss, til å utvikle nye og sterke framtidstanker. Gjøre kraftige og langsiktige prioriteringer, være i forkant med å gjøre grepene vi vet må gjøres, før eller seinere. Og ikke minst, tilrettelegge for den store omstruktureringen som må komme når vi ikke lenger hovedsaklig er en olje- og gassnasjon. I ettertid er det nesten vemodig å gå gjennom den voldsomme politiske striden om noen ytterst få TWh norsk gasskraft (vannkraftproduksjonen er ca 120 TWh), hvordan gasskraft-spørsmålet nærmest hypnotiserte politikerne og lot dem få innplantet ideen at norsk energiforsyning spesielt, og i neste omgang norsk velferd mer generelt, i betydelig grad var avhengig av at vi bygde ut norske gasskraftverk. Vi lot mye av vannkraftkompetansen vår gå fl øyten, unnlot i stor grad å gjøre oppgraderinger og småutbygginger av vannkraften, lot første bølge av internasjonal vindkraftutbygging i stor grad passere upåaktet, fordi vi var så totalt gassfikserte. Men da endelig kraftverkene kom, ble de stående ubrukt svært mye av tida fordi gassen var blitt for dyr til å bruke i norske gassturbiner! Og nå er det blitt klart for alle, at den nye energien Norge trenger i åra som kommer, er nesten utelukkende grønn. Gasskraft vil spille en svært viktig rolle i Europa i kommende tiår, men ikke hos oss. Fordi gasskraftverk er ganske billige å bygge, og raskt kan regulere effekten opp og ned, er de nemlig svært godt egnet som overgangsløsninger når atomkraft skal fases ut og fornybar energi med sterkt varierende produksjon (vindmøller i vindstille) skal fases inn. Her i Norge har vi mer enn nok vannkraft til denne reguleringsjobben, og hvis vi kan fi nne miljømessig gode løsninger for pumpekraft (vann pumpes opp i magasinene ved overskudd), kan vi også ta på oss en del av reguleringsjobben for Europa på en miljømessig bra måte. Det er slike former for vannkraftutnyttelse som uttrykket «Norge Europas batteri» henspiller på. I motsetning til hva endel nordmenn ynder å tro, betyr ikke dette at tyskerne, danskene eller hvem de nå er, skal ta vannkrafta vår, så det ikke blir nok igjen til oss. Hovedproblemet med vindkraft er nemlig ikke at det produseres for lite, men at det tidvis produseres altfor mye. Allerede i dag er Danmark fulldekka med strøm fra vindmøllene når alle går for fullt, og hvis de bygger ut flere, hva gjør de da med overskuddsstrømmen? Jo, en masse av den sendes til Norge, så vi kan spare magasinene våre, og i framtida er det aktuelt at en god del brukes til å pumpe vann opp i dem igjen. Så kan danskene få igjen strømmen sin i stillere tider de neste dagene. Fratrukket pumpetapet, og med et for oss hyggelig lite prispåslag. (Eller kanskje ikke så helt lite heller..) Hadde vi bygd tilstrekkelig med vindmøller istedenfor gasskraftverk, hadde vi ikke hatt noen strømkrise de siste vintrene. Disse krisene kom ikke av for stor krafteksport, men av kombinasjonen tørrår og ekstremkulde. Og uten alle kablene til å importere strøm, hadde det virkelig blitt problemer for oss. Storutbygging av gasskraft hadde vært et både dårlig og ekstremt kortsiktig botemiddel på slike periodevise forsyningsproblemer. Likevel er det i sånne retninger Roar Flåthen har pekt, og presset fra industriinteresser og endel fagforbund på å kjøre i full fart videre på fossilsporet, er enormt. Mange av feltene er nemlig i ferd med å bli uttømt. Da er det viktig at alle vi fagorganiserte med blikket mot framtida sier, klart og tydelig i kor: «Det heter ikke gass, Roar, det heter vind!» Trond.Arild.Ydersbond@ssb.no SENTRALPOSTEN nr Jeg ønsker å kommentere innlegget fra Trond Rendyrking Ydersbond av dømmende i Sentralposten virksomhet i domstolenenr 3/2011: - modernisering Innlegget bærer preg av noe uvitenhet når det gjelder vindkraft. Utbygging av landbasert vindkraft beslaglegger enorme arealer. Hvilke andre enkeltinngrep ødelegger urørt natur i et slikt omfang? Jeg kan nevne et såkalt vindkraftprosjekt: Storheia i Åfjord/ Bjugn kommuner i Sør-Trøndelag. 45 kvadratkilometer tilnærmet urørt natur skal raseres for at vi skal få vindkraft inn på nettet. Her er det snakk om total rasering av et flott naturområde. Området omdannes til et rent industriområde hvor det blir ferdselsforbud på grunn av sikkerhetsbestemmelser. Området får over 100 vindmøller med total opp mot 160 meter. I tillegg kommer nettutbygging, brede asfalterte veier for å bringe inn disse møllegreiene. Etter utbygging blir det motorisert ferdsel hele året i området. Vi skal altså ødelegge mye natur for å få tak i noen skarve Gwh i klimapolitikkens navn. Storheia er bare et prosjekt av ca 150 prosjekter innen vindkraft i Norge. Allerede er det gitt flere konsesjoner til dette svineriet fra NVEs side. Intet mindre enn en skandale. De grønne sertifikatene, les: ekstrakrav på FOTO: COLOURBOX.COM strømregninga, skal bidra til å finansiere enda mer vindkraft. I dag ytes tilskudd over statsbudsjettet til vindkraftutbygging. Tilskuddene er i stor grad finansiert av statens oljeinntekter! Vindkraft isolert sett er skrøpelige greier økonomisk sett, og må ha kunstig åndedrett i flere tiår for å dekke utbyggingskostnader og drift. Vindkraft gir ikke stabile leveranser av kraft. Hvilken sykehuseier ville brukt kun vindkraft i sin drift? Jeg synes jeg hører ramaskriket når hjerteoperasjonen må avbrytes grunnet mangel på strøm. Regulariteten til vindkraft er i beste fall opp mot 80 %. Kullkraft, gass- og oljekraft og vannkraft har tilnærmet 100 %. Kort sagt: Vindkraft er verken miljøvennlig, stabil eller rimelig kraft. Satsing på vindkraft er et blindspor med svært mange negative sider knyttet til seg. Sats på strømsparing, oppgradering av vannkraft og biobrensel i framtida. Nei til vindkraft, ja til bevaring av norsk natur. Hallvard Berget hbe@fmva.no