BJØRN STÆRK. Ytringsfrihet

Transkript

1

2 BJØRN STÆRK Ytringsfrihet

3 Humanist forlag 2013 Omslag: Lilo design Tilrettelagt for ebok: eboknorden as ISBN: ISBN: (trykk) For mer informasjon om forlagets bøker: Bli venn med Humanist forlag på Facebook Eller kontakt: Humanist forlag Postboks 6744 St. Olavs plass 0130 Oslo E-post:

4 INNLEDNING I 1995, da jeg var 16, kjøpte jeg meg et modem for å koble meg på en BBS for aller første gang. BBS-er Bulletin Board Systems var et slags primitivt internett hvor du i stedet for å ha ett stort datanettverk hvor alle enkelt kan kommunisere med hverandre, måtte ringe opp direkte til den serveren du ville snakke med. Vi brukte BBS-er til omtrent det samme som man i dag bruker internett til: Utveksle filer, chatte, spille og diskutere. Hver BBS hadde diskusjonsforum for alle mulige emner. Politikk, religion, sex, film, tullprat, alt. Her kunne du delta i lange diskusjoner med andre som brukte den samme BBS-en som deg. Dette var en skjult verden, full av mørke kroker. Det fantes ikke noe Google for BBS-miljøet. De eneste som visste hva som foregikk på en BBS, var de som brukte den selv. Og hvem som helst kunne starte sin egen personlige BBS hjemme i stua. Alt du behøvde å gjøre var å kjøpe en server og en eller flere ekstra telefonlinjer, for deretter å spre telefonnummeret rundt i miljøet, så ville det tusle inn nysgjerrige oppringninger. Det fantes flere hundre norske BBS-er på og 1990-tallet. Noen av dem knyttet seg sammen og utvekslet informasjon med hverandre, mens andre holdt seg for seg selv. Sammen utgjorde de et øyrike av store og små samfunn. Dette er en bok om ytringsfrihet. BBS-ene opptar meg fordi de var mitt første møte med et ytringsfrihetsanarki, en verden hvor du kunne slippe unna med å si nesten hva det skulle være. Hver BBS hadde sine egne regler for hva de godtok av innhold. Noen var strenge, andre slapp til det meste alt etter hva eieren følte var riktig. Favorittstedet mitt var Arcade s BBS i nettverket YouthNet, drevet av Rune Kristian Viken, en tenåring fra Kvinesdal. Rune Kristian var en sterk tilhenger av ytringsfriheten. På hans BBS skulle alle få lov til å si

5 hva de mente om hva som helst, så lenge de ikke gikk til personangrep på hverandre. Slik var det også på mange andre BBS-er. BBS-ene var selvsagt underlagt norsk lov, men fordi de bare var en sær hobby som noen få datanerder drev med i det stille, brydde samfunnet forøvrig seg lite om hva som foregikk der. Det hendte en gang iblant at aviser slo alarm om hvordan BBS-er ble brukt til å utveksle pedofil porno og nynazistisk propaganda, men som regel fikk miljøet leve i fred, og BBS-eiere som Rune Kristian kunne styre dem som de ville. Mediefrykten var halvveis riktig: Riktignok fantes pedofil porno hverken på Arcade s BBS eller noen andre BBS-er jeg besøkte (selv om noen sikkert hadde det også). Men nynazister og andre politiske ekstremister? De var høyst til stede. De fleste holdt seg nok for seg selv, i sine egne miljøer. Andre var modigere. En dag rundt 1996 kom det en ung nynazist til YouthNet og begynte å legge ut lange innlegg om raseteori og hvordan Holocaust var en gigantisk løgn funnet opp av pengegriske jøder. La oss ta et skritt tilbake og se situasjonen utenfra: Se for deg et miljø som stort sett består av tenåringer og unge voksne, et miljø voksensamfunnet ikke følger med på og knapt vet at finnes. Uvitende ungdommer, alene med seg selv og ideene sine. En dag vandrer det en veltalende nynazist inn i dette miljøet, bevæpnet med det nyeste innen rasistisk og Holocaust-revisjonistisk propaganda. Hva ville du tenkt hvis du var faren eller moren til en av disse ungdommene? På 1990-tallet hadde Norge et lite, men aktivt nynazistmiljø. De var selvsikre og aggressive, og de rekrutterte blant unge. Og nå er de i kontakt med dine barn. Bekymret? Godt, la oss fortsette. Rune Kristian Viken valgte å la nynazisten si nøyaktig hva han mente så lenge han var saklig og ikke skjelte ut de andre brukerne. Nynazisten

6 var litt hissig av seg i blant. Han kunne finne på å beskylde dem som motsa ham, for å være jøder. Men han godtok reglene. Han ble værende. Og han fortsatte å si hva han mente om Holocaust-løgnen, om morderiske jøder og om genetisk underlegne raser. Vi andre argumenterte imot etter beste evne. Over det neste året deltok jeg og Rune Kristian i lange debatter med nynazisten. Ingen hadde forberedt meg på hvor vanskelig dette skulle bli. Ingenting jeg hadde lært på skolen, og ingenting jeg hadde lært hjemme, hadde forberedt meg på møtet med en nynazist som kunne snakke for seg og argumentere grundig for hvorfor nazistenes jødeutryddelse var en eneste stor løgn. Han la frem vitenskaplige argumenter og historiske argumenter, han refererte til bøker, han pekte på huller i den etablerte historien, på upålitelige øyenvitneskildringer. Han visste mye mer om emnet enn noen av oss andre. Og etter BBS-nettverkets egne regler kunne vi ikke kaste ham ut så lenge han oppførte seg pent. Vi kunne ikke engang skjelle ham ut, for det ville vært et personangrep. Vi måtte argumentere. Og vi hadde ingen motargumenter. Det eneste vi hadde, var egentlig «jo, men jeg har lært på skolen at det skjedde slik», og det ville han bare ha ledd av. Jeg glemmer aldri følelsen av å stå der naken, uten noe annet å støtte meg på enn saklige argumenter. Det å vite at nå var det opp til meg, og ingen andre, å forklare hvorfor jeg var uenig. Og hvis jeg ikke klarte det? Ja, da måtte jeg kanskje innrømme at han hadde rett. Vi gjorde vårt beste. Vi satte oss inn i påstandene han kom med. En av de mer etterprøvbare påstandene hans var at det var umulig å bruke gassen Zyklon B til å henrette mennesker i så stor skala som nazistene skulle ha gjort i utryddelsesleirene. Vi undersøkte dette, og fant gode argumenter for at han tok feil. Vi sådde tvil om autoritetene han lente seg på, som ofte viste seg å være amatører med lite troverdighet. Vi

7 tenkte ut gode argumenter for hvorfor det var usannsynlig at noen kunne gjennomføre en så gigantisk historieforfalskning. Klarte vi å overbevise ham? Selvsagt ikke. Men vi holdt stand. I våre øyne vant vi, og vi vant fordi argumentene våre var bedre. Vi vant uten å jukse. Jeg glemmer aldri den følelsen heller. Følelsen av å ha vært gjennom en ildprøve, og at jeg bestod den uten å jukse. La meg begynne denne lille boken med en innrømmelse: Etter denne opplevelsen har jeg sett med en viss forakt på de som ikke tør å gjøre det samme. De som er skråsikre på at noen tar feil, men ikke vil la dem si hva de mener, og som svarer med utfrysning, skjellsord, spydigheter eller et flir i stedet for med saklige motargumenter. Jeg tenker at de er feige. Jeg forstår hvorfor de gjør det, men jeg respekterer det ikke. Denne forakten er i seg selv ganske usaklig, og teller neppe som et argument for ytringsfrihet. Jeg nevner den bare for å vise hvor jeg kommer fra. Men jeg lærte også andre ting som er mer relevante for ytringsfrihet. Jeg lærte hvordan du kan skille mellom påstander som står på en solid grunnmur, fra påstander som egentlig bare står på seg selv. Og jeg lærte hva ytringsfrihet betyr i praksis, hva en helt åpen debatt er god for, men også hvor vanskelig det kan være å diskutere med en belest ekstremist. Kanskje er det for vanskelig? Det gikk bra med meg og Rune Kristian, men kanskje er ytringsfrihet litt som rusmidler: Noen kan bruke dem jevnlig uten problemer. Andre får livene sine ødelagt og trekker menneskene rundt seg med ned i sluket. Kanskje bør vi velge nivået av ytringsfrihet etter skaden den kan gjøre på de svakeste ikke mulighetene den gir til de sterkeste? For det kunne fort gått annerledes, møtet mitt med nynazisten. Han argumenterte godt. Og jeg visste ingenting. Jeg kunne ha blitt overbevist om at han hadde rett, og at jeg tok feil.

8 Dette skjedde nemlig i en annen debatt jeg deltok i, på den samme BBS-en. Jeg hadde vokst opp som kristen, og var lenge overbevist om at den kristne troen kunne underbygges med rasjonelle argumenter. Men på BBS-en kom jeg i debatt med en ateist, Andreas Heldal-Lund, som på den tiden var aktiv i Hedningesamfunnet. Også i denne debatten gjorde jeg mitt beste. Jeg la frem alle mine beste argumenter. Jeg holdt stand i månedsvis. Men jeg tapte debatten. Jeg innså til slutt at argumentene mine var for dårlige. Jeg skiftet mening, og har vært ateist selv siden. Frie debatter er risikable. Ingen av partene kan føle seg sikre på at de vinner. Det er lett å være for ytringsfrihet når du står på den vinnende siden. Hvis du selv er ikke-troende, og ikke nynazist, er fortellingen min over en solskinnshistorie som viser den frie debatten fra sin beste side. Men hva hvis vi ser det fra tapernes side? Er det mulig også for taperne å se verdien av ytringsfrihet? Nynazisten satset på åpen og saklig debatt, men vant ingen nye tilhengere. Og gjennom min tro på rasjonelle argumenter mistet kristendommen en troende. Det ville neppe skjedd hvis det hadde vært forbudt å kritisere kristendommen, eller hvis jeg hadde blitt advart i kirken mot å snakke med ikke-troende. I andre tilfeller er det andre som vinner. Det er sjelden at en debatt blir «vunnet» i den forstand at den ene siden overbeviser den andre. Men du kan vinne i den forstand at du fremstår i et bedre lys overfor publikum, eller tvinger motparten litt i retur, eller endrer premissene i din favør, slik at din side tjener på at debatten ble avholdt. Derfor har debatter alltid vinnere og tapere. Og det er ikke gitt at det er den siden du mener er den riktige som vinner. Forkjempere for ytringsfrihet liker å snakke om solskinnshistoriene. Denne boken er et forsøk på å gå dypere, og være ærlig om skyggesidene og om risikoen.

9 Den er også et forsøk på å tenke klart om ytringsfrihet uten å forutsette at du deler de samme verdiene og vurderingene som jeg gjør. Jeg er, som du forstår, en sterk tilhenger av ytringsfriheten både som juridisk prinsipp og som et ideal vi bør forsøke å leve opp til i hverdagen. Det vil skinne gjennom. Men målet mitt er ikke at du skal bli det samme. Målet er at du skal tenke klarere gjennom hva du selv mener. Noe underlig har skjedd med ordet ytringsfrihet. Vi er alle for det, sier vi. Ordet gløder av assosiasjoner til alt som er fint og godt. Men mange tenker lite over hva det betyr, og når ytringsfriheten settes under press, forsvarer de seg med usammenhengende argumenter, eller gir etter på måter som ikke er gjennomtenkte. Dermed får vi også ytringsfrihetsskeptikere som opererer med dobbeltstandarder for blasfemi, hets og rasisme, og vi får ytringsfrihetsliberalister som lever i en hurra-verden hvor ingenting kan gå galt om bare alle får si hva de mener. I stedet for å diskutere hvor mye ytringsfriheten bør begrenses (noe alle mener den bør, om enn bare i ekstreme tilfeller), forsøker mange å omdefinere ordet slik at man slipper å innrømme at man ønsker å begrense den. Og så undrer vi oss over hvorfor denne ideen vi ikke vet hva betyr, ikke snart har spredd seg til alle verdens hjørner. Det er bare rot alt sammen. Dette er ikke en idéhistorie. Ikke er jeg i stand til å skrive en, og ikke synes jeg de er så interessante å lese heller. Det er bare et forsøk på å tenke klart om et vanskelig tema. Målet mitt er at du skal tenke gjennom hva du selv mener om ytringsfrihet, hvilke avveininger du tar, og hvorfor. Kanskje lander du på et annet svar enn meg, men målet mitt er at vi i det minste svarer på de samme spørsmålene.

10 I kapitlene som kommer, skal vi se på noen grunnleggende verdier mange bruker til å begrunne støtten eller skepsisen sin til ytringsfrihet, og på måter ytringsfrihet kanskje er nyttig eller skadelig for samfunnet. Og vi skal se eksempler på hvor innfløkt det kan bli når alt dette kolliderer i den virkelige verden. Du vil få presentert en del dilemmaer som skal avdekke hvilke avveininger du selv gjør om ytringsfrihet. Hvor trekker du grensen mellom én god ting og en annen? Noen av dilemmaene er enkle, andre vanskelige. Mange har lite med virkeligheten å gjøre, men dette er nødvendig for å finne veikrysset der du velger én retning og andre velger en annen. Bruk gjerne litt tid på dem. Hvis du tror du har funnet et enkelt svar, er det sannsynligvis feil. Men først må vi ta et skritt tilbake og spørre: Hva er ytringsfrihet? Hva er sensur? Hvordan kan vi bruke disse ofte litt tåkete ordene på en klarest mulig måte?