Det enkleste er det beste Foredrag i holdt i Ålesund under Gi rom for lesing -konferansen 15. November

Transkript

1 Det enkleste er det beste Foredrag i holdt i Ålesund under Gi rom for lesing -konferansen 15. November Av Marite Juul, skolebibliotekar Min bakgrunn Deichmanske bibliotek 1988 Bibliotekhøgskolen 1989 Nasjonalbibliotekavdelinga i Rana Vestfold fylkesbibliotek med ansvar for barne- og ungdomsbøker og kontakt med grunnskolene. skolebesøk, kurs m.m. nov Presterød ungdomskole 2001 Tønsberg og Nøtterøy bibliotek, Veierland filial, inkludert skolebiblioteket Presentasjon av skolen Skolen har ca. 420 elever og ca. 40 ansatte. Rektor er norsklærer. Vi har en flott, ny skolebygning. Biblioteket ligger sentralt, rett ved siden av inngangen, og er nabo med aulaen. Lokalet er flott men veldig upraktisk. Vi har to etasjer, og det er åpent mellom etasjene ut mot en vegg av glass. Lyd har optimale forhold. Rommet fungerer som datarom i tillegg til bibliotek, så vi har mye folk inne nesten alltid og lydløst er det ikke. Dette blir trolig noe bedre når vi får eget datarom - for ikke å snakke om den dagen alle elever har sin egen bærbare PC. Skolen har hatt en dyktig norsklærer som skolebibliotekar i 50 % stilling gjennom mange år, men de siste to årene før jeg kom hadde biblioteket nærmest ligget nærmest brakk. Jeg har 63 % stilling, og biblioteket er åpent hele skoletiden, og en halv time etter, fra Bokbudsjettet er på drøye ,- Jeg har altså nå gått fra å være en som har uttalt seg i det vide og brede om skolebiblioteket uten selv å ha praktisk erfaring, til å skulle etterleve egne teorier ute i den barske virkeligheten. I det følgende skal jeg snakke om hva jeg mener skal til for å skape et god skolebibliotek og dermed legge grunn for en lesende nasjon, og også presentere et par prosjekter vi driver med på Presterød. Hvilke faktorer skal til for å lykkes med skolebiblioteket? Her begynner vi med det viktigste nemlig skolebibliotekaren: Den perfekte intet mindre - skolebibliotekar er: en mann Niels Damgaard på Biblioteksentralen har en teori om at alle de mannlige skolebibliotekarene i Danmark på 1970-tallet har hatt stor betydning for bibliotekenes sterke stilling der i landet. Og let s face it mannsyrker har gjerne bedre status enn kvinneyrker det menn driver med er liksom ordentlige jobber mens kvinner bare driver med noe sånn ved siden av jeg våger påstanden slik er det fremdeles

2 Ting menn driver med virker viktigere. gift med rektor som fortrinnsvis er norsklærer ekshibisjonist lesehest Man må være på godfot med makta så enkelt er det. Jeg hadde en teori om at lærere = boklesere, syntes det lå litt i yrkesvalget, men har oppdaget at jeg har tatt feil. Men norsklærerne leser fortsatt. Altfor mange skolebibliotekarer liker å gjemme seg bort mellom bokhyllene. Her er nok skolebibliotekarer med bibliotekarutdannelse verre enn skolebibliotekarer med lærerutdannelse lærere står tross alt ofte foran forsamlingen men yrkesgruppa skolebibliotekar er ikke kjent for sin ekshibisjonisme. Skal man få fokus på skolebiblioteket og jobben som gjøres der må man våge å vise seg fram. Skolebiblioteket skal ikke være en retrettmulighet for folk som ikke fungerer i klasserommet. Ja, det finnes skolebibliotekarer som ikke liker å lese.. De bør slutte som skolebibliotekarer. Man må lese bøkene man skal anbefale har jeg lest boka selv når jeg anbefaler den, lykkes jeg i langt større grad enn når jeg bare sier at jeg tror den er god, at noen andre har sagt det, at jeg har lest bra anmeldelser. Det blir mye lesning på fritida, sånn er det bare i denne jobben. Skal du få andre til å lese bør du like det selv og det er for øvrig det som bør være innfallsvinkelen man skal lese fordi det er moro at man får bedre språk er en biting unger ikke bryr seg mye om. Alt det der om at man får større empati og blir et bedre menneske som enkelte entusiaster mener, bør man holde munn om det er for øvrig det reneste vås etter min mening. utstyrt med klisterhjerne Man må huske det man har lest spør eleven har dere flere sånne bøker som det han nettopp leste, må man kunne komme opp med noe rett og slett. bestevenn J.K. Rowling Glad i unger Man bør kjenne de populære forfatterne for de fleste av oss vil dette bare blir gjennom bøkene deres men der bør man kjenne dem godt. Skjønnånder som bare Leser og formidler høyverdig litteratur vil vanskelig kunne lykkes som litteraturformidler for barn og ungdom. Man bør være litt barnslig, rett og slett, dårlig smak her heller ingen ulempe Tror ikke forestillingen om bibliotekaren som bisk og hysjende har oppstått uten rot i virkeligheten

3 Man må selvsagt like barn. Det er naturligvis mye lettere å holde orden i biblioteket når det ikke er folk der, men likevel et godt brukt bibliotek har rotete hyller, stoler som står skjevt. Bøkene utsettes for fettete fingre og skitne ransler, de blir returnert et halvår for seint og er i verste fall stjålet. Den pene og rene boka som står på plassen sin på hylla er den som ikke blir lest. Det ryddige biblioteket er det som ikke blir brukt. Nå er det vel få som kunne krysse av i ja boksen for alle disse kravene, hva kan man gjøre for å få et bedre bibliotek selv om man har feil kjønn og er gift med en elektriker? Skaff deg oppmerksomhet bli assosiert med noe positivt! Jeg spurte for et par år siden en gruppe lærere hva de tenkte på når de hørte ordet skolebibliotek? Et av svarene var støv. Hva folk assosierer deg og biblioteket ditt med er med på å bestemme hva du får i bokbudsjett og hvor mange timer du får avsatt til å jobbe i biblioteket. Fortell om suksessene dine! Snakk om utlånet som er firedoblet på to år. Underhold i lunsjpausen om lesevegreren som kom tilbake full av entusiasme over en bok som du hadde anbefalt ham. Snakk begeistret om bøker du har likt godt. Det er naturligvis verdt å være oppmerksom på faren for overeksponering - merker du at kollegene plutselig får det travlet når du kommer og setter deg får du gå over til å snakke om sport, vær og tv-programmer du også. Vær tjenestevillig jeg er nylig blitt spurt om å ta ansvar for utlån og opplading av videokameraene på skolen og det gjør jeg selvsagt har man altfor liten tid (som jeg vet mange av dere har) sier man at man gjerne skulle tatt på seg slike oppgaver dersom hadde hatt noe mer tid til biblioteket. En smart metode kan være å si ja, få det til å fungere til alles tilfredsstillelse og så true med å måtte si fra seg oppgaven med mindre man får mer tid. Si minst mulig nei. Gjør deg uunnværlig. Vær positiv. Mange skolebibliotekarer klager svært ofte med god grunn men man blir ikke populær av å klage, uansett hvor berettiget klagingen er. Skryt av det som er bra er det null og niks bør du ved siden av å se deg om etter en ny jobb juge litt. Kolleger finnes i alle varianter. Unngå surpompene og vær veldig serviceinnstilt overfor dem som er hyggelige. (Du kan alternativt forsøke å sjarmere dem, men det forutsetter at du er sjarmerende). Hvordan skal biblioteket være: I denne sammenheng er det jo bare å innse at man tager hva man haver jeg har sett mange skolebibliotek, noen flotte, mange ok og et ikke ubetydelig antall horrible. Mye kan gjøres med maling og kost dess mindre lokale, dess lysere farger. Hindre opphopning av Ting-som-ikke-har-noe-i-biblioteket-å-gjøre-men-som-er-satt-der-fordi man-ikke-gidder-å-finne-en-annen-plass. Prøv å snakke folk til rette først nei, jeg synes ikke tv-apparatet skal stå på biblioteket når det ikke er i bruk. Nei, vi har ikke bruk for utstoppede rever. Nytter ikke dette, må du miste tingene reven? aner ikke hvor den ble av, kanskje en elev har tatt den? Tv-en? Den trillet noen av gårde med i forrige uke sjekk sløyden.

4 Ikke lag små koselige kroker. Slike kroker blir, gjennomsnittsstørrelsen på norske skolebibliotek tatt i betraktning bare små og sjelden koselige. Død over de brunsvartbeisede vinduskarmene som stopper 70 % lys og som gjør lokalene mørkere og tristere enn de behøver å være. Hyller foran vinduene er totalt forkastelig, neppe nødvendig heller, etter at man har foretatt kassering. Ingen har husket å fortelle norske skoler at kassering er like viktig som innkjøp. I den tiden jeg bisto skolebibliotekene i Vestfold med kassering, pleide jeg å foreslå, sånn i gjennomsnitt, å kaste en tredjedel av samlingen. Kassering er som så mye annet enkelt i teorien vanskelig i praksis. Man kaster: Utslitte bøker problemet her er at de utslitte bøkene er de populære bøkene det er derfor de er utslitt de kan være mulige å erstatte enten fordi de ikke finnes lenger eller fordi man ikke har penger. Man kaster bøker med det som til en hver tid vil bli regnet som upassende innhold: kvinnediskriminering, rasisme, vold, sex og banning m.m. På mine runder har jeg funnet den oppbyggelige historien om misjonspioneren Mary Slessor, som var som en mor for de innfødte når de adlød henne, men som fiket til høvdingen i landsbyen fordi han hadde våget å lyve for henne. Ikke helt bra, og det er heller ikke utsagn som lukta av neger kan være ram. Man kaster gaver, kjenner dere problemet? Man har fått en menge bøker som i og for seg kan være interessante men som bare ikke passer inn i et skolebibliotek. En gang fant jeg Øvre Richter Frichs bok Om tobakken i et ungdomsskolebibliotek. Boka er fra 1934 og er en eneste lang lovprising av tobakkens gleder. Ikke et ord om lungekreft her I motsatt ende av argumentskalaen hadde de en fillete brosjyre fra Tobakkskaderådet Foreldet faglitteratur skrekkeksempelet her er databøker de er for så vidt allerede foreldet i det de kommer ut, men behold dem ikke lenger enn 5 år 40 år gamle bøker om fremmede land er heller ikke uvanlig. Til opplysning: De fleste av disse landene har hatt utvikling på lik linje med Norge i denne perioden. Husk det. Barn skiller ikke mellom hvilke deler av boka som er ok, og hvilke som er helt utdatert. Bøker hvor innholdet for så vidt er ok, men hvor presentasjonen er utdatert. Jeg kaster bøker om dyr når det bare er svart/hvitt bilder. Strikkeoppskrifter fra 1970-tallet har kanskje en kort revival akkurat nå, men virker ellers lite inspirerende. De kjedelige bøkene! Vi rydder ut bøker som er rasistiske, kjønnsdiskriminerende, blasfemiske, politisk polariserte, har stygt språk, skildrer sex og vold og er forkynnende. Og det kan være bra. MEN vi går ikke til felts mot de bøkene som gjør mest skade: De KJEDELIGE. De populære bøkene blir utslitt ikke sant, så de må vi kaste til slutt, eller kanskje de blir stjålet. Det er ingen som stjeler kjedelige bøker og utslitt blir de jo ikke. Så de står der like pene år etter år. Og gjør nærmest ubotelig skade ved å skygge for de spennende bøkene. Elever som allerede er frelst de som er blitt lest for og som elsker å lese selv vil kunne finne de bøkene som er spennende og morsomme. Finner de dem ikke, vil de spørre. De elevene som aldri har hatt noe aktivt forhold til lesing, får beskjed av læreren om å finne en bok. Han eller hun aner ikke hva de ser etter, og, slik som situasjonen nå engang er i skolebibliotekene, er det ikke noen der til å hjelpe heller. Eleven plukker på måfå og ender

5 etter all sannsynlighet opp med en kjedelig bok. Ikke bare første gang, men neste gang og neste gang der igjen. Vi som leser mye kommer også over kjedelig og uinteressante bøker inni mellom. Men vi vet at det er denne konkrete boka det er noe galt med, ikke litteraturen, ikke det å lese. For elever som ikke leser mye vil et par sånne møter med nitriste bøker være nok de får det bekreftet; bøker og lesing er kjedelig og ikke noe man gjør frivillig. Kjedelige bøker dreper leseglede, og med den leseferdighet noe som igjen får store konsekvenser i vårt samfunn som stiller så store krav til teoretiske ferdigheter. Bokbudsjettene i norske skolebibliotek er ofte sørgelig små, og mange bibliotek består derfor av samlinger som består av like deler rester fra 1950 og 1960-tallet (tross 0 olje ser det ut til at man hadde råd til å satse mer på innkjøp til skolebibliotekene da) og kulturfondbøker. Som kjent, kulturfondet er ikke en ordning som er ment å støtte bibliotekene, den er til for dem som produserer litteraturen. Her er det rett og slett mye litteratur som ikke er bra for barn og ungdom. Lite ytre handling, side opp og side ned med kjedelig følelsesprat. Totalt drepende for lesegleden og derfor veldig skadelig litteratur. Hvordan få barn og ungdom til å lese? De leser ikke så mye som vi vil de skal gjøre det gjør ikke vi voksne heller, og der ligger antakelig hovedårsaken til problemet, dårlige forbilder. Men hva gjør vi? Vi kan drive prosjekter, løsningen på alle problemer er prosjekter, enig? Her ligger det begravet en hund, etter min mening. Prosjekt som problemløser. Vi har departementets satsning: Gi rom for lesing, hvor man deler ut prosjektmidler. Lesestimulering drevet som prosjekt. Kom opp med en fancy ide, noe som ingen andre har gjort før (lett!) og så får du prosjektmidler, en stund, ett år, eller kanskje tre. Du får penger til forfatteren, ballonger, boller og brus. Men penger til bøker får du IKKE. De gir deg midler til å drive stimulering men når så elevene er stimulert er det ikke så nøye med tilfredsstillelsen skolebiblioteket har ikke penger til bøker, folkebiblioteket har ikke penger til bøker dere er klar over det at man stadig bevilger mindre penger til innkjøp av bøker i folkebibliotekene? Lesestimulering er ikke noe som kan drives som prosjekt. Det er ikke en kortsiktig affære men noe man skal drive med gjennom hele skoleløpet år etter år. Hver år kommer nye elever som skal stimuleres til lesning. Hvert år kommer det inn ca nye elver inn i skolen. Prosjekt er garnityr, ekstra, dessert. Fancy kampanjer, utdeling av diplomer og klistremerker, stafetter, bokuker, forfatterbesøk, alt det der er bra. Men ingenting slår det å ha et oppegående skolebibliotek. Det er det som er hovedretten, det er det som sikrer kontinuiteten i lesestimuleringen. For å drive systematisk og effektiv lesestimulering må man ha et godt skolebibliotek. Man må ha Man må ha et tiltalende lokale. en bibliotekar som i alle fall har noen av de tidligere nevnte kvalifikasjoner

6 Man må ha et anstendig bokbudsjett (minimum kr. 100,- pr elev skolebibliotekarforeningen anbefaler det dobbelte). Da jeg begynte som bibliotekar på Presterød og fikk et brukbart budsjett steg utlånet til det dobbelte uten fiksfakserier. I august og september i år var utlånet firedoblet i forhold til i fjor. Her spiller det inn at de elevene som kommer til ungdomsskolen nå kommer fra skolebibliotek i barneskolen som har bibliotekar de er blitt vant til å bruke biblioteket. Denne enkle løsningen vil fungere for storparten av elevene. Så vil det være noen lesevegrere som fortsatt ikke leser frivillig. Alle kan vi ikke nå, noen har så store vanskeligheter med å lese at de aldri vil like det, noen liker ganske enkelt ikke lesning, selv om de leser bra. Vi kan sette inn tiltak for å hjelpe disse, men den enkleste løsningen som vil omfatte flest elever er det ovenfor nevnte: Bibliotek Bibliotekar Bøker Hvorfor er det ikke slik at alle skoler har oppegående bibliotek? Hvem har skylden for at de norske skolebibliotekene er så dårlige? Er det politikerne? Her er det enkelt å svare ja. For det er jo ikke oss og ikke vårt ansvar. De kunne gitt oss øremerkede midler, de kunne stilt klare krav til standard for bibliotektjenesten i skolene. Er det skoleansvarlige i kommunene? Ja. De har skyld. Viser de særlig interesse for skolebibliotekene? Er ikke svaret nei? Er det rektor og lærerne? Ole Peder Moi, lærer og skolebibliotekar og tidligere leder av skolebibliotekarforeningen hevder at det er lærernes skyld at skolebibliotekene ikke fungerer. Skoler med gode skolebibliotek har ikke mer penger enn skoler med dårlige, hevder han, og det har han vel rett i? Jeg var en gang på studietur til en barneskole hvor de satset sterkt på leseferdighet og leselyst. De hadde nedfelt i planene sine at de skulle bli den skolen i kommunen med best resultater i lesning. Jeg hørte på et interessant foredrag hvor skolebiblioteket ikke ble nevnt en gang. De hadde et bibliotek, men det vanlige magre utvalget av bøker og ingen som var ansvarlig for skolebiblioteket, og så skulle de bli best? Neppe! Er det skolebibliotekaren? For et par år siden ble jeg bedt om å holde kurs for skolebibliotekarer i en nabokommune, og spurte da hva de ønsket jeg skulle snakke om. De hadde ett ønske, gjett hvilket? Nye Dewey. (For de som ikke er så godt inne i det bibliotektekniske det er et klassifiseringssystem for

7 faglitteratur som er mye brukt i folkebibliotekene og til en viss utstrekning i skolebibliotekene i Norge. Det kom en ny norsk utgave for noen år siden). Jeg måtte til og med ut og stoppe en skolebibliotekar på en barneskole som ville bruke av sitt magre budsjett til å kjøpe en utgave av boka den er rådyr. Dette var midt i PISA rabalderet, med Norges dårlige leseplassering, og hva ville skolebibliotekarene? De ville lære å klassifisere korrekt etter nye Dewey. De hadde dårlige budsjetter, de hadde dårlig tid, men de ville bruke god tid på å få klassifisert de ytterst få fagbøkene de hadde råd til å kjøpe inn helt korrekt. Ikke noe snakk om å kopiere katalogposter på nett her, nei. De fleste skolebibliotek er så små, at Deweyklassifisering er det reneste overkill. Jeg ga dem et foredrag om lesestimulering i stedet. Det er der vi skolebibliotekarer skal ha fokus, etter min mening. Det er der vi skal profilere oss. Vi skal lese bøkene, formidle dem og låne dem ut. Hold fokus på det som er viktig for dere som har veldig liten tid: På det som er viktigst. Konklusjon: alle har skyld, men ønsker man forbedring får man begynne med seg selv. Hvilket bringer meg over til leseprosjektene på Presterød: Leseprosjekter ved Presterød ungdomskole Vi har to leseprosjekter gående. Et i samarbeid med helsesøster og et for en av 8 klassene våre. 8. klasseprosjektet Dette er et prosjekt vi startet opp i høst og hvor vi har fått økonomisk støtte fra Fylkesmannen i Vestfold. La det være sagt, vi trengte ikke disse pengene, dette er et billig prosjekt. Vi hadde følgende problemstilling: De leseglade av elevene benytter biblioteket flittig, de mindre entusiastiske låner når læreren sier de må. Blir bøkene som lånes av sistnevnte gruppe lest? Hvordan markedsføre lesning som fritidsaktivitet over for en aldersgruppe som fremfor noe er opptatt av å være sosiale? Lesestimuleringsarbeidet ved skolen er temmelig tilfeldig, og overlates i stor grad til den enkelte lærers personlige ambisjoner på feltet. Mange klasser har lesetimer i biblioteket, men ikke alle. Disse timene fungerer i varierende grad. Å holde bokprat i biblioteket er vanskelig, fordi lokalet ofte brukes av to klasser samtidig. Vi bestemte oss for å se om intensiv satsning på en gruppe fører til økt a) økt leseferdighet og b) økt leseglede Vi ønsket oss systematikk i lesestimuleringsarbeidet ved skolen, og ønsket først og fremst å stimulere leseferdighet og leselyst hos dem som liker lesning minst. Videre ønsker vi å markedsføre lesning som sosial aktivitet gjennom systematisk å la elevene snakke om

8 leseopplevelsene sine. Enten ved en presentasjon for andre, eller ved samtale om samme bok, bøker i samme genre, eller med samme tematikk. Det var naturlig å rette hovedinnsatsen i lesestimuleringen mot 8. klasse. Alle klassene skal ved skolestart ha en time i biblioteket hvor de får en kort innføring i hvordan biblioteket er organisert, og hvilke regler som gjelder her. Videre gis en presentasjon av et utvalg skjønnlitteratur. Det blir gitt bokpresentasjoner for hele dette klassetrinnet. En av våre fem 8. klasser ble valgt ut til ekstra lesestimulering. De andre fungerer som kontrollgruppe. Alle elevene måtte utfylle et skjema hvor de plasserte seg selv som lesere. a) Liker ikke å lese og gjør det aldri frivillig b) Greit nok å lese hvis jeg ikke har noe annet å gjøre c) Liker å lese og holder alltid på med en bok Vi visste jo ikke noe om størrelsesforholdet på disse gruppene, men trodde aldrigruppen var større en entusiastgruppen, og at greit-nok-gruppen var størst. Klassen har 28 elever og vi hadde 2 i aldri-frivilliggruppen og 9 i elsker det gruppa. Resten, 17 stykker var i greit nok gruppen. Vi trodde nesten ikke dette var sant, og testet de andre klassene også; i den minst entusiastiske klassen var det hele 4 som mislikte å lese. Vi ble gledelig overrasket over det lave antallet lesehatere, hos 10. klassingene, både fjorårets og inneværende års tiende klassinger, er forholdet til lesing langt mer negativt. Hva har skjedd? Jeg tror det er tre ting: 1) De tre skolene som sogner til ungdomsskolen jeg er på, skaffet seg i fjor fagutdannet bibliotekar på deling. To av skolene har fått nye biblioteklokaler. 2) Harry Potter og Ringenes herre-effekten 3) Den generelle satsingen på intensivert lesetrening og stimulering av leselyst. Hva gjør vi så med prosjektklassen: Klassen avslutter skoledagen med å lese 20 minutter i en selvvalgt bok. Vi tror regelmessighet i lesingen er viktig. Mange elever tar ikke bøkene de har lånt i biblioteket med seg hjem, men leser bare på skolen. Har man lesetime en gang i uka, som mange har, går det så vidt lang tid mellom hver gang de leser gjør at mange mister tråden. Det er grunn til å tro at dette for mange fører til at lesing oppleves som vanskelig og kjedelig. Det føres logg over bøkene som leses, hver bok skal beskrives kort og gis en vurdering (gjerne terningkast). Poenget her er ikke å skrive anmeldelser av bøker, men å ha kontroll med at ting faktisk blir lest. Elevene kan velge faglitteratur så vel som skjønnlitteratur. Vi har en gammel pult i biblioteket som elevene stiller ut en bok de har likt sammen med en anmeldelse. Elevene utfordrer hverandre etter tur. Klassen har i tillegg en egen permanent utstilling av bøker de liker. For øvrig har mange av storleserne på skolen egne anbefalelseshyller. Det er populært å ha sin

9 egen hylle. Akkurat nå kjører vi en Harry Potterkonkurranse hvor premien selvfølgelig er Harry Potter og Halvblodsprinsen. Mange har full kontroll og har korrekt svar på alt. I adventstiden skal klassen ha høytlesning i stedet for egenlesning. Da skal vi lese James Cotrell Boyces Millioner. En fantastisk bok som er perfekt i adventstiden. Klassen kommer på biblioteket en time en gang i måneden for å låne (låne gjør enkelte daglig) og høre presentasjoner av bøker. Bøkene blir presentert både av ansvarlig lærer, bibliotekar og medelever. Hver elev gis anledning til, i samarbeid med bibliotekaren, å velge en bok som skal kjøpes inn til biblioteket. Her har vi stort sprang i utvalget, alt fra Bill Brysons En kort historie om nesten alt til Farlig fil bøker (Stine). Gruppe a de som misliker lesing Denne gruppa, som besto av tre gutter ble lest høyt for i biblioteket ved semesterstart og fram til november. Guttene valgte bok selv, Anthony Horowitz : Skeleton Key. Nå er de i gang og skal lesede selv på lik linje med de andre. De er ikke særlig entusiastiske. Gruppa får tett oppfølging i valg av bøker. Grunnen til at vi valgte å satse på høytlesning er at vi tror (slik PISA- undersøkelsen også viser) at det er en klar sammenheng mellom det å bli lest for som barn og leseferdighet/leselyst seinere i livet. Vi tror at man ved å lese for denne gruppa kan stimulere leselyst, og ikke minst gi en myk start på lesestimuleringen til en gruppe som antakelig forbinder det meste som har med lesning å gjøre som noe negativt. Gutta synes det var ok å bli lest for, men tror ikke det blir så fint å lese selv. Ingen av disse tre har spesielle lesevanskeligheter, men de sliter med å få opp tempoet. Prosjektet drives av skolebibliotekaren og klassens kontaktlærer/norsklærer. Prosjektet er tenkt å vare skoleåret 2005/2006. Evaluering Når prosjektet er over, vil det bli evaluert. I forkant av prosjektet er alle elvene testet på leseferdighet, lesehastighet, leseforståelse, rettskriving, ordforråd og matematikk (rådgivertesten). Dette er noe som gjøres uavhengig av prosjektet. Når prosjektet avsluttes, vil elevene bli testet igjen og vi vil se om prosjektklassen skiller seg ut fra de andre klassene. Har forholdet deres til lesing endret seg? Det blir spennende å se om det er noen forskjell på prosjektklassen og de øvrige. Elevene vil, på lik linje med lærere og skolebibliotekar, bli bedt om å gi en beskrivelse av hvordan de har opplevd prosjektet. Resultatene vil bli samlet i en rapport. Er erfaringene gode, ønsker vi gjøre dette til en permanent ordning for lesestimulering for 8. trinn ved skolen. Lese- og samtalegruppen

10 Lese- og samtalegruppa er et samarbeid mellom helsesøster og bibliotekar. Dette er en ide vi ha stjålet fra en Ra ungdomsskole i Vestfold. Hver uke samles en gruppe elever samt helsesøster og jeg til samtale. Utgangspunktet for samtalen er en bok. Vi startet opp med denne gruppa i vår, og boka vi valgte var Joyce Carol Oates Gærne grønne øyne. For de som ikke vet det: Den handler om en jente som lever i et hjem hvor fasaden er skinnende blank: Mor er kunstner, far er en berømt ex-idrettsmann med en lysende karriere som sportskommentator. Bak fasaden er virkeligheten en annen faren er humørsyk og tidvis brutal, han ser bare egne behov, og når moren ønsker å løsrive seg dreper han henne. Hovedpersonen Franky må langsomt innse hva som har hendt og ta konsekvensene av det. Boka handler på et overordnet plan om å våge å stå opp for det som er rett og riktig, uansett konsekvenser. Lesingen av boka er ikke det viktigste her den skal bare fungere som utgangspunkt for samtale men vi følte det var riktig å velge en dramatisk bok, for å få i gang diskusjonen. Gruppa fungerte bra, sjenerte jenter åpnet opp, vi fikk diskutert masse det meste langt fra handlingen i boka, men den fungerte bra som utgangspunkt. Deltakernes evaluering var veldig positiv, og ønsket om å fortsette stort. Jentene bestemte seg for å fortsette på fritiden. Vi har startet en ny gruppe også jenter nå i oktober og bruker samme bok. Denne gruppa er ganske annerledes enn den forrige det er spennende å se variasjonene. I tillegg skal vi starte en gruppe for gutter og en for innvandrerjenter over jul. Bøkene vi skal bruke er henholdsvis De tøffeste gutta av Arne Svingen og En øy i havet av Annika Thor. Vi er spesielt spente på hvordan guttegruppa vil fungere På Ra ungdomsskole hvor vi stjal ideen fungerte guttegruppa helt annerledes enn jentegruppa gutter er mye mindre personlige og mye mer faktaorientert, og diskusjonene mer orientert om kunnskap, sier de der. Det disse prosjektene har til felles, er at de er billige, enkle og lette å gjennomføre på permanent basis. Lese- og samtalegruppa er kommet for å bli, og det tror jeg også leseprosjektet for 8. klasse vil være, om vi får de resultatene vi regner med å få. Læreplaner kommer og går men elever skal alltid lære å lese det er nettopp slike enkle tiltak vi må sette i verk dersom vi skal nå det målet vi vel alle streber mot: at nordmenn skal være et lesende folk.