Trener III-oppgave 2006/2007. Dag Riisnæs. Sidebacken høyt i banen det nye angrepsvåpenet. Hva kreves i så måte av backen og av resten av laget?

Transkript

1 Trener III-oppgave 2006/2007 Dag Riisnæs Sidebacken høyt i banen det nye angrepsvåpenet. Hva kreves i så måte av backen og av resten av laget? Med utgangspunkt i en kampanalyse av topp internasjonal klubbfotball Oslo, 6. februar 2007

2 FORORD Jeg begynte arbeidet med oppgaven tidlig høst Jeg valgte i starten å lese mye fotballitteratur for å få økt kunnskap og for å få impulser fra andre. I tillegg startet jeg arbeidet med å bearbeide data og med å utforme problemstillinger. Problemstillingene mine endret seg noe etter hvert som tida gikk, men temaet har hele tida vært det samme. Jeg har mye erfaring fra oppgaveskriving og vet at ting ofte endrer seg underveis i takt med økt kunnskap, og kanskje spesielt i takt med hva slags datamateriale en sitter inne med. Jeg føler jeg har lært mye. Arbeidet har vært spennende for en som er, og alltid har vært, genuint opptatt av fotball som fag. Jeg har hatt fruktbare diskusjoner med veileder Larsen og fått mange innspill, fra både han og andre. Jeg mener selv jeg generelt er åpen for å lære av andre og lytte til andre. Det mener jeg er avgjørende for egen utvikling. Og målet må jo alltid være å bli litt klokere. Etter et langt fotballiv som spiller, trenererfaring fra 2.divisjon og så fem år i NFF, er jeg rimelig sikker på at jeg kan en god del fotball. Som spiller ble jeg gjerne sett på som en trenertype som ofte reflekterte en del mer over spillet enn de fleste andre. Samtidig er jeg klar over at jeg definitivt aldri blir utlært. En konstruktiv fotballdiskusjon er derfor alltid kjærkommen, og slike har det blitt mange av i det siste. Jeg har forsøkt å ikke være forutinntatt og subjektiv underveis, noe jeg kommer nærmere inn på i metodekapitlet. Dette er ikke alltid like enkelt når en brenner for et tema og håper å finne data som underbygger eget ståsted. Det har vært en utfordring å ferdigstille oppgaven i tide, da ryggproblemer satte meg en del tilbake etter nyttår. Min entusiasme og interesse for temaet bidro til at jeg likevel holdt tempoet oppe. Det har vært en givende prosess! Ønsker spesielt å takke Øyvind Larsen og Andreas Morisbak for at de har bidratt til min egenutvikling i trenerfaget de senere årene. Øyvind Larsen har også vært en viktig støttespiller i arbeidet med oppgaven. Oslo, februar 2007 Dag Riisnæs 2

3 INNHOLDSFORTEGNELSE 1 BAKGRUNN FOR OPPGAVEN PROBLEMSTILLINGER Tema Problemstilling Underproblemstillinger Hvorfor disse problemstillingene? METODE Litteraturstudie Kampanalyse Om kampanalyse generelt Metodebruken i oppgaven Kvantitativ analyse Kvalitativ analyse Feilkilder TEORI Utviklingen av fotballforståelse i Norge Fotballferdighet Den individuelle dimensjonen Den relasjonelle dimensjonen Den strukturelle dimensjonen Kampdimensjonen Oppsummering av de fire dimensjonene og deres betydning Trender i angrepsspillet i dagens toppfotball kombinert med forfatterens syn på fotball RESULTATER/DISKUSJON Hvordan spilte lagene? Scoringer UEFA Champions League 2005/ Kvantitativ analyse av scoringene i UEFA Champions League 2005/ Kvalitativ analyse av fem utvalgte scoringer, med utgangspunkt i de fire dimensjonene som påvirker fotballferdigheten Kvantitativ og kvalitativ kampanalyse Milan Barcelona, kamp Barcelona Milan, kamp Oppsummering av kampanalysen i de to semifinaleoppgjørene Oppsummering av analysen - konklusjon Hvordan forbedre lagets evne til å involvere back høyt i banen på treningsfeltet?.. 46 REFERANSELISTE SAMMENDRAG VEDLEGG

4 1 BAKGRUNN FOR OPPGAVEN I dagens toppfotball kan ikke lagene lenger tillate seg at noen står back. Den moderne backrollen er et tema jeg har vært opptatt av i lengre tid. Jeg har lenge ment at lag som er dyktige til å frigjøre en back høyt i banen, spesielt mot etablert forsvar eller mot delvis etablert forsvar (mot lag delvis i balanse), har større sjanse for å skape gjennombrudd og derigjennom målsjanser og scoringer. Dette fordi dagens toppfotball preges av at mange lag er godt organisert i forsvar og det er vanskelig å bryte ned motstander uten også å angripe med spillere fra det bakre leddet. Evnen til å skape og utnytte rom på kant, gjerne etter hurtig vending av spillet, kan være det lille ekstra som skal til for å oppnå gjennombrudd. Dette fordi mange lag velger et forsvarsspill hvor de konsentrerer laget sitt i området der ballen er og der trusselen ser ut til å være. Likevel slår det meg ofte hvor lite bevisste eller lite dyktige mange lag på høyt nivå er når det gjelder å frigjøre og involvere backen høyt i banen og gjerne på motstanders banehalvdel. Jeg er i denne sammenheng mest opptatt av situasjoner hvor motstanders fremste pressledd er borte. Dette kan være etter en vellykket frispilling eller etter ballerobring pluss/minus midtbanen. Min påstand er at mange lag trener mye på frispilling i det bakre leddet, men for lite på det som skjer når ballen er høyere i banen og motstanders øverste pressledd er borte. Jeg ønsket altså å skrive en oppgave der jeg belyser betydningen av å involvere backene høyt i banen i angrep mot etablert forsvar eller delvis etablert forsvar. Målsettingen min var å vise hvor effektivt det er å involvere backen høyt i banen. I tillegg vise hva som kreves av backen og av resten av laget for å få det til. For å belyse dette er det for meg viktig å se fotball i et helhetlig perspektiv. Det å se på individuell fotballferdighet hos sideback alene synes jeg ikke er spesielt interessant. I fotball henger ting sammen. Når fotball skal vurderes og analyseres er mitt ståsted at vi må benytte et flerdimensjonalt perspektiv, med utgangspunkt i: - individuell dimensjon - relasjonell dimensjon - strukturell dimensjon - kampdimensjonen Dette fordi alle disse fire dimensjonene påvirker fotballferdigheten. Det er mange faktorer som betyr noe for at en spiller/et lag skal lykkes. Figuren nedenfor viser hvordan de tre første dimensjonene har sammenheng med den fjerde. 4

5 Figur 1. Sammenhengen mellom individuell ferdighetsdimensjon, relasjonell ferdighetsdimensjon og kollektiv spillstruktur (Fra Bergo, Johansen, Larsen, Morisbak, 2003). Gjennom en lang karriere i toppfotballen er jeg også overrasket over hvor stor variasjon det er hos norske topptrenere i forhold til å se fotball med flerdimensjonale briller. Jeg har hatt trenere som helt klart har hatt evnen til å vurdere fotball i et helhetlig perspektiv, men jeg har også sett eksempler på det motsatte, der fotball først og fremst vurderes ut fra den individuelle og strukturelle dimensjonen. Oppgaven vil forhåpentligvis vise at fotball må vurderes flerdimensjonalt. For å belyse temaet har jeg valgt kampanalyse, både kvalitativt og kvantitativt. Først kvantitativt for å få fram tall som viser gevinsten av å benytte sideback høyt i banen, deretter kvalitativt for å kunne gå i dybden på hva som skjer når laget lykkes med denne måten å angripe på. Det siste ser jeg da i lys av de fire dimensjonene. 5

6 Nedenfor ser vi et eksempel på en typisk situasjon jeg er opptatt av. Motstanders fremste pressledd er borte, og venstre back frigjøres høyt i banen gjennom vending av spillet. Figur 2. Eksempel på backinvolvering høyt i banen mot etablert forsvar eller delvis etablert forsvar 6

7 2 PROBLEMSTILLINGER 2.1 Tema Sidebacken høyt i banen det nye angrepsvåpenet. Hva kreves i så måte av backen og av resten av laget? Med utgangspunkt i en kampanalyse av topp internasjonal klubbfotball. 2.2 Problemstilling Hvilke gevinster får laget ved å involvere sidebacker i angrepsspillet høyt i banen mot etablert forsvar eller delvis etablert forsvar? 2.3 Underproblemstillinger Hva kreves av fotballferdighet i de ulike rollene i laget for å lykkes med å involvere backen høyt i banen mot etablert forsvar eller delvis etablert forsvar, til beste for laget? Hva kreves individuelt? Hva kreves relasjonelt? Hva kreves strukturelt? På hvilken måte spiller kampdimensjonen inn? Hvordan kan punktene ovenfor trenes på i hverdagen? I metodekapitlet vil jeg forklare hvordan jeg har gått fram for å belyse problemstillingene. 2.4 Hvorfor disse problemstillingene? Fordi jeg mener å ha observert at: Betydningen av backinvolvering høyt i banen, etter at motstanders fremste pressledd er borte, er nærmest fraværende i den norske fotballdebatten. Som vi senere skal se, kommer mange scoringer etter backinvolvering høyt i banen. Da må vi også forvente at det i tillegg skapes mange målsjanser etter samme type angrep. Likevel virker det som om mange i Norge, kanskje spesielt de tre-fire siste årene, har et mye større fokus på frispillingsfasen (selv om den også er viktig). Jeg savner fokus på hva som bør skje i laget etter frispillingsfasen og også hva som bør skje når laget får ballerobring pluss/minus midten. I Norge snakkes det mest om frispillingsfasen når det diskuteres hvordan det bør angripes mot etablert eller delvis etablert forsvar. Det er en tendens blant Europas beste lag til at en forsøker å skape og utnytte rom på sidene etter hurtig vending av spillet, for så å forsøke å doble på kant. Dette var et bevisst virkemiddel hos flere lag i VM i Tyskland, med tanke på å kunne bryte ned motstanderen og skape gjennombrudd. Sidebacken er den moderne fotballens breddeholder. Mange balanserer da med to stoppere og to midtbanespillere, med tanke på å minimalisere risikoen for overgang i mot. 7

8 Det vi ser er at dagens gjennomorganiserte forsvarsspill gjør det vanskelig å spille seg gjennom sentralt. Det må derfor angripes på motstanders banehalvdel med spillere fra det bakre leddet. De lagene som gjør dette, bruker nesten utelukkende sidebacker og ikke midtstoppere (NFFs rapport fra fotball-vm 2006). Lag som ikke evner eller ønsker å bruke sidebackene høyt i banen i angrepsspillet kan da ha dårligere forutsetninger for å skape gjennombrudd, og kan være mer forutsigbare, enn lag som behersker dette. Hvor høyt en sideback velger å posisjonere seg, avhenger av enkeltspillerens og medspillernes evne til å oppfatte, vurdere og bestemme seg tidlig og riktig, med tanke på hva som sannsynligvis inntreffer i neste fase. Med andre ord spillerens evne til å ta valg til beste for laget. Punktene ovenfor kan knyttes til de fire dimensjonene som påvirker fotballferdigheten, og vil omtales nærmere i teorikapitlet og i resultat- /diskusjonskapitlet. 8

9 3 METODE 3.1 Litteraturstudie - Relevant norsk og internasjonal fotballitteratur som omhandler tema, samt UEFAs rapport fra Champions League. Se litteraturliste. 3.2 Kampanalyse Om kampanalyse generelt Engelske Charles Reep står sentralt når det gjelder utvikling av kampanalyse i fotball. Han var på mange måter en pioner på området da han på 50- og 60-tallet fordypet seg i engelske og internasjonale toppkamper. Reep bidro sterkt til at forskning i større grad fikk innflytelse når det gjelder valg av måte å spille på. Han brukte analyse blant annet til å få mer kunnskap om hva som er den mest effektive måten å angripe på. I Norge kom kampanalysen for alvor på kartet gjennom Egil Olsen. Temaet er viet et eget kapittel i boka Effektiv Fotball, 1994 (Larsen, Olsen, Semb). Jeg har selv hatt Egil Olsen som trener og vet hvordan han bruker kampanalysen som et virkemiddel i spillervurderingen sin (spilleranalyse), men først og fremst til å foreta riktige strategiog taktikkvalg. Boka Effektiv Fotball poengterer for øvrig at en god analyse krever både kvantitative og kvalitative data. Tall alene er ikke nok. Målet må være å få mer kunnskap om hvordan laget kan framstå mest mulig effektivt ut fra fotballens ide om å score flere mål enn motstanderen. Da dreier det seg om hvordan enkeltspilleren og laget bør framstå i angrep og forsvar. Jeg er selv tilhenger av hyppig bruk av video/dvd som verktøy. Dette til bruk for trenerteamet, men også med tanke på å bevisstgjøre laget/lagdelen/enkeltspilleren. I toppfotballen blir det stadig mindre marginer og små detaljer kan være utslagsgivende. Derfor blir analyse bare viktigere og viktigere og i dag ser vi at norske toppklubber ansetter fagfolk som kun jobber med dette temaet Metodebruken i oppgaven Jeg har valgt ut data fra UEFA Champions League 2005/2006. Denne turneringen er valgt ut fordi jeg ønsket å bruke det ypperste av hva europeisk fotball har å by på. Da var jeg overbevist om at jeg ville få bilder som kunne illustrere temaet i oppgaven på en god måte. Jeg benytter både kvantitativ og kvalitativ metode, fordelt på tre ulike analyser: 1. Kvantitativ metode for å kartlegge hvordan alle scoringene kom i UEFA Champions League 2005/2006. Hensikten er å belyse hvor mange scoringer som kommer etter backinvolvering høyt i banen, for å illustrere lagets gevinster ved å lykkes med denne delen av spillet. Vi må gå ut fra at hvis et lag scorer flere mål på denne typen angrep, vil laget også generelt skape målsjanser og gjennombrudd på samme måte. 9

10 I tillegg er hensikten å finne ut hvilke lag som scoret mest mål ved backinvolvering høyt i banen, for derigjennom lettere å kunne velge ut lag som lyktes med denne delen av spillet, til bruk i den kvalitative analysen. 2. Kvalitativ metode gjennom å analysere fem utvalgte scoringer i et flerdimensjonalt perspektiv. Jeg viser hva som er viktig å beherske for sideback og for resten av laget for å lykkes med å involvere sideback høyt i banen. Analyse nummer 1 resulterte i at jeg valgte ut AC Milan og Werder Bremen som lag jeg ville gå i dybden på. Begge lag scoret flere mål etter backinvolvering høyt i banen mot etablert forsvar eller delvis etablert forsvar. Felles for begge lagene er en formasjon med diamant på midten. Dette innebærer at sidebackene faktisk blir lagets breddeholdere. Utvalget er altså ikke tilfeldig, men bevisst. Når jeg foretar en kvalitativ vurdering fant jeg det viktig å vise hva som kjennetegner best practice. 3. En kombinasjon av kvantitativ og kvalitativ metode gjennom analyse av AC Milans to kamper i semifinalen. Jeg ønsket å se enda nærmere på AC Milan fordi de var det laget som scoret mest mål på denne type angrep. Jeg valgte ut de to kampene mot Barcelona for å få enda mer kunnskap om hvordan Milan angriper og om hvor effektivt det er. Mange ville kanskje valgt å analysere finalen i turneringen. Dette var aldri aktuelt på grunn av Arsenals (Lehmann) tidlige utvisning i kampen mot Barcelona. Kampbildet ble naturlig nok preget av dette. Semifinaleoppgjørene anses derfor å være mer representative med tanke på temaet i oppgaven Kvantitativ analyse Når et visst antall scoringer kommer etter backinvolvering høyt i banen, må vi gå ut fra at lagene i tillegg produserer sjanser som ikke omsettes i scoringer på samme måte. Norges A-landslag scorer eksempelvis på ca 1 av 5 sjanser. I tillegg må vi kunne forutsette at antall gjennombrudd er klart høyere enn antall målsjanser. Ingen lag scorer på alt - og ingen kommer til målsjanser hver gang en klarer å bryte ned motstanderen. Antall scoringer bør derfor med relativt stor grad av sikkerhet gi meg en god pekepinn på hvor effektivt en backinvolvering høyt i banen er i europeisk toppfotball. Den kvantitative analysen viser hvor mange scoringer som kom etter backinvolvering høyt i banen og også hvor mange prosent dette utgjør av totalen. I tillegg hvor mange prosent av scoringene mot etablert forsvar/delvis etablert forsvar som kom på samme måte. I tillegg har jeg i analyse 3 valgt ut ett lag som scoret en god del mål på å beherske denne delen av spillet; AC Milan. Dette laget er studert i to hele kamper mot samme motstander, både hjemme og borte. Jeg har da valgt å ta for meg AC Milan i semifinaleoppgjørene mot FC Barcelona. Jeg vurderte å analysere begge lagene, men valgte å holde meg til AC Milan. Dette fordi forholdsvis få av Barcelonas scoringer i Champions League kom etter backinvolvering høyt i banen. Likevel mener jeg at en av årsakene til Barcelonas scoringer mot etablert forsvar/delvis etablert forsvar ofte kommer fordi laget posisjonerer backene sine svært høyt og strekker med kantene. Det gjør det vanskelig for motstander. Men direkte backinvolvering 10

11 høyt i banen var sjelden å se hos Barcelona. En årsak kan være lagets utpregede formasjon. Jeg ser på Milans målsjanser i disse to kampene og på hvordan disse oppsto. I tillegg ser jeg på antall ganger Milan kom inn i siste tredjedel av banen med ballkontroll, mot etablert forsvar eller delvis etablert forsvar. Så ser jeg på hvor mange prosent av disse angrepene som kom etter backinvolvering høyt i banen. Denne kvantitative analysen gjør meg enda tryggere på at funnene i analyse 1 (scoringsanalysen) er valide Kvalitativ analyse Jeg har et klart inntrykk av at de lagene med diamantformasjon på midten var de som scoret mest mål etter backinvolvering høyt i banen. AC Milan og Werder Bremen er gode eksempler og derfor naturlige å gå i dybden på. Begge disse spilte med diamant, altså uten rene kantspillere. Analyse 1 (kvantitativ) hjalp meg altså til å identifisere to lag som var dyktige til å bruke sideback høyt i banen. Når de fem scoringene analyseres, har jeg sett på hva som skjer i forhold til de fire dimensjonene som påvirker fotballferdigheten. Eksempler: - Hva gjør backen når laget vinner ballen? - Hva gjør førsteangriper etter ballerobring? - Hvilke bevegelser muliggjør at backen får ballen i gunstig posisjon? - Hvordan opprettholdes balansen i laget når backen på ballsida går høyt og blir med i angrep? - Hvilke muligheter får backen i denne fasen og hvilke relasjoner skapes? - Hvordan opptrer motstanderen, slik at rom skapes og utnyttes? Jeg beskriver nøyaktig hva som skjedde ved disse fem scoringene, gjennom en flerdimensjonal analyse av angrepene. Det gir meg kunnskap om hva som kreves av et lag for å lykkes med å involvere sideback høyt i banen mot etablert forsvar eller delvis etablert forsvar. Den kvantitative analysen gir meg altså kunnskap om mulige gevinster et lag kan få ved høy backinvolvering, mens den kvalitative analysen gir meg kunnskap om hva som kreves av backen og av resten av laget. Analysen av Milans to semifinaleoppgjør er også til dels kvalitativ. Dette fordi jeg, i tillegg til det som står om disse to kampene i det kvantitative avsnittet, også foretok en generell vurdering av kampene, sett i lys av de fire dimensjonene Feilkilder 1. I den kvantitative analysen er det ikke alltid lett å avgjøre om et angrep er mot etablert forsvar eller om det er en overgang. I analysen av scoringer er det mulig at jeg ubevisst er på jakt etter gode eksempler, og dermed kategoriserer noe subjektivt. Jeg håper å ha gjort dette så lite som mulig. Her har jeg kalt det angrep mot etablert 11

12 forsvar hvis forsvarende lag er helt eller delvis i balanse. Det er imidlertid viktig å være klar over at dette skillet kan være uklart. Veldig mange angrep starter ved brudd pluss/minus midten og hvor forsvarende lag bare delvis er i balanse. 2. Jeg kan ikke utelukke at min oversikt over scoringer som kommer ved backinvolvering høyt i banen kan være noe annerledes enn hva en annen person ville kommet fram til. Kategoriseringen har vært vrien, det oppsto stadig tvilstilfeller. Hvor går grensa mellom frispilling og backinvolvering høyt i banen? Min definisjon på backinvolvering høyt i banen er hvis første pressledd er borte og sideback har mulighet til å sette fart inn i ledig rom. Og må backen få ballen for å kalle det en involvering - eller er det tilstrekkelig at han er delaktig i angrepet gjennom å ta initiativ og skape rom og muligheter for andre, uten å få ballen? Her er mitt svar ja. Barcelona har for øvrig flere slike eksempler. Jeg har definert det som en backinvolvering høyt i banen hvis jeg mener det fikk betydning for angrepet. Jeg har forsøkt å vurdere når backens bevegelse har vært avgjørende for at det kommer et gjennombrudd og en nedbryting av motstanders forsvar. Til syvende og sist har det blitt noe skjønn, men jeg føler meg trygg på at en noe annerledes kategorisering ikke ville gitt særlig avvikende resultater. 3. Ved bare å se på angrep som resulterer i scoringer, kan jeg ha fått et skjevt bilde av hvilke lag som er dyktige i denne delen av spillet. Jeg kan derfor ikke konkludere med at et lag er bedre enn et annet på området. Men jeg kan derimot slå fast hvilke lag som scoret mål ved hjelp av blant annet backinvolvering høyt i banen i denne utgaven av Champions League. Mitt mål var da heller ikke å rangere lagene, men å illustrere og diskutere temaet best mulig, uavhengig av lag. 4. Jeg kan ikke uttale meg generelt om hvordan Milan og Werder Bremen opptrer i angrep mot etablert forsvar eller delvis etablert forsvar. Jeg kan derimot si noe om hvordan de angrep i de kampene og ved de scoringene jeg har analysert. Jeg kan imidlertid anta at kampene/scoringene er representative for hvordan de pleier å opptre kollektivt og individuelt, spesielt etter å ha sett lagene gjentatte ganger i viktige oppgjør på TV. 5. TV-bilder gir ikke alltid et fullgodt bilde av en situasjon. I noen tilfeller har det vært vanskelig å vurdere den relasjonelle dimensjonen og den strukturelle dimensjonen fordi bildene i stor grad viser det som skjer rundt ballfører. Avstander, bevegelse foran ballfører etc. kan da være vrient å vurdere. I tillegg er kampdimensjonen enkelte ganger vanskelig å uttale seg presist om. For å si noe 100 prosent sikkert om de muligheter og begrensninger motstanderen gir laget, er en avhengig av å se store deler av banen. 6. Jeg har ikke eksakt oversikt over hvor mange lag som spiller med diamantformasjon. Hvis vi rent hypotetisk forestiller oss at 90 prosent av lagene brukte diamant, vil trolig tallet på backinvolveringer høyt i banen være langt høyere enn hos lag som ikke benytter diamant. Dette fordi sidebackene ofte blir breddeholdere i angrep hos diamantlag. Hensikten med oppgaven har ikke vært å belyse diamantlag spesielt, heller ikke å måle disse lagenes angrepsspill opp mot 12

13 andre formasjoner. Hensikten har imidlertid vært å vise gevinster ved backinvolvering høyt i banen, uavhengig av formasjon. I tillegg vise hva dette krever av backen og av resten av laget, uavhengig av formasjon. 7. Jeg vet ingen ting om hvorvidt det å angripe med backer høyt i banen er mer effektivt enn ikke å gjøre det. Barcelona vant turneringen, uten å ha vært spesielt effektive på dette. Imidlertid kan jeg si noe om hvorvidt backinvolvering høyt i banen var effektivt i denne Champions League-turneringen. Det kan imidlertid tenkes at det finnes andre angrepsvåpen som er minst like effektive, ref. Barcelona. 8. Jeg har sett på hvordan lag som angriper med back høyt i banen opprettholder balansen i laget ved å holde igjen en eller to i midtbaneleddet. Jeg kan imidlertid ikke utelukke at det finnes svakheter ved å benytte backene høyt i banen, verken når det gjelder angreps- eller forsvarsspill. Dette belyses ikke i oppgaven. Indirekte kampanalyse både kvantitativ og kvalitativ har altså sine metodiske svakheter. Dog er og blir det den beste måten å beskrive, belyse og forutsi fotballspillets mysterier. En kombinasjon av et liv i fotballmiljøet, god og relevant fotballteori- og litteratur, samt analytiske grep gjennom kampanalyse, gir valide og reliable svar. God lesing! 13

14 4 TEORI 4.1 Utviklingen av fotballforståelse i Norge Nærmest alle virker å være interessert i fotball. Dermed ikke sagt at alle har greie på dette fascinerende spillet. Og enda færre er det som virkelig har spillets ide ordentlig inn under huden. Jeg har for eksempel inntrykk av at mange fortsatt forbinder fotballferdighet med teknikk. Det er bare en liten del av sannheten. Briten Allan Wade ga i 1967 ut en bok som skulle få stor innflytelse også på utviklingen av norsk fotball. Boka het FA.Guide for Training and Coaching. Sentrale aktører i norsk trenerutvikling som Andreas Morisbak og Nils Arne Eggen må kunne sies å være inspirert av Wade. Britiske Wade systematiserte en modell med spilleprinsipper om hva angreps- og forsvarsspill dreier seg om. I tillegg hadde han, sett i et ferdighetsperspektiv, ikke bare fokus på teknikk (utførelse), men også stort fokus på valget en spiller må ta i en gitt situasjon. Summen av valg og utførelse utgjør i dag det vi kaller fotballferdighet. Figur 4. Definisjon på fotballferdighet (Fra Bergo, Johansen, Larsen, Morisbak, 2003) 14

15 Wades spilleprinsipper kan settes opp slik: Angrep: Gjennombrudd, bredde, bevegelse, improvisasjon, skape rom Forsvar: Oppholde, konsentrere, balanse, tålmodighet, nekte rom Prinsippene ble ansett som likeverdige. Samtidig vil den observante leser se at for hvert angrepsprinsipp ligger et motsvarende forsvarsprinsipp. Tidligere fotballitteratur hadde i stor grad dreid seg om isolert teknisk trening. Wades læringsteori påvirket mange trenere til å gå fra et ensidig fokus på delferdigheter til å se helheten i spillet. Wades metode for læring var å ha et tema for økta, for så å velge spesielle momenter knyttet til tema. En økt burde så gjennomføres etter metoden hel-del-hel, der han mener spillerne først må se helheten i spillet for å forstå hva som må forbedres/utvikles. Kampen må være utgangspunktet for all trening og læring, derfor må en begynne i hel. Deretter må deløvelser organiseres slik at momentene dukker opp så ofte som mulig. Til slutt vil en da ønske gjenkjenning i det en har øvd på ved å se igjen det samme i hel altså i en spillsekvens. Wade mente dette var den beste metoden å bevisstgjøre spillerne på. Det er interessant å registrere, ref. oppgavens tema, at Wade var opptatt av at en i angrepsspillet måtte skape og utnytte rom. Han så dette som en forutsetning for å kunne bryte ned motstanders forsvar. Dette kan overføres til backinvolveringer høyt i banen etter hurtig vending av spillet. Rom skapes og utnyttes. Øyvind Larsens hovedoppgave fra NIH (1992) inneholder blant annet en beskrivelse av hvordan Egil Olsen kritiserte Wades spilleprinsipper. Poenget med å dra inn Wade i denne sammenhengen er da heller ikke å hevde at hans modell var perfekt, men at den utvilsomt ble et meget viktig utgangspunkt for videre utvikling av norsk fotball. Figur 5. Wades spilleprinsipper, modifisert av Larsen, Olsen, Semb, 1994 (Fra Bergo, Johansen, Larsen, Morisbak, 2003) Sentrale aktører i Norge lot seg altså inspirere av Wade og utviklet egne tanker og egen litteratur på området. NFFs trenerutdanning vokste gradvis fram fra slutten av 60-tallet. Fra å begynne med et generelt A-kurs, ble det utviklet høyere 15

16 trenerutdanning som tok utgangspunkt i Wades tanker om læringsteori, spilleprinsipper, tema og momenter. I 1978 kom Morisbaks bok Fotballforståelse. Boka beskriver hvordan valg og utførelse til sammen utgjør fotballferdigheten og også hvordan denne kan øves. Forskjellen fra dagens litteratur er kanskje først og fremst en annen begrepsbruk, selv om fotballen jo har utviklet seg på mange måter de siste årene. Fotballforståelse fra 1978 tok også utgangspunkt i spilleprinsipper fra Wade, som støtte, dybde, skape rom, nekte rom etc. Med andre ord: Nå skulle en ikke lenger bare spille fotball og i tillegg drive isolert teknisk trening, nå skulle en trene mer taktisk-teknisk. Utgangspunktet til blant annet Morisbak og Dreier var at teknisk trening er mest effektivt når en er høyt oppe på funksjonalitetsskalaen og situasjonene er mest mulig kamplike (spesifisitetsprinsippet). For en del år siden ble definisjonen av fotballferdighet endret til handlingsvalg og handling i en gitt situasjon, til beste for laget. Med dette menes evnen til å foreta valg (oppfatte, vurdere, bestemme) og evnen til å utføre handlingen. Årsaken til endringen var primært at taktisk-teknisk ferdighet var misvisende fordi mange forbandt taktikk med lag og ikke med enkeltspillere. Det skal også sies at andre briter hadde betydning for utviklingen av norsk fotball. Blant annet må George Curtis nevnes fra sin periode som Rosenborg-trener. Han innførte en helt annen struktur i forsvarsarbeidet og systematiserte denne delen av spillet på en annen måte enn hva norske lag var vant med. I 80-årene ble Norge forbundet med en fotball preget av fysikk og god organisering, men for dårlig individuell fotballferdighet. Dette forsøkte NFF ved hjelp av flere prosjekter å gjøre noe med. I 1986 kom Morisbak, Dreier, Skarsfjord med boka God fotballferdighet, som tok utgangspunkt i det nære forholdet mellom taktikk og teknikk og hva som da kreves av delferdigheter i forhold til valg og utførelse. Boka hadde riktignok hovedvekt på utførelse av handlingen (teknikk). Figur 6. Fotballferdighet framstilt som den taktisk-tekniske helhetssammenhengen (Fra Morisbak, Dreier, Skarsfjord, 1986) 16

17 I 1990 kom så Egil Olsen inn som landslagssjef, med klare tanker om hva som var effektiv fotball. Nå gikk Norges landslag inn i en stor periode resultatmessig, med et klart fokus på den strukturelle dimensjonen og på kampdimensjonen. Larsen, Olsen og Sembs bok Effektiv fotball underbygget dette da den kom i Boka ble da også kritisert for ikke å fokusere nok på den individuelle og den relasjonelle dimensjonen. Det er vanskelig å peke på hva som var årsakene til det norske fotballeventyret i denne perioden, men trolig var det en kombinasjon av Olsens måte å spille på og at det hadde vokst fram en generasjon med spillere som også hadde god fotballferdighet, det vil si resultat av målrettet jobbing over tid. Mange av spillerne fikk også verdifull matching i utenlandske toppklubber som kanskje bidro til at de lettere kunne prestere i landskamper for Norge. Det er nok ingen dristig påstand å hevde at alle fire dimensjoner hadde betydning for landslaget i denne perioden, selv om den strukturelle kanskje betydde aller mest. Eksempler på at ikke bare kampdimensjonen og den strukturelle dimensjonen hadde betydning i Drillo-epoken, er relasjonene Bjørnebye-Flo og Leonhardsen-Mykland. Gode eksempler på spillere som utfyller hverandre og som dermed gjør laget komplementært. Drillo var da også kjent for en nærmest rå dyrking av roller som enkeltspillere passet inn i. I 1999 kom boka Godfoten, utgitt av Norges mest suksessrike klubbtrener Nils Arne Eggen. Boka handlet om betydningen av den relasjonelle dimensjonen og om å være gode sammen. Rosenborg er et eksempel på et lag som har hatt suksess med fokus på relasjonell ferdighet i laget, uten at det alene er hele forklaringen. De andre tre dimensjonene var nok sentrale også her, men Eggens rolletenking var utvilsomt viktig. Han var opptatt av komplementaritet i laget og i tillegg opptatt av instruksjon og bevisstgjøring, å påvirke gjennom bruk av læringsteori (mye likt Wade). Ti år tidligere hadde for øvrig Schou Andreassen (var også en sentral aktør i mange år) og Wadel utgitt en bok som også vektlegger det relasjonelle. Ingen er god alene, det handler om å gjøre hverandre gode. Det er nok ingen overdrivelse å hevde at Eggen var inspirert av både Wade og Wadel/Schou Andreassen. I 2003 kom boka Ferdighetsutvikling i fotball (Bergo, Johansen, Larsen, Morisbak). Boka setter fotball inn i et enda mer helhetlig perspektiv og får fram at et fotballag er avhengig av alle de fire dimensjonene og at treneren må ta hensyn til alle deler av spillet for å lykkes. Poenget er at alle de fire dimensjonene påvirker fotballferdigheten. Oppsummert kan vi si at Wades modell la mye av grunnlaget for videre arbeid i Norge, og vi har nå gått fra fokus på spilleprinsipper til fokus på momenter. Modellen har også hatt stor betydning for det begrepsapparatet vi bruker i fotballterminologien. Begrepsapparat er viktig for at vi lettere skal kunne gå fra ord til handling i læringa. Alt dette nevnes for å vise at ulike trenere og forfattere har hatt, hver til sin tid, stor innflytelse når det gjelder norsk fotballs utvikling. I dag er vi inne i en periode hvor mange støtter det helhetlige synet på fotballspillet, der alle fire dimensjoner påvirker ferdigheten; altså et flerdimensjonalt syn på fotball. Denne oppgaven har da også det utgangspunktet. 17

18 Andre faktorer som påvirker spillet, som fysiske, psykiske og sosiale ressurser, tas ikke med i denne gjennomgangen og heller ikke i diskusjonskapitlet senere i oppgaven. Det betyr ikke at forfatteren synes det er underordnet, men det berører ikke problemstillingene i oppgaven. Det handler om å avgrense seg også 18

19 Figur 3. Sammenhengen mellom fotballferdighet og fotballspillets egenart (Fra Bergo, Johansen, Larsen, Morisbak, 2003) Figuren over illustrerer hva som er fotballspillets karakteristiske trekk og viser sammenhengen mellom ferdighetsbegrepet og spillets egenart. 19

20 4.2 Fotballferdighet Det forrige avsnittet beskriver hvordan synet på fotballferdighet har endret seg og utviklet seg, samt hvordan ferdighetsbegrepet defineres i dag. Nå følger en beskrivelse av de fire dimensjonene og hvordan disse påvirker fotballferdigheten. Figur 7. Ulike dimensjoner ved fotballferdighet og sammenhengen mellom faktorer som påvirker spillerens fotballferdighet (Fra Bergo, Johansen, Larsen, Morisbak, 2003) Den individuelle dimensjonen Den individuelle dimensjonen i fotballferdigheten dreier seg om enkeltspillerens evne til å ta gode valg og til deretter å utføre handlingen så bra som mulig, til beste for laget. Enkeltspilleren må, for å ha god fotballferdighet, beherske et sett av delferdigheter. Dette kan være medtak, pasning, skudd, dribling eller det å være en god førsteforsvarer. En fotballspiller må heller ikke beherske alle delferdigheter like godt. Det er ofte effektivt med spisskompetanse og det er en fordel om en midtstopper er en god førsteforsvarer, at sentral midtbanespiller er en god pasningsspiller og så videre. Her kan vi si at individuell og relasjonell ferdighet 20

21 henger nøye sammen. Det gjelder å ha rammer som gjør at alle får brukt det de er gode til så ofte som mulig. Det er viktig at laget innehar komplementære ferdigheter, det vil si at spillerne utfyller hverandre. Under et UEFA-seminar i Firenze høsten 2006 hørte jeg italienske Lippi (tok VM-gull) si at komplementaritet i et lag er avgjørende for å lykkes. Lippi velger ikke nødvendigvis ut de 11 individuelt beste spillerne, men han vurderer hva som er hensiktsmessig å velge for at laget skal fungere optimalt. Og her må vi ta alle de fire dimensjonene i betraktning når strategi og laguttak velges. Jeg understreker at teknikk ikke er tilstrekkelig. Det å ta kloke valg til lagets beste (ha fotballforståelse) er også svært viktig. Mitt syn på fotball er helt klart preget av valgets betydning for det å ha god fotballferdighet. I handlingsvalget ligger evnen til å oppfatte, vurdere og bestemme seg i en gitt situasjon. Kanskje til og med evnen til å ombestemme seg i siste øyeblikk ut fra klima rundt ballfører. Med handlingen menes selve utførelsen, med ball innebærer det teknisk utførelse. Selv om stadig flere er opptatt av valget, mener jeg likevel at dets betydning er undervurdert i mange sammenhenger. Jeg har opp gjennom årene hørt mange ganger at det laget som vinner flest dueller gjerne vinner kampen. Jeg vil heller påstå at det laget som tar flest gode valg ofte vinner kampen. Som en av mine tidligere trenere en gang sa: - Det hjelper ikke å gjøre tingene riktig hvis du ikke gjør de riktige tingene Jeg tar også med kjente sitater fra noen store fotballpersonligheter, for å understreke valgets betydning: Michel Platini: - Min største gave var evnen til å lese spillet Jeg tror mange forbinder Platini med utførelse/teknikk; herunder presise pasninger, gode skudd, gode frispark. Men selv fremhever han altså evnen til å velge. Benitez, Liverpool: - Cluet er å ta riktige avgjørelser Morten Olsen: - Det viktige er å lære spillerne å tenke, slik at de velger gode løsninger Olsen peker her på noe ungdomstrenere bør være opptatt av. Fotballforståelse, det å ta gode valg, må utvikles så tidlig som mulig. Coaching av individuell ferdighet bør ofte dreie seg om valg og mer på valg enn på utførelse. Utførelse kan naturligvis også kreve coaching, men det krever først og fremst repetisjoner. Jeg avslutter sitatene med kunstneren Michelangelo: Vi maler ikke med hendene, men med hodet! Kommentar overflødig. 21

22 Så er det klart at individuelle valg alene krydret med god utførelse ikke er alt. Det vil leseren se av de neste avsnittene Den relasjonelle dimensjonen Relasjonell ferdighet, også kalt samhandling, er utvilsomt viktig å beherske for et fotballag. Det innebærer å være gode sammen, å gjøre hverandre gode. Det handler om at du som spiller klarer å gi dine medspillere anledning til så ofte som mulig å utnytte det de er gode på. Dette avhenger av at flere spillere i laget tenker forholdsvis likt i situasjoner på banen. Spesielt er det viktig for spillere som innehar posisjoner nær hverandre. Det hjelper lite å ha en driblesterk kantspiller hvis ballen alltid slås i rommet foran han. Og det hjelper lite å ha en spiss som er en glimrende avslutter inne i boksen hvis innleggene aldri når fram. Det forteller oss at individuell ferdighet ikke er nok i seg selv. Ingen er bedre enn det medspillerne gjør en til. Det beste eksemplet i Norge er Rosenborg, som i en årrekke har dominert norsk fotball og også hevdet seg godt i Champions League. Klubbens varemerke har vært god samhandling og å utnytte hverandres styrker. De har vært dyktige relasjonelt. Nils Arne Eggen har da også gjentatte ganger påpekt at relasjonell ferdighet ikke kommer av seg selv. Det må øves roller, som kan sies å være et middel midt i mellom det individuelle og relasjonelle. Det må øves gjennom mye overtallsspill og gjennom mye vanlig spill. Eggen har også flere ganger uttalt at når laget behersker det relativt bra, ja da blir det borte med tida, med mindre du ikke øver kontinuerlig! Øvinga på dette området henger nøye sammen med struktur i angrepsspillet, som er den neste dimensjonen som beskrives Den strukturelle dimensjonen Den relasjonelle dimensjonen blomstrer kanskje enda mer hvis laget har klare retningslinjer å forholde seg til, både i angreps- og forsvarsspillet. Det kan for eksempel være lurt å ha noen knagger å henge angrepsspillet på, for å redusere det kaoset av valgmuligheter en spiller til enhver tid har. Det vil gjøre det enklere for spillerne å utnytte sin individuelle og relasjonelle ferdighet. Helt løse rammer i angrepsspillet kan fort gi kaos, jeg har tro på en struktur der spillerne gis mulighet til å velge løsninger, men innenfor et sett av alternativer. Så vil det alltid være en diskusjon om hvor faste rammene bør være. Mange har påstått at vektingen av struktur har vært for stor i Norge, på bekostning av individuell ferdighet. Likevel: Norge hadde ikke kommet til internasjonale sluttspill de senere årene uten en solid organisering og med klare rammer for hvordan fotball skal spilles. Et eksempel: Hadde Maradona dominert VM i Mexico i 1986 uansett hvem som var lagkamerater og uansett hvordan laget opptrådte kollektivt? Maradona var, som alle andre, avhengig av at laget hadde god struktur, var godt organisert, slik at de vant ballen ofte. I tillegg var han helt avhengig av løp og bevegelser rundt seg som muliggjorde at hans fantastiske fotballferdighet kunne komme til sin rett. Dette argentinske laget hadde ganske sikkert en struktur både i forsvarsspillet og angrepsspillet, selv om det siste nok også var preget av stor frihet og kreativitet. Men det alene holdt nok ikke til VM-gull. 22

23 Det kan være vanskelig å vurdere strukturen i et lag. For mannen i gata er det mye enklere å vurdere individuell ferdighet. Det kreves et godt trent øye til å vurdere struktur, så vel i angrep som i forsvar. Det som er sikkert er at god struktur i forsvarsarbeidet gjør det lettere å være en god førsteforsvarer og det gjør det lettere for laget å unngå mål i mot. I tillegg vil det bidra til at laget vinner ballen så ofte som mulig. I angrepsspillet vil det, som beskrevet ovenfor, gjøre det enklere for spillerne i laget å utnytte individuell og relasjonell ferdighet Kampdimensjonen Debatten om spillestil blir innimellom nokså håpløs. I hvert fall i media. Mitt hovedprinsipp i angrepsspillet er å ha en viss struktur som må øves for å få gjenkjenning i kamp. I tillegg er det helt avgjørende at spillerne oppdras i å tolke kampens klima. Herunder: Hvor er det rom? Hvor bør rom til enhver tid skapes og utnyttes? Det er for meg helt essensielle spørsmål. Mange diskuterer om det beste er å spille via midten eller å spille langt. Jeg mener at laget skal inneha så mye fotballferdighet at det er i stand til å utnytte de rommene motstanderen gir bort. Noen ganger er det bakrom, noen ganger er det mellomrom. Noen ganger bør det frispilles, noen ganger bør det slås langt med en gang. Av den grunn kommer vi ikke utenom kampdimensjonen når vi diskuterer hva som påvirker fotballspillet. I en fotballkamp har lagene motstridende interesser. Det dreier seg om å score mål hindre mål, skape rom nekte rom, drible takle og så videre. Da er det klart at et lags taktikk og evne til å utnytte sine ferdigheter blir påvirket av hvilke muligheter og begrensinger motstanderen gir dem. For å lykkes kreves struktur, individuell og relasjonell ferdighet. Og det viser at kampdimensjonen henger nøye sammen med de tre andre dimensjonene. Vi kan slå fast at den individuelle, relasjonelle og strukturelle dimensjonen alle påvirker kampens klima; kampdimensjonen og at summen av dette påvirker fotballferdigheten Oppsummering av de fire dimensjonene og deres betydning Etter nå å ha beskrevet alle de fire dimensjonene, vil jeg presisere at en helhetlig og flerdimensjonal fotballforståelse er fremstilt. De fire dimensjonene er avhengige av hverandre, og alle fire betyr mye. Når fotball så skal øves gjennom trening, må det spilles mye to lag mot hverandre. Dette for å få med kampdimensjonen og for å få med valget som en sentral del av fotballferdigheten. Som Morisbak pleier å si; du blir god i det du øver på (spesifisitetsprinsippet). Da må mest mulig av fotballtreninga dreie seg om å påvirke fotballferdigheten til hver enkelt spiller, og spesielt med tanke på den rollen en har på banen. Det gjelder å øve mest mulig på det en får mest bruk for i kamp. 23

24 4.3 Trender i angrepsspillet i dagens toppfotball kombinert med forfatterens syn på fotball Dette avsnittet vil dreie seg om en utvikling jeg mener å ha observert hos en del lag internasjonalt de siste årene. Jeg har definitivt et inntrykk av at dagens backrolle er annerledes hos mange topplag enn hva den var bare for få år siden. Jeg tviler på om Norge hadde stått i mot like bra i forsvarsarbeidet sitt mot Italia i 1991 (2-1 på Ullevaal) hvis de hadde møtt Italias verdensmestere fra Sett at vi ser bort fra høyere tempo og kanskje også bedre ferdighet hos dagens spillere; likevel tror jeg Norge hadde fått mye trøbbel, spesielt fordi Italia nå i større grad angriper med høye sidebacker (i VM Grosso og Zambrotta) og har et hurtigere pasningsspill (vender spillet raskere, vanskeligere å nekte rom), kombinert med en mer gjennombruddshissig stil. Det er noe helt annet å forsvare seg mot slike lag i dag. Tidligere var angrepsspillet mer forutsigbart, med det menes mye ballbesittelse og liten variasjon i form av tidlige gjennombrudd. Det innebærer ikke at Italia spiller med mer risiko i dag. Balansen i Italias VM-lag var meget god og de slapp nesten ikke inn mål. I fotballspillet har mange forståsegpåere i årevis snakket om betydningen av å ha en playmaker som kan spille de forløsende pasningene, med tanke på å oppnå gjennombrudd. I dagens fotball foregår alt tettere og raskere enn tidligere. Playmakeren eller nummer 10 som spilleren ofte hadde har derfor langt dårligere vilkår i dag for å kunne dominere en kamp. Han har dårligere tid og mindre rom å operere i. Da er det for meg innlysende at laget må lete etter nye muligheter for å oppnå gjennombrudd og bryte ned motstanderens forsvar. Hvis angripende lag er dyktige individuelt, relasjonelt og strukturelt og samtidig tar høyde for hva motstanderlaget tillater (kampdimensjonen), vil etter min mening et effektivt våpen være å flytte opp samme sides back (eller motsatt sides back etter hurtig vending av spillet). Dette forutsetter mye fotballferdighet i laget. For å lykkes med backspill høyt i banen må sidebackene også inneha godt med fysiske ressurser (her; hurtighet, utholdenhet). Dette belyses som nevnt tidligere ikke i oppgaven. I Norge ligger fokuset ofte på frispillingsfasen. Det er i og for seg bra, men jeg vil påstå at neste fase er enda viktigere. Dette fordi flere angrep i en kamp starter pluss/minus midten enn ved igangsetting bakfra. Likevel finnes det åpenbare fordeler ved å bruke mye tid på frispilling. Gode valg, god utførelse og gode bevegelser vil gi laget gjenkjenning også i neste fase, selv om det i utgangspunktet øves mest på frispilling (Åge Hareide og Øyvind Larsen har flere ganger argumentert for dette i forhold til det norske A-landslaget). Likevel: Jeg påstår at det fokuseres for lite på hva som skjer i neste fase, det vil si etter en vellykket frispilling eller ved et brudd pluss/minus midtbanen, når motstander er etablert eller delvis etablert med sine to bakerste ledd. Mange angrep starter i denne fasen og det ser ut som om mange scoringer kommer etter at angrepet startet i denne fasen. Da finner jeg det merkelig at dette ikke er et mer fokusert område i toppfotballen. Jeg tror imidlertid at dette kommer til å bli et stadig mer prioritert område framover! Analysen min i neste kapittel underbygger denne argumentasjonen. 24

25 Jeg nevner også at godt backspill høyt i banen også kan ha betydning for et lags forsvarsspill. Det kan for eksempel hindre overganger i mot ved at en i backfireren har brutt ut av bakre ledd og fyller på framover noe som gir laget et alternativ ekstra, i stedet for at en unødvendig får balltap. Min definisjon av godt angrepsspill: - Vinne ballen ofte gjennom å beherske 1F og gjennom å ha god struktur i forsvarsarbeidet; godt sonespill, riktige avstander, god posisjonering. - Gode valg og god utførelse hos 1A. Evnen til å identifisere og tolke rom til beste for laget. - Gode bevegelser som gir gode relasjoner. Herunder evnen til å identifisere rom som skal utnyttes, gjennom både 1., 2. og 3.manns-bevegelser. For å lykkes med de to siste punktene bør vi som nevnt tidligere ha noen knagger å henge angrepsspillet på. Med andre ord en blanding av kreativitet og struktur. Godt angrepsspill forutsetter altså at laget er i stand til å vinne ballen ofte, at en har spillere med god individuell fotballferdighet, at det bygges gode relasjoner, at en har god bevegelse og at en har noen felles retningslinjer for måte å spille på (struktur). I tillegg kommer vi ikke utenom at ingen lag er bedre enn hva motstanderen tillater. Kampdimensjonen er viktig i forhold til hvilken angrepsstrategi som til enhver tid velges; det gjelder å utnytte de rom som motstanderlaget gir bort. Da kreves ferdighet i forhold til valg og utførelse. Kampdimensjonen er etter min mening generelt undervurdert i spillestildebatten. Temaet er som nevnt tidligere valgt fordi jeg mener å se konturene av en trend i internasjonal fotball, der jeg mener Norge har hengt litt etter (noen unntak finnes). Sidebackenes rolle har endret seg. Jeg påstår at gode fotballag er stadig bedre organisert i forsvarsarbeidet, og de har i tillegg utviklet overgangsspillet sitt. Dette har tvunget fram en ny måte å angripe på mot etablert forsvar eller mot forsvar i delvis ubalanse. I dag hevder jeg det er viktigere enn før å komme med spillere fra det bakre leddet høyt i banen i angrepsspillet. Det blir stadig viktigere å skape overtallssituasjoner gjennom å fylle på med folk bakfra. Mange lag prioriterer å doble på sidene med back og kant, gjerne etter hurtig vending av spillet. Så balanserer de med to sentrale midtbanespillere, to stoppere og en sideback. En del lag (eks. Barcelona) angriper faktisk med seks spillere og holder igjen fire. De står ofte igjen med to stoppere, en back og kun en sentral midtbanespiller (Motta eller Edmilson). Milan står ofte igjen med fem; to stoppere, en back og to midtbanespillere (ofte Pirlo og Gattuso). I internasjonal fotball på høyt nivå gir det altså liten risiko å flytte opp sideback høyt i banen, dersom vurderingen som tas av back og av ballfører er god. Valget må tas kjapt og på et tidlig tidspunkt. Mitt datamateriale viser spillere som er dyktige individuelt, både på valg og utførelse. Hvis backens avgjørelse tas tidlig, vil rommet ofte være der. Da kan sentral midtbanespiller vinkle ut, nærmest i blinde. Når back mottar ballen kan han ofte sette fart og utfordre en motstander, skape 2 v 1 på kant eller finne andre gode løsninger. Alternativene er ofte flere i denne fasen av spillet, hvor en gjerne tar motstanderen litt på senga. 25

26 Forsvarsmessig betinger denne måten å angripe på at de tre som er igjen i bakre firer skyver over for å smale det rommet backen etterlater seg. I tillegg må en eller to sentrale midtbanespillere balansere. Hvis ikke, blir laget sårbare for overganger etter brudd. Målet må være å ikke få brudd, gjennom god bevegelse og gode valg, men enkelte ganger vil nok alle lag miste ballen i denne fasen, og da gjelder det å være forberedt. Det er statistisk bevist at sidebackene er blant de som har flest ballberøringer i en kamp. Da må dette utnyttes. Det stilles da også helt andre krav til sideback enn bare for få år siden. Alex Ferguson uttalte etter et tap mot AC Milan i 2004/2005-sesongen at høyreback Cafu utgjorde forskjellen på lagene. Nå var dette sikkert satt på spissen, men det sier noe om betydningen av å ha sidebacker som er gode i forsvarsarbeidet, men som samtidig har evnen til å være en god angriper. Dette krever også at laget opptrer relasjonelt og strukturelt på en måte som gjør det mulig for Cafu å prege en kamp individuelt. For Milan er backrollen spesielt viktig i angrepsspillet, i og med at laget de siste årene har spilt med diamantformasjon på midten. Ansvaret for bredde i spillet ligger mye hos sidebackene. Mer om dette i neste kapittel. 26