Michelle Gagnon. Ingen vil savne deg. Oversatt av Rune R. Moen. Gyldendal

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Michelle Gagnon. Ingen vil savne deg. Oversatt av Rune R. Moen. Gyldendal"

Astrid Eriksen
8 år siden
Visninger:

2 Michelle Gagnon Ingen vil savne deg Oversatt av Rune R. Moen Gyldendal

3 Til Taegan

4 Én narsiss blant de vanlige vakre blomstene, én ulik alle de andre! Hun dro, krumbøyd for å dra hardere idet han sprang opp av jorden i sin skinnende grusomme vogn og drev inn sin gjeld. Det var over. Ingen hørte henne. Ingen! Hun kom bort fra flokken. (Husk: gå rett til skolen. Dette er viktig, slutt å tull! Ikke svar fremmede. Hold deg til vennene dine. Hold blikket ned.) Så enkelt kan avgrunnen åpne seg. Slik kan en fot synke ned i jorden. Rita Dove, «Persephone, Falling»

Det var over. Ingen hørte henne. Ingen! Hun kom bort fra flokken. (Husk: gå rett til skolen.

5 Kapittel en Det første Noa Torson la merke til da hun våknet, var at hun var kald på beina. Det var rart, siden hun alltid hadde sokker på seg når hun sov. Hun åpnet øynene, og krøp umiddelbart sammen under det sterke lyset. Hun kunne ikke fordra å sove i lyse rom, hadde til og med montert blendingsgardiner over det eneste vinduet i leiligheten sin, slik at morgenlyset aldri skulle trenge inn. Noa prøvde å skjønne hva hun så rundt seg etter hvert som øynene vente seg til lyset. Hodet hennes kjentes som om det var blitt blåst opp et par størrelser og stoppet med filt. Hun hadde ingen anelse om hvordan hun hadde endt opp her, hvor hun nå var. Var hun tilbake i ungdomsfengselet? Sannsynligvis ikke. Det var altfor stille her. I ungdomsfengselet hørtes det alltid ut som på et tivoli: den konstante larmen fra vaktenes støvler som dunket mot metalltrapper, tilgjort prating med skingrende stemmer, knirking i senger og metalldører som skramlet igjen. Noa hadde vært der nok til å kjenne det igjen selv med øynene lukket. Hun klarte som regel å kunne si hvilken celleblokk hun var blitt dumpet i bare ut ifra lyden av ekkoene. Noen stemmer trengte gjennom i bevisstheten hennes det hørtes ut som to personer som snakket lavt

Hun kunne ikke fordra å sove i lyse rom, hadde til og med montert blendingsgardiner over det eneste vinduet i leiligheten sin, slik at morgenlyset aldri skulle trenge inn.

6 sammen. Hun prøvde å reise seg, og det var da smerten skar gjennom henne. Noa krøp sammen og falt tilbake i senga. Det føltes som om brystkassen hennes var blitt delt i to. Hun hadde vondt i hånden, også. Langsomt snudde hun på hodet. En intravenøs kanyle var teipet til det høyre håndleddet hennes. Slangen gikk opp til en pose som hang fra et metallstativ. Og senga hun lå på, var lagd av kaldt metall et operasjonsbord, med en sterk lampe hengende over. Var hun på et sykehus? Hun kunne ikke gjenkjenne den typiske sykehuslukten blod og svette og oppkast som kjempet mot stanken av ammoniakk. Noa løftet venstre hånd: Jadearmbåndet hennes, det hun aldri tok av seg, var borte. Da hun innså det, forsvant også siste rest av uklarhet fra hodet hennes. Forsiktig løftet hun seg opp på albuene, og rynket pannen. Dette lignet ikke på noe annet sykehus hun hadde sett. Hun befant seg midt inne i et kammer av glass, en kasse på 3,5 x 3,5 meter, med frostede vinduer som gjorde det umulig å se ut. Gulvet var av ubehandlet betong. I tillegg til operasjonsbordet og stativet med intravenøs væske, sto det trillebord med medisinsk utstyr og maskiner rundt i rommet. I hjørnet sto det en rød søppelkasse, og på lokket av den var det skrevet MEDISINSK AVFALL med store bokstaver. Noa kikket ned, og så at hun hadde på seg en lang skjorte, men det var ikke noe sykehusnavn stemplet på den. Hun prøvde å orientere seg. Dette var ikke ungdomsfengselet, og ikke et offisielt sykehus. Hun fikk en følelse av at uansett hva slags sted dette var, så skjedde det fæle ting her.

Og senga hun lå på, var lagd av kaldt metall et operasjonsbord, med en sterk lampe hengende over. Var hun på et sykehus?

7 Stemmene ble høyere; det kom noen. Noa hadde klart seg selv i ti år. Hun hadde lært at autoritetsfigurer sjelden var til å stole på, enten det var politimenn, leger eller sosialarbeidere. Og hun hadde ikke tenkt å begynne å stole på noen nå, ikke i en situasjon som dette. Langsomt løftet hun beina ned fra bordet og gled ned på gulvet. Hun la armene rundt kroppen, og fortrengte et kuldegrøss. Betongen var iskald, som å gå barbeint ut på en isbre. Stemmene stoppet opp rett utenfor kammeret. Noa spisset ører for å høre, og fikk med seg et par bruddstykker: «Vellykket ringe ham hva skal vi kan ikke tro at vi endelig» Det siste hørtes krystallklart. En mannsstemme, som hørtes resignert ut idet han sa: «De tar seg av det. Hun er ikke vårt problem lenger.» Noa kjempet for å la være å hakke tenner, og lot samtidig blikket gli desperat gjennom rommet. Noen meter fra henne sto det et metallbord med en rekke forskjellige medisinske instrumenter. Hun var nesten kommet bort til det da døren i den andre enden av rommet gikk opp. To menn i operasjonsklær kom inn gjennom døren. Den første var en tynn, hvit fyr. Et par tjafser med blondt hår lå klistret over pannen hans under operasjonsluen. Den andre legen var latino, yngre og mer tettbygd, med en pistrete bart som skjemmet overleppen. Da de fikk se henne, frøs de til. Noa benyttet sjansen til å flytte seg litt nærmere metallbordet. «Hvor er jeg?» spurte hun. Stemmen hennes lød svakere enn vanlig, som om hun ikke hadde snakket på

Hun la armene rundt kroppen, og fortrengte et kuldegrøss. Betongen var iskald, som å gå barbeint ut på en isbre. Stemmene stoppet opp rett utenfor kammeret.

8 en stund. Legene kom seg fra forbløffelsen og vekslet et blikk. Den blonde kastet på hodet, og latinoen stormet ut fra rommet. «Hvor skal han hen?» spurte Noa. Hun var en halvmeter unna bordet nå, og han sto en meter bak det. Legen holdt hendene beroligende i været. «Du har vært utsatt for en forferdelig ulykke, Noa», sa han forsiktig. «Du er på sykehus.» «Å, ja?» Hun knep øynene sammen. «Hvilket sykehus da?» «Det kommer til å gå bra med deg. Det er helt naturlig at du er litt forvirret.» Legen kastet et blikk over skulderen. «Hva slags ulykke?» Legen stanset opp, flakket med blikket mens han lette etter et svar, og Noa skjønte at han løy. Det siste hun husket, var at hun hadde gått ut fra leiligheten sin og spasert nedover mot Newton Centre Station for å ta toget inn til Boston. Hun skulle ned til sentrum for å hente et nytt videokort til MacBook Pro-en sin. Hun hadde tatt av til høyre i Oxford Road etter å ha passert Weeks Field på vei til T-banestasjonen. Den siste varmen i sensommerdagen lå mykt mot huden hennes, og dagslyset sivet ned gjennom trær som allerede var i ferd med å miste bladene i et frodig hav av oransje og rødt. Hun hadde vært lykkelig, husket hun. Lykkeligere enn hun hadde vært på lenge, kanskje noen gang. Og så, ingenting. Alt var helt svart. «En bilulykke», forklarte han, med et lite hint av triumf i stemmen.

» «Å, ja?» Hun knep øynene sammen. «Hvilket sykehus da?» «Det kommer til å gå bra med deg. Det er helt naturlig at du er litt forvirret.» Legen kastet et blikk over skulderen. «Hva slags ulykke?

9 «Jeg har ikke bil. Jeg tar ikke taxi, engang», sa Noa vaktsomt. «Det var en bil som kjørte på deg, mener jeg.» Legen kikket bak seg igjen, stadig mer utålmodig. Den andre fyren hadde åpenbart gått for å hente hjelp. Og det betydde at hun snart ikke hadde mer tid igjen. Noa falt plutselig fremover, som om svimmelheten hadde blitt for mye for henne. Legen styrtet frem for å ta henne imot. I én og samme bevegelse snappet Noa en skalpell fra bordet og presset den mot siden av halsen hans. Munnen hans åpnet seg på vidt gap i en overrasket O. «Du skal få meg ut herfra», sa hun bestemt, «ellers skjærer jeg over strupen på deg. Ikke lag en lyd.» «Vær så snill.» Legen var hes i stemmen. «Du forstår ikke. Du kan ikke dra, det er for ditt eget» De kunne høre raske fottrinn som nærmet seg. «Hold kjeft!» Noa dyttet ham foran seg, og fortsatte å holde skalpellbladet mot halsen hans mens de gikk gjennom døren. Hun stoppet opp utenfor: Dette var ikke noe sykehus i det hele tatt, men et enormt lager på størrelse med en flyhangar. Provisoriske korridorer lagd av pappesker og lange rekker med arkivskap i metall omga glasskabinettet. «Hvor er veien ut?» freste hun, med munnen like ved øret hans. De var omtrent like høye, rundt 1,75 m, noe som gjorde det lettere for henne. Legen nølte litt, men så pekte han til høyre. «Det er en utgang der, men det er koblet alarm til den.» Noa fulgte fingeren hans og fikk øye på den smale korridoren som ledet ut til høyre. Hun dyttet ham mot

Legen styrtet frem for å ta henne imot. I én og samme bevegelse snappet Noa en skalpell fra bordet og presset den mot siden av halsen hans. Munnen hans åpnet seg på vidt gap i en overrasket O.

10 den. En eller annen ropte ut ordrer. Idet de gikk inn i korridoren, hørte hun at døren til kammeret ble slengt opp bak henne. Mer roping da de skjønte at hun var borte. Det hørtes ut som i hvert fall fem seks stykker var etter henne. Korridoren var lang og smal, og esker sto stablet i skulderhøyde på begge sider av den. Et av lysrørene over henne flimret, slik at de sto i et pulserende strobelys. Noa anstrengte seg for å ignorere den stikkende smerten i brystet, og panikk-klumpen rett ved siden av den. Tre meter lenger nede dreide korridoren av mot høyre. De rundet hjørnet og sto plutselig rett overfor en stor metalldør. Den var lenket igjen. «Det der er ikke noen alarm», sa Noa tørt. «Det er ingen vits i å skade meg», tryglet han. «Du kommer deg ikke ut. Han vil aldri la deg dra.» Ved siden av henne sto den øverste esken i stabelen åpen. Noa stakk den ledige hånden inn, og tok så sjansen på å ta en rask kikk: metallbekkener, ikke noe hun kunne bruke til å bryte opp en hengelås med. Hun var fanget. Noa kjempet mot trangen til å skrike i frustrasjon. Ute på det åpne lagergulvet hadde hun hatt en sjanse til å unnslippe. Her var hun en rotte i enden av labyrinten. Hun hadde maks et par minutter på seg før de fant henne. «Ta av deg klærne», beordret hun. «Hva? Men» stotret han. «Nå!» Hun presset skalpellen dypere inn i halsen på ham. Et minutt senere sto legen og skalv i undertøyet mens hun tok på seg crocsene hans og dro masken opp over

Et av lysrørene over henne flimret, slik at de sto i et pulserende strobelys. Noa anstrengte seg for å ignorere den stikkende smerten i brystet, og panikk-klumpen rett ved siden av den.

Like dokumenter

Michelle Gagnon. Ingen er alene. Oversatt av Rune R. Moen. Gyldendal

Michelle Gagnon. Ingen er alene. Oversatt av Rune R. Moen. Gyldendal Michelle Gagnon Ingen er alene Oversatt av Rune R. Moen Gyldendal Til Esme og Taegan Himmelen ble vakrere, med stjernespekket krumning i et purpurfarget sentrum. Hun hadde funnet en gud, et fremtidig våpen.