Stavanger Museums Årshef te, Årg. 49( , s

Transkript

1 Stavanger Museums Årshef te, Årg. 49( , s UNDERSØKELSER AV JERNALDERS GÅRDSANLEGG PÅ FOSSE OG GRØDEIM I TIME PRESTEGJELD, HØG-JÆREN. I april 1939 lot Stavanger museum foreta en undersøkelse av 5 større og mindre hauger og en hustuft på Fosse i Time prestegjeld. De to stsrste av haugene var allerede for mange år siden helt eller delvis ødelagt ved at det var kjørt bort mange lass med stein. Slik de nå lå, virket de bare skjemmende i landskapet. De tre minste haugene var sii lave og små at de like gjerne kunne tas for naturlige forhøyninger i terrenget. Hustuften var blitt tillatt fjernet forat det kunne bli frigitt stein til et veianlegg. På nabogården Grødeim ble det samtidig ogsi undersøkt en mindre hustuft som lri i utkanten av et større jorde. - Det er resultatet av disse undersøkelser som skal meddeles i det følgende. Fosse-Grødeim gårdene i Time ligger på sydsiden av Fosseelven (Håelven) på flat og jevn morenegrunn. Hovedveien fra Bryne til Undheim skiller omtrent mellom gårdene. Fossegårdene ligger på østsiden, Gradeimgårdene på vestsiden av veien. Fra Fossegårdene særlig er det vid utsikt vestover til Flat-Jæren og til havet som ligger omtrent 10 km. borte. På de flate viddene langs elven på Fosse-Grsdeim er nå alt omtrent oppdyrket. Naturen er her ellers den samme som på selve Flat-Jæren. Like øst for de dyrkede markene på Fosse, skifter dog naturen over i et ku@rt, trelast landskap. Fosseelven eller Håelven som den heter i sitt nedre løp, er Jærens største vassdrag. Den har vært kjent for sin rikdom på fisk, særlig på laks. På høyde med Fossegårdene rinner elven forholdsvis stri i en dallignende liten senkning som den har skåret ned i rn~dnegrusen.~) Pi de dyrkede og dyrkbare viddene langs elven pa Fosse-Grodeim har det ligget ca. 20 stirre og mindre hauger og 4 hustufter.-) Det er de levninger som er bevart til vår tid av de forhistoriske gårdsanlegg. Da disse anlegg idag faller innenfor områdene av de dyrkede jorder, er de fleste spor etter gamle

2 gjerdinger og enkelte hustufter for lenge siden slettet ut. Gravhaugene derimot er blitt liggende igjen som på enhver annen gammel g6rd på Jæren, fordi gårdsdriften ikke var så intensiv i eldre tid for bare en mannsalder siden. Dessuten vernet pieteten om gravfreden. ((Det gikk ikke den godt som ryddet vekk haugene på gården sino hette det for ikke så lenge siden på Jæren. Ialt har det vært bevart vel 14 hauger og en hustuft på Fosse frem til vår tid. Alle haugene med undtagelse av de to minste var kjent gjennom Tor Helliesens registreringer, hustuften var derimot ukjent. De fleste av haugene ligger noenlunde samlet lengst øst på gården i utkanten av de dyrkede jordene, ikke langt fra det sted hvor det gamle Fosse-tunet lå før utskiftningen. Flere større hauger ligger dog på selve flaten ved elven omkring tunet til Olav Grødems part av Fosse. Ennå et stykke lengre vest på samme bruk 16 det tidligere også en haug som ble fjernet for ca, 30 år siden?) Et kort stykke vestenfor denne haug igjen lå hustuften. Alle jordene ikring var nå helt oppdyrket undtagen det jorde tuften lå pi. Stedet kaltes eheiåo. Det er et nyere navn som ikke står i forbindelse med selve tuften. Terrenget omkring har vært tuet, og halvstore stein har ligget spredt utover. Noen større åkerlapper kan det ikke ha vært på den gamle gard. Selve tuften lå nesten horisontalt og orientert omtrent SO-NV (fig. 1-2). Den var ca. 20 m. lang og ca. 8 m. bred utvendig. Før undersøkelsen tok til, var den omtrent helt fylt med stein som var falt ned fra murene. Disse var nå ganske lave og gjennemsnittlig ca. I m. brede. På inn- og utsiden av murene var steinene særlig utsøkte og større enn vanlig samtidig som de omhyggelig var lagt til rette. Fra det indre av tuften måtte det fjernes mange lass med stein, forat selve rommet kunne frilegges. Det viste seg at dette var særlig godt bevart (fig. 1-2). Tuften hadde to innganger, en i søndre del av vestre langvegg og en annen i den nordre del av østre langvegg. Inngangen i vestre langvegg var ca. I m. bred og hellelagt. Denne hellelegning fortsatte både uten- og innenfor selve inngangen. Den nordre inngang var bare 0,85 m. bred. Også denne var hellelagt, men her fortsatte hellelegningen bare utenfor inngangen. Inn mot rommet lå derimot inngangen et trinn over den faste aurbunn. Selve rommet i tuften har vært i ett uten skillevegger. Dette var ca. 16,8 m. langt og ca. 5 m. bredt med en dobbelt rekke av temmelig nær symmetriske stolpehull. Midt i rommet var det et hellelagt ildsted med kantsatte småheller

3 Fig. 2 I'lno av h~~stufl pb Fosse, 'i'inle p~d. (Orientering: NV-SO). Fig. 1. Hustuft pil Fosse, Time pad., tat1 irn XV. 37

4 og i flukt med dette ildsted lå en rund stor åregrue. Det hellelagte ildsted var ca. 1,75 m. langt, ca. 0,85 m. bredt og lå ca. o,13 m. over den faste aurbunn. Inntil søndre ende av dette lå den ca. 0,85 x 0,75 m. store åregrue omtrent i høyde med selve aurbunnen og bygget opp av småstein. Tilsammen var hele anlegget med de to ildsteder etter hverandre midt på gulvet ca. 2,6 m. langt. Trekullprøve fra disse to ildsteder viste seg å være av hassel (Corylus) og or (Alnus). Ved vestre langvegg like ved inngangen var det også spor etter en mindre åregrue. Lignende mindre ildsteder fantes også på to steder ved østre langvegg og ved foten av større jordfaste stein. I rommet var det tydelige spor etter ialt 17 større og mindre stolpehull. Takstolpene som har stått i disse stolpehull, har på langs delt rommet i omtrent tre like store deler, hvor dog den midtre del har vært noe bredere enn de to øvrige. Selve stolpehullene var tydeligere enn vanlig på grunn I:ig. :i. ~ti~~l~eiiiil~ med linntrtpin i av at den faste aurbunn var finere og mer steinfri ti~i*tuft pfi Fosse, Tiiiie ppl. enn alminnelig er tilfelle. - De fleste av stolpehullene hadde også flere kantstein bevart, så det endog var mulig å måle takstolpenes opprinnelige dimensjoner (fig. g). I gjennomsnitt viste det seg at stolpehullene var fra o,15 X O,IJ m. til 0,zo X 0,20 m. store. Det er en gjennomsnittlig størrelse som syns ha vært vanlig i hustuftene fra jernalderen i Rogaland. I alminnelighet har de fleste stolpene vært senket ned i den faste aurbunn og kantsatt med stein etterpå. Det dypeste stolpehull var ca. 0,27 m. dypt. Gjennomsnittlig har dog stolpene bare vært senket ca. o,15 m. ned i den faste aurbunn, En eneste stolpe like på østsiden av det hellelagte ildsted har dog ikke vært senket ned i den faste bunn, men stillet oppå en flat helle. Tre større jordfaste stein lå i den nordre del av rommet dypt ned i den faste aurbunn, men stakk bare opp ca. 0,3o m. Den største av steinene var ca. 1,25 x 1,25 m. i tverrsnitt. Omkring disse stein var det et brent lag som pi sine steder nådde ca. o,glj m. ned i den faste aurbunn langs steinenes sider. - På flere andre steder var det ogsi jordfaste stein, men bare et par av dem var inntil ca. I m. brede. Like nord for det hellelagte ildsted midt i rommet lå det en liten rundt tilhugget, flat helle ca. g cm. over den faste aurbunn. Den var ca. 25 cm. i tverr-

5 mål og ca. 3 cm. tykk; den lå horisontalt støttet opp langs siden av små stein. Hva denne runde lille helle midt i tuften kan ha tjent til, er uvisst. Omtrent 2 m. nord for denne helle lå en overligger til kvernstein horisontalt på en liten oppbygning ca. 24 cm. over den faste aurbunn. Den var ca. 44 cm. i tverrmål og ca. 4,3 cm. tykk. Halvdelen til en annen overligger av samme størrelse ble funnet liggende løst like øst for det hellelagte ildsted, I denne regelmessige og velbygde hustuft ble det forøvrig gjort svært få løs-funn. Den særlige mangel på keramikk syns å tyde på at tuften ikke kan ha vært særlig lenge bebodd i den keramikkrike folkevandringstid, men at den snarere er yngre. En naturstein av lys kvartsitt, ca. 10,7 x 8,2 cm. stor, brukt som ildslagningsstein, ble funnet nær det hellelagte ildsted?) I nærheten av dette ildsted ble det videre funnet stykke av et bryne av kvartsitt, et stykke av et annet bryne av bredere form og en liten kjegleformet naturstein. - Alt som ble funnet av keramikk, var fire små overkantstykker av et mindre leirkar med utsvunget overkant og uten spor etter ornamenter. Stykkene lå like i kanten av det hellelagte ildsted. Hvor tidlig og hvor lenge denne tuft kan ha vært bebodd, er ikke mulig å avgjøre på grunnlag av selve funnene. Det foreligger dog grunner til å anta at tuften i hvert fall syns ha vært bebodd i senere del av folkevandringstiden og i merovingertiden. Ca. 75 m. øst for tuften lå som nevnt tidligere en mindre haug. I denne haug ble det funnet en enkelt anlagt grav hvor det stod et leirkar med høy halss) og et spannformet leirkar av eldre type. Dette gravfunn må etter dr. Johs. Bøe kunne dateres til siste halvdel av fjerde århundre.=) Den høye datering av dette gravfunn vanskeliggjør en direkte forbinnelse mellom haug og tuft. Er tuften yngre, må det i tilfelle ha vært en eldre tuft på Fosse som for lenge siden kan være fjernet. - Det ligger nær å anta at det forhistoriske gårdsanleggs hovedtun har ligget på elier i nærheten av det sted hvor det nåværende gamle Fosse-tun ligger. Vestenfor hustuften, nærmere hovedveien, skal det for lengre tid tilbake ha ligget noen mindre røyser eller hauger. Det er nå urå å avgjøre enten disse kan ha vært rydningsrøyser eller gravhauger. Etter opplysningen skal det være funnet ((stykker av leirkar i røysene}). Nå er det ikke sjeldent at også rydningsrøysene inneholder brott av leirkar. Vis 5 vis tuften på den andre side av elven i ca. 400 m.s avstand - på gården Oma - lå det tidligere en tuft av omtrent samme størrelse. Den ble under-

6 søkt av dr. Jan Petersen i 1932, som daterer den til vikingetid-middelalder.') Det er meget som tyder på at disse to tufter må være nær forbundet i tid, desidert eldst er dog Fosse-tuften. Langs hele vestre langvegg av Fosse-tuften fantes det spor etter en gammel steingard som antagelig har tjent som kve for kreaturene. Den største avstand mellom steingarden og vestre langvegg var ca. 4 m. Denne steingard var videre bevart i ca. 15 m.s lengde sørover fra tuften, men det opplyses at den tidligere har g5n meget lengre. Like øst for de østligst liggende haugene på Fosse fantes det også tydelige spor etter en gammel steingard som utvilsomt har vært det forhistoriske gårdsanleggs grense mot øst. Etter retningene og avstandene å dømme m5 det forhistoriske gårdsanleggs innhegnede område ha omfattet mellom ca d l jord. Hele dette område er idag praktisk Fig. 4. Plan nr hustu11 Grodeiin, Tinie pgd. talt oppdyrket. Det er nå også oppstykket i flere bruk. På nabogården Grødeim er sporene etter det forhistoriske gårdsanlegg ikke så lett å påvise. Her er det bare kjennskap til 5 middels store hauger som alle lå pil flaten langs elven, Til gjengjeld er det kjent ikke ferre enn tre hustufter. To av disse, som lå nær hovedveien, er imidlertid i de senere år fjernet under nydyrking. Den største av disse var ca. 28 m. lang og ca. 5,5 m. bred utvendig. Brott av leirkar som skal være funnet i denne hustuft, syns å tyde pa at den har vært bebodd i folkevandringstiden. En annen mindre tuft som lå like i nærheten, var meget mindre, bare ca. 15 m. lang og ca. 6,5 m. bred utvendig. Størrelsen av denne tuft overensstemmer omtrent med den undersøkte som 12 ca. 150 m. lengre mot vest. Den undersøkte hustuft på Grødeim var ca. II,~ m. lang og ca. 5,s m. bred utvendig. Den lå like på østsiden av en større rundhaug som etter Tor Helliesen skal være ca. 21 m. i tverrmål og ca. 1,s m. høy. Et kort stykke lengre vest l&

7 Fig. 5. nomniot i Ii~iwtiift p6 Grodeilil, 'l'imc ppl. 'l'nit fra N. nok en haug som er ca. 14 m. i tverdl og ca. I m. høy. Formen på denne haug syns å vitne om at den muligens er fra merovinger-vikingtid, mens den før nevnte haug snarere er fra folkevandringstiden. Før undersøkelsen tok til, var det ikke sa meget å se av selve tuften som bare svakt viste som to lave parallelle voller i terrenget. Den bestod av et eneste rom som var ca. 8,8 m. langt, ca. 3,3 m. bredt og orientert omtrent nord-syd (fig. 4-5). I det nordvestre hjørne var det en lang smal inngang med en ca. 3,3 m. lang og ca. I m. bred hellelegning (fig. 6). Denne hellelegning fortsatte pi et 1,25 m. bredt omride inne i tuften langs hele den nordvestre del av langveggen. Veggene var enkelt bygget og i den søndre del av tuften bevart i en høyde av ca.0,~-0,6m. På utsiden avveggene har det vært en ekstra fylling av mindre stein. - Selve rommet var ogsii meget enkelt og primitivt. I midten var det et ca. 0,8 x 0,s m. stort, hellelagt ovalt ildsted som li ca. O,I m. over den faste aurbunn. Like syd for dette enkle ildsted li en åregrue, ca. I m. i tverrmål, -Trekullprøver fra disse to ildsteder viste seg å være av furu (Pinus) og bjørk (Bet~la).~)

8 På grunn av rommets ubetydelige størrelse har det bare vært takstolper midt i rommet omkring ildstedene. Her fantes det i hvert fall 6 tydelige stolpehull. Det er sannsynlig at stolpene har vært stillet i to rekker, en på hver side av ildstedene. To stolpehull i den ene rekke kunne ikke påvises med sikkerhet på grunn av den steinfylte grusbunn - de er derfor ikke angitt på planen. 3 av de bevarte stolpehull fantes like ved siden av hverandre, så det kunne tyde på at eldre takstolper er skiftet ut ettersom de mistet bæreevnen. Enkelte av stolpehullene har vært forholdsvis dype. Det sydøstre stolpehull var f. eks. o,2 m. i tverrsnitt og hele 0,37 m. dypt. Takstolpen må i dette tilfelle være presset ned i den faste aurbunn. Ingen kantstein var benyttet. I stolpehullet fantes det også rester av selve stolpen som har vært av eik (Querqus). Den var nå helt forkullet. Også i det nordøstre stolpehull fantes det forkullede rester av selve stolpen. I et par av stolpehullene på sydvestsiden av åregruen fantes det en hel del brott av ett eller flere leirkar. Et starre overkantstykke ble endog funnet på bunnen av stolpehullet med overkanten vendt ned. Dette kar har vært nær rettvegget i overkanten med ca. 0,25 m. vid åpning. Det har vært uten ornamenter og av et grovt, ca. I cm. tykt gods. Form, type og datering er ellers usikker, men det er sannsynlig at leirkarret har tilhørt en sen jernalders type. Like inntil østre langvegg lå en avlang åregrue, ca. 1,3 m. lang og ca. 0,5 m. bred. I nordkanten av dette ildsted var det et dypt stolpehull-lignende hull, ca. o,# X o,3 m. stort og ca. o,18 m. dypt. I dette hull og i selve veggen fantes det noen brente beinstykker, trekull av asp (Populus), furu (Pinus), or (Alnus), hassel (Corylus), eik (Querqus) og bjørk (Betula), grove leirkarbrott og noen leirstykker. Også sønnenfor ildstedet i veggen fantes det trekull og små leirkarbrott. Midt på søndre tverrvegg var det og en grop, ca. 04 x 0,6 m. stor og ca. o,32 m. dyp. I denne fantes det en del brent leir og slaggstykker. Ett av leirstykkene hadde avtrykk av en tykkere grein. - Like foran tverrveggen lå det en større, jordfast stein, ca. I x I m. stor og ca, o,# m. h0y over aurbunnen. Omkring denne stein og i selve gropen fantes det trekull av furu (Pinus), bjørk (Betula) og hassel (Corylus). De få løsfunn som fantes i tuften, ble alle gjort ved eller i nærheten av de to ildstedene midt i rommet (St. 6699). Det var to bryner av kvartsittisk skifer av sen jernalders type, stykke av klebersteinskar av mulig vikingetids type, noen leirkarstykker av grovt gods, et lite leirkarstykke med spor etter

9 Fig. C. IIrlI~la~t innpanp i huultill p3 (ir<rtleiiii. 'i'imc pp11 Tall fra ost. ornering og endelig to runde stein av kvartsitt av ca cms størrelse. Den ene av disse stein har utvilsomt vært nyttet til kornknusing, da den hadde flere slipningsflater. De funn som foreligger, syns å vitne om at tuften neppe har vært stort eldre enn vikingetid, mulig kan den og ha vært bebodd i tidlig middelalder. Den sene datering avtuften tyder pa at den ikke kan ha statt i direkte forbindelse med den nærliggende store haug. I det hele tatt er det lite tenkelig at beboerne av denne ubetydelige hustuft har evnet å reise slike eller lignende store minner over sine døde forfedre. Den før nevnte store hustuft stod muligens i nærmere forbindelse med haugene, mens de to små hustuftene først sent er reist innenfor den gamle gård. Til de levendes boliger var ogsd de døde forfedres boliger - gravhaugene - nøye og sterkt knyttet på jernaldersgården. På Grødeim har ikke de bevarte haugene vært si mange, og det foreligger bare få funn fra denne gard! Det kjennes i hvert fall så meget at det med sikkerhet kan fastslås at den forhistoriske

10 gård kan føres tilbake til folkevandringstiden (4-600 e. Kr.). For år siden ble det funnet en fingerring av gull,9) Noen år senere kom det inn til Mudet en klump smeltet glass som skal være funnet i en haug sammen med leirkarbrott.lo) --b Heller ikke fra Fosse forelå det så mange funn fra jernalderen før undersøkelsen tok til. Det viktigste funn var det før nevnte yngre romertidsfunn. Like syd for uthusene til Olav Grødeims part av Fosse lå en m. i tverrmål stor haug. Større partier av søndre del og toppen av haugen var tidligere fjernet. Opprinnelig må den ha vært ca. 2-2,25 m. høy. Den har vært dekket av et tynt gressdekke, men var for det vesentligste bygget opp av til dels meget store stein. I sydøstkanten av denne haug skal det tidligere ha vært en kilde hvor man. tok vann til gården. For noen år siden ble det funnet en spydspiss av jern fra 7-8 hundre årene e. Kr. i haugen.ll) Det er mulig at dette funn må forbindes med restene av et senere jernalders gravfunn som omtales i det følgende. Omtrent i sentrum av haugen såes det allerede før undersøkelsen tok til, spor etter et større steinkammer som nå var omtrent uten dekkheller.'2) Ialt skal gravkammeret ha vært dekket av 6 større flate heller som gjennomsnittlig var ca. 1,7 m. lange og ca. 0,7-0,8 m. brede. Selve gravrommet var stort og meget godt bevart. Innvendig var det hele 5 m. langt, fra I,I-I,S m. bredt og ca. 1,4-1,s m. dypt. Alle veggene var bygget opp av store kupplete stein tildels i tre lag over hverandre. De var lagt på den faste aurbunn og graven var orientert omtrent SV-NO. Høyt oppe i kanten av gravkammeret lå det to bryner av skifer av sen jernalders type foruten noen jernstykker som antagelig er restene av en liten hestesko. Disse sakene og mulig også den nevnte spydspiss av jern er restene av et sent jernalders mannsgravfunn som sekundærr er lagt ned i det eldre gravkammer. På bunnen av gravkammeret fantes restene av et rikere ubrent mannsgravfunn fra foikevandringstiden (St. 6697). Av bestembare stykker fantes det to flate, runde oksyderte selvstykker, ca. 1,&2,o cm. i tverrmål, som muligens er deformerte hegtespenneknapper. En rektangulær beslagplate av sølv ornert med en bord ((løpende hund)), hadde langs den ene langside en hul sylinder av ca. I cm.s tverrsnitt (fig. 7). På denne plate har det i hvert hjørne vært en liten nitte av samme metall. Halvdelen av en rød perle av sylindrisk form, ca. 1,2 cm. stor, ble funnet sammen med de nevnte saker i den vestre del av gravkammeret.

11 Like ved vestre tverrvegg ble det også funnet stykker av tenner av mindre dravtygger, sau eller gjeit13) og mindre brott etter minst z forskjellige leirkar, ett med glatt mørk overflate og med spor etter punktornamenter og av et spannformet leirkar ornert med enkel linjeornamentikk. Omtrent midtveis i kammeret ble det ogsa funnet brott av leirkar av bilde grovere og av spannformet type. Ialt må det minst ha vært 4-5 forskjellige leirkar stillet opp på bunnen i den vestre del av gravkammeret. I den østre halvdel fantes alle typiske manns-:og våpenstykkene. Blandt de forrustede restene av metallutstyret er det bl. a. stykker av et tveegget sverd, stykker av en spydspiss av jern, deler av minst et par pilespisser av jern med treegget spiss og stykker av en skjoldbule av jern. På flere steder ble det også funnet spor etter mindre trerester og neverstykker foruten enkelte trekullstykker. De best bevarte treprøvene var av rogn (Sorbus), en prøve var av ask (Fraxinus) og en prøve av både tre og trekull bestod av barlind (Taxus) og bjørk (Betula). Funnforholdene tyder på at den gravlagte mann sannsynligvis har ligget med hodet nærmest den østre tverrvegg. Spydet, pilespissene og Fi;n?;k~~;~o,~~;~;~e",,;~t mulig sverdet må da etter funnforholdene ha ligget pa den dødes venstre side, mens skjoldet muligens har ligget over brystet. Våpenutstyret er det almindelige som treffes i folkevandringstidens våpengraver. I selve anlegget av graven og gravutstyret overensstemmer også hele funnet med mange lignende vestnorske folkevandringstids mannsgravfunn. Selve gravkammeret5 størrelse og de fragmentene som er bevart av selve gravgodset, vitner dog om at funnet nok har hørt til de rikere av tidens vanlige ubrente mannsgraver. De fleste funnstykker er velkjente i tidens almindelige utstyr. Mindre almindelig er dog de to runde hegtespenne-lignende knapper av sølv og uten kjent sidestykke fra rogalandske funn er det ornerte beslagstykke av sølv. Samlet må gravfunnet dateres til første halvdel av 6. århundre e. Kr. Fragmentene av det ornerte spannformede leirkar kan ikke være meget yngre enn år 500. Pilespissene av jern med treegget spiss hører til en type som etter Per Fetts nylig utkomne arbeid over folkevandringstidens våpentyper, kan dateres til 6. århundres første hal~del?~) Spydspissen er så deformert at den ikke nærmere kan bestemmes og sverdet og skjoldbulen foreligger bare i fragmenter.

12 Fig. 8. I'lari av slorrv baug 11.i FII.~S<.. 'l'iriir pyd. Gravfunnet slutter seg forevrig nokså nær til et annet lignende mannsgravfunn som samtidig ble funnet i en annen haug et par-tre hundre meter lenger øst på Johs. G. Fotlands part av Fosse. Denne haug har også vært ca m. i merrmål og ca. 1,75-2,0 m. høy (fig. 8-9). Den var bygget opp av små, mellomstore og vel mannsløft store stein. Haugen lå fritt til på en mindre rygg like i nordøst for det gamle Fossetun. Det var delvis bare bunnpartiet som var noenlunde urørt da undersøkelsen tok til. I hele sentrum av haugen fantes det bare en hårdbrent, sirkelrund flate som lå ca. 30 cm. over den faste aurbunn (fig. 8). Denne flate var

13 overalt på den urarte del kantlagt av småheller og stein. Den var ca. 7,5 m. i diameter og så hårdbrent at den måtte gjennemgraves ved hjelp av jordpikke. Spredt utover hele flaten, men særlig i den østre sentralere del, fantes det større og mindre bruddstykker - ialt ca. 220 stykker - av minst 4 for- skjellige kar av samme hovedtype. Bare stykker av mundingspartiene har kunnet settes sammen, Disse var mer eller mindre utoverbøyet og like under kantpartiet var det en innknipning som har vært utført ved hjelp av tommelfingeren. Karrene har vært av en bolleformet type, uornerte og av grovt gods og ikke særlig store. De mi tilhøre folkevandringstiden. Foruten disse leirkarbrott fantes det også et lite stykke av en slipestein av sandstein, ca. 7 x 5 cm. stor på hvis ene slipeflate det var riss etter nilebryning. Videre fantes det på flaten også et stykke av en oval lys stein av kvartsitt, 5 mindre flintstykker og noen ganske få, små brente bein. Prøver pi trekull fra flaten viste seg å være av bjørk (Betula) og litt selje (Saiix). Pi denne flate må det ha brent et sterre bil. Like inntil på nordvestsiden Fig. 9. (;ravicanimer og ~ravlue~tinir. (nn.mrstj i hniig pi Fosse, Tillio pgd. Ti111 fra SV. stod pi aurbunnen et sterre gravkammer bygget opp av enkle rekker av kuplete stein (fig. g). Bare i gravkammerets østre tverrvegg var det en større hellelignende stein. - Selve gravrommet var 4 m. langt, ca. o,g-i,i m, bredt og ca. 0,s m. høyt. Det var orientert omtrent SV-NO. Opprinnelig har graven vært dekket av flate, tynne heller, men flere av disse var fjernet. De tre hellene som var igjen, lå n5 nedi selve graven. Delvis inn under den store hellelignende stein i gravens østende fantes det en større groplignende senkning, ca. 2,o x I,I m. stor. Den var kantsatt med mindre heller. I denne grop ble det bare funnet spor etter ild. Det samme var ogdi tilfelle i en lignende grop utenfor gravens sydvestre hjørne. Her var dog ingen kantstein. I selve graven ble det funnet restene ener en ubrent folkevandringstids våpengrav. De bevarte funnstykker gir et noenlunde billede av selve gravfunnets innhold og anlegg og mulighet for datering (St. 6694). Det ble funnet deler av en skjoldbule av jern, en spydspiss av jern, falen av en annen spyd-

14 spiss, oddpartiet av et tveegget sverd, to små remspenner av jern foruten en del andre mer eiier mindre ubestemmelige stykker av jern. Blandt disse stykkene var det bl. a. en jernnagle festet til et flatt, lite jernstykke, flere krumme kantbeslag til et større trekar, en liten jernstift og antagelig tangen og deler av bladet til en kniv av jern. Foruten disse saker av metall fantes det også brott av flere forskjellige leirkar, bl. a. av et spannformet tynnvegget kar med spor etter ornamenter; andre fragmenter liørte til et rundbuket kar som antagelig har hatt høy hals med liorisontal-stilte parallelle linjeornamenter. - Et par mindre beinstykker ble funnet midt i graven og like ved vestre tverrvegg lå fragmenter av tenner av sau eller gjeit og av en ungku. På samme sted fantes også et lite flintstykke. Selve gravgodsets plasering i graven overensstemmer helt med foregående beskrevne gravfunn. Den gravlagte må urvilsomt ha ligget med hodet nær den østre tverrvegg, På venstre side har da de to spydene ligget like ved søndre langvegg med oddene vendt mot øst. Oddfragmentet av sverdet lå på samme side; noe nærmere østre tverrvegg, omtrent der hvor den dødes beltested må ha vært, lå knivfragmentene og de to små remspennene. Over brystpartiet til den døde kan skjoldet antagelig ha ligget. I vestre del av graven må leirkarrene ha stått, minst fire forskjellige, foruten et større trekar. De fleste av de funne gjenstander i graven gir nå lenger ikke særlig god støtte for en nærmere datering av gravfunnet. De keramiske fragmentene tilhører tiden omkring 500 e. Kr., skjoldbulen tilhører en type som er kjent fra første halvdel og midten av 6. århundre. Bare et eneste gravfunn med denne type skjoldbule skal være kjent fra tiden før 500.~7 Den ene av spydspissene som kan typebestemmes, tilhører en type som har vært almindelig i 6.århundre.16) Etter det foreliggende materiale syns gravfunnet nærmest å m3tte dateres til første halvdel av 6. århundre e. Kr. I alle tilfelle kan det neppe være stort mer enn en mannsalder som behaver å skille mellom de to beskrevne folkevandringstids ubrente våpengravfunn. Selve gravenes utstyr og anlegg er nær knyttet til hverandre. Utenfor gravens vestre tverrvegg ble det ogsa funnet en stor vakker gravurne fylt med brente bein (fig. ro). Den stod i et lite gravgjemme som var dannet av fem store kuplete stein stillet i krets (fig. 8 nr. 11). Rommet som da fremkom, ca. 045 x o,55 X 0,50 m., var ikke større enn at det sividt ga plass for gravurnen. Denne stod på en rundaktig, ca. 04 m. stor helle og selve gravrommet var dekket av en større helle.

15 Selve anlegget av gravgjemmet i flukt med det store gravkammer ga et umiddelbart inntrykk av at de to graver måtte være anlagt samtidig eller etter en bestemt plan og hensikt. Begge gravrom var bygget opp av like store kupplete stein p2 den faste aurbunn. Dekkhellene lå også i samme høyde og like inntil hverandre. Den før nevnte grop som lå inntil gravkammerets sydvestre hjørne, berørte også gravgjemrnet utvendig. Gravurnen var av frost og væte sprengt i stykker i større flak. Det lyktes dog å sette den sammen med unnatak av et ganske lite overkantstykke som manglet. I denne urne var det brente bein av både menneske og dyr foruten deler av gravgods. Det fantes små deler av et annet leirkar av grovt gods uten ornamenter, et lite flintstykke, fragmenter av kam av bein og 4 stykker av ca. 1,7-2,o cm. store, runde, lavt hvelvede spillebrikker av bein med hull på undersiden.") Det er ikke mulig å avgjøre om den gravlagte har vært Fig. 10. Stort Icirknr, co riii. lioyt. lunnrl i t-l lite griavgjcinme mann eller kvinne. K~~~~ i Iiai~g pi Fiirst., 'rime ~iptl. av bein forteller intet sikkert så lenge den ikke fins sammen med det mer typiske kvinnestykke: spinnehjulet. Spillebrikker er kjent både fra manns- og kvinnegravfunn.18) Før det er mulig å datere dette funn nærmere, må også et tredje gravfunn omtales som ble funnet ved foten utenfor gravgjemmet på nordvestsiden (fig. 8 nr. 111). Til dels inn under en av steinene i siden av gravgjemmet lå det en klump med brente bein som opprinnelig må være lagt der med hensikt. Det fantes ingen egentlig grav eller noe ordentlig dekke av stein. Blandt beinene lå stykker av et lite leirkar eller beger som har vært ca. 10 cm. høyt med lett svunget halsparti og uten ornamenter. Videre la det også stykker av et grovere uornert kar, en liten remspenne av bronse av samme størrelse som de to av jern fra gravkammeret, 2 hele og 13 større og mindre deler av samme slags

16 spillebrikker av bein som ble funnet i den store gravurne. Foruten disse stykker ble det også funnet et tungeformet, tynt beslagstykke av bronse med to nitter av bronse med flate hoder og småstykker av smeltet bronse. (Jfr. avb. i følgende artikkel av prof. Magnus Olsen). På den ene side av dette stykke fantes det lett innriste runetegn. Den nærmere beskrivelse og tyding av disse runer vil professor Magnus Olsen omtale i den nevnte artikkel. Det er uvisst hva stykket kan ha tjent til, men det ligger nær å anta at det har vært festet til bløtere stoff, f. eks. til lær. De brente bein syns både ha vært av menneske og av et eller flere husdyr. En bjorneklo tyder på at den døde etter almindelig skikk og bruk på likbålet har ligget på en bjørnefell. Ingen av funnstykkene avgjør om det er manns- eiler kvinnegravfunn. Hvor vidt dette og gravfunnet i gravgjemmet kan ha tilhørt ett eller to forskjellige individer, er ikke mulig å avgjøre. Selve funnene og funnforholdene vidner i hvert fall om at de to funn må være lagt ned i haugen ved samme leilighet. Et tredje moment, nemlig den zoologiske bestemmelse av et par av beinene synes også å vitne om dette. Blandt de brente bein i funnet utenfor gravgjemmet fantes det bl. a. fragment av en brysthvirvel av en ung dravtygger som ikke nærmere kan bestemmes, Mellom beinene i gravurnen lå det også et hvirvelfragment som visstnok er av samme dyr. si hvert faii av et ungt dyr og det ser ut som om det er hugget i stykkm skriver professor Aug. Brinkmann. Det er intet som hindrer i å se dike to gravfunn under ett, nir det gjelder den nærmere datering. De enkelte stykker i funnet utenfor gravgjemmet gir ikke nærmere holdepunkter for en snevrere datering. Spillebrikker av bein av samme type er kjent fra senere del.av romertiden, men almindeligst forekommer de i folkevandringstiden. Det lille leubeger hører til folkevandringstidens formtype, men det kan intet sikkert bygges på disse elier andre stykker i funnet. Den beste mulighet for nærmere datering gir det store leirkar som tjente som gravurne. Karret er usedvanlig stort og vakkert med ornamenter omkring halspartiet (fig. 10). Selve formen fremgår av illustrasjonen. Det er ca. 27,s cm. høyt, 36,5 cm. i t verd over bukpartiet og ca. 27 cm. vidt i munningen. Godset er relativt tynt i forhold til størrelsen og i betraktning av at det er fremstillet av relativ grov leirmasse, Halspartiet har en glatt overflate, mens derimot bukpartiet er lett slemmet. Midt på halspartiet er karret ornert med 3 parallelle siksaklinjer meilom to

17 bånd av to parallelle linjer. Langs bukkanten er det tettstilte par av gropinntrykk, dannet ved hjelp av tommel og pekefingeren i den våte leir. I hver av disse groper fins det et fint riss etter neglen. Like under dette orneringssett fins det også en bredere langsgående linje. Lignende store kar av samme type er ikke kjent med sikkerhet fra Rogaland, men derimot bl. a. fra Lista. Et av disse kar som er funnet på Kjørrefjord, Vanse, er omtrent helt identisk i form, størrelse, men noe enklere i orneringen.lo) Dette kar ble funnet sammen med to hankeurner i en haug. Senest er dette gravfunn i et arbeid over Listas jernalder av dr. Sigurd Grieg henført til overgangstiden meilom romer-folke~andringstiden.~~) Det er forhold som tyder på at denne datering er forholdsvis for hay. Det ene av karrene fra Kjarrefjord-funnet, en hankeurne med samme siksak-bånd som på Fosse-karret, må utvilsomt tilhøre folkevandringstiden. I brev opplyser dr. Johs. Bøe at han snarere vil sette det til henved år 500. *Sjølv om det ikke finnes daterbare gode paralleller til dette k.,021) skriver Johs. Bor, videre, (så har det alle merker av å være ungt, og det synes snarere være yngre, akkurat som den andre hankeurne fra Kjørrefjordfunnet.)) Denne senere datering av Kjørrefjordfunnet stemmer bedre overens med forholdene i Fossefunnet. Tar vi her nemlig alle detaljer med i betraktning, så foreligger det så mange vidnesbyrd om at de tre gravfunn kan være Samtidige. Det er sannsynlig endog at haugen er kastet opp over de tre graver ved en og samme leilighet. I hvert fall foreligger det grunner til å datere funnene samlet til første halvdel av 6. århundre etter Kristus, sannsynligst noe nærmere år 500 enn 550. P% mange måter får dette gravanlegg og funnene i denne haug på Fosse større interesse enn mange andre samtidige kjente folkevandringstids gravfunn fra Rogaland. Farst og framst kanskje på grunn av runetegnene på bronsebeslaget som hører til eldre nordiske runer. Et hvert funn med eldre nordiske mer er alltid av interesse. - Den store vakre grawrne må dernest fremheves, den er et av de større leirkar som kjennes fra eldre jernalder i Rogaland, Teknisk sett kommer det ikke på høyde med de fineste av den spannformede type, men det er allikevel et stykke som vidner om hay smak og kunstnerisk evne. Til slutt må også nevnes selve anlegget i haugen med gravstedene og den store kantlagte runding i sentrum på grusbunnen. På denne flate må det ha brent et starre bål. Det er ikke stor mulighet for at denne flate kan være grunnplanen etter en eldre haug p% stedet, mens gravanleggene kunne være senere

18 sekundære utvidelser av haugen. Spor etter ild er ellers almindelig å finne på bunnen av jernalderens hauger. På vest- og sydvestsiden av denne eldre jernalders haug fantes det tre små forhøyninger i terrenget - i to av tilfellene omkring jordfaste stein. Ved nærmere undersøkelse viste det seg å være tre små hauger, hvorav de to inneholdt gravfunn fra eldre vikingetid. Den tredje haug som ikke inneholdt påvislige spor etter gravgods, må dog også tilhøre samme tid. Nordvestligst, i ca. 2 m s avstand fra den eldre haug, lå restene av den ene av haugene omkring 3-4 større jordfaste stein. Den har vært ca. 6 m. i tverrmål og omkring I m. hoy. Likesom de to andre sm3 haugene, hadde den en vel for seg gjort fotkjede av små stein (fig. 11). Midt i haugens søndre del lå det tre større jordfaste stein. Ved foten, på sydsiden av den største av disse steinene, midt i haugen, lå det en lysere pyramideformet, avstumpet stein med toppen vendt rett mot syd (fig. 11). Steinen var ca. 0,85 m. 1. og fra 0,s- o,3 m. bred. Den lysere farge, steinens Fig. I I. titgravet FI~IPF vikingrti~iaiiatig ttir11 form og karakteristiske beliggenhet folkj<.de pd t.'o%e, 'l'iine pgcl. tyder på at den må være lagt der av bestemte grunner. Dens betydning og hensikt kan muligens settes i forbinnelse med de såkalte ((hellige kvite steinene)). Midt mellom de jordfaste steinene i sentrum av haugen lå det et tykkere brent lag som på det tykkeste nesten var ca. I m. i tverrsnitt. I nordkanten av dette lag li det en jernøks med rester av treskaft av hassel med fastklebte spor etter tøyrester i enkel firskaftet vevning. (St. 6695). Det brente lag fortsatte også nedover langs sidene av de jordfaste steinene ned i den faste aurbunn. Øksen daterer haugen og gravfunnet til 800 årene.??) Sammen med øksen ble det også funnet noen andre jernfragmenter, men disse er blitt helt deformert på likbålet. Øksen vidner om at den gravlagte har vært en mann. Like syd for denne haug, i ca. 5 ms avstand og like inntil den eldre storhaugen, lå to lignende smihauger. Den ene som li nærmest den store haug, var regelmessig bygget av kuplete stein, ca. 5,4 m. i tverrmål og ca. 0,6 m. høy. Den hadde en vel for seg gjort fotkjede, I sentrum av denne haug fantes det

19 en rektangulær oppbygning av halvstore, kuplete stein, stillet i firkant. Det var intet spor etter gravgods eller spor etter bålrester. I flukt med denne haug lå den tredje haug omkring et par større jordfaste stein. Den har vært m. 4,6 m. i tverrmål og opprinnelig ca. 0,s m. høy. I sentrum var det en ca. 0,3 m. dyp grop fylt med restene etter likbålet. Her fantes det en øks av jern av samme type som foregående. Den hadde også spor etter tøyrester i enkel firskaftet vevning fastklebet på flere av sidene. Videre fantes det også en enkel remspenne av jern, ca. 5,5 cm. bred, en ringnål av bronse av vikingetids type,23) en del ubestemmelige jernfragmenter, stykker av jernnagle med trerester av furu, mindre leirkarbrott av grovt gods og endelig et velbrukt, tynnslepet bryne av skifer, ca. 16 cm, langt. (St, 6696). Like i kanten av gropen, hvor alle funnstykkene lå, og delvis oppå en flat jordfast stcin, var det en mindre steinsatt runding, ca. I,I m. i tverrmål. Opprinnelig må denne runde flate ha vært et lite ildsted. - Også i denne haug er gravlagt en mann. Den døde har vært brent på bål og biilrestene, sammen med restene av det brente gravgods, er lagt ned i gropen i sentrum av haugen. - Det er ikke mulig å fastslå hvilket av de to eldre vikingetids gravfunn som kan være eldst. Tidsforskjellen kan heller ikke være særlig stor mellom de to funn,.neppe mer enn en mannsalder. I det foregående er beskrevet de faste fortidsminner og funn som kan gi oss et lite bilde av det opphavelige gårdsanlegg på Fosse. Det er selvsagt bare spredte trekk funnene her kan gi. Ennå ligger noen hauger urørte igjen, og mange spor og detaljer er i århundrenes løp for lenge siden slettet ut, De eldste spor etter dette opphavelige gårdsanlegg på Fosse går helt tilbake til 300 årene e. Kr. Før denne tid har det sannsynligvis ikke vært ryddet mark og bare jegere og fiskere har streifet omkring. Omkring 500 årene har de døde fedre pi denne gård kunnet gravlegges med et utstyr som ikke har stått tilbake for samtidens rikere graver i de sentralere strøk på Jæren. Foruten hele sitt utstyr av våpen har den døde fått med seg mat og drikke etter tidens skikk og krav. Den døde i haugen skulde fortsatt være der hvor han hadde ryddet og bodd. Rettmessig arvtager var bare den som kunne føre sin xtt tilbake til haugbonden - til den første rydningsmann. Idag er forholdene andre. Moderne redskaper kjører nå over tuftene og haugene der hvor mennesker for århundrer siden søkte sitt utkomme av en

20 karrig jord med enkle redskaper. - Forholdene har skiftet, men fremdeles er det de samme bånd som knytter nutid til fortid i arbeidet for det daglige b d og utkomme for nye slekter. HARALD EGENÆS LUND. NOTER. l) Gardnavnet Fosse stdr i forbindelse med stremningene i elven, gardnavnet Gdeim (Grjoteimr) kommer av grjot n., stein og heimr. Navnet forekommer et par ganger pa Jæren og er almindeiig i Eigersundsdistriktene. B) Jfr. Tor Helliesen: Oldtidslevninger i Stavanger Amt. St. M. iirsh. ~gog nr. I11 s. 3I., 1913 nr. IV s. 11. St Etterundersekelse ved A. W. Bregger. St. M. arsh. 1912, nr. IV S. 6 nr. 18. a) St Funnene nærmere angitt i felgende iirsheftes tilvekstfortegnelse. 3 Avb. Johs. Bee: Jernalderens keramikk, fig. 146 s B) Johs. Bee: l. c. s ') Jan Petersen: Gamle ghdsanlegg i Rogaland I s. 66 ff. Samtlige trekullbestemmelser er velvillig utfart ved Det norske skogforseksvesen ved forsaksleder Elias Mork, Norges Landbruksheyskole, Aas. O) St. 1853, Ab S. 150 nr. 8. lo) St Ikke publisert. 11) St St. M. hrsh Tilv s. 4 nr. IS. Type som R ) Kammerzt avbildet i Viking ) De zoologiske bestemmelser er velvilligst utfart av professor dr. Aug. Brinkmann, Bergens Museum. l') Per Fett: Arms in Norway between 400 and 600. A. D., B. M. Arb Jfr. fig. 47; s. 39 I. IS) Per Fett 1. c., type fig. 58, I s Per Fett, 1. c., type S, fig. 41, I s. 32. l') Jfr. H. Shetelig: V. J. G. fig. 157, 160. IS) J. Petersen: Bretspill i forhistorisk tid. Oldtiden IV, 1914, s. 78. lo) Jfr. H. Sheteiig: V. J. G. fig. 168, s ; Johs. B=, l. c. fig. 23, s. 24. Sigurd Grieg: Listas jernalder. U. O. skr. I s. 48. V. J. G, fig ") J. Petersen: De norske vikingesvetd, fig. 38, type G. 99) J. Petersen: Vikingetidens smykker, fig. 237.