Menneskeverd i Ingenmannsland?

Transkript

1 1

2 Du må ikke sitte trygt i ditt hjem Og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel Den urett som ikke rammer deg selv! Fra diktet Du må ikke sove! Arnulf Øverland,

3 Sammendrag Denne oppgaven handler om Den norske kirkes rolle i forhold til ureturnerbare asylsøkere, dvs. personer som ikke kan tvangsreturneres til sine hjemland selv om de har fått endelig avslag på sin søknad om asyl. Kirken som er grunnlagt på Bibelens ord og kristen etikk, har et spesielt ansvar for å være til stede for mennesker i en vanskelig livssituasjon. Oppgavens problemstilling er hvilken rolle kirken ønsker å ha, hvilken rolle den faktisk har og hvilken rolle jeg mener den bør ha i forhold til de ureturnerbare. Gjennom feltarbeid bestående av intervjuer med 7 ureturnerbare samt kontakt med kirken sentralt og lokalt har jeg dannet meg et bilde av situasjonen. Mitt normative utgangspunkt er mennesket som grunnleggende sårbart, avhengig og dødelig. Fellesskapet er derfor livsgrunnlag for mennesket. All vår kontakt med andre avhenger av tillit til at vi blir møtt med omsorg når vi legger noe av oss selv i vår nestes hånd. Mennesket streber etter en opplevelse av sammenheng i livet sitt. Det viktigste er at vi opplever sammenheng i forhold som har å gjøre med våre primære rolleaktiviteter, våre nærmeste relasjoner, eksistensielle forhold og indre følelser. Hverdagslivets rytme hjelper oss med dette slik at vi kan strukturere livet vårt i fortid, nåtid og fremtid. Denne oppgaven viser hvordan hverdagslivet til de ureturnerbare jeg intervjuet fortonet seg i det ingenmannslandet de befant seg i ekskludert fra fellesskapet: De manglet tillit, forutsigbarhet og sammenheng også innenfor de viktigste livsområdene. I ansiktet til de ureturnerbare ligger en etisk fordring om å vise dem omsorg, men fordringen kan usynliggjøres blant annet gjennom den terminologien og definisjonsmakten myndighetene benytter i asylpolitikken. Til syvende og sist handler det om hvilket menneskesyn vi bygger på. Det autonome menneskesyn gjør det sårbare mennesket usynlig, men den etiske fordringen forsvinner likevel ikke. Kirken har et ansvar for å møte dem. Kirkens ønsker å spille en omfattende rolle i sin fulle bredde og på alle sine nivåer, men mine respondenter opplever at kirken er fraværende. Fremmedfrykt i menighetene kan være en årsak. Diakonene har et særlig ansvar for at menighetens fellesskap er inkluderende. Får vi de ureturnerbare inn i sentrum av vårt fellesskap blir vi nødt til å se dem og fordringen i deres ansikt. De ureturnerbare er først og fremst mennesker og som også har sine individuelle behov. Kirken bør vise gjestfrihet og møte hver enkelt med spørsmålet hva vil du jeg skal gjøre for deg? Om vi utvider vårt fellesskap slik at også de ureturnerbare blir inkludert og møtt med omsorg, kan vi gi håp og fellesskap til de ureturnerbare. Samtidig utvider vi ved dette vår egen humanitet slik at menighetens fellesskap blir mer inkluderende. 3

4 Innhold SAMMENDRAG... 3 INNHOLD... 4 FORORD... 6 DEL I: OPPGAVENS BAKGRUNN, PROBLEMSTILLING OG METODE INNLEDNING DENNE OPPGAVEN HANDLER OM De ureturnerbare Kirkens rolle BAKGRUNN FOR OPPGAVEN. HVORFOR ER DET VIKTIG Å SKRIVE OM DETTE? Det handler om at møtet med mennesker i nød forplikter Det handler om diakoni Det handler om bibelsk begrunnelse og kristen etikk Det handler om tilstedeværelse og ansvar i en vanskelig situasjon Det handler først og fremst om mennesker PROBLEMSTILLINGEN GJENNOMFØRING/METODE Kvalitativ og hermeneutisk metode Tilrettelegging Gjennomføring Metodiske utfordringer Begrepsdefinisjoner OPPSUMMERING OG OPPGAVENS VIDERE ORGANISERING DEL II: DE URETURNERBARE FELLESSKAPET ER LIVSGRUNNLAG FOR MENNESKET MENNESKET ER SÅRBART, AVHENGIG OG DØDELIG VI BLIR TIL GJENNOM FELLESSKAPET MED ANDRE VÅR KONTAKT MED ANDRE ER AVHENGIG AV TILLIT OPPLEVELSE AV SAMMENHENG ER VIKTIG FOR VÅR MENTALE HELSE HVERDAGSLIVET HJELPER OSS Å STRUKTURERE VÅR LIVSHORISONT I FORTID, NÅTID OG FRAMTID OPPSUMMERING HVA VIL DET SI Å VÆRE URETURNERBAR? DE URETURNERBARES LIVSHORISONT. HVERDAGEN I TOMROMMET PRIMÆRE ROLLEAKTIVITETER Mangel på struktur Følelse av at det ikke er bruk for en Forverret økonomisk og helsemessig situasjon SINE NÆRMESTE. NÆRE RELASJONER Ensomhet. Fjernt fra nære relasjoner Bekymring og brutte rolleforventninger Mangel på nettverk EKSISTENSIELLE FORHOLD Opplevelse av menneskeverd Uviss fremtid Betydningen av tro og håp INDRE FØLELSER Å ikke bli trodd Distanse og galgenhumor Personligheten viskes ut OPPSUMMERING TERMINOLOGI OG DEFINISJONSMAKT USYNLIGGJØR DEN ETISKE FORDRINGEN DET HANDLER OM Å SE OG IKKE SE

5 4.2 SITUASJONEN SETT FRA MYNDIGHETENES SIDE Asylprosedyren og målsetting om klare signaler Problemet er de som ikke reiser hjem Hva gjøres? MENNESKETS ANTATTE AUTONOMI De ureturnerbare asylsøkerne defineres bort Maktkamp mellom myndighetene og de ureturnerbare Et paradoks? TIL SYVENDE OG SIST ER DET ET SPØRSMÅL OM MENNESKESYN Det avhengige, sårbare og dødelige mennesket synliggjør vårt omsorgsansvar Fareelementer ved det autonome menneskesyn FORSVINNER DEN ETISKE FORDRINGEN? SENTRALE VERDIER OPPTAS OG IVARETAS I DET KRISTNE MENNESKESYN OPPSUMMERING DEL III: ET DIAKONALT UTSYN HVILKEN ROLLE ØNSKER KIRKEN Å HA? KIRKEMØTETS VEDTAK BAKGRUNNSDOKUMENTER Ressursdokumentet Når så vi deg fremmed og tok imot deg? Innstillingen fra kirkemøtekomiteen OPPSUMMERING HVILKEN ROLLE HAR KIRKEN? HVOR ER KIRKE? DE URETURNERBARES MØTE MED KIRKEN I NORGE Kirken oppleves som fraværende Kirken oppleves som lukket Kirken oppleves som passiv De faktiske møtene var få, men gode MØTENE FINNER IKKE STED HVILKEN ROLLE HAR KIRKEN SENTRALT? Veien fram mot kirkemøtesaken om asyl- og flyktningpolitikk Er oppfølging av kirkemøtesaken nødvendig? Som tenkt så gjort? Noen forslag til oppfølging av kirkemøtesaken HINDRINGER FOR KIRKENS ROLLE. MOTFORESTILLINGER JEG HAR MØTT OPPSUMMERING HVILKEN ROLLE BØR KIRKEN HA? DEN ETISKE FORDRINGEN SYNLIGGJØRES I DET KONKRETE MØTET NØKKELEN LIGGER I DIAKONALE HOLDNINGER I MENIGHETEN HVA VIL DU AT KIRKEN SKAL GJØRE FOR DEG? DE URETURNERBARES UTFORDRINGER TIL KIRKEN Kan kirken tilby oss fellesskap? Kan kirken tilby oss praktisk hjelp? Kan kirken kjempe politisk for oss? ET INKLUDERENDE FELLESSKAP KAN KOMME DE URETURNERBARE I MØTE OPPSUMMERING KONKLUSJON ETTERORD LITTERATUR VEDLEGG INTERVJUGUIDE URETURNERBARE ASYLSØKERE

6 Forord Det har vært et spennende og lærerikt halvår jeg har vært igjennom nå. Arbeidet med denne masteroppgaven i diakoni har gitt meg innblikk i en virkelighet som nærmest kan være usynlig for folk flest. Like fullt er dette et område der mye skjer både politisk sett og blant lokale aktører med sterke meninger og følelser. Bare den korte tiden jeg har fullt med i feltet, har det skjedd flere endringer i asylpolitikken som har påvirket forholdene de ureturnerbare lever under samt forholdene med hensyn til hvem som kan tvangssendes ut av landet. Min oppgave leveres i samme uke som granskningsrapporten fra den såkalte UDIskandalen er publisert. Jeg har ikke kunnet gå inn på denne saken i oppgaven, men jeg vil uttrykke min bekymring for at oppstyret rundt UDI kan føre i retning av en enda strengere praksis i norsk asylpolitikk. I så fall øker min oppgave sin aktualitet i det den tilbyr en alternativ innfallsvinkel til asylfeltet. Først og fremst vil jeg få rette en stor takk til mine respondenter, som til tross for sin tøffe situasjon, stilte opp til intervju og delte av sine livserfaringer med meg. Uten dere ville ikke denne oppgaven ha blitt hva den har blitt! Det har også vært flott å få oppleve det sterke engasjementet som utvises fra mange forskjellige sider av sivilsamfunnet. Jeg har fått mange nye bekjentskaper og verdifull hjelp fra engasjerte mennesker i feltet. Tusen takk til alle dere i Flyktningenettverket, Kristent Interkulturelt Arbeid, Caritas, Bymisjonen, Blåkors, Mellomkirkelig råd, Kirkerådet, KISP - Komiteen for internasjonale spørsmål, Oslo Bispedømmekontor, lokale menigheter, Norsk Organisasjon for Asylsøkere, Flyktninghjelpen, Blitz, Nettverk mot statlig rasisme, Studentforbundet, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Antirasistisk senter, Utlendingsdirektoratet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og de tre asylmottakene jeg besøkte. Jeg vil også rette en stor takk til mine medbeboere og familie som har holdt ut med meg i denne perioden og stilt opp med praktisk hjelp og oppmuntring. En spesiell takk til Andreas Schei som har gitt meg svært verdifulle tilbakemeldinger på oppgaven og til Kjetil Schjander-Larsen som har illustrert forsiden. Jeg vil også få takke medstudenter og ansatte ved diakoniutdanningen på Diakonhjemmet for støtte og respons og Ursula Gelis for godt samarbeid. Sist, men ikke minst vil jeg si tusen takk til min veileder, Sidsel Roalkvam, for gode råd og oppmuntring som har gitt meg drivkraft til å stå på og jobbe videre. Det er både med lettelse og litt vemod at jeg nå leverer oppgaven fra meg. Mitt håp er at den vil bidra til å synliggjøre de ureturnerbare og at flere våger møtet med dem. Oslo, mai 2006, Line Johnsen 6

7 Del I: Oppgavens bakgrunn, problemstilling og metode Hvorfor er det viktig å skrive en oppgave om ureturnerbare asylsøkere? Hvilken problemstilling har jeg valgt som utgangspunkt for min vei inn i feltet? Hvordan har jeg gått fram for å prøve å finne svar på min problemstilling? Denne første delen inneholder oppgavens innledningskapittel som søker å gi svar på disse spørsmålene. 7

8 1 Innledning Da jeg kom, jeg gikk på skole. Det var ikke skole, det var norskkurs. Men nå, de folk som kommer inn, de får ikke lære norsk. Da jeg kom hit, jeg fikk en praksisplass. Etter det jeg fikk fast jobb, men jeg mistet den pga oppholds- arbeidstillatelse. Du mistet oppholds- og arbeidstillatelsen? Jeg mistet alt. Og jeg var så heldig, bare jeg fikk brev: Jeg må forlate mottaket. Og jeg betalte husleie. Og hadde.. hvit jobb.. Jeg jobbet sånn.. Ja, jeg var heldig. Jeg fikk sånne brev, jeg må forlate mottaket om 14 dager. Hm. Hva gjorde du da? Hva tenkte du? Jeg ble helt gal. Jeg skjønte ikke, hvorfor bare meg? Og spesielt, jeg betaler husleie. Jeg betaler skatt. Og jeg har ringt UDI, jeg har snakket med dem, men de sa: Vi vil ikke ha penger fra deg, bare gå ut! Of.. Jeg finner ikke noen å hjelpe meg. Du kommer fra kirke, hvor er kirke..? Respondent Denne oppgaven handler om De ureturnerbare Denne oppgaven handler om personer som har fått endelig avslag på sin søknad om asyl i Norge, men som myndighetene av ulike grunner ikke kan returnere til hjemlandet. Det kan være på grunn av usikker identitet/nasjonalitet eller fordi deres hjemland ikke aksepterer å ta imot dem. Mange av disse menneskene har bodd i Norge i årevis uten avklaring på sin situasjon. Det finnes ingen oversikt over hvor mange ureturnerbare det er i Norge, våren 2005 ble det anslått til omkring 600, men at tallet er stadig stigende (Maren Eide 2005). Fagsjef i NOAS opplyser at rundt 200 har vært her i 5-10 år. De fleste kommer fra Etiopia. Ellers omfatter gruppen irakere, iranere, noen afghanere og noen enkeltpersoner fra andre land. Tidligere var det også en del eritreere. Nå blir det stadig flere ureturnerbare fra Somalia (Rune Steen ). I likhet med mønsteret i mange europeiske land har norsk asyl- og flyktningpolitikk vært i endring de siste årene med stadige innskjerpelser både med hensyn til lovverk og rettspraksis. Dette kan bl.a. sees som et resultat av økt terrorfrykt. For asylsøkere med endelig avslag har situasjonen blitt spesielt vanskelig: Personer som etter myndighetenes definisjon ikke selv aktivt bidrar til såkalt frivillig retur gjennom samarbeid med IOM (International Organization for Migration), har blitt fratatt all økonomisk støtte. På samme tid har ordningen med midlertidig arbeidstillatelse opphørt. Det hele toppet seg da gruppen fra 2004 også mistet adgangen til å bo i asylmottak og mange ble kastet på gaten med tvang. Nektning av mat og tak over hodet ble tatt i bruk som virkemiddel i statens politikk for å motivere menneskene til å reise hjem frivillig. Etter regjeringsskiftet i 2005 fikk personene midlertidig tilbake botilbudet på mottak i påvente av et ventemottak med helt nøktern standard. Ventemottaket ble opprettet i Lier i slutten av mars 2006, og arbeidet med å overflytte til ventemottaket personer som ikke kan tvangsreturneres har nå startet. Mange av de ureturnerbare har bodd i Norge i opptil 10 år uten avklaring på sin situasjon. Dette er i stor grad mennesker som har 8

9 hatt midlertidig arbeidstillatelse i Norge, har vært i jobb og har blitt godt integrert i samfunnet før de ble fratatt alt og skjøvet ut i Ingenmannsland Kirkens rolle Fokus i denne oppgaven er kirkens rolle i forhold til de ureturnerbare. Med kirken mener jeg i denne oppgaven hovedsakelig Den norske kirke. Jeg er klar over at andre kirkesamfunn i flere tilfeller har en større rolle enn Den norske kirke på området. Jeg har likevel valgt å konsentrere meg om Den norske kirke da det er det største kirkesamfunnet i Norge hvor 85 % av befolkningen er medlemmer ( ). Jeg er dessuten glad i dette kirkesamfunnet som jeg selv er medlem av, og derfor våger jeg også å komme med kritikk som jeg håper vil oppfattes som konstruktiv. 1.2 Bakgrunn for oppgaven. Hvorfor er det viktig å skrive om dette? Utgangspunktet må aldri være at enhver som banker på vår dør kommer urettmessig eller er en potensiell trussel. Samfunnsborgere, myndigheter og kirke må våge å være rause i arbeid for rettferd, solidaritet og inkluderende fellesskap, uten å bli naive Fra Kirkemøtets vedtak (Kirkemøtet 2005) Hvorfor skriver jeg en oppgave om ureturnerbare? Kan jeg i det hele tatt lenger snakke om ureturnerbare? Ut fra myndighetenes definisjon er dette fenomenet ikke-eksisterende, og det er lett å bli påvirket av den tankegangen. Myndighetene har dessuten innrømmet sitt ansvar for å gi de ureturnerbare mat og tak over hodet. Interessen fra kirken og vanlige folk rundt denne gruppen har mer eller mindre sluknet. Er alt bra igjen? Er jeg på etterskudd? Er det ikke egentlig noen vits i at jeg skriver om dette? Mange ganger i løpet den tiden jeg har arbeidet med denne oppgaven har jeg nesten mistet motet. Men når det til og med for meg er vanskelig å holde motet oppe, hvor vanskelig er det ikke da for de ureturnerbare selv? Viktige etiske, menneskelige, diakonale, og bibelske begrunnelser har drevet meg videre i arbeidet med oppgaven. Å skrive en masteroppgave i diakoni som løfter fram de ureturnerbare og deres situasjon er viktig! Det handler om at møtet med mennesker i nød forplikter Kirkens Bymisjon, lokale menigheter, KIA (Kristent Interkulturelt Arbeid) og andre humanitære organisasjoner og engasjerte enkeltmennesker kommer stadig i kontakt med ureturnerbare og andre uten lovlig opphold i Norge. Mange av disse lever i fysisk, psykisk og 9

10 sosial nød. Noen bor på gata eller hos kjente, andre bor på det nyopprettede ventemottaket eller på ordinære asylmottak. Mulighet for lovlig lønnsinntekt finnes ikke. Flere sliter med å få tak i mat. Helseproblemene er ofte omfattende fysisk og psykisk. Mangelen på rettssikkerhet er påtrengende (Heggland ). Kirken som Kristi legeme kan ikke tillate seg å la være å handle når mennesker som vi står ansikt til ansikt med lider overlast. Dersom ett lem lider, lider de andre med. Kirkerådet fremhever at mennesker uten oppholdstillatelse representerer en utfordring for kirken uavhengig av vår mening om deres valg (Kirkerådet 2005). I konkret møte med menneskers grunnleggende behov må det for kirken være underordnet hvilke grunner den enkelte har for å oppholde seg i Norge. Personer uten lovlig opphold har, slik ethvert menneske har, rett til menneskelig behandling og til å få ivaretatt grunnleggende menneskerettslige behov Det handler om diakoni Ut fra Den norske kirkes diakonidefinisjon forstås diakoni som kirkens medmenneskelige omsorg, fellesskapsbyggende arbeid og den tjeneste som i særlig grad er rettet mot mennesker i nød (Plan for Diakoni 1999:8). Nødbegrepet i diakoniplanen omfatter manglende dekning av grunnleggende menneskelige behov både på materielt, sosialt og åndelig plan. Når mennesker fratas mat, tak over hodet og nødvendige helsetjenester (Senter mot etnisk diskriminering 2005), er det i første rekke snakk om materiell nød. Men ureturnerbare asylsøkere er også i en sårbar situasjon der mange lever i konstant frykt for myndighetene. Dessuten er det gjerne et faktum at eksistensiell krise forsterker de åndelige behov. Mangel på trygghet, kontakt og fellesskap og manglende mulighet for religionsutøvelse vil derfor i mange tilfeller tilsi at ureturnerbare asylsøkere også er i nød ut fra de andre aspektene i Diakoniplanens nødsbegrep. Gjennom Jesus lærer diakonien sin diakoni. Fordi Jesus først og fremst var å finne blant samfunnets marginaliserte, må også kirken som Jesu legeme være tilstede her som et synlig bevis på Guds nærvær. Jesus identifiserer seg med de sultne, de fremmede, de syke og de som er i fengsel slik det beskrives i liknelsen i Matteus 25. Han ser de menneskene som i verdens øyne ikke er noe, og han gjør dem til noe. De blir synlige og får menneskeverd. Dette er en utfordring for kirken fordi målsettingen med den diakonale tjeneste er at alle mennesker skal ha det de trenger for å leve et menneskeverdig og meningsfylt liv (Kirkerådet 1999:14). Dette innebærer et diakonalt mandat og en spesiell forpliktelse til å tale de svakes og undertryktes sak. Her kan kirken ha ulike roller, men uansett handler det om å våge møtet med den fremmede, stå sammen med dem som lever i en utsatt livssituasjon og 10

11 utøve gjestfrihet ved å åpne rom for tilhørighet og bekreftelse i lokalsamfunnet (Kirkemøtet 2005) Det handler om bibelsk begrunnelse og kristen etikk Forpliktelsen til kirkelig engasjement og handling har bibelsk begrunnelse. Kirkens diakoni er grunnfestet i tanken om Gud som skaper, frelser og nyskaper. Skapelsestanken i vår kristne tro bygger på at Gud har skapt hvert enkelt menneske i sitt bilde. Mennesket har derfor en unik verdi i kraft av å være menneske, et verd som ikke kan krenkes. Et hvert menneske har derfor rett til et liv i verdighet. Når kirken gjennom møter med mennesker opplever at myndighetenes utøvelse av lover og regler fører til at menneskeverd blir krenket, er kirken ut fra Bibelen forpliktet til å sørge for hjelp til den som blir krenket og til å reagere overfor myndighetene. Kirkens engasjement for flyktinger og asylsøkere springer direkte ut av kristen etikk. Mange av bibelens viktigste fortellinger, både i Det gamle og i Det nye testamente, handler om mennesker på flukt. Dette danner en etisk fordring om at kristne må møte fremmede med åpenhet og respekt i egne rekker. FNs menneskerettigheter og internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av gir flyktninger og asylsøkere rettigheter som korresponderer direkte med vesentlige verdier i kristen etikk. Dette argumenterer for at Kirken må forsvare og fremme disse rettighetene. De internasjonale konvensjonene må være basis for norsk asylpolitikk. Politisk arbeid er hovedsakelig et arbeid for kirkens sentrale organer. Sirgrun Møgedal, som var komitéleder for Kirkemøtesaken om asyl- og flyktningpolitikk på kirkemøtet i 2005, har imidlertid uttrykt at kirken ikke kan si dette hvis den ikke samtidig deltar aktivt i integreringsprosessen og skaper gjestfrihet i egen sammenheng. Kirken har derfor et ansvar i sin fulle bredde og på alle nivåer. Det konkrete møtet mellom en lokal menighet og en asylsøker og hans eller hennes situasjon må formidles videre. Det vil også gi kirken større legitimitet i debatten om norsk asylpolitikk Det handler om tilstedeværelse og ansvar i en vanskelig situasjon Jeg har slått fast at kirken ut fra bibelsk begrunnelse og etikk har et ansvar for å være til stede for ureturnerbare. Kirken tar på mange måter ansvar. Den Norske kirke har lenge engasjert seg konkret i forhold til spørsmål som har å gjøre med flyktninger og asylsøkeres situasjon i Norge. Det første mange tenker på da er kanskje kirkeasyl som spesielt på 90-tallet skapte et sterkt engasjement. De både positive og negative erfaringene med kirkeasyl har aktualisert diverse etiske, politiske og praktiske spørsmål som fortsatt kaller på kirkelig engasjement. Når 11

12 nå asylpolitikken strammes til, har biskoper engasjert seg i debatten, Kirkemøtet 2005 hadde en egen sak på flyktning- og asylpolitikk og flere menigheter og enkeltpersoner har engasjert seg i enkeltsaker. Likevel er bildet mer sammensatt. Historien Den norske kirke har med kirkeasyl har tidligere ført til at signaler fra kirken sentralt har blitt tolket som frarådende til at menigheter skal ta imot kirkeasylanter. Selv om kirkemøtet i 2005 gir honnør til personer og menigheter som har engasjert seg, har jeg opplevd at mange kirker fortsatt er skeptiske til i det hele tatt å ha noe kontakt med asylsøkere og spesielt de som har endelig avslag. Hva om de skulle finne på å gå i kirkeasyl? Nå er faktisk ikke kirkeasyl aktuelt for de som faktisk er ureturnerbare. Kirkeasylantene er personer som kan tvangsreturneres, men som benytter seg av myndighetenes respekt for kirkerommet for å unndra seg effektuering av avslaget på asylsøknaden (NOAS 2006). Flere av de ureturnerbare jeg har snakket med etterlyser kirken: Hvor er kirke..? Dette aktualiserer spørsmålet om hva slags rolle kirken bør ha. Praktisk nødlindrer? Profet som avdekker strukturell urettferdighet i samfunnet? Politisk pådriver? Og videre: Hvilke virkemidler kan, bør eller skal kirken ta i bruk? Dette kan fort bli kontroversielle spørsmål da man lett kan risikere å komme på kant med loven og komme til å understøtte kriminelle. Myndighetenes politikk handler dessuten om å få disse personene ut av landet. Men er det kirkens rolle å understøtte offentlig politikk eller å være en kritisk aktør i debatten? Kirken ønsker godt samarbeid med staten. Hva settes høyest godt samarbeidsklima med staten eller kampen for nødlidende menneskers rettigheter? Har staten lov til å definere sitt ansvar så snevert som den gjør? Hvis kirken går inn med praktisk hjelp, blir det bare en sovepute for staten som da slipper å ta ansvar for nødhjelp til denne gruppen? Og bidrar det i tillegg til å legge kjepper i hjulene for myndighetenes politikk slik at færre velger å reise hjem frivillig? Det handler først og fremst om mennesker Når det gjelder ureturnerbare asylsøkere er det mange problemstillinger som kan reises og diskuteres. Men i debattens hete er det viktig å ikke glemme følgende: De ureturnerbare er først og fremst mennesker. Mennesker med et unikt menneskeverd i kraft av at de er skapt av Gud i Guds bilde. Mennesker med sin unike historie. Mennesker som har en fortid der mange har opplevd ting i livet som vi her i Norge ikke kan forestille oss. Mennesker som har vist en utrolig styrke og som har klart kunststykket å komme til Norge for å søke asyl. Mennesker 12

13 som er i en vanskelig situasjon preget av brutte håp, venting og usikkerhet. Mennesker som selv ikke opplever at de blir behandlet som folk. Mennesker som har krav på en fremtid. 1.3 Problemstillingen Jeg har nå slått fast at det er viktig å skrive om de ureturnerbare, med andre ord hvorfor kirken bør ha en rolle. Min problemstilling omhandler derfor ikke det teologiske grunnlaget for hvorfor kirken skal ha en rolle 1. Jeg har delt min tematiske problemstilling kirkens rolle i forhold til ureturnerbare asylsøkere inn i tre: For det første: Hvilken rolle ønsker kirken å ha? Her tar jeg utgangspunkt i saken Kirkemøtet 2005 hadde på asyl- og flyktningpolitikk, i saksdokumentene og ressursdokumentet Når så vi deg fremmed og tok i mot deg som ble utarbeidet som bakgrunnsstoff til denne saken. Jeg regner med at dette til sammen gir et bilde av den rollen som Den norske kirke ønsker å ha i forhold til asyl- og flyktningpolitikk generelt og i forhold til ureturnerbare spesielt. Det andre spørsmålet mitt er: Hvilken rolle har kirken per i dag? Dette vil bygge på den informasjonen jeg har samlet inn i løpet av datainnsamlingsperioden vinteren Her går det både på mine respondenters konkrete møte med kirken og på oppfølging av kirkemøtesaken. Noen egne erfaringer fra menigheter jeg har vært i kontakt med trekkes også inn. Dette vil ikke kunne være noen fullstendig oversikt, men det gir et bilde av situasjonen slik jeg forstår den. Mitt tredje anliggende er: Hvilken rolle bør kirken ha? Utgangspunktet her er hvilke utfordringer mitt innsamlede materiale gir til kirken. Ut fra dette forsøker jeg å være normativ og konstruktiv samtidig som jeg viser til de ureturnerbares ønsker og forventninger i forhold til kirken. Jeg ønsker med denne oppgaven er å løfte fram de ureturnerbares situasjon og peke på behov som jeg håper vår åpne, tjenende folkekirke vil ta tak i. Min tredelte problemstilling kan sammenfattes slik: Hvilken rolle ønsker kirken å ha, hvilken rolle har den, og hvilken rolle bør kirken ha i forhold til ureturnerbare asylsøkere? 1 Her vil jeg henvise jeg til Kirkerådets ressursdokument som gir en god innføring i dette. Se Kirkerådet (2005) 13

14 Denne problemstillingen anga retning for min vei inn i feltet. Hvordan har jeg gått fram for å finne svar på den? 1.4 Gjennomføring/metode Kvalitativ og hermeneutisk metode Det er de ureturnerbare som står i fokus i denne oppgaven. Jeg har derfor i stor grad lagt vekt på å forstå og beskrive situasjonen de ureturnerbare er i slik mine respondenter opplever og oppfatter den. Jeg valgte derfor en kvalitativ forskningsmetode, og fortok 7 dybdeintervjuer med ureturnerbare. Det kan stilles spørsmål ved hvorfor jeg har lagt ensidig ganske vekt på de ureturnerbares synsvinkel. Hvorfor har jeg ikke også intervjuet mottaksansatte og representanter for myndighetene? Er de ureturnerbare i det hele tatt troverdige? Som innvending til dette vil jeg hevde at vektleggingen i de fleste andre sammenhenger legges forholdsvis ensidig på hva andre mener om disse menneskene. De ureturnerbare får ikke en gang anledning til å definere seg selv som asylsøkere eller flyktninger. Jeg syns derfor det var viktig å bruke denne oppgaven til å gi dem en stemme. Et slikt fokus har dessuten en diakonal begrunnelse ved at diakoni blant annet handler om å stå på de undertryktes side og løfte fram det som verden ser på som svakt, det som er undertrykket. Det må tillegges at dette uansett aldri vil kunne gi et representativt bilde. Poenget med metoden jeg har brukt er å få fram vesentlige synspunkter. I denne oppgaven ønsker jeg å løfte fram de ureturnerbares synsvinkel. Spørsmålsstillingen min handler om kirkens rolle i forhold til de ureturnerbare. Ettersom metoden alltid skal være tilpasset spørsmålet, er det viktig å være klar over at det i kirkens rolle ligger både normative og positive spørsmål: Hvilken rolle ønsker kirken å ha? Dette utgjør min normative plattform. Jeg oppfatter og forutsetter at Kirkemøtets vedtak gir uttrykk for den rollen kirken ønsker å ha. Det var derfor viktig å prøve å få et bilde av hva dette vedtaket gikk ut på. Det har jeg gjort ved å lese kirkerådsdokumentene. Hvilken rolle har kirken? Dette spørsmålet er positivt, og jeg har forsøkt å danne meg et svar på hvilken rolle kirken faktisk har gjennom feltarbeid. Bl.a. har det dreid seg om å undersøke hvordan kirkemøtesaken har blitt fulgt opp. Jeg har tatt en del telefoner og selv oppsøkt noen menigheter i Oslo. Det jeg imidlertid har lagt mest vekt på har vært å få et bilde av dem denne saken dreier seg om, nemlig de ureturnerbare. Jeg valgte derfor å foreta noen intervjuer med 14

15 ureturnerbare for å få et inntrykk av deres egen opplevelse av sin situasjon og sin erfaring i møte med lokale menigheter. Var de blitt møtt på sine behov? Det er viktig å presisere at det bildet jeg har dannet meg ikke på noen måte er fullstendig. Det er kun snakk om et blikk inn. Jeg har fått kunnskap om et felt. Det har gitt meg en forståelse som har dannet bakgrunn for en etisk diskusjon der menneskesyn spiller en sentral rolle. Dette kan altså betraktes som en hermeneutisk metode. Ved stadig å veksle mellom sakens kjerne, de ureturnerbare, og den store sammenhengen, helheten, har jeg utvidet min forståelseshorisont. Diskusjonen munner så ut i min problemstillings normative spørsmål: Hvilken rolle bør kirken ha i forhold til de ureturnerbare? Tilrettelegging Det var ganske upløyd mark jeg ga meg i kast med da jeg valgte tema for denne oppgaven. Det har blitt skrevet en del om kirkeasyl 2, og det har også de siste årene blitt forsket noe på ureturnerbare asylsøkere, spesielt i perioden med bortfall av botilbud. Men ingen har noen gang skrevet om kirkens rolle i forhold til ureturnerbare asylsøkere. Jeg visste derfor ikke helt hva det var jeg ville finne ut og hvilken retning oppgaven ville komme til å ta. Jeg var klar over at jeg måtte jobbe induktivt. Jeg utarbeidet et design for oppgaven. Der inngikk bakgrunn for oppgaven: Litt om kirkemøtets vedtak, litt om asylpolitikk, litt om situasjonen for de ureturnerbare og litt om diakoni. Ut fra dette dannet jeg meg en tematisk problemstilling. Fordelen med en slik problemstilling var at den var åpen slik at jeg underveis i prosessen kunne være i dialog med den og ha mulighet til å endre den. For å finne ut hvordan jeg skulle jobbe for å få svar på problemstillingen, måtte jeg operasjonalisere denne, altså bryte den opp i mindre og målbare deler. I utgangspunktet så disse slik ut: 1) I hvilken grad har kirkemøtets vedtak nedfelt seg i teologisk og kirkelig arbeid på overordnet plan. Hvilke arbeidsgrupper er nedsatt og hvilke dokumenter er utarbeidet? 2) Hva gjør lokale menigheter i forhold til ureturnerbare asylsøkere? Hvilket forhold og hvilke holdninger har menighetene til slikt arbeid? 3) Hvilke forventninger har ureturnerbare asylsøkere til kirken/menigheten/det kristne fellesskapet? 2 Se Johansen (2004) og Vetvik & Omland (1997) 15

16 Det videre arbeidet ville altså følge tre hovedspor. Det er viktig at metoden henger nært sammen med spørsmålet. Innenfor hvert av disse områdene foretok jeg derfor valg av metode ut fra hva jeg antok ville gi best svar på spørsmålene mine. Når det gjelder det første punktet tok jeg utgangspunkt i Kirkens hus og Mellomkirkelig råd. Jeg ville skaffe meg oversikt over dokumenter og personer som jobbet med oppfølging av kirkemøtesaken og over hvordan kirken sentralt jobbet med dette i forhold til menighetene. Metoden her gikk altså på telefonsamtaler og møter med personer på Kirkens hus for å danne meg et bilde av feltet på dette området. Det andre punktet var det mest omfattende. Det dreide seg om å få et innblikk i hva som skjedde på kirkens grasrotplan i møte med ureturnerbare. Jeg tenkte først å fordype meg i 1-3 menigheter som driver arbeid i forhold til denne gruppen. Jeg hadde hørt at Grønland menighet hadde prøvd å danne et internasjonalt menighetsfellesskap i samarbeid med Det Norske Misjonsselskap, og jeg ville finne ut mer om det. Kanskje det var ting andre menigheter kunne lære av dette? Jeg ville basere denne delen på intervju med diakon/prest samt foreta noe observasjon. Jeg ville også kontakte Kirkens Bymisjon og KIA for å høre hvordan de jobbet på dette området og hvilke behov de så blant de ureturnerbare. Metoden i det tredje punktet ville bli å foreta dybdeintervjuer med et utvalg ureturnerbare asylsøkere om deres situasjon, deres forventninger til kirken/menigheten og om hvordan de følte seg ivaretatt Gjennomføring Snøballmetoden: I utgangspunktet hadde jeg liten forkunnskap om hvilke aktører mitt felt bestod av. Jeg måtte bare begynne et sted og gjorde derfor bruk av den såkalte snøballmetoden (Jacobsen, 2000). Ved søk på internett på ureturnerbare og ved å lese kirkens ressursdokument fikk jeg noen tråder som jeg kunne begynne å nøste i. Jeg tok kontakt med personer som hadde skrevet artikler jeg leste og fikk litt informasjon. Ofte kunne dessuten de personene jeg snakket med gi meg tips om andre jeg kunne kontakte. Dermed begynte snøballen å rulle og jeg fikk stadig mer kunnskap om feltet. En åpenbar fordel med denne metoden var at jeg fikk hjelp av feltet til stadig å drive meg videre og skaffe meg større oversikt. Jeg kom i kontakt med mennesker som jeg selv ikke ville kommet på å ta kontakt med eller som det uten direkte henvisning fra noen kunne være vanskelig å få tak i. En ulempe med denne metoden kunne imidlertid være at mitt bilde av feltet ville bli skjevt. Ved å snakke med mange fra samme nettverk, kan man gå glipp av andre (Brekke & Søholt 2005:35). Nå vil jeg imidlertid igjen understreke at 16

17 jeg ikke gjør noe som helst krav på å ha fått noe helhetlig bilde av feltet. Denne oppgaven baserer seg på feltarbeidet jeg har foretatt i løpet av litt over en måned vinteren KIA viste seg å bli en veldig god informant og døråpner. Her hadde de direkte kontakt med en god del ureturnerbare, og de hjalp meg med å finne personer jeg kunne intervjue. Jeg fikk også bruke et kontor på KIA når jeg skulle gjennomføre intervjuer. Fire av respondentene mine var personer jeg fikk kontakt med gjennom KIA. Dette var personer som bodde utenfor asylmottak, sammen med venner, kjæreste eller alene. Jeg ønsket imidlertid også å snakke med noen som bodde på asylmottak. Jeg tok derfor kontakt med noen forskjellige mottak i Osloregionen. I disse tilfellene var det mottaksledelsen som plukket ut de personene jeg fikk snakke med. Selv om jeg i min henvendelse til asylmottakene ga uttrykk for at jeg gjerne ville snakke med kvinner, fikk jeg bare snakke med en kvinne totalt. Alle respondentene bodde i eller nært Oslo, men flere hadde tidligere bodd på asylmottak andre steder i landet. Respondentene kom fra 6 ulike land: Irak, Afghanistan, Iran, Etiopia, Sierra Leone og Rwanda. For å skjerme respondentene som gir en del sensitive opplysninger, har jeg valgt å la dem være anonyme. Sitatene angis derfor bare med et nummer. Rekkefølgen er vilkårlig og stemmer bevisst ikke med rekkefølgen landene er presentert i her. I noen tilfelle har jeg byttet ut nummeret med en x fordi det ellers ville være mulig å spore hvem utsagnet stammet fra. I tillegg til mine 7 intervjuer med ureturnerbare, gjennomførte jeg en god del telefonsamtaler med prester i lokale menigheter, med ansatte i Kirken sentralt (Kirkens Hus) og på Oslo Bispedømmekontor i tillegg til personer som var engasjerte i frivillige organisasjoner. Jeg oppsøkte også tre menigheter spesielt og hadde en lengre samtale med presten i disse tre menighetene. Til sammen har jeg hatt samtaler med rundt 50 personer. I tillegg har jeg hatt en del e-post-kontakt med forskjellige personer og organisasjoner, og jeg har deltatt på seks seminarer/møter som også har bidratt til å øke min forståelseshorisont på flyktningfeltet. I forkant av intervjuene med de ureturnerbare, utviklet jeg en intervjuguide. Hensikten med guiden var ikke å ha en rekke spørsmål jeg skulle følge slavisk. En av de viktigste fordelene med kvalitative intervjuer er jo nettopp fleksibiliteten som gir respondentene mulighet til å fortelle om det som oppleves viktig for dem. En intervjuguide med noen tema 17

18 som jeg ville innom var likevel greit å ha slik at det ble en viss form for struktur rundt intervjusituasjonen 3. Intervjusituasjonen Som nevnt foregikk fire av intervjuene mine på KIA. Ved de første to intervjuene her og ved de tre intervjuene jeg hadde på asylmottak, satt vi i et åpent rom der andre fra tid til annen også oppholdt seg. Det var ikke ideelt fordi det førte med seg en del forstyrrelser; andre personer som snakket høyt, gikk forbi eller satt og surfet på internett i bakgrunnen. Det virket imidlertid ikke som respondentene mine lot seg affisere noe særlig av dette. Det var kanskje jeg som tenke mest på at det var andre personer i nærheten. Til de siste to intervjuene på KIA fikk jeg låne et eget kontor slik at vi kunne prate uforstyrret. Intervjuene varierte fra 15 minutter til en time. De fleste lå på rundt en halv time. Det hadde sikkert noe med hvordan jeg stilte spørsmål å gjøre; jeg merket at jeg ble mer trenet etter hvert og da også kunne stille bedre oppfølgingsspørsmål. I tillegg var det forskjell på respondentene: Noen hadde mye på hjertet og pratet mye om hvert tema, andre ga korte og lite utdypende svar selv om jeg prøvde å stille oppfølgingsspørsmål. Innledningsvis forklarte jeg respondentene litt om hvem jeg var og hva som var tema for oppgaven min. I de fem siste intervjuene ba jeg også om lov til å ta opp samtalen på minidisk. Jeg understreket at grunnen til dette var at jeg ønsket å få fram det de ønsket å si. Samtidig ville jeg da slippe å notere så mye og kunne konsentrere meg om å lytte. Jeg lovet også at det kun var jeg som skulle høre på opptakene, og at jeg ville slette opptakene når jeg var ferdig med oppgaven. Alle respondentene ga uttrykk for at dette var greit. Ved at jeg benyttet meg av minidisk fikk jeg ordrett med meg hva respondentene sa, og jeg følte dermed at viktig informasjon ikke gikk tapt. I tillegg kunne jeg, da jeg hørte igjennom opptakene, få med meg noe av stemningen i samtalen: Jeg noterte meg sukk, latter og pauser i løpet av intervjuet. Ankepunktene ved å gjøre lydopptak er imidlertid at det kan virke skremmende, og situasjonen kan virke som et avhør for respondenten. Kanskje noen respondenter holdt tilbake 3 Intervjuguiden følger som vedlegg til denne oppgaven 18

19 informasjon på grunn av at det ble tatt opp? Selv om jeg i hvert enkelt tilfelle fikk samtykke til å bruke minidisc, kan det kanskje for noen ha vært vanskelig å si nei Metodiske utfordringer Kan du hjelpe meg? For eksempel prate med UDI og sånn? Du kan ikke hjelpe meg..! (Begge ler litt) Jo, men jeg vet..! Ja, men jeg skal skrive om det, og da kanskje de kan.. forandre..? Jo, men når de bestemmer for eksempel.. ikke jeg, ikke du, ikke advokaten, ikke politi.. bare UDI bestemmer sjøl. Bare vente. Vi må vente.. og så.. Jeg er veldig glad i Norge. Veldig, veldig glad i Norge. (Sukker) Men beklager, vi har ikke sjans. Respondent 1 Møte med lidelse Som sitatet ovenfor viser til spurte en av respondentene meg gjentatte ganger i løpet av intervjuet om jeg kunne hjelpe ham. Det var som om han strevde med å holde hode over vannet og lette desperat etter håp han kunne holde fast i slik at han kunne unngå å synke ned i et motløshetens hav. I slike tilfeller måtte jeg imidlertid holde fast på at jeg ikke kunne gjøre noe annet enn å skrive om deres situasjon. Det opplevde jeg som et dilemma. Jeg skulle jo nettopp skrive om hvor viktig det var at kirkens medlemmer viste disse menneskene nestekjærlighet i praksis, og i møte med mine respondenter ansikt til ansikt så jeg klart viktigheten av dette. At jeg da selv bare skulle produsere enda mer papir føltes da galt, men jeg kunne ikke engasjere meg ytterligere i forhold til dem hvis jeg skulle komme i mål med oppgaven. Å bryte igjennom en forventethet Jeg støtte også på et dilemma i forhold til hvor mye informasjon jeg skulle gi respondentene mine. På den ene siden opplevde jeg at det etisk sett var viktig å gi respondentene god informasjon om hvem jeg var, hva oppgaven min gikk ut på og på hvilken måte jeg ville bruke intervjumaterialet. På den andre siden risikerte jeg da å legge føringer for hva de fortalte meg. Etter en overveining kom jeg til at det etiske argumentet veide såpass sterkt at jeg ønsket å gi dem tilstrekkelig informasjon: Jeg valgte å fortelle dem mitt navn, hvor jeg studerte, at jeg skrev masteroppgave i diakoni, og at tema for oppgaven var kirkens rolle i forhold til ureturnerbare asylsøkere. Dersom de virket uforstående til hva diakoni var, sa jeg at diakoni var kirkens sosiale arbeid. I hvilken grad lyktes jeg så med å nå fram til respondentene slik at de svarte ærlig? Det var nok noe ulikt. For det første hadde respondentene vært lenge i asylsystemet, og flere 19

20 var nok vant til at når en norsk person intervjuet dem, var det visse svar som var riktigere eller mer fordelaktig å gi enn andre. Bare ved å fortelle at tema for oppgaven var kirkens rolle i forhold til ureturnerbare asylsøkere, kan jeg også ha beredt grunnen for at respondentene skulle ta på seg en offerrolle. Det kunne dermed hende at de ga meg svar ut fra det de antok at jeg ville høre, snarere enn at de svarte helt ærlig. Jeg opplevde blant annet at noen var veldig positive i forhold til nordmenn og kristne. Kanskje fordi jeg var både norsk og kristen? En uttrykte også at han ikke ville ha noe med utlendinger å gjøre og at muslimer ikke var bra personer. (Han var selv muslim). I tillegg opplevde jeg at noen viste utrolig mye takknemlighet til meg. Det var lett å bli smigret, men kanskje var dette et uttrykk for håp om at jeg kunne hjelpe dem videre? I tillegg til at respondentene kanskje sa det de trodde jeg ville høre kan tendensen ha blitt forsterket ved at jeg hørte det jeg ville høre. Jeg hadde nok i en viss grad forventninger til at de skulle gå inn i en offerrolle. Det er imidlertid ikke mulig å gå inn i en situasjon helt åpen og uten forventninger. Det viktige var at jeg var bevisst på de forventningene jeg hadde, slik at jeg i større grad kunne vurdere svarene jeg fikk med et mer kritisk blikk. Noen ganger hadde jeg nok likevel tilbøyelighet til å formulere spørsmål på en ledende måte. Av og til var dette vanskelig å unngå ettersom jeg ønsket informasjon om for eksempel deres møte med kirken og om troen hadde noen betydning for dem. Etter å ha hatt noen intervjuer ble jeg imidlertid mer øvet i å stille spørsmål på en mer åpen måte slik at jeg i større grad unngikk å lede. Den uklare definisjonen av ureturnerbar Et annet spørsmål var definisjonen av ureturnerbar. Jeg ønsket i utgangspunktet å intervjue personer som også av myndighetene ble sett på som ureturnerbare i den betydning at det ikke fantes noen returavtale med landet. Dette viste seg imidlertid å være vanskelig, ikke minst fordi det nå er svært få personer igjen som myndighetene regner til denne kategorien. Jeg la meg derfor på NOAS definisjon, at ureturnerbare er de som ikke kan tvangsutsendes. Ettersom det er skiftende hvilke land dette gjelder, og ettersom jeg ikke plukket ut mine respondenter selv, er det ikke sikkert alle mine respondenter var innenfor denne kategorien heller. Alle sammen hadde imidlertid fått endelig avslag på sin søknad om asyl og var ureturnerbare i ordets videste betydning som Brekke & Søholt viser til, asylsøkernes egen definisjon: Jeg kan ikke dra tilbake, jeg er ureturnerbar (Brekke & Søholt 2005:29). I utgangspunktet syns jeg dette var litt vanskelig å akseptere, og jeg var usikker på om jeg kunne bruke alt intervjumaterialet mitt. På den annen side: Siden menneskeverdet er sentralt i 20

21 denne oppgaven, har det også betydning at jeg lar disse menneskene få lov til å definere seg selv, noe de ikke har muligheten til i de fleste andre sammenhenger. Derfor har jeg valgt å bruke hele materialet. Språkbarrierer De fleste av mine respondenter hadde såpass gode norskkunnskaper at vi snakket norsk under intervjuene. Ett intervju foregikk på engelsk og ett annet ved hjelp av tolk til norsk. Engelsk ble i tillegg brukt som hjelpespråk noen steder i de andre intervjuene. Det kunne være frustrerende at jeg ikke alltid forstod hva respondenten forsøkte å uttrykke, særlig syns jeg dette var litt pinlig hvis jeg allerede hadde forsøkte å spørre på nytt, men likevel ikke forstod dem. Likevel tror jeg språkbarrierene i noen tilfeller var mer frustrerende for respondentene selv. Flere skammet seg over at de hadde vært så lenge i Norge uten å kunne bedre norsk. De ville så gjerne lære, men de fikk ikke lov. Det var imidlertid også tilfeller der jeg stilte spørsmål hvor jeg fikk svar som ikke var i samsvar med det spørsmålet jeg hadde stilt. Jeg prøvde da å stille spørsmålet på en annen måte ved bruk av andre ord. Hvordan fremstille de ureturnerbare? Samtidig som jeg så at de ureturnerbare var svært sårbare der de befant seg i en presset livssituasjon, var det viktig å anerkjenne dem som mennesker og fremheve deres fenomenale styrke og mestringsevner. Ville det være nødvendig å blottstille dem i deres sårbarhet for at de skulle få sine rettigheter..? Eller ville det være mulig å skrive oppgaven slik at den samtidig bygget opp de ureturnerbare og bidro til at de kunne få håp og tro på seg selv. Det har vært en utfordring å prøve å finne en god balanse mellom styrke og sårbarhet. I denne sammenheng var det viktig å være klar over den makten som ligger i språk og formuleringer. Kildekritikk Til slutt kan det også være grunn til å ta med en bemerkning med hensyn til kilder. I forbindelse med oppgaveskrivingen har jeg som nevnt snakket med omkring 50 personer i forskjellige kirkelige og andre frivillige organisasjoner og foreninger som drev sosialt arbeid og/eller advocacy-arbeid. Mange av dem jeg snakket med var sterkt engasjerte personer. Jeg har med andre ord fått erfare at dette er et felt med mye følelser og sterke meninger involvert. Samtidig som jeg synes at dette har vært flott, har jeg prøvd å være litt kritisk i møte med meningene som er blitt fremsatt. Likevel har jeg nok ikke unngått å bli noe farget av feltet. 21

22 Nå er dette en diakonal oppgave, og jeg har derfor tatt et bevisst standpunkt på de ureturnerbares side. En utfordring da er å fremstille motparten, i dette tilfelle norske myndigheter, på en saklig måte. I noen tilfeller innrømmer jeg at dette har vært vanskelig. Jeg vil derfor uttrykke at jeg har forståelse for at dette er et kontroversielt og vanskelig område for politikerne. Likevel mener jeg det fins et handlingsrom i asylpolitikken som myndighetene har moralsk ansvar for å benytte seg av. Ettersom de ureturnerbares stemme sjelden blir hørt, har det vært viktig for meg å fremheve deres synsvinkel i denne oppgaven Begrepsdefinisjoner Det kan være hensiktsmessig å gi noen forklaringer på hva jeg legger i ord og begreper som står sentralt i denne oppgaven: Kirken: I denne oppgaven mener jeg hovedsakelig Den norske kirke. Jeg bruker betegnelsen kirken sentralt som samlebetegnelse på Kirkemøtet og de sentralkirkelige råd (Kirkerådet, Mellomkirkelig råd og Samisk kirkeråd) og KISP (Komiteen for Internasjonale Spørsmål). Med kirken lokalt mener jeg Den norske kirkes enkelte menigheter på grasrotplan. Myndighetene: I denne oppgaven brukes dette begrepet som en fellesbetegnelse på politiske og forvaltningsmessige organer på asylfeltet. Hovedsakelig gjelder dette: Arbeids- og inkluderingsdepartementet og det tidligere Kommunaldepartementet overordnet politisk organ Utlendingsdirektoratet (UDI) som fatter vedtak i asylsaker Utlendingsnemnda (UNE) som fatter vedtak i klagesaker på asylfeltet Ulovlig innvandrere eller personer uten lovlig opphold : Fellesbetegnelser på: 1) Personer som har tatt seg ulovlig inn i landet og aldri gitt seg til kjenne for myndighetene. 2) Personer som ufrivillig har blitt ført inn som offer for menneskehandel 3) Personer som har kommet lovlig som arbeidstakere eller på turistvisum og som ikke har reist ut når den tidsbegrensede tillatelsen har opphørt. 4) Personer som har fått endelig avslag på sin søknad om asyl, og som ikke har reist ut frivillig eller blitt transportert ut av myndighetene. (Nordby 2005) Ureturnerbare : Dette utgjør et mindre antall innenfor den siste gruppen som er nevnt ovenfor. Etter norske myndigheters definisjon omfatter betegnelsen ureturnerbar bare de som 22

23 på alle måter har samarbeidet med norske myndigheter om retur, men hvor dette allikevel ikke har latt seg gjennomføre (Brekke & Søholt 2005). I følge Stein Lillevolden er dette nå bare tilfelle for et par cubanere og et par statsløse palestinere. Myndighetene har for øvrig gått mer over til betegnelsen vanskelig returnerbare (Bang ). Norsk Organisasjon For Asylsøkere (NOAS) mener det er riktig å holde på betegnelsen ureturnerbare, og de definerer dette som: Personer som har fått endelig avslag på sin asylsøknad, men som ikke kan returneres med tvang. Jeg har i hovedsak valgt å bygge på NOAS definisjon. En asylsøker selv kan ofte ha en enda videre definisjon: Jeg kan ikke reise hjem, altså er jeg ureturnerbar! (Brekke & Søholt 2005:18). Deres egen opplevelse er altså at de er ureturnerbare selv om de ikke er det i juridisk forstand. Dette kan komme av risikovurderinger knyttet til hjemreise. Hvem skal ha retten til å definere? Dette blir tema senere i oppgaven. 1.5 Oppsummering og oppgavens videre organisering I denne første delen av oppgaven har jeg presentert tema og gjort rede for hvorfor det er viktig å skrive om kirkens rolle i forhold til ureturnerbare asylsøkere. Med utgangspunkt i dette har jeg beskrevet min tredelte problemstilling som hvilken rolle kirken ønsker å ha, hvilken rolle kirken har og hvilken rolle kirken bør ha i møte med de ureturnerbare. Problemstillingen pekte ut retningen for min tilnærming til feltet, og jeg har gjort rede for metoden jeg har brukt for å finne svar på den. Den neste hoveddelen av oppgaven omhandler de ureturnerbare. Menneskets sårbarhet og avhengighet av fellesskapet er mitt grunnlag og fokus i den påfølgende beskrivelsen og drøftingen av de ureturnerbares situasjon. Jeg begynner med et kapittel som gir innblikk i min drøftingstematikk: Kapittel 2 tar altså utgangspunkt i den norske filosofen Arne Johan Vetlesens teori om at det er avhengighet, sårbarhet og dødelighet som er grunnvilkårene ved vår tilværelse som mennesker (Vetlesen 2001:29). Vi blir til gjennom fellesskap med andre og all vår kontakt med andre er avhengig av tillit. Fellesskapet er derfor livsgrunnlag for mennesket I kapittel 3 vil vi se på hvordan de ureturnerbare opplever sin hverdag. Har de fellesskap? Har de den grunnleggende tilliten mennesket trenger for å kunne møte neste dag med en viss form for forutsigbarhet? Har de fremtid og håp? De ureturnerbare representerer en etisk fordring til fellesskapet, men vil fellesskapet se denne fordringen? 23