Hebreerbrevet utarbeidet av Johan O. Smith

Transkript

1 1. kapittel V. 1. «Efterat Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen». Jesus sier: «Jeg vil ikke efterlate eder farløse. Jeg kommer til eder». Joh. 14, 18. Han kommer til oss ved Sannhetens Ånd. «Talsmannen, den Hellig-Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære eder alle ting, og minne eder om alle ting som jeg har sagt eder». Fordum talte Gud på mange måter ved tegn og undere, men nu taler han kun gjennem Sannhetens Ånd, som tar det han hører av Sønnen og meddeler oss. V. 2. «Som han har satt til arving over alle ting, ved hvem han og har gjort verden». Når en så mektig arving taler, da skulde det vel lønne sig å høre efter. For meningen er at du og jeg skal bli medarvinger. Og det blir vi ikke uten å høre efter ham som taler fra himlen. Gud har gjort verden ved sin Sønn. Det er da klart at han ikke senere overlater den til nogen annen. V. 3. «Han som er avglansen av hans herlighet og avbilledet av hans vesen og bærer alle ting ved sin krafts ord». Alt blir oppholdt ved ham, likesom alt er skapt til ham. Den som har sett Sønnen og den måte å være på som han var, han har også sett Faderen. De to er uadskillelig ett. Blir vi da ett med Faderen og Sønnen, så får vi også avglansen av hans herlighet og blir dannet til avbilledet av hans vesen. For lider vi med ham, da skal vi også herliggjøres med ham. Her er håp og fremtid. Efterat han nu har gjort renselse for våre synder, har han satt sig ved Majestetens høyre hånd i det høye. Det er oppstandelseskraften som har ført ham dit opp. At han har satt sig ved Majestetens høyre hånd, vil si at Gud bruker ham som Talsmann for å fremføre sin vilje til menneskene gjennem den Hellig-Ånd. Gud taler til oss ved Sønnen, som griper inn i alle livets forhold. Han overbeviser verden om synd, rettferdighet og om dom. Når samvittigheten blir urolig, da er det Sønnen som taler, da er det ting å rette på. V. 4. «Og er blitt større enn englene som han har arvet et herligere navn fremfor dem». Jesu navn er kjent ut over hele jorden. Ikke så med englene. I Jesu navn kan en fattig synder få tilgivelse. Ikke så med englene. I Jesu navn kan en tilgitt synder få seier over synden og vokse opp til ham som er hodet for menigheten. «Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menigheten». En slik sjel kan seire over synden. Det ser vi av Åndens tale til de syv menigheter i Lilleasia. V. 5. «For til hvem av englene har han noen tid sagt: Jeg vil være ham en far, og han skal være mig en sønn?» Englene har aldri hatt kjød og blod som oss mennesker, men det har Sønnen. Det var i kjød og blod at Jesus blev fristet. Det var der han oppgav sin vilje for å gjøre sin Faders vilje. Joh. 5, 19. 5, 30. 6, 38. 7, 18. Hvem av englene blev åpenbaret i kjød? Ingen. Det er i kjødet motstanden mot 1 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

2 Guds vilje ligger. Det var derfor Gud måtte sende sin Sønn i kjød for å overvinne denne vilje egenviljen. Guds vilje blev åpenbart mennesket ved loven, men det var umulig for loven å få gjennemført Guds vilje p. gr. av kjødets skrøpelighet. Men nu er det mulig, da Gud har sendt sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og har fordømt synden i kjødet. Rom. 8, 3. Dette gir kraft til oss, så lovens krav kan bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer efter kjødet, men efter Ånden. Begynn å vandre i Ånden stikk imot ditt eget kjød, da vil du fryde deg over, at Jesus Kristus blev åpenbart i kjød og fordømte synden i kjødet. Det blir en langt større frelse enn dette om «å synde og få nåde (tilgivelse)». Seiren skal vinnes i tankelivet, før det blir syndig gjerning. Hvem av englene har vel utført et så veldig verk? Og til hvem av englene har han vel sagt: «Du er min sønn». Sønnen utfører Guds vilje i kjød inntil blodet, ja korsets død. Ingen av englene er blitt prøvet på denne måte. V. 6. «Men når han atter fører den førstefødte inn i verden, sier han: Og alle Guds engler skal tilbede ham». Her kommer forskjellen tydelig frem. Her får vi se verdien av å ha vært åpenbart i kjød. Alle Guds engler, som aldri har vært i kjød, skal tilbede ham. Og du som fornekter Kristus åpenbart i kjød, hva vil du si på den dag? Din uvitenhet i denne sak skal ikke hjelpe deg. Kanskje alle Guds englers tilbedende forhold til Sønnen på den dag vil få overbevist deg om din store feiltagelse og vantro. V. 7. «Og om englene sier han: Han som gjør sine engler til vinder og sine tjenere til ildslue». Gud bruker sine engler til ytre tjeneste, enten som forsvar mot ytre vanskeligheter eller til straff over ugudelighet. Men til indre tjeneste bruker Gud Sønnen, da englene ikke er kjent på den nye og levende vei gjennem forhenget, hans kjød. Derfor begjærer de å få et blikk inn i denne Guds uransakelige visdom. 1. Peter 1, 12. V. 8. «Men om Sønnen: Din trone, Gud, står i all evighet, og rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav». Sønnen er nådd frem til troneverdighet, han er ett med Faderen og vil i all evighet komme til å føre rettvishets kongestav. Hvorfor? Fordi han i kjød og blod var lydig inntil døden, ja korsets død, fordi han ofret sig selv i kraft av en evig ånd. Og fordi han led døden efter kjødet, så har Gud gjort ham levende efter ånden. Ingen makt og intet velde kan stå sig for hans rettvishets kongestav. Den rekker inn i døden efter kjødet og opp til Majestetens trone efter ånden. V. 9. «Du elsket rettferd og hatet urett; derfor har, Gud, din Gud salvet deg med gledens olje fremfor dine medbrødre». Det merkelige er at han som elsket rettferd og hatet urett, alltid skulle kollidere med de skriftlærde og fariseerne, som jo var den tids øverste religiøse ledere og som satt på Mose stol. Var det da slik, at disse religiøse mennesker var stikk motsatt Mesteren, så de elsket urett og hatet rettferd? Jesus taler aldri så hårdt til folket som til presteskapet. Gang på gang sier han: 2 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

3 «Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I blinde veiledere, I som renser beger og fat utvendig, men innvendig er de fulle av rov og griskhet. I som ligner de kalkede graver, som utvendig er fagre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all urenhet». Matt. 23. Lukas 11. Sålenge et menneske befinner sig i mørke, da er også vår tids presteskap bra nok; men så snart man går fra mørket over til hans underfulle lys, da våkner hatet i fariseerne og de skriftlærde. De får ved det åndelige presteskap en forståelse av at deres presteskap kun er menneskelig. Avind og hat stiger opp fra kjødets grobunn, det samme hat og den samme avind som korsfestet herlighetens herre, og som senere forfulgte alle hellige, like ned til Hans Nielsen Hauge, og som fremdeles gir sig utslag mot hans hellige. Det er disse folk som i alle dager bærer kunnskapens nøkler, som selv ikke går inn i himlenes rike, og som hindrer dem å gå inn som vil gå inn. Denne store hindring gikk Jesus til kamp imot, og det endte med at de slo ham ihjel. De fikk den verdslige myndighet på sin side, og så fikk de satt sin vilje igjennem. Nu i våre dager sitter deres åndsfrender (skjøken) så løst i salen på det røde dyr og er så nær ved å bli vippet av, så de tør ikke forsøke sig mot Guds hellige. Men lysten er der. Dog, tiden er snart inne da det røde dyr som hater skjøken, skal gjøre henne øde og naken, hennes kjøtt skal de ete, og henne selv skal de brenne opp med ild. For Gud gav dem i hjertet å fullføre en og samme tanke. Åp. 17, 16 og 17. Da blir der glede i himmelen. Åp. 19. Det er denne barrikade som Guds rikes tjenere alltid har hatt å kjempe imot, når de under sin ferd har elsket rettferd og hatet urett. Derfor, lyd røsten fra himmelen som sier: «Gå ut fra henne, mitt folk, forat I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få noget av hennes plager!» Åp. 18, 4. Ved å elske rettferd og hate urett blir noget spaltet i vårt liv, så Guds lys og visdom trenger inn. Jesus holdt på med dette hele livet igjennem. Det virket på ham som et åndens sverd som kløvet og delte og trengte igjennem, inntil det kløvet sjel og ånd, ledemot og marg, og det dømte hjertets tanker og råd. Hebr. 4, 12. Dette bragte Guds velbehag over ham, og dette velbehag var for Jesus gledens olje. Og på den måte gikk Menneskesønnen inn til hvilen i en dypere grad enn noen av hans medbrødre, og gledens olje fulgte med. V. 10, 11 og 12. «Du Herre, grunnfestet i begynnelsen jorden, og himlene er dine henders verk; de skal forgå, men du blir, og de skal alle eldes som et kledebon, og som en kåpe skal du rulle dem sammen, og de skal omskiftes. Men du er den samme, og dine år skal ikke få ende.» Da Guds skaperverk var fullendt, så Gud på alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt. 1. Mos. 1, 31. Men så kom slangen og forførte menneskene. Og Gud sa til Adam: «Fordi du lød din hustru og åt av det tre som jeg forbød deg a ete av, så skal jorden være forbannet for din skyld». 1. Mos. 3, COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

4 Jorden var fra begynnelsen av grunnfestet i Guds rettferdighet. Alt var såre godt. Men ved syndefallet kom forbannelsen over jorden. Himlene er hans henders verk, men Satans, den gamle slange, og hans engler falt og blev styrtet ned fra himmelen. Dette er grunnen til at Gud må skape en ny himmel og en ny jord hvor rettferdighet bor. Den gamle himmel og jord skal eldes og forgå. De skal sammenrulles som en kåpe. Peter sier i sitt annet brev, 3. kapittel: «Men de himler som nu er, og jorden er ved det samme ord spart til ilden, idet de oppholdes inntil den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt. Men Herrens dag skal komme som en tyv, og da skal himlene forgå med stort brak, og himmellegemene skal komme i brann og oppløses, og jorden og tingene på den skal oppbrennes.» Men Jesus Kristus er den samme. Han stod sin ildprøve i sitt kjøds dager, så Guds ild kan ikke fortære ham. Han blir til evig tid. Jesus sier: «Ild er jeg kommet for å kaste på jorden». De som følger ham, får også sin ildprøve. De får evig liv. De løses fra jorden og menneskene ved denne ild. Åp. 14, 3 og 4. V. 13. «Men til hvem av englene har han noen tid sagt: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til en skammel for dine føtter?» Det ser ut som om verden styrer sig selv uten Gud. Man stemmer og velger og preker politikk som om «vi alene vite». Dog, Gud står bakom og driver nasjonene hen for Kristi føtter. Det vil man få se den dag Gud gir Gog et gravsted i Israels land. Les Esekiel 38. og 39. kapittel. Da skal Gud samle nasjonene på Israels fjell, og der skal han gå irette med dem med ild og svovel og med et stort jordskjelv, og fjellene skal ramle og bergveggene styrte ned. Og den enes sverd skal vendes mot den annen. Og Gud vil åpenbare sin storhet og sin hellighet og gi sig tilkjenne for mange folks øyne. Og de skal kjenne at han er Herren. I Åp. 19 står om samme sak: «Dyret (folkeslagene) blev grepet og sammen med det den falske profet, han som for dets øyne hadde gjort de tegn hvormed han hadde forført dem som tok dyrets merke og tilbad dets billede. Disse to blev kastet levende i ildsjøen som brenner med svovel. Og de andre blev drept med hans sverd som satt på hesten, det sverd som gikk ut av hans munn. Og alle fuglene blev mettet av deres kjøtt.» «Alle som bor på jorden, skal tilbede dyret, hver den som ikke, fra verdens grunnvold blev lagt, har fått sitt navn skrevet i livsens bok hos Lammet, som er slaktet.» Åp. 13, 8. Gud vil samle alle hedningefolkene til krig mot Jerusalem. På den måte oppfyller han sitt ord: «Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt alle dine fiender til skammel for dine føtter». På den dag skal Kristus sette sine føtter på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst, og Oljeberget skal revne tvert over mot øst og vest, så der blir en stor dal, idet den ene halvdel av 4 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

5 fjellet viker mot nord, og den andre halvdel mot syd. Dette er Herrens sverd som kløver og deler utad. «Da skal Herren min Gud komme, og alle hellige med deg, min Gud. På den dag skal lyset bli borte; de herlige himmellys skal formørkes. Men mot aftenstid, da skal det bli lys. Da skal Herren bli konge over hele landet; på den dag skal Herren være én, og hans navn ett.» Sak. 14. V. 14. «Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse». Da Jakob velsignet Josefs sønner, sier han: «Den engel som forløste mig fra alt ondt, han velsigne guttene». 1. Mos. 48, 16. Israel ropte til Herren, og han hørte deres bønn og sendte en engel som førte dem ut av Egypten. 4. Mos. 20, 16. «Og samme natt skjedde det at Herrens engel gikk ut og slo hundre og fem og åtti tusen mann i assyrernes leir; og da folket stod opp om morgenen, fikk de se dem alle ligge der som døde kropper». 2. Kong. 19, 35. «Herrens engel leirer sig rundt omkring dem som frykter ham, og han utfrir dem». Sal. 34, 8. Vi får av dette en forståelse av englenes tjeneste for deres skyld som skal arve frelse. 2. kapittel V. 1. «Derfor må vi så meget mere gi akt på det vi har hørt, forat vi ikke skal drive bort derfra». Et fartøy driver når kuling og storm setter inn og ankret ikke har ordentlig bunnhold. Guds ord er som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget, hvor Jesus gikk inn for oss som forløper. Hebr. 6, 19 og 20. Det går an å drive bort fra det vi har hørt, men det er alltid skjebnesvangert. Adam var den første som drev bort fra det han hadde hørt, og følgen blev fryktelig, hele jorden kom inn under forbannelsen. Saul drev bort fra Herrens ord. Han fikk påbud om å slå Amalek og alt hva hans var. Han skulle drepe både mann og kvinne, både barn og diebarn, både okse og får, både kamel og asen. 1. Sam. 15, 3. Men Saul sparte Amalekittenes konge og det beste og det nestbeste av småfeet og storfeet og lammene alt som så godt ut, men alt det fe som var ringe og usselt, det slo han med bann. Amalek hadde lagt sig iveien for Israel, da han drog opp fra Egypten, derfor skulle Saul straffe ham, men han drev bort fra Herrens ord. 5 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

6 Det gjelder i aller høyeste grad for en ordets forkynner å være tro mot Herrens ord, så han ikke gjør som Saul, som slo det ringe og usle, men sparte det som hadde anseelse og tok sig godt ut. Samuel hadde fått ord fra Herren om Saul, og det lød så: «Fordi du har forkastet Herrens ord, har han forkastet deg, så du ikke skal være konge». Det Gud taler, er evig lov og evig frelse. Å drive bort fra hans ord er å drive inn i armene på Satan. Det blir dom og fortapelse; for Gud krever lydighet. V. 2, 3 og 4. «For dersom det ord som var talt ved engler, stod fast, og hver overtredelse og ulydighet fikk sin fortjente lønn, hvorledes skal da vi unnfly om vi ikke akter så stor en frelse? den som først blev forkynt ved Herren og derefter stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham, idet Gud vidnet med, både ved tegn og under og mangehånde kraftige gjerninger og utdeling av den Hellige Ånd efter sin vilje.» Herren og 2 engler åpenbarte sig for Abraham og sa: «Jeg vil komme igjen til deg neste år, og da skal Sara, din hustru, ha en sønn». «Og Herren så til Sara som han hadde sagt, og Herren gjorde med Sara som han hadde lovet. Sara blev fruktsommelig og fødte Abraham en sønn i hans alderdom på den fastsatte tid som Gud hadde talt til ham om.» 1. Mos. 21, 1 og 2. Enda Sara som var høyt oppe i årene, gjorde Gud dette under. Det han hadde talt ved Herren og englene, stod fast. Likeså stod det fast hva Gud talte om Sodoma og Gomorra. Gud lot det regne svovel og ild fra Herren, fra himmelen ned over Sodoma og Gomorra. 1. Mos. 19, 24. Således vil også alle Jesu ord stå fast, og vi vil ikke kunne unnfly, om vi forakter denne store frelse. V. 5 og 6. «For det var ikke under engler han la den kommende verden, som vi taler om. Men en har på et sted vidnet så: Hva er et menneske, at du kommer ham ihu, eller et menneskes sønn, at du akter på ham?» David sier i 8. salme: «Når jeg ser din himmel, dine fingrers gjerning, månen og stjernene, som du har gjort, hva er da et menneske at du kommer ham ihu, og et menneskebarn, at du ser til ham! Og du gjorde ham lite ringere enn Gud, og med ære og herlighet kronte du ham. Du gjorde ham til hersker over dine henders gjerninger, alt la du under hans føtter, får og okser, alle tilsammen, ja også markens dyr, himmelens fugler og havets fisker, alt som ferdes på havenes stier. Herre, vår Herre, hvor herlig ditt navn er over all jorden!» Alt blir lagt under Menneskesønnen. Og lider vi med ham, da skal også vi herliggjøres med ham; for vi er jo lemmer på hans legeme ikke bare på hans jordiske legeme i lidelser, men også på hans herlighets legeme, hvis vi er trofaste og holder ut. Kol. 1, 22 og 23. Den tilkommende verden blir ikke lagt under engler. «Men når han atter fører den førstefødte inn i verden, sier han: Og alle Guds engler skal tilbede ham.» Hebr. 1, 6. 6 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

7 V. 7, 8 og 9. «Du gjorde ham lite ringere enn englene; med herlighet og ære kronte du ham, og satte ham over dine henders gjerninger. Alle ting la du under hans føtter. For idet han underla ham alle ting, unntok han intet som ikke er ham underlagt; men nu ser vi ennu ikke at alle ting er ham underlagt. Men den som var gjort lite ringere enn englene, Jesus, ham ser vi, fordi han led døden, kronet med herlighet og ære, forat han ved Guds nåde skulle smake døden for alle.» Det var fordi Jesus led døden for alle, at han blev høyt opphøyet over alle. Og hva tilveiebragte han: Guds vilje gjennemført i kjød og blod. Liv og uforkrenkelighet. Seier over synd, død og all Satans makt, oppstandelseskraft og opphøyelse over all makt og myndighet og ethvert navn som nevnes både i denne verden og den tilkommende. Kol. 1, Fil. 2, Ef. 1, Og Gud satte ham over alt dette til hode for menigheten. V. 10. «For det sømmet sig for ham for hvis skyld alle ting er til, og ved hvem alle ting er til, da han førte mange barn til herlighet, gjennem lidelser å fullende deres frelses høvding». Gud så at noget mindre kunde ikke gjøre det. Skulle mange barn føres til herlighet gjennem og ved lidelser, da måtte også førstemann av mange brødre, vår frelses høvding, føres samme vei. Alle ting er jo skapt ved ham og til ham, derfor måtte han også gå dypest av alle inn i lidelsene for derved å krones som herlighetens herre. Han overgår jo all erkjennelse. Det sømmet sig for Gud å gjøre det på denne måte, eftersom han for vår skyld hadde gitt avkall på sin himmelske herlighet. Vers 11. «For både den som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av én; derfor skammer han sig ikke ved å kalle dem brødre». Gud har lagt det hele lavt an, forat vi skulle være istand til å gripe det evige liv. Sin egen Sønn, Jesus Kristus, har han gitt oss som en broder blant brødre, og han har gjort ham til en annen Adam, til en levendegjørende Ånd. Vi er alle av en og samme Fader, hvis kjærlighet gjennemtrenger oss alle og drager alle til sig. Jesus kunngjorde Faderen for sine disipler, og det samme gjør han nu som Mellemmann. Vi står på forskjellige trin, derfor er Mellemmannen ikke bare for én; men Gud er én. Han når oss alle gjennem Mel-lemmannen. Han har forbindelse med oss alle ved Sønnen. V «Eftersom da barnene har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri, forat han ved døden kunde gjøre den til intet som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem som av frykt for døden var i trældom all sin livstid.» Dersom Jesus ikke hadde fått del i kjød og blod, hadde han ikke kunnet hjelpe oss som har del i det. Men nu fikk han del i kjød og blod, og ved døden fikk han knust Satans, som hadde sin makt i kjødet efter syndefallet. De fleste mennesker befinner sig fremdeles i døden, fordi de ikke tror. Derfor er djevelens makt i dem fremdeles rådende. Nu har vi en hel del kristne som tror det er en formastelig tale dette, at Jesus fikk del i kjød og blod som oss. De mener han hadde kjød og blod som Adam før fallet. Men hva kunde det hjelpe oss, som trenger frelse efter fallet? Det var vel heller ikke noen før fallet som av frykt for døden var i trældom all sin livstid, så de nu ved 7 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

8 Jesu åpenbarelse i kjød trengte til utløsning? Alt som ikke er guddommelig åpenbarelse, slår sin egen herre på halsen. For Skrifterne er ikke gitt til egen tydning, da de hellige Guds menn talte drevet av den Hellig-Ånd. Men Åndens åpenbarelse gis enhver til det som er gagnlig. Når et menneske lever i bevisste synder, så er det jo unødvendig for ham å få klarhet i Kristus åpenbart i kjød. Han klarer sig lenge med «synd og nåde», som vi har hørt så uendelig meget om, og som aldri fører frem til et seirende liv. Den som ved livets Ånds lov skal seire over syndens og dødens lov, må nødvendigvis ha lys over Kristus åpenbart i kjød, og at Gud i hans kjød fordømte synden og at Jesus døde fra den, for å utfri alle dem som befant sig i trældom all sin livstid. Rom. 8, 1 3. V. 16. «For engler tar han sig jo ikke av, men Abrahams ætt tar han sig av». Abraham levet mange hundre år efter fallet. Det var hans ætt han tok sig av. Det var ikke englenatur han iførte sig, ei heller Adams før fallet. Abraham var en gudfryktig mann i syndig kjød, og han ventet på utløsning ved den stad som Gud er byggmester og skaper for. Mennesker som har dette sinnelag tross sitt syndige kjød de er i sannhet Abrahams ætt. Ingen annen får åpenbarelser om den store gudfryktighetens hemmelighet «Kristus åpenbart i kjød». 1. Tim. 3, 16. At det er en gudfryktighetens hemmelighet, sier oss tydelig at denne hemmelighet gis kun til gudfryktige mennesker. De har bruk for det. Her hjelper ikke teologiske studier. Det viser sig nemlig at mennesker med all sin teori i Det nye testamentet er helt utenfor og langt borte fra Kristi hemmeligheter, mens ulærde mennesker med letthet fatter Åndens undervisning. Hva kommer nå det av??? Hvor høyt raker ikke det åndelige presteskap over det jordiske! V. 17. «Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, forat han kunde bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder». Det var her på jorden i kjød og blod at Jesus fikk sin yppersteprestelige utdannelse. Det var her han hadde en egenvilje å beseire, Joh. 6, 38. Det var på jorden han led døden efter kjødet, han led når han blev fristet. Det var for å komme oss til hjelp, når vi fristes. For han har selv gått foran gjennem kjødet og kan derfor gi nåde til hjelp i rette tid. V. 18. «For derved at han selv har lidt og har været fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet». Er det vanskelig å forstå? Nei, det er ganske enkelt. Men det må forståes ved tro, for vantroen forstår sig ikke på noget. Han har selv lidt og været fristet som oss, derfor er han en trofast yppersteprest og kan ha medynk med oss. En mann som aldri selv har været prøvet i noget, kan ikke komme noen til hjelp i prøvelser. Om Jesus hadde været som Adam før fallet, da var han ikke prøvet som oss. Adam før fallet kjente ikke forskjell på godt og ondt. Men Skriften sier ikke så. Den sier: «Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik». Det er Guds Ord vi har å rette oss efter og ikke menneskelige eventyr. Tro er en sikker forvissning om ting som ikke sees, og ved tro forstår vi. 8 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

9 Men vantroen har også sin forståelse: På Jesu tid var fariseerne og de skriftlærde rasende når Jesus sa om sig selv at han var «Guds Sønn». Idag blir man det samme når vi sier han er «Menneskesønn». Men troen vet vei både fordum og nu. Og mot denne tro roper hopen alltid: «korsfest, korsfest!» Dette er just skille mellem vantro og tro. Og av hvem blev hopen oppegget mot Kristus, da han levet? Mon ikke av de skriftlærde og fariseerne. Det er intet nytt under solen, det samme skjer idag. Folkets synder er prestenes levebrød. Men i 1. Johs. 3, 8 heter det: «Den som gjør synd, er av djevelen; for djevelen synder fra begynnelsen. Dertil er Guds Sønn åpenbart, at han skal gjøre ende på djevelens gjerninger.» Og det blir ende på djevelens gjerninger, når vi gjør som Guds Ord sier: Daglig tar korset opp. 3. kapittel V «Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus, han som var tro mot den som gjorde ham dertil, likesom og Moses var i hele hans hus.» Gi akt på Jesus som apostel. En apostels gjerning er det å forkynne lys for de som sitter i mørke. Messias skulle lide, og han som den første av de dødes oppstandelse skulle forkynne lys for folket og for hedningene. Ap. gj. 26, 23. Efterat Jesus var blitt fristet av Satan, og efterat han hadde fått høre at Johannes var kastet i fengsel, tok han bolig i Kapernaum ved sjøen, i Sebulons og Naftalis landemerker. Fra nu av begynner Jesus sin apostelgjerning. Han var fristet av Satan og forblev tro. Johannes var kastet i fengsel, så han kunde ikke støtte sig til ham. Nu stod han der med himmelsk kall, kraft og lys innen i sig imot en hel verden i ondskap og mørke uten et eneste støttepunkt i denne verden. Gi akt på Jesus i denne situasjon i sannhet en apostels stilling. Esaias profeterer: «Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys, de som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle». Matt. 4, Gi akt på Jesus som yppersteprest. Han blev av Gud kalt yppersteprest efter Melkisedeks vis. Jesu yppersteprestelige gjerning begynner først efterat en død har funnet sted fra overtredelsene under den første pakt. Hebr. 9, 15. Han er da Mellemmann for en ny pakt. Den pakt som er skrevet i hjerter og sinn. Når du omtrent aldri hører tale om Jesus som yppersteprest fra taler-stolene, så er grunnen at de ikke kjenner ham som yppersteprest. Man kjenner ham kun som syndoffer. Jesu yppersteprestelige gjerning består deri, at han gjør oss til syndoffer i Kristi jordiske legeme. Kol. 1, 22. Kunnskapen om "synd og nåde" strekker ikke til innen Kristi legeme. Den må utdypes til å omfatte kunnskap om Kristi død i oss. Da kommer mellemmannstjenesten til sin rett. For vi som lever, hengis stadig til døden for Jesu skyld, forat Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. 2. Kor. 4, 11. Dette skrives til mennesker som har fått del i et himmelsk kall. Uten dette kall er det umulig å bekjenne og forstå Jesus som apostel og yppersteprest. 9 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

10 Jesus var tro mot den som gjorde ham dertil. Ved troskap får også vi lys over Jesus som yppersteprest, at han blev gjort dertil i sitt kjøds dager ved den troskap han utviste mot sin himmelske Fader i alle mulige ting. Denne troskap anvender ypperstepresten på oss, som følger det himmelske kall. Inntil de aller minste detaljer blir vi undervist om rett og urett, om sannhet og løgn. Vi står hvert øieblikk på valg. Her må vi utvise guddommelig troskap, hvis vi skal være av den flokk som følger Lammet, hvor det går. Åp. 14, 4. At vi følger Lammet vil si, at vi stadig blir slaktet som Lammet. Egenviljen må alltid oppgis. Gud har bestandig rett, og vi urett. Dette må vi stadig innrømme. Da gir vi akt på Jesus som yppersteprest, og hvordan han blev gjort til yppersteprest. V «For denne er aktet så meget større ære verd enn Moses, som den som har gjort huset, har større ære enn huset selv». Moses var tro i hele Guds hus. Ved loven kom huset tilsyne. Gud blev kjent ved navnet Herren. Legemet fikk form. All synd som et menneske kan gjøre, er utenfor legemet. Loven kom til for overtredelsenes skyld, og lovens alle ofringer renset til kjødets renhet. Herved kom legemet tilsyne. Gud som tidligere var kjent som en stor og allmektig Gud, blev nu kjent ved navnet Herren. Klippen som fulgte dem, var Kristus. Det var en stor ære for Moses, at han var tro i all sin tjeneste for huset. Men Kristus har gjort huset og den som har gjort huset, har større ære enn huset selv. Dette er forskjellen på Mose ære og Kristi ære. «Hvert hus blir gjort av noen; men den som har gjort alt, er Gud». Moses fremstillet det hus som var gjort av Gud, før Moses blev født til verden. Dette hus var blitt gjort usynlig p. gr. av overtredelser og synd. Men ved loven og ofringene kom huset, som er legemet, tilsyne. Troskap i denne tjeneste var Mose ære. «Men Kristus som Sønn over hans hus, og hans hus er vi, såfremt vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av, fast inntil enden». Alle ting er skapt ved Kristus og til Kristus. Huset blev skapt lenge før Moses. Men nu kom fallet og huset blev usynlig. Ved Mose tjeneste blev huset atter synlig. Men Mose tjeneste fikk ikke renset huset innvendig, bare utvendig ved ofringer av enhver art. Men da Kristus kom, han som hadde gjort huset, da gikk han inn i huset og fordømte synden i kjødet. Rom. 8, 3. Han renset huset innvendig og gjorde det som var umulig for loven. Han påtok sig kjød og blod som barna og kom på den måte inn i huset. Og var han først kommet inn, så bandt han den sterke (Satan) og kastet ham ut med alle hans redskaper. Satans vilje blev knust, fordi Jesus i kjød og blod kun gjorde sin Faders vilje, og ikke den vilje som lå i kjød og blod. Dette er ved tro ganske enkelt å skjønne. Hans hus er nu vi. Han bor ved troen i våre hjerter, og vi har helliget ham som Herre derinne. Satan og kjødet er ikke lenger herre. Tvert om har vi korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer. På den måte blir Satan knust under våre føtter, og hans vilje blir gjort til intet. Vårt hode er Kristus, og han virker i oss både til å ville og utrette stikk mot kjødets og Satans vilje. På den måte er vi Kristi hus, og vi har en større tjeneste enn Moses, som kun forkynte ytre renhet. Vi kan i Kristi kraft ved den Hellig-Ånd forkynne indre og ytre renhet. Vi kan synge Mose 10 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

11 og Lammets sang. Moses hadde vannets vidnesbyrd, men vi har Åndens, vannets og blodets vidnesbyrd, såfremt vi er tro mot ham som taler fra himmelen. V «Derfor, som den Hellig-Ånd sier: Idag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen, på fristelsesdagen i ørkenen» o.s.v. Guds røst fører oss inn i landet som flyter med melk og honning. Idag om vi hører hans røst, kan vi gå inn ved tro. Nu går vi ikke inn i et jordisk Kanan, men i et himmelsk. Det jordiske Kanan var fullt av fiender. Speiderne kom tilbake og kunde fortelle at amalekittene bor i sydlandet, og hetittene og jebusittene og amorittene bor i fjellbygdene, og kananittene bor ute ved havet og langs med Jordan. 4. mos. 13, 29. Mot alle disse fiendtlige folkeslag hadde Herren sagt: «Så skal du da vite, at Herren din Gud, han som går frem foran deg som en fortærende ild, han skal ødelegge dem, og han skal ydmyke dem for deg, så du skal drive dem bort og tilintetgjøre dem i en hast, således som Herren har sagt til deg.» 5. mos. 9, mos. 18, 25. Men folket knurret og ville stene Josva og Kaleb. For de menn som hadde vært med og speidet landet, talte ille om det blant Israels barn og sa: «Vi makter ikke å dra opp mot det folk; for det er sterkere enn vi. Alle de vi så der, var høyvoksne folk. Og der så vi kjempene, Anaks barn av kjempeætten, og mot dem var vi i våre egne øyne som gresshopper, og det syntes også de at vi var.» Disse fiender var alle sammen forbannet, så Israel lett hadde kunnet slå dem, men de var vantro og trodde ikke Herren, enda de hadde sett hans store gjerninger hele veien fra Egypten. Nu er turen kommet til oss. Idag om I hører hans røst! Vårt land er også fullt av fiender: «utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, kiv, avind, vrede, stridigheter, tvedrakt, partier, misunnelse, mord, drikk, svir og annet slikt». Gal. 5, Alle disse fiender er forbannet, og Herren sier: «Dra opp imot dem og slå hver eneste en av dem ned for Herrens åsyn». Også i våre dager gråter folket og sier: «Vi kan ikke, fiendene er for sterke». Og så stener de åndelig talt alle som ved tro vil gå inn. Men Herrens ed står ennu ved makt: «Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile». Hebr. 3, 11. V «Se til brødre, at det ikke i noen av eder er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud, men forman hverandre hver dag, så lenge det heter idag, for at ikke noen av eder skal forherdes ved syndens svik.» Jo, det passer utmerket: et ondt og vantro hjerte. Når splittelser, partier, misunnelse og havesyke har festet røtter i hjertedypet, og man ikke vil oppgi det, da har man et ondt og vantro hjerte. Guds Ånds veiledning går rett imot disse fiender. Når man så dertil gråter over å skulle miste disse vederstyggelige ting, da blir det sant: Bedrøvelse efter verden føder død. Salig hver den som hører Guds røst og ikke forherder sig. Han vil gå inn til hvilen ved tro. V. 14. «For vi har fått del med Kristus, såfremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden». 11 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

12 Kristus kom i kjød og opptok kampen mot egenviljen som var i kjødet. Han seiret i kraft av en evig ånd, den ånd han fra fødselen av hadde mottatt av sin himmelske Far. Nu har vi fått den samme ånd som Kristus, og seirer vi slik som han seiret, da får vi del med ham både i lidelse og herlighet. Men betingelsen er at vi holder fast ved troens fulle visshet inntil enden. V «Og hvem var det han harmedes på i firti år? Var det ikke på dem som hadde syndet, så deres kropper falt i ørkenen? Og om hvem var det han svor at de ikke skulle komme inn til hans hvile, uten om dem som ikke hadde villet tro? Så ser vi da at det var for vantros skyld de ikke kunde komme inn.» Alt dette er skrevet oss til forbilleder. Ved tro går vi inn til hvilen. Men ved vantro har Gud svoret at ingen skal komme inn til hans hvile. Israel var frelst fra Egypten og Farao. Det motsvarer vår frelse fra Satans makt og verden. Men allikevel hadde Gud ikke behag i de fleste av dem på grunn av vantro. De kristne idag går som regel også rundt i ørkenen uten å komme til troens hvile. Gud harmes på slik vantro. Når veien er banet gjennem forhenget, hans kjød, da er det sørgelig at så få vandrer på denne velsignede vei. Det bringer Gud til harme, som rimelig er. Han byder oss å gå inn i landet og overvinne vrede, hissighet, ondskap, baktalelse, havesyke, misunnelse, hor, partier osv., og så ligger man under for de fleste av disse kjødets gjerninger. Det gir ikke hvile, tvert om gir det dårlig samvittighet og uro av alle slags. Drep disse fiender, da får du fred for dem. Knus deres spede barn mot «Klippen», så får du hvile. 4. kapittel V «Idag om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter. For hadde Josva ført dem til hvile, da hadde han ikke derefter talt om en annen dag. Altså står der en sabbatshelg tilbake for Guds folk. For den som er kommet inn til hans hvile, han har og fått hvile fra sine gjerninger, liksom Gud fra sine.» Josva fikk ikke ført folket til hvile. De kunde ha fått hvile fra sine ytre fiender, dersom de i ett og alt hadde gjort som Gud og Moses hadde befalt dem. Men vantroen grep dem også inne i landet, så de maktet ikke å beholde det herlige land, men blev bortført like til Babel. Dog, hvile fra indre fiender, fra lysterne i kjødet, kunde de ved Josvas hjelp og Mose hjelp aldri komme til. Det var kun menneskesønnen Jesus Kristus, som blev åpenbart i kjød, som maktet å drive de indre fiender ut og beholde et rent hjerte og sinn. Her ser vi forskjellen på det jordiske Kana an og på det åndelige. Det åndelige Israel beseirer enhver fiende som man i Guds lys får øye på. Alt er mulig for den som tror. Det er ved tro mulig å komme inn til Guds folks sabbatshelg. I denne sabbatshelg kan også vi hvile fra våre gjerninger, likesom Gud fra sine. Våre gjerninger som mennesker, skaffer oss idel uro og pine. Våre egne veier fører på avveier. Men når vi får hvile fra våre gjerninger, slik at vi er under Åndens ledelse og drift, da ledes vi inn i de gjerninger som Gud har lagt ferdige, at vi skulle vandre i dem. For vi er hans verk, og de gjerninger vi skal vandre i, er også hans verk. Ef. 2, 10. Gud hvilte ikke før alt dette var bragt 12 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

13 iorden. Kommer vi ved tro inn til denne Guds herlige sabbatshvile, da får vi i sannhet hvile ut fra alt vårt strev og all vår møye efter kjødet. Alle bekymringer er som blåst bort. V «La oss derfor gjøre oss umak for å komme inn til den hvile, forat ikke noen skal falle efter samme eksempel på vantro. For Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noget tveegget sverd og trenger igjennem, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd. Og ingen skapning er usynlig for hans åsyn, men alt er nakent og bart for hans øyne som vi har å gjøre med.» Når vi formanes til å gjøre oss umak for å komme inn til hvilen, da høres det ut som om vi atter skal gjøre våre egne gjerninger. Men det være langt fra. Vi skal gjøre oss umak med å komme inn i Guds gjerninger. Det er å gjøre sig umak med å komme inn til hvilen. For Guds ord, det ord vi skal gi rum, er levende og kraftig, tveegget og skarpt. Det trenger igjennem og kløver sjel og ånd. Fienden som forbinder sjel og ånd, blir ved dette sverd drept, så ånden blir fri og kan gjøres levende av den annen Adam. «Således er det og skrevet: Det første menneske, Adam, blev til en levende sjel; den siste Adam er blitt til en levendegjørende Ånd.» 1. kor. 15, 45. «Eller mener I at skriften taler fåfengt? Med nidkjærhet attrår han den ånd han lot bo i oss, men dess større er den nåde han gir.» Jak. 4, 5. Med nidkjærhet vil Gud ha tilbake den ånd (menneskeånd) han lot bo i oss. Derfor gir han dess større nåde. Åndens sverd dømmer hjertets tanker og råd. Derfor må vi alltid stille oss på hans side som fører sverdet, så vi kan bli spaltet og delt efter kjødet og bli fullkomne og hele som nye skapninger på oppstandelsens grunn. Ingen skapning er usynlig for hans åsyn, alt er nakent og bart for hans øyne. Med ham har vi å gjøre. Det er han som fører sverdet. Herren vet å finne ofrene i vårt indre vesen, selv de mest skjulte. «Så arbeid, ikke bare som i mitt nærvær, men nu meget mere i mitt fravær, på eders frelse med frykt og beven; for Gud er den som virker i eder både å ville og å virke til hans velbehag.» Fil. 2, Herav ser vi igjen, at vi skal arbeide på vår frelse på den måte, at vi med frykt og beven stiller oss under Guds virkninger til å ville og virke. At vi ikke igjen driver bort i våre egne døde og kjødelige gjerninger. V. 14. «Eftersom vi da har en stor yppersteprest, som er gått gjennem himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen.» Hva vil det si, at vi har en stor yppersteprest som er gått gjennem himlene? Himlenes rike er innen i oss. Det består i rettferdighet, fred og glede i den Hellig-Ånd. Rom. 14, 17. Når Jesus er gått igjennem himlene, så var det fordi han her nede brakte himlenes rike inn i legemet. For i det er alle vis-dommens og kunnskapens skatter skjult tilstede. Hele guddommens fylde tok legemlig bolig i ham. Kol. 2, 3 og 9. Det må være å komme gjennom himlene. Hver krok og krik i hele 13 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

14 legemet er fylt med Guds fylde. For nu å få ført oss frem til den samme veldige frelse, så er Jesus Kristus blitt vår yppersteprest, gjennem kjødet, på den nye og levende vei. La oss da holde fast ved bekjennelsen om Jesus Kristus som yppersteprest, som talsmann, som den der uttar ofrene i vårt indre liv. V. 15. «For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd.» Det er godt å ha en forståelsesfull yppersteprest, en som er prøvd i alt i likhet med oss. Han led, idet han blev fristet. Han fornektet alltid sin egen vilje og innsatte Guds vilje istedet. Denne vilje er da vår helliggjørelse. Når han da blev prøvet i alle ting som oss, og han alltid gjorde Guds vilje og aldri sin egen, da er det klart at han aldri gjorde synd, og at han måtte lide i kjødet. Det er denne lidelse som kalles Kristi lidelse, og det er samfunnet med Kristus i denne lidelse som Skriften kaller Kristi lidelsessamfund. Fil. 3,10. Det er i denne lidelse vi blir likedannet med Kristus i hans død. Men denne lidelse og død er lite kjent blant de kristne, fordi den først blir forstått ved lydighet mot Ånden og Ordet i kamp og seier over lysterne i kjødet. Her fremkommer kunnskapen om Kristus åpenbart i kjød, i sannhet en stor gudfryktighetens hemmelighet, som overfladiske kristne tror å gjøre både Gud og mennesker en velgjerning ved å få tråkket under fot. Dog, de skal selv komme under fot p. gr. av sin vantro. Dette «dog uten synd» vil si uten misgjerning. Han bestod sin prøve uten å synde. V. 16. «La oss derfor trede frem med frimodighet for nådens trone, forat vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid.» Her er nåden på sin plass: Nåde og hjelp i rette tid til å seire over synden. Det er der mening i. Men dette med «synd og nåde» blir jo bare til å styrke mennesket i synden, som man da aldri blir ferdig med. Derfor heter det: «Og deres synder og deres overtredelser vil jeg ikke mere komme ihu. Men hvor det er forlatelse for dem, der trenges ikke mere noget offer for synd.» Hebr. 10, De neste vers viser veien: «Da vi altså brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, som han har innvidd oss en ny og levende vei til gjennom forhenget, det er hans kjød, og da vi har en stor prest over Guds hus, så la oss trede frem med sanndru hjerte i troens fulle visshet, renset på hjertene fra en ond samvittighet, og tvettet på legemet med rent vann.» Hebr. 10, Dette blir å finne nåde til hjelp i rette tid. «For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker, idet den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nuværende verden.» Tit. 2, Den som stjal, han stjele ikke mer. Den stolte og verdsligsinnede omvende sig i sannhet. Til slik omvendelse skal han få nåde i sannhet. Men dersom man fremdeles stjeler, fremdeles er forfengelig og verdsligsinnet, da synder man på nåden, og menneskets gudsdyrkelse er forgjeves. 14 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

15 Omvendelsen er falsk, man kan ikke trøste sig til: «Synd og nåde», fordi nåden blir ikke til hjelp i rette tid. 5. kapittel V «For hver yppersteprest tas iblant mennesker og innsettes for mennesker til tjeneste for Gud, for å frembære både gaver og slaktoffer for synder, som en som kan bære over med de vankundige og villfarende, fordi han også selv er skrøpelighet underlagt, og for dens skyld må frembære syndoffer, som for folket, så og for sig selv.» All prestetjeneste får sin endelige avslutning ved yppersteprestens tjeneste. Han var selv et menneske innsatt for mennesker til tjeneste for Gud. En engel kunde ikke utføre en sådan tjeneste. Det måtte være en som selv var skrøpeligheter underlagt, så han kunde bære over med de uvitende og villfarende. Hvor viselig Gud innretter alle ting. Han er overbærende og miskunnelig mot alle mennesker. Hele prestetjenestens sammensetning vitner om det. V «Og ingen tiltar sig selv den ære, men den som kalles av Gud, likesom Aron. Således tilla da heller ikke Kristus sig den ære å bli yppersteprest, men han som sa til ham: Du er min Sønn, jeg har født deg idag; likesom han og på et annet sted sier: Du er prest til evig tid efter Melkisedeks vis.» Gud sa: Du er min sønn! Herrens engel åpenbarte sig for Josef, mens de var trolovet og før de kom sammen, i en drøm og sa: «Frykt ikke for å ta din hustru Maria til deg! for det som er avlet i henne, er av den Hellig Ånd. Og hun skal føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus; for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» Matt. 1, Vi ser herav med rette, at Jesus Kristus er Guds sønn og Marias sønn. Han er Guds sønn og menneskesønn. Efter kjødet er han kommet av Davids ætt, men efter hellighets ånd er han godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde. Rom. 1, 3 4. Her har vi Kristus åpenbart i kjød. I dette kjød av Davids ætt, opptar han sin prestelige kamp ved hellighets ånd mot kjødet, idet han ofret sig selv i kraft av en evig ånd og led døden efter kjødet, men blev gjort levende efter Ånden. Når tiden kom, da han var fullendt, kunde han si: Det er fullbragt. Han hadde da avkledt sig kjødet, som han gav for verdens liv, og var selv blitt til en annen Adam, en levendegjørende ånd, til motsetning av den første Adam, som blev til en levende sjel. Denne sjel hadde også Jesus, men han uttømte den. Es. 53, 12. Her ser vi atter kampen mellem kjød og ånd. Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det (at Herrens vilje har fremgang ved ham). Her ligger årsaken til all fremgang. Dersom Herrens vilje ikke får fremgang efter vekkelsen, så er de mennesker hvorved vekkelsen skjer, intet, og de som blir oppvakt, er intet. Det er Guds vilje som er vår helliggjørelse. Du er prest til evig tid efter Melkisedeks vis. Hvem er så denne Melkisedek? 15 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

16 «Da Abraham vendte tilbake efter å ha slått Kedorlaomer og de konger som var med ham, gikk kongen i Sodoma ham imøte til Sjave-dalen, det er kongedalen. 1. Mos. 14, 17. Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin; han var prest for den høyeste Gud. Og han velsignet ham og sa: Velsignet være Abraham av den høyeste Gud, som eier himmel og jord! Og lovet være den høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd! Og Abraham gav ham tiende av alt.» 1. Mos. 14. kap. Efter enhver åndelig seier kommer representanter fra Satans rike og Guds rike for å gjøre sig gjeldende. Den ene er kongen av Sodoma, og den annen er Melkisedek, den høyeste Guds prest. Hvem skal vi nu gi æren for seiren. Kongen av Sodoma byr Abraham alt godset, hvis bare han kunde få folket. Melkisedek velsigner Abraham og styrker ham med vin og brød, et forbillede på Kristi kjød og blod. Dersom der nu ikke hadde været hyrdesinnelag i Abraham, men bare havesyke, da hadde han solgt sig til kongen av Sodoma og tatt imot godset og latt folket fare med kongen. Senere hadde antagelig kongen av Sodoma med de samme folk tatt igjen godset fra Abraham. Men Abraham svarer kongen av Sodoma: «Jeg løfter min hånd til Herren, den høyeste Gud, som eier himmel og jord: Jeg vil ikke ta så meget som en tråd eller en skorem av alt som ditt er, forat du ikke skal si: Jeg har gjort Abraham rik.» Her ser vi Abrahams edle sinnelag, et seirende sinnelag. Og her ser vi Melkisedeks tjeneste for en seirende sjel. Han styrket Abraham med vin og brød. 1. Mos. 14, 18. Nu har Jesus seiret over alle fyrstedømmer og makter. Han sitter nu som en trofast yppersteprest ved Guds høyre hånd, og han går alltid en seirende sjel i møte med brød og vin, med trøst og håp. Mens Satan kommer med ære (tom ære) og gods. Hvor mange predikanter har ikke efter store vekkelser latt sig dåre av belønninger kongen av Sodomas belønning. Og så har de solgt folket for en ussel lønn. Likeså har de gitt fra sig Melkisedeks velsignelse samt hans brød og vin. Dette er årsaken til at Jesus Kristus ikke er kjent som den store yppersteprest efter Melkisedeks vis. V «Og han har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frembåret bønner og nødrop til ham som kunde frelse ham fra døden, og han blev bønnhørt for sin gudsfrykt. Og således lærte han, skjønt han var sønn, lydighet av det han led. Og da han var fullendt, blev han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham, og blev av Gud kalt yppersteprest efter Melkisedeks vis.» Jesus blev for sin gudsfrykt frelst fra døden. Hvilken død var det han blev frelst fra? Han måtte jo dø for vår synd, men allikevel blev han frelst fra døden. Han led døden efter kjødet og blev gjort levende efter ånden. Det var en veldig kamp for Jesus å bli frelst fra den død han taler om. Jesus hadde som barna fått del i kjød og blod. Dermed hadde han også fått del i den kamp som barna har del i, nemlig fristelser av alle slags. Med sterkt skrik og bønner frembar han sine nødrop i sine kjøds dager. Fristelsene efter kjødet var mange og sterke. Dersom Jesus i denne langvarige kamp i sine kjøds dager, hadde gitt aldri så lite efter for fristelsene, da hadde Satan fått del i ham, og han var kommet inn under dødens velde. Det var fra dette dødsvelde Jesus seiret, så han ved sin gudsfrykt blev bønnhørt. Vi derimot har ikke seiret over døden. Derfor heter det at vi er overført fra døden til livet. 16 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

17 Overalt hvor Jesus Kristus kommer inn i et menneskehjerte og får råde, blir vi delaktig i den samme kamp og lidelse. Derfor heter det: «Er Kristus i eder, da er vel legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet.» Rom. 8, 10. Jesus slapp ikke å dø hva legemet angår; men hans ånd døde ikke. Efter ånden blev han levendegjort. Som sådan er han blitt til en annen Adam og en levendegjørende ånd. Jesus måtte få del i blod og kjød, forat han ved døden kunde gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem som av frykt for døden var i trældom all sin livstid. Hebr. 2, Dette er grunnen til at vi nu blir befridd fra dødens velde og blir overført fra døden til livet, fra Satans makt til Gud. Jesus lærte lydighet av det han led, og da han var fullendt, blev han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham. Det tok tid før Jesus blev fullendt. Det var under denne tid han med sterkt skrik og tårer frembar nødrop. Det var ikke bare i Getsemane have han bad og led, men hele livet gjennem. Det var under disse bønner, nødrop og seire han blev fullendt til å være yppersteprest. Det var her han blev opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham. Og det var fordi han var tro i alle ting like til døden, at Gud kalte ham yppersteprest efter Melkisedeks vis. V. 11. «Om dette har vi meget å si, som er vanskelig å utlegge.» Vår yppersteprests liv på jorden bærer i sig vårt liv som skal efterfølge ham. Jesus blev ved nøysomhet og lydighet dannet til yppersteprest. Dersom vi da er trege til å høre, så kan vi ikke fatte vår himmelske yppersteprests gjerning på jord. Vi står da fremmede for hans tårer, bønner og nødrop. Men dersom vi lyder ham som taler fra himmelen, da blir der kamp mellem kjød og ånd, da treder ypperstepresten frem for oss med sin hjelp og forståelse, fordi han selv har lidt i kjødet og er blitt fristet. Men å utlegge åndelige dypheter for mennesker som er trege til å høre, det er en vanskelig sak, selv om det kunde være en masse å si om det. V. 12. «For skjønt I efter tiden burde være lærere, trenger I atter til at en lærer eder hva som er de første grunner i Guds Ord, og I er blitt sådanne som trenger til melk, ikke fast føde.» Efter tiden burde hebreerne vært lærere, men de hadde ikke vært nok hørsomme og gudfryktige. Kristus åpenbart i kjød og rettferdiggjort i ånd, det som tilhører gudfryktighetens hemmelighet, var for dem vanskelig å fatte. De hadde hatt tid nok på sig til å kunne forstå det, men det ytre øre mot verden var mer virksomt enn det indre øre mot Gud. Og så blev det slik som det blev; de tålte ikke fast føde, men trengte til melk. Kristus som yppersteprest, og hvordan Gud gjorde ham dertil, var dunkelt for dem. Ypperstepresten gikk nemlig gjennem forhenget, kjødet, og på denne nye og levende vei var hebreerne ikke så godt kjent, at der kunde tales meget til dem om det; for det var for hårdt, de måtte ha melk. V «For hver den som får melk, er ukyndig i rettferds ord, for han er jo et barn. Men fast føde er for voksne, for dem som ved bruken har sine sanser oppøvd til å skille mellem godt og ondt.» 17 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

18 Sansene må oppøves til å skille mellem godt og ondt. Dersom kjærligheten til Gud blir stor, da øver man sig i å holde hans bud. Hans bud er gode, og alt det som strider mot hans bud, er av det onde. Et lite barn kan ikke tåle fast føde, bare melk. Men når man efter tiden burde ha været voksen og tålt fast føde, men fremdeles er barn, da ser det sørgelig ut. Og dog er det omtrent ikke annet i vår tid blant de kristne enn slike forkrøplede småbarn, skjønt de efter kjødet er voksne nok til å tale ille om Guds vei og advare mot den. Derav kommer denne idelige rundmarsj i ørkenen uten å komme inn i landet, uten å komme inn til Guds hvile. Synd og nåde, synd og nåde, dreier det sig om hele året rundt. Dersom man hver dag tok korset opp og fulgte Kristus, da ville det bli mindre synd, og mer av den nåde som ikke arbeider forgjeves. Det ville bli mere fast føde og mindre melkeføde. Men hvem har vel sinnelag til å følge Lammet hvor det går. Åpb. 14, kapittel V «La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus og skride frem mot det fullkomne, så vi ikke atter legger grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, med lære om dåp og håndspåleggelse, om dødes oppstandelse og evig dom. Og dette vil vi gjøre om Gud gir lov til det.» Hebreerne skulle efter tiden være befestet i begynnelsesgrunnene i Kristus. Grunnvollen var lagt i deres liv, men de var ikke der i Ånden som de burde være. Apostelen visste ikke om Gud tillot ham å begynne forfra igjen med å legge grunnvollen med den lære som hører til dette. Det er merkelig hvor lang tid det kan ta i et menneskes liv for å kunne skille mellem døde gjerninger og troens gjerninger. Det kommer av at man er barn i Kristus og ikke vokser frem til å kunne skille det onde fra det gode, Guds gjerninger fra selvvalgte. Så snart der blir fremholdt noget om troens lydighet, så tror man det er trældom, døde gjerninger. Slikt noget må man være frigjort fra. Og dog var det for å virke troens lydighet at Paulus var ansatt som apostel blant hedningene. Rom. 1, 5. Dersom da forståelsen av omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, hans virkninger til Guds gjerninger, er dunkle, da blir også læren om dåp, håndspåleggelse, dødes oppstandelse og evig dom, fordunklet. Det ene avhenger av det annet. V «For det er umulig at de som engang er blitt opplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i den HelligÅnd og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse, da de på ny korsfester Guds Sønn for sig og gjør ham til spott.» Apostelen mener her at man skal ta sig iakt; for det er ikke så ganske sikkert at Gud atter og atter tillater at grunnvollen blir lagt, når man selv er skyld i sin egen forsinkelse. Har en smakt Guds gode ord og den tilkommende verdens krefter og så faller fra og begynner å gjøre synd bevisst, da må jo det Kristusliv som var vokset frem ved tro i ens indre, atter bli korsfestet. Kristus blir på den måte gjort til spott. 18 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

19 V «For den jord som drikker regnet som ofte faller på den, og som bærer gagnlig grøde for dem den dyrkes for, den får velsignelse fra Gud; men bærer den torner og tistler, da er den uduelig og forbannelsen nær, og enden med den er å brennes.» Sådan går det også mennesket. Gud gir nåde i rikt mål for at vi skal bære gode frukter, som er omvendelsen verdig. Men fortsetter vi å bære onde frukter, da er vi uduelige og kommer inn under forbannelsen og blir fortært av den annen død, ildsjøen: Kun den som seirer, skal ikke skades av den annen død. Åp V. 9. «Men om eder, I elskede, er vi visse på det som bedre er, og som hører til frelse, enda vi taler således.» Apostelen legger linjalen på ulydigheten og uhørsomheten, så hebreerne kan se hvor det fører hen. Men så trøster han og sier: «Men om eder, I elskede, er vi visse på det som bedre er, og som hører til frelse». I har det ikke sådan. Vel er I barn og burde være viderekommet; men så galt som det vi antydet ovenfor, er det dog ikke med eder. V. 10. «For Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme eders verk og den kjærlighet I har vist mot hans navn, idet I har tjent og ennu tjener de hellige.» Her ser vi at våre gjerninger i Kristus har en overmåte stor betydning. Hebreerne tjente de hellige, og det ville en rettferdig Gud belønne. Likesom legemets lemmer betjener hverandre, så skal også vi betjene de hellige i samme legeme. Det beviser åndsenhet og samfund i Ånden. I all evighet vil vi trekke fordel og velsignelse av å ha tjent de hellige, for det har befordret deres vekst oppad mot hodet innen det samme legeme. V «Men vi ønsker at enhver av eder må vise den samme iver for den fulle visshet i håpet inntil enden, forat I ikke skal bli trege, men efterfølge dem som ved tro og tålmodighet arver løftene.» Uten iver kommer vi ingen vei hverken i det jordiske eller i det åndelige. Jo mer iver vi utviser, desto større blir interessen. Kunnskapen og visdommen øker, skattene i himmelen blir fler og fler. Og der hvor skatten er, vil også hjertet være. Tregheten dør av sig selv. De gamle hellige var pågående og ivrige like inn i døden. Hverken løvehuler, folkeknurr eller ild kunde svekke deres fulle visshet i håpet. Tenk bare på Antiokus, som ville tvinge syv brødre og deres mor til å ete svinekjøtt stikk imot Mose lov. Brødrene blev alle syv pint til døde for sin tro skyld. Moren oppmuntret hver eneste en av dem til å holde ut i sitt håp og sin tro, så hun kunde få dem igjen i de dødes oppstandelse. Sist av alle døde også moren. 2. Makk. 7. Ved utholdenhet i tro og tålmod skal også vi dø bort fra vrede, hissighet, tomt snakk, baktalelse, knurr, tvil, ukyskhet, urettferdighet, spott av alle slags osv. Livet blir da seirende og triumferende. Alt dette skjer ved kors og død over kjødet med dets lyster og begjær. 19 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

20 V «For da Gud gav Abraham løftet, svor han ved sig selv, eftersom han ingen større hadde å sverge ved, og sa: Sannelig, jeg vil rikelig velsigne deg og storlig mangfoldiggjøre deg. Og da han således hadde ventet tålmodig, oppnådde han det som var lovet.» Når Gud svor at han ville velsigne Abraham, da var det ikke uten grunn. Det står direkte i forbindelse med at Abraham hadde været lydig mot Herren og ofret sin eneste sønn Isak, som han hadde kjær. «Og Herrens engel ropte ennu en gang til Abraham fra himmelen og sa: Ved mig selv sverger jeg, sier Herren: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt såre tallrik, som stjernene på himmelen og som sanden på havets bredd, og din ætt skal ta sine fienders porter i eie; og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød mitt ord.» 1. Mos. 22. Ja, det var tro, og det var løfter, og det var troskap. Så mange enn Israel har været og ennu er, så var de dog i Isaks lend dengang Abraham ofret sin sønn. I og med Isak er hele Israel ofret ved Abrahams tro. Derfor er det Herrens folk. Men de fleste av dem har været vantro og er det fremdeles. «Dog ikke som om Guds ord har slått feil. For ikke alle som er av Israels ætt, er derfor Israel; heller ikke er alle, fordi de er Abrahams ætt, derfor hans barn; men: I Isak skal det nevnes deg en ætt. Det er: Ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten.» Rom. 9, 6 8. Jesus sier til de jøder som stod ham imot: «Jeg vet at I er av Abrahams ætt; men I står mig efter livet, fordi mitt ord ikke finner rum i eder. Jeg taler det jeg har sett hos min Fader; så gjør også I det I har hørt av eders far. De svarte ham: Vår far er Abraham! Jesus sier til dem: Var I Abrahams barn, da gjorde I Abrahams gjerninger. Men nu står I mig efter livet, et menneske som har sagt eder sannheten, som jeg har hørt av Gud; det gjorde ikke Abraham. Joh. 8, Abraham fikk forgjettelsen ved troens ord. Men de jøder som ikke trodde, blev avhugget ved sin vantro. De søkte ikke rettferdighetens lov ved tro, men ved gjerninger, og så vandt de ikke frem til denne lov; for de støtte an mot snublestenen. Rom. 9, Altså er de som tror, Abrahams barn, og har del i løftene. V. 16. «For mennesker sverger jo ved den større, og eden er dem en ende på all motsigelse til stadfestelse.» I den gamle pakt skulle ed avgjøre saker som ikke kunde bevises på annen måte, f. eks.: «Når noen gir sin neste et asen eller en okse eller et får eller i det hele noget husdyr å ta vare på, og det dør eller kommer til skade eller røves uten at noen ser det, da skal ed ved Herren skille mellem dem og avgjøre om han ikke har forgrepet sig på sin nestes eiendom, og eieren skal ta eden for god, og den andre skal ikke gi noget vederlag.» 2. Mos. 22, 10 og 11. Men i det nye testamente heter det: «Men jeg (Jesus) sier eder at I aldeles ikke skal sverge». Matt 5, 34. Jakob sier: «Men fremfor alt, mine brødre, sverg ikke, hverken ved himmelen eller 20 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org