STORTUSSEN / SNØTIND VEGETASJONSKART

Transkript

1 Norut Tromsø Rapport nr. 17/2009 ISSN ISBN STORTUSSEN / SNØTIND VEGETASJONSKART Av Bernt Johansen og Stein Rune Karlsen November 2009

2 Tittel Stortussen/Snøtind - vegetasjonskart Forfatter(e) Bernt Johansen og Stein Rune Karlsen Oppdragsgiver Gloria Norge Oppdragsgivers Ref Jarle Holten ISSN ISBN Publikasjonsnr 17/2009 Publikasjonstype Rapport Tilgjengelighet Åpen Dato Versjonsnr 1.0 Antall sider 20 Emneord Vegetasjonskartlegging, fjernmåling, SPOT-5 data Noter Distribusjon DN, Gloria Norge Rapportsensor Stein Rune Karlsen Faglig ansvarlig Kjell Arild Høgda Resymé Denne rapporten oppsummerer arbeidet med kartlegging av vegetasjon og naturtyper i området Stortussen/Snøtind, Eide og Gjemnes kommune, Møre og Romsdal. Kartleggingen er gjort med bruk av data fra den franske SPOT-5 satellitten, oppløsning 5 m. Det er i tillegg brukt data fra satellittene Landsat 5 og 7, samt digitale data fra topografiske kart N50, kartblad Eide (1320 IV). Kartprodukt som er framstilt er alle i UTM-projeksjon, sone 32, WGS84. Det kartlagte arealet dekker i alt 21,58 km 2, fordelt på 11,5 km 2 innafor Eide og 10,08 km 2 innafor Gjemnes kommune. Dominerende arealtyper innafor området er bjørkeskoger av blåbær/småbregnetype i nord og lågurt-/høgstaudeskoger i sør. Ugelstadmyra utgjør det største myrarealet i området. Areal ovafor skogsgrense utgjør i alt 12,24 %. De høyeste toppene er karakterisert ved eksponerte rabber, knauser, ur og blokkmark. Snøleiesamfunn finnes nord for Stortussen/Snøtind. Heisamfunn i lågalpin sone opptrer som lyng- og grasheier. Lesidene er gras- og urterike. I tillegg til kartet er området registrert i detalj gjennom tradisjonelle vegetasjonsanalyser og ved utlegg av fastruter. Området utgjør et av i alt fire testområder i prosjektet Gloria Norge

3 INNHOLD 1 INNLEDNING GLORIA OG GLORIA NORGE RAPPORTERING ORGANISERING - FINANSIERING STUDIEOMRÅDET MATERIALE OG METODE TILGJENGELIGE DATA FELTARBEID BEARBEIDING AV SATELLITTDATA KART OG AREALDATA PLASSERING AV OMRÅDET VEGETASJONS- OG AREALTYPER STORTUSSEN - OVERSIKTSKART OG KARTUTSNITT AREALSTATISTIKK OPPSUMMERINGER KONKLUSJON LITTERATUR

4 1 INNLEDNING 1.1 GLORIA OG GLORIA NORGE På 1990-tallet ble det påvist en markert endring av høydegrenser for mange fjellplanter i Alpene. For flere fjell i Østerrike er det dokumentert en økning i mangfoldet av karplanter gjennom det siste hundreåret. Endringen i plantemangfoldet ble sett i sammenheng med økte sommertemperaturer. Resultatet av disse studiene ble publisert av Grabherr m.fl. i en artikkel i Nature (1994). I Norge er det påvist en lignende økning av fjellplantemangfoldet i Jotunheimen for perioden 1930 til 2000 (Klanderud et al. 2003). I 2001 ble det igangsatt et EU-prosjekt, GLORIA Europe, med målsetning om å dokumentere artsendringer i europeiske fjell. 18 fjellområder ble valgt ut og dokumentert gjennom metoden 'Multi-Summit Approach'. I Norge var fire fjelltopper i Dovre inkludert i denne studien. I 2008 ble det gjennomført en re-analyse i alt 72 europeiske fjell. For Dovre viser sammenligningen for fjellet Kolla, en økning av mangfoldet av karplanter (Syverhuset 2009). For tiden pågår en større meta-analyse av endringer i europeiske fjellmiljøer ( ) ledet av Grabherrs forskergruppe i Wien. Fra 2005 har GLORIA-prosjektet fungert som et globalt nettverk for overvåkning av plantemangfold i høyfjellsområder. I Norge er det totale studieområdet utvidet til å omfatte en gradient fra kyst til innland i Sør/Midt-Norge. Langs denne gradienten er 4 delområder valgt ut for inngående studier: 1) Stortussen/Snøtind 2) Kaldfonna, 3) Kolla og 4) Søln. Hovedmålet med GLORIA Norge er å detektere effekter av klimaendringer på fysiske og biologiske systemer i norske fjellområder. Dette skjer gjennom regionale gradientanalyser fra kyst til innland og lokalt innafor valgte delområder. For å studere effekt av klimavariabler, og da i hovedsak temperatur, ønsker vi å studere dynamikken i vegetasjonsdekket på flere skalaer, både i rom og tid. På en fin romlig skala kan en observere temporære endringer i vegetasjonen mye raskere en de som fanges opp på en grovere romlige skala. For Norge er det nylig utarbeidet et vegetasjonskart basert på data fra de amerikanske satellittene Landsat 5 og 7 (Johansen 2009, Johansen et al. 2009). Oppløsningen i dette datasettet er på 30 meter noe som egner seg til kartlegging i målestokker omkring 1: Dette vegetasjonskartet vil i Gloria Norge bli brukt til å se de store trekkene innen klimarelaterte vegetasjonsendringer, men da på en tidsskala på mer en år. Registreringer av endringer på et finskalanivå skjer i Gloria Norge ved bruk av fastruster. Det er lagt ut fastruter på Dovrefjell i prosjektet GLORIA Europe ( ). Tilsvarende utlegging av fastruter på Stortussen/Snøtind ble gjennomført sommeren Registrering av vegetasjon og naturtyper på en mellom-skala nivå, vil i Gloria Norge skje ved bruk av høyoppløselige satellitt data, oppløsning bedre enn 10 meter. Kartleggingen av området Stortussen/Snøtind, Møre og Rømsdal utgjør første del av en mellomskala-kartlegging i Gloria prosjektet. Det er her brukt SPOT5 data med en oppløsning på 5 meter. Datasettet er klassifisert og vil bli framstilt som vegetasjonskart gjennom en tredelt prosess som omfatter pre- og postklassifikasjon, samt kartutforming etter standardisert legend. Denne rapporten presenterer resultat fra kartleggingsarbeidet. Det må videre presiseres at kart og satellittdata fra dette arbeidet er i digital format

5 Dette legger til rette for ulike typer analyser av kartproduktet, noe som vil skje i senere fase av arbeidet i Gloria Norge. 1.2 RAPPORTERING ORGANISERING - FINANSIERING Prosjektet er initiert av prosjektgruppen Gloria Norge med ulike typer finansiering for ulike delprosjekt. Delprosjektet som omfatter detaljerte vegetasjonskart for ulike delområder er finansiert av Direktoratet for Naturforvaltning (DN). Det er laget en egen prosjektbeskrivelse av prosjektet (Karlsen 2009). Denne gir en oppsummering av aktiviteter, tidsplan, leveranser og kostnader ved prosjektet. Opplegget som er skissert i prosjektbeskrivelsen er godkjent av oppdragsgiver og Gloria Norge prosjektet. På sikt vil samtlige av de nevnte delområder bli kartlagt ved bruk av høyoppløselige satellittdata. Gloria Norge er i dag i en etableringsfase. Hovedprogrammet er planlagt igangsatt i Oppstarten vil skje ved en første gangs innsamling og analyse av data fra utlagte målestasjoner, re-analyse av etablerte prøveflater og nykartlegging i utvalgte delområder. På sikt er programmet tenkt utvidet til også å omfatter tilsvarende gradient i Nord-Norge/Nord-Skandinavia, samt Svalbard

6 2 STUDIEOMRÅDET Fig. 1 Geografisk lokalisering av studieområdet Stortussen/snøtind

7 Kartleggingsområdet er gjengitt i figur 1. Fjellpartiet Stortussen/Snøtind er gjengitt midt i kartutsnittet. Området omfatter deler av kommunene Gjemnes og Eide. Blant de fire utvalgte fjellområdene langs kyst-innlands gradienten i GLORIA Norge, er Stortussen/Snøtind det mest oseaniske. Kystklimaet i området hører til de mest nedbørrike og humide i Midt-Norge. På de nyeste nedbørkartene defineres hele området som et areal med mm i årlige nedbørsmengder. En annen viktig faktor for vegetasjonen i området er den høye nedbørsfrekvensen. Antallet dager i året med nedbør på mer enn 1 mm (Pf) er omkring 200. Lokalt er det sannsynlig at Pf er mye høyere enn dette. Det siste begrunnes best med den store forekomsten av humidifile moser, og særlig levermoser. Den ekstremt fuktighetselskende levermosen torntvebladmose (Scapania nimbosa) har i Stortussen, og i de nærliggende (ca. 5 km) Sandnestindane, de eneste lokalitetene i fastlands-europa. Området er termisk sett svært vintermildt, med en januarmiddeltemperatur på ca. 1,5 o C. Årsamplituden for temperaturen er ca. 12 grader, altså et oseanisk klima. Oseanisk klima gir optimale vilkår for en rekke frost-ømfintlige karplanter i området, f. eks. fagerperikum, vivendel og skogfredløs. Berggrunnen i området er temmelig enhetlig og består i hovedsak av migmatittisk gneis. Denne bergarten er dominerende for store deler av Møre og Romsdal. I deler av dette gneisområdet inngår smale band av granittisk gneis og foliert granitt. De sørlige delene av Stortussen består av består av granittisk øyegneis. Dette er berggrunn med lav til middels næringsinnhold. Dette betinger i hovedsak et plantedekke med forekomst av lite kravfulle arter. De høye nedbørsmengdene betinger videre til en utvasking av næringsstoffene i jordsmonnet. Topografien i området er strekt forrevet med steile topper, bratte lier, søkk og skrenter. Fjellet Stortussen/Snøtinden, som utgjør grensa mellom kommunene Gjemnes og Eide, utgjør den mest markerte topp i området med en høyde på 1027 meter over havet. Skogsgrensen på fjellet er på omkring 550 meter over havet. Det betyr at fjellet når mellomalpint belte. Fig. 2 Satellittdata (SPOT5, 5m) drapert inn i en digital terrengmodell for området. Stortussen/Snøtind ses midt i bildet. Vannene i forgrunnen er Tussvatnet, Fagerdalsvatnet og Lågåsvatnet. Dalføret til høyre munner ut i Batnfjordøra

8 3 MATERIALE OG METODE 3.1 TILGJENGELIGE DATA Følgende datasett har vært tilgjengelige i dette arbeidet: - SPOT-5 data fra 3. august 2006, oppløsning i 5 og 10 meter. - Landsat 7-scene fra 21.juli 2000 (201/16) - Landsat 5-scene fra 9. august 2004 (201/16) - Kartdata på digital form med følgende tematisk innhold vann, skog, myr, fastmark, tettsted og dyrka mark - Digital kartinformasjon - infrastruktur og administrative grenser - Digital terrengmodell. Original oppløsning på 25 meter. Modellen er videre bearbeidet til en oppløsning på 5 meter. SPOT scenen som er bearbeidet i dette arbeidet er av god kvalitet innafor det aktuelle kartleggingsområdet. Scenen er befengt med slørskyer lengst i nordøst og i nordvest over tettstedet Eide. Det sistnevnte området er utafor kartutsnittet. Begge Landsatscenene er av god kvalitet. Satellittscener og kart som inngår i dette arbeidet er alle i UTM kart projeksjon, sone 32, WGS FELTARBEID Feltarbeidet ble gjennomført sommeren 2009, i perioden august. Forut for feltarbeidet var det utarbeidet et første ordens vegetasjonskart over området. Under feltarbeidet ble en rekke områder innen kartleggingsområdet oppsøkt og registrert med hensyn på vegetasjonstype og innhold av arter. Videre ble det under utlegging av fastruter gjort detaljerte registreringer av vegetasjonstyper innen fastruta og i området rundt. Summen av innsamlet informasjonen er brukt til tolkning og framstilling av det endelige kartprodukt. 3.3 BEARBEIDING AV SATELLITTDATA Forskere ved Norut Tromsø har gjennom de siste år gjennomført en rekke studier i Norge og på Svalbard, der satellittdata er brukt til framstilling av vegetasjonskart (Johansen & Tømmervik 1993, Johansen et. al. 1995, Johansen m.fl. 1999, Johansen & Karlsen 1999, 2000, 2005, 2007; Johansen 2009, Johansen et al 2009, Johansen m.fl. 2009). Gjennom disse studiene er det utviklet en standardisert metodikk for denne type kartframstilling. Den samme prosedyre er og fulgt i dette arbeidet. Metoden bygger på bruk av spektrale karakteristikker ved ulike vegetasjonstyper i kombinasjon med andre digitale geo-data. Det er her gitt en summarisk beskrivelse av produksjonslinja. Videre er de ulike trinn i produksjonsprosessen framstilt i et flow-diagram, figur 3. Ved bruk av automatisk metodikk under framstilling av vegetasjonskart, er det vanlig å dele bearbeidingsprosessen i tre arbeidsoperasjoner: a) pre-klassifikasjon; b) postklassifikasjon, samt c) standardisering av utarbeidet kartprodukt. I preklassifikasjonen inngår valg av klassifikasjonsmetode, gjennomføring av klassifikasjon og analyse av det spektrale innholdet i utskilte klasser. Klasser som er nærstående med hensyn på spektral likhet, blir slått sammen i nye spektrale enheter

9 Fig. 3 Flowdiagram utarbeiding av vegetasjonskart ved bruk av satellittdata. Ved framstilling av vegetasjons- og naturtypekart basert på satellittdata, har det vist seg at enkelte vegetasjonsenheter vanskelig lar seg identifisere og skille ut kun ved bruk av spektrale karakteristikker. For å gi en mer presis identifikasjon og avgrensning av slike enheter, er det nødvendig å bruke tilleggsinformasjon (masker-naturtema, digital terrengmodell, feltdata). Prosessen med å integrere tilleggsinformasjon til spektralt klassifiserte data, går ofte under betegnelsen post-klassifikasjon. Sluttfasen i bearbeidingsprosessen, er her gitt betegnelsen kartframstilling. Arbeidsoperasjonene som inngår her, omfatter transformering av utskilte klasser til vektor form, bestemming av minste arealstørrelse, utarbeiding av tegnforklaring, fargesetting av vegetasjonsklasser som inngår i materialet og bestemming av målestokk for det endelige kartproduktet. Et viktig ledd i kartframstillingen er å relatere sluttproduktet til et gyldig system for vegetasjonskartlegging i området

10 4 KART OG AREALDATA 4.1 PLASSERING AV OMRÅDET Området Stortussen/Snøtind er et av i alt 4 delområder som inngår i prosjektet Gloria Norge. De andre områdene er Kaldfonna, Kolla og Søln. Lokalitetene er valgt langs en gradient fra kyst til innland der Stortussen/Snøtind utgjør det mest kystnære området. Fig. 4 Stortussen/Snøtind utgjør det mest kystnære delområde av de 4 test-områdene som inngår i Gloria Norge. Området er her angitt i rødt. De tre andre områdene er Kaldfonna, Kolla og Søln. 4.2 VEGETASJONS- OG AREALTYPER Kartlegenden som følger de ulike vegetasjonskart, er inndelt i til sammen 27 kartenheter. Det vil her bli gitt en summarisk beskrivelse av arealenheter som inngår i de produserte vegetasjonskart. Beskrivelsene i legenden bygger på egne erfaringer med satellittkartlegging i Finnmark (Johansen & Tømmervik 1993, Johansen et. al. 1995a, Johansen & Karlsen 2000), i

11 Nord-Skandinavia (Johansen et. al. 1995b), samt erfaringer gjort under framstilling av et samlet vegetasjonskart for Norge (Johansen 2009, Johansen et al 2009). Videre er vegetasjonsenhetene sett i forhold til enheter beskrevet hos Fremstad & Elven (1987), Fremstad (1997), Påhlsson (1998), samt kartprodukt fra Skog og Landskap (Rekdal et al. 1999, 2001). Skogvegetasjon 1. Barskog tett treskikt. Høgproduktive skoger med tresjikt av gran og/eller furu. Gran dominerer på friskt og rikere substrat, mens furu er vanligere på tørrere og fattigere grunn. Granskogene har en økologisk spennvidde fra blåbærtyper til utforminger dominert av låge urter, høgstauder og storbregner. Granskogene har en hovedutbredelse på Østlandet og i Trøndelag. Furuskogene omfatter hovedsakelig lyngdominert vegetasjon med røsslyng, krekling, tyttebær og blåbær og småbregner. På Vestlandet inngår tette bestand av kystfuruskog og tette plantefelt. Innafor kartutsnittet er areal i denne klassen tette granplantefelt. 2. Barskog og blandingsskog åpent tresjikt. Produktiv skog av gran og/eller furu med et åpent tresjikt med innslag av lauvtre. Omfatter naturlige barskoger i låglandet på fattig, grunnlendt mark og mer varmekjære blandingsskoger av bar- og lauvtre på veldrenert og rikere mark. I låglandet kan skogtypen være et resultat gjengroing etter hogst. I høgereliggende områder inngår fattigere blandingsskoger av furu og bjørk. Enheten har en hovedutbredelse på Østlandet og i Trøndelag. På Vestlandet inngår det meste av kystfuruskogen. I Nord-Norge utgjør enheten størst areal i flere av de breide dalførene fra Saltdalen til Pasvik. Innafor det kartlagte området inngår mer åpne plantefelt i denne klassen. 3/4. Lågurtskog og edellauvskog. Artsrike, varmekjære lauvskoger på tørr til middels fuktig mark med god næringstilgang. Finnes i solvarme lier på rikere morener, rasmarker eller forvitringsjord eller på koller med kalkholdig berggrunn. Omfatter også næringsfattige, varmekjære utforminger. I nord er bjørk, silkeselje og gråor vanlige i tresjiktet, i sør alm, ask, bøk, eik, hassel, lind og spisslønn. Skogene varierer fra åpne til tette bestand, avhengig av kulturpåvirkning. Kravfulle lågurter, bregner og gras dominerer i de næringsrike skogene, mens blåbær og et tettere mosedekke er karakteristisk for de fattigste utformingene. I kartutsnittet er lågurtskoger inndelt i to ulike klasser der klasse (3) utgjør utforminger dominert av blåbær og småbregner, mens klasse (4) utgjør mer gras- og urterike utforminger. 5. Høgstaude- og storbregnelauvskog. Frodig og artsrik skog på næringsrikt, friskt substrat med tett tresjikt av dunbjørk eller gråor, ofte med innslag av hegg og vier. Vanlig på Østlandet og i Trøndelag og i kyst- og fjordstrøk til Finnmark. Dominert av høgstauder, høgvokste gras, urter og storbregner med mange fuktighetskrevende moser. Stor regional variasjon. Gråorskog er mest vanlig i langs elver og bekkefar, på flommarker, i raviner og leirrike lier. Frodig bjørkeskog er vanlig i fjellnære strøk, i Nord-Norge også i låglandet. Kulturpåvirkningen kan være stor, ofte gjengroingsstadier etter slått eller beite. Størst areal av denne skogstypen finnes i Øyalia og i liene ovafor Ullaland. 6. Blåbær- og småbregnebjørkeskog. Bjørkeskog på middels tørr til frisk grunn med innslag av rogn og osp, i fjellnære strøk også vier. Vanlig i hele landet, men har sin hovedutbredelse i fjellbjørkeskog. Dominert av lyngvekster, småbregner og lite til middels næringskrevende moser. Opptrer i to hovedutforminger - en på tørrere mark dominert av blåbær, og en på friskere og noe mer næringsrik mark dominert av fugletelg, gras og urter. I kystområder og i fjellbjørkeskog kan skrubbær dominere. Innslag av krekling, dvergbjørk, rypebær, blålyng og stivstarr øker i fjellnære og nordlige områder. Typen er til dels sterkt påvirket av beite. Blåbærskogene utgjør den mest vanlige skogstypen innafor det kartlagte området med størst areal i nordlige deler av området

12 7. Kreklingbjørkeskog. Artsfattig bjørkeskog med innslag av rogn og vier på tørr og næringsfattig morene- eller sandjord. Åpent til tett tresjikt. Dominert av lyngvekster som røsslyng, krekling og tyttebær med innslag av blåbær. Smyle, gullris og skogstjerne opptrer sparsomt, mens mosedekket er godt utviklet med furumose, etasjemose og tørketålende sigdmoser. Lav kan ha høy dekning. Typen står mellom enhetene 6 og 8 med hensyn til markfuktighet og næring. Typen har sin hovedutbredelse i skogbandet. Størst areal av denne skogen finnes i skogbandet nord for Stortussen/Snøtind. Myr og åpen sumpvegetasjon 8. Åpen sumpvegetasjon. Myrvegetasjon på torv med vannstand i overflata gjennom hele vekstsesongen, samt åpen sump- og vannvegetasjon dominert av høge graminider. Opptrer i de mest sumpprega og våte partier av Ugelstadmyra og nord for Kjølavatnet. 9. Blautmyr. Våt myrtype, ofte med vann i overflate. Hovedtyngden er relativt basefattige utforminger av mykmatte-løsbunnmyr med et glissent feltsjikt karakterisert av arter som dystarr, sivblom og kvitmyrak (låglandet). Innslag av graminider som strengstarr, blystarr, flaskestarr og nøkkesiv i mer baserike utforminger. Botnsjikt dominert av storvokste torvmoser på basefattig torv, og tjønnmoser, makkmoser og nøkkemoser på baserik torv. Opptrer i våte deler av Ugelstadmyr og i myrområdene nord for Kjølavatnet. 10. Høgvokst mattemyr. Vegetasjon på torv med vannstand nær overflata gjennom store deler av vekstsesongen. Hovedsakelig på minerotrof torv. Feltsjikt dominert av høgvokste graminider. Betydelig innslag av urter i baserike utforminger. Partier med kratt av dvergbjørk, pors eller vier. Botnsjikt (til dels dårlig utvikla) dominert av torvmoser i basefattige utforminger, og tjønnmoser, makkmoser og nøkkemoser i baserike utforminger. Enheten har sitt tyngdepunkt i låglandet og opptrer i partier av Ugelstadmyra. 11. Tuemyr og lågvokst fastmattemyr. Vegetasjon på torv som i perioder tørker ut i overflata. Tuemyr er dominert av vedvekster i feltsjiktet og torvmoser i botnsjiktet og knyttet til basefattig torv. Lågvokst fastmattemyr finnes både på basefattig og baserik torv og er dominert av bjønnskjegg og andre lågvokste graminider i feltsjiktet. Mye urter på baserik torv. Botnsjiktet er artsrikt, på basefattig torv dominerer torvmoser, på baserik torv brunmoser. Tuemyr har sitt tyngdepunkt i låglandet, lågvokst fastmattemyr i høgereliggende områder. Inngår i store deler av Ugelstadmyra. 12. Fuktheier. Fuktheier er et vanlig innslag i det kartlagte området. Feltskiktet er dominert av lyng og grasarter. Opptrer i tilknytning til myrområdene, men inngår og i mer typisk heivetasjon. Fjellvegetasjon og åpen fastmark i låglandet 13. Eksponerte rabber/blokkmark/berg i dagen. Areal uten vegetasjonsdekke eller sparsomt vegeterte areal i det høg- og mellomalpine beltet. I tillegg inkluderer enheten eroderte rabber i lågalpint. Snødekket på vinteren er tynt til moderat. Karplantene innen enheten vokser spredt eller i klynger, gjerne på beskytta lokaliteter. I bunnskiktet inngår moser og vindherdige lav. Enheten utgjør store areal i høgfjellet. Enheten opptrer med størst areal på toppene av alle fjell i området. 14. Lyngrik rabb. Artsfattig, lågvokst vegetasjon på øvre del av rabben. Feltskikt av lyng, tørrgrasarter og lågvokst, krypende dvergbjørk. På mer kalkrike rabber inngår flere vindherdige graminider. Bunnskiktet varierer i utforming fra moserike rabber i kystområder, særlig

13 heigråmose, til lavholdige utforminger i kontinentale fjell. Vanlig i hele fjellkjeden. I det kartlagte område opptrer disse rabbesamfunnene i et band under eksponerte rabber. 15. Lyng- og risheier. Sluttet vegetasjon i nedre del av rabben. Opptrer med flere utforminger avhengig av berggrunnen og snødekke. På fattig grunn inngår kreklingheier, blåbærblålyngheier og alpine røsslyngheier i enheten. Mer grasrike utforminger opptrer på mer snødekt mark. På kalkrik grunn inngår urte- og moserike reinroseheier, samt kantlyngheier i nordlige fjell. Berggrunnen i det kartlagte område er i hovedsak næringsfattig med røsslyng- og kreklingheier som mest vanlige utforming innen enheten. 16. Blåbær-/grasheier. Friske heier i øvre leside. Velutviklet på kalkfattig grunn med dominans av arter som blåbær, smyle, gulaks og finnskjegg. Mosedekket er middels utviklet med arter som furu- og sigdmoser. Disse heitypene er vanlige over hele landet. Finnskjeggheiene utgjør store areal spesielt i kystområder. 17. Friske ris- og vierkratt. Tett vegetasjon med buskskikt av dvergbjørk, vier og einer. Feltskikt av fuktighetskrevende lyng, gras, og urter. Moderat til tykt snødekke om vinteren. Kratt av dvergbjørk er vanlig på fattig berggrunn. På rikere grunn inngår kravfulle vierarter i buskskiktet med et feltskikt av gras, urter og storbregner. Fuktheier er knyttet til oseaniske fjell og i låglandsheier. 18. Gras- og urteenger (fjell og lavland). Frodige høgstaude- og lågurtenger i fjellet utgjør hovedtypen av vegetasjon innen enheten. Det arealmessige tyngdepunktet er i nedre del av det lågalpine beltet. Høgstuder, storbregner, gras og urter utgjør det fysiognomiske bildet av enheten. Enheten inkluderer brakkmark og beitemark i låglandet. 19. Musøre- og grassnøleier. Samlegruppe for vegetasjon med et betydelig snødekke om vinteren og framsmelting seint på sommeren. Karakterisert ved dvergvier, gras og urter. På næringsfattig grunn utgjør musøre- og stivstarrsnøleier mest vanlige utforminger. Polarvier- og gras-/urterike snøleier inngår på kalkrik grunn. Utforminger med hestespreng er mest vanlige i kartleggingsområdet. 20. Ekstremsnøleier. Moserike snøleier med svært sein utsmelting på sommeren. Kun et fåtall karplanter inngår i denne enheten. Hovedutbredelse høgt til fjells med geografisk tyngdepunkt i vest og nord. På fattig grunn er artene snøfrostmose og snøleiebjørnemose vanlige. På mer kalkrik grunn utgjør planputemose en viktig og dominant art. 21/22. Blokkrike snøleier(skyggeeffekter). Seine snøleier med sparsomt vegetasjonsdekke, ofte blokkrike. Utsmeltingen varierer fra år til år. De mest ekstreme snøleiene er karakterisert ved ikke årviss utsmelting. Disse snøleiene er i hovedsak lokalisert nederst i lia nord for Snøtind/Stortussen. Sterkt påvirker av skygge. Andre arealtyper 23. Vann. Enheten omfatter hav, innsjøer og store elver. I enheten inngår og enkelte skyggeområder i bratte, nordvendte skråninger 24/25. Dyrka mark. I enheten inngår dyrka mark i forskjellige utforminger. Dyrka mark skilles ikke entydig ut i satellittbilder på grunn av ulike typer menneskelige bearbeiding. Enheten er her skilt ut ved bruk av topografiske kart (N-50)

14 26. Ur, rasmark. Samlegruppe for sparsomt vegeterte areal som i hovedsak er opptrer som ut og rasmarker. ur og 27. Uklassifisert. I enheten inngår pixsler som på grunn av spesiell spektral karakteristikk ikke faller inn i definerte vegetasjonsklasser. Skyggeområder utgjør størst areal i denne enheten. 4.3 STORTUSSEN - OVERSIKTSKART OG KARTUTSNITT Det vil her bli gitt en kartografisk presentasjon av kart som er produsert i dette prosjektet. Det er utarbeidet et oversiktskart som samlet dekker fjellområdet Stortussen/Snøtind inkludert skogsliene i sør og nord, samt myrområdene rundt Ugelstansetra. Oversiktskartet er i målestokk 1: Fra dette kartet er det tatt ut flere kartutsnitt som angir deler av området i en mer detaljert form. Hvert kartblad er kommentert summarisk med hensyn på forekomst av ulike vegetasjonstyper. Kartlagt areal innafor kommunene Gjemnes og Eide, samt hele kartleggingsområdet er videre oppsummert ved arealstatistikk. Hele kartutsnittet kommentarer: Innafor det kartlagte området tilhører arealene nord for vannskillet Eide kommune, mens areal sør for vannskillet ligger i Gjemnes kommune. Samlet utgjør det kartlagte arealet 21,58 km 2 med 11,5 km 2 innen Eide og 10,08 innafor Gjemnes kommune. I tabell 1 er det gitt en framstilling av forekomst av hovedtyper av vegetasjon innafor området. Tabell 1. Hovedtyper av vegetasjon innafor det kartlagte området, samt areal innafor kommunene Eide og Gjemnes. Delområdenr Navn-delområde Gjemnes kommune Eide kommune Hele området Nr Hovedtyper av vegetasjon km 2 % km 2 % km 2 % 1 Skog 3,38 33,57 5,15 44,75 8,53 39,53 2 Myr og våtmark 0,07 0,69 1,50 13,02 1,57 7,26 3 Fjell- og heivegetasjon 5,47 54,31 3,37 29,27 8,84 40,97 4 Annet 1,15 11,43 1,49 12,96 2,64 12,24 Totalt 10,08 100,0 11,50 100,0 21,58 100,0 Tabellen (tab 1) viser entydig at arealtypene skog og fjell er tilnærmet likt fordelt for hele det kartlagte området med arealtall på henholdsvis 39,53 og 40,97. Myr utgjør 7,26 % av arealet med en klar overvekt innafor Eide kommune. Areaklassen annet utgjør i denne sammenheng areal som vann, dyrka mark, ur og rasmarker, samt uklassifisert areal. Denne hovedgruppen utgjør om lag 12 % av arealet i begge kommuner

15 Fig. 5 Kartutsnitt Stortussen/Snøtind. Markeringene i rødt angir punkt med utlagte fastruter. Kartutsnitt Eide kommune: I figur 6 er arealet innafor Eide kommune framstilt i målestokk 1: I dette utsnittet er fastruter som ble anlagt under feltarbeidet inntegnet i kartet. Skogsområdene innafor dette utsnittet er i hovedsak av

16 krekling/røsslyng og blåbær/småbregne type. Arealet av myr som inngår i kartet er lokalisert til Ugelstadmyra, samt til et større myrområde sør for Ådalselva. Myrområdene varierer sterkt i utforming fra partier med sump og blautmyr til tørre partier av tuemyr og lågvokst mattemyr. Videre utgjør fukthei et markert trekk i landskapsbildet. I fjellet finnere vi store areal av ulike typer snøleievegetasjon lokalisert til områdene nord for Stortussen/Snøtind. Lengst vest i kartutsnittet finner vi store areal av lyngrik fjellvegetasjon langs Nordtussen/Salknappen. De mest eksponerte delene av denne fjellryggen består av mer åpne rabbesamfunn. I lia ned mot Tussvatnet finnes frodige lågurtenger. Fig. 6 Kartutsnitt areal kartlagt innafor Eide kommune. Fastruter som ble anlagt under feltarbeidet er avmerket med rød prikk. Målestokk 1:

17 Fig. 7 Kartutsnitt areal kartlagt innafor Gjemnes kommune. Fastruter som ble anlagt under feltarbeidet er avmerket med rød prikk. Målestokk 1: Kartutsnitt Gjemnes kommune: Sammenlignet med skogsarealet i Eide kommune, er skogstypene innafor dette kartutsnittet av mer frodig utforming. Dominerende skogstype i Øyalia og i liene ovafor Ullaland, er av lågurt type. Langs bekker og i områder med et stabilt vassig utvikles frodige høgstaudeskoger. Innafor området er det videre angitt flere tette plantefelt av gran. Skogsområdene lengst øst i utsnittet er av mer fattig utforming med dominans av blåbær, skrubbær og småbregner. Myr er sparsomt registrert innafor dette kartutsnittet. Arealet i fjellet er av varierende utforming. De høyeste fjelltoppene (Stortussen, Litltussen, Gongrøra) er dominert av åpne til eksponerte rabbesamfunn. Det lågalpine arealet er karakterisert ved lyngrike heisamfunn og frodige lesidesamfunn. Snøleiesamfunn er i mindre grad representert innafor dette kartutsnittet

18 Fig. 8 Toppen av Stortussen (1027 moh), 3 kanals bilde med kanalkombibasjon NIR, MIR og synlig rødt. Målestokk 1: Fig. 9 Samme utsnitt inndeling i 27 klasser. Målestokk 1: Ullalandsvatnet til høyre i bildet. 4.4 AREALSTATISTIKK Arealtall for det kartlagte området er presentert i tabell 2. I tabellen er det gjort en inndeling i areal innafor Eide kommune, areal innafor Gjemnes kommune, samt areal for hele det kartlagte området. Tabellen gir en ytterligere detaljering av kartlagte arealtyper innafor området. Forekomsten av rike lågurt- og høgtstaudekoger innafor Gjemnes kommune kommer her tydelig til uttrykk. Barskog i form av plantefelt er sparsomt representert innafor kartutsnittet, men opptrer med betydelige areal utafor kartutsnittet i låglandsområdene rundt Vasskordvatnet, Eide kommune. I dette området finnes og store myrareal. Myrarealet som her er kartlagt er i hovedsak knyttet til Ugelstadmyra. Variasjonen innafor dette myrkomplekset kan leses av arealtallene. I fjellet utgjør eksponerte rabber, lyngheier, grasrike lesider og snøleiesamfunn størst areal. Areal av dyrka mark finnes i låglandsområdene i begge kommuner. Deler av Ugelstadmyra er oppdyrket og store areal har het et potensial for nydyrking.

19 Tabell 2. Arealtall for angitte delområder Andenes kommune. Arealtallene er angitt i kvadratkilometer og i prosent av totalarealet (land, innlandsvann) Delområdenr Navn-delområde Gjemnes kommune Eide kommune Hele området Nr Vegetasjonstyper km 2 % km 2 % km 2 % 1 Barskog tett treskikt 0,18 1,75 0,35 3,05 0,53 2,44 2 Barskog/blandingsskog åpent treskikt 0,13 1,25 0,06 0,56 0,19 0,88 3/4 Lågurt-/edellauvskog 1,45 14,36 0,46 3,99 1,91 8,83 5 Høgstaudeskog 0,97 9,58 0,84 7,33 1,81 8,38 6 Blåbær- /småbregneskog 0,28 2,80 1,91 16,63 2,19 10,17 7 Kreklingskog 0,39 3,84 1,52 13,19 1,90 8,82 8 Åpen sumpvegetasjon 0,00 0,02 0,01 0,11 0,01 0,07 9 Blautmyr 0,01 0,10 0,39 3,39 0,40 1,85 10 Høgvokst mattemyr 0,00 0,01 0,13 1,14 0,13 0,62 11 Tuemyr og lågvokst fastmattemyr 0,04 0,37 0,47 4,05 0,50 2,33 12 Fukthei 0,02 0,19 0,50 4,33 0,52 2,40 13 Eksponerte rabber 1,45 14,39 0,22 1,91 1,67 7,74 14 Lyngrabb 0,22 2,21 0,09 0,77 0,31 1,45 15 Lyng- og rishei 0,94 9,34 0,28 2,44 1,22 5,66 16 Blåbær-/grashei 0,47 4,70 0,21 1,86 0,69 3,18 17 Friske risheier/vierkratt 0,43 4,30 0,34 2,98 0,78 3,60 18 Alpine engsamfunn 0,55 5,49 0,08 0,69 0,63 2,93 19 Musøre, gras og hestespreng snøleier 0,92 9,17 0,67 5,79 1,59 7,37 20 Ekstreme snøleier 0,32 3,20 0,60 5,26 0,93 4,29 21/22 Blokkrike snøleier og skyggeområder 0,15 1,52 0,87 7,57 1,02 4,74 23 Vann 0,59 5,81 0,28 2,42 0,86 4,00 24/25 Dyrka mark 0,09 0,92 0,30 2,60 0,39 1,81 26 Ur, rasmark 0,32 3,14 0,28 2,44 0,60 2,77 27 Uklassifisert, skygge 0,16 1,57 0,63 5,49 0,79 3,66 Totalareal 10,08 100,0 11,50 100,0 21,58 100,0 5 OPPSUMMERINGER KONKLUSJON Denne rapporten oppsummerer arbeidet med kartlegging av vegetasjon og naturtyper i området Stortussen/Snøtind, Eide og Gjemnes kommune, Møre og Romsdal. Kartleggingen er gjort med bruk av data fra den franske SPOT-5 satellitten, oppløsning 5 m. Det er i tillegg brukt data fra satellittene Landsat 5 og 7, samt digitale data fra topografiske kart N50, kartblad Eide (1320 IV). Kartprodukt som er framstilt er alle i UTM-projeksjon, sone 32, WGS84. Det kartlagte arealet dekker i alt 21,58 km 2, fordelt på 11,5 km 2 innafor Eide og 10,08 km 2 innafor Gjemnes kommune. Dominerende arealtyper innafor området er bjørkeskoger av blåbær/småbregnetype i nord og lågurt- /høgstaudeskoger i sør. Ugelstadmyra utgjør det største myrarealet i området. Areal ovafor skogsgrense utgjør i alt 12,24 %. De høyeste toppene er karakterisert ved eksponerte rabber, knauser, ur og blokkmark. Snøleiesamfunn finnes nord for Sturtussen/Snøtind. Heisamfunn i lågalpin sone opptrer som lyng- og grasheier. Lesidene er gras- og urterike. I tillegg til kartet er området registrert i detalj gjennom tradisjonelle vegetasjonsanalyser og ved utlegg av fastruter. Området utgjør et av i alt fire testområder i prosjektet Gloria Norge

20 6 LITTERATUR Fremstad, E. & Elven, R. (red.) Enheter for vegetasjonskartlegging i Norge. Økoforsk Utred. 1987, 1. Fremstad, E Vegetasjonstyper i Norge. NINA Temahefte 12: ISBN Johansen, B. & Tømmervik, H Finnmarksvidda vegetasjons-kartlegging - vegetasjonstyper, lavbeiter og endringer i lavdekket innen reinbeitedistrikt 30 og 31, Finnmarksvidda. NORUT IT Rapport. IT 2020/ sider. Johansen, B., Johansen, M.-E. & S.R. Karlsen. 1995a. Vegetasjons- og beitekartlegging i Finnmark og Nord-Troms. NORUT Rapport, IT/2026/ s. Johansen, B., Karlsen, S. R. & Tømmervik, H. 1995b. Vegetasjonskartlegging i norsk-svenske konvensjonsområder. Delområder: Indre Troms og Nordre Norrbotten. NORUT IT Rapport 261/ s. Johansen, B. & S. R. Karlsen Vegetasjonsendringer i norsk-svenske konvensjonsområder, Delområder: Indre Troms og Nordre Norrbotten. NORUT IT Rapport, IT261/ s. Johansen, B., H. Tømmervik. & S. R. Karlsen Vegetasjonsendringer i norsk-svenske konvensjonsområder. Delområder: Indre Troms, Nordre Norrbotten, Älvsbyn og Storsund. NORUT IT Rapport, IT261/ s. Johansen, B. & S.R. Karlsen. 1998a. Endringer i lavdekket på Finnmarksvidda basert på Landsat 5/TM data. NORUT IT Rapport, IT475/ s. Johansen, B. og S.R. Karlsen Kartlegging av fellesbeiteområder i Øst-Finnmark ved bruk av Landsat5/TM data status NORUT IT Prosjektforslag. IT583/1-99. Johansen, B.E., Karlsen, S.R. & J. Bergstedt Vegetasjonskartlegging og studier av vegetasjonsendringer i Härjedalen ved bruk av satellittdata. NORUT IT Rapport. IT551-1/ s Johansen, B.E. og S.R Karlsen Finnmarksvidda kartlegging og overvåking av reinbeiter status NORUT IT Rapport, IT546/ s. Johansen, B. & S. R. Karlsen Monitoring vegetation changes on Finnmarksvidda, Northern Norway, using Landsat MSS and Landsat TM/ETM plus satellite images. Phytocoenologia, 35: Johansen, B. og S.R. Karlsen Finnmarksvidda - kartlegging og overvåking av reinbeiter - status NORUT IT Rapport. IT394/ s. Johansen, B. Vegetasjonskart for Norge basert på Landsat TM/ETM+ data. Norut/Rapport. 4/ s. Johansen, B., Aarrestad P.A. & Øien, D.I Vegetasjonskart for Norge basert på Landsat TM/ETM+ data. Klasseinndeling og beskrivelse av utskilte vegetasjonstyper. Norut/Rapport 3/ s. Johansen, B., Tømmervik, H. & Karlsen, S.R Vegetasjonskart over Svalbard basert på satellittdata. Dokumentasjon av metoder og vegetasjonsbeskrivelser. NINA Rapport s. Påhlsson, L Vegetasjonstyper i Norden. TemaNord 1998:510. Nordisk Ministerråd. København. ISBN Rekdal, Y., Bjørklund, P. og M. Angeloff Vegetasjon og beite i Hadsel kommune. NIJOSrapport s. Rekdal, Y., Bjørklund, P. og M. Angeloff Vegetasjon og beite i Sortland kommune. NIJOSrapport s

21 - 21 -