Litt større og litt bedre :

Transkript

1 Oppdragsrapport Oppdragsgiver: Innovasjon Norge Troms Litt større og litt bedre : En vurdering av muligheter og flaskehalser for økt verdiskaping i bioteknologisk- og biomarin industri i Tromsø regionen Tromsø, 3. april 2007 (versj. 2) Tore Andreassen og Gunnar Rørstad Tromsø, 3. april 2007 Side 1

2 1. Innledning Bakgrunn og formål Alle snakker om det store verdiskapningspotensialet innenfor marin bioteknologi med utgangspunkt i kunnskapsmiljøet i Tromsø og den gode tilgangen til råstoffer, organismer, gener og molekyler fra de store havmiljøene utenfor. Noen omtaler dette som det Blå Nokia. For å bidra til økt kommersialisering av forskningsbasert kunnskap og etablering av flere bedrifter og arbeidsplasser innenfor biomarin og bioteknologisk industri i Tromsø-regionen, så er i løpet av de siste 5 10 årene etablert flere tiltak og programmer. Er resultatene av disse tiltakene gode nok? Har vi i dag et industrielt miljø eller en klynge innenfor sektoren i Tromsø og i Nord-Norge? Og hva kan vi gjøre for å øke antall bedrifter og antall arbeidsplasser? Tore Andreassen og Gunnar Rørstad er engasjert av Innovasjon Norge (IN) i Troms for å gjennomføre en vurdering av hvilke muligheter og sentrale flaskehalser, hindringer, utfordringer og barrierer som er tilstede for en økt industrialisering av bioteknologi og biomarin sektor i Tromsø og Nord-Norge. IN har bedt om at vurderingen gjøres fra et industrielt ståsted. Denne vurderingen har ikke til hensikt å være en stor og omfattende analyse, men er en kortfattet og målrettet statusgjennomgang som gir innspill til hva som må gjøres for å utløse økt industriell verdiskaping innenfor sektoren. Gjennomføring av arbeidet Dette arbeidet bygger på gjennomgang av eksisterende rapporter og analyser om klyngeutvikling innenfor biomarin sektor i Tromsø. I tillegg er det gjennomført samtaler med nærmere 30 ressurspersoner, både i industrien, i forskningsmiljøet og hos de gode hjelperne. Vi har også hatt samtaler med ressurspersoner utenfor miljøet i Nord-Norge både for å få generelle synspunkter og for å få innspill om sektorens potensial og utvikling i regionen. Sist men ikke minst har forfatterne lagt til grunn sin egen kunnskap og erfaring om Tromsø-miljøet og om finansiering og utvikling av forskningsbaserte virksomheter. Underveis har vi også drøftet sentrale problemstillinger med IN i Troms ved Elin Kolsvik og med medlemmer av BIT-gruppen (en nettverksgruppe med aktører som har sitt virke innenfor bioteknologisk forskning, industri og virkemiddelapparat) og FBH (Forum for Bioteknologi og Havbruk) i Tromsø. Rapporter som er gjennomgått: 1. Innovasjonsplan for Tromsø-miljøet (SND Troms 1999). 2. Grunnlag for bioteknologisk industri i Tromsø. Kommersialiseringsmodeller, satsinger og strategi (SND rapport 2001) - Oppsummering og status pr oktober FoU i den nordlige landsdelen. Status og strategier for satsing på marin bioteknologi i nord (Landsdelsutvalget 2003). 4. Flaskehalsanalyse av bioteknologi og havbruk i Troms (SND Troms 2002). 5. Sluttevaluering av Bioklynge Nord (Nordlandsforskning 2006). Tromsø, 3. april 2007 Side 2

3 Definisjoner av noen sentrale begreper Definisjonene nedenfor er i hovedsak sitert fra eller basert på definisjoner gjort i tidligere rapporter nevnt foran. Klynger og innovasjonssystemer Michael Porter definerer en regional klynge slik: En klynge er en geografisk nærliggende gruppe av gjensidig forbundne bedrifter og assosierte institusjoner innenfor et bestemt teknologisk område, forbundet av likheter og komplementaritet. (Porter, 1998, oversatt av Åge Mariussen, STEP). Vi vil også referere til et annet begrep, innovasjonssystem. Klynge og innovasjonssystem brukes ofte om hverandre. Mens begrepet klynge først og fremst viser til organisering og geografi er begrepet innovasjonssystem fokusert på kunnskap. En klynge kan derfor oftest oppfattes som en organisatorisk og geografisk kontekst for innovasjonssystem. I prinsippet kan man finne stagnerende klynger uten innovasjonssystem (og uten innovasjoner). Innovasjonssystem behøver heller ikke nødvendigvis en klynge for å kunne innovere. Likevel er det ofte et samspill, idet klyngen etablerer organisatoriske og romlige betingelser som er gunstige for innovasjonsprosessen. Bioteknologi omfatter teknologi for anvendelse av organismer, celler, deler av celler og/eller molekyler til produkter og tjenesteyting. Biomarin industri omfatter et mangfold av produksjoner med basis i marint råstoff, herunder ensilasje, proteiner, og oljer til fôr- og næringsmidler, samt mer spesialiserte produkter for anvendelse bla. til kosttilskudd, kosmetikk og farmasi. Marin bioteknologi omfatter all bioteknologi med utgangspunkt i marint biologisk materiale, samt anvendelse av bioteknologi innenfor marine næringer eller problemstillinger. Marin bioteknologi omfatter også marin bioprospektering, som går ut på å lete etter nye medisiner og kommersielt utnyttbare biomolekyler og organismer i det marine miljø. Tromsø, 3. april 2007 Side 3

4 2. Utvikling og status for bioteknologi og biomarin industri i regionen Flaskehalsanalysen fra 2002 For ca. 4 år siden ble det utført en flaskehalsanalyse av bioteknologi og havbruk i Troms. Analysen ble utført av Åge Mariussen, Step og Ulf Winther, KPMG, på oppdrag for SND Troms/Bioklynge Nord (Tittel: Liten men god flaskehalsanalyse av bioteknologi og havbruk i Troms. Rapport datert 6. november 2002). Analysen hadde som sine sentrale spørsmål å belyse om spranget fra vitenskapelig til økonomisk nyttig kunnskap (industrialisering) er en flaskehals, samt å beskrive det lokale støtteapparatet, rammebetingelsene og nettverket for forskere som har startet eller ønsker å starte egen bedrift, alene eller sammen med andre. Nedenfor gis en gjennomgang av rapporten fra denne analysen, samt en gjennomgang av dagens situasjon og utviklingstrekk i forhold til hovedfunn og tilrådninger. Analysen baserte seg på dybdeintervjuer med nøkkelpersoner i ulike deler av miljøet, og redegjør for teoretiske begreper om regionale klynger og innovasjonssystemer. Dessuten gir rapporten en nokså detaljert beskrivelse av FoU- og utdanningsmiljøet, infrastruktur og virkemiddelapparatet. Rapporten viser til at det i Nord-Norge var registrert 12 bedrifter med aktivitet innenfor bioteknologi (dette oppfattes av oss som både bioteknologi og biomarin industri) samt 4 bedrifter innenfor havbruk/oppdrett av nye arter, hovedsaklig marin yngelproduksjon. Av bedriftene var 6-7 etablert på bakgrunn av kunnskap/prosesser utviklet innenfor forskningsmiljøet i Tromsø, mens ytterligere 2 var etablert i Tromsø med tanke på kontakt med FoU-miljøet her. Samtlige av bedriftene hadde samarbeidsrelasjoner til FoU-miljøene, mens formelle samarbeid mellom bedriftene eksisterte i liten grad. Følgende punkter fremheves/oppsummeres fra denne analysen: Styrker: - Klyngen har en unik strategi og profil ved at man satser på arktisk marine ressurser som utgangspunkt. - Utviklingen skjer nedenfra og bæres frem av dristige forskningsentreprenører og industrigründere. Svakheter: - Klyngen er for liten i forhold til å utløse stordriftsfordeler og dermed et vanskelig prosjekt i forhold til det som i litteraturen omtales som suksessrike regionale klynger. - Ubalanse i form av for lite industri og knapphet på industriell kapital og kunnskap om industrialisering. Tromsø, 3. april 2007 Side 4

5 Flaskehalser: - Manglende forståelse av særtrekkene ved innovasjon i bioteknologi: innovasjonene er forskningsdrevet (de gode ideene oppstår ofte i grunnforskningsmiljø), og veien til industriell produksjon er svært lang, ressurskrevende og usikker. - Mangel på aktive speidere, dvs. personer som har innsikt i fag, kjennskap til bioteknologisk industri, innsikt i innovasjonsprosessen, evne til å motivere forskere med de gode ideene til å gå videre, og forutsetninger for å gi råd om patentering og hemmelighold, finansiering osv. Tiltak: - Tilpasning av virkemiddelapparatet til særtrekkene ved innovasjon i bioteknologi. - Videreføring av MABIT-programmet. - Opprettelse av en felles, formalisert utviklingsorganisasjon, som kan utvikle, forbedre og implementere en strategi for klyngen. Utviklingstrekk og dagens situasjon Det ligger utenfor vårt oppdrag å gi en mer detaljert beskrivelse av den industrielle aktiviteten, forskning og virkemiddelapparat knyttet til bioteknologi og biomarin industri i Tromsøregionen. Det kan imidlertid være hensiktsmessig belyse viktige utviklingstrekk i forhold til flaskehalsanalysen som ble foretatt for vel 4 år siden. Dette kapittelet baserer seg på informasjon fra Forum for Bioteknologi og Havbruk (FBH), informasjon fra bedriftene, og forfatternes egenerfaring og kunnskap om miljøet. Det er nå 16 bedrifter innenfor bioteknologi og biomarin industri i Tromsø-regionen. I tillegg kommer to offentlige analyseselskaper i Tromsø (NILU og Unilab Analyse) som besitter viktig kompetanse. I tillegg er det flere bedrifter særlig i Vesterålen som pakker og selger kosttilskudd basert på marine ingredienser (i hovedsak lipider), og som er viktige for klyngeutviklingen. Alle de 16 bedriftene er medlemmer i FBH, unntatt Lytix Biopharma AS. De vises til for en oversikt over bedriftene i FBH. Disse 16 bedriftene har alle, i ulik grad, et symbioseforhold til kunnskapsallmenningen i Tromsø, enten hva angår forskningsaktiviteter eller rekruttering av medarbeidere. Det synes imidlertid å være liten grad av samarbeid mellom bedriftene. Det er kun 2 av bedriftene som har flere enn 20 egne ansatte, Biotec Pharmacon ASA og Probio Group AS med ca årsverk hver (hvorav ca. halvparten i Tromsø), og det er også her den største veksten i antall sysselsatte og investeringer har vært de siste årene. Med forbehold om at sammenligningsgrunnlaget ikke er helt presist, så er det grunnlag for å si at det har vært en begrenset vekst innenfor bioteknologisk og biomarin industri i Tromsøregionen de siste 5 årene, og at de fleste bedriftene fortsatt er svært små og viser liten vekstkraft. Tromsø, 3. april 2007 Side 5

6 Det må imidlertid legges til at det er mange og i all hovedsak svært positive utviklingstrekk i de senere år som gir grunnlag for håp om betydelig fremtidig vekst i industrialisering. Utvalgte eksempler på dette er: - Vellykket børsnotering av Biotec Pharmacon ASA, som har god fremdrift i sitt kliniske utviklingsprogram. - Sterk og lønnsom vekst i Probio ASA, som nå utreder betydelige investeringer samt børsnotering. - Betydelig økt tilgang til egenkapitalfinansiering (såkorn og venture), herunder 3 fond med til sammen 700 MNOK i forvaltningskapital som i all hovedsak er øremerket såkorninvesteringer i regionen. - Betydelig bedret tilgang til FoU-finansiering, herunder RDA-midler. - De aller fleste av bedriftene har en mye bedre finansieringssituasjon, både når det gjelder egenkapital og fremmedkapital, enn det som var tilfellet for få år siden. - Flere bedrifter har etablert eller har under etablering egen produksjon under til dels strenge kvalitetskontrollregimer (GMP), herunder har en av bedriftene oppnådd tilvirkningstillatelse for legemidler for klinisk utprøvning i mennesker. - Kunnskap om forvaltning av intellektuelle eiendeler, herunder patenter, er blitt betydelig styrket. - Flere av bedriftene har gjennomført vellykket markedsintroduksjon av nye avanserte produkter. - Flere av bedriftene har nådd andre viktige milepæler i sin utvikling og evnet å finansiere og initiere betydelige langsiktige forsknings- og utviklingsløp. - Etablering av MabCent, et Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) ved Universitetet i Tromsø, med tilknyttet marin biobank (Marbank) og høykapasitets analyseplattform (Marbio). - Prosesslabben er etablert og kan med rett organisering og drift bli et viktig redskap for bedriftene. - Et nytt Senter for Fremragende Forskning (SSF) er etablert: Center of Theoretical and Computational Chemistry ved Senterleder Professor Kenneth Ruud, Institutt for kjemi, Universitetet i Tromsø. Av de 16 bedriftene som er tatt med i opptellingen ovenfor er det 3 som er rene bioteknologibedrifter (ref. definisjonen på side 3), Biotec Pharmacon, Lytix Biopharma og Orthogenics. Fellesnevneren for disse bedriftene er at de er basert på god grunnforskning, men det er ingen sammenheng mellom bedriftene rent aktivitetsmessig. Kun en av bedriftene har aktivitet innenfor marin bioteknologi og ingen av dem har sin hovedaktivitet knyttet til det marine. Det må imidlertid legges til at både Biotec Pharmacon og Lytix Biopharma etter det vi forstår er blitt industripartnere i MabCent, og således må antas å ha ambisjoner om å utvikle virksomhet basert på marin bioprospektering. Dette er viktig fordi begge bedriftene besitter sterk fagkompetanse og har finansielle og industrielle forutsetninger for å kommersialisere interessante produkter. Hovedaktiviteten for de øvrige bedriftene er imidlertid i all hovedsak knyttet til det marine, herunder peker marine ingredienser seg ut som det viktigste området. På dette grunnlaget kan man si at bedriftsklyngen av de biomarine bedriftene har en unik strategi og profil ved at man satser på arktisk marine ressurser som utgangspunkt, men dette gjelder ikke bioteknologibedriftene. Tromsø, 3. april 2007 Side 6

7 Flere av bedriftene er etablert av eller med gründere som kommer fra ledende forskerstillinger ved universitet (for eksempel Lytix Biopharma, Orthogenics, Olivita og Calanus), men både for disse og de fleste andre bedriftene er det i tillegg også brakt inn eiere, ansatte eller rådgivere med industrierfaring. Sånn sett kan man fortsatt si at en vesentlig del av utviklingen skjer nedenfra og bæres frem av dristige forskningsentreprenører og industrigründere. Med basis i en streng definisjon av klynge (se kapittel 1 ovenfor) kan det stilles spørsmål ved om det bioteknologiske og biomarine industri- og forskningsmiljøet i Tromsø-miljøet kvalifiserer til klyngebegrepet. Klyngen er fortsatt for liten i forhold til å utløse stordriftsfordeler og åpenbare synergier mellom bedriftene og i forhold til for eksempel leverandørindustri. Det er ennå i høyeste grad ubalanse i form av for lite industri i forhold til forskning, og knapphet på industrikompetanse i forhold til forskningskompetanse. Dessuten er det, med unntak av marin forankring for et flertall av bedriftene, uklart hva som eventuelt er samarbeids- og strategifundamentet for bedriftene. Med andre ord, det mangler en strategi for klyngens utvikling. Når det gjelder påstanden i flaskehalsanalysen fra 2002 om at det i arbeidet i klyngen er manglende forståelse av særtrekkene ved innovasjon i bioteknologi, så synes dette ikke å være tilfellet i dagens situasjon. Om virkemiddelapparatet har organisert tiltakene på en riktig måte for å tilpasse seg til disse særtrekkene er et annet spørsmål, som vi ikke har vurdert. Det er hevet over tvil at det fortsatt er mangel på aktive speidere, dvs. personer som kan være katalysatorer i innovasjons- og industrialiseringsprosesser. På dette punkt foreslår vi tiltak og det vises til i kapittel 4. Når det gjelder de øvrige tiltak som ble foreslått i flaskehalsanalysen fra 2002 så er MABITprogrammet videreført. Det er imidlertid ikke opprettet en felles, formalisert utviklingsorganisasjon, som kan utvikle, forbedre og implementere en strategi for klyngen. Et slikt tiltak drøftes i form av en mulig søknad om etablering av et såkalt NCE (Norwegian Centres of Expertise) innenfor lipider, fôr og sjømat (alle med helsefokus). Også på dette punkt har vi synspunkter på hvordan tiltakene bør innrettes, se kapittel 4. Et siste forhold som vi vil berøre er den endring i rammebetingelser og organisering som følger av opphevelsen av det såkalte lærerunntaket i Lov om arbeidstakeroppfinnelser fra , og som har ført til opprettelsen av teknologioverføringsselskaper ved universitetene. Om og eventuelt hvordan dette har hatt betydning for utvikling av bioteknologisk og biomarin industri i Tromsø-regionen bør vurderes nærmere. Uavhengig av dette er det besluttet at det skal foretas en egen evaluering av TTO Nord. Den ene av forfatterne av denne rapport (Gunnar Rørstad) av den oppfatning at denne lovendringen er meget uheldig for Tromsø-miljøet, fordi den baserer seg på en amerikansk modell hvor det har vært viktig å ivareta interessene til universitetene overfor store industriselskaper. I Tromsø og Nord-Norge er situasjonen den at vi knapt har kunnskapsbasert industri. Den må bygges fra bunnen av, og dagens system hemmer både forskerdrevet gründervirksomhet og industriens handlefrihet til å skaffe verdifull kompetanse og sikre intellektuelle rettigheter gjennom direkte samhandling og avtaler med universitetsforskere. Tromsø, 3. april 2007 Side 7

8 3. Ståstedsanalyse Aktører og perspektiver Det er mange ulike aktører med ulike ståsteder knyttet til bioteknologisk og biomarin sektor. Dette er illustrert med figuren nedenfor: Universitet og Høgskole FoU miljøer Investorer Banker Næringslivet Bioteknologisk- og biomarin industri Kommune Fylkeskommunen Norges forskningsråd Innovasjon Norge Alle disse aktørene (og mange flere) er direkte eller indirekte involvert i den verdiskapningen som skjer innenfor bioteknologisk og biomarin sektor. Rollene og interessene er ulike og delvis overlappende, og noen er mer viktig enn andre. En kort beskrivelse av hovedaktørene kan være som følger (tallene er ikke kvalitetssikret): Universitet og høgskoler: ca studenter og ansatte. Meget viktig for tilgang på kvalifisert personell og for vitenskapelig kunnskapsutvikling. FoU miljøer: Omfatter miljøene på Universitet, Norges fiskerihøgskole og Fiskeriforskning. Antall vitenskapelig ansatte knyttet til det marine er ca Inkluderer også Marbio og Marbank. Investorer: Fond, bedrifter og private investorer. Spesielt fondssiden er i løpet av det siste året blitt betydelig styrket både nasjonalt og regionalt, og det er herunder allokert ca 700 MNOK til 3 fond som kan investere i tidlig fase (såkorn) og som har Nord-Norge som geografisk virkeområde. Banker: Viktig del av finansieringen for noen av bedriftene. Kompetanse om internasjonale transaksjoner er viktig. Tromsø, 3. april 2007 Side 8

9 Fylkeskommunen: Har egne programmer og aktiviteter. Blant annet RDA og VRI midler. Marin bioteknologi er også prioritert i Regional Utviklingsplan (RUP) for Troms. Norges forskningsråd: har flere programmer rettet mot bioteknologi og biomarin sektor. Tromsø miljøet mottar betydelig med midler som i all hovedsak går til FoU-miljøene. Innovasjon Norge (IN): Har flere programmer og aktiviteter inn mot bioteknologi og biomarin sektor. Marin bioteknologi er også et satsingsområde i IN sine nasjonale prioriteringer. Tromsø kommune: Er viktig som tilrettelegger for industrietableringer (areal og infrastruktur) og som vertskommune, men mangler en strategi for tilrettelegging for industri. Næringslivet: 16 bedrifter innen sektoren med til sammen ca. 200 ansatte og ca MNOK i omsetning. Vi kan oppsummere slik: Vi har alle ingrediensene på plass for å bake en god verdiskapningskake innenfor bioteknologisk og biomarin sektor, og for å skape flere bedrifter og industriarbeidsplasser. Spørsmålet er om vi har nok av de ulike ingrediensene, om kvaliteten er god nok, om vi har rett oppskrift, og om vi har tilgang til rett antall kokker med de rette kvalifikasjoner? Telefonintervjuer For bedre å forstå hvordan ulike aktører i Tromsø-miljøet oppfatter muligheter og flaskehalser for økt verdiskaping, samt for å få innspill til mulige tiltak, ble det gjennomført telefon-intervju av 27 personer. De intervjuede er nøkkelpersoner som på en eller annen måte jobber for bioteknologisk og biomarin industri, og de fordeler seg jevnt på følgende grupper: Forskerne (Universitetet i Tromsø og Fiskeriforskning) Gründere som har startet eksisterende bedrifter De gode hjelperne (ansatte i virkemiddelapparatet og Norinnova, og prosessledelsen i FBH) Industrien (bedriftsledere) Representanter for finansmiljøer som investerer i sektoren Følgende spørsmål ble stilt: 1) Hvilke muligheter ser du for økt verdiskaping innen næringa? 2) Hva er de viktigste flaskehalsene/utfordringene? 3) Hva er de viktigste tiltak som bør settes inn for å øke verdiskapingen? 4) Hva kan du eller ditt miljø bidra med? Telefonintervjuene ble utført i ukene 4, 5 og 6 i De intervjuede ble bedt om å være overordnet og kort og ta det from the top of your head. Vi presenterte kort vår oppgave og presiserte at vi ville legge vekt på det industrielle ståstedet/perspektivet. Vi tok pulsen på hva de intervjuede mente der og da. Vi ble av alle møtt av velvilje og interesse. Tromsø, 3. april 2007 Side 9

10 Oppsummering fra telefonintervjuene Hovedoppsummeringen fra samtalene er som følger: Alle mener det er et stort potensial for økt industriell verdiskaping særlig innenfor biomarin industri (ingrediensindustri) i Tromsø-regionen og Nord-Norge, på basis av eksisterende forskningskompetanse og tilgang på råstoffer. Lipider (omega-3 fettsyrer med mer) fremheves av mange som kanskje det viktigste området. Innenfor bioteknologi er det mer tilfeldig hva som vokser frem, men fellesnevneren er at industrisatsingene er og må være forankret i sterk grunnforskning. MabCent fremheves som spennende, men det påpekes at det mangler/ikke er tydeliggjort en strategi og et neste trinn i verdikjeden med sikte på dokumentasjon og kommersialisering. Det er forskjellige syn på om vi har nok av ideer, gründere og industrientreprenører, om Universitetet er god nok til å ta vare på egne gründere, og om det finnes nok tilgjengelig kapital til å øke verdiskapingen. Det er ulike oppfatninger av hva som bør prioriteres, som er preget av hvilket ståsted og arbeidssted den enkelte har. Industrien er for eksempel mer utålmodig og opptatt at vi må prestere også på kort sikt for å få investorer til å satse. Det er mangel på en overordnet strategi for verdiskapingsprosessen. De fleste mener vi må prioritere tøffere. Vi må satse på de beste FoU- og bedriftsmiljøene og ha større og mer langsiktige satsinger fremfor å smøre tiltakene tynt utover. Det synes å være en gryende oppfatning om at vi ikke har fått nok effekt fra det kunnskapstilfanget som FoU miljøet har, og at vi har for lite industrimiljø, prosess- og markedskompetanse. Vi er generelt sett for lite kommersielle. Alle ønsker at vi skal lykkes. Spørsmålet er hvordan. Vi vil, men får vi det til? Hovedutfordringen er å bringe kunnskapen fra forskning til industrialisering og marked. De fleste er av den oppfatning at det er her vi har den viktigste flaskehalsen. Vi har for lite kapasitet og kompetanse innenfor prosessindustri, forretningsutvikling og marked, og har for få entrepenører (industribyggere) på disse områdene. Det bør satses på opplæring i innovasjonsledelse og kommersialiseringsarbeid gjennom hospitant- eller trainee-ordninger i etablert industri for studenter og uteksaminerte kandidater (lokalt, nasjonalt, internasjonalt), og prosesslaboratoriet bør styrkes. Tromsø kommune mangler en industri- og innovasjonsstrategi og en offensiv holdning og satsing for utvikling av sterke næringsklynger. En mer detaljert oversikt over intervjuundersøkelsen er vist i Vedlegg 1. Tromsø, 3. april 2007 Side 10

11 Drøftinger og konklusjoner Tromsø-regionen er preget av en stor offentlig sektor (48% av sysselsettingen), mens sysselsettingen i industri til sammenligning utgjør mindre enn 5% og er synkende. Tromsøregionen har de siste årene mistet viktige virksomheter innenfor tradisjonell marin prosessindustri, som for eksempel TROFI, Jøvik, HR Sea-Products og Tromsø reker. Det sektormiljøet som omtales i denne rapporten er preget av en stor og sterk kunnskapsallmenning (Universitetet i Tromsø, Fiskeriforskning og tilknyttet virksomhet) og et lite og til dels svakt næringsliv. Det er kun 2 av bedrifter i klyngen som er mellomstore (55-60 ansatte), mens de øvrige i all hovedsak har fra 1 til 10 sysselsatte. Tromsø-regionen har med andre ord i industriell sammenheng ikke klart å utnytte godt nok de komparative fortrinn som ligger i nærhet til kunnskapsallmenningen og de rike naturressursene. Det er heller ikke naturlig å tenke seg at nasjonal eller internasjonal kunnskapsbasert industri (bioteknologi) kan tenkes å ville etablere seg her fremfor å få overført kunnskap eller råvarer. Dersom vi ønsker at det skal bygges en regionalt forankret bioteknologisk- og biomarin industri, må vi derfor bygge den mer eller mindre fra bunnen av, og de tiltakene som skal settes inn for å stimulere til kunnskapsoverføring og økt industriell verdiskaping må gjenspeile dette! Miljøet i Tromsø-regionen innenfor bioteknologi og biomarin industri representerer ennå en umoden klynge i forhold til den definisjonen som legges til grunn ovenfor. Forskningsaktiviteten er betydelig, men bedriftsdelen av klyngen er ennå relativt sett liten, selv om man inkluderer et litt bredere spekter av virksomheter som strengt tatt ikke faller inn innenfor i henhold til de definisjoner vi har benyttet. Eksisterende samarbeid og synergi eksisterer først og fremst mellom bedriftene og FoUmiljøene. Det har i den siste tiden i økende grad begynt å utvikle seg både uformell og formelt samarbeid mellom bedriftene. Forutsetningene er derfor til stede for en betydelig vekst i eksisterende og nye bedrifter som vil kunne utløse synergi også mellom bedriftene, og mellom bedriftene og leverandørindustri. NCE-programmet skal etter programbeskrivelsen gi bistand til å forsterke innovasjonsaktiviteten i de mest vekstkraftige og internasjonalt orienterte næringsklyngene i Norge. Det forutsettes at klyngene som skal kvalifisere til ordningen har et rimelig modent samarbeids- og strategifundament og en viss størrelse. Selv om klyngen i Tromsø er ung, så har den antakelig forutsetning for å oppfylle disse kriteriene på kort til mellomlang sikt. Dette bør følges opp på tre måter. For det første bør man avklare hva som er klyngens samarbeids- og strategifundament, og med det som basis definere hvilke type virksomheter og konkrete bedrifter som faller innenfor klyngen. Dernest bør det avklares med virkemiddelaktørene om klyngen vil oppfylle de krav som stilles til ordningen. Til sist bør det avklares med bedriftene om de anser ordningen som hensiktsmessig, om de ønsker å delta i det omfang som kreves og om det er grunnlag for etablering av en formalisert utviklingsorganisasjon. Slike prosesser pågår, i regi av Forum for Bioteknologi og Havbruk (FBH) og Fiskeriforskning. Tromsø, 3. april 2007 Side 11

12 4. Forslag til tiltak for å få til økt verdiskapning Ut fra de forannevnte oppsummeringer, drøfting og konklusjoner så foreslår vi at følgende regionale tiltak blir iverksatt med siktemålet å øke verdiskapningen fra bioteknologisk- og biomarin industri i Tromsø og Nord-Norge: 1. Dersom det skal satses på NCE-ordningen må det raskest mulig utarbeides et samarbeids- og strategifundament for klyngen som bedriftene kan identifisere seg med. For bedre å forstå behovene for ulike tiltak bør man gjennomføre en mer detaljert analyse av situasjonen og behovene sett fra bedriftenes ståsted. I tillegg bør det, før det brukes for mye ressurser på en slik prosess, avklares med virkemiddelaktørene bak NCE-programmet om miljøet i Tromsø vil kunne oppfylle kriteriene for å kvalifisere til ordningen. Hvis svaret er nei eller hvis NCE-ordningen ikke finner en sterk nok forankring i bedriftene bør prosessen utsettes, og det bør heller satses i større grad på andre bedriftsrettede og brukerstyrte tiltak. 2. MabCent er en spennende satsing som er i oppstartfasen. Det er foreløpig etablert avtaler med 3 lokale og 1 nasjonal industripartner som vil absorbere en del av resultatene for kommersialisering, mens det som ikke fanges opp av industripartnere vil tilfalle Universitetet og vil bli håndtert av TTO Nord. Det bør lages en strategi for hvordan MabCent kan bidra til klyngens utvikling. I tillegg bør en vurdere organisering av videre dokumentasjon av interessante funn, for eksempel strukturkarakterisering og strukturoptimalisering, og bioaktivitet i dyremodeller. 3. Det bør etableres et eget oppdragslaboratorium for prekliniske og kliniske studier av sikkerhet og effekt av bioaktive stoffer i dyremodellstudier (mus). Dette må sees i sammenheng med pågående aktiviteter hvor Innovasjon Norge har bevilget penger til Universitetet i Tromsø for planlegge etablering av et dyrelaboratorium. Slike studier er en forutsetning for utvikling av både farmasøytiske produktkandidater, kosttilskudd, og nye matingredienser. Et slikt laboratorium må kunne benyttes av alle aktørene i klyngen, både fra forskningssiden og industrien. 4. For å styrke klyngeutviklingen bør FoU-virkemidler i størst mulig grad settes inn på bedriftsrettede - og brukerstyrte tiltak, og gjerne med krav til samarbeid mellom bedrifter i klyngen og mellom bedrifter og FoU-miljøene. MABIT-programmet bør styrkes 5. Prosesslaboratoriet bør videreutvikles rent utstyrsmessig, og det bør vurderes om det skal forankres i industrien mht. eierskap, lokalisering og drift. Dette kan gjerne skje i form av et eget aksjeselskap som eies av en eller flere industribedrifter i klyngen, men hvor alle bedriftene har rett til tilgang på de samme kommersielle vilkår. Se pkt Det bør rettes større oppmerksomhet mot innovasjonsledelse, og entreprenørskap i utdanningen (Biobusiness), for eksempel i forbindelse med mastergradsstudiet i marin bioteknologi ved NFH. Dette kan skje ved at det utvikles et eget kurs i samarbeid med andre relevante utdanningsinstitusjoner (f.eks Siviløkonomiutdanninga i Bodø) og eventuelt også med innleide foredragsholdere også fra industri og finans. Tromsø, 3. april 2007 Side 12

13 7. Det bør etableres traineeordninger i etablert industri for studenter og uteksaminerte kandidater. Dette kan organiseres på samme måte som internship-ordningen ved NFH, men bør gå motsatt vei (dvs. med bedrift som arbeidssted og ikke institusjon), gå noe lenger i omfang og knytte seg opp til både industribedrifter og andre aktører som for eksempel finansmiljøer og patentbyråer, både lokalt, nasjonalt, og internasjonalt). Universitetet må være aktiv i å markedsføre og tilrettelegge for slike tiltak både overfor egne studenter og overfor bedrifter som kan ta i mot dem. En slik ordning må også fokusere på internasjonalisering og eksportvirksomhet. 8. Hospitantordning rettet mot vitenskapelig ansatte, hvor personer ansatt ved Universitetet i perioder kan jobbe på hel- eller deltid i bedrifter, og med både bedriftene og Universitetet som arbeidsplass. En slik utveksling vil tjene både små og lokalt forankrede bedrifter som trenger tilgang på kompetanse og infrastruktur, og forskere som vil lære mer om industri. Forutsetningen for at en slik modell skal fungere er at man kan inngå vanlige ansettelsesavtaler mellom bedriften og forskeren hva angår Arbeidstakeroppfinnelsesloven, uten at Universitetet nødvendigvis er part i avtalen hva angår rettigheter. 9. Det bør ansettes speidere eller inspiratorer på hel- eller deltid som kan inspirere og bistå gründere og forskningsentreprenører til å kommersialisere eller industrialisere sine idéer. Den ideelle kandidat har innsikt i fag, kjennskap til bioteknologisk industri, innsikt i innovasjonsprosesser, evne til å motivere personer med de gode ideene til å gå videre, og forutsetninger for å gi råd om patentering, finansiering, avtaleforhandlinger, markedsutvikling osv. 10. Det bør vurderes etablert en industripark for bioteknologiske- og biomarine industribedrifter hvor de kan samarbeide om felles infrastruktur og tjenestetilbud. En slik industripark bør også omfatte prosesslaboratoriet (jf. pkt. 5) ovenfor. Det er viktig at disse tiltakene sees i en sammenheng, at de innføres raskt og at det gjøres med tilstrekkelig kraft og tyngde. Det er dessuten viktig at offentlige penger blir prioritert og anvendt på en fornuftig og kompetent måte som fremmer sektorens og klyngens utvikling. Feil bruk av penger kan hemme utviklingen av sektoren. Virkemiddelaktørene bør koordinere sine aktiviteter, frembringe tydeligere målsettinger og strategier for økt industriell verdiskaping, og prioritere mer virkemidler til færre prosjekter med sikte på å stimulere utvikling av en regionalt forankret industriklynge innenfor bioteknologi og biomarin industri. Tiltakene bør også følges opp i forhold til finansiering gjennom de spesielle RDA-midlene for Tromsø. Vi foreslår at Innovasjon Norge i Troms tar ansvar for å iverksette en handlingsrettettet prosess hvor siktemålet er å få gjennomført alle de ti tiltakene som er foreslått. Ansvar for tiltakene må fordeles og det må være en stram og tydelig oppfølging av disse. Det er nå tid for handling og mindre tid for utredninger! Vedlegg: Telefonintervju av 27 nøkkelpersoner oppsummering Tromsø, 3. april 2007 Side 13

14 Vedlegg: Telefonintervju av 27 nøkkelpersoner oppsummering Intervju knyttet til prosjektet En vurdering av muligheter for økt verdiskaping av bioteknologisk- og biomarin industri i Tromsø-regionen Innledning: Jeg og Gunnar Rørstad (Tore Andreassen) er blitt anmodet av Innovasjon Norge Troms om å foreta en vurdering av muligheter for økt verdiskaping av bioteknologisk- og biomarin industri i Tromsø og Nord-Norge. [Bioteknologi omfatter teknologi for anvendelse av organismer, celler, deler av celler og/eller molekyler til produkter og tjenesteyting. Biomarin industri omfatter et mangfold av produksjoner med basis i marint råstoff, herunder ensilasje, proteiner, og oljer til fôr- og næringsmidler, samt mer spesialiserte produkter for anvendelse bla. til kosttilskudd, kosmetikk og farmasi.] For bedre å forstå både muligheter og flaskehalser, og for å kunne foreslå tiltak, gjennomfører vi et enkelt telefonintervju med et utvalg sentrale aktører innenfor forskning, industri, virkemiddelapparat og finans, herunder med deg. Spørsmål: Jeg ber om at du svarer konkret og kort. I tilfelle du har flere enn ett svaralternativ per spørsmål ber jeg om at du rangere dem etter viktighetsgrad: 1. Hvilke muligheter ser du for økt verdiskaping innen næringa? 2. Hva er de viktigste flaskehalsene/utfordringene? 3. Hva er de viktigste tiltak som bør settes inn for å øke verdiskapingen? 4. Hva kan du eller ditt miljø bidra med? 5. Kan vi sitere deg? Takk for hjelpen! Tromsø, 3. april 2007 Side 14

15 Intervjuede personer A) Forskningsmiljøene: - Ivan Burkow (TA) - Svein G. Dahl (GR) - Trond Jørgensen (TA) - Ragnar Olsen (GR) - Ørjan Olsvik (TA) - Jarle Aarbakke (GR) - Wiktor Sørensen (TA) B) Gründere med FoU bakgrunn: - Jan Raa (TA) - Jon S. Mjøen Svendsen (GR) - Kurt Tande (TA) - Bjarne Østerud (GR) C) De gode hjelperne: - Elisabeth Bakkelund (TA) - Elin Kolsvik (GR) - Wenche Poppe (GR) - Ketil Sundelin (TA) - Even Tidemann (GR) D) Personer med relevant industrierfaring: - Per Benjaminsen (GR) - Ola Eide (GR) - Jens-Petter Jøstensen (TA) - Bjørn Langgård (GR) - Gunnar Sælid (GR) - Even Stenberg (TA) - Stein Ulve (GR) E) Investorene: - Karl-Johan Jakola, Norinnova (TA) - Bjørn Erik Kristiansen, SNN Securities (GR) - Kari Riddervold, SNN Invest (TA) - Erlend Sundstrøm, Odd Berg (GR) Tromsø, 3. april 2007 Side 15

16 Hovedoppsummering: 1. Alle mener det er et stort potensial for økt industriell verdiskaping særlig innenfor biomarin industri (ingrediensindustri) i Tromsø-regionen og Nord-Norge, på basis av eksisterende forskningskompetanse og tilgang på råstoffer. Lipider (omega-3 fettsyrer med mer) fremheves av mange som kanskje det viktigste området. 2. Innenfor bioteknologi er det mer tilfeldig hva som vokser frem, men fellesnevneren er at industrisatsingene er og må være forankret i sterk grunnforskning. MabCent fremheves som spennende, men det påpekes at det mangler en strategi og et neste trinn i verdikjeden med sikte på dokumentasjon og kommersialisering. 3. Det er forskjellige syn på om vi har nok av ideer, gründere og industrientreprenører, om Universitetet er god nok til å ta vare på egne gründere, og om det finnes nok tilgjengelig kapital til å øke verdiskapingen. 4. Det er ulike oppfatninger av hva som bør prioriteres, som er preget av hvilket ståsted og arbeidssted den enkelte har. Industrien er for eksempel mer utålmodig og opptatt at vi må prestere også på kort sikt for å få investorer til å satse. 5. Det er mangel på en overordnet strategi for verdiskapingsprosessen. De fleste mener vi må prioritere tøffere. Vi må satse på de beste FoU- og bedriftsmiljøene og ha større og mer langsiktige satsinger fremfor å smøre tiltakene tynt utover. 6. Det synes å være en gryende oppfatning om at vi ikke har fått nok effekt ut fra det kunnskapstilfanget fra FoU miljøet vi har, og at vi har for lite industrimiljø, prosess- og markedskompetanse. Vi er generelt sett for lite kommersielle. Alle ønsker at vi skal lykkes. Spørsmålet er hvordan. Vi vil, men får vi det til? 7. Hovedutfordringen er å bringe kunnskapen fra forskning til industrialisering og marked. De fleste er av den oppfatning at det er her vi har den viktigste flaskehalsen. Vi har for lite kapasitet og kompetanse innenfor prosessindustri, forretningsutvikling og marked, og har for få entreprenører (industribyggere) på disse områdene. 8. Det bør satses på opplæring innovasjonsledelse og kommersialiseringsarbeid gjennom hospitant- eller trainee-ordninger i etablert industri for studenter og uteksaminerte kandidater (lokalt, nasjonalt, internasjonalt) og prosesslaboratoriet bør styrkes.. 9. Tromsø kommune mangler en industri- og innovasjonsstrategi og en offensiv holdning og satsing for utvikling av sterke næringsklynger. Detaljer (utvalg): Spørsmål 1: Hvilke muligheter ser du for økt verdiskaping innen næringa? 1. Meget gode muligheter, særlig dersom man utnytter regionale råstoffer (biomasse). Lipidområdet utpeker seg. 2. Kjempemuligheter dersom man kan utnytter den gode tilgangen på fagkompetanse innenfor de områder hvor det finnes industrikompetanse (marked, prosess, råstoff etc.), for eksempel de områder som Biotec Pharmacon og Probio dekker. 3. Gode muligheter god råvarebase og god fagkompetanse. 4. Store muligheter hvis man gjør det man kan og ikke gaper over for mye definere strategisk hva man kan. 5. Enorme muligheter hvis man gjør det rett! 6. Muligheten for kommersialisering av eksisterende forskning er god. Forskningsinnsatsen må prioriteres i forhold til industrielle og markedsmessige behov. Tromsø, 3. april 2007 Side 16

17 7. Veldig store muligheter på grunnlag av den vitenskapelige kompetanse og begynnende industrialisering som finnes nå. 8. Meget store muligheter med den gode faglige bakgrunn som finnes, særlig for nye marine produkter mot viktige humane sykdommer. 9. Ser store muligheter, særlig innenfor lipidområdet (omega-3). Masse relevant kunnskap og godt forskningsmiljø. 10. Ofte tilfeldig hva som popper opp, men god vitenskapelig kompetanse har gitt opphav til legemiddelkandidater. Den gode fagkompetansen som finnes, for eksempel innenfor medisinkjemi, bør styrkes og orienteres mot det marine. 11. Betydelig potensial, men veldig langsiktig. Lipidområdet peker seg ut. Viktig med samarbeid mellom kunder og leverandører i klyngen. 12. Tror det vil dukke opp muligheter rundt Marbio/Marbank, samt innenfor fôr- og matvareområdet. 13. Dette er av de områder UiT og Tromsø-miljøet har utmerket seg på. Store muligheter til å bli berømt dersom man klarer å ta det fra forskning til kommersialisering. 14. Ser muligheter for å lage høykostmolekyler med utgangspunkt i marine gener eller råstoffer, for eksempel gjennom Mabcent. 15. Store muligheter hvis man bygger på den industrikompetansen man har. 16. Stort potensial og treffer du så kan det bli meget stor verdiskapning. Litt pengelotteri/lotto preget. 17. Store muligheter innen noen utvalgte pilarer. Vi må fokusere mer på det kortsiktige enn det vi gjør i dag. 18. Stort potensial. Størst innefor de biomedisinske områder hvor det er stor betalingsvillighet. 19. Lite potensial fordi vi har for liten industri. 20. Stort potensial på lang sikt. På kort sikt er det de eksisterende bedriftene som vil utvikle seg videre. 21. Potensialet er stort innfor en langsiktig satsing. 22. Stort potensial spesielt innen marint fett, lipider. 23. Potensialet er uttømmelig. Spesielt innen legemidler og spesielt nevnt enzymer. 24. Vi er en del av en global satsing. Hard konkurranse. Vi må finne og satse på våre unike fortrinn. 25. Enormt potensial. F.eks Calanus (Rauåte) ressurs på 250 mill tonn hvor bare 10 % spises. Spørsmål 2: Hva er de viktigste flaskehalsene/utfordringene? 1. Realistisk markedsforståelse, langsiktighet og finansiering. 2. Overgangen fra forskning til industri (kommersialisering). For få gründere som kan ta det videre. Såkornkapitalfinansiering. 3. For lite industrikompetanse (prosess, applikasjon, marked) og for få ildsjeler (entreprenører). 4. Mangel på kompetanse på industriutviklingssiden og for lite forskningsbasert industri. 5. Relevant kompetanse, risikovillig kapital og mangel på offentlig strategi. Tromsø kommune er helt håpløs mht. tilrettelegging for industri. 6. UiT er en hemsko i utviklingen, er vanskelig å samarbeide med både når det gjelder tilgang på infrastruktur og gründernes arbeidsbetingelser. 7. Kompetent vitenskapelig og teknologisk arbeidskraft (realfag) og industrikompetanse. 8. Penger til folk og forskning. Tromsø, 3. april 2007 Side 17

18 9. Mangler produksjonsmiljø (kompetanse, infrastruktur) og har for lite folk med industrielle ferdigheter som kan bringe produktene fra forskning til marked. 10. Forretningsutviklingselementet, kompetanse om legemiddelutvikling. 11. Prosess- og industrikompetanse, samt koordinering mellom de ulike aktørene i virkemiddelapparatet. 12. Industriell erfaring, forretningsutviklingskompetanse (organisasjon/folk). 13. Personer som kan kommersialisere ideene. 14. Tilgang til kommersiell kompetanse og finansiering av kommersialiseringsfasen. 15. Personer med en kombinasjon av faglig og kommersiell kompetanse som kan være drivkrefter i å jobbe frem produkter fra forskning til marked. 16. Fokus er på å tjene penger, det er en utfordring. 17. Vi kan planlegge men bare inntil en viss grense. Mangel på kreativitet innen både FoU og næringsliv. Vi leter for mye med fasit. 18. Mer penger og mer folk på alle områder. Vi satser for smått. 19. Kulturproblem. Vi har ingen god innovasjons kultur og manglende tradisjon på å tenke verdiskaping. 20. Vi må satse på utvikling og spesielt markedskompetanse. 21. Bedre finansiering av tidlig fase, overgang mellom forskningsprosjekt og industriell utvikling. 22. Vi mangler industrielle miljøer som kan prosess. 23. Store og kompetente investorer. 24. Ha tilstrekkelig kapital til kunnskapsgenerering. Mottaker av kunnskap må kunne bruke/utnytte denne. 25. Evne å lage en god verdikjede. Tørre å prioritere FoU og velge ut nisjeområder. 26. Spranget fra FoU til industri og marked. 27. Kapital, forskning, private entreprenører og store selskap som etablerer virksomhet i Tromsø og Nord-Norge Spørsmål 3: Hva er de viktigste tiltak som bør settes inn for å øke verdiskapingen? 1. Styrke eksisterende FoU- miljøer og deres samhandling med industri, herunder styrke offentlig finansiering av brukerstyrt forskning. 2. Styrke industri- og lederkompetansen, får forskerne koblet mot entreprenørene, og styrke kompetansen rundt marked. 3. Styrke samhandlingen (klyngeutvikling). 4. Vanskelig, man må ha et strukturert opplegg for det man skal gjøre. Gjør den første fasen (discovery), søk deretter samarbeid med andre som kan ta det videre. 5. Det offentlige må satse på større programmer ikke smøre tynt. 6. Fysisk infrastruktur for små bedrifter (laboratorier, prosesslaboratoriet). 7. Nasjonal mobilisering (FKD, IN, NFR), masterstudium i marin bioteknologi. 8. Virksomhet i forlengelsen av MabCent - som kan gjøre dokumentasjonsstudier (bioaktivitet og kliniske dyreforsøk). 9. Arbeidsprosesser som kan bidra til å styrke de industrielle ferdighetene. 10. Sett inn penger og kompetanse i forlengelsen av MabCent for å styrke kommersialiseringsarbeidet, gjerne eget AS eid av TTO Nord. 11. Bedre utnyttelse av den industri- og prosesskompetansen som finnes, for eksempel gjennom hospitantordninger, samt styrking av prosesslaboratoriet. 12. Utdanne folk i regionen og sørge for at de skaffer seg erfaring gjennom samarbeidsprogrammer med industri ute. Tromsø, 3. april 2007 Side 18

19 13. Opplæring i kommersialisering. 14. Spranget fra å være forsker til å være gründer må gjøres lettere. Mer langsiktig finansiering av prosjekter. 15. Sikre arbeidspraksis for kandidater gjennom trainee-ordning i prosessindustrien. 16. Erkjenne hva vi ikke er god på. Tørre å prioritere innen noen få unike og sterke områder. 17. Satse større og mede mer tyngde på det vi har i dag. (bioprospektering, marine oljer. Mabcent, Biobank med mer). 18. Samle de beste i NN og satse på disse. Må ha kritisk masse både i FoU miljø og industri. 19. Etablere et eget enzymprogram. 20. Sette inn en vitenskapelig stormtropp. Satse mer på naturhistorisk-/ nysgjerrighetsdrevet forskning enn metodedrevet (lete etter kurisiøse fenomener i naturen og så ut fra dette se på mulige anvendelser). 21. Økt sammensmelting/kopling mellom FoU og industrimiljøer. Økt samhandling. 22. Satse på økt markedskunnskap. Prioritere og definere satsingsmarkeder. 23. Sende ut en delegasjon og presentere hva vi kan i Tromsø og NN. 24. Mye sterkere rolleavklaring. La forskerne få være forskere. 25. Videreutvikle industrikompetansen. 26. Styrke eksisterende systemer. Mer markedsforskning og satsing på entreprenørutdanning. Spørsmål 4: Hva kan du eller ditt miljø bidra med? 1. Forske på områder og utdanne kandidater som etterspørres av biomarin industri. 2. Internasjonalt markedsnettverk samt kunnskap om hva markedet krever (kvalitet, godkjenning, unikhet). 3. Teknologi og kompetanse. 4. Kunnskap om legemidler og om hvordan de virker (legemiddelutvikling). 5. Vår bedrift er vehicle - lykkes vi så lykkes andre. 6. Ved å lykkes med vår bedrift. 7. Forsknings-, utdannings- og nettverkskompetanse. 8. Studier av mekanismer og dokumentasjon av klinisk effekt. 9. Kommunikasjon mellom miljøene faglig grunnlagskunnskap. 10. Kompetanse om legemiddelutvikling. 11. Finansiering av prosjekter og kobling av aktørene. 12. Kunnskap om nettverk og tilgang til midler. 13. Med å skaffe gode og riktige eiere i de ulike faser. 14. God forskning. 15. Tilrettelegge for industribygging (infrastruktur) samt egenkapital. 16. Bidra med kompetanse og erfaring. 17. Kunne mest av alt tenke meg å være en sparringspartner og stille de nysgjerrige spørsmålene. 18. Fokusere og lykkes med det jeg nå holder på med. 19. Bidra med tålmodig kapital i samarbeid med andre miljøer. 20. Aktiv pådriver for å ta i bruk kunnskap. 21. Levere kunnskap; marked, tverrfaglig og nivåheving. Tromsø, 3. april 2007 Side 19