Tenåringsjenter: Sex. Lånekassen: Rike barn låner mest. Internett og mobiltelefon: Ikke lenger bare for de få. men ikke barn

Transkript

1 Tidsskrift for levekår og livsstil Tenåringsjenter: Sex men ikke barn Lånekassen: Rike barn låner mest Internett og mobiltelefon: Ikke lenger bare for de få Utdanning og ulikhet Siden sist 6/2000 amfunnsspeilet

2 Samfunnsspeilet 6/2000 Innhold Tenåringer og fruktbarhet: Sex, men ikke barn 2 Trude Lappegård Studielån og sosial bakgrunn: Rike barn låner mest? 9 Silje Noack Fekjær Utdanningsnivået i Oslos bydeler: De fleste ulikhetene består 16 Tor Jørgensen Bydelene i Oslo: Utdanningsnivå og inntektsnivå henger 21 ikke alltid sammen Tor Jørgensen Sosiale skjevheter forsterkes gjennom utdanningssystemet 25 Tor Jørgensen Internett og mobiltelefon - ikke lenger bare for de få 29 Richard Ling og Odd Frank Vaage Siden sist 38 Dagens statistikk fra 1 Samfunnsspeilet Nr. 6/ årgang Redaksjon: Johan-Kristian Tønder (ansv. red.), Dag Ellingsen (dae@ssb.no) (red.), Mads Ivar Kirkeberg, Ragni Hege Kitterød, Berit Otnes, Jorunn Ramm, Elisabeth Rønning. Redigering: Liv Hansen, Anne Skarateppen, Åshild Vestaberg, Audhild Øverby. Design/Omslag: Siri Elisabet Boquist. Trykk: Grønlands Grafiske. Priser: Pr. år kr 310,- (institusjoner), kr 190,- (private). Enkeltnr. kr 60,-. Internett: Samfunnsspeilet publiseres på Internett. Webadresse: ISSN ISBN Artikler i tidsskriftet kan ikke uten videre tas som uttrykk for Statistisk sentralbyrås oppfatning. Ved bruk av stoff fra tidsskriftet, oppgi kilde: Samfunnsspeilet/Statistisk sentralbyrå.

3 Fruktbarhet og seksualvaner Samfunnsspeilet 6/2000 Tenåringer og fruktbarhet: Sex, men ikke barn Trude Lappegård Antallet tenåringsmødre er rekordlavt, og aborttallene blant tenåringsjenter i Norge går stadig ned. Dette er en utvikling som må sees i sammenheng med større åpenhet om seksualitet og vellykkete tiltak i form av generell seksualundervisning og prevensjonsveiledning rettet mot ungdom. Den lave tenåringsfruktbarheten må også sees i sammenheng med tendensen mot stadig lengre ungdomstid og utsettelse av tidspunktet for når en etablerer seg med familie med barn. 2 Tenåringsjenter som blir mødre er i dag et sjeldent syn. Blant jenter i aldersgruppen år hadde kun 3 prosent fått barn i Jenter mellom 13 og 14 år er utelatt fordi graviditeter så å si ikke eksisterer i disse aldersgruppene. Tenåringsjenter blir i denne artikkelen dermed brukt kun om jenter i aldersgruppen år. Mye har skjedd i løpet av bare noen få tiår. På begynnelsen av 1970-tallet var tenåringsgraviditet et omdiskutert og aktuelt tema på den politiske dagsorden. Dette er ikke rart når en ser på statistikken for tenåringsfruktbarhet fra den tiden. På begynnelsen av 1970-tallet var andelen tenåringsjenter som hadde fått barn, fem ganger så høy som i dag. Dette var en tid hvor nye prevensjonsmidler kom på markedet, og hvor ungdom ble tidligere seksuelt aktive enn før, men hvor det fortsatt var sterke negative holdninger til seksualitet før ekteskapet, og lite åpenhet rundt spørsmål knyttet til seksualitet generelt. Denne artikkelen ser nærmere på utviklingen av fruktbarheten blant tenåringsjenter i Norge. Temaet vil bli drøftet i sammenheng med utviklingen av seksuell aktivitet, bruk av prevensjon og abort. Fruktbarhetsutviklingen blir beskrevet gjennom registerbaserte data og er basert på data om kvinner bosatt i Norge 1. januar Det moderne samfunnet og endret seksualitet Når vi skal forklare utviklingen av nye fruktbarhetsmønstre, bruker vi ofte forklaringer som beskriver endringer i våre verdiorienteringer og normative oppfatninger av våre sosiale roller. Utviklingen de siste tiårene blir gjerne beskrevet som et ideologisk skifte hvor vi i dag finner større grad av individualistiske holdninger enn tidligere. Dette innebærer at egen livsutfoldelse og selvrealisering verdsettes høyt. Konsekvensen av dette er at stadig flere kvinner utsetter barnefødsler til fordel for utdanning og yrkeskarriere. De forandringer det moderne samfunnet har vært preget av, har også ført til endringer av intimsfæren: De ytre rammene rundt de nære relasjonene er forandret og rekkefølgen på begivenhetene, som for eksempel forlovelser, ekteskap og fødsler, er ikke like faste som tidligere. Innføring av moderne prevensjonsteknologi og svangerskapsavbrudd har endret avgjørelsene rundt fruktbarheten og gjort barnefødsler til en valgmulighet. Det er blitt mulig å leve seksuelt aktivt, og å etablere seg i samboerforhold eller inngå ekteskap, uten at dette relateres til barnefødsler og forsørgelse. Ifølge den hyppig siterte britiske sosiologen Giddens (1992) har disse forandringene endret relasjonene mellom kjønnene. Han bruker betegnelsen "plastisk seksualitet" for å beskrive disse endringene. Plastisk seksualitet blir beskrevet som dyrkelse av sex uten forplantningsformål eller desentrert seksualitet som er befriet for forplantningens krav (ibid.). Dette var en utvikling som skal ha startet allerede på slutten av 1800-tallet, hvor målsettingen var å begrense familiens størrelse. Senere ble dette videreutviklet som et resultat av moderne prevensjonsmidler og ny befruktningsteknologi. Fødselshistoriefilen Fødselshistoriefilen er basert på opplysninger fra Det sentrale folkeregister og gir tilnærmet komplette fødselshistorier for kvinner født etter 1935.

4 Samfunnsspeilet 6/2000 Fruktbarhet og seksualvaner Antall tenåringsmødre på vei ned... Det kan brukes ulike mål for å beskrive fruktbarheten blant tenåringer. Her har vi brukt to mål. Det ene beskriver hvor mange tenåringsfødsler det er blant de førstegangsfødende (figur 1). Det andre målet viser andelen tenåringer som har fått barn etter alder (figur 2). I figur 1 viser vi utviklingen fra 1970 og frem til I figur 2 viser vi Figur 1. Andelen tenåringsfødsler av alle førstegangsfødende Prosent utviklingen fra så langt tilbake som 1960 og frem til De to figurene gir et godt bilde av hvordan tenåringsmødre i dag har blitt en mindre og muligens en mer selektert gruppe enn tidligere. I figur 1 er det to forhold det er verdt å merke seg. Det ene er den dramatiske nedgangen i andelen førstegangsfødende tenåringer. Fra 1970 og frem til 1998 var andelen sunket med hele 15 prosentpoeng, fra 20 prosent til under 5 prosent. Det andre som er verdt å merke seg, er at den største nedgangen skjedde i løpet av 1970-årene, der halvparten av nedgangen skjedde frem til Figur 2 viser at de største endringene har skjedd blant de eldste tenåringene. Andelen mødre blant 15- og 16-åringene har hele tiden vært svært lav og har endret seg lite. Selv om nivået er noe forskjellig, har den relative økningen på begynnelsen av 1970-tallet vært den samme i de eldste aldersgruppene. "Vi beklage det, hvorledes vild kådhed og drukken råhed ikke lader de unge træer i fred, som plantedes langs veien til prydelse og hygge. Men hvad er det for et barbari, som antaster unge pigers ære og forstyrrer familiens fred?" Eilert Sundt (1857) om nattefrieri. Større åpenhet og bedre tilgang til prevensjon vil være viktige faktorer for å forklare nedgangen i antall tenåringsmødre. Denne utviklingen må også sees i sammenheng med den generelle utviklingen mot en stadig utsettelse av barnefødsler som vi ser både i Norge og i resten av vesten (Lappegård 1998)....men store regionale forskjeller Den generelle utviklingen går altså i retning av at stadig færre unge Figur 3. Andelen tenåringsfødsler av alle førstegangsfødende, etter fylke Akershus Figur 2. Andelen tenåringer som har fått sitt første barn, etter alder Prosent Kilde: Befolkningsstatistikk. 15 år 16 år 17 år 18 år 19 år Kilde: Befolkningsstatistikk Den høye tenåringsfruktbarheten på begynnelsen av 1970-tallet ble satt i sammenheng med manglende kunnskaper om prevensjon. Mangelfull informasjon om ansvaret ved å stifte familie, om seksuallivet generelt og liten åpenhet om slike spørsmål ble også sett på som viktige årsaksforklaringer (NOU 1976:12) For å redusere antall tenåringsfødsler tok Erik Grønseth i boken "Familie, seksualitet og samfunn" (1975) til orde for at det måtte skje en endring i holdningene knyttet til seksualitet før ekteskap. Hans argumenter for at det måtte bli større åpenhet om bruk av prevensjonsmidler, blant annet gjennom å oppheve forbud mot prevensjonsveiledning i ungdomsskolen, ga sterke reaksjoner. Oslo Buskerud Oppland Østfold Vestfold Hedmark Sør-Trøndelag Troms Telemark Sogn og Fjordane Hordaland Rogaland Vest-Agder Aust-Agder Møre og Romsdal Nordland Finnmark Nord-Trøndelag Prosent Kilde: Befolkningsstatistikk.

5 Fruktbarhet og seksualvaner Samfunnsspeilet 6/ jenter velger å få barn. Her er det imidlertid store variasjoner mellom fylkene. Figur 3 viser andelen tenåringsfødsler av alle førstegangsfødende etter fylke, for årene 1996 til 1998 sett under ett. Figuren viser at det er store variasjoner i andelen tenåringsfødsler av alle førstegangsfødende mellom fylkene. På "topp" ligger Finnmark og Nord-Trøndelag med andeler på henholdsvis 8,2 og 8,3 prosent, og på "bunn" ligger Oslo og Akershus med andeler på henholdsvis 2,3 og 1,9 prosent. De regionale variasjonene i tenåringsfruktbarheten må sees i sammenheng med forskjeller i det generelle fruktbarhetsmønsteret. I tidligere analyser har en sett at forskjeller mellom fylkene i tidspunkt for barnefødsler blir mer markerte og at urbaniseringsgrad har fått større betydning (Lappegård 1999). Valg og preferanser i forhold til familiedanning vil være påvirket av både kulturelle, sosiale og økonomiske forhold, hvor normer knyttet til ekteskap og familiedanning vil være sentrale. De regionale variasjonene i tenåringsfruktbarheten kan ha sammenheng med ulike normer knyttet til å få barn før ekteskapet i ulike deler av landet. At det har vært større aksept for å få barn før en var gift i Nord-Norge enn det var på Vestlandet, kan ha resultert i at kvinnene i Nord-Norge er yngre når de får barn. I tillegg til normer knyttet til ekteskap og familiedanning vil det også være ulike holdninger knyttet til likestilling, utdanning og yrkesdeltakelse, samt religiøs aktivitet, som ikke bare vil kunne variere mellom fylkene, men også mellom sentrale og ikke sentrale strøk. Ikke lavest i Europa Når vi sammenligner fruktbarheten blant tenåringer i andre europeiske land, ser vi at flere land ligger lavere enn i Norge. Figur 4 viser fødselsrater blant tenåringsjenter år i ulike europeiske land, samt USA, for Figuren viser at det er relativt store variasjoner i hyppigheten av tenåringsmødre mellom de europeiske landene. Fødselsraten er lavest i Sveits, hvor det er 4,8 barn per tenåringsjenter og høyest i England, hvor det er 31,8 barn per tenåringer. Tilsvarende tall for norske tenåringsjenter er 12,4. Hyppigheten av tenåringsmødre ser ikke ut til å ha noen betydning for det generelle fruktbarhetsnivået i de ulike landene. Et eksempel på dette er Norge og Tyskland hvor fødselsratene blant tenåringer er lik, men hvor samlet fruktbarhetstall i Tyskland er 0,5 barn lavere enn i Norge. Som vi har vært inne på tidligere, vil utviklingen mot stadig utsatte barnefødsler ha betydning for antallet tenåringsmødre. Denne tendensen ser vi også i de fleste europeiske land. Fødselsraten blant tenåringsjenter er lavere jo høyere gjennomsnittsalderen er ved første fødsel. Dette gjelder imidlertid ikke i England hvor gjennomsnittsalderen ved første fødsel ligger på nivå med land hvor tenåringsfruktbarheten er langt lavere. Dette innebærer at det vil være store forskjeller mellom de som får barn tidlig og de som utsetter det. Figur 4. Fødselsrater blant tenåringsjenter år i ulike europeiske land, samt USA Sveits Nederland Italia Sverige Danmark Finland Frankrike Norge Tyskland Østerrike Polen Island Ungarn England USA Levendefødte per kvinner Kilde: Eurostat. Sosiale forskjeller forklarer noe Både i England og USA, hvor tenåringsfruktbarheten er enda høyere (51 per tenåringer), arbeides det for å redusere antallet tenåringsmødre. Til tross for at en i USA i løpet av 1990-tallet har opplevd en nedgang på hele 18 prosent i tenåringsfruktbarheten, ligger ratene langt høyere enn i andre industrialiserte land (Manlove 2000). Begge de to landene kjennetegnes ved at det er store regionale og etniske variasjoner i hyppigheten av tenåringsmødre. Når en skal forklare de høye ratene, blir gjerne sosiale og økonomiske faktorer trukket frem. Det er store sosiale klasseforskjeller både i England og USA, og tenåringsgraviditeter blir gjerne sett på som et symptom på og en årsak til sosial eksklusjon, hvor det er større sannsynlighet for å bli tenåringsmor blant jenter som har vokst opp i fattigdom og sosial nød enn blant andre (Social Exclusion Unit 1999). En tenåring som har en økonomisk og sosialt trygg bakgrunn, og som ser en klar fremtid for seg selv gjennom utdanning og arbeid, vil ha mer å miste ved å få barn tidlig enn en som har vokst

6 Samfunnsspeilet 6/2000 Fruktbarhet og seksualvaner opp i fattigdom og vanskelige familieforhold, og som ikke ser noen fremtidsutsikter for en jobb (Botting mfl. 1998). Forklaringene på den høye tenåringsfruktbarheten i land som England og USA vil være mange og sammensatte. Åpenhet om seksuallivet generelt og god tilgang til prevensjon er trolig sentrale faktorer. I England viser undersøkelser at prevensjonsbruken blant tenåringer er lav i forhold til internasjonal standard (Social Exclusion Unit 1999). En annen viktig faktor vil være muligheten og tilgangen til abort. Unge jenter bruker p-piller Innføringen av nye prevensjonsmidler, lettere tilgjengelighet og større åpenhet om temaet i løpet av de siste 30 årene har gitt mer effektiv og rasjonell prevensjonsbruk. De samleieuavhengige metodene som p-piller og spiral, gir lite rom for mer spontane og impulsive beslutninger om å få barn sammenlignet med for eksempel kondom (Blom mfl. 1993). Undersøkelser viser at prevensjonsbruken blant tenåringer i Norge er høy. Prevensjonsbruken blant de eldste tenåringene på slutten av 1970-tallet var god. Blant 18- og 19-åringene som hadde hatt samleie, var det kun 10 prosent som ikke hadde brukt prevensjon (Noack og Østby 1981). Ti år senere var dette enda litt bedre (Statistisk sentralbyrå 1991). Tall fra undersøkelsen om seksuallivet i Oslo fra 1997 viser at det ikke er grunn til å tro at dette har endret seg i løpet av 1990-tallet (Træen 1997). Disse tallene viser at de fleste tenåringer i Norge som er i et seksuelt forhold, bruker prevensjon. Både undersøkelsene fra 1977 og 1988 viste at p-pillen er det mest brukte prevensjonsmidlet blant de yngste aldersgruppene. Det samme ser en også i en senere undersøkelse (Træen 1997). Norske jenter starter tidlig Den høye tenåringsfruktbarheten på begynnelsen av 1970-tallet ble, blant flere ulike faktorer, også sett i sammenheng med en generell nedgang i den seksuelle debutalderen. Generasjonsmotsetningene i denne perioden knyttet til spørsmål om seksuell aktivitet, hadde sin bakgrunn i de dramatiske endringene som skjedde i tenåringenes seksualvaner. Barn født utenfor ekteskap og tenåringsekteskap ga liten sosial aksept. Tenåringer på begynnelsen av 1970-tallet begynte å høste seksuelle erfaringer flere år før foreldregenerasjonen, kirken og skolen anså det for moralsk eller ønskelig (Hambro 1972). Flere ulike undersøkelser viser hvordan seksualvanene blant tenåringer endret seg i løpet av kort tid. Tall fra Seksualvaneundersøkelsen 1987 viste at halvparten av kvinnene som var tenåringer i 1940-årene ikke hadde hatt samleie før de fylte 19 år (Kvalem mfl. 1988). I Familie- og yrkesundersøkelsen 1988 ser en at blant kvinner som var tenåringer på begynnelsen av 1960-tallet, hadde seks av ti hatt sitt første samleie før de fylte 20 år. I løpet av noen få tiår gikk den seksuelle debutalderen ned med over 1,5 år (jf. tabell 1). For kvinner født på 1960-tallet var median debutalder (alder da halvparten hadde hatt sitt første samleie) 17,2 år (Blom mfl. 1993). I en undersøkelse om seksuallivet i Oslo fra 1997 ser en at debutalderen har gått noe ned blant kvinner født på 1970-tallet, hvor median debutalder var 16,8 år 1. Selv om debutalderen for kvinner fortsatt har sunket, har det ikke vært noen dramatisk nedgang (Træen 1997). I de siste tiårene har det altså kun skjedd små endringer i tidspunktet for når tenåringer blir seksuelt aktive. Normer knyttet til ekteskap og familiedanning vil også få konsekvenser for seksualvaner blant tenåringer. Fra en tidligere seksualvaneundersøkelse finner vi noen forskjeller mellom landsdelene i seksuell debutalder, hvor kvinner fra Nord- "Der er ikke tilstrekkelig grund til at antage, at sædeligheds-følelsen hos ungdommen skulde være bleven slappere, at likegyldigheten for det gode, at letsindighet og kådhed skulde have taget overhånd" Eilert Sundt (1857). Tabell 1. Median debutalder blant kvinner som er født på henholdsvis 1940-, 1950-, og 1970-tallet i ulike europeiske land tallet tallet tallet tallet Belgia 19,6 19,3 19,1 19,1 Frankrike 19,5 19,5 18,5 18,4 Latvia 20,8 20,4 20,0 18,5 Norge 18,9 17,5 17,1... Polen 20,9 20,7 20,6 19,6 Spania 23,2 22,4 20,0 20,1 Sveits 20,2 19,4 18,7 18,6 Ungarn 19,1 19,018,4 18,5 Kilde: Fertility and family surveys in countries of the ECE region, United Nations Economic Commission for Europe, United Nations Population Found. 5

7 Fruktbarhet og seksualvaner Samfunnsspeilet 6/2000 Norge er tidligere ute enn kvinner fra Sør- og Vestlandet (Kvalem mfl. 1988). At jenter starter sitt seksualliv tidligere i dag enn for noen tiår siden, er en utvikling som en også har sett ellers i den vestlige verden. Tabell 1 viser en oversikt over median debutalder blant kvinner i noen europeiske land. Tallene er hentet fra Familie- og fruktbarhetsundersøkelser i de respektive landene. Aborttallene går også ned Legaliseringen av svangerskapsavbrudd i 1979 gjorde, i tillegg til de nye prevensjonsmidlene, barnefødsler til en annen valgmulighet enn hva det hadde vært tidligere. Valget mellom å avbryte en graviditet med en provosert abort eller å få barn henger sammen med kvinnens (og parets) aktuelle situasjon. Blant annet om de ønsker og har praktiske og økonomiske muligheter for å etablere familie. Figur 6. Svangerskapsavbrudd per kvinner, etter alder Per kvinner år 17 år 16 år 19 år 15 år 6 Det har vært en nedgang i seksuell debutalder i alle landene, men nedgangen har ikke vært like sterk i de ulike landene. Norge ligger på et generelt lavere nivå enn de landene som vi har opplysninger fra. Selv om vi ikke har data fra land som Danmark og Sverige, vil det være rimelig å anta at disse landene ligger på samme nivå som Norge. De endringer som har skjedd har også sammenheng med innføringen av mer behagelige og effektive prevensjonsmidler, som introduksjonen av p-pille og spiral i siste halvdel av 1960-tallet. I tillegg gjorde lovendringen fra 1979 om selvbestemt abort innen 12. svangerskapsuke at kvinner født tidlig på 1960-tallet kom i en særstilling. Dette var med andre ord den første kvinnegenerasjonen som gjennom hele livet både har hatt tilgang til moderne prevensjonsteknologi og legal abort (Blom mfl.1993). En annen viktig faktor er mer liberale holdninger til førekteskapelig seksuell aktivitet (Sundet mfl. 1992). Åpenhet knyttet til spørsmål om seksualitet og liberale holdninger til førekteskapelig aktivitet kan også være en mulig forklaring på hvorfor Norge har en lavere seksuell debutalder enn mange andre europeiske land. I Danmark ser en at det er stadig flere kvinner som ikke har barn fra før, som velger abort, noe som innebærer at muligheten for provosert abort også er blitt et middel for å effektivisere familieplanleggingen ved å "utsette" fødselen av første barnet og dermed etableringen av en familie med barn (Knudsen 2000). Figur 5. Svangerskapsavbrudd per kvinner år Per kvinner For 1994 og 1995 finnes bare tall for svangerskapsavbrudd etter kvinnens fødselsår. Svangerskapsavbrudd per kvinner i 5-års aldersgrupper er derfor beregnet ved interpolasjon mellom fødselsårene. Kilde: Helsestatistikk For 1994 og 1995 finnes bare tall for svangerskapsavbrudd etter kvinnens fødselsår. Svangerskapsavbrudd per kvinner i 1-års aldersgrupper har ikke vært mulig å beregne. Kilde: Helsestatistikk. Et sentralt spørsmål mange stiller, er hvilken sammenheng det er mellom fruktbarheten og aborttallene blant tenåringer. Figur 5 viser svangerskapsavbrudd per kvinner blant tenåringer fra 1979 til 1999, og figur 6 viser svangerskapsavbrudd per kvinner etter alder fra 1979 til De to figurene viser at aborttallene blant tenåringsjenter har gått ned i løpet av de 20 årene det har vært selvbestemt abort i Norge. Det har imidlertid vært noen bevegelser i ratene, men den generelle tendensen er at ratene har vært lavere på 1990-tallet enn på 1980-tallet. I 1979, året for innføring av selvbestemt abort, var det 24,2 per kvinner år som fikk utført svangerskapsavbrudd, mens det i 1990 var 20,1 og i ,6 per kvinner. Nedgangen i aborttallene ser ut til å være mest fremtredende i de yngste aldersgruppene. Figur 6 viser en klar nedgang i antallet utførte aborter blant 15-, 16- og 17-åringene. Blant 18- og 19-åringene har det skjedd små endringer i løpet av den 20-årsperioden det har vært selv-

8 Samfunnsspeilet 6/2000 Fruktbarhet og seksualvaner Figur 7. Svangerskapsavbrudd per kvinner år, etter bostedsfylke Aust-Agder Sogn og Fjordane Rogaland Møre og Romsdal Vest-Agder Hedmark Nord-Trøndelag Vestfold Hordaland Østfold Buskerud Akershus Oppland Sør-Trøndelag Telemark Troms Nordland Oslo Finnmark Per kvinner Kilde: Helsestatistikk. bestemt abort i Norge. På slutten av 1980-tallet var det imidlertid en liten oppgang, fulgt av en nedgang på 1990-tallet. Lav fruktbarhet høye aborttall? På samme måte som med tenåringsfødsler er det store variasjoner i antall svangerskapsavbrudd mellom fylkene. Figur 7 viser svangerskapsavbrudd per kvinner blant tenåringer etter bostedsfylke for årene 1996 til 1998 sett under ett. På "topp" ligger Finnmark og Oslo med henholdsvis 29,7 og 27,4 per I den andre enden av skalaen ligger Aust-Agder og Sogn og Fjordane med henholdsvis 13,5 og 13,9 per kvinner. Figur 8. Forholdet mellom andelen tenåringsmødre blant førstegangsfødende og svangerskapsavbrudd per kvinner år, etter bostedsfylke Tenåringsmødre, prosent Per kvinner Kilde: Befolkningsstatistikk og helsestatistikk. Kan hyppigheten av abort forklare forskjeller i tenåringsfruktbarhet? For å se nærmere på dette har vi laget en figur som grupperer fylkene etter andelen tenåringsmødre og aborter. Figur 8 viser forholdet mellom andelen tenåringsmødre blant førstegangsfødende og svangerskapsavbrudd per kvinner år etter bostedsfylke for årene 1996 til 1998 sett under ett. Figuren viser ingen entydig sammenheng mellom antall tenåringsmødre og antall svangerskapsavbrudd. I gruppen med lave aborttall er det en overrepresentasjon av fylker med høy tenåringsfruktbarhet, men det er kun Oslo som har høye aborttall og lav fruktbarhet. I noen fylker finner en altså både lave aborttall og lav tenåringsfruktbarhet, mens det i andre er både høye aborttall og høy tenåringsfruktbarhet. Flere som blir gravide velger å ta abort Lavere fruktbarhet og lavere aborttall viser at det er færre unge jenter som blir gravide i dag enn tidligere. Denne utviklingen tyder på at seksuelt aktive tenåringsjenter i stor utstrekning er flinke til å bruke prevensjon. Dette må sees som et resultat av større åpenhet om seksualitet generelt i samfunnet, og vellykkete tiltak rettet mot ungdom både i form av god seksualundervisning og god tilgjengelighet til prevensjonsveiledning og prevensjonsmidler. Risikoen for smitte av HIV har også ført til en økt bevissthet i forhold til bruk av prevensjonsmidler som hindrer smitte av seksuelt overførbare sykdommer. Når tenåringsjenter imidlertid blir gravide og står overfor valget om å ta abort eller å beholde barnet, er det stadig flere som velger å ta abort. Figur 9. Andelen svangerskapsavbrudd per påbegynte svangerskap år Prosent Dødfødte og de som ender i spontanabort er ikke tatt med. 2 For 1994 og 1995 finnes bare tall for svangerskapsavbrudd etter kvinnens fødselsår. Svangerskapsavbrudd per kvinner i 1-års aldersgrupper har ikke vært mulig å beregne. Kilde: Befolkningsstatistikk og helsestatistikk. 7

9 Fruktbarhet og seksualvaner Samfunnsspeilet 6/ I figur 9 ser vi at stadig flere svangerskap blant tenåringer ender i abort. For 20 år siden endte 54 prosent av alle påbegynte svangerskap blant tenåringer i abort. I 1999 var denne andelen økt til 69 prosent. I land hvor tenåringsfruktbarheten er langt høyere enn i Norge, er andelen svangerskap som ender i abort langt lavere enn i Norge. Anslag viser at andelen svangerskapsavbrudd per påbegynte svangerskap i USA i 1990 var 40 prosent og 37 prosent i England i At andelen som velger å ta abort øker, kan ha sammenheng med flere faktorer. Dagens tenåringsjenter er født etter innføringen av abortloven i 1979 og muligheten til å ta abort oppfattes som en selvfølge, selv om selve avgjørelsen fortsatt oppfattes som et viktig etisk valg. Tenåringsmødre blir også et stadig mindre vanlig syn og er i dag muligens en mer selektert gruppe enn tidligere. At utdanning og yrkeskarriere tillegges høy verdi, kommer til uttrykk gjennom det generelle fruktbarhetsmønstret hvor stadig flere utsetter å etablere seg med barn til fordel for en lengre fri og uforpliktende ungdomstid. Det kan nå også oppleves som mindre sosialt akseptert å få barn i ung alder enn det var tidligere. Sex, men ikke barn I denne artikkelen har vi vist hvordan utviklingen de siste 30 årene går i retning av at stadig færre jenter får barn i tenårene. Vi har også sett at aborttallene går ned. Andelen tenåringsmødre og svangerskapsavbrudd varierer mellom ulike deler av landet, og det er ingen sammenheng mellom aborttallene og tenåringsfruktbarheten. I noen fylker er det både høye aborttall og høy tenåringsfruktbarhet, mens andre steder er det både lave aborttall og lav tenåringsfruktbarhet. Vi har også sett at selv om det blir stadig færre unge jenter som blir gravide, går utviklingen i retningen av at for jenter som står overfor valget mellom å ta abort eller å beholde barnet, er det flere som velger å ta abort. Tenåringsjenter er i en periode hvor de utforsker seksualitetens muligheter og selv om dagens tenåringer nesten ikke får barn, er det lite som tyder på at de ikke har sex. Den seksuelle debutalderen gikk kraftig ned på begynnelsen av 1970-tallet, men har vært relativt stabil etter dette. Tenåringsjenter som har et aktivt seksualliv ser ut til å ha et bevisst forhold til bruk av prevensjon, noe som har kommet som et resultat av større åpenhet om seksualitet og bedre tilgang til prevensjonsmidler. Utviklingen blant tenåringsjenter må også sees i sammenheng med den generelle utviklingen i fruktbarhetsmønstret med en stadig utsettelse av når i livsløpet en etablerer seg med familie og barn, og en stadig forlengelse av ungdomstiden. 1. Det blir understreket av forfatter at en bør være varsom når en tolker disse tallene ettersom det er få individer i gruppen. Litteratur Blom S., T. Noack og L. Østby (1993): Giftermål og barn - bedre sent enn aldri? Sosiale og økonomiske studier 81, Statistisk sentralbyrå. Botting, B., M. Rosato and R. Wood (1998): "Teenage mothers and the health of their children", Population Trends 93: Giddens, A. (1992): Intimitetens forandring, Hans Reitzels Forlag. Grønseth, E. (1975): Familie, seksualitet og samfunn, Pax Forlag A/S. Hambro, C. (1972): "Ungdommens seksuelle atferd", i Tenåringer og ekteskap, Sosialdepartementet, Universitetsforlaget. Knudsen, L. B. (2000): "Om relationen mellom provokert abort og familiedannelse", Dansk Sociologi, 2/ :59. Kvalem, I. L., J. M. Sundet og L. S. Bakketeig (1988): "Seksuell debutalder før og nå", Samfunnsspeilet 1988, 2, 23-26, Statistisk sentralbyrå. Lappegård, T. (1998): "Større ulikhet i barnetall", Samfunnsspeilet 1998, 5, 42-48, Statistisk sentralbyrå. Lappegård, T. (1999): "Geografi og kjærlighet", Samfunnsspeilet 1999, 2, 23-29, Statistisk sentralbyrå. Manlove, J., C. Mariner og A. R. Papillo (2000): "Subsequent Fertility Among Teen Mothers: Longitudinal Analyses of Recent National Data", Journal of Marriage and the Family, 62: Noack, T. og L. Østby (1981): Fruktbarhet blant norske kvinner Resultater fra Fruktbarhetsundersøkelsen 1977, SØS, 49, Statistisk sentralbyrå. Social exclusion Unit (1999): Teenage Pregnancy, Presented to Parliament by the Prime Minister by Command of Her Majesty, June 1999, The Stationery Office Limited. Statistisk sentralbyrå (1991): Familie- og yrkesundersøkelsen 1988, Norges offisielle statistikk, B 959. Sundet, J. M., P. Magnus, I. L. Kvalem, S. O. Samuelsen og L. S. Bakketeig (1992): "Secular Trends and Sociodemographic Regularities of Cotal Debut Age in Norway", Archives of Sexual Behavior, Vol. 21, No. 3, 241:252. Træen, B. (1997): Seksuallivet i Oslo 1997 Noen resultater fra Folkehelsas undersøkelse av livsstil, seksualitet og helse i Oslo, Statens institutt for folkehelse. Trude Lappegård (Trude.Lappegård@ssb.no) er konsulent og doktorgradsstipendiat i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for demografi og levekårsforskning.

10 Samfunnsspeilet 6/2000 Utdanning og ulikhet Studielån og sosial bakgrunn: Rike barn låner mest? Silje Noack Fekjær Lånekassen er en viktig del av velferdssystemet i Norge og staten bruker hvert år store summer på rentestøtte og administrasjon. Men hvem er det som drar nytte av denne støtten? Denne artikkelen undersøker studielånsopptak hos ungdom født mellom 1965 og Resultatene viser at det er store sosiale skjevheter i hvem som benytter seg av Lånekassen. Ungdom fra høyere sosiale lag er de som i størst grad tar opp studielån. Da Statens lånekasse for studerende ungdom ble opprettet i 1947, var en viktig målsetning å bidra til å fjerne ulikhet og sørge for at alle fikk mulighet til å ta utdanning uavhengig av sosial bakgrunn (NOU 1999). Frem til 1972 var studielånet behovsprøvd etter foreldrenes økonomi. I dag har alle rett på studielån til høyere utdanning, uavhengig av familiens økonomiske kår (Berg 1997). Er det slik at dagens studiefinansiering er et offentlig gode som alle grupper benytter seg like mye av, eller tar ungdom med en bestemt klassebakgrunn mer studielån enn andre? Hvordan kan eventuelle klassebestemte ulikheter i studielånsopptak forklares, og hvilken betydning har dette for den sosiale profilen i rekrutteringen til høyere utdanning og fordelingen av offentlige midler? Disse problemstillingene er undersøkt ved hjelp av et stort og omfattende datasett som blant annet gir nøyaktige opplysninger om hvor mye studielån ungdommen har 1, hvilken utdanning de har valgt og opplysninger om foreldrene (se boks 1). Lineær regresjon er benyttet for å beregne hvordan studielånet varierer mellom ulike grupper. En mer nøyaktig beskrivelse av fremgangsmåte, data og resultater er gitt i Fekjær (2000). Jeg vil her vise hovedresultater fra analysene. Avslutningsvis vil jeg også se på enkelte andre faktorer som er med på å avgjøre hvor mye lån studenter tar, som studieland og fagområde. Prosjektet "Høyere utdanning: Rekruttering, finansiering, resultater Undersøkelsen er en del av prosjektet "Høyere utdanning: Rekruttering, finansiering og resultater" ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. Prosjektet er ledet av Marianne Nordli Hansen og Arne Mastekaasa, og er støttet av Norges Forskningsråd. Til prosjektet har Statistisk sentralbyrå satt sammen et unikt datamateriale som gir nøyaktige opplysninger om blant annet totalsum for studielån, egen utdanning, foreldres utdanning, foreldres inntekt og bosted. Dette er gjort ved å kombinere opplysninger fra Lånekassen, Folke- og boligtellingen, Utdanningsregisteret og Inntektsregisteret. Datamaterialet som her er benyttet, inkluderer 10 prosent av alle som er født mellom 1965 og 1975, totalt over personer. Ikke alle tar fullt studielån De fleste studenter baserer seg på flere inntektskilder i studietiden. Studielån, arbeidsinntekter og støtte fra foreldrene direkte eller gjennom muligheten til å bo hjemme, er vanlige måter å finansiere studiene på. De aller fleste (97 prosent) av de som tar en høyere universitetsgrad, benytter seg av Lånekassen en eller annen gang i løpet av studietiden. Likevel er det ikke mer enn ca. en tredjedel som tar opp fullt studielån under hele studieperioden (Berg 1997). I skoleåret 1997/1998 var det nesten 70 prosent av studentene i høyere utdanning som tok lån hos Lånekassen, med et gjennomsnittlig lån på kroner i året (Lånekassen 1999). I denne artikkelen ser vi på studielånsopptak blant 10 prosent av de som er født mellom 1965 og Gjennomsnittlig studielån er her ca kroner hos de som har påbegynt høyere utdanning 2. Klasseforskjeller i studielånsopptak Tidligere forskning har vist at ungdom fra lavere sosiale lag og med bakgrunn i privat sektor velger kor- 9

11 Utdanning og ulikhet Samfunnsspeilet 6/ tere utdanning enn ungdom fra høyere sosiale lag og med bakgrunn i offentlig sektor (se for eksempel Lindbekk 1998, Hansen 1995 og 1999). Studenter fra høyere sosiale lag har også en tendens til å velge fag hvor det er vanlig å låne mye (Hansen 1999), og de ser ut til noe oftere å velge å studere i utlandet hvor en kan ha større behov for studielån (Wiers-Jenssen 1999). På den annen side er ungdom fra høyere sosiale lag oftere bosatt i sentrale områder (SSB 1998), hvor studentene har bedre mulighet til å bo hjemme og tar opp mindre lån. For å undersøke hvordan studielån varierer etter klassebakgrunn, er det derfor viktig å sammenligne studenter som er like med hensyn til utdanningslengde, utdanningstype, geografisk bakgrunn og hvorvidt de studerer i utlandet eller ikke. Figur 1 viser klasseforskjeller i låneopptak blant studenter som har lik utdanningslengde 3 og -type, og som også er like med hensyn til kjønn, geografisk opprinnelse og alder. Nivået på studielånet er vist for en bestemt gruppe studenter 4. Forskjellene i studielånsopptak vil imidlertid være de samme uansett hvilken gruppe studenter en velger å vise. Det vil si at andre studenter kan ha mer eller mindre studielån enn gruppen som er vist her, men forskjellene i låneopptak mellom ungdom med ulik klassebakgrunn er de samme også for andre grupper av studenter. For eksempel har studenter med fullført hovedfag høyere lån enn studenter med fullført cand.mag.-grad som er vist i dette eksempelet, men også blant hovedfagsstudentene er det de med bakgrunn fra høyere sosiale lag som har mest studielån. Arbeiderbarn tar mindre studielån Figur 1 viser at ungdom fra høyere og middels høye sosiale lag tar mest studielån. For eksempel har en student med far som er sivilingeniør eller offentlig funksjonær, i gjennomsnitt ca kroner mer i studielån enn en student med arbeiderbakgrunn. Barn av akademikere har et gjennomsnittlig lån som er nesten kroner høyere enn det gjennomsnittlige lånet til arbeiderbarn med samme utdanning. Når Figur 1. Gjennomsnittlig studielån, etter klassebakgrunn for studenter født med lik utdanningslengde og -type Bedriftsledere Akademikere Sivilingeniører/ledere Privat: Funksjonærer, middels nivå Offentlig: Funksjonærer, middels nivå Småbedriftseiere/kjøpmenn Funksjonære, lavere nivå/ansatte i servicenæringer Bønder/fiskere Faglærte arbeidere Ufaglærte arbeidere Kroner i Kilde: Prosjektet "Høyere utdanning: Rekruttering, finansiering og resultater", Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo/Statistisk sentralbyrå. en tar hensyn til hvor lang utdanning studentene har, er det ikke forskjeller mellom studenter med bakgrunn fra henholdsvis offentlig og privat sektor. Blant studenter som har valgt lik utdanningslengde og -type er de gjennomsnittlige forskjellene i studielån relativt små og vil derfor ha begrenset økonomisk betydning for studentene 5. Det faktum at det er forskjeller i hvor mye studielån en velger å ta opp, også når en har valgt samme utdanning, er uansett interessant fordi det tyder på grunnleggende ulike holdninger til det å ta opp studielån. Resultatene viser at ungdom med bakgrunn fra lavere sosiale lag har en tendens til å være mer skeptiske til det å ta opp studielån. Dette kan bidra til å forklare hvorfor ungdom fra lavere sosiale lag ser ut til å unngå lange og kostnadskrevende utdanninger. De som er opptatt av å unngå stor studiegjeld, vil også være mer motvillige til å begynne på en lang utdanning. Hvem får mest nytte av Lånekassens midler? Lånekassen formidler hvert år en betydelig mengde offentlige midler, og det er derfor interessant å se hvilke grupper disse midlene tilfaller. Spørsmålet her er hvilke sosiale grupper som får mest nytte av studielånsordningen. For å undersøke om det er sosiale forskjeller i hvem som benytter seg av studielånsmidlene, har jeg gjort analyser som viser hvordan studielånet varierer etter klassebakgrunn blant 10 prosent av alle født mellom 1965 og 1975, uavhengig av hvilken utdanning de har tatt. Som vi ser i figur 2, er det store forskjeller i studielånsopptak avhengig av klassebakgrunn. For eksempel

12 Samfunnsspeilet 6/2000 Utdanning og ulikhet Figur 2. Gjennomsnittlig studielån, etter klassebakgrunn for personer født Bedriftsledere Akademikere Sivilingeniører/ledere Privat: Funksjonærer, middels nivå Offentlig: Funksjonærer, middels nivå Småbedriftseiere/kjøpmenn Funksjonære, lavere nivå/ansatte i servicenæringer Bønder/fiskere Faglærte arbeidere Ufaglærte arbeidere låner barn av akademikere i gjennomsnitt over kroner, eller 180 prosent mer enn barn av ufaglærte arbeidere. Sivilingeniørbarn har over kroner mer i lån enn arbeiderbarn, mens barn av bedriftsledere har nesten kroner mer i lån enn arbeiderbarna. Gjennomgående er tendensen at personer fra høyere sosiale lag har mer studielån enn de med bakgrunn fra lavere sosiale lag. Det er også en tendens til at personer med foreldre som er sysselsatt i offentlig sektor, har mer studielån enn de med bakgrunn fra privat sektor Kroner i Kilde: Prosjektet "Høyere utdanning: Rekruttering, finansiering og resultater", Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo/Statistisk sentralbyrå. Vi har tidligere sett (figur 1) at forskjellene i studielånsopptak mellom ungdom med ulik klassebakgrunn er atskillig mindre når en tar hensyn til hvilken utdanning personene hadde valgt. Det betyr at mye av de låneforskjellene vi ser her (figur 2) skyldes at ungdom fra høyere sosiale lag velger lengre utdanning, oftere tar fag hvor det er vanlig å ta mye studielån og oftere studerer i utlandet. Vi har også sett at det ikke er forskjeller i låneopptak etter sektor når en tar hensyn til hvilken utdanningslengde og -type studentene har valgt. Vi kan derfor konkludere med at tendensen til at ungdom med bakgrunn i offentlig sektor tar mest studielån (figur 2), kun skyldes at disse tar lengre utdanning enn ungdom med bakgrunn fra privat sektor. Resultatene her er likevel interessante i et fordelingsmessig perspektiv, fordi de viser hvordan de offentlige midlene som Lånekassen forvalter fordeles i befolkningen. Ungdom fra høyere sosiale lag og med mye kulturell kapital (for eksempel utdanning og dannelse, se ramme) er de som drar størst nytte av disse utlånsmidlene fra Lånekassen. Som jeg tidligere har vært inne på, kan nettopp skepsis mot studielån også bidra til å forklare hvorfor ungdom fra lavere sosiale lag i større grad velger bort de lange utdanningene, og derfor ender opp med mindre studielån. Hvorfor tar ungdom fra lavere sosiale lag mindre studielån? Ulike utdanningsvalg er som vi har sett, en viktig årsak til klasseulikheter i studielånsopptak. Ungdom med bakgrunn fra lavere sosiale lag tar mindre studielån fordi de tar kortere utdanning, men dette kan ikke alene forklare ulikhetene i studielånsopptak. En mulig tilleggsforklaring er at ungdom med bakgrunn fra høyere sosiale lag tar opp mer studielån, fordi de i større grad er klar over de økonomiske fordelene ved å ta opp studielån og plassere det i banken eller på andre måter utnytte fordelene ved et lån som er rentefritt i en lang periode. Tidligere undersøkelser har vist at en av fem studenter med studielån som hoved- eller biinntektskilde regner med å spare hele eller deler av studielånet de har blitt tildelt (Gulløy, Opdahl og Øyangen 1998). Studenter fra høyere sosiale lag ser imidlertid ikke ut til å spare mer av studielånet enn studenter fra lavere sosiale lag 6, og jeg har derfor valgt å ikke legge vekt på denne forklaringen her. Derimot skal jeg se nærmere på tre andre forklaringer på hvorfor ungdom med bakgrunn fra lavere sosiale lag tar opp mindre studielån. Ikke ulike inntektsforventninger... Den første forklaringen tar utgangspunkt i at ungdom fra høyere sosiale lag kan tenkes å ha større forventninger om hva de kommer til å tjene på utdanningen sin, og derfor oppfatter det som mindre risikabelt å ta opp studielån. Ungdom med bakgrunn fra høyere sosiale lag kan ha større tiltro til egne evner generelt, og til sannsynligheten for å lykkes med studiene og få seg en godt betalt jobb spesielt. Dersom klasseulikhetene i studielånsopptak skyldes at ungdom fra høyere sosiale lag regner med å tjene mer, kan en forvente at disse ulikhetene vil være mindre blant studentene som har valgt fag hvor alle kan regne med å tjene bra etter utdanningen. 11

13 Utdanning og ulikhet Samfunnsspeilet 6/2000 Sosial bakgrunn Sosial bakgrunn er her beskrevet ved hjelp av et tidelt klasseskjema som vertikalt skiller mellom ulike nivåer (høy/middels/lav) basert på fars utdanning og yrke. Horisontalt skiller modellen mellom grupper som jobber i offentlig- og privat sektor (Hansen 1995). Dette kan ses i sammenheng med Bourdieus skille mellom kulturell kapital (for eksempel utdanning og dannelse) og økonomisk kapital (finansielle ressurser) (Bourdieu 1986). De som er ansatt i offentlig sektor, antas her å ha relativt mer kulturell kapital og mindre økonomisk kapital enn de som er ansatt i privat sektor. Horisontale og vertikale skillelinjer i klassifiseringen av sosial bakgrunn Kulturell kap. + Totalt kapitalvolum + Økonomisk kap. +, økonomisk kap. - kulturell kap. - Akademikere Bedriftsledere Sivilingeniører, ledere Offentlig ansatte funksjonærer Faglærte Bønder Servicearbeidere/ arbeidere lavere funksjonærer Ufaglærte arbeidere Totalt kapitalvolum - Kilde: Hansen Denne forklaringen finner imidlertid liten støtte i resultatene. Klasseforskjellene i studielånsopptak er ikke mindre innen fag hvor alle kan forvente høy inntekt (for eksempel medisin), enn innen fag hvor inntektene er lavere (for eksempel undervisning). Ut fra dette ser det ikke ut til at ungdom fra høyere sosiale lag låner mer fordi de regner med å tjene bedre. For å konkludere sikkert om hvilken betydning inntektsforventninger har for studielånsopptak, vil det likevel være interessant med videre undersøkelser hvor en for eksempel kan kartlegge studentenes inntektsforventninger og hvilken betydning dette har for avgjørelsen om studielånsopptak. Privat ansatte funksjonærer Småbedriftseiere...heller ikke ulike holdninger til økonomi Er det slik at ungdom fra bemidlede hjem har færre økonomiske bekymringer for fremtiden, og derfor regner det som tryggere å ta opp studielån? Den neste forklaringen tar utgangspunkt i økonomisk situasjon i hjemmet. Fordi ungdom fra høyere sosiale lag kommer fra gode økonomiske kår, kan de antas å ha bedre muligheter for støtte hjemmefra hvis lånet skulle bli vanskelig å betjene, og kanskje også mindre erfaringer med gjeld som et problem i hjemmet. For å undersøke betydningen av dette har jeg sett på hvordan studielånsopptak varierer etter foreldrenes inntekt 7. Studenter med høyt lønnede foreldre tar opp mer studielån enn ungdom med lavt lønnede foreldre, men dette skyldes at studenter hvis foreldre tjener godt, også velger lengre utdanninger. Når en tar hensyn til at ungdom fra hjem med høy inntekt også tar lengre utdanning, er det liten sammenheng mellom foreldrenes inntekt og hvor mye studielån en selv velger å ta opp. Familieøkonomi har liten betydning for studielånsopptak. Dårlige erfaringer med gjeld og mindre muligheter for å få støtte hjemmefra ser derfor ikke ut til å kunne forklare hvorfor ungdom med bakgrunn fra lavere sosiale lag er mer skeptiske til å ta opp studielån. men ulik verdsetting av utdanning Den siste forklaringen på klassebestemte ulikheter i studielånsopptak handler om ulik verdsetting av utdanning. Hvis ungdom fra høyere sosiale lag i større grad ser utdanning som viktig og verdifull, vil de også oftere vurdere utdanning som noe det er verdt å låne for. En kan forvente at ungdom med høyt utdannede foreldre ofte vil være mer positive til utdanning, og en positiv sammenheng mellom foreldres utdanning og studielånsopptak vil derfor støtte en forklaring om at ungdom fra høyere sosiale lag tar mer studielån fordi de oppfatter det å ta utdanning som mer verdifullt. Sammenhengen mellom eget studielånsopptak og foreldrenes utdanningsnivå 8 er vist i figur 3. Totalt lånenivå er som tidligere vist for en bestemt gruppe studenter 9, men forskjellene i studielånsopptak mellom ungdom med foreldre på ulikt utdanningsnivå vil være de samme også i andre grupper. Figur 3 viser at ungdom med lavt utdannede foreldre tar minst studielån, selv når en sammenligner de som har valgt samme utdanningslengde og -type. Studenter hvis foreldre har utdanning på ungdomsskolenivå (nivå 0), har minst studielån, ca kroner mindre enn en student hvis foreldre har utdanning på nivå 5, (hvor for eksempel far er cand.mag. og mor har gått 2 år på høgskole). Studenter

14 Samfunnsspeilet 6/2000 Utdanning og ulikhet Figur 3. Studielån, etter foreldrenes utdanning for studenter født med lik utdanningslengde og -type Kroner i ta utdanning. Dersom foreldre med lav utdanning har mindre tiltro til verdien av utdanning vil de også i større grad advare ungdommen mot å ta studielån fordi utdanning ikke anses som noe det er "verdt å låne for". Hvis ungdom med lavt utdannede foreldre også selv er mer skeptiske til verdien av utdanning, vil de være mindre villige til å ta opp store studielån for å finansiere utdanningen Utdanningsnivå Kilde: Prosjektet "Høyere utdanning: Rekruttering, finansiering og resultater", Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo/Statistisk sentralbyrå. som har foreldre med utdanning på de høyeste nivåene har noe mindre studielån enn studenter med foreldre på middels nivå. For eksempel har en student hvis foreldre begge har hovedfag eller doktorgrad (nivå 8), i gjennomsnitt ca kroner mindre i studielån enn en student hvis foreldre har utdanning på nivå 5. Dette kan forklares med at studenter med høyt utdannede foreldre mottar mer støtte hjemmefra (Løwe 1995), og derfor har mindre behov for studielån. Som vi ser i figur 3, er det ikke en lineær sammenheng mellom foreldrenes utdanning og eget studielånsopptak: Det er ikke slik at en låner mer jo høyere utdanning foreldrene har. Vi ser likevel en klar tendens til at studentene med lavt utdannede foreldre er de som tar opp minst studielån. Dette kan bidra til å forklare hvorfor ungdom fra lavere sosiale lag har mindre studielån enn andre studenter. Foreldre med lav utdanning kan antas å være mer skeptiske til det å ta opp lån generelt, og spesielt til verdien av det å Studielånsopptak er ikke bare avhengig av klassebakgrunn. I det følgende ser jeg på hvordan studielånet varierer mellom studenter som har valgt forskjellige studieland og fagområder. Det er også forskjeller i studielånsopptak avhengig av hvor studentene kommer fra, hvilket kjønn de har og hvor mye de jobber ved siden av studiene. Mye studielån hos utenlandsstudentene Studenter som velger å studere i utlandet har i gjennomsnitt ca kroner mer i studielån enn studenter som tar utdanningen her hjemme 10. Dette kan delvis forklares med at utenlandsstudenter har anledning til å låne mer, blant annet for å dekke skoleutgifter 11. Utenlandsstudenter kan også ha mer behov for studielån, blant annet fordi det ofte er vanskeligere å skaffe seg deltidsjobber i utlandet og fordi de ikke har muligheten til å bo hjemme under studiene. I Norge ser vi en tendens til at de som er bosatt nær studiestedet og har muligheten til å bo hjemme, har noe lavere lån. Studenter som er oppvokst i Akershus eller et av universitetsfylkene har i gjennomsnitt ca kroner mindre i lån enn de som er oppvokst i mindre sentrale deler av landet. Menn tar noe mer studielån enn kvinner, Ungdom fra høyere sosiale lag velger lengre utdanning, og tar oftere fag hvor det er vanlig å ta mye studielån og oftere studerer i utlandet. men det er relativt liten forskjell mellom kjønnene. Når en sammenligner studenter som har valgt lik utdanningslengde og -type, har menn i gjennomsnitt ca kroner mer i studielån enn kvinner. Ikke overraskende er det også en sammenheng mellom studielånsopptak og hvor mye en jobber ved siden av studiene. For eksempel har en student som på et år tjener kroner ved siden av studiene, i gjennomsnitt over kroner lavere studielån enn en student som ikke jobber. Siviløkonomer på utlånstoppen Hvilket fag en studerer har stor betydning for hvor mye studielån en har. For eksempel har medisinere og tannleger i gjennomsnitt over kroner mer i studielån enn jurister og naturvitere, også når en tar hensyn til utdanningslengde. Mest studielån tar siviløkonomene, som i gjennomsnitt låner over kroner mer enn for eksempel jurister. En forklaring på dette er at halvparten av siviløkonomene har måttet betale høye studieavgif- 13

15 Utdanning og ulikhet Samfunnsspeilet 6/ Figur 4. Studielån i ulike fag blant studenter født Naturvitenskap Undervisning Jus Syke-/ vernepleier Humaniora/ estetikk Administrasjon/ økonomi Sivilingeniør Samfunnsvitenskap Lege, tannlege etc. Siviløkonom Kroner i Kilde: Prosjektet "Høyere utdanning: Rekruttering, finansiering og resultater", Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo/Statistisk sentralbyrå. ter på BI. En skal også huske på at siviløkonomene er en gruppe som kan regne med å tjene godt senere og ikke få problemer med nedbetaling. De som selv studerer økonomi er nok også mer oppmerksomme på lønnsomheten av å ta studielån for å spare det og oppnå renteinntekter. I figur 4 vises låneforskjeller mellom de ulike fagene. Som i figur 1, vil også her det totale nivået på studielånet variere etter hvilken gruppe studenter en tar utgangspunkt i 12. Forskjellene i studielånsopptak mellom fagene vil imidlertid være de samme uansett hvilken gruppe studenter en velger å vise. Utdanning; Verdt å låne for? Etterkrigstiden i Norge har vært preget av det flere har omtalt som "utdanningseksplosjonen". Andelen med utdanning i befolkningen har vokst raskt og øker fortsatt (se for eksempel Lyngstad og Øyangen 1999, St.meld. nr ). Lånekassen har vært med på å legge grunnlaget for denne utviklingen ved å gjøre det mulig å studere også for de som ikke har midler hjemmefra, og er opprettet blant annet for å bidra til sosial utjevning. Til tross for dette er det som vi har sett store forskjeller i studielånsopptak. Mest lån finner vi blant utenlandsstudentene, hos siviløkonomene og hos ungdom fra høyere sosiale lag. Lånekassen ser ut til å være en institusjon som fordelingsmessig gagner de ressurssterke i samfunnet. Ungdom fra høyere sosiale lag er de som i størst grad benytter seg av Lånekassens midler. Dette kan delvis forklares med at denne gruppen også velger mer utdanning. Det er imidlertid ikke ubetydelige klassebestemte ulikheter i studielånsopptak også blant dem som har valgt samme utdanning. Dette tyder på at ungdom med ulik klassebakgrunn har forskjellige holdninger til studiefinansiering. Studenter med bakgrunn fra lavere sosiale lag ser ut til å være mer skeptiske til å pådra seg studiegjeld. Selv om rekrutteringen til høyere utdanning har økt, er det fremdeles store sosiale skjevheter i hvem som velger å ta utdanning. Ungdom fra lavere sosiale lag tar kortere utdanning enn ungdom fra høyere sosiale lag. Dette kan være uheldig både for målet om å utjevne levekårene i befolkningen og i forhold til demokratiske idealer om like muligheter for alle (St.meld. nr ). Studiefinansiering ser ut til å være en av årsakene til den fortsatte skjevrekrutteringen til høyere utdanning. Hvis ungdom fra lavere sosiale lag i mindre grad ser utdanning som noe det er "verdt å låne for" vil de også unngå lange utdanninger som innebærer stor studiegjeld. Lånekassens betingelser har betydning for rekrutteringen til høyere utdanning. Ungdommene som undersøkes her, har tatt sine utdanningsvalg på 1980-tallet, en periode med høy studielånsrente og hyppige endringer i utlåns- og tilbakebetalingsbetingelsene. For å oppnå en jevnere sosial rekruttering til utdanning kan et viktig virkemiddel være å tilby stabile og gunstige studiefinansieringsbetingelser, som kan øke rekrutteringen til utdanning også blant de gruppene som er skeptiske til studielån. At tilbakebetalerne fra i fjor av har hatt muligheten for å velge fast rente på studielånet, kan sies å være et skritt på veien mot mer forutsigbare studielånsbetingelser som kan gjøre det enklere for flere grupper å velge en lang utdanning. 1. Studielån er målt ved å se på total gjeldssum hos Lånekassen per Ser en på 10 prosent av all ungdom født mellom 1965 og 1975 uavhengig av om de har påbegynt høyere utdanning, er gjennomsnittlig studiegjeld ca kroner. Når en oppgir gjennomsnittlig studiegjeld, skal en imidlertid være oppmerksom på at dette er målt på et bestemt tidspunkt (1996). Noen ungdommer vil allerede ha tilbakebetalt studielånet, mens andre ikke vil ha fullført utdanningen og derfor kommer til å ta opp mer studielån senere. 3. Utdanningslengde er målt ved å se på hvor mange semestre personene har vært registrert som studenter ved lærestedene, og hvor høyt utdanningsnivå de har oppnådd. 4. Eksempelet som er vist her, tar utgangspunkt i kvinner som studerer samfunnsvitenskap i Norge, som har vært fire år under utdanning, har oppnådd cand.mag.-grad, er født i 1965 og var bosatt utenfor universitetsfylkene eller Akershus i Studenter med bakgrunn fra lavere sosiale lag ser ikke ut til å jobbe særlig mer under studiene for å kompensere for manglende studielånsopptak, men ser derimot ut til å nøye seg med noe mindre å leve for under studietiden (se Fekjær 2000).

16 Samfunnsspeilet 6/2000 Utdanning og ulikhet 6. Kilde: Irene Øyangen, Statistisk sentralbyrå. Data fra SSBs studentundersøkelse Foreldrenes inntekt er målt ved å summere mors og fars inntekt i Foreldrenes utdanning er målt ved å summere mors og fars utdanning og dele inn i 8 nivåer. Nivå 0 tilsvarer at begge foreldrene har utdanning på ungdomsskolenivå, mens nivå 8 innebærer at begge foreldrene har hovedfag eller doktorgrad. 9. Figuren viser gjennomsnittlig studielån for en student i Norge med kroner i familieinntekt i 1980, som har vært 4 år under utdanning og oppnådd cand.mag.-grad i samfunnsfag, er kvinne født i 1965 og bosatt utenfor universitetsfylkene eller Akershus i Forskjellene i studielånsopptak mellom innenlands-/utenlandsstudenter, kvinner/ menn og studenter med forskjellig geografisk bakgrunn og fag er undersøkt ved å sammenligne studenter som selvsagt er ulike i forhold til den aktuelle variabelen, men som ellers er like med hensyn til utdanningslengde, når de avsluttet utdanningen, alder, kjønn, geografisk bakgrunn, studieland og fag. 11. Mange utenlandsstudenter mottar i tillegg forhøyet stipend fra Lånekassen for å betale skolepenger og hjemreise. 12. Figuren viser gjennomsnittlig studielånsnivå for studenter i Norge med akademikerbakgrunn som har vært to år under utdanning, er kvinne født i 1965 og bosatt utenfor universitetsfylkene eller Akershus i Litteratur Berg, Lisbet (1997): Leve på lån. Studie- og låneatferd fem semestre etter studiestart. Delrapport 1 fra studiefinansieringsprosjektet. Rapport 11/97, Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU). Oslo. Bourdieu, Pierre (1986): "The Forms of Capital", i Handbook of Theory and Research for the Sociology of Education, Greenwood Press, Westport, Connecticut. Fekjær, Silje N. (2000): "Utdanning; Verdt å låne for? Om klassebakgrunns betydning for studielånsopptak". Hovedoppgave i sosiologi, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. Gulløy, Elisabeth, Stein Opdahl og Irene Øyangen (1998): Levekår og forbruk blant studenter Hovedresultater og dokumentasjon. Notater 98/79, Statistisk sentralbyrå. Hansen, Marianne Nordli (1995): Class and Inequality in Norway. The Impact of Social Class Origin on Education, Occupational Success, Marriage and Divorce in the Post-War Generation, Report 95:15, Institutt for samfunnsforskning, Oslo. Hansen, Marianne Nordli (1999): "Utdanningspolitikk og ulikhet", Tidsskrift for samfunnsforskning, årgang 40 nr Lindbekk, Tore (1998): "The Education Backlash Hypothesis: The Norwegian Experience", Acta Sociologica vol. 41 no Lyngstad, Jan og Irene Øyangen (1999): Sjung om studentens lyckliga dar. Studenters levekår 1998, Rapporter 99/15, Statistisk sentralbyrå. Løwe, Torkil (1995): Etableringsassistanse. Om omfang og fordeling av økonomisk bistand fra foreldre til unge i etableringsfasen. INAS rapport 95:5, Institutt for samfunnsforskning, Oslo. Lånekassen (1999): Årsrapporten 1998, Lånekassen, Oslo. Norges offentlige utredninger (NOU) 1999:33: Nyttige lærepenger om utdanningsfinansiering gjennom Lånekassen, Statens forvaltningstjeneste, Kirke, -utdannings- og forskningsdepartementet. Oslo. Statistisk sentralbyrå (1998): Ukens statistikk nr. 50, 1998, Statistisk sentralbyrå. Stortingsmelding nr. 50 ( ): Utjamningsmeldinga. Om fordeling av inntekt og levekår i Norge, Det kongelege sosial- og helsedepartement, Oslo. Wiers-Jenssen, Jannecke (1999): Utlendighet eller utflukt? Norske studenters vurdering av å studere i utlandet. Rapport 9/99, Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU), Oslo. Silje Noack Fekjær (siljef@hivolda.no) er cand.polit. med hovedfag i sosiologi og jobber som høgskolelektor i samfunnsfag ved Høgskolen i Volda. 15

17 Utdanning og ulikhet Samfunnsspeilet 6/2000 Utdanningsnivået i Oslos bydeler: De fleste ulikhetene består Tor Jørgensen Forskjellene mellom utdanningsnivået i de vestlige og østlige bydelene i Oslo har holdt seg forholdsvis stabile det siste tiåret, men i bydelene i Oslo indre øst har utdanningsnivået blant de yngste økt markant. I disse bydelene er forskjellene i utdanningsnivået mellom ulike aldersgrupper størst. Vinderen er den bydelen som har høyest andel av befolkningen med universitets- eller høgskoleutdanning, mens Romsås er bydelen med den laveste andelen. 16 Utdanningsnivået er kanskje den enkeltindikator som i dag er det beste uttrykket for å beskrive en persons "sosiale bakgrunn". Andre indikatorer som for eksempel inntektsnivå er selvfølgelig også viktig, og det er gjerne en klar sammenheng mellom disse to indikatorene og andre indikatorer. En person med høyt utdanningsnivå har gjerne også høy inntekt, god boligstandard, er mindre plaget av arbeidsledighet, har bedre helse enn andre og deltar mer aktivt i det politiske livet og i organisasjonslivet. I de siste års diskusjon om utviklingen av levekårene i Norge, har blikket ikke minst vært rettet mot de større byene generelt og Oslo spesielt. Det er blitt påvist gjentatte ganger at det er til dels store forskjeller i levekår i ulike bydeler i Oslo og også at forskjellene har økt i de senere år. Her vil vi konsentrere oppmerksomheten om utdanningsnivået i bydelene i Oslo. Hovedvekten vil bli lagt Mer på web Tabeller med blant annet tall på bydelsnivå er å finne på SSBs webtjeneste på Internett. Adressen er på å beskrive forskjeller i utdanningsnivå og hvordan disse har endret seg det siste tiåret. Også forskjeller i utdanningsnivå mellom menn og kvinner og mellom ulike aldersgrupper vil bli belyst. I artikkelen "Bydelene i Oslo: Utdanningsnivå og inntektsnivå henger ikke alltid sammen" i dette nummeret av Samfunnsspeilet, studerer vi inntektsnivå og andelen sosialhjelpsmottakere i bydeler med ulikt utdanningsnivå. Store forskjeller i utdanningsnivå mellom bydelene Levekårsforskningen har vist en klar sammenheng mellom utdanningsnivå og menneskers generelle levekår. Det gjennomsnittlige utdanningsnivået i Oslo er høyere, ja, betraktelig høyere enn i landet for øvrig. Svært mange av dem som bor i Oslo har universitets- eller høgskoleutdanning, og en stor del av disse har lang universitets- eller høgskoleutdanning. Mye av diskusjonene om "Forskjells-Norge" har som nevnt, de senere år dreid seg om utviklingen av levekårene i de største byene i landet og da spesielt i Oslo. Hvor store er forskjellene i utdanningsnivå mellom bydelene, og hvordan har utviklingen vært det siste tiåret? Det er markante forskjeller i befolkningens utdanningsnivå i Oslos ulike bydeler. Grovt sett går skillet hovedsakelig mellom de vestlige og østlige bydelene. Vinderen hadde det høyeste utdanningsnivået i 1998, fulgt av Sogn og Ullern. Utdanningsnivået var også meget høyt i bydelene Røa, Bygdøy-Frogner, Uranienborg-Majorstua og i St.Hanshaugen-Ullevål. I alle disse bydelene hadde over halvparten av befolkningen 16 år og over registrert en eller annen form for høyere Om datamaterialet Datamaterialet er i første rekke Statistisk sentralbyrås statistikk over befolkningens høyeste utdanning. Alle personer 16 år og over er registrert med sin høyeste fullførte utdanning. Statistikken blir oppdatert hvert år. Dessverre er det 7,8 prosent av Oslos befolkning som det ikke er registrert utdanningsopplysninger om i det datamaterialet som er benyttet i denne studien. Dette gjelder hovedsakelig innvandrere. Noe tallmateriale og annen informasjon er også blitt hentet fra publikasjoner som bygger på data fra Statistisk sentralbyrå og Oslo kommune. Det vises til litteraturliste.

18 Samfunnsspeilet 6/2000 Utdanning og ulikhet En vanlig inndeling av bydelene i Oslo er Indre øst: Sagene-Torshov, Grünerløkka-Sofienberg og Gamle Oslo. Indre vest: Bygdøy-Frogner, Uranienborg-Majorstua og St.Hanshaugen-Ullevål. De eldre drabantbyene: Lambertseter, Bøler, Manglerud, Østensjø, Helsfyr-Sinsen og Hellerud. De nye drabantbyene: Søndre Nordstrand, Furuset, Stovner, Romsås og Grorud. Ytre nord: Bjerke, Grefsen-Kjelsås og Sogn. Ytre vest: Ekeberg-Bekkelaget, Nordstrand, Vinderen, Røa og Ullern. utdanning. Som vi tidligere har sett, var nivået for landet som helhet 22 prosent og for Oslo totalt 36 prosent. I Vinderen hadde 60 prosent av befolkningen høyere utdanning i 1998, 22 prosent lang høyere utdanning og 38 prosent kort. I de andre seks bydelene med et spesielt høyt utdanningsnivå hadde prosent lang høyere utdanning. Tabell 1. Folkemengde 16 år og over. Bydeler i Oslo I alt Bygdøy-Frogner Uranienborg-Majorstua St.Hanshaugen-Ullevål Sagene-Torshov Grünerløkka-Sofienberg Gamle Oslo Ekeberg-Bekkelaget Nordstrand Søndre Nordstrand Lambertseter Bøler Manglerud Østensjø Helsfyr-Sinsen Hellerud Furuset Stovner Romsås Grorud Bjerke Grefsen-Kjelsås Sogn Vinderen Røa Ullern Sentrum Marka Uoppgitt 802 Andelen med bare grunnskoleutdanning utgjorde ikke mer enn 5-10 prosent av befolkningen i disse bydelene, mens tallet for hele landet var 23 prosent og for Oslo totalt nesten 18 prosent. Det er altså bydeler i ytre og indre vest som har klart høyest utdanningsnivå. På den andre enden av skalaen finner vi de fleste nye drabantbyer som Romsås, Stovner, Furuset og Grorud og noen eldre drabantbyer som Hellerud, Manglerud og Lambertseter. I alle disse bydelene var andelen av befolkningen med høyere utdanning under 25 prosent, i bydelen Romsås hadde under 14 prosent fullført en høyere utdanning og i Stovner 16 prosent. Bare 2-4 prosent av befolkningen hadde fullført en lang høyere utdanning i disse bydelene, et nivå under landsgjennomsnittet. I flere av bydelene med lavest utdanningsnivå var det en høyere prosentandel som kun hadde grunnskoleutdanning som høyeste fullførte utdanning enn hva som var tilfelle for landet totalt. I de andre bydelene lå utdanningsnivået nærmere gjennomsnittet for Oslo. Figur 1 viser utdanningsnivået i bydelene i Oslo både i 1990 og i Dessverre er det ikke mulig å skille mellom kort og lang høyere utdanning i 1990-tallene. De samme bydelene peker seg ut i de to ender av skalaen i 1990 på samme måte som i 1998, selv om utdanningsnivået i alle bydeler naturlig nok var lavere enn i Endringene fra 1990 til 1998 varierer imidlertid forholdsvis mye fra bydel til bydel. Vinderen hadde også i 1990 den høyest utdannede befolkningen med over 53 prosent med høyere utdanning, 6 prosentpoeng lavere enn i Gjennomsnittet for hele Oslo var mellom 27 og 28 prosent. Både i bydelene Røa, Sogn og Ullern hadde godt over 40 prosent av befolkningen høyere utdanning i Også i Bygdøy-Frogner hadde over 40 prosent utdanning på dette nivået og i St.Hanshaugen-Ullevål og Uranienborg-Majorstua nær 40 prosent. Det var stort sett de samme bydelene som hadde den lavest utdannede befolkningen både i 1990 og i I Romsås, Stovner og Grorud hadde kun prosent av befolkningen høyere utdanning i Mens andelen med bare grunnskoleutdanning utgjorde prosent av befolkningen i de seks bydelene med det høyeste utdanningsnivået, var andelen for Romsås, Grorud og Stovner prosent. Gjennomsnittstallet for Oslo i 1990 for andelen med utdanning på grunnskolenivå, var dette året om lag det samme som for høyere utdanning, nesten 27 prosent. Både i 1990 og 1998 var det i de fleste bydelene mest vanlig å ha videregående utdanning som høyeste Kort og lang høyere utdanning Kort høyere utdanning omfatter universitets- og høgskoleutdanninger av en varighet på inntil 4 år. Lang høyere utdanning omfatter universitets- og høgskoleutdanninger av en varighet på mer enn 4 år. 17

19 Utdanning og ulikhet Samfunnsspeilet 6/2000 Figur 1. Andel personer 16 år og over med høyere utdanning. Bydeler i Oslo og ,7-22,1 prosent 22,2-29,6 prosent 29,7-41,2 prosent 41,3-60,0 prosent Bygdøy-Frogner 2 Uranienborg-Majorstua 3 St.Hanshaugen-Ullevål 4 Sagene-Torshov 5 Grünerløkka-Sofienberg 6 Gamle Oslo 7 Ekeberg-Bekkelaget 8 Nordstrand 9 Søndre Nordstrand 10 Lambertseter 11 Bøler 12 Manglerud 13 Østensjø 14 Helsfyr-Sinsen 15 Hellerud 16 Furuset 17 Stovner 18 Romsås 19 Grorud 20 Bjerke 21 Grefsen-Kjelsås 22 Sogn 23 Vindern 24 Røa 25 Ullern 26 Sentrum. Kilde: Utdanningsstatistikk. Kartgrunnlag: Statens kartverk Romsås, Stovner og Grorud hadde kun prosent av befolkningen høyere utdanning i fullførte utdanning. Det foregikk ingen generell utjevning av utdanningsnivået i bydelene i de ulike deler av Oslo. Bydeler med det høyeste utdanningsnivået lå enda litt høyere i forhold til gjennomsnittet i 1998 enn i 1990, og bydeler med det laveste utdanningsnivået litt lavere. Likevel har det vært noen interessante endringer som det er verdt å merke seg. I bydelene i Oslo indre øst, Sagene-Torshov, Grünerløkka-Sofienberg og delvis i Gamle Oslo steg andelen av befolkningen med høyere utdanning i denne perioden mer enn for gjennomsnittet. Mens de to førstnevnte av disse bydelene hadde en mye lavere andel med høyere utdanning enn gjennomsnittet for Oslo i 1990, hadde de i 1998 kommet opp på gjennomsnittsnivå. Spesielt i disse bydelene har det foregått en endring av befolkningssammensetningen på 1990-tallet, ved at mange mennesker med høyere utdanning har flyttet inn. Foto: Scanpix

20 Samfunnsspeilet 6/2000 Utdanning og ulikhet Foto: Scanpix fra 11 til 12 prosent og andelen menn fra 20 til 21 prosent. I bydelene i Oslo indre øst var forskjellene aller minst. Andelen kvinner med lang høyere utdanning varierte fra 5 til 7 prosent og andelen menn fra 8 til 10 prosent. I bydelene Nordstrand, Søndre Nordstrand, Lambertseter, Bøler, Manglerud, Østensjø og Helsfyr-Sinsen er imidlertid forskjellene forholdsvis store. I enkelte av dem var prosentandelen menn med lang høyere utdanning i 1998 tre ganger så høy som andelen kvinner med utdanning på tilsvarende nivå. Ser vi på Oslo totalt, var det 45 prosent av kvinnene som hadde videregående utdanning som høyeste fullførte utdanning og 28 prosent som hadde kort høyere utdanning. Det er flere kvinner enn menn som har kort høyere utdanning i nesten alle bydeler, men det er svært små forskjeller i de eldre drabantbyer. Det er markante forskjeller i befolkningens utdanningsnivå i Oslos ulike bydeler. Grovt sett går skillet hovedsakelig mellom de vestlige og østlige bydelene. Vinderen hadde det høyeste utdanningsnivået i 1998, fulgt av Sogn og Ullern. Flest menn med lang høyere utdanning i alle bydeler I så å si alle bydeler hadde flere kvinner enn menn utdanning på grunnskolenivå i 1998, mens flere menn hadde lang høyere utdanning. Hovedmønsteret er det samme som vi har sett for befolkningen som helhet. I de bydelene der det er mange menn som har høy utdanning, er det også et høyt utdanningsnivå blant kvinnene og motsatt i bydelene med et lavt utdanningsnivå. I de bydelene hvor utdanningsnivået er høyest, er de relative forskjellene større enn i andre bydeler. Mens 30 prosent av mennene i Vinderen hadde lang høyere utdanning, var prosentandelen for kvinnene 14. Tilsvarende andeler for Ullern var henholdsvis 26 og 11. Forskjellen avvek lite fra dette i Røa, men var noe mindre i bydelene i Oslo indre vest, det vil si Bygdøy-Frogner, Uranienborg- Majorstua og St.Hanshaugen- Ullevål. Her varierte andelen av kvinner med lang høyere utdanning I bydelene St.Hanshaugen-Ullevål og Vinderen hadde over 40 prosent av kvinnene kort høyere utdanning, flere enn dem som hadde videregående utdanning. I Vinderen var det også flere menn som hadde kort høyere utdanning enn videregående utdanning. I 1990 hadde omtrent 24 prosent av kvinnene bosatt i Oslo registrert en eller annen form for høyere utdanning, og 30 prosent av mennene. Noen av bydelene hadde om lag like stor andel kvinner som menn med høy utdanning, og det gjaldt spesielt Sagene-Torshov og Gamle Oslo. I noen av bydelene med Tabell 2. Personer 16 år og over, etter høyeste fullførte utdanning og alder. Oslo Prosent Høyeste fullførte utdanning. Prosent I alt Grunnskole Videregående Kort høyere Lang høyere utdanning utdanning utdanning utdanning 16 år og over ,4 46,2 26,6 9, år ,1 69,7 0,2 0, år ,5 64,2 27,0 0, år ,3 41,0 42,2 10, år ,7 43,9 34,3 13, år ,7 43,5 31,6 12, år ,2 45,0 24,3 12, år ,5 44,9 17,9 8,1 67 år og eldre ,3 43,8 12,3 5,1 19