Eskil Aasmul. Ut av mørket. Roman. juritzen forlag

Transkript

1

2 Eskil Aasmul Ut av mørket Roman juritzen forlag

3 juritzen forlag as 2015, Oslo et imprint i juritzen-forlagene Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor ( Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar. Redaktør: Vidar Kvalshaug Omslagsdesign: Silas Manhood Tilrettelegging av omslag: Kjetil Waren Johnsen Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN (epub) ISBN (trykk)

4 1. TO GUTTER LÅ i gresset foran Jesper. Han skulle ønske det bare lå én der. Bjørn ga Jesper en urolig følelse, som jernspiker som sto i alle retninger inni brystet. Bjørn var ikke eldre enn dem, han var også tolv år, men han var mørkere, tøffere, større, han hadde skinnjakke og kledde seg som motorsykkelungdommene. Magnus uten Bjørn ga ham en helt annen følelse, mer kremgul og myk. Har dere tatt noen? sa Jesper, og la seg ned ved siden av Magnus, lengst unna Bjørn. Foran dem reiste det seg en liten jordvoll, plenen steg en meter rett før gjerdet, og det gjorde at man kunne ligge usynlig for resten av Lerkeveien. Gresset så tørt ut, men det løy, bakken var klam å ligge på. Vi tok Amundsen, sa Magnus. Hva skjedde? spurte Jesper, og speidet over kanten på jordvollen, mot Amundsens dør. Det var ingen som åpnet. Hvor mange ganger prøvde dere? En. Kjipt, da. Jesper, sjekk her, sa Magnus, og rakte Jesper en sammenkrøllet kule av gulnet avispapir. Ikke gustengult, slik gamle aviser blir, mer sitrongult. Åja. Jesper skjønte hvilken funksjon papirballen hadde, Bjørn hadde vist ham en tilsvarende i skolegården dagen før. Det var en røykbombe. Bjørn hadde lagd bomber i kjelleren ved å dynke avispapir i en hjemmelagd, gul suppe, og deretter tørke dem. I flere uker hadde det

5 hengt gult avispapir i klesklyper på et tørkestativ på loftet hjemme hos Bjørn, og Bjørn hadde voktet rommet med største omhu for å unngå at foreldrene skulle oppdage det. Oppskriften nektet Bjørn å røpe, Jesper visste bare at den viktigste ingrediensen var stjålet fra et hagesenter. Bjørn hadde skrytt veldig av sprengkraften mens bombene ble lagd, han skulle sprenge biler og busser når bombene hans var ferdige. Da den store dagen kom, avispapiret var tørket i fjorten dager og Bjørn skulle sprenge sin første postkasse med en hjemmelagd bombe, viste det seg at noe var råttent i bombefabrikken. Bjørn pakket avispapiret ned i postkassen, tente lunta, men det kom ikke noen eksplosjon, ikke engang et poff. Papiret brant stille noen sekunder før det døde ut. Bombepapiret brant ikke engang like heftig som vanlig avispapir, det brant sakte og nesten uten ild. Bjørns sprengkraft var ynkelig. Til gjengjeld ga papiret fra seg enorme mengder hvit, tykk røyk. En diger sky hadde veltet opp fra postkassen. Og Bjørn hadde raskt sett et nytt bruksområde. Jesper, du som er så tøff, sa Bjørn. Ja? Du tar Kleiven, hva? Eh. Du tør å ta Kleiven, ikke sant? Du er jo en tøffing. Jeg tør å ta Kleiven. Det var det jeg visste. Se her, sa Bjørn og rakte Jesper lighteren. Ikke tenn på nå. Du tenner på når du kommer frem til trappen. Når det brenner kaster du bomben under trappen. Så ringer du på og stikker av. Hva hvis jeg ikke får fyr på den?

6 Det er dritlett. Er det ikke enklere om jeg bare ringer på og stikker av? Ringe på og stikke av er for sjuåringer. Du må se røyken, det er så bra. Du kommer til å flire deg i hjel. Jesper nærmet seg Kleivens hus med en ball avispapir i den ene hånden og lighteren i den andre. Frykten herjet i kroppen hans. Kleiven var den nest skumleste mannen i Lerkeveien. De andre naboene pleide å åpne døren, registrere at det var unger som tullet med dem, og deretter lot de være å åpne døren neste gang de ringte på. Kleiven var også forutsigbar, men på en helt annen måte. Den første gangen var det som hos de andre naboene: Mannen åpnet døren, så seg litt rundt og lukket den igjen. Men han stilte seg rett bak døren, seig og tålmodig. Andre gang man ringte på hos Kleiven, kom mannen løpende ut som en vill okse, han brydde seg ikke engang med å vente på lyden av ringeklokken, lyden av fottrinn i grusen holdt lenge. Det førte til ville sprintdueller gjennom nabolaget. Kleiven var et fjell av en mann, men løp fort i forhold til fettmengdene. Jesper ble tatt av Kleiven da han var sju, løftet opp fra bakken og banket mot Amundsens hagegjerde mens han pisset ned buksene sine. Nå, fem år senere, hadde Jesper fortsatt altfor stor respekt for Kleiven. Den delen av ham som skulle nyte hevnen i det å legge en røykbombe under Kleivens trapp, ble fullstendig overdøvet av den delen som henga seg til avsindig frykt. Hvis Kleiven ikke hadde hatt pøbelbesøk tidligere på kvelden, burde det gå greit. Men hvis Magnus eller Bjørn hadde varmet ham opp, var Jesper i trøbbel. Det var slik gjengen innvidde nye gutter i nabolaget. De ringte på Kleivens dørklokke én gang for å fyre ham opp, som om de satte en ovnsrett på oppvarming. Deretter hentet de den nye gutten, de overtalte ham til å bli med ut og leke. Tilsynelatende tilfeldig ville de passere Kleivens hus, hvor noen ville foreslå at den nye gutten ringte på. Et helt vanlig, uskyldig utseende hus i Lerkeveien. Kom igjen, du tør da

7 det, du er ikke feig? De nye guttene lot seg ofte overtale, de løp rett inn i dyrets gapende kjeft. Det var horrorshow i Lerkeveien hver gang den digre voksne mannen løp inn en smågutt og skremte urinen hans ut i buksestoffet. Pur menneskeofring. De kalte spillet Kleivenrunner. Jesper søkte etter tegn på at Kleiven sto på lur. Kleivens hus hadde et lite vindu ved siden av inngangsdøren som slapp inn lys, men som i praksis var ugjennomsiktig. Jesper kunne ikke skjelne noen skummel skygge gjennom ruten, men Kleiven var antagelig for dreven til å stille seg rett bak vinduet. Under Kleivens trapp var det bare grus, pluss en sandkassespade og en brannbil, plastleker som hørte Kleivenungene til. Det grodde ikke gress eller noe annet under trappen som kunne starte en brann. Heldigvis. Jesper hadde ikke lyst til å brenne ned huset. Det fantes ikke noen vei tilbake, Jesper måtte ta spranget. Han mente seg god på å presse seg gjennom barrierer som han egentlig ikke ville gjennom. Han var tøff nok til å stupe fra femmeteren i svømmehallen eller til å hoppe fra høye hus ned i snødunger, selv om han var redd hadde han en drivkraft i seg til å presse seg gjennom frykt. Han mante frem denne styrken, fyrte opp lighteren, fikk en stødig flamme, stakk avispapiret borti og tente på. Flammen var knapt synlig, men papiret begynte å ryke umiddelbart. Deretter skjedde alt lynfort. Han lot avispapiret trille innerst under trappen, lengst unna brannbil og spade. Stillhet hadde mistet sin hensikt, han sparket solid fra i grusen nærmest idet han ringte på dørklokken, og dundret som en nydopet sprinter gjennom nabolaget. I de første sekundene hadde han en enorm klump av spenning inni seg, klumpen forvitret etter hvert som han kom lenger unna døren uten å høre pusting i nakken. Endelig nådde Jesper Amundsens gjerde, som han kastet seg over og slengte seg ned bak. Han pustet ut med blikket ned i

8 gresset. Han var trygg. Tøft! sa Magnus. Bra! sa Bjørn. Røykbomben la en lokal tåke tykk som en bomullsdott foran Kleivens dør. Bjørns avispapir var effektivt, røyken samlet seg under takets forlengelse over døren slik at inngangen til huset ble nesten usynlig, de ante bare diffust dørlampen bak røyken. Men de fikk med seg det magiske øyeblikket da døren åpnet seg. En menneskeskikkelse var tydelig bak røyken, de hørte en kraftig mannsstemme banne. Døren ble lukket, mannen forsvant. Det var stille i noen sekunder mens avispapiret brant ut og røyken ble tynnet ut av vinden. Da Kleiven åpnet døren igjen hadde han et brannslokningsapparat i hendene. Han stormet ut med de samme brå bevegelsene som han forfulgte unger i, rundet trappen som om det sto om liv, og kastet seg ned i knestående. Han sto med brannslukningsapparatet klart i siktestilling, flyttet slangen og siktet i forskjellige posisjoner, åpenbart forvirret i jakten på den antatte brannen. Den forbrente klumpen av avispapir som lå i grusen der inne så ikke ut til å utgjøre noen fare, den kunne umulig forklare røykmengden alene. Langsomt innså Kleiven at huset hans ikke brant. Han reiste seg, ansiktet var peonrødt og fortrukket. Hvor er dere! Drittunger! Kom frem! Det hørtes ut som en schäfer som bjeffet menneskeord. Jesper krøp ned bak jordvollen, han torde ikke se over kanten. Det hjalp lite når Bjørn hang igjen der oppe. Jeg ringer politiet! ropte Kleiven. Etter det siste ropet var det dørgende stille i Lerkeveien. Jesper og Magnus lå og trykket i bunnen av jordvollen, Bjørn så fortsatt over kanten.

9 Jeg tror han går mot skogen Bra. Nei. Han kommer hitover. Fuck, han er sint, hvisket Bjørn. Går han på gata? Ja. Vi stikker! Guttene ålte seg langs jordvollen som speidersoldater til de var i ly av husveggen. De løp bak husene, spratt over gjerder og hekker, jogget langs kanten av skogen og kom ut i den andre enden av Lerkeveien, Jespers ende. Her møtte veien skogkanten. Lyktestolper dannet rekke i den ene retningen, trær dannet en mørk masse under en blåsvart himmel i den andre. De kunne ikke se Kleiven nede i veien, men det sa seg selv at han var der ute et sted. Å oppholde seg i det opplyste området var ikke aktuelt de neste minuttene. Kleiven kom ikke til å gi seg lett. De tok av på stien og gikk inn i det mørke. De fulgte stier de kunne utenat, til de var på trygg avstand fra lyset. Kleiven skulle ha mer enn sannsynlig flaks for å finne dem nå. Mens de satt i skogen følte Jesper det som om innsiden var et hav i storm som la seg til ro og ble stille vann. Tryggere for hvert minutt. Han følte stolthet. Han hadde taklet den nest skumleste mannen i Lerkeveien. Den skumleste var ikke langt unna. For inne i skogen lå det et hus. Det var ikke synlig i mørket. Vinduene var dekket av svarte gardiner som ikke slapp ut lys, hvis det i det hele tatt eksisterte lys bak dem. Huset var ikke engang tilknyttet strømnettet. Likevel bodde noen der. Mannen de kalte Fuzz. Skal vi ta Fuzz? sa Bjørn. Jesper var usikker på om Bjørn tullet. Han har ikke ringeklokke, sa Jesper.

10 Vi kan banke på. OK, det er din tur, kontret Jesper. Bjørn så mot det mørklagte huset, skulle til å si noe, men holdt inne. Jesper hadde rett, det var Bjørns tur til å gjennomføre stuntet. Jesper så mot Bjørn. Den tøffeste gutten i gata var ikke så tøff her, fasaden slo sprekker. Vil du ikke? sa Jesper. Vi driter i det, sa Bjørn. Jesper skulte inn i mørket, der Fuzz hus lå. Det var ikke mulig å skjelne lys bak gardinene. Men over huset, mot den svakt måneopplyste himmelen, røpet en stripe fra pipen at noen var hjemme. Jeg tror han har døde folk der inne, sa Magnus. Kødder du? Nei, han har døde folk. De ligger i hauger der inne. Det er derfor han ikke bruker lys. Jeg tror ikke han dreper folk. Han puler dem bare, sa Bjørn. Kanskje han puler de døde folkene, sa Magnus. Det går ikke an å pule døde folk, sa Bjørn. Hvordan vet du det? sa Magnus. Jeg vet det. Har du prøvd? sa Jesper. Magnus lo. Det var lett å se at Bjørn ikke fant det like festlig.