Sildeforskerne er skikkelig ute å kjøre! Side 53

Transkript

1 Sildeforskerne er skikkelig ute å kjøre! Side 53

2 AQUA NOR 2015 Havbruksnæringens viktigste møteplass! Følg stimen til TRONDHEIM AUGUST aqua-nor.no

3 Foto: Knut-Ivar Johansen/Stockshots.no EN LEDENDE BANK INNEN FISKERI OG HAVBRUK DNB følger utviklingen av norsk fiskerinæring på nært hold. Utfordringene er mange og spennende, og dyktige aktører holder høyt tempo. Har du gode ideer og gode prosjekter er du velkommen til å ta kontakt med DNB Foods & Seafood i Bergen, Oslo eller ett av våre finanssentre på kysten. Du kan møte oss på stand på LofotFishing i Kabelvåg april Du er også velkommen til å kontakte oss på e-post: fisk@dnb.no dnb.no

4 Hele Norge. Hele tiden. Ikke for å skryte, men ingen flyr mer i Norge enn Widerøe. Hvert 2. minutt letter eller lander Widerøe et sted i Norge. Vi har 450 daglige avganger til over 40 destinasjoner og gode forbindelser videre ut i Norge og til utlandet. Greit å vite neste gang du skal på reise, enten det er med jobben eller HAMMERFEST du skal besøke noen. HASVIK wideroe.no ANDENES HONNINGSVÅG TROMSØ MEHAMN ALTA SØRKJOSEN LAKSELV BERLEVÅG BÅTSFJORD VARDØ VADSØ KIRKENES STOKMARKNES HARSTAD/NARVIK NARVIK LEKNES SVOLVÆR RØST BODØ MO I RANA SANDNESSJØEN MOSJØEN BRØNNØYSUND RØRVIK NAMSOS TRONDHEIM KRISTIANSUND MOLDE ÅLESUND ØRSTA/VOLDA SANDANE FLORØ FØRDE SOGNDAL RØROS BERGEN HAUGESUND STAVANGER SKIEN OSLO SANDEFJORD KRISTIANSAND Hele Norge. Hele tiden.

5 Møt oss på Lofot Fishing april MS Tempo og MS Caprice 746 kw ved 1600 omd/min reduksjon = 11.43:1. 2PTO-298 kw ved 2013 omd/min propelldia. 2,78 m Vi tilbyr også girbokser og propeller med reduksjoner opp til 14,3:1 ytelse kw propelldia. 0,6-4 m svein.tore@heimdalprop.com mob.: SERVICEAVTALE Ta kontakt med: Tor-Inge på service tor@heimdalprop.com mob.: Stein Arve på deler stein@heimdalprop.com mob.:

6 innhold 32 Størst av de store på havet Etter tre måneder i jobben hadde Havfisk ASA doblet børsverdien. Snakk om pangstart! Månedens intervjuobjekt er Webjørn Barstad, som nå er i ferd med å bli varm i stolen som konsernsjef i Norges desidert største fiskebåtrederi. 53 Ute å kjøre Fiskerne ser nvg-sild over alt. ICES hevder at bestanden er i fritt fall. Gytetoktet i februar bidro bare til å øke usikkerhe ten. Nå innrømmer sildeforskerne i Bergen at de er skikkelig ute å kjøre. 100 Stokke satser så det svir Gustav Stokke AS har investert 75 millioner kroner i nytt anlegg på Ellingsøy. Brødr. Berg AS har doblet produksjonskapasiteten på Værøy, mens AQS AS i Flatanger bygger nye servicebåter på rekke og rad. Dette kan du lese mer om i spalten for nye investeringer. 13 Helslakt III Fiskeriministerens informasjonsstab lar fiskeripressen sitte på gangen og gir «Dagens Næringsliv» eksklusiv tilgang på nyheter. Det er sannsynligvis ulovlig, og gjør henne i alle fall ikke mer populær i sjømatnæringen. 25 Eneveldig småkonge Det er blitt for enkelt å være eneveldig småkonge. Mattilsynet turer frem med meningsløse pålegg, mener Øystein Sandøy. 47 Ga døde fisker evig liv Gjennom et langt liv i Fiskeridirektoratet ga kunstneren og tegnere Thorolv Rasmussen liv til de fleste fisker i norske farvann. Hovedverket var «Havet og våre fisker» i Nytt på nett Siden 1998 har vi fått en flora av nettbaserte nyhetsmedier for sjømat. De konkurrerer knallhardt om å bli sett, og har ulike strategier. 70 Ingen «easy fix» Stå på som om Russland ikke eksisterer og ta høyde for mange år med kinesisk vrangvilje. Det er rådet fra NUPI-sjef Ulf Sverdrup til norske sjømateksportører. 77 Salt jubilant Saltimport AS i Bergen feirer 100-års jubileum. Selskapet har ca. 15 prosent av det norske saltmarkedet, og selger hvert år ca tonn salt til fiskerinæringen. 81 Kongens fall Lenge var det ingen over og ingen ved siden. Men i dag har Norge falt ned fra den pelagiske tronen. Makrell-avtalen med EU i 2010 har kostet mer enn den smakte, konstaterer Oli Samro. 88 Klippfiskpioneren John Ramsay Jappe Ippe var kanskje først ute. Men det var skotten John Ramsay som virkelig fikk fart på klippfiskproduksjonen i Kristiansund og på Nordmøre. 105 Resirkulert torskekompetanse Norsk torskeoppdrett ble en fiasko. Men mye av kompetansen har bidratt til å dra i gang oppdrett av mange andre martine arter. Les også månedens gullfisk, lederartikkelen, nf s blå og smånytt fra sjømatnæringen, som du finner fra side 113. Vi har som vanlig FoU-spalten og På tampen fra Provence, samt mye annet godt stoff. Sjekk også annonseregisteret på side 130. Annonser er alltid interessant lektyre. 6 "Norsk Fiskerinæring" nr

7 MÅNEDENS GULLFISK Mens andre får den norske fisken ut av landet, sørger månedens gullfisk for at norske og utenlandske storfisker tar veien til Bergen. Det begynte i Oslo, som utfordret Brüssel. Jørgen J. Lund og Norges Varemesse ville etablere en messe viet Nord-Atlantisk sjømat og betydelig nærmere råstoffet enn samlingen i Belgia. I februar 2006 åpnet man dørene for det første North Atlantic Seafood- arrangementet på Lillestrøm. Siden skulle både Norges Varemesse og Oslo forsvinne ut av bildet. Messen skulle bli konferansen North Atlantic Seafood Forum (NASF). Jørgen Lund har vært med hele veien, som viktigste pådriver og konferansegeneral. I år var det nummer ti. De første årene satset Norges Varemesse i alt ti millioner kroner uten å få klingende mynt igjen. I 2013 det andre året i Ber gen, gikk sjømatkonferansen med overskudd. Det gjorde den i 2014 også, og det samme vil ventelig skje i år. Stor fortjeneste er likevel mindre viktig enn å kunne kalle seg «The worlds largest seafood business conference». I år tok Jørgen og co. i mot vel 600 mennesker fra over 35 land og 300 selskaper. Den viktigste medspilleren i dag er meglerhuset Pareto, som både er største aksjonær i NASF med 60 prosent og som har gjort sitt eget finans- og sjømatseminar til en del av den store Bergenssammenkomsten. Det mer forskningsorienterte Marelifeseminaret var tidligere også en del av konferansemiksen. Marelife har ennå 20 prosent av aksjene. Men den vedvarende kraften heter altså Jørgen Jocum Lund som også har sine 20 prosent. Mannen kan sikkert kalles en produktiv plageånd. Men dersom noen er i tvil om at Bergen i dag fortjener statusen som verdens fiskerihovedstad, er NASF prikken over i-en og utstillingsvinduet som rettferdiggjør karakteristikken. Årets konferanse sto på ingen måte tilbake for de foregående, og var altså den tiende i rekken. Det forteller om stayeregenskaper, gjennomføringsevne og en evne til å se den internasjonale sjømatnæringen og mulighetene i den. REDAKTØR Cand. oecon. Thorvald Tande jr. Mobil: ANNONSER Kristin A. Tande Mobil: Tlf. direkte: ANNONSER Elisabeth Sjøberg Yri Tlf. direkte Utgitt av: Norsk Fiskerinæring AS Boks 244, 2071 Råholt, Telf: , Faks: post@norskfisk.no Web-adresse: Utkommer med 12 nummer pr. år. Årsabonnement kr ,- JOURNALIST Kommunikasjon/marked Therese M. Tande Mobil: SEKRETÆR Helene Tande Håland JOURNALIST Hans Morten Sundnes Tlf hans.morten.sundnes@tussa.com LAYOUTER Torbjørn Rasmussen Tlf. direkte orsk fiskerinæri Alt tyder på at sildebestanden er skrevet for mye ned. Nå er forskerne i tenkeboksen. Norsk Fiskerinæring nr

8 Fiskehelseprodukter fra MSD Animal Health

9 leder Ren bingo MARS 2015 BLE EN SVÆRT begivenhetsrik måned for alle som er opptatt av norsk sjømatnæring. Det startet med 10-års jubileet til North Atlantic Seafood Forum i Bergen med vel 600 delta kere i salen. Siden 2006 har NASF utviklet seg til å bli sjømatnæringens største møteplass. Det fortsatte med resultatene fra gytetoktet på nvg-sild i februar, som fikk forskerne til å innse at de høyst sannsynlig har nedskrevet bestanden alt for mye. Som vi konstaterer på forsiden av dette bladet, er silde forskerne i øyeblikket skikkelig ute å kjøre. Så kom først mel dingen om at regjeringen vil åpne for fri etablering av landba sert oppdrett, og deretter den nye stortingsmeldingen om vekst i havbruksnæringen. Samtidig fikk vi vite at Marine Harvest ASA melder seg ut av FHL. Etter vår mening en uheldig beslutning, både for selskapet selv og for norsk sjømatnæring. Helt på tampen av mars vedtok årsmøtet i FHL å skifte navn til Sjømat Norge, og samtidig åpne for at også leverandørindustrien til næringen kan bli medlemmer. Om denne industrien, som i dag er organisert i Norsk Industri, hopper over til Sjømat Norge, vil det gi nyvalgt styreleder, Inger Marie Sperre, og administrasjonen med Geir Ove Ystmark i spissen enda større innflytelse og sjømatpoli tisk makt. Samtidig vil det plassere Marine Harvest ensom igjen på utsiden av det store fellesskapet. Mye av dette kan du lese mer om i denne utgaven av bladet. Her skal vi se nærmere på den nye stortingsmeldingen om vekst i oppdrettsnæringen. At den politikken regjeringen foreslår vil skape mye frustrasjon langs kysten, har vi kommentert i nf s blå. At den heller ikke vil gi den forutsigbarheten næringen etterspør og trenger, skal vi begrunne her. Redaktør Thorvald Tande jr. LA OSS I UTGANGSPUNKTET fastslå at norsk lakseoppdrett har hatt eventyrlig vekst de siste 35 årene. Produksjonen har økt fra ca tonn i 1980 til nesten 1,2 millioner tonn i dag. Ingen kan altså klage over veksttakten. Men mye vil alltid ha mer, og når sentrale forskningsmiljøer mener at det er mulig å firedoble lakseproduksjonen frem mot 2050, er selvsagt ikke næringens aktører vonde å be. Politikerne ønsker også vekst. Men det må skje på en bærekraftig og forutsigbar måte. I stortingsmeldingen foreslår regjeringen å inndele kysten i produksjonsområder, og at fremtidig vekst skal styres av en miljøindikator for lakselus. På papiret virker opplegget både enkelt og forutsigbart. I hvert produksjonsområde beregner man lusepåslaget på villfisk. Dersom dette tilsier at minst 30 prosent av villfisken vil dø, lyser rød lampe. Da må produksjonen reduseres. Dersom lusepåslaget tilsier at mellom 10 og 30 prosent av villfisken dør, lyser gul lampe. Da vil det verken bli solgt nye konsesjoner eller mer MTB, altså frys av produksjonskapasiteten. Vekst, dvs. grønt lys, vil bare bli tillatt i produksjonsområder der mindre enn 10 prosent av villak sen antas å dø som følge av luseinfeksjoner. Vi skal ikke male fanden på veggen. Men som oppdrettere hadde vi vært svært skeptiske til dette opplegget. Usikkerheten er nemlig stor. Om år har kanskje havforskerne gode metoder for å beregne hvordan biomassen av oppdrettslaks og utslipp av lakselus fra anleggene påvirker antall lus pr. villfisk. I dag er de ikke en gang i nærheten. Omregningsmodellen fra antall lus pr. gram vill fisk til hvor mange prosent av villfiskbestanden som dør, er også svært usikker. Vi er følgelig fristet til å bruke karakteristik ken «kvalifisert gjettverk» om luseindikatorene. Spør vi Hav forskningsinstituttet om usikkerhetsmarginer, blir det helt stille. Likevel planlegger altså regjeringen fra 2017 å styre veksten i oppdrettsnæringen basert på slike indikatorer. Resultatet kan fort bli ren bingo om man får øke produksjonen eller ikke. En luseindikator på 11 prosent dødelighet i et pro duksjonsområde, kan i realiteten like gjerne være 9 som 13. Rene tilfeldigheter vil altså avgjøre om det blir tillatt for vekst eller ikke. Det kaller vi ikke forutsigbart. Luseindikatorene skal utregnes hvert år. Beslutningene om vekst eller ikke skal tas hvert annet år. Også det bidrar til å gjøre opplegget mindre forutsigbart. Dersom det lyser grønt, gult eller rødt to år på rad, er saken klar. Da blir det henholdsvis vekst, frys eller reduksjon. Ved alle andre fargekombinasjoner, blir det opp til myndighetene å vurdere hva som skal skje. Da kan faktorer som unormal utvikling i temperatur og salinitet få betyd- "Norsk Fiskerinæring" nr

10 ning for utfallet. I en helhetsvurdering kan det også bli naturlig å se hen til samfunnsøkonomiske konsekvenser av ulike valg. Forutsig barheten er altså bare til stede når samme lampe lyser to år på rad. DET ER ALLTID LETT Å KRITISERE. Fiskeriminister Elisabeth Aspaker leter etter et opplegg som både er fleksibelt, forutsigbart og miljømessig forsvarlig. Å inndele oppdretts-norge i produksjon sområder åpner i alle fall for mer fleksibilitet i forvaltningen. Da kan man tillate vekst i de delene av landet der næringen har kontroll over miljøutfordringene. I prinsippet tror vi også at bruk av miljøindikatorer er veien å gå. Men det forutsetter at indikatorene er til å stole på, og at de ikke skaper tilfeldige og konkurransevridende utslag mellom produksjonsområdene. Det enkleste og mest forutsigbare hadde selvsagt vært å bestemme at norsk oppdrettsnæring kan vokse med f.eks. 3 eller 5 prosent pr. år. Ferdig med det! Men oppdretterne må akseptere at en slik «endelig» løsning neppe er forenelig med kravet om miljømessig bærekraft. For all fremtid vil lakselus, rømming, medikamenter og resistensutvikling, forurensning og utslipp være med på bestemme veksttakten i næringen. Selv om tanken er god, tror vi det er for tidlig å introdusere en luseindikator som avgjørende for produksjonsveksten. Den er alt for usikker, og kan slå svært tilfeldig ut. Vi har en mistanke om at enkelte forskningsmiljøer har solgt seg litt for tidlig inn. Det blir jo gode inntekter for den som skal regne ut minst 10 luseindikatorer pr. år. Arbeidet med å utvikle en slik indikator må selvsagt fortsette med full styrke. Men de første prototypene må bare fungere som en del av den kunnskapsbasen som skal avgjøre veksttakten i norsk oppdrettsnæring. Og hvem vet; innen man har utviklet troverdige og operasjonelle luseindikatorer har forhåpentligvis oppdretterne løst problemet en gang for alle. I øyeblikket jobbes det intenst og over en bred og fantasifull skala for å bli kvitt lusa i anleggene. Vi er ikke et sekund i tvil om at noen snart finner «the final solution». 10 "Norsk Fiskerinæring" nr

11 nf's blå Dersom regjeringen får det som den vil, skal det heretter være røde, gule og grønne lys som gjelder i oppdrettsnæringen. Vi spår at det vil skape mye frustrasjon langs norskekysten. Trafikklys til besvær Som forventet ønsker regjeringen å innføre produksjonsområder i oppdrettsnæringen. Den videre veksten skal styres med «trafik klys» og en miljøindikator for antall lus. Produksjonsområder med lite lus vil ha grønt lys. Her vil regjeringen annet hvert år åpne for 6 prosent vekst i produksjonen. I områder med moderate luseplager vil trafikklyset være gult. Her må antallet lus re duseres før det blir aktuelt med vekst. Produksjonsområder med mye lus og rødt lys, må redusere slaktekvantumet. Her må oppdret terne «gi fra seg» MTB inntil lusenivået er akseptabelt. nf s blå har ennå ikke rukket å lese meldingen, som sikkert inneholder mye interes- på veggen. Men her aner vi kimen til mye frustrasjon langs kysten og «mobbing» av oppdrettere som ikke klarer å holde lusenivået nede. Men det siste er kanskje nettopp hva myndighetene håper på. Helslakt I sant og fornuftig om hvordan vi kan utvikle norsk havbruk i tiårene som kommer. Umiddelbart ser vi noen utfordringer med det reguleringsregimet som foreslås. Det mest åpenbare er den kollektive tilnærmingen. Oppdrettere uten lus i sine anlegg vil oppfatte det som svært urettferdig å måtte redu sere produksjonen på grunn av rødt lys, mens kolleger med lus opp mot grenseverdiene kan øke produksjonen fordi trafikklyset i deres produksjonsområder er grønt. Vi skal ikke male fanden Dommerfullmektig Therese Kongsvik feide FHL av banen. Begjæringen om midlertidig forføyning mot å tillate trommelsil ved landing av pelagisk fisk til produksjon av mel og olje, ble blankt avvist av Bergen tingrett. For uinnvidde lesere kan vi kort repetere at FHL og Norges Sildesalgslag har hatt en avtale gjennom Norsk Fiskerinæring nr

12 nf's blå mange år om at norske fiskere ikke kan levere råstoff til fabrikker med trommel sil, slik de har på Island og Færøyene. Denne avsilingsmetoden er nemlig vesentlig mer effektiv enn de båndsilene man bruker i Norge, hvilket gjør at kjøperne på Island og Færøyene mottar mer fisk og mindre vann enn sine norske konkurrenter. Dermed kan de også by mer for fangstene. Da Sildelaget i januar ikke ville fornye avtalen om forbud mot trommelsil, mente FHL at det innebar ulovlig forskjellsbehan dling. Ifølge FHL har nemlig salgslagene plikt til å sørge for like konkurransevilkår mellom kjøperne av pelagisk fisk. FHL gikk til sak mot Sildelaget, og krevde at bruk av trommelsil fortsatt måtte være ulovlig inntil nye og konkurransenøytrale omsetnings regler kom på plass. Kjennelsen i Bergen tingrett var knusende. Rett nok var retten enig i at Sildelagets omsetningsregler må gjelde likt for alle. Men så lenge det er fritt frem å bruke trommelsil, også for norske fiskemelfabrikker, nytter det selvfølgelig ikke å beskylde Sildelaget for forskjellsbehandling. Dommerfullmektig Therese Kongsvik formulerte seg på følgende måte: «Slik retten ser det, er det ikke konkurransevridende å tillate trommelsil når norske kjøpere står fritt til å vurdere om de vil anskaffe og bruke slike siler». Det er vanskelig å si seg uenig. Therese Kongsvik gikk faktisk enda lenger. Hun skriver: «Selv om det skulle komme et norsk regelverk som innebærer at FHL s medlemmer ikke kan bruke trommelsil, innebærer ikke Silde lagets regelverk noen ulikhet i konkurransevilkårene. Selv om et slikt forbud vil gjøre situasjonen for FHLs medlemsbedrifter mindre fordelaktige, foreligger det intet brudd på Sildelagets plikt til å legge til rette for like konkurransevilkår. At fis kerimyndighetene i Norge kan fastsette regelverk, er en risiko aktørene må leve med.» Med andre ord; så lenge Sildelagets regelverk gjelder likt for alle, kan ikke laget bære ansvar for at myndighetene i Norge eta blerer særregler for norske pelagiske anlegg. FHL tapte med andre ord så det sang. Foruten egne saksomkostning er må Geir Ove Ystmark & Co. også dekke Sildelagets utgifter på vel kroner. nf s blå skal vokte seg vel for å gi juridis ke råd. Men vi hadde ikke anket. Og mange advokater ville sagt «en håpløs og tullete sak fra FHL». Helslakt II Stridens kjerne. Trommelsil til venstre, som de bruker på Island og Færøyene. Båndsil til høyre, som er vanlig på de norske pela giske anleggene. 12 Norsk Fiskerinæring nr Jørgen Lund har fått sin svært berettigede gullfisk. Gjennom 10 år har han bygget opp North Atlantic Seafood Forum i Bergen til å bli den største sjømatkonferansen i Norge i år med vel 600 deltakere. Det mest imponerende med NASF er kanskje den store internasjonale deltakelsen. I alt talte vi tett på 250 utlending er fra 35 forskjellige land. Alle var kommet til Norge for å snakke om sjømat, mange av dem sikkert i håp om å skaffe seg gode forretningsforbindelser. Alle de store norske sjømatselskapene var selvfølge- lig på plass. Og som vanlig var det langt mellom representantene for små og mellomstore norske selskaper. Så mange fiskebåtredere så vi heller ikke. Begge deler kan nf s blå i og for seg forstå. NASF er i første rekke en arena for større aktører, og for alle som er opptatt av sjømattrender i de store markedene. Men det vi ikke er i stand til å forstå, og som gir oss lyst til å bruke ordet skandale, er at Nærings- og fiskeridepartementet ikke var i stand til å sende en eneste ledende representant til NASF. Her kommer det altså 250 sentrale utenlandske sjømataktører til Bergen, og så klarer verken Elisabeth Aspaker, Amund Drønen Ringdal, departementsråd Arne Røksund eller noen av ekspedis jonssjefene å ta turen til Bergen for å ønske dem velkommen. Kongefamilien reiser verden rundt for å kaste glans over norske bedrifter som satser ute. Uten sammenligning forøvrig; i Ber-

13 For optimal kvalitet og utnyttelse av hver fisk! Helslakt III I et desperat forsøk på å skaffe seg mediadekning, helst lands dekkende noe som dessverre ikke er så enkelt med politisk stoff fra Fiskeridepartementet, har informasjonssjef Ingrid Dåsnes og hennes stab utviklet en praksis hvor de gir enkeltmedia enerett til å komme med nyheter først. Slik 10-års jubileet til NASF ble markert ved at Jørgen Lund delte ut blå caps til alle deltakerne. Så tok vi bilder. Fiskerideparte mentets ledelse glimret med sitt fravær. (Foto: Therese Tande) særbehandling og muligheten til å slå alle konkurrenter, kan ofte være det «lille ekstra» som får NRK, TV2, «Bergens Tidende», «Adreasseavisen», VG, «Nordlys», «Aftenposten» og NTB til å bite på. Alt etter sak plukker nemlig Dåsnes ut hvem av disse mediene som skal få mu ligheten til å bringe en nyhet først. På en måte forstår vi Dåsnes. Frustrasjonen har nok ofte vært stor i Fiskeridepartementets informasjonsstab over at viktige saker ikke blir prioritert i riksmedia. Samtidig er det en beten kelig praksis. I offentlighetslovens paragraf 6, heter det nem lig: «Ved behandling av saker etter lova der det blir gitt tilgang til informasjon, er NY FILETERINGSMASKIN FOR HVITFISK gen hadde den fiskeripolitiske ledelsen en utmerket anledning til å gjøre det samme. Den sjansen benyttet den seg ikke av. nf s blå gir karakteren helslakt. At verken Norges Fiskarlag, Fiskebåt, Norges Råfisklag eller Norske Sjømatbedrifters Landsforening alle store og viktige organisasjoner i sjømatnæringen, fant det bryet verdt å støtte opp om NASF ved å delta på konferansen, synes vi også er trist. BAADER 582 Fullelektronisk Enkel mating Måler hver fisk Hygienisk design Mange program Nullstiller for hver fisk Høy hastighet Hovedkontor i Ålesund BAADER NORGE AS Vasstrandv. 71 Boks 8019 Spjelkavik 6022 Ålesund Integrering i linje Åpen konstruksjon Eget vaskemodus Tlf.: Fax: E-post: baader@baader.no Norsk Fiskerinæring nr

14 nf's blå det ikkje høve til noko slags forskjellsbehan dling mellom samanliknbare tilfelle, eller til å avtale at nokon skal ha einerett på tilgang til informasjon.» Rett nok er det en åpning for at statlige virksomheter kan hen vende seg til bestemte medier først, hvis det gjør at flest mulig i målgruppen får den informasjonen man ønsker å spre. Men alt tyder på at Elisabeth Aspaker og hennes informasjonsstab har gått lenger enn loven åpner for. At Ingrid Dåsnes ikke har «Norsk Fiskerinæring» på sin liste over medier som skal premieres med særbehandling, har vi ingen prob lemer med å forstå. Vårt blad er ikke et nyhetsmagasin. At «Dagens Næringsliv» og «Finansavisen» blir prioritert når saker har rikspolitisk interesse, kan vi også skjønne. Men når «Fisker ibladetfiskaren» og IntraFish, to av de mest sentrale nyhetsfor midlerne i sjømatnæringen, blir sperret ute for å sikre «Dagens Næringsliv» eksklusivitet, er departementet Redaktør Bent-Are Jensen er rasende over den måten IntraFish har blitt behandlet på av informasjonsstaben i Næringsog fiskeride partementet. nf s blå skjønner godt at han er forbannet. (Foto: Therese Tande) 14 Informasjonssjef Ingrid Dåsnes er aldri langt unna når fiskeri ministeren møter pressen. Her fra presentasjonen av den nye stor tingsmeldingen om vekst i havbruksnæringen. Journalist Thomas Vermes fra ABC Nyheter (med bakhodet til) kan i alle fall ikke klage over «servicen». Fra venstre avdelingsdirektør Martin Bryde, Elisabeth Aspaker, politisk rådgiver Ida Malthe-Sørenssen, kommunikasjonssjef Ingrid Dåsnes og ekspedisjonssjef Vidar Land mark. (Foto: Therese Tande) på ville veier. Det har vi, ifølge redaktørene Øystein Hage i «FiskerbladetFiskaren» og Bent-Are Jensen i IntraFish, flere eksempler på, både i for bindelse med fremleggelsen av to delrapporter til Tveteråsutvalgets innstilling og nå nylig under et bedriftsbesøk i Fred rikstad i tilknytning til den nye stortingsmeldingen om havbruk. I begge tilfeller måtte Intrafish og «FiskeribladetFiskaren» sitte på gangen, mens «Dagens Næringsliv» ble invitert inn i varmen. I det sistnevnte tilfellet fikk endog IntraFish beskjed om at pressen ikke var velkommen på det aktuelle møtet. Men det gjaldt altså ikke «Dagens Næringsliv». «Ren bløff», skriver Hage. I en medieverden med voldsom fokus på habilitet, får denne saken ekstra vondt smak når vi vet at Ingrid Dåsnes er gift med poli tisk redaktør Kjetil B. Alstadheim i «Dagens Næringsliv», forøvrig en avis som aldri lot noen anledning gå fra seg til å minne om at fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen var medeier i oppdrettsselskapet SinkabergHansen AS. nf s blå Norsk Fiskerinæring nr har overhode ingen grunn til å hevde eller tro at ekteparet Dåsnes Alstadheim har «kokkilimonket» om hvem som skal få eksklusiv tilgang på nyheter fra Fiskeridepartementet. Men Dåsnes bør selvfølgelig aldri være den i departementet som bestemmer hvem som skal favor iseres med nyheter. Redaktørene Hage og Jensen skriver at Elisabeth Aspaker og hennes informasjonsstab har «sabotert det frie ord». Begge er «klin for banna», for å si det enkelt. Det har nf s blå ingen problemer med å forstå. På mange måter må det jo føles som å bli dolket i ryggen av sine egne. Fiskeripressen er ikke stor, og som regel det eneste stedet fiskerimyndighetene kan henvende seg for å få ut informasjon. Å prioritere rikspressen på bekostning av Intra Fish og «FiskeribladetFiskaren», blir i våre øyne som å sage av den grenen man selv sitter på. Og en ting er i alle fall sikkert; Elisabeth Aspaker skaffer seg ikke venner i fiskeripressen ved å drive på denne måten. Kort sagt; helslakt av fiskeriministerens informasjonsstrategi. Marine Harvest takker for seg De fleste interesseorganisasjoner i Norge er tuftet på tesen om at «tusen støvler tramper best i takt». I det store og hele vil det lønne seg for næringens utøvere å samordne sine interesser. Her har nf s blå 35 års erfaring fra sjømatnæringen å forholde seg til, samt utvetydige utsagn fra samtlige fiskeriministre siden Eivind Bolle. Å snakke med en tunge gir større innflytelse og gjennomslagskraft i møtet med politikere og forvaltning. Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening har vokst frem som næringens mektigste interesseorganisasjon nettopp fordi man har klart å samle store deler av landindustrien og hele oppdrettsnær ingen under samme hatt. Når FHL uttaler seg blir det tatt med stort alvor. Politikere og forvaltningsapparat vet at det som kommer fra denne organisasjonen har vært grundig behandlet, og at det som hovedregel representerer medlemmenes synspunkter. Det betyr naturligvis ikke at alle medlemmene i FHL er

15 enige i det organisasjonen forfekter. Også i FHL er det flertallet som best emmer. Fredag 20. mars kom meldingen om at Marine Harvest ASA melder seg ut av FHL. Tidspunktet var neppe tilfeldig. Noen timer senere la Elisabeth Aspaker frem den nye stortingsmeldingen om vekst i havbruksnæringen. Begrunnelsen for utmeldelsen var todelt. For det første er Marine Harvest uenig med FHL om hvilke kriterier som skal legges til grunn for videre vekst. For det andre har man ulike oppfatninger om hvordan FHL som arbeidsgiverorganisasjon skal drives. Marine Harvest mener kort sagt at FHL er for mye opptatt av vekst og for lite opptatt av å løse miljøutfordrin gene, samt at organisasjonen bare bør uttale seg om saker det er full enighet om blant medlemmene. I Norge har vi heldigvis organisasjonsfrihet. Det er følgelig ingen plikt å være medlem i FHL, og nf s blå respekterer selvsagt Marine Harvests beslutning. Om John Fredriksen, styreleder Ole-Eirik Lerøy og konsernsjef Alf-Helge Aarskog mener at selskapet er mer tjent med å være medlem i NHO-foreningen Norsk Industri enn i FHL, er det helt greit. For egen del beklager vi utmeldel sen, og synes den lukter litt av «dårlig taper». Marine Harvest har ikke fått det akkurat som selskapet vil, og melder deg derfor ut. De øvrige medlemmene i FHL vil sannsynligvis mene at Marine Harvest har hatt alt for stor Fredag morgen 13. mars kom mailen om at Marine Harvest ASA ville melde seg ut av FHL. Dermed forsvant 6,5 millioner kroner i medlemskontingent. Samtidig forsvant også sjansen for at noen i Marine Harvest heretter blir styreleder i Norges sjømatråd. Marit Solberg takker for seg i juni i år, med mindre søsteren vil noe annet. (Foto: Kristin Tande) innflytelse, så her er det stor uenighet mellom øynene som ser. nf s blå tror det var en dum beslutning, både for oppdrettsnærin gen totalt og for Marine Harvest. Blant oppdretterne har det de senere årene bygget seg opp betydelig irritasjon over den måten Marine Harvest opptrer på. Mange mener at selskapet oppfatter seg som større og viktigere enn resten av næringen, og at ledelsen setter likhetstegn mellom det som er bra for Marine Harvest og det som er bra for norsk oppdrettsnæring totalt sett. Slik er det nødvendigvis ikke. Med utmeldelsen av Marine Harvest kommer FHL til å sloss enda mer innbitt for at styret i Norges sjømatråd fortsatt skal velges etter innstilling fra organisajsonen. Uansett Marine Harvest ville at FHL bare skulle uttale seg i fiskeripoli tiske saker når det var konsensus blant medlemmene. En merkelig holdning. Hva skal man med interesseorganisasjoner om alle er enige? Her er sannsynligvis siste gang Alf-Helge Aarskog fikk slippe til på talerstolen i FHL, eller det som nå heter Sjømat Norge. (Foto: Thv jr.) betyr utmeldelsen at det er siste gang Marine Harvest får styreledervervet i Sjømatrådet. Både FHL og NSL vil nå jobbe knallhardt for at Marine Harvest ikke får representere næringen i viktige verv og funksjoner. Det er mulig Marine Harvest tror at medlemsskapet i Norsk Industri vil gi selskapet innflytelse. Vær sikker på at Geir Ove Ystmark og hans styre vil forlange at FHL fortsatt skal bestemme hva NHO skal mene i alle viktige sjømatpolitiske saker. Om vi skal komme med en liten påstand til slutt: Vi har vondt for å tro at Ole-Eirik Lerøy, tidligere styreleder i FHL og en kar vi alltid har oppfattet som god lagspiller, føler seg komfortabel med utmeldelsen. Det gjør nok derimot John Fredriksen, som alltid har likt å kjøre sitt eget løp. Så lenge Marine Harvest har kort vei til sjefen over alle sjefer, er det kanskje ikke noe problem å stå på utsiden av fellesskapet. Men det tar mest sannsynlig slutt i Da kommer en regjering som foretrekker kollektive løsninger og fellesskap, og som gjerne låner ører til alle som mener at Marine Harvest ikke på noen måter representerer interessene til norsk oppdrettsnæring. Norsk Fiskerinæring nr

16 nf's blå Stortinget bestemmer «All makt i denne sal» er kortversjonen av at Stortinget skal være det øverste maktorganet i Norge. Utsagnet stammer fra en tale Johan Sverdrup holdt 8. mars 1872 under statsrådssaken i Stortinget. Her sa den kjente Venstremannen blant annet: «I det øieblik, at al Magt og Kraft samles her i denne Sal til Afgjørelse af Samfundets høieste og vigtigste Anliggender, gaar der en stor Vækkelse ud over Landet.» Sverdrup tullet ikke. Han mente det bokstavelig. I snart 150 år har Stortinget kunnet gjøre omtrent som det vil. I praksis er det nesten ingen grenser for hva de folkevalgte kan vedta av lover og bestemmelser, så lenge det er flertall for det. Noen universelle unntak finnes sannsynligvis. Stortinget kan f.eks. neppe vedta en lov som pålegger alle nordlendinger å bli slaver. Men i det store og hele har Stortingsflertallet suveren rett til å bestemme hva som er til det beste for folk og land. Noen synes å leve i den villfarelsen at dette ikke gjelder fisken i havet. Jurist og professor Peter Ørebech ved Norges fiskerihøgskole er en av dem. Ørebech hevder at fisken i havet er en felles ressurs og at kystbefolkningen har en nedarvet rett til å høste av denne. Det første er riktig. Det andre er bare tøv, og utgangspunktet for utrolig mye bortkastet og misvisende agitasjon og politisk arbeid. Peter Ørebech, ulike aksjonister og sikkert også mange fiskere og lokalpolitikere skulle sikkert ønske at det var slik; at kystbe folkningen hadde en lovgitt rett til å drive fiske. Det knytter seg jo både politiske og økonomiske interesser til en slik rett. Men holder vi urfolksproblematikken utenom, som definitivt ikke gjelder for kystbefolkningen som sådan, finnes det ingen nedar vede rettigheter til noe som helst som har med fiskeressursene å gjøre. Ingen eier fisken som svømmer i havet. Når den går i garnet eller på kroken er det fiskeren som eier den. Alt i mellom er det Stortinget som bestemmer hvem som skal få fiske og hvor mye, hva de skal betale for det, hvor og når det skal skje og med hvilke båter og redskaper. Ingen verken pensjonisten på Røros, fylkesagronomen i Steinkjer, kystfiskeren i Gjesvær eller Kjell Inge Røkke i Asker har mer rett eller større eierskap til fisken i havet enn noen andre. Alle er like prisgitt hva Stortinget måtte bestemme om hvem som kan drive yrkesmessig fiske. Noen lesere vil sikkert mene at vi bruker unødvendig mye plass på å gni inn dette budskapet. Det er godt mulig. Forklaringen er at folk som Peter Ørebech, Brynjar Østgård, som vi skal komme til bake til, og en rekke taleføre personer i Norges Kystfiskar- «All makt i denne sal» er ikke tull. Stortingets myndighet til å vedta lover er nesten uten grenser. Det gjelder også om hvordan fisken i havet skal forvaltes. Det er Stortinget som bestemmer hvem som skal få drive fiske i Norge. Ingen andre. 16 Norsk Fiskerinæring nr lag og ulike aksjonsgrupper i Nord-Norge, fortsetter å hevde at fiskeri myndighetene underslår kystbefolkningens nedarvede rettigheter, og at fiskeripolitikken følgelig er i strid med norsk lov. På denne bakgrunnen kommer de med en rekke feilaktige påstander om at strukturpolitikken er et systematisk og ulovlig ran av kystbe folkningens rettigheter. Slik er det altså ikke! Brynjar Østgård er advokat. I et innlegg i «FiskeribladetFiskar en» 16. februar skriver han at staten kan regulere fisket ut fra miljømessige hensyn, men at det ikke er like opplagt at den står fritt til å regulere ut fra næringsmessige eller andre hensyn. Han skriver: «La oss gjøre et tankeeksperiment: Stortinget bestemmer ved et lovvedtak at alt torskefiske i norske farvann skal samles i en kvote. Denne kvoten skal være evigvarende, og den skal tildeles Hans Hansen, som tenker å selge den til Fisk AS, som så kjøpes opp at et engelsk investeringsfond, som i det alt vesentlige eies av en kinesisk investor. Norsk torskefiske er derved en saga blott, og vi står i fjæra og ser på utenlandske fartøyer som soper med seg det som er. De nordmenn som prøver å fiske, blir tiltalt, dømt og sendt i fengsel for tjuvfiske og miljøkriminali tet. Er dette lov? Kan Stortinget gjøre noe slikt, eller er Stor tingets myndighet begrenset? Det kan ikke være særlig tvilsomt at noe slikt har Stortinget ikke adgang til å gjøre.» Eksempelet er morsomt. Ordbruken gjør det også veldig klart hvem Østgård er på parti med. «Utenlandske båter som soper med seg det som er», levner jo ingen tvil om hva han mener om utenlandsk eierskap. Men konklusjonen er riv ruskende gal. «All makt i denne sal» gjelder som sagt bokstavelig. Dersom Stortinget mener at den mest fornuftige måten å forvalte torskebestanden på, er å over late utøvel-

17 selskaper har altså evige rettigheter til fisken. Det eneste som gjelder evig er Stortingets rett til å forvalte den! En spade for en spade De som hevder at kystbefolkningen har nedarvede rettigheter til å drive fiske, tar feil. Så enkelt er det. Båten på dette flotte bildet heter i dag «Årøyfisk» og er hjemmehørende i Moskenes i Lofoten med merkenummer N-56-MS. sen av fisket til ett utenlandsk selskap, står det flertallet fritt til å vedta en slik lov. Østgårds skrekkeksempel viser nettopp hvor stor makt Stortinget har. Hvor realistisk en slik utvikling er, er en annen sak. Som Ørebech lever Østgård i den villfarelsen at kystbefolkningen har rett til å drive fiske. Han skriver: «Tildelingen av evigvarende kvoter innebærer at man gjør vold på de nedarvede rettighetene som ligger til fellesskapet. Kvoteom setningen forsterker det uholdbare.» Peter Ørebech og Brynjar Østgård er sikkert ettertraktede fore dragsholdere mange steder i Nord-Norge. De har et budskap kystbe folkningen liker å høre. Men det de sier holder ikke vann. Det er politikk og ikke jus, uansett hvor lenge og stabeisaktig de holder på sitt. Faktum er at staten kan skalte og valte med fiskeressursene akkurat som Stortinget måtte ønske. Det fremgår ikke minst av Høyesteretts dom i Voldstad-saken, der rettens flertall ikke fant noe ulovlig i at staten lurte Eivind Volstad trill rundt. I 2005 lovet Svein Ludvigsen at rederiets strukturkvoter skulle vare evig. I 2007 gliste Helga Pedersen «æda bæda», og gjorde dem tidsbegrenset igjen. Ikke nok med det; i dommen understreker Høyesterett statens betydelige handlefrihet. Usikkerheten som følger av dette må fiskerne bare lære seg å leve med, skriver Høyesterett. Menneskerettsdomstolen i Strasbourg ønsker ikke å utfordre dommen. Staten kan fritt flytte kvoter mellom fartøygrupper og dele ut så mange nye kvoter som den bare måtte ønske. I ekstreme tilfeller kan omrokkering av kvoter muligens utløse erstatningsansvar, men i praksis er det lite som hindrer eller begrenser statens rett til å fordele fiskerettighetene som den vil. Og denne retten er selvfølgelig ikke begrenset til bare å gjelde av miljøhensyn, slik Østgård hevder. Stortingsflertallet bestemmer hvordan fisken i havet skal forvaltes til beste for landet i alle henseender, også økonomisk og sosialt. Det står Stortinget fritt å bestemme om fiskeressursene skal bidra til å opprettholde bosetting og sysselsetting langs kysten eller gi mest mu- lig penger i statskas sa, f.eks. ved å innføre en «fiskeskatt». Ingen enkeltpersoner eller Så til en annen sak som også handler om forvaltningen av fisken i havet. Her har vi mer forståelse for de som hevder at fiskerimyn dighetene kjører urent trav. En av dem er Hermann Klemet Hansen i aksjonsgruppa «Gjenreis Kystnorge». Han skriver følgende i et innlegg i avisen «Kyst og Fjord»: «I paragraf 9 i deltakerloven heter det: I henhold til denne paragrafen skal tillatelse til å gå ut på fiske bare gis til bestemt person eller selskap for et bestemt fartøy. Det vil således ikke være adgang til å overføre en tillatelse til en annen person eller selskap». Månedens morsomme Norsk Fiskerinæring nr

18 nf's blå Kort sagt; kjøp og salg av kvoterettigheter er ikke tillatt. Samtidig vet alle at det selges kvoter og kvoterettigheter over en lav sko, og til svimlende summer. Myndighetene «kamuflerer» denne handelen ved å hevde at selger først må tilbakeføre sine rettigheter til staten, som deretter deler dem ut igjen til kjøper. Strengt formelt skjer det altså ingen omsetning av kvot er. Kjøper kan til og med søke forhåndsgodkjenning hos myndighe tene, noe som automatisk blir innvilget om de formelle vilkårene for å drive fiske er i orden. Hermann Klemet Hansen er med i aksjonsgruppa «Gjenreis Kysten». På en måte har han rett. Samtidig har han feil. Etter vår mening har det utviklet seg en praksis på dette området i strid med deltakerloven. Det har skjedd fordi denne «handelen» er i statens interesse. Og ikke bare det; staten har vært en aktiv pådriver. For å unngå politisk støy, har man gjemt seg bak streng formaljus. Byråkratene i Nærings- og fiskeridepartementet kan tvilholde på sin versjon, og hevde at det aldeles ikke skjer noe kjøp og salg. Det må de gjerne fortsette med. Alle vi andre har øyne i hodet. Så kan man spørre om denne handelen er ulovlig eller i strid med Stortingets intensjoner og ønsker! Svaret er nei på begge. I en rettssak er vi ikke et sekund i tvil om at staten vil vinne frem. Rettsap- paratet i Norge har alltid vært servil overfor statsappar atet. Stortingsflertallet vet dessuten hva som skjer, og aksep terer det. Politikerne ønsker ordninger som gir lønnsomhet i flåteleddet, og har med stort flertall vedtatt de ordningene som åpner for kjøp og salg av kvoter. Folk som Hermann Klemet Hansen har altså rett, men samtidig feil. Det er naturligvis utrolig irriterende, men ingen ting han kan gjøre noe med bortsett fra å skrive harmdirrende leserinnlegg. Så kan vi selvfølgelig, og for å være ondskapsfull overfor skråsikre fiskeribyråkrater, spørre hvorfor staten hvert år deler ut enormt verdifulle kvoterettigheter uten å ta betalt for det? 100 basistonn i For den politiske ledelsen i Fiskeridepartementet er det aldri dumt å ha Vidar Landmark i nærheten. Han vet mye. Kanskje kan han også forklare våre lesere hvorfor det ikke er subsidiering å tildele verdifulle fiskerettigheter gratis. Det gjør jo myndighe tene i realiteten hver gang det kjøpes og selges fiskebåter. (Foto: Therese Tande) ringnot er verdt 70 millioner kroner. Ved salg av en fullstrukturert ringnottråler tildeler følgelig staten kvoter verdt 450 millioner kroner uten å ta ett rødt øre i betaling. Er ikke det ulovlig subsidiering? Uansett mener vi at Stortinget bør gjøre noe med deltakerlovens paragraf 9, slik at vi heretter kan kalle en spade for en spade. GanDaLF scanvacc.com 18 Norsk Fiskerinæring nr

19 Hans Morten Sundnes En for alle alle uten en! Marine Harvest ASA var «kjerringa mot strømmen» i FHL, og terget på seg nesten alle. Hvorvidt selskapets overgang til Norsk Indus tri betyr at årsmøtet i Sjømat Norge vil reagere på denne måten hver gang viktige saker står på dagsorden, er en annen sak. Vi tror ikke det. Interessemotsetningene både i landindustrien og oppdrettsnæringen er der fortsatt. Men noe mer samhold blir det ganske sikkert. (Foto: HMS) MARSSOLA GLIMRER MED sitt nærvær. Bodø har gjort seg mer enn lekker for årsmøtet i Norges viktigste sjømatorganisasjon. Nytt kulturhus er på plass, snurperne paraderer inn mot sildoljefa brikken, en liten ærfuglkoloni boltrer seg utenfor kaia og først og fremst har man reist et rankt og blankt hotell til å huse FHL. FHL trenger plass. Erna er på vei. Ny havbruksmelding er lagt frem. SalMars Leif Inge Nordhammer får tilsnakk av security for ikke å ha navneskiltet på seg. FHL-styremedlem Elin Tveit Sveen kommer denne gangen sørfra etter å ha deltatt i skreifiske-vm. Sverre Søraa har forberedt spørsmål til statsministeren. Lisbeth Berg- Hansen har forberedt en spørsmålsrekke til fiskeriminister en. 360 mennesker er i salen, og de har til enhver tid tilgang til megaskjermer der talere og presentasjoner vises i flere kameravinkler. Ellers scenevante, enn så lenge FHL-styreleder Gunnar Domstein, blir rett og slett satt ut når han skuer ut over folkehavet. Bodø er helt stille noen sekunder før den velkjente, klangfulle te norrøsten igjen lyder, med et like velkjent budskap: «Fiskerinær ingen trenger en tydelig stemme, og den stemmen skal være FHL.» Neste gang han ser ut over havet, vet han at det noen som man gler: Hvor er Marine Harvest? «ETTER HVA JEG HAR HØRT, er Marine Harvest i Chile», melder FHL-informasjonssjef Øyvind Haram, uten å tone ned det ironiske i at Marine Harvest-toppene er på vei til konkurrerende Chile mens den øvrige laksenæringen møter norske ministre, meldinger og frem tiden i Bodø. Det er jo på dette årsmøtet FHL skal bli Sjømat Norge, for å gjøre seg enda mer tydelig og samlende. Men det var altså fem dager før det samme årsmøtet, at Marine Harvest meldte seg ut. Bransjeorganisasjonen er for vekstkåt, for lite lusevarsom og for egenrådig i den forstand at organisasjonen agerer politisk uten å ha hele medlemsmassen i ryggen, sier Marine Harvest. I samme åndedrag tar man med seg de vel seks årlige millionene selskapet til nå har tilført FHL-økonomien over til søsterorganisasjonen Norsk Industri. Der kan de drikke pause kaffe med de "Norsk Fiskerinæring" nr

20 Et megetsigende bilde. Under årsmøtet i Bodø takket Gunnar Domstein av etter syv år som styremedlem i FHL, de siste fire som styreleder. Samtidig skiftet organisasjonen navn til Sjømat Norge. Slik sett ble det altså dobbelt takk for oppmerksomheten. (Foto: HMS) virkelig store industriaktørene i Norge, samt med knippet av havbruksleverandører, som i hvert fall i skrivende stund også er medlem i Norsk Industri. Og hvor er så FHL-styremedlem Alf-Helge Aarskog på den vakre og viktige dagen i Bodø? Han har meldt forfall, sier påtroppende styreleder Inger-Marie Sperre, som ikke hadde sett noen grunn til å spørre om grunnen til forfallet. Det er ingen tvil. Enten vi snakker om gode gamle FHL eller enda bedre, nye Sjømat Norge, har landets største sjømatselskap forlatt skuta. Og skal vi være ærlige, var det flere som snakket om sola enn om John Fredriksen disse møtedagene. I forsøket på å snuse stemnin gen rundt hendelsen, konkluderte vi med at noen syntes det var trist, noen syntes det var greit og ingen satt i sjokk. Aarskog & co. hadde for lengst varslet at de faktisk vurderte utmelding. «De har en tendens til å gjøre som de vil», var kortversjonen vi noterte fra fôrprodusenthold i baren etter middagen. «Nå er vel Sjømat Norge blitt småbrukarlaget», sier en spøkefull Trond Williksen i AKVA Group neste dag. ALLEREDE PÅ UTMELDINGS- DAGEN 13. mars merk datoen hadde Gunnar Domstein markert at han stilte seg uforstående til alle punktene i farvel-erklæringen. Men han ville verken kritisere valget eller egge til strid mot utbryteren. Vi snakket med sen trale aktører som sirklet rundt ordet «usolidarisk», og poeng terte at Marine Harvest hadde fellesskap og samarbeid å takke for at de er der de er i dag. Men verken styreleder Ole-Eirik Lerøy eller konsernsjef Alf-Helge Aarskog var der den dagen, og vi hadde bare konkurrenter og tidligere organisasjonsfeller å snakke med. SalMars Leif Inge Nordhammer har ingen synspunkter på utmel dingen, men ser ikke bort fra at den er et ledd i Marine Harvests arbeid med å «brande» seg selv. Møt oss på Lofot Fishing 20 "Norsk Fiskerinæring" nr