Å forske i eget felt. - Når forskningen møter journalistikken. Innledning. -Du kan jo bare skrive en sak når du først er her?

Transkript

1 Birgit Røe Mathisen, Universitet i Nordland Å forske i eget felt - Når forskningen møter journalistikken Innledning -Du kan jo bare skrive en sak når du først er her? Ordene fra vaktsjefen falt på desken i en liten lokalavisredaksjon et sted i Norge. Jeg var ute på et av mine første feltarbeider som forsker, og hadde oppsøkt kjente marker: journalistikken, der jeg selv har tilbrakt over 20 yrkesaktive år. I den vesle redaksjonen var det lite folk på vakt, skiftet var travelt, og vaktsjefen så at det ble vanskelig å klare å fylle avisa til neste dag. Og siden min yrkesbakgrunn var allment kjent blant de jeg intervjuet, var det kanskje ikke så rart at han betraktet meg som en potensiell ekstra arbeidsressurs denne dagen. Episoden illustrerer godt mange av utfordringene ved å forske i et felt der forskeren er nær. I dette paperet skal jeg drøfte fordeler og ulemper ved å forske på egen profesjon, og gjøre kvalitative intervju med kolleger. Er det nærheten eller distansen som gir best innsikt og mest holdbar kunnskap? Jeg skal se nærmere på utfordringen mellom nærhet og distanse, og møtet mellom journalistikken og forskningen. Hvordan preger forskerens yrkesbakgrunn den forforståelsen han eller hun tar med meg inn i forskningsfeltet? Det handler om forskerens møte med informanter som er tidligere kolleger og deres forståelse av forskeren som forsker eller journalistkollega? Det handler også om møtet mellom presseetikken og det å forske på eget felt: I min egen yrkesreise fra journalistikken til forskningen oppleves det å forske på noe som ligger nært tidvis også som en kollisjon med de etiske yrkesnormene jeg lærte som journalist. Status og rolle En sentral del av diskusjonen om nærhet og distanse, handler om forskerens status og relasjon til informantene. For at en forsker skal kunne samhandle med andre, kreves det at hun eller han etablerer en relasjon til dem hun vil studere. Relasjoner etableres gjennom statuser i et statussett, som gjør det mulig for samhandlingspartnere å stille rolleforventninger til hverandre. En status er en sosial posisjon som det er knyttet et sett av rettigheter og plikter til. Statusene kan både handle om formaliserte rettigheter og plikter, og uformelle normer. De 1

2 uformelle normene kalles også rolleforventninger (Aase og Fossåskaret 2007:61-62). Dermed handler det om hvilke forventninger de menneskene forskeren samhandler med har til forskeren. En rolle handler om den faktiske atferden en person velger ut fra sin status. I følge Aase og Fossåskaret, er statuser med tilhørende rolleforventninger en betingelse for all sosial samhandling. En forsker som forsker i sitt eget felt, har byttet yrkesrolle, fra praktikeren til forskerrollen. Samtidig har forskeren også en lokal posisjon i det feltet han eller hun studerer. I forkant av mitt eget forskningsarbeid ligger et slikt rollebytte: etter 20 år som journalist, tok jeg først fatt på en master, deretter en doktorgrad og skulle betrakte mitt eget yrke og min egen profesjon med forskerens analytiske distanseblikk. Å gjøre feltarbeid i sin egen kulturkrets innebærer at en studerer en del av sin egen virkelighet (Wadel 1991:18). Den virkeligheten jeg studerer som forsker, er en virkelighet jeg i mange år har betraktet som min egen. Det er et felt der jeg også har hatt en lokal posisjon. Men forskeren står overfor mer spesifikke og spissere utfordringer når forskningen gjelder et sted eller en organisasjon der forskeren har hatt lokale posisjoner (Aase og Fossåskaret 2007 ). Møtet med informantene Å forske på eget felt vil i mange tilfelle også innebære at forskeren møter informanter som er kjente. Intervjuet kan betraktes som en sosial interaksjon mellom forsker og informant (Thagaard 2008:103). Og den sosiale interaksjonen mellom forsker og informant vil prege den kunnskapen og den forståelsen som kommer til uttrykk i intervjusituasjonen. Når forskeren går ut i det praksisfeltet der han eller hun tidligere har hatt en yrkesrolle, vil informantene også være mennesker forskeren tidligere har hatt et kollegafellesskap med, selv om forsker og informant ikke nødvendigvis har vært ansatt på samme sted. Informantene vil ofte ha kunnskap om forskerens tidligere status, slik mine informanter hadde i episoden jeg refererte til innledningsvis. Et sentralt spørsmål blir derfor hvilken betydning forskerens kollegastatus får i forskningen og intervjusituasjonen. Den sosiale interaksjonen mellom forsker og informant blir i dette tilfellet også en sosial interaksjon mellom to som har en kollegarelasjon. Repstad skriver om forskningseffekten; alle virkninger på aktørene og deres samspill av at de er under utforskning og vet om det. For også forskeren er en aktør i et samspill (Repstad 2007:66). Hvordan virker forskersubjektet inn på selve intervjusituasjonen? Er virkningen forløsende eller bindende? (Leer-Salvesen i Johnsen, Halvorsen og Repstad 2009:2001). 2

3 Opplever informantene forskeren som en kollega og en av dem? Eller møter de forskeren med en mistro til eksperter som kommer utenfra? Wenche Nag (1997) beskriver medieforskningen som en kamparena, der journalister har betegnet medieforskningen som en blanding av selvfølgeligheter og virkelighetsfjernt vås. Medieforskere har svart med å karakterisere journalister som selvgode, hårsåre og uten evne til å takle kritikk. Hun skriver at medieforskningens legitimitet aldri har stått støtt i norsk presse. I følge Nag handler det om en konkurranse om hvem som har mest ekspertise journalisten eller forskeren, praktikeren eller teoretikeren? Hun mener det handler om en profesjonskonflikt, der det handler om å ha kontroll og verne profesjonen mot inntrengere. Journalister lever av å beskrive og avdekke forskjellige samfunnsforhold, men i forskningslitteraturen er de kjent for sin motstand mot å selv bli gjenstand for sosiologiske undersøkelser, i følge Ida Schultz (i Mik-Meyer og Järvinen 2005:84). Denne skepsisen mot forskning har jeg også møtt i intervju med informanter, slik det kommer til uttrykk i følgende intervjusekvens med en journalist i en liten småbyavis: -Du skriver i mailen din at det forskes lite på lokalaviser, og det er helt riktig at det gjør det. Og når det forskes på lokalaviser, er ni av ti rapporter veldig ofte preget av at journalistikken i lokalaviser er dårligere enn riks-og regionaviser. (..)Dette kvalitetsbegrepet. Når man snakker om kvalitet i lokalaviser, får man ofte storbyøyne på det. Da opplever jeg også at det er veldig lett å stemple lokaljournalistikken som mindre verdifull enn de store region- og nasjonalmediene, som blant anna er knyttet til spisskompetanse. Og det er helt i orden at man mener det, men jeg syns det er litt trist. Fordi jeg syns det er kunnskapsløst. Og jeg syns det er verdt å gjøre noen refleksjoner før man konkluderer veldig kraftig rundt det. Her gir informanten på mange måter uttrykk for skepsis mot forskningen. Forskerblikket vurderes som kunnskapsløst, fordi informanten opplever at forskningen måler lokaljournalistikken opp mot journalistikken i de store riksmediene, og ikke tar hensyn til lokaljournalistikkens egenart og særegne vilkår. Og siden jeg som forsker har beveget meg fra journalistikken til forskningen, oppfatter informanten også meg som en som har overtatt de andres blikk; medieforskningens forståelse av journalistikken i stedet for den egenopplevde, praktiske og virkelige erfaringen. Informantens skepsis kan også betraktes som en engstelse for at mine konklusjoner som forsker er ferdige på forhånd, fordi vedkommende oppfatter at de fleste forskere uansett har som agenda å stemple lokaljournalistikken som dårlig. Dermed 3

4 vil det også være en fare for at informanten går inn i intervjusituasjonen i en forsvarsposisjon, klar til å forsvare seg mot urettmessig angrep utenfra. Her kan forskningseffekten få et negativt utfall, der informantens forsvarsposisjon gjør at forskeren ikke får noen god tilgang til informantens refleksjoner og opplevelser. Informanten opplever ikke at journalistikkforskningen har noen reell bruksverdi for praksisfeltet, fordi den oftest har som mål å stemple feltet som dårlig. Informanten opplever det akademiserte utenfra-blikket som lite relevant og lite nyttig. Dette har også en klar parallell i samisk forskning. I følge Siv Kvernmo og Vigdis Stordal (i Aikio 1991) er det en skepsis i det samiske samfunnet mot samiske akademikere, basert på en oppfatning av at samiske akademikere er blitt fremmede for sin egen kultur. Som akademikere har de overtatt andres forståelse av samer, de har diskvalifisert seg og forlatt det etniske fellesskapet til fordel for det akademiske. Når jeg har valgt bort journalistikken til fordel for akademia, har jeg også valgt bort det redaksjonelle og journalistfaglige fellesskapet for å ta på meg ekspertens utenfra-briller. Ida Schultz beskriver hvordan forskere og journalister inntar forskjellige symbolske posisjoner. Hun bruker Bourdieus feltteori og beskriver hvordan intervjusituasjonen også er en kamp mellom det journalistiske felt og det vitenskapelige felt om å definere virkeligheten (i Mik-Meyer og Järvinen 2005). Intervjusekvensen ovenfor kan også leses som en slik kamp om å definere virkeligheten. Journalisten jeg intervjuet føler at forskningen ofte er ute etter å beskrive en virkelighet informanten ikke kjenner igjen, en virkelighet som tegnes alt for negativ. Når informanten kritiserer forskningen for å analysere lokaljournalistikken med de store riksmediene som målestokk, ser vi også at informanten posisjonerer seg. Spørsmålet om hvorvidt journalistikkforskningen best drives av forskere med journalistisk erfaring eller ikke, blir drøftet av Lisbeth Morlandstø i hennes gjennomgang av journalistikkforskningen i Norden. Morlandstø beskriver to ulike syn på journalistikkforskningen: et mer snevert syn basert på en normativ definisjon, som legger vekt på bruksverdi og praksis-perspektivet, og en mindre normativ som legger vekt på hvordan journalistikken skapes, og på dens innhold og form (2010:2). Hun refererer til Hvitfelt (1983), som sier at forskning på journalistikk fram til midten av 80-tallet, har liten praktisk betydning for feltet, fordi få forskere hadde kjennskap til journalistikken som fagområde, eller erfaring fra journalistisk arbeid. I følge Hvitfelt vil forskere uten journalistiske fagkunnskaper ikke stille de spørsmålene som oppfattes viktig og relevant for å utvikle journalistikken. Hans Fredrik Dahl (1989) tar derimot til ordet for at forskningen må fjerne seg fra den 4

5 journalistiske praksis, og være løsrevet fra den anvendte tilknytningen. Dahl uttrykker uro for at journalistikkforskningen er til for å gjøre journalistikken bedre. Dahls uro handler med andre ord om at journalistikkforskning nært den journalistiske praksis ofte er normativ. Han mener den må ha mindre anvendt tilknytning og knytte seg mer til en bred vitenskapelig debatt. I følge Dahl kan ikke forskningen styres av profesjonen. Wenche Nag beskriver dette som en maktkamp mellom profesjoner, mellom praktisk og teoretisk kompetanse, der det handler om kunnskapsproduksjon og kunnskapsanvendelse. Akademias oppdrag er å søke ny erkjennelse. Praktikeren vil ha noe av nytteverdi, som bidrar til å bygge både bransjen og profesjonen (Nag 1997:93). Og det er nettopp nytteverdien min informant er kritisk til, fordi vedkommende opplever journalistikkforskningen som virkelighetsfjern og med liten direkte nytte for feltet. Her kan vi også trekke parallellen til religionsforskningen, og diskusjonen om det er bra eller ikke om den som forsker på religion selv har et religiøst engasjement. Repstad (2009) stiller spørsmål ved om det er for mye internforskning, og trekker fram at verdimessige og interessemessige bindinger hos forskeren kan bli problematisk for forskningen: En av posisjonene som anføres som gunstig i diskusjonen om religiøs tro og religionsforskning, er det å ha vært aktiv i religiøs sammenheng men etter hvert å ha opparbeidet en viss distanse. Da kan man kombinere lokalkunnskap og innlevelse med mangel på bindinger, kanskje også med evne til å forstå kritikk av miljøet (2009:188). For statusen som tidligere kollega kan også gi forskeren fordeler. Det kan oppleves tryggere å la seg intervjue av en de vet kjenner deres virkelighet godt fra før. Det kan bidra til mindre skepsis mot det kritiske akademikerblikket, og det kan gjøre det lettere for forskeren å legitimere seg og vinne innpass. Den felles yrkesbakgrunnen fører til at forsker og informanter snakker samme språk. Man deler det samme stammespråket og yrkessjargongen. Forsker og informanter har felles koder og referanserammer, felles kolleger og felles profesjonskunnskap. Det er mye som ikke trengs å forklares nærmere. Det bidrar til at samtalen flyter lett, informanten føler seg forstått og respektert, og forskeren føler seg akseptert og tatt vel i mot. Det kan bidra til å hindre misforståelser i samtalen. Det å være gjenstand for forskning, kan også oppleves som en bekreftelse på at det man jobber med er viktig og interessant. Og det at forskeren har en innenfra-posisjon kan oppleves trygt, fordi informantene opplever at forskeren har forståelse for deres virkelighet. Du vet jo 5

6 hva vi sliter med, i motsetningen til den maktkampen Nag beskriver. Innenfor samisk forskning forteller Vigdis Stordahl om sine sambygdinger som forventet at hun skulle bringe en annen forståelse til torgs, en forståelse de samiske informantene gjenkjente og som var sannheten. Endelig en av våre egne som forsker på oss, og ikke bare fremmede, er reaksjoner hun ble møtt med (Stordahl 1996:12). Her gir hun eksempel på at informantene forventer ei forskning de opplever som vesentlig, og ikke det virkelighetsfjerne våset som journalister i følge Nag ofte opplever at medieforskningen gir. På samme måte vil en journalistikkforsker med bakgrunn i den praktiske journalistikken, lettere kunne oppnå både tillit og troverdighet i praksisfeltet, enn forskere uten en slik bakgrunn. Informantene kan oppleve at forskeren er en av deres egne, og de vil kunne kjenne seg igjen i de problemstillingene som reises og føle at spørsmålene er relevante for deres yrkespraksis. Men i det konkrete møte og i intervjusituasjonen kan kollegastatusen også gjøre det vanskeligere å stille naive oppfølgingsspørsmål til informantene, fordi informantene vet at forskeren kjenner feltet godt. Det oppleves merkelig for forskeren å be informantene beskrive grunnleggende trekk ved arbeidsdagen, fordi han eller hun langt på vei vet hva de kommer til å svare. Og det kan oppleves kunstig for informantene å forklare og beskrive helt hverdagslige rutiner fra yrkeshverdagen, når de vet at dette er kunnskap forskeren allerede har inne. Da kan det være lett å svare: Ja, du vet jo selv hvordan det er. Nærheten til informantene og feltet kan lett føre til at forskeren kvier seg for å gå ut med analyser og funn som retter nettopp et kritisk blikk på feltet forskeren selv kommer fra. Paul Leer-Salvesen peker på at en som forsker på sine egne, kan bli redd for å publisere på en slik måte at informantene føler seg såret og latt i stikken (I Johnsen, Halvorsen og Repstad 2009:206). Repstad sier at avhengighetsforholdet til aktørene kan gjøre det vanskelig å rapportere ubehagelig informasjon. Når man kjenner noen av aktørene, kan forskeren også lett drive med mer selvsensur for å ikke legge seg ut med venner man skal treffe igjen etterpå (Repstad 2007:39). Men Leer-Salvesen påpeker at frykten for å henge ut informanter er like stor når forskeren beveger seg inn i et ukjent felt (i Johnsen, Halvorsen og Repstad 2009:206). Også for den som forsker innafor et sosialt system der han eller hun ikke har noen lokale statuser, kan oppleve engstelsen for å henge ut informantene, og stille feltet i et dårlig lys. Også Rune Ottosen beskriver journalistikken mellom akademia og det praktiske yrkesliv, og motsetningene mellom dem. 6

7 Journalistfaget utviklet seg i skjæringspunket mellom de akademiske institusjonene, teoribygging og yrkesorganisasjonenes krav om praktiske ferdigheter. Dette skapte en gjensidig usikkerhet mellom den journalistiske og den akademiske verden (2004: 96) Ottosen trekker fram de strukturelle ulikhetene i journalistikk og forskning for å forstå motsetningene mellom dem. Vitenskapen har et vitenskapelig perspektiv, mediene et politisk. Vitenskapen er orientert mot det generelle og verifiserbare, mediene mot det unike og uvanlige. Og mens vitenskapen har en lang tidshorisont, jobber mediene mot en kort. Når presseetikken møter forskningsetikken Det er mange likheter ved å gå fra journalistikk til forskning som fra ethvert annet praksisfelt til akademia. Men når en sosiolog med bakgrunn i journalistikken forsker på eget fag, innebærer det langt på vei en kollisjon med presseetikkens normer som forskeren lærte i sitt tidligere yrkesliv. Yrkessosialiseringen som journalist handler om å ta til seg formelle normer i form av etiske retningslinjer. Det handler også om de mer uformelle forventningene til hvordan en journalist skal fylle sin yrkesrolle, og til hva som er god og dårlig journalistikk. Det handler ikke minst om det som sitter i veggene i hver redaksjon. I pressetikken regnes avstand og distanse som en viktig etisk faktor. I de etiske retningslinjene for journalistikken, Vær Varsom-plakaten, legges det stor vekt på integritet og habilitet. Vær Varsom-plakatens kapittel to har overskriften integritet og ansvar, og handler om journalisters integritet. Her kan vi blant annet lese: Den enkelte redaksjon og den enkelte medarbeider må verne om sin integritet og troverdighet for å kunne opptre fritt og uavhengig i forhold til personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innhold Redaksjonelle medarbeidere må ikke ha oppdrag eller verv, økonomiske eller andre bindinger som kan skape interessekonflikter i forhold til deres redaksjonelle oppgaver. De må unngå dobbeltroller som kan svekke deres troverdighet. Vis åpenhet om forhold som kan påvirke redaksjonelle medarbeideres habilitet Redaksjonelle medarbeidere må ikke utnytte sin stilling til å oppnå private fordeler Redaksjonelle medarbeidere må ikke motta pålegg om oppdrag fra andre enn den redaksjonelle ledelse. Idealet er journalister som setter integriteten høyt, og der hensynet til habiliteten håndteres strengt. Journalister skal unngå dobbeltroller og interessekonflikter, av hensyn til

8 journalistikkens troverdighet. Pressens troverdighet er nært knyttet til journalisters og redaktørers integritet. Skal publikum ha tillit til en journalist, må de kunne være trygg på at journalisten er uavhengig og fri i sin journalistiske virksomhet, uten bindinger til kilder eller maktsentra utenfor avisen, og at journalisten ikke har personlige interesser å ivareta gjennom sin virksomhet (Brurås 2010: 54). I praksis betyr det blant annet at journalister skal unngå dobbeltroller, der man kan komme i lojalitetskonflikt eller risikere ubevisst å bli bundet av lojalitetshensyn eller private relasjoner. Det innebærer at en journalist ikke bør skrive om saker der vedkommende har en relasjon til noen av de involverte, eller felt der journalisten har interesser og bindinger. Hvor grensene skal gå og hva journalister kan være engasjert i uten at det er til hinder for deres yrkesutøvelse, er problemstillinger som diskuteres i den journalistfaglige debatten, spesielt i de små redaksjonene som er tema for min forskning, der journalister lever tett på både kilder og samfunnet de rapporterer fra. Mange opplever at det i små redaksjoner ikke alltid er mulig å unngå å gjøre valg som er helt i tråd med de idealene om mest mulig avstand og distanse: Det hender vi kanskje gjør valg som etter læreboka er feil, men det er heller ikke mulig å slutte å leve i lokalsamfunnet og ha venner (Mathisen 2007:91). Innenfor samfunnsvitenskapen er det mange forskere som trekker fram fordelen ved at forsker har en lokal status i feltet han eller hun forsker på (Aase og Fossåskaret 2007, Repstad 2007, Wadel). Men pressetikken har et annet svar i forhold til dilemmaet mellom nærhet og distanse, der distansen blir tillagt større verdi. Kravet til integritet og troverdighet blir ansett som grunnleggende for journalistikkens legitimitet i samfunnet. Spesielt etter avpartifiseringen av pressen på 70-tallet, er uavhengigheten av både politiske partier og interessegrupper blitt viktigere (Allern 2001:12). Mens det i partipressens tid ikke var uvanlig at en journalist også hadde politiske verv, er slike koblinger i dag utenkelig, fordi det vil true journalistikkens uavhengighet og dermed integritet. Og det er ikke bare i forhold til politiske verv at integriteten og habiliteten anses som viktig. I svært mange redaksjoner vil det være et ubestridt krav at en journalist ikke kan skrive om arbeidsplassen der ektefellen jobber, eller skolen der ens egne barn er elever. Etter 20 år som journalist, utgjør dermed en viktig del av de normene jeg har internalisert at det er viktig og riktig å holde avstand til de menneskene og de sakene jeg befatter meg med. Det utgjør en grunnleggende faglig bagasje fra det feltet jeg først praktiserte i, og senere forsker på. Det vil for eksempel ha vært utenkelig for meg som journalist å skrive artikler områder der jeg selv har klare interesser eller relasjoner til de involverte. Når jeg skifter beite fra journalistikken til forskningen, opplever jeg også en 8

9 kollisjon med den etikken jeg har utøvd faget mitt innenfor i mange år. Jeg møter meg selv litt i døra, fordi jeg forsker jo helt klart i et område der jeg har både faglige interesser og forbindelser. Det bidrar til å problematisere ytterligere om det er nærheten eller distansen som gir best innsikt, og mest holdbar kunnskap. Kan man som forsker forske på det som er nært og kjent, og likevel ende med vitenskapelig holdbar forskning? Eller vil det trekke forskerens integritet i tvil, når han eller hun forsker på egne kolleger og på problemstillinger hun selv har kjent på kroppen som utøvende praktiker i feltet? Mellom nærhet og distanse Å forske i et kjent område oppleves på mange måter som en kollisjon med journalistetikken. Men det å forske på sitt eget fagfelt er absolutt ikke uvanlig, mange kvalitativt orienterte forskere har brukt tidligere yrkesrolle som inntak (Wadel 1991:29). Og det er flere fordeler knyttet til det. En stor fordel handler om god lokalkunnskap. Forskeren har allerede data og kunnskap, og tilgang til felt og informanter. Anthony Giddens bruker begrepet mutual knowledge gjensidig felleskunnskap. Når forskeren forsker i et fagfelt som er kjent, innehar hun eller han mye av den samme felleskunnskap og grunnviten som informantene har. Når jeg forsker på journalistikken, innehar jeg mye av den samme grunnviten og felleskunnskapen som de journalistene jeg intervjuer. Dette er kunnskap jeg ikke trenger å bruke tid på å sette meg inn i før jeg begynner. Forskeren som kommer helt utenfra, må sette seg inn i feltet og skaffe seg denne forkunnskapen før han eller hun går ut i feltet og forsker. Slik sett kan det være tidsbesparende å være sosiolog på sitt eget felt. Forskeren har allerede gjort unna viktig research for å skaffe seg kunnskap og oversikt. Retrospektiv bruk av tjue års materiale fra observasjon i en lokal status gir et empirisk materiale og ansatser til et analytisk perspektiv som vanskelig kan erstattes av noen få ustrukturerte intervju (Aase og Fossåskaret 2007:94). Den innsikten en forsker har ervervet seg gjennom flere års utøvende virksomhet i et fagfelt eller en profesjon, er nærmest umulig å oppnå gjennom noen få intervju i et ukjent felt. Tidligere observasjoner og erfaringer gir forskeren noen analytiske perspektiv han eller hun vanskelig kunne fått uten å ha vært på innsiden. Innsideperspektivet og nærheten kan dermed danne et godt og innsiktsfullt grunnlag for de spørsmålene forskeren stiller og de analysene som gjøres. Forkunnskapen gjør forskeren bedre i stand til å forstå feltet, og den gjør det også lettere å unngå misforståelser (Repstad 2007). Nærheten kan dermed betraktes som en fordel for å oppnå forståelse og innsikt. Faren for etnosentriske mistak er større når forskeren kommer utenfra. Hvis forskeren står fjernt fra sine informanter når det gjelder erfarings- og 9

10 kunnskapsgrunnlag, vil det kunne være et hinder for forståelse (Paulgaard, i Fossåskaret, Fuglestad og Aase 2005:74). Tove Thagaard skriver om kvalitativ forskning at innlevelse er viktig for å oppnå forståelse: Innlevelse i de sosiale fenomenene vi studerer, gir grunnlag for forståelse og innsikt. Begrepet innlevelse har i særlig grad referanse til studier som er preget av nær kontakt mellom forsker og de som studeres, som ved deltakende observasjon og intervju (2008:16). Hun skriver videre at distanse er en motpol til innlevelse. For forskeren som kjenner feltet godt fra før, kan det være lettere å oppnå den innlevelsen som gir grunnlag for forståelse og innsikt. Kjennskapen gjør det lettere å stille de spørsmålene som er nødvendig for å få innsikt i informantenes opplevelse av egen virkelighet. Innenfor samisk forskning blir for eksempel ofte innsidekunnskap og kulturforståelse regnet som en nødvendig forutsetning. Vigdis Stordahl skriver om den kulturfortroligheten den samepolitiske bevegelsen insisterer på, når den argumenterer for både språk og kulturbakgrunn som en overordnet kvalifikasjon ved jobbansettelser eller ved forskning i det samiske kulturområdet (Stordahl 1996:13). Her blir innsikten som innenfraperspektivet gir, regnet som en forutsetning for å kunne forske i feltet. Men samtidig ligger det også en fare i at forskeren går inn i feltet med en subjektiv forforståelse som sperrer for en mer balansert innsikt (Hastrup 1991). Forskeren kan lett identifisere seg med informantene, miste den kritiske distansen og få personlige interesser i det som skjer i feltet (Repstad 2007:39). I min egen forskning er jeg blant annet opptatt av relasjonene mellom journalister og kilder, og hvilken innvirkning økonomiske krefter får på innholdet i journalistikken. Jeg intervjuer både journalister og representanter for deres kilder om hvordan kontakten mellom dem foregår og hvordan relasjonene er. Jeg intervjuer også avisenes markedsavdelinger. Her vil det helt klart ligge en fare i at jeg identifiserer meg med journalistene, i langt større grad enn kildenes virkelighetsbeskrivelser, fordi det er innafor journalistikken jeg har hatt en lokal posisjon. Mangelen på analytisk distanse kan gjøre det vanskelig for meg som forsker å møte kilderepresentantene og markedsavdelingene med tilstrekkelig åpenhet. Samtidig kan jeg ha en lettere tilbøyelighet til å godta og akseptere journalistenes fortellinger, fordi det føyer seg inn i den virkeligheten jeg kjenner fra før, og det lettere vil kunne samsvare med den forutbestemte oppfatningen jeg har av livet i en redaksjon. 10

11 Innsikten kan også bli et stengsel på den måten at det er vanskeligere å stille de gode utenfraspørsmålene til et felt man har inngående kjennskap til. Dermed kan man også gå glipp av viktig kunnskap. Innenfra-forskeren kan miste den nysgjerrige undringen som utenfraperspektivet gir. Det er vanskelig å se det man tar for gitt og det man ikke undrer seg over. Hjemmeblindhet kan bli et problem for den som forsker i kjent terreng. Mange av våre grunnleggende verdier og store deler av vår kulturelle kunnskap er uutalt og ubevisst. Et grunnleggende problem ved å studere egen kultur, er nettopp det at vi tar mye for gitt (Wadel 1991:18). Cato Wadel skriver om kulturell kunnskap; den kunnskapen som informantene bruker til å utvikle og tolke sosial atferd. En grunnleggende bestanddel i kulturell kunnskap er kulturelle kategorier. All kulturell kunnskap er på en eller annen måte basert på kategorisering. Og essensen i kategoriseringen er å gruppere ting, folk og hendelser etter likhet og forskjell, skriver han (Wadel 1991:82). De fleste kulturelle kategorier har lingvistiske merkelapper eller navn. Men en som forsker i sin egen kultur, og har det samme språket som informantene, kan lett overse kategorier man selv er fortrolig med. Det samme gjelder forskeren som forsker på sin egen profesjon og sitt eget fagfelt. Det kan være vanskeligere å få tak i forhold ved det som er kjent enn på fremmed mark, nettopp fordi det tas for gitt (Wadel 1991:18). Felleskunnskapen kan dermed også bli et stengsel, som hindrer forskeren i å stille opplagte spørsmål. Der forskeren utenfra lettere vil kunne undre seg og stille spørsmål ut fra den ukjente og nysgjerriges blikk, vil den som forsker på kjent mark risikere å gå glipp av viktige observasjoner og viktige nyanser i svarene, selv om de ligger åpent fram i dagen. Fordi de er så kjente og selvsagte, glemmer man å undre seg og stille spørsmål ved dem. Dette er også ei problemstilling Erik Fossåskaret reflekterer rundt: Den kunnskap forskeren har i kraft av sine lokale statusar, er subjektiv førforståing som sperrar for den balanserte innsikta som den vitskapeleg skolerte observatøren utenfra kan byggje opp. Forskaren som høyrer til innafor feltet, vil vanskeleg kunne kome fra frå dei kontekstuelle rammene som hans eigne erfaringer må skjønast i relasjon til.(..)det å vere fortruleg med eigen kultur aukar sjansen for også å vere blind for korleis same kulturen ser ut, sett frå andre posisjonar (2007:86) Forskerens forutforståelse kan betraktes som en feilkilde som kan hindre den egentlige innsikten (Paulgaard i Fossåskaret, Fuglestad og Aase 2005:72). Slik sett vil forskeren som kommer utenfra, betrakte kulturen med et annet blikk, se andre nyanser og andre relasjoner. Denne forståelsen bygger på ei oppfatning der utenfra-posisjonen er det eneste som gir ekte innsikt, og der forskerens subjektive forutforståelse er en feilkilde som sperrer for tilgang til 11

12 aktørenes forståelse av mening. Antropologen Kirsten Hastrup målbærer et slikt syn, og knytter muligheten til å oppnå innsikt til et krav om at forskere skal arbeide ut fra en prinsipiell ikke-viten om det sosiale rom han eller hun studerer (Hastrup 1991:10). Ekte vitenskapelig innsikt kan kun oppnås fra den som ikke har med seg en forforståelse. Den som forsker i egen kultur og i et felt der en har en lokal posisjon, står i fare for å bli kulturblind, og dermed underminere det vitenskapelige prosjektet, i følge Hastrup: Den komparative bevissthet næres bedst av mangelen på selvfølgelighed i de lokale kategorier, og det kan være umådelig vanskeligt at lære et nyt sprog på sitt eget modersmål (1991:13) Men en rekke samfunnsforskere argumenterer for at kravet om ikke-viten er uoppnåelig. Erik Fossåskaret argumenterer for at ingen forsker møter et felt helt fri for forforståelse og fordommer, uansett om man har en innenfraposisjon eller utenfraposisjon. Det er ikke mulig å produsere samfunnskunnskap som er upåvirket av forståelsesrammene til den som skaper og formidler kunnskapen. Ikke-viten er en uaktuell posisjon (Aase og Fossåskaret 2007: 87-88). Forskeren vil uansett ha med seg noen oppfatninger og en form for forforståelse, uansett om feltet er kjent eller ukjent. Hans Georg Gadamer (1975) understreker fordommenes fundamentale plass i en hermeneutisk prosess, skriver Paul Leer-Salvesen (i Johnsen, Halvorsen og Repstad 2009:199). Fordommer er nødvendige og vi møter aldri en ny situasjon fri for forutsetninger. Men forutsetningene er ulike for forskeren som kjenner feltet godt fra før, og forskeren som ikke kjenner feltet like godt. Det er forskjell når forforståelsen er blitt til gjennom faglitteratur og medieomtale, og når forforståelsen er preget av egne personlige erfaringer og opplevelser. Forskerens livshistorie både stenger og åpner, både gir tilgang til noen former for innsikt og utelukker fra andre (Aase og Fossåskaret 2007: 87). Også Gry Paulgaard skriver om å drive feltarbeid i det som er kjent, og diskuterer dilemmaet mellom nærhet og distanse, borte og hjemme: Det kan synes som et uløselig dilemma. En som kommer innenfra, vil ha problemer med å oppnå analytisk distanse, mens en som kommer utenfra, vil ha problemer med å komme innenfor hva forståelse angår (i Fossåskaret, Fuglestad og Aase 2005:71). Hun sier videre at forskerens subjektive forutforståelse også kan betraktes som en forutsetning for innsikt, ikke en feilkilde som sperrer for innsikt: 12

13 Uansett om man arbeider innenfor kjente eller ukjente omgivelser, vil forskerens personlige forutsetninger ha betydning for hva en får tilgang til, og hvilke problemer en møter (s 75) Når forskeren har hatt en lokal posisjon i et felt, har vedkommende også med seg en forhåndskunnskap som en utenfra-forsker ikke har. Kan det føre til at to forskere med ulik posisjon i feltet vil tolke de samme dataene ulikt, basert på ulik forforståelse og ulik forkunnskap? Det kan ligge en fare i at den som forsker i kjent terreng, også har gjort seg noen konklusjoner på forhånd, og leter etter det som bekrefter de erfaringene forskeren gjorde seg som praktiker. I forhold til min egen forskning, kan jeg stille spørsmål ved om mine funn og konklusjoner i forhold til lokaljournalistikken allerede er gjort, basert på erfaringene jeg gjorde før jeg i det hele tatt begynner å forske? Hadde jeg stilt andre spørsmål og gjort helt andre funn dersom jeg ikke hadde med meg journalistisk praksis i bagasjen? En som forsker i kjent felt, vil gå inn i forskningen med mye kunnskap om konteksten. Å ha en lokal posisjon gir forskeren en stor fordel ved at han eller hun har inngående kontekstuell kunnskap. Men å ha god kontekstuell kunnskap gir ikke automatisk like stor forkunnskap i forhold til hva informantene vil fortelle. Informantenes virkelighetsbeskrivelser og fortellinger vil heller ikke innenfraforskeren kunne si noe om på forhånd. Det er jo det forskeren skal undersøke i sin forskning. Vitenskapsteoretisk ståsted Utfordringene mellom nærhet og distanse og synet på hvilken betydning det har for forskningen, handler også om vitenskapsteoretisk utgangspunkt, og et grunnleggende syn på om det er mulig å betrakte virkeligheten nøytralt og på avstand, eller ikke. Valg av både forskningsfelt og metoder handler også om et grunnleggende vitenskapsteoretisk spørsmål: hvilken type kunnskap er det mulig å skaffe til veie om det temaet som skal studeres? (Aase og Fossåskaret 2007: 45). Er det mulig å gå inn i et felt med fullstendig ikke-viten som utgangspunkt? Finnes det en objektiv virkelighet vi kan nå, bare vi er uhildet og distansert nok? På samme måte kan vi stille spørsmål ved om det overhodet er mulig å etterleve journalistikketikkens krav til integritet, habilitet og uavhengighet, til en journalistikk helt upåvirket av journalistens egeninteresser, oppfatninger og meninger, eller agenda. Eller blir den ytre virkeligheten konstruert av både journalistikken og forskningen? 13

14 Positivismen og realismen holder objektivitet og nøytralitet fram som vitenskapsideal. Dette vitenskapssynet sier at finnes en objektiv virkelighet utenfor oss mennesker, der kunnskap blir et speil av den ytre virkeligheten. Kunnskapen blir dermed sann i den grad den faller sammen, eller korresponderer med den ytre virkeligheten. Aase og Fossåskaret kaller det teorien om sammenfall, eller correspondence (Aase og Fossåskaret 2007:46). I den positivistiske tradisjonen skal vitenskapen gi en nøytral beskrivelse og forklaring av de faktiske forhold, og framstille virkeligheten slik den egentlig er (Ryen 2006:3). I tråd med det vil det også finnes vitenskapelige kriterier som gjør at det er mulig for en forsker på forske på et felt uten å påvirke det. Det er mulig for forskeren å ha en nøytral distanse. Sett i det lyset, vil innenfraforskeren lett forstyrre den ekte, ytre virkeligheten, fordi kun det å studere det fremmede, helt fri for egeninteresse og posisjoner i forhold til det man forsker på, vil kunne gi ekte, uhildet innsikt (Hastrup 1991). Innenfor dette vitenskapssynet, vil heller ikke den kunnskapen jeg forsker fram i journalistikken, gi tilstrekkelig vitenskapelig innsikt. Til det er den for forstyrret av min posisjon i feltet, av min innenfrastatus. Det vil også lett føre til at forskningen blir for normativt preget, og har et for anvendt perspektiv, slik Dahl advarer mot (Morlandstø 2010). Men blir kunnskapen mer sann og riktig dersom forsker er helt nøytral og holder avstand? Er det i det hele tatt mulig å oppnå fullstendig distanse og nøytralitet? Og fra hvems ståsted er egentlig virkeligheten mest sann? Fra hvilken posisjon skal virkeligheten formidles, og hvem har mest rett til å definere den? En annen retning i vitenskapsteorien forkaster troen på en ytre, objektiv verden, og sier at det er umulig å oppnå eksakt kunnskap om en ytre virkelighet. Både postmodernismen, hermeneutikken og konstruktivismen hevder at kunnskap er derimot en menneskeskapt størrelse. Fossåskaret benevner dette som teorien om sammenheng, eller coherence. Her er det kravet om intern sammenheng som skiller god kunnskap fra dårlig. Dersom de antakelsene en teori eller analyse bygger på gir mening, og at det er sammenheng mellom de antakelsene og konklusjonene som blir avledet, har vi intern sammenheng (Aase og Fossåskaret 2007:47). Denne retningen forfekter et syn på den ytre virkeligheten som blir konstruert av våre tanker og i forhold til vår kulturelle kunnskap. Og i det perspektivet finnes det ikke noe skille mellom sann og ikke sann kunnskap som handler om forskerens nærhet eller distanse til feltet. Forskeren møter uansett aldri et felt helt fri for forforståelse. Det er ikke mulig å ta av seg sine kulturelle briller (Lakoff og Johnson). For forskeren er uansett en del av samfunnet: 14

15 Også vitenskapsfolk er en del av samfunnet og samfunnslivet. Kravet om objektivitet eller nøytralitet i forhold til de problemstillingene forskeren undersøker, blir svært problematisk. Forskerens egen erfaringsbakgrunn kan komme til å influere på både opplegg og gjennomføring av samfunnsvitenskapelige studier (Ryen 2006:43). I tråd med dette vitenskapssynet, er ikke innenfra-forskning noen dårligere eller mindre vitenskapelig holdbar forskning enn når forskeren kommer utenfra. Men ulik bagasje og ulik forforståelse kan gi ulike analyser, uten at den ene dermed er mer sann enn den andre. Journalisten må reposisjonere seg Forskerens lokale posisjon og nærhet til feltet gir forskeren en del utfordringer. Men nærheten gir også mange fordeler. Den rene, upåvirkete virkelighet, er dessuten ikke mulig å oppnå. Forskernes lokale status er ikke uten betydning for forskningen, men det er heller ikke forskerens status der forskeren kommer utenfra. Uansett om forskningen foregår i et kjent felt eller ikke, vil han eller hun ta med seg en bagasje og en forforståelse inn i forskningsarbeidet. Verken som forsker eller journalist vil jeg finne noen upåvirket objektiv virkelighet ute i redaksjonene. For på samme måte som jeg mener at nyhetsjournalistikken ikke er et objektivt og korrekt speil av de hendelsene den rapporterer om, mener jeg heller ikke at forskingen kan få tak i en ekte, sann og upåvirket virkelighet. Virkeligheten fortoner seg forskjellig etter hvem som blir tildelt makt til å beskrive og definere den. En viktig del av journalistikkens makt, ligger nettopp i definisjonsmakten, i makten til å definere hvilken del av virkeligheten som anses så viktig at den får spalteplass, og til å bestemme hvem sine stemmer som skal høres i det offentlige rom. På samme måte har journalistikkforskningen en definisjonsmakt til å velge ut hvilke deler av journalistikken det er viktig å produsere mer kunnskap om. Innenfraposisjonen er ikke uten betydning i forskningen, og den vil legge føringer på hvilke spørsmål forskeren stiller. Jeg mener like fullt det å ha en lokal status i feltet man forsker på, er en stor fordel. Å kjenne informantenes praktiske yrkeshverdag gir forskeren større innsikt og forståelse og gjør det lettere å oppnå tilgang og troverdighet i feltet. Men for å oppnå en gyldig og meningsbærende kunnskap, er det viktig å reflektere over hvilken bagasje forskeren har med seg på veien, og hvordan egne forståelsesrammer kan styrer forskningens empiriske funn og analytiske konklusjoner (Aase og Fossåskaret 2007:87). Det er også viktig å reflektere over at forskeren faktisk endrer posisjon i feltet: han eller hun er ikke lengre yrkeskollega, men forsker. For i mitt eget feltarbeid kjenner jeg til tider på forvirringen over hvilken yrkesrolle jeg egentlig tilhører. Når jeg gjør intervju med 15

16 journalister og hører deres beskrivelse av sin jobbhverdag, dukker det opp mange situasjoner og betraktninger jeg kjenner igjen og lett kan identifisere meg med. Da er det også lett å bli journalistkollega mer enn forsker. Når jeg lytter gjennom intervjumaterialet mitt, hører jeg flere ganger at jeg beveger meg fra forskerrollen og over i rollen som journalistkollega. I et intervju beskriver informanten utfordringene det gir når kildene prøver å styre journalisten, og hvilke strategier vedkommende benytter for å beholde sin journalistiske integritet i slike tilfeller. Og da lyder forskerens eller journalistkollegaens kommentar: -Ja, det tror jeg nok er en beskrivelse som mange kan kjenne seg igjen i. Har jeg mistet forskerblikket i denne sekvensen? Er dette et uttrykk for at nærheten til feltet og min identifikasjon til det er så stor at jeg for lett glir over i kollegarollen, og ender med å diskutere journalistfaglige utfordringer som kollega, i stedet for å holde fast ved det analytiske forskerblikket? Er dette et eksempel på nærhet kan gjøre det vanskelig å samtidig holde nødvendig distanse for å kunne produsere vitenskapelig holdbar forskning? I følge Gry Paulgaard er det nødvendig for forskeren å innta nye posisjoner, å reposisjonere seg for å få adgang til arenaer der hun ikke hadde adgang før. En måte å reposisjonere seg, er være forsker. For det er forskerstatusen som gir adgang og rett til å stille spørsmål. Det er som forsker jeg får adgang til lange intervjuer med journalister, redaktører, markedssjefer og kilder, ikke som journalist eller kollega. Sekvenser der jeg mister forskerblikket, viser at det ikke alltid er enkelt å klare å reposisjonere seg. For forskeren som har hatt en posisjon i felte fra før, er det lett å falle tilbake i den gamle rollen. Også det kjente jeg på den dagen på desken der vaktsjefen spurte om jeg kunne skrive en sak når jeg først var der. Det var en invitasjon til å gå inn i en rolle jeg uten problem kunne gå rett inn i: sette meg ned med telefon og skriveblokk og ringe rundt til de aktuelle kildene med hvem-hva-hvor-og hvorfor-spørsmålene klare. Jeg takket pent nei. Det var forskerrollen som hadde gitt med adgang til redaksjonen, ikke journalistrollen. Jeg reposisjonerte meg og argumenterte med forskerposisjonen min. Også fordi den journalistiske ryggmarksrefleksen slo inn: å skrive en artikkel for denne avisa innebar også at jeg var med på å skape det avismaterialet jeg også skulle analysere, og det ville jo være ødeleggende for integriteten og troverdigheten. 16

17 Litteraturliste: Brurås, Svein (2010): Etikk for journalister. Fagbokforlaget Dahl, Hans Fredrik (1989): Perspektiv på journalistikken: Hva innebærer forskning om journalistikk? Pressens Årbog 1989 Fossåskaret Erik, Fuglestad Otto Laurits og Aase, Tor Halfdan (2005): Metodisk feltarbeid. Produksjon og tolkning av kvalitative data. Universitetsforlaget Guneriussen, Willy (1996): Aktør, handling og struktur. Grunnlagsproblemer i samfunnsvitenskapene. Tano Aschehoug Hastrup, Kirsten (1991): Antropologiske studier af egen kultur. Norsk Antropologisk Tidsskrift 1/1991. Hvitfelt, Håkan (1983): Masskommunikationsforskning och journalistikforskning. Pressens Årbog Johnsen, Hans Christian Garmann, Halvorsen Anne og Repstad Pål (2009): Å forske blant sine egne. Høyskoleforlaget Järvinen, Margaretha og Mik-Meyer, Nanna (2005): Kvalitative metoder i et interaktionistisk perspektiv. Interview, observationer og dokumenter. Hans Reitzels Forlag Kvernmo Siv og Stordahl Vigdis (1991): Fra same til akademiker = fra deltaker til observatør? I Aikio (1991): Samesymposium, Lapplands Universitet, Rovanieimi Mathisen, Birgit Røe (2007): Lokalsamfunnets lim og lupe? Lokaljournalistikken analysert i et sentrum-periferiperspektiv. Masteroppgave i journalistikk, Universitetet i Oslo. Mevik, Kate (1997): Mellom praksis og forskning. Dilemmaer ved å koble og/eller bevege sg mellom praktiker og forskerrollen generelt og spesielt innen helse og sosialfeltet. Sosiologisk årbok 1997:2 Morlandstø, Lisbeth (2010): Institusjonalisering av journalistikkforskningen i Norge. Paper til Norsk Medieforskerlags 14. konferanse i Ålesund, oktober 2010 Nag, Wenche (1997): Medieforskningen som kamparena. Norsk medietidskrift 2/

18 Paulgaard Gry: Feltarbeid i egen kultur innenfra, utenfra eller begge deler? I Fossåskaret Erik, Fuglestad, Otto Laurits og Aase, Tor Halfdan (2005): Metodisk feltarbeid. Produksjon og tolkning av kvalitative data. Universitetsforlaget Repstad Pål (2007): Mellom nærhet og distanse. Kvalitative metoder i samfunnsfag. Universitetsforslaget Ryen, Anne (2006): Det kvalitative intervjuet. Fra vitenskapsteori til feltarbeid. Fagbokforlaget Thagaard, Tove (2008): Systematikk og innlevelse. En innføring i kvalitativ metode. Fagbokforlaget Wadel, Cato (1991): Feltarbeid i egen kultur. Seek AS Aase, Tor Halfdan og Fossåskaret, Erik (2007): Skapte virkeligheter. Om produksjon og tolkning av kvalitative data. Universitetsforlaget 18