Rapport B-BLAD. Nord-Norges Diakonistiftelse 50 år som bispedømmens diakonale arbeidsredskap

Transkript

1 B-BLAD Returadresse: SOR Postboks Søgne SOR Rapport Nord-Norges Diakonistiftelse 50 år som bispedømmens diakonale arbeidsredskap Den 11. juli 2004 er det 50 år siden stiftelsen «Nord-Norges Åndssvakehjem Trastad» åpnet sin første paviljong i Kvæfjord og dermed kunne ønske 30 utviklingshemmede barn fra hele Nord-Norge velkommen. Institusjonstiden er forbi, men stiftelsen, som når har endret navn til Nord-Norges Diakonistiftelse, lever videre og driver et mangfoldig diakonalt arbeid både i Nord-Norge og i nordvest Russland. Jubileumsmarkeringen vil bli todelt med en markering 10. og 11. juli 2004 og en markering i august. Den 10. juli vil det bli seminarer som er åpen for alle. Tema og foredragsholdere er ikke endelig fastsatt, men vil bli vinklet mot kirkens diakonale ansvar. Jubileumsfesten samme dag blir for spesielt inviterte gjester. Det er lagt opp til at jubileet også skal ha et brukerperspektiv. Derfor vil alle tidligere beboere på stiftelsens institusjoner bli invitert til en jubileumsmarkering august. Under denne delen av jubileet, vil det bli en rekke arrangementer, seminar om «kreativitet», myldredag/aktivitetsdag i Kvæfjord, utstillinger og stor jubileumsfest med musikkgrupper og ulike artister. Invitasjon og program vil bli annonsert i Nord-norske aviser. Det oppfordres til at så mange som mulig setter av disse sommerdagene til å få et møte med gamle og nye venner. Hvorfor skal vi bestemme at andre skal bestemme selv? Erfaringsutveksling konferansen «Fri tid for alle» Personer med mentale handikap: deltakere og objekter «Tone vil ha venner» «Med downs gjennom livet» «Planning and deciding for people with mental retardation» 50. årgang Nr

2 SOR Rapport Utgiver: Stiftelsen SOR, Samordningsrådet for arbeid for mennesker med psykisk utviklingshemning Ansvarlig redaktør: Tor Visnes, Kronstadveien 2d, 5053 Bergen Tlf: etter kl E-post: Manuskripter sendes ansvarlig redaktør. Redaksjonsutvalg: Tor Visnes, Sølvi Linde, Helge Folkestad, Thomas Owen Sekretariat: Generalsekretær: Tormod Mjaaseth Postboks 1050, 4682 Søgne Tlf.: , Fax: E-post: Nettadresse: Besøksadresse: Rådhusveien 26 II, Tangvall, 4640 Søgne Rapport kommer ut med seks nummer pr år. Abonnementspris: kr 250 pr år. Abonnement og adresseendringer håndteres av sekretariatet. Annonser: Faktureringsservice sør as Hotvedtveien 41b, PB 864, 3007 Drammen Tlf.: , Fax: E-post: w w w. s o r - n e t t. n o Kunst på forsiden Rapport I forbindelse med at dette er Rapports femtiende årgang meldte vi i nr 1 i jubileumsårgangen at vi ville ta sikte på en liten feiring med å dedikere forsiden av bladet til kunst laget av kunstnere med utviklingshemning. Gjennom et utmerket samarbeid med Trastad Samlinger har vi fått avtale med en rekke av de kunstnerne som er representert i Trastad Samlingers galleri til å smykke Rapport med deres kunst. Fra galleriets katalog «Uten hemning» kommer vi til å bruke bilder til forsiden i, alle fall i jubileumsåret. I katalogen skriver galleriet blant annet om seg selv: «Galleriet ved Trastad Samlinger stiller ut en stor og spennende samling kunst laget av psykisk utviklingshemmede. Denne utstillingen gir et godt innblikk i utviklingshemmedes skapende evner, og viser et representativt utvalg av de mange ulike stilarter de bruker i sitt billedspråk. Gjennom kunstuttrykk formidler utviklingshemmede opplevelser og tanker, drømmer og hverdagserfaringer. For mennesker med og uten verbale begrensninger gir formidling av inntrykk gjennom kreative uttrykk en økt mulighet for kommunikasjon.» Gjennom det samarbeidet som er etablert får kunstnerne mulighet til å kommunisere vis á vis et større publikum og Rapport får et kunstnerisk løft. Verdens rikeste? Hele tiden hører vi i ulike sammenhenger at vi bor i verdens rikeste land. Det er sikkert sant. Det beklagelige er bare at noen i dette landet ikke ser noe til rikdommen. For eksempel er det slik at mennesker med utviklingshemning ennå ikke har fått noen naturlig plass i vårt arbeidsliv. Mange mangler derfor noe meningsfullt å ta seg til i hverdagen. I forbindelse med ansvarsreformen fikk utviklingshemmede i den midlertidige loven om avvikling av HVPU, rett til dagaktivitet. Det er bare det at det er 13 år siden reformen ble gjennomført. I løpet av disse årene har Norge blitt rikere og rikere. Samtidig har tilbudene til mennesker med utviklingshemning blitt mer og mer utarmet. Og det er gjerne dagtilbudene som får merke utarmingen først. Den 24. mars kunne Vestlandsrevyen fortelle om Sogndal kommune som legger ned aktivitetssenteret for utviklingshemmede og flytter aktiviteten til det kommunale omsorgssenteret der også sykehjem og aktivitetstilbud for de gamle og syke er lokalisert. Tor Visnes Manøvren er selvsagt begrunnet med sviktende kommuneøkonomi. I verdens rikeste land. I verdens rikeste land må vi altså godta at det ikke er penger nok til å gi de som aller mest trenger det et anstendig tilbud om et meningsfullt liv. De av våre medborgere som ikke selv kan skaffe seg et arbeid og en inntekt. Så samler man alle omsorgstrengende sammen i det professor Johans Tveit Sandvin for mange år siden kalte «omsorgsgettoer». Rent bortsett fra at verdens rikeste land sparer noen usle kroner, er dette en meget kortsiktig politikk. Mangelen på meningsfulle aktiviteter vet vi slår ut i form av utfordrende atferd og dårligere helse. Disse problemene må så håndteres på annet vis. Taperen er i alle fall det enkelte mennesket som har omsorgsbehov. Vi må spørre oss om dette er verdens rikeste land verdig. tvi FOTO: HELGE FOLKESTAD Grafisk produksjon: John Grieg Grafisk AS, Bergen Tlf.: , Fax: E-post: post@johngrieg.no Forside: SOR eier rettighetene til Henrik Sørensens tegning av de to barna som skuer mot fremtiden. I tiden som kommer vil vi prøve å presentere verker av kunstnere med utviklingshemning på forsiden. På denne siden vil vi ha med en kort presentasjon av kunstneren. Olav Heier er født i Lunner i Han bor og arbeider i Lunner. Han er utdannet ved Kunst- og håndverkskolen i Oslo i og har et kurs hos keramiker Laila Brenno på 1990-talet. Han har vært representert på følgende utstillinger: Festspillene i Nord-Norge 1999, Tastad Samlinger, Kvæfjord 2000, Solvang i Lunner 2000, Solvang, Lunner kommunes 100-års jubileum 2000, Galeri Krysset, Sørvågen I tillegg til at Heier har solgt svært mange bilder privat, er han er innkjøpt av Lunner Trygdekontor og Moskenes kommune. Olav Heier arbeider hovedsakelig med akvareller, men han liker å variere sitt uttrykk og tar også i bruk forskjellige tegneteknikker ved hjelp av tusj og blyant. Han er svært produktiv og henten mage av motivene sine fra naturen. Foruten å skape bilder, arbeider denne aktive og allsidige kunstneren med keramikk og silkemaling. Innhold: Hvorfor skal vi bestemme at andre skal bestemme selv? Helene Myklebustad Erfaringsutveksling konferansen «Fri tid for alle» Peter M agnus Personer med mentale handikap: deltakere og objekter Gunnar Salthe Bokomtale: Inger Marii Tronvoll: «Tone vil ha venner» Bok omtale: M. Aalandslid, K. Bogen, (red.) M.Weitemeyer: «Med downs gjennom livet» Bokomtale: Gunnar Salthe: «Planning and deciding for people with mental retardation»

3 Vernepleier i Bergen kommune, Helene Myklebustad var Rapports rapportør fra konferansen i Oslo i februar, om selvbestemmelse. Hvorfor skal vi bestemme at andre skal bestemme selv? Stiftelsen SOR, Samordningsrådet for arbeid med utviklingshemmede, arrangerte mandag 2. februar 2004 fagkonferanse under overskriften «Hvorfor skal vi bestemme at andre skal bestemme selv», en konferanse om brukermedvirkning og selvbestemmelse, hvor målgruppen var alle som har arbeid i relasjon til utviklingshemmede. Innledningsvis på fagkonferansen gikk man veien om «Prinsipper for selvbestemmelse». Samordningsrådet startet i 1998 et brukermedvirkningsprosjekt. Bidragsytere i prosjektet har blant andre vært en arbeidsgruppe bestående av utviklingshemmede, Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU), Landsforbundet for utviklingshemmede og pårørende (LUPE), kommunalt- og statlig ansatte, samt prosjektleder Karl Elling Ellingsen. Prosjektet har mottatt økonomisk støtte fra Sosial og helsedepartementet. For ytterligere informasjon om prosjektet vises det til Rapport, nr 1, 2003 og til nettstedet «Prinsipper for selvbestemmelse»: samt prosjektets sluttrapport: Stortingsmelding 40 Catrine Bangum, rådgiver i Sosialdepartementet stod for konferansens åpningsforedrag. Hun tok i hovedsak utgangspunkt i St.meld. nr. 40 ( ), Nedbygging av funksjonshemmende barrierer Strategier, mål og tiltak i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne. Gjennom denne stortingsmeldingen redegjør regjeringen for virkemidler i politikken for denne gruppen. Det pekes på at mange fortsatt møter hinder og barrierer som står i veien for dem når det gjelder like muligheter til aktivitet og deltakelse i samfunnet. I meldingen taes det et oppgjør med den biologisk-medisinske forståelsen Catrine Bangum av funksjonshemming, der funksjonsnedsettelsen har vært betraktet som en egenskap ved individet. Det poengteres at funksjonshemming oppstår i det øyeblikk samfunnets krav og den enkeltes forutsetning til å mestre disse ikke samsvarer. En politikk som skal bøte på og gjøre dette møtet mer levelig må innebære endringer som gjør samfunnet mer tilgjengelig, samt styrker den enkeltes forutsetninger for mestring. Verdier som søkes realisert er likeverd, selvbestemmelse, aktiv deltakelse og personlig og sosialt ansvar. Brukermedvirkning skal gjøres gjeldende både på system- og individnivå. På systemnivå vil brukermedvirkning gjerne ha to formål. Ut fra demokratiske prinsipper har brukere av tjenester rett på tilgjengelig og god informasjon, men også å bli hørt i saker relatert til dem selv. Dessuten er brukermedvirkning en viktig forutsetning for å kvalitetssikre virksomhet i alle offentlige instanser. På individnivå legges det vekt på at den enkelte skal være premissleverandør i oppbyggingen av eget tjenestetilbud. I følge Bangum er sistnevnte lite tilstedeværende i tjenestene i dag. Flere tjenestemottakere formidler at de har erfaringer med at tjenestene er lite tilgjengelig, at organisering og koordinering av tilbudet gjerne er mangelfull, eller at tilstrekkelig informasjon om rettigheter knyttet til tjenester ikke gis. Noen opplever sågar at tjenestene ytes på en rigid måte og at tilbudet har mangler i forhold til behovet for hjelp. Hun trakk fram brukerstyrt personlig assistanse som et sentralt tiltak for å imøtegå disse negative erfaringene hos tjenestemottakerne. Erfaringer viser at ordningen fører til økt selvbestemmelse, individuelt tilpassede tjenester, mulighet til selv å velge tjenesteytere, færre tjenesteytere å forholde seg til, økt fleksibilitet og større forutsigbarhet. Bangum trakk fram at ordningen også er prøvd ut blant utviklingshemmede med godt resultat og tilfredshet. Et prinsipp for BPA har vært at den som mottar hjelp selv skal kunne inneha arbeidslederfunksjon. Dette for å sikre reell brukerstyring. Blant utviklingshemmede har dette vært vanskelig å gjennomføre, og det har vært reist spørsmål om hvordan ordningen i så fall skulle 4 5

4 kunne legitimeres. Her er det imidlertid gjort positive erfaringer med at en tillitsperson i den utviklingshemmedes nettverk har hatt denne funksjonen. På systemnivå nevnte Bangum en rekke tiltak for å styrke brukermedvirkning. Blant disse var opprettelse av forpliktende møteplasser der representanter for funksjonshemmedes organisasjoner kan øve innflytelse ovenfor kommunens politikere og administrasjon. Drifttilskudd for å øke de nevnte organisasjonenes interessepolitiske arbeid, samt opprettelse av egne råd for funksjonshemmede. Disse er dog ikke lovpålagte og er derfor ikke å finne i alle kommuner. Eksisterende lovverk Bo Rothstein foreslåes også styrket, dessuten er det forslag om opprettelse av et tilsyn for funksjonshemmedes rettigheter. Det er også gjort noen grep for å sikre økt deltakelse ved valg ved å stille krav til adkomst i stemmelokaler, samt individuelt tilpassede ordninger som sikrer blinde og svaksynte muligheter til å stemme uten ledsager. Bangum trakk fram Bærum kommune som en foregangskommune med tanke på å sikre brukere av offentlige tjenester innflytelse. Kommunen har bl.a. en rådgivningsgruppe bestående av seks utviklingshemmede og to tilretteleggere som arbeider aktivt med å øve påvirkning i forhold til politiske beslutninger. For ytterligere informasjon om rådgivningsgruppen og deres arbeid henvises det til Rapport, nr 1, Bangum pekte på viktigheten av at den enkelte kommune utvikler prosjekter for å øke ansattes kompetanse. Dette blir sett på som avgjørende for å trygge tjenesteyterne i deres «nye rolle». I st.meld. 40 ( ) foreslåes det også en styrking av forskningsarbeid rundt funksjonshemming. Avslutningsvis oppfordret hun til at det ble holdt liv i en bred og levende debatt rundt funksjonshemmede og deres levekår generelt. Sosial kapital «Implementering av offentlig politikk och tilgång på socialt kapital», var overskriften på Bo Rothsteins foredrag. Han er professor ved universitetet i Göteborg, hvor han underviser ved den statsvitenskapelige institusjonen. Foredraget bygger på utdrag fra hans siste bok «Politik som organisation». Med bakgrunn i studier blant annet innenfor arbeidsmarkedspolitikk og velferdsog utdanningspolitikk søker Rothstein å vise sammenhenger mellom politikk, forvaltning og faglig praksis. For ytterligere informasjon om Rothsteins publikasjoner og arbeider er de tilgjengelige på hans nettside: sve/pers/rothstei/hem.htm. I sin forskning har Rothstein særlig vært opptatt av å se på statlige føringer («i form av sentrale velformede visjoner») og praksis. Et sentralt poeng i forskningen er «sosiale feller». Han har blant annet en utgivelse bak seg kalt «Sociala fällor och tillitens problem». I følge Rothstein er den sosiale fellens problem som følger: Alle vinner på at alle samarbeider. Men om man ikke stoler på at alle andre samarbeider, kommer man ikke selv til å samarbeide. Det er derfor rasjonelt å ikke samarbeide om man tror at de andre ikke stiller opp. Konklusjon: effektivt samarbeid kan kun oppstå om man stoler på at de andre velger å samarbeide. Uten denne tilliten «klapper den sosiale fellen igjen», dvs. vi havner i en situasjon der andre får det dårligere. Som praktisk eksempel pekte Rothstein på vår høye levestandard som er basert på en grunnleggende tro på systemet. Et sentralt begrep blir «betroende»- altså tillit. Det er vanlig å snakke om tre typer tilgang av kapital i et samfunn, fysisk, human og sosial. Rothstein hevder at forskning rundt sosial kapitals betydning i forhold til demokrati og økonomisk vekst har vært et forsømt område ved at det har vært utelatt i analysene. Sosial kapital er at man har tilgang på sosialt nettverk, kontakter og mellommenneskelig tillit. Dette gjelder for systemet så vel som på individnivå. Begrepet har en kvantitativ og en kvalitativ side. I forhold til sistnevnte er tilliten hovedkomponent, den er normativ og skal ikke misbrukes. Hvordan erverver man seg så sosial kapital? Rothstein viser til Putnam som hevder at deltakelse i organisasjonslivet er en viktig faktor, fordi dette knytter sosiale bånd og underbygger den typen av samarbeid som demokratiet er fundamentert på. Gjensidig tillit er en forutsetning her, da dette gjør at man våger å investere i samarbeid. Ifølge Rothstein vil tilgang på sosial kapital på systemnivå gi seg utslag i form av bedre økonomisk vekst og mindre kriminalitet. På individnivå vil det gjøre seg gjeldende ved at den enkelte er bedre «rustet» som medmenneske og samarbeidspartner. Rothstein erkjenner at Putnams teori står sterkt, men legger til at sosialiseringsprosessen i hjemmet synes å være avgjørende for utvikling av tillit / mistillit, kanskje i større grad enn deltakelse i frivillige organisasjoner da slik virksomhet også kan være konfliktfylt. Hva forklarer variasjonene i sosial kapital i et samfunn? Rothstein ga to svar. Individet lærer å unngå «sosiale feller» i det sivile samfunnet, dette gjør det for eksempel gjennom deltakelse i frivillige organisasjoner og sosiale nettverk. Dernest nevnte han de politiske institusjonene. Her dro han et skille mellom styrende organer som storting, regjering, kommunestyrer og politiske partier og politikkens implementerende side. Og han hevdet at til tross for økende politikerforakt ser man ikke mistillit i samme grad til de som skal gjennomføre offentlig politikk, samfunnsinstitusjoner som rettsvesen, politi, undervisningsinstitusjoner og lignende. Han forklarte denne forskjellen ved at forekomst av korrupsjon, negativ forskjellsbehandling og innhabilitet er lavere i det utøvende leddet. Kompetanse og etisk gangsyn synes altså her å være høyere. Med 6 7

5 andre ord hevdet Rothstein at den bristende tilliten kom ovenfra, kan man ikke stole på ledelsen i samfunnet vil det forderves. Han jamførte dette med det kinesiske ordspråket «fisken råtner fra hodet og ned». Rothstein gikk videre ved å se på sammenhenger mellom mellommenneskelig tillit og variasjoner i offentlige velferdsordninger. Generelle velferdsordninger som for eksempel barnetrygd tildeles uten behovsprøving. I kontrast til disse står de selektive velferdsordningene som gjøres på bakgrunn av behovsprøving avhengig av inntekt. Under sistnevnte finner vi bostøtte, sosialtjeneste og tildeling av tjenester i hjemmet. I motsetning til de generelle velferdsordningene stilles saksbehandlernes skjønnsvurderinger her på prøve. Det vil finne sted en horisontal utbytting av informasjon som gir sammenligningsgrunnlag mottakerne imellom. Dette kan i sin tur undergrave saksbehandlerens legitimitet. Rothstein hevdet at man hos borgere som mottar denne type velferdsordninger ser lavere tillit til systemet, altså offentlige institusjoner som skal implementere velferdsstatens prinsipper. Disse vil også ha generelt lavere tillit til andre. Slik ser man at saksbehandlernes kompetanse vil ha betydning i forhold til sosial kapital. Et slikt negativt syn på systemet vil også påvirke egen livssituasjon. Implikasjoner av ovenforstående, hevder Rothstein, vil bli at for å etablere tillit, skape et bedre fungerende demokrati med økonomisk vekst, kan ikke politikken utelukkende innrettes på å støtte ulike frivillige organisasjoner og uformelle nettverk. Viktigere blir det å øke kompetansen og kvaliteten i de politiske institusjonene og i særdeleshet de som har ansvar for å gjennomføre offentlige oppgaver. Gjennom sitt foredrag viste Rothstein hvordan graden av sosial kapital vil være en forutsetning for aktiv deltakelse fra den enkeltes side, selvaktelse og selvbestemmelse. Et tankekors er det imidlertid sett for eksempel i relasjon til utviklingshemmede om de har tilgang til og kan nyttegjøre seg de arenaene som nevnes som en forutsetning for å tilegne seg sosial kapital. Selvbestemmelse en universell rettighet I sitt foredrag «Brukermedvirkning og selvbestemmelse på vei til sin egen personlighet?» fokuserte Karl Elling Ellingsen særlig på selvbestemmelsesretten. Ellingsen har sitt daglige virke som førstelektor ved Høgskolen i Sør Trøndelag. Ellingsen viste til at retten til selvbestemmelse er en universell rett. Selvbestemmelsesretten kommer bl.a. til utrykk i våre lover og i FNs menneskerettserklæring. Likevel, hevder han, ser man stadige brudd og krenkelser i forhold til selvbestemmelsesretten i utviklingshemmedes dagligliv. Hvilken makt har utviklingshemmede til å utøve dette iboende rettsprinsippet, og hvordan kan vi som tjenesteytere formidle slik makt til dem? En nødvendig forutsetning vil være å vise grunnleggende respekt for selvbestemmelsesretten som en universell rett. Slik sett må prinsippet være tilstede i all vår virksomhet og komme til uttrykk for eksempel gjennom møtet med den enkelte, planlegging og tiltaksarbeid. Like viktig blir det å styrke den utviklingshemmede i selv å hevde denne retten. Dette krever kompetanse og evne til faglig skjønn hos tjenesteyterne. Kompetansen må kjennetegnes av en varhet overfor den utviklingshemmedes behov, da disse tross alt vil være individuelt betinget. Samtidig må tjenesteyteren evne å formidle egne erfaringer, samt arbeide aktivt for å utjevne ubalanse i maktforhold i relasjonen til tjenestemottaker. Ellingsen jamfører dette med Per Lorentzens begrep om partnerkompetanse, altså det å gjøre hverandre gode. I en tid der tjenestene i større grad underlegges et marked, økes brukermakten i form av at man ikler seg rollen som kunde. Ellingsen påpekte at makt er et viktig moment i denne forbindelse. Hvilke uttrykk kan makt ha, mestrer de utviklingshemmede disse maktuttrykkene og hva med tilgang og dermed også mulighet til å virkeliggjøre dem. Denne typen kompetanse vil være påkrevd og viktig for den enkelte tjenestemottaker. Ellingsen framhevet legalitetsprinsippet som særlig viktig for å ivareta selvbestemmelsesretten. Legalitetsprinsippet innebærer at «inngrep i borgernes frihet, eiendomsrett og rettsfære for øvrig krever hjemmel i formell lov». Slik er det ment å sikre borgeren mot inngrep fra forvaltningens side Karl Elling Ellingsen uten nøye vurdering og nødvendighet, altså hjemmelsgrunnlag. Ellingsen viste til sitt arbeid med selvbestemmelsesprinsippene som nevnt innledningsvis, og hvordan utviklingshemmede har gjort seg dystre erfaringer, men også vist at de kan og vil bestemme selv. I ett bofellesskap ble utviklingshemmede spurt om det bak tjenesteyternes råd og meninger lå skjulte forsøk på å bestemme. Blir man tatt på alvor når man ber om råd eller hjelp? Svaret kunne da være at «huset bestemmer» hvilket innebærer at de kollektive hensyn går foran uten at det kollektive er spesifikt definert. Personalet benytter her et ullent begrep der ansvaret ikke festes til noen. Det finnes flere grelle eksempler på hvordan utviklingshemmede fratas retten til selv å bestemme både i og utenfor egen bolig. Noen hadde opplevd å ikke få handle i en butikk, og flere har måttet forlate fritidsaktiviteter før de sluttet fordi ledsager gikk av vakt og skulle hjem. På bakgrunn av at retten til selvbestemmelse er lovfestet kan en stille spørsmål ved hvordan situasjoner som beskrevet ovenfor i det hele tatt kan forekomme. Et vanlig argument utviklingshemmede møtes med er at de ikke kan forstå konsekvenser av sine handlinger og valg. Ellingsen poengterte tilslutt at utviklingshemmede alltid har gjort egne valg, men at de i stor grad har blitt møtt med skepsis i forhold til om nødvendig kompetanse var til stede i disse valgene. Ved å tilstrebe symmetri i kommunikasjonen vil tjenesteyterne også tvinges til å reflektere over egen inngripen i selvbestemmelsesretten til den enkelte. 8 9

6 Gunnar Salthe Ellingsen siterte Chester Finn fra den første internasjonale konferansen om self-determination holdt i Seattle i 2000: «In order to make a change, you have to be that change». Avslutningsvis i sitt foredrag fokuserte han på viktigheten av dialog og det å møtes som jevnbyrdige parter i en samtale, slik den beskrives av Habermas i «den herredømmefrie dialog». Av denne framgår det at beslutningen skal fattes av den beslutningen angår. Slik blir dialogen et viktig verktøy i å øve ferdigheter knyttet til beslutningsprosesser, samt realisere egen selvbestemmelsesrett. Selvbestemmelse en problematisk rettighet Psykisk utviklingshemmede og autonomi var tittelen på Gunnar Salthes avslutningsforedrag. Salthe arbeider ved Høgskolen i Østfold som 1. amanuensis. Hans fordrag var sterkt filosofisk forankret. Det presenteres kun i korte trekk her da de to artiklene foredraget bygget på vil bli trykket i Rapport. Salthe innledet med temaet frihet og autonomi. Han satte begrepene i relasjon til hverandre. Negativ frihet er den type frihet vi vanligvis snakker om. Den innebærer at folk handler som de vil uten andres innblanding. De avgjør selv om de vil ha hjelp. I positiv frihet ligger den frie viljen. Personlig autonomi avhenger av evne til autonomi (positiv frihet), samt anledning til å utøve den (negativ frihet). Evne til autonomi vil være avhengig av at vi kritisk kan reflektere over vår livsførsel (generell autonomi), eller av vår handlemåte i bestemte saker og på avgrensede områder i livet (delvis autonomi). Videre må vår refleksjon føre til at vi aksepterer årsakene for handling, eventuelt tilstreber å handle ut fra bedre grunner. Det vil være en forutsetning at våre refleksjoner ikke er influert av andre og at resultatet blir styrt av dem. Salthe hevdet at generell autonomi i varierende grad vil være et faktum i utviklingshemmedes liv (blant annet avhengig av kognitiv funksjon), men at det var større sannsynlighet for at de vil oppleve å ha delvis autonomi. Som et eksempel på frihet og autonomi nevnte Salhte planleggingen av ukemenyer, samt innkjøp i boligen hos den utviklingshemmede. For noen beboere kan planlegging for en uke framover fortone seg som vanskelig, det er også slik at en innkjøpsordning / planlegging som dette fratar den enkelte muligheten til for eksempel å endre valgt meny. Sannsynligheten for at personalet griper inn i planleggingen dersom beboeren velger sin «livrett» for hyppig er også stor. Dette kan tjenesteyteren argumentere for i forhold til hva som er korrekt og nødvendig ernæring. En kan da spørre seg hvem det er som egentlig bestemmer menyen. Salthe er av den oppfatning at retten til selvbestemmelse må reguleres gjennom lovgivningen. Denne må være stabil og fornuftig. Som eksempel nevnte han kap. 4A i LOST som sikrer den enkelte frihet fra å bli utsatt for ulovlig bruk av tvang. Han stilte videre spørsmål ved den utviklingshemmedes planleggingsevne. Det er viktig å lære den enkelte å planlegge. Ofte legger vi planer vi ikke uttaler, noen ganger endres også disse planene underveis. I boliger for utviklingshemmede utføres gjerne tjenestene på bakgrunn av avtaler eller dagsplaner. Hva så om den utviklingshemmede ønsker å fravike en slik avtale, men likevel henvises til å overholde den. I slike situasjoner står vi i fare for å avlære ferdigheten med å gjøre egne valg, ifølge Salthe. Avslutningsvis påpekte han at alle har rett til å gjøre utradisjonelle valg. «Dumme valg» er ikke det andre er uenige i, men valg som kan få negative konsekvenser for deg selv. Jens Skår frifunnet av lagmannsretten Rapport har tidligere skrevet om den omstridte psykologen Jes Skår og hans metoder som vi har tatt avstand fra. I Sandnes tingrett ble noen av de metodene han har brukt kjent ulovlige. Skår ble frifunnet i annen rettsrunde i lagmannsretten. Nå anker påtalemyndigheten saken inn for Høyesterett. Høyesteretts kjæremålsutvalg kan velge å avvise anken, men kan også sende saken til lagmannsretten for ny behandling. I følge Stavanger Aftenblad 16. mars sier faren til den nå 27 år gamle mannen som ble behandlet av Skår, at han er glad for anken. Til avisen uttaler han at hans sønn ble utsatt for brutale metoder i flere år. Det er bare rimelig at noen blir stilt til ansvar for det som skjedde, sier han. Mannen var pasient hos Skår i fire år fra han var 19 år gammel. Ifølge faren bor mannen i dag i et bofellesskap med to andre menn, og fungerer godt uten tvangsbruk. Jeg vil til bunns i denne saken. Allmennheten bør få best mulig kjennskap til hva min sønn har vært utsatt for, sier faren til avisen

7 Peter Magnus er cand. polit. og lektor ved Institutt for vernepleie og sosialt arbeid, Avdeling for helseog sosialfag ved Høgskolen i Bergen. Erfaringsutveksling konferansen «Fri tid for alle» Erfaringskonferansen om profesjonell tilrettelegging for betalt og frivillig hjelp, trakk nesten 100 mennesker fra mange kanter av landet til Bergen på selveste kvinnedagen. Avdeling for helse- og sosialfag ved Høgskolen i Bergen sto bak begivenheten, med støtte fra Sosial- og helsedirektoratet. Deltakerne fikk med seg 2 plenumsforedrag, og hele 8 fagfolk fra feltet var hentet inn for å fortelle om heldig praksis i parallelle sesjoner. Pauser og lunchen var ikke minst viktig, slik at deltakerne kunne pleie og utvide sine nettverk. Dagen forløp i fritidens tegn, fritid for funksjonshemmede. Skal ikke de også kunne velge hvordan de vil tilbringe fritiden sin, gjøre det de har lyst til, der de har lyst til å gjøre det, med dem de helst vil gjøre det sammen med? Hvordan kan frivillige og profesjonelle legge tilrette for at så skal skje? Per Selle og frivillighetens betydning Første foredragsholder var Per Selle, vel kjent for sin forskning på feltet frivillighet og den 3. sektor. Han mener at for å kunne forstå vår egen situasjon og kunne gå videre fra her vi er i dag, må vi kjenne historien. Sosialdemokratisk politikk skal ikke alene ha æren for framkomsten av velferden i Norge. Frivillighetens betydning for utviklingen av dagens velferdssamfunn er sterkt undervurdert, mener Selle. Dette blir forsømt i den litterære analyse av velferden. Fram til 1940 utviklet den frivillige innsatsen ikke bare tjenester, men også institusjoner og profesjoner, og la i det hele tatt mange av de premissene som er fulgt senere. Og dette var i stor grad et verk av kvinner. Norske Kvinners Sanitetsforening hadde hele medlemmer i Det er mange det. Og KNS og andre organisasjoner i den tiden ville noe. Derfor var de politisk organisert, det vil si med store lokalforeninger, fylkesnivå og sentralt nivå. Struk- turen måtte være slik, fordi organisasjonene ble kooptert inn i den politiske prosess, og fikk en betydningsfull rolle. Staten og frivilligheten la sammen rammer rundt en sentral dialog om velferdsutviklingen. De frivillige organisasjonenes avgjørende betydning i Norge, kan bedre forståes hvis vi ser oss omkring. I Sverige og Danmark ble det gjennom århundrene utviklet et kompetent stastapparat. Mens i Norge skjedde ikke dette.. I 1905 skulle så Norge plutselig fungere. Embetsmannstradisjonene var svake, og vi hadde ikke en behjelpelig adel. Frivilligheten var derfor viktig, for i det hele tatt å få Norge opp og gå. En positiv utvikling av velferdsnorge skjer kontinuerlig, helt til det kuliminerer nærmere våre dager. Høyrebølge og individualisme og 1980 og tiden derfra slår sprekker i det idylliske samarbeid mellom stat og frivillighet. Markedet kommer som en tredjemann inn på arenaen. Med sine krav til effektivitet og kontraktering tar markedet en sentral rolle og splitter idyllen mellom frivillighet og stat. Samtidig svekker 70 åras kvinnebevegelse kjønnskomplimentariteten. Det fører til at tidligere klare kjønnsspesifikke politiske standpunkt svekkes, og etterfølges av politiske standpunkt som ikke lenger er så tydelige. The rest is history..., eller nettopp ikke. Fra 90 åra og utover mister de frivillige organisasjonene det idealistiske og politiske preget. Et differensiert organisasjonssamfunn blomstrer fortsatt i Norge, men lever nå mer sitt eget liv, med egeninteresser og svekket kontakt med politikken. Troen på lokalsamfunnet og styring nedenfra svekkes. I dag har organisasjoner forskjellige strukturer, og med dagens forandringstempo, satses det mer på fleksibilitet enn på å vise politiske muskler. Organisasjonene har færre mellomledd og mindre byråkrati. Organisasjonenes evne til å reflektere og fordele makt svinner. Og det som skjer i frivilligheten har sin parallell i kommunene: lekmannsstyret svekkes, og de profesjonelle tar makt. Budsjettene styrer og det er lite valgfrihet. Jussen spiser seg inn på det som før var politiske fordelingsspørsmål. Vi må gå inn i de frivilige organisasjonene. Hva skjer idag? Hvor sitter makten i de frivillige organisasjonene og hva slags ideer hersker? Per Selle overlater til tihørerne å vinne makten tilbake til de frivillige organisasjonene. Kristin Soldal om forholdet mellom profesjonelle og ikke-profesjonelle Kristin Soldal er en av bakkvinnene til konferansen. Hennes årelange innsats innen forskning og kursing på støttekontaktfeltet er velkjent.. Hun gav deltakerne del i hvordan hun ble inspirert til forskning ved å legge merke til den betydelige innsatsen ikke-profesjonelle hjelpere med hjertelag gjorde. Hun ble opptatt av disse hjelperne som bare jobbet noen timer i uken. Støttekontakten var alltid lett å ty til, observerte Soldal. For henne ble det viktig å spørre hva man egentlig satte i gang når man ansatte en støttekontakt? Er det alltid riktig med støttekontakt? Når støttekontakt så ofte er svaret, hva er da spørsmålene? mennesker mottar støttekontakkttjenester i dag, og i følge ambisiøse målsettinger, skal mennesker med psykiske lidelser få støttekontakt fram mot år Støttekontakt blir satt inn på 3 problemområder; ensomhet, passivitet og problematferd. De som mottar hjelp for å få en meningsfull fritid, vil ha ulike oppfatning om det er best med betalte eller frivillige hjelpere. Hun påpekte at profesjonelle har for liten kunnskap om frivillig sektor og at en del brukere ønsker og kan ha glede av hjelpere f. eks. gjennom en frivillighetssentral eller en eller annen frivillig organisasjon

8 Vi må våge å spørre brukerne om dette! Hun ga eksempler på at mange som er såkalte brukere selv kan være hjelpere. Dette handler ikke om å spare penger, men å legge til rette for gjensidige relasjoner. Hun viste til omfattende forskning som viser at gjensidighet og engasjement er noen av viktigste egenskapene vi kan ha for at de som trenger det, skal få et bedre sosialt liv. Dette gjelder enten vi er profesjonelle eller ikke-profesjonelle, men mange undersøkelser viser at brukerne er mest fornøyd med hjelpere uten utdanning. Hun avsluttet innlegget sitt med å spørre: Når vi satser på opplæring og veiledning av støttekontakter og frivillige, gir vi dem da trygghet på at de er gode nok ved å være ekte, engasjerte medmennesker? Eller setter vi våre profesjonelle standarder som mål på arbeidet der grensesetting, kontroll og målstyring er det mest sentrale? Parallelle sesjoner. En rekke fagfolk fra feltet var invitert til å fortelle om hvordan de som profesjonelle arbeidet med ikke-profesjonelle hjelpere for å realisere en selvvalgt og god fritid for funksjonshemmede og for mennesker med psykiske lidelser. Av naturlige grunner fikk ikke denne referenten med seg alle sesjonene Å gå et stykke vei sammen Irene Steinsvik, ansatt som koordinator i LHL, fortalte levende om hvordan hun som profesjonell satte i gang likemannsarbeid. Likemannsarbeid definerer hun som organisert samhandling mellom ikke-profesjonelle mennesker i samme båt, det vil si mellom mennesker som deler diagnose, eller som har felles hjelpebehov og deres pårørende. Det handler om overføring av erfaringer og utveksling av følelser, støtte og prakstisk hjelp mellom likemenn.. Det handler om det; å gå et stykke vei sammen. Likemannsarbeidet er frivillig og ulønnet. Dette er arbeid som helt og holdent styres og utføres av tjenestebrukeren selv og deres pårørende. Det skal være et supplement til, ikke en erstatning, av profesjonell bistand. Likemannsarbeidet forutsetter kursing og at man er trygg på seg selv og har et avklaret forhold til eget hjelpebehov. Likemannen er ikke terapeut, men bør kunne lytte aktivt. Gjennom likemannsarbeidet vil også kompetansen i organisasjonen utvikle seg som ringer i vannet, og vil før eller senere få betydning for organisasjonens politiske virksomhet. Uklart hvem som får hjelp og hvem som gir Per Ole Ekker kom fra Frivillighetsssentralen på Lindås, for å dele sine erfaringer. Det fascinerende med frivillighetssentraler sier han, er at det ikke alltid er klart hvem som gir og hvem som tar imot hjelp. Flere personer kan være i begge roller. Mennesker som oppsøker sentralen for å få hjelp og kanskje bryte ut av isolasjon, finner seg plutselig som kursholdere, forteller Ekker. Frivillighetssentralene ser den personlige kompetansen som stadig viktigere i alt hjelpearbeid. Og denne kompetansen forekomme like meget hos mennesker som er ikke-profesjonelle hjelpere. Det dreier seg om å kunne vise genuin interesse for den andre, og ta ansvar for god kjemi. Brukerundersøkelser om Brukerstyrt personlig assistanse viser det samme. Utdannelse er den minst etterspurte egenskap hos frivillige. Profesjonelt arbeid der det er helt klart både hva som skal skje og hvem som hjelper, og hvem som blir hjulpet, mister så ofte de gylne øyeblikk da noe uventet kan skje, og mennesker kan bety noe for hverandre. Det har ikke lenger noen politisk vekt å si at veldedighet undergraver det offentliges ansvar. Vi må tørre å spørre mer radikale spørsmål: «hva slags hjelp bør være betalt, og hva kan være gratis?» Og; «hva slags hjelp hjelper?» Gjensidighet hjelper sier Ekker. Samtidig som han tar det forbehold at frivillighetssentralene ikke skal konkurrere med annen, allerede etablert frivillig innsats. Individuell plan Marit Øvsthus fra rehabiliteringsavdelingen på Haukeland Sykehus forklarte hvordan bruk av individuell plan kan inspirere samarbeidet mellom bruker og hjelpere. Den skal gi alle personer med behov for langvarige, sammensatte tjenester rett til å få utarbeidet en individuell plan. Planen skal gripe over alle tjenesteområder og forvaltningsnivå, og omfatte alle tjenester en hjelpetrengende person trenger for å leve. Det er planens fortjeneste at både den hjelpetrengende, den personlige koordinatoren, øvrige tjenesteytere fra forskjellige instanser og pårørende (etter behov) finner sammen for å skape planen. Når alle tjenester skal skrives ned på samme sted, i en overgripende plan, øker sjansene for at tjenestene blir utført på en helhetlig meningsfull måte. Ved at all bistand blir samkjørt og sett i forhold til hverandre, skapes synergieffekter. Når brukerens røst blir hørt, er det også mange flere ideer og løsninger som kommer fram. Også de profesjonelle hjelperne må lære å se at løsninger ikke bare ligger i mer profesjonell bistand, for eksempel mer fysioterapi, men at den hjelpetrengende må ut i livet og leve. Det er det som gir helse. Og de profesjonelle må være med å finne veiene ut av pasientrollen.. Empowerment meg her og empowerment meg der Andre hovedforedragsholder var Ole-Petter Askheim. Han entret ikke talerstolen før klokken 16, og innledningsvis sa han seg meget fornøyd med at salen fortsatt var full av tilhørere. Askheim sier at dette ideologiske ordet nå lider samme skjebne som mange andre ideologiord. Jo mer populært ordet blir, jo mer utydelig blir betydningen. Empowerment heter det hva skal vi nå si på norsk? Ordet kan vel bety noe slikt som overføring av makt til dem som er i en situasjon av underskudd på makt, sier Askheim. Og empowerment har sine sterke historiske kilder: den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen, kvinnebevegelsen, likemannsbevegelsen, Pauelo Freire, for å nevne noe av opphavet. Empowerment dreier seg om at visse forhold må forandres. Hvilke forhold? Jo, det at hjelpetrengende mennesker må tilpasse seg hjelpeapparatets premisser, at tjenestene innhylles i standardisering og byråkrati, og at velferdsfordelingen fortsatt er i skjeveste laget. Vi har fått en ny generasjon hjelpetrengende nå. De har vokst opp med normalisering, og de er klinkende klar over at normalisering også betyr retten til å vike av fra det normale, og heller følge seg selv, i smått og stort. Og empowerment bevegelsen går videre. Den er ikke bare en protest mot normalisering, men en kamp for individualisering og frislepp fra tradisjonene. Per Solvang skriver om hvordan det forskjellige er vakkert, og en selvsagt rettighet. Askheim henviser også til Lars Grue, som beskriver en generasjon unge, som overskrider gamle kategorier, og hvor funksjonsnedsettelsen ikke er det som gir identitet. Det er snakk om å få kontroll over egen livsstil, slik mennesker uten funksjonsnedsettelse (sic!) velger sin egen livsform. Brukerstyrt personlig assistanse og Individuell Plan er 14 15

9 skapninger fra hjelpeapparatets side, for å komme empowerment i møte. Men Askheim er betenkt. Det slår ham hvordan empowerment lett kan forbyttes med Fremskrittpartiets velferdspolitikk; «Det skal være fritt for den enkelte å velge ytelser, og markedet er den beste leverandøren». For empowerment onsker å få til en endring av selve livssituasjonen. «Fra Bruker til Borger», som det heter et sted. Dagens borgelige politikk og empowerment går hånd i hånd. Så..., hva mener vi alltså når vi sier «Empowerment»? «Først når dørene er åpne, kan du velge å gå forbi...» (Annne Grete Preuss) Dette sitatet kan kanskje være en tankevekker? Er åpne og segregerte tilbud likeverdige? Funksjonshemmede blir ikke bare valgt bort og neglisjert. De velger også seg selv bort fra det normale. De ønsker seg til de likestillede. Det er der de kan speile og bekrefte, bli speilet og og bekreftet. Empowerment generasjonen vil ha begge deler, både tiltak som de kan velge å si nei takk til, og retten til å forme sin egen normalitet. De ønsker individuelt tilrettelagte særtilbud, og de ønsker å bli invitert inn i inkluderende tilbud. Og så sier Askheim, og låner fra Gandhi, at det er når empowerment ideen virkelig er blitt stueren, vi må begynne å passe oss. Når den hjelpetrengendes eget valg står over alle andre valg og råd. Når vi ikke lenger kan forestille oss annet en kompetente bruklere. Når alle er blitt anerkjente eksperter på eget liv. Hvordan går det da? Konferansen Konferansens betydning ligger i å bringe mennesker og fag sammen over profesjons- organisasjons- og geografiske hindre. Temaet tatt i betraktning hadde det jo vært interessant å få høre noe fra en av de «ikke-profesjonelle» som vitterlig var i fokus. Men det kan komme ved en senere anledning. For det er allerede bestemt at denne konferansen skal bli årlig. Neste år blir det 7 mars, samme sted. I mellomtiden vil arrangørene søke å opprette et nettsted hvor konferansedeltakerne og andre interesserte kan møtes rundt dette emnet. Lykke til med neste konferanse. Gunnar Salthe har hovedfag i sosiologi og doktorgrad i filosofi. Han har jobbet i høgskolesystemet siden høsten 1980, og har i alle disse årene vært opptatt av å synliggjøre alle de normative spørsmålene som vernepleiere og andre yrkesprofesjoner er nødt til å ta stilling til, i utformingen av sine tjenester til psykisk utviklingshemmede. I 1995 kom han ut med boka «Hensikter og prinsipper i omsorgen for mennesker med psykisk utviklingshemming» som tar opp mange av de normative spørsmålene. I doktorgradsavhandlingen sin, «Planning and Deciding for People with Mental Retardation», fortsetter Salthe dette arbeidet med å drøfte hvordan man kan hjelpe de som ikke har så god evne, med å ta avgjørelser, slik at de kan leve et godt liv. Personer med mentale handikap: deltakere og objekter Rapport skal ha to artikler på norsk som er skrevet på bakgrunn av Salthes avhandlingsarbeid Vi utgir første del av artikkelen «Personer med mentale handikap: deltakere og objekter» i dette nummer. Artikkelen avsluttes i neste nummer (nr 3/2004). Artikkelen «Frihet og ansvar for personer med mentale handikap» vil bli utgitt på samme måte i de to numre av Rapport som følger (nr 4 og nr 5). Normal samhandling mellom mennesker forutsetter stor grad av gjensidig forståelse, et minimum av moralsk kompetanse og noen kunnskaper om det aktuelle saksforholdet hos alle samarbeidspartnere. Hvis bare en part er i stand til å forstå, blir samhandlinga ensidig. Folk med mentale handikap har (i varierende grad) problemer med å velge fornuftig. Dette trenger de hjelp til. Noen ganger slår dette ut slik at helse- og sosialarbeiderne bør ta styringa. Uansett bør hjelperne prøve å forstå hva mottakeren vil. Hvis det er umulig, bør de iallfall undersøke hva konsekvensene av hjelpa vil bety for mottakeren. Så langt gjensidig forståelse er mulig, kan man utveksle synspunkter, og hjelperne kan spørre mottakerne hva de mener. I motsatt fall, må det observeres desto nøyere, men man kommer uansett ikke utenom å legge til noe som ikke kan kontrolleres mot observasjon. I den utstrekning vi forstår folk, oppfatter vi dem på måter vi kan kjenne igjen fra oss sjøl. I den utrekning vi ikke klarer å forstå, eller må ta styringa over dem, kan de ikke unngå en objektiv holdning til dem. Da blir den moralsk viktige forskjellen mellom folk og ting delvis satt til side. Derfor er det viktig at kontroll og styring ikke dominerer klientrelasjonen. Fornuft og handlingsevne er viktig når vi fordeler moralsk ansvar, og når vi vurderer om vi bør ta beslutninger på egne av andre. Men når vi skal avgjøre hvem vi bør ha omsorg for, er det den andres evne til å bry seg om hva som skjer som er viktig. Respekt for andre 16 17

10 er grunnleggende sett bygd på respekt for at de har evne til å bry seg om noe. Siden vi alltid kan kjenne oss igjen i andres reaksjoner på det de bryr seg om, kan vi alltid skille mellom folk og ting på dette grunnlaget. Etisk teori bør derfor ikke legge ensidig vekt på fornuftsevner. La oss starte med å undersøke hvordan vi kan forstå alle mennesker på måter som gjør at vi oppfatter dem som en av oss. Tolking av handling, utsagn og følelsesreaksjoner Både handlinger, utsagn og følelsesreaksjoner kan tolkes. Dermed er det alltid noe vi kan forstå hos alle: Noe er viktig for klienter, på samme måte som ting er viktig for hjelperne, og dem de identifiserer seg med til vanlig. Det vil variere hvor stort dette grunnlaget for respekt er (fordi det er ulikt hva vi bryr oss om), men alle kan respekteres for alt det som betyr noe for dem. Handlinger og utsagn er intensjonale vi gjør ting med vilje, og vi mener det vi sier. Men atferd kan være funksjonell også når den ikke er resultat av et valg. Da er den ikke en handling noe vi har bestemt oss for. Det er lettere å skille utsagn fra annen lydproduksjon. Det er sjelden noen skravler i veg uten i det hele tatt å mene noe med det de sier. Duer kan lære å hakke på én hendel, så på en annen. Disse to responsene gir ulikt utbytte. Får duene nå tilgang på begge hendlene samtidig, vil de etter ei tid lære å fordele responsene på de to hendlene slik at utbyttet blir maksimalt. Dette er ikke et resultat av en beslutning der aktøren først bestemmer seg for hvilken hendel som representerer det beste valget, for så å gjennomføre denne beslutningen. I så fall ville de hatt handlingsevne. Å tillegge noen handlingsevne vil si å tro at aktøren tok en beslutning at vedkommende handlet ut fra en grunn. Ingen er født med verken språkferdigheter eller handlingsevne. Læring er nødvendig. De fleste mennesker lærer begge deler, men ikke alle. Det kreves mer enn evne til å lære funksjonelle responser. Noen mennesker kan ikke lære språk, og noen utvikler heller ikke handlingsevne, men alle gir uttrykk for følelser. I samhandling med andre, bør man prøve å forstå alt det er grunnlag for. Hvis helse- og sosialarbeidere vil vite om de hjelper klienten til et bedre liv, kan de iallfall prøve å forstå hennes eller hans følelsesreaksjoner. Hvis klienten har læringsevne, vil dessuten funksjonell fordeling av responser gi uttrykk for klientens preferanser. Tolking av ulike typer følelser Følelser kan være intensjonale til tross for at vi kan ha begrenset kontroll over følelsesreaksjonen. Intensjonale følelser er en reaksjon på at vi har liten kontroll over noe som er viktig for oss. Hvis vi har lite kontroll over situasjonen og ikke kan la være å syns at det vi ikke kan kontrollere er viktig, kan vi ikke hjelpe for at vi reagerer. (Hvis vi ikke ser noe håp om kontroll, gir vi opp.) Følelsesreaksjonen er intensjonal i den forstand at den er svar på en oppfatning av den situasjonen vi er i. Vi hadde reagert annerledes hvis vi hadde oppfattet situasjonen på en annen måte. Situasjonsoppfatninger kan vi gjøre noe med. Vi kan fokusere på andre aspekter ved situasjonen, finne flere kontrollkilder, eller endre verdier. Dermed kan vi noen ganger endre en følelsesreaksjon før den gjør mye av seg, eller vi kan hindre at vi reagerer likt neste gang. På sikt kan vi endre oss sjøl så mye at vi heretter oppfører oss bedre uten at noen ekstra innsats er nødvendig. Hvis vi ikke lykkes fullt så bra, vil det hjelpe å lære seg teknikker for sjølkontroll. En del enkle følelser er styrt av biologiske årsaker. De er ikke intensjonale. Ikke-intensjonale følelser er ikke bestemt av våre holdninger til en situasjon. De er et resultat av kroppens måte å fungere på. Men også i dette tilfellet reagerer vi på noe vi bryr oss om vi har pro eller kontra holdninger til det. Smerteopplevelser er et eksempel. Vi kan ikke oppleve smerte uten å være imot det. Dette skyldes biologi. Vi reagerer også automatisk på enkelte faresituasjoner. Vi blir redde. Vi er tilsvarende automatisk positive til kroppslige lystopplevelser. Andre kroppslige følelser er knyttet til behov sult, tørst, vi fryser, vi blir for varme, utslitt, søvnige, osv. eller til opphør av slike tilstander (som gir kroppslig velvære). Vi knytter oss til bestemte andre mennesker. Det starter allerede mens vi er spedbarn. Fravær av dem vi er knyttet til kan også gi opphav til enkle automatiske følelsesreaksjoner. Når vi utsettes for enkle ikke-intensjonale følelser, er disse følelsene en del av bevisstheten. Den som føler smerte, lyst eller lignende kan derfor ikke tvile på at opplevelsen fins. Men observatører kan tvile på det. De kan ha observert feil eller tolket observasjonene feil. (Han har ikke vondt i hodet, han bare later som.) Uansett, både observatører og den som har følelsen kan være i tvil om hva slags følelse det er. Klør det eller svir det? Når tannlegen borrer under bedøvelse, gjør det vondt eller er det en annen slags ubehagelig opplevelse? Før vi har lært å bruke riktige ord om egne følelser, mangler vi sjølinnsikt. Før vi har lært å bruke de relevante ordene riktig, blir følelsene våre definert av observatører eller i samarbeid med observatører. Begreper må læres. Observatører kan bedømme hvordan vi har det på grunnlag av ansiktsuttrykk og atferd. Noen enkle følelser uttrykkes automatisk gjennom kroppsholdning og ansiktsmimikk. En observatør oppfatter slike følelsesuttrykk direkte. (Vi ser bevegelser i ansiktsmuskulaturen, men det vi oppfatter er at Tom smiler, gråter, osv.) Det er lite rom for tvil så lenge den som tolkes ikke har lært å kontrollere nonverbale følelsesuttrykk, i den hensikt å lure andre eller tilfredsstille sosiale normer. Når følelsene er kompliserte, er det vanskelig for en observatør å forstå dem, hvis den som har følelsen ikke kan forklare seg. Da kan det lett bli misforståelser. Fordi det er vanskelig å tolke kompliserte følelser når klienten ikke kan forklare seg, er det en viss risiko for at helse- og sosialarbeidere overforenkler følelseslivet til klienter med mentale handikap. Man foretrekker enkle tolkninger. Følelser og sosialisering Ønsker er pro holdninger. Verdistandpunkter er også eksempler på pro og kontra holdninger. (Følelser kan være årsak til dem, men også virking av dem.) Vi ønsker oss bort fra noe vi er redd for eller misliker. Vi vil ha bort det vi oppfatter som uverdig. Motsatt ønsker vi mer av det vi liker, eller finner verdifullt på andre måter. Dette er førsteordens ønsker. Det er slike ønsker vi har mest av. Men det vanlige er at folk også utvikler andreordens ønsker. Andreordens ønsker er ønsker om ønsker. Vi kan tenke oss følgende alminnelige utviklingshistorie: Siden ikke-intensjonale følelser kommer automatisk, blir vi styrt av dem. Noen ganger fører det galt av sted. Etter hvert som vi lærer fornuftig og riktig oppførsel, blir vår økte forståelse en kilde til kritikk av ikke-intensjonale følelsesreaksjoner. Vi lærer å bedømme situasjoner riktig og velge handlemåte deretter. Etter hvert vil vi ønske ikke å bli så styrt av ikkeintensjonale følelser at vi ikke klarer å gjøre det vi tror er best. Da utvikler vi andreordens ønsker. Ønsket om å være modig er et andreordens ønske. Det samme gjelder ønsket om å være nøysom, klok og rettferdig. Dette er måter å opptre på som vi identifiserer oss med (hvis vi tror at dette er riktig og god oppførsel). Vi kan ha andre og flere oppfatninger om riktig opp

11 førsel enn det som fører til de fire nevnte andreorden ønskene. I så fall får man flere og (delvis) andre andreordens ønsker. Intensjonale følelser krever innsikt. Derfor er de mer kompliserte enn de ikke-intensjonale. Når man blir sint på noen, har man en grunn for det. Man oppfatter denne personens oppførsel som fornærmende, urettferdig, eller lignende og reagerer negativt på det. Samtidig unner man seg gleden av å kunne ta igjen. Alt dette forutsetter et nettverk av forestillinger om den situasjonen man opplever. Situasjonsbedømmelsen vil være farget av den stemningen man allerede var i. Den følelsen som utløses vil i sin tur påvirke hvordan man deretter opplever situasjonen. Enkelte sider av situasjonen framheves og andre nedtones, når man er sint. Blir man bare lei seg, har man en litt annen opplevelse av situasjonen. Vi skiller mellom intensjonale følelser ved hjelp av forskjeller i situasjonsoppfattelse. Forskjellene består av ulike nettverk av forestillinger (eller ulik figur-grunn organisering innafor det samme nettverket) i kombinasjon med pro eller kontra holdninger man allerede har. Nøkkelen til sosialisering og sjølkontroll blir derfor evnen til å se kritisk på situasjonsoppfattelsen før man går til handling, eller se kritisk tilbake på hele sekvensen med tanke på bedre oppførsel i framtida. Følelser og velviljeprinsippet Enkle ikke-intensjonale følelsesreaksjoner kjenner vi igjen umiddelbart. Tolking av intensjonale følelser forutsetter at den som tolker viser velvilje: Vi antar at den vi tolker reagerer på den situasjonen han eller hun er i. Vi legger altså til noe vi ikke har observert at den vi tolker har en eller annen relevant forståelse for sin situasjon. Denne framgangsmåten kalles velviljeprinsippet. Vi legger også til noe vi ikke ser når vi tolker ikke-intensjonale følelser. Men her går det nærmest automatisk for seg, og det er ofte liten grunn til å tvile på at når vi umiddelbart kjenner oss igjen, tar vi sjelden feil. Et viktig unntak gjelder klienter som ikke kan forklare seg og som har fysiske tilleggshandikap som påvirker muskelbevegelser (særlig bevegelser i ansiktsmuskulaturen, men også kroppsbevegelser ellers). Altså: noen uttrykk for enkle ikke-intensjonale følelser kjenner vi igjen umiddelbart. Gjenkjennelse forutsetter bare slike egenskaper som vi trygt kan tillegge alle mennesker. Men intensjonale følelser krever at vi også legger til fornuftsevne. Vi må se reaksjonen som et rimelig svar på den andres opplevelse av sin situasjon. Vi forstår en slik reaksjon når vi kjenner den igjen fra oss sjøl, får fakta om situasjonen til å stemme med denne typen reaksjon slik vi observerer fakta og slik vi typisk opplever lignende situasjoner når vi reagerer på dem på den måten vi observerer hos den andre. Men det viktigste ved følelsesreaksjoner er at de uttrykker pro eller kontra holdninger. Det er felles for dem alle, intensjonale eller ei. Handlinger og velviljeprinsippet Vi kan unntaksvis prøve å styre andres oppførsel. Men vi oppnår som regel mer hvis vi samarbeider med folk. Kravet om å vise hensyn og respekt for andre trekker i samme retning. Men samarbeid krever gjensidig forståelse for hverandres handlinger. (Hvorfor låser Olga døra før vi starter samtalen?) Hvordan kan vi forstå en handling? Vi kan ikke observere andres tanker og følelser. Å forstå atferd som uttrykk for en hensikt (intensjon, vilje) krever derfor at vi legger til det som mangler. Vi må ty til velviljeprinsippet. Det hjelper ikke å legge til hva som helst om den andre personens mentale liv. Vi bør ikke legge til mer enn nødvendig, og vi bør ha et klart begrep om hva slags tillegg som gir forståelse. Når vi omgås hverandre til daglig, viser vi velvilje. Det oppstår misforståelser, men misforståelser kan bare oppdages som avvik fra det normale, nemlig forståelse. Stort sett forstår vi hverandre. Ta følgende enkle eksempel: Vi ser en person gå inn på en bensinstasjon. Etter kort tid kommer han ut igjen, og da slikker han på en iskrem. Vi går straks ut fra at han gikk in for å kjøpe is. Vi har ikke observert denne hensikten, men vi har liten grunn til å være i tvil om at vi har tolket riktig og det til tross for at vi har lagt til ganske mye for å kunne kombinere det som dekkes av de tre kursiverte orda i én hensikt. Hva må vi legge vi til? Vi må forutsette at folk persiperer noenlunde likt, og at resultatet er objektivt sant fordi det er reelle objekter som påvirker sansene våre likt. Vi legger til grunn vår egen oppfatning om dette. Derfor antar vi at folk tror på mye av det samme. Dessuten må vi anta at det folk gjør henger sammen med det de tror på, og at sammenhengen er fornuftig. Er sammenhengen fornuftig, er vi i stand til å oppfatte at det er en sammenheng. (For eksempel slik: Ola gikk inn på bensinstasjonen fordi han trodde at det gikk an å få kjøp is der.) Videre må vi tro at det folk gjør henger sammen med de pro og kontra holdningene de har og at denne sammenhengen også er fornuftig. (Ola gikk inn for å kjøpe is fordi han hadde lyst på is.) Vi må altså legge til fornuft for å forstå atferd som handling. Men det viktigste ved en handling er ikke hva det forteller om aktørens fornuftsevner, men forbindelsen til det aktøren bryr seg om. Folk er ikke alltid like fornuftige, men vi forventer en viss tilnærming til noen av de standarder for tenking som er utarbeidet i logikk, formale sannhetsteorier og beslutningsteori. Vi forventer ikke at folk kan slike teorier, men at resultatet av folks tenking ikke avviker så mye fra den normen disse teorien har bestemt at det blir umulig å forstå hva de har ment (eller hvorfor de reagerer som de gjør) ved hjelp av de normene slike teorier foreslår. Hvor strenge krav vi setter varierer. I noen situasjoner forventer vi mer av kompetente aktører enn vanlig. I den grad vi kan få folks reaksjoner, og det de sier og gjør til å stemme med normer for hva som er fornuftig, tror vi at vi har forstått dem. (Vi ser at Ola går inn på bensinstasjonen og kommer ut igjen med en iskrem. Vi legger til at han veit en god del om kjøp og salg, iskrem og bensinstasjoner og at han hadde lyst på iskrem og at det var derfor han gikk inn på bensinstasjonen og kom ut igjen med iskremen.) Vi fortsetter å tro at vi kan legge til slikt inntil vi har god grunn til å tvile på de tolkningene vi har kommet fram til. Hva med Per som er interessert i Klara, men som slurver med dusjinga om morgenen, til tross for at Klara avviser ham når han lukter vondt? Bruker vi velviljeprinsippet blir konklusjonen at Per har foretatt en prioritering: Hvis et forholdet til Klara forutsetter at han må gå inn på en masse hygienehysteri, får det heller være! Men hvis Per er moderat psykisk utviklingshemmet, har boveilederne en viss grunn til å tvile på at Per ser sammenhengene eller at han ikke klarer å veie for og imot slik at han ender opp med en beslutning som gir uttrykk for en prioritering. Når man hjelper personer med kognitive handikap, får man tolkningsproblemer når det er uklart hvor mye fornuft klienten kan tillegges. Hvordan finner man et rimelig nivå? Ved å bli kjent med den enkelte klient. Men det krever tolking. Man må først gjette på hva klienten ville, så kan man se om hun eller han fikk det til. Dernest kan man anslå fornuftsnivå. Men for å kunne gjette hva klienten vil, har man allerede tillagt fornuft. Dette er en sirkel man ikke kommer ut av. Den eneste løsningen er å prøve seg fram ved å legge til fornuft i varierende grad, observere nøyaktig, og være villig til å revurdere oppfatning. Vi må dessuten regne med at klienten kan endre holdninger mens vi tror de er konstante

12 Den sammenhengen som gjør en handling fornuftig er innebygd i det aktøren tror om den handlingen hun eller han utfører. Det folk gjør kan beskrives på flere måter (som alle er sanne). Mange av disse beskrivelsene passer dårlig med aktørens oppfatningen av handlingen. (Hun skrudde på lyset er én beskrivelse, hun avslørte innbruddstyven er en annen. Kroppsbevegelsen er lik i begge tilfeller, men den årsakskjeden aktøren tok sikte på dekkes bare av den første beskrivelsen.) Hvis vi kan snakke med den vi observerer, får vi hjelp til å plukke ut korrekt beskrivelse. Kan ikke aktøren forklare seg, må vi gjette på grunnlag av det vi kan observere: atferd, nonverbale uttrykk for følelser, og trekk ved situasjonen som vi observerer og som også kan observeres ved hjelp av de kunnskapene vi har god grunn til å tro at aktøren har. Som et minimum av velvilje, må vi kunne forutsette at klienten kan oppfatte det vi umiddelbart observerer. Vi kan også forutsette enkle pro og kontra holdninger hos alle mennesker. Videre, kan vi legge til det vi har lært om aktørens pro og kontra holdninger ved å observere klientens atferd i valgsituasjoner. I denne forbindelse er det likegyldig om klienten fordeler responser slik som duene i atferdsanalytiske eksperimenter eller tar beslutninger om hva de bør gjøre. Det vesentlige er at vi lærer mer om klientens preferanser jo flere valgsituasjoner klienten får fri tilgang til og som gir ham eller henne tilgang til noe han eller hun kan være interessert i Utsagn, meiningsteori og velviljeprinsippet Hvordan kan vi tolke et utsagn? Det er lettere å hjelpe klienter som kan forklare seg. Som regel forstår vi umiddelbart hva folk sier. Videre samhandling og samtale kan oppklare eventuelle uklarheter og misforståelser. Men prosessen som leder fram til slik suksess er like avhengig av velviljeprinsippet som tolking av handlinger og intensjonale følelser. Vi trenger en teori om hvordan ord får meining. Vi må forutsette at det er så mye indre sammenheng i det folk sier at språkbruken gir ord meining på en systematisk måte (samme ord, lik meining komplikasjoner godtas hvis det er nødvendig). Vi må også anta at ord brukes slik at betydningen av hvert ord henger sammen med betydningen av andre ord at ord danner nettverk av betydning. Slik sammenheng må forutsettes for hver språkbruker. Dessuten må vi forutsette at når folk snakker om noe som begge parter kan observere, så observerer vi det samme og at det den andre sier er sant ut fra vår (tolkerens) oppfatning av hva som er sant. På nytt har vi vist velvilje. Hvis den vi skal tolke snakker et totalt ukjent språk, må vi plukke ut hvilke trekk ved den felles situasjonen som blir symbolisert ved hvilke lyder (tegn) hos den vi prøver å tolke. Her må vi bare prøve oss fram. Men uten velviljeprinsippet er vi sjanseløse. Vi må altså vise velvilje for å forstå andres handlinger og det de sier. Stort sett er dette vellykket. Vi klarer tross alt å samarbeide, ellers ville samfunnsliv vært umulig. Småbarn klarer å lære et morsmål sjøl om det språket de lærer er styrt av kulturelt bestemte regler. Dette hadde vært umulig hvis folk levde i subjektivt sett radikalt ulike verdener. Først når vi har etablert en viss forståelse bygd på grunnleggende enighet, blir det mulig å oppklare misforståelser og uenighet. Grunnlaget for praktisk kompetanse Vi har sett hvordan vi kan forstå andre mennesker. Ved å forstå klientens handlinger, utsagn og følelsesreaksjoner, kan helse- og sosialarbeidere gi hjelp som svarer til det som betyr noe for klienten. Slik kan de være til hjelp. Men hvis vi skal samarbeide med klienten om denne oppgaven, eller gi den hjelpa klienten ber om, forutsetter det en viss praktisk klokskap hos klienten. Praktisk innsikt, forståelse for hvordan vi bør leve, krever både riktige forestillinger og rimelige følelsemessige reaksjoner at vi oppfatter det som er viktig for oss og for andre, og bryr oss om det. Vi er sensitive for det vi bryr oss om. Derfor er persepsjon vanligvis emosjonelt farget. Opplevelsen vår blir farget av hvordan vi reagerer. Nøytral persepsjon krever trening, og slik trening må vi være motivert for. Praktisk kompetanse krever at vi utvikler sensitivitet for det vi bør bry oss om. Vi lever i samfunn med andre. Derfor må vi utvikle sensitivitet for det andre bryr seg om. Hvis vi utvikler sensitivitet for det andre bryr seg om, og hvordan de da får det, utvikler vi evne til moralsk persepsjon. Denne evnen kaller jeg empati. Vi må altså skille mellom empati (en ferdighet) og de følelser utøvelsen av denne ferdigheten gir opphav til, for eksempel medfølelse. Hva kan praktisk klokskap være når det kreves både riktig sensitivitet, kognitiv evne til å treffe riktige beslutninger og motivasjon for å handle etter disse beslutningene? Problemet er at det vi opplever som godt og ondt ikke er gitt. Hvis noe hindrer oss i å oppnå det vi vil, opplever vi det som et onde. Det som hjelper oss blir opplevd som et gode. Derfor bør vi tenke over hva livsførselen vår tar sikte på og om vi bør endre på det. Blir helheten av alt vårt strev slik at vi kommer godt ut? Blir resultatet rimelig for alle vi lever sammen med? Våre pro og kontra holdninger bør bedømmes og gis vekt i lys av det svaret vi kommer fram til. Det fins gyldige svar på spørsmål om hva som er den rette veg til Halden fordi vi veit når utsagnet er sant eller usant. Fins det korrekte svar på hva som bør være de endelige mål for livsførselen vår? Folk har ulike oppfatninger. Kan det sies noe om hvem som har rett og hvem som tar feil? Problemet er at disse oppfatningene er normative. Spørsmålet er ikke hvor målet er (slik som med den rette veg til Halden). Hva vi burde ta sikte på er ikke objektivt. Det bestemmes av oss. Derfor kan vi ikke avgjøre om vi har valgt rett ved hjelp av observasjon. Hvis vi ikke kan si noe om hvem som velger klokt, blir alle slike valg helt tilfeldige. Vi kan ikke lære av andre, og vi veit ikke hva vi sier når vi snakker om hva som er et godt liv. Noen satser på makt og materiell rikdom, slik at de kan skaffe seg et liv i luksus. Andre satser på et liv i ære og berømmelse. Noen vil leve et liv i religionens tjeneste, eller de lever for kunstens skyld, eller for et annet ideelt formål. En del helseog sosialarbeidere tror at hvis klienten lever et liv fylt av gode opplevelser, har han eller hun det godt. Vi kan avstå fra å ta slike standpunkter hvis vi nøyer oss med å si at folks liv er godt hvis de pro og kontra holdningene de har blir oppfylt. Med dette utgangspunktet kan vi se hvordan noen kan komme bedre ut ved å endre, droppe eller bytte ut noen pro og kontra holdninger. Her bør man ta hensyn til begrensninger i den kapasiteten den enkelte har for å forme slike holdninger og om det fins realistiske muligheter for å få dem tilfredsstilt. Hva er et godt liv? Hvis man tror at den ene er like kompetent som den andre (når det gjelder hva et godt liv er), kan man desentralisere hele spørsmålet. Hver enkelt gis da frihet til å bestemme sjøl hvordan hun eller han vil leve og til å ombestemme seg. Samfunnsforholdene bør da ordnes slik at alle får et visst minimum av materielle goder, utdanning, forsikringsordninger og helsetjenester, samt lovgivning som garanterer frihet. Problemet er at dette forutsetter handlingsevne og 22 23

13 en god del praktisk fornuft. Folk med mentale handikap trenger hjelp fra paternalister. Men hvordan skal paternalisten kunne vite hva som er best for klienten? I den grad folk ligner på hverandre, kan menneskenaturen gi noe av svaret. Men hvis vi godtar at alle mennesker skal respekteres likt og tas likt hensyn til, bør vi godta folk som de er. Vi bør ikke gå ut fra et idealbilde av menneskenaturen, som passer for noen, og ikke for andre. Vi kan likevel merke oss noen fakta om menneskers natur. Biologien vår bestemmer i noen grad hva slags pro og kontra holdninger folk utvikler. Vi har alle en kropp, er dødelige og sårbare. Dessuten lever vi i moralske fellesskap og utvikler sosial bånd. Hvordan (noen av de) andre har det betyr noe for oss (vanligvis). Vi beveger oss målrettet, og vi har (varierende grad av) fornuftsevne. Men folk er ikke helt like, og på grunn av fornuftsevnen utvikler vi en masse pro og kontra holdninger som ikke er naturbestemte. Hva som er et godt liv bør derfor bestemmes for hver enkelt, definert ut fra den enkeltes pro og kontra holdninger eventuelt med justeringer som vil gjøre vedkommende mer tilfreds. Siden vi lever i moralske fellesskap, kommer vi ikke utenom kravet om å balansere hensynet til et godt liv for oss sjøl med hensynet til at dette er like viktig for alle. Siden vi ikke er reinspikka egoister, vil vi ikke få et godt live uten at også andre får det bra de av dem som betyr noe for oss. Men moralens krav går lengre enn det som er nødvendig for at hver enkelt av oss skal få det bra. (For meg, er mine unger er viktigere enn andres unger. Men det moralske synspunktet anerkjenner alle mennesker likt.) Bør vi kvitte oss med alle egoisme og bli reine dydsmønstre? Mine ambisjoner er mye lavere. Da kan jeg ikke forlange mer av andre. Hvor balansepunket bør være er uklart. Hva er praktisk kompetanse? Til tross for disse uklarhetene, kan vi si litt om noen generelle ferdigheter som må læres hvis man skal ha en viss sjanse med å klare å leve godt og opptre riktig, oppnådd gjennom egne valg. Vi forventer at moralsk ansvarlige aktører skal kunne fremme egne interesser. Det skal de kunne gjøre med noe tanke for framtida. Dette krever noe kunnskap om årsakene til det den enkelte har pro eller kontra holdninger til. Dessuten må kompetente aktører ha evne til å tenke seg om før de treffer et valg, og til planlegging. Men også ferdigheter som krever emosjonelle evner er påkrevd, slik som utholdenhet, moderasjon, mot og sjøltillit. Og folk bør ha en viss innsikt i egne følelsesreaksjoner. Dessuten må moralsk kompetente aktører kunne samordne sin egen aktivitet med tilsvarende aktivitet hos andre uten å ty til maktmisbruk: Det kreves altså evne til gjensidig og fredelig samarbeid. Den enkelte må utvikle rettferdighetssans (emosjonelt engasjement til fordel for rettferdighet, samt akseptable forestillinger om hva rettferdighet er). Det varierer om folk har disse ferdighetene. Noen kan ikke engang utvikle dem. De som er moralsk kompetente, bør hjelpe dem som ikke er det. De som støtter denne påstanden må også forlange av moralske aktører at de bryr seg om andre ikke bare fordi andre personer betyr noe for den moralske aktøren, men fordi slik hjelp betyr noe for den som blir hjulpet: Det kreves evne til empati. Skal man kunne ta kritisk stilling til det livet man lever, må man kunne forestille seg hvordan det ville vært å leve andre typer liv og hvordan man ville opplevd det livet man lever hvis man hadde hatt andre pro og kontra holdninger. Helse- og sosialarbeidere bør ha slike evner fordi de skal hjelpe klienter med mentale handikap til å leve et bedre liv. Men for å styre sitt eget liv, kreves det ikke mye av dette. Hjelp til å bli sjølstendig I den grad klienten har evne til å utvikle praktisk kompetanse, bør helse- og sosialarbeidere støtte og oppmuntre en slik utvikling. Man bør unngå at planer og tiltak utarbeidet av helse- og sosialarbeidere sperrer for den. Problemet er at slike planer og tiltak ofte er påkrevd av hensyn til klientens velferd og at klienten ofte har lett for å overlate planlegging og avgjørelser til sine hjelpere. Det kan være vanskelig å vite om klienten er enig i det som foreslås eller om hun eller han blir plassert unødvendig mye på sidelinja når det tas viktige avgjørelser. Det sentrale spørsmålet er om klienten er aktiv eller passiv som beslutningstaker. Å lære å utføre en aktivitet med minimal kontroll og hjelp (at Ola vasker klær «selvstendig») gir ikke økt styring med eget liv. Det avgjørende er hvem som bestemmer om aktiviteten skal utføres. Ola blir mindre avhengig av hjelp hvis han lærer å vaske klær sjøl. Hvis han bestemmer seg for å vaske, kan han nå bare sette i gang. Dessuten avlaster det dem som ellers må gjøre det for ham når Ola gjøre det sjøl. Vi bør forlange av alle som kan at de yter et rimelig bidrag. Men det som virkelig gjør Ola sjølstendig er at det er han som tar bestemmelsen: om det skal vaskes tøy, når det skal vaskes, hvem som skal gjøre det, osv. Det er ikke alltid riktig at folk med mentale handikap bør bestemme sjøl. Dessuten kan klienter ha vanskelig for å bestemme seg. Kanskje treffer han eller hun avgjørelser som vedkommende angrer på etterpå. Men ofte kan man hjelp folk til å treffe mer fornuftige valg. I noen tilfeller kan klienter mangle viktig informasjon og trenge hjelp med å planlegge. Kanskje vedkommende må oppmuntres for å tørre å ta en beslutning. Noen klienter ombestemmer seg hele veg har ikke evne til å holde fast ved en beslutning. Andre mangler evne til å gjøre om beslutninger, sjøl om grunnlaget for beslutningen har endret seg. Når en klient er i stand til å ta en beslutning om hva som bør gjøres i nær framtid, kan man antagelig også spørre vedkommende hvorfor hun eller han vil det ene eller det andre. Man kan hjelpe klienten med å rangere mulige utfall av valg. Kanskje kan noe av dette hjelpe. I tillegg fins det teknikker for sjølkontroll som klienten kan ha nytte av og administrere sjøl. Hvis klienten føler at det er til hjelp (og det ikke skyldes manipulasjon), spiller det ingen rolle om samtalen har påvirket henne eller ham slik at hjelperens oppfatning av hva klienten vil bare gjelder for vedkommendes nåværende preferanser. Forslag, informasjon og rådgiving kan virke manipulerende. Det kan unntaksvis være riktig å manipulere. Det kan alt i alt bli best for klienten. Men når hjelperne har tatt styringa, har ikke klienten lengre andel i ansvaret for det han gjør. Og den umiddelbare virkningen er at klienten mister styring med livet sitt. Hvordan kan man vite om klienten har blitt påvirket? Hvis hjelperne foreslår noe klienten ikke pleier å velge av seg sjøl bør hjelperne innse at klienten er manipulert hvis hun eller han følger hjelpernes forslag bare når vedkommende oppmuntres til det og oppmuntringen ikke består i å henvise til den reelle hensikten med forslaget. Dessuten er det antagelig manipulering hvis klienten følger forslaget og angrer etterpå (og det ikke har skjedd noe uforutsett). Artikkelen fortsetter i neste nummer. Da beskrives egenskaper ved de moralske fellesskap vi lever i. Hvilken betydning har det for folks moralske status at vi kan forstå deres følelsesreaksjoner handlinger og ytringer? Hvilken betydning har ulikhet i praktisk kompetanse? 24 25

14 Bokomtale Ønsker du å være faglig orientert? Vil du gjerne være oppdatert? «TONE VIL HA VENNER» Tekst: Inger Marii Tronvoll Bilder: Ragnhild Tronvoll SOR Abonner på Rapport Rapport utgis av SOR og er tidsskriftet som henvender seg til alle som arbeider med mennesker med utviklingshemning, eller har interesse av dette fagfeltet for øvrig. artikler og fagstoff reportasjer fra inn- og utland synspunkter og meninger informasjon Slå opp på vårt nettsted der du finner tidligere utgaver. Du kan sende bestilling skriftlig til SOR, Postboks 1050, 4682 Søgne. Eller du kan faxe bestilling til Eller du kan bestille pr e-post: En liten bok detter inn døren. Inni står det at boken er blitt til med støtte av Samordningsrådet SOR, Stiftelsen Helse og rehabilitering, Norges Røde Kors, Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap NTNU, Norske grafiske designere og illustratører (Grafill), Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) og Norske barne- og ungdomsbokforfattere (NBU). Jeg ber 14-åringen lese boken og fortelle meg hva den handler om. «Den handler om Tone», sier hun, «som ikke har venner på skolen. Så begynner hun på en fritidsklubb. Der får hun venner, og da gjør det ikke noe at hun ikke har noen på skolen». Hun er usikker på Tones alder, men foreslår 5. klasse. Jeg søker råd hos femteklassingen og en kamerat. «Er Tone en helt alminnelig jente» spør jeg. «Ja, men en veldig ensom alminnelig jente» sier de. «Er Eli en alminnelig jente?», spør jeg. «Ja, bortsett fra at hun og Tone mener de kan være kjæreste med Jonas annenhver uke», sier de og ler. «Hvor gamle er de, da?», spør jeg, og får forslag om alt fra 6 år til ungdom. Jeg kobler inn vernepleierdetektivgiret. Jeg tror ikke Tone er en helt alminnelig jente. Jeg aner at hun kommer betydelig til kort overfor sine jevnaldrende både motorisk og kognitivt. Slik de leker, kan ikke hun. Og slik hun liker å leke, vil ikke de. Hun er ikke som dem, og får ikke «være med» verken på skole eller fritid. Så begynner hun på fritidsklubb. Det er ikke den vanlige, på skolen, «men en fritidsklubb hvor det går unger fra hele byen. Tone synes noen av dem er litt rare. En gutt og en jente kommer bort til henne. Tone forstår ikke hva de sier». På fritidsklubben blir det fart i sakene, og Tone får endelig noen å være med. Men er så moralen at «like barn leker best»? Jeg kontakter forfatteren selv. Hun sier at hovedtemaet er allmennmenneskelig og handler om viktigheten av vennskap, ikke at like barn leker best. Hun forteller videre at boka er tilrettelagt for lesere som trenger lett tilgjengelig litteratur. Og at boken kan passe for barn og unge med lettere utviklingshemming, men også for andre. «Tone vil ha venner» er skrevet i kortfattet, rent og fint språk. Boken beskriver enkelt og konkret hvordan det kan være å ikke få være med, og hva dette kan føre med seg. Den kan utvilsomt være et godt utgangpunkt for samtaler rundt dette temaet. Boken er illustrert i en blanding av tegning og collage, med forsiktig fargebruk, og hvert bilde bygger godt oppunder teksten det skal illustrere. Boken foreligger ikke i vanlig bokhandel, men kan bestilles fra Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap ved NTNU i Trondheim, tlf th S O R R A P P O R T N R

15 S O R R A P P O R T N R