Helsepolitisk seminar I Midt-Norge 17.nov. 2017, Trondheim FORVENTNINGER TIL FREMTIDENS HELSETJENESTE

Transkript

1 1 Helsepolitisk seminar I Midt-Norge 17.nov. 2017, Trondheim Arne Lyngstad, nestleder RBU HMN: FORVENTNINGER TIL FREMTIDENS HELSETJENESTE Takk for invitasjonen og introduksjonen. Jeg er med I Regionalt brukerutvalg I Helse-MidtNorge. Vi er et utvalg på 10 medlemmer valgt av styret I HMN for en periode på 2 år, og jeg starter nå på min andre periode I utvalget. Vi medlemmene er foreslått av pasient- og brukerorganisasjonene I Midt-Norge og representerer de største brukergruppene av helsetjenestene I regionen. Vi har alle en erfaring som pasient eller pårørende, har litt ulike brukerperspektiv, og bruker vår erfaring som ressurs til å gjøre tjenestene til HMN bedre. Vi deltar i styremøtene i HMN, i mange utvalg og arbeidsgrupper, og er satt til å løfte fram brukernes interesser i debatten. Vi ser på brukermedvirkning som en demokratisk rettighet, spesielt når det gjelder individnivå og egen behandling, mens når det gjelder systemnivå og tjenestenivå er brukermedvirkning mer en støttefunksjon for beslutningstakerne. Å være brukerrepresentant utfordrer oss til å ta et helhetsperspektiv i

2 2 tilnærmingen til og utformingen av helsetjenesten, og vi skal klare å se utover vår egen diagnosegruppe og personlige erfaring og generalisere ut fra erfaringen vår. Så opplever vi at våre spørsmål, kommentarer og innspill blir tatt på alvor, og det utløser et mer eller mindre reflektert svar og oppfølging. Så til dagens tema: Samhandlingsreformen 5 år etter og jeg er bedt om å si noe om forventninger til framtidas helsetjeneste ut fra et bruker- og pasientperspektiv. Den grunnleggende forventning fra oss framover er å få hjelp til å bli frisk og å være frisk. Så er brukerne av helsetjenestene veldig ulike, fra de som aldri bruker dem, via friske kvinner som føder normalt til storbrukerne i kronikergruppene og de med diffuse og sammensatte lidelser. Så er helsetjenestene et viktig sikkerhetsnett når sykdom og ulykker skjer. Gode helsetjenester er altså viktig for opplevd trygghet i hverdagslivet vårt. Pleie- og helsetjenestene er nødvendige i vårt samfunn for å kunne fungere i arbeidsliv og ha inntekt. I vår tid i Norge har vi organisert det slik

3 3 at familieomsorg for syke og pleietrengende ikke er hovedregelen, men vi forventer at stat og kommune tar dette og vi betaler vår skatt med glede for at de skal gjøre den jobben. Vi forventer altså at pleie- og helsetjenestene er der når vi trenger dem, men vi forventer også at disse er moderne og har god kvalitet. Vi forventer at de som gir disse tjenestene har god og oppdatert kompetanse, har tilgjengelig og rett utstyr, er tilgjengelige når vi trenger dem, møter oss som pasienter og pårørende med verdighet, snakker et språk som vi forstår, lytter til det vi sier, og motiverer oss til å være delaktige i egen tilfriskningsprosess. Som pasient og pårørende trenger vi å få til et godt samarbeid med helsepersonellet, med fastlegen, med spesialisten, med sykepleieren og andre fagpersoner vi trenger. Og vi trenger at disse samarbeider med hverandre for å hjelpe meg på en riktig måte. Det stiller krav både til informasjonsflyt og logistikk. Er det noe vi pasienter er eksperter på, er det å gå fra den ene stasjonen til den andre, vente og kjøpe te på kantina!

4 4 Som bruker er vi mest sårbare når det blir mange å forholde seg til og i overgangene mellom de ulike ansvarsområdene og -personene. Vi er glad for å ha en fastlege, en ansvarlig behandlende lege på sykehuset, en kontaktpleier og forløpskoordinator. Og en del av oss trenger også en koordinator i hjemmemiljøet for å få rett og nødvendig hjelp. Vår pasientsikkerhet er avhengig av at det er god samhandling mellom aktører og ansvarsområder. Jeg liker visjonen om pasientenes helsetjeneste. Det fordi det tydelig setter oss pasienter i sentrum for tjenesten. Og her tror jeg vi kan videreutvikle samhandlingsreformen ved å bruke pasientforløpet - fra første kontakt via diagnose og behandling, til rehabilitering og frisk eller ny mestrende situasjon - til å sy sammen en helhetlig tjeneste. Vi utfordres noe av spesialisthelsetjenestens diagnosefokus til kommunehelsetjenestens funksjonsevne-fokus. Men det må være mulig å få til en helhetlig tilnærming her, selv om jeg tror kommunehelsetjenesten må utfordres til å tenke mer nyansert om sin oppfølging av pasientgruppene. Det må tilrettelegging av tilbudene f.eks. innen

5 5 rehabilitering til ulike grupper. Og det må skje kompetanseoverføring til og kompetansebygging i kommunene. Når det er sagt, tror jeg også spesialistene på sykehusene har noe å lære av lokal kunnskap om ressursene i nærmiljøet og nettverk rundt den enkelte pasient. Spesielt viktig innen psykiatri og rus-behandling. HMN arbeider nå med utviklingsplaner for sine helseforetak for å realisere Strategi Vi brukere er med i disse prosessene. Det vi også er enige i, er at vi trenger økt samhandling for å forebygge økt sykelighet (f.eks. fysisk aktivitet, kosthold, kunnskapsdeling, god psykososial støtte, styrke nettverkene i familie og nærmiljø). Folkehelsearbeidet er utrolig viktig skal vi klare utfordringene vi står overfor. Men vi trenger også gode fastleger som klarer å diagnostisere og veilede oss pasienter til riktig forståelse av egen helse og livssituasjon. Vi er alvorlig bekymret når vi opplever at det er vanskelig å rekruttere leger til fastlegejobbene. Jeg observerer nå debatt om fastlegenes arbeidssituasjon, og det tas ulike politiske initiativ. Mitt bidrag i denne

6 6 debatten er å tydelig si i fra vi trenger fastleger over hele landet og som vi pasienter får time til innen rimelig tid! Tilgjengelighet, kjennskap og kompetanse er viktige faktorer i fastlegeordningen for oss brukere. Vi tror også mer av den medisinske oppfølging kan skje i kommunene. Vi ser at flere oppgaver nå desentraliseres fra sykehusene til kommunene. Eksempler er oppfølging av dialyse-pasienter. Men også flere leger på sykehjem, øyeblikkelig hjelp-plasser i kommunene og etablering av distriktsmedisinske sentra, legger til rette for mer oppfølging av pasienter på kommunenivå. Dette bidrar til å skape fagmiljø for allmennlegene i kommunene og øker kompetansen blant sykepleierne. Å være pasient som sendes fram og tilbake flere ganger er ikke noen god løsning. Det blir vi slitne av og forverrer situasjonen vår. Med god organisering rundt informasjonsutveksling, kompetansedeling og veiledning tror vi dette kan være trygge og gode tilbud for oss pasienter. Også kommuner med sykehus bør etablere slike tilbud i stedet for å basere seg på sykehuset og betale døgnopphold her. Det som skjer i Trondheim med ny legevakt ved Øya Helsehus er spennende og skal bli interessant å følge.

7 7 Vi vet at etterspørselen etter sykehustjenester vil øke i årene framover. Både demografi og medisinsk-teknologisk utvikling bidrar til dette. Som brukere forventer vi at sykehusene tilbyr oss den mest oppdaterte og moderne behandling. Mange av oss har god kunnskap om forskningsfronten, vi deler informasjon i facebook-grupper om behandlingssteder og -metoder, og vi har økonomi til å bruke det frie behandlingsvalget. Er ikke medisinen tilgjengelig på sykehusene, reiser vi dit den er det og bruker egne penger. Eller de nordmenn som har egen helseforsikring bruker denne. Mitt poeng er: vi forventer at helsetjenesten tar i bruk ny og tilgjengelig teknologi. Det gjelder både nye medisiner, nye behandlingsmetoder og ny teknologi. Det inkluderer også nye IT-løsninger for deling av pasientinformasjon mellom helseaktørene. I Midt-Norge har vi forventninger til utviklingen og innføringen av Helseplattformen, og håper at vi får til et godt samarbeid mellom HMN og kommunene om dette. Her må både fastleger, avtalespesialister, kommunehelsetjenesten og sykehusene med. Vi pasienter er fortvilet over datasystemer som ikke snakker sammen, og vi forventer en sterkere nasjonal styring med IT-utviklingen i årene framover. I tillegg forventer vi

8 8 høy grad av IT-sikkerhet slik at pasientinformasjonen vår ikke kommer på avveie eller blir misbrukt. I helse- og medisinsk forskning ligger det mye framtidshåp for syke pasienter. I går var jeg på et seminar om persontilpasset medisin eller «presisjonsmedisin» eller «high-definition medicine» - kjært barn har mange navn. Jeg skjønner at det ligger spennende muligheter i genetisk medisin, og jeg tror vi brukere vil stille opp både i forskning, kliniske forsøk og dyre behandlinger hvis det kan gi oss flere leveår og god livskvalitet. Håpet om å bli frisk eller få leve lenger er for mange en viktig drivkraft. Innen psykologien viser forskningen av Michael Lambert at håp og forventninger står for 15% av endringen. Håpet er en livskraft som bidrar til å overkomme og utholde utfordringer. Men den medisinsk-tekniske utvikling gir oss også en ny måte å forstå behandling på, nye begreper om helse og sykdom, og i sin konsekvens ny forståelse av mennesket. Aldos Huxley sier det slik: «Medical science has made such tremendous progress that there is hardly a healthy human left». I dette landskapet må vi I årene framover manøvrere sammen helsepersonell og pasienter. For oss

9 9 pasienter handler det om livsmestring, og her trenger vi gode hjelpere og rådgivere. Takk for oppmerksomheten.