Levi Henriksen. Engelen i Djevelgapet

Transkript

1

2 Levi Henriksen Engelen i Djevelgapet

3 Til Leah

4 1 Da jeg ble ti år, bestemte jeg meg for ikke å vokse mer. Det blir så liten plass oppe i hodene til mennesker når de blir store. Først hadde ikke pappa plass til mamma. Så hadde ikke mamma plass til pappa, mens jeg plutselig måtte ha plass til både mamma, pappa og de nye kjærestene deres. Samboeren til pappa, altså stemoren min, er en sykepleier som jeg kaller Ponni-Pia. Hun liker ikke hester og heter egentlig ikke Pia, men jeg synes navnet passer fordi hun har så langt ansikt. Mormor sier hun ikke vet om noen jente som har bedre fantasi enn meg. Hun mener jeg kommer til å skrive tv-serier som jeg selv vil spille hovedrollene i. Jeg har alltid likt teater og skuespill, og mormor pleier å skryte til venninnene sine av at ingen i familien er flinkere til å etterligne andre enn meg. En gang hørte jeg henne si at jeg kom til å bli noe virkelig stort når jeg blir voksen. Jeg har ennå ikke fortalt henne at jeg ikke har tenkt å bli stor, og i hvert fall ikke voksen. Jeg tror hun vil bli lei seg da. Han som mamma er sammen med, heter Domrot. Eller egentlig heter han ikke det han heller, men i en bok jeg leste, kunne man få folk til å forsvinne ved å si navnet

5 deres høyt tre ganger baklengs. Domrot. Domrot. Domrot.

6 2 To minutter, sier lærer Larsson, og gjør seierstegn med pekefinger og langfinger, slik mange politikere pleier når de vil ha folk til å tro at alt kommer til å gå utrolig fint, enda alle vet at de tviler selv. Jeg nikker og sier til meg selv at nå gjelder det bare å slappe av og ta det helt rolig. «Rolig som i grava,» som mormor ville sagt. Jeg er vant til å stå på en scene, og kan replikkene mine på rams. Dessuten gikk det så bra på generalprøven i går, at jeg ikke har den minste ting å være bekymret for. Likevel klarer jeg ikke å slutte å tenke på en skurkete politiker som gjør V-tegnet, for egentlig er jeg ganske rar i magen. Rett og slett nervøs. Ikke for selve teaterstykket. Men for om jeg etter åpningen virkelig vil rekke å komme meg opp på vaktmesterens kontor og så ned på scena igjen før det på ny er min tur. Ute i salen er det nesten helt fullt, og gjennom en flik i teppet kan jeg tydelig se Ponni-Pia, stemoren min, sitte midt på tredje rad. Det digre lyse håret hennes stråler som en lyskaster, eller som om en sol skulle være i ferd med å stige opp over hodet hennes. Det var på samme rad mamma og pappa satt i går, på generalprøven, men på et eller annet mystisk vis klarte de å bli sittende på

7 hver sin side av gymlæreren min, som jeg kaller Judo- Jensen. På hver side av okseskuldrene hans så mamma og pappa ut som to nervøse småunger som ble fulgt til tannlegen av den storvokste faren sin. Til premieren var det ingen av dem som kunne komme, fordi de etter skilsmissen holder på å selge hytta vår i Sverige. Jeg ser på stemoren min igjen. Ste er et utrolig toskete ord. Eller kanskje ikke toskete det er liksom ikke noe ordentlig ord. Ste låter rett og slett som et halvt ord, og slik sett passer det bra. Ste er også noe man nesten synger. Stev. Det kunne halvmoren min passet til. En blond puppeguri i bunad som uten musikk synger sanger på rar dialekt om steder der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Astrid, hvisker plutselig en stemme rett i øret mitt, og jeg klarer ikke å holde tilbake et skrik. Unnskyld, sier lærer Larsson og tar et skritt tilbake. Men du virket bare så tankefull. Jeg ville vekke deg. Han gjør hermetegn med fingrene mens han sier den siste setningen. Det verste jeg vet er hermetegn, i hvert fall etter at jeg fikk en stefar også. Hele han er et hermetegn. Jeg holder på å si noe surt til Larsson, men klarer å ta meg sammen. Han mener ikke noe galt. Dessuten er han egentlig ganske morsom, selv om han lager de samme toskete tegnene som stefaren min. Jeg bare konsentrerer meg om stykket, sier jeg og gir tommelen opp til Larsson. Flott, sier Larsson og smiler. Det er du som bærer hele teaterstykket, Astrid. Sterkere enn Tarzan. Morsommere enn en fødselsdag, og med strømper så lange som dagen før julaften. Go, Pippi!

8 Ja, sier jeg. Jippi! Go, Pippi. Egentlig hadde jeg håpet at Larsson ville satt opp Brødrene Løvehjerte eller et annet stykke som henvender seg til de som er litt eldre, men det mente han ble for vanskelig for de yngste skuespillerne. Dessuten ville jeg ikke fått noen hovedrolle hvis vi skulle spille Brødrene Løvehjerte. Selv om mange påstår at jeg ligner en gutt, kunne jeg ikke tenke meg å spille en på noen teaterscene. Tommy og Annika kommer på det første besøket til Villa Villekulla, og vi leker «ikke-komme-borti-golvet-leken». Så forteller jeg dem om faren min, sjøkapteinen og sydhavskongen, og får alle til å le når jeg etterligner hvordan han går. Jeg liker å få folk til å le, liker å få dem til å bli triste også. Da flaskeposten kommer om at kaptein Efraim er tatt til fange av sjørøvere, blir det helt stille i salen, og ei lita jente på første rad begynner å gråte. Så trist er det ikke meningen å gjøre publikum, og jeg holder på å komme helt ut av replikkene mine. Tommy må spørre to ganger om hva vi skal gjøre, før jeg klarer å svare at vi selvfølgelig må redde pappa Efraim. Mens Tommy og Annika går hjem for å ta farvel med foreldrene sine før de skal overnatte hos meg, blir det et sceneskifte. Det er nå jeg har det lengste avbruddet fra teaterscena, for etter at publikum får se hvordan Tommy og Annika bor, har lærer Larsson lagt inn et sangnummer med de to politkonstablene Kling og Klang. Jeg tror ikke den scena egentlig er med i den filmen som lærer Larsson har hentet historia fra, men så lenge jeg har vært med i barneteatergruppa, har han alltid vært litt

9 rotete. Det er derfor han klarte å legge sommerens teaterstykke slik at det etter premieren blir et opphold på en uke før vi får spilt de fire siste forestillingene. Jeg løper av scena så fort jeg kan, og holder på å rive lærer Larsson over ende bak teppet. Hva skal du nå? sier han så høyt at to av scenearbeiderne et lite øyeblikk slutter å dreie på kulissene. Magen, sier jeg, og presser hendene inn mot navlen. Må på do fort. Midt i forestillingen, sier han og får et sjokkert uttrykk i ansiktet. Det går bra. Jeg bare må, sier jeg og stormer forbi ham, men i stedet for å fortsette rett fram mot der doene ligger, tar jeg trappa opp i annen etasje. Uka før sommerferien begynte, hjalp hele barnegruppa til med å rydde på loftet i teatret, og det var da jeg så verktøykassa til vaktmesteren, og hvor han gjemte nøkkelen til kontoret sitt. Og nettopp det at jeg klarer å komme meg inn på vaktmesterens kontor og får tjuvlånt kjettingtanga hans, er helt grunnleggende for at jeg skal klare å gjennomføre planen min. Uten en kjettingtang kommer hele sommeren ja, kanskje resten av livet mitt til å bli et langt, laangt, laaangt mareritt. Igjen klarer jeg ikke å la være å tenke på det faktum at til tross for at jeg har både en hel og en halv far, er det ingen av dem som har mer verktøy enn en hammer og noen skrutrekkere. Morfar har en hel garasje full av redskap, men han bor i Nord-Norge. Jeg finner nøkkelen inne i sikringsskapet, og låser meg

10 inn akkurat idet jeg hører Kling og Klang begynne å synge. Det lukter kaffe og gatekjøkkenmat i rommet, og på den rotete pulten til vaktmesteren ligger det flere kartonger det har vært hamburgere i. Kjettingtanga står i verktøykassa som en kjempemessig V, og da jeg løfter den opp, er den heldigvis lettere enn jeg hadde fryktet. I natt da jeg ikke fikk sove, ble jeg liggende og tenke på om den skulle være så tung at sekken min ville bli vanskelig å bære når jeg rømmer. Jeg tar tanga i høyrehånda, og griper etter dørvrideren med den venstre. Typisk. Det er rart at man skal være så dårlig med keiva at man ikke klarer å åpne en dør engang. Jeg bytter tanga over i den andre hånda, men klarer fortsatt ikke å få åpnet døra. Jeg setter tanga fra meg og drar med begge hender. Den sitter like fast. Døra har gått i vranglås. Halsen min snører seg sammen, og jeg må ta meg sammen for ikke å rope på hjelp. Nede høres det ut som Kling og Klang fortsatt synger, men det er umulig å vite det sikkert. Etter den scena er det uansett min tur. Da kommer Tommy og Annika tilbake til Villa Villekulla og roper på meg, og jeg skal liksom komme flyvende inn på scena i en seng under en luftballong. Astrid, Astrid, Astrid, sier jeg, men det hjelper ikke noe å si navnet mitt høyt. Jeg prøver døra igjen. Den må ha gått i vranglås. Jeg ser meg rundt i rommet. Der oppe på veggen. Et vindu. Et bitte lite vindu. Mer en glugge egentlig. Kanskje jeg kan fire meg ut derfra i et tau. Jeg er ikke noe flink til å klatre i tau, men jeg må bare prøve. Det kan da ikke være så høyt. Bare noen meter. Man kan vel ikke slå seg i