FØRSTEUTKAST. Aksjoner og personer. Barbu-saken: Når aksjonskanalen bruker valgkanalen. Eva Kvelland Universitetet i Agder eva.kvelland@uia.

Transkript

1 FØRSTEUTKAST Aksjoner og personer Barbu-saken: Når aksjonskanalen bruker valgkanalen Eva Kvelland Universitetet i Agder eva.kvelland@uia.no Paper til Den XXII nordiske kommuneforskerkonferansen (NORKOM) Åbo Akademi, Finland november,

2 Introduksjon 15. februar 2003 protesterte millioner av mennesker over hele verden mot krigen i Irak 1. En av de største massemobiliserende demonstrasjonene i historien. 2. desember 2010 ble 400 underskrifter mot byggingen av et kultursenter i Flekkefjord, en liten kommune i Norge, levert til ordføreren 2. De to hendelsene er på mange måter vidt forskjellige, men er likevel en del av det samme store og brede omfanget av sivile protester mot politiske prosesser og vedtak verden over. Mennesker som alene eller sammen kjemper for den ene enkeltsaken som mobiliserer dem til å stå opp mot en motstander med makt til å avgjøre sakens utfall. Selv om man på mange dimensjoner kan plassere dem på hver sin ytterkant, er både protesten mot krigen i Irak og underskriftskampanjen mot et lokalt kultursenter i Flekkefjord, eksempler på én-saksfokuserte, korttidsengasjerte og svakt organiserte protestgrupper som søker å oppnå politisk aksept for deres alternative løsninger. Noen lykkes, andre gjør det ikke! Empirisk dokumentasjon av politisk deltakelse har siden 1960-årene blitt utvidet til også å omfatte veksten av ukonvensjonell deltakelse, og bidrar derfor til å forme grunnlaget i deltakelsesforskningen (Dalton & Klingemann, 2007; Norris, 2002). Gitt det store omfanget av både internasjonale, nasjonale og lokale protestaksjoner, og vekst i forskjellige former for ikke-institusjonalisert politiske deltakelse, både i Norge og i resten av Europa, finnes det lite entydig empirisk forskning på hva som kjennetegner og skiller de som lykkes og de som ikke lykkes i å påvirke politiske prosesser og vedtak (se f.eks. omtaler igiugni, 1998; Uba, 2009). Det er viktig å dokumentere hvilke faktorer som påvirker utfallet av en aksjon, men slik informasjon er likevel mangelfull om den ikke viser mekanismene som fører til at beslutningstakerne aksepterer kravene fra de som søker å påvirke utfallet av en sak. Allerede i den norske maktutredningen fra 1980 ble det poengtert en mangel på generell teori om aksjoner i relasjon til det representative demokratiet (Olsen & Sætren, 1980, s. 243). Samtidig som det finnes mye forskning på de mer etablerte og organiserte interessegruppene og sosiale bevegelsene, vet vi langt mindre om det den siste norske makt- og demokratiutredningen kalte øyeblikksorganiseringen eller her-og-nå-organisasjonen (Østerud, Engelstad, & Selle, 2003), beskrevet som «( ) egenorganisering med rask tilfredsstillelse av umiddelbart følte behov» (s. 147). Det som forener de to overnevnte eksemplene og de fleste andre forsøkene på å påvirke utfallet av en politisk sak, er bruken av de mer indirekte formene for politisk deltakelse, så som underskriftskampanjer,

3 demonstrasjoner, direkte kontakt med politikere og synlighet i media. Dette er alle former for såkalt ukonvensjonell politisk deltakelse som har som formål å påvirke politikere som allerede har fått et mandat som folkevalgte representanter. Senest i 2010, i Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrifts temanummer om den norske valgordningen, etterlyste Håvard Hegre og Bjørn Høyland 3 ( ) forskning på hvordan den norske valgordningen sikrer representasjon av standpunkter i viktige saker, ikke bare representasjon av partipreferanser 4. Personvalgordningen i det norske lokalvalgsystemet åpner for stemmegivning som kan påvirke representasjon av standpunkter i enkeltsaker. Det gjør at den egner seg godt til å studere aksjoners effektivitet målt gjennom i hvor stor grad aksjonene klarer å påvirke partisammensetningen eller personsammensetningen i et kommunestyre. Den politiske kampen om utbygging av Barbu-området i Arendal kommune 5 har pågått i en årrekke. Like lenge har lokale aksjonsgrupper kjempet for å bevare det grønne området sentralt i kommunen, gjennom direkte kontakt med politikere; synlighet i lokal og regional media; og andre former for ikke-institusjonalisert politisk aktivitet. Både i 2007 og 2011 hadde Barbu-aksjonen som mål å påvirke resultatet ved lokalvalget, både på parti- og personnivå. Det er lite som tyder på at de lyktes med å påvirke mandatfordelingen mellom partiene, men som analysene i denne artikkelen vil vise, er det nærliggende å konkludere med at aksjonsgruppene brukte valgkanalen på en måte som påvirket personsammensetningen av et folkevalgt organ valget viser at de forsøkte, uten helt å komme i mål. Valgresultatet fra 2011 viser at de nå lyktes. Den politiske prosessen rundt Barbu-saken i etterkant av lokalvalget i 2011 bekrefter det samme. I denne artikkelen vil jeg studere Barbu-caset over tid, og spesielt beskrive forskjellene mellom og 2011-valget, for å forsøke å kaste lys over hvilke faktorer som kan medvirke til å forklare hvorfor aksjonen mislyktes på et tidspunkt, mens de lyktes på et annet. Artikkelen bidrar både til å øke forståelsen av hva som skiller de aksjonsgruppene som lykkes og de som ikke gjør det, synliggjør mekanismer som fører til at beslutningstakere endrer standpunkt, og er et eksempel på muligheten den norske valgordningen gir for representasjon av standpunkter i enkeltsaker, slik Hegre og Høyland etterlyste i Daværende redaktører av Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift. 4 Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift, 2010/2. Temanummer: Den norske valgordningen. Håvard Hegre og Bjørn Høyland (innledningen), s Arendal er en kommune i Aust-Agder fylke i Norge 3

4 Politisk deltakelse med betinget innflytelse Tidligere forskning har vist et skifte i den politiske deltakelsen i vestlige demokratier. Mens det 19. og 20. århundre var preget av sterke folkebevegelser med nær tilknytning til og hierarkisk marsjordre fra politiske partier, ser vi i det 21. århundre en overgang fra elitedirigert mobilisering til en mer eliteutfordrende aksjonsform (Inglehart, 1997). Innbyggernes politiske repertoar har vokst (Stolle & Hooghe, 2011); valgdeltakelsen i store deler av Europa har vært synkende, også i Norge 6 ; og flere benytter seg nå av de såkalte ikkeinstitusjonaliserte formene for politisk deltakelse for å bli hørt i de politiske prosessene og for å påvirke de politikerne de allerede har innsatt gjennom valgkanalen (Berglund, 2007; Listhaug & Grønflaten, 2007; Rucht, 2007; Togeby, 2003; Østerud et al., 2003). Den såkalte ukonvensjonelle deltakelsen kommer i flere former, som for eksempel boikott, folkeinitiativer, underskriftskampanjer og demonstrasjoner (Kaase, 1999; Kaase, Allerbeck, & Barnes, 1979; Marien, Hooghe, & Quintelier, 2010). Protestdeltakelsen har blitt mer vanlig, sosialt jevnere (Goul Andersen & Hoff, 2001), og en utbredt del av den moderne politikken (McAdam, Tarrow, & Tilly, 2001; Norris, 2002). Med unntak av å skrive under på et opprop, er dette likevel ikke en type politisk deltakelse folk flest driver med (Berglund, 2007; Strømsnes, 2003). Den siste norske makt- og demokratiutredningen (Østerud et al., 2003) beskriver den siste tids utvikling i deltakelsesformer gjennom fremveksten av det de kaller her og nå - organiseringen. Denne organisasjonstypen har ingen kobling til nasjonale strukturer, har fokus på aktivitet og ingen klar ideologisk forankring. Det gis også et bilde av en overgang fra deltakelseskulturen til en aksjonskultur der innbyggerne deltar gjennom kortvarige og konkrete handlinger som gir mulighet for umiddelbar meningsytring med mål om å påvirke politikkutformingen. Det er ikke mulig å likestille politisk deltakelse med politisk innflytelse (Martinussen, 1973). Protestgrupper, interessegrupper og andre former for kollektiv deltakelse fra personer som mangler regulær institusjonalisert tilgang, som har uaksepterte krav og derfor utfordrer makthavere (Inglehart, 1990), har en flyktig maktposisjon, men den er ikke nødvendigvis fraværende. Vi vet at deltakelse i valgkanalen har en dokumenterbar effekt gjennom at det påvirker den partipolitiske og personlige sammensetningen av kommunestyret de neste fire årene. Det vi ikke vet er om aksjonskanalen har lignende effekter

5 Aksjoners effektivitet kan enkelt forklares som det å få sitt handlingsalternativ akseptert (Olsen & Sætren, 1980, s. 16). Definisjonen er like fullt komplisert, da årsakskjeden sjeldent er enkel og lett identifiserbar. Det begrensede omfanget av forskning som forklarer hva som skiller de som lykkes i å påvirke og de som ikke gjør det, kan i stor grad forklares av utfordringene med å måle suksess. Et startpunkt kan være å se på innflytelse som evnen til å oppnå en avgjørelse i tråd med dine preferanser (Nagel, 1975), og makt som kontroll over utfall (Weber & Parsons, 1964). Å definere suksess, ifølge William Gamson (1975), er en utfordring på grunn av begrepets flyktige natur. Han finner det derfor nyttig å tenke på suksess som et sett av forskjellige resultater. Gamson så på suksess både i forhold til hva slags fordeler en gruppe oppnådde, målt etter hvorvidt handlingsalternativet ble akseptert eller ikke, og på hvilken måte gruppen ble akseptert som en representant for en gitt velgergruppe. En slik definisjon ligger nært opp til hva den første norske maktutredningen presenterte: «Spørsmålet om aksjoners effektivitet kan ses i forhold til om aksjonistene får sitt handlingsalternativ akseptert ( )» (Olsen & Sætren, 1980, s. 216). Valgsystem med personvalgmuligheter Velgerne blir mer og mer individualistiske og stadig mindre lojale mot ett parti. Samtidig har utviklingen i flere europeiske land vist at muligheten for direkte velgerinnflytelse øker, blant annet gjennom påvirkningsmuligheter på personsammensetningen ved valg (Hellevik & Bergh, 2005). Gjennom flere kommunevalg har vi sett en trend som viser økt mobilisering rundt muligheten til å påvirke personsammensetningen. Fra slutten av 1970-tallet og frem til i dag har trenden vært svakt økende, og i Norge benytter om lag 40 % av velgerne seg nå av muligheten til å rette på listene ved kommunevalget hvert fjerde år. Samtidig er mulighetene for å påvirke gjennom personvalg innskrenket, ved at muligheten for å stryke listekandidater er fjernet. Et av argumentene mot deler av personvalgordningen har vært små velgergruppers mulighet til å presse gjennom et resultat som ikke representerer flertallssynet altså et velgerkupp. Et forslag som flere ganger har vært diskutert og som i dag er en del av personvalgordningen for fylkestingsvalget er å legge inn en sperregrense for hvor mange velgere som må utføre den samme endringen for at den skal gjøre seg gjeldende. Et mindretall i valglovutvalget fra 1973 (NOU 1973:38) foreslo en fem prosents sperregrense, og viste blant annet til en 5

6 kvinneaksjon i Modum i 1967 der 17 velgere avgjorde fordelingen av 14 av de 43 mandatplassene i kommunestyret. Også ved senere revideringer av valgloven har dette vært tema, og fra 2003-valget da det ble mulig med personstemmegivning ved fylkestingsvalg ble det der innført en sperregrense på åtte prosent. Ved kommunevalg finnes ikke en slik grense. I motsetning til diskusjonene om velgerkupp i forbindelse med valglovutvalgene i 1973 og 1982, ble velgeraksjoner betraktet som et legitimt virkemiddel da det siste valglovutvalget la frem sitt arbeid i 2001 (Valglovutvalget, 2001). Valglovutvalgets innstilling fra 1973 definerer et valgkupp som: små grupper ved organiserte, men hemmelige retteaksjoner mot valglistene, få fram et valgresultat som ikke er i samsvar med oppfatningen blant velgerflertallet (Valglovutvalget, 1973). Denne definisjonen avviker fra mange av forsøkene på å påvirke valgresultatet som vi ser i dag, der aksjonene er åpne ikke hemmelige. Valgkupp er ikke lett å spore, og verken evalueringer av personvalgene i 2003 og 2007 eller annen senere forskning, identifiserer tydelige valgkupp i Norge (Christensen, Midtbø, Ringkjøb, & Aars, 2008). Velgernes deltakelse i personstemmegivingen har vært et tema for de norske lokalvalgundersøkelsene lenge (Bjørklund, 1999; Bjørklund & Saglie, 2000, 2005; Saglie, 2009). Ved valget i 2007 foretok 40 prosent av velgerne rettelser på listene, og to tredeler av plassene ble tildelt på bakgrunn av listerettinger. Likevel ser vi at mange av disse ville blitt valgt også dersom den opprinnelige rekkefølgen på listen hadde vært det eneste avgjørende. En fjerdedel ble i 2007 innvalgt utelukkende på bakgrunn av personstemmer. Vi har sett kampanjer for å få ungdom, kvinner og kandidater med minoritetsbakgrunn valgt. Selv om vi har sett såkalte kvinnekupp lykkes, viser statistikken at kvinnelige kandidater generelt kommet dårligere ut av personstemmeordningen, mens kandidater med minoritetsbakgrunn har tjent på listerettingen (Bergh, Bjørklund, & Hellevik, 2010). Det norske valglovutvalgets innstilling fra 2001 la tydelige føringer for et ønske om å øke velgernes reelle mulighet til å påvirke personvalget i Norge. Ønsket ble blant annet begrunnet med endringen i velgermassen til et mer kvalifisert velgerkorps, der medbestemmelse er viktigere enn noen gang. Utvalget pekte også på de lange tradisjonene personvalget har i norske kommuner, sammen med gode forutsetninger for at velgerne kan få kunnskap om listekandidatene. Blant flere argumenter for å øke velgernes mulighet til å påvirke personvalget, peker utvalget på at de prinsipielle politiske konfliktlinjene i norsk politikk i like stor grad går gjennom partiene som mellom dem: 6

7 Personvalget vil dermed gi velgerne større muligheter for å stemme på kandidater som har samme oppfatning som de selv i aktuelle politiske stridsspørsmål. 7 Fra 2002 ble partienes mulighet til å forhåndskumulere kandidater ved kommunevalg begrenset, og muligheten for velgerne til å stryke kandidater, falt bort 8. Spesielt det sistnevnte var gjenstand for debatt både da og i årene som er gått etter 2003-valget. Denne endringen har trolig hatt en viss effekt på muligheten for et få til et vellykket velgerkupp (Bergh, Christensen, Hellevik, & Aars, 2009). Ved kommunevalget kan velgerne gi ekstrastemme til så mange de ønsker på den partilisten de velger, og de kan i tillegg støtte et gitt antall kandidater fra andre lister ved å føre opp kandidatnavnene i en egen rubrikk på stemmeseddelen (såkalte slengerstemmer). Antallet begrenser seg til en fjerdedel av det antall mandater som skal velges, men aldri færre enn fem. Sistnevnte ordning ble fjernet før valget i 1975, men tatt inn igjen fra 1979 etter kraftige protester. Partienes motvekt til velgernes påvirkningsmuligheter er i dag som før, retten til å forhåndskumulere kandidater på listen. En tilleggsstemme telte 1 én før 2003, men er nå redusert til 0,25. Metodikk og presentasjon av case Denne studien bygger på empirisk data fra to lokalvalg (2007 og 2011), en politisk prosess (Barbu-saken) og en protestaksjon (Barbu-aksjonen). Alt fra Arendal kommune i Aust-Agder fylke i Norge. Data i form av valgresultater er hentet enten fra offentlig tilgjengelig informasjon 9 eller fra den enkelte kommune på forespørsel. Informasjon om den politiske prosessen har vært tilgjengelig via Arendal kommunes nettsider, mens informasjon om aksjonen er innhentet fra lokalmedia 10, aksjonens nettside og Facebook-side og fra sentrale aktører i aksjonen. Nevnte empiriske data vil i det videre bli benyttet til å gjennomføre et case-studie av Barbusaken. Det finnes en rekke definisjoner på hva et case-studie er. Gerrings (2004) gjennom gang av tidligere forskning og forsøk på å gi en tydeligere definisjon, konkluderer med det følgende: «en intensiv studie av en enkelt enhet, med det formål å forstå en større gruppe av 7 NOU 2001: 3 Velgere, valgordning, valgte (side 196) 8 Se for eksempel: Representantforslag nr. 15 ( ) Dok.nr. 8:15 ( ) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Per-Kristian Foss og Jan Tore Sanner om å gjeninnføre adgangen til å stryke listekandidater ved kommunevalg. 9 Statistisk Sentralbyrå ( og Arendal kommune ( 10 Agderposten ( 7

8 (lignende) enheter.» 11 Jeg vil studere variasjonen i en enkel case Barbu-saken og en enkel enhet Barbu-aksjonen over tid og spesielt på to forskjellige tidspunkter for å kunne vurdere om tidsmessig variasjon på den samme enheten kan forklare variasjon i utfallet av caset (Gerring, 2004, s. 343). Jeg vil verken kunne sammenligne flere case eller generalisere. Likevel vil det være mulig å spørre seg hva en lærer av en slik sak. Begrepet «aksjonen» vil i denne artikkelen bli brukt om den samlede aktiviteten for å påvirke saken både i prosess og utfall. I løpet av de årene saken strekker seg, har flere grupperinger og enkeltpersoner deltatt på ulike tidspunkter og ulike måter. Likevel har formålet hele tiden vært det samme, og en fast kjerne av grupper og enkeltpersoner har gjennom hele prosessen vært sentrale i påvirkningsarbeidet. Av de grunner behandler og omtaler jeg i det videre aktiviteten samlet som én aksjon. Barbu-saken Saken om utviklingen av området Barbu som en ny bydel i Arendal, strekker seg helt tilbake til 2001, da Asplan Viak 12 la frem sitt forslag til kommunedelplan for Barbu. Allerede da fremkom det sterke reaksjoner på de foreslåtte høyblokkene mot sjøen. De opprinnelige planene var bygging av seks boligblokker med 125 leiligheter i Barbubukt i Arendal. Utbyggingsplanene var omstridte både på tvers av de politiske partiene i bystyret, og i befolkningen. Det bidro til at både den politiske prosessen og det offentlige ordskiftet var svært synlig, preget av konflikter og langvarig. Etter en mangeårig prosess voterte bystyret over bygging av blokker i Barbu 29. april Forslaget ble nedstemt 26 mot 13, og bystyret vedtok så å opprette en bredt politisk sammensatt arbeidsgruppe som skulle legge premissene for en ny reguleringsplan for hele Barbu, i samråd med grunneiere og andre berørte parter. Endelig reguleringsplan ble vedtatt i bystyret altså bare uker før lokalvalget i Saken var en av de fremste hovedsakene i valgkampen. Etter valget ble saken på nytt satt på dagsorden av det nye flertallet i kommunen, og partiene Høyre, Frp og KrF holdt 20. mars 2012 seks måneder etter lokalvalget en pressekonferanse der de presenterte de nye planene for Barbu-området. Regionsavisen Agderposten skrev dagen etter følgende fra pressekonferansen: «På pressekonferansen medga 11 Min oversettelse av: «an intensive study of a single unit for the purpose of understanding a lager class of (similar) units.» (Gerring, 2004, s. 342)

9 både ordfører Halvorsen og KrF-gruppeleder Vågsnes at de har nye representanter i partigruppene sine som ble innvalgt til det nye bystyret sist høst nettopp fordi de var parktilhengere i Barbu.» Planforslaget innebar en endring som gir rom for større parkområder i retning av kravet til aksjonistene. I ettertid viste det seg at Riksantikvaren motsatte seg de nye planene, fordi de nye boligtårnene ville frata Barbu kirke den dominerende plassen i landskapsbildet. Dermed måtte det igjen utarbeides nye planer. Den endelige omreguleringen ble vedtatt i bystyret i Arendal 31. oktober 2013 mot SV sine tre, Pensjonistpartiet sine to og Sp sin ene stemme, i tillegg til at en av KrF og tre fra Ap stemte mot etter at flere representanter tok til orde for å utsette saken på ny. Også i prosessen fra lokalvalget i september 2011 og frem til endelig vedtak av en omregulering i oktober 2013 var aksjonsgruppene aktive og forsøkte å presse politikerne enda lenger i retning av sitt handlingsalternativ. I den nye vedtatte planen er parkområdet doblet i forhold til planen fra Selv om det innebærer en endring i retning av aksjonens krav, uttrykte de likevel skuffelse over det endelige vedtaket, og spesielt partiet Høyre fikk gjennomgå for å binde opp partigruppen til å stemme for den bearbeidede planen. 13 Barbu-aksjonen Barbu-aksjonen har operert parallelt med den kommunale prosessen rundt utbygging av Barbu-området i Arendal kommune siden starten av 2000-tallet. Flere grupperinger og enkeltpersoner både med og uten geografisk tilknytning til området har vært helt eller delvis tilknyttet aksjonen, i kortere eller lengre perioder. I tillegg til å jobbe opp mot politikerne og partiene i den kommunale politiske prosessen, har aksjonene i spesielt stor grad brukt de to siste lokalvalgene (2007 og 2011) aktivt, for å påvirke både parti- og personsammensetningen i bystyret. Både i forkant av og 2011-valget ble det gjennomført en velgerkampanje for å påvirke valgresultatet både på parti- og personvalgnivå. I 2007 stod Barbu Vel og en gruppering som kalte seg Nettverket for Arendal Bys Vel bak kampanjen, mens det i 2011 var Byparkaksjonen, Kreative Krefter, Barbu Vel, Skydebaneområdets Vel og Idéforum Arendal som stod bak. Både i 2007 og i 2011 var målet todelt; å påvirke valgresultatet både på partinivå og på personnivå. I 2007 drev aksjonen i liten grad kampanje via internett, mens de i 2011 brukte sosiale medier og nettsiden til å markedsføre seg selv og sine mål. Ved begge valgene ble det tett opp mot valgdagen delt ut en brosjyre i forbindelse

10 med at partiene hadde sine ordinære stands i sentrum av Arendal. Brosjyren presenterte aksjonens anbefalinger til partiene. Fire partier ble ikke anbefalt å stemme på verken i 2007 eller 2011 (Ap, KrF, Demokratene og Frp), to partier ble anbefalt å stemme på ved begge valgene (SV og Pp), to partier ble anbefalt å stemme på kun i 2007 (Sp og Kp) og to partier ble anbefalt å stemme på kun i 2011 (V og H). Ved 2007-valget anbefalte Barbu-aksjonen velgerne å stemme på ett av fire partier, mens de i 2011 anbefalte fem forskjellige partier. Verdipolitisk liste stilte kun til valg i 2011, og Demokratene stilte kun i Ingen av dem fikk høy nok oppslutning til å bli representert i Arendal bystyre. Tabell 1. Partianbefalinger i 2007 og Arbeiderpartiet (Ap) Sosialistisk Venstreparti (SV) + + Senterpartiet (Sp) + Kristelig Folkeparti (KrF) Venstre (V) + Høyre (H) + Fremskrittspartiet (Frp) Kystpartiet (Kp) + Pensjonistpartiet (PP) + + Verdipolitisk parti (Vp)* + Demokratene (Dem.)** *Stilte ikke liste ved kommunevalget i 2007 **Stilte ikke liste ved kommunevalget i 2011 Aksjonen anbefalte 15 kandidater som velgerne burde gi tilleggsstemmer og slengerstemmer ved 2007-valget. Ved 2011-valget anbefalte aksjonen 11 kandidater. Tabell 2. Anbefalte kandidater i 2007 Tabell 3. Anbefalte kandidater i 2011 Anbefalt kandidat (15) Parti Anbefalt kandidat (11) Parti Milly M. O. Grundesen Sp Jan Askeland* Ap Sanjin Salahovic V Nina Jentoft* Ap Robert Cornels Nordli Ap Olaf Nordbø Bakke* Sp Tove Skyttemyr Ap Karl Uhlen Haugland Sp Jarl Steinar Odinsen Ap Kari-Mette Kihle Jomaas* KrF Josef Hæier* Ap Anne-Lise Thirud Werner KrF Benedikte Nilsen Ap Kristoffer Andreas Lyngvi H Siv Betina Wagner Ap Roar Gundersen H Jan Askeland Ap Kristin U. Finckenhagen H Terje Eikin KrF Robert Myhren* H Arild Hansen KrF Andre Roshan* H Sigrid Løyning Narvesen KrF 10

11 Presentasjon av data og analyse I det følgende vil data fra kommunevalgene i 2007 og 2011 presenteres, for å søke å identifisere hva som skiller utfallet av de to valgene. Jeg vil først se på valgdeltakelsen og resultatene på partinivå; dernest på personvalgresultatet på partinivå; og til sist personvalgresultatet på personnivå. Denne analysen vil legge grunnlaget for den videre drøftingen av problemstillingen. Valgdeltakelse og partiresultater Ser vi på resultatene fra de siste valgene synes de fleste partiene 14 i Arendal kommune å ha en utvikling som er relativ lik den vi ser på fylkes- og landsnivå. For de to største partiene, Høyre og Ap, kan vi likevel notere et avvik. Ap går mer tilbake i Arendal, sammenlignet med resten av landet og fylkestingsvalget i Aust-Agder, mens Høyre går tilsvarende mer frem (se tabell 3). Tabell 3. Valgresultatet i Arendal fordelt på partier Arendal A-A Landet Arendal A-A Landet Arendal A-A Landet Ap 23,6-13,0 (09) -7,7 (07) KrF 7,5-0,6 (09) -3,1 (07) Sp 3,0 +0,5 (09) -1,5 (07) Frp 14,8-12,2 (09) -6,9 (07) PP 5,9 +5,1 (09) +1,7 (07) H 31,1 +15,1 (09) +15,8 (07) 26,8-5,7 (09) +0,7 (07) 12,0 +0,8 (09) -2,3 (07) 6,2 +1,8 (09) -1,3 (07) 13,7-12,4 (09) -5,2 (07) 2,4-1,9 (09) +0,5 (07) 26,3 +10,0 (09) +9,0 (07) 31,7-3,7 (09) +2,1 (07) 36,6 32,5 35,4 31,3 26,1 29,6 5,6 8,1 11,2 5,5 10,6 14,3 6,4 +0,1 (09) -0,8 (07) 6,8 2,5 4,4 6,2 4,5 7,5 8,0 +0,6 (09) -1,2 (07) 11,4 27,0 26,1 22,9 21,7 18,9 17,5-11,5 (09) -6,1 (07) NA 0,8 0,5 0,4 4,2 1,9 NA 28,0 +10,8 (09) +8,7 (07) 16,0 16,3 17,2 15,3 17,3 19,3 14 Arbeiderpartiet (Ap), Kristelig Folkeparti (KrF), Senterpartiet (Sp), Fremskrittspartiet (Frp), Pensjonistpartiet (PP), Høyre (H), Venstre (V) og Sosialistisk Venstreparti (SV). 15 Tabell 4 viser valgresultatene for lokalvalget 2011, sammenlignet med stortingsvalget 2009 og lokalvalget Tallene for Aust-Agder i 2007 og 2011 er for fylkestingsvalget, og ikke snittet av resultatene i kommunene i fylket. Landsoversikten i 2007 og 2011 er for kommunevalget ikke fylkestingsvalget. Tallene i kursiv ved 2011-valget viser differansene fra henholdsvis 2009 og

12 V 6,8 +3,5 (09) +1,4 (07) SV 6,6 +2,1 (09) Valgdeltake lse -0,2 (07) 60,3 +4,4 (07) 6,3 +2,9 (09) -0,3 (07) 4,0-0,3 (09) -1,4 (07) 57,5 +2,4 (07) 6,3 +2,4 (09) +0,4 (07) 4,1-2,1 (09) -2,1 (07) 63,6 +1,9 (07) 3,3 3,4 3,9 5,4 6,6 5,9 4,5 4,3 6,2 6,8 5,4 6,2 74,6 75,3 76,4 55,9 55,1 61,7 Alle tall er i prosentpoeng. Kystpartiet og Verdipolitisk Parti, er ikke tatt med siden de ikke fikk innvalgt representanter i Demokratene er ikke tatt med. De stilte liste i Arendal i 2007, men ikke i Ser vi på valgdeltakelsen så økte den noe mer for Arendal enn for fylkestingsvalget i Aust- Agder og for landsgjennomsnittet ved kommunevalget i sammenlignet med Antall stemmeberettigede i Arendal i 2007 var , mens det i 2011 økte til Antall godkjente stemmesedler i 2007 var , mens tilsvarende tall for 2011 er Antall rettede stemmesedler økte fra 6685 i 2007 til 8150 i Dette er en økning fra en andel på 38 % til en andel på 41 % av de totale godkjente stemmesedlene. Altså ikke en stor økning i seg selv, men heller ikke markant forskjellig fra hele landet sett under ett (tabell 4). Tabell 4. Andel rettede stemmesedler i 2003, 2007 og 2011 Valg I alt i Arendal Rettede (andel av i alt) i Andel rettede i landet totalt Arendal (41 %) 42 % (38 %) 40 % (44 %) 37 % Kilde: SSB Om vi så ser på antall avgitte slengere totalt, ser vi en prosentvis større økning fra 2007 til 2011 enn det vi gjør på antall rettede stemmesedler. Mens det i 2007 ble avgitt totalt 3523 slengere ved valget i Arendal, økte det samme tallet i 2011 til hele Dette er en økning på 2991 slengere (85 %) mellom de to valgene. Om vi tar med i betraktningen at totalt antall avgitte stemmer har økt med 14 %, og antall rettede stemmesedler har økt med 22 %, er økningen i avgitte slengere på 85 % likevel markant. Var så denne økningen mellom to valg spesiell for Arendal? Antall slengere totalt på landnivå er ikke tilgjengelig, men hver kommune sitter på sine slengeroppgjør både på person og partinivå. Tabell 5 viser tallene for totalt antall avgitte slengere for Arendal og fire andre sammenlignbare kommuner Tall fra viser at referansekommunene per 2. kvartal 2013 hadde mellom og innbyggere, mens Arendal har Alle kommunene er administrativt senter i sitt fylke. 12

13 Tabell 5. Antall slengerstemmer i 2007 og 2011 Kommune Endring i tall Endring i prosent Arendal % Hamar % Sarpsborg % Tønsberg % Bodø % Kilde: De respektive kommunenes egne slengeroppgjør Økning i antall slengere fra et valg til et annet henger selvsagt også sammen med antall stemmeberettigede og valgdeltakelse. Ser vi på økningen i antall stemmeberettigede fra 2007 til 2011 ligger den på mellom 3,99 % og 6,73 % i de fem kommunene. Det forklarer selvsagt deler av økningen i antall slengere for alle kommunene. Arendals økning er på 5,19 %, altså kan det ikke forklare hele den store økning i antall slengere fra et valg til et annet. Valgdeltakelsen har økt i alle kommunene, inkludert i Arendal, og kan derfor ikke bidra til å forklare hvorfor Arendal økte antall slengere så mye mer enn referansekommunene. Som eksempel har valgdeltakelsen i Bodø økt med 6,2 prosentpoeng mellom de to valgene, samtidig som økningen i antall slengerstemmer er den laveste blant de fem kommunene. Personstemmegivning på partinivå Slengeroppgjøret for 2007-valget i Arendal (tabell 6) viser at det er to partier, Ap og KrF, som får netto tilskudd av slengerstemmer, mens velgerne til de resterende partiene avgir flere slengere enn de mottar. Ap mottar nesten dobbelt så mange slengere som KrF, og partiets velgere avgir også flere slengere enn KrF sine. Mens Ap netto mottar 439 slengere, er det samme tallet for KrF 150. Valgresultatet viser at Ap blir tre ganger så store som KrF. De to partiene som avgir flest slengere er Ap, som blir det største partiet i bystyret ved 2007-valget, og SV som er blant de minste partiene med tre mandater. SV er det partiet som netto mister flest listestemmer (-329). Frp, Sp og Venstre avgir nesten det samme antall slengere som de mottar. Sp og Venstre er betraktelig mindre enn Frp etter valget i 2007, men mottar og avgir likevel mange flere slengere. Avgitte og mottatte slengere til partiets kandidater står altså ikke i direkte relativt forhold til partienes størrelse. 13

14 Tabell 6. Slengeroppgjør, Arendal Rangert etter antall mottatte slengere til parti Mottar Avgir Netto Ap KrF Venstre Høyre Sp Frp SV PP Dem KP Sum På listen over kandidater som Barbu-aksjonen anbefalte velgerne å gi personstemmer i 2007, finner vi syv Ap-kandidater, fem KrF-kandidater og én fra henholdsvis Sp, Venstre og Høyre. Listen var altså dominert av kandidater fra Ap og KrF. Som tabell 6 viser, var det også disse partiene som både i faktiske tall og netto mottok flest personstemmer fra andre lister. Slengeroppgjøret for kommunevalget 2011 i Arendal kommune (tabell 7) viser at tre partier får betraktelig flere slengere enn de avgir: Ap, Sp og KrF. De tre partiene mottar i faktiske tall omtrent like mange slengere, men avgir antall slengere i relativ størrelse til valgresultatet om vi ser kun på disse tre partiene isolert. Det gjør netto mottak størst for de to minste partiene (KrF og Sp) og minst for det største (Ap). Også Høyre mottar slengere i samme størrelsesorden som de tre nevnte partiene, men er samtidig det partiet som avgir flest og har en netto på De øvrige partiene (V, PP, Frp og SV) mottar alle mellom 326 og 558 slengere, mens variasjonen i avgitte slengere er stor. Mens PP og Frp avgir nærmere det antallet de mottar, avgir både Venstre og SV henholdsvis 1234 og 1262 slengere til kandidater fra andre partier kun slått av Høyre. Det gjør SV til det partiet som netto (-936) mister flest listestemmer. Tabell 7. Slengeroppgjør, Arendal Rangert etter antall mottatte slengere til parti Mottar Avgir Netto Ap KrF Høyre Sp Venstre PP Frp SV VPP KP Sum

15 Både Venstre og SV er blant partiene som folkeaksjonen anbefalte velgerne å stemme på i Det kan også tyde på at disse partiene har velgere som ikke ønsker utbyggingen i Barbu, og derfor er mer tilbøyelige til å gi slengere til kandidater fra andre partier som støtter deres standpunkt. Frp har mottatt og avgitt ca. like mange slengere med 328 mot 332. Partiet er tilhenger av Barbu-utbyggingen, og blant partiene som folkeaksjonen anbefaler velgerne ikke å stemme på. I tillegg har ikke folkeaksjonen anbefalt velgerne å gi slengere til noen av kandidatene til Frp, noe som kan være med på å forklare hvorfor de ikke avgir eller mottar et stort antall slengere, og heller ikke viser en markant økning mellom og 2011-valget. Høyre, Venstre og SV er de tre partiene som avgir flest slengere ved 2011-valget. Høyre og SV avgir flest til Ap, KrF og Sp, mens Venstre avgir flest til Ap, KrF og Høyre, med Sp rett bak. De partiene som avgir flest slengere, gjør det altså i all hovedsak til de fire partiene folkeaksjonen anbefaler velgerne å gi slengere til. Tabell 8 viser at Høyre, Venstre og SV gir langt over halvparten av sine slengere til de tre partiene folkeaksjonen anbefaler kandidater fra. Venstres andel er den laveste, men partiet avgir også en stor andel slengere til Høyre. Selv om Høyre er et av partiene folkeaksjonen anbefaler velgerne å stemme på, anbefaler de også å gi slengere til enkelte av kandidatene fra dette partiet. Det kan være en mulig forklaring på at Venstre som politisk ligger nærmere Høyre enn det SV gjør avgir mange slengere til Høyre, mens SV ikke gjør det. Tabell 8. Avgitte slengere fra Høyre, Venstre og SV til Ap, KrF og Sp ved 2011-valget. Antall slengere til Ap Antall slengere til KrF Antall slengere til Sp Prosentandel av slengere avgitt fra partiets velgere Høyre % (1053 av 1682) Venstre % (713 av 1234) SV % (934 av 1262) Oppsummert viser slengeroppgjøret for lokalvalget i Arendal 2011 at det er partiene som folkeaksjonen anbefaler (Høyre, Venstre og SV) som avgir flest slengere, og at det er partiene som folkeaksjonen ikke anbefaler velgerne å stemme på (Ap, KrF og Sp), som mottar flest slengere. Til sammenligning avgir Ap sine velgere 876 slengere og Frp-velgerne totalt 332. Størrelsen tatt i betraktning avgir da Ap og Frp sine velgere få slengere sammenlignet med de mindre partiene. Aksjonen anbefaler ikke velgerne å stemme på Frp, men i motsetning til for Ap, KrF og Sp, så anbefaler de heller ikke velgerne å gi slengere til kandidater fra Frp. PP er også et parti det anbefales å stemme på, men partiets velgere har likevel ikke avgitt like 15

16 mange slengere som de jevnstore partiene Venstre og SV, men likevel flere enn for eksempel Frp og KrF. Ser vi så på tilsvarende tall fra 2007-valget, der vi i tabell 9fremdeles bruker antall og andel slengere fra Høyre, Venstre og SV til Ap, KrF og Sp, så ser vi at antall slengere er betydelig lavere i alle kategoriene, men at andelen av slengere fra Høyre, Venstre og SV til de tre partiene av totalt avgitte slengere ikke er markant forskjellig. Det er ut fra det ikke mulig ut fra disse tallene å konkludere med at en større andel av slengerne fra Høyre, Venstre og SV gikk til kandidater fra Ap, KrF og Sp i 2011 enn i Vi har tidligere sett at andel stemmesedler som ble rettet på ikke økte betraktelig fra 2007 til Disse tallene kan indikere at 2011-valget heller ikke endret hvilke partier som fikk størst andel av slengerne, selv om antall slengere økte markant. Tabell 9. Avgitte slengere fra Høyre, Venstre og SV til Ap, KrF og Sp ved 2007-valget Antall slengere til Ap Antall slengere til KrF Antall slengere til Sp Prosentandel av slengere avgitt fra partiets velgere Høyre % (325 av 556) Venstre % (305 av 461) SV % (404 av 565) Personstemmegivning på personnivå I det følgende vil jeg presentere data for personstemmegivningen på personnivå. Jeg vil først se på valgoppgjøret for de anbefalte kandidatene i 2007 og 2011, før jeg ser nærmere på de enkeltpartiene anbefalte kandidater tilhørte ved 2011-valget. Tallene er ikke korrigert for forventede personstemmer i forhold til listeplassering. Det er forventet at kandidater øverst på listene får flere tilleggsstemmer 17 fra egne velgere enn de lenger nede på listene. Likevel ser vi at det blant de anbefalte kandidatene ved 2011-valget ikke er en systematikk i at de med opprinnelig høyere listeplassering mottar flere slengerstemmer enn de lenger nede på listen. For eksempel stod kandidaten med nest flest slengerstemmer (401) ved 2011-valget (tabell 10), Jan Askeland (Ap), opprinnelig på plass nummer 26 på partiets liste, mens kandidaten med den høyeste opprinnelige listeplasseringen (3.), Kristoffer Andreas Lyngvi (H), kun mottar 85 slengere. 17 Tilleggsstemmer vil i de kommende tabellene bli benevnt som «kryss» 16

17 Tabell 10. Valgoppgjør for anbefalte kandidater i 2007 Anbefalt kandidat (15) Parti Nummer før/etter Slengere (kryss) Posisjon Milly M. O. Grundesen Sp (2) 02/ (63) Valgt som 2 av 2 Sanjin Salahovic V (2) 16/05 85 (34) Tredje vara Robert Cornels Nordli Ap (12) 06/07 76 (148) Valgt som 7 av 12 Tove Skyttemyr Ap (12) 09/ (172) Valgt som 5 av 12 Jarl Steinar Odinsen Ap (12) 10/13 73 (79) Første vara Josef Hæier* Ap (12) 14/12 88 (71) Valgt som 12 av 12 Benedikte Nilsen Ap (12) 21/15 66 (58) Tredje vara Siv Betina Wagner Ap (12) 25/17 50 (49) Femte vara Jan Askeland Ap (12) 35/14 76 (72) Andre vara Terje Eikin KrF (4) 03/02 82 (260) Valgt som 2 av 4 Arild Hansen KrF (4) 04/05 31 (161) Første vara Sigrid Løyning Narvesen KrF (4) 05/06 69 (49) Andre vara Knut Mørland* KrF (4) 08/ (107) Valgt som 4 av 4 Kari-Mette Kihle Jomaas KrF (4) 11/07 57 (33) Tredje vara Solfrid Helle* H (6) 10/03 89 (72) Valgt som 3 av 6 * Valgt på grunn av personstemmegivning. Sp 0 forhåndskumulerte V 4 forhåndskumulerte Ap 4 forhåndskumulerte KrF 1 forhåndskumulert H 1 forhåndskumulert Syv av de femten anbefalte kandidatene fikk fast plass i bystyret etter valget i 2007 (tabell 10). Fire av disse ville også blitt valgt dersom den opprinnelige rekkefølgen på partilisten hadde vært uforandret. To av de fire havnet lenger oppe enn opprinnelige listeplassering, en gikk ett hakk ned, mens en havnet på samme plassering som utgangspunktet. Tre av kandidatene hadde en opprinnelig plassering lenger nede på listen enn det endelige antall mandater til partiet ble, og ble derfor valgt utelukkende på bakgrunn av personstemmer 18. Tabell 11. Valgoppgjør for anbefalte kandidater i 2011 Anbefalt kandidat (11) Parti Nummer før/etter Slengere (kryss) Posisjon Jan Askeland* Ap (9) 26/ (96) Valgt som 3 av 9 Nina Jentoft* Ap (9) 21/ (83) Valgt som 4 av 9 Olaf Nordbø Bakke* Sp (1) 05/ (26) Valgt som 1 av 1 Karl Uhlen Haugland Sp (1) 15/ (17) Første vara Kari-Mette Kihle Jomaas* KrF (3) 06/ (51) Valgt som 3 av 3 Anne-Lise Thirud Werner KrF (3) 11/ (22) Andre vara Kristoffer Andreas Lyngvi H (12) 03/04 85 (371) Valgt som 4 av 12 Roar Gundersen H (12) 05/ (479) Valgt som 2 av 12 Kristin U. Finckenhagen H (12) 07/ (207) Valgt som 6 av 12 Robert Myhren* H (12) 13/10 71 (149) Valgt som 10 av 12 Andre Roshan* H (12) 21/12 67 (120) Valgt som 12 av 12 * Valgt på grunn av personstemmegivning. Ap 2 forhåndskumulerte Sp 0 forhåndskumulerte KrF 2 forhåndskumulerte H 1 forhåndskumulert 18 Josef Hæier (Ap), Knut Mørland (KrF) og Solfrid Helle (H). 17

18 Etter valget i 2011 (tabell 11) fikk ni av de elleve anbefalte kandidatene fast plass i bystyret. Tre av disse ville blitt valgt også dersom den opprinnelige rekkefølgen på partilisten hadde vært uforandret. To av de tre havnet lenger oppe enn opprinnelige listeplassering, mens en endte én plassering ned. Seks av kandidatene hadde en opprinnelig plassering lenger nede på listen enn det endelige antall mandater til partiet ble, og ble derfor valgt på bakgrunn av personstemmer 19. Tabell 12. Valgoppgjør for Ap i 2011 Anbefalte kryss Anbefalte slengere Forhåndskumulerte Valgte (9) Slengere (kryss) (668) (254) (96) (83) (360) (169) (167) (123) (156) Tabellforklaring: Numrene i de fire første kolonnene viser kandidatens listeplassering, mens siste kolonne indikerer antall. Ap sin kandidat nummer 21 og nummer 26 var av Barbu-aksjonen anbefalt som slengere på alle partilistene som stilte til valg i Arendal i Det ble anbefalt ikke å stemme på partiet, men på disse to kandidatene. Velgere som likevel ønsket å stemme Ap, ble også anbefalt å gi disse to kandidatene en tilleggsstemme. Ap fikk innvalgt ni representanter i Arendal bystyre. De to første i rekkefølgen ble kandidat 01 og 02 som hadde fordelen ved å være forhåndskumulerte. Dernest ble de to anbefalte kandidatene, nummer 26 og 21, innvalgt som henholdsvis tredje og fjerde representant. Dersom ikke de to første listekandidatene hadde vært forhåndskumulert, hadde kandidat nummer 21 og 26 også gått forbi nummer 02 på listen. Tabell 13. Valgoppgjør for KrF i 2011 Anbefalte kryss Anbefalte slengere Forhåndskumulerte Valgte (3) Slengere (kryss) (234) (177) (51) Tabellforklaring: Numrene i de fire første kolonnene viser kandidatens listeplassering, mens siste kolonne indikerer antall. KrF sin kandidat nummer 06 og 11 var av Barbu-aksjonen anbefalt som slengere på alle partilistene som stilte til valg i Arendal. Det ble anbefalt ikke å stemme på partiet, men på disse to kandidatene. Velgere som likevel ønsket å stemme KrF, ble også anbefalt å gi disse to 19 Jan Askeland (Ap), Nina Jentoft (Ap), Olaf Nordbø Bakke (Sp), Kari-Mette Kihle Jomaas (KrF), Robert Myhren (H) og Andre Roshan (H). 18

19 kandidatene en tilleggsstemme. KrF fikk innvalgt tre representanter i Arendal bystyre. De to første i rekkefølgen ble kandidat 01 og 02 som hadde fordelen ved å være forhåndskumulert. Dernest ble nummer 06 innvalgt som tredje og siste representant. Kandidat nummer 11 ble til slutt andre vara (med 362 slengere og 22 kryss) etter kandidat 03. Både kandidat 03, 06 og 11 ville gått forbi kandidat nummer 01 og 02, dersom de ikke hadde vært forhåndskumulert. Selv om kandidat nummer 11 til slutt ble andre vara, fikk vedkommende nest flest slengere etter kandidat nummer 11. Det var en stor andel kryss fra egne velgere som gjorde at kandidat nummer 03 gikk foran kandidat nummer 11. Tabell 14. Valgoppgjør for Sp i 2011 Anbefalte kryss Anbefalte slengere Forhåndskumulerte Valgte (1) Slengere (kryss) (26) Tabellforklaring: Numrene i de fire første kolonnene viser kandidatens listeplassering, mens siste kolonne indikerer antall. Sp sin kandidat nummer 05 og 15 var av Barbu-aksjonen anbefalt som slengere på alle partilistene som stilte til valg i Arendal. Det ble anbefalt ikke å stemme på partiet, men på disse to kandidatene. Velgere som likevel ønsket å stemme Sp, ble også anbefalt å gi disse to kandidatene en tilleggsstemme. Ingen av kandidatene på listen var forhåndskumulert av partiet. Sp fikk innvalgt én representant i Arendal bystyre. Det var kandidat nummer 05 som ble valgt, mens nummer 15 ble første vara (med 377 slengere og 17 kryss). Tabell 15. Valgoppgjør for Høyre i 2011 Anbefalte kryss Anbefalte slengere Forhåndskumulerte Valgte (12) Slengere (kryss) (1407) (479) (416) (371) (348) (207) (246) (228) (201) (149) (182) (120) Tabellforklaring: Numrene i de fire første kolonnene viser kandidatens listeplassering, mens siste kolonne indikerer antall. Aksjonsgruppen anbefalte velgerne å stemme på Høyre, men også å prioritere opp noen kandidater fremfor andre både gjennom tilleggsstemmer på Høyre-lista og via slengere på andre partilister. Høyre sin kandidat nummer 07, 13 og 21 var av Barbu-aksjonen anbefalt 19

20 som slengere på alle partilistene som stilte til valg i Arendal utenom hos SV og PP. Nummer 03 og 05 var anbefalt kun til velgerne som stemte KrF, Sp og Ap. Den første på listen var forhåndskumulert av partiet. Høyre fikk innvalgt tolv representanter i Arendal bystyre. Den første i rekkefølgen ble kandidat 01 som hadde fordelen ved å være forhåndskumulert men som også mottok flest slengerstemmer. Kandidat nummer 05 fikk nest flest slengere og kom inn som nummer to. Både nummer 13 og nummer 21 ble innvalgt, sammen med de andre kandidatene aksjonsgruppen ønsket. Også kandidat nummer 17 fikk nok personstemmer til å komme opp blant de tolv, men da på grunn av tilleggsstemmer ikke slengere. For kandidat nummer 13 og 21 var det slengerne ikke kryssene som sørget for at de ble valgt. Ved 2007-valget i Arendal tilfalt 20,5 % (8 av 39) av mandatene i kommunestyret kandidater uten opprinnelig mandatplass på partilisten. Tre av dem var på aksjonistenes anbefalingslister. Tilsvarende tall fra valgoppgjøret i samtlige 430 kommuner var en andel på 25,5 % (Bergh et al., 2010, s. 113). For 2011-valget økte andelen i Arendal til 33,3 % - 13 av de totalt 39 valgte mandatene. Seks av de tretten mandatene var blant dem Barbu-aksjonen anbefalte. Valgoppgjøret i samtlige kommuner i Norge viste en andel på 23,4 % i I 2007 lå altså Arendal noe under landsgjennomsnittet, mens kommunen ved valget i 2011 lå nesten 10 prosentpoeng over landsgjennomsnittet noe som også er om lag 13 prosentpoeng høyere enn andelen i Arendal ved valget i Drøfting: Hva skiller valgene i 2007 og 2011? Som allerede vist så vi en økning i valgdeltakelsen i Arendal kommune fra til valget med 4,4 prosentpoeng. Selv om vi også fikk en liten økning i landsgjennomsnittet fra det ene til det andre valget, ligger valgdeltakelsen i Arendal likevel under landsgjennomsnittet ved begge valgene. Det er altså ikke ut fra den informasjonen mulig å konkludere med at Barbu-saken - verken i 2007 eller i mobiliserte økt valgdeltakelse. Valgresultatet på partinivå indikerer heller ikke en forflytning av velgere mellom partiene fra det ene til det andre valget. Vi må altså ned på personstemmegivningen før vi kan vise at velgernes adferd endret seg fra 2007-valget til 2011-valget, og kan konstatere at det med stor sannsynlighet var 20 Tallet er oppgitt av forsker Johannes Bergh ved Institutt for Samfunnsforskning. 20

21 Barbu-saken som var årsaken til endringen. Spørsmålet som da må besvares er hva som endret seg fra det ene valget til det andre? Andelen velgere som benytter seg av muligheten til å gi personstemme ved kommunevalg har økt jevnt de siste tiårene. Mens 26,4 % av velgerne benyttet seg av muligheten i 1979, er tilsvarende tall for 2007, 40 % (Bergh et al., 2010, s. 113). Ved 2011-valget benyttet 42 % av velgerne seg av muligheten til å avgi personstemmer 21. Det finnes en rekke eksempler på kommuner som har opplevd stor forskjell i andel rettede stemmesedler mellom to valg. Ett eksempel er Kvam kommune som opplevde en oppgang på 25,4 prosentpoeng fra 2003 til I dette tilfellet blir den store endringen forklart med politiske faktorer, der kampen om skolestrukturen delte kommunen geografisk i to og satte partisystemet ut av spill. Også i dette eksempelet var ei aksjonsgruppe sentral i å påvirke personstemmegivningen ved valget i Kvinesdal kommune opplevde det motsatte mellom de to valgene, med en nedgang i antall rettede stemmesedler på 28 prosentpoeng (Christensen et al., 2008). Store svingninger i personvalgdeltakelsen mellom valg kan altså være knyttet til mobiliserings- eller demobiliseringsprosesser. I de to eksemplene over er dette målbart i andel rettede stemmesedler. Tallene for Arendal viser at andelen som benyttet muligheten til å rette på listen ved 2011-valget ikke skiller seg nevneverdig fra 2003 eller 2007, verken i Arendal kommune isolert sett eller fra landsgjennomsnittet. Det er altså ikke noe her som tilsier at det er flere som har benyttet muligheten til å rette på listene ved årets valg i Arendal enn ved tidligere valg. Når vi vet at personstemmegivningen likevel påvirket valgresultatet, kan det derfor være nærliggende å anta at rettingen har skjedd på en mer systematisk og målrettet måte blant de som likevel ville benyttet muligheten til å gi personstemmer. Selv om andelen rettede stemmesedler ikke er markant endret, har antallet slengerstemmer økt betraktelig fra til 2011-valget. Det kan tyde på at de som bruker muligheten til å rette på stemmeseddelen, har gjort det i et større omfang i 2011 enn i Den store økningen i antall slengere kan i seg selv være en indikator på et mobiliseringsvalg. En forklaring på dette kan ligge i sammenhengen mellom den mobiliserende sakens art og tidligere forskning på hvem listeretterne er. Studier på individdata viser at de som retter på stemmeseddelen utgjør en snever lokalpolitisk elite. Lokalvalgundersøkelsene fra og 2007-valget viser blant annet at de som er listekandidater avgir personstemmer langt oftere enn andre, og gjør også flere

22 endringer på stemmeseddelen enn andre velgere. Forklaringen på at antall slengere økte betraktelig, samtidig som andelen rettede stemmesedler holdt seg mer eller mindre stabil mellom og 2011-valget kan altså være at Barbu-saken var mobiliserende men kun på den såkalte lokalpolitiske elite, ikke blant velgerne generelt. Dette er velgere som allerede benytter seg av muligheten til å rette på stemmesedlene, og derfor ikke trenger å mobiliseres på samme måte som andre velgere. Det er også nærliggende å anta at listekandidater og partimedlemmer har mer kjennskap til personvalgordningen enn andre, og at de av den grunn har bedre forutsetninger for å være en del av en så systematisk personstemmegivning som vi så resultatet av i Arendal i Selv om listekandidater og partimedlemmer i større grad benytter seg av muligheten til å rette på listene enn andre, vet vi samtidig at de utgjør en stadig mindre gruppe av befolkningen. Analyser av data fra danske og norske lokalvalgundersøkelser viser blant annet at sannsynligheten for å avgi en personstemme stiger betraktelig ved interesse for kommunepolitikk og ved partimedlemskap (Christensen et al., 2008). De er selvsagt ikke de eneste som retter på stemmeseddelen, men er en avgrenset del av det som blant annet Bjørklund (1999) omtaler som en elite. Lokalvalgundersøkelsen fra 2003 og 2007 viser at i overkant av 60 % av de som personstemte i 2003, også gjorde det i 2007, mens nærmere 40 % av de som ikke gjorde det i 2003, gjorde det i 2007 (Christensen et al., 2008, s. 27). En stor andel av velgerne har altså med seg tidligere erfaring når de vurderer om de skal rette på stemmeseddelen eller ikke. Hva kan så forklare de forskjellige typene mobilisering? Uten å ha nær kjennskap til eksempelet fra Kvam, er det likevel nærliggende å se på om den mobiliserende sakens art spilte en rolle for muligheten til å mobilisere. Vi ser over hele landet at saker om endring i skolestrukturen gir grobunn for både debatt, protester og aksjoner. Selv om ytterst få av dem kommer dit at de dominerer og avgjør et helt lokalvalg, slik vi så i Kvam i 2007, opptar de ofte innbyggere i hele kommunen gjerne gjennom at det setter et geografisk område opp mot et annet. Barbu-saken i Arendal er av en litt annen natur, da den ikke er en typisk lokaliseringsdebatt, men en debatt om utviklingen av et sentrumsnært område. Det er altså nærliggende å anta at interessen og engasjementet er størst blant dem som er bosatt i eller rundt Barbu-området. Tidligere forskning har også vist at partipolitikk spiller en mindre rolle i små kommuner, siden små og oversiktlige forhold gjør at det er mindre bruk for partiene som veivisere (Saglie, 2002). Både Kvam og Kvinesdal er betydelig mindre kommuner enn 22