Kap. 1. Innledning... 3 Kap. 2. Mandat - Arbeid og avgrensinger Mandat for Risikogruppen Rapportering... 5 Kap. 3.

Transkript

1 1

2 Kap. 1. Innledning... 3 Kap. 2. Mandat - Arbeid og avgrensinger Mandat for Risikogruppen Rapportering... 5 Kap. 3. Tilnærming til begrepenen risiko og miljørisiko lagt til grunn i denne rapporten Risikogruppens felles begrepsapparat Kontekst for helhetlig forvaltning av miljørisiko Risikogruppens tilnærming til helhetlig styring av miljørisiko Sammenheng mellom ISO og Risikogruppens helhetlige tilnærming til styring av miljørisiko Risikokommunikasjon Overvåking av risikoutvikling i planområdet Kap. 4. Internasjonalt myndighetssamarbeid i forvaltningsplanområdet Kap. 5. Miljøgrunnlaget Klima og klimautvikling i Barentshavet Biologiske ressurser - Sårbarhet Kap. 6. Aktiviteter i forvaltningsområdet Sammendrag aktiviteter Skipstrafikk Petroleumsaktivitet Fiskeri Oppsummering fiskeri Annen aktivitet Kap. 7. Potensielle hendelser som kan føre til akutt forurensing Skipsfart Petroleum Kap. 8 Risikoreduserende tiltak mot akutt forurensning / ulykke Skipstrafikk Petroleum Kap 9. Konsekvensreduserende tiltak mot akutt forurensning / ulykke Skipsfart Kap. 10 Konsekvenser av akutt utslipp i forvaltningsområde Kap.11 Vurdering av miljørisiko Kap. 12 Kunnskap - og utviklingsbehov Vedlegg til Kap 2.2 Risikogruppens egen tolkning og utdyping av mandatet Arbeidet i Risikogruppen Vedlegg til kapittel 7.2 -Petroleum

3 Kap. 1. Innledning Under utarbeidelsen av St. meld. nr. 8 ( ) Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (forvaltningsplan) ble begrepet risiko diskutert og benyttet ifm Miljørisiko fare for akutt forurensning. I dette arbeidet ble det klart at ulike fagmiljø benytter begrep, metoder og resultat ulikt for å beskrive beslektet analyse, hendelser, prosesser og konsekvenser innen miljørisiko. En av anbefalingene fra dette arbeidet var derfor å opprette et Forum for miljørisiko som bl.a. skal styrke arbeidet med risikovurderinger og bidra til en bedre forståelse av utviklingen av risiko i havområdet for alle aktører og opinionen generelt, knyttet til akutt forurensning. Dette forumet kaller vi heretter Risikogruppen. Det første utkastet til rapport ble levert Styringsgruppen 1.mars 2008, og innholdet ble senere presentert for Styringsgruppen og for Referansegruppen. I prosessen med å utvikle en felles risikoforståelse har gruppen utviklet en modell som danner grunnlaget for gjennomgangen av elementene knyttet til miljørisiko i forvaltningsplanområdet. Denne Risikomodellen beskrives i kap 3. I forhold til fjorårets rapport har risikomodellen blitt ytterlige utviklet og årets rapport er strukturert slik at oppbygningen følger risikomodellen, noe som er nytt av året. Det er variasjon i detaljeringsgrad mellom de ulike virksomhetsområdene i denne rapporten. Dette skyldes dels at man er kommet ulikt på de ulike fagområdene når det gjelder å integrere risikoforståelse i den enkelte virksomhet, dels at gruppen ikke har hatt tilstrekkelige ressurser til å foreta full samordning. Virksomhetene har ulike behov og krav for beskrivelse av risiko knyttet til virksomheten. Risikogruppen er en bredt sammensatt gruppe, noe som medfører til at det er utfordrende og tidkrevende å finne riktig innslags punkt for leveranser innenfor de ulike temaene og opprettholde nødvendig progresjon. Enhver menneskelig aktivitet er forbundet med en risiko for at aktiviteten kan resultere i uønskede og utilsiktede konsekvenser, enten som følge av aktiviteten i seg selv, eller som følge av utilsiktede eller uønskede hendelser. En økosystembasert forvaltning av havområdene innebærer at menneskelige aktiviteter gjennomføres slik at en opprettholder økosystemenes struktur, virkemåte og produktivitet, både på kort og lang sikt. En god risikoforståelse og en effektiv risikostyring av aktiviteter, er derfor en sentral forutsetning for å opprettholde økosystemenes struktur, virkemåte og produktivitet. Styring av risikoen forbundet med pågående og fremtidige aktiviteter i havområdene er spredt på flere sektorer. Risikogruppen er opprettet for å bidra til en bedre samordning av kunnskap, erfaringer og virkemidler på tvers av sektorene for en mer effektiv styring av risikoen for akutt forurensning. Risikogruppen skal frembringe relevant, oppdatert og etterprøvbar informasjon om risiko for akutt forurensning, hvordan risiko utvikler seg over tid og hva som kan gjøres for å holde risiko for akutt forurensning i planområdet på et så lavt nivå som mulig. Målet er å få frem god nok informasjon tidlig nok, slik at myndighetene kan iverksette adekvate og proaktive tiltak som effektivt kan redusere muligheten for at det inntreffer hendelser som kan medføre akutt forurensning, eller som reduserer omfanget og konsekvensene av akutt forurensning dersom det likevel skulle inntreffe en ulykke. Risikogruppens arbeid vil legge til rette for en bedre forståelse av risiko og handlingsalternativene for å håndtere risiko på tvers av fagområde. En kan dermed bidra til en videreutvikling av diskusjoner mellom ulike interessenter som kan føre til bedre helhetlig økosystembasert forvaltning av havområdet 3

4 Kap. 2. Mandat - Arbeid og avgrensinger Risikogruppen gar fått sitt mandat av den interdepartementale styringsgruppen. Mandatet er gjengitt nedenfor i kapittel Mandat for Risikogruppen Bakgrunn Det skal etableres et forum for samarbeid om miljørisiko knyttet til akutt forurensning i havområdet (Risikogruppen) i henhold til St.meld. nr. 8 ( ) Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (forvaltningsplan). Formål Formålet med Risikogruppen er å styrke arbeidet med risikovurderinger og bidra til en bedre forståelse av utviklingen av risiko i havområdet for alle aktører og opinionen generelt, knyttet til akutt forurensning, og å bidra til å håndtere denne risikoen på en best mulig måte både sektorvis og samlet. Deltakelse og arbeidsmetode Risikogruppen skal ledes av Kystverket, som også vil ha sekretariatsfunksjonen. Risikogruppen skal være bredt sammensatt av deltakere fra relevante direktorater/tilsyn og offentlige institusjoner. Følgende institusjoner skal inviteres til å delta i arbeidet: Direktoratet for naturforvaltning, Havforskningsinstituttet, Mattilsynet, Norsk Polarinstitutt, Oljedirektoratet, Petroleumstilsynet, Sjøfartsdirektoratet, Statens forurensningstilsyn, Statens strålevern, Sysselmannen på Svalbard og Fylkesmannen. Risikogruppen kan ved behov knytte til seg annen ekspertise. Arbeidet skal skje innenfor eksisterende kompetanse- og arbeidsfordeling. Referansegruppen kan ved behov involveres i arbeidet. Utgiftene til deltakelse og eventuelt bruk av eksterne fagmiljøer dekkes av den enkelte institusjon. Arbeidsoppgaver for Risikogruppen Følge risikoutviklingen i området. Bidra til å videreutvikle overvåkingen av risikoutviklingen i området og koordinere overvåking som er relevant for risikohåndtering, særlig i forhold til sjøtransporten. Bidra til god kommunikasjon og informasjonsutveksling om risiko mellom de ulike etatene med ansvar innenfor miljøforvaltning, petroleumsvirksomhet og sjøtransport. Bidra til å utvikle en felles forståelse av risiko og utøve en enhetlig og god ekstern kommunikasjon av risiko i havområdet, særlig miljørisiko. Bidra til å identifisere behov for risikoreduserende tiltak og kunnskapsbehov på tvers av administrative ansvarsområder. For risikoreduserende tiltak skal kostnadseffektivitet angis/vurderes. Sikre at analysene av risiko, fra sjøtransport, petroleumsvirksomhet og annen virksomhet gir mest mulig sammenlignbare resultater, særlig med hensyn til miljørisiko. Utarbeide årsprogram. 4

5 Rapportering Risikogruppen rapporterer til den interdepartementale styringsgruppen for forvaltningsplanen. Innen 1. mars hvert år utarbeide statusrapport om arbeidet med risikovurderinger. Innen 1. mars 2009 utarbeide en statusrapport med oppsummering for Det utarbeides dermed ikke separat årsrapport for Oversende årsprogram, årsrapport og statusrapport til den interdepartementale styringsgruppen ved Miljøverndepartementet med kopi til Fiskeri- og kystdepartementet, samt til Faglig forum ved Norsk Polarinstitutt. Styringsgruppen vil vurdere videre oppfølging. 2.2 Rapportering Justert rapportering Det har blitt visse endringer med hensyn til rapportering siden Risikogruppens mandat ble laget. Gruppen kan velge om de vil levere en ny statusrapport og bidra i fellesrapport 1. juni Innen 1. juni 2010 utarbeide en statusrapport med oppsummering for Denne rapporten skal være fellesrapport mellom Faglig forum, Overvåkingsgruppen og Risikogruppen. Det er dermed ikke nødvendig med separat årsrapport for

6 Kap. 3. Tilnærming til begrepene risiko og miljørisiko lagt til grunn i denne rapporten 3.1 Risikogruppens felles begrepsapparat En viktig forutsetning for at Risikogruppen kan ivareta sin funksjon i en helhetlig økosystembasert forvaltning er at involverte myndigheter og faginstanser etablerer et felles begrepsapparat og tilnærming til risiko. Det er i denne sammenheng valgt å legge til grunn internasjonale standarder. ISO Guide 73:2002 er en internasjonal standard om begrepsbruk innen risikostyring. I henhold til denne standarden er begrepet risiko definert som en kombinasjon av sannsynligheten for en hendelse og dens konsekvenser. Risikogruppens mandat er avgrenset til akutt forurensning, som etter forurensningslovens 38 er definert som: forurensning av betydning, som inntrer plutselig, og som ikke er tillatt etter bestemmelse i eller i medhold av forurensningsloven. For Risikogruppens formål dekker begrepet risiko følgende elementer: potensielle årsak til akutt forurensning med tilhørende usikkerhet potensielle konsekvenser som er negative for økosystemenes struktur, virkemåte og produktivitet som følge av akutt forurensning, med tilhørende usikkerhet Beskrivelsen av risiko kan være kvantitativ og kvalitativ. Boks 1: Risikobegrepet ed utgangspunkt i ISO Guide 73 Hva angår risikostyring er ISO DIS : 2008 lagt til grunn for Risikogruppens arbeid. Denne standarden bruker en systematisk prosesstilnærming som strukturerer Risikogruppens tilnærming til helhetlig styring av miljørisiko. Figur Y viser hovedprosesser tilknyttet risikostyring. Figur 1: Risikostyringsprosesser, jf ISO DIS 31000:2008 ISO DIS 31000:2008 er vurdert å dekke alle prosessene og krav til systematikk, transparens, etterprøvbarhet og medvirkning av interessenter som avledes av Risikogruppens mandat. 6

7 3.2 Kontekst for helhetlig forvaltning av miljørisiko Formålet med denne forvaltningsplanen 1 er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av ressurser i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten og samtidig opprettholde økosystemenes struktur, virkemåte og produktivitet. Som redegjort for ovenfor har Risikogruppen blitt opprettet for å legge til rette for en samordnet innsats fra myndighetenes side med tanke på å forebygge akutte utslipp og redusere konsekvensene av akutt forurensning i havområdene. Risikogruppens mandat må derfor sees i sammenheng med prinsippene for økosystembasert forvaltning som ligger til grunn for forvaltningsplanen. Risikogruppens bidrag vil inngå i de interdepartementale vurderingene av tiltak som best kan balansere hensyn til verdiskaping opp mot målet om å opprettholde økosystemenes struktur, virkemåte og produktivitet. Figur 2: Risikogruppens bidrag til helhetlig økosystembasert forvaltning. 1 St.meld. nr. 8 ( ) pkt. 2.2 Formål 7

8 Risikogruppens bidrag, som illustrert i figur 2, utgjør således et en del av det faglige grunnlaget for de interdepartementale avveininger mellom alle hensyn som må vurderes for en helhetlig økosystembasert forvaltning av havområdet. Risikogruppen er et myndighetsforum som skal analysere og vurdere risiko og risikoutviklingen i planområdet. Disse helhetlige analysene og vurderingene skiller seg ut fra analysene og vurderingene som foretas av den enkelte aktør som deltar i menneskelig aktivitet i planområdet, ved at de har: et myndighetsperspektiv, som legger til grunn samfunnets interesser, ikke bare den enkelte aktørs interesser et regionalt perspektiv, på tvers av aktørene som deltar i menneskelig aktivitet i planområdet, både innen den enkelte sektor og på tvers av sektorene Myndighetene og faginstansene som deltar i Risikogruppen bidrar til fellesskapets mål med sin kompetanse og sine erfaringer. Innsatsen samordnes for å utarbeide det nødvendige faglige underlaget og frembringe best mulig beslutningsrelevant informasjon som kan underbygge forslag til tiltak som kan forebygge og redusere muligheten for og konsekvensene av potensiell akutt forurensning innen hver sektor og på tvers av sektorene. Det innebærer blant annet å: fremskaffe en bedre og mer helhetlig forståelse av risiko for akutt forurensning, både sektorvis og samlet frembringe kunnskap om både gitte og påvirkbare risikopåvirkende faktorer, og hvordan disse kan utvikle seg over tid fremlegge for overordnede myndigheter forslag til sektorspesifikke og tverrsektorielle proaktive tiltak som effektivt kan settes inn for å: 1. forhindre ulykker som kan føre til akutt forurensning 2. forbedre tidlig deteksjon av eventuell akutt forurensning 3. effektivisere ulykkesbekjempelse for å redusere mengde og varighet av eventuell akutt forurensning 4. effektivisere beredskapen mot akutt forurensning for å minimalisere konsekvenser av eventuell akutt forurensning utveksle informasjon og erfaringer på tvers av sektorer for å forbedre effekten av myndighetenes risikoreduserende innsats (regulering, tilsyn, veiledning, FOU etc) forbedre risikokommunikasjon (kvalitet, tidsmessighet, transparens, beslutningsrelevans etc) Sentralt for risikovurderingenes kontekst er miljøgrunnlaget i planområdet, både hva angår miljøressursene og meteorologiske forhold, ref kapittel 5.1. Miljøgrunnlaget vil inngå både i analyser av årsak og konsekvenser av akutt forurensning, og i vurderingene som legges til grunn for forslag til risikoreduserende tiltak. Risikogruppen er et myndighetsforum som skal levere blant annet faglig begrunnede forslag til tiltak for å forebygge og redusere akutt forurensning. Disse tiltak skal kunne gjennomføres av angjeldende myndigheter. Forslag til tiltak vil således i prinsippet angå blant annet: rammebetingelser for menneskelig aktivitet i planområdet (regelverk, konsesjonsvilkår, seilingsleder og lignende) myndighetenes oppfølging av etterlevelse av rammebetingelser nasjonale ressurser (beredskap mot akutt forurensning, infrastruktur og lignende) kunnskapsutvikling (forskning og utvikling, overvåkinger, kartlegginger) kunnskapsformidling 8

9 I sine vurderinger legger Risikogruppen til grunn etablerte mål for håndteringen av risiko for akutt forurensning i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten 2 : Risikoen for skade på miljøet og de levende marine ressursene som følge av akutt forurensning skal holdes på et lavt nivå, og skal kontinuerlig søkes ytterligere redusert. Dette skal også være styrende for virksomhet som medfører fare for akutt forurensning. Sjøsikkerhet og oljevernberedskap skal utformes og dimensjoneres slik at den bidrar effektivt til fortsatt lav risiko for skade på miljøet og de levende marine ressursene. 3.3 Risikogruppens tilnærming til helhetlig styring av miljørisiko Utover etablering av et felles begrepsapparat, forankret i internasjonale standarder, har Risikogruppen bidratt til å samordne sin tilnærming til helhetlig styring av miljørisiko. For å illustrere omfanget av gruppens mandat og strukturere gruppens arbeid, har Risikogruppen utviklet en overordnet beskrivelse av tilnærmingen til helhetlig forvaltning av miljørisiko. Figur 3: Overordnet beskrivelse av tilnærmingen til helhetlig styring av miljørisiko 2 St. mld. nr. 8 ( ) pkt

10 Den overordnede beskrivelsen (figur 3) tar utgangspunkt i et akutt utslipp som en hendelsessekvens eller en hendelseskjede. Dette er forsøkt illustrert ved at det går piler mellom de ulike elementene som er inkludert ovenifra og nedover. Modellen bygger således på de samme prinsippene som ligger til grunn for bow-tie modellen 3 som ofte brukes for å fremstille og analysere hendelsesforløp og forhold som er av betydning for utfallet og bakenforliggende årsaker. Fargekode blått: Områdets miljøgrunnlag er plassert øverst i den overordnede beskrivelsen med tilsvarende fargekode som boksen rundt hele beskrivelsen for å illustrere at områdets miljøgrunnlag vil danne et bakteppe for samtlige prosesser. Områdets miljøgrunnlag omfatter blant annet meteorologiske forhold og områdets sårbarhet. Dette gjelder både for området som helhet, men også for å vurdere sårbarheten til avgrensede områder, herunder særlig verdifulle områder. Områdets miljøgrunnlag vil derfor fungere som en sentral premissgiver eller input for vurderingene av de enkelte elementene, ved vurderinger av både årsak og konsekvensene av eventuelle akutte utslipp og for den overordende vurderingen av miljørisikoen. De 2 blå pilene illustrerer at områdets miljøgrunnlag gjennomsyrer både risikovurdering og risikohåndtering. Fargekode rødt: Midtpunktet i beskrivelsen er et akutt utslipp til sjø i havområdet (rød boks). Dette kan for eksempel være et olje-, kjemikalie-, eller annen type akutt utslipp. Kilden til utslippet kan være fra skipsfarten, petroleumsvirksomhet, eller annen næring/virksomhet. Ovenfor midtpunktet (rød boks) i beskrivelsen er det inkludert noen sentrale og samlende elementer som er av betydning for å forhindre og/eller begrense faren for at et akutt utslipp skal kunne inntreffe, hvor et akutt utslipp vil kunne inntreffe og/eller for hva og hvor mye som eventuelt kan/vil slippe ut dersom et akutt utslipp skulle inntreffe. Elementene inkludert i beskrivelsen er av forskjellig karakter: Teknisk utforming og utrustning (orange boks øverst til venstre i figur 3) omfatter blant annet design og utforming av de kildene (for eksempel petroleumsinnretninger eller skip) som kan gi et akutt utslipp, herunder hvilke utslipp som potensielt kan finne sted, og den tekniske tilstanden til innretningene. Operasjoner og organisasjon (orange boks øverst til høyre i figur 3). Dette elementet er således tiltenkt å inkludere alle operasjonelle, organisatoriske og administrative aspekter ved de ulike virksomhetene og som er av betydning for hvor og hvorvidt akutt forurensning vil kunne inntreffe. Fargekode rosa: Hvis det skulle inntreffe en uønsket hendelse der det lekker ut olje, kjemikalier eller et annet medium på en innretning eller et fartøy, vil/kan/bør det være mulig i enkelte tilfeller å begrense/stanse/samle opp utslippet på innretningen/fartøyet før utslippet renner ut i/eksponerer havområdet. For å kunne synliggjøre hva som finnes/kan gjøres, og eventuelt hva som i fremtiden bør gjøres for å forhindre/begrense at et utslipp når sjøen, er Akutt utslipp på innretning/-installasjon/fartøy (den rosa boksen) inkludert. Nedenfor midtpunktet (rød boks) i beskrivelsen er det inkludert noen sentrale og samlende elementer som er (kan være) av betydning for å beskrive potensielle konsekvenser av et akutt utslipp. 3 For ytterligere beskrivelse av bow-tie, se for eksempel: Risikoanalyser, Aven, Røed og Wiencke, Universitetsforlaget

11 Fargekode lilla: Nederst i beskrivelsen er konsekvensene som følge av eventuelle akutte utslipp inkludert (lilla bokser). Disse er gruppert i forhold til fysiske og/eller biologiske konsekvenser i havområdet (fra havoverflaten og ned til havbunnen inklusiv bunnsedimenter), i kystområdet og ved iskanten. Videre er sekundære samfunnsmessige konsekvenser som følge av et akutt utslipp, enten direkte eller som en følge av skade på eller tap av ressurser/miljø i området, tatt med. Dette vil omfatte eksempelvis konsekvenser av akutte utslipp for matsikkerhet, omdømme, lokal samfunn og lignende. Risikogruppens arbeid med å identifisere, analysere og evaluere risiko vil dermed tilrettelegge for å kunne beskrive forskjeller og likheter med tanke på hva konsekvensen i de ulike områdene vil kunne bli som følge av et akutt utslipp. Fargekode grønt: Grønne bokser illustrerer barrierer som kan forhindre at det oppstår akutte utslipp, som kan redusere mengde utslipp og/eller som kan redusere konsekvensene av akutte utslipp. Dette gjelder både for sektorvise og tverrsektorielle barrierer. Informasjon om effektiviteten av eksisterende barrierer vil inkluderes i risikoanalysene. Forslag til risikoreduserende tiltak vil vise til hvilke barrierer som foreslås styrket/forbedret. Grønne piler illustrerer hvor tiltak kan iverksettes for å redusere risiko for akutt forurensning og deres effekt på en rekke elementer i hendelseskjedene. Det er viktig å poengtere at beskrivelsen i figur 3 ikke er ment å være et matematisk eller analytisk verktøy (dataverktøy), som vil inkludere alle de ovenfornevnte aspektene og som vil produsere enkle resultater som output. Til det er kompleksiteten for stor, og ambisjonsnivået for arbeidet i Risikogruppen for høyt til at det kan løses ved hjelp av ett bestemt verktøy. Figur 3 er derfor mer å betrakte som et hjelpemiddel for å arbeide med, vurdere, diskutere og kommunisere omkring temaet miljørisiko relatert til akutte utslipp i havområdet på en strukturert, enhetlig og helhetlig måte. Arbeidet i Risikogruppen kan bestå av en rekke analyser og beregninger relatert til enkelte og flere av elementene inkludert, ved hjelp av en rekke ulike analyse-/dataverktøy. Risikogruppens vurderinger og konklusjoner er, og vil også i fremtiden være basert på helhetlige vurderinger, og dermed innebære mer enn summen av enkelte analyser og utredninger alene. 3.4 Sammenheng mellom ISO og Risikogruppens helhetlige tilnærming til styring av miljørisiko Som redegjort for nedenfor er ISO lagt til grunn for Risikogruppens tilnærming til risikostyring og dekker alle prosessene og krav til systematikk, transparens, etterprøvbarhet og medvirkning av interessenter som avledes av Risikogruppens mandat. I dette avsnittet synliggjøres sammenhengen mellom ovenstående overordnet beskrivelse av tilnærmingen til helhetlig styring av miljørisiko (figur 3) og ISO (figur 1). 11

12 Figur 4 - Sammenstilt med ISO standard er klargjøring av miljøgrunnlaget en sentralt prosess for å etablere konteksten for risikostyring i området. Kontekstuelle variabler i planområdet vil legges til grunn for alle prosesser i alle sektorer og ved helhetlige vurderinger på tvers av sektorene. De 2 blåe pilene illustrerer at områdets miljøgrunlag gjennomsyrer både risikovurdering og risikohåndtering. Beskrivelsen av miljøgrunnlaget fremgår av kapittel 5. Figur 5 - Sammenstilt med ISO standard, beskriver den helhetlige beskrivelsen av tilnærmingen til miljørisiko en beskrivelse av de prosessene for å identifisere, analysere og evaluere miljørisiko og følgende samfunnsmessige konsekvenser. Informasjon om effektiviteten av eksisterende barrierer inngår i risikoanalysene. Dette legges til grunn både for sektorvise vurderinger og for vurderingene på tvers av sektorene i planområdet. 12

13 Figur 6- Sammenstilt med ISO standard, beskriver den helhetlige beskrivelsen av tilnærmingen til miljørisiko en beskrivelse av de prosessene for å håndtere risiko, og synliggjør hvor det er mulig å iverksette risikoreduserende tiltak og hvilken effekt disse kan ha i hendelseskjede. Dette legges til grunn både for sektorvise vurderinger og for vurderingene på tvers av sektorene i planområdet. Risikohåndtering behandles i kapittel 8 Figur 7. Risikokommunikasjon og konsultasjon vil dekke samtlige prosesser i den overordnede beskrivelsen av den helhetlige tilnærmingen til miljørisiko, jf Risikogruppens mandat og kapittel

14 Figur 8. Overvåking av risikoutvikling over tid vil også dekke samtlige prosesser i den overordnde beskrivelsen av den helhetlige tilnærmingen til miljørisiko, jf Risikogruppens mandat og kapittel Utvikling av helhetlige vurderinger av miljørisiko Risikogruppen har søkt å videreutvikle etablert praksis med regionale risikovurderinger. Risikogruppens mandat er avgrenset til risiko for akutt forurensning. Økosystembasert forvaltning legger vekt både på forebygging og reduksjon av akutt forurensning. Risikogruppen må således frembringe konsistent og beslutningsrelevant informasjon av betydning både for ulykkesforebygging og reduksjon av ulykkeskonsekvenser. Risikogruppen arbeider derfor kontinuerlig med metodisk utvikling for blant annet å: forbedre sammenhengen mellom miljøgrunnlaget i planområdet og analyser av årsak og konsekvenser av akutt forurensning velge ut hensiktsmessige scenarioer for å analysere potensielle konsekvenser av akutte utslipp på bakgrunn av en helhetlig vurdering av miljøgrunnlaget og relevante potensielle akutte utslipp få frem mer og bedre beslutningsrelevant informasjon om forhold av betydning for å forhindre hendelser som fører til akutt forurensning, ved blant annet å bruke flere relevante informasjonskilder enn historisk informasjon om ulykker, og dermed klargjøre flere relevante handlingsalternativer for å redusere risikoen bedre klargjøre samfunnsmessige konsekvenser av akutt forurensning (matsikkerhet, markedsomdømme osv.), og tilrettelegge for balanserte avveininger mellom potensielle positive og negative bidrag til verdiskaping, slik prinsippet om økosystembasert forvaltning tilsier forbedre sammenhengen mellom vurderinger av forhold av betydning for å forhindre potensielle hendelser som fører til akutt forurensning og vurderinger av deres potensielle konsekvenser, slik at forslag til ulykkesforebyggende tiltak bedre står i forhold til miljørisiko, gitt miljøgrunnlaget i planområdet forbedre vurderinger av utvikling av risiko i planområdet over tid, ved å supplere informasjon om eventuelle ulykker eller endringer i ulykkestrender med informasjon om utvikling av ulykkespåvirkende faktorer, og dermed tilrettelegge for effektive og proaktive tiltak fra myndighetene 14

15 Ovennevnte forbedringsprosesser forblir sentrale i arbeidet med helhetlig økosystembasert forvaltning av miljørisiko fremover. 3.5 Risikokommunikasjon Risikokommunikasjon inngår i Risikogruppens mandat. Hensikten med risikokommunikasjon er å tilrettelegge for risikoforståelse hos beslutningstakerne og øvrige interessenter, for en effektiv risikoreduksjon og for konkrete debatter som kan bidra til bedre risikobeskrivelse og mer effektiv risikoreduksjon. Risikokommunikasjon handler om å balansere hensynet til faglig integritet og hensynet til risikoforståelse hos interessentene. Dette forutsetter formidling av informasjon som har nødvendig kvalitet, tidsmessighet, transparens, beslutningsrelevans og fordrer oppmerksomhet blant annet på mulige kommunikasjonsutfordringer i tverrfaglige fora og mellom fagspesialister og lekfolk. Som nevnt tidligere har Risikogruppen valgt et felles begrepsapparat med forankring i internasjonale standarder, både hva angår risiko og risikostyring. Disse standardene formidler viktige konseptuelle aspekter ved disse begrepene som, sammen med beskrivelsen av tilnærmingen til helhetlig styring av miljørisiko 4 og pågående metodisk utvikling, kan bidra til bedre risikokommunikasjon og risikoforståelse hos interessentene. Risiko er et uttrykk for potensielle akutte hendelser som kan oppstå som følge av menneskelig aktivitet, potensielle negative konsekvenser disse kan føre til, og tilhørende usikkerhet. Risiko er ikke et uttrykk for noe som er, men et uttrykk for noe som kan skje. Ingen aktivitet kan foregå uten risiko, det vil si uten usikkerhet om hva konsekvensene av aktiviteten kan bli. Enhver verdiskapende aktivitet er beheftet med en risiko for verdiødeleggelse, det vil si at det er umulig å skape verdier uten å ta risiko. Risiko, herunder usikkerhet, er uunngåelig, men risiko kan styres, ved å iverksette relevante og adekvate tiltak for å unngå at det som kan skje ikke skjer. Enhver verdiskapende aktivitet må derfor investere i tiltak som forhindrer verdiødeleggelse, også i et samfunnsperspektiv. Det er mange mulige årsaker til og konsekvenser av akutt forurensning i et så stort område som planområdet. Risiko vil være avhengig av svært mange risikopåvirkende faktorer og kombinasjoner av disse, som dessuten er i kontinuerlig endring. Enhver beskrivelse av risiko vil dermed kun i beste fall være en beskrivelse av et begrenset utvalg av aktuelle risikoer, basert på en rekke forutsetninger, antagelser og forenklinger. Kategorisering av risikoer vil også kreve metodiske beslutninger og være beheftet med betydelig usikkerhet. Risikokommunikasjon krever derfor stor åpenhet med hensyn til metodisk tilnærming, informasjonskilder, kriterier for utvelgelse av scenarioer, forutsetninger, antagelser og forenklinger som er lagt til grunn for analysene, kunnskapshull, vurderingskriteriene for kategorisering av risikoer osv. Kvantitative uttrykk for risiko er nyttig for å sammenligne ulike risikoer, og for å få et perspektiv på hva som representerer en større eller mindre risiko ved en aktivitet eller i et område. Det må understrekes at rene kvantitative uttrykk underkommuniserer usikkerhet, frembringer for lite og for unyansert beslutningsrelevant informasjon og kan skape avstand og misforståelser mellom fagspesialister og interessentene. Ensidig bruk av kvantitative risikoanalyser fører tradisjonelt til at beslutningstaker kun får presentert få og forutsigbare hovedbudskap: ulykker er sjeldne og jo større aktivitetsnivå, jo større risiko. Dette gir få 4 se figur 3 15

16 og forutsigbare handlingsalternativer for å redusere risiko slik som seilingsleder, areal/aktivitetsbegrensninger og beredskap mot akutt forurensning. Ulykker er sjeldne, men dette er ingen naturlov. Derimot er det resultatet av kontinuerlig innsats på mange områder, en innsats som en ikke kan ta for gitt, en innsats som kan svekkes og som kan styrkes, en innsats som allerede kan være svekket uten at det ennå har skjedd en ulykke, en innsats som allerede kan være styrket av ny teknologi, ny kunnskap, nye krav mv., en innsats som kan være styrket hos noen aktører, en innsats som kan være svekket hos en annen aktør etc. Risikokommunikasjon innebærer derfor formidling av informasjon som kan supplere statistisk materiale knyttet til historiske hendelser, og som dermed kan skape bedre risikoforståelse og frembringe flere effektive handlingsalternativer for å redusere risiko. 3.6 Overvåking av risikoutvikling i planområdet Overvåking av risikoutvikling i planområdet inngår i Risikogruppens mandat, og har til hensikt å gi overordnet myndighet nødvendig informasjon om forbedringer og svekkelse av risikopåvirkende faktorer som er av betydning for å ivareta mål som er satt i St. meld. nr. 8, Pkt 7.5.1: Risikoen for skade på miljøet og de levende marine ressursene som følge av akutt forurensning skal holdes på et lavt nivå, og skal kontinuerlig søkes ytterligere redusert. En overvåkning av risikoutvikling vil sette overordnet myndighet i stand til å vurdere behovet for nye risikoreduserende tiltak og handle proaktivt. Overvåking av risikoutviklingen vil blant annet innebære en systematisk tilnærming til og fremstilling av utviklingen over tid av blant annet: miljøgrunnlaget (ressursgrunnlag, klimaendringer ol) menneskelig aktivitet i området (omfang, type/egenskaper, mønster etc) effektiviteten av eksisterende risikoreduserende tiltak teoretisk, empirisk og metodisk grunnlag (blant annet fenomenforståelse) rammebetingelser Risikogruppen vil klargjøre konsekvensene av potensielle årsak og konsekvenser av akutt forurensning som utviklingen over tid av ovennevnte risikopåvirkende faktorer medfører. Risikogruppen vil på dette grunnlaget foreslå eventuelle tiltak som kan redusere muligheten for at det inntreffer hendelser som kan medføre akutt forurensning, redusere omfanget og konsekvensene av akutt forurensning, dersom det likevel skulle inntreffe en ulykke redusere usikkerhet gjennom målrettet satsing å FOU, kartlegginger og overvåkinger. Overvåking av risikoutvikling innebærer således mye mer enn å føre regnskap på hendelser som eventuelt skjer i planområdet. Kap. 4. Internasjonalt myndighetssamarbeid i forvaltningsplanområdet Økt sjøtransport i nordområdene har ført til større oppmerksomhet omkring sjøsikkerhet og beredskap i disse områdene. Det norsk-russiske samarbeidet om beredskap mot akutt forurensning i Barentshavet er videreutviklet og regulert gjennom flere avtaler og overenskomster om varsling og gjensidig bistand. I 1994 ble oljevernavtalen mellom Norge og Russland undertegnet. Avtalen innebærer bl.a. varsling og gjensidig bistand ved ulykker som kan eller har medført oljeforurensning som kan true den andre part. I henhold til avtalen gjennomføres det årlige møter og felles rednings- og beredskapsøvelser i grenseområdet mellom Norge og Russland. Øvelsen samordnes med den årlige redningstjenesteøvelsen mellom Norge og Russland. 16

17 For å styrke kunnskapen om blant annet beredskap mot akutt forurensning i arktiske strøk deltar Kystverket i arbeidsgruppen Emergency, Preparedness, Prevention and Response (EPPR) som hører inn under Arctic Council (AC). Kystverket har ingen erfaringer som viser hva dette samarbeidet innebærer beredskapsmessig ved et konkret tilfelle med akutt forurensning. Forebygging av skipsulykker og uhell foregår både nasjonalt (gjøres av flagg-, havne- og kyststater) og internasjonalt gjennom eventuelle endringer i IMO s regelverk, samt i klasseselskapene som har innført såkalte isklasser for skip som skal bevege seg nær og inn i is. Til nå har noen kyststater gått nokså langt for å forebygge uhell/ulykker i sine områder (Canada, Russland), mens andre ikke har sett det samme behovet. I fastlandsnorge har vi ikke kystfarvann vi regner som arktiske (med is), hvor dette er aktuelt, i og med at kysten er isfri året rundt. I forbindelse med en eventuell åpning av Polhavet for mer skipsfart som følge av issmelting, samt for å få til en samordning mot Antarktis har IMO besluttet å oppdatere sin ikke bindende retningslinje om skipsfart i is-fylte arktiske farvann. Det foreligger nå også konkrete forslag om å utvikle dette til en bindende avtale for å forebygge skipsulykker og uhell i polare farvann tilknytning til skipsfart i Arktis og Antarktis (i og utenfor isen). Kap. 5. Miljøgrunnlaget 5.1 Klima og klimautvikling i Barentshavet I dette kapitlet gis en beskrivelse av de klimatologiske forholdene som er relevante for vurdering av miljørisiko og som er av betydning for vurdering av risikobildet i forhold til Risikomodell i kap. 3. Risikobildet vil ikke bare være avhengig av klimautviklingen men også i hvilken grad man vil være i stand til å varsle været i Barentshavet og dette er vurdert i et eget underkapitel. Utvikling av sjøisforholdene i Arktis er også vurdert da et isfritt Arktis vil kunne resultere i økt skipstrafikk gjennom området dermed endre risikobildet betydelig Klima For generell beskrivelse av dagens klima og fermtidig klimautvikling henvises det til rapporten Klimaendringer i Barentshavet Konsekvenser av økte CO2-nivåer i atmosfæren og havet Loeng (2008) og NorACIAs klimascenarier for norsk Arktis, Førland m. fl. (2008). Disse rapportene ble laget som en del av aktivitetene i NorACIA-arbeidet (Den norske oppfølgingen av Arctic Climate Impact Assesment). De klimaparameterne som er av betydning for vurdering av risikobildet ved akutte utslipp til sjø er hovedsakelig vind, bølger, sjøis, tåke og ising. I denne rapporten er det trukket ut den kunnskapen vi har på disse feltene ut fra rapportene nevnt over. Det er fokusert på endringer i klimaet frem til perioden da denne perioden er beskrevet i NorACIAs klimascenarier og siden det er endringer i nær fremtid som har interesses for arbeidet til Risikogruppen. Klimascenariene som er utarbeidet for NorACIA er basert på dynamisk nedskalering med den samme regionale klimamodellen som ble benyttet i RegClim, men den er nå kjørt med høyere horisontal romoppløsning, 25x25 km mot tidligere 55x55 km. Modellen har også bedre oppløsning i vertikalen. Andre forbedringer er; nytt tids-integrasjonsskjema, nytt skjema for 17

18 pådriv i grenselaget, forbedret prosessbeskrivelse av jordtemperatur og jordfuktighet og forbedret snømodell (bedre beskrivelse av albedo over snødekket is). Simuleringene er basert på MPI s globale klimamodell ECHAM4 der det er brukt utslippsscenariet IS92a som ble benyttet i IPCC TAR (IPCC, 2001). Dette scenariet er litt mer moderat enn hovedscenariet i IPCC AR4 (IPCC, 2006), men skiller seg lite fra hovedscenariet i IPCC AR4 frem til 2050 når det gjelder responsen på global middeltemperatur. Det er også benyttet empirisk nedskalering som er en metode som kan brukes der man har lange observasjonsserier. Fordelen med denne metoden er at den er lite regnekrevende og kan derfor benyttes på resultatene fra mange globale klimamodeller. Våren 2009 skal Meteorologisk institutt avslutte et prosjekt med oljeselskapene der dagens værvarslings- og bølgevarslingsmodeller er benyttet til å rekapitulere vær- og bølgeforhold hver 3. time fra 1958 til Fremgangsmåten er beslektet med dynamisk nedskalering som er brukt i klimascenariene men nå benyttes i tillegg en metodikk slik at modellresultatene passer med observasjonene fra dag til dag. På denne måten får man en relativt god beskrivelse av forholdene som har vært i hele områden. Slik bruk av modeller går under begrepet hindcast eller re-analyser. Den horisontale romoppløsningen i hindcast-simuleringene er på 10x10km. Analyse av hindcast-resultatene vil gi et bilde av det aktuelle klimaet for perioden, mens analysen fra klimascenariene gir hva vi kan forvente oss av endringer fremmover Temperatur Generelt vet vi at temperaturen har økt i Arktis, men det er også store naturlige variasjoner, se observasjonene fra Svalbard Lufthavn i figur 9. I perioden 1912 til 2007 har økningen av årsmiddelet vært C/dekade. Figuren viser også temperturutvikling frem til 2100 basert på empirisk nedskalering av resultatene for hovedscenariet fra de globale klimamodellene fra IPCC (AR4), Vi ser at trenden i temperaturøkningen vil fortsette og høyst sannsynlig øke frem til Resultatene fra klimamodellen viser at økningen i Arktis pga økningen i klimagasser vil bli ca dobbelt så stort som den globale økningen av middeltempreturen, men vi skal være klar over at det også vil være store naturlige variasjoner i Arktis slik som observasjonen hittil har vist. 18

19 Figur 9: Utvikling av tempertur for Svalbard lufthavn. Observasjoner er vist med sorte punkter og rød kurve viser et glidende middel. Resten av kurvene er fra empirisk nedskaleringer av resultatene for hovedscenariet (SRES A1b) fra de globale klimamodellene fra IPCC (AR4) Vind Det er sparsomt med vindobservasjoner i området. Analysen av resultatene fra de nye hindcast-simuleringene har så vidt startet. Figur 10 gir et eksempel på middelverdien av vindstyrken for januar gjennom perioden Her vil det være mulig å lage kart for å få et bilde av ekstreme vindhastigheter ved å bergene 95- og 99-persentilene. Figur 10: Middelverdien av vindstyrken for januar gjennom perioden

20 Endring i antall tilfeller med sterk vind vil ha innflytelse på risikobildet for akutte oljesøl. Fra klimascenariene, utarbeidet for NorACIA, har man sett på endringer fra til for døgnlig maksimal vindstyrke for hver sesong, Fig 11. Størst økning finner man nord og øst for Svalbard og for sesongene høst, vinter og vår. Den største økningen i døgnlig maksimal vindstyrke er på 12%. Den finner man for vintersesongen i den nordøstlige delen av Barentshavet. For sommersesongen finner man en svak reduksjon i store deler av Barentshavet, bortsett like øst for Svalbard. Men alle endringene er små +/- 2 og 4 %. Figur 11 Projisert årstidsendring (%) i døgnlig maksimal vindstyrke fra til Kilde: Førland m. fl. (2008). Til å illustrere endringer i ekstremer er det benyttet verdien som kun overskrides i 5 % av tilfellene (såkalt 95-persentil) for døgnlig maksimal vindhastighet. Dette tilsvarer en vindhastighet som i snitt overskrides 18 dager i år. Denne vindhastigheten beregnes først for dagens klima og deretter finner man hvor mye oftere eller sjeldnere denne vindhastigheten vil forekomme i scenarieperioden (det fremtidige klima). Fra figur 12 ser vi at denne 95%- verdien, for størsteparten av Barentshavet, vil forekomme ganger hyppigere i scenarieperiodene enn i dagens klima. De største verdiene finner man i nord og øst for Svalbard. 20

21 Figur 12 Projisert endring i hyppighet av 95-persentil av maksimal vindhastighet fra til Kilde: Førland m. fl. (2008). En må være forsiktig med å trekke for bastante konklusjoner basert på en simulering for et scenario. I RegClim ble det kjørt simuleringer med regional klimamodell (RCM) for en rekke globale modeller og ulike utslippsscenarier. Disse simuleringene viste at det mellom enkelte kjøringer var store regionale forskjeller i temperatur og spesielt nedbørprojeksjoner for Norge. For å få mer robuste klimaprojeksjoner kombinerte Haugen & Iversen (2008) åtte RCMsimuleringer i ett multimodellensemble. I disse simuleringene ble det benyttet en horisontal oppløsning på 55x55km. Projeksjonene ble justert slik at de skulle gjelde for endringer over en periode på 70 år. De tar utgangspunkt i perioden slik endringen vil være representative for ca Det er gjort sammenlikninger av endring av nedbør både fra multimodell og NorACIA projeksjonene. Disse viser de samme trekkene. For eksempel ser man i begge en økning (opptil 100%) i antall døgn med nedbør > 20 mm, både i Nord-Norge og i Svalbard-området. I deler av området forekommer slike verdier relativt sjelden, slik at en stor prosentvis økning ikke nødvendigvis innebærer en stor økning i antall døgn med nedbør over 20 mm. Tilsvarende er det vist at endring av antall døgn med snøfall > 10 cm per døgn gir forholdsvis de samme kvalitative trekkene. Tilsvarende sammenlikning er ikke gjort for vind, så man kan ikke direkte trekke samme konklusjonen for denne paremeteren. Men Haugen & Iversen (2008) fant at multimodellensemblet også gav en økning av de mest ekstreme vindepisodene i scenarieberegningene sett i forhold til kontrollberegningene ( dagens klima ) i Nord-Europa. I Barentshavet vil de mest ekstreme stormene, som i dagens klima inntreffer fra en gang per år til en gang hvert femte år, inntreffe fra en og en halv til dobbelt så ofte i fremtidens klima. Sammenligning av nedskaleringsberegningene for 25x25km med de tilsvarende beregningene for 55x55km, viser at de sterkeste stormepisodene (gjentakelse i gjennomsnitt en gang per år for dagens klima) inntreffer noe oftere når man nedskalerer med 25x25km oppløsning enn med 55x55km oppløsning, og da spesielt langs Finnmarkskysten, utenfor Kola-halvøya og langs en sone fra Kola til Svalbard. På denne bakgrunn, i tillegg til at utslippsscenariet benyttet i NorACIAs klimascenariet til er forholdsvis moderat, er det rimelig å anta at dette signalet vi ser på økning av vind ikke vil ligge langt fra resultatet vi ville ha fått fra ett multimodellensemble for den samme perioden. 21

22 Norskehavet og Barentshavet er områder utsatt for farlige værsituasjoner som kan assosieres med kaldluftsutbrudd over relativt varmt hav. I typiske kaldluftsutbrudd oppstår gjerne et polart lavtrykk som en voksende forstyrrelse i nærheten av iskanten. Neste fase domineres av stor frigjøring av latent varme samt varmefluks fra havet. Noen lavtrykk utvikler en struktur som tropiske orkaner med spiralformede skyer rundt et klart øye, forbundet med meget sterk vind og kraftig nedbør. For å kunne simulere disse realistisk kreves en atmosfæremodell med høy oppløsning, mens det grove gitteret i globale klimamodeller ikke kan fange opp disse fenomenene. NorACIA-modellen har en gitteroppløsning på 25x25km og er i grenselandet for det som kreves av nøyaktighet. En gjennomgang av trykk og vindfeltene hver 6. time viste at modellen i svært liten grad simulerer kraftige småskala fenomener, antagelig på grunn av utilstrekkelig romlig nøyaktighet. Isteden er det sett på forutsetningen for dannelse av polare lavtrykk og analysert hvordan dette endres fra i dag til et fremtidig klima. Hovedkonklusjonen er at man finner en ganske stor negativ trend frem mot perioden pga oppvarmingen av atmosfæren kombinert med liten endring av havtemperaturen i dette området (når man ser på områder som i dag er isfritt). Men dette resultatet er basert på globale klimamodeller der isutbredelsen ofte er svært dårlig modellert. En har derfor ikke noe godt belegg ut fra beregninger til å si noe om hvilke endringer man får på antall og styrke av polare lavtrykk fremmover. Ut fra grunnlaget om at isen trekker seg tilbake resonneres det med at det er mulighet for en negativ trend i antall polare lavtrykk for perioden i områder som i dag er isfrie, men det vil være store år til år variasjoner Bølger Det er meget sparsomt med bølgeobservasjoner i området. Analyse av resultatene fra de nye hindcast-simuleringene har så vidt startet. Figur 13 gir et eksempel på middelverdi av signifikant bølgehøyde for januar gjennom perioden Her vil det også være mulig å lage andre kart som for eksempel for 95- g 99-persentilene. Figur 13: Signifikant midlere bølgehøyde for januar gjennom perioden

23 I klimascenariene, utarbeidet for NorACIA Førland m fl. (2008) er det ikke sett på endringer av bølgeforhold. Men beregninger for fremtidens stormflo og bølgeklima er gjort av Debernard, et al (2002) og Debernard og Røed (2008) i RegClim prosjektet. I den siste artikkelen er det laget en kombinert analyse basert på to scenarier og to modeller. Beregningen har som inngangsdata (pådriv) et utvalg av de nedskalerte vindscenariene som er kjørt av Haugen og Iversen (2008). De fant en signifikant økning av bølgeklimaet i Barentshavet både i midlere bølgehøyde og ekstremer, figur 14. Det er en sammenheng mellom vindstyrke og signifikant bølgehøyde, men høyden er også avhengig av strøklengden. For Barentshavet gir de fleste globale scenariene for mye is i Barentshavet for dagens klima. Siden de samtidig gir et nesten isfritt Barentshav i fremtidens scenarier vil dette ha dramatisk virkning på bølgehøydene. Dette er gjenspeilet i (figur 14) men til tross for at endringen er statistisk signifikant kan vi ikke feste lit til dette resultatet pga. av at isen er galt simulert. For de isfrie områdene kan en imidlertid ha tiltro til resultatene. Det presiseres at disse endringene er mellom periodene og Å kvantifisere hva endringene vil bli for perioden vanskelig, men det forventes de samme hovedtrekkene, men med noe mindre utslag. Figur 14. Estimert endring (i prosent) i midlere signifikant bølgehøyde fra dagens klima for vintersesongen (DJF) (venstre panel) og i ekstreme bølgehøyder (99-persentilen) (høyre panel). De hvite områdene er områder hvor endringen er statistisk signifikant. Kilde: Debernard og Røed, (2008). 23

24 5.1.6 Tåke/sikt og ising Tåke i Arktis er et sommerfenomen og opptrer i stille vær når kald luft (fra land eller isen) kommer ut over åpent varmt hav. Hvis det skal bli økt tåkehyppighet, må det bli mer vanlig med rolige (høytrykk) situasjoner samt at det eksisterer områder hvor den kalde lufta produseres (isen). Midtsommers, når isen forventes å ha trukket seg langt tilbake eller forsvunnet på grunn av klimaendringer, vil det sannsynligvis bli mindre tåke i det sentrale Barentshavet, fordi avstanden til kaldluftsproduserende underlag er for lang. Resten av året risikerer vi derimot økt tåkeforekomst, fordi vi (bortsett fra solinnstråling) får forhold som favoriserer tåke. Det vil neppe være slik at isen forsvinner om vinteren i den perioden ( ) som vi betrakter her, så det vil nødvendigvis være sesonger da vi har is med åpne råker og smeltesjøer slik at vi både har kuldekilder + fuktighetskilder. I slike perioder vil forholdene ligge til rette for tåkedannelse, vel å merke utenfor perioder med stormaktivitet. Av samme årsak antas det at polare lavtrykk neppe vil forsvinne, men de kan komme i andre områder enn i dag, fordi isgrensene flytter seg. Temperaturkontrastene mellom åpent og islagt hav er som kjent en nøkkelfaktor for å få utløst de store energimengdene. Det er bare ikke tåke som har innvirkning på sikten, nedbør spesielt i form av snø er en viktig faktor. Klimascenariene, utarbeidet for NorACIA, Førland m fl. (2008), konkluderer med at vi kan forvente mer nedbør til alle årstider. I nordlige å østlige deler av Barentshavet vil man få opptil 40 flere dager med men snøfall over 10 cm/døgn i vintersesongen, figur 15. En kan derfor forvente flere perioder med dårlig sikt i vintersesongen både pga tåke av nedbør. Figur 15 Projisert endring (%) i antall døgn med snøfall over 10 cm per døgn fra til Kilde: Førland m. fl. (2008). Når det gjelder ising er dette et vinterfenomen og i all vesentlighet skyldes at sjøsprøyt fryser på installasjoner og skip på havet. Med økt vind og bølger om vinteren vil dette problemet sannsynligvis øke. Det vil nok fortsatt være tilstrekkelig kaldt i lufta i disse områdene om vinteren til at sjøvannet fryser, selv om man går mot et varmere klima. 24

25 5.1.7 Sjøis i Barentshavet I NorACIA-rapporten, Loeng m fl. (2008) vises tidsutviklingen av arealet for sjøis i Barentshavet fra 1979 og frem til Etter at man på slutten av 1970-årene hadde mer is enn gjennomsnittet, viser trenden i perioden en klar reduksjon av isareal. For april, som oftest er måneden med størst isutbredelse, viser tidsserien en negativ trend i perioden , men med betydelig variasjon mellom år, figur k.8 og k.9. For august måned, (en måned før sesongminimum) viser tidsserien også en negativ trend for hele perioden. Nedgangen i areal, med over 30% iskonsentrasjon, er omtrent 23% per tiår for perioden 1979 til Mot slutten av perioden har vi hatt 4 år 2001, 2004, 2006 og 2007 da hele det angitte arealet har vært uten tett drivis, og Barentshavet har dermed vært bortimot isfritt om sommeren de siste årene. I forbindelse med det minimale isdekket som har vært observert de siste årene, har det også vært endringer i geografisk område og tidspunkt for smeltingen om våren. Det finnes ikke detaljert informasjon om endringer i sjøistykkelse i Barentshavet over større områder, men nylig publiserte data over tykkelsen på sjøisen ved Hopen på Svalbard viser en reduksjon i istykkelsen over de siste 40 år. Trenden i tilbaketrekkingen av isen forventes å fortsette og det vil bli flere og flere somre fremover der Barentshavet vil være uten tett drivis og nærmest isfritt. Allikevel vil det fortsatt være betydelig variasjon fra år til år og høyst sannsynlig vil det i nær fremtid også bli noen år med mer is om sommeren enn det vi har hatt de siste årene. Figur 16 Trender for isutbredelse i Barentshavet for april og august måned. Tynn kurve viser årlige middelverdier, tykk is viser løpende 3- årsmiddel, og rett linje viser trenden for perioden Kilde: Gerland m. fl. (2008b). 25

26 Figur 17 Isutbredelse i Barentshavet. Øverst: Største og minste isutbredelse for april (middelverdier) perioden ; areal med isdekkekonsentrasjon >30 %. Største utbredelse ble registrert i 1979, minste i Nederst: Største og minste isutbredelse for august (middelverdier) perioden ; areal med isdekkekonsentrasjon >30 %. Største utbredelse ble registrert i 1982, minste i Kilde: Gerland m. fl. (2008b) Utviklingen av sjøisen i Arktis Endring i skipsfartstetthet og -ruter, er faktorer som vil endre risikobildet for akutte oljeutslipp. Et isfritt Arktis vil høyst sannsynelig medføre skipstrafikk gjennom Polhavet noe som også vil øke skipstrafikken i utredingsområdet. Det er her sett på hvordan isforholdene i Arktis kan utvikle seg frem not I denne vurdering er det sett på hva som antas mest sannsynlig, men det er også vurdert sannsynligheten/risikoen for hvor tidlig man kan få et isfritt Arktis om sommeren. Satellittobservasjoner viser at utbredelsen ved slutten av sommersesongen (september) gradvis har avtatt, og man finer en trend på % per tiår for perioden den De to siste årene (2007 og 2008) har hatt en merkbar reduksjon med 2007 som året med minst utbredelse siden satellittmålingene startet (figur 18). Det første året der både nordvest- og nordøstpassasjen var åpen var 2008, og dette var det andre året på rad der den mest direkte ruten gjennom nordvestpassasjen var nærmest fri for is (ref: The EGGS E.G.U. Newesletter, Issue #25-01 December 2008). De fire årene med minst observerte utbredelsene har vært de fire siste årene (figur 17). Den markante reduksjon de to siste årene antas hovedsakelig å skyldes naturlig variabilitet, men den kan ha blitt forsterket av en økende trend i reduksjonen av isutbredelsen som skyldes økning i atmosfærens innhold av klimagasser. Ser man bort fra de siste årene, får man trender på % per tiår for perioden og -9.1 % per tiår for perioden Tar man hensyn til data før satellittobservasjoner startet finner man en trend på -7.8 % per tiår for perioden , Stroeve et al (2007). 26

27 Klimamodellene viser også en klar negativ trend i utviklingen av sjøisarealet. Stroeve et al (2007) har sammenliknet og analysert observasjonen fra med resultatene fra klimamodellen fra IPCC (AR4), figur 20. I figuren er det i ettertid også tegnet inn målepunkter for 2007 og Stroeve har to hovedpoeng: i) Dersom middelet av multimodellensemble fra IPCC (AR4) beskriver den korrekte effekten av økningen av klimagassene vil både naturlig variabilitet og effekten av klimagasser være viktige årsaker til den trenden vi ser i observasjonene, og effekten av klimagasser er mer dominerende i perioden Han finner at 33-38% av trenden for perioden da kan være forårsaket av klimagasser, mens tallet er 47-57% dersom en ser på perioden ii) Tatt i betrakting den kjensgjerning at klimamodellene som gruppe er for konservative når det gjelder responsen de gir på økningen av klimagasser, vil effekten av klimagassene være enda større. For perioden finner han ingen eller bare noen få av de enkelte klimamodellene som har trender som er sammenlignbare med observasjonene. Disse analysene ble gjort uten de markante reduksjonene som ble observert for årene 2007 og 2008, de røde punktene i figur 20. I tillegg til reduksjonen i isutbredelsen har også beskaffenheten av sjøisen endret seg. Andelen av flerårsis har blitt mindre i september, figur 21. I 2008 besto en stor del av arealet av ettårsis. Istykkelsen er også redusert i store deler av Arktis, spesielt det siste året. Nye data indikerer at istykkelsen er redusert med 19% sist vinter sammenliknet med de fire foregående vinterne (ref: The EGGS E.G.U. Newesletter, Issue #25-01 December 2008). Skal man si noe om den videre utviklingen av sjøisen i Arktis har man ikke annet enn resultatene fra klimamodellene og observasjon så langt å forholde seg til. Klimamodellene har ulikt tidspunkt for når Arktis blir isfritt om sommeren, men et fellestrekk er at denne endringen skjer raskt. Stroeve et al (2008) konkluderer med at sesongvise isfri Arktis kan bli realisert så tidlig som i Dette bygger da bla. på kunnskapen man har fra klimamodeller (Holland et al 2006), om at når sjøisen blir redusert til et visst sårbart nivå vil en ytterligere reduksjon pga naturlig variabilitet kunne starte en enda større reduksjon av sjøisen. Det påpekes at den markerte reduksjonen i 2007 kan være et eksempel på at noe slikt har skjedd. Den markante lave utbredelsen av sjøis man også hadde 2008 styrker denne antagelse. Et mer moderat anslag er at Arktis vil være isfritt om sommeren rundet Dette er basert en enkel ekstrapolering av den utvikingen en har sett i observasjonen fra 1979 og frem til i dag. Dette innebærer at og ensemblemiddelet fra klimamodellene underestimerer reduksjonen i sjøisutbredelse av pga av klimagasser med ca 50% for samme periode. Hvor lang periode om sommeren det da vil være isfritt, er det vanskelig å ha noe klar formening om. Det presiseres at det fremdeles vil være vinteris i Arktis, men også den forventes å få kraftig redusert omfang. 27

28 Figur 18 Arktis utbredelse av sjøis de siste årene samt middel/median. Kilde: NSIDC (The National Snow and Ice Data Center). Høyre panel viser tidsutviklingen av arealet fra starten av august til ut desember, Venstre panel vise den geografiske området ved slutten av smeltesesongen (sept). Figur 19 Arktis utbredelse av sjøis ved slutten av smeltesesongen (september). Kilde: NSIDC (The National Snow and Ice Data Center). 28

29 Figur 20 Septemberutbredelse i areal av sjøis i Arktis fra observasjoner (rød linje) og fra 13 IPCC (AR4) klimamodeller sammen med multimodellensemblemiddelet (heltrukken sort linje) og standardavvik (prikket sort linje). Innfelt figur viser det samme med et 9 års glidende middel. Kilde: Stroeve et al (2007). I tillegge er figurene deres oppdatert med verdiene for 2007 og 2008 (røde prikker). Figur 21: Utviklingen av fordeling av flerårsis for september for noen valgte år. Kilde: NOAA report State of the Arctic, oktober 2006, og NSIDC. 29

30 5.2 Værvarsling Værvarslingen i Barentshavet er tidligere blitt diskutert i rapporten Økt aktivitet i Barentshavet. Kjenner vi værforholdene godt nok? (ref: met.no info nr. 14, ) Denne rapporten oppsummer med: Barentshavet har lavere temperaturer og raskere vekslinger i vind og vær enn det som er vanlig lenger syd langs norskekysten eller i Nordsjøen. Nordområdene er dårlig dekket av værobservasjoner, og kvaliteten på værvarslene for Barentshavet er dårligere enn det som er vanlig lenger syd. Dette gjelder særlig om vinteren. Det såkalte gamle Hindcastarkivet som brukes til dimensjonering og planlegging av virksomhet i norske farvann, har vesentlig dårligere kvalitet i Barentshavet enn hva som er tilfellet for Nordsjøen. Det er dokumentert at klimaet i Arktis endrer seg nesten dobbelt så raskt som det globale klimaet. I tillegg er den naturlige variabiliteten i nordområdene stor. Dagens teknologi og kunnskap åpner for bedre værvarslingsnøyaktighet i Barentshavet. Dette krever et større observasjonsgrunnlag og varslingsmodeller med høyere oppløsning enn det som brukes operasjonelt i dag. Observasjonsgrunnlaget i nord kan utvides gjennom å øke værradardekningen langs kysten av Troms og Finnmark, og ved å intensivere observasjonene på eksisterende polare værstasjoner, som Bjørnøya, særlig mht radiosondeslipp. I tillegg kan observasjonsevnen fra militære og sivile fly og fartøyer sammen med dataoverføring via kommunikasjonssatellitt, utnyttes bedre. Observasjoner fra satellitt gir gode muligheter for omfattende datadekning over isen. Et større observasjonsgrunnlag koblet til numeriske atmosfære- og havmodeller med høyere detaljeringsgrad i rom og tid enn det som brukes i dag, vil med en forsknings- og utviklingsinnsats kunne gi betydelig sikrere varsler for vær inkl. bølger og havstrømmer i Barentshavet. Anvendelse av slike modeller vil også kunne gi sikrere anslag for variabiliteten i været framover under ulike betingelser mht. klimautvikling. Rapporten viste videre at kvaliteten av varslene er gjennomgående bedre for Nordsjøen enn for Barentshavet, spesielt om vinteren. Prosjekt IPY-THORPEX "Improved forecasting of adverse weather in the Arctic region - present and future" som er en del av satsingen i forbindelse med det internasjonale polare år (IPY) har kommet halvveis. Vinteren 2008 ble det holdt omfattende målekampanje i Norskehavet hvor man bl.a. observerte typiske arktiske værfenomener som arktiske fronter og polare lavtrykk. Prosjektet analyserer nå dataene og man forventer at målingene skal kunne gi økt forståelse av hva som skal til for at slike fenomener dannes og ikke minst hvordan de lettere skal kunne varsles. I tillegg har prosjektet gitt økt forståelse for hvordan skyer skal behandles i modeller som beskriver Arktis og ikke minst hvordan satellittinformasjon best skal kunne utnyttes. Usikkerhetsestimater og sannsynlighetsvarsling fra ensemblekjøringer er en ny forskningsaktivitet. Med denne teknikken kan man si mer om sannsynligheten for at værhendelser skal forkomme de nærmeste dagene. Men metoden krever også godt observasjonsgrunnlag og er avhengig av tilgang på store tungregneressurser. I forbindelse med IPY-THORPEX viste man ved et eksempel at bruk av ensembleprognoser er effektivt for å varsle risikoområder for ekstremvær i forbindelse med polare lavtrykk. I tillegg ble det vist at tilleggsinformasjonen fra ekstra observasjoner som ble tatt under kampanjen bidro i vesentlig grad til å forbedre modellenes kvalitet. 30

31 Generelt vil kvalitetene på værvarslene kunne økes ved følgende tiltak: Benytte værvarslingsmodeller med høyere romlig oppløsning og mer sofistikert fysikk. For nordområdene gjelder dette spesielt bedre beskrivelse av skyer og varmeutveksling med underlaget. I tillegg kreves tilgang på tungregneressurser. Flere observasjoner samt ny metodikk for å utnytte disse optimalt. For nordområdene vil bruk av radar og satellittinformasjon i varslingsmodellene være et viktig felt. Samarbeidet og datautveksling med Russland vil også være viktige elementer i denne sammenhengen. Det foreligger i dag en MoU mellom Meteorologisk institutt og Roshydromet. Fra norske side er den godkjent av utenriks- og kunnskapsdepartementet og den er ligger nå hos russiske myndigheter for godkjenning. Varsling av usikkerhet og sannsynlighet for værhendelser (ensemblemetoder). Her benyttes værvarslingsmodellene, men i stedet for å gi en enkelt prognose genereres et sett (ensemble) med prognoser der alle ligger innenfor den usikkerheten man har i startbetingelsen ihht observasjonen og den fysiske forståelsen man har av prosessene. Denne metoden krever stor tilgang på tungregneressurser. Under IPY er det stor internasjonal satsing på forbedring av værvarslingsmodellenes beskrivelse av de spesielle fysiske forhold man finner i Arktis. Dette omfatter så vidt forskjellige ting som hvordan modellene beskriver skyer og varme- og fuktighetsflukser fra sjøisen til nye metoder for å innhente observasjoner (nye satellittsensorer, sonder som droppes fra ubemannede gondoler etc.) Resultatene fra dette arbeidet vil raskt komme alle som modeller været i Arktis til gode. Man bør også merke seg at økt aktivitet på grunn av mindre is gir mulighet til å følge opp med flere observasjoner fra for eksempel kommersielle skip, kystvakten og oljeinstallasjoner. Referanser. Debernard, J., & Røed, L.P. 2008: Future wind, wave and storm surge climate in the northern Seas: A revisit. Tellus Series A Dynamic Meteorology and Oceanography 60A (3), Debernard, J., Sætra, Ø. & Røed, L.P., 2002: Future wind, wave and storm surge climate in the northern North Atlantic. Climate Research, vol. 23: 39-49, Førland, J. E., Hanssen-Bauer, I., Haugen, J. E., Benestad, R. Aadlandsvik B. 2008: NorACIAs klimascenarier for norsk Arktis. met.no report no. 09/08 Climate, Meteorologisk institutt. Gerland, S., Renner, A.H.H., Godtliebsen, F., Divine, D. & Løyning, T.B. 2008a: Decrease of sea ice thickness at Hopen, Barents Sea, during Geophysical Research Letters 35 (6). (Only online version available on 5 June 2008). Gerland, S., Tronstad, S., Pavlova, O. & Ingvaldsen, R. 2008b: Status for indikatorer havklima (kap. 4.1). In Sunnanå, K. & Fossheim, M. (red.): Forvaltningsplan Barentshavet rapport fra overvåkingsgruppen Fisken og Havet Særnummer 1b, Haugen, J.E. & Iversen, T. 2008: Response in extremes of daily precipitation and wind from a downscaled multi-model ensemble of anthropogenic global climate change scenarios. Tellus Series A Dynamic Meteorology and Oceanography 60A (3),

32 Holland, M. M., C. M. Bitz, and B. Tremblay (2006), Future abrupt reductions in the summer Arctic sea ice, Geophys. Res. Lett., 33, L23503, doi: /2006gl Loeng, H. (red.) 2008 Klimaendringer i Barentshavet Konsekvenser av økte CO2-nivåer i atmosfæren og havet. Rapportserie nr. 126, juni 2008, Norsk Polarinstitutt Stroeve, J., M. M. Holland, W. Meier, T. Scambos, and M. Serreze (2007), Arctic sea ice decline: Faster than forecast, Geophys. Res. Lett, 34, L09501, doi: /2007gl Stroeve, J., M. Serreze, S. Drobot, S. Gearhead, M. Holland, J. Maslanik, W. Meier, and T. S. Scambo, 2008: Arctic sea ice extent plummets in Eos, Trans. Amer. Geophys. Union, 89, Biologiske ressurser - Sårbarhet Ressursgrunnlaget 5 Barentshavet er et grunnhav (gjennomsnittsdybde 230 meter) som karakteriseres ved lave temperaturer, lite nedbør, stor sesongmessig variasjon. Vannmassene er knyttet til tre typer havstrømmer: Kystvann med opprinnelse i Nordsjøen, varmt næringsrikt atlanterhavsvann, og kaldt arktisk vann. Der de to sistnevnte havstrømmene møtes dannes polarfronten. Polarfronten utgjør et spesielt høyproduktivt område der store mengder av krepsdyr (særlig krill), pelagiske fisk, sjøfugl og -pattedyr samles. Iskanten er et annet slikt høyproduktivt område. Den varierte topografien, klimaet og strømforholdene langs kysten skaper en stor variasjon i habitater, og i tillegg har gruntvannsområdene på kontinentalsokkelen stor betydning for økosystemet. Lodda, en nøkkelart i økosystemet, gyter langs kysten av Troms og Finnmark. Store sjøfuglkolonier med pelagisk dykkende og overflatebeitende arter er fordelt med under 100 km mellomrom langs hele kystområdet. I tillegg kan de ha en aksjonsradius (næringssøk) på opp mot 100 km ut fra hekkekoloniene. Lofoten-Vesterålen er både gyte- oppvekst- og overvintringsområde, og internasjonalt viktige naturverdier er til stede hele året. Det er det viktigste gyteområde for norsk-arktisk torsk og hyse, og er også viktig gyte- og oppvekstområde for sild og for raudåteproduksjon. Der er store korallrev og annen verdifull bunnfauna, store sjøfuglkolonier og viktige områder for marine pattedyr. 5 Det er utarbeidet flere rapporter om ressursgrunnlaget og naturverdiene. De mest sentrale finner du her: Føyn, L., Quillfeldt, C. v., Olsen, E. Miljø- og ressursbeskrivelse av området Lofoten Barentshavet. Olsen, E. og Quillfeldt, C.v Identifisering av særlig verdifulle områder i Lofoten Barentshavet. verdifulle_omrader_1305.pdf Anon Arealvurderinger sårbare områder interessekonflikter arealrapport_2_ pdf 32

33 5.3.2 Sårbarhet Bruk av miljørisikoanalyser innebærer å ta beslutninger under usikkerhet. Det må sikres at kunnskapen om utbredelsen av naturressursene er best mulig, usikkerheten om mulige miljøkonsekvenser blir minst mulig, og at sårbarheten er så godt beskrevet som mulig. Sårbarhet er gitt følgende definisjon i Stortingsmelding (( ) - Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (forvaltningsplanen): Sårbarhet kan defineres som en arts eller et leveområdes evne til å opprettholde sin naturtilstand i forhold til ytre, ofte menneskeskapt påvirkning Hvilke faktorer påvirker sårbarhet - Sårbarhetsforskjeller Et områdes sårbarhet vurderes gjerne på bakgrunn av forekomsten av arter og leveområder som naturlig hører hjemme i området, og artenes produksjonsevne. For sårbarheten til en enkelt art har årstidsvariasjon, utbredelsesmønster, alder/livsstadium, atferd og organismenes biologiske egenskaper betydning. Sårbarheten vurderes ut fra hvilke effekter ulike påvirkninger kan ha på artens og bestandens utvikling og overlevelse. Enkelte arter kan være spesielt sårbare i perioder av året der arten lever konsentrert innen et begrenset område (for eksempel hekkesesongen for sjøfugl). For leveområder er sårbarheten avhengig av blant annet substrattype (sand- eller steinbunn, fastsittende eller bevegelige arter, sjelden naturtype og så videre). Enkelte områder med skjøre, habitatdannende arter som koraller og svamper kan være spesielt sårbare. Områder med stor produksjon kan være ekstra sårbare på visse tider av året (for eksempel i tidlig oppvekstfase hos fisk (egg, larver og yngel)). Sårbarheten kan måles både på individ-, populasjons-, bestands-, samfunns- og økosystemnivå. I forvaltningsmessig sammenheng er det effekter på populasjons-, bestands-, samfunns- og økosystemnivå som er av størst betydning. Viktige kriterier for å vurdere om et område kan være sårbart for påvirkning, er: at området har stor produksjon og konsentrasjon av arter, at området har stor forekomst av truete eller sårbare naturtyper, at området er et nøkkelområde for norske ansvarsarter, truete eller sårbare arter at området har viktige nasjonale eller internasjonale bestander av enkelte arter i hele eller deler av året. De ulike delområdenes, ressursenes og artenes spesifikke sårbarhet for ulike typer påvirkning vil variere i tid og rom. En art som er særlig sårbar for akutt oljeforurensning, er ikke nødvendigvis sårbar for bifangst eller langtransporterte miljøgifter. Viktige livshistoriske områder varierer for mange arter. Sild finnes f.eks. spredt over mye større områder når bestanden er stor og overvintringsområdene synes å være knyttet til grupper av årsklasser. Sildefordeling er i altså stor grad styrt av populasjonsprosesser (bestandsstørrelse og populasjonsstruktur). Loddefordelingen er derimot sterkt miljødrevet (både gyteområde, overvintringsområde og beiteområde er miljøavhengig). Dette har særlig sammenheng med at lodde er kortlivet og dermed har mindre konservativ vandringsstrategi enn sild. Man vet også at torsk gyter lenger øst på Finnmarkskysten i år med høy sjøtemperatur. Alder vil dessuten ha betydning for beitevandringer. Fra 3-4 års alderen følger torsk loddas gytevandring i økende grad med alderen inntil kjønnsmodning (7-8 år) da den i stedet går til gytefeltene. 1-3 år gammel fisk har minst sesongvandring. Også samspill mellom flere faktorer kan føre til spesielle fenomener i enkelte år. Et eksempel er masseinvasjon av grønlandssel til norskekysten som har sammenheng med lavt bestandsnivå av lodde (eventuelt også polartorsk) og fravær av ungsild sør i Barentshavet. 33

34 Fenomenet forsterkes ytterligere ved lave temperaturer med påfølgende mye is i Barentshavet og avhenger i tillegg av bestandsstørrelsen av grønlandssel i østisen Årstid/sesong - effekt på sårbarhet Tidspunkt for en påvirkning har stor betydning. Mange av de marine artene benytter ulike deler av Barentshavet i løpet av sitt livsløp. Det innebærer at for eksempel et oljeutslipp vil kunne få svært ulik konsekvens avhengig av årstid. Det vil f.eks. være størst konsekvens av et oljeutslipp på det pelagiske økosystemet under våroppblomstringen av planteplankton, når dyreplanktonet finnes i tidlige stadier, og fiskeegg og larver kan være tilstede. Norske havområder er preget av en stor dynamikk og variasjon i fiskebestandene med sykluser på flere 10-år (Figur 22). Spesielt viktig er det å merke seg bestandskollapsen for sild fra I perioden med bestandskollaps gytte sild kun på en gyteplass og utbredelsen av larver i tid og rom var mye mindre og annerledes enn det vi ser i dag. Figur 232Gytebiomasse til Nordøstarktisk torsk (rødt) og Norsk vårgytende sild (blå) for perioden Det er viktig at tidsperiode brukt i risikoanalyser dekker forventet levetid for en oljeinstallasjon og at naturlig variasjon i ressursfordeling over en tilsvarende tidsperiode også blir tatt hensyn til. Overlevelsesprosessen er et av fiskeribiologiens store kunnskapshull, som det forskes mye på. Man vet allikevel nok til å kunne slå fast at overlevelsen varier med en rekke biologiske og fysiske faktorer som kondisjon til opphavet (Figur 23), vanntemperatur, sirkulasjon, tilgangen på mat, predasjon med mer. Dette er faktorer som varier fra år til år og gjennom gytesesongen, og som ikke kan forenkles til en konstant overlevelsesfaktor slik som det gjøres i risikoanalysene. Figur 23 Sammenheng mellom kondisjon til morfisk (mål som leverindex) og rekruttering til voksen alder (3 år) hos torsk. Gyteår er representert. Lengdeklasser av fisk, a: cm, b: cm, c: cm, d: cm (Marshall et al. 1999). 34

35 Viktige resultater i forskningen om rekrutteringsmekanismer og hvilke deler av larvepopulasjonen som faktisk overlever er kommet som resultat av forskning rundt den såkalte match-mismatch teorien. Teorien går ut på at det er en kritisk overlevelsesperiode for alle fiskelarver, og i denne perioden må de finne mat for å overleve. Suksessen for overleving kan treffe en spesifikk del av en cohort avhengig av lokal match mellom planktonoppblomstring og larvedrift. Teorien ble først lansert av Johan Hjort (1914), men er støttet av flere forskere, bl a. Cushing og Dickson (1976), Sundby (1994), Dragesund (1970) og Toresen (2001). Den vertikale fordelingen varierer mye med årstid og tid på døgnet for enkelte arter. Hyse tilbringer f.eks. mer tid ved bunnen i den lyse enn i den mørke årstiden hvor den kan finnes mer spredt oppover i vannsøylen. Også faren for bifangst varier med årstid. Særlig under vårtorskefiske som foregår på grunne områder nær land, fanges det til tider et stort antall av alkefugler i garn. Tilsvarende er notfiske etter laks og fiske med garn et problem nær fuglefjell i hekkesesongen. Særlig lunde, lomvi, toppskarv, ærfugl, praktærfugl og stellerand er utsatt. Fiske etter rognkjeks kan ha konsekvenser for lokale bestander av bl.a. havdykkender i deres overvintringsområder Substrat - sårbarhet Virkninger for kyst og strand av oljeutslipp beror mye på substrattype deres respektive egenskaper i forhold til akkumulering og retensjon av olje. I strand- og tidevannssonen vil steinete strender kommer seg raskere, mens sand og mudder holder tilbake olje og dermed øker faren for biologisk skade. Fjæresonens flora og fauna i nordlige del av Barentshavet kan deles inn i fire hovedsamfunn og analyser i forhold til skadeomfang og gjenvekstpotensiale, Børstemarksamfunn (Oligochaeta), Tangloppe I-samfunn (Onisimus), Tangloppe II-samfunn (Gammarus), Tang-/Rursamfunn (Fucus/Balanus) (Aaserød et al. 1997). Ved å kombinere informasjon om ulike substrattyper og samfunnstype for kyst og strand ble fjordene på vestkysten av Spitsbergen og vestsiden av Barentsøya og Edgeøya identifisert som mest sårbare fordi disse er relativt bølgebeskyttet og har relativ høy isdekningsgrad. Kystområdene (til tross for mer komplekse samfunn) på vestsiden av Spitsbergen ble ansett som mindre sårbare fordi disse er mer bølgeeksponert og har lavere isdekning. Dette er forhold som begrenser oljens oppholdstid på stranden. Når det gjelder effekten av bunntråling på bentiske samfunn er det ennå mye man ikke vet. Det er fortsatt behov for å kartlegge status og utvikling av trålespor i biologisk viktige bunnområder. Data kan tyde på at tråling i tidevannssonen og etter muslinger har størst effekt, mens tråling i fiskerisammenheng har mindre effekt. Fauna i relativt fint sediment (mudder o.l.) påvirkes i større grad enn fauna i grovere, mer ustabilt sediment. Fauna i mindre fysisk stabile habitater kommer seg raskere etter tråling og bebos av mer opportunistiske arter. Dersom et område belastes gjentatte ganger kan dette føre til permanent forandring. Det er rimelig å anta at områder med periodevis intensiv bunntråling hele tiden vil befinne seg i et ungt suksesjonsstadium med hensyn til rekolonisering og reparasjon, og kan derfor ikke brukes for å se på f.eks. klimaendringer. Havforskningsinstituttet har anslått at % av norske korallrev er skadet eller ødelagt som følge av bunntråling (også snurrevad, garn og line kan rive av deler av koraller). I dag gir imidlertid korallrevforskriften noen av de største korallrevene beskyttelse. 35

36 5.3.6 Art - sårbarhet (inkludert nøkkelarter) Grad av sårbarhet i forhold til olje og andre former for forurensing vil variere både mellom og innenfor artsgrupper. Sedimentetende organismer kan få i seg olje som er blandet med sediment. Dyrenes aktivitet senkes og de får mindre evne til å bearbeide sedimentene. Filtrerende organismer av dyreplankton og ulike typer muslinger kan fange dispergerte oljepartikler. Olje i fordøyelsessystemet kan gi direkte giftvirkninger eller lagres i fettvev og overføres til høyere ledd i næringskjeden (dvs. forvitret olje kan være like problematisk som fersk olje). Blant sjøfugl er de som tilbringer mye tid på sjøen for å finne mat/myte, dvs. de pelagisk dykkende og de kystbundne dykkende (f.eks. alkefugler og ærfugl) mest utsatt. Sjøfugl er avhengig av luftlag i fjærdrakt for varmeisolasjon. Olje fører til redusert evne til vannavstøtning slik at mikrostrukturen ødelegges og vann trenger inn og erstatter luften. Dessuten vil olje irritere huden og gi økt blodsirkulasjon slik at varmetapet økes ytterligere. I tillegg kan fuglen få i seg olje ved å ete oljetilsølt mat/pusser oljetilsølt fjærdrakt, noe som kan gi akutt forgifting/langvarige effekter (redusert immunforsvar og reproduksjonsevne). Olje kan også overføres til egg/unger og dermed reduseres sannsynlighet for å vokse og utvikle seg normalt. Isbjørn har pels som isolasjon samtidig som det gir økt flyteevne. Begge deler reduseres ved tilgrising av olje, samtidig som at den risikerer å få i seg olje når den prøver å slikke pelsen ren. Hval blir lite/ikke påvirket av oljeutslipp (olje fester seg ikke på huden), men kan påvirkes ved innånding av skadelige gasser. Hos sel og hvalross er ikke pels en viktig isolator og skadevirkningen blir omtrent som for hval, men oljen kan hindre svømming hos ringselunger som kan dø av utmattelse. Imidlertid er det indikasjoner på at sterk eksponering for oljeutslipp kan gi skader i benmarg, lever, nyrer og sentralnervesystem. Olje kan også skade øynene ved direkte kontakt. Polarlomvi har et mer variert fødevalg sammenlignet med lomvi og vil sannsynligvis bli mindre berørt ved endringer i fødetilbudet. Kollapsen av loddebestanden i Barentshavet i 1986/87 bidro sannsynligvis til en omfattende vinterdødlighet av voksne individer av lomvi, som mer enn halverte bestanden innenfor Barentshavregionen. I tillegg har antagelig bifangst i garn bidratt til utviklingen. Også grønlandssel utnytter lodde i stor grad og vil kunne bli berørt av loddefiske. Alkekongen på sin side, er den eneste sjøfuglarten som vesentlig utnytter zooplankton, noe som setter den i en særstilling sammenlignet med andre sjøfugl. Alkekonge i hekkeperioden spiser i hovedsak ishavsåte som helst forekommer i arktisk vann og ved polarfronten. En forskyvning av den relative betydningen av rauåte (vanligst i atlantisk vann og ved polarfronten) mot ishavsåte vil kunne få alvorlige konsekvenser for alkekongen, mye beror i hvilken grad den klarer omstille seg i forhold til fødetilbudet. Fleksibilitet i forhold til klima når det gjelder lokalisering av gyteområdene hos fisk har en viss sammenheng med om arten har pelagiske egg (torsk og hyse) eller bentiske egg (lodde og sild). Dersom en art har bentiske egg vil også tilgjengelig substrat av passende type være nødvendig. Når det gjelder sjøpattedyr på den norske rødlisten er det kun bifangst på nise med drivgarn og bunngarn satt grunnere enn 200m som er vurdert til stor. I tillegg er sannsynligvis effekten av bifangst stor i etableringsområdene til oter. For sjøfuglene på listen er det kun lomvi hvor effekten av fiske er vurdert som stor (i perioder med lite lodde). For mange av de andre artene er imidlertid effekten av fiskeriene vurdert som moderat. 36

37 Dersom en nøkkelart påvirkes ved endringer i predasjon, ved store uttak av biomasse (f.eks. fiske) eller miljøendringer vil hele økosystemet kunne bli påvirket. For eksempel har både polartorsk og lodde avgjørende betydning for diversiteten i sine respektive økosystem (isfylte/isfrie områder). Begge artene er viktige for en rekke organismer på høyere trofiske nivåer, enten som deres viktigste føde eller som deler av deres føde. Polartorsk kan dessuten være næringskonkurrent til lodde. Spesialister med disse artene som føde vil kunne være indikatorer på endring i næringstilbudet, f.eks. lomvi som i stor grad livnærer seg på lodde. Videre anses torsk og sild å være nøkkelarter sør i Barentshavet, mens reker og lodde sammen med polartorsk er det i nordlige Barentshav. Torsk beiter på både lodde, sild, reker og torsk, mens silda også beiter på loddelarver. Økosystemet har en tendens til å skifte mellom perioder med god rekruttering til torske- og sildebestanden og en redusert loddebestand, og perioder hvor sild er fraværende i Barentshavet, torskerekrutteringen moderat og loddebestanden stor. Torskens konsum av reker sier noe om tilstanden i lodde- og sildebestanden, fordi reker er tredjevalg i dietten. I tillegg til naturlige klimavariasjoner og effektforsterkning gjennom endringer i trofiske interaksjoner vil dessuten høyt fiskepress kunne bidra til kollaps i bestandene, som for sild på slutten av 1960-tallet og lodde midt på 1980-tallet Alder / livsstadium - sårbarhet I tillegg til variasjon i utbredelse vil mange arter ha ulik sårbarhet med alderen. Det er egg- og larvestadiet som blir regnet som de mest sårbare stadiene for fisk. Fiskeegg og -larver driver med vannmassene og har ikke mulighet til aktiv flukt fra en forurensningskilde eller forurensningsgradient slik som juvenil eller voksen fisk vil ha. I tillegg vil disse stadiene være mer følsomme for forurensning fordi de har en større overflate per volumenhet, noe som medfører en øket eksponering til miljøet. Viktige utviklingsbiologiske prosesser som organog kjønnsutvikling foregår i disse tidlige livsfasene, prosesser som er ekstra følsomme for forstyrring for eksponering til gifitge forbindelser. Fiskelarver gjennomgår også kritiske stadier forbundet med øket fare for dødelighet. En slik kritisk fase for en fiskelarve er startfôring og eksponering til giftige forbindelser i tidlige livsfaser kan medføre at fiskelarven ikke klarer seg gjennom startfôringsperioden. Fiskelarver har liten egenbevegelse sammenlignet med havstrømmene langs driftruten fra gytefeltene langs kysten og på bankene utenfor kysten og inn i Barentshavet. Torsken har gjerne en vertikal døgnsyklus fra nær overflaten til rundt 50 m, men rundt seinsommeren/tidlig høst vil torskeyngel endre adferd og vandre gradvis dypere inntil den bunnslår seg. Stedet dette skjer vil avhenge av hvor strømsystemet har ført den, noe som igjen er avhengig av blant annet hvor den ble gytt. (Figur 24) viser hvordan torsk som ble gytt på Moskenesgrunnen ender opp til dels helt andre steder enn torsk gytt på Malangsgrunnen i samme år (2008). 37

38 Figur 24 Fordelingen av 0-gruppe torsk ved starten av oktober 2008 (modellerte data) gytt på Moskenesgrunnen (venstre figur) og Malangsgrunnen (høyre figur). (Bearbeidet fra Vikebø et al. 2009). Gytefeltene er markert med et rødt kryss. Flere studier har pekt på at overlevelse fra egg til larver har en geografisk dimensjon. Cianelli et al (2007) har vist for torsk i Barentshavet hvordan dette igjen påvirkes av variabiliteten i fysiske faktorer som temperatur og havstrømmene (Figur 25). Denne studien viser at overlevelse fra egg til voksen fisk vil variere med gyteplass siden dette har betydning for om larvene ender opp på de mest gunstige plassene i Barentshavet. Figur 25 Overlevelse til 0-gruppe torsk under fire temperatur og innstrømmingsregimer, større sirkler betyr høyere overlevelse (Cianelle et al ) Etter at torskelarvene har spist opp plommesekken må de fange mat på egen hånd. Dette er et av de mest kritiske stegene i livshistorien til torsk da det kreves at rett type bytte (nauplier av raudåte, Calanus finmarchicus) er tilgjengelig akkurat når torskelarven skal finne sitt første måltid. Produksjonen av raudåte er variabel i tid, og torskebestanden gyter over en tomåneders periode som sprer larvene i tid og som øker sannsynligheten for at noen larver overlapper i tid med naupliene (Kjesbu et al. 1996, se også Figur ). Dette betyr at overlevelsen til torskelarver varierer med tid gjennom sesongen og mellom sesongene på en måte som vanskelig lar seg forutse nøyaktig. 38

39 Figur 26 Temperaturavhengig samspill mellom produksjonen av nauplier (raudåteyngel, torskelarvens viktigste næring i startfasen) og størrelsen på de torskelarvene som får det beste mattilbudet (Solemdal et al. 2003). Egg og larver hos fisk er utsatt for UV eksponering. Hos voksen fisk kan skader på skinn og gjeller bli et resultat av XX. Det er gjort få feltundersøkelser under arktiske forhold, men det er indikasjoner på at oljeutslipp ikke gir omfattende effekter på fisk som har passert yngelstadiet. Alder spiller også inn på vertikalvandringer hos noen fiskeslag. Eldre torsk har f.eks. mer variabel vertikalfordeling enn yngre torsk. I likhet med kjønn vil alder hos marine pattedyr ha betydning for nivået av miljøgifter i dyrene. Nivået øker med alder og ofte er det høyere nivåer hos hanner enn hunner. Unger som dier risikerer også å få i seg høye konsentrasjoner av fettløselige miljøgifter som finnes i den fettrike melken. Fettrik melk er en tilpasning til arktiske forhold hvor det er viktig å vokse opp så fort som mulig. Samtidig er ungestadiet en kritisk fase hvor mange fysiologiske funksjoner (immun- nerve- og enzymsystemene) utvikles Adferd - sårbarhet Hvorvidt en art er fastsittende, opptrer i flokk eller har tilhold i området hele året vil virke inn på sårbarhet. Betydningen vil til en viss grad være artsavhengig også her. Havbunnssamfunn (bentiske organismer) er stort sett stasjonære og artssammensetningen avspeiler det lokale regime og vil derfor være viktige indikatorer på miljøkvalitet. Det har vært hevdet at økt atlantisk influens er skyld i at flere typisk atlantiske arter nå er å finne langs vestkysten av Svalbard helt opp til 80 N enn tidligere. Fastsittende organismer vil også være særlig eksponert ved utslipp av miljøgifter fra lokale kilder og ved fysiske forstyrrelser av havbunnen, både i forbindelse med fiskeri og etablering av tekniske installasjoner som f.eks oljeproduksjonsplatformer. Dette gjelder også for fjæresamfunnet (littorale organismer) som ofte er artsrike og med stor betydning som oppvekstsamfunn for flere fiskeslag. Olje som treffer land vil også kunne få alvorlige konsekvenser for disse samfunnene. Organismer med stor grad av egenbevegelse er stort sett i stand til å unngå områder med akutt forurensing og vil bli mindre berørt. Organismer i de frie vannmasser (pelagiske organismer) med liten egenbevegelse som plankton, egg og larver vil derimot være sårbare for akutt eksponering. Langs hele norskekysten og på Svalbard finner man viktige sjøfuglområder (fuglefjell, beiteområder og rasteplasser og områder med stor konsentrasjon av hvalross og andre selarter (oppholds-, beite- og kasteplasser). Ærfuglartene, gjess og alkefuglene som foretar en fullstendig utskifting av vingefjærene (myting) etter endt hekkesesong er svært sårbare for menneskelige forstyrrelser i denne perioden da de da samles i konsentrerte myteflokker (ærfuglene og gjess på grunne områder, alkefuglene i åpent hav). Alkefuglene er 39

40 flyveudyktige i hele dager. Grønlandssel er sammen med hvalross, en sosial selart og kan derfor forkomme i store flokker. Hvalross foretrekker drivisen, men har faste liggeplasser på land når isen er borte. Disse områdene og andre områder med tett konsentrasjon av arter (f. eks. iskanten og polynier vil være utsatt ved eventuelle utslipp av olje. Slike områder kan også være sårbare ved utstrakt ferdsel, f.eks. i forbindelse med turisme. Imidlertid er faren størst dersom det er snakk om små bestander konsentrert i et lite område, som f.eks. steinkobbe på Svalbard som er særlig utsatt i forbindelse med kastetiden. Som tidligere nevnt er noen havområder også viktigere enn andre for ulike fiskeslag, særlig vil egg- og larveområdene være sårbare i forhold til en påvirkning p.g.a. de høye tetthetene innenfor et relativt begrenset område. Alle arter som vandrer ut og inn av Barentshavet risikerer å bli utsatt for ulike typer av påvirkning også utenfor Barentshavet. Effekten av dette i Barentshavet avhenger av artens rolle i økosystemet. Av tannhvalene er det f.eks. bare narhval (fåtallig) og hvithval (vanlig) som forekommer i Barentshavet hele året, blant bardehvalene er det grønlandshval (fåtallig). Følgelig kan disse bli eksponert for potensielle trusler også om vinteren (til forskjell fra arter som oppholder seg i området i deler av året). De fleste av dem opptrer relativt sjeldent og i begrensete deler av området. Eneste unntaket er vågehvalen, den vanligste bardehvalen i norske farvann Miljøverdi- og sårbarhetsprosjektet MD har gitt DN i oppdrag å lede et prosjekt for å utarbeide et system for miljøverdivurderinger av arealene i Barentshavet - Lofoten etter hvert som ny kunnskap genereres. Et viktig bidrag i denne sammenheng vil være kunnskap om arter og habitater, og sentralt er data opparbeidet gjennom MAREANO og SEAPOP. I MDs oppdrag ligger også at det skal utarbeides sårbarhetskriterier for arter og naturtyper i de aktuelle områdene i forhold til påvirkninger som forurensing (både driftsmessig og akutt forurensning), klimaendringer, fremmede arter, fysisk påvirkning, støy, næringsforhold, osv. Det skal også utføres en sårbarhetsanalyse. Et overordnet mål er å bidra til at den aktivitet som utøves i norske havområder er tilpasset områdenes egenskaper, og at beslutninger om all aktivitet tas på et best mulig kunnskapsgrunnlag. Systemet skal også bidra til allmennhetens rettmessige krav på kunnskap om miljøet. Utviklingen vil foregå med en begrenset mengde data i , for deretter å utvides geografisk og mht datatilfang. Resultatene vil presenteres i form av kartfesta verdifulle områder og påvirkningsspesifikke sårbarhetskart. Deltakerne i prosjektet kommer fra DN, NP, SFT, HI, NINA, NGU og Sjøkartverket. Det er referansepersoner fra Akvaplan-niva/NIVA og Naturvårdsverket, samt en konsulent fra DNV, og det vil bli tilknyttet flere fagpersoner etter behov. Kap. 6. Aktiviteter i forvaltningsområdet 6.1 Sammendrag aktiviteter Dette kapitlet inneholder beskrivelse av de aktiviteter som finnes i forvaltningsområde. Aktivitetsbeskrivelsene er koordinert mellom sektorene, men de har ulik utforming. Dette har bakgrunn i aktivitetens særegenhet og tilgang på bakgrunnsdata. Skipstrafikk, og spesielt fartøy som forbruker og eller frakter tungolje er den aktiviteten som har størst forurensningspotensial pr i dag. Petroleumsaktivitet er ikke fullstendig utbygd i 40

41 forvaltningsplanområdet, og representerer derfor pr i dag et mindre forurensningspotensial i forhold til skipsfart. Fiskeriaktiviteten er den dominerende aktivitet antallmessig i forvaltningsområde, disse fartøyene forbruker vanligvis lettere dieseloljer, samt mindre mengder smøreolje og representerer et mindre forurensningspotensial sett i forhold til annen skipsfart. Se også egen oppsummering i kapittel 6.4 Den generelle økonomiske utviklingen i Norge og verden for øvrig påvirker samtlige aktiviteter i forvaltningsplanområdet. Den planlagte i petroleumsaktiviteten i Barentshavet og i Nordvest-Russland som kan føre til stor økning av skipstrafikk i form av økt transportvolum og innenfor petroleumsvirksomhet i form av økt utbygging av anlegg og infrastruktur 6. Økt temperatur med påfølgende nedsmelting av isbelagt farvann kan også få innvirkning på aktiviteten innenfor alle sektorer. For skipsfarten betyr en slik utvikling at muligheten for å benytte Nordøstpassasjen og eventuell kryssing over Polhavet er sannsynlig, med påfølgende innsparinger i tid og bunkersutgifter. For fiskeriene kan tilgjengelighet på nye fangstområde medføre endring i fiskemønsteret. For petroleumsaktiviteten vil mer tilgjengelig farvann gi muligheter for ytterlig utforskning og utvikling. 6.2 Skipstrafikk En stor andel av godstransporten til og mellom Norges tre nordligste fylker går sjøveien, noe som viser hvor viktig sjøtransport er for kystsamfunnene i landsdelen. Slik lokal, regional og nasjonal godstransport følger primært hovedleden. Hovedleden nyttes videre av fiskefartøy og passasjerskip i kystfart samt mindre lasteskip i internasjonal fart. Variasjoner i trafikkmengden styres primært av værforholdene. Ved dårlig vær velger fartøy som normalt seiler i åpent farvann å benytte hovedleden. En konsekvens av klimaendringer med økt innslag av ekstremvær, kan derfor føre til større variasjoner i trafikkmengden i hovedleden. Cruisesesongen bidrar videre til sesongvariasjoner. Sesongen 2008 var den beste cruisesesongen Norge har hatt, med tanke på antall anløp og antall passasjerer. I 2008 hadde Norge ca 1630 anløp av cruise fartøy, som utgjør en økning på 12 % i forhold til Fra 2009 sesongen vil SAGA som det første rederiet tilby vintercruise, The Search for Nordic Light, med utreise fra Alta. Lasteskip i kystfart seiler også utenfor grunnlinjen, primært i beltet mellom grunnlinjen og territorialgrensen. Lasteskip som seiler til og fra Nordvest-Russland går også i dette beltet. Tømmerlaster dominerer denne godtransporten, men stykkgods- og tørrbulklaster også er fremtredende. 6 Oil transport from the Russian part of the Barents Region, status Cruise Norway 41

42 6.2.1 Skipstransport av petroleumsprodukter igjennom forvaltningsplanområdet. Seilaser med risikolaster gjennom forvaltningsområdet gjennomføres i dag primært av tankskip med råolje og andre petroleumsprodukter på vei fra Nord - Norge og Nordvest- Russland til destinasjoner i Europa, gasskip fra Melkøya, samt produkttankere til norske og russiske tankanlegg. Nedgangen i antall transitter med petroleumsprodukter siden toppåret 2004 har stagnert, for 2008 viser trenden at både volum og antall transitter øker i forhold til 2006 og 2007,(figur 27). Ytterlige analyser av informasjonen Kystverket mottar fra Forsvaret (LDKN) viser at type last er i endring i forhold til Mengden transportert råolje har økt med 52 % og gasskondensat har økt med 25 % i forhold til Usikkerhetsmoment i analysen kan være at det er bedre kontroll på ukjente laster i 2008 kontra (Det hevdes at en økning i transport av råolje, gir en indikasjon på at Russland transporterer olje via rørledning nordover , ,6 10,6 9,8 10, Antall transitter Antall millioner tonn risikolast Figur 27. Figuren viser antall transitter med risikolaster gjennom forvaltningsområdet i perioden Kilde LDKN. 42

43 6.2.2 Svalbard Cruisefartøy Skipstrafikken til og rundt Svalbard har økt noe de siste 10 årene. Dette skyldes spesielt økning i anløp av større oversjøiske cruisefartøy samt en økning i kystcruisetrafikken rundt øygruppen. I 2008 var det 50 anløp fordelt på 30 stk cruisskip, noe som er på samme nivå som 2007,(figur 28) Figur 28. Figuren viser antall anløp og antall oversjøiske cruisefartøy i perioden Kilde Sysselmannen Antall anløp Antall Cruisskip Antall fartøy involvert i kystcruisevirksomhet har også økt noe de siste 10 årene. For sesongen 2008 var en liten nedgang i antall ilandstigningsplasser. Noe som mest sannsynlig hadde sammenheng med vanskeligere isforhold på Svalbard kontra tidligere år. I 2008 var 22 fartøy involvert i kystcruisevirksomhet rundt øygruppen og 157 ilandstigingsplasser ble besøkt, (figur 29 og 30) Antall Kystcruise fartøy Antalll landstigningsplasser Figur 29. Figuren viser antall fartøy involvert i kystcruise rundt Svalbard i perioden Kilde Sysselmannen. 43

44 Figur 30 viser de 157 plassene på Svalbard som ble besøkt av i Kilde Sysselmannen Kullutskipning På Svalbard er det norsk gruvevirksomhet i Sveagruva ( Svea Nord), Longyearbyen (Gruve 7). I den russiske gruvebyen Barentsburg. Gruva i Barentsburg har vært i brann og pr dato har ikke produksjonen kommet i gang igjen. Foruten en nedgang i kullutskipning i 2005 grunnet gruvebrann i Svea Nord har antall utskipninger av kull fra Svea vært stabilt de siste fem årene. I 2008 anløp 65 bulkskip Svea og det ble utskipet 3,4 millioner tonn kull. Fra 2009 forventes en gradvis nedgang i produksjon og utskipningen av kull. For 2009 er det planlagt å utskipe til 2,8 millioner tonn, for 2010 og 2011 planlegges det en utskipning på 2,4 millioner tonn. Noe som tilsvarer en reduksjon på 17 % i 2009 og 30 % for 2010 og Utskipingen fra Svea foregår i hovedsak med skip mellom DWT og DWT. Fra Longyearbyen ble det skipet ut 2 kullskipninger i året av båter i størrelsen DWT, totalt utskipet fra Longyearbyen var tonn. Det er usikkert når gruva i Barentsburg eventuelt vil komme i produksjon igjen etter gruvebrannen i De senere årene har det normalt vært skipet ut 3-5 kull-laster pr år fra gruvene i Barentsburg Longyarbyen Til bosettingene på Svalbard går det tank- og lastefartøy fra fastlandet med varer. Mest trafikk går til Longyearbyen som er den største bosettingen med sine over 2000 innbyggere. 44

45 6.2.3 Omlasting av petroleumsprodukter. (STS ship to ship transfer) Omlasting (STS) operasjoner gjennomføres på definerte lokaliteter i norsk indre farvann, STS operasjoner i norsk indre farvann regnes som norsk industrivirksomhet og kontrolleres av SFT og Kystverket. STS operasjoner har blitt gjennomført over flere år, på forskjellige lokasjoner i Finnmark. Det tyder på at omfanget av omlastingen er økende i område Sarnesfjorden 8, og tilsvarende redusert i område Varangerfjorden.. Det er hovedsakelig gasskondensat som blir omlastet pr i dag, det ligger inne søknader til å om laste andre petroleumsprodukter som råolje, bensin og nafta mm. Tankskipene som går langs kysten benytter etablert seilingsleder, men trafikken inn og ut vil nødvendigvis gå nær land og inn i fjordene hvor omlastingen skjer. Figur 31 viser omlasting (STS) indre farvann Finmark. STS foregår også regulært mellom skip til havs, men det er ikke kjent for norske myndigheter om denne virksomheten foregår i Norsk Økonomisk sone under begrepet STS operasjon. Det som derimot gjennomføres, er omlasting av bunkersolje av mindre mengder fra moder / tank fartøy til fiskefartøy fra forskjellige nasjoner i farvannene utenfor territorialgrensen. Det er på trappene å innføre varslingspåbud for STS innenfor de økonomiske sonene ved en endring til MARPOL Vedlegg I (Vedtas ventelig sommeren 2009). 8 Samlerapport for KU til reguleringsplan oljeomlasting Sarnesfjorden- 45

46 6.2.4 Framtidige skipsaktiviteter i området Fremtidig skipsaktivitet vil i stor grad være avhengig av utbyggingstakten innenfor petroleumsvirksomheten i nordområdene, som igjen er avhengig av den økonomisk situasjon både regionalt og globalt. En klimautvikling i retning av mer isfritt farvann gjennom Arktis vil også kunne ha avgjørende betydning for en eventuell trafikkøkning Utskipning av gasskondensat fra Melkøya er i gang, produksjonen er nå oppe i 90 % av planlagt uttaksvolum(nærmere beskrevet i kapitel 6.3) En forventer ytterligere opptrapping av produksjonen mot full kapasitet. Prognoser for naturgassproduksjonen på Melkøya er svært usikre, men det forventes utskipning av 5,67 milliarder standard kubikkmeter i året ved full produksjon. Dette gir om lag 70 årlige skipninger med naturgass fra Melkøya. En økt andel av containerskip kan forventes hvis publiserte planer om utbygging av containerhavnene i Murmanskregionen og/eller Narvik realiseres, samt ved utbygging av petroleumsrelaterte fasiliteter i Russland. Fra tidligst 2014 forventes det utskipning av naturgass og kondensat fra Shtokman feltet nord for Russland. Dette er verdens største oppdagede offshore gassfelt med en planlagt produksjon i første trinn på 22,5 milliarder standard kubikkmeter naturgass. Dette vil medføre 280 årlige seilaser med naturgass gjennom forvaltningsområdet. Prognosene for andre byggetrinn er usikre, men det russiske selskapet Gazprom anslår å øke produksjonen til 70 milliarder standard kubikkmeter naturgass pr år. Det er ikke forventet store endringer i omfanget av skipstrafikk grunnet fiskeriaktiviteten i forvaltningsområdet. Innen fiskeriene er det store sesongvariasjoner. Spesielt gjelder dette den havgående fiskeflåten med sin store aksjonsradius. Tilgjengelighet på nye havområder på grunn av is smelting kan gi endring i fiskemønster. Nærmere informasjon om utviklingen innen fiskeriet i forvaltningsområdet gis i kapittel 6.4 denne rapporten. Prognosene for fremtidig mengde befraktet risikolast er ikke entydige og avhenger av om Russland i fremtiden velger å orientere sin oljeeksport mot USA. En prognose som forutsetter at Europa forblir hovedmarked for oljen estimerer en lineær økning fra 10 millioner tonn i 2010 til 45 millioner tonn i En prognose som forutsetter at USA blir hovedmarked fra 2017 estimerer en gradvis økning fra 10 millioner tonn i 2010 til 70 millioner tonn etter En økt andel av containerskip forventes hvis publiserte planer om utbygging av containerhavnene i Murmanskregionen og/eller Narvik realiseres, samt ved utbygging av petroleumsrelaterte fasiliteter i Russland. Containerskip er ganske nye i dette området og denne skipstypen blir stadig større og har store mengder bunkers om bord. Containerskip er i større grad sensitiv for dårlig vær, store bølger særlig mht forskyvning i lasten. En økning av denne type trafikk betyr også en økt risiko for akutt forurensning. Skipstrafikken vil øke med petroleumsaktivitet i området, i anleggsfasen vil store deler av utstyr, material og forsyninger bli fraktet sjøveien. Dermed også risikoen for akutt forurensning fra denne trafikken. 46

47 6.3 Petroleumsaktivitet Status aktivitet i Barentshavet 2004 Den første undersøkelsesbrønnen i den norske delen av Barentshavet ble boret i 1980, og det første funnet, 7120/8-1 Askeladd, ble gjort året etter. Funnet er nå en del av Snøhvit som ble godkjent for utbygging av myndighetene i 2002, med planlagt oppstart i Fram til årsskiftet 2004/2005 var det boret 61 letebrønner i Barentshavet. Regjeringen besluttet i 2001 at konsekvensene av helårig petroleumsvirksomhet i nordområdene skulle utredes før aktiviteten i disse områdene kunne videreføres. All petroleumsaktivitet i Barentshavet ble innstilt i påvente av denne utredningsprosessen, som ble kalt Utredning av konsekvenser av helårig petroleumsvirksomhet i området Lofoten - Barentshavet (ULB). I alt ble det gjennomført 26 faglige grunnlagsutredninger for ULB om forskjellige tema i perioden På bakgrunn av ULB besluttet regjeringen i 2003 å åpne for videre helårig petroleumsvirksomhet i de allerede åpnede områdene i den sørlige delen av Barentshavet, med visse unntak. Unntakene er de kystnære områdene i Troms og Finnmark og de særlig verdifulle områdene polarfronten, iskanten, Bjørnøya og Tromsøflaket. Regjeringen åpnet heller ikke for videre petroleumsvirksomhet i Nordland VI. Det ble foreslått at en nærmere vurdering av dette spørsmålet skulle foretas når den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet forelå, ventelig i 2006/2007. Regjeringens beslutning for nordområdene ble lagt fram for Stortinget i Stortingsmelding nr. 38 ( ). Stortinget sluttet seg til regjeringens vurderinger. Det var i 2004 økende interesse for letevirksomhet i Barentshavet. Utbyggingen av Snøhvit flyttet oppmerksomheten mot området igjen. Det samme gjorde nye funn av olje- og gassressurser i Hammerfestbassenget og i den tidligere lite utforskede østlige delen av Barentshavet. De store funnene i russisk del av Barentshavet har også medvirket til at det er økt interesse for den norske delen. Barentshavet er generelt lite utforsket, selv om det antas at Arktis inneholder en betydelig del av verdens uoppdagede petroleumsressurser. Mange selskap har lagt vekt på at det er viktig å få bygd ut ny infrastruktur i Øst-Finnmark eller på Kolahalvøya. En utbygging av det russiske gigantfunnet Shtokmanovskoye er en mulighet til å få på plass slik infrastruktur Status aktivitet i Barentshavet 2008 I Barentshavet er det de ti siste årene boret rundt 25 letebrønner. Snøhvitfeltet ble satt i produksjon i august I tillegg er ett oljefunn (Goliat) på planleggingsstadiet for konseptvalg og utbygging. Snøhvitfeltet er den første utbyggingen i Barentshavet. Snøhvit er et gassfelt, med kondensat og underliggende oljesone. Uten innretninger på havoverflaten bringes naturgassen 160 km til land for å kjøles ned ved LNG anlegget på Melkøya. Så langt er det ikke vist grunnlag for utbygging av oljesonen i Snøhvit. Snøhvit LNG anlegget på Melkøya startet produksjonen 21. august 2007 og leverte første last LNG 20. oktober. LNG anlegget var nedstengt i perioden 11. november januar 2008 på grunn av sjøvannslekkasje i en varmevekseler. Per i dag er anlegget i drift, men fremdeles med begrenset kapasitet. 47

48 Goliatfunnet ligger rundt 50 kilometer sørøst for Snøhvit og 85 kilometer nordvest for Hammerfest. Påviste ressurser i dette funnet er ca. 28 mill Sm 3 olje og ca. 10 mrd Sm 3 gass utvinnbart. Oljeselskapet Eni, som er operatør for lisensen 229, arbeider med konsekvensutredning og prosjektering for en utbygging av funnet. Det skal bores en ny brønn på Goliat Nord i Feltet vil etter operatørens planer kunne være i produksjon fra høsten Lete- og avgrensingsbrønner Øst for Snøhvitfeltet påviste Statoil i september 2006 gass i brønn 7122/6-2 på Torneroseprospektet. Brønnen testet en struktur i trias som ble påvist av Total i 1987 i brønn 7122/6-1. Funnet er under vurdering og vil kunne bidra som en del av ressursgrunnlaget som skal til for å utvide LNG-anlegget på Melkøya. Det er videre boret to avgrensingsbrønner på Tornerose i Begge disse brønnene var tørre. Tidlig i 2007 boret Hydro undersøkelsesbrønn 7125/4-1 på Nucula prospektet. Det ble påvist olje og gass i brønnen i bergarter av hhv. jura og trias alder og det bores per i dag en avgrensingsbrønn på funnet. Resultatene av boringen er positive for prospektiviteten i denne delen av Barentshavet. Brønnen er den første brønnen som er boret i utvinningstillatelser tildelt i 19. konsesjonsrunde. Statoil boret sommeren 2007 avgrensningsbrønnen 7120/6-2S i de vestlige delene av Snøhvitstrukturen for å estimere tykkelsen på olje- og gasskolonnen. Brønnen ble boret i utvinningstillatelse 097 ca. 4,3 km vest for funnbrønnen 7120/6-1 og 146 km nordvest for Hammerfest. Det ble påvist olje- og gasskolonne fra tidlig jura/mellomjura. StatoilHydro boret høsten 2007 undersøkelsesbrønnen 7120/8-4 på Askeladd Beta prospektet for å påvise hydrokarboner i sandsteiner av jura alder. Brønnen ble boret innenfor Snøhvit Unit, ca. 6 km sørvest for Snøhvitfeltet og ca. 150 km nordvest for Hammerfest. Brønnen var tørr, og det ble kun påvist spor av hydrokarboner. StatoilHydro startet i begynnelsen av januar 2008 boring av undersøkelsesbrønnen 7222/6-1S. Brønnen ble boret på et prospekt kalt Obesum i blokk 7222/6, om lag 175 kilometer nordnordvest for Hammerfest. Formålet med brønnen var å påvise hydrokarboner i sandsteiner av mellom- og sentrias alder. Brønnen påviste hydrokarboner i sandsteiner av mellomtrias alder. Brønnen ble ikke formasjonstestet, men det er utført omfattende datainnsamling og prøvetaking. Det vil bli gjennomført evaluering og analyser for å avklare ressurspotensialet i funnet. Det er planlagt en avgrensingsbrønn i utvinningstillatelsen i løpet av 2008/09. I 2008 ble det også boret letebrønner på Ververis og Arenaria prospektene. Det ble påvist gass i begge disse brønnene. Det er imidlertid stor usikkerhet til reservoarkvaliteten i begge disse brønnene. 48

49 StatoilHydro, operatør for utvinningstillatelse 228, har avsluttet undersøkelsesbrønn 7222/11-1. Brønnen er lokalisert 80 km nordøst for Snøhvitfeltet og 160 kilometer nordvest for Hammerfest. Formålet med brønnen var å påvise petroleum i midtre og øvre trias reservoarbergarter i et prospekt kalt Caurus. Brønnen påviste gass i øvre trias bergartene av god reservoarkvalitet. Størrelsen på funnet er foreløpig beregnet til mellom 2 og 14 milliarder Sm 3 utvinnbar gass. Funnet i midtre trias er gjort i bergarter av dårlig reservoarkvalitet, og sammen med en komplisert struktur vil det være for tidlig å anslå størrelsen på dette funnet. Det vil bli gjennomført evaluering og analyser for å avklare størrelsen. Det er foreløpig usikkert hvor stor boreaktiviteten vil være i 2009, men etter foreløpige planer er det sannsynlig at i alle fall tre brønner vil bli boret høsten Seismikk Det ble i perioden 25.mai til 14.september 2008 foretatt regional 2D seismisk datainnsamling i Nordland VII. Tilsvarende ble det i perioden juli samlet inn 3D seismikk i et begrenset område i Troms II. Regjeringen foreslår å bevilge 200 millioner kroner til Oljedirektoratets geologiske kartlegging i Nordland VII og Troms II i Avslutningen av det treårige kartleggingsprogrammet skal gi ny kunnskap om ressursene i området og styrke beslutningsgrunnlaget for oppdatert forvaltningsplan i Tildeling i Forhåndsdefinerte Områder (TFO) 2007/2008 og 19. og 20. runde I 2007 ble TFO arealet i Barentshavet utvidet med 13 nye blokker/deler av blokker, hovedsakelig i beltet mellom km fra land i det prioriterte særlig verdifulle området Tromsøflaket. TFO 2007 ble tildelt 29. februar Tildelingen omfatter 7 nye utvinningstillatelser i Barentshavet. Dette er områder som allerede er åpnet for petroleumsvirksomhet og der fiskeri- og miljøfaglige råd er fulgt. I 19. konsesjonsrunde ble 30 blokker utlyst i Barentshavet, og 17 blokker/deler av blokker ble tildelt. TFO 2008 ble utlyst 9.mai Søknadsfristen var 3.oktober Det er kommet inn søknader fra totalt 47 selskaper. For Barentshavet fordeler søkbart areal seg på 39 blokker. Tildelig av nye utvinningstillatelser forventes å finne sted på nyåret Oljeselskapene ble i oktober 2007 invitert til å nominere blokker til 20. konsesjonsrunde. Ved fristens utløp januar 2008 hadde selskapene nominert 129 blokker i Barentshavet. 20. konsesjonsrunde ble lyst ut 27.juni, og søknadsfristen gikk ut 7.november. Det er lyst ut 28 blokker i Barentshavet, og tildeling av nye utvinningstillatelser er planlagt mars/april

50 Figur 32 Kart som reflekterer status i Barentshavet Petroleumsaktivitet i Barentshavet 2020 Det kan tenkes flere utviklingsscenarioer for Barentshavet mot Det som ligger fast er at Snøhvit etter alle planer fremdeles vil være i drift i Snøhvit er som tidligere beskrevet et undervannsfelt uten innretninger på overflaten. Goliat planlegger oppstart i Funnet er under planlegging. Funnet er tenkt utbygget med en flytende produksjonsinnretning med lager, og lasting av olje til havs. Funnet vil dermed etter alle planer være i drift med en overflate produksjonsinnretning i Som beskrevet under aktivitetsstatus 2008, er det gjort flere interessante funn i Barentshavet. Det tar imidlertid lang tid å modne et funn fram til produksjon. Videre utforsking av et funn etter funnbrønnen omfatter vanligvis flere avgrensingsbrønner, geologisk kartlegging, reservoarstudier, tekniske studier, kommersielle avklaringer osv. Totalt er det ikke uvanlig at det tar ca ti år fra det blir gjort et funn til feltet er i produksjon. På denne bakgrunn kan en tenke seg at i tillegg til Snøhvit og Goliat kan det være ytterligere et par felt i drift i Barentshavet i Hvor mange og hvilke felt dette vil være, er det for tidlig å si. 6.4 Fiskeri Fiske etter torsk sei og hyse er de viktigste fiskeriene for den norske kystflåten og for en stor del av havfiskeflåten som har tillatelse til å fiske i utredningsområdet. Fisket etter disse artene foregår med varierende intensitet med basis i områder og årstidsvariasjoner. Nedenfor 50

51 har vi forsøkt å gi en generell beskrivelse av den norske fiskeriaktiviteten i Barentshavet og langs kysten i utredningsområdet. Fisket etter disse fiskeslagene har svært stor betydning for kystsamfunnene både i Finnmark, Troms og Vesterålen/Lofoten- området Nordøstarktisk torsk Fisket etter torsk er et av de bunnfiskeriene som har svært stor betydning for den norske kystfiskeflåten og den norske og russiske havfiskeflåten som er tildelt kvoter for fiske etter torsk i utbredelsesområdet. Det er store variasjoner i fisketrykket på bestanden gjennom året. Normalt finner vi det største fisketrykket på torsken i perioden fra medio november til juni, mens perioden juni til medio november forholder seg relativt rolig. For å illustrere dette vil vi forsøke å beskrive kyst- og havfiske hver for seg for på en litt enklere måte å gi en relativ enkel oversikt over fiskeriaktiviteten etter torsk i utredningsområdet nord om 67 N Kystfiske trosk I tiden fra november måned starter torskefisket med line, garn og snurrevad. Dette er et sporadisk fiskeri som pågår langs kysten fra Vardø til Røst. Dette fiskeriet kan foregå med varierende intensitet fra område til område. Kystfiske etter torsk er et sesongfiskeri som har den høyeste fiskeriintensiteten i perioden fra februar til juni. Det viktigste fiskeriet her er fisket etter skrei fra Øst-Finnmark til Røst, og vårtorskefisket på Finnmarkkysten. Utover forannevnte er det et sporadisk fiskeri etter torsk gjennom hele året med begrenset intensitet Skrei I perioden desember - januar måned vil fiskeriene utenfor kysten sør til og med Vesterålen, hvor innslaget av skrei (nordøstarktisk torsk på gytevandring) er økende. Denne fisken kommer inn fra Barentshavet og inn til kysten i store mengder hvor en stor del av den følger kysten vestover til Røst. Når denne fisken kommer vil fiskeriintensiteten øke dramatisk i enkelte områder hvor det forventes at fisken er lettest og fange. De mest fiskeriintensive områdene for fiske etter skrei finner vi i utredningsområdet på kontinentalsokkelen og kontinentalskråningen sør om 70 N og vest om 019 E. En har også områder utenfor Finnmark og Troms som til tider har relativ høy fiskeriintensitet. En stor del av skreien vil gyte utenfor kysten fra Øst-Finnmark til Røst. Dette fiskeriet avtar mot slutten av april måned når gytingen er ferdig, og fisken forlater området og går ut på beitevandring i Barentshavet. Denne syklusen som her er beskrevet for skreien, gjentas i grove trekk hvert år. Det tradisjonelle Lofotfisket (skreifisket) som beskrevet i forvaltningsplanen pågikk i Øst- Lofoten i perioden februar - april er nå redusert til et minimum på grunn av torskens (skreiens) endrede vandringsmønster. Gytingen har i de seneste årene i større grad enn tidligere pågått fra og med Røst og videre nordover på vestsiden av Lofoten til Finnmark. De fiskefartøyene som tradisjonelt har fisket i Øst-Lofoten vil en nå finne på vestsiden og videre nordover langs kysten. Dette betyr at aktiviteten av den mindre kystflåten utenfor kysten kan forventes å være noe høyere i de fire første månedene av året enn det som har vært tilfellet tidligere. Se figur nedenfor. Områdene som er beskrevet i (figur 33) er som følger: Område 00 = Vestfjordsystemet inkludert Øst-Lofoten og område 05 = Sokkelen vest av Lofoten, Vesterålen og Sør-Troms. 51

52 Fangst av torsk av fiskefartøyer under 28 meter i perioden 2000 til og med Fangst i kg Omr. 00 Omr År Figur Havfiske torsk Det norske havfiske etter torsk pågår gjennom hele året med trål, snurrevad, line og garn. Torskefisket i begynnelsen av året er ofte noe sporadisk mens fiskeflåten venter på innsiget av torsk som skal til gytefeltene utenfor kysten av Troms, Vesterålen og Lofoten. Dette fiskeriet starter ofte i januar måned på Nordkappbanken. Derfra følger fisken en sør-vestlig kurs inn mot kysten. Denne vandringen følges av fiskefartøyene hele veien til og med Røstbanken hvor fisket forventes å være over i slutten av april. Fiskeriintensiteten kan til tider være svært høy, noe som igjen ofte fører til redskapskonflikter mellom de ulike redskapsgruppene. Når havfiskeflåten kommer nærmere inn til kysten, kommer de ofte inn på områder som kystfiskeflåten opererer på, noe som medfører at det lett blir trangt om plassen. Et område som skiller seg spesielt ut i forhold til fiskeriintensitet er fiskebankene rundt Bjørnøya. For øvrig kan en forvente et sporadisk fiskeri over en stor del av Barentshavet gjennom året, hvor de første fem- og de siste to månedene oftest er de mest fiskeriintensive. Hvor i Barentshavet torsken fanges vil avhenge av årstid og vandringsmønster. Det er ikke uvanlig at torsken fiskes på nordover til N 78, men hovedfiskeriet etter torsk med den havgående fiskeflåten foregår i hovedsak sør for N 76. Eksempel på sjark som kan brukes til garn og snurrevadfiske etter torsk sei og hyse.(foto Eksempel på kystfartøy som kan bukes til nurrevadfiske etter sei torsk og hyse (foto 52

53 Eksempel på tråler som brukes i trålfiske etter torsk, sei og hyse. (Foto: Fiskeridirektoratet) Kystfiske sei Det fanges sei langs kysten i hele utredningsområdet. Direktefisket etter sei har foregått i hovedsak fra april til oktober. Intensiteten i dette fisket varierer mye, men kan i perioder være svært høy. Dette har nær sammenheng med hvilket redskap som benyttes, og område. Tidligere har det vært et relativt stort fiske etter sei med garn og not. De senere år har imidlertid snurrevad blitt mer benyttet av fartøyene som erstatning for garn. Fisket etter sei er også et meget viktig fiskeri for den mindre flåten som fisker med juksa. Geografisk har det historisk vært et godt fiske etter sei med garn fra og med Vest-Finnmark og sørover i vår- og sommermånedene. Gjennom hele året vil det til tider være et fiske med stort innslag av sei i fangstene når det benyttes garn, juksa og i enkelte områder med snurrevad. Fisket etter sei med not seinotfiske er et sesongfiske som foregår i perioden mai til og med oktober i utredningsområdet. Seinotfisket foregår på to måter låssetting og direktehåving. Ved låssetting settes seien levende i pose og blir etter en tid avhentet med brønnbåt. Seien kan holdes levende helt til den produseres. Ved direktehåving tas seien om bord enten til sløying eller til levering rund. Den største aktiviteten er utenfor Nord-Troms og Finnmark. Historisk har fisket utenfor Finnmark variert fra østlige områder til vestlige områder. Tilgjengeligheten for fangst av sei med not er av avgjørende betydning for hvor langt ut fisket foregår. Det kan i perioder være et relativt stort fiske med seinot i områdene rundt Vesterålen og Troms også Havfiske sei Det norske havfiske etter sei forgår hovedsakelig med trål og foregår relativt kystnært med størst intensitet vest om Nordkapp. Seien blir ofte fisket i et direktefiske eller et blandingsfiske i fiske etter torsk og hyse. 53

54 Kystfiske hyse Direktefiske etter hyse foregår utenfor kysten av Øst-Finnmark og vest av Lofoten/Vesterålen i sommermånedene fra og med mai til september. Under dette fisket benyttes det i hovedsak line, og fisket utføres av kystflåten med små og mellomstore fartøyer. Utover dette blir det fisket hyse med snurrevad og som bifangst i annet fiske og i blandingsfiske gjennom hele året Havfiske hyse Norsk havfiske etter hyse foregår både med trål og autoline. Det pågår i stor grad som et blandingsfiskeri både når det gjelder trål og line, da denne fisken ofte går sammen med torsk og sei. Ellers tas også hyse som bifangst i fiske etter annen fisk. For øvrig er det to områder som ofte skiller seg ut som hysefelt til enkelte tider av året. Det ene området ligger mellom N71 og N72 i vestkanten på Tromsøflaket. Her fiskes det i tidsrommet desember til mars. Det andre området finner vi på Gåsbanken som ligger i russisk sone i Barentshavet Reker Rekefisket i Barentshavet representerer et lite kvantum målt mot pelagiske fiskeslag. Reker blir fisket med trål. Størstedelen av rekene som blir fisket i Barentshavet blir fisket i området fra Thor Iversenbanken, nordover i området øst av Hopen samt nord og vestsiden av Svalbard. Eksempel på isforsterket reketråler. (Foto: Harald Valderhaug). Flåten består i dag for det meste av fabrikkfartøyer som er isforsterket. I de siste årene har imidlertid driftsmarginene i dette fisket vært små, og det er kun et fåtall helårs drevne reketrålere igjen. For øvrig er det også endel andre fartøyer som har tillatelse til å fiske etter reker men som kun aktiverer denne tillatelsen i perioder av året eller når prisnivået på rekene er på et akseptabelt nivå. På kysten av Finnmark, Troms og Nordland foregår det et svært begrenset fiske etter reker på fjordene og noen steder langs kysten. Dette fisket blir utøvet med kystfartøyer utrustet med trål Lodde Loddefisket blir utøvet med redskapstypene flytetrål og ringnot. Fisket er et typisk sesongfiskeri der lokalisering av fisket er helt avhengig av loddens vandring. Størstedelen av kvantumet går til oppmaling til fiskemel og olje, men en betydelig del av kvantumet blir også benyttet til dyre- og fiskefόr. I tillegg utnyttes lodderogn til konsum. Lodde er også en ettertraktet delikatesse på enkelte markeder, og før gyting går også et kvantum til menneskemat. Fisket fordeler seg over hele Barentshavet avhengig av loddens gytevandring. De siste årene har fisket vært stengt for kommersiell fangst, men vil bli forsøkt åpnet igjen i

55 Noen sesonger på 70-tallet startet fisket på vinteren så langt øst som i Karahavet, men i dag er det sjelden man er lenger øst enn til kysten av Novaja Semlja. Når fisket starter så langt øst i Barentshavet, fører det oftest til et østlig innsig mot kysten av Norge. Lodden vil da som regel fortsette sin vandring vestover i Barentshavet og trekke inn mot norsk sone langs kysten av Russland. Man kan også få vestlige innsig. Da samler lodden seg for gytevandring lenger vest i Barentshavet, mellom Finnmark og Svalbard. Flåten følger så loddens vandring mot kysten av Finnmark og Troms. Når fisket er åpent for kommersiell fangst begynner fisket til havs med de større ringnot- og trålfartøyene. Når bestanden nærmer seg kysten deltar også trålfartøyer og mindre ringnotfartøyer. Fisket kan til tider være intensivt når lodden nærmer seg kysten. Det er da ikke uvanlig med konsentrasjoner på fartøyer innenfor en radius på 10 til 20 nautiske mil. Enkelte sesonger har fisket pågått utenfor kysten så langt sør som til Senja. Vanligvis vil det mest intensive fisket pågå i ytre del av Varangerfjorden og vestover kysten langs Finnmark til Rolvsøy. Fisket etter lodde har i flere år vært stengt, men som følge av god utvikling i bestanden ble det åpnet igjen for et direktefiske i januar Norsk Vårgytende sild (NVG-sild) Fisket etter sild har lange tradisjoner. Allerede i den eldre Edda som tidfestes til år kan vi lese diktet om Tors skryt av sild og bukkekjøtt. Diktet er år gammelt, men en kan av skrivemåten tro at dette er en levemåte for nordmannen som går langt lengre tilbake i tid. I Håkon Jarls saga får vi inntrykk at det under Harald Hårfagres tid forgikk et betydelig sildefiske på Helgelandskysten. Der hører vi om Kveldulfsønnen Grim som driver notfiske vi kan dermed anta at det allerede for over 1000 år siden ble drevet notfiske på Helgelandskysten. Fisket etter Norsk Vårgytende (NVG) sild foregår i hovedsak med not og trål. Det har for noen år tilbake også vært drevet et betydelig landnotfiske. I dag drives det kun unntaksvis med landnot. Flåten består av alt fra små kystfartøyer til trålere og store ringnotbåter. Lastekapasiteten varierer fra 10 tonn til over 1500 tonn. Fiskeriet er en svært viktig inntektskilde for fiskeflåten og det er mange som deltar. Det er i perioden før gytevandringen starter at tilgjengelighet og kvalitet er best. Det fiskes likevel ganske store kvantum mens fisken står i Norskehavet på sommeren og også mens den er på vandring til gytefeltene. Gyting foregår i hovedsak fra midten av mars utenfor Mørekysten før den igjen setter kursen mot Norskehavet. Hovedoppvekstområdet for sildeyngel er Barentshavet, men en kan til tider finne rikelig med sildeyngel i fjordene i Nord -Norge. Opp gjennom århundrene har silda hatt et vandringsmønster som har endret seg i sykluser på femti seksti år, der den etter en periode med rike fiskerier har forsvunnet, for etter noen år å komme tilbake igjen. Det har etter hvert også blitt akseptert at det finnes en del lokale stammer av NVG-silden som kan ha en mer lokal utbredelse. For eksempel sild som står mer eller mindre hele året i samme område/fjord/havområder. NVG-silden vandrer over store områder i Norskehavet og Barentshavet. Fisket blir utøvet over tilsvarende store områder, fra Svalbardsonen i nord, over store deler av Norskehavet, til Norskekysten og i enkelte år sør til Rogaland. Silden blir også da fisket med ringnot og flytetrål. Det meste av kvantumet blir anvendt til konsum, og kun mindre kvanta som av forskjellige årsaker ikke holder kvalitetskravene, eller på grunn av kapasitetsproblemer i mottaksapparatet blir anvendt til mel og olje. 55

56 Fisket i Barentshavet og den nordlige delen av Norskehavet starter som regel i juli - august. Det er da i hovedsak fartøyer fra Færøyene, Island og Russland som deltar i fisket. I løpet av august begynne silda vandringen inn i mer kystnære farvann vest og nord av Troms og Vesterålen. I august - september får man som regel de første fangstene fra norske fartøy. Det er da ringnotfartøyene og de største trålerne starter fisket fra den norske flåten. Etter hvert som silden vandrer mot bankområdene og kommer innenfor 12-milsgrensen blir fisket mer og mer overtatt av norske fartøyer. Utenlandske fartøyer har ikke anledning til å fiske innefor den norske 12-milsgrensen. Fra september-oktober og utover til først på nyåret blir store deler av fangstene tatt i kystnære farvann, på bankene og Eggakanten vest av Lofoten, Vesterålen og Sør-Troms. Det norske fisket starter da for alvor. Kystnot- og industritrålflåten deltar da også, i tillegg til de store ringnotfartøyene. Fisket er nå betydelig, og det er ikke uvanlig at flere titalls fartøyer fangster i et avgrenset område i løpet av en natt. Kvaliteten på silden er i denne høstperioden regnet for å være av den beste til konsumformål. Innerst i fjordene foregår også et begrenset fiske med landnot. Fisket fortsetter så lenge silden oppholder seg i havområdet. Fra medio januar fortsetter silden sin vandring mot gyteområdene på bankområdene sørover til Mørebankene. Fisket følger silda på vandringen, og fisket pågår til slutten av februar eller til kvaliteten på silda er så dårlig at den ikke egner seg til konsum. Fisket etter sild til konsum avsluttes før medio mars. Eksempel på norske fiskefartøy som deltar i silde- og loddefisket med ringnot og flytetrål (foto: 56

57 Endret vandringsmønster for NVG-sild. Hovedtyngden av det norske fisket etter NVG-sild har i mange år pågått inne i Vestfjordsystemet fra medio september til medio januar, innenfor grunnlinjen. Fra 2003 begynte en å se tendenser av at mer og mer av silda endret vandringsmønster, og kom i mindre og mindre grad inn i dette området. Silda overvintret på bankene og havområdene vest av Lofoten, Vesterålen og Sør-Troms. I 2006 og 2007 har hovedfiskeriet pågått i disse havområdene. Svært liten andel sild har kommet inn i Vestfjordsystemet i disse to årene. Denne endringen av vandringsmønster medfører at konsentrasjonen av norske kyst- og havfiskefartøyer som fisker med not og trål etter sild, også er mer rettet mot disse områdene nå enn tidligere. Områdene som er beskrevet i (figur 34) er som følger: Område 00 = Vestfjordsystemet og område 05 = Sokkelen vest av Lofoten, Vesterålen og Sør-Troms. Fangst av sild i område 00 og 05, alle fiskefartøyer med tillatelse til å fiske sild i årene 2000 til og med Fangst i kg Omr. 00 Omr År Figur

58 Sporing av fiskefartøyer ved bruk av satellittsporing eller digital VHF. Samtlige fiskefartøyer over 24 meter er pålagt sporing via satellitt. Fra 01. oktober 2008 gjelder denne grensen ned til 21 meter, men da via digital VHF eller satellitt. Figur 35. Sporingsdataene i kartet ovenfor viser aktiviteten av fiskefartøyer over 24 meter med hastighet under 5 knop i første kvartal Det fiskeriet som utmerker seg i denne perioden er i hovedsak fisket etter torsk (skrei) i Barentshavet samt i de kystnære områdene langs kysten fra Røst til og med Øst-Finnmark. Videre er det et fiske etter torsk og hyse i området fra Fugløybanken til ca. N71 30`. I tillegg ser en et begrenset aktivitet av reketrålere rundt Svalbard. Sporingskartene viser ikke aktiviteten til fiskefartøyer under 24 meter, og er dermed ikke representert på kartet. 58

59 Figur 36 Sporingsdataene i kartet ovenfor viser aktiviteten av fiskefartøyer over 24 meter med hastighet under 5 knop i andre kvartal Aktiviteten i denne perioden er et mer differensiert fiskeri enn i første kvartal. Skreifisket er i sluttfasen i de kystnære områdene og foregår nå mer spredt med større aktivitet ved Bjørnøya og på vestsiden av Svalbard. Fra midten av perioden vil fisket kystnært går mer over i et differensiert fiske hvor det fiskes mer på hyse og sei. I tillegg viser kartet en tiltagende aktivitet med reketrål øst og sørøst av Hopen samt en begrenset aktivitet av reketrålere kystnært rundt Svalbard. Sporingskartene viser ikke aktiviteten til fiskefartøyer under 24 meter, og er dermed ikke representert på kartet. 59

60 Figur 37 Sporingsdataene i kartet ovenfor viser aktiviteten av fiskefartøyer over 24 meter med hastighet under 5 knop i tredje kvartal Fisket etter torsk foregår her i hovedsak rundt Bjørnøya og østsiden av Svalbard samt nord og øst av Hopen. Rekefisket er nå begrenset til Hopendjupet og kystnære farvann rundt Svalbard. Videre er det et tiltagende sildefiske vest av eggakanten i Norskehavet. I de kystnære områdene ved norskekysten er det i hovedsak fisket etter sei og hyse som dominerer. Sporingskartene viser ikke aktiviteten til fiskefartøyer under 24 meter, og er dermed ikke representert på kartet. 60

61 Figur 38 Sporingsdataene i kartet ovenfor viser aktiviteten av fiskefartøyer over 21 meter med hastighet under 5 knop i fjerde kvartal Fisket etter torsk og hyse foregår her i hovedsak rundt Bjørnøya og østsiden av Svalbard samt nord og øst av Hopen. Fisket etter skrei ser en begynner å gjøre seg gjeldende ved Nordkappbanken. Videre ser en et økende fiske etter norsk vårgytende sild sør om N 72 langs med og vest av Eggakanten. Rekefisket er nå i hovedsak begrenset til de kystnære farvann rundt Svalbard. I de kystnære områdene ved norskekysten er det i hovedsak fisket etter sei og sporadisk fiske etter torsk og hyse som dominerer. Sporingskartene viser ikke aktiviteten til fiskefartøyer under 24 meter, og er dermed ikke representert på kartet. 61

62 Fiskefelt / Trålfelt Som nevnt tidligere i rapporten foregår det fiske med ulike redskapstyper i store deler av utredningsområdet. På fjordene fiskes det i hovedsak med garn, line, not, snurrevad og reketrål. Fiske i de øvrige havområdene foregår i hovedsak med bunntrål (reketrål og torsketrål), periodevis fiske med pelagisk trål, ringnot samt garn og line. Utenlandsk fiske i utredningsområdet foregår i hovedsak med bunntrål og line, men hvor det perioder av året også er betydelig aktivitet med pelagisk trål etter sild. I tillegg er det noe aktivitet av fiske med ringnot etter sild og lodde. Utenlandske fiskefartøyer kan fiske i hele Norges Økonomiske Sone inn til fiskerigrensen (12- n.mil). For å regulere fiske med trål i enkelte perioder av året er det etablert periodiske trålfrie soner. Noen av disse ligger i områder utenfor 12 n.mil, noen ligger mellom 4 og 6 n.mil og noen mellom 4 og 12 n.mil fra kysten. To av disse er permanente trålfrie soner og ligger innenfor 12 n.mil av grunnlinjen, mens resten er periodiske trålfrie soner. Alle disse periodiske sonene er trålfrie soner innenfor bestemte tidsperioder. I tillegge er det etablert noen fleksible områder som på forhånd er stedfestet, men som kan etableres etter behov. Figur 39 Viser kystnært fiske og reketrålfelt. Grønn farge viser områdene hvor kystflåten opererer og de orange feltene viser reketrålfeltene langs kysten hvor den minste reketrålflåten operere. 62

63 Strukturering i fiskeflåten Blant annet som følge av omfattende struktureringer i fiskeflåten har antallet fiskefartøyer gått vesentlig ned i denne tiårs perioden. Følgene av dette er at en får fiskefartøyer som er større og mer mobile enn det som har vært tidligere. Dette i kombinasjon med endret vandringsmønster til nordøstarktisk torsk (skrei) og NVG-sild forventer vi vil føre til økt aktivitet utenfor kysten generelt i forhold til tidligere. Utviklingen i den norske fiskeflåten i perioden Antall fartøy ,99 m 15-20,99 m 10-14,99 m Under 10 m Over 28 m Årstall Figur 40 viser utviklingen i antall fiskefartøyer fra 1999 til og med Fangst av de viktigste artene i utredningsområdet som er landet i Norge. Fangsttallene for torsk, hyse, sei og sild for 10-årsperioden i tabellen utgjør ikke norsk totalfiske på disse bestandene i området nord for 62 grader nord. Barentshavet inkludert Lofoten utgjør en stor delmengde av utbredelsesområdet nord for 62 grader nord, men kommentarer til tallene, spesielt utviklingstendenser i fangstene, må ta hensyn til dette forholdet. Bunnfisk-bestandene av nord-øst arktisk torsk, hyse og sei er i biologisk god forfatning, og det samme gjelder for bestanden av norsk vår gytende sild. Også situasjonen for bestanden av reke i Barentshavet er brukbart god. Lodde har ikke vært fisket i Barentshavet i årene ; reduksjonen i loddebestanden har å gjøre med samspillet mellom nøkkelarter i økosystemet i Barentshavet, og er således ikke forårsaket av høyt fiskepress. 63

64 Tabellen over fangster for årene viser at for torsk var uttaket størst i 1999, og fra og med 2003 har norsk torskefangst i området ligget i størrelsesorden tonn årlig. I senere år er IUU-fisket av torsk i Barentshavet betydelig redusert, samtidig som kyststatene Norge og Russland legger til grunn en handlingsregel i forbindelse med fastsettelsen totalkvoten for torsk (Handlingsregelen er godkjent av ICES, og tar sikte på innen biologisk forsvarlige rammer å jevne ut endringen i størrelsen på totalkvoten fra et år til det neste). Uttaket av torsk de senere år er sannsynligvis i næheten av det som er optimalt langtidsutbytte for denne bestanden. Også bestandene av hyse og sei har i mange år nå vært i god forfatning. Også for bestandene av hyse og sei er det vedtatt handlingsregler i forbindelse med fastsettelse av totalkvotene; for hyse gjøres dette av kyststatene Norge og Russland, mens sei er en eksklusiv norsk bestand. I enkelte år i denne perioden har ikke norske totalkvoter av hyse og sei vært fullt utnyttet. Norsk vår gytende sild forvaltes siden 1997 av fem kyststater (Norge, Russland, Færøyene, Island og EU). Det har til tider vært uenighet mellom kyststatene om fordelingen av sildebestanden. Men kyststatene har vært enige om et nokså moderat beskatningsnivå; faktisk er det avtalte beskatningsnivået lavere enn det som ICES legger til grunn som en føre-var grense. Reduksjonen i rekefangstene fra en topp på over i år 2000 til knappe tonn i 2008 har først og fremst en markedsårsak, dvs. prisene for reke er så lave at det påvirker innsatsen i fisket. Høye bestander av andre arter i Barentshavet har medført stort beitepress på lodde og forårsaket at bestanden i årene ikke har vært stor nok til å iverksette et kommersielt loddefiske. Rund vekt i tonn År Torsk Hyse Sei Sild Lodde Reke Totalt * Total fangst Tabellen(figur 41) under viser uttaket av fisk landet i Norge fra forvaltningsplanområdet inkludert Lofoten. Statistikken omfatter statistikkområdene 00, 03, 04, 05, 10, 11, 12, 13, 15, 16, 20, 21, 22, 23, 24, 25 og 27. *Statistikken for 2008 er foreløpige tall, da statistikken for dette året ikke var ferdig behandlet når dataene ble hentet ut. 64

65 6.4.2 Oppsummering fiskeri De største endringer i fiskeriene Siden forvaltningsplanen for Barentshavet ble laget har det skjedd vesentlige endringer i vandringsmønstret til norsk vårgytende sild (NVG-sild) og nordøstarktisk torsk. I tillegg har det vært ganske omfattende struktureringer i fiskeflåten som har ført til færre og større fiskefartøyer som har kvoter for helårs drift Endret vandringsmønster for NVG-sild Hovedtyngden av det norske fisket etter NVG-sild har i mange år pågått inne i Vestfjordsystemet fra medio september til medio januar, innenfor grunnlinjen. Fra 2003 begynte en å se tendenser av at mer og mer av silda endret vandringsmønster, og kom i mindre og mindre grad inn i dette området. Silda overvintret på bankene og havområdene vest av Lofoten, Vesterålen og Sør-Troms. I 2006 og 2007 har hovedfiskeriet pågått i disse havområdene. Svært liten andel sild har kommet inn i Vestfjordsystemet i disse to årene. Denne endringen av vandringsmønster medfører at konsentrasjonen av norske kyst- og havfiskefartøyer som fisker med not og trål etter sild, også er mer rettet mot disse områdene nå enn tidligere, (figur 34) Fisket etter nordøstarktisk torsk (skrei). Det tradisjonelle Lofotfisket (skreifisket) som beskrevet i forvaltningsplanen pågikk i Øst- Lofoten i perioden februar - april er nå redusert til et minimum på grunn av torskens (skreiens) endrede vandringsmønster. Gytingen har i de seneste årene i større grad enn tidligere pågått fra og med Røst og videre nordover på vestsiden av Lofoten til Finnmark. De fiskefartøyene som tradisjonelt har fisket i Øst-Lofoten vil en nå finne på vestsiden og videre nordover langs kysten. Dette betyr at aktiviteten av den mindre kystflåten utenfor kysten kan forventes å være noe høyere i de fire første månedene av året enn det som har vært tilfellet tidligere, (figur 33) Strukturering i fiskeflåten Blant annet som følge av omfattende struktureringer i fiskeflåten har antallet fiskefartøyer gått vesentlig ned i denne tiårs perioden. Følgene av dette er at en får fiskefartøyer som er større og mer mobile enn det som har vært tidligere. (figur 40). 6.5 Annen aktivitet Forsvaret Risikogruppen har ikke mottatt innspill om forsvarets aktivitet i forvaltningsområde. Militær aktivitet fra norsk side, anses å representere en mindre komponent i forhold til akutt forurensning. 65

66 Kap. 7. Potensielle hendelser som kan føre til akutt forurensing 7.1 Skipsfart For uhellshendelser i utredningsområdet som kan føre til akutt forurensning fra skipstrafikken har en følgende uhellstyper.: Grunnstøting Forlis Kollisjon Forurensning kan være aktuelt både fra skipets last og fra skipets bunkers og disse hendelsene inkluderer tap av maskinkraft, feilnavigering, menneskelige feil, strukturelle feil og hendelser som brann og eksplosjon. Grunnstøting deles gjerne inn i to typer: grunnstøting med maskinkraft og drivende grunnstøting. Skipet kan gå på grunn med maskinkraft, grunnstøtingen skyldes da ofte en menneskelig feil. Alternativt kan skipet drive på land etter å ha mistet maskinkraft eller manøvreringsevne av tekniske årsaker. Forlis og brann/eksplosjon er uhellshendelser som kan føre til total havari og kan dermed føre til alvorlig akutt forurensning. Forlis inkluderer hendelser som støt mot gjenstander i sjøen mens skipet er i fart eller i ro, påkjenninger fra grov sjø eller skader på skroget, brann om bord skader skroget slik at sjø kommer inn og skipet synker helt eller delvis. Kollisjon mellom to fartøy skyldes ofte at kurskontroll i et (eller begge) av skipene opphører i en periode, ulike oppfatninger av situasjonen, feilvurderinger eller lignende. For at en kollisjon skal kunne medføre utslipp av lastolje er en avhengig av at kollisjonen rammer tankområdet eller at kollisjon resulterer til forlis (total havari). 7.2 Petroleum Ambisjoner med hensyn til beskrivelse av ulykkesrisiko Enhver verdiskapende aktivitet er beheftet med en risiko for verdiødeleggelse, det vil si at det er umulig å skape verdier uten å ta risiko. Dette gjelder også petroleumsvirksomheten. Dette betyr at åpning av et område for petroleums-virksomhet innebærer en aksept av denne risikoen. Risiko, herunder usikkerhet, er uunngåelig, men risiko kan styres, det vil si at det er mulig å iverksette relevante og adekvate tiltak for å unngå at det som kan skje ikke skjer. Å akseptere risiko betyr imidlertid ikke at en aksepterer en ulykke. Det betyr at en aksepterer at en ulykke kan skje, men samtidig gjør det som er mulig for å forhindre at en ulykke skjer. Risiko har ofte vært beskrevet ved hjelp av et tall som bygger på historisk informasjon om ulykker nasjonalt og internasjonalt, (figur 42). Slik informasjon er relevant og nyttig, blant annet for å sammenligne ulike typer risikoer, men det er utilstrekkelig informasjon for å håndtere risiko. 66

67 Omfattende antagelser, forenklinger, forutsetninger Svært mange forhold forutsettes åvære under kontroll - tas for gitt, er uproblematiske etc. Kvantitativ Risikoanalyse Svært enkle generiske analyser, basert på internasjonale statistikker (historisk informasjon) Risikotall Samme konklusjon hver gang Ulykker er sjeldne. Jo flere aktiviteter, jo større risiko Bare en reduserer antall aktiviteter så reduseres risiko automatisk Har det ikke skjedd ulykker i området i rapporteringsperioden er alt OK Figur 42: Tradisjonell tilnærming til beskrivelse av risiko Når ulykkesrisiko beskrives kun ved hjelp av et tall, kommer en alltid frem til at ulykker er sjeldne. Ulykker er sjeldne, men dette er ikke tilfeldig. Dette er resultatet av en god risikoforståelse og kontinuerlig innsats på mange områder, en innsats som en ikke kan ta for gitt, en innsats som kan svekkes og som kan styrkes, en innsats som allerede kan være svekket uten at det ennå har skjedd en ulykke, en innsats som allerede kan være styrket av ny teknologi, ny kunnskap, nye krav mv., en innsats som kan være styrket hos noen aktører, en innsats som kan være svekket hos en annen aktør etc. Det er derfor nødvendig å bruke flere relevante informasjonskilder enn historisk informasjon om ulykker for å forstå risiko og være i stand til å handle adekvat for å redusere ulykkesrisiko. I forbindelse med arbeidet i Risikogruppen er det lagt vekt på å videreutvikle beskrivelsen av ulykkesrisiko i petroleumsvirksomheten ved å supplere kvantitative vurderinger med annen informasjon av betydning for å forstå risiko, (figur 43) Omfattende antagelser, forenklinger, forutsetninger Kvantitativ Risikoanalyse + andre risikovurderinger Fåfrem bedre info om risikopåvirkende faktorer Fåfrem at myndighetenes analyser er et supplement til det aktørene gjør Risikotall + annen info om risiko Ulykker er sjeldne, men dette er ingen naturlov - men er resultatet av kontinuerlig risiko styring. Ingen ulykke i går betyr ikkeingen ulykke i morgen. Fåfrem hva disse tall sier noe om og hva de kan brukes til Få frem informasjon om forutsetningene for å holde risiko pået lavt nivå Figur 43: Ambisjon for beskrivelse av risiko i petroleumsvirksomheten Supplere disse tall for åfå mer og bedre beslutningsrelevant informasjon Opprettholde nødvendig ydmykhet overfor risiko 67

68 Som redegjort for i kapittel 3 har Risikogruppen valgt å legge ISO til grunn for sin tilnærming til risikostyring. Det er samsvar mellom ISO og den overordnede tilnærmingen til helhetlig styring av miljørisiko. Dette er forklart nærmere i Kapittel I figuren under er figuren fra ISO31000 vist på venstre side og beskrivelsen av tilnærmingen til helhetlig styring av miljørisiko er vist på høyre side. Figur 44 Sammenhengen mellom ISO og tilnærmingen til helhetlig styring av miljørisiko Aktuelle ulykkesscenarier som kan føre til akutt forurensning i petroleumsvirksomheten I dette kapitlet har vi fokus på hvilke uønskede hendelser som kan føre til akutt utslipp til sjø. I figuren under er det vist hvordan dette forholder seg til ISO og den kvalitative modellen for helhetlig risikostyring. Uønsket hendelse i denne sammenhengen er hendelser som gir akutt utslipp på innretningen. Hvorvidt disse utslippene på innretningen gir akutt utslipp til sjø er avhengig av deteksjonssystemer og systemer for å samle opp og begrense utslippet på innretningen. Dette fremkommer i figuren som viser tilnærmingen til helhetlig styring av miljørisiko. Uønskede hendelser som kan medføre akutt utslipp på innretningen (og eventuelt til sjø) er: Ukontrollert utblåsning. Brønnlekkasje. Rørledningslekkasje. Stigerørslekkasje. Prosesslekkasje. Utslipp fra lagringstanker. Utslipp ved lasting/lossing av olje. Utslipp ved lasting/lossing av kjemikalier. 68

69 Kollisjon mellom fartøy og innretning. Denne listen omfatter alle ikke-planlagte potensielle utslippsscenarioer i alle faser som gjennomføres i petroleumsvirksomheten. Grunnen til at enkelte uønskede hendelser (for eksempel fallende last og jordskjelv) ikke er med på listen er at disse hendelsene vil være potensielle årsaker til hendelser på listen over. Dermed er også slike uønsket hendelser inkludert. De uønskede hendelsene på listen over er ikke relevant for alle typer utbyggingsløsninger og for alle faser i utbyggingen. Figur 45 illustreres hvordan valg av konsept påvirker hvilke uønskede hendelser som kan skje. I kapittel XXX (deretter) illustreres hvilke uønskede hendelser som kan skje i de ulike fasene av en utbygging Utslippsscenarioer ved ulike konseptvalg Produksjonsinnretning over vann med rørledning til land (figur 45)viser potensielle scenarier for en typisk utbyggingsløsning med en produksjonsinnretning over vann og flere brønnhoderammer knyttet opp mot plattformen. Brønnstrømmen prosesseres på plattformen før separert olje og gass sendes til land for videre behandling. Pilene illustrerer ulike lekkasjepunkter. Figur 45 Typiske lekkasjepunkter fra et felt med flyter, tilknytning av brønnhoderammer og rørledning til land. Bilde: StatoilHydro. En løsning med en innretning over vannoverflaten medfører behov for forsyning/ logistikk av varer og utstyr, samt beredskapsfartøy ved enkelte operasjoner. Dette medfører at i tillegg til de ulike utslippsscenarioene som er illustrert i figuren ovenfor, kan kollisjon mellom fartøy og innretning føre til akutt utslipp. Det kan også skje akutte utslipp i forbindelse med lasting/lossing av ulike kjemikalier som for eksempel diesel, bulk, osv. fra et tankskip og over til innretningen. Dette vil være et relevant scenario for de fleste løsninger med en innretning over vannoverflaten. Utslipp fra lagringstanker og utslipp ved lasting/lossing av olje er ikke inkludert i (figur 46). Dette er fordi denne utbyggingsløsningen har rørledninger som fører olje og gass inn til land. Det er dermed ikke behov for lagring og lasting/lossing av olje. Innretningen i (figur 46) har ikke fasiliteter til å gjennomføre brønnoverhaling og - vedlikehold. Dette innebærer at brønnoverhaling og -vedlikehold må foregå med et spesialfartøy eller annen midlertidig innretning som har mulighet til å gjøre slike operasjoner. 69

70 Dette er komplekse operasjoner der fartøyet eller innretningen midlertidig kobler seg på brønnhodene på havbunnen. Dersom innretningen i (Figur 46) hadde hatt fasiliteter til å gjennomføre brønnoverhaling og -vedlikehold, ville utslipp som følge utblåsning/brønnlekkasjer også vært et relevant scenario på selve innretningen. Produksjonsinnretning over vann med transport av olje med tankskip En alternativ løsning til å sende oljen til land i rørledning, er å transportere oljen til land med tankskip. Ved en slik løsning vil man typisk ha en produksjonsinnretning over vann hvor brønnstrømmen prosesseres. Oljen lagres så i lagertanker før denne lastes over til tankskip. For dette konseptet vil utslipp fra lagringstanker og utslipp ved lasting/lossing være relevante scenarier. En produksjonsinnretning som nevnt i dette eksempelet kan for eksempel være en fast installasjon, en halvt nedsenkbar plattform eller et produksjonsskip (FPSO). Figuren under illustrerer potensielle scenarier i forbindelse med en slik utbyggingsløsning. Figur 46 Flytende produksjonsinnretning over vann hvor olje lagres i lagertanker før transport til land med tankskip. Bilde: StatoilHydro. I tillegg til de ulike utslippsscenarioene som er illustrert ovenfor, vil det være en mulighet for akutte utslipp knyttet til lasting/lossing av oljen, samt til skipskollisjon i forbindelse med transport av oljen (referanse til kapittel som omhandler risiko ifm. skipstrafikk). Dette vil være relevante scenarier for alle løsninger hvor olje transporteres med skip. Det vil også kunne inntre akutt utslipp som følge av skipskollisjon i forbindelse med forsyning/logistikk av varer og utstyr, samt mellom beredskapsfartøy og innretning. Som i forrige eksempel har ikke innretningen i (figur 46) fasiliteter til å gjennomføre brønnoverhaling og -vedlikehold. Dette innebærer at brønnoverhaling og -vedlikehold må foregå med et spesialfartøy eller annen midlertidig innretning som har mulighet til å gjøre slike operasjoner. Dette er komplekse operasjoner der fartøyet eller innretningen midlertidig kobler seg på brønnhodene på havbunnen. Havbunnsinnretning med rørledning til land Figur 47 under viser potensielle scenarier for en typisk utbyggingsløsning med en havbunnsinnretning hvor brønnstrømmen blir sendt i rør til land for prosessering. Pilene illustrerer ulike lekkasjepunkter. 70

71 Figur 47 Typiske lekkasjepunkter fra et felt med en havbunnsinnretning hvor brønnstrømmen sendes i rør til land for prosessering. Etter prosessering frakter spesialskip gassen videre til andre mottaksanlegg. Bilde: StatoilHydro. Ved en slik utbyggingsløsning vil verken prosesslekkasjer eller stigerørslekkasjer kunne oppstå offshore. Dette er fordi denne utbyggingsløsningen har rørledninger som fører brønnstrømmen inn til land for prosessering. Det er dermed ikke behov for verken stigerør eller prosessanlegg offshore. Prosesslekkasjer kan imidlertid oppstå på landanlegget. Dette medfører en mulighet for akutt utslipp fra det landbaserte prosessanlegget. For dette konseptet må brønnoverhaling og -vedlikehold foregå med et spesialfartøy eller annen midlertidig innretning som har mulighet til å gjøre slike operasjoner. Dette er komplekse operasjoner der fartøyet eller innretningen midlertidig kobler seg på installasjonene på havbunnen Utslippsscenarier ved ulike faser Potensielle utslippsscenarier avhenger av hvilken fase et utbyggingsprosjekt er i (figur 48). Fra en operatør blir tildelt en blokk og til et felt blir satt i produksjon kan det gå mange år og prosjektet skal gjennom mange faser og aktiviteter. Figuren under illustrerer de ulike fasene i et utbyggingsprosjekt fra tildeling av blokk til fjerning av installasjonene og eksempler på uønskede hendelser som kan føre til akutt utslipp til sjø for hver hendelse. Petroleumstilsynet har en aktiv rolle i alle disse fasene og er en viktig aktør for at ansvarlig operatør velger gode utbyggingsløsninger som reduserer sannsynligheten for akutte utslipp. 71

72 Tildeling Planlegging Leteboring Utbygging Drift Vedlikehold Modifikasjon Avslutning Fjerning Disponering - Seismikk (skipskollisjon) - - Utblåsning Brønnlekkasje - Utslipp fra lagringstank - Skipskollisjoner (skip og innretning) - Figur 48 Aktiviteter i ulike faser av et felt. - Latente feil kan introduseres (uønskede hendelser i driftsfasen) - Hendelser ved klargjøring (prosesslekkasje ) - Utslipp fra lagringstanker - Skipskollisjoner - - Brønnvedlikehold, produksjonsboring (utblåsning, brønnl.) - Prosesslekkasje (drift, vedlikehold ) - Stigerørslekkasje - Transport (rørledningslekkasje, tankskip) - Modifikasjoner - - Stenge brønner (utblåsning) - Rengjøre (kjemikalier) - Gjenbruke (skipskollisjon) - HMS-regelverket stiller krav til teknologi, operasjoner og styring i alle faser med den hensikt å forebygge akutt forurensning, og redusere konsekvenser av uønskede hendelser, skulle de likevel oppstå. HMS-regelverket er således et viktig virkemiddel for at ansvarlig operatør velger gode utbyggingsløsninger som reduserer sannsynligheten for akutte utslipp. I Barentshavet er det dessuten satt strengere miljømål til petroleumsvirksomhet på forskjellige områder. I tillegg kommer nasjonale miljømål som også gjelder i Barentshavet. I forbindelse med tildeling/planleggingsfasen er aktivitetene på feltet knyttet til seismiske undersøkelser og det vil være en mulighet for akutt utslipp knyttet til skipskollisjon (referanse til kapittel som omhandler risiko ifm. skipstrafikk). I neste fase starter leteboring og akutte utslipp vil i hovedsak kunne være relatert til en potensiell brønnlekkasje/utblåsning. Det er i denne fasen det erfaringsmessig skjer flest akutte utslipp til sjø. I utbyggingsfasen planlegges og bygges installasjonen. Utbyggingsfasen består av flere delfaser som konsept, engineering, konstruksjon, installasjon og ferdigstillelse. Muligheten for akutte utslipp er begrenset fordi det ikke er hydrokarboner om bord. Det er imidlertid i denne fasen av prosjektet at valg av konsept gjøres og dette legger føringer for hvilke potensielle utslippsscenarier som vil bli relevante i driftsfasen. Videre er det i denne fasen at beslutninger rundt design tas og rammebetingelsene for driftsfasen settes. Kvaliteten av det arbeidet som gjøres i denne fasen vil danne grunnlag for risiko ifm. akutt utslipp til sjø i driftsfasen. Som nevnt tidligere er det satt strengere miljømål til petroleumsvirksomhet i Barentshavet enn til resten av norsk sokkel, i tillegg til at nasjonale miljømål også gjelder i Barentshavet. Det er blant annet strengere krav til utslipp av produsert vann, borekaks og boreslam fra boreoperasjoner. Dette innebærer at en rekke hensyn må tas i forbindelse med utbygging av petroleumsvirksomhet i Barentshavet. Jo tidligere beslutninger tas, jo enklere vil det være å inkludere dette i utbyggingskonseptet, inklusive valg av løsninger på system- og komponentnivå. Dersom det ikke tas hensyn til nasjonale og regionale miljømål i en tidlig fase, kan dette også påvirke sannsynligheten for akutte utslipp i driftsfasen. (Merknad: I neste fase vil en kunne utdype noen av disse miljømålene og hvordan dette påvirker valg av løsning og følgende risiko for akutt forurensning. 72

73 Driftsfasen er ofte den fasen som har lengst tidshorisont og et felt kan gjerne være i drift i år. Innenfor denne tidsperioden kan man oppleve at reservoarforholdene endrer seg og at det kan bli behov for for eksempel mer brønnintervensjon og/eller injeksjon av vann eller gass for å gi trykkstøtte til reservoaret. Dette kan medføre flere og andre typer operasjoner og dermed også endringer i risiko. En annen faktor som er relevant for driftsfasen er planlegging av aktiviteter som skal gjennomføres. Hvordan drift, vedlikehold og modifikasjoner planlegges gjennomført og hvor stor grad av samtidige aktiviteter (for eksempel boring og produksjon) det planlegges med påvirker graden av kompleksitet i operasjonen og vil ha betydning for sannsynligheten for akutte utslipp. Høyere aktivitet og større grad av samtidighet kan øke risikoen. Men det er ikke nødvendigvis en lineær sammenheng mellom aktivitetsnivå og risiko, jf. Kapittel 9. I den siste fasen, når plattformen fjernes, vil det være en mulighet for mindre akutte utslipp knyttet til for eksempel demontering og fjerning av prosessutstyr, lagertanker, rørledning, osv Oppsummering Hvilke utslippsscenarier som kan føre til akutt utslipp til sjø er avhengig både av utbyggingsløsning og av hvilken fase gjennomføringen av utbyggingen er i. Det finnes mange ulike utbyggingsløsninger, deriblant også kombinasjoner av eksemplene gitt delkapitlet om utbyggingsløsning. Eksemplene illustrerer at hvilke utslipsscenarioer som er relevante varierer med ulike utbyggingsløsninger og i ulike faser, og medfører ulik sannsynlighet for akutt utslipp til sjø. Eksemplene illustrerer også at risiko for akutt forurensning må håndteres i alle faser og at valg av løsninger i tidlig fase er spesielt viktig for å redusere sannsynligheten for akutte utslipp til sjø og risiko i etterfølgende faser. Uansett valg av utbyggingsløsning vil sannsynligheten for akutte utslipp være avhengig av de beslutninger som tas og hvilke rammebetingelser som fastsettes i utbyggingsfasen. Ved å ha fokus på gode designløsninger på system- og komponentnivå kan sannsynligheten for akutte utslipp reduseres. Strengere miljømål til petroleumsvirksomhet i Barentshavet innebærer at en rekke hensyn må tas i forbindelse med utbygging av et felt i Barentshavet. Jo tidligere beslutninger om risikoreduksjon tas, jo enklere vil det være å inkludere et vidt spekter av hensyn i utbyggingsløsningen og tilrettelegge for lav risiko i hele anleggets levetid. Dette betyr at beslutninger tatt i en tidlig fase i et utbyggingsprosjekt påvirker risiko ifm. akutte utslipp og potensielle utslippsscenarier i resten av prosjektets levetid. 73

74 Kap. 8 Risikoreduserende tiltak mot akutt forurensning / ulykke Innledning Dette kapitelet beskriver risikoreduserende tiltak som Risikogruppen pr i dag vet finnes i forvaltnings område, det presiseres at kapitelet ikke er uttømmende. All ulykkes erfaring viser at risikoreduserende tiltak er det som har størst effekt, spesielt innen for akutt forurensning. Det er utfordrende å finnen konkrete mål på hvor gode tiltakene er, men retning på trend kan man si noe om uten å gå for grundig til verks. 8.1 Skipstrafikk Seilingsleder Det ble i juli 2007 etablert seilingsleder på strekningen Vardø Røst for større lasteskip og tankskip i internasjonal fart. Dette har medført at disse fartøyene nå seiler med økt avstand fra kysten og fra kystnært fiske(figur 49). Som følge av disse påbudte seilingsledene går risikotrafikken lenger ut og det gir myndighetene lenger reaksjonstid å sette inn tiltak før en eventuell forurensning når land. Figur 49. Venstre bilde viser seilingsruter til oljetankere i internasjonal fart i desember 2006, mens høyre bilde viser seilingsruter til tilsvarende fartøy i september Bildene illustrerer godt effekten av seilingsleden som ble etablert i juli Kilde LDKN Trafikk overvåkning / rapportering (Vardø - VTS) Kystverket har etablert en trafikksentraltjeneste som kontinuerlig overvåker og koordinerer tankskip og annen skipstrafikk som utgjør en høy risiko for akutt forurensning i forvaltningsområdet. Dette utføres fra trafikksentralen i Vardø som ble operativ 1 jan 2007, med påfølgende utvidelse av ansvarsområde 01.juli 2008 Trafikksentralens oppgaver er å overvåke skipsbevegelser registrere, identifisere og avdekke avvik. Trafikksentralene skal forebygge hendelser ved å være i løpende dialog med skipstrafikken, aksjonere og varsle når en situasjon krever det. De administrere også slepeberedskapen i Nord-Norge 74

75 Figur 50 Overvåkingssystemet C-Scope mottar og integrerer informasjon fra Meteorologisk institutt om værforhold. Kombinert med detaljerte sjøkartdata og AIS-informasjon styrker denne systemløsningen trafikkledernes evne til å koordinere sjøtrafikken, forebygge hendelser og ivareta sjøsikkerheten i Nord-Norge. Havne- og farvannsloven er utvidet til også å gjelde for Svalbard (fra 1. mai 2008). Regulering av farvannet baseres på en risikobasert vurdering av farvannet. Loven gir muligheter til å begrense trafikk på bakgrunn av risikobaserte vurderinger. Forskrift om posisjonsrapportering for fartøy i farvannene ved Svalbard (i kraft 18. juli 2008) skal sikre oversikt over fartøyers posisjoner og bevegelser. Pålagt posisjonsrapportering er et middel for å få oversikt over aktivitet, i områder der det ikke er sensor kapasitet, som AIS. Safe Sea Net (SSN) Eu direktiv 2002/59 kom etter en rekke ulykker i europeiske farvann. Ulykkene førte til en rekke konsekvenser med bl.a mye forurensning. Direktivet er implementert i norsk lov. Samordning av rapporteringsregimet fører også til redusert belastning på navigatørene. Bruk av SSN data gir myndighetene mulighet til å få oversikt over risikolast. Skip med farlig og forurensende last følges bedre opp med preventive virkemidler igjennom for eksempel oppfølging fra Vardø VTS Slepebåtberedskapen Kystverket har videre etablert en helårig, statlig slepeberedskapstjeneste på strekningen mellom Røst og grensen mot Russland. Den skal hindre at et ukontrollert drivende fartøy forårsaker en hendelse som kan forurense miljøet i hav- og kystområdene. Fartøyene som inngår i denne tjenesten skal også kunne slepe en havarist inn til nødhavn i de tilfellene dette skulle være aktuelt. 75

76 Slepeberedskapstjenesten består av tre dedikerte slepe- og beredskapsfartøy på vinterstid og to i sommerhalvåret. Kystvakt Nord støtter Kystverket med to av disse slepebåtene på helårsbasis. Figur.51. Slepebåtberedskapen i Nord - Norge 8.2 Petroleum Generelt om myndighetenes virkemidler for å redusere ulykkesrisiko På bakgrunn av gjennomførte risikovurderinger vurderes hvilke tiltak som kan redusere ulykkesrisiko, det vil si tiltak som kan bidra til å: forebygge ulykker som kan føre til akutt forurensning detektere farlige situasjoner stanse ulykker for å redusere mengde/varighet av akutt forurensning. Fordelen med den overordnede beskrivelsen av tilnærmingen til helhetlig styring av miljørisiko (kap. 3) er at det i lang større grad enn tidligere tilrettelegger for at omfanget av tiltak som reduserer ulykkesrisiko i petroleumsvirksomheten kan tilpasses de potensielle miljø- og samfunnsmessige konsekvenser av en ulykke, gitt sårbarhet av ressursene i området som kan rammes av en ulykke eller andre forhold av betydning. En annen fordel er at det tilrettelegger for å sammenligne risiko i ulike områder, sammenligne risikobidrag fra ulike virksomheter i et område, og fremheve kunnskap som kan gjøre myndighetene i stand til å prioritere sine virkemidler på tvers av sektorene. (Merknad: endelig utforming av dette kapittelet er derfor avhengig av konklusjonene fra myndighetenes vurderinger av områdets sårbarhet og potensielle miljø- og samfunnsmessige konsekvenser av ulykker) Aktørene i petroleumsvirksomheten er gjennom regelverket pålagt å opparbeide seg en detaljert kunnskap om egen virksomhet, analysere risiko i alle faser og på alle nivåer, for å iverksette adekvate tiltak som er tilpasset de spesifikke tekniske, operasjonelle og kontekstuelle forholdene. Aktørene er således pålagt til å gå systematisk frem for å selv forsikre seg om, og for å kunne demonstrere for myndighetene, at de ivaretar regelverkskrav 76

77 og gjør det som må til for å redusere risiko så langt som praktisk mulig. Aktørene gjennomfører til dette formålet en rekke risikovurderinger. Aktørenes risikovurderinger har til hensikt å forstå hvilke uønskede hendelser som kan skje i virksomheten, for å iverksette adekvate tiltak som kan forhindre at hendelser skjer i praksis. Regionale risikovurderinger som myndighetene gjennomfører som en del av faktagrunnlaget for helhetlige forvaltningsplaner kommer i tillegg til aktørenes risikovurderinger. Slike vurderinger er langt mindre detaljert og mindre hyppige enn vurderingene som aktørene selv er pålagt å gjennomføre, de er mer overordnede, de er i all hovedsak basert på generiske data og tar utgangspunkt i en sterkt forenklet utgave av en eksisterende ulykkesmodell. De regionale risikovurderingene gir begrenset informasjon om den enkelte aktivitetens egenart, operasjonelle forutsetninger, om den enkelte innretningens robusthet og svakhet eller om den enkelte aktørens evne til å styre risiko. Tiltak som avledes fra myndighetenes regionale risikovurderinger vil således gjelde for alle aktører som driver innen den enkelte sektor i planområdet. Myndighetene har i prinsippet 3 typer virkemidler for å redusere ulykkesrisiko: påvirke rammeverket for en sektor bidra til bedre etterlevelse av rammeverket hos aktørene i en sektor bidra til å redusere usikkerhet, gjennom FOU-, overvåkings- og kartleggingsaktiviteter Figur 52 Tiltak knyttet til rammebetingelser for petroleumsvirksomheten En sentral rammebetingelse for aktørenes forebygging av ulykker er HMS-regelverket. HMS-regelverket krystalliserer kunnskap og erfaringer om hvordan ulykker blir til. Det oppdateres hyppig for å forankre blant annet ny kunnskap og erfaringer. 77

78 HMS-regelverket er funksjonelt utformet for å kunne dekke mangfoldet i aktører, organisasjoner, tekniske løsninger, type operasjoner, lokasjoner etc. Det er også funksjonelt utformet for å tilrettelegge for innovasjon og kontinuerlig forbedring. HMS-regelverket er risikobasert for å sikre at funksjonskravene blir ivaretatt på en måte som tilpasset de spesifikke utfordringene som gjelder i hver enkel virksomhet, gitt den valgte organisering, de valgte tekniske løsningene, operasjonene som må gjennomføres, lokasjon der dette foregår etc. Det at HMS-regelverket er risikobasert medfører at regelverket automatisk vil kreve mer/andre tiltak for å oppfylle regelverkets funksjonskrav avhengig av risiko i hvert enkelt tilfelle. HMS-regelverket ansvarliggjør aktørene til å etterleve regelverket, herunder å sørge for at de vet hvilke risikoer de er utsatt for og velger de mest adekvate tiltakene for å redusere disse så lavt som mulig. Aktørene er ansvarliggjort fordi de har de ressurser og den detaljkunnskap om virksomheten som behøves for å etterleve regelverket. Regelverket ansvarliggjør alle som deltar i virksomheten og etablerer et plikthierarki som er ment å sikre en rekke kontroller av regelverksetterlevelse. Myndighetenes kontroll kommer således i tillegg til (ikke istedenfor) aktørenes egne lovpålagte kontroll av regelverksetterlevelse. Basert på ovenstående er det vår vurdering at HMS-regelverket er egnet til å sikre forsvarlig virksomhet også i miljøsårbare områder. Andre aktuelle rammebetingelser som kan utnyttes er kriterier for tildeling av nye utvinningstillatelser i planområdet. Det er for eksempel redegjort for at aktørbildet på norsk sokkel er endret de siste årene, idet det er kommet flere nye og mindre aktører på norsk sokkel. Disse kan ha mindre operasjonell erfaring og mindre organisasjoner enn det som hittil har vært vanlig, og velge nye organisasjonsformer. Et aktuelt virkemiddel for å redusere ulykkesrisiko i Barentshavet er å forbeholde operatøroppgaver til aktører som har operasjonell erfaring fra norsk sokkel. Et annet virkemiddel som kan vurderes ved åpning av nye områder til petroleumsvirksomheten er utforming av utlysningstekst og følgende vilkår for utvinningstillatelser for å stille spesifikke krav til tekniske løsninger, operasjonelle begrensninger, styringsmessige løsninger og/eller FOU-aktiviteter. Det er fordeler og ulemper med slike virkemidler. Å stille krav til operasjonelle begrensninger, slik som forbud mot leteboring i potensielt oljeførende lag i perioder der området er særlig miljøsårbart, er et effektivt ulykkesforebyggende tiltak, idet ingen aktivitet innebærer null risiko i angjeldende periode. Effekten av et slikt tiltak er imidlertid avgrenset til letefasen, og er avgrenset til angjeldende aktivitet og aktør, og har således ingen effekt på miljørisiko forbundet med andre oljeproduksjonsaktiviteter i området. Andre operasjonelle krav som kan vurderes er krav til mobiliseringstid av avlastningsrigg, men dette vil kunne ha begrenset effekt i lys av tiden som behøves for å planlegge en avlastningsbrønn. Å stille krav til spesifikke tekniske løsninger, slik som krav til utbyggingsløsning, kan være et effektivt ulykkesforebyggende tiltak. Det vil imidlertid kunne være effektivt kun i forhold til enkelte ulykkesscenarier, ha sikerhetsmessige ulemper og/eller ulemper i forhold til andre miljømål på grunn av utslipp til luft, energiforbruk mv. Det kan også vurderes å stille 78

79 spesifikke krav til tekniske barrierer, slik som for eksempel antall eller type brønnsikringsventiler. Dette vil tvinge bruk av best tilgjengelig teknologi i tidlig fase, men kan øke kompleksitet og innføre en operasjonell risiko, og kan på sikt føre til en sementering av teknologien. Det kan også vurderes å stille spesifikke styringsmessige krav, slik som fastsettelse av mål og strategier for ulykkesforebygging i miljøsårbare områder, rettighetshavernes kontroll av operatørens tiltak for å forebygge ulykker som kan føre til akutt forurensning. Det kan også vurderes å stille spesifikke krav til satsing på teknologi- og kunnskapsutvikling av betydning for å forebygge ulykker som kan føre til akutt forurensning. Krav til FOU på spesifikke områder kan imidlertid ha for kortsiktig og begrenset effekt. Erfaringer fra Barentshavet så langt viser at det i praksis er varierende grad av innovasjon til tross for uttalt konsensus om viktighetenav FOU for å ivareta mål knyttet til risiko i forkant av forrige helhetlig forvaltningsplan. Erfaringer tilsier også at det er varierende satsing på FOU og lite oppmerksomhet om de sikkerhetsmessige implikasjoner av teknologiutvikling som har andre motivasjoner (økning av utvinningsgrad, operasjonseffektivisering, reduksjon av utslipp av klimagasser etc). Det er dessuten grunn til å utfordre kunnskapsdeling mellom aktørene selv når de er rettighetshavere for samme lisens Tiltak knyttet til kunnskapsutvikling I forrige avsnitt er det redegjort for hvordan myndighetene kan, ved åpning av nye områder til petroleumsvirksomheten, utforme utlysningstekst og følgende vilkår for utvinningstillatelser for å stimulere til at aktørene satser på teknologi- og kunnskapsutvikling av betydning for å forebygge ulykker som kan føre til akutt forurensning. Myndighetene kan dessuten redusere usikkerhet knyttet til ulykkesrisiko i petroleumsvirksomheten ved å stimulere til nødvendig teknologi- og kunnskapsutvikling gjennom blant annet å påvirke premissene for FOU-satsing i Forskningsrådets regi, og utnytte samarbeidsfora mellom myndigheter, partene, forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Det kan vises i denne sammenheng til erfaringer fra NFRs Petromaks-programmet og prosjekter i næringens regi på områder som for eksempel hydrokarbon-lekkasjer, brønnintegritet, levetidsutvidelser har gitt resultater. Mulige satsingsområder er for eksempel: a) Kunnskaps- og teknologiutvikling for å holde risikoen knyttet til bore- og brønnarbeid på et lavt nivå: RNNP 2007 og Petroleumstilsynets brønnintegritetsrapport viser at utviklingen i de siste årene tyder på at bore- og brønnarbeid i trykkavlastete, såkalte drenerte, modne reservoar, blir stadig mer krevende. Dette er en utfordring både innen leteboring og produksjonsboring. Disse forholdene setter krav til bruk av ny bore- og brønnteknologi. Et økende antall operasjoner på modne felt gjenbruker eksisterende topphullsseksjoner. Dermed blir det behov for spesielle beregningsmodeller og kunnskap om brønnens tilstand, med tanke på overvåking, verifisering av barrierer og robustheten av disse ut fra en levetidsbetraktning. b) Utvikling av bedre lekkasjedeteksjon for undervannsanlegg: RNNP 2007 viser at bare en mindre del av alle utilsiktede utslipp til sjø på norsk sokkel har sin årsak i 79

80 undervannsanlegg, men flere av de store har skjedd her. Årsaken kan være at de er vanskeligere å oppdage enn andre lekkasjer. c) Bedre inspeksjonsverktøy for tilstandskontroll av fleksible rør. Lekkasjer fra stigerør og rørledninger har økt, særlig fleksible stigerør, over flere år. Med unntak av 2006, har det de siste årene vært omtrent en lekkasje eller større skade per år fra stigerør og rørledninger innenfor sikkerhetssonen, ref RNNP Det er identifisert et særlig behov for kunnskapsutvikling for å klarlegge konsekvenser i forhold til utvikling av (ny) teknologi og nye virksomhetsmodeller i petroleumsvirksomheten, i forhold til deres betydning for ulykkesrisikoen. Konsekvenser av nye organisasjonsformer og driftsmodeller som følger av aktørbildet, globalisering, IKT utvikling, integrerte operasjoner bør prioriteres. Forlenget levetid for anleggene innebærer materialteknologiske og operasjonelle utfordringer. Det er derfor behov for å prioritere videreutvikling av modeller for materialdegraderingsmekanismer og teknologi- og metodeutvikling for teknisk tilstandsovervåking og integritetsstyring. Det er også identifisert behov for teknologiutvikling for tidlig lekkasjedeteksjon på havbunnsløsninger, og utvikling av teknologi og beste praksis for HPHT-felt. CO2 fangst på land, transport i undersjøiske rørledninger og lagring/deponering i reservoarer på sokkelen er et nytt område som medfører behov for ny kunnskap med hensyn til ulykkesrisiko. Som eksempel kan nevnes: CO2 transport i lange ikke-segmenterte undersjøiske rørledninger Korrosjonsmekanismer Termodynamikk og prosessegenskaper ved nedblåsning av store volumer CO2 i kritisk fase (dense phase CO2) Lekkasjemodellering Brønnintegritet ved CO2 påvirkning Det er viktig denne type utfordringer inkorporeres i CCS relaterte utviklingsprosjekter slik at en kan etablere et tilstrekkelig robust beslutningsgrunnlag, også for sentrale aspekter med hensyn til reduksjon av ulykkesrisiko. Et viktig virkemiddel for overvåking av utvikling av risiko i petroleumsvirksomhet er Petroleumstilsynets prosjekt Risikonivå i petroleumsvirksomheten (RNNP) som årlig gir en oversikt over utviklingen av en rekke sikkerhetsindikatorer. Det er behov for å videreutvikle RNNP slik at årlige oversikter over risiko og risikoutviklingen i petroleumsvirksomheten bedre fremhever status på risiko for akutt forurensning. Dette vil tilrettelegge for tidlig identifikasjon av negative trender og dermed forbedre prioritering av myndighetenes og næringens innsats for å unngå akutt forurensning. For at helhetlig miljøforvaltning skal kunne tilrettelegge både for verdiskaping og for å opprettholde miljøverdiene i havområdet, er det behov for å frembringe beslutningsrelevant kunnskap om både positive og negative konsekvenser av næringsvirksomheter. Det er identifisert i tillegg til ovennevnte et behov for metodisk utvikling for å forbedre vurdering av 80

81 de samfunnsmessige konsekvenser av akutt forurensning 9, noe som vil forbedre beslutningsgrunnlaget for investeringer i ulykkesforebygging og beredskap mot akutt forurensning. Det er i denne sammenheng foretatt en kartlegging av ulike metoder, deres fordeler og begrensninger. Det pågår videre utredninger for å søke å utvikle en metode, som utgjør en slags syntese av eksisterende metoder og klargjøre behovet for data og datautvikling Tiltak tilknyttet overvåking av utvikling av ulykkesrisiko i petroleumsvirksomheten Det er som nevnt ovenfor identifisert behov for å videreutvikle RNNP, slik at det kan genereres bedre informasjon om utvikling av risiko for forurensningsulykker i petroleumsvirksomheten. RNNP er pr dags dato sterkt fokusert på ulykkesrisiko med hovedfokus på skade av personell, men inneholder svært mye informasjon som også er relevant for å si noe om ulykkesrisiko som kan føre til akutt forurensning, idet det er omfattende sammenfall i årsaksmekanismer og aktuelle barrierer på tvers av konsekvenstypene. Det er allerede gjennomført 2 uavhengige vurderinger av hvordan data i RNNP kan struktureres og suppleres for å forbedre RNNPs informasjonsverdi med hensyn til akutt forurensning. Det pågår videre utredning som innen 2009 skal ta stilling til blant annet: Hvilke allerede eksisterende indikatorer kan brukes uten endring Hvilke data som allerede samles inn, som kan struktureres annerledes for å utvikle nye indikatorer som kan si noe om utvikling av risiko for akutte utslipp: generelt regionalt (Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen, ref helhetlig forvaltningsplanområder) Hvilke data fra EnvironmentalWeb som kan inngå i RNNP og hvilke indikatorer kan genereres derfra. Hvilke data for øvrig bør eventuelt innhentes, for å utvikle hvilke indikatorer. Om det er mest effektivt å avgrense RNNP-utvikling til akutte oljeutslipp til sjø eller om det også bør dekke akutte utslipp til luft (svært forutsigbart behov på kort sik) Gevinsten med foreslått løsning. Prosesser med øvrige myndigheter og faglige ressurser for å beslutte og gjennomføre nødvendige optimaliseringer av RNNP. Oppfølging av risikoutvikling i petroleumsvirksomheten avgrenses ikke til en oppfølging av ulykkesstatistikker (reaktiv oppfølging), men baserer seg på et spekter av indikatorer som sier noe om virksomhetens evne til å styre risiko og evne til å forebygge hendelser og ulykker (proaktiv oppfølging). Det er således viktig å supplere RNNP-data med resultater fra granskninger og tilsyn av selskapenes risikostyring for tidlig identifikasjon av negative trender i petroleumsnæringen og følgende prioritering av ulykkesforebyggende innsats fra myndighetene og aktørene Tiltak tilnyttet etterlevelse av rammeverket Det er som nevnt ovenfor foreløpig ikke identifisert forhold som skulle tilsi at HMSregelverket som sådant ikke er egnet til å sikre forsvarlig virksomhet også i miljøsårbare områder. Petroleumstilsynets erfaringer fra tilsynet viser at aktørenes etterlevelse av regelverket ikke alltid er tilfredsstillende. (nye regelverkskrav garanterer ikke bedre 9 Samfunnsmessige konsekvenser av akutt utslipp til sjø. Notat nummer 3. Proactima, september

82 etterlevelse av regelverket). Tiltak rettet mot en bedre etterlevelse av HMS-regelverket er etter vår mening den type tiltak som bør prioriteres. Basert på Ptils tilsyn og erfaringer fra granskninger er følgende satsingsområder blant annet relevante: utforming, operasjon og oppfølging av DP-systemer og forankringssystemer 10, oppfølging av ytelse for kritiske barriereelementer, herunder nedstengning (BOP, ESVog DHSV) 11 vedlikeholdsstyring 12 inspeksjon og tilstandskontroll av fleksible rør 13 kontraktsstyring, kompetansestyring, læring fra tidligere hendelser, ledelsesoppfølging, jf blant annet Draugen-utslippet utforming, operasjon, og oppfølging av lastesystemet, modifikasjonsstyring, klarhet i ansvarsforhold, helhetlig risikoforståelse, jf blant annet Statfjord A-utslippet Kap 9. Konsekvensreduserende tiltak mot akutt forurensning / ulykke Dette kapitelet beskriver konsekvens reduserende tiltak. Kapittelet begynner med temaer som er aktivitetsovergripende, dernest gies en beskrivelse av konsekvensreduserende tiltak innefor de enkelte aktiviteter. 9.1 Beredskap mot akutt aktivitets overgripende Beredskap mot akutt forurensning består av en rekke elementer, så som personell, utstyr og organisasjonsmodeller, for å oppdage, stanse, fjerne og begrense virkningen av forurensningen Vurdering av dagens status når det gjelder fjernmåling Fjernmålingssystemer, det vil si systemer for å oppdage og kartlegge oljeutslipp uavhengig av sikt og lysforhold, er helt sentrale for å kunne gjennomføre en effektiv aksjon mot akutt oljeforurensning B48B/11236/2006RapportForankringavinnretningerpånorsksokkel.doc /granskingsrapportdraugen.pdf F29653D60F/16963/Granskningsrapport.pdf 82

83 Kystverkets erfaringer viser at bruk av et spesialutrustet luftfartøy, med kompetent personell, er helt nødvendig for å holde oversikt over spredning av olje og dermed kunne styre bekjempningssystemene effektivt under en aksjon mot akutt forurensning. Det foregår nå videreutvikling av fjernmålingsteknikker som innebærer at oljeflak lettere enn tidligere kan oppdages i mørke og dårlig sikt. Kartlegging av oljeutslipp i form av tykkelsesregistrering er løst teknologisk, men er ikke tilstrekkelig utprøvd, og er effektiviteten større når lysstyrken og sikten er god nok til visuell observasjon i tillegg. Disse forholdene varierer naturlig gjennom året, og i forvaltningsplanområdet er utfordringene store. Kystverket og NOFO har avtale med Kongsberg Satellite Services om kjøp av satellittjenester og mottar regelmessig bildedokumentasjon fra norsk økonomisk sone. Det pågår for tiden en europeisk utprøving av satellittovervåking i regi av EU og EMSA, hvor Kystverket deltar. På basis av erfaringene herfra bør det vurderes om det bør etableres permanent satellittovervåking av området. Det er behov for mer samordning av fjernmålingsaktivitetene. Operatørselskapene har etablert helikopterbaserte fjernmålingsløsninger, men overvåkingsflyet er mer spesialtilpasset og har større rekkevidde. Det vil fremdeles være behov for helikopter lokalt under en aksjon, men helikopterovervåking er ikke nødvendigvis tilstrekkelig til å kunne dekke behovet for å oppdage og beskrive et utslipp. Når petroleumsvirksomheten i nord øker, bør det vurderes om det er behov for regelmessige overvåkingstokt med spesialsensorer for oljeutslipp i større omfang enn tilfellet er i dag, når Kystverkets fly dekker hele sokkelen og ikke har noen forpliktelse til å foreta regelmessige tokt knyttet til petroleumsvirksomheten. Økt grad av undervannsutbygging forsterker dette behovet ytterligere. Kystverkets overvåkningsfly er en viktig ressurs for å ivaretar statens beredskapsbehov, overvåkningsflyet blir brukt til å patruljere norsk økonomisk sone. Det foreligger en avtale med petroleumsindustrien om kjøp av flytimer. Petroleumsvirksomheten har krav til fjernmåling av egen aktivitet. Etter 2003 har det imidlertid ikke vært regelmessig samlet flyog satellittbasert fjernmåling av petroleumsinstallasjonene på norsk sokkel Felles videreutviklingsbehov innen privat og offentlig beredskap Følgende områder bør prioriteres med tanke på styrking av den nasjonale beredskapen mot akutt forurensning i forvaltningsplanområdet: Kyst- og strandsoneberedskap En god kyst- og strandsoneberedskap er viktig for å bekjempe kystnære oljeutslipp og for å bekjempe olje som slipper unna oppsamlingssystemer på havet og driver mot land. Slike situasjoner kan innebære stor geografisk spredning av olje på sjø og påfølgende landpåslag med tilsvarende stor utbredelse. I forvaltningsplanområdets kystsone er tilgangen på beredskapsressurser mer begrenset enn ellers langs norskekysten. Snøhvit og Goliat er eksempler på eksisterende og planlagt kystnær petroleumsaktivitet. Den kystnære beredskapen bør gjennomgås med sikte på styrking av materielldepoter, personell og logistikk, kompetanseutvikling og sikring av tilgang på relevante fartøy. Det bør vurderes om det er behov for at petroleumsvirksomheten og staten disponerer tilleggsressurser for bekjempelse i kyst- og strandsone utover de som inngår i den kommunale beredskapen. 83

84 9.1.4 Fjernmåling Det er behov for å gjennomføre regelmessig samlet fly- og satellittbasert fjernmåling av petroleumsinstallasjonene i forvaltningsplanområdet. Sensorene som benyttes til fjernmåling, særlig oljedetekterende radar- og infrarødbaserte sensorer bør videreutvikles og testes. Norsk standard for materiell for bekjempelse av akutt oljeforurensning: En slik standard, der effektivitet er entydig beskrevet, bør utarbeides Analysemetoder Metoder for miljørisiko- og beredskapsanalyser bør videreutvikles slik at de tar hensyn til forventede endringer i vær- og bølgeforhold som følge av klimaeffekter. Metodene bør i større grad ta hensyn til brukervennlighet og synliggjøring av tiltaksstyringen, noe som vil kunne gi grunnlag for utvikling av nytt beredskapsutstyr tilpasset nye forhold Annet Øvrige områder der dagens kunnskap og teknologi er mangelfull og har forbedringspotensial, er blant annet kunnskap om ukjente oljer som transporteres i forvaltningsplanområdet, generell kunnskap om oljers egenskaper under lave temperaturer, teknologi for opptak og pumping av høyviskøse oljer, effekt av og påføringsteknikk for ulike standrensemidler og dispergeringsmidler. 9.2 Skipsfart Nødhavner Aktuelle tiltak i situasjoner der fartøy representerer en fare for akutt forurensning kan være å ta fartøyet til nødhavn eller i de mest ekstreme situasjoner sette det kontrollert på grunn for å begrense forurensningsomfanget. Det vil være den konkrete situasjonen, herunder værforhold og tekniske forhold knyttet til et skip i nød, som avgjør hvorvidt det er mulig å ta i bruk nødhavn. Kystverket har i tråd med EU-direktiv 2002/59 utviklet prosedyrer for myndighetenes samlede håndtering av situasjoner hvor det er aktuelt å befordre et fartøy til nødhavn eller å strandsette fartøyet. Prosedyren skal sikre at Kystverkets beslutninger om tiltak i slike situasjoner gjennomføres koordinert og enhetlig i samhandling med andre myndigheter. Kystverket gjennomfører for tiden en forhåndsvurdering av mulige nødhavnlokaliteter langs hele norskekysten basert på dagens arealbruk og risikobilde. I EU-prosjektet Safety at Sea ( ) ble prosessen for forhåndsvurdering av nødhavnlokaliteter, ut fra miljømessig og nautisk egnethet, videreutviklet. Denne prosessen legges til grunn for arbeidet som nå utføres. Arbeidet med forhåndsvurdering av nødhavnlokaliteter i Nordland planlegges startet opp i inneværende år. Nødhavner i Troms og Finnmark ble gjennomgått med tanke på lokalitetenes nautiske egnethet i Nødhavnlokalitetene i disse fylkene blir i løpet av 2009 vurdert på nytt med hovedvekt på miljømessig egnethet. Et liknende arbeid på Svalbard er under planlegging som del av prosjektet Mar Safe. En forhåndsutvelgelse av lokaliteter som skal dekke enhver tenkelig situasjon med fartøy i nød er ikke realistisk. Ofte vil etablerte havneanlegg være best egnet som nødhavn. 84

85 9.2.2 Nødlossing Det er etablert prosedyrer og beredskap for å kunne nødlosse oljetankskip som ikke er under kontroll av eget maskineri, for eksempel etter grunnstøtinger/kollisjoner, med tanke på å redusere/hindre utlekking av olje til havet. Denne beredskapen er underlagt Kystverket Vurdering av statlig beredskapsinnsats Ved en større aksjon mot akutt forurensning i havområdene utenfor Lofoten eller i Barentshavet vil utstyr fra samtlige statlige depoter langs kysten kunne settes inn, men primært vil utstyret bli mobilisert fra depotene lokalisert nær forvaltningsplanområdet, nemlig hoveddepotene i Bodø, Lødingen, Tromsø, Hammerfest og Vadsø, samt mellomdepotene på Sortland, Skjervøy, Honningsvåg og Båtsfjord, og eventuelt nødlosseutstyr fra Bodø, Tromsø, Hammerfest, Vadsø og Longyearbyen. To fartøy tilhørende Indre Kystvakt og to fartøy tilhørende Ytre Kystvakt opererer normalt i forvaltningsplanområdet. Som nevnt har ikke staten etablert beredskap mot andre typer akutt forurensning enn olje. Utredninger viser for øvrig at skipstransport av andre kjemikalier enn råolje og oljeprodukter er relativt begrenset i nordområdene. De petroleumsprodukter som transporteres i området er i all hovedsak produkter der brann- og eksplosjonsfare utgjør den dominerende trusselen. Spesielle betingelser med tanke på tilgjengelighet, avstander, infrastruktur, mørke, klima, personelltilgang, gjør innsats mot akutt forurensning særskilt vanskelig i dette området. Kystverket står overfor store utfordringer når det gjelder den statlige beredskapen, både generelt og i forvaltningsplanområdet. Bakgrunnen er det store og varierte geografiske området beredskapen skal dekke og stor variasjon i typer ulykkeshendelser, herunder oljetyper involvert. God kunnskap om oljen som skal bekjempes ved en akutt forurensning er vesentlig for riktig valg av metoder, utstyr og dimensjonering av innsatsen. Viktige grunnlagsparametere for disse valgene er blant annet oljers levetid på sjø og vannopptak, dvs. volumøkning. Disse parametrene varierer betydelig med oljetypenes spesifikke egenskaper. Kunnskapen om de ulike oljetypene som transporteres på skip i forvaltningsplanområdet er mangelfull sett i forhold til oljeindustriens kunnskap om egenproduserte oljer. All erfaring viser at akutt forurensning fra skip inntreffer kystnært og skyldes hendelser knyttet til den normale skipstrafikken. Ved denne type hendelser når oljen raskt kyst/strand, med påfølgende store, langvarige opprensningsaksjoner. Tilgang på kvalifisert mannskap og egnet utstyr, samt ressursenes utholdenhet, er derfor en stor utfordring. Dette krever regelmessig opplæring, trening og vedlikehold av beredskapsressursene. Kjemisk dispergering inngår ikke i dag som et statlig, operativt beredskapstiltak. Mulighetene for etablering av dette tiltaket bør utredes nærmere fordi flere alternative bekjempningsmetoder vil representere en styrking av beredskapen. Dagens statlige beredskap er basert på miljørisiko- og beredskapsanalyser fra tusenårsskiftet. På grunn av fremtidige endringer i risikobildet og utvikling innen teknologi er det behov for å gjennomføre nye analyser som grunnlag for dimensjonering av den statlige beredskapen. For å kunne gjennomføre analyser av tilfredsstillende kvalitet, er det av stor betydning å framskaffe mer kunnskap om sentrale elementer som ulike oljers forvitringsegenskaper på sjø og viktige miljødata som geografisk forekomst av sjøfugl og sjøpattedyr til ulike årstider. Det 85

86 samme gjelder kunnskap om utstyrets egnethet og effektivitet, og ikke minst personellets kompetanse og organisasjonens utholdenhet. Seineste års erfaringer med større akutte forurensningshendelser har i første rekke dreid seg om hendelser på Vestlandet. Kunnskapen om kvalitet og utholdenhet under statlige aksjoner mot akutt forurensning når det gjelder øvrige kystkommuner er derfor begrenset Kommunal beredskapsinnsats vurdering av dagens status Innenfor forvaltningsplanområdet er det etablert sju interkommunale beredskapsregioner under ledelse av interkommunale utvalg for akutt forurensning (IUAer), hvor samtlige kommuner fra Røst til Sør-Varanger deltar. Beredskapsnivået i regionene baserer seg på analyser som tar utgangspunkt de vanligst forekommende uønskede hendelsene i det kommunale virkeområdet ut til fire nautiske mil av grunnlinjen, og baserer seg ikke på hendelser med inndrift av olje fra petroleumsvirksomheten offshore eller større forurensende utslipp fra skipsfarten. Det kommunale beredskapsmateriellet består først og fremst av mindre fartøy, lette oljelenser og oljeopptakere som er egnet i strandsonen og kystnært, samt beklednings- og verneutstyr. Når det gjelder mannskapsressurser, er disse i all hovedsak rekruttert fra brannvesen og havnevesen. Tilgangen på personell for innsats under aksjoner er svakere i denne delen av landet i forhold til øvrige, tettere befolkede deler av norskekysten. 9.3 Fremtidig konsekvensreduserende tiltak - forbud mot bruk av tungolje som drivstoff I forbindelse med en revisjon av Vedlegg VI (luftforurensningsvedlegget) til MARPOL - konvensjonen, vedtok MEPC 58 en nedtrapping av svovelinnholdet i tungolje til maksimalt 3.5% (fra maksimalt 4.5%) i 2012 og til 0.5% i Dette vil rent faktisk gjøre det umulig å benytte tungolje som drivstoff overalt inkludert i Arktis. På Svalbard er det med hjemmel i verneforskriftene vedtatt at i verneområdene nordøst på Svalbard er det forbudt å seile med tungolje. Et tilsvarende forslag foreligger nå på høring for verneområdene vest på Svalbard. 9.4 Petroleumsvirksomhet Petroleumsvirksomheten har etablert områdeberedskap i Haltenbanken-området, dette innebærer at det foreligger et spesialtilpasset områdeberedskapsfartøy med maksimalt fem timers responstid innenfor Haltenbanken-området. Fartøyet er stasjonert ved Heidrun. Operativ dispergeringsberedskap er også inkludert i områdeberedskapen. Alle produksjonsfelt på Haltenbanken har beredskap som er tilpasset kartlagt miljørisiko. Operatørselskapene har satset på eget materiell for bekjempning på hav. De utfordringer som stor spredning av et oljeutslipp mot kyst områdene innebærer, er i stor grad søkt løst ved avtaler om bruk av statlige og kommunale ressurser. Men petroleumsnæringen har også tatt initiativ til utvikling av kyst- og strandsone beredskap som er mer uavhengig av bruk av offentlige ressurser. Petroleumsvirksomheten har avtale om bruk av statlige ressurser i sin beredskapsplan. Dette innebærer bruk av de ressursene som Kystverket disponerer, men Forsvaret inngår også blant annet med kystvaktfartøy. Men det tas forbehold om at staten har førsteprioritet til ressursene, 86

87 blant annet innebærer det at Forsvarets ressurser ikke fullt ut kan medregnes i operatørenes beredskapsplaner. Det samme gjelder overvåkingsflyet som Kystverket benytter. Petroleumsvirksomheten har også inngått avtaler med en rekke kommuner om bistand fra kommunal beredskap ved akutt forurensning i kyst- og strandsone som følge av akutte utslipp fra petroleumsvirksomheten. Kommunenes beredskapsplikt omfatter imidlertid kun risiko tilknyttet virksomhet i kommunen. Kommunen har ikke plikt til å ivareta skipsfartens eller petroleumsvirksomhetens beredskapsbehov. Petroleumsvirksomheten har derfor styrket den kommunale beredskapen innenfor enkelte kystsegmenter i forvaltningsplanområdet for å ivareta egen beredskapsplikt under planlagte, tidsavgrensede operasjoner. Kap. 10 Konsekvenser av akutt utslipp i forvaltningsområde 10.1 Bakgrunn Mulige miljøkonsekvenser av oljeutslipp i forvaltningsplanområdet er beskrevet i rapporter utgitt i forbindelse med arbeidet med forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet 16,17. Rapportene inneholder beskrivelser av mulige miljøkonsekvenser henholdsvis for sjøfugl og pattedyr, og organismer i vannsøylen som kan legges til grunn for Risikogruppens arbeid. En kort omtale av innholdet i relevante kapitler er derfor gitt nedenfor Beskrivelse av mulige miljøkonsekvenser for sjøfugl og marine pattedyr I kap. 5 er det gitt en omtale av generelle effekter og skade, videre er det gitt en spesiell omtale av mulige skade ved oljeutslipp på følgende kategorier: Strand fordelt på sprutsone, fjæresamfunn hardbunn og bløtbunn og sjøsonen. Sjøfugl fordelt på pelagisk dykkende sjøfugl, overflatebeitende sjøfugl, kystbundne dykkende arter, kystbundne overflatebeitende arter og fjæretilknyttede arter. Det er deretter foretatt en samlet vurdering av mulig skade på sjøfugl i områdene Bjørnøya Vest, Finnmark Øst. Lopparyggen Øst, Troms I, Nordland VI og Nordland VII. Marine pattedyr fordelt på hval, grønlandssel, steinkobbe og havert, isbjørn og oter. Samlet vurdering av mulig skade på marine pattedyr områdene Bjørnøya Vest, Finnmark Øst. Lopparyggen Øst, Troms I, Nordland VI og Nordland VII. Iskant, som et uttrykk for våroppblomstringen av plankton, vurdert i områdene Bjørnøya Vest, Finnmark Øst. Lopparyggen Øst, Troms I, Nordland VI og Nordland VII Beskrivelse av mulige miljøkonsekvenser for fisk og plankton I kap er løselighet av olje i vann omtalt som en viktig parameter for biotilgjengeligheten av olje og dermed et mål for den akutte giftigheten Uhellsutslipp til sjø. Miljøkonsekvenser på sjøfugl, sjøpattedyr, strand, iskant mv. ULB Delutredning- Studie 7b. Rapport nr Olje og energidepartementet. Utredning av helårs oljevirksomhet i området Lofoten Barentshavet, uhellsutslipp av olje konsekvenser i vannsøylen ULB Delutredning- Studie 7c. Rapport nr STF66 F Olje og energidepartementet. 87

88 Kap beskriver opptak og omsetning av oljekomponenter i organismer. Kap er det gitt en generell oversikt over effekter av oljekomponenter på fisk og dyreplankton. Kap beskriver akutt giftighet av oljeforbindelser. Kap er det gitt en omtale av mulige effekter av oljeutslipp på plankton, torsk, sild, lodde, hyse og polartorsk. Det er foretatt scenariobaserte vurderinger for områdene Bjørnøya Vest, Finnmark Øst. Lopparyggen Øst, Troms I, Nordland VI og Nordland VII. Grenseverdier brukt i dagens miljørisikomålinger baserer seg på målinger av total hydrokarbon (THC) og dokumentasjon av den konsentrasjon som gir opphav til at 50% dødelighet i korttidstester (LC50 verdi) med forskjellige akvatiske organismer tillagt en sikkerhetsfaktor på 10 (DNV, 2007). Når det gjelder langtidseffekter er det fremdeles betydelige kunnskapshull om hvilke stoffgrupper som bidrar mest. Grenseverdier brukt i dagens risikomodeller er ikke basert på de mest følsomme stadier av arter som er relevante for Barentshavet som for eksempel torsk og sild. Havforskningsinstituttet har gjennomført eksponeringsforsøk med produsertvann fra Nordsjøen i langtidseksponeringer med tidlige stadier av torsk. Data viser at konsentrasjoner på 0,1 % fortynning av produsert vann ikke ga noen effekter på torsk (NOEC=0,1%), og laveste konsentrasjon som har dokumentert effekt (LOEC) lå mellom 0,1 % og 1 %. Ved 1 % fortynning ble det observert 100 % dødelighet etter startfôring. 1 % produsert vann inneholdt 1,8-6 ppb total PAH og 14 ppb C 1 -C 6 alkylfenol (Morton et al., in prep.). LC-50 verdier for fiskelarver og voksen fisk er rapportert til henholdsvis 5,5 og 60 % (Neff, 2002). Dette illustrerer viktigheten av data fra langtidseksponeringer som omfatter mest følsomme stadier. For langtidseffekter av akutte oljeutslipp har det tidligere vært mest fokus på giftighet av langkjedete alylfenol og sykliske PAH forbindelser på 4 eller flere ringer. Arbeid i etterkant av Exxon Valdez ulykken i 1989 har vist at trisykliske PAH, og som utgjør en vesentlig del av total PAH i råolje, gir utviklingsmessige unormaliteter ved lave eksponeringsnivå både i sild, laks og sebrafisk embryo (Incardona et al., 2009, Marty et a., 1997, Carls et al., 2008). Trisykliske PAH har vist seg å være giftige for hjerteutvikling og fiskeembryoer utvikler i tillegg ødem og arythmi. Sildeembryo eksponert for utslipp fra oljeholdig grus utviklet hjertedysfunksjon i 100 % av embryoene ved vevsnivå av trisykliske PAH på mindre enn 1 µmol/kg (Incardona et al., 2009). Gjentatte forsøk viser at vannløste konsentrasjoner av 1-18 ppb total PAH er giftige for fiskelarver (Carls et al., 2008). Det kommer ofte ikke klart fram hvilke grenseverdier for giftighet som blir brukt i risikovurderinger, men slik informasjon er viktig for at andre skal ha mulighet til å vurdere resultatene Mattrygghet (Trygg sjømat) Akutt utslipp av olje, kjemikalier og/eller radioaktivt materiale kan ha konsekvenser for mattryggheten. For å ivareta mattryggheten finnes det en rekke nasjonale og internasjonale øvre grenseverdier for ulike kontaminater i matvarer. Disse grenseverdiene er bestemmende for om matvarene kan omsettes i nasjonale og internasjonale markeder, da den øvre 88

89 grenseverdien angir den maksimale mengde av en gitt kjemisk forbindelse som er tillatt i et gitt produkt. Ved et akutt utslipp av olje, kjemikalier og/eller radioaktivt materiale vil konsekvensene med hensyn til mattrygghet avhenge av flere faktorer; årstid, type olje/kjemikalie/radioaktivt materiale, hvilke arter som er i område, og om disse arter går til menneskelig forbruk 18. I forbindelse med karakterisering av konsekvensene er det viktig å identifisere følgende: Lokalitet/område berørt av utslipp Type sjømat som fanges og/eller produseres i området Fisk og annen sjømat og deres atferd etter utslipp Kjemisk sammensetning og mengde olje Hvilke(n) kjemikalie(er) og radioaktivt materiale som slippes ut samt omfanget av dette utslippet. Omsetning og akkumulering i identifiserte arter Forbruk av fisk og annen sjømat fra området (omfang av konsum) Markeder hvor sjømaten omsettes; lokalt, nasjonalt og/eller internasjonalt Spesielle krav i nasjonale og eller internasjonale markeder Eksempel på en konsekvensvurdering Akutt utslip av olje og matvaretrygghet Nedenfor følger et eksempel på en konsekvensvurdering som tar utgangspunkt i en tenkt situasjon at et skip lastet med olje grunnstøter og det skjer utslipp av olje til hav- og kystområder. Olje og dets produkter innholder en rekke polyaromatiske hydrokarbon forbindelser (PAH), deriblant benzo[a]pyrene (BaP). Mange av disse forbindelser er kreftfremkallende, og BaP er valgt som indikator for tilstedeværelse og effekt av PAH i matvarer 19. For BaP finnes det følgende øvre grenseverdier for fisk og annen sjømat 20 : Fiskefilet (ikke røkt) Fiskefilet røkt og røkte produkter av fisk Krepsdyr Skjell 2,0 µg/kg våt vekt 5,0 µg/kg våt vekt 5,0 µg/kg våt vekt 10,0 µg/kg våt vekt 1. Enhet(er) som rammes Ved utslipp av olje til hav- og kystområder rammes fiskerinæringen, havbruksnæringen og rekreasjonsinteresser (høsting av mat i sjø og fjære). Artene som rammes er kommersielle fiskeslag (både industri- og matfisk), samt krepsdyr og skjell som benyttes til menneskelig forbruk. 2. Type(r) av skade 18 Nordic Council of Ministers (2004). The effects of oil spills on food safety. An example of the application of the Nordic risk analysis model. TemaNord 2004: SCF (2002). Opinion of the Scientific Committee on food on the risks to human health of Polycyclic Aromatic Hydrocarbons in food EU (2006). Commission regulation (EC) No 1881/2006 0f 19 December 2006 setting maximum levels for certain contaminants in foodstuffs. 89

90 Med hensyn til mattrygghet er der flere typer skader; forurenset mat (fisk og skjell) og redusert kvalitet (for eksempel dårlig lukt). Marknadene reagerer irrasjonelt og omsetningen reduseres selv ved mistanke. 3. Grad av skade Graden av skade vil avhenge av ulike faktorer, så som geografiske område, fangstområder som rammes, størrelse av område som rammes, hvilke arter som finnes i området, sesong, vær og vind. Graden av skade kan føre til: Restriksjoner Fiskeri; Restriksjoner på områder hvor der kan fiskes, hvilke(n) art(er) som kan fiskes, tidsperiode hvor det ikke kan fiskes, etc. Karantene Havbruk; Karanteneperiode før slakt, inntil konsentrasjonen av giftstoffer (PAH og især BaP) kommer under grenseverdiene (nasjonale og internasjonale) for omsetning av mat Nødslakt Havbruk; Når graden av skade er så stor at det får følger for fiskens helse Omsetningsforbud av fisk og annen sjømat Reaksjoner i sjømatmarkeder 4. Geografisk omfang Det geografiske området er i første omgang det arealet som rammes av oljesølet. Men konsekvensene for mattrygghet har et mye større geografisk omfang, da norsk fisk og annen sjømat omsettes både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. 5. Varighet av akuttfase Akuttfasen varer så lenge fisk og skjell fortsatt eksponeres, og så lenge nivåene av giftstoffer i fisk og skjell overstiger nasjonale og internasjonale grenseverdier. I denne periode må nivåer av giftstoffer i fisk og skjell overvåkes. 6. Varighet av gjenvekstfase Gjenvekstfasen varer inntil nivåene av giftstoffer kommer ned på et akseptabelt nivå (bakgrunnsnivå og/eller nivå under nasjonale og internasjonale grenseverdier). Nivåer av giftstoffer må overvåkes inntil nivåene er tilbake til bakgrunnsnivåene før utslippet Videre arbeid i Risikogruppen I de omtalte rapportene er det gjort noen forutsetninger vedrørende utslippsscenarier som ikke nødvendigvis er gjeldende for Risikogruppens arbeid. Dette gjelder spesielt vurdering av et mer utbredt utvalg organismer som representerer økosystemets mange nivåer og ulik sårbarhet for akutt forurensing. I det videre arbeidet i Risikogruppen er det derfor ønskelig å komme fram til et system der miljøkonsekvenser kan beskrives som funksjon av planlagt aktivitet i området. Fokus vil forsøkes gitt bruk av eksisterende og veletablerte systemer for konsekvensbeskrivelser i miljørisikoanalyser og konsekvensvurdering i Nordsjøen (og Nordområdene). Der det er nødvendig modifiseres dette for å ivareta spesielle utfordringer i Nordområdene. 90

91 Kap.11 Vurdering av miljørisiko Skipstrafikk, og spesielt fartøy som forbruker og eller frakter tyngre petroleumsprodukter er den aktiviteten som har størst forurensningspotensial pr i dag. Akutt forurensning av denne typen er den som er mest ressurskrevende spesielt med tanke på forebygging og bekjemping. Når det gjelder frekvensen av fartøy som frakter tyngre petroleumsprodukter indikerer innhentede data en økning i denne transporten fra nordvest Russland, ref kapittel 6.2. Frekvensen av fartøy som forbruker tyngre petroleumsprodukter i forvaltningsplanområde antar vi er på samme nivå som tidligere. Petroleumsaktivitet er ikke fullstendig utbygd i forvaltningsplanområdet, og representerer derfor pr i dag et mindre forurensningspotensial i forhold til skipsfart. Prosesseringsanlegget på Melkøya representerer imidlertid også en risiko for miljøskade i havområdet som omfattes av forvaltningsplanen. Det samme gjelder enkelte større tankanlegg for petroleumsprodukter. Fiskeriaktiviteten er den dominerende aktivitet antallmessig i forvaltningsområde, disse fartøyene forbruker vanligvis lettere dieseloljer, samt mindre mengder smøreolje og representerer et mindre forurensningspotensial sett i forhold til annen skipsfart. Det som derimot er viktig å merke seg er økningen i aktivitet vest for Lofoten i forhold til tidligere år, noe som har sammenheng med endring i fiske mønster. For å kunne vurdere dette grundigere må fiskerisporing og vanlig skipsaktivitet (AIS) sammenstilles og analyseres. Barentshavet har lavere temperaturer og raskere vekslinger i vind og vær enn det som er vanlig lenger syd langs norskekysten eller i Nordsjøen. Nordområdene er dårlig dekket av værobservasjoner, og kvaliteten på værvarslene for Barentshavet er dårligere enn det som er vanlig lenger syd. Dette gjelder særlig om vinteren. Dette er elementer som må vurderes i forhold til utvikling av risikoreduserende - og konsekvensreduserende tiltak.. Kap. 12 Kunnskap - og utviklingsbehov Viser til Faglig forums rapport. 91

92 Vedlegg til Kap 2 2.2Risikogruppens egen tolkning og utdyping av mandatet Risikogruppen har arbeidet med mandatet og gitt sin egen tolkning og utdyping av mandatet. Her er også føyd til senere endringer i tidsskjema som Styringsgruppen har bestemt. Formål Risikogruppens arbeid skal understøtte de fastsatte mål for håndteringen av risiko for akutt forurensning, jf St.mld.nr. 8 pkt 7.5.1: Risikoen for skade på miljøet og de levende marine ressursene som følge av akutt forurensning skal holdes på et lavt nivå, og skal kontinuerlig søkes ytterligere redusert. Dette skal også være styrende for virksomhet som medfører fare for akutt forurensning. Sjøsikkerhet og oljevernberedskap skal utformes og dimensjoneres slik at den bidrar effektivt til fortsatt lav risiko for skade på miljøet og de levende marine ressursene. Risikogruppen skal gjennom nødvendige utredninger og analyser av risikoutviklingen i området istandsette miljøforvaltningen til å handle proaktivt for å forhindre akutt forurensning og forbedre beredskapen. Deltagelse Det framgår av mandatet hvem som skal inviteres til å delta i Risikogruppen. Ikke alle disse har møtt i Risikogruppen, og nye har kommet til. Følgende institusjoner har deltatt i Risikogruppen: Kystverket, Havforskningsinstituttet, Norsk Polarinstitutt, Direktoratet for naturforvaltning, Sjøfartsdirektoratet, Fiskeridirektoratet, Mattilsynet, Oljedirektoratet, Petroleumstilsynet, Statens forurensningstilsyn, Meteorologisk institutt Fylkesmannen i Finnmark, Statens strålevern, NIFES, Kystvakten/LDKN og NIVA. Geografisk avgrensning Den geografiske avgrensningen for gruppen dekker samme område som forvaltningsplanen. Området dekker et areal på nærmere km², noe som tilsvarer fire ganger Norges landareal. Avgrensningen av området er basert på både økologiske og administrative vurderinger. Området er avgrenset mot Norskehavet i sør og vest, Polhavet i nord og russisk del av Barentshavet i øst. Havområdene utenfor Lofoten er omfattet blant annet på grunnlag av den økologiske sammenhengen med fiskebestandene i Barentshavet. Det geografiske virkeområdet forforvaltningsplanen, og dermed Risikogruppen gjelder havområdet utenfor grunnlinjen. For Risikogruppen kommer i tillegg områdene innefor grunnlinjen så langt inn på strand/land som en akutt forurensning fra aktivitet i havområdet kan medføre konsekvenser. Avgrensing av kilder Forurensningslovens definisjon av akutt forurensning legges til grunn. Radioaktiv stråling omfattes per i dag ikke av forurensningslovens bestemmelser, men representerer en miljørisiko fordi slik stråling kan skade mennesker og miljø og omfattes derfor av Risikogruppens mandat. 92

93 All aktivitet som kan medføre akutt forurensning innen forvaltningsplanens primære virkeområde skal omfattes av Risikogruppens arbeid, dvs. Petroleumsvirksomhet offshore Skipstrafikk Virksomheter som kan bidra til radioaktiv forurensning Landbasert virksomhet i nærområdene (feks. Melkøya,) så sant de får konsekvenser for planområdet Aktivitet som nevnt ovenfor i tilgrensende havområder som får konsekvenser for planområdet omfattes også av Risikogruppens arbeid. Arbeidsoppgaver for Risikogruppen Følge risikoutviklingen i området Gruppen skal holde seg orientert om, og opparbeide datagrunnlag for å beskrive/kvantifisere, eventuelle endringer i risiko (årsakssammenhenger, sannsynlighet, type forurensning, potensielle mengder, potensielle effekter osv.) for akutt forurensning som framkommer eksempelvis gjennom oversikt over og statistikk for skipsbevegelser, prosjektet Risikonivå Norsk Sokkel (RNNS), resultater fra myndigheters tilsynsaktiviteter mv. Dette innebærer blant annet kontinuerlig oppdatering av oversikter over aktiviteter som kan medføre akutt forurensning, opparbeidelse av statistikk til bruk i risikoanalyser for disse aktivitetene, konsekvensvurderinger av endringer av risikopåvirkende faktorer, herunder kunnskaps- og teknologiutvikling. Bidra til å videreutvikle overvåkingen av risikoutviklingen i området Med overvåking menes i denne sammenheng å holde oversikt over miljørisikoen, altså risiko for skade på naturmiljøet og naturressurser i planområdet. Risikogruppen skal sørge for overvåking av utvikling av risikopåvirkende faktorer i de aktivitetene som kan føre til akutt forurensning innen planområdet, altså de faktorene som påvirker årsak, sannsynligheten, type og mengde forurensning, skadepotensiale ol. Det er også Risikogruppens oppgave å vurdere kvaliteten på datagrunnlaget som skal inngå i risikovurderinger/analyser og påpeke eventuelle kunnskapsbehov i datagrunnlaget når det gjelder dette bruksområdet. Koordinere overvåking som er relevant for risikohåndtering særlig i forhold til sjøtransporten Med risikohåndtering menes i denne sammenhengen tiltak for å redusere sannsynligheten for en hendelse som kan medføre akutt forurensning, samt konsekvensreduserende tiltak som beredskap mot akutt forurensning. Risikogruppens ansvar vil primært omfatte overvåking av risiko som følger av sjøtrafikk og petroleumsaktivitet. Aktuelle koordineringsaktiviteter kan være felles videreutvikling av fly- 93

94 og satellittobservasjoner til beredskapsformål. Når det gjelder overvåking av skipsfarten vil samhandling med Forsvaret være viktig. Bidra til å utvikle felles forståelse av risiko Ingen merknader dette blir et fokusområde i arbeidet. Utøve en enhetlig og god ekstern kommunikasjon av risiko i havområdet, særlig miljørisiko Gruppen skal vektlegge enhetlig og forståelig formidling av resultatene av sine vurderinger til omverden. Spesifisering av målgrupper og kommunikasjonsformer må avklares nærmere. Koordinering av aktiviteter med Faglig forum og Overvåkingsgruppen er nødvendig, spesielt i forhold til ekstern kommunikasjon og eventuell bruk av Referansegruppen. Bidra til å identifisere behov for risikoreduserende tiltak og kunnskapsbehov på tvers av administrative ansvarsområder Her kommer det konkretiseringer etter hvert som gruppen jobber videre. Aktuelle risikoreduserende tiltak vil være forvaltningsmessige tiltak, slik som for eksempel regelverksendringer, prioriteringer i etatenes tilsyn, forskning og utvikling, internasjonalt samarbeid. Angi kostnadseffektivitet for risikoreduserende tiltak Her må den enkelte etat være ansvarlig for å belyse de administrative og økonomiske konsekvensene av aktuelle tiltak, mens gruppen må foreta en samlet vurdering av hvor tiltak vil gi størst effekt i forhold til mål som fremkommer av St. mld. nr. 8 pkt Sikre at analysene av risiko fra sjøtransport, petroleumsvirksomhet og annen virksomhet gir mest mulig sammenlignbare resultater, særlig mht miljørisiko En bred gjennomgang på dette området kan avdekke behov for alt fra utvikling av helt nye modeller eller mindre tilpasninger av eksisterende. Aktuelle tema for tilpasninger er for eksempel standardisering av utslippsvolumer. 94

95 2.3 Arbeidet i Risikogruppen Det har vært holdt 5 møter i Risikogruppen er fram til Oppslutningen på møtene har vært relativ god, med møtedeltakere hver gang. Hvem som møtt går fram av tabellen nedfor. Deltakere Møte nr. 6 Ålesund 18/ Møte nr 7 Tromsø 8./ Møte nr 8. Stavanger 3./ Møte nr 9 Ålesund 19./ DN x x - - x Faglig forum x - x x x Fiskeridirektoratet x x x - x FM i Finnmark - x x - - Havforsknings x - x x x Instituttet Kystverket x x x x x Mattilsynet - - x - x Met. Institutt x x x x x NIFES x x x x - NIVA - x - - x NP x x x - x OD - x x x x Overvåkingsgruppen x - x - - PTIL x x x x x SFT x - x - x Sjøfartsdirektoratet x x x x x Statens strålevern - - x - - Møte nr 10 Oslo

96 Vedlegg til kapittel 7.2 -Petroleum Årsaker og påvirkende faktorer for akutt utslipp til sjø I dette kapitlet har vi fokus på hva som kan være årsakene til akutt utslipp til sjø. Dette innbefatter å vurdere to forhold: 1. Vurdering av hva som kan være årsaker og påvirkende faktorer til de uønskede hendelsene nevnt i forrige kapittel (ukontrollert utblåsning, prosesslekkasje, utslipp fra lagringstanker etc.). Dette er de uønskede hendelsene som kan gi akutt utslipp på innretningen. 2. Vurdere hva som kan være årsaker og påvirkende faktorer til akutt utslipp til sjø ved akutt utslipp på innretningen I Figur 1 under er det vist hvordan dette forholder seg til ISO og tilnærmingen til helhetlig styring av miljørisiko. Figur 1: Vurdering av årsaker og påvirkende faktorer for akutt utslipp til sjø Et akutt utslipp kan ha mange ulike og sammensatte årsaker og kan har varierende omfang avhengig av når og hvordan en hendelse håndteres. Risikovurderinger har til hensikt å forstå hvilke uønskede hendelser som kan oppstå for å iverksette tiltak for å redusere sannsynligheten for at disse inntreffer. En kan aldri utelukke at hendelser kan inntreffe, men risikovurderinger er et verktøy for å gi et underlag som kan hjelpe oss å fatte gode beslutninger slik at sannsynligheten for uønskede hendelser kan reduseres. Først presenteres det teoretiske fundamentet for å kunne forstå hva som kan være årsakene til de uønskede hendelsene. Deretter presenteres faktorer som påvirker ulykkesscenarier. Dette kan være både faktorer som er uavhengig av lokasjon og faktorer som er lokasjonsavhengige. Når det gjelder lokasjonsavhengige faktorer er det satt fokus på faktorer som er Barentshavetspesifikke. 96

97 Teoretisk fundament for å forstå årsakene til uønskede hendelser Ulykkesmodeller 21 Erfaringer fra ulykker nasjonalt og internasjonalt viser at alvorlige hendelser ikke oppstår med bakgrunn i kun en enkelt årsak, men kan ha komplekse og sammensatte årsaker forankret i tekniske, operasjonelle og/eller organisatoriske systemer. HMS-regelverket krever at petroleumsvirksomhet skal være forsvarlig både ut fra en enkeltvis og samlet vurdering av alle faktorer som har betydning for planlegging og gjennomføring av petroleumsvirksomhet. Kunnskap om hvordan ulykker og skader blir til er dermed avgjørende for å kunne forstå og styre risiko. Ulike ulykkesmodeller er utviklet basert på analyser av historiske hendelser. Noen ulykkesmodeller forutsetter at ulykker er resultatet av en serie med hendelser som skjer i en bestemt rekkefølge. Disse hendelsene skyldes tekniske, menneskelige og/eller organisatoriske feil, som det gjelder både å unngå og å ha en adekvat beredskap for å møte, skulle de likevel oppstå. Denne type ulykkesmodeller ligger ofte til grunn ved kvantitative risikoanalyser. Andre ulykkesmodeller viser ulykker som resultatet av et komplekst møte mellom feil som trigger en hendelse i en bestemt operasjon og latente tilstander i organisasjonen som både øker sannsynligheten for at feil kan oppstå og som tilrettelegger for at en initiell hendelse får katastrofale konsekvenser. Disse latente tilstander forårsakes blant annet av ledelsens strategiske beslutninger og organisasjonens håndtering av blant annet ressursallokering, design, vedlikehold, organisering, bemanning, kapasitet, kontroll, koordinering, håndtering av dilemmaer osv. Ulykkesforebygging består dermed i å følge opp effektiviteten av en rekke prosesser gjennom hele organisasjonen for å unngå forvitring og styrke tekniske, menneskelige og organisatoriske barrierer. Noen modeller viser at kompleksiteten og avhengighetsforholdet mellom ulike tekniske, operasjonelle og organisatoriske systemer skaper dilemmaer som svekker muligheter til å unngå ulykker. Andre ulykkesmodeller synliggjør at ulykker ikke bare kan avgrenses til feil. Ulykker kan også være et resultatet av at ulike prosesser, som hver for seg er normale, skaper dilemmaer og uforutsette farlige forstyrrelser når disse virker inn på hverandre. Ulykkesforebygging består i å forstå disse sammenhengene, overvåke og dempe variasjoner i disse prosessene og styrke organisasjonens evne til å kontinuerlig forutsi fremtidige forstyrrelser. Evne til å kunne forutsi, og dermed evnen til å styre risiko, er således ikke bare 21 Ragnar Rosness, Geir Guttormsen, Trygve Steiro, Ranveig K.Tinmannsvik, Ivonne A. Herrera, 2004, Organisational Accidents and Resilient Organisations: Five Perspectives, SINTEF rapportnr. STF38 A 04403, ISBN Otwin Renn, 2008, Risk Governance Coping with Uncertainty in a Complex world, ISBN: Hollnagel, E., Woods, D. D. & Leveson, N. (Eds.) (2006) Resilience engineering: Concepts and precepts. Aldershot, UK: Ashgate Tinnmansvik R. 2008, Robust arbeidspraksis Hvorfor skjer ikke flere ulykker på sokkelen?, Tapir Akademiske Forlag, ISBN Reason J. 1997, Managing the Risks of Organizationational Accidents, Ashgate Publishing Company, ISBN

98 en funksjon av kunnskap, men krever også en evne til å oppfatte farlige tilstander som det ikke finnes erfaringer om og improvisere en adekvat respons deretter. Ovennevnte ulykkesmodeller fastslår at viktige årsaker til feil, farer og ulykker ikke bare er et spørsmål om teknologien, operasjoner og mennesker som arbeider på en innretning. De viser også at beslutninger som har andre hensikter enn å påvirke helse, miljø og sikkerhet på en innretning eller i en aktivitet likevel kan påvirke helse, miljø og sikkerhet. Dette gjelder for eksempel beslutninger om fusjon, outsourcing, omorganiseringer, kostnadseffektivisering, budsjett, kontraktsutforming og lignende. Taps-årsakssammenhenger Ovennevnte erfaringer fra ulykker og følgende ulykkesmodeller legges til grunn for forståelse av årsaksbildet og utviklingen av de ulike scenariene for å kartlegge forhold av betydning for akutte utslipp. I denne sammenheng kan det være hensiktsmessig å ta utgangspunkt i en taps- /årsaksmodell. Det finnes mange forskjellige slike modeller. De ulike modellene har ulik kompleksitet, men enhver modell vil ha begrensninger. Figur 2 gir et eksempel på en slik modell. MANGLENDE STYRING BAKENFOR- LIGGENDE ÅRSAKER DIREKTE ÅRSAKER UØNSKET HENDELSE SKADE/TAP 1. Ledelse, 2. Intern/ekstern komm 3. Informasjon og dok. 4. Personell og opplæring 5. Risikostyring 6. Styring av endringer 7. Ledelse av kontraktører 8. Design og konstruksjon 9. Beredskap 10. Drift og vedlikehold Begrensninger relatert til: Situasjon Personell Arbeidsplass Substandard: Aktivitet Handling Tilstand Overbelastning: Fysisk Kjemisk Psykososial Skade på : Mennesker Ytre Miljø Anlegg 11. Granskning, analyse 12. Måling & forbedring Produksjon Figur 2 Eksempel på en taps-/årsaksmodell. 22 Denne type modell synliggjør hvor tiltak må settes inn for å redusere risiko fra myndighetsnivå til selskapsnivå og den spesifikke installasjonen. Forebygging av skade må adressere både direkte og bakenforliggende årsak til skade. Risikostyring er dermed ikke avgrenset til vurdering og håndtering av årsaksvirkningssammenhenger på en innretning. Risikostyring angår prosesser i alle faser og i hele virksomheten, uansett hvordan virksomheten er organisert. Mens de direkte årsakene knytter seg til tid og sted der utslippet inntreffer, det vil si selve aktiviteten, de handlingene som gjøres og tilstanden på utstyret, så er de bakenforliggende årsaker knytter opp mot de forhold som har vært med på å utforme arbeidsplass, personell og aktivitet. Dette er forhold som tidsmessig kan ligge langt i forkant av den utløsende 22 Bird, F.E., Germain, G.L.: Practical Loss Control Leadership. International Loss Control Institute. Georgia, USA,

99 situasjonen, eller det kan være forhold som ligger nærmere i tidsaspektet opp mot den utløsende situasjonen, men som likevel ikke er en direkte utløsende årsak. I påfølgende kapitler diskuterer vi bakenforliggende årsaker og påvirkende faktorer som vil være relevante for alle de identifiserte uønskede hendelsene, først de forhold som ligger langt tilbake i forkant av den utløsende situasjonen og deretter de forhold som ligger nærmere den utløsende situasjonen i tid. Dette vil bli brukt som underlag og trukket inn i vurderingen av hver enkelt uønsket hendelse i de senere kapitlene Faktorer som påvirker risiko for akutt utslipp til sjø uavhengig av lokasjon Mange bakenforliggende årsaker og påvirkende faktorer er forhold som tidsmessig kan ligge langt i forkant av den utløsende situasjonen og som gjerne knytter seg til valg som gjøres på ulike nivå. Dette er for eksempel valg relatert til: Aktørbilde (Operatørs/lisenspartners erfaring og kompetanse, kontraktører). Aktivitetsnivå Område/blokk som lyses ut. Utbyggingsløsning. Rammebetingelser som settes for petroleumsaktiviteten i Barentshavet. Kapasitet og kompetanse Fagforvitring og fusjon Dette er eksempler på viktige valg som kan påvirke sannsynligheten for akutte utslipp til sjø i Barentshavet og som krever virkemidler og tiltak på ulike nivåer og av ulike aktører, f.eks. politikere, tilsynsmyndigheter, operatører, lisenspartnere osv. Eksempel på slike typer tiltak kan være: Politiske tiltak (åpning av et område for petroleumsvirksomhet/tildeling av lisenser). Regulerende tiltak (regelverk som stiller krav til gjennomføring av petroleumsvirksomheten). Organisatoriske tiltak. Tekniske tiltak (utbyggingsløsning, teknologi, design, fysiske barrierer osv.). Operasjonelle tiltak. Ulike aktører kan dermed påvirke sannsynligheten for akutt utslipp til sjø gjennom å iverksette ulike virkemidler og tiltak. Aktørene er også med og påvirker risiko i gjennomføringen av de ulike aktivitetene knyttet til petroleumsvirksomhet. Aktørene dette gjelder er i tillegg til politikere, tilsynsmyndigheter, operatører, lisenspartnere også miljøvernorganisasjoner, engineeringsselskap og underleverandører. De ulike valgene tas i forskjellige faser i forbindelse med petroleumsaktivitet i et område. Tilsvarende må de ulike tiltakene settes inn i de ulike fasene. Dette er illustrert i Tabell 1. Som vi ser av tabellen, legges mange av rammene som har betydning for sannsynligheten for akutt utslipp til sjø allerede i tildelings-/planleggingsfasen. 99

100 Tabell 1 Valg og andre forhold av betydning i de ulike fasene som påvirker sannsynlighet for akutt utslipp til sjø. Tildeling / planlegging - Utbyggingstakt. - Utlysing av område / blokk. - Selskap (erfaring og kompetanse) som tildeles operatørskap. - Selskap (erfaring og kompetanse) som blir lisenspartnere. - Leteboring - Valg av rigg for gjennomføring av leteboring. - Årstid / sesong for gjennomføring av leteboring. - Gjennomføring av leteboring. - Fasespesifikke forhold Utbygging - Valg av utbyggingsløsni ng. - Valg av teknologi. - Selskap (erfaring / kompetanse) som blir utbygger (kontraktør). - Gjennomføring av utbygging. - Drift / vedlikehold / modifikasjon - Årstid / sesong for gjennomføring av drift / vedlikehold / modifikasjon. - Gjennomføring av drift / vedlikehold. - Behov for modifikasjoner. - Tilsyn. - HMS styring i operatørselskap. - Avslutning / fjerning / disponering - Valg av metode / løsning for fjerning / disponering. - Gjennomfør ing av fjerning / disponering. - Aktørbildet og risiko Risiko er ikke en iboende egenskap, slik som høyde og vekt, men heller en stadig varierende tilstand som følger av komplekse og dynamisk samspill mellom mennesker, teknologi og organisasjon i en dynamisk kontekst som kontinuerlig påvirkes av selskapsinterne og ytre forhold. Risiko er således i høyeste grad en aktørspesifikk størrelse, som påvirkes av aktørenes organisering, kompetanse, erfaring, kapasitet, kultur mv. og som utvikler seg over tid, blant annet som følge av ny teknologi, nye arbeidsmetoder, oppfølging, læring av ulykker, osv. Risiko i hvert enkelt tilfelle vil påvirkes også av aktørbildet og aktivitetsnivå. Aktørbildet på norsk sokkel er endret de siste årene, idet det er kommet flere nye og mindre aktører på norsk sokkel. Disse kan ha mindre operasjonell erfaring og mindre organisasjoner enn det som hittil har vært vanlig, og velge nye organisasjonsformer. Aktivitetsnivået på norsk sokkel har samtidig økt betraktelig, noe som kan påvirke risiko gjennom for eksempel økt kompleksitet i operasjoner, flere samtidige aktiviteter på den enkelte innretningen, vanskeligere tilgang til erfarne resurser etc. Disse risikopåvirkende faktorer er også relevante for aktiviteter i Barentshavet. Myndighetene har i denne forbindelse i forbindelse med de siste tildelinger i Barentshavet forbeholdt operatøroppgaver til aktører som har operasjonell erfaring fra norsk sokkel. Aktivitetsnivå, læring og risiko Læring og erfaring gjør at petroleumsaktiviteten og -produksjonen kan økes uten at risiko nødvendigvis øker. Historiske data fra akutte utslipp på norsk sokkel viser at aktivitetsnivået på norsk sokkel har økt kraftig i mange år uten at antall utslipp har økt tilsvarende (se Figur 3 og Figur 4 nedenfor). Den totale utslippsmengden (Figur 5) viser heller ingen lineær sammenheng med aktivitetsnivået. Basert på ovennevnte er det grunn til å tro at forhold som teknologiutvikling, operasjonelle forbedringer, regelverksutvikling, kompetanseutvikling med mer over tid bidrar til å øke 100

101 aktørenes kompetanse og evne til å forebygge ulykker. Det er imidlertid ingen automatikk i at økt aktivitet og økt produksjon ikke gir høyere risikonivå. Figur 3 Historisk produksjon av olje og gass, samt prognose for de neste årene. (KILDE: Oljedirektoratet, Facts the Norwegian Petroleum Sector 2008.) Figur 4 Antall akutte oljeutslipp fra offshore (SFT-miljøstatus) Figur 5 Mengde akutte oljeutslipp fra offshore [Tonn] (SFT-miljøstatus) 101

102 Læring og erfaring er noe vi tilegner oss fra blant annet teknologiutvikling og etter hvert som vi gjennomfører en aktivitet. Læring og erfaring fra teknologiutvikling er noe som tilfaller hele bransjen, mens erfaring og kompetanse knyttet til gjennomføring av en aktivitet tilfaller enkeltindivid og enkeltselskap, ikke bransjen generelt. Det siste kan for eksempel være kompetanse og erfaring knyttet til design og drift av en installasjon. Hva betyr så valg av operatør, underleverandør, utbyggingstidspunkt og utbyggingstakt osv. i forhold til sannsynlighet for akutt utslipp til sjø? StatoilHydro og andre store operatørselskap står for en stor andel av aktiviteten på norsk sokkel. Disse selskapene sitter på mye erfaring, både nasjonalt og internasjonalt. I den senere tid har vi imidlertid sett et nytt aktørbilde med mange nye og små oljeselskap på norsk sokkel. Dette gir utfordringer med hensyn på erfarings- og kompetanseutvikling i selskapene som skal drive med petroleumsvirksomhet. Også den høye aktiviteten vi erfarer i dag kan ha en betydning for sannsynligheten for akutt utslipp til sjø skal inntreffe. For at et selskap eller individ skal kunne lære og tilegne seg erfaring er man nødt til å ha tid til å nytte seg av denne lærdommen inn i nye prosjekter. På grunn av den høye aktiviteten er det mye uerfarenhet hos underleverandører. Forhold relatert til kompetanse og påvirkningen dette har for risiko gjelder generelt for alle typer uønskede hendelser som kan medføre akutt utslipp til sjø. Videre er det forhold som ikke er spesifikt for Barentshavet foruten at Barentshavet er et relativt nytt område med lite erfaring generelt. Det er viktig å være klar over og tilrettelegge for sammenhengen mellom læring/erfaring og aktivitet/produksjon for å redusere risiko. Barentshavet-spesifikke faktorer som påvirker risiko for akutt utslipp til sjø I tillegg til de bakenforliggende årsaker og påvirkende faktorer som tidsmessig ligger langt i forkant av den utløsende situasjonen, vil det også være bakenforliggende årsaker som ligger tidsmessig nærmere opp til den utløsende situasjonen, men som ikke er en direkte utløsende årsak. Disse sentrale elementene som er (eller kan være) av betydning for å forhindre og/eller redusere sannsynligheten for at et akutt utslipp skal kunne inntreffe, samt hvor et akutt utslipp vil kunne inntreffe og/eller hva og hvor mye som eventuelt kan/vil slippe ut dersom et akutt utslipp skulle inntreffe kan grupperes i tre deler: Område/lokasjon. Drift og/eller operasjon. Teknisk utforming og utrustning. Områdespesifikke forhold Forhold knyttet til område og lokasjon avhenger av hvor virksomhetene befinner seg og kalles derfor områdespesifikke forhold. Dette er forhold som kan være relatert til for eksempel reservoarforhold, klimatiske forhold, bunnforhold og annen aktivitet i området som skipstrafikk og fiskeri. Disse forholdene kan igjen deles inn i fysiske ( faktiske ) forhold som trykk, temperatur, sammensetning på medium, vær/vind, bølge/strøm, is, vanndybde, rasefare osv. og kjennskap til de fysiske forholdene. 102

103 Det er lite historikk for petroleumsaktivitet i Barentshavet. Dette gjelder både tolkning av seismikk og antall brønner som er boret/satt i produksjon. Det er dermed mindre kunnskap /erfaring relatert til de fysiske forholdene i Barentshavet enn for andre deler av norsk sokkel. I det følgende gis en kort beskrivelse av de områdespesifikke forholdene i Barentshavet og påvirkningen disse har på risiko ifm. utslipp til sjø. Oppsummering av Barentshavet-spesifikke faktorer som påvirker risiko for akutt utslipp til sjø De Barentshavet-spesifikke forholdene med hensyn på reservoar eller bunnforhold ser ut til å påvirke risiko for akutt utslipp til sjø i Barentshavet vesentlig. De klimatiske forholdene utgjør en utfordring som det er viktig å ta hensyn til i design av utstyr og planlegging av arbeidsoperasjoner. Videre (skipstrafikk/fiskeri ) Forhold knyttet til teknisk utforming og utrustning Forhold knyttet til teknisk utforming og utrustning inkluderer alle tekniske aspekter ved de ulike kildene til akutte utslipp. Dette omfatter blant annet design og utforming av de kildene (for eksempel petroleumsinnretning eller skip) som kan gi et akutt utslipp, herunder hvilke utslipp som potensielt kan finne sted, samt den tekniske tilstanden til innretningene. Valg av teknologi/design/utforming/materialer gjøres i leteboringsfasen i forbindelse med valg av rigg til å gjennomføre leteboring og i utbyggingsfasen i forbindelse med valg av utbyggingsløsning. Ved valg av teknologi/rigg/utbyggingsløsning vil veldig ofte hva som er tilgjengelig på markedet og pris spille en stor rolle, men det er også viktig å ta hensyn til de områdespesifikke forholdene som vil påvirke driften. Dette kan for eksempel være vær-/vind- /bølgeforhold, havdyp, bunnforhold, rasfare osv. Forhold knyttet til valg rundt utbyggingsløsning er heretter kalt konseptspesifikke forhold. I tillegg til valg av teknisk utforming og utrustning gjøres det også valg med hensyn på hvem som blir utbygger (kontraktør). Hvem som blir utbygger og den kompetanse/erfaring denne besitter, vil påvirke hvordan utbyggingen gjennomføres og således påvirke sannsynlighet for akutte utslipp til sjø i en driftsfase. Slike forhold er knyttet til selskapsspesifikke forhold hos utbyggeren. Forhold knyttet til drift og operasjon Forhold knyttet til drift og operasjon inkluderer alle operasjonelle, organisatoriske og administrative aspekter ved de ulike virksomhetene som er av betydning for hvor og hvorvidt akutt forurensning vil kunne inntreffe. Dette omfatter måten en driver de ulike virksomhetene på (for eksempel petroleumsvirksomhet og ulike aktiviteter relatert til skipsfarten). Forhold knyttet til drift/operasjon vil være avhengig av hvilke selskap som er involvert i petroleumsaktivitetene. Dette gjelder både de selskap som er operatør og lisenspartnere, men vil også gjelde kontraktører og underleverandører. Slike forhold kan være relatert til for eksempel organisering/planlegging av arbeidsoperasjoner, erfaring/kompetanse, samt det 103

104 psykososiale og fysiske arbeidsmiljøet. Slike forhold er ofte selskapsspesifikke og vil typisk være elementer i et HMS-styringssystem, samt den kompetanse og erfaring som selskapet besitter i å bygge ut og drive petroleumsvirksomhet. Slike forhold vil imidlertid også henge sammen med de områdespesifikke forholdene og forhold knyttet til teknisk utforming og utrustning som for eksempel utbyggingsløsning, designvalg og klimatiske forhold. Regelverket krever at aktørene identifiserer og håndterer de spesifikke risikoer som er forbundet med den planlagte aktiviteten og tar hensyn til de enkelte virksomhetenes egenart, stedlige forhold og operasjonelle forutsetninger. Type og omfang av risikoreduserende tiltak skal være tilpasset de spesifike risikoforholdene. Dette vil omfatte vurderinger av blant annet: lokale klimaforhold og konsekvenser for mennesker, operasjoner og teknologi (vær, vind, bølge, temperatur, variasjoner gjennom året osv.). Bunn- og reservoarforhold. Tilgang på ressurser (kapasitet, kompetanse, erfaring, mobilisering) o Infrastruktur/kort avstand til land. o områdets sårbarhet Risikovurderingene som inngår i planlegging av aktiviteter vil kvalifisere en rekke risikoreduserende tiltak, på ulike områder som for eksempel: Ledelse, styring og eierskap; Ledelsens forståelse for og prioriteringer av spesifikke forhold. Intern og ekstern kommunikasjon; God kommunikasjon/diskusjon omkring spesielle forhold knyttet til Barentshavet. Informasjon og dokumentasjon; Spesifikke forhold reflektert i prosedyrer og arbeidsbeskrivelser. Personell, kompetanse og opplæring; Opplæring og erfaringsoverføring knyttet til lokasjonsspesifikke forhold. Utforming og konstruksjon av innretninger/utstyr. Valg av teknologi (BAT, redundans/doble barrierer, vinterisering, osv.). Beredskap; Planlegging av beredskap i forhold til infrastruktur/avstand til land, responstid, robusthet, værbegrensninger osv. Drift og vedlikehold; Standardiserte vs. spesifikke rutiner. Måling og forbedring; Spesielle regularitetskrav, selskapsmessige vs. samfunnsmessig mål. Kontraktsvilkår Potensielle uønskede hendelser som kan føre til akutte utslipp Dette kapitlet forklarer prinsippene for hvordan man kan innhente informasjon om faktorer som påvirker sannsynligheten for utslipp til sjø. Fremgangsmåten vil variere mellom de ulike uønskede hendelsene, jf. listen under: For å vurdere sannsynlighet for akutt utslipp til sjø i Barentshavet må først relevante uønskede hendelser identifiseres og beskrives. Dette ble gjort i forbindelse med utarbeidelsen av Risikogruppens foreløpige rapport utgitt Følgende uønskede hendelser er identifisert å kunne medføre akutt utslipp til sjø: 104

105 Ukontrollert utblåsning. Brønnlekkasjer. Rørledningslekkasje. Stigerørslekkasje. Prosesslekkasje. Utslipp fra lagringstanker. Utslipp ved lasting/lossing av olje. Utslipp ved lasting/lossing av kjemikalier. Kollisjon mellom fartøy og innretning. For hver hendelse søker en så videre å identifisere: Årsaker og påvirkende faktorer til at akutte utslipp kan inntreffe. Forebyggende tiltak for å forhindre akutte utslipp og for å begrense omfanget av et eventuelt akutt utslipp. Dette gjør en for å identifisere hvilke faktorer som påvirker sannsynligheten for akutte utslipp og hvilke faktorer som er viktigst for å redusere denne. Dette kan for eksempel være faktorer knyttet til teknologiutvikling eller læring og kompetanse. For hver uønsket hendelse ønsker en så å identifisere: Konsekvensene av akutte utslipp. Konsekvensreduserende tiltak dersom/når akutte utslipp inntreffer. Dette gjør en for å identifisere hvilke faktorer som påvirker konsekvensen av et eventuelt akutt utslipp og for å vurdere hvilke faktorer som er viktigst for å redusere konsekvensene av et eventuelt akutt utslipp. Dette kan for eksempel være faktorer knyttet til tilgang til beredskapsressurser. Ved å identifisere hvilke faktorer som påvirker sannsynligheten for, og konsekvensene av, akutte utslipp til sjø kan vi danne et helhetlig risikobilde og danne en forståelse av hvilke tiltak som er viktig å iverksette for å redusere risiko. I tillegg til å vurdere hvilke forhold og faktorer som er viktige i dag med hensyn til risiko ifm. akutte utslipp til sjø er det også viktig å vurdere hvilke forhold og faktorer som kan bli viktige i fremtiden. Det vil derfor være behov for regelmessige oppdateringer av beskrivelsene for å få frem endringer i slike forhold over tid. For å vurdere sannsynligheten for akutte utslipp til sjø gis det først en metodebeskrivelse og en beskrivelse av informasjon og generelle forhold som vil være relevante for alle de uønskede hendelsene. Deretter beskrives hver uønsket hendelse. For hver hendelse gis det først en overordnet beskrivelse og deretter følges strukturen i Overordnet beskrivelse av tilnærmingen til helhetlig styring av miljørisiko, ref. figur 3 i kapittel 3, det vil si først gis det en beskrivelse av årsaksbildet og deretter av konsekvensbildet. Metode for å vurdere sannsynlighet for akutt utslipp til sjø fra petroleumsvirksomhet I dette kapittelet vil metoden som er valgt for å vurdere sannsynlighet for akutt utslipp til sjø fra petroelumsvirksomhet (i forvaltningsplanenes område) bli presentert. Metoden dekker kun de elementene som ligger ovenfor midtpunktet i Overordnet beskrivelse av tilnærmingen til 105

106 helhetlig styring av miljørisiko, ref. figur 3 i kapittel 3, og selve midtpunktet i beskrivelsen (akutt utslipp til sjø i havområdet). Det påpekes videre at beskrivelsen kun gjelder for petroleumsvirksomhet. Dekningsområdet for metoden er forsøkt illustrert i (Figur 6) OMRÅDETS MILJØGRUNNLAG Teknisk utforming og utrustning Operasjoner og organisasjon Forebyggende tiltak og barrierer (tekniske, operasjonelle organisatoriske tiltak/barrierer) Akutt utslipp på innretning/installasjon/fartøy (Kilde, type, mengde) Inkludert Deteksjon av utslippet på innretning/installasjon/fartøy Oppsamling/begrensning på innretning/installasjon/fartøy Akutt utslipp til sjø i havområdet (Kilde, type, mengde) Deteksjon og kartlegging av utslippet Bekjemping ved mekanisk oppsamling Bekjemping ved dispergering Fysiske/biologiske konsekvenser i havområdet Fysiske/biologiske konsekvenser i kystområdet Fysiske/biologiske konsekvenser ved iskanten Ikke inkludert Sekundære samfunnsmessige konsekvenser Figur 6 Dekningsområdet for metode for å vurdere sannsynlighet for akutt utslipp til sjø fra pretroleumsvirksomhet Metoden tar utgangspunkt i at det i første omgang etableres et basisnivå som tilsvarer gjennomsnittet for norsk sokkel forøvrig (det vil si gjennomsnittet for petroleumsaktivitet i Nordsjøen og Norskehavet). Dette basisnivået etableres i utgangspunktet for alle forhold og aspekter som vil være relevant for å vurdere sannsynlighet for akutte utslipp til sjø fra petroleumsvirksomhet, ref. kapittel 8. Etter at basisnivået er etablert identifiseres alle forhold av betydning som er spesifikke for forvaltningsplanens område. Dette vil ikke kun inkludere klimatiske forhold men også: 106

107 1. Generelle årsaker/faktorer: Aktørbilde (Operatørs/lisenspartners erfaring og kompetanse, kontraktører). Aktivitetsnivå Område/blokk som lyses ut. Mulig utbyggingsløsning. Rammebetingelser som settes for petroleumsaktiviteten i området. Kapasitet og kompetanse Fagforvitring og fusjon 2. Utbyggingsspesifikke årsaker/faktorer: Område/lokasjon. Drift og/eller operasjon. Teknisk utforming og utrustning Figur 7 nedenfor gir en illustrasjon av prinsippene i metoden. Basisnivået for norsk sokkel generelt er illustrert som en loddrett blå linje, mens de fargede vannrette linjene illustrerer avvik i positiv eller negativ retning som følge av områdespesifikke forhold. Analyser og vurderinger av den enkelte faktors relative betydning i forhold til sannsynlighet for akutte utslipp, samt forskjellen mellom basisnivået og det områdespesifikke, vil være avgjørende for i hvor stor grad risiko påvirkes i positiv eller negativ retning. Basisnivå norsk sokkel generelt Reduksjon i faren for akutt utslipp Økning i faren for akutt utslipp Teknisk utforming og utrustning: Valg av konsept Valg av tekniske løsninger Område/Lokasjon Reservoarforhold Bunnforhold Klimatiske forhold Drift og operasjon: Selskap erfaring Styringssystem Aktiviteter: Generelle faktorer Aktørbilde Aktivitetsnivå Område som lyses ut. Rammebetingelser Kapasitet og kompetanse Fagforvitring og fusjon Figur 7 Prinsippskisse 107

108 Ser en på utviklingen av risikonivået over flere år kan en tenke seg en graf som illustrert i Figur 8, der en ser hvordan risikonivået i Barentshavet ligger i forhold til risikonivået på norsk sokkel generelt som følge av en vurdering av spesifikke forhold med betydning for akutte miljøutslipp i Barentshavet. Faren for akutt utslipp Barentshavet Norsk sokkel generelt Barentshavet spesifikke forhold Valg av løsning. Valg av teknologi. Selskap erfaring Reservoarforhold: Klimatiskeforhold: Bunnforhold: Aktiviteter: Tid Figur 8 Illustrasjon av risiko ifm. akutte utslipp til sjø over tid. Metoden er basert på trinnene vist under: 1. Etablere grunnleggende prinsipper og metoder 2. Basisnivå for norsk sokkel generelt etableres basert på eksisterende kilder (se listen under) 3. Uønskede hendelser identifiseres (utblåsning, prosesslekkasje, fallende last ) 4. For hver uønsket hendelse legges basisnivået ellers på norsk sokkel til grunn som et utgangspunkt. 5. Områdespesifikke forhold i havområdet som kan være av signifikant betydning og/eller som avviker fra forholdene ellers på norsk sokkel identifiseres (klimaforhold, brønntekniske forhold ) 6. Basisvurderingene fra Norsk sokkel ellers justeres slik at de tar høyde for de spesielle forholdene i Barentshavet Denne fremgangsmåten vil ha to betydelige fordeler: Metoden sikrer at den eksisterende kunnskapen om risiko på norsk sokkel inkluderes Metoden etableres med tanke på å identifisere og belyse områdespesifikke forhold i tillegg til generelle forhold av betydning. Relevant bakgrunnsinformasjon til å vurdere sannsynligheten for akutte utslipp til sjø i Barentshavet Til å vurdere sannsynligheten for akutte utslipp til sjø i Barentshavet, vil det tas utgangspunkt i relevant og tilgjengelig bakgrunnsinformasjon. Dette kan for eksempel være historiske data om uønskede hendelser og teknisk tilstand til barrierer, informasjon om teknologiutvikling, 108

109 læring og kompetanse, utvikling i bransjen i forhold til nye selskaper på norsk sokkel og mer utstrakt bruk av kontraktører osv. Eksempler på kilder til informasjon om risiko for myndighetene: Årlig kartlegging av status og utvikling innen hydrokarbonlekkasjer, lekkasje fra undervanns produksjonsutstyr og brønnintegritet (RNNP-prosjektet). Tilsyn av aktørenes styring av risiko på områder som for eksempel: - Brønnintegritet. - Dimensjonering av sikkerhetskritiske barrierer - Oppfølging av rørledningers tekniske tilstand - Vedlikeholdsstyring. Gransking av alvorlige hendelser knyttet til akutte utslipp. Beskrivelse av RNNP-prosjektet RNNP ble igangsatt i 1999/2000 for å utvikle og anvende et måleverktøy som viser utviklingen i risikonivået for den samlede petroleumsvirksomheten på norsk sokkel. Fra og med 2006 ble prosjektet utvidet til også å inkludere landanleggene. RNNP er et viktig verktøy for å identifisere de viktigste forbedringsområdene for petroleumsvirksomheten. Arbeidet baserer seg på to metoder som skal utfylle hverandre: Ved å beskrive indikatorer, såkalte definerte fare- og ulykkessituasjoner (DFUer) som er kritiske for sikkerhet og arbeidsmiljø, er det utviklet et sett måleverktøy som sier noe om utviklingen av risikonivået på norsk sokkel. I tillegg danner spørreskjemaundersøkelser, intervjuer, feltarbeid og andre studier grunnlag for samfunnsvitenskapelige analyser. RNNP fokuserer på personrisiko, og innbefatter storulykker (det vil si ulykker med potensial for fem eller flere omkomne personer), arbeidsulykker og utvalgte arbeidsmiljøfaktorer. Det er begrenset til forhold som faller inn under Petroleumstilsynets myndighetsområde i forbindelse med sikkerhet og arbeidsmiljø, samt all persontransport med helikopter i forbindelse med petroleumsvirksomheten. Resultatene presenteres i årlige rapporter. I løpet av 2008 skal det søkes å inkludere akutt utslipp til sjø som en del av RNNP. Planlagt utvikling av RNNP for å forbedre overvåking av utvikling av risiko for akutte utslipp vil ta stilling til : Hvilke allerede eksisterende indikatorer kan brukes uten endring Hvilke data som allerede samles inn, som kan struktureres annerledes for å utvikle nye indikatorer som kan si noe om utvikling av risiko for akutte utslipp: generelt regionalt (Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen, ref helhetlig forvaltningsplanområder) Hvilke data fra EnvironmentalWeb som kan inngå i RNNP og hvilke indikatorer kan genereres derfra. Hvilke data for øvrig bør eventuelt innhentes, for å utvikle hvilke indikatorer. Om det er mest effektivt å avgrense RNNP-utvikling til akutte oljeutslipp til sjø eller om det også bør dekke akutte utslipp til luft (svært forutsigbart behov på kort sikt,som 109

110 kanskje ikke innebærer særlig mye utvilingsarbeid i forhold til det vi alleredehar om gasslekkasjer Beskrivelse av den uønskede hendelsen ukontrollert utblåsning I dette kapitlet gis en beskrivelse av den uønskede hendelsen ukontrollert utblåsning for å vurdere sannsynligheten for akutt utslipp til sjø relatert til denne hendelsen. Først gis det en overordnet beskrivelse av hendelsen, og deretter beskrives den i henhold til den overordnede beskrivelsen av tilnærmingen til helhetlig styring av miljørisiko i Kapittel 3. Beskrivelse av en ukontrollert utblåsning En utblåsning er en hendelse der formasjonsvæske (olje/kondensat/gass/vann osv.) strømmer ut av en brønn eller mellom formasjonslag til omgivelsene etter at alle definerte tekniske brønnbarrierer eller operasjon av disse har sviktet. I motsetning til en utblåsning er en brønnlekkasje en utilsiktet utstrømning av formasjonsvæske som stanses ved bruk av brønnens barrieresystem. Brønnlekkasjer har typisk kortere varighet og lavere strømningsrate enn en utblåsning. Viktig å synliggjøre variasjonene. Diskutere om variasjonen har betydning For å forhindre en ukontrollert utblåsning i å inntreffe er det viktig å opprettholde brønnintegriteten. Dette er en tilstand gitt ved stengsler og barrierer i brønnen, som stålforinger og væske, som skal hindre utstrømming eller utblåsning, og omfatter alle tekniske, operasjonelle og organisatoriske tiltak som er iverksatt for å forhindre lekkasje og svekkelse av barrierene. En ukontrollert utblåsning kan inntreffe under ulike arbeidsoperasjoner som i forbindelse med boring (leteboring og produksjonsboring/komplettering) og brønnaktiviteter (lett/tung intervensjon), samt under produksjon/injeksjon (overflate eller undervanns). I figur 9 vises en prinsippskisse av en brønn som bores fra en flyttbar borerigg. 110

111 Borerigg Utblåsningssikring Foringsrør Borekrone Figur 9 Boring av en brønn. (KILDE: OLF, Faktaark; Barrierer mot utslipp). Det stilles krav om at operasjonene skal gjennomføres med et sett barrierer. Tap av brønnkontroll og svikt i barrierer som skal hindre hendelser, kan få katastrofale følger. Figur 10og figur 11 viser barriereskisser av henholdsvis en brønn under boring og en brønn i produksjon (fra NORSOK D -010), der: Primær brønnbarriere er første hindring mot uønsket strømning fra kilden. Sekundær brønnbarriere forhindrer videre uønsket strømning dersom primær brønnbarriere skulle svikte. 111

112 Brønn under boring Barriereelementer Primærbarriere: Væskekolonnen Sekundærbarriere: BOP Brønnhode Foringsrør Sement Figur 10 Barriereskisse, brønn under boring (fra NORSOK D -010). Brønn i produksjon Barriereelementer Primærbarriere: Nedihulls sikkerhetsventil Produksjonsrør Produksjonstetning Sekundærbarriere: Juletre Oppheng for produksjonsrør Brønnhode Foringsrør Sement Figur 11 Barriereskisse, brønn i produksjon (fra NORSOK D -010). 112

113 Under boring utgjør væskekolonnen primærbarrieren (blå farge). Denne består av borevæske iblandet borekaks som skal transporteres ut av brønnen. Den andre barrierefunksjonen under boring ivaretas av utblåsningssikringen (BOP blowout preventor), foringsrørene i brønnen, sementen som fester og tetter mellom foringsrør og formasjonen, samt brønnhodet (rød farge). Utblåsningssikringen har ventiler som kan stenge rundt borestrengen, og i nødstilfelle kutte strengen og tette igjen mot brønnløpet. For en brønn i produksjon utgjør nedihulls sikkerhetsventil, produksjonsrør og produksjonspakning primærbarrieren. Sikkerhetsventilen skal stenge reservoaret ved hendelser ved brønnhodet eller lenger nedstrøms. Den andre barrierefunksjonen for en brønn i produksjon ivaretas av juletreet, opphenget for produksjonsrøret, foringsrør i brønnen, sementen som fester og tetter mellom foringsrør og formasjonen, samt brønnhodet. Juletreventilene skal stoppe tilførsel av hydrokarboner og isolere innretningen fra brønnen ved lekkasje og reduserer på denne måten utslippsmengden. Dersom en eller flere barrierer svekkes, vil brønnintegriteten kunne svekkes. Under boring kan dette føre til et brønnspark, det vil si strømning av formasjonsvæske fra reservoaret og inn i brønnen. Dette kan for eksempel skyldes for lav egenvekt på borevæsken eller svikt i boreteknisk utstyr, slamsystemer, pumper og annet utstyr på selve innretningen, det vil si svikt i primærbarrieren. For å opprettholde brønnkontroll vil da ytterligere tiltak måtte iverksettes, for eksempel stenge brønnventiler eller sirkulere inn tyngre brønnvæske for å få kontroll på brønnen. Dersom sekundærbarrieren også svikter og brønnkontroll ikke klares å opprettholdes, vil det kunne inntreffe en ukontrollert utblåsning. Dette vil igjen kunne medføre et akutt utslipp på innretningen/installasjonen/fartøyet. Svikt i sekundærbarrieren kan skyldes at utblåsningsventilene ikke stenger som forutsatt eller svikt av foringsrør, sement, pakninger eller komponenter/instrumentering som settes ned i brønnen. En utblåsning kan inntreffe ulike steder fra oppe på dekk og ned til havbunnen. De fleste utblåsninger vil imidlertid inntreffe på havbunnen eller oppe på dekk på en eventuell installasjon/innretning/fartøy. Dersom utblåsningen inntreffer oppe på dekk på en eventuell innretning, vil innretningen umiddelbart bli eksponert for utblåsningen. Imidlertid vil det være mulig å iverksette tiltak for å hindre eller begrense mengden av et akutt utslipp. Dersom utblåsningen inntreffer under dekksnivå eller på havbunnen, vil havområdet umiddelbart bli eksponert for et akutt utslipp. Ved undervannsproduksjon vil en eventuell utblåsning inntreffe på havbunnen og havområdet vil umiddelbart bli eksponert. I tradisjonelle risikoanalyser vurderes sannsynlighet for antennelse gitt en utblåsning. Dette fordi en antennelse gir en brann eller eksplosjon på innretningen med større konsekvenser for personellet ombord. Tennsannsynligheten ligger ofte i størrelsesorden 1-10 %. Siden fokus her er på akutt utslipp til sjø har vi fokus også på ikke antente hendelser. En utblåsning defineres som en plutselig, kraftig og ukontrollert frigjøring av gass, olje, boreslam og vann fra brønnen. Potensialet i en utblåsning vil variere, blant annet i forhold til brønnens oppbygging, type væske som strømmer og formasjonens egenskaper. Størrelsen (mengden) på et akutt utslipp som følge av en utblåsning er avhengig av utstrømningsraten og varigheten på utblåsningen. 113

114 Hvordan man stopper en utblåsning avhenger av situasjonen. Dette kan gjøres ved enten å stenge utblåsningssikringen, bullheade brønnen (det vil si drepe brønnen ved å pumpe tungt boreslam ned i brønnen) eller koble til en avlastningsbrønn. Varigheten av en utblåsning har historisk sett vært fra minutter og opp til tiden det tar å bore en avlastningsbrønn. Dette kan strekke seg alt fra noen uker til flere måneder, avhengig av tilgjengelighet av borerigg og nødvendig utstyr i området. Ulike utbyggingsløsninger påvirkning Valg av utbyggingsløsning kan ha betydning for om og hvor sannsynlig det er at en ukontrollert ublåsning kan inntre og for hvordan en slik hendelse vil utarte seg. Nedenfor beskrives typiske utbyggingsløsninger og hvordan valg av løsning påvirker risiko ifm. ukontrollert utblåsning. Det bemerkes at kun typiske utbyggingsløsninger er diskutert og at en fremtidig utbyggingsløsning kan være en kombinasjon av disse og/eller basert på et nytt konsept. Produksjonsinnretning over vann med rørledning til land En typisk utbyggingsløsning kan være en produksjonsinnretning over vann og flere brønnhoderammer knyttet opp mot plattformen. Brønnstrømmen prosesseres på plattformen før separert olje og gass sendes til land for videre behandling. Dersom innretningen har fasiliteter til å gjennomføre boring, brønnoverhaling og - vedlikehold, vil et akutt utslipp som følge av en ukontrollert utblåsning kunne oppstå på selve innretningen eller nede på havbunnen. En slik innretning har imidlertid ikke nødvendigvis fasiliteter til å gjennomføre boring, brønnoverhaling og -vedlikehold. Dette innebærer at boring, brønnoverhaling og -vedlikehold må foregå med et spesialfartøy eller annen midlertidig innretning som har mulighet til å gjøre slike operasjoner. Dette er komplekse operasjoner der fartøyet eller innretningen midlertidig kobler seg på brønnhodene på havbunnen. Dersom en ukontrollert utblåsning oppstår i forbindelse med slike operasjoner, vil det akutte utslippe kunne oppstå på spesialfartøyet eller den midlertidige innretningen eventuelt nede på havbunnen. Dersom en ukontrollert utblåsning oppstår i forbindelse med normal produksjon, vil utblåsningen oppstå på havbunnen og havområdet vil umiddelbart bli eksponert. Produksjonsinnretning over vann med transport av olje med tankskip En alternativ løsning til å sende oljen til land i rørledning er å transportere oljen til land med tankskip. Ved en slik løsning vil vi typisk ha en produksjonsinnretning over vann hvor brønnstrømmen prosesseres. Oljen lagres så i lagertanker før denne lastes over til tankskip. En produksjonsinnretning som nevnt i dette eksempelet kan for eksempel være en fast installasjon, en halvt nedsenkbar plattform eller et produksjonsskip (FPSO). Som i forrige eksempel har ikke innretningen nødvendigvis fasiliteter til å gjennomføre boring, brønnoverhaling og -vedlikehold. Dette innebærer at boring, brønnoverhaling og - vedlikehold må foregå med et spesialfartøy eller annen midlertidig innretning som har mulighet til å gjøre slike operasjoner. Dette er komplekse operasjoner der fartøyet eller innretningen midlertidig kobler seg på brønnhodene på havbunnen. Dersom en ukontrollert utblåsning oppstår i forbindelse med slike operasjoner, vil det akutte utslippe kunne oppstå på spesialfartøyet eller den midlertidige innretningen eventuelt nede på havbunnen. Dersom en ukontrollert utblåsning oppstår i forbindelse med normal produksjon, vil utblåsningen oppstå på havbunnen og havområdet vil umiddelbart bli eksponert. 114

115 Havbunnsinnretning med rørledning til land En annen typisk utbyggingsløsning kan være en havbunnsinnretning hvor brønnstrømmen blir sendt i rør til land for prosessering. Ved denne utbyggingsløsningen finnes det ingen overvannsinnretning offshore. For dette konseptet må boring, brønnoverhaling og - vedlikehold foregå med et spesialfartøy eller annen midlertidig innretning som har mulighet til å gjøre slike operasjoner. Dette er komplekse operasjoner der fartøyet eller innretningen midlertidig kobler seg på installasjonene på havbunnen. Dersom en ukontrollert utblåsning oppstår i forbindelse med slike operasjoner, vil det akutte utslippe kunne oppstå på spesialfartøyet eller den midlertidige innretningen eventuelt nede på havbunnen. Dersom en ukontrollert utblåsning oppstår i forbindelse med normal produksjon, vil utblåsningen oppstå på havbunnen og havområdet vil umiddelbart bli eksponert. Ukontrollert utblåsning årsaksbilde Årsaker og påvirkende faktorer for akutt utslipp til sjø For å begrense risiko forbundet med akutt utslipp til sjø er det viktig å forebygge at akutte utslipp inntreffer. Det er flere forhold som er av betydning for å forhindre eller begrense sannsynligheten for at et akutt utslipp skal kunne inntreffe, hvor et akutt utslipp vil kunne inntreffe og hvor mye som vil slippe ut dersom et akutt utslipp skulle inntreffe. Vi deler ofte årsaker opp i det som kalles direkte årsaker og bakenforliggende årsaker, ref. Figur 16 i rapport Forvaltningsplan Barentshavet. Foreløpig rapport fra Risikogruppen Mens de direkte årsakene knytter seg til tid og sted der utslippet inntreffer, det vil si selve aktiviteten, de handlingene som gjøres og tilstanden på utstyret, så er de bakenforliggende årsaker knytter opp mot de forhold som har vært med på å utforme arbeidsplass, personell og aktivitet. Dette er forhold som tidsmessig kan ligge langt i forkant av den utløsende situasjonen, eller det kan være forhold som ligger nærmere i tidsaspektet opp mot den utløsende situasjonen, men som likevel ikke er en direkte utløsende årsak. Bakenforliggende årsaker som er relevante for alle de identifiserte uønskede hendelsene er diskutert tidligere For å forhindre og/eller begrense sannsynligheten for at et akutt utslipp skal inntreffe kan man innføre tiltak/barrierer. Disse kan i hovedsak deles i to grupper; tekniske (B1) og operasjonelle (B2) barrierer. Barrierene kan både være barrierer for å forhindre at feil eller svekkelse i utstyr skal inntreffe, samt for å forhindre at feil eller svekkelse i utstyr skal kunne utvikle seg til et scenario som medfører akutt utslipp til sjø. Barrierer for å forhindre at feil eller svekkelse i utstyr skal inntreffe kan for eksempel være tiltak i forhold til vedlikehold og tilstandsovervåking av teknisk utstyr. Barrierer for å forhindre at feil eller svekkelse i utstyr skal kunne utvikle seg til et scenario som medfører akutt utslipp til sjø kan i en brønnkontrollsituasjon være tiltak knyttet til: Deteksjon/varsling av situasjonen. Innstengning av brønn ved hjelp av utblåsningssikring/juletre. Økning av vekt på boreslammet. Dreping av brønnen ved å pumpe inn tungt boreslam. Innstengning av brønn ved å sette en plugg i brønnbanen. 115

116 Blant annet viser resultater av åtte granskinger/tilsyn av brønnhendelser i perioden mangelfull kompetanse og forståelse på området brønnkonstruksjon (operativ styring, forståelse av brønnproblemer som inntreffer, barrieresystemet etc.) Kontinuerlig oversikt over brønnenes integritet og barrierer er mangelfullt Komplekse brønner gir komplekse dataprogram og økt kompetansebehov Læring av feil - viktig med økt åpenhet i næringen Behov for flere industri- og arbeidsseminar Myndighetenes samarbeid for harmonisering over landegrensene er viktig Viktighet av planlegging for eventuell nødssituasjon og utblåsning Kompetanse og opplæring - behov for bedring i næringen I løpet av de siste årene er det avdekket tilfeller av brønnteknisk svikt, hvor tilstrekkelig brønnbarriereforståelse, brønnhistorikk og kunnskap rundt tilstanden til brønnene har medført betydelig storulykkesrisiko ved gjenbruk. Alvorlige hendelser i tilknytning til slike brønner har ført til at næringen nå utøver en mer helhetlig planlegging hvor det inngår valg av beslutningsnivå og involvering av riktig kompetanse i sikkerhetskritiske operasjoner. Flere aktører har organisert egne brønnintegritetsgrupper hvor oversikt over tilstand og kontroll er sentrale elementer. Lett brønnintervensjon Lett brønnintervensjon innebærer at en rekke operasjoner på havbunnsbrønner kan bli utført uten stigerør til overflaten. Teknologien baserer seg på kabelbasert brønnvedlikehold, hvor kabelen føres via et undervanns slusesystem inn i havbunnsbrønnen. Typiske aktiviteter er bruk av "elektriske" eller "glatte" kabeloperasjoner for logging, pluggsetting, perforering, utstyrtrekking og mindre reparasjoner. Høyt aktivitetsnivå og rift om boreinnretninger til lete- og produksjonsboring har ført til at det er blitt et etterslep i nødvendig brønnintervensjonsvirksomhet. Det har igjen ført til økt satsning på utvikling av lettere, spesialiserte innretninger til denne type arbeid. Disse skiller seg fra konvensjonelle boreinnretninger, og det er en særskilt utfordring for næringen å sørge for at sikkerheten ivaretas med hensyn til utforming av sikkerhetssystemer både på innretningen og på havbunnen. For å tilrettelegge for bruk av slike innretninger er SUTordningen besluttet utvidet til også å omfatte disse innretningene. Bruk av lett brønnintervensjon i havbunnsbrønner på norsk sokkel kan gi store sikkerhetsgevinster og bidra til reduserte driftskostnader, forlenget levetid og økt utvinning for flere titalls milliarder kroner. Samtidig er Petroleumstilsynet bekymret for at risikofaktorer som kan forårsake storulykker ikke får tilstrekkelig oppmerksomhet under planlegging og gjennomføring av slike brønnintervensjoner. Akutt utslipp på innretning begrensning/stansing/oppsamling av utslipp på innretning Hvis det skulle inntreffe en uønsket hendelse der det lekker ut olje, kjemikalier eller et annet medium på en innretning eller et fartøy, vil/kan/bør det være mulig i enkelte tilfeller å begrense/stanse/samle opp utslippet på innretningen/fartøyet før utslippet renner ut i/eksponerer havområdet. Tiltak som finnes/kan iverksettes eller som i fremtiden bør gjøres for å forhindre/begrense at et utslipp når sjøen, kan grupperes i to deler: Deteksjon av utslippet på innretning/installasjon/fartøy (B3). Oppsamling/begrensning på innretning/installasjon/fartøy (B4). 116

117 Ved en ukontrollert utblåsning under boring/brønnaktiviteter er det stor sannsynlighet for at det har kommet indikasjoner på at brønnintegriteten er svekket i form av for eksempel et brønnspark. Ved et slikt scenario vil utblåsningen detekteres umiddelbart. Dersom det ikke har vært forhåndsvarsler i form av et brønnspark, er det likevel stor sannsynlighet for at en utblåsning som inntreffer oppe på dekk vil detekteres tilnærmet umiddelbart på grunn av store mengder hydrokarboner og støy som vil følge en utblåsning. Ved en undervannsutblåsning er man avhengig av at det finnes gode deteksjonsmuligheter ved brønnrammene for å detektere utblåsningen raskest mulig da deteksjon gjennom trykkfall i produksjonen vil kunne ta noe tid. (kilde, type, mengde) - utblåsningsrate, -trykk, -varighet, -volum, -medium Bruk av relevante data og analyser for å vurdere sannsynligheten for akutt utslipp til sjø forbundet med en ukontrollert utblåsning Bruk av relevante data Som diskutert innledningsvis kan resultater fra RNNP benyttes som grunnlagsdata for å vurdere sannsynligheten for akutt utslipp til sjø i Barentshavet. Registrerte uønskede hendelser eller tilløp til hendelser og teknisk tilstand av barrierer dokumenteres i RNNP og dette kan brukes som grunnlag for en overordnet vurdering. Hendelsesbasert indikator Siden utblåsninger inntreffer svært sjeldent, er det vurdert at opptreden av utblåsninger på norsk sokkel ikke gir et godt grunnlag for å vurdere sannsynligheten for akutt utslipp i forhold til denne hendelsen. I RNNP benyttes derfor opptreden av brønnkontrollhendelser som indikator for risikonivået relatert til utblåsningshendelser. I RNNP defineres en brønnkontrollhendelse som: Med brønnkontrollhendelse menes innstrømning av formasjonsfluid i brønnen, hvor en får trykkoppbygging ved stengt utblåsningssikring, etter positiv strømningssjekk. Drepemetode er bestemt og iverksatt. I RNNP presenteres antall brønnkontrollhendelser per år fordelt på lete- og produksjonsboring, samt fordelt på ulike områder av norsk sokkel. I tillegg normaliseres antall brønnkontrollhendelser per 100 brønner boret fordelt på hhv. lete- og produksjonsboring. Deretter gjøres det en vurdering av mulige trender i antall brønnkontrollhendelser over tid. I figurene nedenfor vises noen eksempler på dette fra RNNP

118 Figur 12 Antall brønnkontrollhendelser i lete- og produksjonsboring, Figur 13 Fordeling av brønnkontrollhendelser på områder, Figur 14 Antall brønnkontrollhendelser i lete- og produksjonsboring per 100 letebrønner,

119 Figur 15 Trender, brønnkontrollhendelser, produksjonsboring, I RNNP vektes de ulike brønnkontrollhendelsene i forhold til alvorlighetsgraden av hendelsene ut ifra hendelsenes potensial til å føre til dødsfall. Basert på dette kan utviklingen i vektet risiko for tap av liv, også kalt risikoindeks, vurderes for lete- og produksjonsboring, både samlet og separat. Figuren under viser et eksempel på dette. Figur 16 Risikoindeks for brønnkontrollhendelser ved lete- og produksjonsboring, Konklusjonen i RNNP 2007 er at leteboring har hatt en sterk reduksjon i risikoindeks, mens det er en økning i risikoindeks i forhold til produksjonsboring. Ved produksjonsboring er det en stadig økende utfordring å bore i formasjoner på grunn av trykkforandringer som følge av økt depletering. Det påpekes i rapporten at forholdene i drenerte, eldre reservoar, og da spesielt forhold som oppsprekking i trykkavlastede formasjonsintervall, samt høye trykk i injeksjonssoner for vann eller gass, utfordrer industrien i forhold til utvikling av ny teknologi og oppbygging av kompetanse innen risikoforståelse ved planlegging og utføring av bore- og brønnaktiviteter. Også et stadig økende antall operasjoner der eksisterende brønner gjenbrukes 119

120 kan gi utfordringer med hensyn til gass bak foringsrør, slitte foringsrør og boring i oppsprukne formasjoner der gassmigrasjon byr på problemer. Det bemerkes at i RNNP er risikoindeksen og utfordringene vurdert for norsk sokkel generelt, og at det vil være andre utfordringer enn de nevnt over knyttet til boreoperasjoner i Barentshavet. Som vist over, er det kun brønnkontrollhendelser i forbindelse med boring av brønner der det først har inntruffet et brønnspark som er inkludert i risikoindikatoren for utblåsninger i RNNP. Brønnintegritet ved produksjon er f.eks. ikke inkludert i risikoindikatoren. Dette innebærer at indikatoren ikke er dekkende for hele risikobildet knyttet til utblåsninger. I RNNP vurderes per i dag dessuten kun hendelsenes potensiale til å føre til dødsfall, og ikke potensiale relatert til akutt utslipp til sjø. For å få et helhetlig bilde må derfor hvilke data som registreres tilpasses til å inkludere andre hendelser enn kun brønnkontrollhendelser ved boring av brønner (f.eks. hendelser som kan oppstå under produksjon) og potensialet knyttet til hendelsene må vurderes i forhold til akutt utslipp til sjø i tillegg til potensiale til å føre til dødsfall. Indikatorer knyttet til barrierer I forbindelse med RNNP blir det samlet inn testdata for viktige barrierer på produksjonsinnretningene på norsk sokkel. Hvis man ser på den uønskede hendelsen ukontrollert utblåsning spesielt, samles det inn testdata for følgende typer ventiler: Utblåsningssikring (BOP). Nedihullsventil (DHSV). Ventiler på juletrær (ving- og masterventiler). Dette dekker dermed de viktigste ventilene og funksjonene med hensyn på isolering av brønnstrøm for å forhindre en ukontrollert utblåsning. RNNP bruker to ulike beregningsmetoder for å vurdere andel feil; henholdsvis total andel feil og midlere andel feil. Da antall tester som gjennomføres på de ulike innretningene på norsk sokkel over et år varierer veldig, vil total andel feil i stor grad reflektere godheten av barrieren på innretninger med mange tester, og ikke for sokkelen som helhet. Ved å beregne midlere andel feil vektes alle innretningene likt og man unngår at innretninger med mange tester dominerer resultatene. Dette introduserer imidlertid utfordringer med tanke på statistisk dårlige data på innretninger med få utførte tester. I RNNP presenteres total og midlere andel feil for norsk sokkel, samt total andel feil fordelt på ulike operatørselskap, for et gitt år. I tillegg presenteres total andel feil for norsk sokkel for dette året med 90 % prediksjonsintervall. Deretter presenteres andel feil per innretning for hver enkelt barriere for dette året, samt gjennomsnittlig feil for de siste årene. Til slutt presenteres total og midlere andel feil for norsk sokkel for de siste årene for å vurdere mulige trender i andel feil over tid. I figurene nedenfor vises noen eksempler på dette fra RNNP

121 Barrierer for å hindre utblåsning Figur 17 Total andel feil for utvalgte barriereelementer, Barrierer for å hindre utblåsning Figur 18 Total andel feil for utvalgte barriereelementer, samt produksjonsintervall, Barrierer for å hindre utblåsning Figur 19 Total andel feil for utvalgte barriereelementer per operatørselskap,

122 Figur 20 Andel feil for isolering med utblåsningssikring (BOP), Barrierer for å hindre utblåsning Figur 21 Total andel feil for perioden Da arbeidet med innsamling av data for barrierer ble startet, var det holdt som en mulig videreutvikling at en skulle kombinere hendelses- og barriereindikatorer. I fullt monn har en så langt ikke funnet mulighet for å kunne gjøre dette, ettersom det da vil anses nødvendig å gå over til vekter for hver enkelt innretning, og ikke bare i 6 kategorier slik det er i nåværende modell. Den overordnede barriereindikator framstilles som en relativ indikator, K rel, på en logaritmisk skala, relativt til gjennomsnitt på norsk sokkel, anonymisert for de innretninger som har rapportert barrieredata. Krel, kan uttrykkes prinsipielt ved følgende formel: der (ref. RNNS Fase ): K rel = K DFU1 * K branndet * K gassdet * K nedstengnin g * K brannsikr * K mønstr K DFU1 = relativ lekkasjefrekvens K branndet = relativ andel feil, branndeteksjon K gassdet = relativ andel feil, gassdeteksjon 122

123 K nedstengning = relativ andel feil, nedstengning K brannsikr = relativ andel feil, brannsikring K mønstr = relativ andel feil, mønstringstid Figur 22 Gjennomsnittlig barrieregodhet per operatørselskap og sokkelen under ett. Petroleumstilsynet har i tillegg startet et arbeid med å kartlegge hvordan brønnintegritet blir ivaretatt i bransjen. Resultater fra dette arbeidet danner også nyttig informasjon for bedre å forstå risiko relatert til en ukontrollert utblåsning. Gjennomgang av utførte analyser I regelverket stilles det krav til at operatørene skal gjennomføre miljørettede risikoanalyser ved petroleumsaktivitet på norsk sokkel. For å få en helhetlig forståelse av miljørisiko i Barentshavet kan de miljørettede analysene som operatørene skal gjennomføre gjennomgås og benyttes som bakgrunnsinformasjon. I de miljørettede risikoanalysene benyttes det ofte historiske basisfrekvenser for ukontrollert utblåsning for så å gjøre avanserte konsekvensvurderinger. For å få en best mulig forståelse avhva som kan føre til akutt utslipp til sjø i forbindelse med petroleumsaktivitet i Barentshavet bør det stilles krav til at det må gjennomføres detaljerte analyser og beskrivelser av den uønskede hendelsen, inklusive sannsynligheten for at hendelsen skal inntreffe. I det følgende gis en kort beskrivelse av mulige valg av fremgangsmåte. Per i dag finnes det ulike måter å bestemme sannsynligheten for at en utblåsning skal inntreffe. De vanligste måtene i bruk er: Bruk av historiske utblåsningsfrekvenser basert på SINTEFs offshore database. BlowFAM vertkøyet utarbeidet av Scandpower. KickRisk/BlowFlow verktøyene utarbeidet av IRIS. Bruk av feiltrær. SINTEFs offshore database SINTEFs offshore database er en database over historiske utblåsninger og brønnlekkasjer. Databasen inneholder informasjon om hendelser som har inntreffett på verdensbasis siden 1954, og samlet eksponeringsdata fra Mexicogulfens ytre kontinentalsokkel og Nordsjøen. Basert på SINTEFs offshore database etableres og oppdateres det årlig frekvenser for 123