40 år i Argentina. Spesialnummer om Argentina Det gode budskap har besøkt landet

Transkript

1 årgang 108 Nr 10 November 2012 de frie Evangeliske Forsamlinger i Norge 40 år i Argentina Spesialnummer om Argentina Det gode budskap har besøkt landet Ta dere av hverandre, likesom Kristus tok seg av oss, til Guds ære. Rom 15,7

2 70 prosent av finansieringen har falt bort: Blir det stans i bibler til Kina? En fast støttepartner har trukket seg. Bibeltrykkeriet Nytt Livs Lys øyner kristetider for bibler til Kina. Tekst: Oddwin Solvoll Foto: Privat En krisesituasjon er i ferd med å ut vikles i misjonsarbeidet med å trykke og frakte bibler til Kina. En av misjonsarbeidets faste støttepartnere, en organisasjon, har endret sin satsing. Som resultat, har trykkeriet i Japan mistet ca. 70 prosent av finansieringen til kinesiske bibler. Dette er alvorlig, uttrykker misjonær Roald Lidal, ved Nytt Livs Lys trykkeri i Japan. Vi kan ikke bare fortsette å 2 november 2012 Inga og Roald Lidal har arbeidet ved trykkeriet Nytt Livs Lys i Japan i 41 år, de siste 33 som ledere. Nå øyner de krisetider for bibler til Kina. trykke med mindre vi får økonomisk støtte. Vi henvender oss derfor til brødre og søstre om hjelp. Enhver donasjon, liten eller stor er velkommen. Uten løfte om finansiering, har trykkeriet likevel bestilt papir til ytterligere bibler, i tro om at Guds folk vil ta imot utfordringen. For bare 200 yen (ca. 14 kroner) kan de trykke og levere en høykvalitets bibel til Kina. Selv med denne lave kostnaden, vil eksemplarer kreve 20 millioner yen (ca. 1,4 mil kroner). Om ikke lenge trenger vi å trykke enda en vending, sier misjonær Lidal og skynder seg med en sammenlikning: Når beløpene blir så store er det lett å tenke: Det jeg kan bidra med utgjør så lite. Se på et snøfnugg. Alene kan det virke ubetydelig og kan lett blåses bort. Men når millioner av flak kommer sammen stanser det selv store lastebiler. På samme måte kan vi sammen bli en mektig kraft som Gud kan bruke. Trykkeriet har fortsatt akutt behov for finansiering av vanlige kinesiske bibler. Spørsmålet er ikke om vi har nok bibler til å bære inn i verdens mest folkerike nasjon. Men må de troende i Kina vente forgjeves på sin egen bibel, rett og slett fordi vi ikke har økonomiske ressurser til å trykke mer, undrer misjonæren.

3 Kjære venner i Kristus, Våre teammedlemmer i Hong Kong befinner seg for tiden i en veldig, vanskelig situasjon. Lederen der bruker ord som «desperat» og «krise» for å beskrive den nåværende situasjonen. Problemet er rett og slett at strømmen av bibler er i ferd med å tørke opp. Vi har ikke noe å levere til våre brødre og søstre i Kina. Vi har team klare til å bære Guds ord inn, og grupper fra forskjellige land kommer etter avtale, til Hong Kong resten av året for å bære bibler. De gir av sin tid og ressurs ved å komme, men med mindre Gud gjør noe helt spesielt, vil vi ikke ha bibler nok å kunne sende inn. Vi har kapasitet til å trykke mer. Fremfor alt har vi utallige forespørsler fra brødre og søstre i Kina, som venter på bibler. Det vi mangler er rett og slett penger til å trykke mer. Hovedårsaken til denne krisesituasjonen er at en av våre langsiktige partnere har besluttet å gå inn for en annen type tjeneste, og vil ikke lenger finansiere bibler til Kina. Vi har nylig sendt vanlige kinesiske bibler til Indonesia for innbinding, selv om vi bare hadde delfinansiering for dem. Disse biblene blir levert innen fire til seks uker etter å ha nådd Hong Kong. Etter det må det et mirakel til hvis vi skal klare å beholde strømmen av bibler inn i Kina. Dessverre kan vi ikke trykke mer før vi får økt økonomisk støtte. Vår leder i Hong Kong uttaler seg slik: «Vi trenger midler for å trykke nye vanlige bibler og delfinansiering for studiebibler». Han legger til: «Det er første gang på de 27 årene jeg har arbeidet her, at vi ikke har de kinesiske bibler vi trenger for å bære inn i Kina. Det smerter meg». Vær med oss å be om et mirakel! Be om at mange må bli minnet om å gi, så denne krisen kan avverges. Søk også Herren om hva han vil du skal gjøre. Kostnaden for én bibel er 200 yen (ca. 14 kroner). Hvor mange kan du hjelpe oss med? Problemet er ikke at vi ønsker å holde bærerne opptatt. Problemet er at millioner venter på hardt tiltrengte bibler. Vi har alt på plass for å levere dem. Det akutte behovet er finansieringen. Vi er svært takknemlige for hver og en som ber og gir, slik at vi kan møte de presserende behov for Guds ord i dagens Kina. Varme hilsener fra Roald Lidal Å rets julehefte er klart Bestill årets julehefte til deg selv og for videre salg. Ved kjøp av opptil 49 stk: - kr 40,- pr hefte (selges for kr 50) over 50 stk: - kr 35,- pr hefte (selges for kr 50) Frakt inkludert. TIPS: Å selge julehefter kan være en god inntekt for barn og juniorgrupper. Inga og Roald Lidal kan kontaktes på e-post: lidal@gol.com Kasserer: Jorunn Løklingholm E-post: jorunn.lo@online.no Bank: Post: Ring eller meil Tina: Tlf: E-post: tina.celand@ dfef.no. NR

4 I NORGE Med base i Los Sarmientos besøker Olaug og Berner Solås menigheter med oppmuntring og anerkjennelse. ÅRGANG 108 Nr 10 November 2012 DE FRIE EVANGELISKE FORSAMLINGER 40 år i Argentina Spesialnummer om Argentina Det gode budskap har besøkt landet Ta dere av hverandre, likesom Kristus tok seg av oss, til Guds ære. Rom 15,7 BUAK har avholdt sin konferanse Nr10 NOVEMBER 2012 I denne utgaven av Det gode budskap vier vi Argentina spesiell oppmerksomhet. Den fredelige tilværelsen er snudd opp-ned for Eva og Geirr Standal da David kom. Men han var et etterlengtet bønnesvar. 14 Det gode budskap fulgte Helge Nupen og Bjørn S. Olsen fra MHU på misjonsreise til Argentina i oktober. Vi fikk møte misjonærene, se arbeidet og delta i 15-årsjubileum for menigheten i Rio Ceballo og i Predikantog lederkonferanse for Fellesskapet av de frie evangeliske forsamlinger i Argentina Hun hadde aldri før sett en bibel og syntes den var svært ulik Koranen. Evangelisering mot muslimer foregår helst en til en. Innholdsfortegnelse SIDE Krise for bibler til Kina? 2 Med Gud i hverdagen 6 Olje fra Sareptas krukke 6 DGB for 25 og 50 år siden 7 Bibelundervisning 8 Menighetsliv 9 BUAK Bønnesvaret 14 Ny kirke i Swaziland 16 Kirkeinnvielse i Latvia 18 Ung og fri: Hektet på pornografi 20 DGB besøker Argentina: Historikk: Fra den første begynnelse 22 Reisebrev fra argentinatur 24 Olaug og Berner Solås: 40 år i Argentina 26 På møte i Cordoba 28 Løftet ut av fattigdom 30 Predikant- og lederkonferanse 31 Månedens preken 32 Bokanmeldelse 34 Minneord, John Rusten 35 Skråblikk på Ordet 35 Nytt fra DFEF 37 Thorleifs hjørne 39 Partiet De kristne 40 4 november 2012

5 Leder Kommuniser tydelig Har vi misforstått hensikten med evangeliet? Noen ganger må vi kanskje innrømme at resultatene vi kan vise til er snauere og står ikke i stil til hvordan vi presenterer Gud. Vi kaller ham Den allmektige, Under og mange andre mektige navn. Kan resultatene i vår virksomhet avspeile vår allmektige Herre? Hvem av oss kan fortelle om daglige under og tegn? Hvem kan vitne om stadige gjennombrudd av det kaliber man leser om i Jesu liv eller i menighetens første tid? Vi kan være ivrige i forsvar av vår tro, men kanskje ikke like sterke i troen når man står overfor en trosutfordring. Vi lever i et land som har kommet meget langt i forhold til å skape trygghet og sikkerhet i livet. Vi har dyktige helsearbeidere, avanserte sykehus, brannvesen, forsikringsselskap og trygdeordning. Når vår daglige trygghet er forankret i disse instanser, har vi da behov for Guds allmakt? Hvordan ligger det an med forkynnelsen? Det største talerøret til det norske folk, NRK, sender daglig en morgenandakt. Der kan nordmenn høre et inkluderende budskap om kjærlighet og nåde. At vi er fortapte syndere med behov for omvendelse og frelse, hører vi lite om. Er vi alle sikret passasje til himmelen når vi er født i det velsignede landet med kors i flagget? Sikkerhet i livet. Trygghet i døden. En slik forkynnelse står i fare for å virke bedøvende på lytterne. En som bedøves blir passiv og uten handlekraft. Hvis budskapet er at man er elsket uansett, som man er og hvor man er, trenger man ikke å gjøre noe. Vi befinner oss midt i smørøyet av godhet og velstand. Det er ikke evangeliet. Det er sant at Jesus møter oss der vi er. Men han lar oss aldri bli der vi er. Det lyder alltid et «følg meg» i møte med Jesus. I vår tid er evangeliet flyttet fra fronten tilbake til de trygge grenser. Ikke mange gjør noe for å okkupere landet som ligger åpent. Kanskje har vi blitt bortforklarere i stedet for soldater. Slutter vi oss til en bekvemmelig tro og inntar en bekvem tjeneste? Slike ting finnes ikke. Seier kommer ikke rekende på en fjøl. Hva var hensikten med at Jesus kom til verden? Han kom for å gjenerobre det den onde hadde stjålet. Den seieren vant han. Derfor er det skarpe skiller mellom lys og mørke; godt og vondt; rett og galt i den åndelige verden. Det er ikke noe annerledes i vår materielle verden. Men her kan skillene utviskes fordi vi er opptatt med mye annet. Det blir ingen vekkelse uten arbeid. Ingen salvelse uten oppgaver. Intet gjennombrudd uten bønn og tro i handling. Vi trenger å bli utadrettet og være en faktor i det samfunnet vi er en del av. Vi må kommunisere med verden på en måte som ikke skaper skille. Jesus hadde et klart budskap. Men han kommuniserte det ved å snakke om såmannen, fiskeren og vandreren som ble overfalt. Det var dagligdagse episoder som folk kunne kjenne seg igjen i. Mange av oss har nok lett for å snakke i åndelige termer og med et språk som straks skaper skille til den vi kommuniserer med. Studer evangeliet. Det er overhodet ikke passivt. Det utfordrer til møte med mennesker, det løser problemer, er salve på sår, er godhet og trøst og fører til evig seier. NR

6 Med Gud i hverdagen Av Bjarne Staalstrøm Lysets overraskelser «Det står imidlertid fast at lyset er avvist. Det står fast at vår tids mennesker på forhånd og uten forutgående undersøkelser utelukker at løsningen på gåten er å finne hinsides den materielle verden. Det moderne mennesket har brent broene mot Gud ved en fundamental fornektelse, av frykt for å bli overrumplet. Mange forfattere rundt meg har hovedsakelig sikret seg mot lysets overraskelser, selv i livets siste øyeblikk. Den ugjenkallelige fornektelse blir omhyggelig bygget opp av disse mine brødre som har vernet seg mot Gud like samvittighetsfullt som vi som har elsket ham, har higet etter å komme ham nærmere og fortape oss i ham.» (Franqois Mauriac. Fra boken «Min tro», St. Olav Forlag 1970.) Den franske forfatteren Franquios Mauriac fikk Alfred Nobels litteraturpris i 1951 og spesiell anerkjennelse for sine treffsikre skildringer av mennesker og miljøer. Det er for tanken et merkelig paradoks: Menneskene kan ikke leve uten strålene fra solens lys og varme. Og allikevel er vi av natur redd lysets overraskelser. Det er ikke bare velgjørende når strålene fra solen skinner inn av vinduene en vakker vårdag. Det er samtidig en avsløring av støv og skitt som vi ikke så under mørke vinterdager. Hadde vi hatt enda bedre syn ville vi ha blitt sjokkerte og livredde over å se de utallige milliarder av levende mikroorganismer som omgir oss og trenger seg inn i oss. Vi tåler ikke mer lys enn det vårt øye begrenset kan se. Vi er spart for å se det meste og verste. Begrepet synd er for oss like begrenset og relativt. Vår oppfatning av virkeligheten er blant annet avhengig av øyet som ser. Vi har alle en begrenset og subjektiv oppfattelse av oss selv og vår synd. Gud er lys og bare han har mulighet for å bedømme og Olje fra Sareptas krukke En god leveregel Det er alltid enklere å se feil hos andre enn hos seg selv. Hvis vi ser en flis av feil hos en annen kan man være sikker på at vi har en bjelke av tilsvarende feil i eget liv (Matt 7,3f). Jesus oppfordret alltid til å granske seg selv bedre enn andre. Det er vel naturlig, da det er det eneste sted hvor vi kan gjøre noe selv. Det er bare i eget liv vi kan bestemme oss for å gjøre forandringer ikke i livet til en venn, en bekjent eller for den saks skyld, ektefellen. Det er ikke bare når det gjelder feiltrinn vi behøver å sørge for oss selv og vårt eget. Enkelte drister seg også til å fortelle andre at de har liten tro. Slike uttalelser kan for eksempel komme i forbindelse med bønn om helbredelse, uten at det skjedde. En slik kommentar hjelper ikke på troen, den er mer som en fordømmelse og skaper skyldfølelse. Vi skulle heller oppmuntre og skape tro, i stedet for å kritisere andres manglende tro. Skyldfølelse er en følelsesmessig opplevelse om at man har brutt en moralsk standard. Man tenker at man har en vesentlig grad av ansvar et for at dette gale har skjedd. Skyldfølelsen kan slå til selv om hendelsen er reell eller ikke. Det er samvittigheten som gir opphav til skyldfølelsen. Har man virkelig gjort noe feil er det skyldfølelsen som minner en om at det kanskje bør gjøres om, eller be om unnskyldning. Slik er den konstruktiv. Men skyldfølelse kan også komme i tilfeller der man ikke kan lastes for det som eventuelt har gått feil. Den kan også «hjelpes» i gang om noen antyder at du er å laste for det som skjedde eller ikke skjedde. I slike tilfeller er det ikke noe som skal rettes opp. Likevel kan følelsen av skyld gnage i sinnet. Det er en belastning og kan være veien inn i depresjon og angst. Troen på Gud skal være en positiv faktor i livet, ikke et springbrett til et havarert sinn. Mange tenker nok ikke på langtidsvirkningen av deres kritikk når de, kanskje velmenende, påpeker noe de mener er feil. Å kritisere det en mener er mangler i andres kristentro kan slå kraftig tilbake på en selv. Bærer du på en bjelke av feil når du påpeker en flis? Har du tro som kritiserer andres manglende tro? Jesus etterlyste disiplenes tro da de holdt på å gå under i en skrøpelig robåt i storm (Mrk 4,38). Da gikk han selv inn med sin tro og tok myndighet over vær og vind. 6 november 2012

7 dømme verdens synd. Den er avgrunnsdyp og uten grenser. Budskapet om at Gud i menneskes skikkelse Jesus Kristus, sonet verdens synd på et kors er like ufattelig og gåtefullt. Det ateistene glemmer er at Gud som ser også elsker det han ser. Det kristne evangelium forkynner at Gud elsker det mest frastøtende og avskyelige menneske med en fars frelsende kjærlighet. Derfor er det en tragedie at menneskene skjuler seg for Gud, i fornektelse og vantro, i overmot og en alltid begrenset viten i stedet for å søke ham. Å søke ham er veien mot lyset: å elske Gud tilbake for hans grenseløse og tålmodige kjærlighet, å lengte etter å komme ham nærmere og fortape seg i ham. Da kan en famlende tro til sist bli full visshet! Les Joh 3,19-21; 1 Joh 1,5-10 Ikke kritiser andre for en flis av feil eller manglende tro hvis du ikke har sørget for å fjerne din egen bjelke av feiltrinn og kan gå inn med din tro og hjelpe din venn. Bare den som er uten synd kan kaste sten på andre, sa Jesus ved et tilfelle. Den treffer vel oss alle. Det er en god leveregel. OS Den av dere som er uten synd kan kaste den første sten på henne (Joh 8,7). Det gode budskap 25 og 50 år siden 25 år siden 50 år siden Ny giv i nord Første helgen i november ble den andre Nord-Norgeskonferansen i rekken avholdt. Etter årets konferanse, i Børselv, kan vi fastslå at ting er i ferd med å skje i vår nordligste landsdel. Ønsket om å stå sammen gjenspeilet seg også i det motto som var valgt for årets konferanse: «At dere alle må være ett». Misjonssekretær Olav Fjalestad informerte om misjonsarbeidet og sammen med Raymann Karlsen var han med som hovedtaler under konferansen. Foruten disse to var undertegnede og de øvrige Nordnorgesarbeiderne med å talte Guds ord til rik velsignelse. Vi kjente en atmosfære i samværene som vil være med på å sette sitt preg på arbeidet videre i vår nordligste landsdel. Noen av deltakerne i konferansen, i forgrunnen fra v. Harald Gamst fra Breivikbotn hans kone Astrid, evang. Egil Westgård og Steinar Slotten. Forstanderinnsettelse i Skostredet 17, Bergen Aksjonenes tid Når det gjelder en eller annen sak som trenger almen støtte settes gjerne en aksjon i gang, som oftest bringer gode resultater. På grunn av de stadig voksende utgifter ved utgivelse av aviser og blader, ser vi at de også går til støtte-aksjoner. Slik er det i grunnen blitt for oss også, med hensyn til D. G. Budskap, og det er en spesiell grunn for dette nettopp nå. Vi har nylig sendt ut likelydende sirkulærer til de abonnenter som ligger lengst etter med kontingenten, til ca. et hundre tall. Hittil er det ca. 10 prosent som har svart, så det har allerede lønnet seg. Ved sirkulæret har de ikke fått krav på et bestemt beløp, de er bare anmodet om å betale ettersom det passer dem selv, ja, idet minste er de bedt om å svare så vi vet hva vi kan gjøre med bladet. Det har nemlig alltid vært så med D.G.B. at abonnementet er bindende inntil oppsigelse finner sted. En kunngjøring Da jeg 14. november i år er ferdig med å avtjene min verneplikt i sivilt arbeid, vil jeg igjen reise med evangeliet. Som kjent reiste jeg en tid før jeg ble tatt inn i verneplikttjenesten. Kjenner det brenner i mitt hjerte til å nå mange sjeler med evangeliet. Han som har kalt meg er mektig til å føre sin sak fram til seier! Jeg er som sagt ferdig med min tjeneste 14. november. Broderhilsen Sigmund Vea, Vedavågen Kjell Arve og Ruth Kesia Tolås er ønsket velkommen til Bergen av eldste Arnold Rasmussen.

8 Hva med Guds vilje og sykdom? Jeg tror ikke det er Guds vilje for noen å være syk. Jeg kan ikke finne noe skriftsted i Bibelen som støtter denne tanken. Hvis vi leser evangeliene vil vi ikke finner noe sted at Jesus ikke helbredet noen som kom til ham. Det var mange mennesker som ikke kom til ham, og det var ikke alle steder der han kunne helbrede alle, men Bibelen sier at alle som kom til ham for helbredelse, fikk den. Du kan heller ikke lese noe sted i Bibelen at Jesus sa til en syk person at de skulle være syke for å ære Gud, men tvert imot, de ble helbredet slik at Gud ville få ære. Sykdom ærer ikke Gud, men helbredelse gjør. Da Jesus døde på korset døde han ikke bare for vår synd, men også for vår sykdom. Bibelen er faktisk veldig klar på dette. Jes 53,4-5: Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. 1 Pet 2,24: Ved hans sår er dere blitt legt. Alle kristne tror at Jesus tok vår synd, men mange tror at sykdom er noe vi fremdeles må bære på. I dette skriftstedet står det helt klart at han tok både vår synd og vår sykdom. Vi må kjempe med begge deler, for vi blir alle fristet fra tid til annen, men det er mulig å overvinne det, for Jesus tok det på seg. Han bar det. Ikke bare synd, men også din sykdom. Det er i Guds karakter å helbrede deg Men kan ikke Gud bruke sykdom? Jo, det kan han, for han kan vende det onde til det gode, men det er likevel ikke hans vilje. I mange år slet jeg med en sykdom som legene ikke klarte å finne en løsning på. Jeg slet blant annet med pusteproblemer og kraftige allergier og når jeg brukte astma-medisin eller andre medisiner for allergier ble jeg enda verre. Det var til tider forferdelig frustrerende og vanskelig, men jeg slo meg aldri til ro med at det var Gud som vil at jeg skulle lide med denne sykdommen. Jeg har lært utrolig mye gjennom den, men det var Gud som vendte det onde til det gode. I utgangspunktet var det ikke Guds vilje at jeg skulle ha denne plagen, men det var faktisk en frykt jeg selv hadde hatt og som fienden brukte, som gjorde meg syk, ikke Gud. Hvorfor hender det at helbredelse ikke skjer? Jeg vet ikke alle svar her, men det har helt klart mye med det som jeg allerede har fortalt å gjøre. Hvis jeg tror at det ikke er Guds vilje for meg å bli helbredet så blir jeg heller ikke frisk. Vi trenger også å fornye våre sinn og tro det som

9 Bibelundervisning ved Tore Johannessen Dette er det tredje av Tore Johannessens bibelundervisning om å forstå Guds vilje. Tore Johannessen er misjonær og jobber i Thailand med hjelp til det fattige og unådde folkeslaget Shan. Shanfolket er fra Burma/Myanmar. Mange av dem er flyktninger i Thailand. Menighetsliv Er alt vi trenger et utrustet og dyktig lederskap? står i Guds ord. Vi trenger i mange tilfeller å kjempe også, kjempe mot vantro og tanker fra fienden. Jeg vil bare skynde meg å si at det å kjempe er ikke det samme som å streve, men å hvile i Guds løfter. Utsagnet kan virke litt motstridende, men det er når jeg bekjenner løftene at jeg føler jeg kan hvile fra de negative tankene som sykdommen bringer med seg. For eksempel tanker som: «Du vil aldri bli frisk, du vil bare bli verre,» kan jeg hvile i Guds løfte som sier: For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp (Jer 29,11). Det er på denne måten jeg kjemper imot de gale tanker og følelser djevelen kommer med. Har det noe med vantro å gjøre? Når jeg leser evangeliene er det helt klart at det har med vantro å gjøre (Matt 21,22), enten vantro til den som er syk (Matt 9,22 og 29), eller vantroen til den som ber (Matt 15,28). Vi kommer ikke utenom dette. Så det å si at det ikke har noe med vantro å gjøre er ikke bibelsk. Men mange har dessverre trådd feil når det kommer til tro, og falt i den andre grøfta. De har ofte skapt fordømmelse og skyldfølelse i stedet for å gi tro og oppmuntring til mennesker som trengte helbredelse. Vi skulle heller oppmuntre hverandre med Guds ord, enn å si til en person at han har for liten tro. Jeg mener faktisk at det er veldig galt å si til en person at de har for liten tro, for du setter deg selv også i et glasshus. Hvis de har for liten tro, hva da med din tro? Du burde jo også ha tro nok til at den personen kunne blitt helbredet. Jesus kunne påpeke disiplenes mangel på tro, fordi han hadde en fullkommen tro og tillit til Gud, men ingen av oss er Jesus, og jeg tror ingen av oss kan si at de andre har for liten tro, uten å se på vår egen tro først. Hvis vi mener en person har mye vantro, og at vår tro er så mye sterkere, er vi stolte og dømmer andre og er ikke til hjelp. Hvis en person har mye vantro, er det vår oppgave å oppmuntre ham til å tro. Den sterkeste og mest effektive måten vi kan vinne mennesker på, er å fortelle om hva Gud har gjort i våre liv, og skape tro i dem som ikke tror. Jeg tror det er det samme når det kommer til sykdom. Bare for å nevne at en av de åndelige gavene i 1 Kor 12 er overnaturlig tro. Jeg tror at denne gaven kan være i funksjon i noen tilfeller, og i mange tilfeller hvis vi aktivt søker den. Dette er en tro som ikke har med din egen tro å gjøre, men den blir gitt deg i situasjonen du er oppe i. Gud er god. Han vil ditt beste. Vær derfor frimodig å stå fast i Guds løfter. En pastor som forkynner godt på søndag. Som har evne til å tale til de unge. Som er kreativ og kan snakke til barna så også de forstår. Som har tid til hvert enkelt medlem. Som kan spille piano og synge, eller spille gitar. Som kan fikse praktiske ting. Som er en dyktig sjelevinner. Som er alt menigheten trenger i en person. Får vi det, da blir det bra. Da blir det vekst, og alle kommer til å trives. Er du klar over at en slik tanke faktisk er ubibelsk? Bibelen snakker om mennesker som er satt i menigheten til menighetens oppbyggelse. Vi snakker om de fem tjenestegavene. Oppbyggelse her handler ikke om at du blir oppmuntret på et møte. I stedet handler det om å bli istandsatt. Bibelen snakker om et utrustende lederskap som utruster menigheten med nådegaver og formaner den til åndelig vekst slik at den kan settes i funksjon for å vinne andre, lære barna, og lede lovsang. En dyktig leder i menigheten er den som får sin menighet opp av sofaen og ut i virksomhet. Han delegerer og gjør seg selv overflødig. Han sørger for at ingen mangler den utrustningen som trengs. Han bygger ikke rundt seg selv og sin visjon, men ønsker å se at andre kan få oppfylt den visjonen Gud har lagt ned i deres hjerter. Resultatet når vi vender oss bort fra den bibelske tankegangen er en uvirksom menighet som kjeder seg, som aldri når sitt potensial og en utbrent pastor som til slutt må kaste inn årene fordi han ikke makter å være hele menigheten alene. Problemet er at altfor ofte blir den utrustende lederen satt på sidelinjen. Bortskjemte lemmer på legemet surmuler og kaller inn den kvalifiserte og dyktige som kan gjøre jobben for dem. Rose Høiland SBI Ressursteam NR

10 Daniel Elvelyck i BUAK 2012: Strev etter å bli lik Jesus Med tema I tjeneste, talte Daniel Elvelyck inspirerende for et 80-talls fremmøtte i årets Barneog Ungdomsarbeiderkonferanse på Solstrand. På BUAK for DGB: Henrik Govertsen 21. til 23. september var det tid for årets Barne- og Ungdomsarbeiderkonferanse (BUAK) på Solstrand. Blant seminarholderne var Viggo Klausen, Føbe Edvardsen og «Thomas & Thomas» (Thomas Wilhelmsen og Thomas Aas Pedersen) fra Imi-kirken i Stavanger, samt konferansens hovedtaler; svenske Daniel Elvelyck. Daniel, som til daglig er pastor i SOS Church i Stockholm og rektor på Mission SOS Bibel skole, under viste rundt konferansens hovedtema; I tjeneste. Helgen startet med BURs årsmøte, hvor det ble foretatt valg av nye styremedlemmer. Deretter var det tid for åpningsmøte, hvor Daniel Elvelyck forkynte over hovedtemaet. I tillegg ble deltakerne presentert for lørdagens seminarholdere, og det ble også tid til lovsang og tilbedelse. Etter møtet var det sosialt samvær i peisestuen. Livsstil ikke jobb Lørdag var det tid for seminarer. Blant seminarholderne var Daniel Elvelyck, Nyvalgt styre i BURs årsmøte Fredag 21. september var det årsmøte i Barne- og ungdomsrådet, BUR, med valg av styre. Det stilte både nye kandidater og noen tok gjenvalg. Etter valget består styret i BUR av: Hanne Martinsen (Åmli) styremedlem, gjenvalgt. Bjørn Rino Jacobsen (Mosterhamn) styremedlem, gjenvalgt. Kjersti Davidsen (Harestua) styremedlem, ny. Christina Huru (Stavanger) vara, gjenvalgt. Anne Karin Gamst (Re) vara, gjenvalgt. Det øvrige styre består av: Stian Lauvås, Lars Barkve og Elin Myra. Svein Kåre Dahl stilte ikke til gjenvalg og takket dermed for seg etter flere år i BUR. Livlig I tjeneste var hovedtaler, Daniel Elvelycks tema i Barne- og Ungdomsarbeiderkonferanse. Med sin engasjerende måte å tale på, traff han blink med sitt budskap. som underviste svært engasjert og inspirerende over temaet I tjeneste for hverandre. Dette seminaret var godt besøkt, og Daniel fokuserte på at hovedoppgaven vår, uansett tjeneste, er å streve etter å bli lik Jesus. Han hadde mange punkter som understreket hvordan Jesus var da han gikk på jorda. Først og fremst trakk han frem det at «Jesus elsket menneskene. Han hadde en livsstil, ikke en Fest Svinestek og fløtegratinerte poteter stod på menyen under festmiddagen for barne- og ungdomsarbeiderne. 10 november 2012

11 4 på konferansen DGB lodder stemningen på BUAK og har snakket med fire deltakere om deres inntrykk. Dette var spørsmålene vi stilte: Stemning Et lovsangsteam fra Klippen, Vedavågen, med Stian Lauvås i spissen, ledet an i lovsangen. jobb.» Han la her stor vekt på at vi må tjene med Guds kjærlighet. At vi som kristne til tider kan ha en tendens til å se på tjenesten vår som en jobb. Men det er det ikke. Det er en livsstil. Og vi må møte menneskene vi tjener nettopp med Guds kjærlighet, og ikke med innstillingen at dette er jobben vår. Et annet punkt han trakk frem, og som mange i etterkant påpekte at hadde inspirert dem var; «Jesus talte til alle, men trente noen få. Han hadde en multipliserende livsstil.» Her trakk Daniel frem eksempler fra Bibelen på at Jesus ofte talte til store folkemengder, men når han skulle undervise trakk han som regel disiplene sine tilbake og tilbragte tid med bare dem. Og dette gjorde han for at de, når han selv var dratt, kunne trene opp andre igjen. På samme måte som Paulus senere trente opp Timoteus, og ba ham gi undervisningen videre. De investerte i, og trente noen få, som igjen kunne trene og undervise andre. En multipliserende livsstil. Daniel trakk også frem andre punkter som; Jesus tilbragte mye tid i bønn, Jesus lo mye, Jesus levde som han lærte og Jesus delegerte arbeid videre. Seminarets deltakere lyttet svært nøye til den inspirerende undervisningen. Mange uttrykte stor begeistring over det de hørte. Festmiddag Lørdag kveld var det duket for festmiddag. På menyen sto svinestek med fløtegratinerte poteter. Et riktig festmåltid. Styremedlem i BUR, Lars Barkve, ledet middagen, og misjons- og hjemmesekretær Bjørn Olsen kom også med en hilsen og oppmuntring til deltakerne. Da middagen var fortært var det på tide med vitnemøte. Et lovsangsteam fra Klippen Vea, med Stian Lauvås i spissen, gjorde en kjempejobb gjennom hele konferansen og ledet deltakerne i lovsang, også i vitnemøtet. Det var mange som hadde noe på hjertet denne kvelden. Overaskende mange tok mikrofonen og delte svært inspirerende vitnesbyrd som ble til oppbyggelse for de øvrige deltakerne. Vi legger med andre ord bak oss en svært vellykket og oppbyggende konferanse. Takk til BUR for et flott program, og til Solstrand Camping for god oppvartning gjennom hele helgen. Hvilke seminarer har du vært på? Hvorfor var dette de mest aktuelle seminarene for deg? Er det noe som har gjort spesielt inntrykk? Alexander Jonassen (14), Vigeland Daniel Elvelyck og Thomas & Thomas Thomas og Thomas seminar handlet om lovsang, og jeg er med i lovsangsteam. Så det virket spennende. Jeg spiller gitar og trommer. Vitnesbyrdene i kveld, lørdag, var bra. Spennende å høre fra folks liv. Ester Dahl Kro (19), Vea Daniel Elvelyck og Thomas & Thomas Fordi jeg følte disse seminarene var veldig rettet mot ungdomsarbeid, og det er det jeg brenner for. Det Daniel snakket om, med at vi kan forkynne til mange, men vi bør bare drive personlig trening med få. Det var en viktig oppvekker og en bra påminnelse. Benjamin Vea (16), Moss Viggo Klausen Jeg syns Viggo er en bra fyr, og jeg vet at alt han har å si er bra. Og temaet var veldig interessant. Vitnemøtet var bra. Se hvordan det kristne livet er for forskjellige folk. Høre folks erfaringer. Kjersti Wold Davidsen (42), Harestua Daniel Elvelyck og Thomas & Thomas Daniel er fra menigheten til Johannes Amritzer, som jeg har kjennskap til. Og jeg vet at det er en menighet med stor hjerte. Engasjementet og brannen for de unge, som også de unge har. Og den tydelige avhengigheten av Jesus, og ikke å gå i egen kraft. Det Daniel snakket om med en multipliserende livsstil; Jesus talte til alle, men trente bare noen få som igjen trente andre. NR

12 Føbe Edvardsen: Oppmuntre barna til å skrive sanger Barn tilber Barna skal skjønne hva de synger, sa Føbe Edvardsen og foreslo at barn kan skrive egne sanger. Vidar Tjomsland: Veldig bra konferanse tross svak deltakelse Veldig bra, er administrasjonsleder i BUR, Vidar Tjomslands konklusjon etter konferansen BUAK på Solstrand. Han undrer på hvorfor deltakerantallet nesten var halvert i forhold til tidligere år. På Solstrand for DGB: Henrik Govertsen Administrasjonsleder i BUR Vidar Tjomsland mener fokus på disippelgjøring er viktig, og ønsket gjennom årets konferanse at deltakerne både skulle bli inspirert selv, men også at de skulle få noe som de kan gi videre til de de er ledere for. DGB tok en prat med ham lørdag kveld. Er du fornøyd med konferansen? «Ja, jeg syns det har vært fine samlinger» innleder han med, og legger til; «selvfølgelig hadde vi håpet på flere deltakere, men ser du bort fra det så har det vært en veldig bra konferanse. Vitnemøtet lørdag var utrolig sterkt, og jeg tror det griper mange her.» Tidligere år har antall påmeldte ligget på omtrent 150 deltakere. I år derimot var bare 80 personer påmeldt, og Tjomsland legger ikke skjul på at dette er noe arrangørene tenker over. Men han legger også til; «Det kan jo være flere grunner til dette. En årsak kan være at konferansen har blitt litt lite promotert i menighetene, men en annen grunn er jo også at mange er opptatt med andre ting, og ikke har anledning.» Forkynnelsen under konferansen har han bare positivt å si om; «På de seminarene jeg har vært på har jeg opplevd at folk har uttrykt stor interesse og innsett viktigheten av temaet. Og på vitnemøtet opplever vi jo også at det som blir sagt går inn på folk. Jeg ble overasket over hvor mye folk hadde på hjertet.» Avslutningsvis skyter han inn at BUR er veldig interessert i tilbakemeldinger fra deltakerne på konferansen. «Vi er veldig åpne for innspill på det vi holder på med.» avslutter han. 12 november 2012

13 Føbe Edvardsen hold lørdag ettermiddag et inspirerende seminar om barn og tilbedelse. Tekst og foto: Henrik Govertsen Med tema barn og tilbedelse trakk Føbe Edvardsen frem historien om Samuel, som i tidlig barndom ble plassert hos Eli. Og Eli ble hans åndelige far. På samme måte er vi som barnearbeidere kalt til å være åndelige mødre og fedre for de vi er ledere for. Hun understreket viktigheten av å se det ene barnet. Ikke ha fokus på barna som gruppe, men på hvert enkelt barn. Føbe trakk også frem konkrete måter barn kan være med å tilbe på. Det viktigste er å la dem slippe til. Lære dem å be. Inkludere dem i bønnene under samlingene, og la dem få være med og be høyt. Men også lære dem at det går an å be når vi møter utfordringer i hverdagen. Vi må ta oss tid til samtaler med dem og gi plass til undring og spørsmål. Tilbedelse gjennom sang og musikk er også et viktig område å inkludere barna og gjøre det forståelig for dem. Jeg vil at barna skal skjønne hva de synger, sa hun. Edvardsen foreslo konkret å utfordre barna til å være med på å skrive sanger selv. Be dem formulere noe om eller til Gud. Spør etterpå om det er greit at man tar den videre og setter en melodi til. Og så kan vi synge den sammen som kor, enten vi gjør de andre oppmerksomme på at det er et av barna som har skrevet den eller ikke. Det bygger virkelig opp det barnet som står bak teksten. Etter seminaret uttrykte flere av deltakerne begeistring og gav uttrykk for at dette hadde inspirert dem. Tanker etter BUAK 2012 Dagens ungdom Av Bjørn S. Olsen Etter å ha deltatt på deler av Barne- og ungdomslederkonferansen 2012 sitter jeg igjen med en stor takknemlighet i mitt hjerte. Takknemligheten går ikke først og fremst til BUR (barne- og ungdomsrådet) som enda en gang klarte å levere en fantastisk konferanse. Den går heller ikke først og fremst til de flotte og dynamiske seminarholderne som formidlet dype og reflekterte tanker fra Guds skattkammer. Den går heller ikke først og fremst til Solstrand camping som gjorde sitt ytterste for at rammen rundt arrangementet skulle bli så bra som overhode mulig. Alle disse skal selvsagt ha en stor takk for det de bidro med for at BUAK 2012 skulle bli det den ble. Men størst takknemlighet sitter jeg igjen med til de ungdommene som deltok på BUAK som barneog ungdomsledere fra de lokale menigheter. Disse fremstår som dedikerte ledere som stiller sine liv til disposisjon i tjeneste for Gud, slik at den neste generasjonen kan oppleve hans kjærlighet, hans nåde og hans liv i sine liv. De fremstår som gode rollemodeller og forbilder som de unge kan etterligne, slik også Paulus oppfordret den unge Timoteus til å etterligne ham. De fremstår som «sultne» kristne som ønsker å gå enda lenger med Gud, og kjenne enda mer av hans kraft og salvelse i sine liv. Mitt inntrykk av dagens ungdom etter konferansen kan oppsummeres på følgende måte: Dagens unge er: brennende i sin iver målbevisste i sin satsing reflekterte i sin tro sultne i sin søken hengivne i sin kjærlighet dedikerte i sin tjeneste hengitt i sin lovsang ydmyke i sin undring Min bønn er at vi som ledere og medmennesker må gi disse rom i våre menigheter og fellesfora slik at de kan leve ut den tjeneste Gud har gitt dem. Det var en opplevelse å få delta i lovsangs og vitnemøte sammen med disse ungdommene lørdags kveld og oppleve de sterke vitnesbyrd og livshistorier disse unge formidlet. Det var en opplevelse å delta i lovsangen sammen med et team av unge mennesker fra Klippen Vea, som under sterk salvelse ledet forsamlingen i lovsang og tilbedelse. Det var sterkt å overvære at de unge etter mange timer på møtebenken i løpet av lørdagen ikke ville forlate møtet da møtelederen forsøkte å avslutte møtet. Min glede etter denne konferansen er at det er fremtid og håp for DFEF med disse unge som overtar stafettpinnen. Mest av alt: Takk til Gud som istandsetter, utruster, tenner og sender unge mennesker enn i dag. Dedikerte Som tente lys følger barne- og ungdomsarbeidere med i Viggo Klausens seminar. Foto: Bjørn S. Olsen NR

14 Go ing Alt vi har vært gjennom var verd den skatten vi fikk, sier Eva og Geirr Standal. Go gutten står visst i fare for å bli oppspist. Pastorpar og misjonærer Eva og Geirr Standal: Tiden som ufrivillig barnløs er slutt Misjonærene og pastorparet Eva og Geirr Standal kom til Norge for å få hjelp med sin ufrivillige barnløshet. De har vært usedvanlig åpne i prosessen før David kom som bønnesvar. Tekst og foto: Oddwin Solvoll Eva og Geirr Standal sitter i hvert sitt hjørne av treseteren. I toseteren ligger en bylt og sover. Iblant gir den fra seg et lite klynk. Dette har snudd opp-ned på tilværelsen. Det var ikke så mye leven med bare oss to. Nå er det stadige lyder og fast rutine å stå opp et par ganger om natten, forteller Eva. Men vi kjenner oss som en sterkere familieenhet nå, skyter Geirr inn. 1. oktober kom David et etterlengtet bønnesvar. Åpen om barnløshet Eva og Geirr er misjonærer i Brasil. De kom til Norge i 2008 for å få hjelp med sin ufrivillige barnløshet. I Norge har de vært pastorpar i Misjonshuset, Moss. Vi har valgt å være åpne med vår ufrivillige barnløshet, forteller Geirr. Hvis vi ikke hadde vært åpne ville folk spekulere i hvorfor vi ble så lenge i Norge var det samarbeidsproblemer i Brasil? Parets åpenhet har vakt oppsikt. Fra talerstolen i Misjonshuset, Moss, opplevde man å få grundig orientering om prosessen med å søke hjelp til å få barn og fremgangsmåten for prøverør. Dypt forankret Vi hadde begge kommet i en slik alder at hvis vi skulle ha barn er det nå, i denne livsfasen, det må skje, informerer Geirr. Da misjonærene ble enige om å søke hjelp ønsket de også at det skulle skje i Norge. Det ordnet seg for Geirr med jobb som pastor i Misjonshuset, mens Eva, som er barnevernspedagog, fikk arbeid i kommunen. Vi møtte masse forståelse og omsorg. Plutselig visste alle om oss, om våre tanker og hensikter, sier Eva. Åpenheten har også ført til kontakt med andre barnløse par, blant annet Evas muslimske kollega. Vi føler at Gud kan bruke vår situasjon til å knytte kontakter vi ellers ikke hadde fått, mener hun. De medisinske undersøkelser kunne begynne, men viste ikke noe unormalt med verken hun eller han. Legene 14 november 2012

15 anbefalte befruktning med prøverør. Alt dette ble menigheten jevnlig informert om i offentlige møter. Jeg føler at menigheten er som min familie. Det er naturlig å dele med familien hva vi går gjennom, forklarer Eva. Men åpenheten har også ført paret inn i vanskeligheter og utfordringer. Eva ble gravid, til menighetens store glede. Dessverre aborterte hun etter et par måneder. Ulempen med å være åpen er at «alle» er med i prosessen, også når vi har tilbakegang. Vi kan ikke ha noe for oss selv, ytrer Geirr. Han medgir at det vanskeligste har vært når folk kommer med ord fra Herren, som ikke stemmer. Det ble dobbelt nederlag da Eva aborterte. Både mistet de et barn og hva var det med ordene fra Herren, stod han ikke bak sitt ord, var det bare menneskers egne tanker og ønsker? Det var tungt å bære og Eva hadde en liten livskrise. Heldigvis er hun gift med en sjelesørger Når vi berører dette tema trer straks Geirrs pastorale egenskaper inn: Mange er ikke klar over hvilket ansvar det er å si: «så sier Herren». Gud er hellig. Hvis du ikke er bevisst på det, men bruker hans autoritet på det som kanskje er dine egne ønsker eller tanker, er det graverende. Straffen for å være falsk profet er alvorlig, sier han og presiserer at det ikke var noen fra hans menighet som kom med uttalelsene. Da ville han tatt det opp med vedkommende. Dilemma med prøverør Et dilemma de måtte ta stilling til ved valg av prøverør som metode, var det etiske rundt befruktede egg. Befruktede egg som ikke blir brukt blir etter hvert destruert og går til spille. Er det ensbetydende med provosert abort og barnedrap? Paret søkte veiledning også blant predikantkolleger og ved Menighetsfakultetet. Deres konklusjon var at det ikke skjedde noe mer enn det som naturlig inntreffer i kvinnens månedlige syklus og når kroppen støter bort det som ikke er liv laga. Dette svaret lå til grunn for prøverørsvalget. Vi skjønner mennesker som har en annen forståelse av denne prosessen. Men vi dømmer ingen og føler oss heller ikke fordømt i vårt valg, uttaler de to. Imidlertid viste bekymringen seg å være grunnløs da det ikke ble egg til overs som kunne fryses eller gå til spille. Prosessen Eva og Geirr har vært gjennom har ført tankene inn i nye baner. Vi kristne må delta mer i samfunnets rivende utvikling. Jeg tenker ikke bare på genteknologi, men spesielt på bioteknologi. Man forsker på gener og stamceller og vi kristne er stort sett fraværende, annet enn å være imot. Vet vi egentlig hva dette dreier seg om og hvilke etiske forhold som er involvert, undrer Geirr. Det var en lang og hard fødsel. Eva sov ikke på to døgn. Hun hadde sterke rier i 30 timer og mistet mye blod. Geirr var fantastisk å støtte meg hele tiden i disse to døgn, skildrer Eva. Jordmor, to barneleger, og barnepleier var sammen med dem det meste av tiden. Det ble vurdert å bruke sug. Da mobiliserte Eva og David så dagens lys. Lydelig Det var fredeligere før. Men David er en rolig gutt. Likevel har han snudd opp-ned på tilværelsen. Skatt David er bønnesvaret Eva og Geirr har lengtet etter. I januar/februar skal familien reise til Brasil og fortsette misjonsarbeidet der. Det var et fantastisk øyeblikk. Jeg ble glad i ham med én gang. Alt vi har vært gjennom var verd den skatten vi fikk, stråler Eva og sier hun aller helst ønsket seg gutt og med farens øyne. Det fikk hun. Mange har bedt sammen med oss. Nå er bønnesvaret her, stadfester Geirr. Da er tiden inne til å forberede seg på å fortsette i arbeidet Gud har kalt oss til. Nå løfter Eva og Geirr blikket og ser i retning Brasil. Tre uker gammel har David allerede begynt på en utvidet vaksinasjon i forhold til andre spebarn, da han snart skal reise halve jorden rundt. Folk rundt dem er engstelige. Om ikke det er farlig? Vi bor ikke i Amasonas. Recife er en by med 5,5 millioner innbyggere og moderne lege- og helsestell. Barn vokser opp i den delen av verden også, forsikrer Eva. David blir fire måneder når de i januar/ februar flyr til Brasil for å gjenoppta misjonsarbeidet. Gud har kalt oss til å arbeide i Brasil. Gud har gitt oss David. Vi legger alt i hans hånd. Vi er ikke bekymret, forsikrer Eva og Geirr Standal.

16 Misjonspensjonister er engasjert: Det blir ny kirke i Swaziland Pensjonistene Sonja og Kai Jensen har fortsatt Swaziland og zuluene i sitt hjerte. Nå legger de til rette for et nytt kirkebygg. Det er nå cirka to og et halvt år siden vår datter Sylvi og vi var i Swaziland. Vi gjorde ferdig huset vi bygde til de tre døtrene til Bhenjamin Khumalo Sangalane som døde i Vi har samlet inn penger til dette huset så de kunne få et deilig hjem. Nå har de det veldig bra og de har blitt flinke på skolen. Den eldste var blant de beste i klassen og går nå på videregående skole. Vi er takknemlige til dere som var med og bidro med hjelp til jentene. Make Mdwandwe, som har arbeidet på barnehjemmet til Borgny Viblemo, er som en mor og passer godt på dem. Hun er en kristen dame som lærer dem om Jesus og vandringen med ham. Selv om vi ikke har vært i Swaziland på over to år, har vi stadig kontakt med dem der ute. Pastor Mhlanga, som var tolk og hjelperen vår da vi var ute, skrev at de har hatt husmøter en tid. Nå har det blitt vekkelse og mange har blitt frelst. Swaziland ligger fortsatt i våre hjerter, så vi ble veldig glade. Han sendte oss et bilde av en fin flokk ungdommer. De sto inne i en kirke som for det meste var kledd innvendig med pappesker. De skulle ha bibelundervisning, og trengte flere bibler og et instrument, hvis vi kunne hjelpe. Vi fikk samlet inn penger på misjonsmøter. Flere menigheter er glade i Swaziland så de hjalp oss å samle inn så vi kunne sende penger til både bibler og et keyboard. Men vi fikk ikke fred for kirken med papp innvendig og kledd utenpå med avskjær fra trærne. Vår datter Sylvi, som er fadder for jentene, har også fått Swaziland på sitt hjerte. Sammen begynte vi å be Gud vise oss om vi skulle begynne å samle inn til en kirke av sementblokker. Nå er det vår og sommer i Swaziland og en fin tid å støpe blokker på. 16 november 2012

17 Produksjon Nasjonale medarbeidere er ivrige til å støpe sementblokker til den nye kirken. Alle foto: Privat Nybygg Det nye huset som er bygget til Sangalanes døtre (under), fremstår som et moderne bygg i Swaziland. En dag ringte telefonen, det var fra Moss. Det var Kirsten Markussen i Evangeliekirken som spurte om vi hadde noe prosjekt i Swaziland. Jeg svarte, ja det har vi, så fortalte jeg om kirken og at vi hadde bedt om et tegn og nå ringer du og forteller at Rolf fyller 80 år og vil at pengene skal gå til Swaziland. Vi takket og priste vår Far og alles Far. Nå kunne vi begynne å samle inn til kirken. Vi sendte pengene fra Rolfs bursdag, og nå er de i full gang med å støpe blokker. De er så takknemlige og ber oss hilse så mye og takke dere i Norge for hjelpen. Nå håper vi at det er flere som har Swaziland i sine hjerter og ønsker å hjelpe oss å få ferdig kirken. Vi sender med noen bilder så dere kan få et inntrykk av prosjektet. Vi tenker ofte tilbake og takker dere misjonsvenner som har vært med og støttet oss hele tiden vi var i Afrika. Dere har vært til stor hjelp og velsignelse. Det vil aldri bli glemt. Vi har dessverre ikke kunnet besøke dere misjonsvenner, på grunn av helsa, men dere er i våre hjerter. Må Gud rikelig velsigne dere alle. Vårt motto er og har alltid vært: Joh 3,16: For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Hilsen misjonspensjonistene Sonja og Kai Jensen og vår datter Sylvi. Ønsker du å støtte arbeidet kan gaver merkes med: Kirkebygg i Swaziland v/ Sonja og Kai Jensen. Kasserer: Ragnar Pedersen Misjonsringen, Kristi Menighet Brochgt 20,1607 Fredrikstad Bank nr: NR

18 Kirkeinnvielse i Vangazi, Latvia Lørdag 15. september dro en gruppe på 27 personer til Riga fra Moss lufthavn, Rygge. Målet for turen var å være med på innvielse av den nye kirken i Vangazi i Latvia. Dette var et av Ragnar Mathisens misjonsprosjekt i Latvia. Ragnar satset mye både på hjelpesendinger og økonomisk hjelp. Av opplysninger som ble nevnt, regnet de med at en tredel av inntektene har kommet fra Norge ved Ragnar Mathisen. Hyggelig reise Sammen med oss på reisen var Ragnars bror, Hans Jakob og kone Unni. De var med for å kunne se det arbeidet Ragnar hadde drevet og som de bare hadde hørt om. Dette ble et hyggelig og fint bekjentskap. Dessverre døde Ragnar i 2010, før kirkebygget ble ferdig. Søndag morgen tok vi bussen fra Riga til Vangazi. Etter en liten spasertur fikk vi øye på den hvitmalte kirken. Den lå på en fin plass med mange boliger rundt. Et fint sted til å spre det glade budskapet om Jesus. For noen av oss var det også hyggelig å treffe igjen mennesker som har vært på Oven og jobbet. Hyggelig var det også å treffe igjen Vasili, som har vært elev ved SBI. Han ledet det musikalske i menigheten og var i full aktivitet. Han snakket fortsatt litt norsk. Høytidelig Første møte startet klokken 10 med fullsatt sal. Vi fra Norge fikk reserverte plasser helt fremst. For menigheten var dette en stor dag og for oss fra Norge var det stor glede å få være med. Det er underlig å sitte og ikke forstå språket, men kjenne at vi lovsynger den samme Gud. Møtet startet med fellessang. En av sangene var O, store Gud og vi kunne være med på norsk. Menighetens andre pastor Ruslan Bordans, ønsket velkommen og minnet om salme 125. De som stoler på Herren skal ikke rokkes. Han takket for deltakelse fra USA, Canada, Norge og Waldemar fra Tyskland. Han stilte Fullsatt Kirken i Vangazi var fullsatt på innvielsesmøtet. spørsmål i talen sin hva grunnen var til at folk kom til kirken? Det kan være mange grunner, men hovedhensikten må være å søke og å møte den levende Gud, og møte ham personlig. Gud er stor og vi kan ikke gi ham noe han trenger, men vi kan gi ham våre hjerter til en bolig for hans ånd. Gud vil ha førsteprioritet i livet vårt. Han vil rense oss fra synd og dårlige vaner så vi kan tjene ham. Dette er hensikten med å komme til kirken. Guds navn skal blir opphøyet i bønn, lovsang og tilbedelse, Reisefølge De norske deltakerne er samlet foran kirkebygget som i september ble innviet i Vangazi, Latvia. Begge foto: Bjørn S. Olsen

19 og at dette stedet ikke bare blir et redskap til sosial velferd. Bønn, sang og mat Menigheten og kirken ble innviet med bønn. Baptistpastor Joseph Bondarenko, som nå bor i USA, deltok i forbønnsinnvielsen sammen med eldste og pastorer. På slutten av møte ble det sunget Salige visshet Jesus er min. Sangen som synges på mange språk. Så var det tid for bespisning. Hele menigheten med gjester skulle ha mat. Det var en salat og forskjellige småkaker. Alt var gjort ferdig på tallerkener og vi fikk kaffe, te og juice etter behov. Maten smakte godt og folk satt eller stod akkurat der det passet. Det andre møtet startet med lovsang og bønn. En ung jente spilte piano for oss. Hun var meget dyktig. Møte fortsatte med mange hilsener. Natarsa, som noen av oss hadde truffet før, var tolk i dette møte og oversatte til engelsk. I flere av hilsenene ble Ragnar Mathisen nevnt for det arbeidet han hadde utført. Fra Norge var det Terje Søgaard, på vegne av DFEF, Østeuropamisjonen, En hjelpende hånd og Bjørn Olsen fra MHU som kom med hilsener og gaver. Terje har vært i Latvia mange ganger både sammen med Ragnar og også etter hans død. Han kjenner misjonsarbeidet godt og har overtatt staffettpinnen etter Ragnar. De nedba Herrens velsignelse over pastorene og arbeidet de utfører. Gruppen fra Norge ble i Riga til tirsdag. Vi hadde en fin tur. Tid til å se seg litt omkring og handle ble det også. En stor takk til Terje Søgaard som tok initiativ til turen og ordnet med flybilletter og hotell. På vegne av deltakerne Kari Gebuhr Martinsen, Moss NR

20 Prioriter Foruten å ta mye tid med Gud er Jon Levi en ung gutt med mange interesser. Han har tatt motorsykkellappen og spiller gitar. For tiden er han lærling og utdanner seg til kjemiprosessoperatør. porno er så tilgjengelig. Gå på Internett, tast tre bokstaver, så er du der. Jeg måtte innrømme at jeg hadde et problem. Jeg brukte det som tilfredsstillelse akkurat slik som verden. Forskjellen var at jeg så at dette går ikke. Før måtte du gå inn på en porno sjappe og kjøpe eller leie. Nå er det lett å gjøre det i det skjulte, og dermed lettere å synde. Ble lost fra Hva er galt med porno, å se på noen bilder, er det så farlig? Gud skapte mann og kvinne for at de skulle være det. Jesus sa at om du ser på en kvinne for å begjære henne da har du syndet. Hvor mange av de som ser porno kan klare å la være å begjære? Gutter som ser porno får urealistiske forventninger. Når de gifter seg tenker de at de skal få det slik de så på filmen. Alle gutter har fotografisk hukommelse når det gjelder porno, selv om de pornoavhengighet Ifølge Jon Levi Fagerland er det ikke stor forskjell på kristen og ikke kristen ungdom når det gjelder pornoavhengighet. Han deler derfor sin historie om hvordan han ble løst. Tekst: Rose Høiland Foto: Rose Høiland og privat Da jeg var yngre og bodde på Karmøy, var jeg like avhengig av porno som mine ikke-kristne venner. Jeg så like mye og brukte det på samme måte som de. 20 november 2012 Det ble noe helt naturlig, som å se på tv, forteller Jon Levi Fagerland. For fire år siden flyttet vi til Vestfold. På et møte med James Godly, gikk jeg frem til forbønn. Det ble et vendepunkt for meg. Etterpå tenkte jeg at det James hadde ville jeg ha. Han var nok ikke avhengig av porno. Jeg ønsket frihet, og der begynte en lang prosess mot frigjørelse. Det har vært vanskelig siden ikke har det på andre områder. Disse bildene vil alltid dukke opp i hodet for eksempel på bryllupsnatta. Det får konsekvenser for ekteskapet og synet på andre kvinner. Derfor er det noe man trenger å omvende seg fra. Nå tror ikke jeg at det bare er gutter som sliter med dette. Jenter kan også ha problemer med porno. Har du noen råd til de som har et problem? 1. Erkjenn at du har det. 2. Finn noen du kan snakke med om problemet. En du kan stå til ansvar for. 3. Bruk tid med Gud. Hadde jeg ikke gjort det, ville jeg fremdeles vært avhengig. Garantert. Bruk mer tid på Gud og hans ting enn tid foran tv pc osv.