Institusjonalisering av institusjonell teori* ERIK DØVING førsteamanuensis, Avdeling for samfunnsfag, Høgskolen i Oslo.

Transkript

1 Institusjonalisering av institusjonell teori* ERIK DØVING førsteamanuensis, Avdeling for samfunnsfag, Høgskolen i Oslo. Bokkronikk: Royston Greenwood, Christine Oliver, Kerstin Sahlin og Roy Suddaby (red.) (2008) The SAGE Handbook of Organizational Institutionalism. Los Angeles: SAGE Publications. 822 sider. ISBN: *Takk til Åge Johnsen for nyttige kommentarer. Publisert i Norsk statsvitenskapelig tidsskrift (2009), 25. årgang, nr 2, Den sosiologiske nyinstitusjonelle teorien har vokst frem som en av de dominerende retningene innenfor organisasjonsforskningen, særlig slik det kom til uttrykk ved og skjøt fart med Powells og DiMaggios antologi (1991). Den nye SAGE Handbook redigert av Greenwood, Oliver, Sahlin og Suddaby gjør opp status for dette feltet om lag 30 år etter Meyers og Rowans (1977) velkjente artikkel. Meyer og Rowan formulerte langt på vei det som har vært arbeidshypotesen for dette forskningsprogrammet: ( ) organizations are driven to incorporate the practices and procedures defined by prevailing rationalized concepts of organizational work and institutionalized in society. Organizations that do so increase their legitimacy and their survival prospects, independent of the immediate efficacy of the acquired practices and procedures (1977:340). La det være sagt med en gang: Dette er ikke en lett felthåndbok, det er ganske enkelt en murstein. Foruten redaktørenes innledning omfatter boken 34 kapitler klemt inn på vel 800 sider. Innledningen gir en poengtert beskrivelse og analyse av feltets utvikling fra 1977 til i dag. Denne innledningen gir et uvurderlig overblikk over et stort og mangfoldig forskningsfelt. Videre er boken organisert i fem deler: Første del omhandler feltets grunnleggende ideer og hvordan disse har vært utprøvd; andre del omfatter flere gjennomganger av aktuell forskning på feltet og drøftinger av aktuell videre forskning; tredje del gjengir anvendelse av institusjonell teori på aktuelle empiriske tema; fjerde del omfatter hele 14 kapitler som drøfter grenseflater mot andre teorier og tilnærminger som økonomisk organisasjonsteori, populasjonsøkologi og nettverksanalyse; femte del omfatter fire kapitler der ledende forskere på hver sin måte reflekterer over feltet. Samlet sett gir denne boken et bredt utsyn over feltet og dets relevans, og boken gir en rekke interessante analyser av forholdet til andre felt og drøftinger av videre forskning. I stedet for en lang rekke eksempler på empiriske studier, presenterer boken noen få anvendelser og bruker i stedet plass på drøfting av nøkkelbegreper (som legitimitet), redegjørelse av mikromekanismer (hvordan institusjonelle forhold gjenspeiles i, eller skapes av individers 1

2 atferd), teoriens gyldighetsområder og grenseflater, og andre grunnlagsproblemer. Boken er altså ikke et opptrykk av eksemplariske forskningsbidrag, og nettopp derfor er den en velegnet inngangsport til å forstå institusjonell teoris verdi og unike bidrag, samtidig som boken gir grunnlag for nøktern distanse. Innenfor rammen av et kort bokessay som dette er det vanskelig å gi en rettferdig omtale og drøfting av hvert enkelt kapittel i et omfattende og sammensatt verk. I stedet vil jeg gå nærmere inn på noen av grunnlagsproblemene som nevnes i boken. En suksesshistorie Institusjonell teori er, slik redaktørene selv viser i innledningen, et vellykket forskningsfelt, blant annet målt ved stadig flere referanser til 30 år gamle artikler. Langt på vei har dermed institusjonell teori blitt den dominerende tilnærmingen for forståelse av formelle organisasjoner. Da er det kanskje på tide å spørre om tilnærmingen er for vellykket. Kan det være slik at suksessen er oppnådd ved at teorien nærmest har «gått over sine bredder», og har tilføyd nye begreper eller ad hoc-hypoteser for å fange inn nye observasjoner? Jeg drister meg altså til å stille spørsmål om den nyinstitusjonelle teorien på samme måte som økonomifaget har tendenser til å drive faglig imperialisme. Vi har med faglig imperialisme å gjøre når ett fag gjør territorialkrav på bekostning av andre fag. Innenfor samfunnsfagene har den økonomiske imperialismen vært særlig påtagelig. Økonomifagets (særlig samfunnsøkonomenes) imperialisme har bestått i at faget har blitt utvidet langt utover klassiske tema som produksjonsteori, markedsteori, makroøkonomi og tema som springer direkte ut av disse (Lazear 2000). Folk som Lazear er pinlig optimistiske nærmest arrogante på samfunnsøkonomiens vegne, og Lazear bruker «imperialisme» mer som et honnørord enn et skjellsord. Pfeffer (2005) understreker på sin side faren ved å la økonomifaget invadere og okkupere organisasjonsteorien, slik det til dels har skjedd i statsvitenskapen og sosiologien. Generelt kan faglig imperialisme skje på to grunnleggende ulike måter (Døving og Johnsen 2005). For det første kan det skje ved at deler av andre fags begreper, forklaringer og teorier blir forsøkt redusert til eksisterende sådanne innenfor eget fag. Denne reduksjonistiske tilnærmingen antar dermed at (deler av) de andre fagene allerede er innenfor eget fags grenser og at de dermed er overflødige. Det er med andre ord ikke snakk om å tilby en supplerende tilnærming, men om å erstatte den eksisterende (Pfeffer 1997). For samfunnsøkonomiens vedkommende er denne reduksjonistiske tilnærmingen dominerende (Lazear 2000; Hirshleifer 1985). Slik radikal reduksjonisme er problematisk fordi den er blind for at faget eller tilnærmingen er mangelfull. Enhver samfunnsfaglig teori representerer en forenkling og et utsnitt, og kan aldri bli fullstendig. Når man overfører teorier og teoretiske modeller til nye anvendelsesområder risikerer man dermed det vi kan kalle faglige blindsoner og modellovergrep (Døving 1996). Blindsoner dreier seg om at man overser vesentlige faktorer eller fenomener når man drar med seg en modell fra et empirisk område til et annet. 2

3 Modellovergrep dreier seg om å presse en teoretisk modell inn i en empirisk kontekst der den har liten relevans, noe som kan føre til at forskeren gjør antakelser på sviktende grunnlag og samler empiri eller analyserer variabler med liten relevans. For det andre kan imperialisme foregå ved at eget analyseapparat modifiseres og utvides slik at det fanger opp andre fags tema og problemstillinger. Denne varianten kan erkjenne at eget fag eller egen tilnærming kommer til kort på noen områder, samtidig beholder man hegemoniet ved å innarbeide kritikk i egen teori (Williamson 1985 er et aktuelt eksempel) eller erkjenner bidraget fra andre felt ved å suge til seg stoff fra disse (Pfeffer 1997). Denne formen for imperialisme kan også skje uaktsomt ved at begrepsapparatet bygges ut og modifiseres for også å kunne omfatte eller forklare fenomener som stred med eller falt utenfor rammene av teorien i sin opprinnelige form. Hvite flekker på kartet Institusjonalismen viser noen tendenser til å gå over sine bredder. Tydeligst er dette i det som gjerne kalles den typisk skandinaviske varianten av institusjonell teori (Sahlins og Wedlins kapittel; i Norge best representert ved Røvik 2007). Meyers og Rowans (1977) opprinnelige formulering betyr at vi forventer at organisasjoner vil bli mer like hverandre. Og fordi det er vanskelig å bryte med institusjonalisert praksis, skulle Meyers og Rowans tese også bety at organisasjonsformer endrer seg lite og sakte. Samlet sett betyr dette at institusjonell teori i utgangspunktet er best til å forklare homogenitet (isomorfisme) og stabilitet. Senere ble oppmerksomheten utvidet fra resultater av institusjonalisering til hvordan de institusjonelle elementene oppstår, endres og blir spredt. I Skandinavia er denne forskningen blant annet inspirert av Latours (1987) teknologi- og vitenskapsstudier (Czarniawskas kapittel i boken). En avgjørende observasjon i denne tradisjonen er at de institusjonelle oppskriftene ikke er fiks ferdige, faststøpte gjenstander som importeres i ett stykke, men snarere ideer som kan endres, reforhandles eller redigeres. Denne tradisjonen har frembrakt vesentlig, fascinerende og bent frem underholdende empirisk materiale (f.eks. Røvik 1997, 2007). Det er fascinerende å se hvordan motene har skiftet og hvordan slike oppskrifter har blitt solgt inn, knadd og massert i ulike kontekster. Det er altså svært interessant hvordan dette får frem at oppskrifter og institusjonelle komponenter er mer føyelige enn institusjonell teori i utgangspunktet gir inntrykk av. En beskrivelse, uansett hvor treffende, er likevel ikke en forklaring. Det er på dette punktet jeg tror det er en fare for at institusjonell teori kan komme i skade for å sprenge sine egne rammer. Når forskning som dette kommuniseres innenfor rammen av institusjonell teori, sies det mer eller mindre eksplisitt at vi har å gjøre med en form for institusjonell forklaring. En slik institusjonell forklaringsmekanisme innebærer litt forenklet at den sentrale drivkraften for å innføre og beholde en organisasjonsoppskrift er at den blir tatt for gitt som den riktige måten å gjøre ting på, og at organisasjonsoppskriften gir virksomheten avgjørende legitimitet i 3

4 omgivelsene, uavhengig av oppskriftens dokumenterte eller tekniske effektivitet (Meyer og Rowan 1977). En god forklaring bør ikke bare vise at empiriske mønstre er i samsvar med prediksjonene, den bør også være i stand til å vise at den underliggende forklaringsmekanismen (drivkraften) som skaper de empiriske mønstrene er av den antatte typen (Cook og Campbell 1979). Så vidt jeg kan bedømme blir den institusjonelle mekanismen ofte antatt og ikke observert. Spørsmålet blir da om andre, konkurrerende teorier kan gi en bedre redegjørelse for det som skjer og samtidig oppnå like gode eller bedre prediksjoner. For eksempel forsøker Gooderham, Nordhaug og Ringdal (1999) i en studie av innføring av personalpraksis i europeiske virksomheter å skjelne mellom prediksjoner avledet av institusjonell teori og prediksjoner avledet av teori om økonomiske drivkrefter. Slik forskningsdesign kan dermed tilnærme seg en kritisk test, og Gooderham m.fl. sine resultater tyder da også på at både institusjonelle og økonomiske faktorer forklarer innføring av visse typer personalpraksis (se også Gooderham og Nordhaug 1997). Disse eksemplene viser at det i praksis vil dreie seg om et både-og. Denne blandingen av forklaringer er særlig relevant når man studerer endring og hvordan oppskrifter «på reise» tilpasses, oversettes og reforhandles (Sahlins og Wedlins kapittel i boken). Derfor er det interessant at redaktørene i innledningen tar opp blant annet muligheten for at tilsynelatende institusjonelle effekter også kan tilskrives læringsprosesser, for eksempel ved at oppskrifter som tilbys så å si plukkes fra øverste hylle av aktører som har en begrunnet forestilling om at «det er noe for oss» og eventuelt forkastes dersom de viser seg å være uegnet. Adopsjon kan ganske enkelt skyldes at aktørene faktisk finner ut at dette virker, «dette vil vi beholde», og ikke et legitimitetspress eller en utbredt idé om at «slik skal det gjøres». Selv om det til denne innvendingen kan svares at teorien er mest gyldig for feltnivået og at analyser begrenset til organisasjonsnivå lett blir misvisende, bør også institusjonell teori bygge på realistiske antakelser om individers og organisasjoners atferd. Det er derfor interessant at Powell og Colyvas i sitt kapittel etterlyser et mer velutviklet mikrogrunnlag for teorien. Selv om offentlig og frivillig sektor ikke er utsatt for markedskrefter på samme måte som butikken på hjørnet, er vel også disse sektorene utsatt for et visst effektivitetspress. I så fall trengs en forskningsdesign som gjør forskerne i stand til å skjelne mellom for eksempel institusjonelle mekanismer og læringsmekanismer, og eventuelt samspillet mellom disse. Meyer og Rowan (1977:345) sier elegant at «byggesteinene ligger jo tross alt strødd rundt i det sosiale landskapet og det kreves bare litt innsats for å sette dem sammen til en struktur». Kanskje tilpasser aktørene oppskriftene slik at de passer bedre, omtrent som snekkere må gjøre tilpasninger dersom hyllevarene fra Byggmakker eller IKEA ikke passer helt inn. Med andre ord kan vi like godt betrakte oppskrifter og ideer som råmateriale for begrensede rasjonale aktørers prøving og feiling. I hvert fall private bedrifter utsatt for markedskrefter blir til dels brutalt straffet dersom de adopterer oppskrifter og organisasjonsformer som gir dem store ulemper overfor konkurrentene. Selv om vi ikke kan ta for gitt at dette er en rask og presis mekanisme 4

5 (Schoonhoven 1981; Gresov og Drazin 1997), vil man på litt lengre sikt forvente en større forekomst av mer effektive praksiser og organisasjonsformer, eller i det minste at de mest langlivede praksisene og organisasjonsformene i gjennomsnitt vil være mer effektive enn de som raskt blir oppgitt. På bakgrunn av denne diskusjonen er altså spørsmålet hva som kjennetegner institusjonell teori: Er det interessen for en bestemt mekanisme (at praksiser og former adopteres uavhengig av effektivitetsgevinster), eller er det interessen for en observert tendens (at praksiser og former spres mellom organisasjoner)? Det er prisverdig at flere kapitler i boken tar for seg dette fra ulike innfallsvinkler. Palmer, Biggart og Dick stiller i sitt kapittel det kritiske spørsmålet om institusjonalismen overhode er en teori. Kapitlene om grenseflaten mot økonomisk organisasjonsteori (Roberts), mot populasjonsøkologi (Haveman og David) og mot læringsteori (Haunschild og Chandler) drøfter dette mer indirekte. Dermed skisserer boken en agenda for konsolidering og videreutvikling av feltet. Organisasjonsfag som vaksine Det er ingen tvil om at mange ideer og konsepter for organisasjonsformer og praksiser i organisasjoner er svakt begrunnet med harde fakta. Organisasjonsfaget er muligens den vitenskapen der gapet mellom forskningsresultater og praksis er størst (Rousseau 2006): Holdbar kunnskap om hva som virker finnes, men likevel bygger en god del praksis på løse påstander, udokumenterte mirakelkurer, og regelrett gale (Pfeffer og Sutton 2006; Pfeffer 2005; Abrahamson 1996) og i verste fall skadelige teorier (Ghoshal og Moran 1996). Samtidig som organisasjonsoppskrifter i omgivelsene kan fungere som velegnet råmateriale for organisasjonens egen prøving og feiling, kan ubrukelige ideer og konsepter dermed også være direkte skadelige for organisasjonen. Dermed blir Røviks (2007) virusmetafor for spredning av ideer og oppskrifter særlig treffende. Et virus kan være skadelig, og samtidig kan man være utstyrt med eller bygge opp et immunforsvar. Dette bringer meg over på et siste kritisk spørsmål: Hvorfor skal studenter lære institusjonell teori som en del av undervisningen i organisasjonsfag? Hvilken nytte har studentene og deres fremtidige arbeidsgivere av inngående kjennskap til dette emnet eller feltet innenfor organisasjonsforskningen? Institusjonell teori kan jo isolert sett ikke bidra til å gjøre organisasjonene bedre. Donaldson (2002) argumenterer sterkt for at det først og fremst bør undervises i teorier aktørene kan omsette i praksis, i modeller som kan være solide verktøy. Donaldson hevder det er liten vits å undervise praktikere i teorier som omhandler forhold langt utenfor praktikernes kontroll. Han nevner særlig institusjonell teori som eksempel på stoff med lite relevans for praktikere. Donaldson mener derfor at vi i stedet bør undervise i modeller som omhandler faktorer aktørene kan styre eller påvirke, og som dessuten er relatert til resultater eller virkninger aktørene har interesse av. Donaldsons argumenter har mye for seg, særlig når det dreier seg om knapp undervisningstid på lavere gradsstudier. Selv om institusjonell teori er vesentlig fra et akademisk ståsted, er det 5

6 ikke sikkert at det bør gis stor plass på lavere grad, særlig der undervisning i organisasjonsteori bare er et av mange ulike fag. Institusjonell teori kan imidlertid spille en viktig rolle: Kunnskap om motsvingninger og populære oppskrifter uten dokumenterte effekter kan gi kandidatene et godt immunforsvar i arbeidslivet. Kunnskap om hvordan virksomheten kan tilpasse seg institusjonelt press de ikke kan unndra seg helt er også nyttig kunnskap for arbeidslivet (se f.eks. Jacobsen og Thorsvik 2007). På tross av den omfattende forskningen innenfor rammen av institusjonalisme og en tilsvarende avtakende interesse for organisasjonsutforming (Nylehn 2008), er struktur og design i Mintzberg-tradisjonen fortsatt et sentralt tema i for eksempel Jacobsens og Thorsviks (2007) populære lærebok. Dette er altså et eksempel på en lærebok som i praksis følger Donaldsons oppfordring om å formidle en praktisk organisasjonsteori, i det minste på innføringsnivået. Selv om institusjonalisme er et sentralt og vesentlig felt innenfor organisasjonsforskningen, bør den etter min vurdering ha en begrenset rolle som undervisningsfag i lavere grads studier og særlig i studier der organisasjonsteori er et av mange svært ulike fag i et programmert studium (for eksempel bachelorstudiet i økonomiskadministrative fag som jeg selv underviser på). Institusjonell teori kan i stedet presenteres i full bredde på masternivå eller på bachelornivå for studenter som fordyper seg i organisasjonsvitenskap. Konklusjon Utbredelse av en organisasjonsform eller praksis kan skyldes institusjonelle (konformitetspress /legitimitetspress) så vel som økonomiske (effektivitetspress) drivkrefter; disse drivkreftene kan trekke i samme eller ulik retning og de kan samspille. Kritiske tester av konkurrerende forklaringsmekanismer har imidlertid vært en mangelvare. Dette kan skyldes, som flere kapitler i boken peker på, at institusjonell teori har manglet en skikkelig mikroteori (teori om hvordan aktørenes konkrete atferd og beslutninger bidrar til observerte «makro» mønster). Disse kapitlene gir også bidrag til å bøte på manglene, noe som i sin tur burde legge til rette for kritiske tester så vel som for et mer helhetlig bilde av drivkrefter bak adopsjon, tilpasning og utbredelse av organisasjonsformer. Denne håndboken tegner et presist kart over det kanskje viktigste feltet innenfor organisasjonsforskningen de siste årene. Snarere enn en samling eksemplariske empiriske arbeider, inneholder boken en rekke kapitler der ledende forskere drøfter feltets grunnlag og grenser. I tillegg drøftes feltet som sådan og dets fremtid kritisk i 4 avsluttende kapitler. Bokens kanskje fremste styrke er dermed at den drøfter grundig mulig kritikk (herunder den type kritikk skissert i dette essayet). Denne boken bør derfor være et referansepunkt for forskere som fordyper seg i institusjonell teori, og fremfor alt burde boken i seg selv stimulere videreutvikling av feltet. Håndboken burde ligge godt an til å bli et standardverk på feltet. 6

7 Litteratur Abrahamson, Eric (1996) «Management fashion, academic fashion, and enduring truths» Academy of Management Review, 21 (3): Cook, Thomas D. og Donald T. Campbell (1979) Quasi-experimentation: Design and Analysis Issues for Field Settings. Chicago: Rand McNally Donaldson, Lex (2002) «Damned by our own theories: Contradictions between theories and management education» Academy of Management Learning and Education, 1 (1): Døving, Erik (1996) «In the image of man: Organizational action, competence and learning» i D. Grant og C. Oswick (red.) Metaphor and Organizations. London: SAGE Døving, Erik og Åge Johnsen (2005) «Organisasjonsteori på norsk: Fra organisasjonsfag til organisasjonsvitenskap?» i E. Døving & Å. Johnsen (red.) Organisasjonsteori på norsk. Bergen: Fagbokforlaget: Ghoshal, Sumantra og Peter Moran (1996) «Bad for practice: A critique of the transaction cost theory» Academy of Management Review, 21 (1): Gooderham, Paul N. og Odd Nordhaug (1997) «Flexibility in Norwegian and UK firms: competitive pressure and institutional embeddedness» Employee Relations, 19 (6): Gooderham, Paul N., Odd Nordhaug og Kristen Ringdal (1999) «Institutional and rational determinants of organizational practices: Human resource management in European firms» Administrative Science Quarterly, 44 (3): Gresov, Christopher og Robert Drazin (1997) «Equifinality: Functional equivalence in organization design» Academy of Management Review, 22 (2): Hirshleifer, Jack (1985) «The expanding domain of economics» American Economic Review, 75 (6): Jacobsen, Dag Ingvar og Jan Thorsvik (2007): Hvordan organisasjoner fungerer. Innføring i organisasjon og ledelse. 3.utgave. Bergen: Fagbokforlaget Latour, Bruno (1987) Science in action. How to follow scientists and engineers through society. Cambridge MA: Harvard University Press Lazear, Edward P. (2000) «Economic imperialism» Quarterly Journal of Economics, 115 (1): Meyer, John W. og Brian Rowan (1977) «Institutional organizations: Formal structure as myth and ceremony» The American Journal of Sociology, 83 (2):

8 Nylehn, Børre (2008) Organisasjonsfaget i Norge. Analyser av et segmentert fagfelt. Bergen: Fagbokforlaget Pfeffer, Jeffrey (1997) New directions in organization theory. Problems and prospects. New York-Oxford: Oxford University Press Pfeffer, Jeffrey (2005) «Why do bad management theories persist?» Academy of Management Learning and Education, 4 (1): Pfeffer, Jeffrey og Robert I. Sutton (2006) «Evidence-based management» Harvard Business Review, 84 (1): Powell, Walter W. og Paul J. DiMaggio (red.) (1991) The new institutionalism in organizational analysis. Chicago: University of Chicago Press Rousseau, Denise M. (2006) «Is there such a thing as evidence-based management?» Academy of Management Review, 31 (2): Røvik, Kjell Arne (1997) Moderne organisasjoner. Trender i organisasjonstenkningen ved årtusenskiftet. Bergen: Fagbokforlaget Røvik, Kjell Arne (2007) Trender og translasjoner: Ideer som former det 21. århundrets organisasjon. Oslo: Universitetsforlaget Schoonhoven, Claudia B. (1981) «Problems with contingency theory: Testing assumptions hidden within the language of contingency theory» Administrative Science Quarterly, 26 (3): Williamson, Oliver E. (1985) The economic institutions of capitalism: Firms, markets, relational contracting. New York: Free Press 8