Den logiske positivismen

Transkript

1 Den logiske positivismen Den logiske positivismen i lys av 1800-tallets paradigme Vi har sett ( i forelesningen om dannelsen av humanvitenskapene og om Darwin) hvordan 1800-tallet innebærer et paradigmeskifte, i forhold til tiden fra Descartes til Kant. Dette paradigmeskiftets fremste kjennetegn var legemliggjøringen av fornuften. Fornuften oppfattes fra nå av som bestående av empirisk erfarbare fenomener som språk og sosial handling. Dette medfører dannelsen av humanvitenskapene ved Herder, Bopp, Schlegel og Humboldt, og samfunnsvitenskapene ved skikkelser som først Karl Marx, senere Comte og de tyske forståelsessosiologiene. Dannelsen av språkvitenskapene (Bopp, Schlegel) har her en parallell i et paradigmeskifte i matematikken. Språk, logikk og matematikk på 1800-tallet. Franz Bopp undersøker språkenes form. Språket er for Bopp en gjenstand som har en selvtilstrekkelig eksistens. For tenkere som Hobbes, Descartes, Locke og Kant, er språket en projeksjon ut i det sansbare av noe som i seg selv kun eksisterer i tanken. Språket er to trinn fjernet fra selve virkeligheten. Det får mening ved å representere eller å være en sansbar forestilling av tanker. Men tankene på sin side er tanker i kraft av å forestille det sansbare. Dette ser vi av Descartes analytiske geometri. Den sansbare, utstrakte linjen, gir mening til tanken på en kvantitet. Tankene på en kvantitet er nettop tanken på noe som er geometrisk eller billedlig, altså noe utstrakt eller materielt. Tegnet a i algebra har mening ved å representere tanken på en kvantitet i sin allmennhet, og tanken er en tanke ved å repersentere et antall enheter av noe utstrakt. Tanken på et tall er det den er ved å være tanken på et antall av utstrakte ting. Analyse og syntese, tankens operasjoner, er analyse og syntese av det synlige, dvs. det utstrakte. Tanken eksisterer altså ved å være rettet mot noe i den erfarbare verden, mens språktegnet eksisterer ved å være en forestilling av tanken, ved å representere tanken. Men når man etter herder ser på tanken som noe som nødvendigvis må formuleres i språk, slik at språket ikke bare forestiller tanken, men 1 er det som selv er med på å etablere tanken, da har språket fått en selvstendig eksistens. Språktegnet eksisterer ikke lenger ved å representere noe annet enn seg selv. Dermed kan Bopp (og Humboldt) undersøke språket selv, i full uavhengighet av eventuelle forutgående tanker. Bopp finner da at det fins visse regelmessige strukturer i språket selv, og at disse strukturene er det som gir språket en mening. Istedenfor å se på meningen i form av en tanke, som er en tanke på noe i den erfarbare verden, og som er det som gjør språket til språk, er det egenskaper ved språket selv, som en empirisk gjenstand, som gir språket mening. Språket får ikke mening fra tanken, men tanken blir gjort mulig av språkets objektivt eksisterende strukturer. I latin og fransk kan vi f.eks. finne følgende mønster <vis å være bøyd i alle personer og tall i presens.> Selv om det er forskjellige bokstaver, og dermed lyder, som inngår i det franske og det latinske eksemplet, ser vi at mønsteret er det samme i de to språkene. Det vil si at de har samme form. Denne formen innebærer at disse uttrykkene betyr det samme på de to språkene. Men det betyr også at språkene er i slekt med hverandre. Tidligere, f.eks. hos Leibniz, hadde man forsøkt å finne språkenes slektskap med hverandre i det at ordenes rot (det som er konstant når formene forandres) representerte de samme gjenstander. Hvis f.eks. spade på norsk og på engelsk skrives/lyder likt og står for den samme ting, så vil man påstå at det er et slektskap mellom språkene. <Hent eksempel hos Leibniz, Nye Essays>. Når ordene betyr ved å stå for ting, får man teorien om at urspråket umiddelbart fortale oss om tingene, slik Adams språk før syndefallet, det språket han ga dyrene navn gjennom. At språkene er forskjellie forklares ved et forfall (syndefallet), som pågår fremdeles, og som vi kan se i utbredelsen av skarrre-r i typiske rulle-r-områder, som Strilandia, eller sammenblandingen av sj/skj-lyd med kj-lyd i Oslo-området. Dette var en klassifikasjonsmåte som hadde nøyaktig samme prinsipper som Linnées klassifikasjon av plantene. Derimot har Bopps konstruksjon av den Indo-europeiske/Sanskritske genealogi samme prinsipp som Darwins klassifikasjon av dyrene: det er konkret slektskap, utviklingen gjennom tiden av de former et språk har, som utgjør klassifikasjonsprinsippet. Bopp, Humboldt og Schlegel betrakter da også språkene som organismer som utvikler seg av seg selv, i sin selvtilstrekkelige eksistens, uten å trenge bevisste oppfinnelser eller språkrådsvedtak for at dette skal skje. Slik Darwin avdekker prinsippet for artenes utvikling, Marx «jernloven» for samfunnets utvikling i kapi- 2

2 talismen, slik mener Bopp å ha funnet prinsipper for språk-organismens evolusjon. Det er formene som utvikler seg etter disse prinsippene. Humboldt sier at selv om man bytter ut stammene i et språk med stammer som kommer fra et annet område, slik vi ser at amerikanske gloser overtar i norsk, så er det fremdeles det samme språket vi snakker, så lenge formene er de samme, dvs. at vi bruker «en» som ubestemt artikkel, og etterhengt bestemt artikkel, istedenfor det amerikanske «a» og «the». Dette paradigmeskiftet fungerer på nøyaktig samme måte innenfor matematikken. Som vi har sett i forbindelse med Euklid, Descartes og Kant, er det vesensforskjell mellom en logisk og en matematisk deduksjon. Den matematiske utledningen av sannheter består i at man ut fra en geometrisk figur innser noe som tilhører den matematiske gjenstanden, men som ikke allerede ligger inneholdet i det matematiske gjenstandens begrep. (for forskjellen mellom begrepslige og billedlige forestillinger, se forelesningene om Descartes og Kant, og kritikken av Locke og Hume for å mangle et slikt skille mellom forstand og forestilling.) I matematikken hos Galileo, Descartes, Newton og Kant (men kanskje ikke hos Leibniz), er bevisene og tegnene uselvstendige i forhold til de geometriske bildene og konstruksjonene. Før 1800-tallet er det rett og slett geometrien som er paradigmet på matematikk. Men på 1800-tallet kommer matematikerne av en eller annen grunn til å betrakte matematikkens avhengighet av geometriske illustrasjoner som en ufullkommenhet. Matematikere som demorgan, Boole, C.S.Peirce, Peano og Frege arbeider delvis hver for seg, delvis med utveksling av erfaringer med hverandre, på et prosjekt om noen av dem kaller logisk algebra. Det felles er at bruken av algebraiske og aritmetiske tegn må kunne klare seg uten geometriske bilde og illustrasjoner. Bare da kan beviset være uten huller og intuitive sprang, som frege sier. Mens matematikken for Descartes og Kant er analysen av og den syntetiske rekonstruksjon av det synbare, og således er avhengig av det synbare som et stoff å forme, er det f.eks. Freges prosjekt å gjøre matematikken til et selvtilstrekelig symbolsystem. Dette gjelder selv om Frege kritiserer sine samtidige matematiske formalister for å forutsette at matematikken er identisk med et selvtilstrekkelig symbolsystem, mens han selv betraktet den matematiske tegnbruken som avbildnign av et tidløst matematisk innhold. Både en matematisk og logisk transformasjon Disse bestrebelsene i matematikken resulterer i at geometrien slutter 3 med å være det eksemplariske forbildet (=paradigmet) på hva matematikk er. Fra nå av blir matematikken, lik språkene, betraktet som selvtilstrekkelige symbolsystemer. Matematikken kommer dermed til å eksistere som regler for bruk av symboler. (Dette har en helt avgjørende betydning for Einstein, og uttrykkes minst like eksplisitt av ham som av f.eks. Carnap.) Disse matemtikerne har som prosjekt å redusere matematikken til logikk, eller å vise at det som tidligere framsto som spesifikt matematisk eller tilsynelatende syntetisk a priori, egentlig er analytiske eller logiske sannheter. Men i etterpåklokskapens klare lys, kan vi se at det som skjer er noe mer enn å vise at matematikken egentlig bare er logikk. Det skjer en reell omforming av både matematikken og logikken. Det skapes noe nytt innen begge disipliner som ikke eksisterte før. Det vil si at det ikke kan være snakk om en reduksjon av matematikken til en logikk som eksisterte før, nemlig til en logikk hvis vesen oppfattes som regler for en struktur av tegn. Man sier at i logikken behandler man tegnenes syntaks og semantikk. Før dreide logikken seg ikke om syntaktiske og semantiske regler for tegn, men om idéer og Platon, former hos Aristoteles og begreper i perioden fra Descartes til Kant. For Aristoteles avbilder logikken formenes objektive relasjoner til hverandre, den dreier seg om det værendes egen struktur, om ontologi. I perioden fra Descartes til Kant omhandler den de kroppsløse, immaterielle og utstrekningsløse innbyggerne av res cogitans sine relasjoner mellom hverandre. En tanke er jo, som disse to tenkerne er enige om, noe kropps-, steds og utstrekningsløst. (Hvorvidt tankene er avhengige av en relasjon til kroppen og der erfarbare er derimot noe som krever utdyping og diskusjon.) Tusenkantens kroppsløse begrep skiller seg jo fra den billedlige og dermed utstrakte forestilling av en konkret mangekant. Slik det er nytt at matematikken angår regler for bruk av symbolstrukturer, er det også nytt at logikken betraktes som regler for hvordan abstrakte symbolstrukturer fungerer. Ikke bare blir de relativt primitive symbolstrukturene man hadde brukt for å framstille syllogistikken erstattet av en langt mer kompleks og riktholdig symbolstruktur hos Frege, Russell og Wittgenstein (tractatus). Det radikalt nye er egentlig noe helt annet, nemlig at reglene for symbolenes syntaks og semantikk oppfattes som det spesifikt logiske, slik at symoliseringene ikke bare avbilder formenes eller begrepenes orden. 4

3 Den mest elementære del av logikken, setningslogikken, slik vi kjenner den fra Wittgensteins tractatus utgjøres av regler for hvordan symbolene & (og), (eller) og (ikke), fungerer sammen med tegn som p, q, r, osv. som representerer «sannhet» eller «usannhet» ved å representere setninger som kan være sanne eller usanne. Descartes og Kant sier at tallene er noe vi lærer oss ved å telle og måle ting, slik at matematikken handler om virkeligheten ved at tellbarhet og målbarhet (tid og rom) er tingenes nødvendige og a priori form. Frege viser imidlertid hvordan det er mulig å utlede tallene ved hjelp av logikk alene. Hen begynner med å si at tallet null defineres som antallet av ting som faller inn under et selvmotsigende begrep, at 1 defineres som antallet av ting som faller inn under begrepet «er identisk med null» (hvilket er det tallet, nemlig null, som vi nettopp har definert. Videre kan nå 2 defineres som antallet av de ting vi hittil har definert (nemlig tallet 0 og tallet 1) osv. Her blir ikke tallene til ved at vi teller ting, men ved at vi foretar definisjoner innenfor logikken, uten at det er nødvendig å telle sansbare ting i det hele tatt. Den nye enheten av matematikk og logikk medfører altså en utvendighet mellom logisk-matematisk struktur og verden. Den medfører Humes empiristiske meningskriterium i en helt nye form. Det som er likheten mellom Humes meningskriterium og det nye synet på viten, er kravet om tilbakeførbarhet til erfaring. Både som en følge av den nye matematiske logikken og hos Hume finner vi en forestilling om det gitte: at virkeligheten eksisterer so mnoe som uten teoretisk farging kan gi oss inntrykk av tingene selv. Men der hvor Hume sier at logiske innsikter består av nødvendige relasjoner mellom forestillinger, utgjøres det logiske nå av de a priori reglene for tegnstrukturen, f.eks. den reglen som sier at setningen p & p ikke kan være et sant utsagn. Logisk positivisme Den logiske positivismen er en vitenskapsteoretisk retning som oppstår som følge av dette radikale paradigmeskiftet i såvel matematikken som logikken. Den oppstår i Wien omkring 1. verdenskrig og blomstrer veldig i mellomkrigstiden <årstall er ikke min sterke side, så her må jeg konsultere Filosofisk leksikon>. Medlemmene er politiske radikalere. En av dens forgrunnsfigurer, Otto Neurath, er f.eks. undervisningsråd i det kortlivede revolusjonsrådet under den sosialistiske revolusjonen i Bayern straks etter 1. verdenskrig. Bevegelsen fylles av begeistyring 5 over de muligheter som nå synes å åpne seg ved som en følge av det største logiske framskrittet siden Aristoteles. Men de er kanskje vel så entusiastiske over det de ser som den politiske konsekvensen av det nye radikale skillet mellom logisk form og erfaringsinnhold. Den nye matematiske logikken oppfattes som tenkningens tilgrunnliggende struktur. Tenkningens form er logisk form. Det å være en teori, var å være en språklig struktur som hadde logikkens form. Logisk form er noe entydig: enten er noe i overensstemmelse med reglene for riktig tegnbruk, eller så er det det ikke. Her så man et redskap for å skille vitenskapelig tenkning fra politisk grums, entusiasme, begeistring og tilhørende forførende språkbruk, slik det både hadde vært brukt i Østerrike-Ungarn før verdenskrigen, og slik det kom til å bli brukt i det tyskspråklige området av den framvoksende nazismen. Logikkens entydighet ble ansett som et vitenskapelig forsvarsverk for saklige sannheter mot politisk upålitelighet og usaklig påvirkning. Føllesdal og Walløes lærebok er skrevet helt i denne entusiastiske og begeistrede ånd til fordel for en begeistringsløs og nøktern saklighet. Den samme politiske konsekvensen gjaldt det «positivistiske». Teorien, logisk form, måtte fylles med et innhold. Dette innholdet måtte stamme fra «positive» erfaringer: erfaringen leverte «data» til teorien. Skillet mellom det vitenskapelige og det uvitenskapelig går på innholdets side mellom det som har en positiv eksistens som data for sanseerfaringen og det som ikke har det. Ved å holde seg til dette positive, kunne man unngå å bli offer for alle slags uvitenskapelige påvirkninger. Gjennom sin vitenskapelige innstilling, som besto av en klar og entydig logikk, og positivt gitt erfaringsinnhold, ville de logiske positivistene bidra til å beskytte samfunnet mot den framvoksende nazismen. Men denne lot seg ikke stoppe så lett, og de fleste av de logiske positivistene emigrerte til USA hvor de fikk ledende posisjoner verd universitetene. Dette gjorde at den logiske positivismen som vitenskapsteori etter 2. verdenskrig fikk en enorm innflytelse. Det var rett og slett den logiske positivismens arvtakere som fikk monopol på termen «vitenskapsfilosofi». Dette skjedde på bekostning av den nazistiske filosofen Martin Heidegger, som, hvis man klarer å dempe betydningen av hans politiske slagside, har minst like mye fornuftig å si om vitenskap som den logiske positivismens arvtakere. Og det skjedde på bekostning av å forstå Wittgenstein som vitenskapsfilosof. Wittgenstein var særlig opptatt av matematikkens filosofi, og kom dermed til å undergrave synet på for- 6

4 mallogisk form som den vitenskapelige teoriens form, til tross for at han med sitt ungdomsskrift «Tractatus logico-philosophicus» var en av de viktigste inspirasjonskildene til de logiske positivistenes syn på den nye matematiske logikken som enhver mulig teoris form. Positivistene sier altså at enten er et utsagn analytisk, og da angår det logisk form, eller så er det syntetisk, og da må det stamme fra sansedata. I likhet med hos Hume, anser de disse to mulighetene som et kriterium på om et utsagn er meningsfullt. Den logiske positivismen stammer ikke fra Locke og Hume, den har sin inspirasjonskilde i den nye matematiske logikken, og det radikale skillet mellom erfaringens innhold og teorienes form, som følger av dette. Men denne inspirasjonskilden gjør at de griper tilbake til Hume og Locke som forfedre, samtidig som de foretar polemiske utfall mot Kant og hans begrep om syntetisk a priori dommer, som avfeies som meningsløst. Bertrand Russell, som bringer den nye matematiske logikken til sin ytterste grense i verket Principia Matematica, sier at Locke «oppfant common sense». I utgangspunktet ser begrepet om logisk form ut til å være relativt uproblematisk. Det kommer til å bli tatt for gitt som en uproblematisk forutsetning hos filosofer som også ser seg selv som kritikere av positivismen, slik som Popper. Det er begrepet om det positivt erfarbare som i første omgang skaper problemer. Som vi har sett i forbindelse med Descartes, Hume og Kant, består språket vårt ikke i hovedsak av termer som beskriver det vi positivt kan erfare. F.eks. lar termen «ting» eller «substans» seg ikke tilbakeføre til erfaringen. Positivistene må altså ta utgangspunkt i det språket vi allerede har, for å se om dette språket kan la seg oversette til eller redusere til erfaringsutsagn. Dette utgjør et program om enhetsvitenskap: alle vitenskaper er av samme slag, for alle utsagn må kunne oversettes til utsagn som beskriver det positivt erfarte, såkalte obsrevasjonsutsagn. Mens «gammelpositivisten» Comte på 1800-tallet mente at vitenskapen var én, ved at alle de forskjellige disiplinene hang sammen i en helhet, mente han ikke at de lot seg redusere til observasjonsutsagn. Comte mente at det sosiale var av en annen natur enn det fysiske, slik at sosiologien ikke lot seg redusere til mekanikk. Isteden måtte sosiologen støtte seg på positive erfaringer av det spesifikt sosiale. De logiske positivistene mente derimot at den vitenskapen som er grunnlagt på observasjonsutsagn er fysikken. Det er altså fysikken som er den eneste vitenskapen. Hvis de andre disiplinene som eksisterer ikke lar seg redusere til fysikk, 7 er de meningsløse: de har ingen data, ingen observasjonsutsagn og kan heller ikke ha noen annen mening enn et tomt spill med ord. <Bruk sitater fra Carnap, i Gullvågs oversettelse> F.eks. vil utsagn om en tings skjønnhet eller uskjønnhet, ikke kunne reduseres til positive erfaringer, og er derfor meningsløst. Som et annet ord for meningsløst, bruker f.eks. positivisten Rudolf Carnap «Diktning». Kunst og diktning er meningsløst for det er uttrykk som ikke stammer fra positive erfaringer, fra observasjonsutsagn. Carnap arbeider hele livet med å finne ut hvordan man kan bygge opp mer allmenne utsagn fra observasjonsutsagn ved hjelp av en induktiv logikk. Dette fører imidlertid ingen steds hen, og prosjektet dør med mannen. Likevel eksisterer det vitenskaper i dag som er bygd på den logiske positivismen, nemlig samfunnsvitenskapene. Ifølge boka kaller positivistene det man har en positiv erfaring av, nemlig sanseinntrykket, for et fenomen, og teorien om at alt skal kunne oversettes til utsagn om hva man sanser, kalles fenomenalisme. Det er nok å minne oss på Descartes vokseksempel eller det tilsvarende eksemplet med et eple som vi brukte i forbindelse med Hume, for å innse at dette prosjektet ikke kan lykkes. Videre kan vi minne oss på Humes problem med å kunne verifisere at et inntrykk virkelig stammer fra en ting. Det å holde seg til inntrykkene som de data verden skal bygges opp av (Carnap: «Verdens logiske oppbygning»), gjør at den enkelte ikke kommer utenfor sin egen bevissthet. Det blir, som Hume påpeker, umulig å forholde seg til en objektiv verden utenfor den enkeltes bevissthet. Begrepet om «data» viste seg altså problematisk og måtte revideres. Istedenfor sanseinntrykk foreslår man derfor at «data» er utsagn om den fysiske verden. Dette kaller de selv for en fysikalisme. Man må altså ta for gitt at den fysiske verden eksisterer, og at data er erfaringer av denne, slik de er formulert i utsagn om den. Men innenfor vitenskapen selv, innenfor den vitenskap som positivistene tok som mønster for det som var meningsfullt, er den fysiske virkeligheten en høyst problematisk størrelse. F.eks. snakker man om atomer, som består av elektroner, nøytroner og protoner. Men det er ingen som har hatt noen positiv erfaring av disse størrelsene. De er ting man postulerer at fins i den fysiske verden, for å forklare visse målinger man gjør. F.eks. så kan man i fysikernes berømte tåkekammer se en stripe i tåka, etter at man har gjort visse eksperimentelle inngrep. Det man har en erfaring av er denne stripa. Og så sier man at den er et spor i tåke etter et elektron. 8

5 Men elektronet er det ingen som har sett. Det inngår i modeller som skal beregne og forutsi hva som kommer til å skje i et eksperimentelt eller teknisk inngrep. Teoriene snakker som om disse tingene fins, men det som vi har positive erfaringer av, er visse måleresultater som er i overensstemmelse med modellene, og ikke noen erfaring av de tingene som modellene sies å handle om. Så også fysikalismen viser seg som problematisk. Neste skritt som foreslås er den såkalte konvensjonalismen. Nårdet viser seg at det som vitenskapen omtaler ikke er positivt erfarbart, må man gjøre seg et valg som postulerer hva som eksisterer. Dette valget er et valg mellom forskjellige modeller av det som ligger til grunn for måleresultatene. Vi har en modell av lyset som partikler i bevegelse, en annen modell av det som bølger i et etermedium eller et felt. Det konvensjonsaktige er at modellen ikke kan være sann eller usann, men valget bør likevel være mest mulig hensiktsmessig, som boka sier. Positivismen ble utformet som et program for å fylle en i utgangspunktet tom teoretisk struktur (logikken) med et innhold som stammet fra teorifrie, eller mest mulig fordomsfrie observasjoner. Men en av positivismens grunnleggere, nemlig Otto Neurath, kom ganske snart til at teorifrie observasjoner ikke var mulige: Det vi observerer er det teoriene forteller oss at vi skal se etter, eller observasjonene er allerede teoriimpregnerte. Dette formulerer han i sin berømte båtlignelse. Det å foreta teorifrie observasjoner sammenligner han med å sette skuta i tørrdokk: da er den virkelig fundamentert på noe solid, dvs. vår forståelse er i såfall grunnlagt på rene observasjoner. Men når dette ikke er mulig, seiler vi omkring på teorienes hav, uten noensinne å kunne få fast grunn under skuta, som i tørrdokken. substans). Neurath-sitat fra Gullvåg her. Hvis vi skal sammenligne med Descartes og Kant her, så mangler det vesentlige skillet mellom vanlige, empiriske teorier, beskrivelser av det vi erfarer, og et nivå, som ikke kan kalles logisk, av det som gjør slike beskrivelser mulig, f.eks. Descartes tre naturlover, og Kants kategorier. Disse er jo hverken teoretiske i betydningen abstrahert fra erfaringen, eller empiriske i betydningen de konkrete teorienes innhold. F.eks. er det også en forutsetning for å innhente empiri i form av måleresultater, at en målematematikk (altså geometri) allerede («a priori») er på plass, og at man vet hva man skal måle (f.eks. utstrekningen og tyngden til en 9 10