ANTIGONE. Sofokles. Norsk tekst ved Hans Kristiansen.

Transkript

1 ANTIGONE Sofokles Norsk tekst ved Hans Kristiansen. TRØNDELAG TEATER

2 Personer: Antigone Ismene, hennes søster Kreon, konge i Teben Evrydike, hans dronning Haimon, hans sønn Teiresias, en blind spåmann En gutt En vaktmann En budbringer Korføreren Kor fra Teben 2

3 Presentasjon: Skuespillerne kommer inn på scenen foran et teppe. De setter seg mot publikum. De presenterer karakterene en for en, så går de ut. Stillhet. Scene 1: Tidlig en morgen i Teben. ANTIGONE Ismene! Søster, barn av samme mor, vet du om noe ondt i dette liv som ikke Zevs vil, la oss arve som skyld fra Oidipus, vår far? Jeg kjenner ingen nød og sorg, nei, ingen skam som ikke du og jeg har måttet bære som en byrde! Og nå! Hva er det for et påbud som Kongen har forkynt for hele folket? Har du hørt det, eller vet du ikke hvordan fienden forfølger våre kjære? ISMENE Å nei, ANTIGONE om våre kjære har hverken et trøstens eller smertens ord meg nådd - ikke siden det ble meldt at våre brødre hadde tatt hverandres liv. Og siden i natt angiverhæren forsvant fra byen, så vet jeg ingenting som kunne øke min glede eller sorg. 3

4 ANTIGONE Det ante meg, så derfor har jeg kalt deg hit, hvor du kan høre alt alene. Hva er det? Jeg merker du er full av uro. ISMENE ANTIGONE Ga ikke Kreon vår ene bror en grav, men fant vår andre bror uverdig? Eteokles har han gjemt i jorden, som riktig er ifølge gammel skikk; med ære - han vandrer til de døde ned. Men Polyneikes stakkars døde kropp skal ligge ubegravet, og det ryktes: ingen skal ha lov å klage ved hans lik. Nei, han skal ligge ubegrått på naken jord til bytte for fugler som speider etter rov. Ja, dette har den ridderlige Kreon, klekket ut for deg og meg - ja, også meg! Han kommer selv for å forkynne dette for dem som ikke vet det. Og for ham er det en meget viktig sak. Den som trosser ham, skal stenes offentlig. Slik er det. Derfor vil du snart få vist om du gjør skam på ætten eller er ditt edle opphav verdig. ISMENE Djerve søster, det er vanskelig å se hva jeg kan gjøre til og fra i denne sak. 4

5 Tenk efter! Blir du med og tar din del? ANTIGONE ISMENE Min del av hva? Fortell meg hva det gjelder? ANTIGONE Det vil bli tungt for meg å løfte liket. /Om du vil hjelpe denne hånd å løfte ham. ISMENE Du vil begrave ham, tross Kreons forbud? ANTIGONE Han er min bror - og din. Ingen skal kunne si jeg sviktet han. ISMENE Du er dumdristig. Husk, Kreon har sagt nei. ANTIGONE Å skille bror fra søster - det kan selv ikke han. 5

6 ISMENE Å søster, søster, husk vår stakkars far gikk avskydd og foraktet i fordervelsen: han brakte selv sin skyld for dagen og rev med egne hender sine øyne ut! Og ikke nok med det: hans egen mor og hustru flettet - bøyd av skam - en snor og tok sitt eget liv. Og så det tredje: begge våre brødre falt på en og samme dag; et ulykksalig brodermord, den ene for den annens hånd. Og her står vi, de eneste som er igjen. Betenk hvor grufull skjebne vi kan få hvis vi gjør opprør nå mot lov og kongemakt. La oss ikke glemme, som kvinner er vi født: vår sak er ikke den å gå til strid mot menn. Det er nå engang slik, vi er den svake part, vi må nok tåle dette og det som verre er. Så ber jeg dem som hviler under jorden å tilgi at jeg ikke yder motstand, men bøyer meg for makten. Dårskap er det å prøve seg på større ting enn dem man mestrer. ANTIGONE Jeg ber deg ikke mer. Jeg ønsker ingen hjelp av deg i denne sak, hvor villig du enn var. Nei, følg du din natur. Jeg skal begrave ham med egen hånd og siden møte døden glad. Som elsket søster skal jeg hvile hos min bror når jeg har gjort min fromme synd, husk den tid de døde elsker oss, er lenger enn vårt jordeliv. Der skal jeg evig bo. Men hån du, om du vil, det som guder akter høyt. ISMENE Jeg håner ingenting. Jeg mangler bare kraft til opprør mot et samfunn, mot statens 6

7 lov og orden. ANTIGONE Ja, bare stå og unnskyld deg. Jeg går og graver graven til min dyrebare bror. Å, søster! Jeg engster meg for din skyld. ISMENE Spar din angst, og bruk den på deg selv! ANTIGONE ISMENE Ikke røp i noen fall din plan for noen, men hold den skjult. Også jeg skal tie! ANTIGONE Nei, bare si det! Rop det ut på torv og gater! Med det forarger du meg mindre enn med taushet. ISMENE Du brenner varmt for det som later andre kolde. 7

8 ANTIGONE Jeg gleder dem jeg helst vil glede. ISMENE Ja, om det bare lykkes. Men planen er umulig. ANTIGONE Hvis mot og krefter svikter, så får jeg bare gi meg. Vi burde ikke jage efter mål vi aldri når. ISMENE ANTIGONE Med den slags tale vekker du min avsky. Det samme hos vår bror, og det med rette. La meg få bære følgen av min dårskap: ikke er den lidelse som venter meg så stor at den kan hindre meg å dø med ære. ISMENE Så gå da, hvis du vil. Men husk du er en dåre, hvor trofast du enn er mot dine egne. (Går) 8

9 Scene 2 KORET 1. Strofe Strålende sol, aldri før kastet du vakrere lys over Tebens by med dens porter syv. Dag, du har åpnet ditt øye, sprer over jorden din gylne glans, blinker i sprudlende bekk. Kjempen fra Argos jaget du bort, han med det snehvite skjold, rustet fra isse til fot. Nu flykter han hjem med dinglende tøyler. Polyneikes førte ham hit drevet av hat til sin egen bror. Med skingrende skrik som en rovlysten ørn styrtet han løs på vår by. Hvite som sne var vingenes fjær. Våpnene blinket og hestehårs hjelmbusker vaiet. l. Motstrofe Over murene stupte han ned glefset med grådige lanser mot portenes syvdelte munn. Likevel tok han til flukten lenge før kjeften ble fylt av vårt blod lenge før tyrifaklenes bluss satte vår tårnkransre by i brann. Bak seg hørte den flyktende ørn gnyet fra Tebens krigerske helter. Ti Zevs fordrar ikke hovmot og skrytende tunger. Han så at de kom veltende frem 9

10 som en stormflod med bulder og brak og klær som klirret av gull. I harme slynget han lynet mot kjempen som alt sto på øverste murkrans for der å forkynne sin seier. 2. Strofe: Med drønn ble høvdingen slynget i bakken, han som med fakkel i hånd gikk frem som et truende uværfull av ubendige krefter. Annerledes enn han hadde tenkt ble liv og død under kampen. Fordelt av krigsguden Ares. Syv i tallet gikk heltene frem, møtte sin fiende, hver ved sin port; våpnene skjenket de Zevs som hjalp dem med seieren. Men ulykkesbrødrene, sønner av Oidipus, født av den samme mor, for løs på hverandre med treffsikre, spyd, og sammen gikk begge i døden. 2. Motstrofe: Nå smilte den navngjetne Nike, seiersgudinnen, omsider til Teben. La oss glemme vår kamp. Til gudenes lund vil vi vandre i fred og natten til ende la Bakkus Tebens beskytter, lede vår dans. Der kommer jo Kreon selv, vår konge, Menoikevs sønn, som guder har satt til å 10

11 styre vårt land. Hvorfor mon tro har han stevnet oss hit? Og med herolder kalt oss til råd? 11

12 Scene 3 : Borgere! Vår stat drev nylig rundt i havsnød, og er av gudene brakt trygt i havn. Fremfor alle andre har jeg stevnet dere fordi jeg vet at dere bestandig har slått ring om Laios kongestol, og likedan når Oidipus fikk byen gjenreist og siden selv gikk under, og senere da sønnene fikk makten. Da disse to på en og samme dag fant samme skjebne, slo hverandre ned, besudlet sine hender med hverandres blod. Så har da jeg som sto dem nærmest, tatt slektens makt i arv og styrer nå vår by. Nå vet vel ingen hva en konge står for og hvem han er, før han i gjerning har bevist at han har evne til å verne lov og rett. For meg er den som leder landets skjebne og ikke holder fast ved sine gode planer, men lar frykten tvinge seg til taushet, en stakkar - og har alltid vært det. Jeg forakter også den som setter vennskap høyere enn fedrelandet. Zevs er mitt vitne - jeg tier aldri hvis jeg ser at faren nærmer seg og truer mine landsmenns fred og ro. Og heller ikke regner jeg som venn en uvenn av mitt land. For land eter dem som gir oss trygghet. Hvis statens skib har riktig kurs, så får vi venner nek. På dette grunnlag vil jeg fremme byens vel, og dette stemmer også overens med hva jeg har befalt om Oidipus to sønner: Eteokles, som tappert svang sin lanse og døde heltens død i kampen for sin by, skal legges i en grav og lønnes med den heder vi pleier gi til helter når de går til Hades. Men broren Polyneikes, som var landsforvist og kom tilbake med en hær og ville brenne Teben 12

13 ned til siste hus, skjenne templer, drikke sine frenders blod og føre sine landsmenn bort som treller, om ham har jeg bestemt at ingen skal legge ham i jord og gråte ved hans lik. Nei, la ham ligge ubegravet som rov for hund og åtselfugl, et heslig syn. Det er min vilje. Av meg skal aldri en usling behandles som en edel mann. Men den som viser seg som venn av denne by, ham vil jeg hedre like høyt i livet som i døden. Du handler riktig, Kreon, slik du her går frem mot venner og mot fiender av staten. Det er din rett å gi den lov du vil mot hvem som helst - døde eller oss som lever. Se til at dette bud blir overholdt. Legg denne byrde på en yngre skulder! Jeg har naturligvis satt vakt ved liket. Hva annet krever du av oss? 13

14 At ingen hjelper dem som trosser min befaling. Så dum er ingen at han vil sin egen død. Ja, det blir lønnen. Men håp om vinning har blitt til undergang for mang en mann. (En av vaktmennene kommer) 14

15 Scene 4 VAKTMANNEN Ikke vil jeg påstå, herre, at jeg sprang no fortere enn vanlig for å komme hit. Jeg gikk i egne tanker, pustet på iblant, tok en liten omvei og tenkte på å snu. For sjelen hadde mange råd å gi: «Hva vil du der, din tosk, du får jo bank?» «Nå, stanser du, din feiging. Tenk om Kreon får høre alt av andre, blir det no mindre straff?» Slik svirret det her oppi hodet mitt. Og mens jeg grublet, tok jeg stadig mindre skritt. Derfor ble den korte veien nokså lang. Men endelig forstod jeg at jeg måtte hit og melde fra det lille som jeg vet. Det går meg neppe verre enn min skjebne vil. Det tenkte jeg. Det håpet klamrer jeg meg til. Du virker engstelig. Hva grunn har du til det? VAKTMANNEN La meg først få understreke at jeg hverken gjorde noe selv eller kjenner gjerningsmannen. Det er ikke rett å straffe meg for dette. Du dekker deg på alle kanter. Jeg skjønner at du bringer dårlig nytt. 15

16 Jeg innser faren, og derfor er jeg redd. VAKTMANNEN Til saken! Siden kan du gå din vei. VAKTMANNEN Javel - altså: noen har begravet liket, strødd jord på det, og viet det til dødens ro og derpå har han stukket av. Hva sier du? Hvem har våget dette? VAKTMANNEN Det vet jeg ikke. Ingen hadde rotet med hakke eller spade; fast og tørr var bakken rundt omkring og uten hjulspor eller andre merker etter gjerningsmannen. Begravet kan man ikke si han var - men dekket til med støv så ingen kunne se ham. Det virket som en vandrer hadde gått forbi og sett ham, bøyd seg ned og gjort en hellig plikt. Det manglet også tegn som tydet på at hunder eller rovdyr hadde flenget liket. Nu brøt det løs en voldsom trette mellom oss. Den ene vakten skyldte på den andre. Det kunne lett ha endt med slagsmål, det fantes ingen der som kunne hindret 16

17 det. For dåden kunne hvem som helst bli mistenkt, men alle nektet blankt; beviser fantes ikke. Hver mann var villig til å bære glohett jern, gå igjennom ild og sverge dyrt han hverken selv var skyldig eller visste hvem det var. Å drøfte saken nyttet ikke, da tok en til orde, og dermed bøyde alle sammen hodene av skrekk og stirret ned i bakken. Protest var helt umulig, og sa vi ja, så var vi riktig ille stelt. Mannen foreslo å melde fra til deg. Hans forslag gikk igjennom, og jeg, min stakkar, fikk dette tillitsvervet. Uvillig mottok jeg det, uvillig blir jeg mottatt her. En mann som bringer onde bud, er aldri velsett. Å konge, hele tiden har jeg undres på om gudene står bak i dette spill! Ti stille, før dine ord for alvor gjør meg vred, og spar meg for å kalle deg en gammel narr. Hva er det for no ekkelt prat at guder skulle bry seg med et lik. De skulle hedre ham og takke ham, han som ville brenne våre templer med søylerader og med dyre skatter, tilintetgjøre alt og fjerne lov og rett? Skal gudene gi heder til en niding? Å nei. Men det er mange her i byen som hemmelig gjør motstand mot min makt. I stillhet knurrer de og ser på meg med mistro. Det passer ikke dem å bøye nakken under mine bud og gjøre som jeg vil. Jeg skjønner godt at det er slike menn som har bestukket vakten til å gjøre dette. Ja, verst av alle påfunn her på jord er myntet sølv. Det bringer stat til fall, og driver folk fra hus og hjem; 17

18 det får den edle til å skifte sinnelag og uten skam begå de verste ting; det oppdrar mennesket til list og svik og onde handlinger av mange slag. Men de som har forbrutt seg herfor vinnings skyld, har ikke oppnådd annet enn at de med tiden får sin straff. Så sant jeg ennu nærer ærefrykt for Zevs, erklærer jeg for alle og bekrefter med min ed: Hvis dere ikke finner den som jordet liket og fører mannen frem for meg, blir straffen verre ting enn døden. Henge levende på pelen skal dere til sannheten er kommet for en dag. Det kan jo være godt å vite til neste gang man legger ut på rov hvor man kan hente seg det største bytte, og kanskje lære at det finnes ting i verden som man bør avstå fra å trekke fordel av. Erfaring viser at en ublu trang til vinning ble flere menn til skade enn til gagn. Kan jeg få svare, eller skal jeg gå? VAKTMANNEN Du plager meg - forstår du ikke det? VAKTMANNEN Hvor kjennes plagen verst i øret eller sjelen? 18

19 Hvor mine plager sitter, angår ikke deg. VAKTMANNEN Jeg plager ørene, gjerningsmannen sjelen. Du må ha vrøvlet helt fra du ble født. Jeg har i hvert fall ikke gjort noe galt. VAKTMANNEN Jo visst. Du solgte liv og sjel for penger. VAKTMANNEN Når «fordom» blir en «dom», da er det ikke greit. Driv bare på med ordspill, men hvis ikke dere finner gjerningsmannen, skal dere snart få se hva straffen blir for den slags kjøp og salg. (Kreon går inn i borgen) 19

20 VAKTMANNEN (Alene) Mitt største ønske er at han blir funnet. Man vet det ikke, slikt er bare lykketreff. Men om de tar ham eller ikke, så ser du aldri snurten mer av meg. 20

21 Scene 5 KOR l. STROFE Jorden er rik på underverk. Største under er mennesket selv. Modig og sterk legger han ut på det stormfulle hav styrer sin bår gjennom brenning og brått på de brusende, gråsvarte bølger. Og jorden, vår mor, den eldste blant guder, uforgjengelig, evig tålmodig, piner han år efter år med sitt plogjern. Med hester pløyer han fure på fure. l. MOTSTROFE Fuglen som flyr på de lette vinger fanger han listig i nett og i snare. Villdyr som streifer i skog og mark, fiskestimene dypt i havet lurer han snedig med feller og garn, alt blir et rov for hans kløktige påfunn. Storvilt i fjell og på veiløse vidder faller som bytte for jegerens våpen. Hesten med flagrende faks og den sterkeste stur temmer og tvinger han under sitt åk. 2. STROFE Tankens og ordenes flukt statskunst og lovgivning lærte han seg, tømret seg hus med vegger og tak til vern mot frosten og pøsregnets piler. Aldri mangler han råd mot truende farer. Bare mot nøden makter han intet, selv om han nok finner lindring for sykdom og stingende smerte. 21

22 2. MOTSTROFE Ufattelig rik som han er på visdom og skapende evne bruker han stundom sin kraft til det gode, stundom til fordel og glede for andre. Handler han rett og lyder den lov som gudene gav oss, æres han høyt. Men bryter han budene, høster han skam og stiller seg utenfor staten. Fra ham tar jeg avstand. For ham har jeg lukket min dør og mitt hjerte. 22

23 Scene 6 (Vaktmannen kommer tilbake med ANTIGONE) Er det virkelig sant, eller bare et syn? Men jeg kan ikke nekte hva øynene ser: Det der må da være ANTIGONE selv. Å, stakkars kvinne, datter av den usalige Oidipus, de grep deg vel ikke og førte deg hit fordi du var trassig og tankeløs nok til å handle i strid med kongens befaling? VAKTMANNEN Se her er hun som gjorde det. Hun stod ved graven da vi kom. Men hvor er Kreon? Han kommer som bestilt, på vei fra borgen. Hva mener du med det - at jeg kommer som bestilt? VAKTMANNEN Forsverge noe skal man aldri, herre. Det viser seg som regel når vi tenker efter at vi tok feil. Da du lot trusler hagle over meg for ikke lenge siden, svor jeg at jeg kommer aldri hit igjen. Men ingen glede kan vel måle seg med den som ingen venter og kommer som en ubedt gjest. Nu er 23

24 jeg her på ny tross alle dyre eder og har tatt med meg piken som vi grep da hun holdt på å stelle graven. Og denne gangen trakk vi ikke lodd, for det var jeg som fant henne. Nu får du bare spørre henne ut og avsi dommen, herre. Men la meg få gå og slippe ut av dette. Det er min simple rett. Hvor fant du henne? Og hvordan ble hun grepet? VAKTMANNEN Hun var det som begravde ham. Nå vet du alt. Er dette sant? Forstår du hva du sier? VAKTMANNEN Jeg fant henne ved siden av hans lik. Hun gjorde det du har forbudt. Er dette klart? Fortell meg alt du vet om hvordan det gikk til! VAKTMANNEN Jo, det var slik at da jeg kom tilbake med alle truslene du hadde skremt oss med, så 24

25 feiet vi til side all den jord som dekket liket. Det lå der bart og nakent. Så satte vi oss borti bakken like ved i ly for vinden for å unngå stanken. Hvis han som hadde vakt, ble slapp og likeglad, så strammet vi ham opp med noen sterke skjellsord. Og slik gikk tiden til solens gyldne skive sto midt på himmelhvelvet og heten dirret. Da kom det plutselig et himlens uvær, en hvirvelvind av støv føk rett til værs, rev bladene av trærne og sopte over sletten så luften ble et rokk av sand og jord og løv. Vi måtte myse for å se, så blendet ble vi. Uten langt om lenge stilnet stormen av. Da så vi denne piken. Vi hørte hun satt i et såret skrik som når en fugl får se at ungene er borte og reiret plyndret. Slik jamret hun og klaget da hun så den nakne kroppen; hun ropte høyt på hevn og slynget ut forbannelser mot gjerningsmannen. Så strødde hun litt støv på liket og helte vann og vin og honning på det, en offerdrikk hun hadde blandet i denne vakre kobberkannen. Da var det at vi styrtet frem og grep henne; men skremt det ble hun ikke. Først nevnte vi alt annet galt hun hadde gjort, og så det nye. Hun tilsto alt. Hun gjorde ikke minste forsøk på å nekte. Og glad var jeg for det, men trist på samme tid. Å slippe unna selv var vel og bra, men det er vondt å bringe andre folk i nød. Allikevel - jeg tar det ikke særlig tungt, når bare jeg går fri. Jeg er nå en gang slik. (Til ANTIGONE) Du som står med senket hode, tilstår du eller nekter din gjerning? 25

26 ANTIGONE Jeg tilstår og nekter ingenting. (Til vaktmannen) Godt. Da kan du gå hvorhen du vil. I denne saken er du fri for skyld. 26

27 Scene 7 (Til ANTIGONE) Men du må svare -straks og uten omsvøp: Visste du at dette var forbudt? ANTIGONE Naturligvis. Det er jo kunngjort. Du våget likevel å trosse budet? ANTIGONE Ikke var det Zevs som ga oss dette forbud, og ikke Dike, som vokter død manns rett. Ikke trodde jeg et menneske fikk rett av dine bud til fritt å overskride guders uforanderlige lover. Deres bud er ikke fra idag, ei heller fra igår. De består fra evighet og ingen skrev dem, ingen vet når de ble til. Jeg ville aldri bryte dem av skrekk for noen mann og få min straff av guder. Jeg må jo dø en gang - det er jo klart selv uten dine påbud, og hvis jeg dør før tiden, er bare det en fordel. For meg er dette liv så fylt av sorg, at døden bare blir en vinning. Jeg gruer ikke for å dø, men tanken på at han, min egen bror, skal være uten grav, den kan jeg ikke bære. Og hvis du kaller det jeg gjorde dårskap, så har du sagt du er en dåre selv. Hun har det samme stivsinn som sitt opphav. Hun bøyer ikke unna for en fare. 27

28 Den vilje som er altfor strid blir ofte knekket. Herder du for hårdt et stykke stål i ilden, blir det sprødt og brister for et hammerslag. Og ville foler lar seg lettvint temme med liten tøm. Hovmot høver ikke den som er en trell hos sine egne frender. Sin store frekkhet viste hun i dag da hun så skamløst trosset min befaling, og frekkhet er det atter når hun nu er stolt av det hun gjorde og ler meg ut. Hun måtte være mannen her - og ikke jeg hvis ikke denne udåden ble straffet. Selv om hun er min egen søsterdatter, og knyttet nærmere til meg med blodets bånd enn resten av min slekt; så skal hun like lite som Ismene gå fri fra straffen, for hun har og del i denne planen. (til vakten) Få henne ut. Der inne så jeg henne nettopp, hun raste, som om hun var fra vettet. Slik røber ofte sjelen seg på forhånd når man i stillhet legger lumske planer. Men verre byr det meg imot når folk vil pynte på det gale de har gjort. Er det annet enn å drepe meg du vil? ANTIGONE Nei, ingenting. Jeg ønsker ikke mer enn det. 28

29 ANTIGONE Men hvorfor nøle da? Jeg føler ubehag ved alt du sier, og det blir neppe bedre. Og alt jeg sier, er en pest for deg. Men kunne jeg ha vunnet større ære enn den å gi min egen bror en grav? Jeg ville høstet ros av alle her hvis ikke frykten satte lås på deres munn. Men eneveldig makt er god å ha, for fyrsten gjør og sier hva han vil. I Teben er det bare du som tenker slik. ANTIGONE Nei, alle. Disse også. Men ingen tør å si det. Unntagen du. Du står alene. Skjems du ikke? ANTIGONE Å være trofast mot sin slekt er ingen skam. Din bror som falt, det var vel også slektning. 29

30 Det var han. Vi hadde samme mor og far. ANTIGONE Mot ham er denne trofasthet en hån. Den døde vil nok ikke dømme slik. ANTIGONE Du hedrer en forræder like høyt som ham. Det var hans bror og ingen trell som falt. ANTIGONE Han angrep jo det land som broren verget. Men Hades krever like rett for begge. ANTIGONE 30

31 Den gode og den onde har aldri samme rett. ANTIGONE Hvem vet om denne lov har gyldighet der nede? Selv efter døden blir en uvenn aldri venn. Jeg er skapt til å dele ømhet - ikke hat. ANTIGONE Så gå dit ned og elsk dem! Jeg lar meg ikke lede av en kvinne. 31

32 Scene 8 Se, Ismene gråter foran porten. Hun feller tårer for sin søster. Fortvilelsens sky på hennes panne skygger for de sorgfulle trekk og fukter de deilige kinn. (Til Ismene) Du smøg deg glatt som ormen inn i dette hus, drakk blod av ham som ikke visste at det var skadedyr han fostret opp til fare for sin egen kongestol. Svar! Hjalp du til med å begrave ham? Hvis ikke - kan du gi din ed på det? ISMENE Ja, jeg var med - hvis hun vil tilstå det. Med glede bærer jeg min del av skylden. ANTIGONE Rettferdigheten selv slår hennes ord i hjel. Du hverken ville eller fikk bli med. ISMENE Jeg går i samme båt som du og fø1ger med deg på din tunge ferd. ANTIGONE Hades vet godt hva her er skjedd. Ord alene, gjør ingen til min venn. 32

33 ISMENE Å søster, unn meg å få dø med deg og hedre minnet om vår døde bror. ANTIGONE Min død er min. Krev ikke lønn for det du ikke gjorde. Jeg dør, og det er nok. Hva er vel livet verdt, når du går bort? ISMENE Spør Kreon! Du holdt deg jo til ham. ANTIGONE Hva glede har du av å håne meg? ISMENE ANTIGONE Å nei, jeg ler med smerte, når jeg ler av deg. Men er det ingenting jeg kunne gjøre? ISMENE 33

34 ANTIGONE Jo, frels deg selv! Det unner jeg deg gjerne. Men dele skjebne med deg får jeg ikke? ISMENE Du valgte jo å leve, jeg å dø. ANTIGONE ISMENE Jeg nevnte grunner for det valg jeg gjorde. Som du fant riktig. Jeg tror mitt er riktig. ANTIGONE Da blir jo feilen like stor hos begge. ISMENE ANTIGONE Vær glad! Du lever, men min sjel er død for lenge siden og tjener nå de døde. 34

35 Forstanden har de mistet begge to! Den ene nu, den andre alt ved fødselen. ISMENE Ja, konge, den forstand vi fødtes med forlater oss når livet blir for ondt. Din forlot deg da du selv ble ond. Forlatt av henne kan jeg ikke leve. ISMENE Nevn ikke henne mer! For meg er hun en skygge. ISMENE Men vil du drepe den din sønn har valgt til brud? Det fins vel andre marker han kan pløye. 35

36 Men ingen passer sammen slik som de. ISMENE Så dårlig hustru passer ikke for min sønn. Hør, Haimon, hvor din far forhåner deg! ISMENE Nu er jeg trett av deg og dette giftepratet. Og du tar bruden fra din egen sønn? ISMENE Ja, Hades hindrer dette ekteskap. Så er det avgjort da, at hun skal dø? ISMENE 36

37 Der sa du det. - Vaktmenn, skynd dere! Før disse kvinner inn og bind dem godt! De må ikke få gå fritt omkring. Er livet slutt og døden nærmer seg, da flykter også den som før var modig. (ANTIGONE og Ismene føres bort) 37

38 Scene 9. KOR l. STROFE Lykkelig den som får gå gjennom livet uten å rammes av sorgen. For rystes et hus av gudenes hånd, viker forbannelsen aldri men føres fra slekt til slekt. Det er som når stormvinden, reiser en bølge av havet, pisker grunnen opp og skyller det svarte bunnslamm fra dypet og innover stranden, som stønner under de tunge slag. l. MOTSTROFE Jeg ser at en urgammel motgang forfølger Labdakosætten fra ledd til ledd. Det ene forløser aldri det neste. En guddom hindrer det. En stråle av håp kastet for litt siden lys over sisterotskudd på stammen i Oidipus hus. Det falt for dødens blodige ljå drept av dårskap i ord og tanker. 2. STROFE Å Zevs, hvem kan vel blant jordiske menn i hovmot trosse din veldige makt? Aldri lukker du øyet til søvn. Uavhengig av tid og sted troner du evig i strålende glans på din høye Olymp. Men nå som i går og i alle dager gjelder den lov som ikke kan endres. For lidelsen spares et menneske aldri. 38

39 2. MOTSTROFE Det flyktige håp skjenker vel noen en glede, andre narrer det bare med lystens bedragerske blendverk. Smygende kommer det, og før man vet ordet setter man foten på ulmende glør. En vismann har sagt: Den som en gud vil forderve, tror i sin dumhet det onde er godt. Kort er den tid han slipper å lide. 39

40 Scene 10 (Haimon nærmer seg) Men der kommer Haimon, den siste du har av sønner. Tro om han gråter ved tanken på dommen ANTIGONE fikk, av sorg over bruden han nå har mistet? Det vet vi snart. Her trengs ingen spåmann! (Til Haimon) Min sønn, du er vel ikke sint på meg? Du holder da vel av meg, samme hva jeg gjør? HAIMON Din er jeg, far. Og når dine tanker viser veien, følger jeg deg trygt. At du leder meg i riktig retning er mer for meg enn det å feire bryllup. Riktig! Og hold du fast ved det at ingen vilje er så viktig som din fars. For grunnen til at mannen vil ha sønner og se en lydig barneflokk omkring seg, er den at de skal hjelpe ham mot fiender og hedre dem som er hans venner. Men når man avler barn som ikke duger, hva annet har man skaffet seg enn sorg og sine fiender en billig 40

41 skadefryd? Min sønn, la aldri lidenskapen for en kvinne ta fra deg din forstand. Har du først en dårlig hustru i din seng, så får du bare kolde favntak. For fins det noe verre enn en troløs venn? Vend denne piken ryggen. La henne dra til Hades og feire bryllup der! Hun er den eneste som trosser meg, og når jeg har tatt henne i lovbrudd, skal ingen kunne si jeg lyver. Derfor skal hun dø. Så kan hun be til Zevs, den høye gud for ætten, alt hun vil for meg. Hvis ikke jeg kan rå med mine egne, så kan jeg ennu mindre holde styr på andre. Den mann som holder orden i sitt hus blir også rettens beste vokter i en stat. Den som vender seg i tross mot loven og vil gi råd til den som skal befale må ikke vente å bli rost av meg. En konge som har fullmakt fra sitt folk, må lystres blindt - i rett så vel som urett. Den mann som tenker slik, det vet jeg, kan både lede seg selv og la seg lede, og blir han utsatt for et regn av spyd så står han fast og rolig på sin post. Ulydighet er verste pest som finnes. Den velter stater og ødelegger hjemmene, sprenger rekkene og jager gode våpenbrødre på flukt, men lystrer alle mann sin høvding og følger ham, kan mange liv bli frelst. Slik bør vi holde lov og sed i hevd og aldri fire for en kvinnes luner. Da heller kjempe med en mann og dø. For det må ingen si at vi ble styrt av kvinner. Kan hende alderen har gjort meg sløv, men dette synes jeg er klok manns tale. 41

42 HAIMON Far, en gud ga mennesket forstanden, av alle gaver vi har fått, er det den fremste. Bevise at du taler urett, kan jeg ikke, og ikke vil jeg det. Men andre kan vel også ha et ord å si. Bak meg har du en speider som ser efter hva folket gjør og høre hva de mener når noen klandrer deg og rakker ned på deg. De aller fleste våger ikke si direkte til deg ting du ikke liker. Men jeg hører hva som hviskes i det stille, hvordan byen dypt beklager denne piken. «Hun», sier de, «fortjener ingen straff». «Skal døden være lønnen for en edel bragd? Ja, hun som ikke lot sin egen bror, en fallen kriger, ligge ubegravet til rov for glupske hunder eller fugler, fortjener ikke hun en krans av gull?» Slik hviskes det fra mann til mann. Mitt største ønske her på jorden er at du bar hell og fremgang. Det fins da ikke større glede for en far og sønn enn at lykken følger begge. Så tvihold ikke på den tanken at bare du har rett og ingen annen. For den som tror at bare han er klok, at ingen hamler opp med ham på noe felt, han viser seg til slutt å være ganske tom. Det er vel ingen skam for selv den klokeste å lære nytt og spenne buen litt forsiktig. Når elven går i flom, da ser vi ofte at trær som bøyer seg, kan berge hver sin kvist, mens de som stritter mot, blir revet opp med roten. Og seiler man en båt med stramme skjøter på aldri firer, da hender det man kantrer, og båten vender kjøl og hvelv i været. Så styr din harme, far, og hør på andre. Hvis jeg som er så ung, får lov å ytre meg, så vil jeg si at visstnok er det best at mannen selv har god forstand på alle ting. Men siden så stor visdom er et særsyn, da er det rett å ta imot et velment råd. 42

43 Hør på ham, konge, hvis rådet synes godt. (Til Haimon) Hør du på ham! For begge taler logisk. Skal denne ynglingen belære meg, en moden mann, om urett eller rett? HAIMON Nei, ikke urett. Og selv om jeg er ung, så tenk på saken først, og ikke alder. Og hva er saken? At trassighet skal hedres? Ondskap skal i hvert fall ikke hedres. HAIMON Men er det ikke ondskap hun er smittet av? Det mener ikke folket her i Teben. HAIMON 43

44 Skal folket si hva jeg må gjøre? HAIMON Det der er rene barnepratet. Men styret angår da vel bare meg? HAlMON Et land for bare en er ingen stat. Men staten er jo kongens eiendom. HAIMON Med bare ørken rundt deg ble ditt styre godt. Jeg skjønner nok du kjemper for en kvinne. 44

45 Da er du den kvinnen. Jeg sloss for deg. HAlMON Du går i rette med din far, din slyngel. Det gjør jeg, når han handler urett. HAIMON Å hevde kongens myndighet er ikke urett? Den hevdes ikke ved å håne guder. HAlMON Tenk, være slik en stakkar og bøye seg for kvinnen. HAIMON For skam og skjensel bøyer jeg meg aldri. 45

46 Jo visst. Du står og taler hennes sak. HAlMON Og din og min og Hades egen sak. Du prater over deg, din kvinnetrell! Og du vil ikke lytte, bare snakke selv? HAlMON Hun blir ikke din brud i dette liv. Så dør hun da - og tar en annen med seg. HAlMON Du står vel ikke der og truer meg? 46

47 HAlMON Truer? Jeg ber deg vise sindighet. Vær sindig selv du! Dette skal du svi for! HAIMON Det kunne være fristende å kalle deg en narr. Virkelig? Ved Olympen sverger jeg at din hån skal få sin straff. (til tjenerne) Før kvinnemennesket ut. Hennes brudgom skal stå og se på at hun dør. HAIMON Ikke innbill deg at jeg blir vidne til det. Meg skal du aldri mer få se for dine øyne, så ras ut blant dem som godtar alt du gjør. (Går) 47

48 Scene12 Konge, han raste vekk i vrede. Farlig er det med sorg i unge hjerter. Å, la ham bare prøve sine krefter. Fra døden redder han dem ikke! Men vil du da at de begge to skal dø? Nei, du har rett. Den ene skal gå fri. Og hvilken død skal så den andre få? Hun skal føres opp i fjellet til en hule langt fra folk og der begraves levende. I hulen skal det settes mat og drikke så denne by kan sies fri for skyld. Ber hun da til Hades, blir hun kanskje hjulpet. Hvis ikke, vil hun snart forstå hvor lite klokt det er å dyrke dødens rike. (Går inn i borgen) 48

49 KOR STROFE Å altbeseirende Eros! Å Eros som alltid rammer ditt bytte, og lurer om natten på ungpikens dunbløte kinn. Du drar over hav og land og gjester hvert hus på jord. Ingen kan flykte fra deg, hverken de evige guder eller et dødelig menneske. Med vanvidd slår du ditt offer. MOTSTROFE Du lokker den reneste sjel til urett, skjensel og skam, og nylig sådde du strid mellom en far og hans sønn. Den høyeste dommer i verden er lengselsglansen i brudens blikk, og derfor er det bestandig til sist Afrodite som seirer. 49

50 Scene 13 (Vakten kommer ut med ANTIGONE) Når jeg ser dette syn, tviler jeg selv på at loven har rett. Jeg kan ikke hindre at tårene strømmer for henne som alt er begynt på sin ferd til brudesengen som venter oss alle. ANTIGONE l. STROFE Å landsmenn, her jeg vandrer på min siste ferd, fanger jeg av solens glans en stråle, en siste, og siden aldri. Nei, Hades, han som gir alle ro, fører meg levende ned til Akerons bredd. Aldri fikk sangen tone ved min bryllupsfest. Vies skal jeg nu som brud til Akeron. Men æret går du og viden berømt mot dypet hvor alle de døde er skjult. Du slapp å bli rammet av tærende sott eller hugget av sverd. Av eget valg skal du som eneste kvinne på jord levende vandre til Hades. 50

51 ANTIGONE l. MOTSTROFE Jeg hørte det grufulle sagn om Niobe, Tantalos datter, hun som ble fanget av fjellet og krystet til sten i dets favntak. Nu, sier sagnet, gråter hun evig. Regn og sne strømmer fra øynene uten stans og væter den hvite barm. Lik henne dysses jeg nu i søvn av dødens gud. Hun var gudinne, av gudenes ætt, og vi er de svake, av dødelig opphav. Men ry kan også bli vunnet av den som deler sin skjebne med guder. ANTIGONE 2. STROFE Du håner meg. Si meg, ved fedrenes guder, hvorfor du krenker meg slik før jeg tar avskjed med livet? Å fedreland, og dere, dets høybårne menn, å Dirkes kilde, og Tebens hellige lund! Vær mine vidner, se hvor ubegrått, dømt av grusomme lover, jeg går til min grav - hulen i fjellets dyp. Ingen steder hører jeg til, ikke blant mennesker, ikke blant skyggene, hjemløs er jeg på jorden, hjemløs i graven. Du gikk for langt i tross. Mot maktens høye trone gled og falt du og ble knust. Slik arvet du din far og fikk hans hårde skjebne. 51

52 ANTIGONE 2. MOTSTROFE Du rører ved et gapende sår i mitt bryst: slaget som rammet min far, hevnen som følger vår stolte slekt, Labdakidenes hus. Ulykksalige brudeseng hvor mor tok min far, sin egen sønn, i favn og fødte meg, et sorgens barn. Nå går jeg til dem, alene, fordømt. Å bror, da du falt, drev du din søster i døden. Du hedret fromt din døde bror. Men tross mot den som styrer landet, blir aldri tålt. Du valgte selv din egen undergang. ANTIGONE Uten å følges til graven, uten den sang som gleder en brud tar jeg de siste skritt. Aldri mer skal jeg skue soløyets hellige fakkel. Ikke en eneste venn feller en tåre for meg. (Kreon kommer ut av borgen) 52

53 Scene 14 Det ble nok aldri slutt på klagesanger hvis hver en dødsdømt skulle jamre slik. Før henne bort, og gjør som jeg har sagt: sperr henne inne i en grav av sten. Så kan hun finne seg en mann og bruke den som brudekammer - eller dø alene. Jeg selv får intet blod på mine hender. Hun mister bare retten til å bo blant oss. ANTIGONE Min grav, mitt brudekammer, dypt i jorden! Evige fangenskap, dit jeg vandrer til mine kjære, til de døde som foran meg dro ned til Hades, til Persefone. Jeg følger dem, og fikk den tyngste skjebne, jeg dør før livets mål er nådd. Til gjengjeld nærer jeg det trygge håp at du vil ønske meg velkommen, far, og du, min mor, og du, min dyrebare bror. Jeg tvettet dere jo med mine egne hender og svøpte dere, bar frem offerdrikk på gravene. Men da jeg kastet jord på deg, min Polyneikes, fikk jeg denne lønn. Men de som tenker rett, de mener at jeg handlet riktig da jeg hedret deg. Hvis jeg var mor og hadde barn, hvis jeg så liket til min mann forråtne begravet jeg ham ikke, men bøyde meg for loven. Men hvilken tanke ligger bak mitt ord? Ny mann fikk jeg, hvis den første døde, barn med en annen, hvis jeg mistet et, men når min mor og far er gjemt i jorden kan livet aldri gi meg flere brødre. Og av denne, fremfor alle andre grunner hedret jeg deg kjære bror, men 53

54 Kreon syntes det var galt, ja en forbrytelse. Derfor grep han meg og sleper meg som jomfru ned i graven uten brudeseng. Glemt av venner må jeg vandre fra lyset til de dødes bolig. Forbrøt jeg meg mot hellig lov og rett? Kan jeg, min stakkar, se i tillit opptil himmelen og be en gud om hjelp når fromme gjerninger skal kalles gudløst verk? Hvis de som bor der oppe, også synes det, så lider jeg vel nu min velfortjente straff. Men tar min uvenn feil, så ønsker ikke jeg at han får verre straff enn den han nå gir meg. (Kreon kommer) 54

55 Scene 15 Den storm som nylig herjet hennes sjel, raser nå igjen med samme makt. Jeg ser at vakten har forsømt sin plikt. For dette sommel skal den få sin straff. ANTIGONE Å ve! For meg betyr ditt ord at døden nærmer seg. Ja, det er nytteløst å søke trøst i tanken på at straffen kan bli eftergitt. ANTIGONE Å Teben, hvor mine fedre har levd, før guder, som våker over min ætt, nu tar de meg bort og gir ingen frist. Å edle tebanere, se hva jeg lider, den aller siste av Labdakos-ætten, se ham som gir meg så hård en straff fordi jeg var lydig mot det som er hellig. (Vakten fører ANTIGONE bort) 55

56 Husk, ANTIGONE, at også andre har lidd den samme skjebne som du. Glem ikke Danae, hun som satt fengslet i jordens dyp og ble elsket av Zevs. Tenk på Lykurgos som lå i en fjellgrøft, bunnet som straff av en vred Dionysos. Tenk på Kleopatra, Finevs hustru! Innestengt ble hun, som du, i en hvelving, rammet av skjebnegudinnenes hevn. (Teiresias kommer. Han er blind og blir ledet av en gutt.) 56

57 Scene 16 TEIRESIAS Menn fra Teben, vi to kommer sammen hit, og en må se for begge, - blinde folk må ha en fører med seg hvor de går. Fortell, Teiresias! Er noe hendt! Hør! Og tro en spåmanns ord! TEIRESIAS Jeg vraket aldri før ditt vise råd. TEIRESIAS Og derfor styrer du vår by med riktig kurs. Jeg bekrefter at du ga meg nyttig hjelp. 57

58 TEIRESIAS Nu står din lykke på den hvasse knivsegg. Hva sier du? Du skremmer meg med slikt. TEIRESIAS Hør hva som hendte, så vil du nok forstå! Jeg satt forleden på min gamle plass hvor all slags varselsfugler har et samlingssted. Da hørte jeg med ett en uvant larm, en illsint fugleflokk som skrek og skrålte og rev hverandre vilt til blods med vasse klør. Man hørte vingesuset langt av lei. Forferdet prøvde jeg å tenne offerbål på alterbordet. Ingen ild slo opp i klare luer. Men fra offerdyrets lår rant smeltet fett og, dryppet ned i asken. Der røk og freste det. Galleblæren sprakk. Til sist lå bare lårbensknoklene igjen på alteret, ribbet for det siste lag av fett. At alle tegn slo feil ved offeret fortalte denne gutten meg. Han ser for meg, som jeg må se for andre. Du har skylden for at byen lider dette, alle våre altre og andre offersteder er dynget ned av rov som hund og grib har båret dit fra Polyneikes lik. Derfor hører ingen gud vår bønn, men slår vår offerild mot jorden, og ingen fugler gir oss gode varsel når de har størknet blod fra lik i munnen. Så, tenk deg om! Husk på at alle mennesker kan lett ta feil. Men gjør man det, så er det ennu håp og utvei hvis en mann vil reise seg og bøte på det gale han har gjort. Nei, gi den døde ro! Ikke sår et lik. Å slå en fallen mann, er det en bragd? Jeg vil dem vel. Jeg vet mitt råd er godt, 58

59 og gode råd bør tas imot med glede. Gamle mann, jeg ser at også du er med og bruker meg som skyteskive. Man prøver alt, ja også spådomskunsten. Av folk som deg er jeg for lenge siden solgt og pakket ned som handelsvare. Ja, bare kjøp og selg som dere lyster, hent skatter hit fra Sardes, gull fra Indien, men han får dere aldri under jorden. Nei, selv om Zevs ørner ville ta hans kropp og føre den som rov til gudens trone, så lot jeg ingen få begrave ham, av frykt for blodskyld. - For jeg vet at ingen dødelig kan smitte noen gud med synd. Selv kloke folk, Teiresias, kan falle dypt i selvfornedrelse når de for vinnings skyld vil dekke sin gemenhet til med fagre ord. Hvor fins det menneske som tenker på - TEIRESIAS Hva er det for et sannhetskorn som kommer nu? - at visdom er den største skatt på jorden. TEIRESIAS 59

60 Og dårskap, ikke sant, er størst av alle onder? Det vet jo du, som selv er ille plaget. TEIRESlAS Jeg gir ikke en spåmann onde ord igjen. Det gjør du. Du kaller jo mitt varsel løgn. TEIRESlAS Ja, spåmannslauget er for pengeglad. Og herskerlauget altfor glad i makt. TEIRESlAS Du vet vel at du taler til din konge? Det vet jeg. Det ble du da du tok mitt råd. TEIRESlAS 60

61 Som spåmann er du god, men ellers bare ond. TEIRESlAS Jeg tvinges til å røbe hva jeg aldri før har sagt. Kom med det, men vent ingen belønning! Mine ord er til ditt eget beste. TEIRESlAS Du vet, min vilje er ikke til salgs. TEIRESIAS Og du skal vite det at solens raske hjul får ikke fullført mange løp før du må gi av eget kjøtt og blod et lik til vederlag for disse to. Du som støtte ned et menneskeliv fra dagens lys og lot det få en ussel grav, og holdt tilbake her en fallen mann som hører gudene der nede til og lot ham ligge uten jord og vigsel. Men over disse har 61

62 du ingen rett, og heller ikke gudene der oppe som du vil tvinge til å tåle dette. Og derfor ligger hevngudinnene på lur sendt av Himmelen og Hades for å betale deg med samme mynt. Og pass nu på om jeg som gir deg råd er kjøpt for penger. Fristen kan bli kort, så fylles hele borgen her av klagerop, og byen skakes opp av hat og redsel når hunder, rovdyr eller åtselfugl sprer råtten stank til alle alterbord av lik som sønderflenges bit for bit. Du egget meg. Derfor skjøt jeg disse piler, i harme mot ditt hjerte. Smerten vil du snart få merke. Kom mitt barn, og før meg hjem, så han kan rase ut mot yngre menn og lære seg å styre tungen sin og ikke handle uten å ha tenkt seg om. (Går) 62

63 Scene 18 Der gikk han herre. Fryktelig var spådommen, så lenge jeg har båret dette håret, først svart og siden hvitt, så har det aldri hendt at ikke det han sa, slo til. Det vet jeg godt. Jeg vet det selv. Min sjel er full av uro. Å vike faller tunet. Men stå imot og gå til grunne er ikke mindre hårdt. Her gjelder det å fare varlig, Kreon. Hva skal jeg gjøre? Gi et råd, så skal jeg følge det! La piken slippe ut av hulen. La ham som ligger utildekket, få en grav. Du mener altså jeg må bøye meg? 63

64 Så snart du kan. For hvis en gud blir vred, kan hevnens stråle slå deg før du vet det. Å hva det koster! Men jeg bøyer meg - skifter sinn. Mot skjebnens makt er ingen motstand mulig. Sett ikke andre til det! Gå og gjør det selv! Jeg spiller ikke tiden. Kom, drabanter! Alle mann tar økser med seg. Spring av sted til haugen dere ser der borte. Og jeg som nettopp kom på andre tanker, får selv befri den fange jeg lot binde. Det er gått opp for meg at visse lover består fra evighet, og de bør lydes, og holdes høyt i hevd til livets siste dag. (Går) 64

65 Scene 19 KOR 1. STROFE Mangfoldige er dine navn, du Semeles herlige sønn, barn av lynets og tordenens gud. Du verner Italias haver, beskytter Elevsis hvor Demeter duker for alle sitt festlige bord. Å Bakkus! I Teben har du ditt hjem, her ved den blinkende elv, Ismenos strøm der kjempene spirte av dragens sed. 1. MOTSTROFE Du ser i det fjerne en rykende fakkel høyt på Parnassos k1øvede topp der nymfene danser i fjellets grotter til gudens ære sin yre dans. Ditt speilbilde bærer Katalias kilder. Fra Nysa, hvor eføyen klatrer i hver en skrent, og hvor druene henger. i bugnende klaser langs grønne strender, går toget, å Bakkus, og jublende sang og musikk følger din hjemferd til Teben. 2. STROFE Høyest av alle steder på jord elsker du Teben, hvor Semele fødte deg, rammet av lynet. Nu herjes vår by av en pest. Kom frels oss fra den! Kom fra Parnassos på stenet sti eller fra øst over sundet som bruser! 65

66 2. MOTSTROFE Du leder de glitrende stjerner, et tog av dansende fakler som følger med jubel sin fører over den nattlige jord. Vis oss ditt ansikt i dag, å himmelske Bakkus, tog inn med din festlige skare som danser for deg hver eneste natt. (En budbringer kommer) 66

67 Scene 20 BUDBRINGEREN Menn fra Amfions og Kadmos by, så upåvirkelig og uomskiftelig er intet menneskeliv på denne jord at jeg vil prise eller klandre det. Tilfeldighetene hever eller slår om kull, hell og motgang holder alltid følge og ingen spåmann vet hva skjebnen bringer. Jeg trodde Kreon måtte få misunnere da Kadmos land var frelst fra fienden. Han styrte da sitt folk med uinnskrenket makt og var velsignet med en tallrik barneflokk. Men nå er allting tapt. Når gleden flykter, da, mener jeg, er livet slutt og mannen kun et lik som enda ånder. Fyll ditt hus med skatter, om du vil og lev på kongers vis i glans og prakt. Hvis gleden mangler, er det intet verdt. Jeg ville ikke kjøpe det for skyggen av en røk. Hva ondt har rammet kongehuset nå? Døden. Og den som drepte, lever. BUDBRINGEREN Men hvem har drept? Og hvem er falt? Tal ut! 67

68 BUDBRINGEREN Haimon er død. Blodet fløt for en hånd som stakk sitt eget kjød. Var hånden hans? Eller var det Kreons? Hans egen hånd tok hevn for farens udåd. BUDBRINGEREN Du gamle spåmann, du fikk rett allikevel. Men tenk nu over hva som mer kan skje. (Evrydike er kommet ut av huset) BUDBRINGEREN Der kommer jo den stakkars Evrydike, Kreons hustru. Har hun hørt om sønnens død, eller er hun rent tilfeldig her? 68

69 EVRYDIKE Landsmenn, jeg hørte dere talte sammen da jeg kom ut og skulle gå til templet og vende meg med fromme bønner til Atene. Jeg skyver skåten fra og åpner porten. Da når et sørgebud mitt øre, et ord om største nød. I dyp fortvilelse besvimte jeg og sank i mine terners armer. Hvor hårdt det enn kan være, så gjenta det jeg hørte. Med sorg er jeg fortrolig, og jeg vil vite alt. BUDBRINGEREN Som øyenvitne, dyre herskerinne, skal jeg fortelle hele sannheten. For hvorfor spare deg og efterpå bli stemplet som en løgner? Nei, ærlighet er best. Jeg fulgte med din mann til haugen, hvor den døde Polyneikes ennu lå som lik, av hundetenner sønderrevet. Først bad vi veigudinnen Hekate og Hades nådig glemme all sin vrede. Så tok vi det som ennu var igjen av liket, vasket det i hellig bad og la det på et bål av friske grener. Vi bygget en haug av fedrelandets jord som grav og gikk så bort til hulen, til hvelvingen av sten hvor piken nylig var blitt innestengt for å bli dødens brud. På avstand hørte vi fra denne grav som manglet vigsel, tydelige klagerop, og gikk da straks til Kreon og meldte fra. Da kongen kom til stedet, hørte han det såre skriket, og med gråtkvalt røst ropte han i sjelenød: Jeg arme mann! Tar jeg kan hende feil? Eller går jeg nu den aller tyngste gang i dette liv? Den stemmen kjenner jeg, det er min sønns! Soldater! Spring og velt tilside den tunge stenen foran hulen, kryp inn og se om det er Haimons røst jeg hører, eller om en gud forsøker narre 69

70 meg? Vi gjorde som han sin store angst befalte oss. Innerst inne fant vi henne, hun hadde hengt seg i en snor hun hadde flettet av sitt silkeslør. Og Haimon lå på kne med sine armer omkring hennes liv. Han gråt i fortvilelse for sin brud som nu var gått til Hades, for giftermålet faren hadde veltet. Ved dette synet skriker Kreon over seg, sprang inn og ropte høyt med gråt i halsen: Min stakkars sønn, hva vil du her? Hva mener du med dette? Du må jo være fra deg. Hva er det som har gjort deg så fortvilet? Mitt barn, kom ut! Jeg ber på mine knær. Men sønnen bare stirret vilt på ham i hat og avsky og svarte ingenting. Så drog han plutselig sitt brede sverd. Men hugget rammet ikke, og Kongen kom seg ut. Da hev han seg i villskap over sverdet og støtte stålet dypt i brystet. Med doven arm, men ennu ved bevissthet, omfavner han for siste gang den døde til blodet sprøyter ut sin purpurrøde strøm og skyller over pikens hvite kinn. I den dødes favn hviler nu en død som feirer bryllup med sin brud i graven. Hans skjebne viser oss at tankeløshet er størst av alle feil et menneske kan ha. (Evrydike har gått tilbake til huset) 70

71 Scene 21 Jeg skjønner ikke dette. Hun forsvant og sa ikke et ord om det hun hadde hørt. BUDBRINGEREN Jeg er forundret selv. Men håper at hun ikke roper ut sin sorg for hele byen over tapet av sin sønn, men at hun holder seg til huset og gråter der med sine terner. Hun er jo klok og gjør nok intet galt. Er det så sikkert? Forstenet taushet tror jeg er like farlig som et skrik. BUDBRINGEREN Jeg følger etter og undersøker om hun i dypet av sin pinte sjel har lagt en farlig plan. For du har rett i det at sorg som ikke finner ord, kan varsle ondt. (Går inn. Kreon kommer med Haimons lik) 71

72 Scene 22 Å, hårde ufornuft som tok hans liv! Her kommer far og sønn - en drapsmann og et lik. Akk, mine skjebnesvangre påfunn! Min sønn, som måtte dø så ung! Mitt vanvidd førte deg i døden, ikke ditt. Nu innser du det rette - men for sent. Akk, jeg har fått lære det. En gud la engang hånden tungt på hodet mitt og drev meg ut på ville veier og knuste all min glede med sin hæl. Ja, livets byrde er tyngre enn alt tungt! (Budbringeren kommer tilbake) BUDBRINGEREN Akk, herre, motgang er din arvelodd. Det ene slag av skjebnen fikk du nettopp. Det annet venter på deg inne i ditt hus. Hva er det? En verre sorg enn sorgen selv? 72

73 BUDBRINGEREN Din hustru, som forble den dødes mor til siste stund, lever ikke mer. Blodet renner ennu friskt fra hennes sår. Å Hades, uforsonlig styrer du ditt dunkle rike. Hvorfor slår du meg så hårdt? Og du som varsler sorg, hva har du nu å melde? En bloddåd til? Et lik som øker vekten av min skyld med nok et mord? (Evrydikes lik føres inn på scenen) Se selv! Nu er det ikke lenger skjult.. Her ser jeg, arme mann, den nye redsel. Skal alt det onde noen gang ta slutt? Nylig bar jeg en på armen hit. Nu står jeg her og stirrer på et annet lik. Du stakkars mor! Ulykkelige sønn! BUDBRINGEREN Ved altret stakk hun en dolk i brystet og sank i dødens natt med brustne øyne, med jammer og forbannelser mot deg som myrdet hennes eget barn. 73

74 Å, for en gru! Angsten kveler meg. Hvorfor stikker ikke noen sitt skarpe sverd i meg? Hva skal jeg leve for? Jeg er en fange, lenket til min egen sorg. BUDBRINGEREN Hun sa at du alene bærer skylden for hennes og for sønnens død. Fortell meg alt om hvordan dette hendte! BUDBRINGEREN Hun støtte dolken i sitt eget bryst da sørgebudet kom om Haimons død. Aldri blir denne byrde, skylden som tynger meg, lagt på en annen rygg. For det var jeg som drepte deg, jeg og ingen annen. Kom, soldater, før meg bort! Den mann som aldri fødtes, er mere verd enn jeg. Så sant. Det finnes noe godt i nøden, så er det best for deg å komme bort fra dette redselssyn og gjøre pinen kort. 74