Resultater av kateterbasert okklusjonsnær endovaskulær trombolytisk behandling av kritisk underekstremitetsischemi.

Transkript

1 Resultater av kateterbasert okklusjonsnær endovaskulær trombolytisk behandling av kritisk underekstremitetsischemi. -En etterundersøkelse av 212 pasienter ved UNN. 5. årsoppgave i Stadium IV medisinstudiet ved Universitetet i Tromsø. Daniel Svendsen, MK-03. Geir Arne Løkse Nilssen, MK-03. Veileder: Professor Dag Sørlie, Institutt for klinisk medisin, UiT og Hjerte-lunge-karklinikken, UNN. Medarbeidere: Overlege Kulbir Singh, Radiologisk avdeling, UNN. Overlege Kåre Nordhus, Radiologisk avdeling, UNN. September 2008, Tromsø 1

2 1.0 Innholdsfortegnelse 1.0 INNHOLDSFORTEGNELSE RESYMÉ INTRODUKSJON MATERIALE OG METODE RESULTATER RADIOLOGISK RESULTAT LANGSIKTIGE ENDEPUNKTER KJØNN OG ALDER SYMPTOMER OG FUNN Claudicatiosmerter Hvilesmerter Kaldt bein Sensibilitetsutfall Ischemisk sår SYMPTOMVARIGHET ASSOSIERTE TILSTANDER Røyking Hypertensjon Diabetes mellitus Angina pectoris Tidligere hjerteinfarkt Atrieflimmer ÅRSAK DISTALT AVLØP DISKUSJON KORTSIKTIG RESULTAT LANGSIKTIG RESULTAT KJØNN OG ALDER SYMPTOMER OG FUNN Claudicatiosmerter Hvilesmerter Kaldt bein Sensibilitetsutfall Ischemisk sår SYMPTOMVARIGHET ASSOSIERTE TILSTANDER Røyking Hypertensjon Diabetes mellitus Angina pectoris og tidligere hjerteinfarkt Atrieflimmer ÅRSAK DISTALT AVLØP KONKLUSJON TABELLER FIGURER REFERANSER

3 2.0 Resymé Fram til begynnelsen av 1990-tallet besto behandlingen av kritisk arteriell ischemi i underekstremiteter utelukkende av karkirurgi. Denne typen behandling ble også utført ved UNN. På bakgrunn av internasjonal utvikling skjedde det en endring i behandlingstilbudet, der man gikk over til å behandle disse pasientene initialt med kateterbasert Actilyse. I samme prosedyre kunne man utføre perkutan transluminal angioplastikk (PTA) og stenting. Den initiale behandlingen ble nå utført av intervensjonsradiologer. Hensikten med den nye behandlingen var å bedre resultatene og redusere antallet perioperative komplikasjoner. Karkirurgi gikk over til å være tilleggsbehandling etter at endovaskulær revaskularisering hadde vært forsøkt. Siden behandlingen med Actilyse ble startet opp ved UNN på begynnelsen av 90-tallet, har det ikke vært foretatt noen systematisk undersøkelse for å se om hensikten med den nye behandlingen er oppnådd, selv om erfaringene har vært gode. Formålet med denne etterundersøkelsen var å se på resultatene av den nye behandlingen av kritisk arteriell ischemi i underekstremiteter ved UNN. Pasientmaterialet besto av de pasienter som ble behandlet ved UNN i perioden Dette var totalt 212 pasienter. De umiddelbare radiologiske resultatene og de langsiktige endepunktene overlevelse, amputasjon og død ble sammenlignet med faktorene kjønn, alder, kroppsmasseindeks (BMI), røykeeksponering og andre assosierte tilstander, symptomer og funn, symptomvarighet, årsak til okklusjonen, behandlingen som ble gitt og angiografiske faktorer. Ved hjelp av journalgjennomgang og angiografigjennomgang hentet vi ut opplysningene vi trengte til undersøkelsen. Vi konkluderte med at et vellykket radiologisk resultat økte sannsynligheten for et godt langsiktig resultat. Behandlingen som var gitt ved UNN var i samsvar med de internasjonale anbefalingene. Det var ingen forskjell i det kortsiktige behandlingsresultat i denne studien sammenlignet med andre studier. Suksessraten av trombolyse varierer fra % i sammenlignbare studier. I denne studien var den 85 %. Det langsiktige resultatet var bedre ved UNN enn i den internasjonale konsensus; ett år etter første behandling for kritisk ischemi var 74 % enda i live med begge underekstremiter i behold (i den internasjonale konsensus 45 %), 7 % var amputerte (i den internasjonale konsensus 30 %) og 19 % var døde (i den internasjonale konsensus 25 %). Før Actilyse ble tatt i bruk ved UNN gjennomgikk alle pasientene karkirurgi. I denne studien fikk 44 % av pasientene karkirurgi i tillegg til den initiale behandlingen. Andelen er dermed redusert med over 50 %. Indirekte estimater tyder på en økonomisk gevinst på lengre sikt. 3

4 3.0 Introduksjon Claudicatio intermittens, eller røykebein, rammer % av personer over 65 år. Tilstanden øker femårsmortaliteten med %. Assosiasjonen mellom røyking og perifer arteriell sykdom har vært kjent siden 1911, da Erb rapporterte at claudicatio intermittens var tre ganger så vanlig blant røykere som hos ikke-røykere. Alvorligheten av perifer arteriell sykdom synes å øke med antallet sigaretter. Storrøykere har fire ganger så stor risiko for å utvikle claudicatio intermittens som ikke-røykere (1). Figur 1 viser sammenhengen mellom alder og prevalensen av symptomatisk claudicatio intermittens. Denne prevalensen øker med alder. Det er en vanlig oppfatning at det foreligger høy amputasjonsrisiko hos pasienter med claudicatio intermittens, men amputasjon gjøres bare hos om lag 1 % per år. Etter fem år er % døde, og 75 % av dødsfallene skyldes koronar hjertesykdom % har fortsatt lokale symptomer i form av stabil claudicatio intermittens, mens % er forverret (2). Akutt ischemi i underekstremitet er definert som en hvilken som helst reduksjon eller forverring av perfusjon til underekstremitet, alvorlig nok til å representere en potensiell trussel mot beinets overlevelse (3). De vanligste årsakene til akutt ischemi i underekstremitet er arteriell okklusjon som følge av trombose, embolus eller embolus på gammelt plakk. Andre mulige årsaker er ytre kompresjon av arterielumen, vasospasme, vaskulitter, hjertesvikt og traumer (4). Kritisk ischemi har blitt definert ulikt av forskjellige forfattere. En praktisk og enkel definisjon fremsatt av European Working Group on CLI (Critical Limb Ischemia) er tilstedeværelse av ischemiske hvilesmerter som trenger smertelindring i mer enn 2 uker, eller ulcerasjoner, eller gangren på underekstremitet med ankel systolisk blodtrykk 50 mmhg og/eller tå systolisk trykk 30 mmhg. Kritisk ischemi med hvilesmerter, sår eller gangrenutvikling rammer 5-10 % av befolkningen hvert år. I denne pasientgruppen er forløpet langt mer alvorlig enn ved stabil claudicatio. 20 % er døde ett år etter diagnosetidspunktet, mens om lag 30 % har fått utført en større amputasjon og overlevd (2). Menn rammes oftere av underekstremitetsaterosklerose enn kvinner, men med stigende alder, hvilket i seg selv er en risikofaktor, rammes også mange kvinner av sykdommen. Hos eldre over 75 år stilles diagnosen like ofte hos kvinner som hos menn (2). Primær endovaskulær behandling med Actilyse av kritisk arteriell ischemi i underekstremitetene har vært i bruk ved UNN siden midten av 90-tallet. Actilyse er en plasminogenaktivator som via plasmin løser opp fibrinnettverket i tromben/embolusen. Man 4

5 går inn med kateter via en arterie i lysken, og kateterposisjon nær eller i tromben er avgjørende for vellykket trombolyse (5), selv om det også er en viss effekt av systemisk administrasjon. I samme prosedyre kan det også utføres PTA og eventuelt stenting av arterielle stenoser, særlig på medstrømssiden. Hensikten har vært å bedre behandlingen og redusere antall perioperative komplikasjoner (6). Studier som har sammenlignet kirurgi og trombolyse, har vist økt risiko for komplikasjoner som blødning og hjerneslag innen de første 30 dagene hos pasienter som fikk trombolytisk behandling. Hos pasienter som gjennomgikk karkirurgi var det økt risiko for nye karkirurgiske inngrep i løpet av det første året. Det var ingen forskjell i overlevelse og amputasjonsrate hos de to gruppene (7). Ved kirurgisk behandling er alternativene trombendarterektomi og/eller bypass (8). Vi ønsket å teste følgende hypoteser: 1) Resultatene ved UNN var på nivå med internasjonale erfaringer og andre sammenlignbare studier. 2) Denne moderne behandlingen har ført til at færre pasienter med kritisk arteriell ischemi i underekstremiteter trenger karkirurgi. 3) Et godt radiologisk resultat fører til et godt langsiktig resultat. 4) Denne moderne behandlingen har redusert behandlingskostnadene. 4.0 Materiale og metode Vi analyserte retrospektivt de pasientene ved UNN som hadde fått behandling med Actilyse av underekstremiteter på grunn av kritisk arteriell ischemi i perioden Pasienter fra utlandet som kun var på gjennomreise ved den akutte hendelsen ble ekskludert fra undersøkelsen på grunn av at de var vanskelige å følge opp. Materialet var på totalt 212 pasienter. Undersøkelsen krevde tilråding fra Regional etisk komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk, Nord-Norge (REK Nord), ref. nr Ved gjennomgang av elektroniske pasientjournaler i dataprogrammet DIPS og papirjournaler, registrerte vi kjønn, alder ved første innleggelse, og BMI hos pasientene. Vi hentet også ut opplysninger om følgende assosierte tilstander: røyking, hypertensjon, diabetes mellitus, angina pectoris, tidligere hjerteinfarkt og atrieflimmer. Det ble registrert symptomer og funn som claudicatiosmerter, hvilesmerter, kaldt bein og ischemisk sår, samt varigheten på de akutte symptomene. Årsakene ble inndelt i trombose, embolus og embolus på gammelt plakk. Trombotisk årsak ble definert som de tilfellene der det var dokumentert i pasientjournaler, og der det var anamnestisk mistanke om utbredt aterosklerose og ingen mistanke om embolus. Embolisk årsak ble definert som de tilfellene der det var dokumentert i pasientjournaler, og i tilfeller med atrieflimmer der det ikke var mistanke om utbredt 5

6 aterosklerose. Embolus på gammelt plakk ble definert som de tilfellene der det var dokumentert i pasientjournaler, og i tilfeller med atrieflimmer og mistanke om utbredt aterosklerose. Okklusjonene ble klassifisert som unilateral eller bilateral. Når det gjaldt behandling ble det registrert mengde og varighet av Actilyse. Vi registrerte også tilleggsbehandling som PTA og stenting. I tillegg registrerte vi karkirurgi, fasciotomi og amputasjon, samt antall behandlingsrunder. Komplikasjoner som losjesyndrom, apoplexia cerebri og hjerteinfarkt ble registrert, og medikamenter ved utskrivning ble delt inn i betablokkere, andre antihypertensiva, statiner og platehemmere. Vi registrerte også tidsintervallet fra første behandling til reinnleggelse (fra nå av kalt T(start-reinnl)), tiden fra første behandling til amputasjon (fra nå av kalt T(start-amp)), tiden fra første behandling til død (fra nå av kalt T(start-død)) og tiden fra amputasjon til død (fra nå av kalt T(amp-død)). Ved gjennomgang av angiografibilder benyttet vi programmet Impax og røntgenbeskrivelser fra intervensjonsradiologene. Ved hjelp av disse registrerte vi noen viktige angiografiske faktorer. Okklusjonsnivå ble delt inn i aorta, iliaca, femoral og legg. Okklusjonslengde ble delt inn i under og over 10 cm. Antall åpne leggarterier perifert for okklusjon ble delt inn i ingen, en, to eller tre stykker. Det radiologiske resultatet, etter avsluttet primærbehandling, ble delt inn i vellykket, tilfredsstillende (suboptimalt) og mislykket basert på radiologens vurdering i røntgenbeskrivelsen. De langsiktige endepunktene var overlevelse uten amputasjon, overlevelse med amputasjon, død uten amputasjon og død med amputasjon. Maksimal oppfølging (max follow-up), dvs. tidsgrensen for registrering av overlevelse, amputasjon og død, ble satt til , altså ett år etter siste mulige behandlingsdato. Det elektroniske journalsystemet DIPS er koblet opp mot Folkeregisteret slik at alle dødsfall blir registrert med en måneds forsinkelse. På den måten brukte vi DIPS til å registrere om en pasient var i live eller ikke. For arbeidet med pasientopplysninger ble det sendt søknad til Sosial- og helsedirektoratet om dispensasjon fra taushetsplikten. Det var planer om å sende ut brev til de pasientene som var i live, der vi ba om deres egen vurdering av behandlingsresultatet, men dette ble ikke gjort på grunn av tidsmangel. Brevet ble på forhånd vurdert og godkjent av REK Nord. Vi sendte også en forespørsel til Dødsårsaksregisteret, Statistisk sentralbyrå, for å finne dødsårsaken til de av pasientene som var døde, men har i skrivende stund ikke fått svar på dette. Opplysningene ble registrert i et Excel-regneark, og det ble benyttet kji-kvadrat test for å avsløre assosiasjoner mellom de ulike kliniske og demografiske karakteristika. Vi fikk på den måten et bilde av hvordan det gikk med pasientene, hvilke faktorer som hadde betydning for utfallet, og omfanget av tilleggsbehandling. Signifikansnivået ble satt til p <0,05. I tillegg 6

7 definerte vi tendens som p 0,12. Til slutt benyttet vi opplysningene fra undersøkelsen til å teste våre hypoteser. 5.0 Resultater I denne studien ble det radiologiske resultatet vellykket hos 101 (47,7 %), tilfredsstillende hos 80 (37,7 %) og mislykket hos 31 (14,6 %) (Tabell 1). Ved ett års oppfølging var 158 (74,6 %) i live uten amputasjon, 14 (6,6 %) i live med amputasjon, 20 (9,4 %) døde uten amputasjon, og 20 (9,4 %) døde med amputasjon. Altså var det totalt 34 (16,0 %) amputasjoner og 40 (18,9 %) døde ved ett års oppfølging. Ved maksimal oppfølging (midlere observasjonstid) per var 111 (52,4 %) i live uten amputasjon, 16 (7,5 %) i live med amputasjon, 60 (28,3 %) døde uten amputasjon, og 25 (11,8 %) døde med amputasjon (Tabell 2). Dette utgjorde totalt 25 (19,3 %) amputasjoner og 85 (40,1 %) døde ved maksimal oppfølging. Av komplikasjoner i forbindelse med behandling var det 30 (14,2 %) tilfeller av losjesyndrom, 8 (3,8 %) tilfeller av apoplexia cerebri og 12 (5,7 %) hjerteinfarkt. Figur 2 viser de langsiktige endepunktene etter ett års oppfølging ved de ulike radiologiske resultater. Av pasientene med vellykket resultat var 82 (81,1 %) i live uten amputasjon, 3 (3,0 %) i live med amputasjon, 14 (13,9 %) døde uten amputasjon, og 2 (2,0 %) døde med amputasjon. Av de med tilfredsstillende resultat var 57 (71,2 %) i live uten amputasjon, 8 (10,0 %) i live med amputasjon, 9 (11,3 %) døde uten amputasjon, og 6 (7,5 %) døde med amputasjon. Av de med mislykket resultat var 15 (48,4 %) i live uten amputasjon, 9 (29,0 %) i live med amputasjon, 3 (9,7 %) døde uten amputasjon, og 4 (12,9 %) døde med amputasjon. Figur 2 viser også de langsiktige endepunktene etter maksimal oppfølging ved de ulike radiologiske resultater. Av pasientene med vellykket resultat var 66 (65,3 %) i live uten amputasjon, 2 (2,0 %) i live med amputasjon, 29 (28,7 %) døde uten amputasjon, og 4 (4,0 %) døde med amputasjon. Av de med tilfredsstillende resultat var 39 (48,7 %) i live uten amputasjon, 5 (6,3 %) i live med amputasjon, 21 (26,3 %) døde uten amputasjon, og 15 (18,7 %) døde med amputasjon. Av de med mislykket resultat var 6 (19,4 %) i live uten amputasjon, 9 (29,0 %) i live med amputasjon, 10 (32,2 %) døde uten amputasjon, og 6 (19,4 %) døde med amputasjon. 7

8 Av de 101 pasientene med vellykket radiologisk resultat gjennomgikk 83 (82,2 %) PTA. 36 stykker (35,6 %) ble stentet, og 34 (33,7 %) gjennomgikk karkirurgi. 6 stykker (5,9 %) måtte amputere (Figur 3). Av de 80 pasientene med tilfredsstillende radiologisk resultat var det 55 stykker (68,7 %) som fikk PTA. 19 stykker (23,7 %) ble stentet, og 36 (45,0 %) gjennomgikk karkirurgi. 20 stykker (25,0 %) måtte amputere (Figur 4). Av de 31 pasientene med mislykket radiologisk resultat gjennomgikk 15 (48,4 %) PTA. 5 stykker (16,1 %) ble stentet, og 23 (74,2 %) gjennomgikk karkirurgi. 15 stykker (48,4 %) måtte amputere (Figur 5). 5.1 Radiologisk resultat Tabell 1 viser radiologisk resultat i assosiasjon til noen kliniske og demografiske karakteristika. Det var en tendens til at en større andel diabetikere ble vurdert som radiologisk tilfredsstillende. Det var også tendens til dårligere resultat hos de pasientene som opplevde claudicatiosmerter og kaldt bein. Hos de med vellykket resultat var gjennomsnittlig mengde Actilyse 19,8 mg og behandlingstid 19,6 timer. I gruppen tilfredsstillende var tallene henholdsvis 19,9 mg og 20,1 timer, og hos de med mislykket var tallene 19,2 mg og 18,7 timer. Gjennomsnittlig antall behandlingsrunder var 1,8 for gruppen vellykket, 2,0 for gruppen tilfredsstillende og 1,5 for de mislykkede. PTA viste seg å gi bedre radiologisk resultat, og en lignende tendens ble funnet ved stenting. Av de med dårlig radiologisk resultat var det signifikant høyere andel som senere gjennomgikk karkirurgi eller amputasjon (Figur 6). Samme tendens ble funnet for fasciotomi. Okklusjonsnivå viste ingen signifikant forskjell, men det var tendens til dårligere radiologisk resultat hos de pasientene som hadde okklusjon i lår. Godt distalt avløp ga signifikant bedre radiologisk resultat (Figur 7). Av tidsintervallene var det bare T(start-amp) som viste signifikans ved at tiden fra 1. behandling til amputasjon sank ved dårlig radiologisk resultat (Figur 8). Det må nevnes at ingen av tidsintervallene hadde tilstrekkelig tallmateriale for at nøyaktig kji-kvadratverdi kunne beregnes. 8

9 5.2 Langsiktige endepunkter Etter en middeltid fra første intervensjon til var totalt 85 (40,1 %) av pasientene døde, og av disse var 25 (29,4 %) amputerte. Det var 127 som fortsatt var i live, hvorav 16 (12,6 %) var amputerte. Dette ga en p-verdi på. Det var altså signifikant flere som var amputerte blant de døde enn hos dem som fortsatt var i live (Tabell 2). Tabell 3 viser langsiktige endepunkter, altså død, amputert eller i live per , i assosiasjon til noen kliniske og demografiske karakteristika. Det var signifikant høyere dødelighet og amputasjonsrate i aldersgruppen 75 år (Figur 9). BMI var signifikant høyere hos de som overlevde uten amputasjon, enn hos de som enten overlevde med amputasjon eller døde. De assosierte tilstandene viste ingen sikker signifikans i forhold til langsiktig resultat, men det bør nevnes at 166 (78,3%) av pasientene var eller hadde vært røykere. Utregningene viste tendens til at røykere amputerte oftere, men det var flere ikke-røykere som døde uten amputasjon. Det var også en tendens til høyere dødelighet hos pasienter med angina og tidligere hjerteinfarkt. Det var signifikant større andel amputasjoner ved bilateralt okklusjon. Når det gjaldt årsak viste det seg at embolus på gammelt plakk ga signifikant flere overlevende uten amputasjon enn embolus og trombose hver for seg. Embolus ga signifikant flere døde uten amputasjon. Trombose ga signifikant større andel amputerte både hos de som døde og hos de som overlevde. Pasienter som hadde opplevd kaldt bein eller ischemisk sår hadde signifikant høyere amputasjonsrate og dødelighet (Figur 10), og det var tendens til at de med hvilesmerter amputerte oftere. Hos de overlevende uten amputasjon var gjennomsnittlig mengde Actilyse 19,6 mg og lengde 19,7 timer. Hos de overlevende med amputasjon var gjennomsnittlig mengde 21,6 mg og lengde 22,5 timer. Hos de døde var tallene henholdsvis 20,3 mg og 20,9 timer for de ikke-amputerte, og 16,6 mg og 14,4 timer hos de amputerte. Gjennomsnittlig antall behandlingsrunder var 1,7 hos de overlevende uten amputasjon og 2,8 hos de overlevende med amputasjon. Hos de døde uten amputasjon var gjennomsnittet 1,5 runder, og hos de døde med amputasjon var gjennomsnittet 2,6 behandlingsrunder. Det var signifikant høyere amputasjonsrate og dødelighet hos de som hadde fått utført karkirurgi (Figur 11). Det var også høyere amputasjonsrate blant de som gjennomgikk fasciotomi, men det må nevnes at tallmaterialet her var for lite til å kunne gjøre en nøyaktig beregning av kjikvadratverdi. Okklusjonslengde 10 cm ga tendens til høyere amputasjonsrate og dødelighet. Dårlig distalt avløp ga signifikant flere amputasjoner og økt dødelighet (Figur 12). Tallmaterialet var 9

10 imidlertid for lite til å kunne beregne en nøyaktig kji-kvadratverdi. Et dårlig radiologisk resultat ga signifikant høyere amputasjonsrate og dødelighet (Figur 13). Pasientene som sto på statiner hadde mindre amputasjonsrate og dødelighet. Det var en tendens til at de som sto på antihypertensiva hadde større amputasjonsrate og dødelighet. I gruppen døde pasienter var det også en tendens til at de som hadde amputert hadde kortere T(start-død) pasientene som var døde som amputerte døde fortere enn de som ikke amputerte. 5.3 Kjønn og alder Av de 212 pasientene var 137 (64,6 %) menn og 75 (35,4 %) kvinner. Median alder var 72 år med spredning fra år. For menn var median alder 70 år med spredning fra år, mens for kvinner var median alder 74 år med spredning fra år. Tabell 4 viser kjønn i assosiasjon med noen kliniske og demografiske karakteristika. Resultatene viser at det var signifikant flere menn <75 år som ble rammet av kritisk ischemi enn menn >75 år. Hos kvinner var det ingen slik forskjell. Figur 14 viser en topp i aldersgruppen år. Videre ser det ut til at kvinner rammes senere enn menn. Figur 15 viser hvordan kjønnsfordelingen var i de enkelte aldersgruppene. I de yngste aldersgruppene var menn i klart flertall. I de eldste var fordelingen jevnere. BMI viste ingen kjønnsforskjell. Median BMI for begge kjønn var på 25,3. Median BMI var 25,3 for kvinner og 25,6 for menn. Det var en tendens til at flere kvinner var rammet av atrieflimmer. Det var signifikant flere kvinner som hadde opplevd kaldt bein. Gjennomsnittlig antall behandlingsrunder for menn og kvinner var på henholdsvis 1,9 og 1,8. Kvinner fikk signifikant hyppigere PTA, og det var tendens til at menn oftere fikk karkirurgi. Menn hadde også signifikant flere okklusjoner <10 cm enn kvinner. Kvinner fikk signifikant oftere antihypertensiva, mens menn signifikant oftere fikk statiner. Det var også en tendens til at menn oftere fikk platehemmere. Menn hadde tendens til lengre tid fra første innleggelse til reinnleggelse enn kvinner. 10

11 5.4 Symptomer og funn Claudicatiosmerter 148 (69,8 %) av pasientene hadde claudicatiosmerter. Tabell 5 viser claudicatiosmerter i assosiasjon med noen kliniske og demografiske karakteristika. Det var signifikant flere med claudicatiosmerter i aldersgruppen <75 år. De med claudicatiosmerter var i signifikant større grad rammet av trombose, mens de uten claudicatiosmerter i større grad var rammet av embolus. Pasientene med claudicatiosmerter hadde i større grad symptomvarighet >1 uke, og de ble i signifikant større grad behandlet med PTA, stent og karkirurgi. De med claudicatiosmerter var hadde i gjennomsnitt 2,1 behandlingsrunder, mens de uten claudicatiosmerter var gjennom 1,3 behandlingsrunder. Pasientene med claudicatiosmerter hadde imidlertid signifikant flere åpne leggarterier, og de levde signifikant lengre enn pasienter uten claudicatiosmerter. Tallmaterialet for de andre tidsintervallene var for lite til å kunne beregne nøyaktig kji-kvadratverdi, men utregninger viste likevel at pasienter med claudicatiosmerter hadde signifikant lengre T(start-amp) og tendens til lengre T(amp-død) Hvilesmerter 132 (62,3 %) av pasientene hadde hvilesmerter. Tabell 6 viser hvilesmerter i assosiasjon med noen kliniske og demografiske karakteristika. Det var en tendens til at de med hvilesmerter oftere ble rammet av trombose, mens de som ikke hadde hvilesmerter oftere ble rammet av emboli. Det var signifikant høyere andel amputasjoner hos de med hvilesmerter (Figur 16). De som opplevde hvilesmerter hadde signifikant lengre okklusjon 10 cm og færre åpne leggarterier. Pasientene med hvilesmerter hadde gjennomsnittlig 2,0 behandlingsrunder, mens de uten hvilesmerter hadde 1,5 runder Kaldt bein Det var 175 (82,5 %) pasienter som opplevde kaldt bein. Tabell 7 viser kaldt bein i assosiasjon med noen kliniske og demografiske karakteristika. Resultatene viser en tendens til at pasientene 75 år hyppigere opplevde kaldt bein. Hos de med kaldt bein var årsaken oftere embolus, mens trombose var årsaken hos de uten kaldt bein. Embolus på gammelt plakk 11

12 rammet like ofte de med som de uten kaldt bein. Pasienter med kaldt bein hadde signifikant kortere symptomvarighet på <24 timer. De fikk også signifikant mindre PTA og stenting enn de andre. Utregningene viste også en tendens til at de med kaldt bein oftere var okkludert i legg. Det var en tendens til kortere T(start-amp) hos de med kaldt bein Sensibilitetsutfall Det var 70 (33,0 %) pasienter som opplevde sensibilitetsutfall. Tabell 8 viser sensibilitetsutfall i assosiasjon med noen kliniske og demografiske karakteristika. Det var en tendens til at de med sensibilitetsutfall oftere var <75 år. Pasientene med sensibilitetsutfall hadde signifikant mer embolus og embolus på gammelt plakk, og de hadde signifikant kortere symptomvarighet på <24 timer. De uten sensibilitetsutfall fikk signifikant oftere PTA Ischemisk sår 47 (22,2 %) pasienter hadde ischemisk sår. Tabell 9 viser ischemisk sår i assosiasjon med noen kliniske og demografiske karakteristika. Resultatene viser at det var signifikant flere med ischemisk sår i aldersgruppen 75 år. Pasienter med ischemisk sår ble oftere rammet av trombose, mens de uten ischemisk sår oftere ble rammet av embolus og embolus på gammelt plakk. De med ischemisk sår hadde signifikant lengre symptomvarighet på >1 uke. Pasientene med ischemisk sår fikk signifikant mer PTA og amputasjoner (Figur 17), og det var også en sterk tendens til at de også fikk mer karkirurgi. De med ischemisk sår hadde signifikant mer okklusjon på lår, samt tendens til mer okklusjon på legg. De hadde også signifikant mindre okklusjon på iliaca. Gjennomsnittlig antall behandlingsrunder var for pasienter med og uten ischemisk sår var henholdsvis 2,4 og 1,7 ganger. T(start-amp) var signifikant kortere hos de med ischemisk sår. For T(amp-død) var tallmaterialet for lite til å kunne beregne nøyaktig kji-kvadratverdi, men utregninger viste tendens til lengre T(amp-død) hos pasienter med ischemisk sår. 12

13 5.5 Symptomvarighet Tabell 10 viser symptomvarighet i assosiasjon med noen kliniske og demografiske karakteristika. 76 (35,8 %) av pasienten hadde symptomvarighet på <24 timer. Disse hadde gjennomsnittlig 1,7 behandlingsrunder. 50 (23,6 %) pasienter hadde symptomvarighet på 24 timer 1 uke, og disse hadde gjennomsnittlig 1,5 runder. 86 (40,6 %) hadde symptomvarighet på >1 uke, og denne gruppen hadde gjennomsnittlig 2,1 behandlingsrunder. Tallmaterialet var for lite til å kunne beregne nøyaktig kji-kvadratverdi, men det ble funnet en tendens til kortere T(start-amp) hos pasienter med kort symptomvarighet. 5.6 Assosierte tilstander Røyking 166 (78,3 %) av pasientene var eller hadde vært røykere. Tabell 11 viser røyking i assosiasjon med noen kliniske og demografiske karakteristika. Det var signifikant flere røykere i aldersgruppen <75 år. Trombose og embolus på gammelt plakk var signifikant hyppigere årsak hos røykere, mens embolus var hyppigere årsak hos ikke-røykerne Figur 18 viser at røykerne gjennomgikk mer tilleggsbehandling i form av stenting, karkirurgi og amputasjon. Det var også tendens til at flere røykere fikk PTA. Gjennomsnittlig antall behandlingsrunder var 2,0 hos røykerne og 1,3 hos ikke-røykerne Hypertensjon Det var 142 (67,0 %) hypertensive pasienter. Tabell 12 viser hypertensjon i assosiasjon med noen kliniske og demografiske karakteristika. Resultatene viser at flere hypertensive ble rammet av embolus på gammelt plakk, mens det var flertall av ikkehypertensive som ble rammet av embolus. Det var en tendens til at hypertensive hadde lengre T(start-amp), men tallmaterialet var for lite til å kunne beregne nøyaktig kji-kvadratverdi Diabetes mellitus 33 (15,6 %) av pasientene hadde diagnostisert diabetes mellitus. Tabell 13 viser diabetes mellitus i assosiasjon med noen kliniske og demografiske karakteristika. Det var en 13

14 tendens til flere amputasjoner hos diabetikere. Diabetikerne hadde i gjennomsnitt 2,2 behandlingsrunder, mens ikke-diabetikerne hadde 1,8 behandlingsrunder. Det var tendens til lengre T(start-amp) hos diabetikere Angina pectoris Det var 70 (33,0 %) av pasientene som hadde angina pectoris. Tabell 14 viser angina pectoris i assosiasjon med noen kliniske og demografiske karakteristika. Det var signifikant flere med angina pectoris i aldersgruppen 75 år. Det var tendens til lengre T(amp-død) hos de uten angina pectoris Tidligere hjerteinfarkt 68 (32,1 %) av pasientene hadde hatt tidligere hjerteinfarkt. Tabell 15 viser tidligere hjerteinfarkt i assosiasjon med noen kliniske og demografiske karakteristika. Det var signifikant flere med tidligere hjerteinfarkt i aldersgruppen 75 år. Stenting ble utført signifikant oftere hos de med tidligere hjerteinfarkt. Det var tendens til kortere T(amp-død) hos de med tidligere hjerteinfarkt. Figur 19 viser at majoriteten av pasienter med tidligere hjerteinfarkt levde <1 måned etter amputasjon. Majoriteten av pasienter uten tidligere hjerteinfarkt levde >6 måneder etter amputasjon Atrieflimmer Det var 56 (26,4 %) pasienter med atrieflimmer. Tabell 16 viser atrieflimmer i assosiasjon med noen kliniske og demografiske karakteristika. Resultatene viser at det var signifikant flere med atrieflimmer i aldersgruppen 75 år. Hos de med atrieflimmer var embolus og embolus på gammelt plakk signifikant hyppigere årsak. De som ikke hadde atrieflimmer ble hyppigere stentet. 5.7 Årsak 95 (44,8 %) pasienter hadde trombose, 75 (35,4 %) hadde embolus, og 42 (19,8 %) hadde embolus på gammelt plakk. Tabell 17 viser årsak i assosiasjon med noen kliniske og 14

15 demografiske karakteristika. Det var en sterk tendens til at pasienter 75 år hadde embolisk årsak. Det signifikant større andel amputasjoner hos de med trombotisk årsak. Okklusjon i legg viste seg hyppigere å skyldes embolus (Figur 20). 5.8 Distalt avløp Tabell 18 viser distalt avløp i assosiasjon med noen kliniske og demografiske karakteristika. Det var 39 (18,4 %) pasienter med ingen åpne leggarterier. 56 (26,4 %) pasienter hadde 1 åpen leggarterie. 83 (39,2 %) pasienter hadde to åpne leggarterier. 34 (16,0 %) pasienter hadde 3 åpne leggarterier. Det var signifikant flere okkluderte leggarterier hos pasientene 75 år. 6.0 Diskusjon 6.1 Kortsiktig resultat En del av hensikten med denne studien var å sammenligne resultatene med andre studier. Det kortsiktige radiologiske resultatet, altså suksessraten av trombolyse, sammenlignet vi med tilsvarende publiserte studier. Det ser ut til at resultatene i denne studien var på nivå med de studiene som den ble sammenlignet med (Tabell 19). Disse studiene hadde klassifisert radiologisk resultat som vellykket eller mislykket. For å kunne gjøre sammenligningen valgte vi derfor å slå sammen resultatene vellykket og tilfredsstillende (suboptimalt). Det kan også tenkes at i noen tilfeller er skillet mellom vellykket og tilfredsstillende resultat basert på skjønn hos den enkelte radiolog. Undersøkelsen viste høyere andel av tilfredsstillende (suboptimalt) radiologisk resultat hos pasienter som hadde opplevd claudicatiosmerter. Dette kan forklares ved at disse pasientene trolig hadde en mer utbredt sykdom som gjorde det vanskeligere å få et vellykket resultat. En feilkilde ved registrering av claudicatiosmerter er at det trolig forelå underrapportering av i pasientjournalene. I tilfeller med hvilesmerter kan det tenkes at man har fokusert på dette ved innkomst, og dermed utelatt å notere om pasienten har hatt claudicatiosmerter på forhånd. Pasienter med et dårlig radiologisk resultat gjennomgikk i større grad karkirurgi, fasciotomi og amputasjon. Dette kan forklares med at disse pasientene generelt hadde mer kritisk ischemi, og dermed dårligere prognose. 15

16 PTA viste seg å gi signifikant bedring av det radiologiske resultat, og en lignende tendens ble funnet ved stenting. Dette kan forklares ved at PTA og stenting er inngrep som øker karlumen, og dermed gir økt arteriell blodgjennomstrømning. Godt distalt avløp før intervensjon viste seg å gi mer vellykket radiologisk resultat, og dette er også påvist i en tidligere studie (5). 6.2 Langsiktig resultat I en internasjonal konsensus publisert i 2007 (1) var ett års utkommet ved kritisk ischemi for overlevende med to ekstremiteter 45 % (i vår studie 74 %), amputerte 30 % (i vår studie 7 %) og døde 25 % (i vår studie 19 %). I forhold til den internasjonale konsensus, med sammenlignbare pasientkohorter, var resultatene en god del bedre hos våre pasienter: Andelen overlevende var større, mens andelen av både amputerte og døde var mindre. Dette til tross for at vi har inkludert tåamputasjoner og mindre spontanamputasjoner. I de sammenlignede studiene er det kun sett på større amputasjoner, i hovedsak femur- og crusamputasjoner. Det kan være mange årsaker til denne forskjellen. Kanskje var populasjonen i vår studie friskere, behandlingen ved UNN bedre eller pasientene fikk behandling tidligere? Våre resultater viser at alder ikke hadde noe å si for det umiddelbare radiologiske resultatet, men den var en vesentlig prediktor for langtidsresultatet. Pasienter under 75 år hadde signifikant høyere overlevelse. Dette kan tilskrives at høy alder i seg selv gir en høyere dødelighet. Blant pasientene som ved maksimal oppfølging var døde, var det signifikant flere som var amputert. Det var også signifikant flere som var amputerte blant de døde. Denne forskjellen forteller oss nødvendigvis ikke at amputasjoner i seg selv er farlige, men den kan si noe om den generelle karstatusen hos de som er amputerte. Denne gruppen har generelt høyere dødelighet på grunn av karrelaterte sykdommer, for eksempel hyppigere gjennomgått hjerteinfarkt, og redusert allmenntilstand, for eksempel hjertesvikt. Den viktigste prediktoren for et godt langsiktig resultat var et vellykket radiologisk resultat. Andre faktorer som var gunstige for et godt langsiktig resultat var okklusjonslengde på under 10 cm og et godt distalt avløp. I en tidligere studie er det påvist relasjon mellom disse faktorene og et vellykket radiologisk resultat (5). En grunn til dårligere resultater ved lange okklusjoner kan være at flere kollateraler okkluderes og dermed reduserer blodgjennomstrømningen til distale deler av ekstremitetene ytterligere. Høy BMI ga signifikant flere overlevende uten amputasjon. Det kan tenkes at de med høy BMI dør tidligere av fedmerelaterte tilstander. Dermed er det flere med normal BMI som 16

17 når høy alder. Men på grunn av at høy alder i seg selv øker dødeligheten, vil denne være høyere hos de med normal BMI. Pasientjournalene var preget av manglende dokumentasjon av høyde og vekt, og det lot seg bare gjøre å beregne BMI hos 154 (73 %) av pasientene. Statiner viste seg også å virke positivt på langtidsresultatet. Forklaringen kan være at de har en gunstig effekt på karveggen. I den internasjonale konsensus anbefales det at pasientene behandles for overvekt (BMI>25), hyperlipidemi, hypertensjon og diabetes. Det anbefales også profylaktisk antikoagulasjonsbehandling (1). Disse anbefalingene har vært fulgt ved UNN, men vi har ikke kunnet påvise noen sammenheng mellom bruk av antihypertensiva eller platehemmere og langsiktig resultat. Vi har ikke kunnet vurdere effekten av vektreduksjon eller blodsukkerkontroll. Det var en tendens til at røykerne oftere ble amputert enn ikke-røykere, og det var flere ikke-røykere som døde uten amputasjon. Dette kan ha sammenheng med at ikke-røykerne var de eldste i denne undersøkelsen, og dermed hadde disse høyere dødelighet. Det kan tenkes at røykerne døde på et tidligere tidspunkt på grunn av røyking, på samme måte som ved høy BMI. Det må også nevnes at dokumentasjonen av røyking i journalene i noen tilfeller er svært mangelfull, men det ble likevel funnet at 166 (78 %) av pasientene var røykere/tidligere røykere. I den internasjonale konsensus anbefales røykeslutt på det sterkeste (1). Effekten av røykeslutt har vært diskutert. I Edinburgh Artery Study (9) ble det funnet at relativ risiko for claudicatio intermittens var 3,7 blant røykere sammenlignet med 3,0 hos eks-røykere. Det var flere faktorer som virket negativt inn på langtidsresultatet og som gjenspeilte den generelle karstatusen til disse pasientene. Det var en tendens til høyere dødelighet hos de med angina pectoris og tidligere hjerteinfarkt. Blant de pasientene som i utgangspunktet hadde bilaterale okklusjoner var det høyere andel som senere gjennomgikk amputasjon. Dette kan skyldes at sannsynligheten for å bli amputert er høyere når en har to okkluderte bein, i motsetning til bare ett. Det var også høyere andel amputerte blant pasienter med trombotisk årsak. Det var høyere dødelighet blant pasienter med embolisk årsak. Årsaken til dette kan være at emboliene stammer fra atrieflimmer, som forekommer hyppigere hos eldre. En annen årsak til embolus kan være gjennomgått transmuralt hjerteinfarkt, der det har dannet seg en mural trombe, som det kan løsne emboli fra. Symptomer som kaldt bein og ischemisk sår ga dårligere langtidsprognose. De som ble amputert gjennomgikk flere behandlingsrunder. Pasienter som i behandlingsforløpet gjennomgikk karkirurgi hadde et dårligere langtidsresultat. Alle disse faktorene kan trolig tilskrives at den generelle karstatusen er dårligere hos disse pasientene. Kaldt bein kan også i noen tilfeller skyldes hjertesvikt som reduserer blodperfusjon distalt i ekstremitene (10). 17

18 Den internasjonale konsensus anbefaler kun amputasjon i de tilfeller der det er overhengende fare for infeksjon som truer pasientens liv, når hvilesmertene ikke kan kontrolleres eller ved uttalt vevsnekrose av foten. Revaskularisering bør i alle tilfeller være prøvd først (1). I denne studien har vi ikke registrert den spesifikke årsaken til amputasjon. Vi har imidlertid grunn til å tro at amputasjon kun har vært utført ved gangren og ischemisk sår, i de tilfeller der revaskularisering har vært mislykket og smertene ikke kunne kontrolleres medikamentelt. For å se på kostnadene av trombolyse vs kirurgi ble det gjort et søk på PubMed. I flere artikler er det gjort rede for kostnadene ved både trombolytisk og kirurgisk behandling. Kostnadene ved trombolytisk behandling er estimert til $18490 (11), $22171 (12) og $45171 (13). Kostnadene ved kirurgisk behandling er estimert til $19775 (12), $24898 (13) og $22096 (14). Det ser ut til at kostnadene er omtrent like store ved de to behandlingsmetodene (11). Siden det ikke har vært utført tilsvarende studie som denne ved UNN på pasienter som fikk kirurgi som initial behandling, er det vanskelig å si om denne moderne behandlingen har ført til reduserte behandlingskostnader. I en Cochranestudie ble det påvist at kirurgisk initial behandling gir større risiko for senere kirurgisk behandling enn hvis det benyttes trombolytisk initial behandling (7). Derfor kan det på lang sikt tenkes at primær kirurgisk behandling medfører høyere kostnader enn primær trombolytisk behandling. 6.3 Kjønn og alder Det var en overvekt av menn i studien, og 2/3 av disse ble rammet før fylte 75 år. Halvparten av kvinnene ble rammet etter fylte 75 år. Dette er også påvist i tidligere studier (1,6,8,15). Årsakene til at menn rammes tidligere enn kvinner kan være mange, men generelt rammes menn av sykdom tidligere enn kvinner. Menn dør også tidligere enn kvinner. I denne studien ble det funnet flere røykere blant menn, og det var flere menn med tidligere hjerteinfarkt. Det var større andel menn som sto på antikoagulasjonsbehandling. Menn hadde også lengre okklusjoner, og det var en tendens til at de oftere gjennomgikk karkirurgi. Alt dette kan tyde på at karstatus hos menn var dårligere. Det er imidlertid vanskelig å forklare hvorfor, men det kan tenkes at menn var mer eksponert for røyk. Det var høyere andel kvinner med atrieflimmer. Tilstanden forekommer hyppigere hos eldre mennesker. Siden kvinner var i flertall blant de over 75 år, var dette funnet ingen overraskelse. Kvinner fikk oftere PTA, men vi har ingen teori om hvorfor dette er tilfelle. Det var ingen kjønnsforskjell for de andre tilleggsbehandlingene. Kvinner rapporterte også oftere om kaldt bein, som kan ha sammenheng med at de oftere ble behandlet med antihypertensiva. 18

19 Denne behandlingen kan i noen tilfeller utløse en form for hjertesvikt der blodtrykket ikke er høyt nok til å perfundere stive, aterosklerotiske kar, slik at underekstremitetene får redusert sin blodtilførsel (4,10). Denne bivirkningen av betablokkere kan være forklaringen på at kvinner oftere rapporterte om kaldt bein. 6.4 Symptomer og funn Claudicatiosmerter Det var signifikant flere med claudicatiosmerter i aldersgruppen under 75 år, og de med claudicatiosmerter var i større grad rammet av trombose. Dette gjenspeiler den dårlige perifere karstatusen som nevnt i avsnittene over. De med claudicatiosmerter hadde i større grad symptomvarighet over 1 uke. Det kan være at symptomene ikke var så sterke, eller at disse pasientene hadde et godt utviklet nettverk av kollateraler. Denne gruppen ble i større grad behandlet med PTA, stent og karkirurgi, noe som gjenspeiler den generelt dårlige perifere karstatusen. De med claudicatiosmerter hadde imidlertid signifikant flere åpne leggarterier, som kan forklare hvorfor de gikk lengre med symptomene. Dette kan også tyde på at de hadde utviklet flere kollateraler. Pasientene med claudicatiosmerter hadde lengre T(start-amp), T(start-død) og tendens til lengre T(amp-død), noe som også kan forklares ut ifra at de hadde flere kollateraler. Det kan til en viss grad være gunstig å gå lenge med claudicatiosmerter slik at man har en viss utvikling av kollateraler før den akutte okklusjonen kommer (10) Hvilesmerter Pasienter med hvilesmerter hadde en tendens til oftere å være rammet av trombose. De hadde lengre okklusjon, dårligere distalt avløp, amputerte oftere og gjennomgikk flere behandlingsrunder. Hvilesmerter kan være et uttrykk for en mer langtkommet sykdom og at den perifere karstatusen er dårligere. En annen årsak til hvilesmerter kan være hjertesvikt (10) Kaldt bein Det var en tendens til at de med kaldt bein oftere var over 75 år. Denne gruppen ble oftere rammet av emboli og hadde kortere symptomvarighet. Dette kan forklares ved at 19

20 okklusjonen/embolusen kom plutselig på grunn av atrieflimmer og ga umiddelbare symptomer. Årsaken til emboli kan være atrieflimmer, som forekom hyppigere hos pasientene over 75 år. De med kaldt bein fikk mindre PTA og stent, som kan forklares ved at de som rammes av embolus ikke har like dårlig perifer karstatus Sensibilitetsutfall De med sensibilitetsutfall hadde signifikant kortere symptomvarighet og ble oftere rammet av emboli. Emboli gir en plutselig okklusjon uten mulighet for utvikling av kollateraler og gir en grav kritisk ischemi. En slik merkbar forandring fører gjerne pasienten til lege raskt. Disse pasientene fikk mindre PTA, noe som igjen forteller at den perifere karstatus ikke var like dårlig Ischemisk sår De med ischemisk sår hadde signifikant lengre symptomvarighet. Dette forteller at de i utgangspunktet hadde en dårligere karstatus, men utvikling av kollateraler gjorde at symptomene ikke var for sterke. T(start-amp) var signifikant kortere hos de med ischemisk sår, noe som forteller hvor dårlig prognosen er når man først utvikler gangren. 6.5 Symptomvarighet Resultatene viste en tendens til lengre T(start-amp) hos pasienter med kort symptomvarighet. Tallmaterialet var imidlertid for lite til å kunne beregne nøyaktig kjikvadratverdi, slik at det er vanskelig å gi noen forklaring på denne tendensen. 6.6 Assosierte tilstander Røyking Det var flest røykere under 75 år, og hos disse var årsaken til okklusjonen oftest trombose eller embolus på gammelt plakk. Hos ikke-røykerne var årsaken oftest embolus. Grunnen til dette kan forklares med aldersforskjellen mellom røykere og ikke-røykere. Ikkerøykerne var eldre og hadde andre sykdommer som disponerte for emboli, for eksempel atrieflimmer. Røyking har muligens ført til mer skade direkte på karveggen, som disponerte 20

21 for trombose. Blant røykerne var det flere som gjennomgikk stenting, karkirurgi og amputasjoner. Det var også en tendens til mer PTA blant røykerne og disse hadde også flere behandlingsrunder. Dette kan forklares med at røyking er en sterk prediktor for karskade og at karstatus var dårligere hos røykerne. Røykeslutt anses som den viktigste faktoren for å begrense utviklingen av perifer arteriell sykdom (1), men effekten av røykeslutt ved allerede etablert perifer sykdom er vanskelig å si noe om. Som tidligere nevnt var det 78 % røykere blant pasientene, det vil si at 1 av 5 var ikkerøykere. Det må nevnes at det trolig forelå underrapportering av røyking i pasientjournalene, noe som kan være en feilkilde ved tolking av resultatene Hypertensjon Det eneste som skilte hypertensive fra ikke-hypertensive var en signifikant forskjell i årsaken. De hypertensive ble oftere rammet av tromboserelatert okklusjon, mens de ikkehypertensive oftere ble rammet av emboli. Dette kan forklares ved at de hypertensive hadde større skade på karveggen, noe som ga større risiko for trombose. De ikke-hypertensive fikk okklusjon på grunn av andre årsaker, som for eksempel emboli fra atrieflimmer. Det må også nevnes at dokumentasjonen av blodtrykk og ankel-arm indeks var mangelfull i en del journaler. Ankel-arm indeks brukes ofte som referanse på alvorlighetsgrad av sykdommen. Behandling av hypertensjon anbefales i den internasjonale konsensus (1) Diabetes mellitus Det var kun en tendens til at diabetikerne amputerte oftere. Dette kan forklares med at diabetes øker risikoen for utvikling av perifer angiopati og gangren, og dermed øker risikoen for amputasjon. Den internasjonale konsensus anbefaler at diabetesbehandlingen tilstreber et langtidsblodsukker (HbA1c) under 7% (1). Vi har ikke registrert langtidsblodsukkeret til pasientene i denne studien Angina pectoris og tidligere hjerteinfarkt Det var signifikant flere med angina pectoris og tidligere hjerteinfarkt blant dem over 75 år. Dette gjenspeiler den aldersrelaterte risikoen det er for å utvikle disse tilstandene. De med tidligere hjerteinfarkt ble oftere behandlet med stent. Det var redusert T(amp-død) hos de 21

22 med tidligere hjerteinfarkt, noe som gjenspeiler den generelle karstatus. En annen mulighet kan være hjertesvikt i etterkant av hjerteinfarkt, noe som gir økt risiko for død Atrieflimmer Atrieflimmer forekom hyppigst hos pasientene over 75 år. Dette gjenspeiler den aldersrelaterte risikoen. Hos pasienter med atrieflimmer var årsaken til okklusjonen oftere embolus. I disse tilfeller er det sannsynlig at embolusen hadde opphav i hjertets atrium på grunn av atrieflimmeren. Denne pasientgruppen ble også behandlet sjeldnere med stent. Det kan tenkes at perifer karstatus var noe bedre hos disse, og at de dermed trengte mindre behandling. 6.7 Årsak Resultatene her viste også sammenhengen mellom høy alder og embolisk årsak. Det var signifikant større andel amputasjoner hos de med trombotisk årsak. Dette kan skyldes at trombose har en mer snikende utvikling som medfører mer langvarig ischemi. Muligens fører dette til at det går lengre tid før pasienten oppsøker lege. Til forskjell fra en embolus kan trombose være et tegn på mer utbredt aterosklerose. Emboli inntreffer derimot akutt, pasienten vil gjerne oppsøke lege umiddelbart og ischemien pågår over kortere tid. 6.8 Distalt avløp Det var signifikant flere åpne leggarterier hos pasientene under 75 år. Dette gjenspeiler igjen den aldersrelaterte risikoen det er for utviklingen av aterosklerotisk sykdom, og at pasienter over 75 år hadde dårligere perifer karstatus. 7.0 Konklusjon Vår første hypotese var at resultatene ved UNN var på nivå med internasjonale erfaringer og andre sammenlignbare studier. Suksessraten av trombolyse varierer fra % i sammenlignbare studier. I denne studien var den 85 %. Det var altså ingen forskjell i det kortsiktige behandlingsresultat i denne studien sammenlignet med andre studier. I den internasjonale konsensus var ett års utkommet ved kritisk ischemi for overlevende med to 22

23 ekstremiteter 45 % (i denne studien 74 %), amputerte 30 % (i denne studien 7 %) og døde 25 % (i denne studien 19 %). Ett års resultatet var altså bedre ved UNN enn i den internasjonale konsensus. Vår andre hypotese var at denne moderne behandlingen har ført til at færre pasienter med kritisk arteriell ischemi i underekstremiteter trenger karkirurgi. I denne studien gjennomgikk 44 % av pasientene karkirurgi etter initial behandling. Hvis vi forutsetter at 100 % av pasientene tidligere gjennomgikk karkirurgi, kan vi konkludere med at andelen som får karkirurgi er redusert med over halvparten. Vi ønsket også å undersøke hypotesen om et godt radiologisk resultat førte til et godt langsiktig resultat. Vi konkluderte med at denne hypotesen stemte, da studien viste at det var en sammenheng mellom godt langsiktig resultat og vellykket radiologisk resultat med en signifikans på. Vi hadde ikke nok egne data til å kunne si om denne moderne behandlingen har redusert behandlingskostnadene, men data fra andre studier tyder på at de reduseres på lang sikt. 23

24 8.0 Tabeller Tabell 1: Radiologisk resultat i forhold til kliniske og demografiske karakteristika illustrert med p- verdier. Tallene viser antall pasienter, med tilhørende prosenter i parentes. Pasientantallet er 212 der hvor ikke annet er nevnt. Gjennomsnittsverdier og antall dager er oppgitt i fet skrift, og median verdier i fet skrift i parentes. T(start-reinnl)=tid fra første behandling til reinnleggelse, T(start-amp)=tid fra første behandling til amputasjon, T(start-død)=tid fra første behandling til død, T(amp-død)=tid fra amputasjon til død. Karakteristika Kjønn Mann Kvinne Alder ved 1. innleggelse <75 år 75 år BMI (n=154) <25,0 25,0 Assosierte tilstander Røyker/tidligere røyker Hypertensjon Diabetes mellitus Angina pectoris Tidligere hjerteinfarkt Atrieflimmer Okklusjonsside Unilateralt Bilateralt Årsak Trombose Embolus Embolus på gammelt plakk Symptomer/funn Claudicatiosmerter Hvilesmerter Kaldt bein Sensibilitetsutfall Ischemisk sår Symptomvarighet <24 timer 24 timer 1 uke >1 uke Actilyse Mengde (gj.snitt) <20 mg 20 mg Lengde (gj.snitt) <24 timer 24 timer Tilleggsbehandling Antall beh. runder (gj.snitt) PTA Stent Karkirurgi Fasciotomi Vellykket 101 (47,7) 63 (62,4) 38 (37,6) 66 (65,3) 35 (34,7) 31 (43,7) 40 (56,3) 81 (80,2) 68 (67,3) 12 (11,9) 35 (34,7) 28 (27,7) 26 (25,7) 80 (79,2) 21 (20,8) 37 (36,6) 43 (42,6) 21 (20,8) 68 (67,3) 55 (54,5) 81 (80,2) 34 (33,7) 17 (16,8) 39 (38,6) 20 (19,8) 42 (41,6) 19,8 mg 38 (37,6) 63 (62,4) 19,6 timer 64 (63,4) 37 (36,6) 1,8 83 (82,2) 36 (35,6) 34 (33,7) 11 (10,9) 6 (5,9) Tilfredsstillende 80 (37,7) 51 (63,7) 29 (36,3) 45 (56,3) 35 (43,7) 28 (44,4) 35 (55,6) 59 (73,7) 53 (66,3) 18 (22,5) 28 (35,0) 29 (36,3) 21 (26,3) 64 (80,0) 16 (20,0) 40 (50,0) 23 (28,7) 17 (21,3) 62 (77,5) 55 (68,7) 68 (85,0) 26 (32,5) 23 (28,7) 27 (33,7) 21 (26,3) 32 (40,0) 19,9 mg 37 (46,3) 43 (53,7) 20,1 timer 52 (65,0) 28 (35,0) 2,0 55 (68,7) 19 (23,7) 36 (45,0) 14 (17,5) 20 (25,0) Mislykket 31 (14,6) 23 (74,2) 8 (25,8) 18 (58,1) 13 (41,9) 11 (55,0) 9 (45,0) 26 (83,9) 21 (67,7) 3 (9,7) 7 (22,6) 11 (35,5) 9 (29,0) 24 (77,4) 7 (22,6) 18 (58,1) 9 (29,0) 4 (12,9) 18 (58,1) 22 (71,0) 26 (83,9) 10 (32,3) 7 (22,6) 10 (32,3) 9 (29,0) 12 (38,7) 19,2 mg 14 (45,2) 17 (54,8) 18,7 timer 21 (67,7) 10 (32,3) 1,5 15 (48,4) 5 (16,1) 23 (74,2) 8 (25,8) 15 (48,4) p-verdi 0,47 0,43 0,65 0,42 0,98 0,09 0,41 0,43 0,94 0,96 0,14 0,10 0,08 0,68 0,98 0,16 0,79 0,47 0,90 0,06 0,11 Amputasjon Angiografiske faktorer Okklusjonsnivå Legg 73 (72,3) 54 (67,5) 22 (71,0) 0,78 24