Abstracts til sesjonsprogram

Transkript

1 Abstracts til sesjonsprogram organisert etter program Onsdag 18.9 kl A2 BIDRAR ERGOTERAPEUTER TIL ARBEID FOR ALLE? Har oppfølging på arbeidsplass betydning for tilbakeføring i jobb? En skreddersydd samtidighet i praksis Kristin Haugen (1), John H. Strupstad (2), Ole Jo Kristoffersen (1), Hilde Nitteberg Teige (1), Monica Lillefjell (3), Camilla Ihlebæk (4) (1) Hernes Institutt (2) Fysioterapeuten (3) Senter for Helsefremmende Forskning HIST/NTNU, Trondheim (4) Helse UMB, IHA, Uni helse, Bergen. Bakgrunn: I Norge utgjør mennesker med smerter i muskel- og skjelettapparatet en stor andel av antallet sykemeldte og uføretrygdede. Tilrettelegging og tiltak på arbeidsplassen er funnet å virke positivt inn på arbeidsdeltakelse og jobbnærvær. Mål:Teste ut om systematisk oppfølging på arbeidsplassen (APB) har betydning for tilbakeføring eller økt arbeidsdeltakelse hos deltageren i rehabilitering ved Hernes Institutt. Metode: Deltagere i tverrfaglig rehabilitering ved Hernes Institutt (HI) ble delt inn i to grupper basert på kriterier for APB etter avsluttet opphold ved HI eller ikke. APB ble gjennomført mens pasienten var på HI, samt tre og seks måneder etter avsluttet opphold. Longitudinelle kvalitative og kvantitative data ble samlet hos deltakerne og deres arbeidsgivere ved seks måletidspunkt.

2 Resultater: Lav utdanning, langtidssykemelding og tunge fysiske yrker predikerer kompliserte tilbakeføringsprosesser og økt fare for uførepensjonering. Deltagerne i APB rapporterer god jobb trivsel, bedret mulighet til å påvirke arbeidstempo og en reduksjon av smerterelatert frykt. Deltagerens og arbeidsgiverens tro på å vende tilbake i jobb er høy. Andelen som fikk nye arbeidsoppgaver innen samme arbeidsforhold var høyest i gruppen som mottok APB. I gruppen som mottok APB var 44 % av deltagerne fullt friskmeldt etter et år sammenliknet med 39% i gruppen som ikke fikk APB. Uavklart situasjon og vedvarende sykefravær oppgis som viktigste barrierer for tilbakeføring i arbeid. Konklusjon:Systematisk APB synes å ha en positiv betydning for tilbakeføring til jobb og arbeidsdeltakelse. Konsekvenser for ergoterapeutisk praksis:resultatene tydeliggjør viktigheten av et nært samarbeid mellom ergoterapeut og arbeidsgiver/arbeidsplassen i utforming av tiltak. «Raskere tilbake» etter lett traumatisk hjerneskade med gruppetilbud som et ledd i rehabiliteringen Unni Sveen (1 og 2), Randi Aabol (1) (1) Avd. Fysikalsk Medisin og Rehabilitering (2) Institutt for ergoterapi og ortopediingeniørfag, Fakultet for helsefag, Høgskolen i Oslo og Akershus Bakgrunn: Personer med lett traumatisk hjerneskade kan oppleve utfordringer i forhold til dagligliv og arbeidsliv. Internasjonale studier og studier ved Oslo Universitetssykehus (OUS) og har vist at ca. 30% kan ha symptomer som en følge av skaden så lenge som ett år etter. En rapport fra Sosial- og helsedirektoratet (2005) påpeker det mangelfulle tilbud til pasientgruppen. Siden 2007 har Avdeling for fysikalskmedisin og rehabilitering ved OUS, Ullevål drevet systematisk forskning, utrednings- og rehabiliteringstilbud for pasientgruppen i et tverrfaglig Raskere tilbake-prosjekt. Hensikten er å forebygge en negativ utvikling og forhindre sekundære plager etter skaden som kan gi fare for langtidssykmelding. Tilbudet sikrer tidsriktig og planlagt retur til arbeid. En del av rehabiliteringsopplegget omfatter et gruppetilbud med psykoedukativ tilnærming. Mål/hensikt: At personer med lett traumatisk hjerneskade får kunnskap, innsikt og kompetanse til å mestre sin nye situasjon. Metode: Pasienter som er inkludert i «raskere tilbake» tilbudet ved poliklinikken, Avdeling for fysikalskmedisin og rehabilitering inviteres til å delta i 4 gruppesamlinger. Den psykoedukative tilnærmingen handler om å gi deltakerne mulighet til å dele erfaringer med hverandre, få kunnskap om og reflektere over egen situasjon. Tilbudet evalueres fortløpende med spørreskjema til deltakerne. Dataene vil bli analysert medio Supplerende informasjon med kvalitativ metode gjennom fokusgruppeintervju planlegges. Resultat: En presentasjon av innholdet og arbeidsmåten for gruppetilbudet vil bli gitt. Videre vil deltakernes erfaringer med å delta i gruppene bli presentert. Resultatene vil foreligge før september 2013 og presenteres på fagkongressen. Konklusjon og konsekvenser for ergoterapeutisk praksis legges fram på kongressen. Unge funksjonshemmede og arbeidsavklaring rapport fra første fase Sigrid Elise Wik, Jan Tøssebro og Eva Magnus Bakgrunn: Sysselsettingsraten blant personer med nedsatt funksjonsevne er lav, over 30 prosent lavere enn for befolkningen som helhet og langt lavere enn de politiske ambisjonene på feltet. Unge funksjonshemmede uten fotfeste i arbeidslivet risikerer å bli stående på utsiden- eller kun oppnå marginale posisjoner i arbeidslivet. I 2010 ble et nytt arbeidsavklaringssystemet innført. Dette skulle bidra til en mer strømlinjeformet og individtilpasset oppfølging av brukere, med fokus på ressurser fremfor hindringer. Mål: Studien søker å avdekke hvordan unge med funksjonsnedsettelser erfarer møtet med NAV. Ulike faser av arbeidsavklaringen belyses med utgangspunkt i brukernes og NAVveiledernes perspektiver. Spesielt vektlegges bruken av arbeidsevnevurdering (AEV) som redskap for kartlegging og samarbeid.

3 Metode: Semi-strukturerte intervju med 17 informanter og deres NAV-veiledere. Intervjuene foregår i to runder med et års mellomrom for å avdekke de unges tilknytning til arbeidslivet over tid. Resultat: Første fase avdekker et stort gap mellom AEV på papiret og AEV i praksis. Ofte er kartleggingen mangelfull og kun må-punkter fylles ut. Evalueringene oppdateres sjeldent, og deles ikke alltid ut til brukerne. De unge oppfatter i hovedsak AEV som et redskap for NAV. Et fellestrekk for de unge og NAV-ansatte er ønsket om tydelighet omkring rettigheter og muligheter i planlegging av framtiden. Diskusjonen vil belyse hvordan man kan forstå gapet mellom teori og praksis, og hvordan dette innvirker på de unges vei mot arbeidslivet. Konsekvenser for ergoterapeuters praksis: Kunnskap om brukeres og NAV-veilederes erfaringer med bruk av AEV kan være nyttig for ergoterapeuter som arbeider med dette i NAV. Open mind. Telenor Abstract ikke tilgjengelig. A3 DEMENS? IKKE GLEM ERGOTERAPEUTENE! Velkommen. Bakgrunn for symposium om demens og ergoterapi Torhild Holthe Abstract ikke tilgjengelig. Historisk vignett tilbakeblikk på ergoterapi for eldre Sidsel Bjørneby, Almas Hus, Geriatrisk Ressurssenter, Oslo Kommune I lys av det som har skjedd i faget de siste 50 årene, vil denne presentasjonen gi noen korte glimt fra utviklingen. Starten er den holdningen til ergoterapi for eldre som vi opplevet på utdanningen tidlig i sekstiårene. Videre et lite bilde av hvordan holdningen var på åttitallet på ergoterapiutdanningen i Oslo. Avslutningsvis vil presentasjonen peke på de mulighetene og utfordringene vi ser innen faget i dag. Hvorfor ergoterapeuter i demensteam - Erfaringer fra utviklingsprogrammet for utredning og diagnostikk Mona Michelet, Margit Gausdal, Linda Gjøra, alle Nasjonalt Kompetansesenter For Aldring Og Helse Bakgrunn: Som et av få land har Norge en modell der fastlegene ved hjelp av kommunale demensteam utreder og følger opp eldre personer med mistanke om demens. I Utviklingsprogrammet for utredning og diagnostisering av personer med kognitiv svikt og demens, som ble opprettet som en del av Demensplan 2015, ble modellen med demensteam evaluert. Konklusjonen ble at demensteam nå anbefales som en måte å følge opp det helhetlige demensarbeidet i kommunene på. Mål: Så mange kommuner som mulig skal ha et tverrfaglig demensteam med nødvendig kompetanse for å bistå fastlegene i utredning og oppfølging av personer med symptomer på demens uten tilleggsproblematikk. Metode: Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse har vært en pådriver i arbeidet med opprettelse av demensteam og har bidratt med opplæring, råd og veiledning til kommunene i etableringsfasen og underveis. Utvikling av informasjons- og undervisningsmateriell og opprettelse av et fagnett for demensteam har vært en del av arbeidet. Spesialisthelsetjenesten og fylkesmennene er også viktige samarbeidspartnere i å

4 heve kompetanse og knytte nettverk i kommunene. Resultat: Flere kommuner hadde allerede demensteam og mange flere har opprettet dette. I 2011 hadde 57% av de norske kommunene demensteam eller demenskoordinator. 96% av disse hadde sykepleiere ansatt, mens 41% hadde ergoterapeut. Konsekvenser for ergoterapeutisk praksis: Demens er en klinisk diagnose, og ergoterapeuter med sin kompetanse på vurdering av aktivitetsutførelse har en sentral plass i utredning og oppfølging av personer med demens. Nøkkelord: Demens, utredning, kompetanseheving i kommunene Ergoterapi til hjemmeboende personer med demens Silje Gillund, Ergoterapiavdelingen, Stange Kommune Mål for arbeidet: Det ble opprettet en 50 % stilling for ergoterapeut med fagområde demens i Ergoterapiavdelingen ønsket å satse på dette fagområdet og stillingen ble formet i sammenheng med oppbygning av demensteam. Godt samarbeid med spesialisthelsetjenesten er viktig for å komme tidlig inn hos brukerne. Ergoterapeutens rolle: Utføre kartlegginger i hjemmet med fokus på aktivitet og tilrettelegging Gi råd og veiledning i forhold til daglige gjøremål, tekniske hjelpemidler og informasjon om ulike kommunale tjenester Gi veiledning til pårørende slik at personen med demens kan få en enklere hverdag Ergoterapi metode: Kartleggingsmetoder Status notat fra Stange Kommune. 'Sikkerhet i hjemmet' Aktivitetsintervju Vurderer å prøve ut COPM på bruker og pårørende. Pårørendearbeid. Det avtales møter/hjemmebesøk og telefonsamtaler. De kan ringe undertegnede ved behov. Personer med demens og pårørende følges til en eventuelt har fått langtidsplass i sykehjem. Samtale med pårørende. Foreslå tilrettelegging i hjemmet for aktivitetsutførelsen for personer med demens kan bli bedre og lettere Veiledning til pårørende gjør at de blir tryggere, både å forstå sykdommen og bli mer i stand til å ta omsorgen Nye kollegaer vil ha behov for kompetanse på: Demens Aktivitetsanalyse. Må kunne tilrettelegge aktiviteter. Samarbeide med pårørende for å gi bruker et best mulig tilbud. Tverrfaglig samarbeid er nødvendig for å gi et godt tilbud. Velferdsteknologi og demens - erfaringer fra Almas hus Sigrid Aketun (1), Torhild Holthe (2), Sidsel Bjørneby (1) (1) Oslo Kommune Geriatrisk Ressurssenter (2) Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse Bakgrunn for prosjektet: I Norge er det mer enn personer med demens og antallet vil stige til det dobbelte i Demens er en fellesbetegnelse på sykdommer som skader hjernen. Pasientene får reduksjon i kognitive funksjoner som hukommelse, tidsorientering, språk, abstrakt tenkning og vurderingsevne. Forskning og erfaring viser at disse pasientene og deres pårørende ikke får tilgang til de hjelpemidler og den teknologi som kunne støtte og trygge deres situasjon. Mål for prosjektet: Etablere et velferdsteknologisk senter med en visnings og demonstrasjonsleilighet som inneholder demensvennlig fysisk miljø, hjelpemidler og teknologi. Forberede for målgruppene; helsepersonell, beslutningstakere og publikum samt individuelle pasient besøk. Metode: Beskrive prosessen med bakgrunn og målsetning, samarbeid med lysdesigner og arkitekt med kompetanse innen universel utforming, tjenestedesign prosess hvor målgruppene ble skissert og innholdet i visningene utformet samt anskaffelsesprosessen av hjelpemidler og teknologi. Resultater og konklusjon: Målet om en visningsleilighet med demensvennlig utforming og velferdsteknologi er nådd, og er fra i drift som en ny kunnkapstjeneste ved Geriatrisk ressurssenter i Oslo kommune. Driften av tjenesten og visningene inkluderer et dynamisk samarbeid med ulike instanser og aktører, bl.a. NAV/ HMS Oslo og Akershus, bydelsergoterapeuter, demensteam m.fl. Almas hus er en arena for dialog mellom

5 leverandører og brukere/formidlere. Almas hus driftes av ergoterapeuter med spesiell kompetanse på demens, og velferdsteknologi for aktivitet og deltakelse, noe som er avgjørende for innholdet i tjenesten. Konsekvenser for ergoterapeutisk praksis: Almas hus er en støtte for ergoterapeuter i deres kliniske praksis Marte Meo metoden kan forandre praksis i demensomsorgen Astrid Elisabeth Andersen, Nasjonalt Kompetansenter For Aldring Og Helse Bakgrunn: Det kan være vanskelig å tolke hva personer med demens prøver å uttrykke. Personalet trenger metoder som kan hjelpe dem til å utforske hva pasientene har behov for. Veiledning med Marte Meo-metoden har vist at det er mulig å bedre praksis ved å se på film hva som skjer i samhandling mellom pasient og pleier. Metode: Åtte Marte Meo-terapeuter som arbeider i demensomsorgen har blitt intervjuet om hva det har betydd for dem å ha lært metoden. Data er analysert med den kvalitative metoden grounded theory. Resultat: Marte Meo-terapeuter har fått økt bevissthet om hva pasientene prøver å uttrykke og hvordan de som personale best kan møte deres behov. De som arbeider sammen til daglig har fått et felles språk som gjør det lettere for dem å kommunisere med hverandre. Metoden beskrives som lett å lære fordi den er konkret og alle ser det samme på film. Konklusjon: For de åtte Marte Meo-terapeutene i denne studien har det å ha lært Marte Meo metoden betydd at de har fått ny kunnskap om seg selv, pasientene og hvordan de samarbeider med andre. De opplever å møte pasientenes behov på en bedre måte. Kunnskapen har bevisstgjort dem og ført til forandring av praksis. Noe som bør være hensikten med en hver opplæring som har som mål å forandre praksis. Konsekvenser for ergoterapeutisk praksis: Marte Meo-metoden benyttes i dag av ergoterapeuter i demensomsorgen. Ergoterapi i sykehjem - til personer med demens i sen fase Marit Nåvik, Alderspsykiatrisk Forskningsnettverk Telemark-Vestfold. Bakgrunn: I norske sykehjem har ca 80% av pasientene en demenssykdom. Mange sitter uvirksomme i lange perioder av dagen og det etterlyses en mer aktiv hverdag for beboere på sykehjem. For å ivareta de basale behovene i hverdagen er pasientene avhengig av god tilrettelegging og mye bistand fra personalet. Men hvor går grensa mellom det å utføre selv og passiv mottakelse av hjelp? Tross sviktende hukommelse og kognitiv svikt kan personer med demens fortsatt oppleve trivsel, gode øyeblikk og mestring. Dette nødvendiggjør fokus på og kunnskap om aktivitet, livshistorie, aktivitetshistorie og detaljert tilrettelegging. Mål /hensikt: Å beskrive ergoterapeuters kompetanse i forhold til systematisk kartlegging og observasjon av aktivitet, samhandling og miljøfaktorer i en sen fase av ett demensforløp. Metode: Presentere erfaringer fra systematisk bruk av deltagende observasjon kartlegging av aktivitetshistorie gradering og tilrettelegging av aktivitet, omgivelser og kommunikasjon systematisk bruk av hverdagens gjøremål i en sengepost bruk av sansestimulering, musikk/ foto samarbeid med pårørende og pleiepersonell Implikasjoner for ergoterapeutisk praksis: Ønske om å prioritere denne blant mange ergoterapioppgaver i en kommune. Bruk av ergoterapeutiske kartleggingsmetoder og intervensjoner i demensforskning. Opplæring i og utvikling av metodikk i forhold til målgruppen. Behov for markedsføring av egen kompetanse.

6

7 A4 FRA INFORMASJON TIL ENDRING AV ATFERD Aktiv hverdag med hofte- og kneartrose : Utvikling av et kunnskapsbasert informasjonshefte for pasienter og pårørende Ingvild Kjeken, Rikke Helene Moe, Nasjonal kompetansetjeneste for revmatologisk rehabilitering, Diakonhjemmet Sykehus Bakgrunn for prosjektet: Artrose er en svært vanlig leddsykdom, som foreløpig ikke kan kureres. Hovedmålene med behandling er å redusere symptomer, forsinke utvikling av leddskade og bedre eller vedlikeholde funksjonsnivået. Å bidra til at personer med artrose utvikler gode mestringsstrategier er viktig for å oppnå dette. Mål for prosjektet: Å utarbeide et kunnskapsbasert informasjonshefte om behandling og mestring av hverdagen med kne- og hofteartrose. Metode: Omlag 80 personer med artrose fylte ut skjema med spørsmål angående hvilke mestringsstrategier de brukte, og om det er noen råd eller 'knep' de kunne dele med andre som har artrose. En brukergruppe med fem personer med hofte og/eller kneartrose fungerte som ressursgruppe, og ble intervjuet om hvilke tema de synes heftet skulle omhandle, lengde og språkbruk, bruk av illustrasjoner og grafisk utforming. En arbeidsgruppe bestående av en ergoterapeut og en fysioterapeut ledet arbeidet med heftet, mens en rekke fagpersoner bidro med tekster til temaene foreslått av ressursgruppen. Resultater: Det er laget et informasjonshefte på 48 sider med følgende hovedtema: Hva er artrose og hvordan stilles diagnosen? Hva sier forskning at hjelper? Medikamentell og kirurgisk behandling Mestring av egne plager Aktivitet og trening Arbeidsmetoder og hjelpemidler Gode tips fra de som selv har artrose Hvor kan jeg lære mer om artrose? Europeiske behandlingsanbefalinger Konklusjon: Ved å kombinere forskningsbasert kunnskap, klinisk kunnskap og pasientgruppens egne erfaringer har man utarbeidet et hefte med pålitelig, relevant og anvendelig informasjon. Konsekvenser for ergoterapeutisk praksis: Heftet bør brukes av pasienter, pårørende og helsepersonell. Erfaringer med Motiverende intervju som metode i ergoterapeutisk praksis. Elin Andresen, Revmatismesykehuset Lillehammer Bakgrunn: God kommunikasjon og bukermedvirkning er viktige mål uansett rammer for egoterapiintervensjonen. Utfordringen er å finne verktøy som kan fremme dette i praksis. Motiverende Intervju passer i alle sammenhenger hvor man vil hjelpe en annen person til å endre adferd. Metoden oppmunter pasienter til å løse problemer i eget liv. Dette er brukermedvirkning og god kommunikasjon i praksis. Hva er Motiverende Intervju? Personsentrert guidet metode. Klientsentrert samtale MI setter fokus på nåtid og fremtid og er løsnings- og mulighetsorientert. Fokus på motivasjon og Om endingen skal skje. Målet er endring og bevisste valg. Endring kan gjelde både følelser, tanker og aktiviteter. Hvorfor skal ergoterapeuter bruke Motiverende Intervju? Brukermedvirkning i praksis- en brukanes metode! God forutsetning for å jobbe med endringsarbeid. Grunnprinsippene i praksis: Klientsentrering og klientens autonomi. Endringsfokus Årvåken lytteteknikk og bruk av samtaleredskaper. Prinsipper for å hente frem og styrke klientens egen motivasjon Endringsarbeidet foregår med reflekterende distanse til problemet. Oppsummering : Bruk av Motiverende intervju har ført til endring i vår praksis. Samtaleredskapene er gode verktøy som kan brukes i alle deler av den ergoterapeutiske arbeidsmodell. Metoden oppmunter pasienter til å løse problemer i eget liv. Dette er brukermedvirkning og god kommunikasjon i praksis.

8 Fører deltakelse på mestringskurs til bedre mestring av hverdagen med Myalgisk Encefalopati/Kronisk utmattelsessyndrom (ME/CFS)? Irma Pinxsterhuis, Elin B. Strand, Oslo Universitetssykehus, ME/CFS-senteret Bakgrunn: Oslo universitetssykehus (OUS) har organisert mestringskurs for voksne med ME/CFS siden Kurset evalueres ved hjelp av evalueringsskjemaer, men vi vet ikke om deltakelse på kurset fører til bedre mestring av hverdagen med ME/CFS. Problemstilling: Hvordan opplever kursdeltakerne sammenhengen mellom deltakelse på mestringskurset og mestring av hverdagen med ME/CFS? Metode: Alle som deltok på mestringskurset våren 2010 ble invitert til å delta i en fokusgruppeundersøkelse. Sju kvinner og 2 menn (alder år, gjennomsnittsalder 43 år) ble inkludert. De hadde vært syke fra 2,5 til 20 år (gjennomsnitt 8 år). Fokusgruppeintervjuene ble gjennomført direkte etter og 9 måneden etter kurset. Data ble analysert ved hjelp av en tematisk analysemetode. Midlertidige resultater: Direkte etter kurset mente deltakerne at kurset, gjennom undervisning i ulike temaer og erfaringsutvekslinger, hadde ført til nye kunnskaper, innsikter og forståelser. Etter 9 måneder opplevde de fleste at kurset hadde ført til at de i økende grad hadde akseptert at de hadde en kronisk sykdom, og de så flere måter å mestre hverdagen med sykdommen på. Flere hadde begynt å praktisere aktivitetsavpasning, energiøkonomisering, avspenningsteknikker og kostholdsendringer, og opplevde at det hadde ført til bedre mestring. I tillegg følte flere at de var bedre i stand til å takle stress og negative følelser, samt andres holdninger til sykdommen. Konklusjon: Deltakelse på mestringskurs for personer med ME/CFS på OUS kan føre til bedre mestring av hverdagen med sykdommen. Konsekvenser for ergoterapeutisk praksis: Viktig å fokusere på aktivitetsavpasning og energiøkonomisering i behandlingen av denne pasientgruppa. Forløp av mestringsforventning hos personer med kronisk sykdom etter deltakelse på Lærings- og Mestringskurs: En eksplorativ longitudinell studie Tore Bonsaksen (1), May Solveig Fagermoen (2)(3), Anners lerdal (3)(4). (1) Høgskolen i Oslo og Akershus, Fakultet for helsefag, Institutt for ergoterapi og ortopediingeniørfag, Oslo (2)Oslo Universitetssykehus, Divisjon for Medisin, Gastromedisinsk avdeling, Oslo (3) Universitetet i Oslo, Institutt for Helse og Samfunn, Oslo (4) Lovisenberg Diakonale Sykehus, Forskningsavdelingen, Oslo Bakgrunn: Mestringsforventning er et viktig mål for intervensjoner rettet mot læring og mestring for personer med kronisk sykdom, men forløpet av mestringsforventning over lengre tid etter avsluttet intervensjon har ikke tidligere blitt undersøkt. Mål for prosjektet: Å utforske i hvilken grad deltakelse på Lærings- og Mestringskurs ville bidra til endring i helserelatert livskvalitet for personer med kronisk sykdom i en prospektiv longitudinell studie. I studien ble 12 instrumenter evaluert med tanke på deres evne til å avdekke endring i sykdomsoppfatninger og mestringsstrategier over tid. Hensikten med denne delstudien var å utforske forløpet av mestringsforventning i et utvalg bestående av personer med sykelig overvekt og personer med KOLS. Metode: Studien hadde et longitudinelt design med fem målepunkter over ett år. I tillegg til sosiodemografiske data ble data om sosial støtte, mestringsforventning og sykdomsoppfatninger anvendt. Dataene ble analysert med repeated measures ANOVA. Resultater: Personer med sykelig overvekt viste lineært økende mestringsforventning gjennom oppfølgingsperioden. Personer med KOLS, derimot, hadde først økning og deretter en nedgang i mestringsforventning. Redusert emosjonell respons på sykdom i perioden var forbundet med økende mestringsforventning. Konsekvenser for praksis: Resultatene illustrerer viktige forskjeller mellom de to sykdomsgruppene. De støtter opp om nytten av kursene rettet mot læring og mestring som i dag gis til personer med sykelig overvekt. For personer med KOLS kan det imidlertid synes

9 som om mer langvarige kurs og/eller mer hyppig kontakt med helsepersonell kan være nødvendig for å oppnå varig økning i mestringsforventning. PASIENTOPPLÆRING oppgave for ergoterapeuter i dag og i fremtiden Liv Hopen, pensjonist Mål for prosjektet: Opplæring av pasienter og pårørende er lovfestet i Norge, og ergoterapeuter har gode forutsetninger for å spille en sentral rolle når slik opplæring utfordrer innarbeidede holdninger og arbeidsmåter i helsevesenet. For å lykkes må pasientopplæring bygge på planmessig samhandling mellom ulike helsefagpersoner og erfarne brukere (tidligere pasienter og pårørende som kan bidra med sin erfaring). Metoder: Det første Lærings- og mestringssenteret (LMS) i Norge ble opprettet i september 1997 som et samarbeids prosjekt med ergoterapeut som leder. En LMS-standard og LMSideologi ble utviklet, samtidig som det ble lagt vekt på å spre måten å jobbe på til alle helseforetak i landet og til primærhelsetjenesten ved å opprette flere LMS som alle bygget på samme ideologi. Resultater: I dag er det 64 LMS i Norge, og modellen har spredd seg til Sverige, samtidig som forskning viser at arbeidsformen er nyttig. Konklusjon: Metodikken er aktuell for alle ergoterapeuter, samtidig som yrkesgruppen har gode forutsetninger for å ta viktige roller innenfor feltet. Ergoterapeut Liv Hopen har i samarbeid med Egon Vifladt skrevet boken PASIENTOPPLÆRING. Kompetanse Veivalg Lederskap (2013) for å formidle kunnskap og erfaring og tydeliggjøre valg av tilnærming for å legge til rette for læring. Konsekvenser for ergoterapeutisk praksis: Ergoterapeuter skal ivareta sin rolle på en måte som bidrar til pasientens læring og mestring ved langvarig sykdom og/eller funksjonsnedsettelse. Det innebærer at ergoterapeuter må ta på alvor at brukererfaringene til pasienter og pårørende har avgjørende betydning innenfor pasientopplæring

10 A5 HVERDAGSREHABILITERING ERGOTERAPEUTENS NYE ARENA Å skifte spor.. Innføring av hverdagsrehabilitering i hjemmetjenestesone Liv Sundseth, Aina Olaussen, Bodø Rehabiliteringssenter Bakgrunn: I tråd med nasjonale prioriteringer og satsningsområder, samt dokumenterte erfaringer fra Fredricia kommune i Danmark, vedtok Bodø kommune i desember 2011 etablering av prosjektet «Lengst mulig i eget liv i eget hjem», for å møte økende andel eldre og begrensede offentlige ressurser. Effektmål: Økt selvstendighet/helse og tilfredshet hos brukere av hjemmetjenesten (målgruppen). Mer tilfredse medarbeidere. Reduserte behov for hjemmetjenester på sikt. Resultatmål: Utvikle en velferdsmodell som imøtekommer behovene hos stigende andel av eldre. Prosjektmål: Innføre hverdagsrehabilitering i Mørkved/Alstad hjemmetjeneste. Metode: Innføre en tverrfaglig arbeidsmodell med fokus på målrettede og tidsavgrensede prosesser mot brukers egne mål. Innebærer veiledning av hjemmetrenere, undervisning, informasjon og dialog med ordinær hjemmetjeneste og samarbeidspartnere for øvrig. Resultater: Etablert team på eget basekontor. Vi lykkes i stor grad med effektmål og er på god vei mot resultat- og prosjektmål. Det er behov for mer erfaring og volum før innføring i alle hjemmetjenestesoner. Hverdagsrehabilitering er tema på ledermøter i HO og er en del av kommunens strategisk kompetanseplan. Resultatene har ført til videreføring av prosjektet, nye terapeutstillinger og flere hjemmetrenere, samt tilsagn forskningsmidler. Konklusjon: For å lykkes med innføring av Hverdagsrehabilitering, må det være fokus på det i alle ledd i organisasjonen. Å innføre Hverdagsrehabilitering er tidkrevende endringsprosesser med bl.a. holdningsendring for organisasjon, tjenesteytere, tjenestemottaker og pårørende. Konsekvenser for ergoterapeuters praksis: Ta i bruk vår kjernekompetanse, etterspurt kompetanse, systematisk tverrfaglig samarbeid, flere stillinger. Brukernes erfaringer med deltakelse i hverdagsrehabilitering Kari Margrete Hjelle (1), Hanne Tuntland(1), Oddvar Førland(2), Herdis Alvsvåg(3) (1) Høgskolen I Bergen (2) Senter for Omsorgsforkning-Vest, (3) Haraldsplass Diakonale Høgskole Bakgrunn for prosjektet: Som ledd i en pågående forskningsstudie på Voss, utforskes brukernes erfaringer med hverdagsrehabilitering. Hverdagsrehabilitering handler om å implementere en ny rehabiliteringsmodell med vekt på tidlig intervensjon og forebygging. I stedet for å få innvilget praktisk bistand eller hjemmesykepleie, vil aktuelle innbyggere få tilbud om intensiv rehabilitering med formål å klare seg uten hjelp eller med mindre hjelp enn det de søkte om. Med unntak av Kjellberg (2010, 2011) og Rambøll (2012) sine studier som delvis berører brukernes erfaringer med hverdagsrehabilitering, er det etter hva vi kjenner til ikke publisert studier i Norge og knapt noen internasjonalt, på brukernes erfaringer med deltakelse i hverdagsrehabilitering. Nils Erik Ness m.fl. (2012) konkluderer i rapporten «Hverdagsmestring og hverdagsrehabilitering», at det er behov for forskning og dokumentasjon på brukernes tilfredshet, livskvalitet og funksjon etter deltakelse i hverdagsrehabilitering. Mål for studien: Å utforske og beskrive hvordan brukere erfarer å delta i hverdagsrehabilitering. Fokuset vil være på aktiv deltakelse i treningen, brukermedvirkning, og samarbeid hovedsakelig mellom hjemmetrenere og brukerne, men også mellom fagpersoner som ergoterapeut, fysioterapeut og brukerne. Metode: Kvalitativ studie, dybdeintervju benyttes som datainnsamlingsmetode. Fem-seks brukere intervjues to ganger; første gang ved oppstart av rehabiliteringsprosessen, andre gang etter avsluttet rehabiliteringsprosess, for å kunne gå i dybden på deres erfaringer med hverdagsrehabilitering. Dataanalyse er inspirert av fenomenologisk basert meningskondensering

11 Resultater: Datainnsamling og analyse er ikke foretatt ennå, men noen resultater vil foreligge på fagkongressen. Presentasjonen vil synliggjøre brukernes erfaringer med hverdagsrehabilitering og drøfte konsekvenser for framtidig forskning og praksis. Ergoterapeutens bidrag i hverdagsrehabilitering innen psykisk helsearbeid i kommunen Merethe Seberg, Lovisenberg Diakonale Sykehus, Oslo Bakgrunn: Ifølge lovverket skal kommunen tilby sosial, psykososial og medisinsk re- /habilitering til alle pasient- og brukergrupper. I prosjektet «Hverdagsrehabilitering i Norge» er målgruppen eldre. Det beskrives samtidig at hverdagsrehabilitering kan være aktuelt for andre målgrupper. Det finnes lite forskning om hverdagsrehabilitering for mennesker med psykiske lidelser. Mål for studien: Å utvikle dypere kunnskap om ergoterapeutens bidrag og rolle i hverdagsrehabilitering innen psykisk helsearbeid. Samt utdype hva hverdagsrehabilitering kan være innen psykisk helsearbeid. Problemstillinger; Hva innebærer hverdagsrehabilitering for mennesker med psykiske lidelser? Hvordan kan ergoterapeuten bidra i hverdagsrehabiliteringen av mennesker med psykiske lidelser? Metode: Studien har en hermeneutisk tilnærming med et kvalitativt, eksplorativt og deskriptivt design. Litteraturstudier og 5-7 kvalitative intervju med strategisk utvalg vil bli benyttet i datainnsamlingen. Nøkkelpersoner innen ergoterapifaget som kjenner til hverdagsrehabilitering, og ergoterapeuter som jobber innen psykisk helsearbeid i kommunen vil bli intervjuet. Dersom det skulle la seg gjennomføre og intervjue ergoterapeuter med erfaring innen ergoterapi og psykisk helse i Sverige eller Danmark vil jeg benytte meg av den muligheten. I dataanalysen anser jeg analyse av meningsinnhold som mest hensiktsmessig, men en grundigere presentasjon av innholdsanalysen vil komme i masteroppgaven. Konsekvenser for ergoterapeutisk praksis: At studien bidrar til å sette fokus på hverdagsrehabilitering for mennesker med psykiske lidelser og hva ergoterapeuten kan bidra med. Vossamodellen kvardagsrehabilitering på Voss Solrun Hauglum (1), Toril Hunnålvatn (2), Synnøve Herre (2), Anna Gjeraker (2), Trude Dale (2) (1) Voss kommune, kommuneavdeling helse og omsorg (2) Høgskolegruppa i Bergen Bakgrunn for prosjektet: Voss kommune gjennomfører praksisdelen av forskingsstudie. Bakgrunnen for deltaking er ønskje om auka satsing på førebygging, rehabilitering og brukarmedverknad. Med dei store utfordringane me får framover i kommunehelsetenesta, har me tru på at dette kan vera smart satsing. Ein treng også meir forsking i kommunehelsetenesta og på erfaringar med og effekt av kvardagsrehabilitering. Mål for studia: Å tilpassa, implementera og evaluera ein ny modell for heimebasert rehabilitering. Har som mål å utsetja trong for hjelp blant heimebuande eldre, auka jobbtrivsel blant involvert personell og gjera heimetenestene i kommunen betre rusta for framtidige utfordringar. Metode: Brukarar som søkjer om tenester, får tilbod om kvardagsrehabilitering i staden for eller i tillegg til tradisjonell bistand/helsehjelp. Høgskulegruppa rekrutterar brukarar, kartlegg med hjelp av m.a. COPM og utformar individuell rehabiliteringsplan. Rehabiliteringa vert utført av tilsette i heimesjukepleien saman med/under rettleiing av høgskulegruppa. Rehabilitering i inntil 3 månader og ny kartlegging etter 3 og 9 månader. Resultat: Datainnsamling pågår, forskingsresultat er ikkje klare. Erfaringar og resultat frå praksis viser at brukarane profitterar på rehabiliteringa. Trenden er at brukarane oppnår betre funksjonsnivå/meistring og reduserar hjelp frå heimetenestene. Brukarar og pårørande gir positive attendemeldingar.

12 Konklusjon og konsekvensar for praksis: Våre erfaringar så langt tydar på at me vil endra praksis og holda fram med liknande intervensjon etter at prosjektet er over. Me er spente på om forskingsresultata samanfell med erfaringane frå praksisfeltet. Aktivitetsproblemer og funksjon hos personer som mottar hverdagsrehabilitering Hanne Tuntland (1), Ingvild Kjeken (2), Birgitte Espehaug (3), Oddvar Førland(4) (1) Høgskolen i Bergen; institutt for ergoterapi, fysioterapi og radiografi (2) Nasjonalt revmatologisk rehabiliterings- og kompetansesenter (3) Høgskolen i Bergen; Senter for kunnskapsbasert praksis (4) Høgskolen i Bergen; Senter for omsorgsforskning Vest. Bakgrunn for prosjektet: Som ledd i en pågående RCT-studie om hverdagsrehabilitering i Voss kommune kartlegges aktivitetsproblemer og funksjonsstatus hos hjemmeboende eldre personer som har behov for hjemmetjenester. Hverdagsrehabilitering er en ny modell som vektlegger tidlig intervensjon og intensiv, tverrfaglig hjemmetrening av en gruppe hjemmeboende eldre som kun delvis har fått tilbud om rehabilitering tidligere. Svært mange norske kommuner planlegger oppstart av hverdagsrehabilitering. Det er imidlertid lite kunnskap om denne målgruppens funksjonsnivå og hvilke hverdagsaktiviteter eldre prioriterer som mål for rehabiliteringen. Mål for prosjektet: Å beskrive hvilke aktivitetsproblemer personer som mottar hverdagsrehabilitering opplever: Å beskrive hvilke aktivitetsproblemer som prioriteres av brukerne som viktigst å få hjelp til for å mestre hverdagen bedre Å beskrive denne gruppens funksjonsstatus ved oppstart av rehabiliteringen Metode: Deltagerne blir intervjuet med Canadian Occupational Performance Measure. Intervjuet avsluttes med en skåring av utførelse og tilfredshet av inntil fem prioriterte aktiviteter. I tillegg undersøkes funksjon i underekstremitetene (Timed Up and Go), håndkraft (Jamar dynamometer) og helserelatert livskvalitet (Coop-Wonka). Resultater av baselinekartleggingen ønskes presentert på fagkongressen. Det antas at ca 40 deltagere vil være inkludert i studien på det tidspunktet. Resultater: Så langt er 15 personer (hvorav 7 menn) i alderen år inkludert i studien (gjennomsnittsalder 76 år). De beskrev i alt 176 aktivitetsproblemer, hvorav 55 ble prioritert. Disse aktivitetene var innen kategorien mobilitet (25), personlig stell (12), husarbeid (11) og å fungere i samfunnet (7). Konklusjon: Dette vil være avhengig av resultatene. Konsekvenser for ergoterapeutisk praksis: Dette vil også avhenge av resultatene og konklusjonen.

13 A6 BARNS DELTAKELSE LEK OG MORO? Barn- Funksjonshemming- og Deltakelse Mona Asbjørnslett (1), Gunn Engelsrud (2), Sølvi Helseth (3) (1) Høgskolen I Oslo Og Akershus (2) Norges Idrettshøgskole (3) Høgskolen i Oslo og Akershus Målet for dette prosjektet er å bidra til ny kunnskap om barn, funksjonshemming og deltakelse. Prosjektet baserer seg på egne erfaringer fra eget hverdagsliv. 15 barn er intervjuet med livsforms intervjuer i en overgangsfase fra barne- ungdomsskole. Resultatene viser at barns viktigste motiv er å være sammen med andre barn og å være en del av det store fellesskapet. Siden barna i dette prosjektet er sammen med «vanlige barn» tilpasser de seg sosial deltakelse i skole og fritid på bakgrunn av de normer og forventninger som finnes i samfunnet. De snakker om seg selv som «vanlige barn» og funksjonshemming som begrep kan oppleves som en belastning. Barn, foreldre og skole fremstiller selvstendighet som en sentral verdi. Barnas situasjon handler om hardt arbeid. De ønsker akkurat passe hjelp, men erfarer ikke alltid at de får den kvalifiserte hjelpen de etterspør og den kompetansen som tilbys er ikke alltid tilpasset barnets viktigste motiv. Konklusjonen er å lytte til barns erfaringer og lære av deres kunnskaper i ulike praksiser og ergoterapi. Barns rett til deltakelse handler om å legge til rette for at barn blir hørt og at de tilbys rett til å delta i sosial deltakelse på bakgrunn av eget engasjement. Konsekvensene for ergoterapeuters praksis er å forstå deltakelse på bakgrunn av barn og barndom i et sosio- kulturelt perspektiv og legge vekt på å legge til rette for deltakelse der de lever og erfarer sine liv til daglig. Bruk av kreative aktiviteter som ergoterapeutisk intervensjon i arbeid med barn i institusjon Madeleine Sæthereng Strøm, Tiril Christine Bjerkås, Høgskolen i Oslo Og Akershus Bakgrunn for prosjektet: Deltagelse på kurs i kreative aktiviteter i ergoterapi i Belgia, gjorde oss nysgjerrige på hvordan ergoterapeuter kan praktisere ekspressive, kreative aktiviteter (følelsesuttrykk gjennom non- verbal/ verbal kommunikasjon, skrive, tegne, arbeid med leire, lek og rollespill) -som et virkemiddel i helsefremmende og forebyggende arbeid med barn og unge. Vår kjernekompetanse; aktivitet, deltakelse og meningsfulle aktiviteter er en styrke i vårt arbeid med mennesker. Lite forskning finnes knyttet til kreative aktiviteter og ergoterapeutisk intervensjon, men forskningen som er gjort, viser at terapeutisk bruk av kreative og ekspressive aktiviteter kan ha god effekt på voksne og barns helse og velvære. Mål: Vi ønsker å undersøke effekten av ekspressive, kreative aktiviteter, hvordan de kan bidra som helsefremmende og forebyggende tiltak for barn i en sårbar situasjon, samt hvordan ergoterapeuters kompetanse kan benyttes ved arbeid i institusjoner der barn er i fokus. Metode: Vi ønsker å bruke en kvalitativ metode: dybdeintervju med relevante fagpersoner som: barne- ungdomsarbeider/ ergoterapeut/ vernepleier/ psykolog, med erfaring fra arbeid med barn og kreative aktiviteter i asylmottak eller barnevern, på individ- og gruppenivå. Resultat: Prosjektets varighet: Prosjektet inngår som vår avsluttende bacheloroppgave ved ergoterapeututdanningen ved HiOA. Konsekvenser for ergoterapeutisk praksis: Vi tror vår ergoterapifaglige kompetanse kan bidra til økt kvalitet i tjenestetilbudet i institusjonene. Dessuten ønsker vi å inkludere hvordan stat, kommune/ bydel og frivillige organisasjoner kan samarbeide for å gjennomføre aktivitetstiltak for barn ved institusjon og gi de en meningsfylt hverdag. Hva er det viktigste budskapet?

14 Effekt av intensiv assistert bevegelse i stående posisjon hos barn med bevegelseshemming Henriette A. Sjølett (1), Britt Tornes (2), Kari Borgen (2), Rikke Damkjær Moen (3) (1) NAV Hjelpemiddelsentral Vestfold (2) Sykehuset i Vestfold, Habiliteringssenteret (3) Made for Movement Group Introduksjon Helsedirektoratet i Norge anbefaler minst 60 minutter fysisk aktivitet for barn og unge hver dag. Det er kjent at personer med funksjonsnedsettelser er langt mindre fysisk aktive enn andre. Muligheten for fysisk aktivitet for denne brukergruppen er begrenset, men stadig like viktig. Med utgangspunkt i dette startet Sykehuset i Vestfold, Habiliteringssenteret og NAV Hjelpemiddelsentral Vestfold et prosjekt. Hensikt: Hensikten med prosjektet var å evaluere effekten av assistert bevegelse i stående posisjon hos barn med bevegelseshemming over en periode på 1 år. Prosjektet startet våren 2009 og ble avsluttet i april Deltakere: De barna som var involvert i prosjektet var alle barn som søkte på Innowalk i Vestfold fylke i perioden fra januar 2010 til mars 2011 og hvor foresatte ga samtykke til deltakelse i prosjektet. I alt deltok 14 barn. Metode: Innowalk ble benyttet som verktøy. Innowalk er ett bevegelseshjelpemiddel som gir mulighet for assistert gangbevegelse i stående posisjon med vektbæring. Følgende parameter ble målt i prosjektperioden: Leddstatus, muskelfylde, spastisitet, røntgen hofter, smerte, mage/tarm funksjon og søvn. I tillegg filmes grovmotorisk funksjon. Målet for bruk av hjelpemiddelet i prosjektperioden har vært 3-5 ganger i uken og minimum 30 minutter per gang. Resultat: Prosjektet vil bli presentert med kasus og resultat for hvert enkelt barn, samt en sammenfatning av prosjektgruppens erfaringer. Hvor leker vi? Lek og deltakelse for barn med bevegelsesvansker på barnehagers uteområde Kristina Hoydal, Diakonhjemmet Høgskole Målet for studien var å få kunnskap om hvordan barn med lette bevegelsesvansker bruker uteområdene i barnehagen, samt hvordan gode uteområder som fremmer lek og deltakelse kjennetegnes. Metode: Kvalitativ studie med feltarbeid/deltagende observasjon av barn i lek i fire ulike barnehager. I hver barnehage ble det også gjennomført intervju av en ansatt, samt samtaler med barn og ansatte underveis i feltarbeidet. Resultater og konklusjon: Funnene tyder på at barn med lette bevegelsesvansker oppsøker lekeområder der det er mulighet for variasjon, bruk av fantasien og sansestimulering, der de kan definere samlingspunkter og avgrense og skjerme lekens område, samt der de får motorisk utfordring. Der det er mulig oppsøker og bruker barna ofte vegetasjon og naturelementer, og disse kommer da i tillegg til lekeutstyr og apparater og gir ytterligere variasjonsmuligheter. Været ble funnet å spille en rolle i barnas valg av lek, og uteområdenes utforming i forhold til å kunne skape oppsamling av vann og snø, samt å kunne gi ly for vind og nedbør så også ut til å ha betydning for å fremme leken. Konsekvenser for praksis: Studien gir nyttig informasjon om denne barnegruppens bruk av og behov i lek på barnehagens uteområder, og gir således et supplement til tidligere kunnskap om barns lek generelt, samt til veiledere om kvaliteter på barnehagers uteområder. I tillegg til kunnskap om barna kan ergoterapeuter ta denne kunnskapen med inn i samarbeid med planleggere og utbyggere for å sikre gode muligheter for utvikling, lek og deltakelse for alle barn i barnehagen.

15 Jeg savner lissom det å kunne gjøre noe spontant' - erfaringer til ungdom med kronisk utmattelsessyndrom (CFS/ME) Berit Widerøe Njølstad (1), Kari Nyheim Solbrække (2), Unni Sveen (3,4) (1) Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet, P.B 4950 Nydalen, 0424 Oslo (2) Universitetet i Oslo, Institutt for helse og samfunn, Avdeling for Helsefag, P.B 1089 Blindern, 0317 Oslo (3) Oslo Universitetssykehus, Ullevål, Avdeling fys.med. og rehab, P.B 4956 Nydalen, 0424 Oslo (4) Høgskolen i Oslo og Akershus, Institutt for ergoterapi og ortopediingeniørfag, Fakultet for helsefag, P.B 4, St Olavs plass, 0130 Oslo Mål/hensikt: Studiens hensikt var økt kunnskap om sykdomserfaringene til ungdom med kronisk utmattelsessyndrom. Bakgrunn: Mange studier foreligger, men det mangler fortsatt kunnskap om ungdoms egen opplevelse av CFS/ME. Teori: Studien er forankret i et sosiologisk perspektiv på ungdom og ungdomshelse i Norge. Videre anvendes et fenomenologisk hermeneutisk perspektiv for å få frem ungdommenes subjektive erfaringer med sykdommen. På bakgrunn av intervjumaterialet ble det også relevant å trekke inn begreper om bedring. Metode: Studien er kvalitativ og baseres på dybdeintervju av syv ungdommer i alderen 15 til 17 år. I analysen ble det transkriberte materialet gjennomgått flere ganger. Ord og uttrykk ble markert og deretter identifisert til tre temaer som ble fortolket med valgt teoriramme. Resultater: Studien viser for det første hvordan ungdommenes forhold til kroppen endres dramatisk som følge av sykdommen. For det andre fremkommer sykdommens betydelige konsekvenser for skole, venner og fritid. Endelig viser studien at tross frustrasjon og fortvilelse over sykdommens konsekvenser synes denne gruppen å finne nye måter å takle hverdagen på, og de bærer tydelige håp om å bli friske. Konklusjon: Studien får frem at ungdom med kronisk utmattelsessyndrom møter betydelige utfordringer i forhold til seg selv, sitt eget selvbilde og sosiale liv. Funnene tydeliggjør behovet for økt kunnskap hos aktører innen skole og primærhelsestjenesten. Konsekvenser for ergoterapeutisk praksis: Ungdom med CFS/ME har særegne utfordringer. I møte med ungdommene kan ergoterapeuter med innsikt og kunnskap om CFS/ME bidra til økt forståelse for deres sykdomserfaringer. Nøkkelord: Ungdom, utmattelse, hverdagslivet, fortvilelse, håp.

16 A7 HVORDAN MØTER ERGOTERAPEUTER HELSEULIKHETER. WORKSHOP V/ ETISK KOMITE. Mangfold og kultur i ergoterapi Ergoterapeutenes yrkesetiske utvalg: Anne Lund, Anette Eidesen, Elisabeth Olaug Strand, Kjersti Helene Haar, Kirsti Hellesøy. Bakgrunn: Ergoterapeuter har som en sentral oppgave å fremme aktivitet, trivsel og deltagelse for alle med ulike aktivitetsbehov. Yrkesetisk utvalg deler oppfatningen om at det er helseutfordringer knyttet til helseulikheter på verdensbasis. Det ser også ut til at helseulikheter øker i Norge knyttet til kulturelt mangfold som inkluderer sosioøkonomiske faktorer. Ifølge World Federation of Occupational Therapists (WFOT) er det behov for å diskutere på hvilken måte vi som faggruppe bidrar globalt og lokalt til utjevning av sosiale ulikheter i helse for å utvikle et inkluderende samfunn. Formål: Å fremme diskusjon og refleksjon hos ergoterapeuter for hvordan vi innen praksis, utdanning og forskning kan bidra til å fremme et inkluderende samfunn med rett til aktivitet og deltagelse for alle. En problemstilling vil være hvordan ergoterapeuter kan bidra til å jevne ut helseulikheter i Norge. Metode: Framtidsverksted med utgangspunkt i presentasjoner fra innledere med erfaring innen tema. Utgangspunktet hentes fra WFOT sitt dokument Guiding Principles for Diversity and Culture (WFOT 2009). Resultater: En muntlig og skriftlig oppsummering fra debatten som vil kunne brukes inn i videre arbeid for å bidra til et inkluderende samfunn. Konklusjon og konsekvenser for ergoterapeutisk praksis: At ergoterapeuter er bevisste og inkluderer kulturelt mangfold praksis, utdanning og forskning som bidrag for å fremme et inkluderende samfunn og utjevne helseulikheter lokalt og nasjonalt.

17 Torsdag 19.9 kl B1 PRODUKTUTVIKLING, AKTIVITET OG IDRETT Idrett og aktivitet ergoterapeuten kan gjøre en forskjell v/ Bardum og Norges Idrettsforbund Abstract foreligger ikke. Ja takk, begge deler Inge ngrenser versus virkeligheten. v/krabat Abstract foreligger ikke. B2 ERGOTERAPI OG PSYKISK HELSE HVA VIL VI? DET ER IKKE BARE DET INDRE SOM TELLER Ergoterapi og psykisk helse i kommunehelsetjenesten Lisebet Skeie Skarpaas (1), Vigdis Holmberg (1), Rønnaug Stensrud (2), Unni Sveen (1,3) (1) Institutt for ergoterapi og ortopediingeniørfag, Fakultet for helsefag, Høgskolen i Oslo og Akershus (2) Enhet for psykisk helsearbeid, Alna Bydel (3) Avd. fysikalsk medisin og rehabilitering, Oslo Universitetssykehus Mål for prosjektet: Hensikt med studien var å utforske ergoterapi innen psykisk helsearbeid, med utgangspunkt i studenters og veilederes tanker og erfaringer etter en praksisperiode i kommunehelsetjenesten. Metode: En kvalitativ tilnærming ble valgt da det er studentenes og veiledernes meninger og erfaringer fra ulike praksissteder som er i fokus. Data er samlet inn via fokusgruppediskusjon og individuelle intervjuer, og analysert ved kvalitativ innholdsanalyse. Resultater: Det kom fram fire overordnede temaer i materialet; [1] Ergoterapi og psykisk helsearbeid i kommunehelsetjenesten, med undertema karakteristika ved stillingene og fokusområder [2] Rammer og organisering av praksis, med undertema læringsutbytte og veiledning [3] Faglig utvikling, med undertema studentenes kompetanseutvikling og veileders kompetanse og opplevelse av å ha student, og [4] Ergoterapi i fremtiden, med undertema arenaer, fagområder og brukergrupper. Konklusjon: Psykisk helsearbeid er nært knyttet til kjernen i faget vårt; aktivitet og hverdagsliv. Ergoterapeuter arbeider på mange ulike arenaer med psykisk helse i kommunehelsetjenesten. Det er behov for en endring både av undervisningen og rammene for psykisk helse praksis ved ergoterapeututdanningen. Psykisk helsearbeid er et område der både studenter og veiledere mener ergoterapeuter har mye å bidra med i fremtiden. Konsekvenser for ergoterapeutisk praksis: Vi trenger å diskutere tverrfaglighet versus særfaglighet, og hvordan være ergoterapeut på dette feltet. Samarbeid mellom praksis og skole er viktig. Å ha studenter på denne arenaen virker gjensidig utviklende. For ergoterapeuter er det viktig å gripe mulighetene som byr seg innen psykisk helsearbeid.

18 Ingen lever bare for seg selv. Utvikling av familie og nettverksfokus i lokalbasert psykisk helsearbeid Rønnaug Stensrud (1), Helge Simonsen (2), Grete Gustavsson Bergan (3), Wenche Marita Brandt (4) (1) Oslo Kommune Bydel Alna Enhet For Psykisk Helsearbeid (2) Oslo Kommune Bydel Stovner, NAV rus/psykiatri (3) Akershus universitetssykehus, Follo DPS (4) Akershus universitetssykehus, Follo DPS Bakgrunn for prosjektet: Bruk av reflekterende prosesser (Tom Andersen) og Nettverksdialoger (Jakko Seikkula) har vist gode resultater når det gjelder å initiere håp og at brukerne og deres familier og nettverk føler at deres stemmer blir hørt og teller like mye som de profesjonelles. Det har bedret samhandling og forebygget innleggelser. Mål for prosjektet: Vi arbeider med å implementere metoden med bruk av reflekterende prosesser og åpne samtaler i nettverksmøter på våre arbeidsplasser. Metode: Vi vil drive en form for aksjonsforskning, ved at vi inviterer våre kollegaer og brukere til sammen å prøve ut metoden 'på kroppen' ved tre arbeidsseminarer på våre respektive arenaer våren Resultater: Vi vil etterspørre deltagernes erfaringer, og håper at vi kan bruke disse til å endre og utvide vår praksis.(som eksamensoppgave ved HIG vil vi utarbeide poster og fagartikkel i juni 2013). Konklusjon: Vi håper at våre arbeidsplasser får øynene opp for at vi ikke bare tenker på forholdet mellom terapeut og klient når vi skal hjelpe mennesker med psykiske helseproblemer, men må utvide vår horisont til å tenke på mennesket i sine relasjoner/omgivelser/nettverk. Konsekvenser for ergoterapeutisk praksis: Ergoterapeuter kommer i framtiden til å anerkjenne og ta i bruk klientens nettverk i større grad. Dette er å ta i bruk vedkommendes ressurser. Å styrke veven som er mellom mennesker i hverdagen, er forebyggende og helsebringende, i samhandlingsreformens ånd. Jobbmestrende oppfølging - Kognitivt orientert arbeidsrehabilitering for personer med psykoselidelse Helen Bull (1), June Lystad (1), Stig Evensen (1), Torill Ueland (2), Erik Falkum (1) (1) Oslo Universitetssykehus, Klinikk For Psykisk Helse Og Avhengighet (2) KG Jebsen Senter for Psykoseforskning, Oslo Universitetssykehus Målet med prosjektet er å prøve ut en arbeidsrehabiliteringsmetode for å hjelpe personer med psykoselidelse som ønsker å jobbe, å komme i jobb og å bli i jobb. Arbeid gir de samme fordelene for personer med psykoselidelse som for andre; økt livskvalitet, bedre økonomi og sosialt nettverk, men sysselsettingen forblir lav. Metode: 10 måneders tilbud bestående av tre elementer: 1) arbeidsrehabilitering gjennom NAV, 2) tett samarbeid mellom NAV, DPS, arbeidskonsulent, behandler og arbeidsgiver, og 3) enten kognitiv trening eller kognitiv atferdsterapi teknikker, rettet mot utfordringer i arbeidslivet, to ganger i uken i en 6 måneders periode. Resultater: Foreløpige analyser for 150 deltakere (pre) og 140 (post) viser at andelen som var i arbeid økte fra ca. 20% til over 70% over 10 måneder. Andelen tilknyttet det ordinære arbeidslivet økt fra ca. 10% til over 40%, og i skjermet virksomhet fra under 10% til ca. 30%. I snitt jobbet deltakerne 12 t/uke etter 10 måneder. De hadde en moderat bedring av både positive, negative og generelle symptomer. Konklusjon: Det er mulig å gjennomføre arbeidsrehabilitering for denne gruppen i den norske velferdsmodellen. Mange personer med psykoselidelse i Norge både vil og kan jobbe, og kan få symptombedring ved å jobbe. Samarbeid på tvers av etater kan fungere til deltakernes beste. Konsekvenser for ergoterapeutisk praksis: Et sterkere fokus på mulighetene som ligger i arbeid. Aktivt samarbeid over etatsgrenser for å sikre arbeidsrehabilitering for personer med psykoselidelse. Skolere seg i, og bidra med arbeidsrettede kognitive utredninger.

19 Sansestimulerende redskaper et beroligende supplement innen psykisk helsevern? Tone Torgersen (1), Hilde Kristin A. Aam (2) (1) Sykehuset Innlandet HF, BUP akutt enhet for barn og ungdom (2) Sykehuset Innlandet HF, Avd. for psykosebehandling og rehabilitering Bakgrunn: Behandlingstradisjonen innen psykisk helsevern i Norge kontra i Danmark og Sverige ser ut til å være noe forskjellig. Supplerende behandlingsmetoder som sansestimulerende produkter, er i større grad trukket inn i psykisk helsevern og behandling av pasienter. Dette er behandlingsmetoder som i liten grad er forsket på, men som det er knyttet en del fagprosjekter til. SI-produktene viser seg å ha effekt på pasienter som sliter med fysisk og psykisk uro. Alle bygger på Jean Ayres teorier om sanseintegrasjonsbehandling. Mål: Kan sansestimulerende produkter ha en positiv effekt på funksjonsevne hos unge pasienter? Videre lurer vi på om systematisk innføring av behandlingsmetoden gir større trygghet i personalgruppa til å ta i bruk dette som et supplerende miljøtiltak. Metode: Målgruppen er unge mennesker som sliter med fysisk og psykisk uro innlagt på BUP akutt for barn og ungdom og Enhet for tidlig intervensjon ved psykoser, døgn. Inkluderingskriterier: Alder < 26 år. Alle som er innlagt i BUP Akutt og TIPS Sanderud uavhengig av varighet på liggetid. Personalgruppen får undervisning i teorigrunnlag og praktisk bruk av SI-produktene. 6 mnd prosjektperiode. 3 ressurspersoner per enhet. Resultater: Foreligger før sommeren. Konklusjon: Foreligger før Fagkongressen. Konsekvenser for ergoterapeutisk praksis: Resultatene fra pilotprosjektet kan føre til at ergoterapeuter i større grad ser nytten av SI-produkter i behandling av unge mennesker med alvorlige psykiske plager. B3 HVERDAGSLIV MED HJERNESKADE Utprøving av et tidligfase intervensjonsprogram etter ervervet hjerneskade Inger Hellem (1), Pia Karlberg-Hansson (2) (1) Diakonhjemmet Høgskole (2) Helse Stavanger HF, Stavanger Universitetssjukehus, AFMR Lassa Bakgrunn for prosjektet: Det er i følge Nevroplan 2015 behov for forskning og faglig utviklingsarbeid som kan bidra til å bedre rehabiliteringstilbudet for personer med nevrologiske sykdommer og skader. Hensikten med dette prosjektet er å prøve ut et intervensjonsprogram inspirert av Lifestyle Redesign som et helsefremmende og forebyggende tilbud for personer i yrkesaktiv alder med lette til moderate kognitive vansker som følge av en ervervet hjerneskade. Mål for prosjektet: Målet er å få kunnskap om hvordan et klientsentrert intervensjonsprogram, med fokus på aktivitet og deltakelse, kan tilpasses og anvendes i en tidlig fase i rehabiliteringsforløpet, samt beskrive hvordan programmet kan forbedres. Metode: Pilotprosjektet er lagt opp som en evalueringsstudie. Prosjektet omfatter behovsevaluering for å tilpasse intervensjonsprogrammet til målgruppen samt gjennomføring av et gruppetilbud på 7 uker høsten 2012 og 7 uker vinteren Det skal gjennomføres en kombinasjon av mål- og prosessevaluering ved bruk av noen individuelle vurderinger og fokusgruppeintervjuer før og etter avsluttet gruppetilbud. Gruppen består av består av 5 deltakere, som møtes en gang i uken (2 timer). Pilotprosjektet er godkjent av Komité for Medisinsk og Helsefaglig forskningsetikk, Vest-Norge, og forskningsavdelingen ved Stavanger Universitetssjukehus.

20 Resultater: Dette er et pågående 2-årig samarbeidsprosjekt som evalueres i Erfaringer fra tilpassingen og gjennomføringen av intervensjonsprogrammet for personer med ervervet hjerneskade i tidligfase vil bli presentert. Konsekvenser for ergoterapeutisk praksis: Erfaringene kan brukes til å videreutvikle rehabiliteringstilbudet for personer med kognitive vansker etter ervervet hjerneskade. Kognitive utfordringer - vansker uten løsning? Marte Ørud Lindstad (1), Unni Sveen (2,3), Nada Andelic (4,5) (1) Fysio-Ergoterapitjenesten Østre Toten Kommune (2) Avd. fysikalsk medisin og rehabilitering, Oslo Universitetssykehus (3) Institutt for ergoterapi og ortopediingeniørfag, Fakultet for helsefag, Høgskolen i Oslo og Akershus (4) Avd. fysikalsk medisin og rehabilitering, Oslo Universitetssykehus (5) Institutt for helse og samfunn, Forskningssenter for habiliterings- og rehabiliteringstjenester (CHARM) Universitetet i Oslo Bakgrunn for prosjektet: Litteraturen viser at personer med traumatisk hjerneskade (TBI) ofte opplever ulike kognitive problemer og funksjonsvansker i lang tid etter skaden, og derfor trenger mye støtte for å mestre en endret livssituasjon. De fleste studier som har kartlagt dette er av kvantitativ design og det er få kvalitative studier om hvordan personer med TBI opplever vansker i dagligliv og arbeid, hvordan de opplever rehabiliteringsprossesen og utvikler mestringsstrategier. Mål for prosjektet: La personer med langvarige kognitive vansker etter TBI sine egne opplevelser komme til utrykk; om deres erfaring med eget rehabiliteringsforløp på kommunenivå, beskrivelser av vansker som opplevdes uløselige og utvikling av mestringsstrategier for å møte vanskene. Metode: Kvalitativt design, semistrukturert intervju av 7 personer 5 år etter moderat eller alvorlig TBI. Dataene ble analysert ved bruk av fenomenologisk meningsfortetting. Resultater: Det var stor forskjell i hvilken grad informantene opplevde at de klarte å kompensere for vanskene de hadde og tilpasse seg et endret liv. Videre beskrev de både positive og negative erfaringer med støtten de hadde fått i rehabiliteringsprosessen. Konklusjon: Utvikling av mestringsstrategier tar tid og krever informasjon og diskusjon med fagperson over tid for å lykkes. Konsekvenser for ergoterapeutisk praksis: -støtteperson med kunnskap om hjerneskade bruker kan reflektere sammen med -undervisning om hjernens funksjon, egen hjerneskade og mestringsstrategier -automatisering av rutiner for å spare krefter -aktiv bruk av strategier og tilpasning i jobbsituasjon (før uføretrygd?) -ergoterapeuter i kommunehelsetjenesten bør ha kompetanse innen rehabilitering av kognitive vansker. Mild traumatisk hjerneskade angår hele familien Randi Aabol (1), Unni Sveen (1,2) (1) Oslo Universitetssykehus, Ullevål Klinikk for Kirurgi og Nevrofag (2) Institutt for ergoterapi og ortopediingeniørfag, Fakultet for helsefag, Høgskolen i Oslo og Akershus Mål for prosjektet: Gi tilbud til pårørende/nærpersoner til pasienter med mild traumatisk hjerneskade (mtbi) slik at de kan være støttespiller i rehabiliteringsprosessen. I tillegg til kunnskapsoverføring får pårørende anledning til erfaringsutveksling med andre i liknende situasjon. Bakgrunn: Erfaringer fra tverrfaglig behandlingstilbud for personer med mtbi viser at hele familien rammes. Studier viser viktigheten av informasjon om mulige følgevirkninger av mtbi. Både pasienten selv og pårørende opplever engstelse når forventet bedring uteblir. Det er behov for kunnskap om skademekanismer, konsekvenser, prognose og trygging. Ved Ullevål (OUS-U) startet vi i 2012 pårørendetilbud for kunnskap og veiledning om hvordan være en støttespiller i hverdagen. Metode: Pårørende inviteres til deltakelse i en psykoedukativ gruppe i løpet av perioden pasienten mottar behandlingstilbud ved OUS-U. Gruppene ledes av nevropsykolog og ergoterapeut. Det veksles mellom undervisning/teori