Syv dager med Tirsdagsdamene

Transkript

1

2 Monika Peetz Syv dager med Tirsdagsdamene Oversatt av Benedicta Windt-Val Bastion

3 Originaltittel: Sieben Tage Ohne 2012 by Verlag Kiepenheuer & Witsch GmbH & Co. KG, Cologne/Germany Published by agreement with the Leonhardt & Høier Literary Agency A/S, Copenhagen Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverksloveneller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til: Bastion forlag Boks 21 Vinderen 0319 Oslo ISBN ISBN (trykk) Oversetter: Benedicta Windt-Val Omslagsfoto: Bokkompaniet AS Tilrettelegging omslag: Bokkompaniet AS Tilrettelagt for ebok av eboknorden as

4 Til Heide og Karl-Heinz Peetz

5 Kapittel en Det var en av de dagene. Eva hadde hatt tidligvakt på sykehuset, de fire barna kranglet høylytt om hvem som skulle bruke pc-en, og ektemannen Frido, som hadde lovet å ta seg av middagsmaten, hadde ikke klart å løsrive seg fra kontoret ennå. Om en og en halv time måtte hun være på Le Jardin for å treffe franskdamene sine. Eva hadde gledet seg i flere dager til en avslappende kveld med tirsdagsdamene. Gjennom seksten år hadde det utviklet seg et sammensveiset fellesskap mellom de fem kvinnene, som i utgangspunktet ikke hadde hatt annet til felles enn et ønske om å lære fransk ved Institut Francais i Köln. Tirsdagsdamene hadde overlevd stormer, harde slag fra skjebnen og en felles pilegrimsreise til Lourdes. Det var ikke alltid like enkelt å komme ut av det med venninnene. I dag hadde Eva problemer med i det hele tatt å komme så langt som til å treffe dem. Eva kjempet seg gjennom en endeløs liste over oppgaver og planlegging av semesteret for alle de seks medlemmene av familien. Etter pilegrimsreisen hadde hun begynt å arbeide som lege igjen. Vannet fra den hellige kilden hadde dessverre hverken forvandlet ektemannen Frido til en kjøkkenprins eller tre tenåringer i puberteten, pluss en tiåring, til villige medhjelpere i huset. Da det ringte på døren, ante Eva uråd. Alle som kjente familien godt, visste at hoveddøren alltid sto åpen. Det var et rent selvforsvar mot fire barn med en kronisk tilbøyelighet til å rote bort nøkkelen, og en stor vennekrets. Det fantes bare ett menneske som alltid ringte på og ventet at døren høytidelig skulle bli åpnet for henne. Eva stønnet. Det var ingen tvil, det kunne bare være moren hennes. Etter at Regine var blitt pensjonist for halvannet år siden, var hun fullt og helt

6 til stede for Eva. Altfor fullt. Altfor helt. Og småborgerlige ritualer som å ringe og si fra på forhånd at hun aktet å komme på besøk, var ikke noe for henne. Regine ringte ikke på på vanlig måte, Regine sendte morsesignaler som kunne minne om triumfmarsjen fra Aïda. Eva var svært glad i moren sin. Bare ikke hele tiden. Og absolutt ikke den første tirsdagen i måneden, som hadde vært fast møtedag med venninnene på Le Jardin i seksten år nå. Eva skulle ønske at hun var i stand til å si et fast og bestemt nei. I stedet klistret hun på seg et smil og åpnet. En toogseksti år gammel hippiejente lente seg nonsjalant mot dørkarmen, kledd i en ankellang, storblomstret kjole med rysjer, og med utallige kjeder med enorme anheng rundt halsen. Lange, blonde fletter dinglet frem under en bredbremmet sommerhatt. Til dette antrekket bar Regine indiske lærsandaler. Bestemoren din har tatt vare på alle tingene mine fra før i tiden, forklarte Regine. Disse klærne har ligget så lenge på loftet at de er blitt moderne igjen. Regine hadde arvet foreldrenes hus i Bergisch Gladbach, og hadde bodd der i mange år nå. Som nybakt pensjonist med mye tid til overs, rettet virkelysten hennes seg for tiden mot det overfylte loftet som hadde ligget i tornerosesøvn i flere tiår. Typisk krigsgenerasjon. Din mormor Lore kunne aldri kvitte seg med noe som helst, sa Regine. Alt er der fremdeles, hele fortiden min. Nå, hva synes du om antrekket mitt, da? Jeg må være på Le Jardin om en time, sa Eva i et svakt forsøk på verge seg. Regines meddelelsesbehov overskred innlevelsesevnen hennes. Hun veivet med en bok med forgylte permer. På loftet fant jeg en av de gamle bøkene mine. Tradisjonell kinesisk legekunst. Svært opplysende, sa Regine og snublet i retning av kjøkkenet. Du har visst lagt på deg, sa hun, trakk opp i kjolen og mønstret

7 Evas behagelige joggedress. Blikket var nok til å vekke Evas dårlige samvittighet. I årevis hadde hun utkjempet en daglig kamp med kalorier, kilo og det bildet som stirret tilbake på henne fra speilet. Eva var lykkelig når hun greide å komme seg igjennom halvparten av oppgavene på den daglige listen over gjøremål. Blant de punktene som alltid ble stående igjen, var sykle til sykehuset, melde seg inn i et treningssenter eller begynne på ananasdietten. Klesskapet hennes lignet på et museum viet til den tynne jenta hun engang hadde vært. Uheldigvis hadde hun ikke fått med seg mye fra den tynne Eva. Selv da hun fremdeles var slank, hadde hun følt seg tykk. Hyggelige innkjøpsrunder med tirsdagsdamene var en lidelse for Eva. Prøverom uten speil, klesmerker som ikke gikk lenger enn til størrelse 36, og bukser som strammet selv i størrelse XXL. Mens venninnene hennes kom hjem med fulle bæreposer, nøyde Eva seg som regel med et par solbriller, et sjal og en eske småkaker. Man kan aldri få nok av en kvinne man elsker, trøstet Frido når Eva ikke lenger klarte å få igjen glidelåsen i kjolen. Moren var som regel mindre tilbakeholden. I dag nøyde hun seg med et blikk. Hun hadde andre ting på hjertet. Jeg har ikke vært klar over hvor mange ressurser som ligger ubenyttet her i Vesten, sa Regine ivrig. Samfunnet vårt går til grunne. Og det skyldes ene og alene at vi har en helt feil oppfatning av temaet sykdom. Det spilte ingen rolle for Eva hva som ville bli årsaken til at Aftenlandet gikk under. Før hun kunne komme seg av sted til Le Jardin, måtte hun tømme oppvaskmaskinen og fylle vaskemaskinen. Hvis hun ikke fikk ordnet med klesvasken før kveldsmaten, kom Frido jr. til å stille i bare undertøyet i gymtimen neste dag, og Frido sr. ville stå uten skjorte til styremøtet. Jeg har undersøkt saken, fortsatte Regine. Man kan ta en tilleggsutdannelse i kinesisk naturmedisin. Parallelt med at man

8 arbeider. Det hadde vel vært noe for deg. Eva hadde deltatt på utallige seminarer for å oppdatere sine medisinske kunnskaper til dagens nivå. Bare tanken på å begynne på enda en videreutdannelse var nok til at hun nesten brøt sammen. Jeg fyller vaskemaskinen, du steller deg, foreslo Regine da falkeblikket hennes falt på skittentøyskurven som sto klar. Så drikker vi en kopp te, og så forsvinner jeg. Hun trakk en liten pakke opp av den fargeglade, broderte stoffvesken. Te som fremmer en naturlig munterhet, leste hun høyt. Innkjøpt spesielt til deg. Eva var en meget dyktig lege. Hun kunne berolige pasienter, trøste oppskakede pårørende, og ved siden av en arbeidstid på nesten 20 timer i uken bestyrte hun en husholdning på seks mennesker. Men overfor moren var hun vergeløs. Mens hun skiftet i all hast på soverommet, lyttet hun anspent for å høre hva Regine drev på med på kjøkkenet. Man kunne aldri være sikker på at hun ikke ble inspirert til å omarrangere innholdet i kjøkkenskapene. Regine overøste Eva med råd på alle livets områder. Gratis og ubedt. Blomstrende tirader av ord sørget for å skjule hvor tungt moren blandet seg i alt mulig. Regines setninger begynte med banaliteter som: Du vet jo hvor tolerant jeg er, men hvis jeg får lov til å gi deg et tips Du må selvfølgelig gjøre akkurat som du selv vil. Jeg vil bare gjerne få peke på at Regines impulsive besøk hos Eva hadde omtrent samme virkning som en middels tornado. Hun spratt uventet frem som lyn fra klar himmel, feide gjennom Evas liv og etterlot seg et emosjonelt katastrofeområde. Helt til neste gang. Det verste var at Regine mente det bare godt overfor datteren. Etter to kortvarige ekteskap, en rekke mislykkede forhold og avslutningen på det ustabile yrkeslivet hennes, hungret Regine etter å være viktig for noen. Flapp, flapp, flappetiflapp klasket Regines sandaler over flisene på

9 kjøkkengulvet, ledsaget av en evinnelig klirring fra halskjedene. Eva hørte hvordan skuffer ble åpnet og lukket, vannet rant, kjelen ble satt over. Så knirket det i kjellerdøren. Regine plystret muntert mens hun gikk ned trappen til vaskerommet. Plutselig kom det en ed, et gjennomtrengende skrik, lyden av en skittentøyskurv som falt og slo mot gelenderet, en buldrende larm og så ikke noe mer. Ingen skritt. Ingen stemme. Ingenting. Evas hjerte stanset. Hun løp ut av soverommet og styrtet bort til trappen med det ene benet i jeansen og det andre buksebenet slepende etter seg. Mamma! ropte hun ned i kjelleren. Si noe, mamma! Eva kjente at bena sviktet under henne. Regine var slitsom, men alltid full av planer og liv. Det fikk bare ikke skje. Ikke ennå. Aldri. Hvorfor hadde hun ikke bare satt seg sammen med moren på kjøkkenet og drukket te? Hvorfor hadde hun overlatt vasken til Regine? Den monotone støyen fra dataspillene, en typisk bakgrunnsstøy de fleste ettermiddagene, hadde stilnet. De fire barna hadde samlet seg i entréen. Ofte tenkte Eva at de virket så store og voksne, men nå så hun inn i fire par engstelige barneøyne. Dere blir her, kommanderte Eva kort, selv om ingen av barna gjorde tegn til å gå ned i kjelleren for å se hva som hadde skjedd med mormor. Denne fryktelige stillheten. Bare det ikke hadde skjedd henne noe! Bare alt var i orden med Regine! Fra dypet av Evas underbevissthet steg det opp en overraskende tanke: Nå kommer jeg aldri til å få rede på hvem som er faren min. Eva ble helt forskrekket over seg selv der hun gikk ned kjellertrappen på skjelvende ben. I mange år hadde spørsmålet om hennes egen opprinnelse dukket opp i Eva som flo og fjære. I lange tider kunne hun være så opptatt med å leve sitt eget liv at det forekom henne å være helt uten betydning hvordan det egentlig hadde begynt. Så var det faser der hun tenkte at hun ikke kunne vokse som person hvis hun ikke fikk vite noe om røttene sine. Som tenåring hadde savnet av faren vært

10 pinefullt, og det enda hun ikke visste hva han het engang. Regine kvalte alle spørsmål med hardnakket taushet. Var det skuffelse som gjorde Regine stum? Raseri? Anger? Var det sårede følelser? Hvorfor ville ikke faren hennes være far? Det var forbløffende hvor mange tanker hun rakk å tenke i løpet av det korte øyeblikket før hun var nede hos moren. Regine lå ved foten av trappen i en merkelig forvridd stilling. Brått sto det klart for Eva at uten Regine ville hun aldri kunne få noe svar på dette viktige spørsmålet. Et sekund senere falt det henne inn at hun neppe ville få noen avklaring med Regine heller. Moren krøket seg sammen av smerte. Det venstre benet var vridd utover. Regine kunne hverken ligge eller sitte eller stå. Bare kjefte: Jeg nekter å ligge på sykehuset! lød det høyst livskraftig da Eva bøyde seg over Regine. Ikke under noen omstendigheter. Ring etter en sykebil! ropte Eva opp. Hun glemte at det var tirsdag. Den første tirsdagen i måneden. Plutselig var hun helt rolig. Som lege visste hun hva som måtte gjøres.