VEDRØRENDE REGJERINGENS STANDPUNKT OM UNIVERSITETSAKKREDITERING ANMODNING OM MØTE

Transkript

1 VEDRØRENDE REGJERINGENS STANDPUNKT OM UNIVERSITETSAKKREDITERING ANMODNING OM MØTE Åpent brev til statssekretær Bjørn Haugstad i Kunnskapsdepartementet, fra Høgskolen i Bergen, Høgskolen i Buskerud og Vestfold, og Høgskolen i Oslo og Akershus I Aftenposten, 3. november blir statssekretær i Kunnskapsdepartementet Bjørn Haugstad (H) sitert på i følgende: «Vi synes vi ser at veldig mange høyskoler har prioritert sterkt å få universitetsstatus, snarere enn å lage best mulig studier, og vi er bekymret for om det bidrar til økt kvalitet. Inntil vi har fått svar på den bekymringen, vil vi ikke tillatte nye universiteter.» KVALITETSREFORMEN I Norge ble det formelt mulig for høgskoler å få universitetsstatus gjennom Kvalitetsreformen («Gjør din plikt - Krev din rett» (St.meld. nr. 27 ( )). Reformen ble iverksatt i 2003, under Bondevik II regjeringen, forrige gang Høyre hadde ansvar for høyere utdanning og forskning. Felles lov for universiteter og høgskoler av 1995 stilte krav om forskningsbasert undervisning i all høyere utdanning. Begrunnelsen var endringer i arbeidslivets behov med nye krav i praksisfeltene og til yrkesutøvelsen. Formålet med kvalitetsreformen var å øke kvaliteten på høyere utdanning. Virkemidlene var blant annet å etablere ny grads-struktur, å gi sektoren økt ansvar og frihet, samt etablere NOKUT som nasjonalt organ for kvalitetssikring via evaluering og akkreditering. HVA ER ET UNIVERSITET? I NOKUTs krav til universitetsakkreditering ligger det at institusjonen har bredde i utdanningene, kan tilby fire doktorgradsstudier, samt at institusjonens ansatte har forskerkompetanse, og produserer vitenskap på nivå med andre universiteter. Disse kravene kan i det hele tilbakeføres til de vurderingene MJØS-utvalget gjorde i arbeidet med utrede Kvalitetsreformen. Internasjonalt er universitetsbegrepet i endring. Fra langt tilbake var det idealene fra Bolognatradisjonen med de gamle profesjonsfagene jus, medisin og teologi som var rådende. På 1800-tallet ble tradisjonen fornyet av Humboldt som realiserte sine ideer om enhet mellom forskning og læring på det nye universitetet i Berlin, alle moderne universiteters mor. Det Kongelige Frederiks Universitet (senere Universitetet Oslo) var November 7,

2 basert på denne tradisjonen fra da det åpnet på Tøyen i 1813 med fem professorer og atten studenter. I det tjuende århundre skjedde det store internasjonale endringer. I Storbritannia ble høgskolene ( Polytechnics ) gjort om til universiteter i en gjennomgripende reform på 90- tallet. I Sverige og Finland har omgjøring av enkelte høgskoler til universiteter foregått gjennom politiske prosesser. Internasjonalt opereres det med definisjoner for hva det vil si å være universiteter som favner både de gamle universitetene i Norge, samt mange av høgskolene. Et eksempel er definisjonen gitt gjennom opptakskriteriene for EUA (European University Association). Der kvalifiserer man som universitet i kraft av å tilby høyere utdanning på minst to av de tre nivåene (bachelor, master, phd), samt at det foregår forskningsaktivitet. Dog må en søknad om opptak signeres av lederen av en nasjonal "rectors meeting" (tilsvarende UHR i Norge). UNIVERSITETSAKKREDITERING I NORGE De to første høgskolene som ble akkreditert som universiteter under regelverket fra Kvalitetsreformen var Høgskolen i Stavanger (UiS) og Landbrukshøgskolen på Ås (UMB). Ettersom flere høgskoler ble akkreditert som universitet ble det mulig å ta samme utdanning både på høgskoler og universiteter, selv om det ikke var tydelige forskjeller hverken mellom utdanningene eller fagmiljøene. Eksempelvis tilbyr både Universitetet i Agder og Høgskolen i Oslo og Akershus lærer-, sykepleier- og ingeniørutdanning etter nasjonale rammeplaner. I en NOKUT-rapport om institusjoners endring av kategoribetegnelser (Institusjonell dynamikk, 13. juni 2013) listes ulike grunner høgskoler kan ha for å ønske seg universitetsstatus. Rapporten nevner renommé, handlingsrom, avstemming av kart og terreng, ekstern finansiering, rekruttering av studenter og ansatte, nettverk, samt det å spille en større rolle nasjonalt og internasjonalt. Hovedgrunnen til at våre høyskoler ønsker å bli universitet ligger imidlertid ikke i argumentene NOKUT nevner. Hovedgrunnen er at vi ser et klart behov for at de samfunnsviktige profesjonsutdanningene vi forvalter blir videreutviklet gjennom mer og bedre forskning. Da vil studentene våre kunne mestre utfordringene i yrkene sine enda bedre, og da vil vi ha løst samfunnsoppdraget vårt enda bedre. Universitetssatsingen til høgskolene innebærer med andre ord en faglig styrking av de utdanningsområdene som høgskolene forvalter, både gjennom en gradvis oppgradering av kompetansenivået til de ansatte, og gjennom FoU-virksomhet myntet på å utvikle fagene det utdannes i. NOKUTs rapport om Institusjonell dynamikk av 13. juni 2013, har en diskusjon om ulemper med høgskolenes universitetssatsing, men er vag: «Det er vanskelig å påvise en eventuell undergraving av kompetanse og utarming av grunnutdanningene. Det er imidlertid ikke urimelig å anta at satsning på et eller flere områder nødvendigvis må gå ut over andre områder. Institusjonene har begrensede midler, og må i mange tilfeller prioritere.» November 7,

3 De tre høgskolene utvikler fulle studieløp fra bachelor til ph.d med betydelige overlappingsgevinster mellom nivåene. Viktige synergier på bachelornivået er for eksempel mer forskningsbasert undervisning, mer studentaktiv forskning, veiledning fra studenter på et høyere nivå, og at studentene opplever professorer som forelesere. Fulle studieløp utvikles på områder som er strategisk viktige for regionen, og det er avgjørende at både master- og doktorgradene bygger på og rekrutterer studenter fra nivået under. For å kunne utvikle oss faglig, tildeles de tre høgskolene både stipendiatstillinger og studieplasser på masternivå. Vi blir målt på forskningsproduksjon, og i etatsstyringsmøter blir vi bedt om å vitenskapeliggjøre arbeidet med å utvikle både utdanninger og praksis. Vi kan derfor ikke dele bekymringen for at faglige ambisjoner går utover utdanningskvaliteten. Det er snarere tvert om: Arbeidet med å innfri de norske kravene for å bli akkreditert som universitet, bidrar til en nødvendig kompetanse- og fagutvikling som sikrer kvalitet i utdanningene på både bachelor-, master- og doktorgradsnivå. De tre høyskolene søker å utvikle fagene og de ansatte uten at det går på bekostning av utdanningskvaliteten. Dette er mulig å få til fordi høgskolene har god tilgang på studenter og fordi utdanningene som tilbys er i vekst. Dermed er det mulig å ta ut stordriftsfordeler. ARBEIDSDELING MELLOM HØGSKOLER OG UNIVERSITETER? Sammenliknet med de gamle universitetene har høgskolene svært effektiv drift både med hensyn til studiepoengproduksjon, og publiseringspoeng. Skal samfunnet investere en million kroner, får det mer igjen for millionen om det plasserer den ved høyskolene våre enn ved for eksempel Universitetet i Oslo. I Norge har vi gjennom to tiår bygget opp læresteder for høyere utdanning og forskning over hele landet med høyeste akademiske kompetanse og med master- og doktorgradsprogrammer ved siden av grunnutdanninger. Høyskolene har utviklet en studieportefølje og en praksisnær og anvendt FoU-virksomhet i nært samarbeid med offentlige virksomheter, kommunesektoren, næringslivet og bedriftsklynger. Andre land har også en høyskolesektor, men disse har ofte ikke fått utvikle akademisk toppkompetanse, forskningsvirksomhet og næringsrettet/profesjonsrettet master- og doktorgradsutdanning på samme måte som mange av høyskolene i vårt land. Det gir Norge et konkurransefortrinn som myndighetene bør verdsette i stedet for å så tvil om beveggrunnen for høgskolenes arbeid og utvikling. Profilen til mange av høgskolene generelt, er knyttet til viktige utdanninger til yrker som er sentrale for både velferd og verdiskaping: Uten helse- og sosialarbeidere er Norge ikke i stand til å møte en stadig mer heterogen og aldrende befolkning. Uten barnehagelærere og grunnskolelærere vil ikke barn og unge lære nok til å studere senere i livet. Uten ingeniører vil vi ikke kunne lage den infrastrukturen som resten av samfunnet er avhengig av. Samfunnet er i sterk forandring, disse yrkene er i sterk forandring, og derfor er det et sterkt behov for kunnskapsutvikling for og i disse yrkene. Det er bare ved forskning utført i nær sammenheng med utdanningene at vi kan sikre at studentene og yrkesfeltet selv kan få oppdatert relevant kunnskap for eget yrke, slik at de kan anvende den i hverdagen. November 7,

4 Disse utdanningene dekker fagfelt der de tradisjonelle universitetene hverken har tilbud, eller kompetanse. De har således heller ikke forutsetninger for å utføre forskningsoppdrag på disse områdene. Derfor kan vi ikke ha en arbeidsdeling hvor de gamle universitetene forsker, og de nye høgskolene utdanner. Stadig høyere kunnskapskrav i yrkesutøvelse innenfor offentlig og privat sektor stiller med andre ord nye krav til profesjons- og arbeidslivsorienterte studier, som høyskolesektoren tradisjonelt har hatt ansvaret for. Undervisningen skal være forskningsbasert. Lærestedene skal formidle og engasjere studenter i vitenskapelige arbeidsformer, anerkjent forskningsbasert kunnskap og kritisk tenkning. Kravet om forskningsbasert undervisning i profesjonsutdanningene, men også i arbeidslivsrettede utdanninger innenfor for eksempel økonomi- og ledelsesfag som tilbys ved høyskolene, tilsier at forskningen som studentene møter, er praksisorientert med anvendelse som siktemål. Når lærestedene skal løfte kunnskapsgrunnlaget til master- og doktorgradsnivå for det som for få år siden ble omtalt som «korte profesjonsutdanninger», kreves det derfor at institusjonene etterstreber balanse i forskningen slik at den på den ene siden flytter fagenes kunnskapsfront, og på den andre siden retter oppmerksomheten mot arbeidslivets utfordringer og interesser. Utdanningen og forskningen kvalitetssikres gjennom akademias internasjonale normsystem og relevanssikres ved å ta høyde for arbeidslivets og profesjonenes utviklingsbehov, anvendelsesperspektiv og løsningsorientering. HVA ER GRUNNEN TIL Å IKKE VILLE HA FLERE UNIVERSITETER I NORGE? I blant framkommer det argumenter om at nå har vi nok universiteter i Norge. («Nok universiteter, nå»; «Nå er det nok universiteter»). Det er vanskelig å forstå hva dette argumentet bunner i. Med unntak av Reykjavik er Oslo den eneste hovedstaden i Norden som bare har ett universitet: I Stockholm er det tre universiteter, i København er det fire universiteter, og i Helsinki er det fire universiteter. Universitetstettheten per million innbygger er heller ikke spesielt høy i Norge. I USA, er det for eksempel 3.4 universiteter per million innbyggere, mens tallet i Norge er 1.6. Det er heller ikke slik at de gamle universitetene i Norge blir dårligere av at det kommer nye universiteter til. Snarere tvert i mot. Erfaring fra andre områder viser at mer konkurranse fører til bedre ytelse. Eller er det slik at de gamle universitetene, regner med at det er lettere å få økte bevilgninger om det ikke tilkommer nye universiteter? Fra perspektivet til en høgskole som søker å bli bedre til samfunnets beste oppfattes det som demotiverende at det legges begrensninger på ambisjonene (så bra, men ikke bedre). Hvorfor oppfattes det for eksempel som feil at noen høyskoler har ambisjoner om å bli universitet, mens det ikke er feil at Universitetet i Oslo tar sikte på å bli «et internasjonalt toppuniversitet»? I stedet for å sperre tilgangen til universitetsbetegnelsen bør nasjonale myndigheter heller spørre om vi i tilstrekkelig grad tar ut potensialet i det statlige høyskolesystemet. Norge vil November 7,

5 være bedre tjent med i større grad å ta i bruk forskningskompetansen og relasjonene til offentlige virksomheter og bedrifter, som høyskolene over det ganske land har bygget opp. Det vil kunne bidra til å gjøre næringslivet mer forskningsaktivt og øke kompetanse, motivasjon og trykk for nyskaping i den operative delen av offentlig sektor. Høyskolene må på sin side spisse sin faglige profil og kompetanse, og samarbeide med andre nasjonale og internasjonale institusjoner. Hvis utdanningsinstitusjonene faglig sett er gode nok innenfor sine satsingsområder, vil geografisk nærhet til et utdannings- og forskningsmiljø legge grunnlag for kunnskapsbasert arbeidsliv i privat og offentlig sektor i hele landet. STABILE RAMMEBETINGELSER Høgskoler og universiteter er institusjoner med lange perspektiv, og lang forventet levetid. Europas eldste universitet, Universitetet i Bologna, ble dannet i 1080 og eksisterer fremdeles. For å drive effektivt er det svært viktig å tenke langsiktig. Kandidater som utdannes skal være i arbeidslivet i mange år, og da er det viktig at studiene er både grunnleggende og relevante, og med høy kvalitet. Slik er det også med gode forskningsprosjekter der det kan gå lang tid før det kan konkluderes. Stjernø-utvalgets rapport fra 2008 påpeker at Storting og regjering gjennom flere tiår har ført en målrettet politikk for å bringe høgskolene og universitetene nærmere hverandre. Fram til Haugstads utspill har dette også vært tilfelle etter Stjernø fortsetter videre: «Om det skulle settes stopp for opprettelse av nye universiteter kan det medføre at enkelte av de gjenværende høgskolene ville gå forbi de sist opprettede universitetene med hensyn til forskning, men ikke kunne få universitetstittelen. Det vil [derfor] kunne utlegges som at spillereglene forandres underveis» (Stjernø, Side 59). Ved å stoppe muligheten for ytterligere akkreditering som universitet, endrer regjeringen de spillereglene som har vært i funksjon siden forrige gang en høyre-statsråd styrte høyere utdanning. Den tilsidesetter langsiktig, målrettet arbeid til det beste for samfunnet. I vårt arbeid er ikke betegnelsen universitet et mål i seg selv. Innfrielse av akkrediteringskriteriene vil være resultat av kvalitetsarbeid for å møte studentenes forventninger, arbeidslivets krav og samfunnets behov. Skillet mellom høgskoler og universiteter er gradvis avviklet gjennom lovendringene i 1995 og Vi har felles lov, felles stillingsstruktur med samme kompetansekrav, og samme krav til å levere forskningsbasert undervisning. Det er flere likheter enn forskjeller mellom de to institusjonstypene; mellom universitetene og de store høgskolene. Vi mener landet er best tjent med at det arbeides videre mot et system bygd på diversitet mellom likeverdige institusjoner som bærer samme betegnelse, ikke mellom institusjonskategorier. Høgskolene som innfrir de norske akkrediteringskriteriene, kan i internasjonal sammenheng sammenliknes med læresteder som bærer universitetsbetegnelsen. I norsk sammenheng gir universitetsstatus dessuten større autonomi. Det er en fordel i en tid som krever handlekraft. Stoppes dette arbeidet ved høgskolene, blir det studentene som blir tapere, og i neste instans samfunnet. November 7,

6 Haugstad synes han ser veldig mange høyskoler som har prioritert sterkt å få universitetsstatus, snarere enn å lage best mulig studier. Som institusjonsledere kjenner vi oss ikke igjen i dette synspunktet fra vår eier. Vi håper derfor Haugstad inviterer oss til dialog om hans bekymring rundt vårt og våre styrers arbeid. Med vennlig hilsen Ole-Gunnar Søgnen, rektor, Høgskolen i Bergen Petter Aasen, rektor, Høgskolen i Buskerud og Vestfold Kari Toverud Jensen, rektor, Høgskolen i Oslo og Akershus November 7,