ANNE HOLT. Skyggedød. Piratforlaget

Transkript

1

2 ANNE HOLT Skyggedød Piratforlaget

3 Piratforlaget, 2012 Anne Holt, 2012 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til: Piratforlaget AS St. Olavs gt Oslo ISBN ISBN (trykk) (De norske bokklubbene) Omslagsdesign: Blæst Design/Terese Moe Leiner Tilrettelagt for ebok av Prograph as

4 Kapittel 1 Gutten lå på morens fang, som om han sov. Han var for stor for henne: en lyshåret plugg av en åtteåring på tvers over morens magre lår, med armene hennes rundt livet og under hodet for å holde det oppe. Ikke, sa moren, nesten uhørlig. Ikke. Ikke. Ikke. Guttens venstre øye var forsvunnet i hevelse og størknet blod. Ikke, gjentok moren. Langsomt hevet hun ansiktet mot taket og trakk pusten dypt. Ikke! Skriket fylte rommet så plutselig at faren tok et skritt bakover. Han grep seg til hodet med begge hender, en parodisk gest som han forsterket ved å snu seg mot veggen og dunke hodet taktfast mot det lyse tapetet. Jeg skulle ha passet bedre på, stønnet han. Dunk. Dunk. Det er min skyld. Alt er min skyld. Passe på. Alltid passe på. Dunk. Dunk. Dunk. Ikke, skrek moren enda en gang. Mannen vendte seg igjen mot henne. Sikkel rant fra leppene. Det strømmet blod fra det ene neseboret uten at han lot seg merke ved det. Han lot armene synke. Skikkelsen krympet i den lysegrå sommerdressen; han visnet liksom bort der han sto og lot blodet renne ned på det røde slipset og forsvinne. Moren senket hodet mot sønnens forslåtte ansikt og forsøkte å trekke den venstre armen hans inntil kroppen. Det gikk ikke. Armen var

5 brukket, tilsynelatende i selve albueleddet. En joggesko lå på gulvet. Den andre hang fortsatt halvt på guttens fot, vippende over tærne hans; skoen var blå og skitten og ville falle av når som helst. Størrelse 37 eller så, tenkte Inger Johanne Vik. Åtte år og store føtter. Sokkens hæl og tå var tynnslitte. Ikke, mumlet moren igjen og igjen. Hva skjedde? ønsket Inger Johanne å spørre; hun sto i døråpningen og forsøkte å begripe det hun så. Stemmen ville ikke. Hun tvang frem spytt, hun smattet og svelget og kjente en svak vibrasjon under føttene. Et støt, som fra et fjernt jordskjelv. Et øyeblikk bare, så ble det stille. Ikke engang moren ga lyd fra seg lenger. Hva skjedde? maktet Inger Johanne endelig å få frem. Jeg passet ikke på, sa faren og løftet en slapp hånd mot gardintrappen; den sto midt på gulvet i den store stuen. Du passet ikke på, gjentok moren mekanisk ned i guttens blodstenkte hår. Er dere sikre på at han er Inger Johanne forsøkte å ta et skritt mot sofaen. Ikke rør ham! skrek moren fortvilet. Ikke rør ungen min! Vi er sikre, sa mannen. Da tror jeg, begynte Inger Johanne. Hun skulle ikke tro noe. Ikke tro. Bare se: Gardintrappen under et tomt tak. Ingen lampe der oppe, ingen krok, ikke noe som burde rettes på eller repareres: en malplassert, høy gardintrapp i en stor og stilig, ryddig stue der spisebordet i den andre enden var pyntet til fest.

6 Blomster overalt. Markblomster og hageroser i like glassvaser, og tette små buketter mellom kuvertene på bordet. Utenfor panoramavinduene lå skydekket lavt og ensformig. Langt der nede, midt i sentrum, kunne Inger Johanne likevel se en stigende røyksøyle, mørkere grå mot fjorden lenger ut. En festpyntet stue. En blå lommelykt, la hun merke til, ved gardintrappens ene ben, en mørkeblå, stor lommelykt med Lynet McQueen påmalt langs siden. Et knippe gamle fargestifter, slitte og skitne fettfarger i stabel. Et dødt guttebarn. Lommelykten lyste. Uten helt å vite hvorfor kastet Inger Johanne et stjålent blikk på klokken. Den viste 15.28, og det var fredag den 22. juli Jeg må ringe politiet, sa hun stille. Politiet, hvisket kvinnen hest. Hva kan politiet gjøre for gutten min? Bare sånn for å ha gjort det, mumlet Inger Johanne tafatt. Jeg tror det er det beste. Sannheten var at hun ikke visste hva annet hun skulle gjøre. Gjennom den åpne verandadøren hørte hun sirener i det fjerne. Mange av dem. Overalt, syntes det som. * * * Det var fjerde gang hun forsøkte. Inger Johanne kunne ikke begripe at 112 ikke hadde bemanning til å håndtere en fredelig fredag i fellesferien. Politiets nødtelefon. Hva gjelder det? Omsider. Hei. Mitt navn er Inger Johanne Vik.

7 Et øyeblikks nøling. Hva gjelder det? sa kvinnen i den andre enden skarpt. Et dødsfall. En gutt på åtte år som I Regjeringskvartalet? Hvor? Kvinnen i den andre enden virket oppjaget. Ser du hjelpemannskaper noe sted rundt deg? ropte hun. Nei. Regjeringskvartalet? Jeg er på Grefsen! Hos noen Jeg er hos venner som På Grefsen? Ja. Hvor? De bor i Glads vei. Professor Dahls vei? Nei, det er vel ikke på Grefsen! Inger Johanne hadde gått ned til den store hallen for å ringe. Nå angret hun. Foreldrene burde ikke være alene med barnet. Burde ikke være alene i det hele tatt. Langsomt, som om hun gjorde noe hun egentlig ikke burde, listet hun seg opp trappen mot stuen og senket stemmen. Jeg sa Glads vei. G L A D! Glads vei på Grefsen. Et barn har Det er et dødt barn her. En ulykke, ser det ut til, men Linjen ble brutt. Hallo? sa Inger Johanne. Ingen svarte. * * * I dagene som skulle komme skulle Inger Johanne ofte forundre seg over at hun i det hele tatt hadde holdt ut å være der. Flere ganger hadde hun

8 måttet la ekteparet med det døde barnet være alene i stuen. Kvalmen som hadde kommet kastende over henne, tvang henne stadig ut på gjestebadet som lå med inngang fra hallen. Første gang måtte hun stikke to fingre helt ned der tungen er grov og hard. Siden kom sur galle og rester av en hastig lunsj på kommando hver gang hun lente seg over doen. Ettersmaken av syre var umulig å svelge unna, og det duftet ikke lenger sjasmin på badet. Mannen og kvinnen som nettopp hadde mistet sitt eneste barn, hadde satt seg sammen i sofaen. Gutten lå fremdeles på hennes fang. Faren fikk lov til å legge armen rundt sin kones skuldre, men hver gang han løftet den ledige hånden for å berøre gutten, skrek moren på nytt til: Ikke! Inger Johanne var dem likegyldig. De snakket ikke til henne, og svarte ikke lenger på spørsmålene hennes. Da hun kom tilbake etter det første toalettbesøket, hadde mannen ryddet opp. Gardintrappen var borte. Blodet på gulvet vasket vekk. Lommelykten med bildet av Lynet McQueen var ikke å se noen steder. Ikke fargestiftene heller. Inger Johanne hadde nesten vært på gråten da hun på nytt og enda mer innstendig minnet dem på at alt måtte forbli urørt inntil politiet kom. Mannen svarte ikke. Så ikke på henne. Gjorde ingenting annet enn å sette seg stivt ved siden av sin kone og stirre på gutten. Det var i alle fall for sent. Stuen var ryddig og ren, som om den faktisk kom til å ta imot feststemte gjester om noen timer. Om det bare ikke hadde vært for det døde barnet. Ikke, mumlet moren nesten uhørlig. Klokken var ti over fire, og Inger Johanne hadde fortsatt ikke fått kontakt med politiet. Yngvar, mumlet hun og slo nummeret hans.

9 Etter seks ring ble hun satt over på svarer. Ring, hvisket hun. Du må ringe meg. Med én gang. Med én gang! Hun strevde med å huske sitt eget hjemmenummer. Fasttelefonen var knapt i bruk lenger. Omsider traff fingrene de riktige tallene. Etter ti ring uten svar klikket hun av. iphonen på hyllen over peisen skingret plutselig og høyt. Ingen av de to i sofaen så ut til å reagere. Er den din? spurte Inger Johanne og forsøkte å fange kvinnens blikk. Ikke, mumlet moren ned i guttens hår. Ellen, sa Inger Johanne og gikk mot peisen. Kan jeg ta den? Uten å vente på et svar som likevel aldri ville komme, grep hun iphonen og la tommelen på displayet. Hallo? Hei, Ellen. En kvinnestemme fortsatte heseblesende: Det er Marianne her. Jeg tenkte jeg skulle høre med deg om det ikke er best å avlyse festen nå som Det er ikke Ellen. Det er Inger Johanne. Inger Johanne? Har jeg tatt feil av Jeg trodde vi skulle komme sju! Ja. Jo. Jeg er her for å jeg skulle hjelpe til litt, og så Så skjedde dette grusomme. Og så tenkte jeg Inger Johanne trykket pekefinger og tommel mot neseroten. Ja, sa hun lavt og vendte ryggen mot de to i sofaen. Det er grusomt. Helt forferdelig. Men hvordan kunne du vite Søsteren min er gift med en muslim, sa Marianne i den andre enden. To barn. To mørke barn! Hvordan skal det bli i dette landet nå? Stemmen brast.

10 Muslim, gjentok Inger Johanne spakt. Jeg skjønner ikke helt hva Marianne svelget hørbart før hun kremtet og sa høyt: Jeg kan i hvert fall ikke komme nå. Det riktigste er vel å avlyse hele greia. Kan du bare si det til Ellen? Folk er nok ikke i humør til å mimre om skoledagene når sånt som dette skjer. I Norge. I Oslo. Det blir selvsagt ikke noe middagsselskap, men hva I vår by, Inger Johanne. I vår by! Marianne Har du sett bildene? På TV? Det må jo være snakk om mange hundre døde! Og søsteren min som Marianne, sa Inger Johanne, skarpere i stemmen nå. Hva er det du snakker om? Hva er det de viser på TV? Hva har skjedd? Vet du det ikke? Nei. Vet du ikke at noen har sprengt halve sentrum til himmels? En kjempebombe, Inger Johanne! Terrorister, sies det, muslimske terrorister, og hva som nå Inger Johanne hørte ikke lenger etter. Hun hørte ingenting. Hun sto med ryggen til peisen med blikket vendt mot sofaen. Nå lot hun øynene vandre mot vinduet. Bortenfor hagens regnvåte rosebusker og de rufsete bydelene som skilte Grefsen fra sentrum, innenfor den gråtunge fjorden, helt der nede, litt øst for Rådhusets butte tårn, var røyksøylen blitt større. Du vet hvem som skulle komme i kveld, sa Inger Johanne langsomt. Ja, det var jeg som satte opp gjestelista. Alle jentene fra 3 b, unntatt