Temanummer: Et varmere Arktis

Transkript

1 Tidsskrift fra CICERO Senter for klimaforskning Nr 6 desember 2004 Årgang 13 ACIA - en oversikt Hovedfunn Annet mønster i Arktis Sårbarhet i Barentshavet Et urfolksperspektiv Isbjørnen truet Lite klimaskade på bygninger Miljøgifter i Arktis Fiskeressurser Fiskeri og oppdrett Arktisk samarbeid Kommentar: Europa og Bush Side 4 Side 6 Side 9 Side10 Side 12 Side 14 Side 16 Side 18 Side 20 Side 22 Side 23 Side 24 SAMSTEMT: Norge på jumboplass Side 26 Temanummer: Et varmere Arktis NORKLIMA Framtidige klimaendringer i Arktis Ifølge forskningsrapporten Arctic Climate Impact Assessment (ACIA) kan vi vente oss dobbelt så stor temperaturøkning og større nedbørøkning nord for 60 o N i forhold til resten av verden. Store naturlige klimavariasjoner og store variasjoner mellom klimamodellene gir imidlertid stor usikkerhet. Foto: Minden/SCANPIX Dette nummeret av Cicerone er viet ACIA-rapporten (Arctic Climate Impact Assessment) som ble offentliggjort i november. Vi presenterer hovedfunn og peker på konsekvenser for mennesker, dyr, fisk og infrastruktur når Arktis varmes opp og isen smelter. Det som er forskjellig i Arktis i forhold til resten av kloden er at klimaendringer faktisk skjer akkurat nå, og de skjer i en størrelsesorden som vi ikke har sett i menneskets tid. Endringene skjer to til tre ganger raskere enn i resten av verden, sier Robert Corell, som har ledet den fireårige utredningen om klimaet i Arktis. Temperaturen på Svalbard dei siste hundre år Mykje er gjort for å samordne ulike mælingar av temperatur på Svalbard. Trendar sidan 1911 viser statistisk sikker oppvarming, men ikkje for alle årstider. Mykje av variasjonane kan ha naturlege årsaker. Side 28 Side 36

2 Temperaturøkning i Arktis Temperaturer har økt jevnt over det meste av Arktis de siste tiårene, de fleste steder øker temperaturene spesielt i vinterhalvåret. Men temperaturendringene varierer. Mens enkelte områder faktisk har opplevd lavere temperaturer, har temperaturøkningen i Alaska og Canada vært omkring 3-4 C i løpet av de siste 50 årene. ACIA-utredningen konkluderer med en gjennomsnittlig oppvarming i Arktis på 1-2 C siden Dette er nesten to ganger mer enn den globale oppvarmingen. Forskerne forventer en global oppvarming på 1,4-6 C de neste 100 årene. ACIAs klimamodeller har ved hjelp av ulike utslippsscenarier forespeilet gjennomsnittlige temperaturøkninger i Arktis på om lag 4-7 C innen Vinterstid er temperaturen forespeilet til å øke med opptil 10 C over enkelte landområder. Arktis opplever raskere oppvarming enn andre regioner fordi: Etter hvert som snø og is smelter, vil overflaten på hav og landområder absorbere mer solenergi. Mindre varme brukes til fordamping av vann i Arktis enn i områder lengre sør. Det laget i atmosfæren som må varmes opp for å gi oppvarming av luft nær jordoverflaten, er tynnere enn i tropiske strøk. Med mindre havis, vil mer varme fra sola absorberes av havet sommerstid og denne varmen vil overføres til atmosfæren vinterstid. Varme transporteres til Arktis via atmosfæren og i havstrømmene. Endret sirkulasjon kan øke oppvarmingen i Arktis ytterligere. Innhold Synspunkt... 3 ACIA en oversikt... 4 Arctic Climate Impact Assessment - Hovedfunn Et annet mønster i Arktis enn på resten av kloden... 9 Sårbarhet i Barentshavet: sammenfallende stressfaktorer Et urfolkspeerspektiv Sjøpattedyr på Svalbard Lite klimaskade på bygninger Klimaendringer flytter miljøgifter Isbjørnen truet fra flere kanter Våre framtidige fiskeressurser Klimaendringer og fiskeriene Det arktiske samarbeidet fortsetter Kommentar: Europa og Bush: Tre bud for et bedre klima SAMSTEMT Norge på jumboplass i bruk av fjernvarme Teknologi eller samfunnsforskning? Ja takk, begge deler NORKLIMA RegClim: Framtidige klimaendringer i Arktis ProClim: Nye vinddata forbetrar havmodellar RegClim: Store naturlige klimavariasjoner gir usikkerhet i Arktis...34 NORPAST: Temperaturen på Svalbard dei siste hundre år RegClim: Variasjoner i vekst- og fyringsforhold i nordisk Arktis Cicerone 6/04 Redaksjon: Tove Kolset (Ansv. red.) Pål Prestrud Petter Haugneland Kristin Rypdal Knut H. Alfsen Jorunn Gran Leserinnlegg Korte innlegg til Cicerone sendes med e-post til cicerone@cicero.uio.no. Skriv helst ikke over 2000 tegn (inkludert mellomrom). Redaksjonen vil prioritere korte innlegg, men kan selvsagt ikke garantere spalteplass. Ønsker du å abonnere gratis på Cicerone? e-post: admin@cicero.uio.no Tlf: Telefaks: Samtlige utgaver av Cicerone siden 1995 finnes på: 2 Cicerone 6/2004

3 Synspunkt For fire år siden bestilte utenriksministrene i Arktisk råd The Arctic Climate Impact Assessment (ACIA). Hensikten var å framskaffe kunnskap om konsekvensene av klimaendringer og klimavariabilitet for natur og mennesker i Arktis, og å gi anbefalinger om politisk oppfølging. Allerede fra begynnelsen var ledelsen av ACIA klar på at den vitenskapelige og den politiske prosessen skulle skilles. Vi fryktet at politiske vurderinger kunne påvirke forskningen eller i verste fall hindre at forskningsresultatene ble lagt fram. Derfor vedtok ministrene for fire år siden at det skulle utarbeides et eget selvstendig dokument med policy-anbefalinger basert på de vitenskapelige funnene. Resultatene fra ACIA foreligger denne høsten, og mediaoppmerksomheten har vært enorm, spesielt i USA. Det er flere grunner til dette. I sluttarbeidet med ACIA ble det laget en plan for å formidle resultatene, men denne ble ikke godkjent av det øverste byråkratiske nivået i Arktis råd fordi USA motsatte seg det. Men ingen plan kunne klart å skape en så gedigen medieinteresse for resultatene som det den klumsete amerikanske politiske behandlingen av ACIA gjorde. Kombinasjonen lekkasjer av de vitenskapelige resultatene utover høsten og lekkasjer fra de besynderlige amerikanske manøvreringene i Arktisk råd var selvfølgelig uimotståelig for pressen. Vingling er vel den rette betegnelsen. Først godkjenner amerikanerne en prosess for utarbeidelse av policy-dokumentet som stoppes etter noen få måneders arbeid (oktober 2003). Så sørger de for at arbeides tas opp igjen når det går opp for dem at det kanskje ville se rart ut uten politisk oppfølging av ACIA. Noen måneder senere (august 2004) stoppes arbeidet igjen, noe som skaper krisestemning i Arktisk råd. Samtidig hindret amerikanerne at de vitenskapelige resultatene fra ACIA ble lansert da de var klare fra forskernes side sommeren Kombinasjonen lekkasjer av de vitenskapelige resultatene utover høsten og lekkasjer fra de besynderlige amerikanske manøvreringene i Arktisk råd var selvfølgelig uimotståelig for pressen. I dagene før ministerkonferansen i Arktisk råd løste også de politiske flokene seg opp. Vi fikk en ministererklæring og et policy-dokument som etter min mening er noe nær det optimale som kunne forventes gitt rammene rundt Arktisk råd og den vanskelige situasjonen i de internasjonale forhandlingene. Erklæringen fastslår at samordnet innsats er nødvendig for å adressere utslippene. Det er slett ikke dårlig at amerikanerne har gått med på en slik formulering. Det er all grunn til å tro at det var en kombinasjon av all medieoppmerksomheten, press fra aktive amerikanske senatorer, og sterkt engasjement fra urbefolkningene, som gjorde at den amerikanske administrasjonen ga seg på en rekke punkter. Men det var selvfølgelig ikke bare de amerikanske blunderne som skapte mediaoppmerksomheten. En annen viktig faktor var det klare budskapet fra ACIA, og ikke minst måten det ble framstilt på i Oversiktsrapporten. Oversiktsrapporten er laget med hensikt å gjøre de vitenskapelige funnene tilgjengelige for et bredt publikum. Det tror jeg vi har klart på en utmerket måte, men det har vært en utfordrende balansegang å ivareta den vitenskapelige integriteten samtidig. Hvor langt kan man egentlig gå i å forenkle vanskelig tilgjengelig stoff som det ofte er knyttet stor usikkerhet til og som kan fortolkes på flere forskjellige måter? Svaret er ikke gitt, og det er utvilsomt forskjellige syn også internt i ACIA på om vi har klart å balansere riktig. Pål Prestrud, Direktør ved CICERO Senter for klimaforskning Cicerone 6/2004 3

4 ACIA en oversikt Utenriksministrene i Arktisk råd vedtok i 2000 å utrede effektene av klimaendringer i Arktis. Utredningen ble kalt The Arctic Climate Impact Assessment (ACIA), og skulle leveres til ministermøtet i Pål Prestrud Arktisk råd er det formelle regjeringssamarbeidet mellom Canada, Danmark, Finland, Island, Norge, Russland, Sverige og USA. Bakgrunnen var at det utover på 1990-tallet ble stadig mer klart at klimaet i deler av Arktis endret seg, og at dette hadde konsekvenser for befolkningen i enkelte områder. Det var spesielt amerikanske myndigheter som var pådrivere for å få utarbeidet en slik utredning. Dette må ses i lys av at den oppmerksomhet den markerte oppvarmingen i Alaska skapte, og at den daværende amerikanske administrasjonen (Clinton) etterspurte klarere dokumentasjon på pågående klimaendringer som kunne bidra til at det ble lettere å få tilslutning til en mer radikal klimapolitikk i Kongressen. Formelt ble ACIA gjennomført som et oppdrag til International Arctic Science Committee (IASC) i samarbeide med to av de permanente arbeidsgruppene under Arktisk råd, The Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP), og Conservation of Arctic Flora and fauna (CAFF). Sekretariatet ble lagt til universitetet i Fairbanks i Alaska. Mandatet for ACIA var todelt: 1. Evaluere og syntetisere kunnskap om klimavariabilitet, klimaendringer, og økt UV stråling og deres konsekvenser Pål Prestrud er direktør ved CICERO Senter for klimaforskning (pal.prestrud@cicero.uio.no). 2. Skaffe anvendbar og pålitelig informasjon til myndighetene, organisasjoner, og befolkningen i den arktiske regionen for å støtte beslutningsprosesser. Og det skulle leveres tre dokumenter til ministrene: 1. En vitenskapelig rapport med full fagfellevurdering etter vanlige prinsipper for vitenskapelig publisering 2. En oversiktsrapport basert på den vitenskapelige rapporten. Hensikten med denne skulle være å gjøre informasjonen og kunnskapene i den vitenskapelige rapporten lettere tilgjengelig for publikum og beslutningstakere. 3. Et dokument med anbefalinger om politiske tiltak basert på de vitenskapelige funnene. En styringskomité med to representanter fra hver av organisasjonene IASC, AMAP og CAFF, og med hovedforfatterne av den vitenskapelige rapporten, har ledet arbeidet med rapportene. Rundt 300 forskere og andre eksperter har deltatt i arbeidet. Urfolkene i Arktis har også hatt en aktiv rolle i ACIA. Det ble lagt stor vekt på å inkludere deres kunnskaper og oppfatninger om klimaendringer i utredningen slik at den kunne utfylle den vitenskapelige baserte kunnskapen, og sammen tilføre utredningen en ny dimensjon. Urfolkenes kunnskap og den vitenskapelig baserte kunnskap har vidt forskjellig karakter og opprinnelse. Det har vært en utfordring og forhåpentligvis en nyvinning å sidestille disse i det som i hovedsak er ment å være en vitenskapelig rapport. Når dette skrives (slutten av november) Figur 1. Øverst: Fargene indikerer endringer i temperaturen fra 1954 til Nederst: Fargene indikerer projisert endring i temperaturen fra 1990-tallet til 2090-tallet. Tallene er basert på gjennomsnittet fra fem ACIA klimamodeller som bruker et moderat scenario (B2) fra FNs klimapanel. er Oversiktsrapporten lansert, mens den vitenskapelige rapporten er blitt forsinket noen uker fordi omfanget av arbeidet Figur: ACIA 4 Cicerone 6/2004

5 med både fagfellevurderingen (peer-review) og den tekniske redigeringen ble undervurdert. Over 150 forskere og andre eksperter har vært involvert i fagfellevurderingen. Alle kommentarer og forslag fra disse er vurdert, og reaksjonen fra forfatterne er dokumentert skriftlig. Den vitenskapelige rapporten er tilgjengelig på Den dekker de fleste tema og aktuelle samfunnssektorer i Arktis, bortsett fra reiseliv og energisektoren. ACIA er klart dominert av naturvitenskapelige tema. Konsekvensene for samfunnet har vært vanskeligere å dokumentere, spesielt innenfor det samfunnsøkonomiske området. Årsaken er først og fremst mangelen på vitenskapelig kunnskap. Det forventes at mye av det arbeidet som er gjort gjennom ACIA etter hvert vil bli publisert på vanlig måte i vitenskapelige tidsskrift. Kapittel 7 om arktisk tundra og polar ørken er for eksempel publisert i sin helhet i tidsskriftet AMBIO (vol. 33, 7, 2004). Det er lagt ned et omfattende arbeide i å popularisere de vitenskapelige resultatene og å få dem framstilt på en entydig og forståelig måte i Oversiktsrapporten. Et såkalt Assessment Integration Team, som besto av ledelsen av styringskomiteen forsterket med et par av hovedforfatterne, ble opprettet for å lage denne rapporten. En person som har spesialisert seg på å popularisere forskning ble engasjert for å skrive tekstene. Alle hovedforfatterne av kapitlene i den vitenskapelige rapporten har skriftlig gått god for Oversiktsrapportens vitenskapelige innhold. Rapporten har også vært til høring blant andre eksperter som ikke har vært direkte involvert i utarbeidelsen av det vitenskapelige dokumentet. Oversiktsrapporten er det viktigste virkemiddel for å spre/kommunisere resultatene fra ACIA, og målgruppene har vært det interesserte/opplyste publikum, beslutningstakere, og mediene, men den har åpenbart også vakt stor interesse blant forskere. Policy-dokumentet som ble vedtatt gjennom den politiske erklæringen fra ministermøtet Figur 2. Endring i utbredelsen av havis om sommeren og tregrensen er projisert til å skje innen slutten av dette århundret. Endring i permafrostgrensen anslår at dagens områder med vekslende permafrost vil forsvinne i framtiden og dette er sannsynlig etter dette århundret. på Island 24. november hadde en vanskelig fødsel. Spesielt var amerikanerne skeptiske til at det skulle utarbeides et eget policy-dokument, og det var helt opp mot møtet uklart hva som ville skje med den politiske oppfølgingen. Gitt den politiske situasjonen i det internasjonale klimasamarbeidet og rammene for Arktis råd, er den politiske erklæringen trolig det vi optimalt kunne ha forventet. Ministererklæringen og policydokumentet er tilgjengelig på Hovedkonklusjonen fra ACIA er at de pågående klimaendringene i Arktis er blant de raskeste og mest alvorlige på jorda. Over de neste hundre år er det forventet at klimaendringene vil akselerere og bidra til betydelige fysiske, økologiske, sosiale og økonomiske forandringer. Mange av disse har allerede begynt. Klimaendringene i Arktis vil også påvirke resten av verden gjennom økt global klimaendring. De viktigste funnene fra ACIA er framstilt i de ti nøkkelfunnene gjengitt på de neste sidene. Oppvarmingen i Arktis har gått nesten dobbelt så raskt som det globale gjennomsnitt og kan forventes å bli mer enn dobbelt så stor som den globale i fremtiden (figur 1). Men det er store forskjeller også innenfor den arktiske regionen noen områder har hatt en avkjøling, mens andre områder har hatt en oppvarming på 3-4 ºC i løpet av de siste tiårene. Det er innlysende at så store klimaendringer kan komme til å få betydelige konsekvenser for natur og menneskesamfunn. Om disse oppfattes som negative eller positive vil til en viss grad være avhengig av forskjellige verdivurderinger. Noen av de forventede endringene i vegetasjon, isdekke og permafrost er sammenfattet i figur 2. Den vitenskapelige ACIA rapporten vil forhåpentligvis skape debatt. Det er slik det må og skal være. Selv om mange forskere har deltatt i dette omfattende arbeidet er det ikke slik at ACIA har noen som helst enerett på kunnskapen, og det er selvfølgelig ikke slik at troverdig og holdbar vitenskapelig kunnskap oppstår ved flertallsvedtak blant forskere. For mer informasjon om ACIA, nedlasting og hvordan du kan bestille en trykt versjon av ACIA-rapporten: og Figur: ACIA Cicerone 6/2004 5

6 ARCTIC CLIMATE IMPACT ASSESSMENT (ACIA) HOVEDFUNN De viktigste funnene fra ACIA-utredningen er samlet i ti hovedfunn som er gjengitt på norsk i Cicerone: Funn 1: Klimaet i Arktis blir raskt varmere og mye større endringer er forventet i framtiden. Gjennomsnittlig årstemperatur i Arktis har økt om lag dobbelt så mye som på lavere breddegrader de siste tiårene, med noen variasjoner innenfor regionen. Ytterligere underbygging av at oppvarming skjer i Arktis, kommer i form av utstrakt smelting av isbreer og havis og en kortere snøsesong. Økte globale konsentrasjoner av karbondioksid og andre klimagasser som skyldes menneskelig aktivitet, primært forbrenning av fossile brensler, er forespeilet å bidra til ytterligere arktisk oppvarming med 4-7 C i løpet av de neste 100 årene. Økt nedbørsmengde, kortere og varmere vintre og betraktelig reduksjon av snø og isdekke er blant de forespeilede endringene som meget sannsynlig kommer til å gjøre seg gjeldende i århundrer. Uventede og større endringer og svingninger i klimaet er også mulig. Forespeilet arktisk overflatetemperatur De 10 kurvene viser lufttemperaturer fra 60 nord til Nordpolen ifølge fem framskrivninger i ACIA-utredningen. Hver framskrivning viser to ulike utslippsscenarier. ACIAs modellframskrivninger representerer ikke verken de mest moderate forespeilede temperaturendringene eller såkalte worst case-scenarier. Figur: ACIA Funn 2: Oppvarming i Arktis og konsekvensene av dette har virkninger over hele verden. Smelting av arktisk snø og is med høy evne til å reflektere sol, avdekker mørkere land og havoverflate, noe som øker absorpsjonen av solvarme og bidrar til ytterligere oppvarming av planeten. Økt smelting av isbreer og økt tilførsel av vann fra elver tilfører mer ferskvann til havet. Dette hever det globale havnivået og reduserer muligens sirkulasjonen i havet som sørger for å bringe varme fra tropene til polene. Dermed påvirkes klimaet både globalt og regionalt. Oppvarming vil meget sannsynlig påvirke både frigjøring og opptak av klimagasser fra jord, vegetasjon og hav. Endringer i arktisk klima vil ha konsekvenser for det biologiske mangfoldet i verden fordi arter som forflytter seg med sesongene er avhengige av å spise og forplante seg i områder i Arktis. Funn 3: Arktiske vegetasjonssoner forventes å endre seg, noe som vil ha flere typer av konsekvenser. Tregrensen er forventet å bevege seg nordover og oppover, og skoger vil erstatte betydelige deler av det som nå er tundra. Tundraen vil igjen bevege seg inn i den polare ørkenen. Mer produktiv vegetasjon vil sannsynligvis øke karbonopptaket, men samtidig vil redusert refleksjon fra jordoverflaten sannsynligvis oppveie karbonopptaket, noe som gir økt oppvarming. Forstyrrelser som insektangrep og skogbranner kommer meget sannsynlig til å øke i antall, alvorlighet og varighet. Dette gjør det lettere for fremmede arter å innvandre. Der jordsmonnet egner seg, vil jordbruket ha potensial til å utvide seg nordover på grunn av lengre og varmere vekstsesong og økt nedbørsmengde. 6 Cicerone 6/2004

7 ARCTIC CLIMATE IMPACT ASSESSMENT (ACIA) HOVEDFUNN Funn 4: Dyrearters mangfold og utbredelse vil endres. Redusert mengde havis vil minske det marine leveområdet dramatisk for isbjørn, for sel som lever på is og for noen sjøfugler. Noen arter trues av utryddelse. Reinsdyr og andre landdyr vil sannsynligvis oppleve økt klimastress på grunn av at oppvarming endrer tilgangen deres til beiteområder, hekkeområder og historiske ruter for forflytting. Arter er forventet å bevege seg nordover både på land og i havet, noe som fører nye arter inn i Arktis, og dette vil igjen ha alvorlige følger for artene som i dag lever i Arktis. Når nye arter flytter inn, vil sannsynligvis også dyresykdommer som kan overføres til mennesker følge med, noe som fører til økt helserisiko. Vestnilfeber er et eksempel på slik smitte. Marine fiskerier i Arktis sørger for mat på verdensbasis og er viktige bidragsytere til økonomien i regionen. Noen av disse vil sannsynligvis bli mer produktive, mens ferskvannsfisket som Figur: ACIA DEN ARKTISKE NÆRINGSKJEDEN. Klimaendringer innebærer flere trusler for både marine pattedyr og fugl i Arktis. I tillegg til konkurranse fra innvandrende arter og trusselen om å miste leveområdet sitt, oppstår også faren for nye sykdommer og økt påvirkning fra forurensning når både større nedbørsmengder og økt tilførsel av vann fra elver bringer med seg forurensende stoffer nordover. Økt trafikk og menneskelig aktivitet vil også påvirke livet hos arktiske dyrearter. er viktige i lokalt kosthold, sannsynligvis kommer til å lide under klimaendringene. Funn 5: Mange kystsamfunn og -anlegg vil bli mer eksponert for stormer. Omfattende erosjon langs kysten vil bli et økende problem etter hvert som havnivået øker. Samtidig tillater redusert havis større bølger å nå landområder ved kysten. Langs deler av kysten i arktiske områder, vil permafrost som tiner, gjøre landområder ved kysten mindre stabile og mer sårbare. Risikoen for flom i våtmarksområder nær kysten forventes å øke, med følger for samfunn og for naturlige øko- systemer. I noen tilfeller er samfunn og industrianlegg i kystområder allerede truet eller tvunget til å flytte, mens andre kan forvente økt risiko og større kostnader. Funn 6: Redusert havis vil meget sannsynlig øke både transporten på havet og tilgangen til ressursene. En fortsatt reduksjon av havisen, vil meget sannsynlig forlenge seilingssesongen og øke tilgangen til marine naturressurser i Arktis. Sesongstyrt åpning av Nordøstpassasjen vil sannsynligvis gjøre transarktisk skipsfart i sommerhalvåret mulig innen noen tiår. Økt bevegelse av havisen i noen deler av Nordvestpassasjen kan til å begynne med gjøre skipsfart vanskeligere. Redusert mengde havis vil sannsynligvis gi mulighet for økt utvinning av olje og gass, selv om økt bevegelse i havisen kan komme til å forhindre enkelte operasjoner. Spørsmål vil melde seg omkring suverenitet, sikkerhet og trygghet - samtidig som sosiale, kulturelle og miljømessige hensyn må tas i forbindelse med den økte framkommeligheten på havet. SKIPSFART. Ismengden i Arktis minsker, og arktiske havområder vil i framtiden ha lengre sesong med isfrie perioder. Dette åpner for økt ferdsel via Nordvestpassasjen og Nordøstpassasjen. Figur: ACIA Cicerone 6/2004 7

8 ARCTIC CLIMATE IMPACT ASSESSMENT (ACIA) HOVEDFUNN Funn 7: Grunn som tiner vil påvirke transport, bygninger og annen infrastruktur. Transport og industri på land, inkludert olje- og gassutvinning og skogbruk, vil bli påvirket av at periodene når frost tillater ferdsel på isveier og tundra, blir kortere. Etter hvert som frossen grunn tiner, vil mange bygninger, veier, rørledninger, flyplasser og industrianlegg sannsynligvis bli mindre stabile, noe som krever betydelige ombygginger, vedlikehold og investeringer. I framtiden vil utvikling kreve strukturer som tar høyde for den oppvarmingen som nå skjer, dette vil øke både konstruksjonskostnadene og kostnadene til vedlikehold. Permafrost som trekker seg tilbake vil også påvirke naturlige økosystemer ved at overflaten kollapser, sjøer dreneres, våtmarker oppstår og trær velter i sårbare områder. Funn 8: Urfolk kommer til å merke omfattende økonomiske og kulturelle påvirkninger. Mange urbefolkninger er avhengige av jakt på isbjørn, hvalross, sel og rein og av reindrift, fiske og sanking. Dette er ikke bare en måte å skaffe mat og støtte den lokale økonomien på, men også et grunnlag for kulturell og sosial identitet. Endringer i artenes utbredelse og tilgjengeligheten til disse artene, mindre forutsigbart vær og mindre trygge reiseruter på grunn av vekslende is- og værforhold, utgjør til sammen alvorlige utfordringer for både helse og tilgjengelighet av mat, og truer muligens til og med mange kulturers overlevelse. Urbefolkningenes kunnskaper og observasjoner er en viktig kilde til informasjon om klimaendringer. Sammen med informasjon fra vitenskapelig forskning, indikerer denne kunnskapen at betydelige endringer allerede er skjedd. Funn 9: Økt ultrafiolett stråling vil påvirke mennesker, planter og dyr. Det stratosfæriske ozonlaget over Arktis er ikke forventet å bli vesentlig forbedret i de neste tiårene, noe som for en stor del skyldes den effekten klimagasser har på temperaturene i stratosfæren. Ultrafiolett (UV) stråling i Arktis er dermed forventet å holde seg forhøyet i tiårene framover. Som resultat av dette, vil dagens generasjon unge i Arktis sannsynligvis i løpet av livet motta en dose UV-stråling som er om lag 30 prosent høyere enn hos noen generasjon tidligere. Vi vet at økt UV-stråling kan forårsake hudkreft, grå stær og forstyrrelser i immunforsvaret hos mennesker. Økt UV-stråling kan forstyrre fotosyntesen hos planter og har skadelige påvirkninger på fisk og amfibier i tidlige stadier. Det er sannsynlig at enkelte arktiske økosystemer vil bli utsatt for risiko, da den største økningen i UV-strålingen inntreffer på våren når utsatte arter er mest sårbare. Når snø og is minsker på grunn av oppvarming, øker UVeksponeringen hos liv som vanligvis ville vært beskyttet av snø og is. Funn 10: Mange faktorer virker sammen og påvirker mennesker og økosystemer. Klimaendringer skjer parallelt med påvirkninger som kjemisk forurensning, overfiske, endringer i bruk av landarealer, oppstykking av habitater, befolkningsøkning og kulturelle og økonomiske endringer. Alle disse påvirkningene kan til sammen forsterke konsekvensene for menneskers og økosystemers helse og velvære. I mange tilfeller vil den totale effekten være større enn summen av de enkelte faktorene, slik vi ser ved effekten av forurensende kjemikalier, økt ultrafiolett stråling og varmere klima. Unike omstendigheter i arktiske underregioner vil avgjøre hvilke påvirkninger som er viktigst og hvordan disse virker sammen. Foto: NOAA 8 Cicerone 6/2004

9 Et annet mønster i Arktis enn på resten av kloden Utgangspunktet for ACIA var at vi la merke til endringer i Arktis som ikke så ut til å passe inn i det mer langsomme mønsteret vi kunne se på resten av kloden, sier Robert Corell som har ledet den fireårige utredningen om klimaet i Arktis. Jorunn Gran ACIA-utredningen har helt klare mål: Forskerne som er engasjert i utredningen skal evaluere og sammenstille kunnskap om klimavariasjon, klimaendringer og økt UV-stråling og om konsekvensene av dette. I tillegg er det satt som mål at ACIA-arbeidet skal konkludere med nyttig og pålitelig informasjon til myndighetene, organisasjoner og befolkningen i Arktis. Forskningen skal danne grunnlag for støtte i beslutningsprosessene og til FNs klimapanel (IPCC) sitt videre arbeid med klimaendringsproblematikken. Bekymringsmeldinger fra urfolk Robert Corell er leder i styringsgruppen i ACIA-utredningen. Corell sitter der som representant for den internasjonale forskningskomiteen for Arktis (IASC). ACIA-utredningen blir av mange betegnet som unik fordi forskningen innenfor denne prosessen i så stor grad har lagt vekt på urfolks observasjoner og kunnskaper. Urfolk i Arktis begynte å melde om at noe helt uvanlig foregikk på hjemstedene deres. De bemerket for eksempel at de ikke lenger kunne forutsi været på samme måte som tidligere, sier ACIA-leder Robert Corell. Klimaendringer akkurat nå Corell påpeker den viktige forskjellen mellom klimaendringer i Arktis og i resten av verden. Jorunn Gran er informasjonskonsulent ved CICERO Senter for klimaforskning (jorunn.gran@cicero.uio.no). Det som er forskjellig i Arktis i forhold til på resten av kloden, er at klimaendringer faktisk skjer akkurat nå, og de skjer i en størrelsesorden som vi ikke har sett i menneskets tid. Endringene skjer to til tre ganger raskere enn i resten av verden, og vi snakker om en temperaturøkning på mellom fire og ti C over det neste århundret. Dette er enorme temperaturøkninger, sier Corell. Havet stiger I forbindelse med publiseringen av hovedfunnene fra ACIA-utredningen har Robert Corell påpekt at Grønlandsisen kan komme til å spille en større rolle enn tidligere antatt i forhold til klodens havnivå. Modellberegninger tilsier at havnivået vil stige med mellom 10 og 90 centimeter innen Smeltevann fra Grønlandsisen er tidligere beregnet til bare å bidra med om lag fire millimeter av det stigende havnivået. Nå sier imidlertid Corell at smeltevann fra Grønlandsisen alene kan bidra med 10 centimeter økning i havnivået det neste århundret. I tillegg vil smelting av arktiske isbreer bidra. Grønlandsisen inneholder nok vann til å øke havnivået med sju meter. Det betyr at havet ifølge disse forespeilingene kan stige én meter hvert 50. til 100. år. Én meter er også et enormt stort tall. Bangladesh vil miste 40 prosent av landmassen sin. Stillehavsøyer som Tuvalu vil bli satt under vann, og mye av Florida og sørlige Miami vil bli oversvømt med én meter stigning. Da kan vi forestille oss hva sju meter over de neste århundrene kan bety, sier Corell. Isen smelter Betydelig mindre områder med islagt hav i Arktis er blant hovedfunnene i ACIAutredningen. Forskerne konkluderer med at sommerisen har krympet med ACIA-leder Robert Corell. Foto: Svein D. Mathiesen prosent de siste 30 årene. Dette er en utvikling som kommer til å akselerere, og smelting av havisen vil ha store konsekvenser for mennesker som er vant til å ferdes på isen og for dyr som lever store deler av livet ved eller på isen. For folk bosatt i arktiske kyststrøk vil redusert mengde havis også ha mer indirekte konsekvenser. Hele Arktis blir varmere, og som en konsekvens er ikke isen som pleide å beskytte kysten fra sterke stormer der lenger. Noe sånt som flere enn 180 landsbyer med urfolk må flyttes bare i Alaska i løpet av de neste årene og det er bare fordi isen som pleide å være der og beskytte kysten, ikke er der lenger, påpeker Robert Corell. Cicerone 6/2004 9

10 En ny verden Mindre vil bety økt framkommelighet. Mange øyner derfor håp om en gullalder i Nordområdene når tidligere islagte områder blir farbare sjøruter - samtidig som et minskende isdekke åpenbarer olje- og gassforekomster som hittil har vært utilgjengelige for oss. 25 prosent av verdens olje- og gassforekomster er ventet å befinne seg i arktiske områder. Store gassfelter ligger i nordvestlige russiske havområder. Våre modeller foreslår at de arktiske havområdene vil bli isfrie opptil fire til seks måneder i året mot slutten av dette århundret og dette vil ha enorme konsekvenser. Vi snakker om åpning av sjøruter som aldri har eksistert. Vi kommer til å se skipsfart mellom Fjerne Østen og Europeiske markeder på en rute som er 45 prosent kortere enn å reise via Suez-kanalen. Dette vil ha enorme følger for den arktiske regionen. Landsbyer vil bli til småbyer, småbyer vil bli til byer når olje- og gassvirksomheten utvides, sier Robert Corell. Etter ACIA Hva kommer til å bli konsekvensene av ACIA-utredningen? Jeg tror at nå som rapporten som beskriver hovedfunnene i ACIA-utredningen er publisert og har fått mye oppmerksomhet, så opplever vi en gryende erkjennelse av at de globale utfordringene knyttet til klimaendringer må håndteres. Vi som arbeider i ACIA-prosjektet bør fortsette med å utvide innsikten vår i påvirkninger og konsekvenser av arktiske klimaendringer. Vi må også engasjere beslutningstakere i retning av å bringe kunnskap videre til handling. Det tiende partsmøtet i FNs klimakonvensjon blir én av mange arenaer som kan gi næring til den videre dialogen. Akkurat slik ministrene i Arktisk Råd har anmodet om, vil ACIA utvikle seg i retning av et mer permanent prosjekt som kan bidra til økt forskning, overvåking og vurdering av arktiske klimaendringer. Økende engasjement I hvilken grad vil konklusjonene fra ACIA-utredningen ha påvirkning på politikk og beslutningstakere? De siste månedene har resultatene fra ACIA-utredningen i økt grad engasjert politikere og beslutningstaker i Arktis. Vi i ACIA-prosjektet har fått spørsmål om å møte parlamentsmedlemmer, representanter fra regjeringer og beslutningstakere på regionalt nivå. Det er mye som tyder på at prosessen kommer til å gå videre. Også næringslivet og industrien engasjerer seg nå i diskusjonen om hvordan kunnskapene om klimaendringer i Arktis kan videreføres til handling som kan begrense den globale oppvarmingen - en oppvarming som nå erkjennes å være en konsekvens av utslipp av drivhusgasser. Jeg er optimist i forhold til at denne trenden med økt engasjement vil fortsette, sier Robert Corell til Cicerone. Sårbarhet i Barentshavet: sammenfallende stressfaktorer Samspillet mellom en stor økning i skipstransport og klimaendringer kan virke gjensidig forsterkende i forhold til naturmiljøets sårbarhet viser en ny rapport fra CICERO. Siri Eriksen, Karen O Brien og Lynn Rosentrater Det biologiske mangfoldet i nordområdene kan være enda mer truet enn vi hittil har trodd. De store naturmessige og samfunnsmessige endringene som pågår i Barentsregionen har sjelden blitt sett på i sammenheng. Potensiell reduksjon i sjøis, for eksempel, utgjør en trussel for arter og viktige økosystemprosesser. Samtidig gir redusert sjøis mulighet for økt tilgang til naturressurser og nye sjøtransportruter. CICERO-rapporten, som ble bestilt av WWFs klimaprogram, tar for seg Barents økoregion og prosesser som truer biologisk mangfold. Dette systemet er meget sensitivt overfor endringer i klima fordi næringskjeden er sterkt avhengig av bestanden av enkeltarter, for eksempel polartorsken. Den biologiske produksjonen foregår i all hovedsak langs iskanten der smeltevann og saltvann blandes. Endringer i isforhold har derfor stor betydning for økosystemet. Oppvarming på grunn av globale klimaendringer er forventet å bli spesielt stor i nordområdene, og er illustrert i figur 1. Dette Figur 1: Endring i temperatur innen 2050 med 1 prosent økning i CO 2 per år sammenliknet med konstant CO 2 konsentrasjon på 1995 nivå. Bergen Coupled Model er en koplet atmosfære-sjøis-sjø generell sirkulasjonsmodell, utført med IPCCs middels utslippsscenario (B2). 10 Cicerone 6/2004

11 Figur 2: Endring i utstrekkelse av is innen 2050, beregnet som i figur 1. Figur 3: Endring i tykkelse av is innen 2050, beregnet som i figur 1. kan bety at både utstrekkelse og tykkelse av isen blir mindre (se figur 2 og 3) og at iskanten trekker seg nordover (se artikkel av Inger Hanssen-Bauer). En annen stor endring i Barentsregionen er den dramatiske økningen i sjøtransport av olje fra Russland. Denne økningen har sammenheng med utbygging av havneanlegg og økt satsing på dette som eksportrute i stedet for jerntransport langs et gammelt og kapasitetssprengt jernbanenett østover (figur 4). Antallet tankskip fra russiske havner ventes å øke fra 166 i 2002 til minst 650 i Redusert sesongmessig isdekke er en viktig medvirkende faktor til økning i skipstrafikken. Reduksjonen i is er forventet å bli størst om vinteren og våren. Dermed blir den isfrie sesongen i sjøområdene og havnene i vest-russland også lenger, og skipstransport av olje og gass fra russiske felt kan øke. Økt trafikk kan utgjøre en belastning på økosystemet. I tillegg til økt antall skip, blir skipene også større. Selv om redusert is minsker risikoen for ulykker og oljeutslipp, vil dette sannsynligvis bil oppveid av økt trafikk. Utslipp i forbindelse med ulykker og omlastning av olje fra små til store skip kan i første rekke true fuglelivet langs kysten, mens effekten av vannforurensing som utslipp av ballastvann med fremmede dyr og planter er mindre kjent. Spredning av fremmede arter gjennom ballastvann og skrog fra skip fra sørlige farvann forsterkes ved at økt havtemperatur gjør forholdene bedre for slike arter. Slike synergistiske (eller gjensidig forsterkende) effekter kan utgjøre en stor trussel for artsmangfoldet. Endringene i nordområdene er store. Studien fokuserer bare på to stressfaktorer, klimaendringer og økning i sjøtransport av olje, men det finnes mange flere stressfaktorer, for eksempel økning i UV-stråling, økning i miljøgifter og økt press på naturressurser fra menneskelige aktiviteter som fiske. Nåværende kunnskap om sammenhenger mellom stressfaktorer og hvordan de kan virke gjensidig forsterkende i nordområdene (og ellers i verden) er mer eller mindre ikke-eksisterende. Rapporten viser at totaleffekten er større enn summen enkelteffektene. Det er derfor viktig at slik forståelse økes, og at klimaendringer må tas hensyn til i forvaltningen i nordområdene. Ikke minst må det tas høyde for Figur 4: Sjøtransportruter og utvinning av olje og gass i Barentsregionen. store usikkerheter og synergistisk effekter der flere endringsprosesser virker sammen. Siri Eriksen og Karen O Brien er forskere ved CICERO Senter for klimaforskning og fokuserer på samfunnets og natursystemers sårbarhet overfor klimaendringer, Lynn Rosentrater er forsker/uavhengig konsulent som fokuserer på klimaendringer, energi og miljøspørsmål. Cicerone 6/

12 Et urfolksperspektiv Urfolk har mye å tilføre studier av klimaendringer. Den arktiske klimautredningen ACIA har tatt i bruk mye slik informasjon. Henry P. Huntington Oversettelse ved Grete Hovelsrud- Broda, CICERO Det er to sider ved samarbeidet mellom forskere og urfolk det er verdt å legge vekt på. Først og fremst kan urfolksperspektivet tilføre viktig informasjon. For det andre kan urfolk hjelpe oss til å tenke over den vitenskapelige forståelsen og de vurderingene som ligger til grunn for utredninger som ACIA. La oss først se på hva vi har lært av å se nærmere på urfolksperspektiver. En hovedutfordring i miljøstudier er å oppdage utviklingstrekk i et miljø som viser store variasjoner. Mennesker som er nært knyttet til sitt miljø har en stor fordel når slike nyanserte endringer skal identifiseres. En observasjon vi ofte har hørt nevnt i hele det arktiske området, er at været ikke lenger er forutsigbart. De eldre pleide å være i stand til å forutsi været, noe de ikke lenger kan. Dette dreier seg ikke om at ferdigheter har gått tapt fra en generasjon til den neste. Det er derimot ofte de samme individene som ikke lenger kan forutsi hvordan været vil komme til å bli. Ved å studere værkartene nøye, ser en at noen mønstre faktisk er i endring, som for eksempel hyppigheten av stormer som bringer relativt varm luft fra Beringstredet til det nordlige Alaska om våren. Henry P. Huntington er en av hovedforfatterne i Arctic Climate Impacts Assessment. Henry P. Huntington, Ph.D., The Clearing Dr., Eagle River, Alaska 99577, USA; hph@alaska.net. ANERKJENNELSE. Bruken av urfolkskunnskap i ACIA-utredningen en anerkjennelse av at arktiske folk er en del av det arktiske økosystemet, og at deres stemmer er viktige når vi ser på hvordan klimaet endrer seg og hva dette betyr. Komplekse virkninger Urfolksperspektivet er også verdifullt når det gjelder å bedømme effektene av endringene. Et konkret eksempel i ACIArapporten tar for seg konsekvensene av en sen høstfrost i Kotzebue, Alaska. For omtrent hver eneste del av det menneskelige og økologiske systemet er det både fordeler og ulemper forbundet med at vinteren kommer sent. For eksempel har rødreven bedre tilgang på byttedyr, men også mer konkurranse fra polarreven som blir landfast før sjøisen formes. Folk i Kotzebue kan fange mer hellefisk totalt sett, men de eldste og yngste kan ikke delta fordi de vanligvis fisker på isen nær land. Når frosten kommer sent, vil ikke Foto: Trym Ivar Bergsmo / Samfoto isen ha lagt seg før fisken forlater området. Det er derfor ikke mulig å si at endringene er gode eller dårlige, positive eller negative. Effektene av endringene blir derimot fort komplekse og sammensatte. Sosiale og klimatiske endringer Klimaendringer kan ikke vurderes isolert fra andre samfunnsfaktorer. Samfunn er i endring, ofte i rask endring, og med store konsekvenser for mange sider ved livet i Arktis. Ta for eksempel konsekvensene av økt vinterregn i Finnmark. Vinterregn fører til is på bakken som gjør det vanskelig for reinen å beite. I tillegg forverres effektene av beitingen fordi reinen drar lav og mose opp av jorda i stedet for bare 12 Cicerone 6/2004

13 å spise toppene. For et par hundre år siden ville antagelig en reineier hatt mulighet til å flytte flokken til et annet område for å unngå den islagte tundraen etter regn. I dag er dette vanskelig fordi tilgangen til beiteområder er redusert. Reineieren kan derfor ikke lenger ha mulighet til å flytte flokken til bedre områder. Hvis klimaendringer betyr at vinterregn blir mer vanlig, vil kombinasjonen av sosiale og klimatiske endringer samlet føre til større konsekvenser for reineieren, enn dersom vi betrakter en av endringene isolert sett. Vi kan forestille oss hvordan disse endringene kan påvirke menneskene. Ved å skrive ned historiene til de arktiske innbyggerne kan vi få en atskillig bedre forståelse for de omfattende konsekvensene klimaendringer kan ha på det personlige planet. Personlige historier Mennesker beskriver ofte klimaendringer i veldig personlige vendinger. For eksempel sier Vladimir Lifov, en reineier fra Lovozero på Kolahalvøya: Inntekten vår blir selvfølgelig dramatisk redusert på grunn av klimaendringene. Til og med kona mi har sagt at vi må glemme reinen. Men jeg sier alltid til henne: Tamara, vi er avhengige av reinen. Hvis det ikke er rein her, har vi heller ikke noe å gjøre her. Vi kan høre en person som kraftig understreker sin identitet samtidig som han er på kanten av stupet. Et annet syn kommer fra George Noongwook, en hvalfanger fra Lawrence Øya, Alaska: Vi kan ikke endre naturen, vår fortid, eller andre mennesker for den saks skyld. Men vi kan kontrollere våre egne tanker og handlinger og delta i en global innsats for å hanskes med disse globale klimaendringene. Det tror jeg er det viktigste vi kan gjøre som individer. To tilnærmingsmåter La oss så se på hva urfolks og andre lokale perspektiver kan si oss om vitenskapelig forståelse og utredninger. Det er gjort mange fortolkninger av vitenskapens vesen og urfolks observasjoner. I denne sammenhengen er det viktig å legge vekt på hva de to tilnærmingsmåtene har til felles: med utgangspunkt i observasjoner av verden rundt oss har de begge styrke og evne til å forklare og forutsi. Terry Callaghans kapittel i ACIA-rapporten om landbaserte økosystemer bruker i stor utstrekning urfolks kunnskap som et tillegg til vitenskapelige feltstudier, eksperimenter, modellering og andre tilnærmingsmåter. På en måte er urfolkskunnskapen her enkelt og greit brukt som en kilde til informasjon om klimaet og miljøet. På en annen side er bruken av urfolkskunnskap her en anerkjennelse av at arktiske folk er en del av det arktiske økosystemet, og at deres stemmer er viktige når vi ser på hvordan klimaet endrer seg og hva dette betyr. Å utrede mulige effekter av klimaendringer i Arktis er en meget stor oppgave som er vel verdt å gjennomføre. Når vi gjør dette, er det viktig å være klar over at vi diskuterer hjemmene og livene til mange mennesker fra helt bestemte kulturer og tradisjoner. Deres framtid er allerede utfordret av en moderne verden, og de føler nå i tillegg presset fra et klima i sterk endring. Hvis ACIA hadde blitt utført som en tørr, akademisk øvelse ville den nok ha produsert gode vitenskapelige resultater, men den ville ikke ha fanget opp det dypt menneskelige rundt klimaendringer i Arktis på samme måten. Gjennom å inkludere urfolks perspektiver har forskningen blitt tilført vitalitet, alvor og kraft, og ACIA-rapporten har fått et resultat som vi håper er bedre enn hver enkelt tilnærming kunne klart alene. Reindrift i Norge i dag Kun en relativt liten andel av samene i Norge driver med rein i dag. Likevel regner vi reindriften for å være den mest typiske samiske næringen. Reinbeiteområdene hvor det drives samisk reindrift i Norge omfatter om lag 40 prosent av Norges landareal. Reintallet er om lag dyr, men ugunstige beiteforhold vinterstid vil kunne forandre situasjonen dramatisk. Norske myndigheter påpeker for øvrig at reindriftsnæringen skal opprettholde samisk egenart og at kunnskaper fra reindriften skal være med på å ta vare på samisk levesett og språk. En tverrfaglig forskningsgruppe i ACIA-utredningen har drøftet blant annet samisk reindrift i Finnmark. Deres konklusjoner er at reindriftsnæringen i verden står overfor store utfordringer, både i forhold til klimaendringer, arealinngrep og tap til rovdyr. Beitearealene minsker også av andre årsaker enn klima- Lengre vekstsesonger Landbruk er en relativt liten næring i Arktis og den begrenses både av korte vekstsesonger og av momenter som begrenset infrastruktur, små befolkninger og lang avstand til markedene. De avlingene som i dag høstes i de nordlige regionene, begrenser seg til fôr, grønnsaker som tåler kaldt klima og noen kornsorter. Men klimaendringer vil bety lengre og varmere vekstsesong og mer nedbør. Dette vil gi landbruk i arktiske regioner mulighet for å utvide seg nordover. Likevel kan for eksempel vekselvis tining og frost få negative konsekvenser for flerårige planter. endringer, og forskningsgruppen i ACIA påpeker at det er behov for en politikk som sikrer at man unngår varige skadelige inngrep. Forskerne understreker også at nye og positive forvaltningsstrategier kan bli utviklet med utgangspunkt i reindriftens tradisjonelle kunnskaper, og etterlyser dokumentasjon på blant annet hvordan denne næringen gjennom tradisjonell kunnskap kan redusere reindriftens sårbarhet i forhold til klimaforandringer. Reindriftforvaltningen i Norge understreker at det er viktig å bringe reintallet i balanse med beiteressursene. På grunn av økende arealinngrep er det også stort behov for å bygge opp kunnskaper om hvordan man kan utvikle en økologisk og økonomisk robust næring som mestrer også klimaforandringene. Forskere understreker hvor viktig det er å likestille reineiernes tradisjonelle kunnskap med vestlig vitenskap. Våre naboer i sør danskene registrerer allerede at jordbruket på mange måter har fått bedre kår med økt temperatur. Mais dyrkes nå i stadig større del av Danmark. Samtidig har de tradisjonelle danske kornsortene som vinterbygg og vinterhvete fått bedre vekstvilkår. Bygg og lusern eller alfalfa er arter som framheves som klimavinnere. Norske kornbønder dyrket i 2003 i underkant av tonn bygg, og dette utgjorde om lag 45 prosent av den totale norske kornproduksjonen. I våre tre nordligste fylker foregår det i dag omtrent ikke kornproduksjon i kvanta som blir registrert i offentlige statistikker. Cicerone 6/

14 Sjøpattedyr på Svalbard Klimaet i Arktis er i endring, og vi regner med at disse endringene vil foregå i økende tempo i årene framover. Kit M. Kovacs, Norsk Polarinstitutt, Oversettelse ved Tove Kolset, CICERO Beregninger som ble foretatt av FNs klimapanel (IPCC) på slutten av 1990-tallet antyder at signifikante endringer allerede har funnet sted i det globale klimasystemet, og IPCC advarte den gang at Arktis ville være utsatt for ekstreme og raske klimaendringer i tiden framover. Omfanget og graden av endringer som er forespeilet å finne sted i de arktiske systemene kan ikke sammenliknes med noe vi har sett tidligere. Når vi derfor skal bedømme hva som kan skje videre, må vi basere oss på kvalifiserte gjetninger og ikke på konkrete data. Det er imidlertid sikkert at biologiske forandringer vil finne sted selv om det skulle vise seg at kun enkelte av klimamodellene som er brukt i ACIA vil slå til i framtiden. Isbjørn truet Spesielt de større pattedyrene er utryddelsestruet dersom klimaet blir varmere. Mange av disse dyrene har utviklet seg i tråd med en global nedkjøling de siste vel fem millioner år. På grunn av hastigheten av klimaendringene som er forespeilet, er det mer sannsynlig at dyrene forflytter seg enn at de tilpasser seg de endrede betingelsene i Arktis. På Svalbard er faunaen av marine pattedyr mye rikere enn den vi finner på land. Om lag 19 arter forekommer jevnlig, av disse lever ni arter her hele tiden, Kit M. Kovacs er leder av forskningsprogrammet Biodiversity Research Programme ved Norsk Polarinstitutt (Kit.Kovacs@npolar.no). TRUET. Hvis sommerisen forsvinner helt, som er ett av scenariene i ACIA rapporten, vil den eneste muligheten for isbjørnen være et liv på land i sommermånedene. Men polareksperter tviler på om isbjørnen kan overleve dersom sjøisen forsvinner. mens andre migrerer avhengig av årstid. Isbjørnen er det viktigste rovdyret i dette systemet. Arten er nært knyttet til sjøisen og enhver endring i isens utbredelse eller sammensetning vil ha konsekvenser for isbjørnen. Den jakter på ringsel og andre isrelaterte selarter, og bruker iskorridorer for å bevege seg fra ett område til et annet. Drektige isbjørnbinner graver ut fødselshiene i et tykt snødekke på land, eller på sjøisen i enkelte områder. De må ha gode isforhold når de kommer ut av hiet om våren med ungene sine etter mange måneder uten mat. De første effektene av klimaendringer på isbjørn er allerede observert i de sydlige grensetraktene for utbredelse, for eksempel i James Bay og Hudson Bay i Canada hvor binnene er i Foto: Kit M. Kovacs og Christian Lydersen, NPI dårligere form enn tidligere og føder færre unger. Hvis sommerisen forsvinner helt, som er ett av scenariene i ACIA rapporten, vil den eneste muligheten for isbjørnen være et liv på land i sommermånedene. Denne livsstilen kan sammenlignes med brunbjørnens, arten som isbjørnen har utviklet seg fra. Men polareksperter tviler på om isbjørnen kan overleve dersom sjøisen forsvinner. Sel på isen Sel som lever på isen er også svært avhengig av egenskapene til og utbredelsen av sjøisen. De er avhengige av isen når de føder unger, under hårskifte og for hvile. Mange selarter lever av byttedyr som er knyttet til isen. Ringselen er den mest 14 Cicerone 6/2004

15 tallrike arten på Svalbard, og kanskje også den som er mest sårbar for klimaendringer i Arktis fordi så mange sider ved selve livshistorien og utbredelsen er knyttet til sjøisen. Ringselen trenger også rikelig med snø for å lage små huler for å holde ungene sine varme, og sjøisen må være stabil lenge nok til å avvenne ungene. Ringselen legger seg vanligvis ikke på land, og det vil være en dramatisk adferdsendring for denne arten dersom den må begynne å gjøre det. Dersom ringselen skulle fø opp unger på land, ville ungene være svært utsatte for å bli bytte for andre dyr, selv i det best tenkelige scenariet. Utbredelse, tetthet og reproduksjon for de andre selartene som lever på isen, som hvalross og storkobbe, er også avhengig av egnede isforhold, ofte i grunne kystområder der bunndyr produserer nok mat for disse artene. I motsetning til ringselen kan begge disse artene legge seg på land i sommermånedene i visse områder, og kan muligens enklere tilpasse seg til å fø opp unger på land enn ringselen. Grønlandssel og klappmyss migrerer til Svalbard deler av året. Disse artene er fleksible når det gjelder sommeroppholdssted, men de drar til tradisjonelle farvann lenger sør for å kaste ungene sine. Her holder de sammen i store flokker i områder med pakkis. I år med dårlige isforhold dør svært mange av ungene til disse artene. Det er vanskelig å forutsi om disse artene vil endre området der de føder unger og har hårfeling på dersom isforholdene om våren endrer seg dramatisk i løpet av relativt kort tid. I motsetning til selene som er beskrevet ovenfor, vil et varmere klima sannsynligvis være positivt for den lille bestanden av steinkobbe som føder unger på Svalbard. Den er hovedsakelig en temperert art, og spiser et bredt utvalg byttedyr som gjør den i stand til å etablere seg på varmere steder selv under de rådende klimaforholdene i Arktis. Usikkert for hvalen Hver av de tre hvalartene som lever permanent på Svalbard tilpasser levestedet sitt til isdekket, istykkelsen og vanndybden. Grønlandshval er avhengig av små encellede organismer for føde, og forandringer i sjøisforholdene vil ha store konsekvenser for denne artens muligheter til å finne mat. Vi vet ikke om denne arten kan tilpasse seg isfrie farvann. Narhval og kvithval tilbringer også mye av tiden i isen, og er kjent for å finne mat i iskanten og i sprekker. Imidlertid finner vi disse to artene godt sør for sommerisen i Arktis, og på Svalbard ser vi at kvithval ofte finner maten sin langs brefrontene, spesielt om sommeren. Effekter av klimaendringer på disse artene vil være avhengig av endringer i sjøismønsteret og hvordan dette igjen påvirker de viktigste byttedyrene som hvalartene lever av. Spekkhoggeren vil antakelig øke sin fangst av byttedyr når isen avtar. Alle de andre hvalene som finnes på Svalbard unngår områder med isdekke, og utbredelsen av disse artene avhenger av tilgangen på byttedyr. Hvis produktiviteten i havet øker og sommerisen avtar er det sannsynlig at flere sjøpattedyrarter vil spre seg nordover fra tempererte farvann til Svalbard. Noen marine pattedyr vil antakelig ikke overleve i et varmere Arktis. Imidlertid vil et varmere Arktis føre til en lenger vekstsesong, noe som med all sannsynlighet vil føre til økt produktivitet som kan være en fordel for andre arter. I tillegg må vi ikke glemme at artene kan være svært tilpasningsdyktige, og vi må ikke undervurdere det store potensialet marine sjøpattedyr har for tilpasning til et nytt klimaregime i Arktis. Når snø og is smelter Størrelsen på snødekket i arktiske landområder har minsket med om lag 10 prosent de siste 30 årene. De mest synlige endringene er tidligere snøsmelting på våren, og modellberegninger anslår at arealet av arktisk snødekke kan komme til å minske med ytterligere prosent innen Den mest merkbare forandringen i snødekket vil være en forkorting av snøsesongen i april og mai - og tidligere vårflom i elver med utløp i arktiske havområder. Men også endringer i snøkvaliteten kan få store konsekvenser. For eksempel vil episoder med tining og frost vinterstid skape et islag som gjør underlaget utilgjengelig for dyr på jakt etter mat eller etter beskyttelse. Både lemen, moskusokser og reinsdyr blir påvirket av dette, og dramatiske fall i bestander Arter flytter nordover Mange landdyr i Arktis - i tillegg til isbjørnen og selen - kommer sannsynligvis til å oppleve økt stress etter hvert som varmere klima endrer tilgangen deres på mat og begrenser de naturlige leveområdene deres. Sammenliknet med økosystemer i varmere regioner, har Arktis generelt færre arter med overlappende roller. Dette medfører at det kan ha viktige følger for én art dersom en annen art som er avhengig av denne, blir forflyttet eller forsvinner. Etter hvert som artene flytter leveområdene sine nordover, er arktiske landlevende arter i Nord-Norge, Sverige, Finland og Russland mest truet fordi de rett og slett ikke har noe sted å flytte til. Stripen med tundra mellom skogbeltet og havet er spesielt smal - og på grunn av islag som dannes på denne måten, er allerede rapportert. I den underregionen av Arktis som Norge tilhører, er det forhold som tyder på at varmere vintre og endrede snøforhold allerede har bidratt til kollaps i bestandene av lemen og reduksjonen av smågnagerbestander de siste tiårene. Dette fører igjen til reduserte bestander av fugler og andre dyr; de mest alvorlige følgene er forespeilet for kjøttetende dyr som polarrev og rovdyr som snøugler. ACIA-utredningen har presentert fem modellscenarier, og disse antyder en gjennomsnittlig temperaturøkning på 4-6 C vinterstid. Denne forespeilede temperaturøkningen vil kunne resultere i flere vekslinger mellom smelting og frost. Inuitter i Nunavut i Canada rapporterer om at reinsdyrantallet minker i år med mange smelte-fryse-episoder. dermed er livet i disse områdene svært utsatt. Arktiske dyr på land omfatter små plantespisere som jordekorn, harer, lemen, markmus og store plantespisere som elg, reinsdyr og moskusokse. Kjøttspisere som røyskatt, jerv, ulv, rev, bjørn og rovfugl er en tredje gruppe. Også sjøpattedyr og vannfugl kommer sannsynligvis til å forflytte seg nordover med økt temperatur - og fugletrekk kan komme til å foregå tidligere på våren og senere på høsten hvis det blir varmt nok. Tilgang til mat og hekkeområder blir viktigste drivkraft for flyttemønsteret. Tining av permafrost kan skape nye eller større hekkeområder i form av nye våtmarksområder. Dette kan igjen føre til at ender og gjess trekker nordover tidligere på våren. Cicerone 6/

16 Lite klimaskade på bygninger Oppvarming av permafrost de siste år har i liten grad påvirket bygningsmassen i Arktis. Arne Instanes Det er populært å hevde at pågående oppvarming av permafrost har medført store skader på bygningsmassen i Sibir og andre fjerntliggende områder. Videre blir det hevdet at mye av bygningsmassen vil bli ødelagt i løpet av de neste 30 år hvis ikke det gjøres betydelige tiltak de nærmeste årene. Disse utsagnene er misvisende og basert på utilstrekkelig kunnskap om hvordan konstruksjoner som er fundamentert på permafrost oppfører seg. Klimaendringer får ofte skylden for skader på infrastruktur i permafrostområder. Det er imidlertid ikke mulig å påvise at observerte skader kan relateres direkte til den økningen i lufttemperatur som er observert de siste årene over store deler av Arktis. Avanserte beregninger Fundamentering på permafrost forutsetter inngående kjennskap til permafrostens termiske og mekaniske egenskaper. Dette betyr at ingeniørene som arbeider i kalde strøk må ha kunnskap om dybde av aktivt lag (se faktaboks), maksimal temperatur som oppstår i grunnen i løpet av året og i løpet av konstruksjonens levetid. Fundamentering på permafrost innebærer avanserte beregninger av forventet maksimal tykkelse av aktivt lag og forventet maksimal permafrosttemperatur ned til en dybde av 10 til 15 meter under overflaten. Det er i denne sammenhengen viktig å huske på at levetiden til en konstruksjon i permafrostområder vanligvis er år. Etter denne design-levetiden må betydelig vedlikehold påregnes for å opprettholde konstruksjonen på samme nivå som det Skader på infrastruktur i Sibir ikke forårsaket av klimaendringer... var planlagt for. Ofte er det økonomisk fordelaktig å bygge nytt fremfor å vedlikeholde gamle bygninger og konstruksjoner. Det er dermed et stort potensial for å tilpasse bygningsmassen til et endret klima. Basert på beregningene av aktivt lag og permafrosttemperatur, beregnes bæreevnen til fundamentet, samt setninger og deformasjoner som vil oppstå i konstruksjonens levetid. Når en skade er oppstått på et bygg eller en konstruksjon er det mulig å bruke denne beregningsmetodikken for å Foto: Arne Instanes sjekke årsakene til at skaden har skjedd. På denne måten kan det undersøkes om det er mulig at den observerte økningen av lufttemperatur kan ha forårsaket så stor svekkelse av permafrostens mekaniske egenskaper at skaden kunne oppstå. Til nå er det ikke dokumentert denne type sammenhenger, verken i våre Arktiske områder eller i Sibir. Noe av årsaken til dette er at den varme perioden observert i Arktis er bakt inn i ingeniørenes beregningsmodeller, og i stor 16 Cicerone 6/2004

17 Hva er permafrost? Permafrost er definert som frost i bakken året rundt. Dersom sommervarmen i et område ikke greier å fjerne vinterkulden i bakken, vil det dannes permafrost på stedet. Om sommeren smelter det øverste laget av permafrosten, det såkalte aktive laget, som i dybde varierer i ulike områder fra 0,5 til 5 meter. Det aktive laget smelter og fryser hvert år. Om lag en firedel av jordas landoverflate har i dag permafrost. Den finnes først og fremst i polare strøk, men også i høyfjellsområder på lavere breddegrader. Ujevne setninger Ujevne setninger kan føre til at bygninger sprekker opp og at veier og rullebaner ikke er kjørbare. Is-rike masser har et stort potensial for setninger når de smelter, på grunn av at isen omdannes til vann (volumendring cirka 10 prosent) og at vannet dreneres bort (konsolidering). Hvis en meter tykt lag med permafrost inneholder 30 cm is, vil setningspotensialet være 30 cm når isen forsvinner. Grunnen er ikke homogen, noe som fører til ujevne setninger ved tining. Foto: Arne Instanes grad dekker den oppvarmingen vi har observert de siste år. I tillegg kan det svært ofte påvises at skadene er forårsaket av andre årsaker, se nedenfor. Svalbard om 50 år I forbindelse med ACIAprosjektet, har vi gjort beregninger for hvordan forskjellige konstruksjoner vil oppføre seg under påvirkning av fremtidige klimascenarier. Et eksempel på dette er Svalbard Lufthavn, Longyearbyen. Ujevne setninger (se faktaboks) av banelegemet har vært et problem siden åpningen i Dette var i hovedsak forårsaket av at rullebanen ble lagt lavt i terrenget slik at det ble nødvendig å fjerne naturlige masser og grave seg ned i terrenget isteden for å legge en fylling oppå terrenget, samt at detaljerte grunnundersøkelser og termiske analyser ikke ble utført (Instanes og Instanes, 1998). Deler av banen ble isolert i 1989, noe som reduserte problemene. På 10 meters dyp er det observert en temperaturøkning på cirka 0,5 C i perioden ; fra cirka -5 C til -4,5 C. I perioden 2000 til 2050 vil temperaturen kunne øke fra -4,5 C til -2,0 C, hvis oppvarmingen følger scenariet fra Meteorologisk institutt (Hanssen-Bauer et al., 2000). Beregningene viser imidlertid at det aktive laget ikke vil trenge ned i de isrike lagene med stort potensial for setninger i løpet av denne perioden. I 2050 vil rullebanen være 75 år og det må da uansett forventes at betydelig vedlikehold er nødvendig for å opprettholde eller utvide funksjonskravene til konstruksjonen. Årsaker til permafrostskader Generelt sett er skader på konstruksjoner, bygninger og fundamenter i permafrostområder forårsaket av at: - byggearbeidene og konstruksjonen endrer varmebalansen mellom jord og atmosfære, noe som vanligvis betyr tilført varme til grunnen, - dimensjoneringskriteriene ikke dekker naturkreftene konstruksjonen faktisk blir utsatt for (opptredende naturlaster; for eksempel bygninger som plasseres i flomutsatte områder eller at det ikke tas hensyn til historiske meteorologiske data i dimensjonering), - grunnforhold avviker fra antagelsene ved planlegging og bygging (for eksempel at det ikke blir tatt hensyn til saltinnhold i permafrosten), - utførselen er ikke i henhold til dimensjoneringskriteriene, - vedlikehold er ikke utført, - konstruksjonen brukes på en måte som ikke var forutsatt i planleggingen og utførelsen (for eksempel bygninger som var forutsatt kalde blir oppvarmet). Klimaendringer vil kunne akselerere problemer som allerede er oppstått på grunn av en eller flere av faktorene som er skissert ovenfor. Det som er viktig å klarlegge er hvordan forskjellige typer av konstruksjoner påvirkes av endret klima. Enkelte typer infrastruktur er ikke særlig følsom for klimaendringer eller de kan på enkel måte tilpasses endrede klimaforhold (for eksempel bygninger fundamenter på grunn som ikke endrer volum når det tiner (tinestabil) eller som ikke er utsatt for flom eller skred). Andre typer infrastruktur kan være svært følsomme for endrede forhold eller konsekvensene ved skade Dr.ing. Arne Instanes er svært høy (konstruksjoner nær kystsonen og havnivå, i flom- og skredutsatte områder, eller i is-rike diskontinuerlige permafrostområder). I slike tilfeller er det nødvendig med mer detaljerte analyser og spesielle tiltak for å hindre skader på bygningsmassen. Referanser Hanssen-Bauer, I., Tveito, O. E. og Førland, E Temperature scenarios for Norway: Empirical downscaling from the ECHAM4/OPYC3 GSDIO integration. DNMI Report no. 24/00, Oslo, Norway. Instanes, D. og Instanes, A Frozen ground temperature profiles at Svalbard airport, Spitsbergen. Proceedings of the International Conference on Permafrost and actions of natural and artificial cooling, Orsay, France, 21-23, October pp er hovedforfatter for Arctic Climate Impact Assessment (ACIA) kapittel 16 Infrastruktur og leder for International Permafrost Association (IPA) Working Group on Permafrost Engineering. Instanes har bodd på Svalbard i 2 år og besøkt Alaska, Sibir og nordlige Canada flere ganger de siste 5 årene. De siste 15 årene har Instanes arbeidet med forskning og rådgivning knyttet til utbygningsprosjekter i polare strøk, de siste årene gjennom Instanes Svalbard AS rådgivende ingeniører. Han er ansatt i OPTICONSULT AS i Bergen. Cicerone 6/

18 Klimaendringer flytter miljøgifter Forandringer i vær og vind har betydning for både frigjøring og distribusjon av miljøgifter. ACIA-utredningen konkluderer med at oppvarming svært sannsynlig vil øke mengden forurensning som transporteres til Arktis. Jorunn Gran Samtidig som tilførselen av uønskede kontaminanter blir større, vil økt nedbørsmengde svært sannsynlig øke mengden tungt nedbrytbare organiske miljøgifter såkalte POPs og kvikksølv som blir lagret i regionen. Hvordan de forurensende stoffende fordeler seg på jord, luft og hav, vil igjen henge sammen med temperaturen. Lagrede stoffer frigjøres Klimaendringer kan også gjøre noe med miljøgifter som allerede er lagret i Arktis. Etter hvert som temperaturen øker, vil smelting av snø og is frigjøre forurensning til smeltevannet, og tining av permafrost kan på liknende måte mobilisere forurensning. Dette betyr i praksis at varmere klima kan frigjøre uønskede stoffer som igjen kan ha toksisk effekt på planter og dyr i vannmiljøene. Og når miljøgiftnivåene stiger i arktiske miljøer, vil stoffene også komme inn i de arktiske næringskjedene - der de blir oppkonsentrert. Klimagasser har stor betydning Forskningsprogrammet Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP) har som mål å skaffe pålitelig informasjon om miljøet i Arktis. AMAP måler nivåer av miljøgifter i regionen og vurderer effektene av menneskeskapte miljøtrusler. Deres rapport fra Changing Pathways konkluderer med at belastningen i form av POPs, tungmetaller og radioaktiv forurensning i Arktis avhenger av mange faktorer. På lang sikt vil kanskje utslipp av gasser som påvirker klimaet ha vel så stor betydning som miljøgiftene siden klima- 18 Cicerone 6/2004 endringer er med på å avgjøre i hvilken grad miljøgiftene faktisk blir transportert til Arktis. Endret mønster et eksempel AMAP påpeker et klimamønster på 90- tallet som var svært avvikende i forhold til tiårene før, men understreker at det er for tidlig å si om avvikende vindmønster og værtyper kan settes i sammenheng med global oppvarming. Likevel antyder AMAP Miljøgifter som blir sluppet ut fra industriområder i nordlige områder blir transportert til Arktis og kan bli oppkonsentrert når de beveger seg opp næringskjeden. Figur: ACIA at endringer som er observert i Arktis tidlig på 90-tallet gir oss et eksempel på hvordan klimaendringer kan komme til å endre transporten av kontaminanter. Pumper luft nordover Lavtrykkområder i nordlige Stillehavet og Nord-Atlanteren kombinert med høytrykk over kontinentene, pumper vinterstid luftstrømmer med miljøgifter til Arktis. Vestlige vinder over deler av Nord-Atlan-

19 teren og sørlige vinder over Norskehavet kan føre forurensning raskt fra østsiden av Nord-Amerika og Europa til høytliggende deler av Arktis. Sommerstid forsvinner imidlertid høytrykkområdene over kontinentene, og dermed blir lavtrykkområdene over hav svakere. Dermed reduseres også transporten av miljøgifter nordover. Fra Amerika til Norskehavet AMAP påpeker at når endringer i de atlantiske havstrømmene fører til at lavtrykket over Nord-Atlanteren - det såkalte Icelandic Low - forsterkes, vil vindtransporten øke både over Nord- Atlanteren, Barentshavet og havområder nord for Russland og over Europa mot Norskehavet. Resultatet er at Arktis får mer nærkontakt med industriregioner både i Nord-Amerika og Europa. Økt antall stormer medfører også at regn og snø kan vaske miljøgifter ut av lufta og føre uønskede stoffer til jord, is eller vann. Dette innebærer for eksempel at arktiske områder belastes med pesticider brukt i Nord-Amerika og Europa, og målinger av slike stoffer i Arktis vil samsvare med endringene i luftstrømmene. Også kontaminanter som frigjøres fra jord og vann i Nord- Amerika og Europa vil følge samme strøm. Luft til vann - og omvendt Tungt nedbrytbare organiske stoffer (POPs) er akkumulert i overflaten i arktiske havområder. Dette skyldes at de lave temperaturene i regionen reduserer disse stoffenes løselighet i luft og øker muligheten for å løses i vann. Alfa-HCH (alfaheksaklorsykloheksan) er et eksempel på en kontaminant som løses i vann i kalde områder. Redusert bruk av alfa- HCH i forbindelse med sprøytemidler har redusert luftkonsentrasjonen av forbindelsen drastisk. Resultatet er at konsentrasjonen nå er større i isdekkede områder i Arktis enn i lufta, og dersom isdekket smelter, vil områdene bli en utslippskilde for alfa-hch. Andre miljøgifter som PCB og toxafen overføres fortsatt fra luft til hav i Arktis. Mindre isdekke vil dermed kunne føre til økt tilførsel av disse stoffene til havet. Kvikksølv vaskes ut Kull, søppelforbrenning og industri er de store globale kvikksølvkildene, og de stigende nivåene av kvikksølv vi finner i Arktis i dag kan utgjøre en helserisiko for mennesker og dyr i regionen. Kvikksølv er et stoff som følger mange ulike mønstre i Arktis. Høyere temperaturer kan føre til at det lagres mer kvikksølv i Arktis samtidig som det frigjøres mer kvikksølv til atmosfæren. Summen kan bli at det lagres mindre kvikksølv i det marine miljøet. Kvikksølv gjennomgår for øvrig en prosess i Arktis som forskere ennå ikke har kunnet forklare helt. Fenomenet beskrives som en kvikksølvutvasking, der det ser ut til at kvikksølv i gassform reagerer med bromforbindelser og danner en reaktiv form for kvikksølv. Bromforbindelsene dannes når hull i ozonlaget tillater at ultrafiolett stråling fra sola reagerer med brom fra havvann, og det reaktive kvikksølvet fjernes fra atmosfæren og ender opp i snø og smeltevann. Når kvikksølvet følger smeltevannet, kan miljøgiften bli fanget under isen. ACIA bekrefter tidligere funn AMAP-direktør Lars Otto understreker at ACIA-utredningen har bidratt blant annet til å styrke funn som setter klimaendringer og distribusjon og lagring miljøgifter i sammenheng. ACIA har vært med på å styrke oppdagelser som er gjort for eksempel om hvordan kvikksølv påvirkes av endringer i ozonlaget. Vi kan nå etter hvert begynne å dokumentere sammenhenger mellom klimaendringer og miljøgifter, sier Reiersen. Miljøstatus Norge påpeker at det kan være vanskelig å oppdage og forstå effekter av forurensning i Arktis på grunn av at denne regionen har store naturlige variasjoner. Hva betyr dette utsagnet? Variasjonen i Arktis ligger i klimaet. Problemet er ikke å forstå hvilke effekter forurensning har i Arktis, men vi har foreløpig for dårlig nettverk av observasjoner. Vi trenger å gjøre tilstrekkelig mange målinger fra tilstrekkelig mange målestasjoner, og i tillegg må vi søke etter nye komponenter. Arktis speiler verden Hvilke målinger underbygger at miljøgifter faktisk blir transportert fra for eksempel nordamerikansk landbruk til Arktis? Vi måler den atmosfæriske transporten og nivåer av miljøgifter i bakken og i dyr. Dette gjenspeiler langtransporten, og ved hjelp av spormetaller kan vi spore forurensningene helt tilbake til kilden. Vi har for eksempel sett at miljøgifter har brukt én uke fra Spania til Ny-Ålesund, sier Reiersen. Miljøgiftmålinger i Arktis avspeiler på mange måter utslipp av forurensende elementer i resten av verden. Bly-belastningen er ett eksempel på dette. Vi begynner å se en nedgang i blykonsentrasjonene i Arktis som kan settes i sammenheng med overgangen til blyfri bensin. Men de tungt nedbrytbare organiske stoffer brytes enda langsommere ned i Arktis på grunn av kaldere klima og lite sollys, sier Reiersen. ISBJØRNEN - TRUET FRA FLERE KANTER Isbjørnen rammes av miljøfaktorer på flere måter. Samtidig som klimaendringer er en trussel mot leveområdet til isbjørnen, er den også utsatt for belastning i form av miljøgifter. På toppen av næringskjeden får isbjørnen i seg kontaminanter som er oppkonsentrert gjennom næringskjeden. Høye nivåer av klorerte forbindelser og tungmetaller er funnet i isbjørn. I noen tilfeller er forurensning lagret i fettet på en slik måte at det ikke er akutt helsefare. Men når bjørnen taper vekt på grunn av forlengede fasteperioder som igjen skyldes tidligere smelting av vinterisen, vil fettvevet mobiliseres og kontaminanter frigjøres. I deler av Arktis har man de siste tiårene observert at isbjørnen har mindre fettreserver. Dette kan også påvirke isbjørnens evne til å reprodusere seg. Sel og selspekk er viktig mat for isbjørnen. Dette gjør at isbjørnen vil få i seg fettløselige forurensninger som er lagret i spekket. Nivåene av PCB i isbjørn på Svalbard er høyere enn de som er målt i isbjørn i Canada og Alaska, og det ser ut til at isbjørn i det østlige Barentshavet og Karahavet er de mest forurensete i verden, med isbjørn på Svalbard like bak. PCB-nivåene i isbjørn på Svalbard er så høye at vi må regne med at dyrene har eller vil få forstyrrelser i hormonsystemet, nedsatt immunforsvar, redusert formeringsevne, nedsatt levealder hos voksne eller høyere dødelighet hos avkommet. Dermed kan miljøgiftbelastning føre til redusert overlevelse eller nedgang i bestanden. Men det er foreløpig for tidlig å si noe sikkert om dette. Telling av isbjørn i russisk og norsk sone blir akkurat nå oppsummert. Kilder: Miljøstatus Norge, Arctic Climate Impact Assessment (ACIA), Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP) Cicerone 6/

20 Våre framtidige fiskeressurser Gjennom utallige oppslag i media har vi de siste årene fått innblikk i mange av de store og dramatiske endringene som er i ferd med å inntreffe i Arktis: isen i Arktis smelter bort, Arktis smelter og blir grønnere, permafrosten tiner og øker faren for jordras og isbjørn og sel truet er bare noen få eksempler på overskrifter i media den siste tiden. Harald Loeng og Tore Furevik For første gang er alle enkeltobservasjoner fra Arktis satt inn i en større sammenheng. Tirsdag 9. november ble den største og grundigste rapporten som noensinne er utarbeidet om klimaet og konsekvenser av klimaendringer i Arktis lagt frem på en stor klimakonferanse i Reykjavik. Arbeidet med Arctic Climate Impact Assessment (ACIA) rapporten har foregått over fire år, og har involvert mer enn 200 internasjonale eksperter i de åtte landene som grenser til Arktis, det vil si Norge, Sverige, Danmark (Færøyene og Grønland), Island, Finland, Russland, USA og Canada. Norge har deltatt aktivt i prosessen ved å ha hovedforfattere på tre av de 17 kapitlene som rapporten består av, samt en rekke bidragsytere til de andre kapitlene. Endringer i det marine klima Vi vil her se på noen av de endringene som vil kunne få store konsekvenser for Norge, nemlig endringene i de marine Harald Loeng er forskningsleder for oseanografi og klima divisjonen ved Havforskningsinstituttet i Bergen, og med i Bjerknessenteret for klimaforskning. Han er hovedforfatter til kapittelet om marine system i ACIA rapporten Tore Furevik er førsteamanuensis i oseanografi ved Geofysisk institutt, Universitetet i Bergen, og visedirektør ved Bjerknessenteret for klimaforskning. Han har vært medforfatter til kapittelet om marine system i ACIA rapporten. system. Dette arbeidet er ledet av en av artikkelforfatterne, med bidrag fra mer enn 20 andre forskere fra inn- og utland. De fleste klimamodeller har få vansker med å simulere hovedtrekkene i de klimaendringene som er observert i Arktis, en temperaturøkning som har vært mer enn dobbelt så stor som den globale temperaturøkningen, og en sterk reduksjon i sjøisdekket, hovedsakelig om våren og sommeren. Vårt beste grunnlag til å si noe om klimaet i fremtiden, er de såkalte klimascenariene. Her er klimamodellene kjørt med en antatt økning i karbondioksidnivået i atmosfæren, der økningen enten er en videreføring av den observerte trenden, eller basert på prognoser for framtidig utslipp der befolkningsøkning, økonomisk vekst, og tilhørende energiforbruk er viktige parametre. Ser vi 50 år fremover i tid, gir modellene en ytterligere økning i temperatur, mer nedbør og et Arktis som vil være nesten fullstendig fritt for is i sommerhalvåret. Endringene i vinterisdekket vil være langt mindre, slik at store områder vil ha åpent vann om sommeren og være tilfrosset om vinteren. Dette vil ha store konsekvenser for hele det marine miljøet tilknyttet iskanten, fra alger via fisk til sjøfugl, sel og isbjørn. Bergensmodellen En av de modellene som er blitt brukt til å simulere fremtidens klima er den såkalte Bergen Klimamodell, som blir kjørt ved Bjerknessenteret for klimaforskning i Bergen. Modellen har sitt fokus i Arktis, og klarer derfor å gi et mye mer realistisk bilde av strømsystemene og fordelingen av de ulike vannmassene enn det de fleste andre klimamodeller kan oppnå. Et nokså forsiktig estimat for forventet økning i atmosfærens innhold av karbondioksid, er en fordobling frem mot Med denne endringen (i det atmosfæriske pådrivet) viser Bergen Klimamodell at temperaturene i Norskehavet og Barentshavet vil øke med en til to C, med størst oppvarming i nord der isen trekker seg hurtig tilbake. Mer vind fra vest fører til en svak økning i vanntransporten langs våre kyster, til tross for at Golfstrømsystemet lengre sør i Atlanterhavet svekkes. Varmere luft og mer vind fører til mer nedbør, og sammen med økt avrenning fra kontinentene og smelting av breer fører dette til noe reduksjon av i saltinnholdet i havet. Dette vil føre til vannet nær overflaten blir lettere, noe som kan ha stor betydning for den biologiske produksjonen. Dette vil også virke inn på produksjonen av tungt vann i nordområdene en av motorene for Golfstrømmen. Størst effekt vil en klimaendring kunne ha for isbjørn. Dersom isen om sommeren forsvinner, vil isbjørnen miste sitt leveområde. Den er ikke tilpasset et liv på land, og den vil som art bli truet. Også de selartene som er svært avhengig av isen, særlig i kasteperioden, vil kunne få problemer. Det ventes endringer i alle ledd i det marine økosystemet, og det er meget sannsynlig at den totale biologiske produksjonen i Arktis vil øke som følge av en klimaendring. Konsekvenser for fiskebestanden Selv om en økning i vanntemperaturen på en til to C høres svært lite ut, vil det faktisk kunne ha stor betydning for ressursene i havet. For Norge har fiskeressursene alltid vært av stor betydning både som lokal fødevare og som eksportartikkel. Som en konsekvens av dette har det 20 Cicerone 6/2004