Indikatorer for formidling

Transkript

1 Indikatorer for formidling Dette notatet foreslår en indikatormodell for formidling. Formidlingsutvalget har konsentrert seg [1] om allmennrettet og brukerrettet formidling basert på forskning og faglig utviklingsarbeid. Utvalget oppfatter at den forskerrettede formidlingen er ivaretatt av forskningsdokumentasjonsutvalget. Brukerrettet formidling er formidling overfor og i samarbeid med profesjoner, bedrifter, bransjer, næringer, institusjoner, organisasjoner, etater og myndigheter. Formidlingen skjer i profesjonelle sammenhenger hvor det er aktuelt å oppdatere og utvide kunnskap, gi råd i bestemte saker, foreta utredninger eller gjennomføre utviklingsarbeid. Som brukerrettet formidling regnes her også videre- og etterutdanning og bidrag til innovasjon, dvs. å utvikle nye produkter, prosesser, løsninger eller tjenester. Brukerne er normalt med på å bestemme formidlingens mål, innhold og arbeidsbetingelser. Avtaler om brukerrettet formidling kan gjelde alt fra et foredrag på en fagkonferanse til større oppdrag som krever flere forskeres arbeidsinnsats over lang tid. Allmennrettet formidling er rettet mot det brede publikum, allmennheten, og skjer utenfor profesjonelle faglige sammenhenger hvis vi unntar at selve mediene som bidrar til forskningsformidlingen kan være profesjonelle: Aviser, TV, radio, forlag m.v. er ofte viktige mellomledd i allmennrettet formidling. Allmennheten er en uensartet gruppe med hensyn til alder, interesser og utdanning. Den består i denne sammenhengen av mennesker som står utenfor det aktuelle forskersamfunnet, og som deltar i det offentlige rom hvor forskning synliggjøres og skaper interesse for ny kunnskap. Brukergrupper er selvsagt også en del av allmennheten, og skillet mellom de to er ikke alltid klart, og kanskje heller ikke nødvendig. Formidling kan gå én vei, fra forsker til publikum, men vil ofte være kommunikasjon basert på samhandling og dialog. Formidlingen kan være initiert av forsker, mottaker eller selve formidlingskanalen. På samme måten som mottakergruppene er av ulik karakter, er det et mangfold av formidlingsformer og - kanaler. Som for brukerrettet formidling, vil forskernes arbeidsinnsats variere mye ved ulike typer formidling. Avtalene om formidling, både bruker- og allmennrettet, kan være med eller uten økonomisk vederlag til forskeren eller institusjonen. I en del tilfeller avtales formidlingen med institusjonen, i

2 andre tilfeller direkte med forskerne. Problemer med dokumentasjon og måling I følge mandatet skal indikatorene for formidling være målbare. Datagrunnlaget må være tilgjengelig eller kunne framskaffes enkelt, og det må kunne dokumenteres. Av tre grunner kan dette gi problemer i forbindelse med formidling: Formidlingen har et stort mangfold av resultatformer som det kan være vanskelig å samle i noen få indikatorer som er tilstrekkelig treffsikre. En del av formidlingen gir resultater som ikke kan dokumenteres ved institusjonen, men kun hos brukeren. En del av formidlingen skjer i prosesser. Det kan da være vanskelig å måle resultater på bestemte tidspunkter. Måling av prosesser er omstendelig. Disse problemene ser ut til å være særlig store i forbindelse med mulige indikatorer for allmennrettet formidling og for bidrag til innovasjon. Allmennrettet formidling er i utgangspunkt spredt på et stort antall formidlingsformer og -kanaler. Dette bidrar til å skape en stor kontaktflate mot alle deler av samfunnet, noe som i seg selv er verdifullt. Det kan bli en uhåndterlig oppgave å kategorisere, dokumentere og kvalitetssikre data for allmennrettet formidling hvis man ønsker differensiering innenfor mangfoldet. Det er dessuten spørsmål om ulike typer formidling virkelig kan veies mot hverandre på en fornuftig måte, for eksempel et foredrag på møte i den lokale pasientforeningen versus deltakelse i Holmgang på TV2 versus en artikkel om drivhuseffekten i Fra Fysikkens Verden, det populærvitenskapelige medlemsbladet til Norsk fysisk selskap. Verdien av formidlingsbidraget vil være avhengig av mottakerens ståsted. Det er vanskelig å skape objektive kriterier for hvilken formidlingsaktivitet som er viktigst. Men hvis man i utgangspunktet stiller alle formidlingsaktiviteter likt og eventuelt lager klare rammer for aktiviteter som skal ha større vekt i en finansieringsmodell, blir spørsmålene om dokumentasjon og kvalitetssikring enklere. I forbindelse med innovasjon har utvalget konsultert eksperter i Norge som følger med internasjonalt i studier av innovasjon. Erfaringen er følgende, selv om det kan være grunn til å utrede saken nærmere: For det første frarådes det å benytte indikatorer som patenter og lignende knyttet til immaterielle rettigheter. Disse vil gi et for snevert uttrykk for innovasjonsaktivitet, både i forhold til hva begrepet skal dekke og i forhold til fagspekteret som er involvert i innovasjon ved institusjonene. For det andre skapes innovasjoner i nettverk og prosesser som det kan være vanskelig eller omstendelig å følge opp med målinger. Det er også vanskelig å avgrense en av partenes bidrag. I studier og evalueringer av innovasjonsaktivitet har man for eksempel brukt 41 ulike indikatorer for å få et dekkende bilde av interaksjonen mellom institusjoner for høyere [2] utdanning og næringslivet. Disse indikatorene bygger på et datatilfang som må hentes fra alle parter i interaksjonen og i andre tilgjengelige datakilder, for eksempel folkeregisteret. Ved årlig rapportering fra institusjonene til DBH er dette neppe tjenlig eller overkommelig. Vi minner om mandatets formulering om at data som benyttes skal finnes ved universitetene og høgskolene. Utvalget anbefaler i stedet en enkel økonomisk indikator som vi presenterer nedenfor, og som

3 særlig vil dekke brukerrettet formidling. Som nevnt har forskningsformidling et stort mangfold av resultatformer. Noen av dem kan rapporteres gjennom de dokumentasjonssystemene som universiteter og høgskoler benytter i dag. Inndelingen i ForskPub hos Bibsys har for eksempel atten relevante kategorier for brukerrettet [3] formidling. Tabell 1. Eksempler på kategorier for brukerrettet formidling i ForskDok A18 Artikkel i fag- eller bransjetidsskrift A21 Kapittel i lærebok utgitt på forlag A22 Kapittel i faglig bok utgitt på forlag A31 Kapittel i faglig bok eller rapport utgitt av institusjon, forening o.a. A32 Kapittel i kompendium A41 Kronikk eller anmeldelse i fagtidsskrift B12 Lærebok utgitt på forlag B13 Faglig bok utgitt på forlag C12 Kompendium C17 Rapport i serie utgitt av institusjon, forening o.a. C18 Faglig bok eller rapport utgitt av institusjon, forening o.a. D31 Faglig foredrag/poster ved fagmøte eller fagmesse med publisert artikkel D32 Faglig foredrag/poster ved fagmøte eller fagmesse med publisert abstract D33 Faglig foredrag/poster ved fagmøte eller fagmesse uten publisering X11 Lydmateriale (lydbånd, plate, CD) X12 Billedmateriale (foto, diasserie, film, video, multimedieprodukt) X13 Dataprogram X99 Uspesifisert formidling av FoU-resultater Disse atten kategoriene er neppe uttømmende. Det kan nevnes seks eksempler på brukerrettet formidling som det er vanskelig å plassere i kategoriene: Kapitler eller vedlegg til offentlige utredninger, konfidensielle rapporter til oppdragsgiver, brosjyrer til klinisk praksis, instrumenttilpassing for feltforskning i forbindelse med planer om naturinngrep, utvikling av pedagogisk-psykologiske tester, patenter. For allmennrettet formidling har Frida og ForskDok i dag blant andre de kategoriene som er nevnt i tabell 2 nedenfor. Men heller ikke her kan listen bli uttømmende for det store mangfoldet av formidlingsaktiviteter som faktisk foreligger, og som sikrer at ulike grupper av samfunnet får ta del i forskningsfomidlingen på den måten som er mest adekvat for dem: Tabell 3 Eksempler på kategorier for allmennrettet formidling i Frida og ForskDok Tidsskriftsartikkel: Oversiktsartikkel/review, populærvitenskapelig artikkel, sammendrag/abstract, kronikk, leder, anmeldelse, leserinnlegg, brev til redaktøren. Konferansebidrag og faglig presentasjon: Populærvitenskapelig foredrag, poster Bok: leksikon, oppslagsverk, populærvitenskapelig bok Rapport/avhandling: Rapport Del av bok/rapport: Kapittel, leksikalsk innførsel, annet Oversettelsesarbeid: Bok

4 Mediebidrag: Dokumentar, programledelse, programdeltagelse, intervju Utstilling: Museum Produkt: Digitale læremidler, multimedieprodukt, lydmateriale, bildemateriale Grunnen til at resultatformene forekommer i et så stort mangfold, er at de ikke følger de veletablerte rapporteringsgenrene innenfor forskningen, men er tilpasset spesifikke formål hos brukerne. Et spørsmål som melder seg da, er om man skal forsøke å utvide listen av kategorier slik at den dekker flest mulig av formidlingens resultatformer, eller om man skal forenkle ved å dekke helheten i et mindre antall kategorier og indikatorer. Utvalget går inn for det siste av følgende grunner: Arbeidet med dokumentasjon og kvalitetssikring av datagrunnlaget for årlig rapportering til DBH bør være enklest mulig. Som nevnt ovenfor, er det uansett vanskelig å dekke noen former for formidling, for eksempel mediebegivenheter, utviklingsarbeid eller bidrag til innovasjon, gjennom kategorier av resultatformer. En forenkling kan gi mulighet for å stimulere til formidling som er særlig nyttig og som gir størst mulig kontaktflate med samfunns- og næringsliv og det allmenne publikum. En modell med fem indikatorer For å løse de problemene som er skissert ovenfor, har utvalget utarbeidet en modell med fem indikatorer for formidling: 1. Institusjonens omsetning fra brukerrettet formidling 2. Artikler i fagtidsskrifter, aviskronikker, formidling av FoU-basert kunnskap på nett 3. Bøker, læremidler og faglige ressurser 4. Foredrag på fagkonferanser 5. Andre formidlingsbidrag Dokumentasjonen for den økonomiske indikatoren (1) vil være data fra institusjonenes regnskapssystem. Denne indikatoren: er nøytral overfor formidlingsform og kan dekke et stort mangfold uten at dette behøver å dokumenteres vektlegger etterspørsel hos brukere og bidrar til avgrensning overfor forsknings- og undervisningsaktiviteter Begrensningen ved den økonomiske indikatoren er at den ikke stimulerer til bredest mulig offentliggjøring av formidlingen og at formidling som ikke gir inntekter til institusjonen faller utenfor. De fire resultatindikatorene (2-5) skal oppveie disse begrensningene ved å stimulere til formidlingsaktivitet som oppfyller institusjonenes generelle samfunnsoppgaver. Indikator 2 og 3 legger særlig vekt på formidling ut til bredest mulig publikum. Utvalget ønsker å stimulere kanaler som når mange, og kanaler som er framtidsrettet (som for eksempel nettsider).

5 Modellen vil i følge utvalget ha følgende fordeler: et klarere fokus på brukerbehov, faktisk anvendelse og bred offentliggjøring en avgrensning mot aktiviteter innenfor forsknings- og utviklingsarbeid og undervisning som ikke skal inngå i indikatoren nøytralitet overfor formidlingsform dersom formidlingen ikke sikter mot bredest mulig offentliggjøring en begrensning av antallet resultatkategorier som formidlingen skal måles i, og dermed også forenkling av arbeidet med kvalitetssikring av dokumentasjonen. Utvalget mener at det ikke vil være et problem hvis en og samme formidlingsaktivitet fanges opp av to eller flere av indikatorene. Et eksempel kan være at et utredningsoppdrag med inntekter til institusjonen ikke bare resulterer i rapport til oppdragsgiver, men også i foredrag på en fagkonferanse, en artikkel i et fagtidsskrift og et intervju i dagspressen. Siden Formidlingsutvalget startet sitt arbeid, har ett moment gått igjen på samtlige møter: Vi må få et enkelt system med få indikatorer. Vektingen av indikatorene må ikke kreve avanserte, kostnadskrevende og byråkratiske modeller. Utbredelse og profesjonalitet i formidlingen er viktige kriterier. Indikator 1: Omsetning fra brukerrettet formidling Universiteter og høgskoler rapporterer i dag regnskapstall for eksternt finansiert virksomhet til DBH i følgende kategorier av inntektskilder: Statlige etater Kommuner og fylkeskommuner Norges forskningsråd Organisasjoner Næringslivet og private (Norge) EU Andre i utlandet Stiftelser i tilknytning til institusjonen Randsoneinstitusjoner I listen ovenfor inngår Stiftelser i tilknytning til institusjonen. Institusjonene kan også ha randsoneinstitusjoner med andre organisasjonsformer (for eksempel aksjeselskap) som organiserer deler av institusjonenes formidlingsoppgaver. Slike randsoneselskap er ofte opprettet med brukerrettet formidling slik dette er definert innledningsvis, som formål. Både ut fra formålet og fordi man ikke bør skape spesielle føringer for institusjonenes interne versus eksterne organisering av brukerrettet formidling, bør virksomheten i randsoneinstitusjoner inngå i den økonomiske indikatoren for brukerrettet formidling. Det finnes imidlertid randsoneselskaper i sektoren som har andre formål enn brukerrettet formidling, for eksempel selskaper som er opprettet for å drifte ulike fellesløsninger innenfor

6 sektoren. Usit AS tilknyttet UiO er et slikt eksempel. Det er viktig at slike selskaper holdes utenfor og at det kun er randsoneselskap som organiserer kjernevirksomhet definert som undervisning, FoU og formidling som regnes med. Basert på en definisjon av formidling skulle dette imidlertid ikke være noe problem innenfor dagens regnskapssystem. Utvalget foreslår at man tar utgangspunkt i omsetningen i randsoneinstitusjoner. Hvis en randsoneinstitusjon ikke er heleid av utdanningsinstitusjonen, beregnes en prosentandel av omsetningen som tilsvarer eierandelen. Dette tallet for omsetningen påplusses de egne inntektene som utdanningsinstitusjonene har fra brukerrettet formidling og inngår dermed i den økonomiske indikatoren. Randsoneinstitusjoner bør derimot ikke rapportere sin formidling i resultatindikatorene 2-4, fordi dette vil være en rapportering pr. ansatt ved utdanningsinstitusjonene og det vil kunne forekomme dobbeltrapportering. Ved en randsoneinstitusjon er det dessuten ikke i samme grad behov for å dokumentere formidling som institusjonen ikke har inntekter fra. Institusjoner som har randsoneselskap der institusjonens eierinteresse overstiger 50 %, skal i dag levere konsernregnskap. Bestemmelsen forstås slik at når en institusjon eier et selskap med 60 %, skal 60 % av selskapets omsetning konsolideres inn i institusjonsregnskapet. Riksrevisjonen kontrollerer således allerede i dag disse randsoneselskapenes regnskaper. Dette gjelder UiO, UiB, NTNU, UiTø, UMB, HiO, HiB, HiA, AHO og HiST. Hvis også virksomheten i selskap der institusjonene har en mindre eierandel skal telle, så vil det føre til at også disse må rapportere sine regnskap til UFD, noe som vil medføre et omfattende arbeid internt for å kvalitetssikre regnskapene. Det vil også føre til merarbeid at en ikke kan pålegge slike selskap å rapportere i henhold til UFDs regnskapsmal. Alternativt kunne en la randsonen telle kun for de institusjoner som har konsernregnskap, men dette vil utvalget gå mot da mange institusjoner vil tape på en slik ordning uten at dette er saklig begrunnet i ulik innsats innenfor formidling. Utvalget er av den mening at det da vil være mer rimelig å ikke telle med noen virksomhet innenfor randsoneselskaper. Utvalget vil anbefale at departementet utreder videre hvordan randsoneselskapene eventuelt kan inkluderes i omsetningsindikatoren på en måte som er rimelig for hele UoH-sektoren. Norges forskningsråds- og EU-midler Formidlingsutvalget mener at midler fra Norges forskningsråd og EU, som rapporteres i egen kolonne under ekstern finansiert virksomhet (EFV), ikke regnes med i vår sammenheng. Slike midler skal tildeles gjennom forskningsmodulen (jfr. Forskningsmeldingen Vilje til forskning ). Etter- og videreutdanning Oppdragsfinansiert etter- og videreutdanning utgjør en vesentlig del av den eksternfinansierte omsetningen. Formidlingsutvalget har tidligere understreket at vi ønsker en klar avgrensning mellom utdanning og formidling da utdanningsaktiviteten har sin egen modul innenfor den resultatbaserte delen av finansieringsmodellen. Studiepoeng fra oppdragsundervisning telles imidlertid ikke med som grunnlag for undervisningsmodulen. Det vil derfor ikke oppstå en situasjon med dobbel resultatbelønning selv om oppdragsundervisning telles med. Formidlingsutvalget mener det er ønskelig å stimulere til økt samarbeid med brukere om

7 tilrettelagt etter- og videreutdanning. Videre utredning nødvendig Utvalget foreslår at rapporteringen til DBH og de kravene som departementet ellers stiller til regnskapsførsel ved institusjonene, blir gjennomgått for å sikre at indikatoren for omsetning fra brukerrettet formidling blir tilstrekkelig treffsikker og sammenlignbar. Regnskapstall for eksternfinansiert virksomhet er i dag en indikator i høgskolenes forskningsmodul i finansieringsmodellen. Når den nå fjernes i forskningsmodulen, er det i tråd med sektorens ønsker om å få mer treffsikre indikatorer for forsknings- og utviklingsarbeid. Omsetningen innenfor eksternfinansiert virksomhet er i langt større grad relevant innenfor formidling da en stor del av aktiviteten er knyttet til samhandling med brukere av institusjonenes kompetanse innenfor forsknings- og utviklingsarbeid, etter- og videreutdanning og utredning. Det faktum at aktiviteten oppdragsfinansieres er i seg selv et uttrykk for at samhandlingen er verdsatt. Det kan være behov for en utredning av den økonomiske indikatorens mulige konsekvenser for det øvrige offentlige virkemiddelapparatet for brukerfinansiert forsknings- og utviklingsarbeid, både finansieringskildene og instituttsektoren. Muligens bør man også se nærmere på sammenhengen mellom fagprofil ved utdanningsinstitusjonene og mulighetene for å skaffe inntekter fra brukerrettet formidling. Indikator 2: Artikler i fagtidsskrifter, aviskronikker, formidling av FoUbasert kunnskap på nett Denne indikatoren baseres på registrering av publikasjoner i dokumentasjonssystemene i henhold til autoritetsregistre for formidlingskanaler. Det avgrenses altså til visse kanaler som gir uttelling for publikasjoner. I praksis vil dette bety et mindre antall kanaler i et register som tilsvarer det som er laget for ISSN-titler i forbindelse med dokumentasjon av vitenskapelig publisering. Det foreslås at alle publikasjoner innen denne indikatoren teller likt. Artikler i fagtidsskrifter Artikler i fagtidsskrifter forekommer med kategori A18 Artikkel i fag- eller bransjetidsskrift og A41 Kronikk eller anmeldelse i fagtidsskrift i Forskpub-systemet. Utvalget ser ikke et behov for å skille mellom de to kategoriene. [4] Begrepet fagtidsskrifter bør dekke profesjons-, fag-, bransje- og sektortidsskrifter med ISSN som utkommer i trykt og/eller elektronisk form med minimum nasjonal forfatterkrets (mindre enn 2/3 av forfatterne er fra samme institusjon) og som har redaksjonell uavhengighet etter redaktørplakaten Utvalget anbefaler at et autoritetsregister for fagtidsskrifter, tilsvarende det som er laget for vitenskapelige tidsskrifter, blir utarbeidet og ajourført etter disse kriteriene. Mange av de aktuelle tidsskriftene blir i dag indeksert i Norart med mulighet for import av referanser. Her kan man

8 utvide antall tidsskrifter hvis dette er hensiktsmessig. Noen fagtidsskrifter, for eksempel Tidsskrift for Den norske Lægeforening, er allerede med i registeret for vitenskapelige tidsskrifter fordi de publiserer vitenskapelige artikler i egne seksjoner. Under formidling er det aktuelt å registrere andre artikler av forskere som brukerrettet formidling. Det vil likevel være unntaket at et tidsskrift både kan regnes som fagtidsskrift og som vitenskapelig tidsskrift. Systemet som etableres for å kvalitetssikre rapporteringene, må hindre at artikler kan registreres to steder. Debatt, nyhetsformidling og annet stoff som ikke er vitenskapelig, men som er publisert i vitenskapelige tidsskrifter, bør ikke inngå i indikatoren for brukerrettet formidling. Aviskronikker Utvalget ønsker å stimulere til flere aviskronikker fordi utvalget mener at dette er en verdifull formidlingsform fra forskningsmiljø til allmennheten som også er med på å synliggjøre og legitimere sektorens virksomhet. Kronikk brukes her som fellesbetegnelse på en formidlingsform preget av at forskeren sjøl skriver fra sitt fagområde for et allment publikum. Kronikken gir forskeren anledning til å møte samfunnet på forskerens egne premisser, med egne ord og ut fra sjølvalgt tema, men tilpasset og beregnet for en målgruppe utenfor forskningsfeltet. Gode kronikker har et klargjørende fokus, er ofte til ettertanke og gjør helst leseren klokere. Kronikk er en krevende formidlingsform som innebærer en forenkling av komplisert fagstoff slik at det blir tilgjengelig for et allment og interessert publikum. Det foreslås ikke å skille mellom kronikker i aviser nasjonalt, regionalt eller lokalt nivå fordi institusjonene i universitets- og høgskolesektoren har ulike oppgaver når det gjelder formidling. Incentivene bør også være tilpasset høgskolenes særskilte formål overfor sin region. Derimot bør det avgrenses til et visst antall kanaler som kronikkene blir publisert i. Her er det [5] utvalgets forslag å velge ut de avisene som mottar statlig pressestøtte pluss de som oppfyller kravene til pressestøtten bortsett fra at de overskrider maksimumsopplaget på eksemplarer. Listen over disse avisene kan ajourføres i et autoritetsregister. Formidling av FoU-basert kunnskap på nett Det er utvalgets oppfatning at FoU-basert formidling på nett bør stimuleres ekstra. For en nettside eksisterer ikke distribusjonsproblemet og antall mottakere er i prinsippet ubegrenset. Formålet med slike nettsider kan være både forskningspublisering, brukerrettet formidling og allmennrettet formidling. Utvalget har diskutert å etablere forskning.no som eneste nettkanal innenfor indikator 2 for å stimulere til økt bruk av sektorens egen satsing innenfor nettpublisering, men har gått bort fra forslaget. forskning.no som er initiert av Norges forskningsråd og eies av en rekke sentrale norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner, er Nordens største nettbaserte kanal for allmennrettet formidling fra norsk og internasjonal forskning ( Kanalen er ikkekommersiell og er avhengig av tilskudd fra myndighetene og institusjonene. Effekten av formidlingen her er ikke bare lesning av oppslag på nettstedet, men at også dagspressen benytter stoffet. Kanalen konkurrerer ikke med andre medier, men samarbeider med dem. Når utvalget likevel ikke vil gi forskning.no en slik forrang innenfor indikatorsettet, har det flere begrunnelser, blant annet at det vil være uheldig å legge et så vidt stort press på institusjonene i retning av å

9 betale for medeierskap i ett slikt nettsted som forutsetning for uttelling i finansieringssystemet. Selv om forskning.no på mange måter er sektorens egen satsing på nettbasert forskningsformidling, mener også utvalget at det vil være uheldig å styre forskerne i så sterk grad inn mot én og samme kanal. Alternativt har utvalget diskutert muligheten for å la formidlingsaktiviteten innenfor institusjonenes egne nettsider være en indikator. Utfordringen ligger på to plan, for det første å definere det som konkret kan telles/måles/veies, dernest å kvalitetssikre dette. Formidlingsutvalget understreker at det er bidrag fra faglig-vitenskaplige tilsatte på nettsidene som skal telles. Konkret foreslår utvalget at det er populærvitenskaplige artikler og nyhetsoppslag direkte knyttet til forskernes egne FoU-arbeider på nett som skal telles i denne indikatoren. Det forutsettes at nettsidene er åpne for allmennheten. Når det gjelder kvalitetssikringen, tenker utvalget seg følgende system som en mulighet: For å kunne registrere den FoU-baserte formidlingsaktiviteten på nett som grunnlag for tildeling i finansieringssystemet, må institusjonen 1. Utarbeide sine nettsider i henhold til noen nasjonalt bestemte minstekrav, for eksempel at nettsidene skal inneholde følgende tre moduler: - profiler av forskerne på institusjonen - nyheter og populærvitenskaplige artikler fra FoU-arbeidet på instituttet/senteret - prosjektinformasjon, oppdatert allmennrettet informasjon om pågående FoUprosjekter på instituttet/senteret 2. Utpeke navngitte faglige ansvarlige for nettsidene som har ansvaret for: - kvalitetssikring av innholdet i nettsidene - det faglige nivået på nettsidene - innhenting og prioritering av stoff - oppdatering - jevnlig rapportering, for eksempel annenhver måned, til et nasjonalt register via et elektronisk skjema der en bekrefter at en fyller minstekravene Det vil være ulikt fra institusjon til institusjon hvordan en organiserer slike nettsider og hvor mange faglig ansvarlige en vil ha behov for. På større institusjoner vil det kunne naturlig å la redaktøransvaret følge institutt-/senteroppdeling, mens det på mindre institusjoner vil være mer fornuftig å la redaktøransvaret følge fakultets-/avdelingsinndelingen. Det er imidlertid bare den aktiviteten som foregår innenfor områder som følger de nasjonale minstekravene og som har etablert et klart redaktøransvar, som skal registreres. Det er utvalgets oppfatning at det trengs et betydelig løft for nettet som er en viktig kanal for kommunikasjon med den opplyste allmennhet. Gjennom gode nettsteder kan institusjonen vise fram sin faglige substans i stor bredde. Det er nødvendig med helhetlige og langsiktige grep på et område som i dag i stor grad er overlatt sporadisk ildsjelaktivitet.

10 Indikator 3: Bøker, læremidler og faglige ressurser Denne indikatoren kan i utgangspunktet dekke en rekke relevante kategorier i Forskpub-systemet, men mange kategorier vil likevel mangle i denne listen: tabell 2 A21 Kapittel i lærebok utgitt på forlag A22 Kapittel i faglig bok utgitt på forlag A23 Kapittel i leksikon eller annet oppslagsverk utgitt på forlag A31 Kapittel i faglig bok eller rapport utgitt av institusjon, forening o.a. A32 Kapittel i kompendium B12 Lærebok utgitt på forlag B13 Faglig bok utgitt på forlag B14 Leksikon eller oppslagsverk utgitt på forlag C12 Kompendium C17 Rapport i serie utgitt av institusjon, forening o.a. C18 Faglig bok eller rapport utgitt av institusjon, forening o.a. X11 Lydmateriale (lydbånd, plate, CD) X12 Billedmateriale (foto, diasserie, film, video, multimedieprodukt) X13 Dataprogram X99 Uspesifisert formidling av FoU-resultater I det følgende foreslår vi en avgrensning knyttet til utgiveren (kanalen), ikke til type utgivelser, og minner om at mye av det som dermed faller utenfor kan fanges opp av den økonomiske indikatoren eller indikator 5. Vi foreslår også en forenkling som innebærer at man ikke behøver å registrere utgivelsene i et stort antall kategorier. I forbindelse med bøker, læremidler og andre faglige ressurser, enten de utgis trykt eller digitalt, i skriftlige eller andre medier, kan det være vanskelig å sondre mellom brukerrettet og allmennrettet formidling. Muligheten for digital produksjon og distribusjon skaper mindre klare skiller enn tidligere og gjør det vanskelig å dekke formidlingen i et mindre antall kategorier. Lærebøker behøver av samme grunn ikke ha en særstilling blant læremidler som det er mulig å utgi. Betegnelsen faglige ressurser er brukt for å inkludere andre resultater av brukerrettet formidling enn de som brukes i undervisning. I stedet for kategorisering foreslås en avgrensning etter kanaler. Betegnelsen utgivelse i navnet på indikator 3 henspiller på at ressursen må ha en tittel og kunne skaffes gjennom en produksjons- og distribusjonskanal som bidrar til brukerrettet formidling. Som en forenkling foreslås at alle typer utgivelser i utgangspunktet vektes ekvivalent med artikler. Artikkelekvivalenten kan for eksempel være et digitalt læremiddel, et vedlegg til en offentlig utredning, en brosjyre til klinisk praksis, et oversettelsesarbeid, en leksikonartikkel, en artikkel i en debattbok eller innledning og kommentarer til et litterært verk. Hvilken form utgivelsen har spiller mindre rolle hvis man vekter dem likt og knytter dem til bestemte kanaler. (Vil man derimot gi ulik vekt, stiller man både dokumentasjonssystemene og kvalitetssikringen overfor arbeidskrevende utfordringer.) Bøker (ISBN-titler) bør likevel gis ekstra vekt, for eksempel med faktoren 8. I innstillingen Vekt

11 på forskning er det foreslått at vitenskapelige monografier skal vektes 5 i forhold til 0,7 for antologiartikler. Der skilles det kun mellom monografier og artikler. Kapittel i bok regnes som artikkel i antologi hvis forfatternavn er trykt i begynnelsen av artikkelen eller som medforfatterskap i boka hvis forfatternavnene er trykt på omslag og kolofonside. (ISSN-relaterte artikler er behandlet i indikator 2 ovenfor.) Forslaget er dermed at: Alle typer utgivelser (trykte og digitale, skriftlige og andre medier) gis lik vekt og behøver bare registreres med tittel og kanal som brukerrettet formidling. Unntaket er ISBN-titler (bøker i trykt eller digital form), som får åtte ganger større vekt. Utvalget mener det er vanskelig og unødvendig å skille mellom lærebøker, fagbøker og bøker for et allment publikum. Alle bøker som ikke inngår i indikatoren for vitenskapelig publisering kan inngå i indikatoren for formidling (brukerrettet og allmennrettet) hvis de kan knyttes til et register over brukerrettede utgivelseskanaler, se nedenfor. Utvalget mener at indikator 3 bør avgrenses slik at den kun omfatter utgivelser i kanaler med minimum nasjonal forfatterkrets (maksimum 2/3 av forfatterne er fra samme institusjon). Dette kan skape problemer innenfor små fagfelt der forlag eller andre utgivere ikke finner råd til utgivelsene. Som svar på dette foreslår utvalget at institusjonene går sammen om å etablere fagspesifikke serier på nasjonalt nivå for utgivelser av læremidler og andre faglige ressurser i trykt eller digital form og i skriftlige og andre medier. I den forbindelse kan man utnytte mulighetene for distribusjon fra digitale arkiver. Seriene med læremidler og andre faglige ressurser bør ha kvalitetskontroll i forhold til faglige behov og brukerinteresser. De bør sidestilles med forlag som formidlingskanaler. Også landsdekkende organisasjoner, for eksempel innen helsesektoren, og andre som ivaretar brukerrettet formidling på et minimum nasjonalt nivå, bør sidestilles med forlag. Utvalget anbefaler at det lages et register over utgivere og serier med minimum nasjonal forfatterkrets som ivaretar brukerrettet formidling. Registeret bør utvides etter hvert som institusjonene etablerer felles serier eller utgivelseskanaler for læremidler og andre faglige ressurser. Registeret bør kvalitetssikres etter tilsvarende kriterier som for fagtidsskrifter under indikator 2. Det vil for eksempel være viktig at man ikke tar med utgivelseskanaler hvor bestemte kommersielle, politiske eller religiøse interesser legger føringer på kunnskapsformidlingen. Den brukerrettede formidlingen skal kunne henvise til dokumenterte forskningsresultater og være åpen for faglig kritikk i samme kanal. Indikator 4: Foredrag på fagkonferanser Denne indikatoren vil gi ekstra vekt til en viktig form for brukerrettet formidling, nemlig muntlig formidling i åpne faglige fora. Det forekommer tre relevante kategorier i Forskpub-systemet: D31 Faglig foredrag/poster ved fagmøte eller fagmesse med publisert artikkel, D32 Faglig foredrag/ poster ved fagmøte eller fagmesse med publisert abstract, D33 Faglig foredrag/poster ved fagmøte eller fagmesse uten publisering. Utvalget finner det unødvendig å skille mellom de tre kategoriene. Alle foredrag bør registreres uavhengig av om de munner ut i publikasjon. Publikasjonen bør eventuelt registreres under indikator 2, 3 eller 5.

12 Dokumentasjonssystemene registrerer i dag tittel, konferanse, sted og tidspunkt. Dette bør være tilstrekkelig dokumentasjon. Med henblikk på verifisering bør en kopi av konferanseprogrammet oppbevares hos institusjonen og påføres foredragets registreringsnummer i dokumentasjonssystemet. Det er behov for å skille foredrag på fagkonferanser fra foredrag på vitenskapelige konferanser. Sistnevnte er ikke tatt med i indikatoren for forskning fordi man mener at indikatoren for publisering dekker samme aktivitet og stimulerer til utgivelse. Dermed oppstår muligheten for at slike foredrag i stedet dokumenteres som formidling. Dette vil ikke være formålstjenlig siden indikatoren for formidling skal dekke brukerrettet aktivitet. Det er to måter å trekke grensen på i et dokumentasjonssystem, enten ved hjelp av autoritetsregistre eller ved hjelp av operasjonelle definisjoner som kan veilede registrering og kvalitetssikring. Utvalget anser det som umulig å definere fagkonferanser gjennom et autoritetsregister. Det må derfor gis en veiledende definisjon. Utvalget foreslår følgende definisjon: En fagkonferanse er et åpent og offentlig annonsert forum for faglig formidling og diskusjon hvor forskere utgjør mindretallet blant deltakerne. Ved kvalitetskontroll av data kan registrert konferansetittel og oppbevart konferanseprogram undersøkes i forhold til denne definisjonen. Dersom ønskelig kan kvalitetskontrollen forsterkes ved at det etableres en ordning der registreringen av konferansebidraget i Forskdok/FRIDA ikke kan foretas uten at arrangøren av fagkonferansen har sendt inn et utfylt standardskjema. Formidlingsutvalget er imidlertid i tvil om det er nødvendig med en slik ekstra kontrollordning da den indre selvjustisen i sektoren knyttet til faglig seriøsitet bør være sterk nok til at det ikke vil skje særlig grad av overregistrering på dette området. Indikator 5: Andre formidlingsbidrag I det innledende avsnittet om En modell med fem indikatorer ga vi følgende argumenter for en enkel og samtidig avgrensende modell: et klarere fokus på brukerbehov, faktisk anvendelse og bred offentliggjøring en avgrensning mot aktiviteter innenfor forsknings- og utviklingsarbeid og undervisning som ikke skal inngå i indikatoren nøytralitet overfor formidlingsform dersom formidlingen ikke sikter mot bredest mulig offentliggjøring en begrensning av antallet resultatkategorier som formidlingen skal måles i, og dermed også en forenkling av arbeidet med kvalitetssikring av dokumentasjonen. Hvis den økonomiske indikatoren og indikatorene 2-4 ovenfor gis større vekt, kan disse formålene innfris. Formidlingsutvalget foreslår at alle andre formidlingsbidrag (indikator 5) i utgangspunktet teller likt. Dette vil medføre følgende: Alle tilsatte ved universiteter og høgskole vil oppleve at all formidling teller.

13 Antallet registrerte bidrag under indikator 5 vil bli så høyt at kvalitetssikring av den enkelte registrering ikke blir avgjørende for uttellingen. Alle registreringer kan foregå i én kategori Andre formidlingsbidrag uten at det er nødvendig å differensiere i mangfoldet av formidlingsformer. Registreringen bør skje i dokumentasjonssystemene, og vi foreslår at man oppgir navn på formidlingsbidrag eller begivenhet, type formidlingsaktivitet, tidspunkt og formidlingskanal, utgiver eller arrangør. Det kan ikke benyttes autoritetsregistre her, til det er mangfoldet for stort. Som et bidrag til kvalitetssikring foreslås i stedet at alle institusjoner bruker samme resultatkategori Andre formidlingsbidrag i åpent tilgjengelige dokumentasjonssystemer, slik at alle kan se hva alle registrerer i kategorien som er grunnlag for indikatoren. Dessuten bør registreringen her, i likhet med registreringen av foredrag på fagkonferanser, veiledes av en definisjon, for eksempel: Et formidlingsbidrag er enhver form for aktivt bidrag til allmennhetens oppmerksomhet, interesse og forståelse for forskning og forskningsresultater på det feltet som forskeren selv arbeider innenfor. Definisjonen skulle kunne romme all forskningsformidling samtidig som vitenskapelig publisering holdes utenfor. Formidlingspublikasjoner som ikke dekkes av indikator 2-4 vil dekkes av indikator 5. Krav til dokumentasjonssystemene Indikator 2 og 3 krever en utvidelse av de autoritetsregistrene for kanaler som er laget for vitenskapelig publisering, selvsagt med et skille i utgangspunktet mellom vitenskapelige kanaler og formidlingskanaler, men noe overlapping vil det bli i forbindelse med forlag (norske og nordiske) og enkelte fagtidsskrifter. Dette er behandlet ovenfor. For øvrig innebærer forslagene at man vil kunne forenkle kategorisystemet i Frida og ForskDok. Men begge systemene må gjennom en samordning og kvalitetsheving for å bli egnede verktøy. Formidlingsutvalget mener at det må være formålstjenlig for sektoren om man kan samarbeide om å få ett og samme registreringssystem. En oversikt over formidlingsaktiviteten vil i stor grad måtte basere seg på egenregistrering. Det er derfor nødvendig at kategoriene er så klare som overhodet mulig. Dette både for å skille mellom forskning og formidling, men også mellom hva som gir økonomisk uttelling og det som ikke gjør det. Derfor foreslår utvalget at Frida/ForskDok bygges opp etter tre hovedkategorier: 1) vitenskapelig produksjon, 2) forskningsformidling og 3) annen faglig virksomhet (Utvalget ser det ikke som sin oppgave å beskrive i detalj hvordan systemet skal se ut, men mener det må være en oppgave for en fase to av formidlingsprosjektet, der den praktiske gjennomføringen av utvalgets forslag vil være fokus). Det bør også arbeides videre med underkategoriene for å klargjøre hva som faller inn under de forskjellige benevnelsene og hva som gir uttelling gjennom indikatormodellen. Et ombygd rapporteringsverktøy er en forutsetning for at et slikt insentivsystem som det legges opp til i dette

14 arbeidet, skal kunne virkeliggjøres. Kvalitetssikringen av formidlingen i de kategoriene som er nevnt over, må baseres på egenrapportering som er mulig å etterprøve, om ikke annet i form av stikkontroller. Det er viktig å understreke at det er selve formidlingskanalene som skal kvalitetssikres når man bruker autoritetsregistre, ikke de enkelte bidragene. Strategisk fordeling av midler Med utvalgets forslag vil det være få formidlingsaktiviteter som faller utenfor. Men det er mange aspekter ved formidling som ikke fanges opp. Dette gjelder særlig de prosessuelle aktivitetene, siden den valgte indikatormodellen er resultatorientert. Indikatormodellen vil for eksempel ikke fange opp kompetanseheving innen formidling i et forskningsmiljø, eller synergieffekter og økt kompetanse i samarbeid mellom forskere og medier eller allmennheten. Utvalget vil understreke at formidlingsindikatorene skal gå inn i departementets budsjettmodell og gi grunnlag for fordeling av midler på institusjonsnivå. Det vil deretter være et lederansvar ved den enkelte institusjon hvordan midlene fordeles, og om man eventuelt ønsker å støtte opp om strategiske målsetninger. Oppsummering av indikatorene Institusjonens omsetning fra brukerrettet formidling: Institusjonenes samlede omsetning innenfor eksternfinansiert formidling inkludert virksomhet i randsoneselskap. Indikatoren vil dekke både allmennrettet og brukerrettet formidlingsaktivitet i den grad den er betalt av oppdragsgiver. Indikatoren kvalitetssikres gjennom institusjonens regnskapssystem. Den vil dekke både nasjonalt og lokalt nivå. Artikler i fagtidsskrifter, aviskronikker og formidling av FoU-basert kunnskap på nett: Tre typer bidrag som vektes likt: Kvalifiserte fagtidsskrifter på minimum nasjonalt nivå (brukerrettet). Kvalitetssikring via autoritetsregister. Kriteriet om nasjonalt nivå stimulerer til økt spredning av god brukerrettet formidling. Aviskronikker (allmennrettet). Kvalitetssikres via register. Synliggjør forsknings- og utviklingsarbeid i UH-sektoren som øker institusjonenes legitimitet. Populærvitenskaplige artikler og nyhetsoppslag direkte knyttet til forskernes egne FoUarbeider på nett (allmennrettet/brukerrettet). Stimulerer institusjonene til økt bruk av internett som kommunikasjonskanal. Allmennrettet, men treffer også brukere. Bøker, læremidler og faglige ressurser: Utgivelser av bøker og andre faglige ressurser vektlegges ekstra ved å knyttes til et register over kvalifiserte utgivere på minimum nasjonalt nivå. Indikatoren dekker både allmennrettet og brukerrettet formidling. Bøker og faglige ressurser på minimum nasjonalt nivå stimulerer til større spredning av det som formidles, og tyngre vekting kan motvirke økt tilbøyelighet til å velge "enklere" formidlingsformer som krever mindre arbeidsinnsats Foredrag på fagkonferanser: Foredrag på fagkonferanser (brukerrettet). Utvalget ønsker et system

15 basert på egen definisjon og tillit for denne indikatoren. Treffer også lokalt nivå. God brukerrettet formidling. Andre formidlingsbidrag: Alle andre formidlingsbidrag teller likt uavhengig av form, kanal eller sted og registreres etter en gitt definisjon. Vil dekke både allmennrettet og brukerrettet formidling, og også lokalt nivå. De aller fleste registreringer vil forekomme under det siste punktet. Her mener utvalget at man ikke skal foreta avgrensninger overfor lokalt publiseringsnivå eller opprette registre for kanaler. Det er bedre å fremme formidlingsaktiviteten overalt hvor de ansatte møter interesse i allmennheten og la dem registrere alle begivenheter som de kan være bekjent av å føre inn på en liste over Andre formidlingsbidrag som publiseres i dokumentasjonssystemet, i årsrapporter og i CV-er. Konsekvenser av den foreslåtte modellen Utvalget håper at sektoren vil oppfatte at den foreslåtte indikatormodellen treffer godt i forhold til den sentrale formidlingsaktiviteten i institusjonene. Når en har valgt å etablere et system med delvis resultatbasert finansiering, er det viktig at sektoren opplever at det er godt samsvar mellom oppgaver og økonomisk belønning og stimulans. I tråd med signalene i St.meld.nr.20 ( ) Vilje til forskning har formidlingsutvalget lagt særlig vekt på å støtte opp om den brukerrettede formidlingsoppgaven som er helt sentral for de statlige høgskolene. Vi har særlig tro på at den økonomiske indikatoren kan gi rett stimulans på dette området. Utvalget har også ønsket å støtte opp om økt deltakelse fra universitetene og høgskolenes i den generelle samfunnsdebatten og i særlig grad stimulere til økt spredning av nettbasert forskningskommunikasjon. Fordi formidlingsområdet er svært mangfoldig og derfor komplisert å finne gode indikatorer for, er det ønskelig at det foretas en simulering av hvordan modellen slår ut før den besluttes. En simulering vil imidlertid kreve store mengder data og være for tids- og arbeidskrevende for dette stadiet i arbeidet. Utvalget foreslår at dette blir en del av senere faser i formidlingsprosjektet. Utvalget har av samme grunn ikke gått nærmere inn på hvordan det bør vektes mellom de ulike indikatorene. Dette er delvis et politisk spørsmål, men samtidig er det viktig at sektoren får være med i vurderinger knyttet til arbeidsbelastningen i de ulike formidlingsformene på samme måte som en gjorde i fase to av forskningsdokumentasjonsutvalgets arbeid. [1] For en nærmere beskrivelse av Formidlingsutvalgets mandat og bakgrunn viser vi til utvalgets hjemmeside: Her ligger det også et notat om avgrensing og definisjon av begrepet formidling. Avgrensningsnotatet er oppdatert etter høringsrunden til institusjonene i februar 2005 og etter signaler gitt i St.meld.nr20 ( ) Vilje til forskning [2] Magnus Gulbrandsen: Hvordan evaluere universiteters bidrag til næringslivets konkurranseevne? I: Bjørn Stensaker (red.): Kunnskaps- og teknologivurdering. Perspektiver, metoder og refleksjoner. Cappelen Akademisk Forlag, Oslo 2002, s [3]

16 [4] ISSN: International Standard Serial Number ( ) [5] Lovdata: Forskrift om produksjonstilskudd til dagsaviser