BUV-Posten. Orphans To The City. Årgang 2 Utgave 2. Årgang 3 Utgave 2. Les mer om: Tolv jenter fra Seku Programmet Utfordringene Effekten Mulighetene

Transkript

1 BUV-Posten Årgang 3 Utgave 2 Årgang 2 Utgave 2 Orphans To The City Status Barn med støtte: 213 Barn som venter: 199 Barn støttet fra: Norge: 188 Danmark: 0 Cayman Island: 5 USA: 20 BUV-Fond: skoleransler gjøres klar for høstens nye førsteklassinger Les mer om: Tolv jenter fra Seku Programmet Utfordringene Effekten Mulighetene BUV Kontonummer Side 1 av 7

2 Tolv jenter fra Seku I det mørket falt på sent ettermiddag tirsdag tredje Januar ankom de seks første jentene fra Seku. Det var jentene fra Nisantang, en semi-nomadisk landsby helt øst i kommunen. Craig og Ricky kunne melde at de var på vei med gjengen fra vest, men at det enda ville ta tre timer før de ankom. Deres jenter var bilsjuke og spydde om kapp; ikke så bra for dem, men bra for oss. Det ga god tid til første økt avlusing, kroppsvask, negleklipp, nye klær og hårstell. Om jentene fra Nisantang var skitne, så var det beskjedent mot hva nomadejentene fra vest kunne oppvarte. Vi kjente lukten lenge før vi så dem, og når de endelig stod oppstillt så kunne vi ikke annet enn å tette nesene, riste på hodet og gå løs på den største rengjøringsoperasjonen vår kvinnelige stab har opplevd. Det nyttet ikke med dusj, to og to måtte i badekaret for lengre tids oppløsning i klor og hva ellers vi kunne finne av sterke rengjøringsmidler, for så å bli sendt til avdeling for avlusing og negleklipp, det siste så motbydelig at selv jeg var på nippet til å spy. Men det slapp jeg da jeg kunne trekke meg tilbake til mine to avdelinger i produksjonskjeden; kjøkkenet og legekontoret. Jeg hadde kokt en 25 liters gryte med lettsaltet fett fårekjøtt og rikelig med grønnsaker, og på legekontoret hadde jeg det meste av hva jeg antok kunne trenges; vitamin-piller mot alt innvortes og desinfiserende remedier for betente sår. Tre av jentene var syke da de kom, men det var som jeg trodde, et spørsmål om rengjøring, varme og næringsrik mat. Og det trengte de, særlig jentene fra vest. De er alle små av vekst, vesentlig kortere enn hva alderen skulle tilsi, og tynne. De er også oftere syke, en av flere årsaker til at deres skolegang er under konstant trussel, tross BUV. Jeg la også merke til at flere av dem ikke hadde sokker på beina når de kom, og at to av jentene kun hadde en tynn underskjorte på seg under ytterjakkene. Og de kommer fra et område som på denne tiden av året kan oppleve nattetemperaturer på godt under 30º. De tolv jentene var ikke plukket ut tilfeldig. De seks fra vest er alle i vår høyrisiko-gruppe, mens jentene fra Nisantang representerer de mest stabile, da mest fordi skolen i landsbyen, en skole vi har jobbet tett med siden 2008, nå står sjelden sterkt i lokalsamfunnet. Den ene gruppen skulle motivere og inspirerer den andre. De fra vest var også plukket ut i par, enten ved at to og to kom fra samme landsby, eller at to og to går på samme skole. Vi antok at det ville gjøre byturen mindre skremmende, og samtidig kunne bygge vennskap, en viktig faktor for å få barn til å gå på skolen. En av jentene fra Nisantang er the one arm girl, ei jente som mistet sin høyre arm under et skred for noen år siden. Hun har nå blitt 14 år gammel, og vi tok henne med denne gang som nattevakt og assistent til vår stab. Side 2 av 7

3 Som en-armet kvinne har hun liten verdi i lokalsamfunnet. Vi ville vise henne at også hun kan gjøre en jobb. Det er en plass også for henne i denne verden. Etter skrubbing, avlusing, negleklipp og tidenes måltid, var det til sengs. Vi hadde rigget en ti kvadratmeters seng på gulvet som ga rikelig med plass til alle tolv, og ikke lenge etter sov hele gjengen, inklusive vår stab. Det hadde vært en uvanlig lang og opplevelsesrik dag for hele gjengen. Programmet Cody, som jeg hadde utpekt som prosjektleder for dette prosjektet, hadde lagt opp et stramt og innholdsrikt program dag for dag. Etter morgenstell og frokost var det formiddags-skole med tre timer undervisning frem til lunsj. Etter lunsj stod utflukter og by-opplevelser for tur - kino, museum, parker, markeder, kloster, dyreparken, vantretur i heia - så middag og kveld med video, eventyr og sang. Vi hadde da også åpen telefonlinje slik at de som ønsket det kunne ringe hjem. Flere foresatte ringte også for å høre om ungene var der. De var tydelig preget av frykt for at noen av ungene skulle forsvinne. Det er desverre mange eksempler på at unger fra områder som Seku blir lokket med av fremmede og forsvinner for godt. En kveld brøt det ut spontan sangkonkurranse mellom barna og de ansatte. Strømmen hadde gått og alle ungene var til sengs ved ni-tiden. Suwen, Craig og Ricky hadde lovet å synge for dem, men ungene hadde en annen plan, de ville konkurrere om hvem som kunne flest sanger, og med det var et at oppholdets høydepunkter i gang. I mer enn to timer uten pause bølget hele tiden nye sanger frem og tilbake inntil staben til slutt måtte gi opp. Ungene kunne flest. Vi har enda ikke anskaffet oss et dvd-kamera, men jeg filmet deler av sangkonkurransen og også andre deler av oppholdet med et lite digitalt foto kamera. Elendig kvalitet, men mer enn nok til å skape den beste kvelden av dem alle for ungene. Da fikk de se seg selv på TV for første gang, en begivenhet som holdt på å løfte taket av hele boligkomplekset. Den siste dagen var avsatt til å besøke klosteret Kun Bum, et av de historisk viktigste i denne delen av Tibet. Et besøk der sies å ha karmisk betydning og kan påvirke sjansene ved neste reinkarnasjon. Side 3 av 7

4 Utfordringer Dette er første gang vi gjennomfører et prosjekt som Orphans To The City. Tanken bak er god og det hele ser enkelt ut på papiret, men prosjektet hadde mange praktiske utfordringer. En av dem var transporten, som i dette tilfellet krevde seks ansatte, tre biler og fire dager. Mer enn kilometer ble tilbakelagt, og det er slett ikke uten risiko i våre områder, spesielt vinterstid. Ungene er en utfordring i seg selv. Lus, skitt, lukt og sykdom er nevnt, men i tillegg kommer at de fleste av dem aldri har verken sett eller brukt et moderne WC. Noen turte ikke prøve, og måtte ha mye hjelp av Sue og Lucille. Enkelte brukte i begynnelsen sluken. Ingen tørket seg etterpå. Så blir gulvet brukt som søppelbøtte. Spytt, snått, matrester, papir; alt havner rett på gulvet, og da noen var så smarte at de ga ungene tyggis, så tenkte de ikke på at de ferdigtygde klysene ble plantet hvor det måtte passe; rett i veggen, i speilet, og under alt hva vi har av møblement. Så kom all moroa med rennende vann, som ingen av dem er vandt med. Vi vet jo hva unger og vann betyr hjemme i Norge. Her kan man multiplisere den pakken med ti. Det tok oss også lang tid å lære dem å skru av vannet etter bruk. Det falt langt fra naturlig for de fleste av dem. Vi hadde også en episode med tannkrem. En av jente likte smaken så godt at hun under et toalettbesøk ble fristet til en ekstra smakebit og ente opp med å spise det meste av tuben. Den kom imidlertid opp igjen ganske snart, og det sammen med siste måltid, ikke i toalettet, ikke i en bøtte, ikke i hvor man ellers normalt tømmer seg, men i multileddet vifteformasjon all over the place. Jeg merket etterhvert også at energien falt, ikke blant ungene den steg faretruende -, men blant de ansatte. De første fire-fem dagen gikk bra, men de to siste gikk nok på reservene løs. Syv dager i byen pluss fire dager transport, ble i overkant. Effekten Prosjektet ga barna rundt 120 våkne timer sammen med våre ansatte. Dette er 30 ganger mer enn hva de normalt får gjennom BUV i løpet av et helt år. Virkningen var heller ikke vanskelig å se. Fra ekstrem beskjedenhet til full fortrolighet og kontakt, tok bare to-tre dager. Fra da av søkte ungene selv voksen-kontakt. De ville gå ved siden av, sitte ved siden av, holde i handa. Tsomo var kledelig syk hver morgen bare for å få min oppmerksomhet. Etter en overdreven sjekk av ører, øyne, tunge og hals, en stor vitamintablett og en runde med killer-herjing, så var hun i kanonform resten av dagen. Tause og folkeskye Dawa, den nest yngste blant jentene, skjønte fort Tsomo s triks, og spillte også syk de siste morgenene. Hun var imidlertid ikke interessert i helsesjekken, men gikk rett på sak. Hun ville herje. Det var noen helt andre jenter som reiste hjem, enn som kom. Side 4 av 7

5 Jeg tror også mye skjedde med våre ansatte under dette prosjektet. Jentene er ikke lenger bare BUV-jenter, noen i en lang rekke, men Tsethar, Konthar, Sonam Tso og Gamo, unger som de har fått et nært og personlig forhold til, og som man mye vanskeligere vil kunne vende ryggen til. Mulighetene Kan BUV, slik vi gjennomfører programmet i dag, forbedres, ja enda til revolusjoneres? Kan det vi fremdeles mener er et fenomenalt godt humanitært prosjekt, gjøres mange ganger bedre? La oss si at vi hadde en liten leirskole utenfor Xining, et House of Shambala, et senter som var spesialtilpasset formålet, et sted hvor vi kunne ta imot 25 barn i slengen for et fem-dagers opphold. Dette kunne vært drevet fire uker om vinteren og fire uker om sommeren slik at 200 barn hvert år fikk oppleve det årets tolv jenter fikk oppleve. Da ville alle BUV-barn i Qinghai fått et opphold hvert tredje år, og de +/- 30 timene de nå får med våre sosialarbeidere over en tiårs periode ville kunnet øke til rundt 300 timer. All logistikk kunne blitt effektivisert. Transporten kunne gjøres billigere, tryggere og raskere. Mange rutinejobber (rengjøring, matlaging, nattevakter, klesvask etc) kun vært utført av egne ansatte, for eksempel av studenter som trenger feriejobb, eller til og med av BUV-barn etterhvert som de vokser seg inn i høyere utdanningstrinn. På den måten kunne kjernestaben konsentrert seg om kvalitetstiden, som igjen kunne vært spesialutformet med hensyn til motivasjon og tro på egne muligheter i livet. Vi kunne enda til ha koble inn en lege, en tannlege, en optiker og andre spesialister som kunne ha sjekket ungene. Frivillige kunne deltatt. Kanskje kunne også faddere fra Norge kommet på besøk? Hva sier dere folkens? Er dette en tanke vi bør gjøre noe med? Med de aller beste ønsker for Dragens År fra alle oss i Amdo. Xining, Qinghai 17. Januar 2012 Side 5 av 7

6 Nye venninner, ny motivasjon Lucille, hun selv en foreldreløs jente fra Rebgong, ble sammen med Sue og Suwen jentenes største helter. Side 6 av 7

7 Gøyere enn dette blir det ikke. Det tok da også lengre og lengre tid å få roet jentene ned om kvelden. Bikkjer som Sweety er alle ungers skrekk i Seku. Det skjer da også aten og annen blir drept og spist av slike bikkjer. Det tok da også flere dager å gjøre dem trygge på Sweety, og hun på dem, men på slutten knivet de om å få leie henne. 3D film var skummelt og flere hadde mareritt den påfølgende natten. Side 7 av 7