Forbrukerentreprise i 3 artikler

Transkript

1 Forbrukerentreprise i 3 artikler 30. januar 2012 Artikkel nr. 1 Vi har tidligere gitt ut artikkelserier som fokuserer på NS 8405 og NS I denne artikkelserien fokuserer vi på ulike temaer knyttet til forbrukerentrepriser. Vi har valgt ut temaer entreprenøren må være klar over og tar hensyn til i all sin kontakt med forbrukere i tiden før avtaler inngås, under selve avtaleinngåelsen, gjennom avtaleperioden og i tiden etter at arbeidene er ferdigstilt og overlevert til forbrukeren. For ikke å sprenge rammene for en artikkel, har vi måtte prioritere. Temaer som blir kommentert i denne første artikkelen er: 1. Næringsentreprise vs. forbrukerentrepriser. Forbrukerentrepriser er bare delvis lovregulerte avtaler 2. Omsorgsforpliktelse, prosjektering og utføring 4. Reklamasjonskrav mot entreprenøren 5. Delovertakelse 6. Dagmulkt 7. Garanti og Faktureringsplan I artikkel nr. 2 vil vi se nærmere på sentrale temaer under bustadoppføringslova og i artikkel nr. 3 vil vi ta for oss håndverkertjenesteloven, samt noen tilleggstemaer. Av BENT S. KVERME Bent.S.Kverme@tryti.no Næringsentrepriser vs forbrukerentrepriser Entreprisekontrakter kan sorteres i 2 grupper, næringsentrepriser og forbrukerentrepriser. Næringsentrepriser kjennetegnes ved at begge parter i kontrakten opptrer som næringsdrivende. Forbrukerentrepriser kjennetegnes ved at den ene part i hovedsak er næringsdrivende og den andre part i hovedsak er privatperson. Vær klar over at forbrukeren har rett til å fremme sine krav direkte overfor en underentreprenør som har utført det mangelfulle arbeidet. Går hovedentreprenøren konkurs, kan forbrukeren gå direkte på underentreprenøren. Underentreprenører må derfor ved prisingen av sine tjenester overfor hovedentreprenøren ta høyde for reklamasjonstider tilsvarende de som gjelder mellom hovedentreprenøren og

2 forbrukeren. Dette er 5 år fra forbrukerens overtakelse av arbeidene fra hovedentreprenøren. Dette blir kommentert ytterligere senere i artikkelen. Forbrukerentrepriser er bare delvis lovregulert Forbrukerentrepriser er underlagt nokså streng lovregulering med Bustadoppføringslova og Håndverkertjenesteloven som de to sentrale lovene. Forbrukerkjøpsloven derimot gjelder kun forbrukerkjøp, ikke forbrukerentrepriser. Forbrukerkjøpsloven har mindre strenge regler enn de to andre, og entreprenører som i hovedsak bare skal levere materialer til forbrukeren bør sørge for å opptre slik at forbrukerkjøpsloven blir gjeldene. For å få til det må entreprenøren ikke utfører noe arbeid på stedet. Skal du levere materialer, det kan være alt fra en spikerpakke til hele byggesettet, må du ikke utføre noe arbeid på byggeplassen. Når du kun leverer materialene får avtalen karakter av et rent kjøp, og forbrukerkjøpsloven kommer til anvendelse. Utfører du litt arbeid på byggeplassen, får avtalen karakter av å være delvis en tjenestekontrakt og dels et varekjøp og da kommer fort Håndverkertjenesteloven eller Bustadoppføringslova til anvendelse. Forhold partene alltid må avtale særskilt Vær klar over at ikke alle rettigheter og plikter blir regulert gjennom lovene. Lovene regulerer det meste, men ikke alt. Partene må fremdeles avtale detaljert de viktigste vilkårene i kontrakten. Dette er bla.: Hvem som kan forplikte entreprenøren (Kontaktperson) Hvem som kan forplikte forbrukeren (Kontaktperson) Hva entreprenøren skal levere, hvor og når (arbeid, materialer, tid og sted), Hvor mye entreprenøren skal få betalt for leveransen og når slik betaling skal finne sted (eks. fast pris, enhetspriser, timepriser, materialpriser, påslagsprosent og faktureringsplan) Dagmulktbelagte frister og andre frister (fremdriftsplan) Hvor mye hver av partene skal stille som garanti for sin kontraktsforpliktelse (etter bustadoppføringslova plikter entreprenøren å stille visse garantier) Hvem av partene som skal utføre oppgaver under byggherreforskriften. Vi skal kommentere disse og flere viktige vilkår senere. Erfaringsmessig er flesteparten av alle forbrukerentreprisetvister knyttet til ett eller flere av disse vilkårene, og da gjerne på grunn av at avtalen mangler disse bestemmelsene eller er uklar med tanke på hva partene plikter å gjøre.

3 Omsorgsforpliktelse, prosjektering og utføring Tradisjonelt sondrer vi mellom utførelsesentrepriser og totalentrepriser. Men, hva er en forbrukerentreprise? Utførelseskontrakt eller Totalentreprise? Før du svarer må du først vite hva som ligger i entreprenørens omsorgsforpliktelse. Av BENT S. KVERME Bent.S.Kverme@tryti.no Entreprenørens omsorgsforpliktelse Forbrukerentrepriser kjennetegnes med at den ene part er privatperson som normalt har lite erfaring og kunnskap om det å gjennomføre byggeprosjekter og å inngå avtaler med entreprenører. Entreprenøren på den andre siden har ofte nok kunnskap til å kunne «lure» forbrukeren slik at forbrukeren må bestille tillegg og endringer som entreprenøren tjener mye penger på. Denne ubalansen i partsforholdet er forsøkt kompensert med at loven pålegger entreprenøren en omfattende omsorgsplikt. I omsorgsplikten ligger at entreprenøren plikter å informere om viktige forhold forbrukeren bør være klar over, veilede og gi råd til forbrukeren med tanke på de valg forbrukeren bør gjøre og som forbrukeren vil være best tjent med, og i noen tilfeller fraråde arbeid som forbrukeren ikke vil ha noen nytte av å få utført. Omsorgsplikten gjelder allerede før avtale er inngått mellom partene, gjennom hele kontraktsperioden og til slutt slik at entreprenøren må veilede forbrukeren om bruk og vedlikehold av tingen eller eiendommen entreprenøren har arbeidet med. Omsorgsforpliktelsen strekker seg så langt det er nødvendig for at forbrukerens interesser er ivaretatt. Er forbrukeren selv erfaren innen byggfaget, eller støtter seg på egen fagkyndig konsulent, vil entreprenørens forpliktelse være mindre enn når forbrukeren står helt uten erfaring og kunnskap. Gir forbrukeren beskjed om at han vil ha en bestemt type utførelse av vanntett sjikt på badet og entreprenøren vet det finnes en bedre og billigere løsning, plikter entreprenøren å informere om dette. Er løsningen forbrukeren har bedt om direkte dårlig, plikter entreprenøren å fraråde utførelsen. Gjør ikke entreprenøren det vil entreprenørens ytelse kunne være mangelfullt selv om entreprenøren har gjort nøyaktig det forbrukeren har bedt om. Entreprenøren må sikre seg bevis på at han har veiledet, informert, rådet og/eller frarådet forbrukeren. Dette gjøres enklest ved å oppsummere det viktigste i e post til forbrukeren og å ta vare på e posten. Er forbrukerentrepriser totalentreprise eller utførelsesentreprise? Normalt skiller vi mellom to type entreprisekontrakter: Totalentrepriser og utførelsesentrepriser.

4 forbrukerens interesser 2. Plikt til å prosjektere arbeid forbrukeren selv ikke har ansvar for å prosjektere 3. Plikt til å utføre det prosjekterte arbeidet I en totalentreprise har entreprenøren tatt på seg både å prosjektere og utføre det bestilte arbeidet. Normalt har byggherre (forbrukeren i forbrukerentrepriser) sagt hva han/hun vil ha, dvs. en funksjonsbeskrivelse, og overlatt til entreprenøren å velge hvordan det hele skal settes sammen slik at det virker og oppfyller alle offentligrettslige krav. I en utførelsesentreprise har byggherren planlagt og prosjektert nøyaktig hva som skal gjøres og entreprenøren har kun ansvar for å utføre arbeidet, dog innenfor alle offentligrettslige krav. Vær klar over at byggherren kan ha tatt på seg ansvar for deler av prosjekteringen selv om det ellers er en totalentreprisekontrakt, og motsatt entreprenøren kan ha ansvar for å prosjektere deler av arbeidet selv om det ellers er en utførelsesentreprise. Dette er viktig: Partenes rettigheter og plikter etter kontrakten bestemmes ikke ut fra navnet på kontrakten, det er de avtalte vilkårene som er avgjørende. En kontrakt som heter utførelsesentreprise kan ha vilkår som helt eller delvis pålegger entreprenøren prosjekteringsansvar og dette må entreprenøren ta høyde for og prise korrekt. I en forbrukerentreprise kan entreprenørens plikter tredeles. 1. Plikt til å dra nødvendig omsorg for Hvor mye entreprenøren må legge ned av innsats på de enkelte punkter beror på en rekke forhold og til en viss grad hva partene har avtalt og i hvilken grad forbrukeren trenger informasjon, veiledning, råd og fraråding. Som entreprenør må du alltid ta utgangspunkt i følgende regler: 1. Entreprenøren plikter å dra omsorg for forbrukerens interesser, før under og etter kontraktsperioden. 2. Entreprenøren har fullt prosjekteringsansvar, med mindre annet følger av avtalen mellom partene. 3. Entreprenøren plikter å utføre hele det prosjekterte arbeidet med mindre det er avtalt at forbrukeren skal stå for deler av utføringen selv. Entreprenøren plikter å levere alle materialer, med mindre det er avtalt at forbrukeren skal levere nærmere angitte materialer. Det er normalt riktig å se på forbrukerentrepriser som totalentrepriser, dvs. at entreprenøren skal stå for hele eller det vesentligste av prosjekteringen (utarbeide tegninger, beskrivelser og

5 beregninger). I tillegg må altså entreprenøren dra omsorg for forbrukerens interesser i nødvendig grad. Uklar ansvarsfordeling Vi ser ofte forbrukeravtaler med uklar ansvarsfordeling mellom entreprenør og forbruker. Dette skyldes normalt at partene kun har muntlige avtaler, men også de skriftlige avtalene er mangelfulle. En typisk situasjon som skaper utfordringer er når forbruker, for å spare penger, ønsker å utføre deler av arbeidet selv. Forbrukeren kan ha utarbeidet tegninger og beskrivelser selv, men overlater til entreprenøren å foreta nødvendige beregninger. Eller, forbruker vil utføre deler av arbeidet selv, gjerne allerede før entreprenøren er ferdig med sine arbeider. Det oppstår da ofte uklarhet med tanke på hvem som har ansvar for hva. Det er viktig at partene er bevist på dette. For entreprenøren er det viktig å veilede forbrukeren i forhold til den risiko forbrukeren da påtar seg, og samtidig prise sine tjenester i lys av det arbeid og den risiko entreprenøren sitter igjen med. Vær klar over at uklar ansvarsfordeling i kontrakten skal gå ut over den som burde ha sikret klarhet, typisk ved å få avtalen klar og nedfelt i en kontrakt. Det er ofte entreprenøren som er nærmest til å sikre slik klarhet og uklarhet går derfor ofte ut over entreprenøren. Det er derfor all grunn til å la røde varsellys blinke ved muntlige avtaler og når det er uklar ansvarsfordeling i kontrakten. Byggherrestyrt entreprise Et annet forhold det er grunn til å advare mot er byggherrestyrte byggeprosjekter, dvs. prosjekter hvor forbrukeren skal stå for koordineringen av flere sideentreprenører og kanskje levere deler av prosjekteringen og arbeidet selv. Forbrukere tror at det er mye penger å spare på å organisere byggeprosjekter slik og overvurderer ofte sine forutsetninger for å gjennomføre sin del av oppgavene. Det er all grunn for entreprenøren å veilede og advare mot denne type organisering. Det blir fort dyrere for forbrukeren (tillegg, endringer og forsinkelser) og entreprenøren kan oppleve tap på grunn av redusert produksjon det er vanskelig eller umulig å få forbrukeren til å betale. Velger forbrukeren en slik organisering av entreprisene, må entreprenøren ta høyde for at det kan oppstå forsinkelser, plunder og heft det er vanskelig å ta inn gjennom krav om tillegg. Denne økte risiko for entreprenøren bør kompenseres gjennom et noe høyere avtalt påslag.

6 Reklamasjonskrav mot entreprenøren Alle entreprenører opplever en eller annen form for reklamasjon fra tid til annen. Det er allerede i den første samtalen med forbrukeren avgjørende hvordan reklamasjonen håndteres for hvorvidt reklamasjonen fører frem eller ikke. Av ANDRÉ ARNTZEN Andre.Arntzen@tryti.no Vilkår Forbrukerens mulighet for å gjøre reklamasjoner gjeldende vil avhenge av entrepriseformen som er valgt. Reklamasjoner kan riktignok alltid gjøres gjeldende, men hva som vil være en rettmessig reklamasjon, varierer i forhold til ansvarsfordelingen i kontrakten. I det følgende kommenteres reglene i de klassiske forbrukerentreprisene der bustadoppføringslova danner det primære rettsgrunnlaget. For at forbrukeren skal kunne nå frem med sitt krav overfor deg, er det to grunnleggende forutsetninger som må være oppfylt; 1. Det må foreligge en mangel ved leveransen. 2. Det må være reklamert innen gjeldende frister. Mangelsvurderingen er svært sammensatt, og skal ikke utdypes her. Ethvert avvik fra kontrakten utgjør imidlertid ikke en mangel. Man må blant annet vurdere årsaken til avviket, avvikets størrelse og den økonomiske betydningen. Frister I forhold til reklamasjonsfristene er det hovedsakelig tre typetilfeller av frister som nevnes i bustadoppføringslova: 1. Den relative fristen. Den relative reklamasjonsfristen henviser til tiden som går fra mangelen blir, eller burde ha blitt oppdaget, og frem til reklamasjon skjer. Dersom forbrukeren oppdager en mangel ½ år etter overtagelse, og venter til 2 ½ år etter overtagelse med å reklamere, er dette for sent. Rettspraksis viser at dersom forbrukeren venter noe særlig lengre enn 2 måneder med å reklamere over noe han er klar over, kan fristen være oversittet. 2. Den absolutte fristen. Den absolutte reklamasjonsfristen er på 5 år. Dette betyr at alle mangler som oppdages frem til det har gått 5 år etter overtagelse, kan være berettiget, forutsatt at den relative fristen også er overholdt. At reklamasjonsfristen er på 5 år, betyr altså ikke at en forbruker som har oppdaget en mangel kort tid etter overtagelsen, kan vente i 5 år med å gjøre den gjeldende. Den relative fristen løper parallelt. Den absolutte reklamasjonsfristen slår kun fast at alle krav som fremsettes etter 5 år, uansett er fremsatt for sent. 3. Uredelighet hos entreprenøren. Dersom entreprenøren har vært grovt aktlaus, altså grovt uaktsom, eller for øvrig handlet i strid med god tro, (for

7 eksempel valgt å droppe isolasjon i veggene for å spare penger), gjelder det ingen reklamasjonsfrist. En forbruker som oppdager å ha blitt lurt av entreprenøren, kan kreve kompensasjon også etter at det har gått 5 år, men det skal altså konstateres minimum grov uaktsomhet. Alminnelige mangler faller som en hovedregel nesten aldri inn under denne bestemmelsen. Et viktig poeng for entreprenører er at man skal være meget varsom med å erkjenne ansvar for noe dersom det har gått lang tid. Å drøfte løsninger med forbrukeren kan tolkes som om at man har erkjent ansvaret. Er ansvaret først erkjent, får det ofte den konsekvens at mangelen anses rettidig reklamert, uansett hvor sent den er fremsatt. Altså risikerer man å måtte utbedre, eller betale for et krav, i en situasjon der man egentlig er ansvarsfri. Dette er en meget praktisk problemstilling fordi mange ønsker å være «greie» mot kunden, og havner i en diskusjon om praktiske løsninger før man kontakter advokat. Da har dessverre toget ofte gått i forhold til å påberope seg at det er reklamert for sent. En godt og viktig poeng er derfor at du som entreprenør alltid tar skriftlig forbehold om at det er reklamert for sent før du begir deg inn på drøftelser med forbrukeren.

8 Ingen delovertakelse i forbrukerentrepriser Delovertakelse er praktisk på mange måter. I næringsentreprise brukes det ofte, men i forbrukerentrepriser er det ikke lov. Av BENT S. KVERME Bent.S.Kverme@tryti.no Overskrift En vanlig problemstilling i forbrukerentrepriser er at forbrukeren ønsker å utføre deler av arbeidet selv, og å utføre disse allerede før entreprenøren er ferdig med sine arbeider. I næringsentrepriser kalles dette «delovertakelse» og har normalt konsekvenser for hvem som skal ha risikoen for de overtatte arbeidene, dagmulkt, reklamasjonsfrister og oppgjør. Etter de nye Norsk Standard kontraktene sees delovertakelse på som kontraktsbrudd, med mindre annet er særskilt avtalt. Slik særskilt avtale forutsettes å regulere alle konsekvensene forbundet med delovertakelsen. I forbrukerentrepriser er det ikke rom for slik delovertakelse. Håndverkertjenesteloven er taus om dette, men etter Bustadoppføringslova er regelen at overtakelse ikke skjer før arbeidene er «fullført» og det er gjennomført overtakelsesforretning eller forbrukeren har flyttet inn. Det betyr at entreprenøren beholder risikoen for hele arbeidet, også etter at forbrukeren har tatt i bruk boligen, frem til alle arbeidene er «fullført». Det er først etter dette tidspunkt at forbrukeren får risikoen for arbeidet (må tegne forsikring), reklamasjonsfristene begynner å løpe, dagmulkt stanser og entreprenøren får krav på sluttoppgjør. Begrepet «flyttet inn», omfatter ikke tilfeller hvor forbrukeren bare tar i bruk bygget for å utføre arbeider på bygget. For å illustrere problemene kan vi se for oss et tilfelle hvor forbrukeren, etter avtale med entreprenøren, starter maling av innvendige vegger før entreprenøren er ferdig med sine arbeider. Entreprenøren har da fortsatt risikoen for veggen (må holde veggen forsikret), reklamasjonsfristen starter ikke, selv om forbrukeren allerede da ser at det er mangler ved veggen, dagmulkt fortsetter å løpe og entreprenøren får ikke krav på sluttoppgjør. For å unngå at forbrukeren utfører arbeid som gjør det mer kostbart for entreprenøren å rette eventuelle mangler (dyrere tilkomst og høyere kostnader til gjenoppretting), bør partene gjennomføre en befaring, hvor veggene kontrolleres for mangler. På den måten kan mangler påpekes før forbrukeren påfører maling på veggene. Forbrukeren taper ikke retten til å reklamere på forholdet etter at alle arbeidene er «fullført», men det gir entreprenøren mulighet til, sammen med forbrukeren, å oppdage manglene så tidlig som mulig.

9 Oppdages det mangler, må disse selvsagt rettes før forbrukeren starter sine arbeider. I den grad forbrukerens malingsarbeid kan forstyrre entreprenørens arbeid, bør partene på forhånd avtale hvilke pris og fremdriftskonsekvenser forstyrrelsen i så fall skal føre til. Det er vanskelig å få på plass god regulering av dette etter at avtalen er inngått. arbeider, hvilket arbeid som kan utføres og når slikt arbeide kan gjennomføres. Husk at entreprenøren har veiledningsplikt også her. Dersom forbrukeren ønsker å male innvendig trepanel allerede før bygget er ferdig, bør entreprenøren kanskje fraråde utførelsen, på grunn av farene for tørk og krymp av panel med påfølgende sprekker i malingen. Avtal hvilke deler av bygget forbrukeren har lov til å ta i bruk for å utføre sine

10 Dagmulkt i forbrukerentrepriser Dagmulkt som erstatningsform utgjør et avvik fra de vanlige erstatningsreglene. Dagmulkten gjør erstatningen skjematisk og lett å beregne, men kan også virke urimelig for entreprenøren. Av ANDRÉ ARNTZEN Andre.Arntzen@tryti.no Beregningen Dagmulkt er en standardisert erstatningsform, og er den vanligste måten å bli kompensert på ved forsinkelser hos entreprenøren. Dagmulkten er spesiell fordi forbrukeren slipper å dokumentere det faktiske økonomiske tapet. Selv om kunden ikke har hatt ekstrautgifter i det hele tatt, vil han kunne kreve dagmulkt. Dagmulkt beregnes ut fra det samlede vederlaget inkludert justeringer for tilleggsarbeid og endringer. Merverdiavgiften skal inngå i beregningen. I henhold til bustadoppføringslova, kan det ikke avtales lavere dagmulkt enn 1 promille av det samlede vederlaget hvis entreprenøren er engasjert til å foreta arbeider på en tomt forbrukeren allerede eier. Dersom avtalen omfatter at forbrukeren etter ferdigstillelsen også skal få eiendomsrett til tomten fordi han ikke eier den fra før, skal dagmulktsatsen være på minst 0,75 promille. Selv om det muligens kan virke urimelig strengt, kan faktisk dagmulkt kreves for alle dager, også for søndager og helligdager. Entreprenøren kan heller ikke kreve fradrag for ferie, noe som kan bli kostbart i fellesferien. Bakgrunnen for regelen er at det i tgangspunktet er det samme for byggherren om det er ferie eller helligdag, han får fortsatt ikke benyttet bygget som forutsatt. Begrensninger Dagmulkten er imidlertid begrenset oppad til 100 dager. Etter dette tidspunkt vil de alminnelige erstatningsrettslige reglene ta over, og byggherren må dokumentere sitt økonomiske tap, og kreve erstatning på denne bakgrunn. Byggherren mister normalt sitt krav på dagmulkt dersom kravet ikke varsles senest ved sluttoppgjøret.

11 Garanti / Faktureringsplan Mange entreprenører forsøker å unngå å måtte stille garanti for sine ytelser. Men, siden det ofte er nødvendig for å få forbrukeren til å stille sin garanti, handler det om å redusere risiko. Det samme gjelder avtale om løpende betaling og faktureringsplan. Det bør alle være interessert i. Av BENT S. KVERME Bent.S.Kverme@tryti.no Garanti Entreprisekontrakter omfatter ofte store verdier og partene skal levere sine ytelser over tid. Tidsperspektivet innebærer risiko for at en parts leveranser ikke blir fullstendig. Entreprenøren kan gå konkurs i løpet av byggeperioden eller forbrukeren kan ha brukt opp pengene sine. Risikoen blir normalt forsøkt kompensert ved at partene stiller garanti for sine kontraktsforpliktelser. Etter håndverkertjenesteloven velger partene selv om de skal stille garanti. Det må med andre ord avtales særskilt dersom det skal stilles garanti. Etter Bustadoppføringslova plikter entreprenøren stille en garanti som skal gjelde frem til fem år etter overtakelsen. Garantien skal minst svare til 3 % eller 10 % av vederlaget avhengig av om avtalen gjelder rett til grunnen eller ikke. Etter overtakelsen skal garantibeløpet justeres til 5 % av vederlaget. Forbrukeren plikter ikke å betale noe før entreprenøren fremlegger bevis på at slik garanti er avtalt med garantisten (banken/forsikringsselskap). Ekstra garanti ved løpende betaling Dersom entreprenøren vil ha noe betalt før arbeidene er fullført, må entreprenøren stille ekstra garanti for disse beløpene. Garantien kan stilles som kausjonsavtale med finansinstitusjon eller som deponering av tilsvarende beløp. Det er avgjørende at forbrukeren er rettighetshaver etter garantien. Faktureringsplan Entreprenøren har ikke krav på betaling før etter at arbeidene er overtatt, med mindre annet er uttrykkelig avtalt. Dette gjelder både avtaler etter Håndverkertjenesteloven og Bustadoppføringslova. Dette er det viktig å merke seg. I næringsentrepriser er regelen motsatt, nemlig at entreprenøren kan kreve fortløpende betaling, så lenge det ikke kreves mer betalt enn det som til enhver tid er tilført byggeplassen av verdier. I forbrukerentreprise er regelen altså motsatt: Entreprenøren har ikke krav på betaling før etter at arbeidene er overtatt, med mindre annet er uttrykkelig avtalt. Det er med andre ord hensiktsmessig og ofte nødvendig i forbrukerentrepriser å avtale en faktureringsplan. En god faktureringsplan gir faktisk mer enn bare rett til fortløpende betaling: 1. En faktureringsplan forteller partene når fakturaer kan sendes/mottas og gir partene bedre forutsetninger for å planlegge pengestrømmen. 2. Ved fortløpende betaling vil eventuell betalingsproblemer hos forbrukeren bli avdekket tidligere.

12 3. Entreprenøren kan drive prosjektet med lavere kapital og derved øke fortjenesten i prosjektet. Enkle økonomiske modeller viser at fortjenesten kan økses fra 0% til 40% med effektive faktureringsplaner. 4. De to siste gir i sum lavere risiko for entreprenøren. Vi anbefaler derfor alltid entreprenører å avtale en faktureringsplan, med fortløpende betaling. Men, selv om det er avtalt fortløpende betaling, har ikke entreprenøren rett til å kreve mer betalt enn det som til enhver tid er tilført byggeplassen av verdier. Kontakt: Advokatfirmaet Tryti og Co AS Akersgata Oslo Tlf Faks E post post@tryti.no Org Medlem Den Norske Advokatforrening The Parlex Group Internasjonalt advokat nettverk Akersgata OSLO Tel E post: post@tryti.no