TEMA: Musikk. Chiptunes 8-bit med nytelse. Owlboy Vi smugtitter på spillet. Saksofonisten Novelle av Wayne Faust

Transkript

1 ISSN: fantasy sci-fi data film tegneserier rollespill laiv brettspill miniatyr kort NR. 16 SEPTEMBER 2010 TEMA: Musikk Chiptunes 8-bit med nytelse Owlboy Vi smugtitter på spillet Saksofonisten Novelle av Wayne Faust Kaizerlaiv En kveld i Marcellos kjeller nr. 16 sept veil. kr. 30,- ISSN

2 Innhold s. 4 Desudesudesu...Con? Hva er hemmeligheten bak suksessen til Desucon? s. 6 MiljøLan Miljøvennlighet i spill. s. 8 Tales of Arabian Nights 3rd edition Kjære Pegasus-venner! Et nytt Pegasus er ute, og vi er som alltid svært stolte over det våre skribenter, illustratører, fotografer og grafikere har bidratt med! Vi håper at du vil bli like imponert som vi er! s. 10 Kodok Delta Ny episode i tegneserien av Martin Ernstsen. Tema: Musikk s. 12 Fuglegutten letter Vi smugtitter på det norske dataspillet Owlboy. Historien om Desucon 4 Vi har fått en del tilbakemeldinger på at det har vært litt uklart hvorfor Pegasus nr. 15 ikke ble sendt ut til alle abonnenter. Bakgrunnen er at Pegasus nr. 15 var en spesialutgave i samarbeid med TG-Magasinet, og derfor i stor grad ble distribuert på The Gathering. For å kompansere for dette, distribuerte vi nummeret digitalt på nett til alles nytelse, og sendte ut til de som etterlyste det. Det er ikke for sent, vi har flere igjen som vi gjerne vil dele med dere lesere. s. 14 Filmmusikk i Torbofart Intervju med P2s Torun Torbo. s. 16 Et musikkmarked for spesielt interesserte Essay om den japanske musikkscenen. s. 18 Fantastiske musikaler De beste og verste. s. 22 Visual Kei-bandet Versailles i Norge s. 23 Chiptunes Spill møter musikk. s. 28 Saksofonisten En novelle av Wayne Faust. Owlboy 12 Chiptunes 23 Temaet musikk er noe som har ligget på tegnebordet en god stund hos Pegasus og fått modnet seg hos redaksjonsstyrets medlemmer. Derfor er det så fint at vi nå får destillert dette ut til de fineste toner vi kan produsere! Til sist: sitter du inne med noe som du har lyst å dele med oss andre i miljøet da leter jeg personlig etter deg. Pegasus søker nye skribenter og talenter, ikke glem vår glitrende nye innsenderkonkurranse! s. 31 Matspalten Chicken Gaga! s. 32 En kveld i Marcellos kjeller «Ompa til du dør» ble til laiv. Magasinet Pegasus #16 september 2010 Redaktør: Torgeir Hoffmann Redaksjonsstyret: Sandra Mileo, Katrine Øverlie Svela, Andrea Miranda Sand Bruer. red. s. 35 Filmspalten s. 35 Nano s. 36 Arven etter «Trenne Byar» Laivenes svar på Woodstock. s. 39 Konkurranse! 1000 pegasuser! Japansk musikk 16 Marcellos kjeller 32 Design & layout: Thomas Sørlie Hansen Annonseselger: Gjertrude Langeland Forside: Binärpilot-press kit + Thomas S. Hansen Temaforside: Torgeir Hoffmann Trykk: Axxo Opplag: 4500 s. 40 Sol, sjø og sommerleir Reportasje fra sommerens Hypercamp. s. 42 Nummerets kunstner Hans Petter Vassgård Magasinet Pegasus er et non-profitt-blad laget på frivillig basis og utgitt av Hyperion. Bladet kommer ut fire ganger i året, og er gratis å abonnere på. Magasinet Pegasus arbeider etter Redaktør-plakaten og Vær Varsomplakatens regler for god presseskikk. Fantastiske musikaler 18 Nummerets kunstner 42 2 Pegasus nr. 16 september Pegasus nr. 16 september 3

3 Desudesudesu...con? Tekst og foto: Torgeir Hoffmann Jeg er på Desucon. Jeg sikk-sakker meg forbi tettpakkede menneskemengder, kledd i alt fra softis-kostyme til anime-prinsesse til Pikachu. Jeg er faktisk den som skiller meg mest ut i mengden: t-skjorte og jeans har ingenting å stille opp med mot det de som deltar på Desucon kommer i. Mitt mål er foredraget «Historien om Desucon» på outpost 2. Jeg beveger meg igjennom messehallen i 3. etasje og inn i gangen, som igjen er enda mer tettpakket med folk. Går forbi et rom hvor det står en projektor som viser «Hvordan overleve en zombieapokalypse». Innerste i hjørnet er rommet jeg skal til. Det er ikke mange andre i rommet, selv om det er fem minutter siden foredraget skulle startet. Syv personer totalt. Med en gang jeg setter foten innenfor døren hører jeg: «Ja! Hei! Kom inn, kom inn. Godt du kom nå; det er knapt ståplasser igjen!». Jeg setter meg ned på en ledig rad. Bak et kateter sitter Alejandro Decap, Espen Jütte og Frode Andersen. Arrangørene klarte på to minutter å fylle rommet med mennesker som egentlig ikke visste hva som foregikk på posten. Det er sjelden man får se en så effektiv innkaster i aksjon som programansvarlig på Desucon. Hvis man har vært like flink til å kaste inn mennesker på selve Desucon, er det ikke lenger en hemmelighet hvorfor Desucon har blitt så stor og flott. Når nye mennesker kommer til blir de nærmest klappet inn av dem som allerede er der god stemning, selv om du ikke aner hva du er i ferd med å bli med på. Man kan håpe at det får dem til å bli. Så, hvor kommer dette fenomenet fra? I tidligere år har Pegasus rapportert i form av bildeserier, men i anledning Desucons 5-års jubileum synes vi det er på tide å grave litt i historiebøkene. Fra salen kommer første spørsmål: Jeg ser en mengde folk med Roar-skjorter, hvem er Roar? Roar er maskoten til Desucon, og ble først introdusert på Desucon 3. Roar var en drodle laget av en webdesigner som kjedet seg litt, men det var straks klart at denne skissen var for søt til å forkastes. Han er elsket av alle bortsett fra designerne han er nemlig svært vanskelig å tegne, eller modellere i 3D, nettopp fordi han har så små føtter. Ting blir rett og slett feil. Årets Roar er en versjon som ble laget av designeren da hun var lei av webdesign. Det er riktignok ikke alle som skjønner hva det handler om. Vi gikk med t-skjortene en gang vi var utenlands, forteller Alejandro. De visste jo ikke at Roar også er et navn så de så ikke humoren i det. Men, hvor startet det hele? Det begynte på Sub Scene, det er der alt har sin opprinnelse. Tidspunktet var én måned før selve arrangementet, og man hadde ikke noe navn. Navnet ble valgt av mangel på navn, sier Jütte. Selve konseptet og gjennomføringen av Desucon baserer seg på mange ideer som blir foreslått klokken fem om morgenen, og høres bra ut på tidspunktet. Utfordringen er ofte å gjøre relativt dårlige forslag til gode forslag. En viktig ting er at organizere (red: arrangører) bruker mye tid på feedback og absolutt feedback blir lest, fortsetter Alejandro. For eksempel har flere ting endret seg siden i fjor, og i år var det totalt kun 30 minutter forsinkelse og under 15 minutter kø. Hvilke andre arrangementer kan skryte på seg det? legger Frode til. Trodde man at arrangementet kunne bli så stort som det er i dag? Første Desucon var ganske intimt, og vi har uten tvil våre røtter på Sub Scene, og desucon-auksjonen: skal melonen virkelig dø? det er et sted som er veldig spesielt for Desucon. Men veksten gjorde at vi raskt måtte flytte til et mye større lokale, Oslo Kongress-senter, som vi har vært på siden. Og dette har fungert veldig bra. Det er viktig med en skikkelig scene på Desucon. Det blir en storhetsfølelse som ikke kan erstattes, forteller Alejandro. Det er der man ønsker å samle miljøet under et tak. Miljøet har dessverre en slags anti-dugnadsånd. Det er derfor ikke alltid lett å få alt organisert og gjort. Det krevde at det ble lagt et omfattende arbeid til grunn på begynnelsen, sier Espen. Hva er ambisjonene deres med Desucon? Ambisjonene er å ha det gøy! sier Espen. I bakgrunnen kan man høre et samlet skrik fra storsalen. Ser dere? Jeg er en stor forkjemper for epicness, fortsetter han. Det er fandom som driver Desucon. Hele poenget med Desucon er å lage cons vi selv har lyst å gå på, og det er en con der alle har noe å gjøre alltid. Ingen dødtid. Derfor har man en god del repetisjon på programmet slik at så mange som mulig skal ha muligheten til å rekke alt, forteller Frode videre. Videre er det min personlige ambisjon å bringe Desucon til Oslo fortsetter Espen. Jeg er en stor forkjemper for epicness Det skal bli noe som absolutt alle legger merke til. Hvis man kikker ut vinduet ser man at fullt av folk i forkjellige kostymer gå rundt i Oslos gater. Målet er at hele Oslo skal vite når det er Desucon! Spesielt har jeg en kul historie fra Desucon 2, skyter Alejandro inn. Jeg møtte en mor med barn som hadde fulgt etter kostymefolk fra National! Det er nettopp dette som bør være målet, å gjøre folk nysgjerrige på hva som skjer. Den store auksjonen er noe veldig spesielt på Desucon. Hvor kommer den fra? Den store auksjonen er et resultat av en tur til Finncon. De har noe som likner, men vi har noe spesielt; ingen kan slå sverdmester Trond Furu. Hele ideen med å ødelegge ting på scenen er ganske intenst. Når man kan by for eller imot ødeleggelse er det lett å bli engasjert, forteller Espen jütte, arrangør Alejandro. En annen ting som er litt spesielt med Desucon er at det ikke er noe åpningsshow, men det er derimot avslutningsshow hver dag! Grunnen til at det ikke finnes noe åpningsshow er at man ønsker at conen skal åpne så fort som mulig, og et forsinket åpningsshow kan ødelegge mye av opplevelsen. Det er alltid forsinkelser selv på Desucon. Showet er min kjæledegge, sier Alejandro. Spesielt å se engasjementet når man viser årets AMV (red: anime music video). Min absolutte favoritt var under Desucon 3, da ja, det skal den!: trond furu lar melonen bøte med livet for 210 kr. Ichigo suste over skjermen og salen nærmest eksploderte. Desucon var uten tvil først, men arrangørene har siden laget flere andre cons som Soracon. Og Coscon er også på oppløpssiden, røper Alejandro. Det gjenstår å se om det blir en så fantastisk suksess som Desucon, men med disse folkene bak roret er det mye som taler for at det kommer til å lykkes. Det viktigste, og gjennomgående for alle conene; det er ikke hvem du er som teller. På Desucon teller det ikke hvem du er i ditt daglige liv. Det er noe av essensen i cosplay. Du kan være hvem du vil her du har lov!, avslutter Alejandro. Jeg går fra rommet vesentlig mer opplyst enn da jeg kom, og selv om jeg ikke «blender» inn i olabukser og t-skjorte, så er jeg sikker på at jeg er den eneste som legger merke til det. Desucon er noe jeg ikke har opplevd tidligere, og nå skal jeg tråle standene etter kule produkter og vente litt på avslutningsshowet. Kan umulig bli lei av et sted som Desucon på den lille tiden jeg har igjen. Noe sier meg at jeg kommer til å komme tilbake neste år. 4 Pegasus nr. 16 september Pegasus nr. 16 september 5

4 Det blir viktigere og viktigere å være miljøbevisst. Det står i avisen, det diskuteres på radioen, det gråtes på tv. Men for oss som bruker stadig flere timer foran dataskjermen, for å leke gud eller skyte terrorister, hvordan skal vi ta miljøansvar i gaminga? Tekst: Eivind Trædal Bilder: Magnar Müller og Oddvar Thorsen illustrasjon: Ole Christian Løken Det er ikke lett å være miljøvennlig i hverdagen. Kompost skal postes, bilmotorer skal skrus av, lys skal slukkes og termostater skal senkes. Men lite visste Pegasus dataspillpanel at det var enda vanskeligere i det virtuelle liv. Vi samles hjemme hos dataspillentusiast, og leder av det nystarta Fantasiforbundet, Magnar Müller. Med i panelet er også «casual gamer» Oddvar Thorsen. Vegetarpizza er kjøpt inn, og vi sitter snart samla rundt bordet foran hver vår lysende skjerm. Målet er å spille hvert spill så miljøvennlig som mulig. GTA 4 Først ut er Rockstar Games kontroversielle kriminalitetssimulator, den fjerde i rekken. I spillet skal man drepe fiender og tilfeldige forbipasserende, råkjøre stjålne biler og bygge seg opp som konge av «Liberty city». Det skulle snart vise seg vanskelig å spille spillet på en miljøbevisst måte. Liberty city har svært dårlig kollektivsystem, og det tok over 15 minutter å finne en buss. Når vi endelig har kjørt bussen fram til neste oppdrag, (og merka oss at byen mangler kollektivfelt), opplever vi at bussen har blitt bytta ut med en forurensende SUV mens vi har fått oppdraget vårt av dopdealeren Playboy X. Dermed fortsetter jakta på miljøvennlig transport. Etter en kort tur feil vei med T- banen, må vi ty til en hybrid-taxi. Vel framme ved målet (noen fiendtlige dopdealere i parken) prøver vi å spare på blyet, og drepe dealerene med kniv. Vi blir selv drept raskere enn du rekker å si «bærekraft». Konklusjon: GTA 4 viser hvordan samfunnet kan gjøre det vanskelig for enkeltmennesket å være miljøvennlig, uansett hvor mye man ønsker det. Vår helt Nico Bellic får store SUV-er kasta etter seg, men må løpe halve byen rundt etter en buss. En oppdatert versjon med kollektivfelt og forbud mot skytevåpen, ville vært en stor forbedring. Farmville: Farmville har blitt en enorm suksess på Facebook. Her kan man ta en pause fra statusoppdateringer og bildetagging for å drive bondegård. Det viser seg snart at spillet går for sakte til at vi kan gjøre særlig mye. Vi jakter etter noen økologiske frøsorter, men hadde bare råd til hvete. For alt vi veit, er den genmanipulert. Det var imidlertid mulig å kjøpe mais til støtte for jordskjelvofrene på Haiti. Konklusjon: Vi har vel holdt på for kort tid til å finne ut hvilke muligheter som åpner seg, men finner det kritikkverdig at det ikke er mulig å starte opp en økologisk gård fra starten av. I tillegg er mange av gårdsbrukene i spillet store, og dyrene står som sild i tønne. Pegasus savner en løsning med flere og mindre gårdsbruk. bondegård på facebook: Farmville er populært, men er maten genmanipulert? Super Mario 3 Mario gjør sitt beste for å redde prinsessa i denne gamle klassikeren, men må han virkelig hoppe på så mange utrydningstrua arter i prosessen? Vi prøver å spille oss gjennom uten å ta livet av noen levende vesener. De to første brettene går fint, men vi havner snart i trøbbel med de bumerangkastende skilpaddene på tredje brett. Snart klarer spilltester Magnar ved et uhell å knuse en av de stakkars, verneverdige øglene under Marios brune støvler. NEEEEEEEIIIIIII: Super Mario tar livet av en utdrydningstruet skilpadde.. Konklusjon: Supermario viser oss problemene ved å prioritere egne behov foran alle andres behov. Vel er det viktig at prinsesse Peach skal reddes fra den onde Bowser, men til hvilken pris? Å slakte små skilpadder som en sjømåke under klekketida lar seg ikke forsvare. Spillet kunne med fordel ha gjort det mulig å fange skilpaddene, og slippe dem ut igjen på et trygt sted. Banjo-Kazooie: Nuts and bolts I dette bilspillet gjelder det å bygge sine egne biler, og vinne kappløp. Du kan velge mellom bensinmotorer og atomreaktorer til å drive bilene, men også miljøvennlige vindseil. Vi velger å sette sammen en helt utslippsfri bil, og kjører freidig i vei. Dessverre viser det seg snart at dette går for sakte. Dermed må vi kompromisse med en hybridbil. Ved hjelp av en liten bensinmotor i tillegg til seilene, blir Pegasusmobilen vinner i to av tre race mot en langt mer miljøfiendtlig motstander. Konklusjon: Banjo-Kazooie er lovende for gamere som ønsker fart og spenning kombinert med miljøbevissthet. Forhåpentligvis vil vi kunne droppe bensinmotoren helt i neste versjon av spillet, eventuelt få tilgang til hydrogen- eller biodrivstoffdrevne motorer. Starcraft: I Starcraft skal man spille en av tre raser i en framtidig galaktisk krig. Vi velger oss de relativt miljøvennlige Protossene, som sparer energi på teleportering og er svært energieffektive. Vi har ikke samvittighet til å utvinne gass, og får snart problemer med å bygge de beste enhetene i spillet. Med bare vanlige fotsoldater stiller vi med dårlige odds mot de forurensende fiendene våre; menneskene. Ikke lenge etter at spil- let starter, overvelder menneskene oss med fancy våpen, mens våre primitive krigere vifter med sine simple lasersverd. Konklusjon: dette spillet er svært vanskelig å spille miljøvennlig, og utgjør en fin metafor til farene med å spare på ressursene. Plutselig kan man bli utkonkurrert av mindre miljøbevisste motstandere.. Som indianerne i Amerika blei vårt bærekraftige samfunn utrydda i løpet av kort tid. Sim City 1: I denne gamle klassikeren gjelder det å bygge så store byer som mulig, og blant annet unngå trafikkork og forurensning. Vi starter opp et nytt spill, og bygger vårt første boligfelt. Men boligene trenger strøm, og alt vi kan bygge er kull- og atomkraft. No deal! Vi bestemmer oss for å verne dette uberørte naturlandskapet, og blir sittende og stirre på skjermen, på de flotte grasslettene, de uberørte skogene, og de gressende dyrene på sletta. Oppdrag utført. Konklusjon: Sim City er det perfekte spill for deg som vil bevare uberørt natur. Det er bare å starte et spill, og verne området umiddelbart. Enhver miljøverner bør teste ut dette enkle og tilfredsstillene spillet. Det kan imidlertid bli kjedelig i lengen. Etter to timers intens spilling, nærmer miljølanet seg slutten. Tomme flasker med økologisk brus og esker med vegetarpizza ligger strødd rundt. Magnar mener kveldens konklusjoner er nedslående: Det ser ut til at det er vanskelig å vinne dataspill uten å ødelegge det virtuelle miljøet. Enten man skal krige eller redde prinsesser, går det mye 3d-animert natur med i prosessen. Men hva med dataspilling som fenomen? Oddvar tror at ivrig gaming kan være en svært miljøvennlig livsstil. En kamerat av meg satt inne og spilte World of Warcraft i over to år i strekk, forteller han. - Han spiste lite, det var kaldt i leiligheten, og han er i tillegg veganer. Istedenfor å farte rundt med fly og bil, hadde han et svært lavt forbruk, og fant nok underholdning foran skjermen. Jeg tror utvilsomt miljøet hadde tjent på at flere gjorde som ham. 6 Pegasus nr. 16 september Pegasus nr. 16 september 7

5 Plan A for denne torsdagens spilling på Outland var å skape historien om Fyren Som Grisa Alle i Arabian Nights. Plan B var Fyren Som Måtte Spise Hatten Sin... tekst: Joachim gunnerød 3rd edition bilder: outland Tales of Arabian Nights er ifølge sin egen regelbok et paragraf-basert brettspill. Man vinner ved å skape den beste historien (samler nok story points) samtidig som man gjennomfører skjebnen sin (samler nok destiny points) og er den første tilbake til Baghdad. Spillmekanikken er ganske enkel: Man flytter brikken sin rundt på brettet og trekker kort som sier hva man møter. Deretter får man liste med valg man kan ta, og avhengig av valget leser en av de andre spillerne i The Book of Tales hva som skjer med deg. Slik sett minner det litt om Tidsmaskin-bøkene fra tallet, hvor man leser, får valg og fortsetter til passende side avhengig av hva man velger. Da han kom til en by full av efreeter (efreet=ånd av flammer) sier det kanskje seg selv at dette ikke gikk så bra... En av de mest sentrale svakhetene til spillet ligger i en lav grad av interaksjon mellom spillerne. Så langt har jeg bare sett et par-tre eksempler på muligheter spillernes historie har til å gå inn i hverandre, som jeg tror ville ha løftet det til nye høyder. I tillegg åpner spillet i liten grad for å klare å hindre noen av de andre spillerne i å vinne, så mot slutten av spillet er utfallet som oftest gitt på forhånd. I sessionen jeg var med på var det to av de andre som også hadde mulighet til å vinne, men det var ingenting de aktivt kunne gjøre for å hindre meg i å ta seieren. Men nok en gang: Det viktigste er ikke å vinne, men å skape den beste historien. Mengden innhold, i tillegg til tilfeldighetene som preger spillet gjør at det kan spilles om og om igjen uten at man har gjort og hørt alt før, som gjør det vel verdt de 500 kronene det koster. Og hvis man ikke er villig til å bruke såpass mye Annonse penger på et spill man ikke har prøvd før kan man samle noen venner og stikke innom Outland i Oslo (Kirkegata) for å skape sin egen historie. Men her slutter også sammenligningen. Der tidsmaskinbøkene kanskje hadde 100 forskjellige hendelserpå det meste, har Arabian Nights godt over Tidsmaskin-bøkene var lineære - det var visse ting du måtte gjennom for å komme til slutten, og etterhvert fant du ut av eksakt hvilke valg du måtte ta for å få det til. Arabian Nights er langt mer spennende fordi at man har så mange flere valg ved hver eneste korsvei, og at utfallene også avgjøres av hvilke ferdigheter man har og litt tilfeldig terning-rulling. Det er dermed ingen bestemte måter eller strategier å vinne spillet på; som gjør det fint for nybegynnere som kan vinne mot mer erfarne spillere, men kanskje frustrerende for de som liker å finne ut av strategier for å vinne. Når det er sagt er det ikke slik at det bare er tilfeldigheter som styrer Tales of Arabian Nights. Det er vanligvis lurt å ta valgene sine basert på hvilke ferdigheter man har. Eksempelvis valgte jeg ofte pray fordi jeg hadde ferdigheten piety, som reddet meg fra en storm, og jeg valgte attack mot en gjeng med tyver fordi jeg hadde ferdigheten weapon use. Selv om dette er en av de bedre strategiene for å vinne, kan man også ha uflaks med terningen, og dessuten er det ikke alltid ferdighe- tene hjelper deg. For eksempel fikk jeg solid juling av en tiger fordi jeg valgte å be til Allah i stedet for å gjøre noe fornuftig som å stikke av. Selv om jeg så langt har snakket mye om å vinne, vil jeg anbefale å legge vinnerinstinktet på hylla og se på Tales of Arabian Nights som en blanding av rollespill og brettspill. For selv om kvelden faktisk endte med at jeg skapte historien om Fyren Som Grisa Alle i Arabian Nights, var ikke min den beste eller mest minneverdige historien. Langt mer interessant var historien om Zumurrud, som i spillets andre runde kjøpte en slave som hun ble forelsket i, men likevel ga ham videre til en kjøpmann, følgelig ble fortvilet over å ikke få sin elskede og deretter valgte å drikke seg gjennom alle situasjoner hvor dette var mulig. Eller stakkars Ali Baba som ble insane, og dermed måtte la andre spillere velge hva karakteren hans skulle gjøre. 8 Pegasus nr. 16 september Pegasus nr. 16 september 9

6 KODOK DELTA av Martin Ernstsen 10 Pegasus nr. 16 september Pegasus nr. 16 september 11

7 litt mindre 8-bit, selv om man vil fremdeles ha en blanding av gammelt og nytt. Indie-utviklere må jobbe hardt! Jonathan forteller videre at han virkelig nyter å jobbe sammen med små utviklere fordi de virkelig må kunne redegjøre for hva de gjør med enhver lille ressurs. Det gjør at man kan ha et mye tettere samarbeid mellom utvikler og musiker. Spesielt kan man snakke og gi tilbakemeldinger på kryss av hva man jobber med, uten at man nødvendigvis føler at man blir invadert på eget territorium. Fuglegutten letter. Tekst: Torgeir Hoffmann illustrasjoner: d-pad studios I vår søken etter dataspill-perler kan vi igjen glede oss til et møte med Owlboy. Det utvikles av D-pad Studios, og kommer etter sigende kommer til å bli et flott tillegg til den norske indiespill-scenen. Guttene bak spillet er designer Simon Andersen og programmerere Adrian Bauer og Jo-Remi Madsen, og spillet ventes å ha utgivelse til nyttår så man må smøre seg med litt tålmodighet. Retro med stor R Det som skiller Owlboy fra klinten er at det er laget med sterkt fokus på en retro-følelse, både på grafikksiden og på musikksiden. Det er ikke uten grunn at mange kjenner igjen bakgrunnsmelodien som etter alt å dømme er skrevet i beste Nintendo-stil. Spillet er av typen plattform/eventyr, hvor hovedpersonen Otus må reise mellom de forskjellige landområder som, takket være en magisk energi, flyter i luften. Han må hjelpe vennene sine, som, ulikt ham selv, ikke er født med vinger. Vennene har derimot andre unike egenskaper som kommer til å hjelpe Otus på veien, og som åpner for en veldig variert spillopplevelse. Nytt vidunder: Se uglegutten! Spillet har absolutt ikke stått i skyggen på spillkonferanser verden over. Den fantastiske, pikselerte grafikken gjorde at spillet var en av finalistene under den 13. årlige Independent Game Festival. Det er ikke ofte at et knøttlite spillselskap her på berget får muligheten til å vise seg frem både for Norden og resten av den vide verden. Spillet har absolutt ikke opplevd mangel på oppmerksomhet. Tre i en Siden spillet har litt tid igjen på utviklingsbordet, er det vanskelig å si hvordan det kommer til å gå for lille Owlboy. Jo-Remi forteller at de håper totalopplevelsen av historie, pikselgrafikk og musikk skal kapre mange gamerhjerter og de er nok inne på noe der. Ofte fokuserer spill på enten historie eller grafikk, og i mange tilfeller må musikk spille annenfiolin. Det er tøft av D-pad Studios å ville utfordre denne ellers etablerte tankegangen. Til å lage musikken og lydeffekter har de fått med seg Jonathan Geer, som har en rekke mindre spillprosjekter under beltet, blant dem et par andre retro-titler. Jonathan har gitt oss innsyn i noen hemmeligheter ved spillmusikken, som ifølge ham selv er hans egen ny-romanse. Fra prøveversjonen av Owlboy høres det nemlig ut som om noen har funnet fram den gode, gamle NEStotalopplevelsen av historie, pikselgrafikk og musikk skal kapre mange gamer-hjerter musikken, men det gjemmer seg flere overraskelser hvis man spisser ørene. Jonathan Geer har nemlig kombinert både gammelt og nytt, og skapt noe som både høres gammelt 8-bit ut, men hvor det gjemmer seg mange lyder som ville vært umulig å bruke på NES-ens tid. Blant annet har han brukt mange samples fra klassisk musikk, og spesielt i basslinjene kan man høre lyder fra bl.a. Wiens symfoniske bibliotek. En annen spesiell ting er at musikken tilpasser seg hva som skjer i spillet: Hvis Otus går på bakken hører man bare synthene, og får virkelig den gode gamle NESfølelsen, men med en gang man tar til luften, kommer alle de andre i n s t r u mentene inn og gir den luftige følelsen av å sveve. Han kan ikke avsløre for mye om hvordan det kommer til å utvikle seg ettersom man kommer videre i spillet, men kan si så mye som at man vil få I motsetning til det generelle, hvor musikk og lydeffekter er det siste som blir lagt på, jobbes det mye i parallell hos D-pad Studios, noe som gjør at musikken utvikles i takt med spillet. Dette gjør at man kan fokusere på å gi spilleren en god og sammenhengende opplevelse. Musikken var riktignok ikke alltid slik som den fremstår nå. Jonathan kan fortelle at det opprinnelig var ganske forskjellig; mye mer luftig og litt mindre eksperimentelt. Den grafiske designeren i utviklerlaget, Simon, gav ham et par ideer som gjorde at man endte opp med den bakgrunnsmusikken spillet har nå. Det var riktignok aldri snakk om å ha en musikk som var ren 8-bit eller 16-bit, selv om spillgrafikken har lett for å sette deg på slike tankespor. Han planlegger å se hvor langt han kan strekke denne hybriden mellom gammel og nytt. Det blir absolutt spennende å se hva D-pad Studios klarer å få ut av spillet når de nå planlegger et slipp mot jul. I mellomtiden får vi nyte det vi har tilgjengelig av teasere og pikselgrafikk. Det som er helt sikkert er at jeg kommer til å følge nøye med på hva som skjer med Owlboy, retro-junkie som jeg har blitt på mine gamle år. Owlboy Owlboy, 30% ferdig, slippes til jul. Kommer ut til PC og Xbox Musikk av Jonathan Geer: 12 Pegasus nr. 16 september Pegasus nr. 16 september 13

8 Filmmusikk i Torbofart Torun Torbo i NRK-programmet Kort og Klassisk på P2 bruker spill- og filmmusikk til å formidle klassisk musikk til unge lyttere. Pegasus utsendte tok en tur til statskanalens radiolokaler for å få vite hvordan det står til på spill- og filmmusikkfronten. Tekst: Sandra Mileo Foto: myspace.com/torunkirbytorbo Musiker, musikkjournalist og tidligere laiver Torun Torbo i NRKs Kort og Klassisk på P2, er en av to programledere i musikkredaksjonen til Kort og Klassisk som hver uke gir P2-lyttere deres dose klassisk musikk. For den yngre lytteren står spill- og filmmusikk i sendeplanen, som Torbo selv mener er et viktig bindeledd mellom yngre generasjoner og klassisk musikk: Klassisk musikk er et vagt begrep, det er vanskelig å stadfeste. Skal man se på definisjonen, er dette musikk som ble til i Wien mellom Mozarts fødsel og Beethovens død, men begrepet blir brukt om alt mulig. Klassisk musikk er på en måte mer en følelse. Mer spesifikk er det vanskelig å bli. Torun Torbo forklarer at klassisk musikk er et sett med parametre og lett beskrevet er dette vestlig musikk spilt på strykeinstrumenter med stor orkestrering og med en viss gjenkjennelig klang over seg. Hver onsdag er Kort og Klassisk sin faste spill- og filmspalte på lufta, for å gi lytterne det beste og mest aktuelle av det som skjer på spill- og filmmusikkfronten. Vi bruker spill- og filmmusikk til å henvende oss til den yngre lytteren. Hver onsdag har vi denne faste spalten der vi går løs på en film eller et spill og analyserer musikken. Torun Torbo var selv med å utvikle konseptet i spalten og har vært en avgjørende person. Hun sier at det er nettopp gjennom film at den klassiske musikken blir tilgjengelig for alle: Det er veldig interessant med filmmusikk fordi det er den klassiske musikken alle sammen hører. Alle går på kino engang i blant, eller sitter og ser på tvserier. Det er klassisk musikk man da hører i bakgrunnen. Det er faktisk den mest tilgjengelige klassiske musikken vi har. Spillmusikk Kort og Klassisk tar for seg det interessante i filmmusikken, men vier også sendeminuttene til dataspillmusikk. Torbo forklarer at spillmusikk ikke er så utviklet og at det gjerne blir nedprioritert for å spare penger i spillets produksjonsprosess. Norge er et land som har markert seg på kartet i verdenssammenheng, med spillmusikken til Age of Conan, komponert av Knut Avenstroup Haugen: Dataspillmusikk er ofte bare synthere og samplere. En billig løsning, og dette kan man høre. Det Haugen har gjort i Age of Conan er å innspille med orkestre og musikere. I det neste spillet Rise of the Godslayer trekker han dette mye lenger for eksempel ved å ta i bruk kinesiske folkeinstrumenter. Musikken er mye mer levende sammenlignet med annen dataspillmusikk. Hun forklarer at det er stor interesse for Knut Avenstroup Haugen fordi han har gitt ut spillmusikken sin på plate, noe som er spesielt sjeldent for spillmusikk. En annen sender spillmusikk på p2: Torun Torbo. komponist som har markert seg i bransjen, er japanske Nobuo Uematsu som har laget musikken til Final Fantasy-spillene. Torbo kan fortelle at den største utfordringen i spillmusikk er å skape noe som kan gå flere ganger, til tross for at det musikalske stykket ikke forteller en historie eller har en form slik filmmusikk har. Den største ufordringen i spillmusikk er nok å skape en stemning eller stykke uten veldig mye struktur. Altså uten at det blir kjedelig, sier hun. Fantasy vs Chick Flick Som uteksaminert fløytist fra Norges Musikkhøyskole er Torun Torbo sikker i terminologien hun bruker. Hun forklarer at forskjellene i filmmusikken utgjør mange ulike faktorer og at musikken må ses ut i fra to premisser: Det ene er hvordan det funker med filmen og det andre er hvorvidt musikken er noe man kan høre på uten filmen. Pegasus er interessert i å vite hvordan musikken i sjangerfilmer som fantasy og sci-fi skiller seg ut fra andre typer filmmusikk: Det er nok litt mer svulstig. Men hvis man tenker for eksempel Ringenes Herre-filmene komponert av Howard Shore, er musikken i en veldig klassisk tradisjon. Fantasi er per definisjon litt romantisk. Det er en nostalgi. Fantasy handler en del om en romantisering av en tid med hester og fantasiskapninger. Det er en veldig arkaisk måte å tenke på. Torbo forklarer at Howard Shore, en av de største filmmusikkomponistene i vår tid, tilhører en klassisk tradisjon, og lener seg mye på komponisten Wagner. Videre fortsetter hun med at fantasifilmene ofte har en klassisk oppbyging i sin filmmusikk: Det blir ikke den moderne tilnærmingen i Torun Torbos filmmusikkanbefalinger Mary & Max (2009, regi: Adam Elliot) Musikk av diverse. Filmen er en animasjonsfilm og handler om en 8 år gammel jente, og en halvautistisk New Yorker som utvikler et vennskap. Soundtracket er laget av enkle midler og består av eksisterende musikk har blitt brukt veldig fint. En del ting er veldig nydelige og man sitter ofte og tenker seg tilbake til filmen. Musikken har den effekten, og den får fint frem New York-miljøet og også kontrastene mellom de to hovedkarakterene. En litt nerdefilm. musikken som kan være ubehagelig å høre på som blir for eksempel brukt i skrekkfilm. The Shining fra 1980 har veldig mye sånt og var en av de første filmene som åpnet for å bruke allerede eksiterende klassiske stykker, som ble valgt av regissøren. Programlederen forteller at i filmsjangre som Chick Flicks, er filmmusikken noe forutsigbar og kjedelig: Det er sjeldent man finner interessant musikk i for eksempel Chick Flicks. I Kort og klassisk ser vi etter filmer med WOW-musikk. For eksempel Star Trek! Den hadde musikk komponert av Michael Giacchino og var veldig spennende. En annen film er Terminator Salvation av Danny Elfman der er det mye interessant. Danny Elfman Under vår samtale med Torun Torbo er det særlig Danny Elfmans navn som dukker opp stadig. Danny Elfman, som er en tidligere popmusiker, har gjort seg bemerket som en av de mest spennende filmmusik- komponistene gjennom tidene. Det er særlig hans samarbeid med den eksentriske filmregissøren Tim Burton som har gjort Elfman kjent. Torbo kan forklare at på grunn av Elfmans bakgrunn som popmusiker har filmmusikken en annen sound: Popmusikere som lager filmmusikk tar med seg en åpenhet som de som er klassisk skolerte ikke tør. Danny Elman komponerer på en veldig spesiell måte, og det er ikke sikkert at Edward Saksehånd hadde vært den filmen den er uten hans soundtrack. Torun Torbo avslutter med at det er mye spennende som skjer på filmmusikkfronten og i år har filmer som Mary & Max, Splice og District 9 allerede markert seg med det lille ekstra. Kort og Klassisk sin spill- og filmmusikkspalte går hver onsdag klokka 13 og 19 på NRK P2. Edward Saksehånd (1990, regi Tim Burton) Musikk av Danny Elfman En milepæl. Danny Elfman står veldig høyt oppe i min liste. Et veldig godt og interessant soundtrack. Tim Burton og Danny Elfman er et markant regissør/komponist-par. Hadde ikke likt filmen så godt, dersom ikke musikken hadde vært det den hadde vært. Psycho (1960, regi: Alfred Hitchcock) Musikk av Bernard Herrmann Et soundtrack som alle bør ha i sin samling! Hitchcock og Herrmann er uten tvil enda et viktig regissør/komponistpar. 14 Pegasus nr. 16 september Pegasus nr. 16 september 15

9 Essay ET MUSIKKMARKED FOR SPESIELT INTERESSERTE Ingen japansk sang har vært en hitlåt i Vesten siden låta Sukiyaki fra I Vesten regnes japansk musikk som et nisjeprodukt der enkelte grupperinger finner sine favorittsjangre og dyrker disse. Hvordan skiller den japanske musikkscenen seg ut fra den øvrige verden? Tekst: Anders moe Illustrasjon: Uglylogo.no Vestlige forventninger I Vesten har vi et ideal om et band som består av folk som kjenner hverandre og som bygger seg opp. Som regel har de sin egen unike stil, eller i det minste er musikerne de dyktigste eksponentene for sin subkultur, og dermed slår an hos de spesielt interesserte. De kan få platekontrakt og bli store stjerner. I Japan er det heller få som går den veien. Hvis du starter i undergrunnen, er det gjerne der du blir værende. Hvis du har tenkt deg inn på hitlistene, trenger du å bli oppdaget av en manager eller en produsent. Japanske mainstream popband regnes som for banale, glorete og annerledes, til å nå et massepublikum i Vesten. Det er derimot de særeste representantene fra japansk undergrunnsmusikk som blir oppdaget. Kunstnermyten som oppstod i Vesten på 1830-tallet, står ikke sterkt i Japan. Landet var på den tiden godt skjermet, og ble minimalt påvirket av vestlig kultur. Det lages mye kunst og kultur i Japan, men med få erklærte genier, der det ikke er det viktigste at kunstnere og underholdere formidler et ekte eller et viktig budskap. Det japanske markedet baserer seg på markedsverdi, fremfor det som i Vesten ville ha blitt regnet som sannverdig. Et eksempel er vestlige kjendiser som aldri ville stilt opp i reklamer i Vesten, men som lager reklamefilmer for det japanske markedet: De ville mistet all troverdighet med de samme reklamene i Vesten. Japanske tilstander! I Japan råder hitsingler på Oricon-listen, som er den viktigste salgslisten å komme med på. Hitlåtene skrives og produseres av produsenter, og innspilles av popidoler som for eksempel de søte guttene i Johnny s Entertainment og jentene i Hello!Project. Denne arbeidsformen regnes som hardt Kunstnermyten som oppstod i Vesten på 1830-tallet, står ikke sterkt i Japan. Landet var på den tiden godt skjermet, og ble minimalt påvirket av vestlig kultur. arbeid, men er ikke nødvendigvis spesielt godt betalt og vanligvis heller ikke en særlig langvarig karriere. Guttene i Johnny sbandet SMAP! har holdt det gående i utrolige 20 år en overraskelse, da det å være tenåringsidol ikke vanligvis er ansett som et godt yrke å bli gammel i. Japans popstjerner er også TV-kjendiser og komikere å regne, like mye som de er boyband-medlemmer. Med andre ord vil det alltid være noe å gjøre for popstjernene (med unntak av musikken), så lenge japansk TV består av fjollete varietéprogrammer. Det er flere popgrupper som råder i Japan. Morning Musume har holdt på omtrent like lenge som SMAP!, men med stadige utskiftninger av de kvinnelige medlemmene. I Vesten har Hello!Project-bandet MiniMoni oppnådd en viss kultstatus. Deres musikkvideoer er hypersøte, og så fulle av hysterisk datagrafikk, at de ser ut som barne-tv uegnet for de som lider av epilepsi. Hello!Project sysselsetter til enhver tid jenter og én produsent/ låtskriver: Tsunku. Tsunku regnes som meget produktiv, som så mange i Japan, men musikken er ikke verdens mest kompliserte. Artister som har platekontrakt i Japan, har kontrakt om fast lønn og får de store hitlåter, venter det bonus. Slår ikke bandene helt gjennom, må de ut på veien på turné og store promorunder. Altså er de japanske musikerne omringet av økonomiske rammer og regelverk, som i en helt vanlig jobb. Dyp undergrunn og rariteter Musikkundergrunnen i Japan er dyp, men samtidig er den også bred. Undergrunnen er delt opp i respektive sjangre. Det er mange små spillesteder for sjangre som elektronika, pønk, reggae og alle typer metal. En mainstream-musikkpresse finnes det ikke; derimot har hver sjanger sine egne blekker og butikker. Japan er også det landet i verden som har en stor og ekstrem støyscene. Her er Masonna kanskje den mest kjente artisten, en artist som har gjort seg bemerket for sine ekstreme konserter; der han herjer rundt til han har ødelagt utstyret eller seg selv, for mye til å fortsette. Massonas konserter kan være over på sekunder, dersom artisten selv ønsker å utrykke seg på denne måten. Hanatrash et annet band, er legendariske for sine destruktive konserter - der vokalist Eye kjørte gjennom veggen i konsertlokalet med bulldozer på deres siste konsert. I ettertankens klare lys var det kanskje ikke så lurt. I Japan er gruppene nemlig økonomisk ansvarlige for sine egne konserter: du leier et konsertlokale og du selger billettene selv. Eye skal ha gått personlig konkurs da regningen for den ødelagte klubben skulle betales, og det var da han bestemte seg for å kutte ut å være aggressiv og eksperimentell, og gå kommers. Han startet bandet Boredoms, som faktisk spilte på Øya-festivalen i 2007 et magisk øyeblikk. Bandet hadde tre trommiser, to synthesizere og Eye hadde bygget en xylofon av gitarhalser som han spilte med en kølle. De spilte én timelang låt dominert av virvlende trommer. Bandet er ikke for et popband å regne, men mer publikumsvennlig enn Hanatrash. Det regnes fortsatt som et kultband, men var kommersielt nok til å få kontrakt med stort selskap Warner Brothers Japan. Synthpionerer Vestens musikkindustri er kanskje litt misunnelig på den japanske på grunn av salgstallene, men den skaper ikke virkelig store artister som The Beatles og Led Zeppelin. Derimot blir det mange popidoler og kultband, men få som klarer å være begge deler. Det nærmeste Japan kommer er synthpionerene Yellow Magic Orchestra, som debuterte i 1978 og raskt fikk et publikum i Vesten. De kunne så utgi et live-album innspilt i Europa og USA, og fikk slik sin første nummer 1-plassering på LP-listene i Japan. «Stor i England» er et like uslåelig salgsargument i Japan som i Norge. Japanske band består gjerne av tre menn rundt omkring 35 år, med bakgrunn fra klassisk samtidsmusikk, progrock og frijazz. De er gjerne kjente for sin komplekse synth-musikk som har en høy stjerne blant synthentusiaster i Vesten. Band som er rene nisjeprodukter og holder seg i nisjen sin, kan i stor grad gjøre ting på sin måte. Yellow Magic Orchestra er et av få som solgte nok til å havne på hitlistene. Kriteriene var: en poplåt om kjærlighet, en video med dansing og et image bestående av pastellskjorter og masse sminke der låten attpåtil var en tie-in til en sminkereklame. Resultatet het Kimi ni mune kyun, med tydelige utilpasse musikerne. Japanske platekjøpere så det visst ikke slik, da dette ble en stor hit. At dette i det hele tatt ble laget, sier sitt om den japanske platebransjen: Kraftwerk ville ALDRI gjort noe sånt! 16 Pegasus nr. 16 september Pegasus nr. 16 september 17

10 FANTASTISKE MUSIKALER Elsket, hatet, utskjelt, bejublet. Musikaler vekker følelser i de fleste. Vi har sett på noen av musikalene med fantastiske temaer. TEKST: STEN J. MCNEIL ÅNNERUD Trodde du at Andrew Lloyd Webber var den første som kombinerte teater og musikk, eller at musikaler utelukkende utspiller seg enten på Broadway eller i Londons West End? Nei, selvsagt ikke. Du vet naturligvis at sang og musikk ble brukt av de gamle grekerne, om ikke før, og at Bollywood i India er verdens største produsent av musikaler på film. Du trodde vel heller ikke at musikaler utelukkende handler om superstjernen Jesus, syngende katter eller operafantomer? Her er et lite knippe musikaler som kan få hvem som helst til å ville bryte ut i umotivert sang på de mest upassende tidspunkter og gjerne ta noen intrikate dansetrinn også. Mary Poppins (1964) De fantastiske barnebøkene om en brysk, uvennlig og rent ut skummel barnepike som kan fly, trekker de merkeligste ting opp av en magisk veske og sklir oppover gelenderet, ble Disney-ifisert til en musikal med Julie Andrews. Forfatteren selv, P.L. Travers, forlot premieren tårevåt. Selv ikke A spoonful of sugar fikk den medisinen til å gli ned. Noen musikaler bør forbli bøker. Vi går raskt videre til: MARY POPPINS The Rocky Horror (Picture) Show Overgangen fra en søt barnepike til en transe fra en annen galakse kunne neppe ha vært større. I korte trekk: Det nyforlovede paret Brad og Janet kjører for å treffe den gamle naturfagslæreren sin. De får motorstopp, og de må gå til et øde slott der de møter Tim Curry i nettingstrømper som den altelskende Frank N. Furter, samt tjenestefolkene Riff Raff, Magenta og Columbia. I beste Frankenstein-stil har Frank laget seg en mann (Rocky), siden den gale forskeren har oppdaget hemmeligheten bak selve livet. Han forfører både Brad og Janet, og Janet har seg i sin tur med Rocky. Til slutt drar Riff Raff og Magenta i slottet tilbake til Transylvania. Greit nok, historien og plottet er kanskje ikke akkurat av de aller mest solide. Men etter åpningen Off-West End i London i 1973 har denne musikalen, med musikk av Richard O Brien som også spiller Riff Raff har fått en stor tilhengerskare ikke minst etter at den kom på film med Susan Sarandon i rollen som Janet Weiss. Mye skyldes trolig en høy grad av publikumsmedvirkning - hvem liker ikke å rope «Asshole!» eller «Slut!» til hovedkarakterene, kaste ris under bryllupet eller sprute med vannpistoler under regnværsscenen? (Hvis du sitter på de bakre radene, vel å merke de som sitter først, bør ta med aviser for å unngå å bli våte). De mest ihuga fansene kler seg også om og danser. It s just a jump to the left! Rocky Horror Show er ofte ute på turné, og mange kjente personer har vært innom oppsetningene. Av dem er blant annet Jason Donovan (kanskje mest kjent fra Neighbours og musikalen Joseph and the Amazing Techicolour Dreamcoat) og Anthony Head (jada, Giles fra Buffy. Mer om ham om et øyeblikk). Det pågår en turné i England nå på rockyhorror.co.uk kan du lese mer om datoer og steder. Og om du er interessert i å se Anthony Head iført tonnevis av sminke, nettingstrømper og høye hæler, eller Amber Benson (Tara i Buffy) i bare undertøyet, ligger det en video på YouTube. Det er også gjort en norsk innspilling av musikalen. Den ligger ute på nett og kan kjøpes på Amazon. Hot patootie! THE ROCKY HORROR (PICTURE) SHOW 18 Pegasus nr. 16 september Pegasus nr. 16 september 19

11 Shoggoth on the Roof Dette er, som de mest observante leserne kanskje vil skjønne, en parodi på klassikeren Fiddler on the Roof eller Spelemann på taket, som den heter på norsk. Musikalen er satt i tjukkeste H. P. Lovecraft-land, nemlig Arkham. Den er skrevet av «He Who (for legal reasons) Must Not Be Named» og har helt fra starten i 1979 vært beryktet for sin evne til å unngå å bli satt opp. Men svenskene klarte det i 2005 under Miscatonicon ble den framført. Den ble også THE WIZARD OF OZ /WICKED The Wizard of Oz/Wicked Historien om Dorothy fra Kansas som blir fanget i en virvelvind, tatt med til Oz og møter løven, tinnmannen og fugleskremselet, synger Over the Rainbow og følger den gule mursteinsveien for så å knerte den slemme heksa, er vel godt kjent. Wicked er en slags prequel hva fikk den slemme heksa Elphaba til å bli slem? Og hvordan er forholdet hennes til Glinda, den snille heksa fra nord? Det får man se i suksessmusikalen Wicked, som etter åpningen i San Francisco i 2003, har blitt sett av over 4 millioner mennesker. Stikkord: Motstridende personligheter, rivalisering over samme person, vennskap blir til uvennskap. Jada, vi har hørt det før, men det forhindrer ikke at denne musikalen er og blir svært så Popular blant musikalelskerne. PS. Den fantastiske dukkemusikalen Avenue Q gjør en coverversjon av nettopp Popular på Youtube. Sjekk ut Kate Monster og Trekkie Monster synge duetten her! Dette er bare et knippe av det som finnes av musikaler og musikkfilmer med fantastiske temaer. Verdt å nevne er The Nightmare Before Christmas av Tim Burton, Little Shop of Horrors (sjekk ut den originale slutten på Youtube!), Evil Dead The Musical (ja, faktisk!) og Repo The Genetic Opera, for å nevne noen. SHOGGOTH ON THE ROOF satt opp, i sin originale form, under den irske Leprecon i Siden de satte ny melodi til tekstene, kom de seg unna saksøkingsspøkelset som har forfulgt musikalen fra begynnelsen til nå, selv om de som setter den opp stadig påberoper seg «fair use» fordi det er en parodi. Hviler det en forbannelse over musikalen? Er det en avart av The King in Yellow? Det vites ikke. Historien handler uansett om Henry Armitage, professor ved Miskatonic University, som skal gifte bort sine tre døtre. Men slike ting er litt vriene når det kryr av ghouls, kultister, deep ones, budskap i drømmer og det som verre er. Og som ikke dette er nok, kommer Cthulhu for å forsyne seg også, som kronen på verket. Vi vet jo alle hvordan det ender da, gjør vi ikke? Men fram til da får vi høre perler som Arkham, Dunwich (Sunrise, Sunset) og If I were a Deep One (If I were a rich man). Om noen lurer på hvordan shoggothene holder seg på taket, er svaret naturligvis tentakler. Dr. Horrible s Sing-Along Blog Hvem sa at streik bare er negativt? Joss Whedon er ikke den som hviler på laurbærene. Under manusforfatterstreiken i 2008 bestemte Whedon seg, sammen med brødrene sine og en skuespiller, for å lage noe å spre på Internett. Det klarte de tre fjortenminutters akter, i beste melodramatisk stil. Her får vi intriger mellom superskurken (og bloggeren) Dr. Horrible (Neil Patrick Harris, blant annet kjent fra Dr. Doogie og How I Met Your Mother), erkefienden Captain Hammer (Nathan Fillion, fra Firefly, Serenity og Buffy) og Penny (Felicia Day, også fra Buffy og Bring It On Again), som de begge er forelsket i mens Dr. Horrible prøver å gjøre alt for å bli medlem av The Evil League of Evil. Lord of the Rings Sist, men ikke minst, en musikal som ikke er en musikal. Det vil si, for de fleste som ser den, er det en musikal, men for skaperne av den (Warchus, Rahma og Värttinä) er det en «bearbeidelse for teater med essensielle musikalske innslag, men ikke en musikal som sådan.» Så da vet man det. Historien bør vel være kjent for de fleste ellers kan dere jo alltids se oppsetningen. Uansett, denne ikke-musikalen begynte som en oppsetning i Toronto i Canada i 2006, og ble blant annet omtalt som en «mega-musikal». På de sju månedene den gikk, ble den sett av over mennesker og vant blant annet Outstanding New Musical-prisen under Dora-utdelingene. Ikke verst for en ikke-musikal på tre og en halv time! Som seg hør og bør gikk de over på Londons West End, der forestillingen ble kortet ned til fattigslige tre timer og skrevet kraftig om. Torontooppsetningen ble kalt Bored of the Rings, og London-oppsetningen Flawed of the Rings, men likevel ble det også i London stor suksess. De tretten månedene forestillingen gikk klarte over mennesker å få den med seg, og den ble nominert til i alt 12 priser. På kan dere lese mer om oppsetningen samt høre smakebiter fra musikalen. DR. HORRIBLE S SING-ALONG BLOG På tre ganger 14 minutter får vi komedie, tragedie og mengder av sanger, ispedd tradisjonelle superhelt/superskurk-klisjeene som vi alle elsker. I alle fall, elsket USA «bloggen» nok til å gi den en rekke priser - blant annet Best Dramatic Presentation, Short Form (Hugo Awards 2009) og Best Internet Phenomenon Award (2009 People s Choice Awards). Mer kan det bli: det går rykter om en ikke navngitt oppfølger. Ønsketenkning, tro? PS. Selv om den begynte på nett, har den selvsagt blitt gitt ut på dvd og Bluray. Der kan man også få Commentary - A musical, som er nettopp dette en musikal som er et kommentarspor. Eller omvendt. LOTR 20 Pegasus nr. 16 september Pegasus nr. 16 september 21

12 Visual Kei-bandet Versailles i Norge Det var stor jubel og ståhei da det japanske bandet Versailles tok turen innom Norge i anledning deres Europaturné. Blant skrikende fans og tunge riff, ble Norges første Visual Kei-konsert arrangert i samarbeid med Desucon. Visual Kei-musikk er vanskelig å få booket i Norge og ga stor ros til konsertarrangørene som tok en stor risiko med arrangementet. Tekst: Sandra Mileo Foto: Presse Den 26. til 27. juni i år ble Desucon 5 avviklet og på plakaten stod bl.a. konsert med Visual Kei-bandet Versailles. Ansvarlig for bookingen var Guren Promotions Norges eneste musikkbyrå som utelukkende promoterer japansk musikk i Norge. Konserten med Versailles var deres første offisielle arrangement, og om lag fans hadde møtt opp til den etterlengtede konserten i Samfunnssalen i Oslo. Spenningen var stor, likeså den lange køen med fargerike fans ved innslipp. Unik mulighet Typisk for Visual Kei-artister er at bandmedlemmene holder sine ekte navn (og til tider alder) skjult. De fremstår i overdådige kostymer og overdrevent sminket som sine alter-ego personligheter. Versailles var intet unntak og presenterte seg selv med sine gjenkjennelige kostymer som er deres sterkeste merkevare. Under konserten var det totalt foto- og videoforbud, noe publikumet så ut til å respektere for det meste av tiden. At bandet leverte varene på scenen, var en god kompensasjon for de noe skuffede fansene som ikke kunne knipse et evig øyeblikk av sitt favorittband. I forkant av konserten holdt Norges fremste musikkekspert på J-Rock, Anders Moe, et foredrag om Visual Kei på utestedet Subscene. Oppfordringen fra Moe var at man ikke under noen omstendigheter burde gå glipp av konserten: Jeg oppfordrer alle til å dra på Versailleskonserten! Ikke bare er det Norges første Visual Kei-konsert, men dette kan like gjerne være Norges siste, sa Moe i foredragsmikrofonen og uttrykte stor spenning for Norgesbesøket. Moe forklarte hvordan norske fans som ofte måtte reise til utlandet for å oppleve sine Visual Kei-helter, nå hadde muligheten til å se et av de største bandene spille i hovedstaden. Han forklarte videre at J-Rock og Minnerik kveld Pegasus tre utsendte var enige om dette var en minnerik kveld som bød på noe annerledes for anledningen. Musikken til Versailles var av det tyngste slaget, nærmere definert som «powermetal» og bandets uttrykksform på scenen var like slagkraftig som gitarriffene. Versailles fremførte et sett på nesten to timer og kom ikke bare tilbake til scenen for ett ekstranummer, men for hele to låter - til publikums store begeistring. Under konserten rådet det Beatlesstemning med langvarige hyl fra unge fans, og bandet selv syntes å stortrives på scenen foran sitt norske publikum. Om Versailles eller et annet Visual Kei-band returnerer til den norske konsertscenen gjenstår å se, men Pegasus kunne rapportere særledes høy og god stemning på Norges første Visual Kei-konsert. Mer Visual Kei i Norge: En norsk radioserie om musikksjangrene J-Rock og Visual Kei er under produksjon av radioprogrammet Barrikaderock for RadiOrakel FM 99,3. Japanolog og musikkekspert Anders Moe har fått støtte fra Medietilsynet til en reportasjereise til Tokyo, som skal ta for seg J-Rocken og Visual Kei sitt utspring og popularitet som Japans største subkultur. Følg med videre på og i fremtidige Pegasus-utgaver! Tekst: Andrea Miranda Sand Bruer og torgeir hoffmann Foto: presse illustrasjoner: Thomas Sørlie Hansen Musikkens Dag, 2. juni En bakgate i Oslo. På scenen står én enkelt mann med en laptop. Ut av høyttalerne strømmer fyldige toner som sprer seg i kroppen min. Lyden av dem virker kjent, som et gjensyn med en gammel venn, og tankene mine vandrer tilbake til da jeg først spilte Asteroids på Atari. Piloten vår, Alexander Støver, loser oss trygt gjennom låt etter låt, den ene mer energisk og fengende enn den forrige, gliser bredt, leker med laptopen, beveger seg i takt med sine hoppende og dansende passasjerer. 22 Pegasus nr. 16 september Pegasus nr. 16 september 23

13 Conference on Automatic Computing Machines, 7. august Universitetet i Sydney. Geoff Hill skuer nervøst ut over den store salen fylt av konferansedeltagere fra verden over. Han titter megetsigende bort på kollegaene Trevor Pearcey og Maston Beard, som sammen med ham konstruerte doningen CSIRAC (Council for Scientific and Industrial Research Automatic Computer), Australias første digitale datamaskin. Den er stor nok til å fylle en dobbelgarasje, og ruver stålgrått over det som straks blir dens publikum, takket være Geoff Hills musikalitet og programmeringstalent. Med en fart på.001mhz, et strømforbruk på 30,000 watt og en vekt på 7000 kg er dette vidunderet en sensasjon i en tid hvor alle andre datamaskiner er tregere, og ingen datamaskin har offentlig gjennomført det som straks skal skje. Summingen av stemmer i salen blir gradvis svakere idet lysene dempes. Tilskuernes ansikter blir svakt lyst opp av maskinens neonlys-display. Geoff Hill setter seg ved kontrollpanelet dekket av alskens knapper og brytere før han setter i gang med den automatiske hullkortmatingen, nøye utarbeidet av forskerne på forhånd. Stillheten av maskinens during blir brått avbrutt av en rå, metallisk og robot-aktig versjon av slageren Colonel Bogey, akkompagnert av publikums storøyde gisping. De ler vantro, begeistrede, reiser seg opp og applauderer. Kanskje utspilte det seg slik, kanskje ikke en kan bare forestille seg hvordan reaksjonene i denne salen var, da det ikke finnes noe opptak av denne første fremføringen. Chiptunes Dette første møtet mellom musikk og maskin i 1951 var opptakten bokstavelig talt til chiptunes slik vi kjenner fenomenet i dag. Datagenerert musikk er i våre daglige liv svært vanlig, og selv de færreste av puristene vil påstå at man ikke kan lage musikk uten tradisjonelle instrumenter. Det er absolutt et eller annet med chiptunes som gjør at det til stadighet kommer tilbake, både langt ut på det sene 90-tall og ut i det 21. århundre. Både Binärpilot (1997) og Next Life (1999) har sin opprinnelse fra denne perioden, og artister som Year6581 alexander støver: Binärpilot Slike utfordringer er veldig tydelig når det kommer til chiptunes, det er noe med begrensningene i mediumet som er veldig appellerende for meg. Noen ganger er det ironisk nok veldig frigjørende å måtte forholde seg til et visst antall kanaler og miog Sacio startet opp i 2006 og Disse skulle i de neste årene få mye oppmerksomhet, også i mainstream-media. Bruk av datamaskin for å generere lyder gav artister helt andre og nye muligheter, og har spilt en veldig stor rolle i utviklingen av mye ny musikk. Det er tre år siden Musikkens Dag, men konserten husker jeg fremdeles veldig godt. Sounden og stemningen fenget meg, og jeg har vært på flere chiptunes-konserter siden jeg bivånet Binärpilots konsert. Stemningen blant publikum er like god hver gang, og det er flust av folk som danser uhemmet. Hvordan utviklet dette seg fra den primitive fremføringen i en universitetsaula i 1951 til nåtidens c h i p t u n e s - konserter? Det er nemlig ikke slik at dette ble sta r tsk uddet for et musikkk a p p l ø p. Ifølge Anders Carlssons fantastiske tidsakse og masteroppgave om chipmusikkens opprinnelse, var nok det største bruddpunktet først i 1982, da SIDbrikken så dagens lys. Dens far Robert Yannes, følte at d a t i d e n s lydbrikker både var primitive og laget av personer som ikke kunne stort om musikk. Lyden fra den legendariske SID-chipen er den dag i dag et symbol på retro-musikk, men det skulle gå enda ti år fra Yannes' oppfinnelse til det første spillet med spillmusikk ble utgitt. Burde ikke dette bare være musikk for de som fremdeles har skader etter å ha mislykkes gang på gang i å runde et 'nintendohard' tv-spill?», tenker du kanskje. Da bør du fortsette å lese, for Pegasus har snakket med noen artister som implementerer chiptunes i sin musikk. De har til felles at de i sine yngre dager spilte videospill på konsoller som Amiga, Commodore 64 og SNES. Noe av særpreget ved disse artistene er at de bruker et datageneret lydbilde og ofte kombinerer dette med andre instrumenter. Men hvorfor akkurat chiptunes? Jeg har alltid likt lyden av chipsynter, kanskje fordi de ofte kan være distinkte og klare, det passer godt til musikk som går fort, svarer Hai Nguyen Dinh fra bandet Next Life. Allerede i en alder av fire ble han introdusert til Commodore 64, en maskin hvis lyder han senere skulle kombinere med andre instrumenter for å danne et veldig spesielt lydbilde. Etter hvert begynte jeg å fatte interesse for mer 'normal' musikk, og da jeg var ti år fikk jeg øynene opp for gitaren. Jeg begynte å lage elektronisk musikk da jeg hadde spilt gitar i et par år, men holdt de to universene separert ettersom de jeg spilte med på den tiden, ikke var interessert i datamaskinmusikk. Min første opptreden med Amiga og gitar fant sted i 1995, forteller han videre. forrykende lys- og lydshow: next life. Selv om man kan omtale alle de intervjuede som chip-artister, er spekteret bredt. Som i kunst generelt er få regler satt i stein, men det kan kanskje være vanskelig for den jevne klassisklytter å forestille seg hvordan pip fra en databrikke kan kombineres med tradisjonelle instrumenter. Hva kan være grunnen til at noen vil benytte seg av noe som i utgangspunktet kan virke både begrenset og inkompatibelt med tradisjonell musikk? Binärpilot, som består av Alexander Støver, sier at han alltid har vært tiltrukket av det å skape mye ut av lite. nimalt med instrumenter», forklarer han. Og det er absolutt sannhet i det han sier, for noe av det som gjør chiptunes spesielt er nettopp begrensingen av antall kanaler eller instrumenter, om man vil. Med begrenset mulighet for hvor mange toner man kan spille av samtidig, som på SID-chipen med tre kanaler og hele fire forskjellige lydbølgemønstre, er det absolutt en utfordring som venter deg. Og resultatet blir gjerne noe utenom det vanlige. Hver sin stil Det er riktignok ikke alle vi har snakket med som jobber direkte med SID-brikken. Utviklingen av trackerprog ramv a re og lydkort har gitt muligheten til å generere en helt ny verden av instrumenter. Det er store variasjoner i hva de forskjellige artistene benytter seg av. Year 6581 bruker en vaskeekte C64 når de spiller live, mens musikken lages i GoatTracker, en GPL-lisensiert tracker for SID-musikk tilgjengelig for de fleste operativsystemer. Binärpilot, derimot, sier han selv er så langt fra tradisjonelle chiptunes som man kan komme, selv om han henter inspirasjon fra mange kilder. Enten man akkurat har startet eller har holdt på i lengere tid, så er Noen ganger er det ironisk nok veldig frigjørende å måtte forholde seg til et visst antall kanaler og minimalt med instrumenter det sikkert at man må ha hatt inspirasjonskilder utenfor populærmusikken for å drive med denne typen musikk spesielt i disse høydefinisjons-tider. Jeg vet ikke om de helt kan kalles favoritter, men den musikken som Matt Gray, Ben Daglish og Anthony Lees lagde til The Last Ninja 1 og 2 på C64 har betydd mye for utviklingen av bandet. Det er også viktig å nevne Paul Norman, som blant annet programmerte og lagde musikken til Forbidden Forest og Aztec Challenge, for å nevne noe, forteller Hai fra Next Life. Sacio, eller Odin H. Gardå, startet med tracking for et par år siden og ser til utenlandske, etablerte chip-musikere: Jeg henter inspirasjon fra alt jeg hører, ofte ubevisst. Kan jo nevne Maktone, alexander støver, aka binärpilot Dubmood, Trobix, Cerror, LHS, Pink og Rob Hubbard om jeg må komme med noen navn. Det er altså veldig mange forskjellige inspirasjonskilder å øse av. Det er derfor kanskje ikke rart at konsertene da også gjerne er både minneverdige og varierte tidvis såpass varierte at man knapt kan tro at disse artistene har noe til felles. Lite blir mer Men blir det ikke kanskje i spinkleste laget med de chiptunes-artistene som ikke fyller lydbildet med harde gitar-riff og trommer, som Next Life, men kun har blip-blip-lyder fra et datamaskinlydkort å by på? Og hvilke steder er det som etterspør disse artistene, som for mange kanskje er litt uvanlige, til 24 Pegasus nr. 16 september Pegasus nr. 16 september 25

14 Klar for premiere! Men når du da sitter der med et ferdigkomå spille på scenene sine? Year6581, som består av Michael Ilsaas/Sprudelboy, Thomas Tandberg/ Syntax Error og Jon Egil Eriksen/Neil Krieg Jones, forteller at de stort sett har spilt på tradisjonelle utesteder, og oppvarming for mer tradisjonelle rockeband et par ganger. Jon Egil kan på vegne av bandet fortelle at responsen stort sett er god. Det har vært veldig bra publikum og god stemning! Mange som hører oss for første gang sier de synes vi er artige, spesielle og at låtene er bra. Det er dog ikke alle som lar seg rive med inn i denne 8-bit-verdenen, men bandet holder hodet kaldt: Vi vet jo at det også finnes de som synes musikken vår bare er latterlig og heller forlater stedet. Men det er helt i orden for oss vi har ingen behov for eller ambisjoner om å fenge alle. Hai (Next Life) kan fortelle at de har spilt på veldig forskjellige arenaer; i teatre, på gallerier, klubber, technofestivaler, rockefestivaler, under laiv/rolle-spill og performancefestivaler; listen er lang. På forskjellige arenaer møter man forskjellige utfordringer. Alt annet enn vanlige rockekonserter og festivaler kan fort bli litt stille og nervøst, men det kan være til fordel for oppmerksomheten til detaljer i musikken og showet. Stemningen avhenger altså mye av stedet man spiller på, antall tilskuere samt når på dagen man spiller, som Binärpilot også påpeker. Han forteller videre om sin erfaring med konserter: Vi vet jo at det også finnes de som synes musikken vår bare er latterlig og heller forlater stedet. Jeg har spilt mest på festivaler, men de kuleste konsertene har ofte vært på mindre scener. Publikum, som tross alt har betalt for å se deg, er stort sett alltid entusiastisk, og da spesielt om du spiller noe som er litt annerledes enn det de forventer seg. Det er ikke mangel på trøkk eller stemning på chiptunes-konserter, noe jeg selv kan skrive under på, og man kan ha overraskende mange steder å velge mellom når en vil spille live kanskje særlig hvis en i tillegg til musikken er litt kreative med for eksempel lyd, lys og bildefremviser. Da burde jo alt ligge til rette for at chiptunes-miljøet i Norge blomstrer!...eller? jon egil eriksen, year6581 Chip-hvaforno'? Begrepet «chiptunes» er nemlig ikke spesielt godt kjent, men det er faktisk et lite miljø i Norge også selv om det er mye større rett over grensen. Som mye annet har det gått i bølger. Miljøet og interessen for chiptunes var chiptunes-trio: YEAR6581 veldig økende for et par år siden, men virker dessverre å ha stagnert litt nå. Og det samme ser ut til å gjelde i Sverige, hvor chiptunes uansett er mye større enn i Norge. Svenskene har t.o.m. hatt egne festivaler for chipmusikk. Det hadde vært veldig gøy å få til i Norge også! Noe konsertspilling blir det dog: Vi blir spurt om å spille konsert av og til, men noen stor etterspørsel er det vel ikke akkurat, sier Jon Egil (Year6581). Spørsmålet er hvordan man kan øke oppmerksomheten rundt chiptunes noe vi kommer tilbake til. Men viktigst er jo helhetsinntrykket. Next Life legger vekt på at lyd og sceneteknikk veldig viktig selv om man kombinerer gitarer, trommer og andre instrumenter og mener at slike elementer nok har spilt en rolle i å bygge bro mellom det kanskje litt kalde chiptune-universet til mainstream-musikk. Hvis man har vandret litt i datamiljøet vet man at chiptunes, foruten å benyttes i retro-spill, har en aldri så liten felles historie med demoscenen. De første demoene kom nettopp rundt den tiden da chiptunes fikk mye oppmerksomhet. Flere av artistene vi har intervjuet har hatt en liten tur innom også dette miljøet, men til tross for demopartyet Solskogen rett utenfor Oslo, har demoscenens oppslutning minket drastisk de siste årene. Edvin Fladen, som i sine Amiga-dager var kjent som Random Voice, og hvis låt «Monday» fortsatt lever i beste velgående på Internett, skriver at han ble med i miljøet fordi han var en over middels interessert datanerd som elsket å lage musikk. Vi var også en gruppe (Symbiosis) som hadde det veldig gøy sammen. Vi var kun lokale gutter, senere også et par franske, som fant en felles interesse hvor hver hadde sitt spesialtfelt innen henholdsvis programmering, grafikk og musikk. Derfra ble de kjent med andre både utenbys og utenlands fra via såkalt disk-swapping: Det var fascinerende at det også var så mange andre der ute som hadde samme interesse, på tvers av landegrensene. Konkurransen i mellom demogruppene gjorde demoscenen spesielt spennende. Det var utrolig moro å treffes på demo-parties og se hvor langt man kunne tøye tekniske og artistiske grenser, og å se hvordan grupper og personer ble bedre og bedre over tid. Om demoscenen kan virke litt utilgjengelig, er ikke alt håp ute. Do try this at home Så, du som leser dette og har lyttet til for eksempel de intervjuede artistenes musikk, syns kanskje denne måten å komponere på virker spesielt fengende og har muligens en liten artist i magen. Da lurer du i så fall ganske sikkert på hvor du skal begynne i det som ved første blikk kan virke som en uoversiktelig jungel av trackere, chips og annet utstyr. Men frykt ikke, for vi har fått mange tips fra artistene som du nå eksklusivt kan nyte godt av. Vi har spurt dem om trackere, og fått følgende svar fra de diverse: Både MilkyTracker, CyberTracker, GoatTracker og Fast- Tracker er nybegynnervenlige og nedlastbare alternativer. Man kan benytte seg av en datamaskin, men det anbefales også å gå til anskaffelse av the real stuff: Vil man dykke dypt i materien og lage lyder og effekter som virkelig vekker oppsikt bør man sette seg ned med en ekte C64 og lære seg om C64en og SID-en, sier Michael Ilsaas/Sprudelboy (Year6581). Et annet tips kommer fra Hai (Next Life), som synes AHX-Tracker på Amiga er veldig greit å komme i gang med. Han forteller videre at det medfølger demolåter, og at det finnes tonnevis av låter på nettet hvis man trenger å låne lyder til å komme igang. Man får kjørt dette på emulator i Windows, men jeg anbefaler å kjøre det på en ekte Amiga da lydgjengivelsen er vesentlig bedre», avslutter han. Binärpilot anbefaler å få tak i modulene til alle de artistene du liker, og ta dem fra hverandre. Ellers er et stalltips fra Edvin (Random Voice) å bare prøve seg frem og rett og slett lage masse for å lære underveis, samt å ikke være redd for å eksperimentere. Øvelse gjør mester! Chiptunes-tips Nybegynnerprogramvare: MilkyTracker, CyberTracker, GoatTracker, AHX-tracker og FastTracker. Hardware-eksempler: Commodore 64, Amiga. Samples på nett: ebay.com, freesound.org Last opp musikken din på: nrk.no/urort, uhort.no, myspace.com/music Relevante nettsteder: microdisko.no, micromusic.net, 8bitcollective.org, micro.bek.no Hjemmesidene til artistene: ponert mesterverk av en chiptune, hva kan du gjøre for å vekke andres interesse og sørge for at andres ører kan balsameres med din musikk? Det første og mest åpenbare er: Last musikken opp på en nettside, for eksempel Urørt eler MySpace. Som nevnt tidligere er det langt fra umulig å få til en gig, så det er bare å ringe diverse utesteder og arrangementer for å forhøre seg, gi dem nettadressen til siden hvor musikken din befinner seg, eller møt opp personlig og ta med en demo og et pent smil. Ellers kan man alltids hjelpe hverandre, mener Edvin (Random Voice): Personlig tror jeg rekruttering er viktig for å få et større og synligere miljø, dvs. hjelpe nye artister og hverandre opp og frem. Ellers mener jeg det gjelder samme regel i musikk som i de fleste sammenheng; Lag bra arbeid og lag gjerne noe som er nytt og unikt. I samme ånd foreslår Jon Egil (Year 6581) at man tar kontakt med hverandre og kanskje ordner en liten turné på forskjellige studentsteder rundt om i landet for å skape litt mer oppmerksomhet rundt miljøet og musikken. Med andre ord: Chiptune-artister over det ganske moderland, foren eder! Glem ikke klassikerne Minneverdige chiptunes er et must i en slik sammenheng. Våre intervjuobjekter har blitt spurt om å avsløre hvilke chiptunes de syns er mest minneverdige. Binärpilot anbefaler dere å gå på internett og søke opp musikken til spillet «Monty On the Run» av Rob Hubbard som også er redaktørens favoritt, «Ocean Loader 2»-musikken av Martin Galway er Edvins (Random Voice) favoritt, Maktones låt «Bacongrytor» faller i Odin H. Gardås (Sacio) smak, «The Way of the Exploding Fist», et spill til C64, har for Hai i Next Life mest minneverdig musikk, og Jon Egil fra Year6581 mener at «International Karate», som også er en SID-tune av Rob Hubbard, er verdt minst én gjennomlytting. Chiptunes er muligens ikke for alle. Kanskje jeg er blitt fanget i fortiden på mine voksne dager, men i så fall er jeg i det minste godt selskap. Press play og nyt! Kilder: Pegasus nr. 16 september Pegasus nr. 16 september 27

15 NUMMERETS NOVELLE Han plukket opp den billige saksen moren hadde leid til ham og spilte 'Mary Had a Little Lamb'. Han la til noen riff og pauser, improviserte over den enkle melodien. Det vokste noe inne i ham som kom ut gjennom saksen. Når han spilte musikk følte han seg ikke verdiløs lenger. Han hadde sjel. i Saksofonistens ventende armer. Skulle ønske jeg kunne gjøre det der, sa Saksofonisten med et lite smil. Følg med nå. Saksofonisten spilte 'Mary Had a Little Lamb' rett frem, akkurat slik han hadde gjort som tiåring. Tonene var rene og jevne. Nei, nei. Sjelen kommer ikke derfra, den kommer herfra. Saksofonisten slo seg på brystet. Men det er bare hjertet ditt som pumper blod. Men det er noe annet der. Jeg vedder på at du ikke engang kan måle det. Jeg kan ikke forklare det, bare vise deg. Her, hør på dette. Han begynte en annen sang Oversatt av Kjartan Lindøe Spill på saksofonen, mann. Spill til den blør, Spill som om morgendagen aldri kommer * * * Hva er denne tingen du kaller saksofon? Er det en værstasjon? Neinei, det er et horn. Et musikkinstrument. Jeg ønsker å vite mer om denne saksofon. Kan jeg utforske videre? Sett igang. Det gjør ikke vondt. * * * Kropper svaiet i den tette, fuktige luften hos Sloppy Joes. Bandet var bundet sammen i groovens hule hånd. Al hamret ut takten på trommene, mens Saksofonisten stod på et bord og rautet ren soul via veggene og gjennom de åpne vinduene ut i Key Wests natteliv. Folk fra flere kvartaler unna kom for å høre, vandret bort til vinduene og beveget seg til musikken. Massen samlet seg rundt Saksofonisten og så beundrende opp på ham. Ei jente i svart silke rakk ut hånden og kjærtegnet kneet til Saksofonisten. Kjolen klynget seg til kroppen hennes som sirup. Leppene delte seg som om musikken hadde elskov med henne gjennom sin pulserende rytme. Hun flyttet hånden høyere opp benet hans. Han bøyde seg, og lot saksen gråte så den nesten smeltet. Jentas hånd steg til nye høyder... Det var svært intenst. Er det alltid slik Illustrasjon: Thomas Sørlie Hansen Tidligere utgitt i Quantum Muse ( Trykket med tillatelse fra forfatteren med denne saksofonen? Vel, ikke alltid like bra som det der. Noen ganger er det bare som et Holiday Inn i Toledo. Men ja, det er rimelig heftig det meste av tiden. Med slike intense følelser tilgjengelige for deg på jorden, hvorfor forlot du den? Ah, vanskelig spørsmål du stiller der. Det var ingen flere jobber å få. De har hologrammer av Boots Randolph der nede, med svette og greier. Hvordan kan jeg konkurrere mot noe sånt? Saksofonisten så ut av gluggen på romstasjonen. Jorden passerte akkurat ut av syne. Skapningen strakte ut hånden sin igjen. * * * Saksofonisten ventet i gaten på utsiden av Sloppys. Jenta i sirupkjolen hadde lagt en lapp i lomma hans. Hun ville møte ham der etter showet. Hjertet hans gjorde et hopp i det hun kom rundt hjørnet. Med seg hadde hun tre bondeknøler med stålknoker. Hun så på og lo mens de slo ham helseløs og kalte ham 'svarting'. * * * Forekommer slik barbari ofte? For ofte, antar jeg. Hver gang jeg trodde jeg var på vei noe sted, kom det en tulling og fikk meg til å føle meg som en outsider. Var det derfor du dro? Nja, vel, jeg vet ikke. Whoa no... Baby don't ya wanna go Back to that same old place Sweet home Chicago Savner du hjemplaneten din? Ikke egentlig, men seks nye månder som vaktmester for disse rom-nauta kan sende meg ut luftslusa uten drakt. Jeg trodde det ville være et eventyr her ute, skjønner'u? Men det er ikke annet enn hard stål og is. Han så på skapningen igjen. Herre, de var stygge! Litt som klumper av blekt grønt sjøgress med armer og bein, med mager store som kengurulommer fylt med pulserende klumper. Men de kunne berøre pannen din med sine klamme fingre og vite alt om deg. Plager det deg at jeg kan oppleve alle disse tingene dine? Ikke egentlig. Men hvorfor bryr du deg? Sammenlignet med deg er jeg en hulemann. Vi er enkle historikere. Det er stor etterspørsel etter kunnskap om fremmede raser. Skal vi prøve igjen? Sett i gang. Skapningens sjøgress-del bølget idet en blek, blå hånd berørte Saksofonistens panne. * * * Han var ti år gammel. Han satt på senga og gråt. De hadde jaget ham hele veien fra skolen igjen. Hvorfor kunne de ikke bare la ham være i fred? * * * Hva er dette du kaller sjel? Oi, der traff du et vanskelig punkt. Hvordan skal jeg beskrive det? Jeg tror alt jeg kan gjøre er å vise det. Kunne du 'flyte' saksen over hit? Skapningen så mot hjørnet i rommet og lot saksen flyte opp fra gulvet og rett Sånn, det var sangen slik den ble skrevet. Hør nå. Saksofonisten gikk ned i dypet og spilte notene om igjen, men denne gangen la han følelse i det, brukte sin ensomhet. Nå var det ikke lenger en småbarnssang; det var en hymne til alle de fattige og desperate sjelene på jorden, og til et par som fløt rundt i verdensrommet. Denne sjelen kommer fra delen av hjernen din cerebral cortex, akkurat her, sa skapningen idet den berørte Saksofonistens hode. Skapningen avbrøt. Vi har ikke tid til dette, vi får ta med hjernen din for videre studier. Vi må ta hjernen din. Det er ikke plass på skipet til ustyr som kan holde deg i live i vår atmosfære, så vi vil simpelthen ta hjernen din. Han pekte mot de pulserende klumpene i kengurulommen. En dør åpnet seg og to skapninger kom inn. 28 Pegasus nr. 16 september Pegasus nr. 16 september 29

16 Saksofonisten så kommandant LaMarche ligge på gulvet bak dem, med toppen av hodet pent avskåret. Skapningen foran Saksofonisten rakte ut den blå hånden med en summende lyd. Han håpet de to andre sjøgressklumpene også la merket til det. Etterord av Kjartan Lindøe cience fiction (sf) kan være så mangt, og S det kan ofte være vanskelig å definere nøyaktig hva som er sf. Denne novellen har mange av de tingene folk flest forbinder med sf; romstasjoner, romvesener og tankekraft. Men disse tingene er egentlig bare rammen rundt et helt enkelt filosofisk spørsmål som har opptatt menneskeheten og deres filosofer i flere tusen år; hva er menneskets sjel? Spørsmålet blir ikke besvart i denne novellen, det ville kanskje være å forvente litt mye. Men den stiller spørsmålet på en måte som får oss til å tenke gjennom dette på nytt. For undertegnede er det dette som er selve kjernen i god sf: At den provoserer 30 Pegasus nr. 16 september an gikk tilbake til rommet sitt og fant H frem saksofonen. Snart lød de modigere partiene fra 'Sweet Home Chicago' gjennom romstasjonen mens Saksofonisten stod i bøyd silhuett mot glitrende stjerner og den flytende, blå jorden. Om forfatteren ayne Faust har livnært seg som komiker W og musiker i over 30 år og har blant annet skrevet boken '30 years without a real job'. Han har fått utgitt ca. 20 noveller i forskjellige amerikanske blader, og alle ligger tilgjengelig online via hjemmesiden hans: Han har utgitt mer enn ti album som også kan bestilles via hjemmesiden hans. Kanskje interessant for Hyperionister heter et album 'Unicorns and old friends'. Wayne er dessuten av skandinavisk opprinnelse, da alle hans fire besteforeldre var skandinaver. Som om ikke dette var nok til å gjøre ham til en spennende person, har han i tillegg vært generøs nok til å donere oss rettighetene til å oversette og trykke historien du nettopp har lest. jennom fiksjonen kan man dessuten tillag te seg å tilnærme seg temaet på andre måter. Man trenger ikke gjøre alt gjenkjennelig Det finnes nesten ikke noe tema som ikke eller nært til leserens verden. Nettopp ved lar seg belyse gjennom fiksjon, og da kan- å ta leseren med bort fra det kjente og inn i skje særlig den fantastiske fiksjonen. Her det ukjente kan man oppnå ny erkjennelse kan man fritt leke med tanker, ideologier av det man trodde var kjent. Og klarer man og filosofier, og man kan konstruere hele det, da snakker vi god litteratur. univers for å understreke tendenser i samtiden, eller illustrere en ideologi eller filo- I de kommende Pegasus vil vi forsøke å sofisk idé. Nettopp dette gjør sf til en svært finne noveller som er knyttet til nummerets spennende sjanger, som kan overraske på tema, og håper vi på denne måten kan vise nye og uventede måter. Ikke bare kan inn- noe av mangfoldet og bredden av forskjelholdet være fantastisk også budskapet el- lige undersjangre som finnes innenfor det ler de bakenforliggende tankene kan være feltet vi kjenner som sf. fascinerende og berikende å lese. oss til å tenke gjennom gamle spørsmål på nye måter. Chicken Gaga Du vil ha hva, sa du? TEKST: STEN J. MCNEIL ÅNNERUD illustrasjon: n fordel med å være superkjendis er at man har tilgang til alt, E alltid. Også på scenen og før, under og etter konserter. Kravlistene, såkalte «riders», kan være lange og innfløkte og inneholde til dels bisarre forespørsler. Alt fra Playboy-blader, mengder av alkohol og sigaretter til friske blomster og massører har stått på listene. Og alt på grunn av Van Halen. aksofonisten tok hornet, tørket av munns stykket og begynte å spille. Han gav alt han hadde. Han var på Sloppy Joes igjen, langt Vent! Jeg fortalte deg at jeg hadde noe du inne i groovens hule hånd. Han regjerte. ikke kan måle. Hvis du tar hjernen min vil Han var sikker på at det var det beste han du miste det for alltid! Saksofonisten svet- noensinne hadde spilt. tet nå, men var oppvakt nok til å forstå at det her gjaldt å snakke fort. Dette er en Han var også sikker på at han var i ferd med mulighet for deg. Jeg vedder på at du aldri å miste toppen av hodet sitt. Hvordan skulle romvesener kunne sjelne en forskjell som har kommet over en sjel før. Stemmer det? dette? Skapningene sto i en liten gruppe og Skapningen trakk til seg hånden og Sak- lagde mumle-aktige lyder. Sjøgressdelene sofonisten trakk pusten. Hvorfor prøver deres bølget og svaiet. ikke du å spille saksofonen? Du har gjort greia di med tankene mine hele dagen, så Til slutt sa en av skapningene. Vi må unnå burde du kunne spille som meg. Det er dersøke dette nærmere. Vi må dra nå. Vi må bare noter, ikke sant? Og så vil jeg spille, og endre skipet vårt slik at du kan bli med til disse andre folka kan vurdere om det er det vår verden. Vennligst vent her til vi komsamme. Hvis det er det, kan du ta hjernen mer tilbake. min. Hvis ikke så har du et problem. Skapningene flimret og forsvant. Romsta Skapningen snudde hodet og tjatret til de sjonen rumlet når skipet deres kastet loss og to andre i rommet. Så snudde den seg tilba- dro mot stjernene. ke og løftet saksofonen til munnen sin. En knitrende, fjertende lyd kom ut. Skapnin- Saksofonisten reiste seg sakte og merket gen ristet på det store hodet sitt og strakk at han skalv overalt. Han hadde fått utsetseg for å berøre Saksofonistens panne. Den telse fra bøddelen. Han sjanglet bort til et blåste i saksen igjen og de rene klare notene av vinduene. Jorden var der ute, svevende til 'Mary Had a Little Lamb' lød i den tette blant stjernene, blå og inviterende, hjemluften. Skapningen prøvde seg på et par riff, lig. Han begynte å gråte, først forsiktig, så men det minnet Saksofonisten om Boots steg det til hjerteskjærende hyl. Han klarte Randolph hologrammene nede på jorden. å få tilbake kontrollen og tok seg til radioen. Alle notene var riktige, men noe manglet. Sakte og nøyaktig sendte han ut et nødsig- nal på alle kanaler. Noen måtte komme og få ham ut herfra. stikker seg på et skarpt eple eller noe var det Askepott?», for å sitere fra rideren. va så med en av de andre outrerte artistene vi har i dag Lady H Gaga? Her er det, kanskje stikk i strid med hva man skulle tro, verken dverger, alkohol eller noe slikt. Derimot vil hun ha honning, varm te, ost, kjeks, grovbrød og en helstekt kylling. Jeg vet ikke hva slags tilbehør hun vil ha, men denne kålsalaten med psykedeliske farger gjør forhåpentligvis en ellers standard kylling litt mer spennende og yter Lady Gaga litt mer rettferdighet. nder en Van Halen-konsert holdt et av medlemmene på å bli U drept som følge av feil ved det tekniske anlegget kravene hadde ikke blitt fulgt opp. For å forsikre seg om at dette ikke ville skje igjen, krevde bandet at det skulle være boller med M&M tilgjenkilder: Wikipedia, «Off the eaten path» av Bob Blumer gelig for dem, men at alle de brune skulle fjernes. Dersom ikke dette var fulgt opp, Chicken Gaga var det naturlig å tro at arrangørene ikke hadde lest resten av den tekniske listen heller, og ifølge kontrakten kunne bandet da la 1 stor, hel, rå kylling være å opptre. salt, pepper, smør, salvie saft av en halv appelsin Men så begynte det å balle på seg. Det som i 200 grader i 20 minutter pr 500 gram, pluss 30 minutter utgangspunktet skulle sikre at arrangørene Bland salt, pepper og tørket salvie med mykt smør, og rør inn appelsinhadde det tekniske og sikkerhetsmessige på saften. Gni dette oppå og inni kyllingen, og stek den. Saften skal være stell, utviklet seg til å bli et vell av krav om klar når du stikker i den med en kniv. Imens lager du kålsalat: alt fra alkohol, sigaretter og pornoblader til personlige massører, nyskårne blomster og Bland ½ dl risvineddik, 2 ss sesamolje, 2 ss limesaft, litt honning og en levende lys i spesielle farger. knivsodd kajennepepper. Finsnitt eller riv 2 gulrøtter og et lite, halvt rødkålhode. Skjær 1 gul og 1 rød paprika i tynne strimler. Gjør det samme med De som kanskje har tatt dette lengst riken liten, halv salatløk. Bland dette med 1,5 ss finhakket ingefær og en god tignok med en kraftig dose humor er Iggy håndfull finhakkede korianderblader. Vend dressingen inn i grønnsakene, and the Stooges, som krevde sju dverger og ha over 2 ss sesamfrø. bak scenen, utkledd som nettopp de sju dvergene fra «filmen om den dama som Pegasus nr. 16 september 31

17 En kveld i Marcellos kjeller Tekst: anders nygaard foto: XIN LI Den skal vær mann som kan gå med min hatt Den skal vær kald som tar øve mi makt Den skal ha nr. 42 for å gå med mine sko Men han må ha sin egen pistol Refrenget ruver i det stinne lokalet. Sangeren står i en sirkel av spillere, og alle er med. Lufta og stemningen kan skjæres i med kniv. Stemning er et ord som er lett å slenge ut i tide og utide, kanskje fordi det trengs så ofte. Men hva er stemning? Konstant justering av en strøm av variabler, stramming og løsing av streng etter streng på erfaring, gehør, følelse, regel og signal til de flyter sammen i en harmoni. For Marcello sin kjeller er ingen vanlig kjeller Det har vært 100 mann der nere på en gong Lokalet har en type kulhet man bare finner i glemte lommer av en arbeiderklassebydel under sterk økonomisk vekst: en verkstedbakgård dekket i grafitti, bølgeblikk og duemøkk. En vegg er en pubfasade. I forrommet henger kostymene tykt en lykkelig miks av Post-Sovjet, 30- og 70-tall, og mild steampunk. Ved inngangen til selve spillelokalet ligger testamentene rollehefte og billett på rekke og rad. Det står et bord midt på golvet, midt på bordet en revolver og på den står det made in Hong Kong Blikkfatet drønner; nye 20 minutter med rollespill før neste sang bryter opp spillerne. Og, ja, det står et bord midt på gulvet, og på bordet er det en revolver. Noen vil snart sette seg der; hva skjer da? Bare Dirigenten vet. Musikeres jamming brukes gjerne av rollespillere som bilde på egen improvisering over karakter, handling og drama. Om man tar dem mer på ordet enn de selv kanskje ønsker å bli tatt, blir det fort åpenbart at musikk og rollespill er perfekte sengekamerater. Ikke bare når en arrangør bruker en kjenningsmelodi for spillingen, eller bruker musikk som akkompagnement, men som et element i selve spillfiksjonen og som en modell for arrangementet. Mulighetene her er generelt skammelig lite utnyttet. I april arrangerte Laivfabrikken et eksempel til etterfølgelse på denne fronten. Min laiv er nok ikke så omfattende som den burde være, men jeg kan ikke komme på at jeg har hørt om noe laivarrangement som har vært grundigere gjennomsyret av musikk og musikalske grep enn Marcellos Kjeller. Og skal man arrangere rollespill rundt musikk, kan man vanskelig tenke seg en bedre kandidat til å hente kildemateriale fra. Lyden av Kaizers er drivende, svulstig, høylytt, insisterende, med en særlig evne til å rive med seg publikum. Men musikken kommer også ferdig pakket med et univers av karakterer, dramaer og en estetikk som er lett å gripe. Når den i tillegg leveres på moderne norsk i dyktig komponerte tekster, begynner man allerede å ane konturene av musikkspillet Marcellos Kjeller. Forrige side: r.i.p. tony fusciante. øverst til venstre: marcello, verten selv. øverst til høyre: en ekte russisk ballerina. midten til venstre: korpset de overlevende fra gruvene på 16. midten til høyre: gamle kristoffer forteller historier fra krigen. nederst: skjebnetimen. 32 Pegasus nr. 16 september Pegasus nr. 16 september 33

18 Filmspalten: Filmhøsten 2010 Når sommeren har lagt seg og blockbusterne er ferdig teaset for kinopublikumet, er det på tide med premiere på årets mest forventede filmer. Tekst: Sandra Mileo Foto: Filmweb Jeg var heldig nok til å få delta i spillet, og skrive om opplevelsen i Imagonem; nå som det hele har hatt tid til å la seg fordøye, kan det være på tide å skrive litt mer. Hva kan Laivfabrikkens bedrifter lære rollespillarrangører og deltakere så langt? «En forestilling, men for å være med må man også delta som skuespiller». Det sitter kanskje litt på tvers i halsen å se så mye arbeid og så mye teori redusert til en liten linje. Men det at linja lar seg lage, og faktisk passer perfekt på det man får oppleve, er et tegn på at noe er velgjort og lovende i norsk laiv. Tilgjengelighet impliserer ikke alltid stort oppmøte; det er en forskjell på en aktivitet for garva entusiaster, uansett hvor stor hobbyen er, og en aktivitet som er tilgjengelig på linje med kino, teater og en kveld på byen. Tilgjengelighet er heller ikke nødvendigvis det samme som kompromiss, forflatning og forenkling. Det er kanskje ikke nytt for andre at rollespill vokser opp, og har begynt å prøve på den patinaen av kultur det trengs for å bli en opplevelse for alle. Men for meg ble runden i kjelleren noe mer enn en bekreftelse på noe jeg hadde ant; en ting er å høre om det, en annen er å oppleve det. Fra Laivfabrikkens oppstart med Rast hadde jeg kanskje med meg forventninger om et eksperiment, en slags laivvariant av oslospillskapernes rollespillsalonger en kveld med spilltesting av en ny design, kanskje utprøving av nye spillteknikker og utveksling av ideer. Kanskje et ferdigsydd enkvelds spill i grenselandet mellom bord-indiens kjappe og lettfattelige form, og plottunge kostymelaiver. Som en gammel bordsliter som la laivingen bak meg sammen med videregående har jeg fått høre mye og lest mer om laiver, men selve følelsen av å delta hadde gått i glemmeboka. Både spenningen, flyten når det gikk bra, men også skrekken for å ødelegge; nybegynnerens følelse av å ikke passe inn, og den vanlige sosiale bakgrunnsangsten skrudd opp til elleve. øverst: Mr. kaizer synger. nederst: alle synger med under «kontroll på kontinentet». Det jeg ikke hadde men kanskje burde ha ventet meg, er arrangører som ikke kan beskrives som annet enn proffer, drevne, rutinerte, så opplagt i sitt rette element, som introduserer, instruerer og får det hele til å virke lekende lett. Innføring i enkle improviseringstriks, hvordan danse «kalinka» og grunnpakka med sikkerhetsregler. Utryggheten smelter bort. Hvem som helst kunne ramlet inn døra den kvelden og investert fire timer i en uforglemmelig opplevelse. Kan man kalle det voksne, mer polerte inntrykket «nylaiv»? Kortere, enklere, tryggere, mer tilgjengelig, med noe som kan begynne å ligne allmenninteresse. Poleringen er nok en del av bildet, men jeg tror det er mer som skiller bruken av musikken er helt klart en katalysator for noen elementer som var avgjørende for meg. Den gir trygghet, felleskap, et kjent materiale, en fast spillrytme, holdepunkter og pusterom. Kinohøsten ser bra ut for deg med fantastiske interesser, for det blir en rekke filmer å velge mellom i de kommende månedene. Fra sverdkamp og zombier til Harry Potter og levende leker, har man mye forskjellig å glede seg til. Det kommer til og med en ny Brødrene Dal-film. Denne runden er det nemlig filmer og historier vi kjenner til fra før, så trenden har ikke lagt seg siden sist. Vampyrbølgen har tonet seg noe ned med en halvhjertet Twilight-film som ikke helt slo an hos kritikerne (eller publikum). Det er tydelig at det er eventyrfilmen med Harry Potter og Narnia i spissen, som kommer til å sette standarden for resten av filmåret. Hvordan Harry Potter og vennene hans tar et sørgmodig farvel med fansen gjennom filmuniverset, får vi ikke vite i år. Men jeg tror at Potter-kapittelet ikke helt er slutt, selv om det ikke er flere bøker igjen å filmatisere når de siste to Harry Potter-filmene har spilt ferdig på kino. Vil man aller helst sitte på Facebook i stedet for å ta kinoturen, kan disse to interessene gjerne møtes på midten: det kommer nemlig en egen spillefilm om Facebook (!). Filmer Pegasus gleder seg til: Harry Potter, Narnia, og Brødrene Dal Filmer Pegasus grugleder seg til: Facebook og Resident Evil Filmer Pegasus fortsatt venter på: Nightmare on Elm Street. 34 Pegasus nr. 16 september Pegasus nr. 16 september 35

19 Arven etter «Trenne Byar» Tekst: Erlend Eidsem Hansen Illustrasjoner: Lone Berg Der nok roller møtes, oppstår historier utenfor arrangørenes kontroll I et rollespill med over 1000 spillere, sover spillet aldri. Folk får et felles ansvar gjennom et gigantisk spleiselag av felles rolleskriving, samkjøringsmøter, produksjon av objekter, kostymer, telt og hus. Når alle har bidratt til rammene på denne måten, føler alle at de eier sin lille flik av fortellingen også. Det er klart at det må utspille seg historier arrangørene ikke har kontroll over. av rollene. Det fantes enkelte viktige roller som arrangørene hadde skrevet, og det fantes også sentrale grupperinger, der de opprinnelige arrangørene selv deltok. Den enkelte spillers opplevelse sto og falt derfor i stor grad på den personen som ble leder for grupperingene. Dette var ofte de som var praktisk anlagt, og de fikk i oppgave å skrive de kreative rollene. Det var kanskje ikke like gjennomtenkt. var kjempestresset og ble enda mer stresset da vi kom der i kostymer og liksom var klare til å spille litt. Jeg tror mange bygde til solen sto opp. Husker at nesten hele byen sov, da vi våknet dagen etter. Alle visste at neste dag skulle spillet begynne. Når vi våknet og solen sto opp var vi i Duvrikets land, et arrangement som var forberedt i over to år av arrangørene, og i månedsvis av deltagerne. Bortsett fra alveørene var hun naken. Vi var blitt gift den natten, i solnedgangen. Blygt hadde hun trukket struthetten bakover og blottet alveørene sine for meg. Nå kastet hun seg uti innsjøen og svømte utover. Min egen alveprinsesse. Dette er en sann historie om hvordan et vakkert lite drama kunne utspille seg rundt min rolle på en av laivhistoriens største fantasy-laiver. Vi ble gift der, den sommeren i 1994, i Duvrike. Og da lyden av plasket fra alvepiken la seg over sommernatten, kunne jeg høre tromming, kamprop og matlaging fra 40 leirbål på Sveriges største laiv; Trenne Byar. Det var laivenes svar på Roskilde, med like stor påvirkning som «Woodstock» var for `68-erne. Det var laiven som formet den første generasjon av laivere i Norden. Året var 1994, det var en tid da vi gikk fra å være ungdommer til unge voksne. Laivscenen steg opp fra undergrunnen til nye subkulturelle høyder. Det var den sommeren vi forsto at vi ikke var alene. Plutselig skjønte vi det. Det var tusenvis av andre som holdt på med akkurat det samme som oss. Vi var en del av en bølge, en trend. I Sverige ble det utgitt magasiner om levende rollespill og de fikk statsstøtte til å arrangere. I Danmark skrev akademia om at samfunnet som helhet var på vei inn i drømmenes tidsalder. Vi var generasjonen av drømmere som skulle få mulighet til å utpekes som pionerer i denne tidsalderen. Laiven «Trenne Byar» var et storstilt prosjekt. Langs hele nordenden av en stor innsjø lå det leire overalt hvor det var mulig å anlegge en bålplass eller å reise et telt. Faner vaiet i vinden. Trompeter gjallet over skogene. Det var høner som la egg, geiter som ble melket, og ekte sauer med en sertifisert slakter til å slakte dem ferske i landsbyen. Det var røvere, gjøglere, tryllekunstnere og tiggermunker. Det var budbringere til hest som red fra landsby til landsby, og hjemmebrygget mjød fra Gävle. Kaupangen Vidhamn var en by av store paviljonger og trehus med bindingsverk bygget for 300 mennesker. Søppeldyngen stinket mer realistisk enn det som sunt var. Med tusen spillere har rolleskribenter og øvrige arrangører en stor utfordring i forhold til å skape en helhet innenfor rollespillets fortelling. Måten arrangørene etter hvert løste dette på var å utnevne et par ledere i hver gruppe som hadde meldt seg på sammen. Det var disse lederne som til syvende og sist skrev mesteparten Jeg fikk ikke så god rolle. En av jentene fra Norge hadde i full fart, halvveis på tull, skrevet inn i rollen min at jeg skulle møte min skjebne i en kvinne som hadde et fødselsmerke på rumpa. Likevel skulle akkurat den detaljen bli den viktigste, og føre til en av de sterkeste laivfortellingene jeg har spilt. Min yppersteprestinne for fruktbarhet tok spådommen på alvor og satte i gang et prosjekt hvor hun besøkte hver leir i kongeriket og ba om å få se rumpene til alle pikene. Etter et par dager hadde hun funnet 14 jenter som hadde noe som kunne minne om et fødselsmerke på baken. Det var begynnelsen til mitt møte med Alveprinsessen. Det er kveld i Vidhamn. Det er stummende mørke. I et støvete veikryss, utenfor vertshuset «Vinhem» vegg i vegg med det vulgære stedet «Björns Bastu». Der, i skumringen, kan jeg kan skimte silhuetter av forskjellige personer som stimler sammen, og en forsiktig hvisking fra min fruktbarhetsprestinne. Hun stiller opp 14 jenter rundt meg i halvsirkel som en nymåne. Jeg spiller en jarl, en prins. Jeg ser bort mot hoffdikteren min. Han tenner en fjøslykt og gir den til meg. Tiden er inne. Spillet var et kreativt kaos av masse folk på vår egen alder, år. Vi hadde vært på mange laiver før, men ikke med denne størrelsen og med slike detaljer. Jeg husker vi var veldig ivrige i den norske delegasjonen. Vi kledde på oss kostymene om kvelden etter at vi hadde rigget leiren, deretter toget vi omkring og kikket på alt som skjedde der. Noen sto med vann til livet og hamret ned påler i vannet for å anlegge en brygge. Noen bygget forseggjorte utedoer, i tussmørket sto de der og beiset doene sine. Folk Laiven fungerte som en sandkasse-laiv på mange måter. Det ordet oppsto mange år senere, og jeg tror egentlig ikke arrangørene hadde tenkt at prosjektet skulle bli en kreativ sandkasse. De hadde masse visjoner om hvordan vi skulle oppføre oss og skrev en hel masse i forskjellige hefter om hva som var riktig og gal oppførsel. Det fantes noen hovedhistorier om kongeriket og alle som kom for å ha et møte med kongen. Det var historier om en demon, og noe med en forbannelse omkring en marionettdukke som våknet til liv. Arrangørene hadde ikke erfaring med så mange deltakere. Det hadde jo ikke skjedd før. Da blir det ganske raskt et anarkististisk, men åpent samfunn. Det som forsvant var en sentral sannhet og en bestemt ledelse som alle måtte forholde seg til. Dette forsvant ved spillstart. Da gjaldt de holdninger som var gangbare blant de som var samlet der. Heldigvis var disse holdningene nesten gode nok. Jeg holder opp lanternen min og ser hver av jentene inn i øynene. Jeg berører dem, kjenner etter en spesiell stemning ved dem. Folk står forventningsfullt omkring. Det kommer flere etter hvert. Vanskelig å si hvor mange som var der i mørke Jeg husker en jente med masse edderkopptatoveringer, en annen er sjenert, men blendende vakker, hun nekter å fjerne hetten sin. Stillheten senker seg. Det var en enorm logistisk kabal som skulle gå opp. Arrangørene hadde lett etter det perfekte laivområdet over et år i forveien. Det at det ikke var en arena der rollespillet utspilte seg, men 3 hovedpunkter, der spillerne måtte reise imellom for å møte hverandre, gjorde spillet dynamisk. Folk 36 Pegasus nr. 16 september Pegasus nr. 16 september 37

20 beveget seg i en sirkel. Langs landeveien og gjennom skogene, og hjem igjen med båter over vannet til bryggene i Vidhamn, Arnros og i viken nedenfor klosteret Svalvid. Slik sett var spilet godt oppbygd og gjennomtenkt. Det var bare det at noen få hadde fått sentrale roller for spill, mens resten på en måte ble statister i den store sammenhengen. Det var mange som ville at noe skulle skje, det var kanskje derfor folk strømmet til «seremonien» vår. De trodde kanskje dette var noe som var satt i gang av arrangørene. At noe spesielt skulle komme til å skje. Det var jo bare vi nordmenn som visste at dette var vill improvisasjon. Pegasus søker bidragsytere! Pegasus Norges desidert kuleste blad for fantastiske fritidsinteresser er alltid på jakt etter nye, talentfulle mennesker. Om du skriver, tegner, maler eller gjør noe annet vi vil komme i kontakt med deg! Det som gjør Pegasus til det det er, er nettopp miljøet som vi skriver om og er en del av. Derfor, nøl ikke send en e-post til pegasus-styret@googlegroups.com. Innsenderkonkurranse! 1000 pegasuser! Vi er veldig glade i Pegasus, og vi får ofte hyggelige meldinger om hvor mye folk setter pris på bladet, bekymringsmeldinger når det er forsinket og kritikk når korrekturleserene har sovet på jobb. Vi har nå en utfordring til deg! Send oss dine Pegasuser (så mange du vil!). Reglene er enkle - Pegasusene kan lages av hvilket som helst materiale, kunstform eller uttrykk. De må være orginale verk, ikke tidligere publisert og være laget av deg som sender de inn. Du kan sende inn selve verket, en innscannet kopi eller svært høyoppløselig bilde. De kan sendes inn via e-post: pegasus-styret@googlegroups.com, eller per post: Pegasus c/o Hyperion N4f, Akersbakken 12, 0172 Oslo { \\ { ~ \\ { ~ = / \\,. /_ { ~ / ; ; ' _ ), ~ " / ~ ~ ( ) \ ) / ) ) \\\ \\\ \\\ ` ` " ` " ' Vinneren kommer på trykk i Pegasus og det vanker det en aldri så liten overraskelse! Siste natten dundret ivrige spillere på porten til Korpvingens klan. Der ute i mørket var det noen som ropte at de på død og liv måtte treffe jarlesønnen fra Norrland. Det var min rolle. Etter 5 døgn hadde historien som vi fant på de første dagene spredd seg. Etter 5 døgn hadde det vokst seg til et eventyr om jarlesønnen som med sin alviske prinsesse, skulle redde verden fra orkene og trollene. De hadde spurt etter oss over hele laivområdet. Sommernatten var snart over. Jeg måtte følge med ned i en pram. Jeg hadde fortsatt en rolle å spille i historien på denne laiven. Når finalen nærmet seg, og det siste slaget skulle utkjempes, der i stormens sentrum, skulle jeg og alvepiken stå. Slik det var kvedet, slik det var blitt sunget, omkring leirbålene i Duvriket. Jeg ante det ikke, men iløpet av noen få dager var rollen min blitt et slags håp for de som forsøkte å løse gåten om hvordan krigen skulle vinnes og troll og orker skulle overvinnes en gang for alle. Slik skrev vi oss selv inn i hovedhistorien på en laiv for over tusen mennesker. Ved hjelp av noen gode venner, en god dose frekkhet og en vilje til å involvere andre spillere som vi ikke kjente i det vi gjorde på laiven, så grodde historien vi fortalte til en integrert del av det overordnede rollespillet. En del kriterier gjorde det mulig for oss å bygge vår egen historie på denne laiven. For det første var det enormt mange spillere. Det sprengte arrangørenes kontroll over historien. Likevel var det tilstrekkelig med fellesstrekk skrevet inn i spilluniverset til at vi klarte å holde oss innenfor samme fortelling. Spillets store utstrekning rent geografisk gjorde det også mulig at rykter kunne gå fra leir til leir, gruppe til gruppe, og utvikle seg på egen hånd, men som på kreativt vis trakk i samme retning. Denne laiven la grunnlaget for at Sverok gikk fra å være noen tusen til å bli ti tusen. Og at laivene i Sverige gikk fra å være noen hundre i telt, til å bli gjennomsnittlig 500 personer per laiv, der de bygget modulhus i tre og skapte sin egne store laivtradisjon. Først i dag, i 2010, har laiverne i Norge organisasjoner som binder dem sammen, og aktivitet som kan bindes sammen til større prosjekter. Hva om vi i Norge gikk sammen om å lage Norges største laiv? Ikke på initiativ fra én enkelt laivgruppe, men som et felles utspill fra flere laivgrupper om å lage en kjempelaiv? Først nå er de historiske kriteriene tilstede for at Norge skal kunne skape et slikt prosjekt. Hele Norden venter i spenning på hva Norge skal kunne komme opp med de nærmeste årene. Er det på tide vi svarer til deres forventning? Det må nevnes at Trenne Byar ble den mest utskjelte og kritiserte laiven gjennom tidene. Kritikken fra laivforeninger gikk på de store problemer med matforsyninger, praktiske problemer med hygiene og doer og generelt brutte løfter om oppfølging fra arrangørene. Trenne Byar Oppskriftsbok for hvordan en slik laiv kan organiseres (inkludert kritikk av opplegget): Facebook-gruppe med bilder fra laiven: php?gid= #!/group. php?v=photos&gid= Annonse Frist: Pegasus nr. 16 september Pegasus nr. 16 september 39