Landsbyidiotens guide til Tromsø

Transkript

1 Landsbyidiotens guide til Tromsø Landsbyidioten er en frilans skribent som sidestiller en god skriveøkt med en fest. Han har hengt på byplankontoret siden tenårene, alltid på jakt etter nye planer for byen. Og han slapper gjerne av med en pils og en god reguleringsplan. Der andre løser soduko på fritiden, løser Landsbyidioten byplanmessige nøtter. Landsbyidioten har gjennomgått tre år på Westerdals som tekstforfatter og to år på Forfatterstudiet i Tromsø. Landsbyidiotens egentlige navn er Ron Røstad. Sol og søndag på senteret Hvem var de som bodde her? Hvilken funksjon hadde disse underjordiske hallene? Hva hendte med dem som bygget det? Søndag er hviledagen. Da er kjøpesenteret ute av drift. Det er ikke nok til å fylle opp parkeringsplassen. Jekta ble laget for kjøp og salg, men en dag i uka blir dette et slags naturlandskap. Det er geografi uten mening og funksjon. Menneskene tar det likevel i bruk på sin måte. Fjellet ble ikke laget for at folk skulle gå på ski på det, og parkeringshuset ble ikke laget for å brukes som øvingsbane for motorsykkel. Men de passer perfekt til formålet. Det vil bli like mye handelsareal på Langnes som i sentrum, men på søndag er bare Narvesen åpen på Jekta/K1. Det er også mulig å kjøpe pizza på Pizzabakeren. Uten biler er parkeringsplasser bare en åpen plass. Den gir ingen hint om hva den er laget for. Den er nesten mystisk. Det er som å vandre rundt i en forlatt by fra en tapt sivilisasjon. Denne menneskeskapte marka byr på spontane skjønnhetsopplevelser, noen av dem har oppstått helt uten hensikt. 86

2 Kjøpesentrenes bakgårdsverden byr også på skjønnhet som er laget med vilje. Bare så synd at så få kommer til å oppleve det. Dette er ei rundkjøring som venter på asfalt. Noen har hatt motorstopp, og en annen bil har stoppet for å lade opp batteriene. Det gjør ingenting å stå med to biler i rundkjøringa. Det er tross alt søndag. Man kunne sette seg ute med stoler og bord midt i rundkjøringa, og bare fl yttet på seg når den kom en bil. Eller bilen kunne kjørt rundt. Gater uten biler har vår gene-rasjon aldri opplevd. Så ironisk at det er her, hvor alt er bygget for bil, at den bilfrie søndagsstemninga kan oppleves. Nordbyen: diagnose og kur Som sagt, det er stillheten som rår på søndag. Eneste motorlyd er fra motorsyklene i etasjene over. Det fi nnes ikke trafikk. Det kommer en og annen bil. Det er lyden av en hund som bjeffer. Noen bruker Jekta som et sted for å drive dressur. Dette er fortsatt en byggeplass, men søndagen vil være den samme også når alt er åpnet. En søndag på senteret vil forsatt være som å gå på fjellet. Det er en slik stemning at man nesten hilser på folk man ikke kjenner, for det er så spesielt å se andre mennesker her. For vi har alle en ting til felles. At vi ikke har noe her å gjøre. 87 Etter krigen var Tromsø overbefolket og standarden på boligene var dårlig. Istedetfor å sanere den gamle trehusbebyggelsen og erstatte den med moderne bygårder, valgte man å bygge nytt utenfor byen. Sentrums befolkning sank fra til under 2000 på et par tiår. Byen er fortsatt preget av dette. Rundt de mest sentrale gatene ligger sentrums randsone. Disse sonene er i hovedsak frafl yttet og forslummet. I Nordbyen (nord for Bispegata) er det mest tydelig; området er egentlig så stort at det bør anses som en egen bydel, men lever livet sitt som om det var en ekstra tykk buffer mellom sentrum og de endeløse forstedene mot nord.

3 Mange av dem, i likhet med måsen, er truede arter, som vil ha, i likhet med måsen, krav på beskyttelse, selv om de, i likhet med måsen, skulle være til sjenanse for menneskene. en standard som er dårligere enn man liker å tro er mulig i Norge. Nordbyen har nådd bunnen. Nordbyen er i dag som Grünerløkka i Det er vanskelig å drive butikk her, for lyskrysset i Bispegata markerer slutten på sentrum. Disse to lokalene er typiske for utviklingen. Den ene er blitt hybel, den andre er kontor med vinduene tildekket og sotet glass på døra. Det er slik fordi man ikke handler i Nordbyen, og man handler ikke i Nordbyen fordi det er slik. Det er en ond sirkel. At det går dårlig i Nordbyen kan man se på de ekstreme ytterpunkter i levestandard. Bydelen er som en søramerikansk oljenasjon. Man kan bo i leiligheter i 10 millionersklassen. Hadde Nordbyen ligget i en storby, ville kunstnerne snart innta bydelen, slik at det ble hipt og moderne og attraktivt. Nordbyen er det sykeste området i et sentrum med skrantende helse. For å illustrere dette, skulle jeg ta et bilde av hvordan tromsøpalmen vokste ut i gata, som om menneskene hadde gitt opp byen. En måse oppdaget meg og angrep, så jeg måtte rømme. Derfor er bildet litt ute av fokus. Slik er det altså. Plantene fortrenger bilene og måsene jager vekk menneskene. Randsonen er forlatt, som deler av Detroit. Naturen venter alltid på sin mulighet, og slår til når den kan. De tomme bakgårdene og forlatte husene gir trygge hekkeområder for fugler, nær matkildene i Storgata. Det er en av grunnen til at måsene trives her. Og rottene. Oterne er også i ferd med å etablere seg i sentrum. Kanskje også mårhund, elg, rev, bjørn og ulv vil etablere seg her på sikt. Eller man kan bo i en verneverdig leiegård fra Det fi nnes tomme bagkårder, dårlige fortau, forfalne hus, tomme butikklokaler og et stort antall leiligheter med 88 De ville kaste seg over vidunderlig bebyggelse som dette. Snart ville området bli så spennende at rikfolk og dyre butikker presset opp prisene, slik at de fattige kunstnerne ville måtte fl ytte ut. Strøket ville bli kjedelig, og snart ville pengefolka også forsvinne. Så begynner det hele forfra igjen.

4 Ser man på noen av gårdene, ser man at pengefolkene allerede har vært her. Og de gjorde som de gjorde i Washington DC, Paris, Helsinki og Rom. De bygde som om de var antikke grekere. Slik ble den lokale arkitekturen til; som et forsøk på å etterlikne utlandet. Nordnorsk arkitektur var lite populært på den tiden; det var om å gjøre å være minst mulig nord-norsk. Slik at man fi kk en sivilisert ramme rundt de muntre, men dog beherskede soireer hvor intet minnede om det høie nord. raffi neres. Verftet, for eksempel, er et eldorado for de som liker industrihistorie. Her skal det bygges en moderne bydel, i sterk kontrast til Her kommer Gamlebyens hovedgate med gamle hus på tomta på høyresiden. Dette er den fremtidige hovedgata mellom Vervet bydel og sentrum. Nordbyen er Nord-Norges største byområde som ikke er en del av byens sentrale forretnings-, hotell- og kontorstrøk. Nordbyen er ikke i sentrum, og det er styrken. Det er her vi kan skape en bydel som er unik i landsdelen. Vi kan få en boligbydel med bymessige tilbud som tilhører nabolaget, et alternativ til å bo i midten av sentrum. Som ikke egentlig er et nabolag, men et kjøpesenter. Skansen-området. Dette skal bli Gamlebyen. Det er lett å glemme at Skansen ikke er en villa med hage rundt, men en snart 1000 år gammel festning (som har opplevd ca 60 minutter med krigshandling i sin historie, en gang under napoleonskrigene, et slag som ikke var snauere enn at det gjorde slutt på dansketida), men sett fra denne vinkelen ser det jammen ut som en borg, omgitt av restene av vollgrava. Skippergata bør igjen bli bydelens handlegate. Gardinene skal vekk fra butikkvinduene. Det bør åpne butikker som ikke fi nnes i Storgata og eksperimentelle kafeer. Og det bør komme en dagligvarebutikk, noe som ikke fi nnes i dag. Eller en kiosk for den saks skyld. Nordbyen byr på mange muligheter, og det er bare å sette igang med arbeidet. Allerede i dag fi nnes det bydeler i bydelen, med sine kvaliteter som kan 89 Dette er det gamle fylkesbygget, tegnet av Jan Inge Hovig. Dette er et av byens arkitektoniske stoltheter. Det utrykker både makt og prestisje, men innenfor en saklig og nøktern ramme.

5 Hva med et designhotell her? Heller det enn, som det er foreslått, at NAV skal ta over bygget når Politiet fl ytter ut. På den annen side, NAV er den femte statsmakt og bør kanskje ha et synlig bygg som uttrykker den makt og prestisje som NAV har. Den monumentale maktarkitekturen vil være dønn ærlig. Den vil få brukerne til å føle seg akkurat så små og maktesløse som de i virkeligheten er. Usj, nei, la oss gå for hotell. og fremst fordi Nordbyen er den viktigste bydelen i Tromsø utenfor sentrum. Men det fi nnes en annen begrunnelse. Tromsø konkurrerer med mange andre steder i Nord-Norge. Vi skal tiltrekke oss kvalifi sert arbeidskraft. De fleste som slår seg ned i Tromsø verdsetter byens muligheter til friluftsliv. At Tromsø har fantastisk og spektakulær natur er ganske uspennende og selvfølgelig. Alle steder i Nord-Norge har fantastisk og spektakulær natur. Bare Tromsø vil i tillegg kunne tilby et urbant liv som likner litt på det man kjenner fra andre steder. Og ingen steder i Tromsø er bedre egnet for det enn Nordbyen. Den botaniske hagen ble åpnet i 1994, og driftes av Tromsø museum. Det offisielle navnet er Tromsø arktisk-alpine botaniske hage. Viktigst av alt, folk må flytte inn. Når det ser ustelt ut, når dyrene tar over byen eller fortauene smuldrer opp, så er det en naturlig konsekvens av at det bor for få folk i bydelen. Nordbyen har store ubebygde områder, og et utall små infi ll-tomter. I Nordbyen skal beboerne og nabolagene regjere, ikke tomhet og forfall. Det skal finnes noen som kan klage til kommunen når fortauet er i oppløsning. Målet er at det ikke skal fi nne en eneste urørt fl ekk igjen. Alt skal enten bebygges, beplantes eller opparbeides som gate eller parkeringsplass. Verdens nordligste En botanisk hage handler først og fremst om planter. For meg fi nnes det likevel en annen side ved hagen som er verdt å merke seg. Og hvorfor skal vi gjøre dette? Først I Breivika finnes verdens nordligste universitet, verdens nordligste planetarium og verdens nordligste botaniske hage. 90 Botanisk hage er uten sidestykke det beste og mest omfattende hage og parkanlegget i byen. Det er det nærmeste man kommer en park slik man kjenner de fra andre steder i verden. Deler av hagen er som dette, grønne plener om sommeren.

6 Men det meste av hagen er som dette, steiner med lave vekster. Det er selvsagt sommeren som er tiden for hager og parker. Botanisk hage er ikke noen unntak. Hvis man bor i Tromsø og ikke har besøkt hagen, må man gjøre det. Det er lett å unngå hagen. Den ligger skjult bak vegetasjon og er ikke synlig fra Stakkevollveien og Erling Kjeldsens vei. En solfylt sommerdag i hagen, med et besøk på kafeen i Hansine Hansens hus, kan anbefales. Det vi trenger er en ny type park, en helårspark som kan brukes like godt om vinteren som om sommeren. Tromsø mangler gode uteområder. Vi har noen fi ne plener i sentrum av byen, og vi har de store friluftsområdene. Men de halvstore og opparbeidede parkene mangler. Tromsø burde utvikle en egen type park som er tilpasset vårt klima. Robuste og naturlige materialer og like robuste planter. Botanisk hage er et laboratorium for den arktiske hage. Og likevel, i Tromsø er det som oftest vinter. Vekstsesongen er kort. Sommeren er ikke ei årstid, den er ei høytid som varer to-tre uker. Tromsø er likevel en helårsby. Vi har sjelden vær som man ikke kan kle seg mot. I Kuwait er det for varmt til å være ute om sommeren. Det problemet har ikke vi om sommeren. I Canada er det for kaldt til å være ute om vinteren. Det problemet har ikke vi. Tromsø har et behagelig klima med få utfordringer. Og Tromsø arktisk-alpine botanisk hage er stedet hvor inspirasjonen kan hentes. 91

7 Bibliotek min kjemper mot min vilje til å lese. Bibliotek har ofte en utforming og plassering som er verdig et tinghus eller et rådhus. Universitetsbiblioteket er ikke noe unntak. Det ligger monumentalt til på Universitetsplassen. Biblioteker er et av de få offentlige steder som ikke legger opp til kjøp og salg. Jeg gikk inn i biblioteket for å se nærmere. Tanker og setninger er ting som brukes og kastes. De hører til i øyeblikket de ble laget i, og de brukes bare en gang. Mange tanker blir likevel lagret i bøker, og der ligger de, steindøde tanker og ord. Konserverte sjeler, hermetikk. 50 år er gått, og jeg kan ikke begripe teksten, for lojalitet er blitt et skjellsord. Lojalitet er for hunder og kriminelle. Lojalitet er et annet ord for å gi etter for gruppepress. Lojalitet er avskaffet og erstattet med sosialdemokratiet og velferdssamfunnet. Lojalitet forutsetter at det fi nnes en gruppe man kan være lojal mot. Jeg kan ikke forråtte noen. Ingen har forråttet meg. Jeg kan ikke engang bøye ordet forrå. Eller er det forråde? Så det er der ordet forræder kommer fra? Jeg tok ei bok fra en av hyllene. Jeg leste noen linjer. Å åpne ei bok setter i gang tankene. Boka er fra 1950-tallet. Omslaget er grønt. Boka gjorde motstand da jeg åpnet den. Jeg var den første som åpnet den. Allerede på linje tre var jeg fortapt. Myndighetene vil ikke at vi skal være lojale overfor dem. Vi skal tenke selv. Vi skal være oss selv. Vi skal ikke lytte til autoriteter, med unntak av når autoritetene sier at vi ikke skal lytte til dem. Det er som om hjernen har lagret en drøss med spennende tanker som slippes fri når jeg åpner ei bok. Hjernen Noen har blitt forrådt. Jeg vet ikke hva forrådt betyr. Jeg har aldri opplevd en situasjon hvor lojalitet ville ha noen hensikt. 92

8 Vi er frie individer, individualister uten lojalitet. Individualismen er for felleskapets beste. Vinneren er fellesskapet, men individet betaler prisen. Og belønningen er mat på bordet. Som vi spiser alene eller nesten alene. Det fi nnes ensomhet, tosomhet, tresomhet og fi rsomhet. Grader av fellesskap, eller grader av ensomhet? Så på et vis er jeg lojal mot staten og dens ide. Det koster meg dyrt, men ingen pris er for høy. Jeg betaler hver kveld med bamsen som selskap. Tromsøs absolutte hjerte! De individualistiske samfunnene utkonkurrerer de kollektive samfunnene. Ensomhet er bra for brutto nasjonalprodukt. Det er bra for innovasjon og effektivitet. Det kan ikke være tilfeldig at oppløsningen av storfamiliene og ættene kom samtidig med oppløsningen av normer, seksualmoral og ære. Før fantes det fellesskap. Nå finnes ensomhet, tosomhet, tresomhet og fi rsomhet. Grader av ensomhet eller grader av fellesskap? Så slår tanken meg: hva hvis det er slik at demokrati og menneskerettigheter er umulig uten min og andres atomiserte ensomhet? Er det slik vi skal kjempe for demokrati? Trinn en: gjøre alle ensomme. Trinn to: ytringsfrihet og seksuell frihet. Trinn tre: profi tt? Tromsø er en vakrere by enn ryktet skulle tilsi. Dette står ikke tilbake for noe. Tvert i mot, der alle europeiske storbyer nesten er like, er Tromsø en helt annen type by. Monumentale bygninger i tre er ikke noe de har i Paris eller London. Jeg smeller igjen boka. Jeg blir sliten i hodet av bøker. Nei, vi er for strenge med byen. Hvor ofte tar vi oss tid til å se på ting som denne portalen? 93

9 Kreftene som skapte byene er de samme overalt. Byggherrene smykker seg med det de bygger. Om byggherren er kongen, en bank, staten, en lokal handelsfamilie, en hotellkjendis eller en hvalfanger gjør ingen forskjell. Byggherrer som vil markere seg med sine byggverk er ikke noe å gjøre narr av, tvert i mot, det er de vi skal ønske velkommen med åpne armer. Slik ble Stockholm, Venezia og New York til, som en rad av egotripper og maktdemonstrasjoner. Og slik ble det beste i Tromsø også til. En kafe eller bar i denne kjelleren ville blitt et populært sted både innendørs og utendørs. Slik kunne vi ta i bruk byens mest sentrale og luneste gate. Tar Sparebank 1 Nord-Norge utfordringen? mindre enn først planlagt, fordi pengene skulle brukes på Operaen i Oslo istedetfor. Om B&M fortsatt er interessert i Tromsø, vet jeg ikke, men dette bygget fortjener noe av det kaliberet. Og se for en uteservering! Det høye taket gir ly for regnet, men slipper likevel inn sol. Man kan si at dette med uteservering er et marginalt fenomen i Tromsø. Jeg vet ikke helt. På de luneste stedene, som Bankgata, er det mulig å sitte ute med en kaffe eller en pils fra april til begynnelsen av oktober. Det er ikke en kort sesong. Man trenger bare sol, et pledd og et fnugg av barskhet. De som jobber på NOKAS har i alle fall skjønt det; de har satt ut to stoler for å nyte sola. Norges Banks bygg er i en helt annen stil, men er bygget i samme ånd. Den har søyler som et gresk tempel. De enorme vinduene og høye takhøyde er som skapt for en restaurant. I dag holder Nokas til der inne. Gardiner dekker til vinduene. Hva driver de egentlig med der inne? Bankgata er en del av Tromsøs fi neste byrom, Kirkeparken. Dette er også et sted man som oftest haster forbi. Det er få serveringssteder her («Sahara» heter det på folkemunne). I Bankgata er det mange som har ønsket å vise seg frem, og derfor er den en av Tromsøs vakreste gater. Men den er nesten ikke i bruk. Dette burde være byens solside, i direkte konkurranse med Strandtorget. Men byens fl otteste bygninger er utlilgjengelige. Bølgen & Moi planla å etablere seg i Hålogaland Teater sitt bygg. Det ble ingenting av. Det ferdige bygget ble 94 Kirkegata, Storgata og Bankgata hører alle til dette byrommet, men de oppleves ikke som en sammenheng. Parken knytter det ikke sammen. I stedet deler den området opp.

10 Denne hekken, for eksempel, gjør at Kirkeparken føles som et annet sted. Å fjerne hekken er kanskje helligbrøde, men det ville gjøre at Kirkegata ble en del av byrommet. Som en anlagt hovedstad. Bygget på kort tid, planlagt fra grunnen av. Hvor alle funksjoner har en plassering som er i tråd med deres viktighet. Den nye byen Kirkeparken med sine tre fasaderekker er et fullkomment byrom. Med enkle midler vil dette bli byens absolutte hjerte, et sentrum i sentrum. Parken må ses i sammenheng med den usentimentale og skyggefulle Fredrik Langesgate. På eiendommen til Hansine Hansen skulle den nye byen ligge. På jomfruelig mark langt fra gamlebyen skulle den reise seg. Gater torg og akser. Et strengt rutemønster og mye grøntareal. Kanskje man heller skal trekke paralleller til kolonial byplanlegging? Franskmennene bygde dem i Nord-Afrika, engelskmennene bygde dem i India og i Nord-Amerika, portugiserne bygde dem i Sør-Amerika og kineserne bygger dem i Afrika. Det er snakk om byer og bydeler som skulle etterlikne dem i moderlandet, eller slik man ville ha bygget i moderlandet dersom man kunne bygge fra grunnen av. Kolonisatorene var kanskje forhatte, men det de bygget har vært av verdi for koloniene. De koloniale byer og bydeler er ofte elsket. Summen av alt dette vil gi Tromsø et sentrum i sentrum, et city. Campus Breivika er et universitetsområde, men er utformet som en by. Kanskje Breivika har mer til felles med Washington DC og Brasilia enn andre universiteter? 95

11 Paris vært uten den eneveldige konges mulighet til å skjære sine akser gjennom byen? er et rikt land hvor høyere utdannelse er gratis; ingen trenger å være fl ink i basket for å få et stipend. Og selv om arkitekturen uttrykker saklighet og nøkternhet, så er den et dårlig skjult uttrykk for vår rikdom. Ja, til tider råflott. Staten er ikke en kolonisator og heller ikke en fremmed makt. Staten som byplanlegger har likevel mange likhetstrekk med kolonisatorene. Staten har sin egen byggeskikk og mange beslutninger tas i kontorer langt unna. Breivika minner oss om at det er dyrt å være fattig, og at man sparer penger på å være rik. Man har tatt seg råd til å gjøre ting ordentlig, slik at vedlikehold er billigere på sikt. Det er byggherren som skal drive vedlikehold, og derfor er de fl este fasadene av murstein, et materiale som er overlegent nesten alle andre når det kommer til vedlikehold og estestikk. Ti ting som slår meg ved Campus Det siste er vesentlig. I Breivika har de vanlige demokratiske hindrene for byutvikling vært fraværende. Enten har de ikke hatt myndighet, eller så har byggevirksomheten vært uproblematisk for det lokale demokratiet. Og det vises. Campus preges av at det kun har væt én byggherre og én tomteeier. Demokrati og byplanlegging går ikke alltid hånd i hand. Hva hadde Kanskje en annen sammenlikning er Versailles? Livet på Campus og livet på hoffet var like nært og like fjernt fra sine respektive byer. Og ikke bare geografi sk. Akademikerne gav Tromsø er lite kultursjokk da de kom hit på 1970-tallet. Verden ser annerledes ut fra Breivika enn fra Ølhallen. Man kan diskutere norsk utdanningspolitikk. Kanskje burde det satses mer, kanskje burde det satses på andre ting. Det er plassmangel i Breivika. Det er kamp om bevilgninger. Men likevel, Campus Breivika et uttrykk for at Norge 96 Denne nordvendte bakgården hvor det fi nnes en slags hage med bare trær og ingen andre vekster. At det ser ut som om fi nansieringen av monorailbanen plutselig tok slutt. Eller er dette endestoppet?

12 At avisavdelinga på biblioteket har lenestoler, i motsetning til i sentrum. Americano fra kafe C8h10n4o2, kaffebaren med verdens vanskeligste navn. (Oppkalt etter den kjemiske formelen for koffein) At tanken på hvordan campus hadde gjort seg som boligområde alltid slår meg når jeg besøker. Dette er en solfylt bakgård omgitt av bebyggelse på alle fi re sider, i et klassisk kvartal. At kantine-arkitekturen er akkurat så fantastisk og fantasifull som kantinematen ikke er. Solplassens utnyttelse av et marginalt klima. Og Botanisk hage. Den urbane markagrensa At man har tatt konsekvensen av at Nord-Norge består nesten bare av stein, og brukt det som byggemateriale. At dersom universitetet fl yttet og campusen ble omgjort til et boligområde, ville dette være bydelens kinosenter. 97 Sentrum er et område som trenger særskilt oppmerksomhet. Her er mulighetene for en moderne livsstil til stede; nærhet til arbeid, skole og fritidsaktiviteter uten avhengighet av bil.

13 Men sentrum er større enn bykjernen. Innenfor linjen er det ikke mer enn en frisk gåtur til Storgata. Dette er den urbane markagrensa. Grensa bør fungere som markagrensa; at innenfor gjelder egne regler. Utnyttelsen skal være høy. Gangveier og uteplasser skal ha høy standard. I dag er området utenfor de mest sentrale bygatene preget av lav utnyttelse, store hager og mange ubenyttede tomter. Om sommeren er det grønt og nesten landlig. Potensialet er enormt. Å ikke eie bil har mange fordeler. Skatter og avgifter knyttet til bil er langt større enn de pengene samfunnet bruker på vei. Det betyr at skole og helsetjenester er fi nansiert også gjennom bilavgifter. Vi som ikke eier bil får i virkeligheten fl ere titalls tusen kroner i skattelette hvert år. Å kutte ut bil er den enkelttingen som gir størst økning i levestandard. Dette burde være et enkelt konsept å selge. Nedgang i bilholdet sparer samfunnet og enkeltpersoner for store beløp. Tromsø er så liten at vi kan fortsette å bygge eneboliger. Det er plass for mange tiårs vekst, og trafikkproblemene kan løses med veibygging. Siden vi sa nei til veiprising har vi ikke mulighet til å bygge ut veiene, som er en forutsetning for spredt bybygging. (Ja, det er en aldri så liten ironi at veiprising, som skal få ned trafikken, faktisk ville gitt mer veier og en mer bilavhengig by) Derfor er en konsentrert byutvikling likevel mest fornuftig. Og mange ønsker å bo sentralt. Det betyr at det er om å gjøre å få plass til fl est mulig innenfor den urbane marka-grensa. At folk bor sentralt vil generelt redusere bilbruk, men det er ingen automatikk i det. Selv om man bor i sentrum, kan man ha behov for å kjøre til arbeid eller skole. For å få mest mulig trafikkreduksjon ut av fortettingen, bør kommunen ha som målsetting at fl est mulig ikke eier bil. Å ikke eie bil byr på store utfordringer for barnefamilier. Det er en komplisert logistikk å få alle til sine arbeidsplasser, skoler og barnehager. Barn i skolepliktig alder sokner til de nærmeste skolene, men barnehagene rundt sentrum, derimot, er sprengt. Hvis man bor i sentrum er sjansen stor for at man har en barnehageplass i en annen bydel, og da er det vanskelig å leve uten bil. 98

14 Grunnen til at barnehagene i sentrum er populære, er at folk ikke ønsker barnehager nær der de bor, men nær der de arbeider. De som arbeider i sentrum konkurrerer med de som bor i sentrum om noen få plasser. For å løse dette, må det bygges mange fl ere barnehager i sentrum. Og de som har adresse i sentrum skal prioriteres foran de andre. På den måten er det mulig selv for småbarnsfamilier å leve uten bil. Hva om vi har som mål å få plass til, for eksempel, nye innbyggere innenfor den urbane markagrensa? Det vil innebære en ny måte å tenke på, som vil skape en helt ny type by. Dette vil være radikalt, men likevel mindre radikalt enn tidligere endringer, som for eksempel da tromsøværinger fl yttet inn i høyblokker på 1950-tallet. Store deler av sentrum er fraflyttet, og har plass til mange mennesker. Nordbyen har store ubebygde tomter både i kvartalene og på Vervet. I tillegg fi nnes det mange små infi ll -tomter; små tomter hvor man kan skvise inn små hus. De gamle villastrøkene bør anses som egne bygningsmljøer, og disse miljøene må vernes mot små eneboliger med langt lavere standard. Derimot kan det bygge høyhus med lite fotavtrykk der det er plass. Høyhus på etasjer kan faktisk passe bedre inn i villastrøk en små kataloghus, bare tomtene og utforming er valgt med omhu. Tenk for en utsikt fra 10. etasje i høyden over byen! Hva med et høyhus på denne tomta? Det fi nnes allerede en pizzaplass i bygget. En kaffemaskin og noen bord inne og ute ville gjøre dette til en bydelskafe i bunnen av blokka. En høyning av bomiljøet. Ti slike høyhus rundt på liknende tomter ville være med å endre byens profi l sett fra sundet. På samme måte som villa-bebyggelsen punkterte det grønne området over byen for hundre år siden, vil høyhusene være vår tids bidrag. Tromsø vil likne på Monaco med sine høyhus i åsene. Arkitektkonkurranse! Dette hjørnet er typisk for Tromsø. Ny bebyggelse har fordeler og ulemper, men her har man gjort alt for å redusere ulempene, slik at man går glipp av fordelene. Bygningene er lave og tilba- 99

15 ketrukket. De gjør så lite av seg som mulig. I fremtiden bør ny bebyggelse ses på som en ressurs. Nye naboer er en mulighet til å opp-gradere nabolaget. En tre-fireetasjers hjørnegård med forretningslokaler i førsteetasje ville skapt et strammere og mer trafikksikkert kryss. Forretninger ville vært et positivt tilskudd til nabolaget. En mer urban og høyere utbygging ville utelukkende ha fordeler. Men det forutsetter at man bygger med den holdning at høy utnyttelse er en ressurs og en forutsetning for et godt bomiljø, ikke en trussel. billøse betyr fl ere kunder til kjøpmannen på hjørnet. Men det forutsetter at tettheten er høy nok. En tung fortetting rundt sentrum krever at bevissteten om grøntområdene må økes. Noen områder må ligge urørt, enten som ren natur eller opparbeidede parker og lekeplasser. Det bør skapes lekeplasser av en i dag helt ukjent standard. Det vil selvsagt koste. Det er et paradoks at de som bor mest sentralt, og dermed belaster kommunen minst når det gjelder kostnader til alle typer infrastruktur, er de som betaler mest i eiendomsskatt pr kvadratmeter bolig (siden prisene er høyest i sentrum). Det fi nnes fortsatt store ubrukte områder rundt sentrum, som Skansenområdet og Bymyra eller Lindrupsenenga. På dette bildet har en mann forvillet seg inn i vegetasjonen, bare ti minutters gange fra Storgata. På slike steder kan det bygges med svært høy utnyttelse. Området rundt sentrum har i dag en stor ulempe, nemlig at det er for langt mellom butikkene. Ny bebyggelse vil gjøre det mulig å lage fl ere små bydelssentre i sonen rundt sentum. Flere Det fi nnes en slags infrastruktur for gående som består av fl ere uavhengige tiltak av forskjellig alder. De er verdifulle og sjarmerende. Og av varierende standard. En satsing i sentrum bør innebære en utvikling av gang og sykkelveier. Det må utvikles traseer og snarveier. Kanskje man til og med skal vurdere varmekabler på noen strekninger? Det hele skal til sammen utgjøre et spennende og brukervennlig nettverk av parker og plasser som er knyttet sammen av stier og veier. Kanskje man vil se tendenser til rushtid på disse veiene? 100 En mer rettferdig ordning er at de som bor perifert har høyere kommunale avgifter, mens boligene innenfor den urbane markagrensa har lavere avgifter. Av de avgiftene man først betaler, bør en viss andel øremerkes tiltakene for å etablere og vedlikeholde gangveinettverket.

16 handle her har andre behov en tromsøværingene. Noen ønsker å overnatte, eller ta en storbyferie, hvor man benytter seg av kino, uteliv og teater når de først er i byen. Ønsker de hotell i sentrum eller på Langnes? Ønsker de barne/gubbe/kjerring-parkering som bowling, kino eller bar? Vil tilbud på Langens konkurrere med sentrum, eller komme i tillegg? Hva er Langnes? Langnes har fl ere funksjoner, og hver av disse funksjonene stiller forskjellige krav. Som bydelssenter for nærområdet er det ønskelig med kommunale tilbud som bibliotek og lege, samt kulturelle tilbud som grendehus, kafe og scene. Langnes er et typisk område som man fi nner i de fl este byer. Det er et moderne handlested tilpasset byene slik de er i dag; folk er mobile og boligområdene har ikke egne forretningsstrøk. Kjøpesentrene ligger derfor langs motorveier, gjerne der land har vært billig. Som avlastningssenter har Langnes en funksjon for hele byen, og da skal Langnes fi nne en nisje som ikke utfordrer sentrum for mye. Da vil et fullstendig servicetilbud med kino og utesteder ikke være ønskelig. For den videre utviklingen er det viktig å bestemme seg for hva Langnes er, og hvordan de forskjellige rollene kan kombineres. Kanskje Langnes er Tromsøs svar på Svolvær? Kabelvåg var den gamle byen som falt i bakleksa fordi dampskipene ikke kunne legge til kai der. Svolvær ble etablert for å tilpasse deg denne transport-revolusjonen. Er Langnes en ny by, rett og slett en selvstendig naboby, som er bedre tilpasset, ikke dampskip, men bilen? Langnes har likevel noen egenskaper som skiller seg ut fra andre liknende områder i andre byer. Det ligger ved et knutepunkt for kollektivtransport og det er gangavstand dit for fl ere tusen mennesker. Langnes ligger midt i byområdet, og er intergrert i byen. Langnes er også et regionalt senterområde. De som har kjørt flere timer for å 101 Kanskje Langnes er som Alta City? Et bilbasert kjøpesenter kamufl ert som en by? Den pågående byggeaktiviteten tyder på det. Det er antydninger til fortau og benker. Områdeplanen for Langnes skal styre utviklingen de neste 20 år.

17 Den legger ikke opp til et typisk kjøpesenterområde. Det er ikke motorveier og trafi kkmaskiner. Den urbane markagrensa II Tvert i mot, det er kvartaler og høy utnyttelse. Det er fi refeltsveier, men ikke motorveier. Det er mange kryss, som i en tradisjonell by, ingen dem er i to plan. Det er brede gater, avenyer, dimensjonert for dagens Tromsø. Det nevnes bygårder med boliger og forretninger i førsteetasje. Intensjonen synes å være at Langnes ikke skal være et avlastningsområde. Det skal ikke være et eksternt, bilbasert kjøpesenter. Langnes er et nytt byområde, en bydel. Tromsø har innbyggere og har et like stort sentrum som da byen hadde innbyggere. Det er ikke rart at byen har vokst ut av de rammene. Byen har vokst uten en bevisst og kontrollert urban utvikling av tradisjonelle bydeler langs Stakkevollvegen, Strandveien, på Elverhøy og i Tromsdalen. Langnes er det vi fi kk i stedetfor. Hvis vi ikke liker det, er det kanskje ris til vår egen byfiendtlige bak? For Langnes blir aldri et sentrum i tradisjonell forstand. Så derfor gjelder det å fi nne balansen mellom de fornuftige grensene for hvordan tilbudene utenfor sentrum skal utfordres, uten at man er for streng med Langnes og andre bydeler. Håpet ble bygget som en soveby i utkanten av byen. Husene har stått i ro hele tiden, men byen er i bevegelse. Håpet har blitt mer sentralt, og ligger nå midt mellom Breivika og Langnes Handelspark, med gangavstand til begge. I dag har Tromsø tre viktige sentre: Langnes, Breivika og Sentrum. De som bor i gangavstand til en eller fl ere av disse vil ha mest nytte av gode gang og sykkelveier. I dag er gang og sykkelveinettet preget av tilfeldigheter. Noen gode tiltak, noen brukbare og noen som mangler. Denne skogsstien er et eksempel. Den er dagens forbindelse Workinnmarka har med Handelsparken. Perfekt hvis man vil gå til butikken. 102 Stien fører til denne parkeringsplassen. Den utgjør ingen fare eller egentlig hindring for de gående, men den er ikke trivelig. Etter parkeingsplassen kommer denne grøftestien. Den er trygg og grei, men også utrivelig. Så kommer man til den tradisjonelle gang- og sykkelstien. Utbyggingen av disse har vært et godt og viktig tiltak. De har likevel en svakhet. De bygges på bilens premisser. De er lange og rette, perfekt hvis man beveger seg i 80 km/t. Så langt som mulig bør gangveiene tilpasses gangfart. Det betyr andre traseer enn langs hovedveiene.

18 Det siste man møter før man har kommet frem, er denne undergangen. Den er en av byens beste installasjoner for myke trafikanter. Men jeg vil at vi skal strekke oss enda lengre. Mye lengre. La meg likevel fjerne en hver tvil om hva som er utfordringen. Her har det oppstått en opptråkket sti ut mot Erling Kjelsens vei/tverrforbindelsen. Det er et fysisk bevis på at mange mennesker over lang tid har krysset denne veien for å spare noen skritt. Dette er 100 meter fra en trygg gangtunnel, men slik er vi mennesker. Vi risikerer gjerne liv og lemmer for å spare noen kalorier. At folk løp over veien var et problem, og løsningen man valgte var ikke å lage en trygg forbindelse. Løsningen var å sette opp et gjerde, slik at man en gang for alle satt en stopper for de myke trafikkantenes herjinger. Det er ikke nok å lage veier som er tilgjengelige for de som velger å gå eller sykle. De må være så bra at de frister. De må være så bra at de endrer folks innstilling til å bevege seg. Vest-Tromsøya har gode muligheter til å skape en attraktiv uteverden, som er så attraktiv at man gleder seg til å gå til jobben eller til butikken. Det skal være slutt på at man har god samvittighet når man sykler eller går, som om man gjorde det for å være snill med noen. Det skal være slutt på den følelsen man får når man går og sykler, nemlig at gang- og sykkelveiene ble slengt på i siste liten, nederst på prioriteringslista, og planlagt av folk som ikke synes å forstå forskjellen mellom å planlegge veier for biler og veier for gående. Jeg foreslår en helt ny måte å utnytte friarealene, også de små, som fi nnes i de nye boligområdene. Og hvordan skulle det se ut i praksis? Rett ved Erling Kjeldsens vei fi nnes denne parken. Det måtte en arktisk botanisk hage for å introdusere kontinentalt parkliv til byen. Det fi nnes ikke mange eksempler på noe slikt i byen, 103 men Botanisk hage er en inspirasjon. Jeg foreslår at strekningen Workinnmarka-K1 blir et pilotprosjekt for å se hva man kan få til. Den 1000 meter lange strekninga bør by på følgende: Trasé som ikke ligger langs bilvei. Opparbeidet sti for gående og syklende. Vekslende partier med åpen utsikt mot sundet, og tett buskevekst. Opplyst og brøytet om vinteren. Bruk av naturstein, bruer og gjerder, alt kunstferdig utført. En avstikker med ekstra romantisk atmosfære, en kjærlighetssti. Filial av Botanisk hage. Festplass for nærmiljøet. Verdens råeste lekeplass med borg, landsby, fl y og ufo. Noen lekeapparater og litt sand er ikke nok. Når inneaktivitetene blir stadig mer spennende, bør uteaktivitetene også bli det. Ballbane. Paviljong som inneholder festlokale og kafe/restaurant. En krysning mellom grendehus og Ekebergrestauranten. Summen av dette blir et sammenhengende nettverk, en verden som bare kan oppleves til fots eller til sykkel. Uansett hvor man kommer inn, skal man kunne bevege seg rundt uten å føle at man møter barrierer, omveier eller kjedelige strekninger. Dette nettverket skal bli ei hovedgate. Et sted hvor man møter naboer, en offentlig plass. Den skal introdusere et uteliv som ligger mellom sentrums små parker og de store friluftsområder. De

19 små grønne arealene som ligger mellom boligområdene skal ikke overlates til seg selv, de skal ikke være natur. De skal opparbeides, kultiveres og urbaniseres. Hovedgrunnen til at man ikke går til butikken, er at man skal ha med seg ting hjem. Derfor kan denne få nytt liv. En slik trilleveske vil kunne bli et velkjent syn langs de nye gangveiene; et symbol på trendy og miljøbevisste mennesker som tar vare på seg selv. Synet av slike trillevesker rundt kafebordene kommer til å bli en ren klisje; da vet man at det sitter velstående og hippe mennesker i 40-årene rundt det bordet. Det vil bli sosialt uakseptert å kjøre til Jekta/K1 hvis man bor i nærheten. Man vil måtte ha en unnskyldning på lur hvis man blir tatt på fersken med suv en på parkeringsplassen. Jeg kom nettopp fra hytta, skulle bare svinge innom for å kjøpe noe, Jeg skulle egentlig kjøpe en ny hylleseksjon, men de hadde den ikke på lager, derfor tok jeg med meg bilen. Jada, jada. Og når dette er blitt en suksess, spres konseptet ut til resten av byen, i alle fall innenfor den utvidede sentrumssonen. Kunst, kultur og den nye byen Jekta/K1 er ikke et kulturløst sted. Her kan man kjøpe mat, vin, klær, filmer, bøker, kunst, håndverk og utstyr til friluftsliv. Alt dette er kultur. Det har røtter som går hundrevis, om ikke tusenvis av år bakover i tid, og dette er utgangspunktet for alt det som kommer etter oss. Reklame er også kultur, og er uløselig knyttet til oss på måter andre uttrykksformer ikke er. Men reklame er begrenset av sitt ene formål, nemlig å selge. Jekta/K1 som bygningsmasse har kun ett formål, og det er kjøp og salg. Det betyr at all menneskelig aktivitet og alt det menneskene har skapt her, helt ned til hengslene på toalettbåsene, har kjøp og salg som sitt formål. Finnes det noen tegn på menneskelig aktivitet som ikke er direkte eller indirekte knyttet til handel? Finnes det noen forsøk på å kommunisere noe annet enn oppfordring til kjøp på Jekta/ K1? Ja. Reklamer og bedriftslogoer er resultatet av en uavbrutt kunsthistorie som strekker seg tilbake til helleristningene. Vanligvis anses de for å være uestetiske, som en forsøpling av det visuelle miljø. På K1 er reklamen en del av arkitekturen. Som et Piccadilly Circus i Tromsø. 104 Og her er det.

20 Jekta/K1 er preget av at det ikke er andre funksjoner her enn kjøpesenter. Reguleringsplanen tillater heller ikke gallerier, museer, kino, bedre restauranter eller utesteder på Jekta/K1. Tanken er å verne sentrum fra konkurranse. Tanken er god, og kanskje også rett. Det er likevel dette: gjennomsnittsmennesket bruker stadig mindre tid i byens sentrum. For 30 år siden, da en handletur betydde å besøke Storgata, ble vi utsatt for fl ere inntrykk enn bare de kommersielle. Et kjøpesenter er ikke et offentlig sted. Et kjøpesenter er et åpent hus. Det er lett å la seg lure, for et kjøpesenter likner på en by. Men i virkeligheten er et senter et gigantisk Tupperware-party. Man møter folk og man kan kjøpe ting. Men man er på besøk. i byen, og de som forbryter seg mot dem, blir utvist. I denne byen blir man ikke utsatt for noen inntrykk annet enn reklame. Selv myndighetene har lagt ned forbud mot kunst og kultur. For folk på 60-tallet ville dette hørtes ut som en science fi ction-roman. For oss i dag er det en nøktern beskrivelse av en stadig større del av byen vår. Fremtiden er her, om vi legger merke til det eller ikke. Siden kjøpesentrene tar en økende del av handelen, er det altså dette som for stadig fl ere er byen. Men Langnes er mer enn Jekta og K1. Det fi nnes mye å oppdage, og som i alle sci fi -romaner fi nnes det en delvis illegal underverden, langt fra fremtidsbyens glitter og glatthet. På veien dit møter man disse telefonkioskene utenfor Telemuseet, en hel liten telefonkiosk-kirkegård. Og endelig: under Sandnessundbrua fi nnes det et helt galleri med grafi ttikunst. Som galleri oppfyller Sandnessundbrua begge kriterier man stiller til museumsarkitektur. Den er i seg selv et stykke kunst. Samtidig tar den ikke oppmerksomheten bort fra det kunstnerne stiller ut. Det er allerede mange som sjelden er i sentrum, til fordel for sentrene. De handler i en by som ble bygget av to selskaper. De fi kk byen utformet med tanke på å selge mest mulig. Selskapene eier gatene, som stenges for ferdsel når butikkene stenges. Selskapene bestemmer selv lovene som gjelder Men passerer det samiske opplevelsessentret Tromsø Lapland på veien. 105 Kunstneren Mike Drummond malte dette i Drummond er kjent fra 80 og 90-tallsbandet The KLF. Han er også kjent for å ha satt fyr på en million pund, som et kunstprosjekt. Drummond har malt denne setninga rundt omkring i verden, gjerne under bruer. På det