KEISERENS NYE DRM - men helst ikke bibliotekets

Transkript

1 KEISERENS NYE DRM - men helst ikke bibliotekets Copyright Thomas Gramstad 2007 This work is licensed under a Creative Commons Attribution-Noncommercial-No Derivative Works 2.5 Denmark License. Bok og bibliotek nr , s BIBLIOTEKETS KJERNEVERDIER OG MÅLSETNINGER 2. NETTETS OVERFLODSØKONOMI 3. DRM: EN IKKE-LØSNING PÅ ET IKKE-PROBLEM 4. KNAPPHETENS KONTROLLMANI 5. KOPIERING: ET NØDVENDIG GODE 6. KOMPENSASJON FOR IKKE-PRIVAT KOPIERING OG FILDELING 7. AGENTER FOR OVERFLODSØKONOMIEN 8. ALLE ER RETTIGHETSHAVERE 9. KONKLUSJON 10. NOTER OG KILDEHENVISNINGER Norske biblioteker får for tiden diverse tilbud om å være pilotbibliotek for "utlån av digitale dokumenter" - en eufemisme for nye systemer med DRM - kopi- og avspillingssperrer - som skal påtvinges brukerne. Filene pålegges de samme restriksjonene og begrensningene som fysiske eksemplarer har. På denne måten får bibliotekene og lånerne et tilbud som kombinerer det verste fra to verdener: fysiske knappheter og begrensninger kombinert med digitale ulemper og begrensninger. Produsentene går to skritt tilbake og kaller det fremskritt. Hvorfor i all verden skal bibliotekenes tjenester på nettet være preget av den samme infleksibiliteten og knappheten som av mer naturlige årsaker gjelder ved utlån av fysiske eksemplarer?

2 For et par år siden sto Låtlån<1> i fokus. Den ble heldigvis avvist pga. alle DRMbegrensningene. Det nye tilbudet DiViBib er bare enda et eksempel på det samme, og bør avvises av de samme grunnene. Det er direkte pinlig å se at Biblioteksentralen ved Kjartan Vevle kunnskapsløst hyller DiViBib og DRM i Bok og Bibliotek nr <2>. Det som kjennetegner den digitale teknologien og økonomien er avskaffelse av knapphet og utilgjengelighet. Dokumenter kan flyttes og kopieres lett og billig med stor valgfrihet mht. avspilling. Dette er et stort sosialt fremskritt. Teknologiske "løsninger" som bekjemper dette fremskrittet utgjør tilsvarende store tilbakeskritt. Samtidig vil man ha også har mistet fordelene ved analoge medier (CD-platens fysiske omslag med bilder, tekst og evt. noter, papirbokas håndterbarhet og materialitet (ikke minst dens duft!), osv.). Den fremvoksende nettverksøkonomien er en økonomi basert på overflod. Den fungerer ganske forskjellig fra den tradisjonelle knapphetsøkonomien. Dette medfører forandringer og omstillinger - bl.a. at eksemplarkontroll blir både ugjennomførbart og ugunstig for alle parter og derfor uønsket, og at stykkpris-systemet blir mindre viktig. Likevel dreier det seg fortsatt om en økonomi - altså med muligheter for å tjene penger, belønne skapere, finansiere produksjon av kultur og åndsverk osv. Men først en påminnelse om hva som bør stå i fokus for bibliotekene BIBLIOTEKETS KJERNEVERDIER OG MÅLSETNINGER Ifølge IFLA<3>, NBF<4>, og Bibliotekutredningen omfatter bibliotekets kjerneverdier bl.a. følgende: Fri og lik tilgang til kunnskap og kultur for alle, utdanning, informasjonsfrihet, litteratur- og kulturformidling, sosial integrering, demokrati, spredning av kunnskap og kultur, personvern, informasjonskompetanse, livslang læring, deltakelse, ytrings- og trykkefrihet, åpen og opplyst offentlig samtale, fremme av kunnskapsallmenninger, og at de som arbeider ved biblioteket skal gi brukerne best mulig tilgang til tjenester gjennom bl.a. hjelp, støtte, uavhengig profesjonell veiledning, og fravær/motarbeidelse av sensur. Dessuten skal bibliotekene ligge i front og følge samfunnsutviklingen mot kunnskapssamfunnet, og fremme informasjonsflyt globalt, nasjonalt og lokalt (Bibliotekutredningen). DRM er et frontalangrep på alle disse verdiene og målsetningene. Biblioteker har altså som oppgave å være en kunnskaps- og kulturallmenning for alle. Dette innebærer at bibliotekene, gjennom sitt arbeid for å spre kultur og kunnskap til alle, kjemper mot knapphet på kunnskap og kultur hver dag og hver time. Den som har sitt arbeid på et bibliotek er altså gjennom sine verdi- og yrkesvalg allerede en agent for overflodsøkonomien. Dette gjelder ikke bare folkebibliotekene, også fagbibliotekene er jo åpne for alle som vil lese i eller låne fra deres samlinger. Formålet med DRM er å opprettholde eller skape kunstig knapphet, å kontrollere og begrense tilgang og tilgjengelighet, samt å overvåke og registrere all bruk.

3 DiViBib er basert på DRM-teknologi, og dette hevdes av Kjartan Vevle å være et forsøk på å ivareta rettighetshavernes interesser. NETTETS OVERFLODSØKONOMI Vevles påstand forutsetter at de økonomiske rettighetshaverne har interesse av å opprettholde knapphet (på eksemplarer i dette tilfellet), og kunstig knapphet der det er mulig å avskaffe knapphet. Men det er feil. Det er fullt mulig å tjene penger (1) på å avskaffe knapphet og (2) i et marked uten knapphet. Vi lever nå i en overgangsfase mellom knapphetsøkonomi og en nettverksøkonomi basert på overflod. I nettverksøkonomien eller overflodsøkonomien blir et eksemplar mer verdt jo flere andre tilsvarende eksemplarer eller kopier som finnes. Dette er motsatt av den knapphetsøkonomien som tradisjonell opphavsrett og eksemplarkontroll bygger på, og derfor vanskelig å begripe og godta for dem som "sitter fast" i den tradisjonelle knapphetsøkonomien. Dette at flere kopier gjør hver kopi mer verdifull, gjelder både teknologiske produkter (f.eks. mobilen - jo flere som har mobil, jo mer verdifullt og nyttig er det å ha mobil) og åndsverk. Jo færre kopier av et åndsverk, jo mer ukjent og mindre etterspurt er verket, og jo større sjanse for at det blir glemt og dør ut. Det siste er nemlig den største trusselen eller problemet i en økonomi der flaskehalsen er folks tid eller oppmerksomhet. Altså: jo flere eksemplarer, jo større etterspørsel. Jo flere kopier, jo mer verdifull er hver kopi, fordi den øker synligheten av og dermed etterspørselen etter skaperen (som dermed blir en merkevare for sine verk og oppdrag) i markedet. Dette innebærer to økonomiske hovedpoenger: 1. At overflodsøkonomien faktisk er en økonomi; det er ikke noen nødvendig forutsetning om at "alt skal være gratis". 2. Men stykkpris-modellen blir mindre viktig i en overflodsøkonomi, og erstattes derfor i økende grad med andre inntjeningsmodeller. Parallellpublisering av en papirbok og en elektronisk fil med samme tekst som fritt kan distribueres på nett fører til økt salg av papirboken - fordi fila fungerer som reklame for den trykte boken. Se Cory Doctorows artikkel "Gi det bort" i Bok og Bibliotek nr "Jeg har gitt bort bøkene mine helt siden min første roman kom ut, og jeg har tjent massevis av penger på det", skriver han. Man kan altså tjene mer penger på bøker ved å gi bort bøkene. Slik fungerer det i overflodsøkonomien. Noen utgivere, f.eks. de som står bak DiViBib, frykter dette fordi de sitter fast i knapphetsøkonomien og ikke skjønner nettverksøkonomien, mens andre utgivere som følger bedre med (f.eks. Tor Books og Penguin) satser på parallellpubliseringer og andre metoder og modeller som harmonerer med utviklingen mot avskaffelse av knapphet. Kevin Kelly har skrevet mye om hvordan nettverksøkonomien baserer seg på avskaffelse av knapphet, bl.a. i de to bøkene "Out of Control" og "New Rules for the New Economy". Alle hans

4 bøker kan leses gratis på nettet<5>. DRM: EN IKKE-LØSNING PÅ ET IKKE-PROBLEM Så hvordan skal bibliotekene kunne låne ut digitalt materiale hvis opphavsrettsinnehavernes interesser ikke er ivaretatt? "Forskjellen på fysiske medier og digitale medier er jo bl.a. at digitale media ikke kan leveres tilbake - finnes det da andre løsninger enn DRM?", vil noen spørre. La oss først slå fast at DRM ikke er en løsning på dette "problemet", fordi DRM ikke hindrer hverken kopiering eller spredning! Det finnes i dag to dominerende DRM-systemer: Microsofts WMA-DRM og Apples itunessystem (Fairplay). Begge tillater brukerne å fjerne alle metadata (rettighetsinformasjon) fra verket/filen. De tillater også kopiering og opplasting på Internett. Det er kun valg av avspiller de regulerer! DRM har aldri og vil aldri kunne hindre kopiering og spredning av noe som tillates avspilt. (Microsoft og Apple prøver ikke engang!) DRM kan kun forvanske avspilling og skape et avspillermonopol - og dette kun når den gis egen lovbeskyttelse. Et avspillermonopol er hverken i kundens/brukerens, skaperens, opphavsrettsinnehaverens eller samfunnets interesser. Det at DRM ikke hindrer kopiering eller distribusjon er ikke en teknisk svakhet ved dagens DRM; det er en prinsipiell og grunnleggende egenskap (eller logisk feil) ved selve ideen om DRM<6>. KNAPPHETENS KONTROLLMANI Men la oss gå litt dypere inn i det spørsmålet ovenfor som gir opphav til feilforestillingen om at DRM kan være en løsning. Dette spørsmålet har som forutsetning at det er riktig eller nødvendig å bevare kontrollen over antall eksemplarer. Men denne forutsetningen er ikke bare feil, den er fullstendig virkelighetsfjern og skadelig. Det er nemlig både galt (i etisk forstand, gitt ovennevnte kjerneverdier) og umulig (både praktisk og teoretisk) å bevare kontroll over antall eksemplarer i et nettverks- og informasjonssamfunn. Hvorfor er det galt å forsøke å ivareta rettighetshaverens behov for kontroll med antall eksemplarer? Kort oppsummert<7>: 1. Slike kontrollforsøk fører samfunnet mot fascismen. 2. Kontrollforsøkene utgjør en vanvittig sløsing med ressurser. 3. De hindrer teknologisk innovasjon og fremveksten av nye medier, og sosiale fremskritt knyttet til disse. 4. De er i strid med skapernes interesser.

5 5. De er i strid med brukernes interesser, og med bibliotekets verdier og formål. DRM er i sin natur proprietært og derfor kontrollert av andre enn dem som eier eller bruker eksemplaret (og spilleren) - det er det som er hele poenget med DRM. Det er ikke mulig å lage "åpen DRM" - dersom DRM'en er åpen, så kontrolleres den av brukerens maskin, dvs. av brukeren. Så for å ha "effektiv DRM" så må man frata brukeren kontrollen over sin egen datamaskin (og over alle typer opptaksteknologi, alle kopimaskiner, skannere og mikrofoner i samfunnet) - og dette kan bare gjennomføres i en fascistisk politistat. Og trolig (forhåpentligvis) ikke engang da. Men skal ikke rettighetshaverne få lov til å tjene penger på sine åndsverk? Det er først og fremst skaperne som bør få tjene penger på sitt arbeid og sine verk, og utgivere og distributører kun i den grad de faktisk gjør jobben sin (som er å muliggjøre og forenkle distribusjon og formidling av verket - ikke det motsatte). Og rammeverket rundt distribusjonen må ikke hindre videre utvikling av ånds- eller kulturlivet eller av nye teknologier og medier som kan forenkle distribusjonen eller formidlingen (f.eks. ved å gi spesielle handelsprivilegier til et distributørledd og forretningsmodeller som er i ferd med å bli avleggs). DRM fører ikke til mer inntekter. DRM gjør bare produktet dyrere og dårligere. Dermed blir produktet både mindre attraktivt for kundene og mer kostbart å lage for utgiverne på en gang. Det er vanskelig å forstå at et slikt "dobbelt-tap" kan virke fristende på noen. Mark Shuttleworth skriver: "There are some ideas that are broken, but attractive enough to some people that they are doomed to be tried again and again. DRM is one of them."<8> KOPIERING: ET NØDVENDIG GODE Alle digitale medier, med eller uten DRM, lar seg kopiere. Vi lever i et samfunn der det har blitt billig og enkelt å kopiere. Og det kommer ikke til å bli vanskeligere. Kopiering blir bare enklere og billigere hele tiden. Dette er ikke bare noe vi alle "må leve med", det er et stort sosialt fremskritt som bør feires og vernes om. Dette fremskrittet er ikke noen trussel mot dem som skaper åndsverk og kultur, snarere tvert om. Kopiering har ikke bare blitt enklere, men også mye mer nødvendig enn før. Alle materialer slites. Digitale informasjonsbærere er lite holdbare og robuste. Slitasjen medfører større tap av innhold og funksjonalitet enn på analoge medier. Industrien har lagt opp til en planlagt foreldelse av CDog DVD-plater ved at man valgte å ikke laminere platene da disse medieformatene ble definert. Men digitale medier er lette å kopiere, og kopien kan få like god kvalitet som originalen. Dessuten innebærer en rivende teknologisk utvikling at formater og medietyper hele tiden foreldes, slik at det blir ekstra behov for kopiering i form av konvertering eller omgjøring av filer til nye formater og medietyper, for å unngå at filene går tapt eller blir utilgjengelige når gamle formater og medietyper ikke lenger støttes av maskinene.

6 Uten lovbeskyttet rett og teknisk mulighet til å kopiere har ikke forbrukeren noen sjanse til å sikre sitt eget materiale. Kun retten og muligheten til å kopiere til eget bruk uten restriksjoner kan gi mulighet til å sikre materialet. Alt digitalt materiale som ikke kan kopieres eller ikke blir kopiert, må regnes som tapt. Men DRM har idag fått sin egen lovbeskyttelse og brukes til å regulere og vanskeliggjøre avspilling/valget av avspiller, og dermed også kopiering. Kopiering blir som regel ikke vanskeligere å utføre, men mye lovlig kopiering blir ulovlig når innholdet belemres med DRM. Det eksisterer for tiden en rekke forbud og straffeansvar mot mange handlinger som går ut på å velge avspiller eller hjelpe/informere andre om hvordan de kan velge avspiller, inkludert hvordan man kan flytte eller kopiere til andre avspillere. DRM er altså et strategisk tiltak som etablerte distributører bruker mot nye aktører, teknologier og medier for å hindre konkurranse. I bloggen om lydbøker kan man lese at ved minst 50 % av lånene tar låneren en privat kopi, og at dette bekymrer forlag og forfattere i stor grad. Er dette et faktisk problem for rettighetshavere? Den tilsynelatende ganske utbredte angsten for kopiering er nok heller et psykologisk problem hos rettighetshavere, og ikke et faktisk problem. For hvorfor skal man være redd for en handling som (1) ikke har påviselige skadevirkninger (det er påviselig feil at en gratiskopi = et salg mindre), og (2) har mange påviselig gunstige og verdifulle virkninger? Kopiangsten skyldes manglende kunnskap om nettverksøkonomien, og løsningen er derfor ikke mer DRM (som er en anti-placebo), men mer kunnskap om nye muligheter, teknologier og modeller. Erfaringer fra tidligere medieoverganger viser at det ved økt mulighet for kopiering gjennom nye mediekanaler både oppstår nye markeder og ordninger for kompensasjon, lisenser o.l. slik at skaperne og opphavsrettsinnehaverne kan få betalt. På denne måten medfører mer kopiering og nye mediekanaler alltid ikke bare mer formidling av kultur og kunnskap (samt mer eller mindre hjernedød underholdning) til flere, men også økte inntekter for dem som skaper og formidler. Det er altså ingen nødvendig motsetning mellom disse to målene - og alle som påstår noe annet, har sannsynligvis etablerte næringsinteresser innenfor distribusjonskanaler som trues av konkurransen fra nye aktører og distribusjonsmodeller. Nye medier innebærer alltid nye markeder og inntekter (større kake), men også mer usikkerhet og mulige inntektsreduksjoner for dem som sitter med de største bitene av den gamle kaken. Kopieringsfiendtligheten og forsøkene på å skape kunstig knapphet og tilgangskontroll over digitale verk er dypt kulturfiendtlig og ødeleggende for både selve åndsverkene, deres skapere og brukere og alle kulturinstitusjoner som forvalter, bevarer og tilgjengeliggjør verk. Kan man mene at de 50 % som kopierer lånte lydbøker uansett ikke ville ha kjøpt lydboka, og at denne kopieringen dermed ikke utgjør noen trussel mot inntjeningen? Mange kopierte filer blir ikke engang hørt på en eneste gang. Det er lett å kopiere eller laste ned,

7 men så må man faktisk sette av tid for å høre på det, og det blir fort verre for mange. Mye av det blir likevel sett/hørt/lest, og nettoeffekten av dette er en økning i salget. De skaperne som gjør det lett å kopiere eller laste ned lovlig, sammenlignet med dem som ikke er like raske til å tilgjengeliggjøre i digital form, viser dette. Dette vet vi altså ikke bare fra en rekke undersøkelser av forbrukere og forbruksmønstre<9>, men også fra dem som parallellpubliserer med fri kopiering og distribusjon av den elektroniske utgaven. Kopiering er altså et nødvendig gode. KOMPENSASJON FOR IKKE-PRIVAT KOPIERING OG FILDELING Det er ingen prinsipiell forskjell på dagens 12-åring som laster ned en fil og hennes oldefar som da han var 12 bygde en krystallradio og hørte på piratradio. Radiokanalene den gangen hadde ikke tillatelse til å sende musikken - akkurat som fildelingsnettene i dag; og datidens økonomiske rettighetshavere kjempet for å forby radio istedenfor å lage et system for kompensasjon - akkurat som rettighetshaverne idag. Det kan tenkes en rekke modeller for kompensasjon for kopiering og fildeling, som også ofte i stor grad kan sameksistere med hverandre<10>. AGENTER FOR OVERFLODSØKONOMIEN Når DiViBib blir bygd opp rundt DRM, skal da bibliotekene takke nei til dette tilbudet? Ja, det skal de, for DRM er i strid med bibliotekets kjerneverdier og målsetninger. Mark Shuttleworth skriver: "The truth is also that, as the landscape changes, different business models come and go in their viability. Those folks who try to impose analog rules on digital content will find themselves on the wrong side of the tidal wave."<8> Hvorfor skal bibliotekene stille seg på feil side av overflodsbølgen? DRM-teknologi og det ekstreme kontrollbehovet den er et uttrykk for, hører etter mitt syn hjemme i psykiatrien og ikke på en markedsplass for åndsverk. De som ikke lærer noe og som fortsetter med DRM, vil forsvinne fra markedet. Folk vil ikke ha det. Konkurransen om folks tid, oppmerksomhet og penger bare øker. Det man tjener penger på i et noenlunde fritt og demokratisk marked, er nemlig ved å hjelpe folk med å skaffe seg det de vil ha og ta betalt for det - ikke ved å nekte eller hindre folk i å skaffe seg det de vil ha. Hvorfor skal bibliotekene være håndlangere for en døende forretningsmodell? Spesielt når alternativet - fremveksten av nettverksøkonomien og avskaffelse av knapphet på eksemplarer - stemmer langt bedre overens med bibliotekets kjerneverdier og mål? Hvilke alternativer til dagens DiViBib bør så bibliotekene søke? Svaret er enkelt: Ethvert alternativ uten DRM (og uten overvåkningsteknologi).

8 ALLE ER RETTIGHETSHAVERE Ordet "rettighetshaver" er verdt å se nærmere på. Dette ordet sier at noen er rettighetshavere - og dermed også at andre ikke er det, at de er rettighetsløse<11,12> Men slik er det ikke. Vi er faktisk alle rettighetshavere! Kunder og brukere har også rettigheter, som er nedfelt og uttrykt i norsk lov. Bl.a. Forbrukerkjøpsloven, Markedsføringsloven, Personopplysningsloven - og dessuten Åndsverkloven, som også beskytter kunders og brukeres rettigheter (både privatpersoner og institusjoner som biblioteker), selv om balansen i sistnevnte nå har blitt forrykket til fordel for distributørleddet. Forbrukerrådet jobber med å klargjøre kunders og brukeres rettigheter i en digital verden<13>. Bruken av ordet "rettighetshaver" er altså ikke bare upresis, men misvisende. Ordet brukes kun om dem som innehar hele eller deler av opphavsrettighetene, spesielt de økonomiske rettighetene. Det litt baktunge "opphavsrettsinnehaver" er noe mer presist, men blander fortsatt sammen ulike aktører med ulike rettigheter og behov/ønsker (f.eks. skapere og distributører). Kanskje det er mer presist og dekkende å beskrive hvilken type aktør(er) det er snakk om i hvert enkelt tilfelle, f.eks. skaper, utgiver, distributør, rettighetsforvalterorganisasjon osv. KONKLUSJON Kopiering er på en måte selve hovedsymbolet for en økonomi uten knapphet. Kopiering er så godt som alltid bra for både individ og samfunn, både skapere og brukere. Men samtidig kjemper mektige krefter for å bevare en kunstig knapphet<14>. På kort sikt vil en gradvis utvikling bort fra knapphet sikre inntjening for dem som skaper og produserer intellektuelle verk gjennom nye modeller og muligheter som parallellpublisering og utnyttelse av "den lange halen"<15>. Bibliotekene bør avvise enhver teknologi som prøver å innføre knapphet. Slike teknologier er direkte i strid med bibliotekets mål, verdier og eksistensgrunnlag. For å få en politisk effekt av og oppmerksomhet på problemet med knapphetsfremmende og kultur- og kunnskapsfiendtlige teknologier, burde man ikke bare avvise slike teknologier spredt "litt her og litt der". Et samlet bibliotekvesen bør på et overordnet nivå gjøre det krystallklart at kunstig knapphet er uforenlig med bibliotekets kjerneverdier. Knapphetsfremmende teknologier som DRM kan heller ikke begrunnes hverken ut fra rettighetshaveres interesser eller interessene til økonomiske eller opphavsrettslige rettighetshavere. Er knapphet eller fravær av knapphet å foretrekke, hvis man kan velge? Og er dette et uvesentlig eller vesentlig kulturpolitisk spørsmål? Svarene på disse to spørsmålene bør være opplagte - til og med om man ikke skulle dele bibliotekenes kjerneverdier.

9 NOTER OG KILDEHENVISNINGER <1> Låtlån til besvær <2> Bibliotekenes digitale muligheter <3> More about IFLA - Core Values <4> NBF: Arbeidsgruppen for etiske retningslinjer <5> Kevin Kelly - My Books <6> Hvorfor det er og må være slik kan du lese en gjennomgang av her: Cory Doctorows foredrag om DRM for Microsoft Research <7> Lysarkene til EFNs foredrag "Fremtid eller fortid?" (går gjennom alle disse punktene, og definerer også begrepet DRM.) <8> Note to content owners: DRM doesn't work <9> Fildeling øker salget, mangfoldet og musikernes makt <10> Slike modeller diskuteres f.eks. her: <11> Forbudenes og rettsløshetens talsmann <12> Den digitale eiendomsløshet <13> Rydder opp i rettighetskaos med digitale rettigheter <14> Noen kilder om avskaffelsen av knapphet:

10 <15> Den lange halen Dette dokumentets adresse: Forfatterens adresse: Elektronisk Forpost Norge er en rettighetsorganisasjon som jobber med medborgerskap og juridiske rettigheter i IT-samfunnet. Sist oppdatert av Thomas Gramstad 16. februar 2008.