1. Mosebok 1; 2; 3; Lukas 10,18. Den farlige slangen

Transkript

1 1. Mosebok 1; 2; 3; Lukas 10,18 Den farlige slangen Gud ville ha venner, og han skapte menneskene. Men aller først måtte han selvfølgelig skaffe dem et sted å bo. Mennesker kan ikke være ingensteder. Og Gud begynte å skape verden. Menneskene trengte lys. Derfor skapte Gud solen og månen. Han skapte elver og sjøer som kunne gi dem vann. Han visste at de ville trenge noe å spise. Derfor ga han dem planter, fisker, fugler og dyr. Gud var glad da han så på alt han hadde skapt. «Nå vil jeg skape mennesker,» sa han og plantet en vakker hage de kunne bo i. Gud kalte den første mannen og kvinnen for Adam og Eva, og hver kveld kom han til dem i hagen for å snakke med dem. Alle var lykkelige, og Gud gledet seg sammen med dem. Ingenting var vondt eller galt. De visste ikke hva det var å være syke eller å ha det vondt på noen måte. De fikk ikke engang myggstikk. Adam og Eva var bare fornøyde og glade. Slik kunne alt ha fortsatt å være bestandig, hvis det ikke hadde vært for den forferdelige fienden, Satan. En gang hadde han vært en engel i himmelen, men han ble stolt og ulydig mot Gud, og Gud måtte kaste ham ut av himmelen. Satan hatet Gud så veldig at det gjorde ham rasende å se på disse nye vennene hans. «Hvis jeg bare kunne ødelegge dem,» tenkte han, «så ville det ødelegge alle planene til Gud.» Han fikk en idé. Gud hadde nemlig bare gitt dem én regel: «Dere kan spise av alt som er i hele hagen,» hadde Gud sagt til Adam og Eva, «bare ikke frukten på treet i midten av hagen.» Gud visste at hvis de spiste den frukten, ville de vite om onde 8

2 ting og ikke bare om de gode tingene. Gud ville holde dem trygt borte fra alt ondt. En dag mens Eva satt for seg selv, kom Satan til henne som en slange. Han gled bort til henne og hvisket: «Ser du ikke hvor deilig frukten på det midterste treet ser ut? Er du helt sikker på at Gud sa du ikke fikk smake på den?» «Ja,» svarte Eva, «vi må ikke røre den engang, ellers vil vi dø.» «Å, nei, det stemmer ikke,» løy Satan, «bare smak litt, da vel.» Eva begynte å stirre på treet. Kanskje hun kunne tro det Satan sa? Sakte rakte hun ut hånden, grep eplet og satte tennene i den saftige frukten. «Adam, Adam!» ropte hun, «kom og smak du også. Det er deilig!» Da Gud kom til dem i hagen den kvelden, hadde Adam og Eva gjemt seg. De visste at de hadde gjort noe veldig galt. Fordi hjertene deres nå hadde fått det onde i seg, begynte de å skylde på hverandre og på slangen. Men de ville ikke be om forlatelse. Satan hadde brukt dem til å få inn i verden alt som gjør oss ulykkelige. Gud visste med en gang hva som var skjedd, hvor forferdelig det var for alle. «Dere må forlate hagen med en gang,» sa Gud, «og arbeide hardt for maten.» For nå ville ugresset vokse og innsekter ødelegge plantene. Smerte og sykdom ville gjøre livet tungt og vanskelig. En dag skulle de dø. Gud hadde advart dem, og nå måtte de ut av hagen enda så vondt det gjorde Gud. Satan trodde at han hadde vunnet kampen mot Gud nå, men Gud hadde allerede planen klar for hvordan han ville redde sine mennesker fra døden. 9

3 1. Mosebok 4 Brødrene som kranglet Ikke alle brødre er snille mot hverandre, og to av sønnene til Adam og Eva kranglet bestandig. De var svært forskjellige. Kain brukte all sin tid på å dyrke jorda, slik at det ble korn og grønnsaker å spise, mens Abel holdt sauer og geiter. Han trivdes best sammen med dem, fant fine beiteplasser til dem, og jaget vekk ville dyr som nå var blitt farlige. «Det er urettferdig, Abel!» ropte Kain. «Hele tiden må jeg slite for å holde ugress og insekter unna kornet, mens du bare går omkring med de dumme geitene og snakker med Gud hele tiden.» Det var den egentlige årsaken til at Kain var så sint på Abel. Abel elsket Gud og var Guds venn, mens Kain ikke brydde seg om å være sammen med Gud. Ofte sov Abel under åpen himmel sammen med dyra sine for å vokte dem mot bjørner eller løver som kunne skade dem. Men han var aldri alene. Gud var alltid hos ham. «Jeg har lyst til å gi Gud en gave,» tenkte han en kveld. «Jeg vil vise Gud hvor glad jeg er i ham.» Men han hadde ikke noe annet å gi ham enn dyra sine. Derfor valgte han ut det vakreste lammet og ga det til Gud. Da Kain så hvor glad Gud var i Abel, ble han sjalu. «Jeg får visst gi Gud en gave, jeg også,» tenkte han tvert, og samlet sammen noen av grønnsakene sine. Men Gud så at Kain ikke elsket Gud i hjertet sitt. Derfor tok ikke Gud imot gaven hans. Det gjorde Kain aldeles rasende, og han satte seg i åkeren og skulte bort til broren sin mens han pønsket på hvordan han skulle gjøre ham vondt. «Jeg hater ham!» tenkte han rasende. 10

4 «Forsiktig nå, Kain,» advarte Gud. «Satan vil ha deg i sin makt, så han vil prøve å få deg til å gjøre noe fryktelig.» Men Kain brydde seg fremdeles ikke om hva Gud sa. «Bli med en tur, Abel,» ropte han og lot som om han ville bli venner med broren sin. Men så snart han mente de var ute av syne, plukket han opp en skarp stein og slo Abel så hardt at han døde. I full fart begravde han broren sin dypt ned i bakken. Ikke før var han på vei hjem, før Guds stemme fikk ham til å hoppe høyt. «Hvor er broren din?» «Hvordan kan jeg vite det?» løy Kain. «Jeg skal vel ikke passe på ham hele tiden?» Men Gud visste godt hva Kain hadde gjort. «Kain,» sa Gud, «nå må du gå fra hjemmet og gården din og leve resten av livet som en flyktning på vandring. Jeg så hva du gjorde mot Abel.» Igjen gjorde det som skjedde Gud vondt, og Adam og Eva sørget over begge sønnene sine. Å, hvor de ønsket at de aldri hadde spist av den frukten! 11

5 1. Mosebok 6; 7; 8; 9 En båt full av dyr Hele verden var blitt et fryktelig sted, og Gud angret at han en gang hadde skapt menneskene. Det var nå mange hundre år siden Adam og Eva levde, og menneskene hadde spredd seg utover hele jorden. De elsket ikke Gud, og ville ikke ha noe med ham å gjøre. De hatet hverandre også, myrdet og stjal og gjorde hele verden vond. Bare Noah trodde på Gud nå. «Det kan ikke fortsette slik,» tenkte Gud, for det gjorde ham vondt. «Jeg vil utrydde alt jeg har skapt, både menneskene og dyra.» «Noah,» sa Gud en dag, «jeg vil sende en flom over hele jorden. Bygg deg selv en ark, en stor båt, hvor det er plass til ett par av alle slags dyr som finnes, fugler og insekter også, og mat nok til dere alle sammen for et helt år.» Slik ville Gud redde Noah. «Dette blir en stor båt,» tenkte Noah mens han kuttet trær til planker. «Hva i all verden er det du gjør nå, Noah?» hånte naboene hans. De lo rått da han sa at han bygget en båt. «Vi er jo milevis fra sjøen,» skrattet de. «Du må ha blitt helt gal!» «Hvis dere ikke angrer alt det stygge dere driver på med, og ber Gud om tilgivelse, kommer dere til å drukne, alle sammen,» svarte Noah stille. Men ingen trodde ham. Det tok lang tid for Noah og sønnene hans å gjøre båten ferdig. Til slutt skulle de slippe inn to av hver sort av alle dyr som fantes. Naboene lo ikke mindre da de så Noah føre dyrene opp på landgangen. Det var jo helt vilt! Da, plutselig, begynte det å regne. «Kanskje det var noe i det Noah sa likevel!» klaget naboene der de plasket rundt i vannet som flommet. 12

6 Regnet fikk bekkene til å bli fossende elver. Vannet steg, høyere og høyere, til store bølger slo innover landet. Det fortsatte å regne! Menneskene begynte å klatre opp i trærne eller skynde seg opp i de høyeste fjellene, mens vannet steg til det dekket dem alle sammen. Men Noah fløt trygt i båten sin på bølgene til regnet endelig stoppet. For et bråk det må ha vært inne i båten! Bjeffing, rauting, breking, skvaldring, brøling og galing! Tenk hvordan det må ha luktet! Midt i dette bodde Noah og familien hans i flere måneder. Men de var så glade for at de levde, at alt det andre gjorde ingen ting. Plutselig en dag kjente de et dunk. Båten hadde truffet en fjelltopp, og der ble den stående. «Dette betyr at vannet har sunket,» sa Noah. Det tok enda noen uker til før vinden og solen tørket opp fuktigheten og mudderet som dekket alle ting. Så en dag slapp Noah ut en liten grå due som straks kom tilbake med friske blad i nebbet. «Plantene har begynt å vokse igjen,» smilte Noah. «Nå varer det ikke lenge før det er mat nok ute for alle dyra.» Endelig en dag åpnet de lukene i båten, og dyra løp, hoppet, fløy eller vraltet ut i friheten. Familien sto og så på. Plutselig fikk de se en veldig regnbue som lyste opp på himmelen. «Jeg lover at jeg aldri mer skal sende en slik flom over jorden,» hørte de stemmen til Gud si. «Og regnbuen er tegnet jeg gir dere på at jeg holder det jeg lover, alltid.» 13

7 Job 1; 2; 38; 42 Mannen som mistet alt En dag stilte Satan seg foran Gud. Han var veldig fornøyd med seg selv. Igjen bodde det mennesker over hele jorden, men bare noen få elsket Gud. «Har du lagt merke til min tjener Job?» spurte Gud. «Han lever rett, frykter Gud og holder seg borte fra alt ondt.» «Ja, men han er også den rikeste av alle,» snerret Satan. «Han er favoritten din. Du gir ham alt han ønsker seg. Se alle sauene, kamelene og eslene hans! Han er din venn fordi du gir ham så mye. Ta alt ifra ham, så vil han helt sikkert si deg farvel like opp i ansiktet.» «Nei, det vil han ikke,» sa Gud. «Han elsker meg for den jeg er, ikke for alt jeg har gitt ham.» «La meg bevise det,» snerret Satan igjen. «Gjør det,» sa Gud, «men du må ikke røre ved Job selv.» Ikke lenge etter satt Job inne i det fine huset sitt, da han hørte noen banke på døra og storme inn. «Det har vært et forferdelig uvær,» gispet tjeneren, «alle sauene dine og gjeterne er drept.» Ikke før hadde han snakket ut, før en annen av arbeiderne til Job styrtet inn. «Fiendens soldater har tatt alle kamelene og eslene dine og drept tjensteguttene som passet dem,» klaget han. Den gangen hadde ikke folk penger å betale med. De betalte med ting de eide. Derfor var dette så forferdelig for Job. Han hadde mistet alt han eide. «Jeg kommer med forferdelige nyheter,» ropte en annen mann som buste inn. Alle de ti barna dine var i selskap da det plutselig kom et forferdelig uvær som blåste huset ned. De er døde, alle sammen!» 14

8 Job reiste seg og rev klærne sine i filler for å vise hvor fortvilet han ble. «Gud har gitt meg alt dette. Nå har han tatt det fra meg. Men jeg elsker ham likevel,» var alt Job sa. Da Satan hørte det, ble han forarget. «Ennå er han en sterk mann,» sa han til Gud. «Men hvis du lar meg kaste sykdom på ham, og hvis han mister alle vennene sine, blir han nok sint på deg.» Snart ble stakkars Job forferdelig syk. Kroppen hans ble dekket av store byller og sår. I sin fortvilelse satte han seg midt i asken og skrapte seg med potteskår. Det var skikken den gangen. Nå spottet til og med kona hans ham. «Skal du fremdeles ikke klage på Gud?» spurte hun. «Si Gud farvel og dø!» «Du må ha gjort noe forferdelig galt når Gud lar alt dette fryktelig skje med deg,» sa folk som hadde vært vennene hans før. Job skjønte ikke hva Gud mente med dette. I mange måneder var han syk. Folk presset ham for å få ham til å si hva for noe forferdelig han hadde gjort, siden Gud straffet ham slik. Men ingen fikk ham til å slutte å tro på Gud. Til slutt ville ikke Gud la dette fortsette lenger, og talte til alle om hvor galt det var alt det de sa og gjorde mot Job. De fortjente virkelig straff fra Gud. Men Job ba for vennene som hadde plaget ham slik, og Gud hørte på Job. Nå ga Gud Job nye gaver, dobbelt så mye som han hadde hatt før, av alle ting. Men dobbelt så mange nye barn trengte ikke Gud å gi Job. For alle barna som tror på Gud, blir ikke borte om de dør. De er i Guds hender, og Job vil møte dem igjen. 15

9 1. Mosebok 12,1 5; 15,1 6; 18,1 15 Den store planen «Du kan ikke se Gud, så hvordan vet du at Gud finnes?» Stadig fikk Guds venn, Abraham, høre dette. Samtidig gjorde menneskene Gud sorg, for de laget seg sine egne guder av gull eller stein, som de ba til. «Jeg vil at du skal reise herfra,» sa Gud en dag til Abraham. Abraham ble nok ganske paff, for han var sikkert glad i stedet hvor han bodde, byen Ur. Der hadde han mange venner. «Langt borte ligger et vakkert land som heter Kanaan,» fortsatte Gud. «Dette landet vil jeg gi til deg og barna dine.» «Hvorfor?» spurte Abraham. «Fordi jeg elsker deg. Jeg vil gjøre deg til en stor familie, ja, til et helt folk, og dere skal være mitt folk. Hele verden skal se hvor høyt jeg elsker dere.» «Men min kone og jeg har jo ingen barn,» svarte Abraham. Han visste at egentlig var de allerede altfor gamle til å få barn. Så dette var merkelig. «Abraham, jeg har valgt deg til å være en del av min store plan. Vil du stole på meg?» Ja, det ville Abraham gjerne, og han skyndte seg av gårde for å pakke. «Er du blitt gal?» spurte vennene. «Legger du ut på flyttefot med alt du eier uten å ane hvor du skal hen? Følger du en Gud du ikke engang kan se? Tenk på alle røverne og alle de ville dyra i ødemarken. Du kommer til å angre bittert på at du dro fra dette deilige huset for å bo i et nomadetelt.» Men Abraham bare smilte for seg selv der han forsvant i synsranden med alle tjenerne og dyra sine. 16

10 Etter mange mils reise på støvete veier nådde de endelig landet Kanaan, og Abraham og kona hans, Sara, slo seg ned for å vente på familien Gud hadde lovet dem. Men ingen baby kom. År etter år gikk, og de ble bare enda eldre. «Gud har sikkert glemt hva han lovte,» tenkte Sara trist der hun satt og så ut av teltet. «Nå er det altfor sent å få barn.» Men akkurat da så hun tre menn på vei mot teltleiren deres. «De ser trette ut,» tenkte hun vennlig. «Kom inn og spis litt,» innbød Abraham, da han fikk se dem som kom. Så fint at de ikke ville la disse fremmede gå forbi uten mat, for en av dem var Gud selv, og de to andre var engler, alle i menneskeskikkelse. Men det visste verken Abraham eller Sara der de skyndte seg med å lage mat. Da gjestene satte seg til å spise, kikket Sara nysgjerrig på dem bak forhenget. Og det hun hørte, gjorde henne forbauset. «Om ni måneder skal Sara få en babygutt.» «Men det er jo umulig,» lo Sara for seg selv. «Abraham er nesten hundre år gammel!» Hun hadde ikke ledd høyt, men selvfølgelig visste Gud hva hun tenkte. «Hvorfor lo Sara?» spurte han. «Er noe for vanskelig for Gud?» Plutselig skjønte Sara og Abraham hvem de egentlig hadde på besøk. Ni måneder senere fikk de en liten guttebaby som de kalte Isak. Han ble en viktig del av Guds hemmelige plan. 17