Historien om VIVITEX. Side 1 av 7

Transkript

1 Historien om VIVITEX Det revolusjonerende nye tekstilet for økt livskvalitet av Roger Coghill, MA (Cantab.), C.Biol., MI Biol., MA Environ.Mgt Oversatt av Marthe Moe, Bia Design as Introduksjon Mitt navn er Roger Coghill. Jeg er en profesjonell biolog utdannet ved Universitetet i Cambridge, Universitetet i Wales og Surrey Universitet. I over ti år har jeg studert hvordan elektrisitet og magnetisme påvirker alle former for liv, - en vitenskap kalt bio- elektromagnetisme. I løpet av denne perioden har jeg bygget et teknisk laboratorium for dette spesielle formålet, og skal jeg dømme fra alle journalister som ringer meg, tror jeg at jeg ved å ha studert nøye all tilgjengelig forskningsmateriale på dette området, har blitt en ganske godt ansett kilde til forståelse av denne nye vitenskapen. De fleste journalister ringer fordi publikum er interessert i slike ting som skadevirkninger av kraftlinjer og mobiltelefoner, sensitivitet for elektrisitet, eller på grunn av den økende interessen for terapeutisk bruk av magnetisme. Magneter har blitt brukt til å kurere tilstander som hodeverk og gikt i tusenvis av år. Den første gangen noen fortalte meg om et sensasjonelt nytt tekstil, basert på bioelektromagnetisme, som ved et trylleslag ville få min hud til å se yngre ut, redusere cellulitten, styrke immunforsvaret, holde meg varmere enn en dundyne om natten og forbedre blodsirkulasjonen (blant annet!), var jeg ærlig talt mer enn skeptisk. Noen gav meg en prøve på tekstilet som lignet bomull eller medisinsk bandasje, men jeg la det til side og glemte det snart i mitt travle bio-elektromagnetisme laboratorium. Produsentene hevdet at den grunnleggende mekanismen som er involvert i deres "vidundermiddel", hjelper næringsstoffer og avfallsstoffer å passerer celleveggene i organismer. Det falt meg inn at den beste måten å teste dette ut på, var ved å se på produktets effekt på avskårne blomster, - de behandlede blomstene ville stå lenger. Jeg valgte påskeliljer. Det var vår i Wales, husker jeg, da alle åser og daler hvert år er fylt av denne lysende, gule blomsten, - det er ikke for ingenting at påskeliljen er nasjonalblomsten i Wales. I et ledig øyeblikk prøvde jeg det ut, og uten tvil var det en overraskende forskjell på de behandlede stilkene og kontrollgruppen. Slik begynte mitt forhold til VIVITEX. Men hvordan virket produktet, og var alle påstandene virkelig sanne? Denne artikkelen beskriver det interessante eventyret og veiene VIVITEX førte meg gjennom de neste årene, fra Brasil til Bangkok, Spania til Osaka, og de eksperimentelle resultatene av mine undersøkelser på dette utrolige og effektive tekstilet av det tjueførste århundrede. Den første starten... vert til gyldne påskeliljer Vitenskapelige bevis blir ofte forsterket ved at forskeren begynner med å gjøre en feil. Sir Alexander Fleming gjorde den "feil" at han etterlot sine dyrkningsskåler uvasket, noe som ledet til oppdagelsen av penicillin, som igjen har reddet millioner fra døden gjennom den andre verdenskrig og etter det. Tidlig på våren sør i Wales, er åsene dekket med påskeliljer, - gule klatter understreket av den mørke grønne - blandet senere med safranfargen til Gulltorn, lenge før lysegrønne blader dukker opp på løvfellende trær, - eik, hegg og selvfølgelig det berømte walisiske asketreet, hyllet i deres folkemusikk. I mitt tilfelle, første gangen jeg prøvde ut VIVITEX på påskeliljene jeg så nøye hadde samlet inn, syntes det som om det ikke var noe forskjell på de blomstene som hadde VIVITEX rundt stilkene og de som kun hadde vanlig bomull. Da først forsto jeg at i min iver etter å gjøre alt vitenskapelig korrekt, hadde jeg hatt destillert vann i vasene. Konsekvensen ble at det ikke var noen næring å absorbere for blomstene, så naturligvis visnet begge prøvene like fort. Side 1 av 7

2 Men da jeg i rettet på dette, ved å tilsette en passende gjødning i alle vasene og repetere studiet, var effekten forbløffende: De fotonbehandlede påskeliljene var i live lenge etter at de ubehandlede prøvene hadde visnet og blitt brune. Det tok meg ikke lang tid å innse at alle blomsterhandlere rundt om i verden ville være interessert i de kommersielle mulighetene ved denne effekten. Det var denne uventede oppdagelsen som fikk meg til vurdere hvilke mekanismer som produserte en slik effekt, så først da begynte jeg seriøst å lese den vitenskapelige litteraturen som produsentene hadde sendt meg. Årsak og virkning Hvordan kunne et materiale som ikke lignet annet enn bomull eller bandasje ha signifikant påvirkning på hvor lenge blomstene holdt seg friske? For å forstå dette, la meg først minne leseren på det andre mirakelet i dette århundret, - det utrolige fenomenet radio. Vi tar alle i dag TV og radio for gitt, selv om mange med meg kan huske tiden før TV sendinger, og min far kan huske dagene før radioen kom. Hvis noen hadde fortalt bestemor da hun var ung at snart ville hun ikke bare kunne høre stemmen til en person i Australia samtidig som han snakket, men også samtidig se hans munn bevege seg, er jeg sikker på at bestemor ville tro han var fullstendig gal. VIVITEX bruker nøyaktig samme fysiske prinsipper som en radiooverføring for å lage sin effekt. I en radiooverføring er det en metallstav som antenne som blir tilført energi slik at elektrisk energi i form av elektroner beveger opp og ned langs denne i en spesiell frekvens. Hvis frekvensen er mer enn ca. 30 kilohertz (30000 tusen ganger i sekundet), vil noen av elektronene returnere og andre stige på stangen. Dette resulterer i at elektronene ikke klarer å holde farten, og de danner lukkede lux-looper på utsiden av antennen. Disse Lux-loopene blir drevet eller formert ut i lufta i lysets hastighet, vekk fra antennen. De varierer avhengig av variasjonen i bølgelengde (frekvens) i strømmen som antennen tilføres. På radioen er det en mottakerantenne, designet til å resonere på samme bølgelengde, slik at elektronene i antenne nummer to blir tvunget til å flyte opp og ned denne antennen. Når disse radiobølgene forsterkes, kan de omformes til hørbar lyd ved hjelp av magneten i høytaleren. Våre radio- og TV-sendinger er avhengig av overføring og bevegelse over en avstand med elektromagnetisk energi, og effekten på innstilte antenner og tilhørende forsterkere. Denne overforenklede beskrivelsen av en radiooverføring kan også brukes på VIVITEX. Platina er et av de metallene som leder best, så det er ofte brukt i elektriske kretser når ledeevne er viktig. Men i VIVITEX er antennene/stavene ekstremt små og tynne (bare mellom 4-14 mikrometer). Så platinastavene som er inkorporert i syntetisk materiale, har en lengde på 4-14 mikron. I en vanlig radio må selvfølgelig energien i form av elektrisitet bli tilført antennen for at den skal sende ut noe av den energien. Men elektroner kan påvirkes til å bevege seg eller vibrere på mange andre måter. En måte er rett og slett å varme opp materialet, en annen er å lyse på overflaten, siden lyset selv er en elektromagnetisk energi med egen frekvens. Siden alle mennesker er varmblodige skapninger, kan selv hudoverflaten varme opp andre ting, slik alle som har holdt i andres varme hender vet. Så ved å holde VIVITEX foran et lys, til og med sollys, eller bare ved å ha det på seg, vil det forårsake at noen av elektronene begynner å bevege seg opp og ned stavene. Siden disse er laget av platina, vil elektronene bevege seg lettere i stavene enn i det syntetiske materialet rundt. Konsekvensen er at elektronene konsentrerer seg i stavene. Lengden på stavene bestemmer frekvensen, - jo lengre staver dess lavere frekvens. I en hemmelig prosess, ved å velge stavlengden og dermed frekvensen, har produsentene av VIVITEX ordnet det slik at stavene stråler med en bølgelengde som tilsvarer halve diameteren til de fleste organiske celler. Dette høres litt komplisert ut, så la meg forklare bedre. Side 2 av 7

3 Alle elektroniske bølger er relatert til spesielle frekvenser i en formel f=c/l, hvor f står for frekvens, l ("lamda") er bølgelengden og c er lysets hastighet (celeritas). Dette betyr at du kan regne ut bølgelengden til en elektromagnetisk bølge hvis du vet frekvensen. La oss lage et eksempel med et overraskende svar. I britiske hjem (og i Europa) har strømnettet 50 svingninger per sekund (50H z), så hvor lang er bølgelengden? Ta formelen f=c/l, hvor lysets hastighet er 3x10 8 meter per sekund: 50=3x10 8 /l da blir det l=3x10 8 /50 l= Så bølgelengden på vanlig 50H z strøm er 6000 kilometer! Samme regnestykket kan vi bruke på en bølgelengde på 4-14 mikron (som er avgitt av VIVITEX i det infrarøde spekteret. Mange assosierer dette spekteret med signalet fra fjernkontroller, og generelt er infrarødt assosiert med varme, som infrarøde hårtørrere hos frisøren) Det er en god, og nå også selvsagt grunn til dette: Det er fordi cellene i kroppen vår har en diameter på rundt mikron. Bølger som har denne lengden vil vibrere dem, på samme måten som en operasanger kan vibrere et glass ved en spesiell tone. Effekten kalles resonans. I dette tilfellet kan glasset kanskje sies å bli "stillet inn"(tuned) på noten eller vica versa. I dette ligger VIVITEX sin hemmelighet: Dens forsiktige stråling kan så vidt vibrere overflaten til kroppsceller ved hjelp av fenomenet resonans. Men hvorfor skal dette være bra for cellene? For å forstå dette, må du et øyeblikk forestille deg at du er en celle. Som en organisk celle har du ikke lenger munn, nese, øyne, lemmer eller fordøyelsessystem. Alt du har rundt deg er en membran laget av plasma. Faktisk er det en dobbel membran som delvis består av fett eller "lipid" for å holde vannet ute. Biologer kaller det derfor et "lipid dobbeltlag". Denne membranen er dobbel, og dens to lag er lipide (vannavstøtende) på utsiden og vannabsorberende på innsiden. Gjennom dette dobbeltlaget må all næring du trenger gå, og gjennom samme membran må alle avfallsstoffene gå ut etter forbrenningen. Den samme membranen må fungere som øyne, ører nese og tunge, - din sensor som forteller hva som foregår i verden utenfor. Den må slippe inn oksygen så du kan puste, og må kunne slippe ut karbondioksid så du ikke kveles. Det er en ganske så viktig del av deg, eksklusivt utformet, og jeg kunne bruke mye tid på å legge ut om naturens fortreffelige konstruksjoner. I dagens teknologiske verden har vi introdusert mange nye kjemikalier som selv ikke organiske celler er forberedt på gjennom evolusjon. Disse kjemikaliene kan bygge seg opp saltvannsoppløsninger (eller faktisk i celler som ved cellulitter) som sprer seg i hele kroppen. Noen av disse skarptannete molekylene er polare, det vil si at de er ladet forskjellig i hver ende, på samme måte som noen av våre egne aminosyrer. Av denne årsaken kan kjemikaliene feste seg til andre molekyler, eller til vann i kroppen vår, (husk at vi består av ca.70% vann) og danner dermed bundne molekyler som er mye større enn normalt. Effekten av denne kjemiske forurensning er at det blir vanskeligere for cellene å ta opp og skille ut næringsstoffer og avfallsprodukter gjennom cellemembranen. VIVITEX sin varsomme vibrering hjelper cellene til å utføre disse funksjonene, og det er slik VIVITEX i hovedsak virker. Som en første praktisk demonstrasjon kan du ta på tekstilen og kjenne varmen, en indikasjon på at det er infrarød stråling i aksjon. Et spørsmål som vil måtte stilles, er at energien som VIVITEX avgir tydeligvis er avhengig av lys eller varme, så hvordan kan en så svak energi ha effekt på celler langt inne i kroppen? Svaret er at effekten er avhengig av frekvens, ikke energi. I tillegg kan disse (og andre) frekvenser føres rundt i kroppen nesten uten tap gjennom kroppens saltvannsoppløsninger, fordi de også er ekstremt strømførende. Denne sensitiviteten kan kanskje til og med være et biprodukt av evolusjonen. Side 3 av 7

4 Når vi tar for oss de fysiske aspektene ved VIVITEX, er det verdt å ta med seg en digresjon som forklarer hvordan vannet i kroppen kan være så ledene og så sensitiv overfor utenforliggende påvirkninger. Alle vet at vann (H 2O) består av to hydrogenatomer og ett oksygenatom. Ikke alle forstår hvorfor vannmolekyler er dannet slik, så her kommer en veldig forenklet forklaring. Utenfor ethvert atom finnes det elektroner. Fordi elektronene har negativ ladning og tiltrekkes av de positivt ladede protonene i atomkjernen, kjemper de om å komme så nær denne kjernen som mulig. Men elektroner frastøter også hverandre siden de har samme polaritet (ladning). Dette resulterer i at elektronene raskt finner seg en stabil posisjon i rader eller skall rundt atomet de er knyttet til. Se dem for deg i ringer slik som lagene på en løk. Det ytterste skallet på enkle atomer kan inneholde opptil åtte elektroner, men av og til, som hos oksygenet, er det kun seks elektroner. Dette gir rom for at det kan komme to elektroner til for at molekylet skal bli stabilt, og fordi hydrogenatomer kun har ett elektron i det ytterste skallet, er det rom for at to hydrogenatomer kan knytte seg til oksygenet. Derfor blir vann dannet. Men dette er ikke slutten på historien, fordi hvert av hydrogenatome har "mistet" sitt enslige elektron, og protonet vil da tiltrekke seg hvilket som helst annet elektron for å oppnå en stabil situasjon. Denne prosessen skjer konstant i vann, slik at enhver elektronisk påvirkning vil bli ført i gjennom all væsken ettersom hydrogenatomene stadig vil finne nye elektroner å knytte seg til. Når dette bildet blir ytterligere komplisert av tilstedeværelsen til natrium (Na: positivt ladet) og klorid (Cl:negativt ladet), vil evnen til å lede elektroniske påvirkninger bli enda mer sensitiv. NaCl er formelen for salt, og våre vandige løsninger og blod er salte fordi de inneholder disse ionene i oppløsning. Saltvannsoppløsningene i kroppen er altså utsøkt sensitiv i forhold til påvirkning fra elektriske felter, og vannet rundt cellene vil sannsynligvis bli forandret eller forurenset av andre kjemikalier i saltoppløsningen. Her er det VIVITEX kommer inn i bildet, ved å fjerne disse negative innvirkninger ved dens vibrasjoner. Den første forskningen: effekt på immunitet Jeg var ikke den første forskeren som oppdaget VIVITEX. Det er naturlig siden stoffet ble oppfunnet i Japan (av Dr. Takio Komuro, som det kommer mer om senere), at japanske vitenskapsmenn har sett nærmere på det. På midten av 1980-tallet forsket en vitenskapsmann ved navnet Yuki Niwa på effekten av stoffet på immunsystemet, med overraskende resultater. Utrolig nok har viktigheten av vårt immunsystem kun først blitt oppdaget av medisinske vitenskapsmenn på 1960-tallet. Læren om immunsystemet begynte for alvor etter den andre verdenskrig, til en viss grad stimulert av det store antall leukemiofre som fulgte etter atombombene i Hiroshima og Nagasaki. Sant nok var leukemi hos barn en sjeldenhet i begynnelsen av det tyvende århundrede, og mesteparten av medisinen dreide seg om kampen mot kopper og tuberkulose, og senere polio. I dag er leukemi en av de største årsakene til at barn dør, og hvert syvende barn har astma. Tilstander som kreft, reumatisme, multiple sklerose og AIDS, er alle immunrelaterte sykdommer, og understreker hvorfor immunologi har blitt så viktig i medisinsk forskning. Dr. Niwas interesse lå i effekten VIVTEX har på spesielle hvite blodceller kalt lymfocytter og neutrofiler. Neutrofiler er langt på vei den vanligste av våre hvite (immunsystem) celler, siden lymfocytter, selv om de er avgjørende når det gjelder å oppdage mikrobielle eller andre skader på kroppen, kanskje er bare en tiendedel så vanlige som neutrofile celler i blodet. Neutrofiler er uansett også veldig viktige, - de er immunsystemets infanteri, utrustet med et utvalg av stygge, kjemiske våpen for å drepe plagende patogener. (pathogens, - etter det greske ord for lidelse og generasjoner, fordi det forårsaker sykdommer). En av disse er det superoksiderende ion (O2-), som er en fri radikal som er i stand til å ødelegge anaerobe bakterier. En annen måte neutrofiler angriper fiender på, er ved å sluke dem i seg! Dette er kalt fagosytose (ordrett oversatt cellespisende) Avslutningsvis kan neutrofiler bruke Side 4 av 7

5 kjemikalier til å finne fram til interessante giftstoffer, - en mekanisme kalt chemotaxis. Det er altså en rekke måter neutrofiler kan reagere på fare, og disse gir også tilgang til deres kompetanse. En fjerde test er å se hvor mye intracellular kalsium {[Ca2+]i} som har blitt mobilisert på innsiden av cellen, siden en slik type ionisk kalsium opptrer som en intern budbringer nr.to for eksterne signaler til celler, så dens forhøynede tilstedeværelse i en celle, antyder at det er viktige aktiviteter i gang. Det som Dr.Niwa og hans kollegaer gjorde, var å studere effektene av VIVITEX på neutrofil kompetanse ved å bruke de tre første referansepunktene. De eksponerte de normale neutrofile cellene i reagensrør surret med foton/platina-stoff i perioder på mellom 5 til 120 minutter. Etter 60 minutter så de en signifikant forskjell på de tre første referansene sammenlignet med de ueksponerte kontrollreferansene, men når perioden ble forlenget til 120 minutter, avtok virkningen gradvis igjen. De kunne ikke se noen forskjeller på intracellular kalsium med normale neutrofiler. Gruppen presenterte funnene i en upublisert avhandling ved Menarini Foundation s 2nd International Congress on Advances in Management of Malignancy, som fant sted ved Ascoli Piceno i Italia, juni Jeg har til nå ennå ikke sett avhandlingen anmeldt, antageligvis en pekepinn hvor utrolige resultatene er. Selvfølgelig er testresultatene bra når det gjelder normale celler, men hva skjer med kreftceller? Å forbedre disse cellenes virkemåte ville helt klart ikke være bra. Heldigvis fant ikke Niwas gruppe noen effekt av foton/platina på kreftceller slik som HL60 leukemiceller. Hva kan vi konkludere med etter Dr. Niwas forskning? Det vil være riktig å si at VIVITEX har en viktig, fordelaktig effekt på kompetansen til en viktig del av vårt immunsystem, in vitro. Spørsmålet gjenstår om den samme effekten kan oppnås in vivo, - i den levende kroppen. I en kommentar til hans funn sa Dr.Niwa: I kontrast til andre infrarøde materialer eller produkter som keramiske plater og granitt som økte fura-ladede fmlp-stimulerte{[ca 2+ ]i} i normale, menneskelige lymfocytter, økte ikke elektromagnetiske bølger fra platina det. Han fortsatte: I kliniske tester har vi erfart en markert virkning i behandlingen av forskjellige sykdommer som reumatisme, PSS, Raynauds sykdom, hemiplagia fulgt av lammelse osv. Jeg skulle veldig gjerne ha sett de fullstendige rapportene om disse viktige kliniske funnene. Bevisene Omtrent samtidig som jeg ble interessert i VIVITEX, arbeidet en glimrende ung fysiker i mitt laboratoriet. Han hadde permisjon fra Lviv State Medical Hospital. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde hørt om Lviv før jeg møtte Dr. Sergei Gerasimov på European Bioelectromagnetic Association Congress i Bled, Slovenia i Han fortalte meg at han kom fra Ukraina hvor Lviv var en viktig by flere hundre kilometer fra Kiev. Folk flest kjenner vel bedre til navnet Tsjernobyl, hvor kjernekraftverkene er lokalisert like ved, og fremdeles virksomme. Jeg ble så imponert over denne unge og entusiastiske mannen at jeg inviterte han og hans familie til å tilbringe noen få måneder og jobbe i vårt labratorie. Han takket ja med en gang, men visumformaliteter forsinket hans ankomst noen måneder, og han ankom Heathrow en varm høstdag. Ikke overraskende var Sergei mer en interessert i effekt av stråling, både negative og fordelaktige, og visste allerede nok bioelektromagnetikk til å bli valgt til å presentere en av hans studier ved Bled, betalt av the Cooperation of Science and Technology Programme. Han fortalte meg mye om ulykken og ettervirkningene. Han fortalte f.eks at de fleste innbyggerne i hans by tok blodprøver hver uke for å sjekke om antall hvite blodceller var akseptabelt. En annen mulig virkning av kjernenedsmeltingen var at barna i området nå hadde en uvanlig høy forekomst av astma. Da ledelsen for VIVITEX spurte meg om å teste effekten av tekstilet deres på barneastma, tenkte jeg umiddelbart på Sergei, og ordnet det slik at han kunne utføre en fullskala test med godkjenning av hans universitet. Side 5 av 7

6 Vår plan var å gi 60 t-skjorter med VIVITEX til barn som hadde påvist astma, og et likt antall t-skjorter laget av vanlig bomull, like og umulig å skille fra de første. Barna skulle bruke skjortene i tre måneder, og så skifte til den andre typen. Dette er kjent som en dobbel blind krysstest. Den vanlige behandlingen barna fikk for deres tilstand ble ikke forstyrret på noen måte, slik at ingen barn skulle lide av manglende medisinering i løpet av testperioden. Vi overvåket progressen på flere måter, inkludert peak flow-målere og et subjektivt spørreskjema som skulle innleveres regelmessig av barnets lege og foreldre, som indikerte graden av forbedring eller forverring. Etter det som føltes som en uendelig lang forsinkelse og fullstendig manglende kontakt via fax og e-post, ankom postenen en tidlig aprildag, og inneholdt en tykk, sort A4 bok. Det var en detaljert beskrivelse av forsøkene og resultatene, undertegnet av det som virket å være halve Lviv Hospital ledelsen. Jeg følte meg litt skyldig da jeg så mitt og laboratoriets navn stolt var oppført som medforfatter, siden vi ikke hadde hatt mye å gjøre med det harde forskningsarbeidet, bortsett fra å bestemme forsøkets form. Jeg åpnet sidene og begynte å lese noen av de 103 sidene i rapporten, i tillegg til 20 sider tilleggsmateriale. Det var tydelig at Sergeis arbeid var veldig nøyaktig og tidkrevende. Det var faktisk også infrarøde foto av barn som hadde VIVITEX skjorte på seg, og viste temperaturforbedringen i barnas brystregion før og etter en måneds bruk. Så kom grafene som viste resultatene av spørreskjemaene. Resultatene var spektakulære: Foreldrenes samstemmige vurdering av VIVITEX-skjortene var at de gav 22,2 prosent forbedring av barnas tilstand, i motsetning til kun 11,1 prosent i placebo-gruppen. Pasientene med VIVITEX-skjorte viste for det meste en signifikant forbedring i peak flow-målingene i forhold til målingene som ble gjort av kontrollgruppen og som ble forverret i løpet av den tiden studiet pågikk. Til slutt behøvde pasientene å bruke inhalator sjeldnere, hosten, andpustheten og hvesingen minsket merkbart, og søvnkvaliteten ble bedre. Når en husker at dette var en dobbel blindtest, slik at verken leger, foreldre eller pasienter visste når barnet hadde på seg VIVITEX-skjorte, gjorde resultatet meg veldig glad, siden jeg vet av en av syv barn i England lider av astma fra tid til annen. Jeg begynte igjen å forundre meg over dette nye tekstilet, selv om det hele tiden hadde virket logisk i forhold til hva jeg allerede visste. Selv om det er basert på noe som er allment akseptert av biologer og fysikere, kom de faktiske bevisene på tekstilets virkning som et sjokk på meg. Følelser i blodet Første gang noen holder i et VIVITEX-tekstil, blir de overrasket over hvor varmt det er. Jeg er sikker på at mange ut fra denne følelsen vil tenke at stoffet virker kun ved å varme opp kroppstemperaturen. Det er klart at de fleste av oss forbinder infrarødt med varme, og glemmer at det også opptrer som andre elektromagnetiske bølger. En påstand som derimot krevde nærmere undersøkelser, var at stoffet forbedret blodsirkulasjonen. Hvis det gjorde det, så kunne man være rimelig sikker på at det også ville være betennelsesdempende, samt forbedre cellenes evne til å generere energien som kreves for at de skal holde seg levende og gjøre jobben sin. Jeg tenkte en del på hvordan jeg skulle demonstrere denne effekten på blodsirkulasjonen i kroppen, og fant fort ut at dette ikke ville bli så lett som det først så ut til. Dette fordi våre kropper er fantastisk tilpasningsdyktige. Det er allment kjent at hvis du putter hånden i kaldt vann, utvider blodårene i hånden seg for at mer blod skal komme til og dermed holde hånden varm. Fysikere kan beregne dette i et sirkulært rør (som en arterie). For å unngå plutselige endringer i hjerterytme, og for å maksimere effekten, trekker blodårene i den andre hånden seg sammen litt, og denne homeostasen finner sted overalt i kroppens overflate. Som en følge av denne effekten, er det Side 6 av 7

7 også godt kjent at variabel hjertefrekvens er en god målestokk for helsen, og at veldig gamle og syke mennesker ofte har lav hjertefrekvensvariabel. Når man prøver å måle blodsirkulasjonen, må man derfor være klar over disse homeostatiske forandringene, og ta hensyn til disse. Den vitenskapelige litteraturen flommer over av studier som hevder at magnetiske felt påvirker og forbedrer blodstrømmen i kroppen. Da William Harvey ( ) først oppdaget at blodet sirkulerer i vener og arterier, ble han møtt med mistro og latterliggjøring. av den etablerte legestanden. "Folk mente han var gal i hodet" skrev en venn, "og hans legepraksis ble kraftig redusert". Det ble overlatt til Michael Faraday å oppdage at tørket blod er paramagnetisk, og han skrev i sin notisbok at han måtte huske å undersøke friskt fullblod, men fikk aldri gjort det. Først i 1936 rapporterte Linus Pauling, en av de få som har vunnet to Nobelpriser, at han hadde oppdaget at fullblod fra vener var paramagnetisk mens arterieblod ikke var det. Alle hemaglobeinmolekylene inneholder selvfølgelig jernatomer, så det er ikke helt overraskende. Disse jernatomene er veldig viktige fordi det er de som blir angrepet av det molekylære oksygenet vi puster inn, og hele hemaglobinkomplekset er designet slik at det lett kan ta opp og løse opp oksygenet i kroppen vår, - et passende miljø. Blodets evne til å levere molekylær oksygen og til å fjerne det igjen i form av karbondioksid, er avhengig av hvordan magnetismen er i dets skadelige grupper. Blodet er også hovedhjelpemiddel når det gjelder avkjøling av kroppen. Det er også lettheten i hvordan det flyter. Læren om dette kalles "rheology", fra det greske ordet som betyr flyt. Dårlig sirkulasjon kan føre til dårligere oksygentilførsel, og konsekvensen er tap av energi, manglende immunrespons og fare for hjerteinfarkt. Side 7 av 7