Tema: Latin-Amerika. UtveierNr Et medlemsblad utgitt av attac. Attac i Pittsburgh mot G20

Transkript

1 Tema: Latin-Amerika UtveierNr Et medlemsblad utgitt av attac Attac i Pittsburgh mot G20 1

2 utveier: innhold utveier: Leder KOMMENTAR: Etter valget 6 Spekulanten betaler! Sosiale bevegelser samlet mot G20 8 I klimaforhandlingane tapar sør 14 ANALYSE: Globale drivkrefter bak markedsretting i det offentlige 16 TEMA: Latin-Amerika går nye veier 19 Attac lokalt milliarder dollar har finanssektoren mottatt i redningspakker. Dette har skapt en enorm offentlig gjeld i mange land. Konsekvensene av redningspakkene vil merkes i fremtidige statsbudsjetter, med kutt i velferdstjenestene. Disse kuttene vil komme i en tid der både global arbeidsledighet og global fattigdom vil stige. FNs arbeidsorganisasjon ILO anslår at 20 millioner flere vil miste jobben, og at 40 millioner flere vil måtte leve for mindre enn en dollar dagen, på tross av at de er i arbeid. Det er ikke vanskelig å se at det ikke er finanssektoren som ble sittende igjen med regningen for finanskrisen. Vårt arbeid for en skatt på finanstransaksjoner, en Tobinskatt, har etter krisen fått politisk drahjelp fra uventet hold. Statslederne i blant annet England, Tyskland og Frankrike har uttalt sin støtte for en global skatt på finanstransaksjoner. G20-lederne har bedt IMF utrede mulige alternativer for å la finanssektoren gi et betydelig bidrag til betalingen for redningspakkene. Politikerne sliter med budsjettene etter de enorme redningspakkene, og en skatt på finanstransaksjoner er en enkel og effektiv måte å la spekulantene ta regningen for finanskrisen på. På grunn av den enorme størrelsen på dagens finansmarked, vil selv en skatt på 0,1% kunne gi nok inntekter til å oppveie for budsjettkuttene i løpet av kort tid. I tillegg vil skatten ha en regulerende effekt, fordi den mest kortsiktige finansspekulasjonen vil bli ulønnsom. Finanskasinoet vil bli mindre. Vi trenger en global skatt, men det er også fullt mulig å innføre en slik skatt i enkeltland. Og om alle skal vente på alle de andre, er det fare for at det ikke blir noe av. Derfor må enkeltland begynne å innføre en slik skatt, samtidig som de jobber for at flere land gjør det samme. Så langt har det vært ganske stilt fra norske politikere om skatten. I valgkampen i høst stilte Attac alle partiene spørsmål om blant annet skatt på finanstransaksjoner, både i en global og en norsk variant. Alle de tre største partiene, Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, var mot en slik skatt. Regjeringspartiene SV og SP svarte at de gikk inn for begge varianter av skatten. Men ingen av partiene har tatt noen steg for å videreføre den internasjonale åpningen for tobinskatten i en norsk kontekst. Vi i Attac har nå en unik politisk mulighet for å få innfridd det kravet som selve Attac-bevegelsen er stiftet på. Men om det ikke bare skal bli med snakk må det politisk press til. Derfor vil vi frem over jobbe med folkeopplysning, og bygge allianser med mulige alliansepartnere i fagbevegelse, politiske (ungdoms)partier og relevante solidaritetsorganisasjoner. Vi må øke det politiske presset for en skatt på finanstransaksjoner, som gir regningen for finanskrisen tilbake til spekulantene. ANMELDELSER 34 Ansvarlig redaktør: Emilie Ekeberg/emilie@attac.no Redaktør: Terje Karlsen/terje@attac.no I redaksjonen dette nummer: Siri Mariann Blaser, Bodil Christine Erichsen og Sveinung Holien Utgaven er støttet av: Norad. Kontakt: Attac Norge, Osterhausgata 27, 0183 Oslo Telefon: E-post: attac@attac.no Web: / utveier.attac.no Layout: Svovel Media Trykk: Merkur Trykk Sitér oss gjerne, men oppgi kilde. Signerte artikler representerer ikke nødvendigvis Attac Norges eller Attac Utveiers syn. Helt siden økonomen James Tobin første gang foreslo en skatt på valutaspekulasjon på 1970-tallet, har ideen møtt kritikk for praktisk sett å være vanskelig å gjennomføre. I dag står det ikke lenger på det praktiske. Med dagens internasjonale elektroniske systemer for betalingsformidling vil en skatt på finanstransaksjoner være svært billig å inndrive, og svært vanskelig å omgå. Der dette tidligere var en skatt på valutahandel alene, er kravet nå en skatt på handel med alle former for verdipapirer, aksjer, derivater og valutaer, kort sagt på alle verdier som det handles med i finanssektoren. Dette skyldes den enorme fremveksten av særlig såkalte derivater (som de pakkene av råtne boliglån som har fått mye av skylden for denne krisa), som daglig omsettes i enda større volum enn valuta. Emilie Ekeberg leder for Attac Norge 2 3

3 utveier: kommentar utveier: info Utviklingshus eller bistandshus? Bidrar Utviklingshuset til at ungdom forstår mer om hvorfor verden er urettferdig? Attac arrangerer konferanse om økonomiske alternativer En annen verden er mulig hvilken? Utveier-redaksjonen besøkte det nyåpnede Utviklingshuset ved Vestbanehallen, ved siden av Fredssenteret. Vi foreslår å omdøpe huset til bistandshuset. På nettsiden til Utviklingshuset står det at «Utviklingshuset er et informasjons- og opplevelsessenter om bistand og utvikling. Primær målgruppe er skoleungdom i alderen år. Utviklingshuset inneholder en fast utstilling med interaktive installasjoner, et rollespill og et utstillingsområde som er beregnet til skiftende utstillinger. Gjennom involvering skal publikum få kunnskap om hvorfor Norge er engasjert i utviklingssamarbeid, dilemmaer i utviklingssamarbeidet og forholdet mellom bistand og utvikling.» Som konsept er Utviklingshuset en bra idé de tekniske og pedagogiske virkemidlene er positive. Men innholdsmessig mangler installasjonene og rollespillet både kritisk fokus på de strukturelle årsakene til fattigdom og løsninger utover bistand. Eller for å sitere debattredaktør i Klassekampen, Hilde Reinertsen: «Bidrar denne utstillingen til at skoleelever forstår mer av hvorfor verden er urettferdig, hvordan fattigdom oppstår, hvorfor naturressurser kan føre til krig og borgerkrig?» I en av utstillingens installasjoner skal elevene reflektere over mangelen på tilgang på rent drikkevann i verden og konsekvensene for milliarder av mennesker. Samtidig, i en glassmonter, illustreres rent vann med flaskevann fra det private gigant selskapet Evian, uten at det stilles spørsmål ved om kanskje nettopp privatiseringen av vannressursene er en del av problemet. Det er heller ikke til å unngå at man blir kritisk til at olje og fisk blir trukket fram som viktige områder for det norske bistandsarbeidet. Men hvorfor er det nettopp olje og gass som trekkes fram som eksempler og hva er Norges egeninteresser på dette feltet? Man kan også få inntrykk av at Namibias fiskeindustri var fortapt og at folk manglet kompetanse før Norad og norske bistandsmidler kom inn i bildet. På en vegg i et annet hjørne av Utviklingshuset, henger et sitat av «I en glassmonter illustreres rent vann med flaskevann fra det private gigant selskapet Evian, uten at det stilles spørsmål ved om kanskje nettopp privatiseringen av vannressursene er en del av problemet. tidligere toppsjef i Verdensbanken, Wolfowitz; «Alle land prioriterer jobber. Å gjøre mer for å forbedre regelverket og hjelpe entreprenører er nøkkelen for å skape jobber og mer vekst». Verdensbanken er nettopp en av de aktørene det har vært mye debatt om både nasjonalt og internasjonalt på grunn av institusjonens praksis med å stille krav om privatisering og strukturtilpansingsprogrammer. Disse kravene har lagt veien åpen for selskapers interesser, og kutt i de fattige landenes offentlige budsjetter. Å støtte entreprenører kan høres flott og positivt ut, men tendensen har vært at internasjonale selskapers investeringer i fattige land, generelt ikke har betydd skatteinntekter, stabile eller verdige arbeidsplasser, men tvert i mot ofte ført til kortsiktige og spekulative investeringer som har vært skjebne svangre for de sårbare økonomiene i fattige land. En av Attacs kjernesaker er skatteflukt og de internasjonale aktørenes rolle i den globaliserte verdaen. Attac har ikke blitt spurt om hva vi synes ville være viktige innfallsvinkler og tema som burde være med i et Utviklingshus. Og vi er ikke alene. Hadde flere aktører som jobber med utviklingsspørsmål blitt invitert inn i prosessen med opprettelsen av et Utviklingshus, hadde vi kanskje fått et hus som fokuserer på at utvikling dreier seg om mer enn bistand. Skatteunndragelser på vegne av internasjonale selskap som operer i fattige land og som gjemmes i skatteparadis utgjør 10 ganger mer enn det de fattige landene mottar i bistand. For Attac er pengestrømmene fra fattige til rike land kanskje en av de viktigste årsakene til underutvikling og en problemstilling vi ikke kan godta at blir usynliggjort. Å gi problemene et ansikt ved å vise til enkeltskjebner kan være virkningsfullt og skape gjenkjennelse, men vel så viktig er det å synliggjøre og gi navn til de interna sjonale selskapene og aktørene som er med på å opprettholde de globale ulikhetene. Hvem er de, og hva gjør de? Eller for å nok en gang sitere Hilde Reinersten: «Når Norad slik renser verden for aktører med interesser, for historie og politikk, så fjerner den også alle spor av makt og maktutøvelse. Dermed blir det ingen som faktisk er med på å skape den situasjonen man skal inn og endre med bistandsmidler.» Kall en spade for en spade, og et hus som dreier seg om bistand for «Bistandshuset», for stort mer enn det er det ikke. Siri M. Blaser, kampanjesekretær i Attac Konferanse om: ØKONOMISKE ALTERNATIVER EN ANNEN VERDEN ER MULIG - men hvilken? Håndverkeren, Oslo, 5-7. februar 2010 Arrangør: Attac Norge Følg med på: Støttet av NORAD Design Ingrid Apollon Dette spørsmålet setter Attac Norge søkelyset på i en konferanse februar vi setter søkelyset på hvordan skape en økonomi som setter folk, ikke profitt, først. Sted: Håndverkeren i Oslo. Målet med konferansen er å presentere Attacs utfordringer til regjeringa og presentere gjennomførbare måter å bygge opp en demokratisk styring av en bærekraftig verdensøkonomi. Attac er nok mest kjent for å kritisere manglene med en verdensøkonomi som er udemokratisk, sosialt urettferdig og miljøskadelig. Vi har alltid sagt at en annen verden er mulig, nå skal vi vise hvilken! Konferansen har fire bolker med møter som går parallelt i to møterom over de tre dagene. I temaet radikale utfordringer til en «radikal» regjering presenterer vi en konstruktiv kritikk av i Soria Moria II. Fokuset her er alternative måter å organisere og styre økonomien på, slik som boligpolitikk, New Public Management og finanspolitikk. Det neste temaet dreier seg om deltakende budsjettering, og her ser vi på hvordan dette blir gjennomført i blant annet Porto Alegre i Brasil og Sevilla i Spania. Det sentrale spørsmålet er hvordan kan vi gi folk demokratisk styring over budsjettene i sine nærområder? Det tredje temaet gir oss et noe bredere blikk på demokratisk økonomistyring, og vi presenterer radikale måter å organisere en økonomi uten penger, politisk styring av verdens finansmarkeder foreslått av FNs Stiglitz kommisjon og økonomisk samarbeid mellom Latinamerikanske land som utfordrer den nyliberale modellen. Det siste temaet handler om en grønn og bærekraftig økonomi, og vi diskuterer blant annet hvordan man kan sikre prinsippet om at forurenser betaler. Velkommen til interessante og lærerike dager! attac 4 5

4 utveier: kommentar Etter valget Spenningen har lagt seg og det meste er sagt om valgresultatet. Utveier tar likevel en ny oppsummering, der vi også ser på regjeringserklæringa. Valgresultatet kan vel for de fleste attacere best betegnes som en «lettelse til å gråte av». Lettelse fordi den rød-grønne regjeringa fortsetter; det er tross alt det eneste realistiske alternativet til fortsatt turbokapitalisme i dagens Norge. Likevel er man fristet til å gråte. Et knapt flertall i den norske befolkning ser ut til å støtte den nyliberale politikken. Høyrekreftene vinner fram. Motkreftene gjør det ikke. SV taper terreng og Rødt kom ikke inn på tinget denne gangen heller. Arbeiderpartiet brukte valgresultatet til å dreie regjeringen flere hakk mot høyre. Trøsten får være at Senterpartiet holder stand. Sentrum skvises Til dette bildet hører også at sentrumspartiene, samlet, mister oppslutning. Det er en langtidstendens, som ved dette valget kom til uttrykk ved at Venstre igjen kom under sperregrensen og at Krf gjorde sitt dårligste valg i hele etterkrigstida. Vi opplever altså en polarisering i det norske partipolitiske landskapet. Av speiler det folkets holdninger? Er det ikke lenger slik Einar Førde sa, at «vi alle er sosialdemokrater»? Uansett kan det komme til å bety at de brede kompromissenes tid i Stortinget er forbi og at en «snillere kapitalisme» i større grad enn før hviler på den rødgrønne blokka. Skjønt heller ikke det kan vi forlite oss på, for den rød-grønne blokkas største parti stod til stryk på Attacs partitest før valget, sammen med Høyre og Frp. Alt dette må Attac forholde seg til og planlegge ut fra. Jeg skal ikke foreslå slike strategiplaner for Attac her og nå, men i stedet se litt på hva den nye regjeringa betyr på noen felt som er viktige for oss, med den ovenfor nevnte partitesten som utgangspunkt. Partitesten fokuserte på tre problemområder. Det ble stilt spørsmål om skatteparadis, innsyn i storselskapene og skatt på finans- og valutatransaksjoner. Partitesten Attac vil skjerpe oljefondets etiske retningslinjer, slik at fondet forbys å investere i selskaper som unndrar seg skatt ved å operere i skatteparadis. Sp, Miljøpartiet De Grønne (MDG) og Rødt støttet et slikt forslag. SVs bekymring for skatteparadisene hadde før valget ikke ført til noen konklusjon mht til fondets investeringer. Ap svarte som H, V og KrF: De vil motarbeide skatteparadis med aktivt eierskap og på myndighetsnivå, og støtter dermed ikke kravet fra Attac. Attac mener at multinasjonale selskaper må pålegges å publisere separate regnskaper for hvert land (jurisdiksjon) selskapet opererer i, såkalt land- for land-rapportering. Igjen får vi støtte av Sp, Rødt og MDG. De andre partiene er i det store og hele positive til åpenhet omkring regnskapsførselen, men lite villige til å sette makt bak slike krav. Attac foreslår at det innføres skatter på finanstransaksjoner og valutatransaksjoner, Tobinskatten har vært et hovedanliggende for Attac siden starten. I disse spørsmålene får Sp, Rødt og MDG, som alle er positive, følge av SV. Ap derimot, er negativ til begge beskatningsforslag, som H, V og Frp. Krf er positiv til skatt på valutatransaksjoner, dersom det vedtas i FN. Regjeringserklæringa På bakgrunn av partitesten er de store partienes dominans ikke godt nytt for Attac. Hva da med regjeringserklæringa? Den sier lite. Som de fleste har merket seg er dette et generelt trekk ved den så kalte Soria Moria II. Klok av skade etter at Soria Moria I viste seg vanskelig å gjennomføre, har vi nå fått en mindre konkret plattform for regjeringens arbeid. Kapitlene om økonomi og handel virker famlende, en del fraser gjentas, men det er tydelig at det siktes mot økonomisk vekst og konkurranse. Rett nok ikke fri konkurranse, men rettferdig konkurranse. «If you can t beat them, join them». Flere steder i erklæringen understrekes behovet for regulering av marked og finans, men uten konkrete forslag er det lite betryggende. Begrepet rettferdig konkurranse minner om etterkrigstidas nyliberalister som så for seg at statens oppgave var å tilrettelegge for en velfungerende markedskonkurranse. Bakgrunn en var naturligvis mellomkrigstidas økonomiske kaos, men liberalistene måtte den gang gi tapt for regulert økonomi og Keynes økonomiske teorier. Også fokuset på norske interesser i økonomisk sammenheng får vakre ord om rettferdig handel og solidaritet med u-land til å låte litt hult. Hva når u-landsinteresser står mot norske? I forbindelse med Oljefondet nevnes ikke skatteparadis med et ord. «Fondet skal forvaltes på en forsvarlig måte» i tråd med prinsippene i St.meld 20 ( ). Det skal bygges videre på gjeldende retningslinjer. Fondets mål er å «oppnå høyest mulig finansiell avkastning innenfor moderat risiko.» Klimautfordringene omtales særlig og det vurderes å «etablere et investeringsprogram for bærekraftig vekst i utviklingsland». Det kan se ut som man ønsker å utvide investeringene i fattige land. La det ikke bli med fokus på norske interesser og god avkastning! I kapitlet om handel legger regjeringen til grunn at WTO-avtaleverket ikke må ta fra fattige land styringsrett og virkemidler for å utvikle et eget velferdssamfunn. «Norge skal ikke fremme krav overfor fattige land som kan innbære svekkelse av mulighetene til å utvikle sterke offentlige tjenester innen helse og utdanning, og heller ikke gå inn for avtaler som kan presse fram privatisering av offentlige tjenester i Norge.» Om man ikke når fram med en slik politikk i WTO, har man i det minste mulighet til å gjøre prinsippene gjeldende for oljefondets investeringer i fattige land. Land-for-land-rapportering er ikke nevnt. Skatt på finanseller valutatransaksjoner nevnes som eksempel i kapitlet om utvikling og menneskerettigheter. Uforpliktende, men det gir oss handlingsrom. Regjeringen har i hvert fall åpnet for muligheten til å innføre Tobinskatt. Er tida inne? La oss se litt bakover i tid, hva partiene tidligere har sagt om saken. Ny giv for finans- og valutabeskatning? Tobinskatten ble lansert etter valutakrisen på slutten av 90-tallet. Hensikten var å begrense kortsiktig spekulasjon til fordel for langsiktig investering, for om mulig å unngå nye kriser. Ettersom all valutahandel gjennom banker allerede registreres i Den «Med en rød-grønn regjering, der alle partiene opprinnelig var positive til Tobinskatt, burde krav om ulike former for finansbeskatning kunne reises igjen nå. Internasjonale Oppgjørsbanken er det et relativt enkelt tiltak å gjennomføre. Det fikk da også tilslutning fra flere stortingspartier. Ap, SV, Sp og V støttet en slik skatt. Få år senere var tonen en annen. I Globaliseringsmeldinga 2004 kan man lese at den daværende regjeringen ikke ville støtte forslaget fordi flere «toneangivende land» var mot. Opposisjonspartiene, deriblant Ap og SV nøyde seg med å «merke seg» at regjeringen ikke kom til å ta tobinskatten videre. Sp stod alene på tinget med krav om skatt på valutatransaksjoner. Nå har vi opplevd en ny finanskrise. Likevel står saken i stampe her i landet. I partidebatten Attac arrangerte i september stod Ap, Venstre, Høyre og Frp fast på sin motstand mot en skatt på finans- og valutatransaksjoner. Regjeringa tar ikke grep. Men i utlandet begynner ting å skje. De siste ukene har den britiske statsministeren Gordon Brown, Frankrikes Sarkozy, Merkel i Tyskland og sjefen for det engelske kredittilsynet kommet med nye signaler. Dermed kom også G20 i spill og har nå gitt mandat til IMF å beskrive instrumenter som for å gi finansindustrien et rettferdig og vesentlig bidrag til å reparere banksystemet. I følge Attacs skatteansvarlig, Sigrid Klæboe Jacobsen, kan det vanskelig forstås som annet en skattelegging av finanstransaksjoner. EU-toppmøtet 30. oktober i år ga kommisjonen i oppdrag å utrede ulike skatter på finanssektoren, så den kan «bære sine egne omkostninger». Tobinskatt ble nevnt som et alternativ på møtet. Kanskje på tide at norske politikere innser at byrdene av finanskrisen bør og kan, bæres av finansnæringen selv? Med en rød-grønn regjering, der alle partiene opprinnelig var positive til Tobinskatt, burde krav om ulike former for finansbeskatning kunne reises igjen nå. Bodil Chr. Erichsen 6 7

5 Sosiale bevegelser samlet mot G20 Under G20 i Pittsburgh 25. september ble det vedtatt å sette FN til side og gjøre stormanns klubben til verdens finansielle styrings redskap. Utenfor møtelokalene demonstrerte ti tusen mennesker til støtte for de millioner som har blitt arbeidsledige og hjemløse i USA etter finanskrisen marsjerte gjennom Pittsburghs gater, med ulike beskjeder mot G20. tekst og foto Terje Karlsen Få kilometer fra G20-møtet inne på David Lawrence Convention Center ligger The Hill District. Dette er en bydel med høy arbeidsløshet, nesten utelukkende bebodd av afroamerikanere. Med sine nedslitte lave murhus står The Hill i skarp kontrast til de glattpolerte skyskraperne i downtown-området. G20-møtet ble avholdt i Pittsburgh, Pennsylvania september. Dagen før samlet to hundre mennesker seg i en varm og tett Monumental Baptist Church på The Hill for å høre Joseph Stiglitz snakke om finanskrisen. Mens topplederne for verdens største økonomier diskuterte bankpakker og bonuser, ble det her i denne svarte bydelen arrangert folkemøter og demonstrasjoner mot G20. Finansmarkedene er kanskje på bedringens vei, men for alle de millionene som er uten jobb, er finanskrisen ikke over, sa Joseph Stiglitz til en svært lydhør forsamling. Over det siste tiåret har Joseph Stiglitz vært et viktig akademisk ansikt for den globaliseringskritiske bevegelsen. 8 9

6 Han sa videre at finansmarkedene, som de har utviklet seg etter de siste tiårenes deregulering, ikke lenger har noen sosial eller økonomisk begrunnelse. Dagens globale økonomiske system er dysfunksjonelt nå sosialiserer vi tapene og privatiserer overskuddene, sa nobelprisvinneren i økonomi til forsamlingen på The Hill. Finansmarkedene er i bedring, men for millioner av mennesker, i USA og i resten av verden, er det ingen utsikter til at resesjonen vil være over i nærmere fremtid, sa Stiglitz, og ble møtt med et ettertrykkelig «Amen!» fra salen. Arbeidsledigheten avgjør Joseph Stiglitz møtte til innledning og debatt sammen med blant andre Leo Gerard, internasjonal president for fagforeningen United Steel Workers. De var begge enige om at finanskrisen ikke kan avblåses før arbeidsledighetstallene igjen peker nedover. Det er arbeidsledighetstallene, ikke børskursene, som viser oss når krisen er over, sier Emilie Ekeberg. Hun var også tilstede for å få med seg folkemøtet på The Hill. Hundre meter fra baptistkirken lå én av flere midlertidige teltleire som omringet Pittsburgh under G20-møtet. Her møttes arbeidsledige og politiske aktivister fra hele verden for en felles sak, nemlig ønsket om fokus på arbeidsplasser og bolig til alle, fremfor ytterligere stimuleringspakker til banker og finansinstitusjoner. Kravene som stilles fra de sosiale bevegelsene i USA er tydelig fokusert på arbeidsplasser og et sted å bo. Finanskrisen har skapt millioner av arbeidsledige og tusener av hjemløse over hele USA. Myndighetenes tiltaksplaner er uten fokus på arbeidsplasser, fortalte Larry Holmes, en av organisatorene bak Bail Out the People-bevegelsen. Han kom til Pittsburgh fra Harlem i New York i anledning G20-møtet. Han frykter en situasjon med permanent høy arbeidsledighet. Vi gjør noe som er veldig nødvendig, nemlig å gi arbeids ledigheten et ansikt, sier Holmes. Bail Out the People er en amerikansk borgerrettighetsorganisasjon inspirert av Martin Luther King. Organisasjonen har det siste året arrangert flere markeringer over hele USA for å sette fokus på situasjonen for de arbeidsledige etter finanskrisen. I leiren møtte vi også Jutta Sundermann fra Attac Tyskland, som kom til Pittsburgh i anledning G20. Hun bodde i teltleiren på The Hill i en uke og deltok i markeringene sammen med Bail Out the People. Folk her forteller at det er en begivenhet at så mange hvite kommer til bydelen i forbindelse med G20. Menneskene rundt Monumental Baptist Church ønsker å vise fram hvem de er og hva de står for, sa Sundermann til Utveier. fakta JOSEPH STIGLITZ Født 1943, professor ved Columbia University Nobelprisvinner i økonomi Tidligere sjeføkonom i Verdensbanken Kjent for kritikk av nyliberalistisk økonomi, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet IMF Blir ofte brukt som talsperson for kapitalismekritikere og antiglobaliseringsbevegelsen G20 er et steg i riktig retning I USA har 7 millioner mennesker mistet jobbene sine etter finanskrisen. Leo Gerard fra United Steel Workers, en fagforening med medlemmer i USA og Canada, fortalte til folkemøtet at arbeidsløsheten i USA etter finanskrisen er enda mer kritisk enn de offisielle tallene viser. Arbeidsløsheten i USA etter krisen er mer alvorlig enn de offisielle tallene tilsier, det reelle antallet arbeidsløse mennesker i USA er nå 30 millioner det samme som innbyggertallet i Canada, sa Gerard fra talerstolen. Dette inkluderer de arbeidsløse som har sluttet å søke jobber aktivt, og de som ufrivillig jobber deltid, med en arbeidsuke på mindre enn 24 timer. ILO, den internasjonale arbeidsorganisasjonen, anslår at 59 millioner mennesker verden over vil ha mistet jobben sin som en direkte følge av finanskrisen innen utgangen av I tillegg vil 200 millioner arbeidere presses inn i ekstrem fattigdom som følge av krisen, de fleste i utviklingsland med dårlige faglige rettigheter og sosiale sikkerhetsnett. Så langt anslår FN at finansinstitusjoner verden over har mottatt 36 tusen milliarder dollar i ulike typer stimuleringspakker. I USA er det blant annet de arbeidsløse i teltleiren på The Hill som sitter igjen med regningen for finanskrisen. Kravet fra fagforeningslederen Gerard, økonomiprofessoren Stiglitz og Larry Holmes fra Harlem er unisont; USA må fokusere på å gi folk jobbene tilbake. Men Stiglitz overrasket kanskje forsamlingen i Monumental Baptist Church ved å hevde at G20 er et riktig steg videre fra G7 og G8. Man kan ikke ta opp viktige spørsmål uten å inkludere land som Kina og India, sa han. Det ble vedtatt på G20-møtet at globale økonomiske spørsmål heretter skal tas i G20 fremfor i G8 og i G20 er enkelte land fra sør også inkludert. G20 representerer 90 prosent av verdens bruttonasjonalprodukt (BNP) og 66 prosent av verdens befolkning. Det er 192 land og seks milliarder mennesker som trenger en stemme når en klubb av 20 rike nasjoner kommer sammen, kan det bli katastrofe for milliarder av mennesker, sa Emira Woods fra Institute for Policy Studies, under sitt innlegg i Monumental Bapist Church på The Hill i dag. Sosiale bevegelser I USA er sosiale bevegelser nært knyttet til lokalsamfunn, bydelsarbeide og lokale kirker. Bail Out the People er en paraplyorganisasjon for aktivister i lokalsamfunn over hele landet. I Pittsburgh har den lokale organisasjonen Peoples Voices organisert møter over hele byen i forbindelse med G20. På den andre siden av byen, Northside, i Calvary United Methodist Church, arrangerte Peoples Voices folkemøte om G20. Her, blant lokale og internasjonale fagforeningsledere og solidaritetsarbeidere, talte blant andre Priva Ha angandu fra Jubilee, en internasjonal organisasjon som jobber for å slette gjelden u-land har til IMF og vesten. Vi må stoppe plyndringen av naturressurser. 80 prosent av Zambias inntekter kommer fra gruvedrift. Når de internasjonale gruveselskapene møter lavere råvarepriser, nekter de å betale skatt og truer med å trekke seg ut av landet. Ha angandu kom til Pittsburgh fra Zambia for å delta på ulike møter med NGO er og sosiale bevegelser for å fortelle om kravene som følger med bistand fra organisasjoner som IMF. 99 prosent av hjelpen som fattige land får kommer i form av lån, fortalte Ha angandu. G20, dere må stoppe subsidiene til jordbruket i eget land. Vi må ha rettferdig handel på det internasjonale markedet, argumenterte representanten fra Jubilee Zambia. Northside er en tradisjonelt hvit bydel. I den gamle stålfabrikkbyen Pittsburgh hadde de hvite fabrikkeierne sine store villaer på Northside. Byen myldret under G20-uka av politiske opposisjonelle av veldig ulik farge og bakgrunn; fredsaktivister og fagforeninger, tibet-aktivister og sosialister, anarkister og hippier. Byen hadde også besøk av NGO er som benyttet anledningen til å møte publikum. G20 mangler legitimitet, sa Bhumika Muchhala fra Third World Network på lanseringen av Social Watch årlige rapport. Det er liten transparens i G20, og det finnes ingen måte å stille krav overfor G20 på. FN er G192, men FN har blitt satt på sidelinjen av Det internasjonale pengefondet IMF og Verdensbanken, argumenterte hun, på en pressekonferanse som Social Watch arrangerte sammen med Third World Network i forbindelse med G20-møtet mot G20 Fredag ettermiddag lokal tid, demonstrerte mennesker mot G20 i Pittsburgh. Attac Norge deltok også i demonstrasjonen, som forløp fredelig. I følge arrangørene er dette den største demonstrasjonen i byen siden Vietnam-krigen. Markeringen startet i solskinnet ved Joseph Stiglitz foran forsamlingen på The Hill. Teltleir i Pittsburgh av arbeidsledige og hjemløse. Bankene barrikaderte og stengte under G20-møtet

7 Cathedral of Learning, på universitetsområdet i bydelen Oakland. En fargerik samling av freds- og solidaritetsorganisasjoner, fagforeninger, anarkistgrupper og arbeidsløse beveget seg gjennom Pittsburghs sentrum gater. Ved Pittsburghs City County Building gjorde toget opphold for appeller fra ulike fagforeninger, sosiale bevegelser og solidaritetsorganisasjoner. Deretter toget marsjen videre gjennom downtown og endte opp i East Park på den andre siden av Allegheny-elven rett ovenfor David Lawrence Convention Center, hvor G20- lederne la frem resultatene av sitt møte. G20 vedtar at G20 bestemmer Inne på konferansesenteret vedtok G20 retningslinjer som skal føre til at G20 blir et formelt instrument for styring av verdensøkonomien. Så langt har forumet blitt brukt til diskusjon mellom stormaktene, men G20 har i seg selv ikke hatt noen makt til å diktere overnasjonale lover eller regler. Kritikere mener at G20 undergraver FN og ignorerer innvendingene om det udemokratiske i et organ som ikke har representasjon fra andre enn de mektigste og rikeste landene. Også utenriksminister Jonas Gahr Støre har i flere norske medier i høst fått kritikk for å bidra til FNs svakhet ved å lansere ønsket om en felles nordisk plass i G20. Hans argument er at de nordiske landene til sammen utgjør verdens åttende største økonomi. Et ambisiøst arbeidsprogram for ferdigforhandling av den omstridte Doha-runden i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) ble også vedtatt i Pittsburgh. Avtalen inkluderer blant annet ytterligere liberalisering av finansmarkedene. Arbeidsprogrammet innebærer omfattende møtevirksomhet i WTO og ferdigforhandling av Doha-runden innen utgang en av G20-landene ønsker etter møtet i Pittsburgh å begrense bankenes muligheter til å knytte bonuser opp mot kortsiktige målsetninger. G20 ble enige om å stille krav som regulerer bankenes mulighet til å betale ut store og garanterte bonuser hvert eneste år, og G20 krever at bankene åpner for at bonuser kan bli trukket tilbake. G20-lederne varsler reguleringer som er helt utilstrekkelige for å gjøre noe med problemets kjerne, nemlig den oppblåste finanssektoren skapt som følge av tiår med deregulering og liberalisering, sier Ekeberg. Selv om det ikke kommer til å bli innført noe apparat for å straffe de G20-landene som ikke følger retningslinjene, har alle medlemmene nå gått med på utvidet revisjon Agnes Peterseil fra Attac Østerrike og Emilie Ekeberg fra Attac Norge med banneret «Bail out the people not banks!» Irak-veteraner mot Irak var også på gata denne fredagen. og ettersyn. IMF skal monitorere utviklingen i de ulike G20-landene. G20 kom også med retningslinjer for økt kapitalreserve kravet er at bankene øker mengden kapital de må ha for å stå imot fremtidige tap. Men G20 klarte ikke å komme med fakta G20 G20 representerer 90 prosent av verdens bruttonasjonalprodukt (BNP) og 66 prosent av verdens befolkning. G20 består av finansministere og sentralbanksjefer fra 19 land; Kina, Frankrike, Tyskland, India, Indonesia, Italia, Japan, Mexico, Russland, Saudi- Arabia, Sør-Afrika, Sør-Korea, Tyrkia, Argentina, Australia, Brasil, Canada, Storbritannia og USA. EU er det 20. medlemmet av G20. en felles uttalelse om hvor stor denne kapitalreserven skal være, noe det dessuten er stor uenighet om. Men i Pittsburgh var det full enighet om fortsatt utstrakt bruk av stimuleringspakker overfor banker og finansinstitusjoner. Oljefondet- god butikk? Finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) er storfornøyd med Oljefondets resultater. Resultatene viser at fondet ble forvaltet rett i 2008, til tross for blodrøde tall den gangen, fortalte han til Dagsavisen 11. november. Johnsen er altså storfornøyd med den enorme avkastningen på oljefondet som er investert i selskaper som operer i skatteparadis og som bryter miljø- og menneskerettigheter rundt omkring i hele verden. Oljefondet har 4,7 milliarder investert i det nordamerikanske selskapet Chevron som er tiltalt for å ha dumpet 65 milliarder liter med giftig avløpsvann i Amazonas. 10 milliarder er investert i legemiddelfirmaet Novartis som er midt i en langvarig juridisk strid med India for å få slutt på produksjonen av billige kopimedisiner. Oljefondet har 360 millioner kroner investert i det britiske selskapet G4S som deltar i militære operasjoner i Irak. Oljefondet investerer også i følge organisasjonen whoprofits.org direkte eller indirekte i selskaper som støtter opp om de ulovlige bosettingene på Vestbredden. Med etikken til side har Oljefondet gjort svært god butikk på investeringer i legemidler, oljeutvinning og krig. I følge Norges Bank var avkastningen på 13,5 prosent, eller 325 milliarder kroner, i tredje kvartal i år. Den samlede verdien av Oljefondet, økte med 163 milliarder kroner til milliarder kroner. Finansministeren har altså god grunn til å slå seg på brystet. SMB 99,- Hver fredag i 2 mnd: Send SMS med NT til 2007, ring , eller send en e-post til abo@nytid.no Dette får du i Ny Tid: Uten grenser: Vi gir plass til verdens truede stemmer. Blant andre disse skriver eksklusivt for Ny Tid: Parvin Ardalan (Iran), Natalia Novozhilova (Russland), Woeser Tsering (Tibet) og Maysan Ibrahim (Irak). Se også vårt nettsted Ny Tid er Norges eneste avis i magasinformat og har det internasjonale magasinets kvaliteter. Med skjerpet blikk på nyheter, kultur, politikk, debatt, analyse og miljø gir vi deg litt ekstra tyngde. 9 av 10 skeptisk til kapitalisme Misnøye med kapitalismen er utbredt verden over, 20 år etter Berlinmurens fall, melder svenske Dagens Nyheter. Kun 11 prosent av nærmere spurte i en undersøkelse utført i 27 land anser at den frie markedskapitalismen fungerer. Halvparten, 51 %, tror at problemene kan løses med flere reguleringer og reformer. Kun i USA og Pakistan mente flere enn 20 % av at markedskapitalismen fungerer i sin nåværende form. - Det virker som om Berlinmurens fall i 1989 ikke betydde den knusende seier for de frie markedskreftene som det virket som på den tiden. Ihvertfall ikke etter det siste årets hendelser, sier Doug Miller, med henvisning til finanskrisen. Miller er sjef for det kanadiske firmaet Globe Scan, som har gjort undersøkelsen sammen med Universitetet i Maryland, USA. Undersøkelsen er gjennomført fra juni til oktober TK Svimlende summer Aftenposten.no melder at verdens 20 største land har brukt til sammen på milliarder amerikanske dollar for å demme opp for følgene av finanskrisen. Det tilsvarer mer enn norske kroner per innbygger. Det bratte stupet i verdensøkonomien sist høst, og ettervirkningene siden, sendte mange av verdens land inn i den største økonomiske nedturen på mer enn 60 år. I norske kroner tilsvarer dette rundt svimlende milliarder, eller rundt regnet 60 norske statsbudsjetter. SMB 12 13

8 I klimaforhandlingane tapar sør Å tvinga fattige land i sør til store investeringar i fornybare energiformer er så nådelaust at å kalla det kynisk vert utilstrekkeleg, seier Nicola Bullard frå Focus on the Global South. tekst og foto Askild Gjerstad Tidleg i november kom Nicola Bullard frå Focus on the Global South (FGS) til Oslo og Tromsø for å snakka om dei føreståande klimaforhandlingane i København i desember. Bullard har dei siste tre åra arbeidd for FGS med klimapolitikk. Utgangspunktet hennar er å sjå klimaendringane og klimapolitikken frå landa i sør sin ståstad. Bullard har tidlegare arbeidd med handelspolitikk og WTO for FGS i meir enn ti år, og ho meiner at likskapane mellom dei to felta er forbausande store. Maktkonstellasjonane er dei same, og klima politikken vidarefører mykje av utbyttinga av landa i sør som me har sett i handelspolitikken. Den internasjonale klimapolitikken og klimaforhandlingane har dessutan svært lite med klima å gjera, og handlar i all hovudsak om økonomiske interesser. Dei rike landa er meir opptatt av å verna om sine kortsiktige næringsmessige interesser og sitt forbruksnivå, enn å arbeida for ei forpliktande global løysing på klimakrisa. Dette ser me til dømes på at mekanismane som vert foreslått ofte legg opp til at forureinaren skal få sjansen til å kjøpa seg fri frå ansvaret til å redusera sine eigne utslepp, seier Nicola Bullard til Attac Utveier. Dei rike landa har det historiske ansvaret Bullard understrekar at klimakrisa i alt for stor grad vert sett på ei krise som kan løysast med dei same økonomiske verktya som har ført oss inn i krisa. Dei marknadsbaserte mekanismane gjer ingenting med det som er det grunnleggjande årsaka til klimakrisa, det er oppfatninga av verda sine ressursar som uavgrensa og av at den økonomiske veksten kan fortsetja på same måte som før. Om me skal få ein klimaavtale som tar klimakrisa på alvor, må me også innsjå at dette er ei systemkrise. Me treng nokre grunnleggjande nye måtar å tenkja om fordeling og vekst på om me skal greia å nå dei reduksjonane i klimagassutslepp som FN sitt klimapanel tek til orde for, seier Bullard. Medan Kyoto-avtalen, som vart framforhandla i 1992 og gjeld fram til år 2012, legg det historiske ansvaret for dei menneskeskapte klimaendringane på dei rike landa, er det i dag stort politisk press på å leggja større ansvar på dei fattige landa. Mange av dei vestlege landa ynskjer at landa i sør skal forplikta seg til utsleppsreduksjonar, og at dei dessutan skal betala ein større del av kostnadane som er knytt til utvikling av ny teknologi og nye fornybare energiformer. Dette gjeld spesielt dei store landa i sør som har hatt størst vekst dei siste åra, det er Kina, India, Sør-Afrika, Brasil og Singapore. Kravet om større forpliktingar gjeld også fattigare land i sør, om enn i mindre grad. Bullard ser denne redefineringa av ansvar som eit særskilt ufint åtak på landa i sør. Ingen avtale betre Det kan ikkje vera nokon tvil om at det historiske ansvaret ligg hjå dei vestlege landa. Dei rike landa har brukt mange gongar av deira rettferdige del av klimagassutsleppa, om me ser utsleppa i høve til folketalet. Nokre av dei fattigaste landa i Afrika har brukt mindre enn ein prosent av deira rettferdige del av klimagassutsleppa. Når me veit kor sterkt økonomisk vekst er knytt til utslepp av klimagassar, vert det å tvinga fattige land i sør til relativt store investeringar i fornybare energiformer så nådelaust at å kalla det kynisk vert utilstrekkeleg. Sjølv Kina, som ofte vert trekt fram som eit land i sør med store klimautslepp, har berre ein fjerdedel av gjennomsnittleg utslepp per innbyggjar i høve til ein gjennomsnittleg innbyggjar i USA. I lys av dette, meiner Bullard at det er bra at det ikkje ser ut til å bli nokon ny forpliktande klimaavtale i København i desember. For miljøet og for landa i sør er det like greitt at me ikkje får ein ny klimaavtale no, fordi alt tyder på at ein eventuell ny avtale ville ha svekka desse landa sin posisjon i høve til posisjonen deira i den gjeldande Kyotoavtalen. I verste fall kunne heile det historiske ansvaret for klimakrisa, som blir plassert hos dei vestlege landa i Kyoto-avtalen, ha blitt tatt vekk i ein ny avtale. Dette tyder ikkje at det er grunn til å vera nøgd med dei lite forpliktande og marknadsbaserte løysingane som ser ut til å bli resultatet av København-forhandlingane, men dette er trass alt betre enn ein avtale som fråtek dei vestlege landa det historiske ansvaret for klimakrisa. Klimarettferd som ny dagorden Nicola Bullard hevdar at eit ny oppfatning av klimarettferd (engelsk: «climate justice») må bli ein del av klimaforhandlingane dersom det skal vera nokon sjanse til å løysa klimautfordringa. «Climate justice now» er ei global klimarettferdsrørsle som i dag er veksande over heile verda. Krava rørsla stiller har som intensjon å løysa klimautfordringa på ein mindre teknologibasert og meir sosialt rettvis måte enn det som er dei gjeldande verkemidla i klima forhandlingane. Klimarettferd handlar om å la økologisk og sosial rettferd vera utgangspunktet for løysinga på klimakrisa. Klimakrisa er berre eit teikn på at heile det globale økonomiske system et er i krise. Både klimakrisa, vassmangel og vassforureining, jorderosjon og tap av biologisk mangfald fortel oss at me er midt inne i «I København treng me å få tyngde bak ei global klimarettferdsrørsle» Nicola Bullard på kulturhuset i Tromsø i november. «Klimakrisa er ein del av ei systemkrise» ei systemkrise. Me kan ikkje løysa ei slik krise gjennom marknaden, og derfor vil også dei marknadsretta løysingane på klimakrisa vera fånyttes. I København treng me å få tyngde bak ei global klimarettferdsrørsle som kan prega klimadebatten i åra framover. I staden for å vektlegga marknadsløysingar som karbonhandel og ulike teknologiske løysingar som ligg langt fram i tid, handlar klimarettferd om å omorganisera samfunnet etter økologiske og sosialt rettvise prinsipp. Ved sida av å peika på at det rengs ei demokratisering av klimaforhandlingane gjennom å gje sivilsamfunnet ein sentral posisjon i forhandlingane, peikar Bullard på ei rekkje verkemiddel som kan gje ein meir rettvis og økologisk klimapolitikk i land i sør og nord. Ein god avtale i København ville frå eit klimarettferd-ståstad innebera ein aksept av at nord må tilbakebetala den støre økologiske gjelda som desse landa skuldar landa i sør. Dessutan må einkvar klimaavtale vera underlagt menneskerettane, spesielt med omsyn til kvinner og urfolk sine rettar. Me treng også eit moratorium på utvinning av olje og gass. Det vil også vera nødvendig å sikra ei rettferdig omstilling til eit lågutsleppsamfunn for arbeidarar i eit klimarettferd-perspektiv, fordi arbeidarane ofte er dei som må betala prisen når samfunn skal omstillast. kan gje rettvist system Me kjem heller ikkje bort frå at dei rike landa må stilla med tilstrekkelege, bindande og offentlege støtteordningar til å omstilla energiproduksjonen i land i sør i ein fornybar retning. Støtteordningane må administrerast av landa i sør innanfor rammene av FN-konvensjonen. Bullard peikar også på at dei vestlege landa må ta eit heilt anna ansvar for reduksjonar i klimagassutsleppa i eigne land om det skal vera noko von om ei løysing på klimakrisa. Det er svært stor avstand mellom dei reduksjonane som vestlege land vil forplikta seg til og den reduksjonen dei fleste klimaforskarar meiner me treng. Til dømes ynskjer USA berre å forplikta seg til mellom 11 og 18 prosent reduksjon innan 2020, når me veit at me truleg treng minst 40% reduksjon i vestlege land. Om me skal ta FN sitt klimapanel på alvor, må ein ny klimaavtale derfor gjera alvor av regjeringa i Bolivia sitt krav om minimum 49% reduksjon av klimagassutsleppa i dei vestlege landa innan Denne reduksjonen kan berre gjennomførast i eigne land, og ein kan ikkje kjøpa seg fri frå denne reduksjonsforpliktinga. Er ikkje desse forslaga heilt urealistiske når me veit kva som er den gjeldande politikken i dag? Sjølvsagt er dette urealistisk. Klimakrisa må likevel ikkje gjera oss desillusjonerte. Klimakrisa er ein del av ei systemkrise som svært godt belyser kor utilstrekkeleg vårt økonomiske system er til å forvalte og fordela ressursar på ein rettvis og berekraftig måte. Jo fortare me får folk til å innsjå dette, jo fortare vil me kunne skape eit nytt system som både er rettvist og berekraftig, seier Nicola Bullard til Utveier

9 utveier: analyse Globale drivkrefter bak markedsretting i det offentlige «Privatisering og konkurranseutsetting er to hoder av et mangehodet troll. Regjeringen har hevdet at reformer som New Public Management (NPM) ikke skal brukes i Norge. Erfaringer fra hele landet viser imidlertid at markedsretting og NPM skjer for fullt i offentlig sektor. tekst Helene Bank spesialrådgiver i For velferdsstaten, medlem i Attacs faglige råd Mobilisering over hele verden har bidratt til at privatisering og konkurranseutsetting har blitt politiske fy-ord, ikke minst i Norge. Vi opplever noen seire, men også at retorikken endres uten at markedsreformene endrer innhold eller reverseres. Markedsrettingen skjer fortsatt med voldsom styrke og det er foreløpig bare isolerte eksempler på at fellesskapet på nytt vinner terreng over storselskapene. Mange av aktørene er de samme, men arbeids metodene er mer sofistikerte og konkurranseutsetting skjer under et teppe av retorikk, nytale og trinnvise reformer. Summen av alle de trinnvise reformene for markedsretting kalles New Public Management. Derfor må nye prosesser og metoder avdekkes. Nye aktører oppdages og avkles. Nye begreper og forkort elser læres. Globale drivkrefter To prosesser har drevet fram markedsreformene. De har rot i finans- og energikrisen på 70-tallet. Den ene er kapitalens krav om stadige utvidelser til nye markeder. Det har ført til privatiseringspress i offentlig sektor over hele verden. Staten er en sikker betaler i etablerte velferdsstater. Privatisering gir tilgang til den rike delen av markedet i land med svak offentlig sektor. Den andre prosessen er krav om stadig økende avkastning på kapitalen. Dette har ført til reformer som har blåst opp finanskapitalen på bekostning av realøkonomien, inkludert offentlig sektor. Dette er prosesser som også har gitt dagens finanskrise. En lite kjent mekanisme er nye regnskapsregler for offentlig sektor som verdisetter offentlig eiendom etter antatt markedsverdi, og regnskapsfører pensjonsforpliktelser på en måte som bidrar til å overføre finansiell risiko på arbeidstakere og gjør konkurranseutsetting mer lønnsomt for kommuner og offentlige etater. Dette passer godt for både finansnæringens private pensjonstilbud og selskapene som leverer offentlige tjenester for profitt. Internasjonale institusjoner og avtaler, OECD, EU, EØS, WTO, GATS, IMF og Verdensbanken utgjorde og utgjør et massivt press på politikere for stadig nye reformer. Det er grunn til å være på vakt. Sterke fagorganisasjoner klarte å gjøre markedsrettingen politisk vanskelig. Litteratur fra Det Internasjonale pengefondet (IMF) og Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) beskriver dette fenomenet og lager nye strategier for å omgå sterke fagforeninger og knuse deres makt og rettigheter. Privatisering og konkurranseutsetting er nemlig bare to hoder av et mangehodet troll. Trollet har en annen forkorting, nemlig NPM (New Public Management). Retorikken rundt markedsreformene lover effektivisering, frie valg, konkurranse, profesjonell ledelse, budsjettdisiplin, enklere hverdag og mindre administrasjon, mer fleksibel arbeidskraft. bukken og havresekken En ny aktør i reformutviklingen er Den internasjonale revisorføderasjon (IFAC). De har utarbeidet et system for regnskapsføring i offentlig sektor som skal gjøre det enklere å sammenlikne med privat sektor, og dermed lette en overgang til konkurranse mellom private og offentlige. Regnskapsstandardene er utarbeidet på inspirasjon fra private selskap. Lønnsomhetsregnskapet legger vekt på finansiell informasjon, og styrker fokus på dagens markedsverdi framfor de kvalitative verdiene av offentlig tjenesteproduksjon. En kan si at lønnsomhetsregnskapet er pådriver for finanskapitalens dominans, ved å rette fokus mot investeringsverdier som eiendom og pensjonssparing. Det er de samme prosesser som har bidratt til dagens finanskrise. Sentralt i utviklingen av standarder i IFAC er de globale revisorselskapene Pricewaterhouse Coopers (PWC), Deloitte Touche, Ernest & Young og KPMG. Samtidig er disse selskapene også høyt betalte rådgivere for offentlige etater og kommuner, og de er i økende grad også revisorer for de samme etatene. Mens NPM krever skarpt skille mellom bestiller og utfører på alle nivå i det offentlige, til og med om en lærer skal bytte lyspære i klasseommet, gjelder altså andre regler for revisorene. Disse regnskapsstandardene anbefaler eller krever IMF, OECD og andre internasjonale organisasjoner brukt i offentlig sektor

10 Strategi mot trege reformister og sterke fagorganisasjoner På slutten av 1990-tallet ble NPM i økende grad delt opp i tre reformer a) produktmarkedsreform, b) arbeidsmarkedsreform og c) finanssektorreform. Alle betyr avregulering og utvidelse av markedet på bekostning av offentlig og politisk innflytelse, å svekke arbeidstakeres rettigheter og la dem konkurrere mot hverandre. Reformene består av trinnvise tiltak for full markedsretting uten for stor motstand fra innbyggere og fagbevegelse. Det er ingen grunn til å lete etter konspirasjonsteorier når vi skal finne begrunnelser for hva som skjer. IMF og OECD har jevnlig gjennomgang av nasjonale økonomier. De har tilgang til finansdepartementene og sentralbankene. Med en rolle som høystatus rådgivere har IMF og OECD alle muligheter for å lobbe nye reformer, dypere reformer og mer marked. De evaluerer tidligere reformer og foreslår nye. De vet hva de gjør. De vet hvorfor de gjør det. De er stolte av det, og forteller gjerne hva de gjør. IMF, OECD, Verdensbanken, store revisjons- og rådgivningsselskap, WTO, EU, ESA. Alle anbefaler stater og offentlig administrasjon å gjennomføre NPM, inkludert bruk av lønnsomhetsregnskap for offentlig sektor, og pengepolitikk med stabil inflasjon uavhengig av effekt på valutakurs og sysselsetting. Finanskriser gir muligheter for raske reformer. Når IMF gir lån og veiledning til land i økonomisk krise er NPM med i kofferten. Dette skjedde under finanskrisene i Afrika på 80-tallet, på Island etter den økonomiske stagnasjonen på begynnelsen av 90-tallet, i Sørøstasia etter krisen i 1997, i tidligere sovjetstater da deres økonomier kollapset. Finanskrisen i 2007 har satt de baltiske stater under fullt reformpress. OECD skriver i sin publikasjon «Going for Growth» fra 2007 at: «Produktsmarkedreform kan øke etterspørsel, sysselsettingsmuligheter og reallønn. Det kan gjøre det lettere å få til arbeidsmarkedsreform. For eksempel, produktmarkedsreform kan gjøre det enklere å lette på arbeidsmiljøregler, dermed kan en svekke offentlig ansattes mulighet til å beskytte sine jobber gjennom strenge regelverk». Administrerende direktør for IMF, Rodrigo de Rato, applauderte i 2006 EUs definisjon av Produktmarkedsreform og sier at «EUs indre marked og Lisboastrategien er omfattende øvelser i produktmarkedsreform». IMFs råd til den norske regjering har vært å markedsrette offentlig sektor og å svekke arbeidstakerrettigheter. Retten til å leie ut arbeidskraft ble iverksatt etter IMFs råd i 2001, av den første Stoltenbergregjeringen. Det samme var tilfellet med Norges Banks instruks om stabil inflasjon, selv om økt kronekurs førte til konkurser i konkurranseutsatt sektor og økt arbeidsledighet. SSØ IMFs hemmelige tjenester En sentral del av NPM er å endre regnskapssystemet i offentlig sektor til lønnsomhetsregnskap. Gjennom 500 år har regnskapssystemet for offentlig sektor blitt utviklet for å håndtere ulike offentlige reformer og gi eksakt kunnskap om offentlige bevilgninger og hvordan de brukes kontantregnskap. Offentlig sektor kan karakteriseres av fravær av marked og prissetting. Sektoren har bare én inntekt, politiske bevilgninger. Egenandeler er politisk bestemt. Kontantprinsippet i regnskap betyr at en regnskapsfører bare fører inntekter når de bevilges, og utgifter når de brukes. Regnskapet avspeiler politiske reformer. Dermed kan politikere og lederne i administrasjonene holdes ansvarlig. Lønnsomhetsregnskapets overordnete hensikt er å sammenlikne kostnader mellom offentlige tjenester og private selskap. Lønnsomhetsregnskapet rapporterer i tillegg til inntekter og utgifter svært diskutable og varierende data, som varierende markedspriser på eiendom (som sykehus og flyhangarer) og pensjonsfond. Det kreves utarbeidelse av målbare standarder for at regnskapet kan inkludere kostnader for arbeidsoperasjoner. Stykkprisfinansiering, «penger følger bruker» og «bestiller-utførersystemer» er resultat av lønnsomhetstenkning som i økende grad dominerer offentlig sektor. Stoltenberg I-regjeringen fremmet forslaget om sykehusreformen der de nye helseforetakene ble pålagt å bruke lønnsomhetsregnskap. Bondevik II-regjeringen satte i gang med å endre regnskapssystemet i offentlig sektor. I Statsbudsjettet 2004 ble det foreslått å etablere Senter for statlig økonomistyring (SSØ) i Finansdepartementet. SSØ ble i 2005 veileder for et prosjekt der 10 statlige etater skal anvende lønnsomhetsregnskap. Men SSØ veileder også flere etater og kommuner i å lage regnskaper som kan sammenlignes med private selskap. Det er verdt å merke seg at det ikke er noen følgeforskning knyttet til disse prosjektene. Dermed får vi ikke informasjon om systemet gir bedre tjenester, politisk styring eller arbeids miljø. konkurranseutsetting? Regjeringer og Storting i Norge og andre land har fulgt tiltak for NPM etter IMFs og OECDs råd. I 2002 ble det etablert markedsliknende organisering for Mesta, Posten, NSB, Sykehusene og statlige selskap. Gjennom etablering av SSØ under Bondevik II, fikk ytterligere 10 statlige virksomheter regnskapsregler etter privat sektor, lønnsomhetsregnskap. Deres virksomhet kan nå sammenliknes med private og deler av virksomheten kan enklere konkurranseutsettes enn om dette ikke hadde skjedd. Tross lovnader fra de rødgrønne i 2005 har mye av politikken med økte markedsreformer fortsatt. Tidligere tiltak lever sitt eget liv. SSØ bidrar til det. IMF, som løpende anbefaler reformene, vet å applaudere. Til og med den Rødgrønne regjeringen roses. Motmakt og alternativ Kvalitetskommuneprogrammet er en respons på den første privatiseringsbølgen. Under dekke av ord som fornying, omstilling og modernisering ble offentlige tjenester privatisert og solgt ut. Fagforbundet, tidligere Norsk Kommuneforbund, var hjernen bak ideen. Ved å ta ordene tilbake: Fornying av offentlige sektor, bedre tjenester, bedre arbeidsmiljø og en bedre kommune med aktive og fornøyde innbyggere; kom de ansattes organisasjoner og kommunene på offensiven. I dag har programmet lokal tverrpolitisk tilslutning. Det forutsatte omstilling uten trussel om konkurranseutsetting. Derimot ble det etablert et formalisert trepartssamarbeid. Også andre lokalsamfunn, som Newcastle, har gjort samme grep med gode og dokumenterte erfaringer av bedre arbeidsforhold, mer tilfredse og deltakende innbyggere og kostnadskontroll. Tross dette er eksemplene isolerte og få. Det er avgjørende å avvikle bruk av lønnsomhetsregnskaper som drives fram av SSØ og rendyrke egne metoder for regnskap, fornying, kvalitet og effektivitet i offentlig sektor. Med erfaringene fra kvalitetskommunene må det utvikles permanente ordninger som kan hindre og forsinke markedsrettinga. Følgeforskning kan fortelle oss hva som virker. I stedet for markedsstyring under SSØs veiledning, må vi kreve et Senter for offentlig utvikling (SOU) under fornyingsdepartementet, som bistår med å utvikle kvalitetsreformer, medvirkningsreformer, reformer basert på tillit. Det er fullt mulig å føre en politikk mot NPM hvis regjeringen vil. Eller rettere, hvis det mobiliseres i Norge for at den ny regjeringen skal gjøre det. Utfordring en er å drive tilbake markedsreformene og ta tilbake fellesskapets løsninger. Latin-Amerika går nye veier IMF og kuppet i Honduras Noam Chomsky: Latin-Amerika utfordrer Banco del Sur, den alternative utviklingsbanken utveier: tema 18 19