Samfunnets kritiske funksjoner

Transkript

1 Høringsutgave september 2015 Samfunnets kritiske funksjoner Hvilken funksjonsevne må samfunnet opprettholde til enhver tid?

2 Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 2 av 98

3 Forord til høringsutgaven Justis- og beredskapsdepartementet har i henhold til instruks (kgl.res. 15. juni 2012) ansvar for å definere hvilke samfunnsfunksjoner som er å anse som kritiske og hva som inngår i dem. Departementet har i den forbindelse gitt DSB i oppdrag å utarbeide denne rapporten. I 2012 utga Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) rapporten Sikkerhet i kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner modell for overordnet risikostyring også kjent som KIKSrapporten. Rapporten definerte et sett med kritiske samfunnsfunksjoner, men pekte også på at det var behov for videre arbeid for å etablere en mer enhetlig forståelse for hva som er kritiske funksjoner i samfunnssikkerhetsmessig sammenheng. Denne nye rapporten er en revisjon og utdyping/konkretisering av rapporten fra Rapporten er blitt til over en fire-års-periode, og mange virksomheter har vært involvert eller konsultert i arbeidet, se oversikt på side 4. I forbindelse med rapporten som ble utgitt i 2012 ble det gjennomført en relativt omfattende høring. Dette ga arbeidet en god forankring. Til tross for at langt flere virksomheter har vært involvert eller konsultert i arbeidet med denne nye rapporten, er vi overbevist om at rapporten kan bli ytterligere forbedret gjennom kommentarer og innspill fra sektormyndigheter og andre. Vi tar sikte på å ferdigstille en endelig utgave av rapporten innen utgangen av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 3 av 98

4 Virksomheter som er konsultert i arbeidet med rapporten Akershus universitetssykehus Bankenes standardiseringskontor Datatilsynet Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) Direktoratet for nødkommunikasjon Evry ASA Finansdepartementet Finansnæringens fellesorganisasjon Finanstilsynet Fiskeri- og kystdepartementet Forsvarets forskningsinstitutt Fylkesmannen i Oslo og Akershus Helse Bergen/Helse Vest RHF Helse Nord RHF Helsedirektoratet Kystverket Landbruks- og matdepartementet Mattilsynet Meteorologisk institutt Miljødirektoratet Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) Nasjonal sikkerhetsmyndighet Nasjonalt folkehelseinstitutt Nets Norway AS Norges Bank Norges vassdrags- og energidirektorat Norsk romsenter Norsk vann Nærings- og fiskeridepartementet Nærings- og handelsdepartementet Oslo universitetssykehus Politidirektoratet Rådet for matvareberedskap Samferdselsdepartementet St. Olavs hospital/helse Midt-Norge RHF Statens helsetilsyn Sykehuset i Østfold Verdipapirsentralen ASA Prosessen har pågått i perioden oktober 2011 august Graden av involvering fra virksomhetene varierer en god del fra samfunnsfunksjon til samfunnsfunksjon. De kapabilitetene som presenteres i rapporten er ikke nødvendigvis fullt ut samsvarende med de som ble diskutert med de involverte virksomhetene. Endringer har i noen tilfeller vært nødvendig for å harmonisere nivå og begrepsbruk mellom de ulike samfunnsfunksjonene. Det ble gjennomført to møter i en referansegruppe i Referansegruppen hadde medlemmer fra følgende virksomheter: Finanstilsynet, Helsedirektoratet, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Nærings- og fiskeridepartementet og Politidirektoratet. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 4 av 98

5 Innholdsfortegnelse Forord til høringsutgaven... 3 Virksomheter som er konsultert i arbeidet med rapporten... 4 Del I: Bakgrunn, formål, metode Bakgrunn Formål Ramme Metodisk tilnærming Kritiske samfunnsfunksjoner Operasjonalisering av samfunnsfunksjoner Anvendelse Oversikt over statusen for samfunnssikkerhetsarbeidet Styringsaktiviteter i departementer, hos fylkesmenn og i kommunene Identifisering av skjermingsverdige objekter Oversikt over risiko og sårbarhet Sårbarhetsanalyser Andre bruksområder Del II Samfunnsfunksjoner og kapabiliteter Innledning Kategorier av samfunnsfunksjoner Premisser og avgrensninger i arbeidet med å utlede kritiske samfunnsfunksjoner Kritisk funksjonsevne kapabiliteter Nasjonal styringsevne og suverenitet Nasjonal styring Beskrivelse, ansvar, regulering Funksjonsevne kapabiliteter Konstitusjonelle organer og forvaltningen Beredskap og kriseledelse Forsvar Beskrivelse, ansvar, organisering Funksjonsevne kapabiliteter Overvåking og etterretning Forebyggende sikkerhet Militær respons Befolkningens sikkerhet Lov og orden Beskrivelse, ansvar og regulering Kapabiliteter - funksjonsevne Rettsikkerhet Kriminalitetsbekjempelse Etterforskning og påtaleforfølgelse Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 5 av 98

6 Ro og orden Fengsels- og institusjonssikkerhet Helse og omsorg Beskrivelse, ansvar og regulering Kapabiliteter - funksjonsevne Helsetjenester Omsorgstjenester Redningstjenester Beskrivelse, ansvar, regulering Funksjonsevne - kapabiliteter Redningstjeneste Brannvern Sikkerhet mot eksponering for farlige stoffer Beskrivelse, ansvar, regulering Funksjonsevne - kapabiliteter Håndtering av farlige stoffer Atomberedskap Informasjonssikkerhet Beskrivelse, ansvar, regulering Funksjonsevne - kapabiliteter Sikre registre, arkiver m.v Personvern Ekomsikkerhet Hendelseshåndtering i informasjons- og kommunikasjonssystemer Overvåking av naturfarer Beskrivelse, ansvar, regulering Funksjonsevne kapabiliteter Meteorologiske tjenester Overvåking av flom- og skredfare Befolkningens velferd Matforsyning Beskrivelse, ansvar, regulering Funksjonsevne - kapabilitet Matforsyning Vann og avløp Beskrivelse, ansvar, organisering Funksjonsevne - kapabiliteter Drikkevann Avløpstjenester Sosiale ytelser og tjenester Beskrivelse, ansvar og regulering Funksjonsevne kapabiliteter Pensjoner, trygder m.v Sosiale tjenester Finansielle tjenester Beskrivelse, ansvar og regulering Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 6 av 98

7 12.2. Funksjonsevne - kapabiliteter Finansmarkedet Finansielle transaksjoner Betalingsmidler Energiforsyning Beskrivelse, ansvar, regulering Funksjonsevne kapabiliteter Elektrisk energi Fjernvarme Drivstoff Elektronisk kommunikasjon Beskrivelse, ansvar, regulering Funksjonsevne kapabilitet Ekom Transport Beskrivelse, ansvar, regulering Funksjonsevne - kapabiliteter Transportevne Sikre transportsystemer Sikker transport Satellittbaserte tjenester Beskrivelse, ansvar, regulering Funksjonsevne kapabiliteter Satellittjenester Kultur og natur Vern av kulturelle verdier Beskrivelse, ansvar, regulering Funksjonsevne kapabiliteter Beskyttelse av fredete kulturminner Beskyttelse av kunstverk og gjenstander Vern mot forurensing Beskrivelse, ansvar, regulering Funksjonsevne - kapabilitet Forurensingsberedskap Vedlegg 1: Kritisk infrastruktur Vedlegg 2: Samlet oversikt over kritiske samfunnsfunksjoner og kapabiliteter Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 7 av 98

8 Del I: Bakgrunn, formål, metode 1. Bakgrunn Denne rapporten ("KIKS II") er utarbeidet på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet på bakgrunn av departementets ansvar for samordning av samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet, et arbeid DSB understøtter i henhold til Instruks for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap, Justisog beredskapsdepartementets samordningsrolle, tilsynsfunksjon og sentral krisehåndtering, kgl. res. 15. juni 2012 («samordningsinstruksen») og Instruks for Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps koordinerende roller, kgl. res. 24. juni Justis- og beredskapsdepartementet (JD) har som samordningsdepartement et ansvar for å føre tilsyn, holde oversikt over og følge opp samfunnssikkerhetsarbeidet i departementene. Denne rollen er beskrevet nærmere i samordningsinstruksen. Her heter det også at JD har ansvar for å "utarbeide og vedlikeholde oversikt over hvilke funksjoner som i et tverrsektorielt perspektiv er kritisk for samfunnssikkerheten". I merknadene til instruksen pekes det på at ansvaret også omfatter hva som inngår i de kritiske samfunnsfunksjonene. Dette er utgangspunktet for DSBs oppdrag. Regjeringen Bondevik II nedsatte i 2004 et utvalg for å se nærmere på «Beskyttelse av landets kritiske infrastrukturer og kritiske samfunnsfunksjoner». Infrastrukturutvalget leverte NOU 2006:6 Når sikkerheten er viktigst til Justis- og politidepartementet 5. april Regjeringen Stoltenberg II fulgte opp med å vurdere og ta stilling til en del av utvalgets forslag gjennom St.meld. nr. 22 ( ) Samfunnssikkerhet. Samvirke og samordning. Infrastrukturutvalgets arbeid ble på initiativ fra JD videreført av DSB, som i 2012 la frem en rapport («KIKS I»). Her ble spørsmål knyttet til sikkerhet i kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner (forkortet som KIKS) behandlet. Rapporten konkluderte med at ansvaret for sikkerheten i kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner ligger hos sektormyndighetene, og at styring må skje ved hjelp av de vanlige styringsmidlene disse myndighetene rår over. KIKS I tok utgangspunkt i definisjonsapparatet som ble utviklet i forbindelse med arbeidet med NOU 2006:6 og utledet kritiske samfunnsfunksjoner og et overordnet nivå for grunnleggende funksjonsevne ut fra dette. Rapporten pekte også på behovet for ytterligere konkretisering av de funksjonene og leveransene som er kritiske for samfunnet. DSB har siden høsten 2011 arbeidet videre med å definere hva som inngår i samfunnets kritiske funksjoner. Rapporten som nå foreligger, presenterer en revidert utgave av de kritiske samfunnsfunksjonene som ble identifisert i KIKS I, og det er utledet hvilken funksjonsevne (i form av kapabiliteter) som er nødvendig for å ivareta dem. Oversikten i denne rapporten erstatter oversikten over kritiske samfunnsfunksjoner og kapabiliteter i KIKS I-rapporten fra Rapporten erstatter for øvrig også delrapporter som er produsert og distribuert i forbindelse med arbeidet med KIKS II. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 8 av 98

9 2. Formål Alt sikkerhetsarbeid dreier seg om vern av verdier, enten det er på den private arena, i bedrifter og kommuner eller på nasjonalt nivå. Samfunnsmessige verdier kan uttrykkes på ulike måter. I Nasjonalt risikobilde tas det utgangspunkt i følgende fem samfunnsverdier: Liv og helse, natur og kultur, økonomi, samfunnsstabilitet og demokratiske verdier og styringsevne. Målgruppen for KIKS II-rapporten er virksomheter på ulike nivåer som har ansvar for de samfunnsfunksjonene som er kritiske for samfunnssikkerheten, for eksempel departementer, direktorater og lignende, fylkesmenn, kommuner o.a. Begrepet samfunnssikkerhet ble senest definert i Meld. St. 29 ( ) Samfunnssikkerhet, jf. Innst. 426 S ( ) 2 : "Samfunnssikkerhet innbefatter vern av samfunnet mot hendelser som truer grunnleggende verdier og funksjoner og setter liv og helse i fare. Slike hendelser kan være utløst av naturen, være et utslag av tekniske eller menneskelige feil eller av bevisste handlinger." Det heter videre at arbeidet med samfunnssikkerhet har befolkningens trygghet som mål, og at dette kan oppnås gjennom å: "effektivt forebygge og om mulig forhindre uønskede hendelser som kan true liv, helse, viktige verdier og myndighetsfunksjoner og andre kritiske samfunnsfunksjoner sikre en effektiv beredskap og operativ evne og kapasitet til å håndtere alvorlig kriminalitet, krise og ulykker sikre god evne til raskt å gjenopprette samfunnskritiske funksjoner dersom uønskede hendelser ikke har latt seg forebygge sikre en god læring på grunnlag av inntrufne hendelser og øvelser" Som det fremgår av dette er vern og (om nødvendig) rask gjenoppretting av kritiske samfunnsfunksjoner sentralt i samfunnssikkerhetsarbeidet. Formålet med denne rapporten er å identifisere hvilke funksjoner som er kritiske og definere hvilken funksjonsevne det er nødvendig til enhver tid å opprettholde av hensyn til samfunnssikkerheten. En tydeliggjøring av dette vil kunne gi et bedre grunnlag for et målrettet samfunnssikkerhetsarbeid både på tvers av og internt i sektorene. 1 DSB utgir årlig dokumentet Nasjonalt risikobilde 2 En samlet justiskomite på Stortinget sluttet seg til definisjonen og målsetningene med følgende merknad: "Komiteen vil understreke at dette også krever at regjeringen prioriterer arbeidet med samfunnssikkerhet, og stiller de nødvendige midler og ressurser til disposisjon." Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 9 av 98

10 I Meld. St. 29 ( ) heter det også: "Alle virksomheter som har ansvar for kritiske samfunnsfunksjoner eller som leverer kritiske innsatsfaktorer til samfunnet, må planlegge for å kunne opprettholde sin virksomhet. Som en viktig del av slik kontinuitetsplanlegging inngår det å kartlegge egen sårbarhet og iverksette tiltak for å redusere denne. Det er eierne og operatørene av infrastrukturene som er ansvarlig for sikkerheten og funksjonsdyktigheten i systemene. Myndighetenes rolle er å stille krav og føre tilsyn." KIKS II skal bidra til å tydeliggjøre ansvar og forventninger og slik legge grunnlag for et mer systematisk arbeid for å styrke robustheten i samfunnet. Samfunnsfunksjonene som beskrives i denne rapporten ivaretar grunnleggende behov for befolkningen, både som individer og som fellesskap. Derfor kan samfunnsfunksjonene betraktes som grunnpilarer for samfunnets robusthet. Funksjonene er i rapporten delt inn i fire kategorier ut fra hvilke verdier de i hovedsak bygger opp under: Nasjonal styringsevne og suverenitet Befolkningens sikkerhet Befolkningens velferd Natur og kultur Dette er utdypet i del II, kap Ramme Samfunnssikkerhetsområdet kan ut fra definisjonen og målene som er beskrevet i Meld. St. 29 ( ), se del I, kap 2, oppfattes å bestå av: Forebygging av uønskede hendelser Beredskap mot uønskede hendelser Håndtering av uønskede hendelser og gjenoppretting etter slike Kontinuitet i kritiske samfunnsfunksjoner KIKS dreier seg om å legge til rette for styrket robusthet i kritiske samfunnsfunksjoner. I dette inngår forebygging i form av sårbarhetsreduserende tiltak og håndtering i form av minimering av konsekvenser og gjenoppretting av funksjoner etter svikt. Samfunnssikkerhet dreier seg imidlertid om mange flere forebyggingstiltak enn dette, og også om håndtering av hendelser som ikke primært er knyttet til svikt i kritiske samfunnsfunksjoner. Rapporten har med andre ord relevans for en del av samfunnssikkerhetsarbeidet, men det er også mange områder som faller utenfor rammene av det rapporten handler om. Rapporten legger en vid tolkning av samfunnssikkerhetsbegrepet til grunn ved også å inkludere militære funksjoner og kapabiliteter. Bakgrunnen for dette er at det blir stadig vanskeligere å trekke et skarpt skille mellom sivile og militære ansvarsområder. Forsvaret er mer avhengig av det sivile samfunn enn tidligere, og eventuell aggresjon mot Norge kan med det rådende trusselbildet komme til å bli rettet mot så vel sivile som militære funksjoner og kapasiteter. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 10 av 98

11 KIKS er knyttet til kontinuitet i eksisterende funksjoner som er kritiske for samfunnssikkerheten. I rapporten tas det ikke stilling til om den funksjonsevnen samfunnet i dag har på ulike områder, er tilstrekkelig eller ikke. Kapabilitetene som defineres i KIKS påvirker ikke befolkningens rettigheter og myndighetenes forpliktelser som er nedfelt i lov eller forskrift eller som er avtalefestet. Rapporten fokuserer på hvilken funksjonsevne det av hensyn til samfunnssikkerheten må planlegges for å opprettholde til enhver tid. For noen samfunnsfunksjoner vil det være behov for å opprettholde et normalt driftsnivå, mens det for andre kan være å operere på et lavere nivå for å ivareta prioriterte oppgaver. Dette kan medføre at KIKS uttrykker en lavere forventning til leveransedyktighet enn det virksomheten ellers er pålagt. Kapabilitetene som beskrives er et uttrykk for hva samfunnet må være i stand til å opprettholde i en krisesituasjon hvor forventningene kan være lavere enn i normalsituasjonen. 4. Metodisk tilnærming Den metodiske tilnærmingen i KIKS er deduktiv. Med utgangspunkt i en beskrivelse av befolkningens grunnleggende behov utledes kritiske samfunnsfunksjoner som er nødvendig å opprettholde for å ivareta disse behovene. Samfunnsfunksjonene operasjonaliseres videre i kapabiliteter som uttrykker hvilke evner samfunnet må ha for å opprettholde de kritiske samfunnsfunksjonene. Logikken som følges i resonnementene er ikke nødvendigvis den eneste mulige, men er basert på eksplisitte valg som forhåpentligvis fører til et konsistent og etterprøvbart resultat. Arbeidet med å definere kritiske samfunnsfunksjoner bygger på tidligere prosesser, der de to utredningene NOU 2000:24 Et sårbart samfunn og NOU 2006:6 Når sikkerheten er viktigst er spesielt sentrale. Temaet er også omtalt i flere stortingsmeldinger og andre offentlige dokumenter. KIKS tar dette arbeidet videre ved å gå mer i dybden i utledningene og etablere en mer konsistent oversikt over hvilke funksjoner som er kritiske for samfunnssikkerheten og hva denne kritikaliteten består i. Informasjonstilfanget som rapporten bygger på er i stor grad fremskaffet av og diskutert med ansvarlige myndigheter. For en del av funksjonene er det utarbeidet delrapporter eller notater som er kvalitetssikret av de som deltok i utledningsprosessen. Premissene for utledningen er mer utførlig beskrevet i del II, kap Kritiske samfunnsfunksjoner Utgangspunktet for å definere kritiske samfunnsfunksjoner er at samfunnet skal dekke ulike behov i befolkningen. En samfunnsfunksjon er her definert som kritisk hvis selv et kortvarig bortfall av den får konsekvenser som truer befolkningens grunnleggende behov. De grunnleggende behovene ble i NOU 2006:6 og St.meld. nr. 22 ( ) definert som «mat, vann, varme, trygghet og lignende». Definisjonen i NOU 2006:6 tok utgangspunkt i Abraham Maslows «behovspyramide» 3. De grunnleggende behovene definisjonen peker på, kan knyttes til de to nederste trinnene i behovspyramiden: Fysiologiske 3 Abraham Maslow: A Theory of Human Motivation (1943) Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 11 av 98

12 behov og trygghetsbehov (som også omfatter orden og stabilitet). Selv om Maslows teori var knyttet til menneskets psykologiske behov i en selvrealiseringsprosess, er behovspyramiden senere blitt brukt også innen organisasjonsteori og samfunnsfag. I moderne teknologiske samfunn skjer ivaretakelsen av befolkningens grunnleggende behov i stor grad gjennom komplekse prosesser med lange produksjonskjeder og sterke avhengigheter mellom samfunnsfunksjonene. Energiforsyning, tilgang til ekom-tjenester og transport er ikke bare viktige funksjoner for befolkningen, men også helt nødvendige underleveranser for at andre tjenester i samfunnet skal fungere (som vannforsyning og redningstjenester). I dagens samfunn er forventningene høyere enn at bare de fysiologiske behovene skal ivaretas. Kravene til matforsyning er ikke bare at man skal overleve, men at tilnærmet normalt kosthold skal sikres til enhver tid. Tilsvarende kvalitetskrav er det til andre tjenester. Vannet skal være rent og strømbrudd sjeldne. I tillegg har sosiale trygghets- og velferdsbehov blitt viktigere. Dette gjør at det er nødvendig å legge et bredt samfunnsmessig perspektiv til grunn for vurderingene. Kritiske samfunnsfunksjoner kan utledes og defineres på ulike måter avhengig av bl.a. formål og tidshorisont. Fokus for KIKS-arbeidet er samfunnets robusthet: Hvilke funksjoner må opprettholdes når alvorlige uønskede hendelser inntreffer? Hvilke funksjoner må samfunnet gjennom forebygging og beredskap sikre at er aller mest robuste? En avgrensing som er gjort i KIKS, er å konsentrere seg om de mest tidskritiske funksjonene, de som får umiddelbare negative konsekvenser for befolkningen selv ved kortvarig svikt. Dette er funksjoner som vi må ha sikkerhet for funksjonsdyktigheten til i forkant av hendelser det er ikke tid til å finne løsninger i etterkant. Den teoretiske grensen er satt ved samfunnsfunksjoner vi ikke kan klare oss uten i opptil syv døgn, men for mange av funksjonene vil et avbrudd på bare ett døgn få store konsekvenser. Samfunnsfunksjoner som først ved mer langvarige bortfall får alvorlige konsekvenser for befolkningen, som f.eks undervisning, forskning og en del helsetjenester av behandlende art, faller utenfor rammene for KIKS-arbeidet. 3.2 Operasjonalisering av samfunnsfunksjoner En samfunnsfunksjon beskriver helt overordnet hva som må opprettholdes for å dekke befolkningens grunnleggende behov. I KIKS brytes disse ned på et lavere nivå som kalles for kapabiliteter, jf. del II, kap. 0.3 for nærmere beskrivelse av begrepet. Kapabilitetene uttrykker de evner samfunnet må opprettholde for å ivareta de kritiske samfunnsfunksjonene. En ytterligere operasjonalisering vil være å beskrive nødvendige leveranser eller innsatsfaktorer for at kapabilitetene skal ivaretas. En slik kartlegging av verdikjeden bak hver kapabilitet med vurdering av sårbarhet og avhengigheter, er nødvendig for å ha tilstrekkelig oversikt og kontroll over samfunnsfunksjonene. Ofte er det også relevant å identifisere hvilke infrastrukturer som er nødvendige for at kapabiliteten skal ivaretas. Slike mer detaljerte operasjonaliseringer vil imidlertid være sektor- og funksjonsspesifikke og må utføres av de ansvarlige sektormyndigheter og fagmiljøer. I infrastrukturutvalgets rapport NOU 2006:6 Når sikkerheten er viktigst, er begrepet «kritisk infrastruktur» definert som «de anlegg og systemer som er helt nødvendige for å opprettholde samfunnets kritiske funksjoner som igjen dekker samfunnets grunnleggende behov og befolkningens trygghetsfølelse». (NOU 2006:6, s. 32). Begrepet «kritisk infrastruktur» er altså underordnet begrepet «kritisk samfunnsfunksjon». Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 12 av 98

13 Man kan med andre ord ikke identifisere kritisk infrastruktur uten å ha et bilde av hvilke funksjoner som er kritiske for samfunnet. Samtidig er enkelte samfunnsfunksjoner nært knyttet til funksjonaliteten i det man kan kalle infrastruktursystemer (kraftnettet, ekomnettet osv.) Se nærmere omtale og oversikt i Vedlegg 1. Sammenhengen mellom begrepene kan framstilles som vist i figuren under. Figur 1: Befolkningens grunnleggende behov er utgangspunktet for å definere kritiske samfunnsfunksjoner, som kan operasjonaliseres i kapabiliteter. Disse er avhengige av infrastrukturer og innsatsfaktorer for å fungere. Kritiske samfunnsfunksjoner og kapabiliteter utledes av befolkningens grunnleggende behov, og dette gjøres rent deskriptivt i denne rapporten. Det er ingen analyse av hvilke funksjoner og kapabiliteter som er mest og minst kritiske de er alle over den terskelen som er definert, nemlig at svikt i funksjonen vil redusere samfunnets evne til å ivareta befolkningens grunnleggende behov før det er gått syv døgn. Det er likevel mange valg som er gjort i KIKS om hva som skal med og hva som skal utelates i utledningen av funksjoner og kapabiliteter. Kriteriene for deduksjonen beskrives innledningsvis i del 2 av rapporten, men også disse kriteriene representerer valg. KIKS-rammeverket må derfor betraktes som et forsøk på en helhetlig og konsistent beskrivelse av kritiske samfunnsfunksjoner og kapabiliteter i det norske samfunnet, men en beskrivelse som ikke nødvendigvis vil være uttømmende eller korrekt i alles øyne. Oversikten kan ligge til grunn for mange tiltak på samfunnssikkerhetsområdet og vil også utgjøre et utgangspunkt for mer sektorspesifikke utledninger av hva som inngår i de ulike kapabilitetene. 5. Anvendelse En oversikt over kritiske samfunnsfunksjoner og kapabiliteter kan danne grunnlag for en rekke ulike aktiviteter. 4.1 Oversikt over statusen for samfunnssikkerhetsarbeidet Justis- og beredskapsdepartementet har i henhold til instruks (kgl.res. 15. juni 2012) ansvar for å definere hvilke samfunnsfunksjoner som er å anse som kritiske, og hva som inngår i dem. En omforent oversikt over kritiske samfunnsfunksjoner er sentralt for at Justis- og beredskapsdepartementet skal kunne ivareta sitt samordningsansvar. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 13 av 98

14 På nasjonalt nivå skal Justis- og beredskapsdepartementet i henhold til samordningsinstruksen ha oversikt over statusen for samfunnssikkerhetsarbeidet, mens DSB skal ha oversikt over sårbarhets- og beredskapsutviklingen. 4 Regionalt vil det samme gjelde for Fylkesmannens ansvarsområde og lokalt i kommunene. I tillegg vil oversikten kunne brukes som grunnlag for oversikt innenfor sektorene. Bedret styring som følge av identifiseringen av kritiske samfunnsfunksjoner vil også kunne gi bedre oppfølging i form av prioritering av tiltak, slik det også fremgår av Meld. St. 21 ( ) Terrorberedskap: «Det er ( ) viktig å etablere et helhetlig bilde av robusthet og sårbarhet som grunnlag for prioritering av tiltak. Justis- og beredskapsdepartementet legger i dette arbeidet til grunn en modell for å beskrive kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner som er utarbeidet av DSB. Modellen har også vært grunnlaget for utpeking av skjermingsverdige objekter i tråd med sikkerhetsloven. Den blir også brukt i risiko- og sårbarhetsanalyser i ulike sektorer. Justis- og beredskapsdepartementet vil i samarbeid med relevante departementer og sektormyndigheter årlig oppsummere i Prop. 1 S tilstanden i kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner. Et slikt helhetlig bilde skal bidra til at hensynet til robust infrastruktur og sikring av kritiske samfunnsfunksjoner blir godt ivaretatt i sektorenes mål- og resultatstyring.» 4.2 Styringsaktiviteter i departementer, hos fylkesmenn og i kommunene I samordningsinstruksen stilles det krav om at departementene skal ha oversikt over kritiske samfunnsfunksjoner og infrastrukturer i egen sektor. (Oversikten skal også omfatte viktige samfunnsfunksjoner, som er funksjoner som kommer i tillegg til de som er identifisert her og som departementet selv må definere.) Departementene skal også på grunnlag av oversikt over egen sektor vurdere risiko, sårbarhet og robusthet i de kritiske samfunnsfunksjonene. 5 Departementene skal kunne dokumentere at det er gjennomført tiltak som setter dem i stand til å ivareta prioriterte funksjoner og oppgaver i hele krisespekteret, herunder også forebyggende tiltak og at virksomheter i egen sektor er i stand til å ivareta ansvar for kritiske samfunnsfunksjoner uavhengig av hvilke hendelser som måtte inntreffe. For at departementene skal kunne tilfredsstille kravet om å sikre tilstrekkelig styringsinformasjon og forsvarlige beslutningsgrunnlag 6 på samfunnssikkerhet og beredskapsområdet, er det viktig at føringer på området kommer tydelig til uttrykk i de årlige tildelingsbrevene til underliggende virksomheter, og at dette følges opp i rapportering og i departementets styringsdialog med de underliggende virksomhetene. Målsettinger og resultatoppfølging for beredskapsarbeidet bør integreres i eksisterende styringsdokumenter, fra Prop. 1 S, via overordnede avdelingsvise virksomhetsplaner, til tildelingsbrev til underliggende virksomheter. Underliggende virksomheters evalueringer og risikovurderinger bør også være en naturlig del av departementets informasjonsgrunnlag for styring. 4 Instruks for DSBs koordinerende roller, kgl. res. 24. juni Instruks for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap, Justis- og beredskapsdepartementets samordningsrolle, tilsynsfunksjon og sentral krisehåndtering. 6 Reglement for økonomistyring i staten 4 c Grunnleggende styringsprinsipper Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 14 av 98

15 Departementene bør ha oppmerksomhet på kontinuitet i kritiske samfunnsfunksjoner i egen virksomhet og i etatsstyringen. De enkelte sektorene bør utlede de kritiske samfunnsfunksjonene videre ut over den funksjonsevnen som er beskrevet i kapabilitetene i denne rapporten. Fylkesmannen skal i henhold til Fylkesmannens samfunnssikkerhetsinstruks ha oversikt over risiko og sårbarhet ved å utarbeide en risiko- og sårbarhetsanalyse (fylkesros) for fylket i nært samarbeid med regionale aktører. Svikt i kritiske samfunnsfunksjoner og kunnskap fra kommunenes helhetlige risiko- og sårbarhetsanalyser skal inngå i denne analysen. Det anbefales at Fylkesmannen i sitt arbeid med kritiske samfunnsfunksjoner legger denne rapporten og departementenes videre utledninger til grunn for arbeid i fylkesberedskapsrådet, i egen etat og i sin veiledning av og tilsyn med kommunene. Ifølge Lov om kommunal beredskapsplikt m.v. plikter kommunen å kartlegge hvilke uønskede hendelser som kan inntreffe i kommunen, vurdere sannsynligheten for at disse hendelsene inntreffer og hvordan de i så fall kan påvirke kommunen. Resultatet av dette arbeidet skal vurderes og sammenstilles i en helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse. Det er et krav om at analysen skal omfatte blant annet særlige utfordringer knyttet til kritiske samfunnsfunksjoner og tap av kritisk infrastruktur. 7 Det anbefales at kommunene i sitt arbeid med kritiske samfunnsfunksjoner legger denne rapporten og departementenes videre utledninger til grunn. 4.3 Identifisering av skjermingsverdige objekter I henhold til Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) 17 skal utvelgelse av skjermingsverdig objekt skje på grunnlag av en skadevurdering, hvor det særlig tas hensyn til objektets: a) betydning for sikkerhetspolitisk krisehåndtering og forsvar av riket, b) betydning for kritiske funksjoner for det sivile samfunn, c) symbolverdi, og d) mulighet for å utgjøre en fare for miljøet eller befolkningens liv og helse. Oversikten i KIKS vil kunne bidra til en utdyping og konkretisering av hva som kan inngå i punktene over. Det er likevel grunnleggende forskjeller mellom den identifiseringen av kritiske tjenester og leveranser som vil finne sted på bakgrunn av en videre utledning innenfor rammene av KIKS-modellen, og den som er nødvendig for å ivareta kravene i sikkerhetsloven. I KIKS er det er systemenes totale leveransedyktighet som står i sentrum. Enkeltelementer i systemet tillegges i utgangspunktet ikke vekt. KIKS bygger dessuten på en overordnet samfunnsmessig vurdering av hvordan bortfall av en samfunnsfunksjon vil påvirke befolkningens sikkerhet uavhengig av hvordan dette bortfallet skjer. I motsetning til det som omfattes av sikkerhetsloven, som fokuserer på verdier av nasjonal betydning, beskriver KIKS også funksjoner med regional og lokal betydning. 7 Forskrift om kommunal beredskapsplikt. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 15 av 98

16 4.4 Oversikt over risiko og sårbarhet Departementer, fylkesmenn og kommuner er pålagt å ha oversikt over risiko og sårbarhet innenfor det området de er tillagt ansvar for. Identifisering av hvilke samfunnsfunksjoner som berøres av en hendelse innenfor eget ansvarsområde inngår i en slik oversikt. Oversikten er nødvendig for å ivareta den samordningsrollen disse aktørene har innen egen sektor eller i det geografiske området de dekker. Oversikt over risiko og sårbarhet er også vesentlig i et systematisk arbeid med å styre risikoen innenfor egen virksomhet og eget ansvarsområde; det vil si som et utgangspunkt for aktiviteter av forebyggende eller beredskapsmessig art, øvelser osv. Risikostyring er et sett med planlagte aktiviteter en organisasjon gjennomfører for å nå sine sikkerhetsmål. Risikostyringsprosessen kan illustreres som vist i figuren under (basert på NS-ISO 31000:2009 Risikostyring prinsipper og retningslinjer). Figur 2: Figuren viser de fem hovedtrinnene i risikostyringsprosessen slik de beskrives i NS-ISO 31000: 2009 og under hvilke trinn identifisering og vurdering av kritiske samfunnsfunksjoner kommer inn. I NS-ISO heter det at: "Risikoidentifisering bør inkludere å undersøke effektene av kjedereaksjoner av bestemte konsekvenser, inkludert kaskadeeffekter eller kumulative effekter." Her inngår altså identifisering av hvilke kritiske samfunnsfunksjoner som berøres av en hendelse. Vurdering av i hvilken grad samfunnsfunksjonene påvirkes av en hendelse og hvilke konsekvenser dette får for befolkningen, gjøres som en del av risikoanalysen i neste trinn. Hvis systemet er sårbart for hendelsen som analyseres (kritiske samfunnsfunksjoner påvirkes i stor grad), kan det være behov for tiltak som reduserer sårbarheten og gjør systemet mer robust. 4.5 Sårbarhetsanalyser KIKS kan gi nyttige innspill både til rene sårbarhetsanalyser og til risikoanalyser som inkluderer vurderinger av sårbarheten ved systemet som utsettes for en hendelse (jf. trinn tre i risikostyringsprosessen i figuren over). Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 16 av 98

17 I en risikoanalyse tar man utgangspunkt i en bestemt hendelse som utgjør en påkjenning på systemet eller samfunnet som analyseres. Hendelsesforløpet kartlegges med sikte på å identifisere hvilke samfunnsfunksjoner (med tilhørende kapabiliteter, innsatsfaktorer og infrastrukturer) som påvirkes av hendelsen, og i hvilken grad de gjør det. Påvirkning av samfunnskritiske funksjoner er viktig å vurdere i en risikoanalyse siden det kan påvirke de samlede konsekvensene for befolkningen (indirekte konsekvenser av hendelsen). Svikt i kritiske samfunnsfunksjoner kan betraktes som mulige følgehendelser i en helhetlig modell for risikoog sårbarhetsanalyse. Oversikten over kritiske samfunnsfunksjoner bakerst i rapporten kan være en «sjekkliste» over samfunnsfunksjoner som bør inngå i kartleggingen av mulige følgehendelser. Sårbarhetsanalyser kan også være kontekstuavhengige, det vil si at sårbarheten ved et system, et samfunn eller en funksjon vurderes uavhengig av en bestemt hendelse. Forhold som da studeres er ofte systemets kompleksitet (antall avhengigheter), tette koplinger (graden av avhengighet) og redundans (alternative løsninger) 8. En slik sårbarhetsanalyse vil for eksempel vise at energiforsyning er svært kritisk da mange andre samfunnsfunksjoner er avhengige av at denne fungerer, avhengigheten er ofte total (f.eks for vannforsyning og elektroniske tjenester), og reserveløsningene har begrenset kapasitet. En oppfølging av KIKS-rapporten på ulike nivåer og sektorer kan være å både identifisere hvilke kritiske samfunnsfunksjoner som kan berøres ved ulike hendelser i det enkelte system (ref figur 3) og å analysere systemets generelle sårbarhet mot påkjenninger i form av kompleksitet, tette koplinger og redundans. Det er utarbeidet en rekke veiledere for arbeidet med risiko- og sårbarhetsanalyser. I veileder for departementenes systematiske samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeid presenteres det en modell for vurdering av risiko og sårbarhet, 9 i tillegg til generelle beskrivelser av det systematiske arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap. På regionalt nivå finnes det veileder for arbeidet med risiko- og sårbarhetsanalyser i fylkene. 10 Denne tar blant annet for seg kartlegging av kritiske samfunnsfunksjoner, i tillegg til vurdering av risiko, sannsynlighet, konsekvenser og sårbarhet. På kommunalt nivå foreligger det en veileder til helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse i kommunen. 11 Sentrale begreper i denne veilederen er risiko, sannsynlighet, usikkerhet, sårbarhet, konsekvenser og kritiske samfunnsfunksjoner. 4.6 Andre bruksområder KIKS-rammeverket vil også kunne kunne utgjøre et viktig grunnlag er for en rekke andre aktiviteter: Tilstandsbeskrivelser. Hvilke funksjoner bør samordningsmyndighetene ha kunnskap om tilstanden ved? 8 Basert bl.a. på Perrow C, Normal Accidents living with high risk technologies, pdf mmunen.pdf Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 17 av 98

18 Forskning og offentlige utredninger. Hvilke områder skal inngå i en analyser av samfunnssikkerhetsmessige forhold? Tilsyn. Hva bør ha spesiell oppmerksomhet i tilsyn med departementene, underliggende virksomheter, kommunene o.a.? Statusrapporteringer og - oversikter. Hva skal man etterspørre rapportering på ved samfunnsmessige kriser? Evaluering av hendelser og øvelser. Hvilke samfunnsfunksjoner og kapabiliteter bør inngå i evalueringene? Beredskapsplanverk. På hvilke områder bør samfunnet etablere gode beredskapsplaner? Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 18 av 98

19 Del II Samfunnsfunksjoner og kapabiliteter 0. Innledning 0.1. Kategorier av samfunnsfunksjoner I henhold til definisjonen som ble utviklet i forbindelse med arbeidet med NOU 2006:6 Når sikkerheten er viktigst er en samfunnsfunksjon kritisk når den har avgjørende betydning for ivaretakelsen av befolkningens grunnleggende behov, der grunnleggende behov er definert som "mat, vann, varme, trygghet og lignende". Mat, vann og varme krever ingen vesentlig utledning. Med "trygghet" stiller det seg imidlertid annerledes. Abraham Maslow definerte trygghet som nødvendigheter som personlig sikkerhet, opplevelse av trygghet, stabilitet og orden, beskyttelse. 12 Sett i et slikt perspektiv blir det å sikre et velfungerende samfunn avgjørende for at vesentlige deler av befolkningens grunnleggende behov kan dekkes. Mange vil hevde at det å ivareta befolkningens grunnleggende behov på best mulig måte er statens (og øvrige offentlige myndigheters) fremste og kanskje eneste oppgave. En grunnleggende forutsetning for at staten og samfunnet skal kunne ivareta befolkningens behov, er at staten har handlefrihet og funksjonsdyktighet. Befolkningens behov kan ellers for det første knyttes til ivaretakelse av personlig sikkerhet i form av vern mot tap av liv, helse, materielle verdier og personlig integritet. Staten (og kommunen) skal ivareta enkeltmenneskets behov og rettigheter i situasjoner der slike verdier er i fare. For det andre kan befolkningens trygghetsbehov knyttes til forutsigbarhet, fravær av uro og problemer i det daglige og opprettholdelse av et akseptabelt velferdsnivå. Den typen tjenester det her er tale om, er i tillegg viktige innsatsfaktorer for andre samfunnsfunksjoner, også slike som har direkte betydning for nasjonal styringsevne og befolkningens sikkerhet. I tillegg til verdier som er knyttet til den enkeltes trygghet, har vi som samfunn ansvar for å verne fellesverdier knyttet til livsmiljøet vi er en del av. Kulturarven har betydning for vår selvforståelse og identitet. Naturen har betydning for rekreasjon, og vern om naturmangfoldet og andre arters livsmiljø er en forpliktelse vi som samfunn har. Samfunnsfunksjonene som beskrives i denne rapporten er på denne bakgrunn gruppert i fire kategorier basert på de verdier som samfunnet må verne om for at befolkningens grunnleggende behov skal være ivaretatt: 12 Abraham Maslow: A Theory of Human Motivation (1943) Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 19 av 98

20 Nasjonal styringsevne og suverenitet Befolkningens sikkerhet Befolkningens velferd Kultur og natur Kategorien er knyttet til nasjonal overordnet sikkerhet og forvaltningens funksjonsdyktighet både i normalsituasjonen og ved ulike ekstraordinære hendelser og kriser. I denne kategorien inngår funksjoner som har betydning for den enkeltes liv og helse, integritet og sikkerhet mot overgrep og vilkårlighet Disse samfunnsfunksjonene har direkte og indirekte betydning for befolkningens trygghet. Den direkte effekten er knyttet til den enkeltes velferd. Indirekte effekt har de ved å være viktige innsatsfaktorer for andre samfunnsfunksjoner (innenfor alle kategorier) Kategorien inneholder funksjoner som er knyttet til beskyttelse av kulturverdier og naturen. Kategoriene er ikke absolutte og gjensidig utelukkende. Det betyr for eksempel at samfunnsfunksjoner av kategorien Befolkningens sikkerhet også kan innvirke på velferdsmessige forhold og omvendt Premisser og avgrensninger i arbeidet med å utlede kritiske samfunnsfunksjoner Svært mange samfunnsfunksjoner kan med en viss rett beskrives som kritiske fordi bortfall av dem på et eller annet tidspunkt vil kunne få alvorlige konsekvenser. KIKS-arbeidet fokuserer på samfunnsfunksjoner som kjennetegnes av at svikt raskt kan få betydning for ivaretakelsen av samfunnets og befolkningens grunnleggende behov. Begrunnelsen for denne avgrensningen er gitt i del I, kap. 3. Følgende forutsetninger har vært lagt til grunn i operasjonaliseringen av begrepet kritisk samfunnsfunksjon og samfunnsfunksjonenes kapabiliteter: Avgrensing i tid: Begrepet kritisk samfunnsfunksjon skal forbeholdes funksjoner som samfunnet ikke kan klare seg uten i syv døgn uten at dette truer grunnleggende behov. Kontekstuelle forutsetninger: Vurderingen av en funksjons kritikalitet baseres på konsekvenser om bortfall skjer på ugunstige tidspunkt, og at det kan være et ugunstig sammenfall av hendelser. Det forutsettes med andre ord at uønskede hendelser inntreffer. Ved videre nedbryting av kapabilitetene i konkrete leveranser i sektorene og kommunene kan de samme premissene legges til grunn. Det samme gjelder ved identifisering av hvilken infrastruktur som er kritisk for opprettholdelse av leveransene. Ut over dette har ikke premissene nevnt over, betydning for bruken av KIKS. I dokumentet brukes noen ganger begreper som "akseptabel risiko" og "akseptabel sikkerhet". Samfunnet må akseptere risiko. I mange tilfeller skjer dette implisitt uten at det gjennomføres risiko- og sårbarhetsanalyser og foretas systematiske vurderinger av hvilket risikonivå som i et samfunnsmessig perspektiv er akseptabelt. Som beskrevet i del I kap. 3, dreier KIKS seg om å opprettholde eksisterende funksjonsevne. Når det gjelder vurderinger av akseptnivå for risiko bør det likevel være en norm at slike forankres i forsvarlige risikostyringsprosesser. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 20 av 98

21 0.3. Kritisk funksjonsevne kapabiliteter For at KIKS-rammeverket skal kunne benyttes til styring og oppfølging, er det nødvendig med en omforent forståelse og konkretisering av hva de ulike samfunnsfunksjonene består i. I KIKS er den funksjonsevnen de ulike samfunnsfunksjonene må opprettholde beskrevet som kapabiliteter. Kapabilitet er et begrep som er mye brukt i internasjonalt samfunnssikkerhetsarbeid (engelsk: capability), og det er i alminnelig bruk innenfor forsvarssektoren. Begrepet springer ut av ordet kapabel som betyr være i stand til 13. Kapabilitetene blir med andre ord uttrykk for hva ansvarlige virksomheter skal være i stand til for at samfunnsfunksjonen skal være ivaretatt. Det kan skilles mellom tre ulike typer kapabiliteter: Kontinuitetskapabiliteter: Evne til å opprettholde leveranser fra virksomhet med samfunnskritisk betydning uansett hva som måtte inntreffe Sikkerhetskapabiliteter: Evne til å opprettholde akseptabelt sikkerhetsnivå i virksomheter som potensielt kan anrette skade på liv og helse, miljø eller tap av andre samfunnsmessige verdier Beredskapskapabiliteter: Evne til iverksette forhåndsplanlagte aktiviteter når det oppstår en ekstraordinær situasjon (se under) Kontinuitetskapabilitetene vil for noen samfunnsfunksjoners del være knyttet til et utvalg av prioriterte oppgaver som må kunne opprettholdes til enhver tid, mens det for andre vil uttrykkes som opprettholdelse av tilnærmet normale leveranser. Dette avhenger av forhold ved systemet eller kan være fordi en prioritering av oppgaver eller leveranser er vanskelig å beskrive og vil være situasjonsavhengig. Sikkerhetskapabilitetene er knyttet til virksomheter som ikke nødvendigvis har ansvar for samfunnskritiske leveranser, men der det foreligger et potensial for at svikt i sikkerheten kan påføre samfunnet omfattende tap. Det dreier seg med andre ord om å opprettholde et akseptabelt sikkerhetsnivå. Beredskap er behandlet på følgende måte: Det er definert en egen beredskapskapabilitet knyttet til beredskap- og krisehåndteringsevne i forvaltningen (stat og kommune) For funksjoner som har beredskap som sin hovedoppgave, er det definert eksplisitte beredskapskapabiliteter For øvrig er beredskap en implisitt forutsetning for alle kapabiliteter som dreier seg om å opprettholde kontinuitet i en leveranse eller et gitt sikkerhetsnivå. 13 Bokmålsordboka på nett. Universitet i Oslo, Språkrådet Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 21 av 98

22 Nasjonal styringsevne og suverenitet En grunnleggende forutsetning for å ivareta befolkningens trygghet er at norske myndigheter har kontroll over norsk territorium og kan operere uavhengig av press fra fremmede stater og andre aktører. Likeens er det grunnleggende at myndighetene har evne til å opprettholde normale styringsaktiviteter og til å møte ekstraordinære situasjoner med de ressurser som trengs. Innenfor kategorien Nasjonal styringsevne og suverenitet er det definert to kritiske samfunnsfunksjoner: Nasjonal styring og Forsvar. Her inngår suverenitetshevdelse og sikring av handlefrihet og autonomi i forholdet til andre stater, samt funksjonsdyktighet uavhengig av hvilke hendelser som måtte inntreffe. 1. Nasjonal styring Samfunnsfunksjonen Nasjonal styring er knyttet til styringen av samfunnet og omfatter både de funksjoner som utøves av konstitusjonelle organer som Regjeringen, Stortinget og Høyesterett og av den offentlige forvaltningen (både i staten og i kommunal sektor). I funksjonen inngår både evne til å opprettholde autonomi og handlefrihet, beskyttelse mot fysiske og digitale angrep og opprettholdelse av virksomheten under ulike former for påkjenninger. I tillegg inngår styring og ledelse i ekstraordinære situasjoner. Samfunnsfunksjon Kapabiliteter Navn Beskrivelse Ansvar Nasjonal styring Sentrale lover og forskrifter: Konstitusjonelle organer og forvaltningen Beredskap og kriseledelse Evne til å opprettholde konstitusjonelle funksjoner og virksomhet i prioriterte deler av forvaltningen Evne til å opprettholde nasjonal beredskap, håndtere kriser og andre uønskede hendelser Regjeringen, Stortinget, Høyesterett, Departementer Direktorater Fylkesmenn Kommuner Justis- og beredskapsdepartementet Øvrige departementer Direktorater m.v. Fylkesmenn Kommuner Politiet NRK Grunnloven Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven) Lov om politiet Lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold (beredskapsloven) Lov om næringsberedskap (næringsberedskapsloven) Instruks for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap m.m. (samordningsinstruksen) Vedtak om Sivilt beredskapssystem (SBS) og Vedtak om Beredskapssystem for Forsvaret (BFF) Instruks for Fylkesmannens og Sysselmannens arbeid med samfunnssikkerhet 1.1. Beskrivelse, ansvar, regulering Konstitusjonelle organer og forvaltningen Grunnloven danner basis for statsforfatningen og -forvaltningen og utgjør hoveddokumentet som sikrer den norske rettsstaten. Grunnloven inneholder bl.a. bestemmelser om statsformen, om den lovgivende makt (Stortinget), den utøvende makt (Kongen i statsråd) og den dømmende makt (domstolene). Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 22 av 98

23 Grunnloven, konstitusjonell sedvanerett, menneskerettighetene og internasjonal rett utgjør de viktigste fundamentene for Norges statsform, rettsforståelse og lovverk. Annet lovverk utdyper og konkretiserer Grunnlovens bestemmelser. Å opprettholde et statsstyre som er i tråd med Grunnlovens bestemmelser er grunnleggende for nasjonal sikkerhet. Regjeringens rolle som utøvende makt er sentral, ikke minst i krisesituasjoner. I siste instans er en regjering som kan handle utfra nasjonale interesser, en forutsetning for landets selvstendighet, og et vesentlig siktemål med regjeringens arbeid vil være å sikre at beslutninger kan tas uten utilbørlig press fra fremmede makter eller sterke begrensinger av diplomatisk eller militær art. En forutsetning for dette er en aktiv og langsiktig utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk. Forvaltningen har bl.a. som rolle å forberede og iverksette politiske vedtak. En fungerende forvaltning er derfor en forutsetning for at staten skal kunne ivareta sine oppgaver. Statsforvaltningen består av departementene, direktorater med ytre etater, samt fylkesmennene og andre myndighetsorganer. Hver statsråd er konstitusjonelt ansvarlig overfor Stortinget innenfor sitt ansvarsområde. Departementene har et selvstendig ansvar for å ivareta sikkerheten for og kontinuiteten i egen virksomhet. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har overordnet ansvar for ytre sikring av regjeringens bygninger, bygningenes infrastruktur og for sikkerheten i fellesløsninger, for eksempel på IKTområdet, som tilbys departementene. Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon (DSS) er tillagt det daglige ansvaret for disse oppgavene. I norsk statsadministrasjon er en rekke faglige virkefelt skilt ut og lagt til direktorater. Direktoratene har ulik grad av selvstendighet overfor departementet de er underlagt. Deres rolle er å understøtte departementene faglig og iverksette politikk vedtatt av regjeringen og Stortinget. Mange direktorater har delegert reguleringsmyndighet og ansvar for oversikt og styring i sektoren og spiller en sentral rolle ved krisehåndtering. Tilsynsfunksjoner kan være knyttet til direktorater eller være skilt ut i egne tilsynsetater, for eksempel Statens helsetilsyn. Fylkesmannen er statens representant i fylket og har ansvar for å følge opp vedtak, mål og retningslinjer fra Stortinget og regjeringen. I tillegg ivaretar fylkesmennene ansvar på vegne av flere departementer og direktorater. Veiledning, oppfølging og tilsyn med kommunene er en viktig oppgave. Det samme er samordning. Ansvaret for en rekke viktige samfunnsoppgaver er delegert til kommunene. En stor del av befolkningens sikkerhets- og velferdsbehov ivaretas av kommunene, og kommunale virksomheter og til dels også den kommunale forvaltningen spiller en svært viktig rolle i mange krisesituasjoner. Virksomheten i forfatningsmessige organer og forvaltningen hviler på en rekke forutsetninger. Viktigheten av statens autonomi og handlefrihet er beskrevet over. I forlengelsen av dette ligger behovet for å sikre seg mot spionasje, manipulering og sabotasje. I tillegg til fraværet av ytre press vil en rimelig grad av økonomisk handlefrihet være viktig. 22. juli viste viktigheten av å sikre bygninger og personell mot fysiske angrep. Ut over dette er det en rekke mer praktiske forutsetninger som må være til stede for at virksomheten skal kunne skje uhindret, for eksempel tilgang til elektrisk strøm, e-kom, tilstrekkelig personell, lokaler, IT-systemer osv. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 23 av 98

24 Som nevnt over danner Grunnloven basis for statsforvaltningen. Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) med tilhørende forskrift er også viktig for virksomheten i statsforvaltningen, mens Lov om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) regulerer forvaltningsvirksomheten i kommunene. Beredskap og krisehåndtering Regjeringen og forvaltningen må ikke bare være i stand til å ivareta løpende virksomhet, men også å håndtere ekstraordinære situasjoner hvor de ressurser som normalt står til rådighet og den organiseringen som gjelder i det daglige, ikke er tilstrekkelig. Regjeringen har det øverste ansvaret for den nasjonale beredskapen og håndteringen av hendelser som rammer samfunnet. Ansvar for å forberede og iverksette tiltak som er nødvendige for å håndtere uønskede hendelser er tillagt det enkelte departement og underlagte etater. Regionalt og lokalt ligger ansvaret hos fylkesmenn og kommuner. Politiet leder redningssentralene og er i henhold til politiloven 27 normalt ansvarlig for å iverksette og organisere redningsinnsats der menneskers liv eller helse er truet. Justis- og beredskapsdepartementet er ut over sitt sektoransvar tillagt en samordningsrolle for a sikre en helhetlig og koordinert beredskap i sivil sektor. Det nasjonale samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet er basert på prinsippene om ansvar, nærhet, likhet og samvirke: Ansvarsprinsippet medfører at den myndighet, virksomhet eller etat som til daglig har ansvaret for et område, også har ansvaret for nødvendig beredskap og for den utøvende tjeneste ved kriser og katastrofer. Dette ansvaret omfatter også å planlegge hvordan funksjoner innenfor eget ansvarsområde skal kunne opprettholdes og videreføres dersom det inntreffer en ekstraordinær hendelse. Likhetsprinsippet betyr at den organisasjon man opererer med under kriser skal være mest mulig lik den organisasjon man har til daglig. Likhetsprinsippet er en utdyping av ansvarsprinsippet, nemlig en understreking av at ansvarsforholdene internt i virksomheter/organisasjoner og mellom virksomheter/organisasjoner skal endres minst mulig i forbindelse med krisehåndtering. Nærhetsprinsippet innebærer at kriser organisatorisk skal håndteres på et laveste mulig nivå ut fra den oppgaven man står overfor. Den som har størst nærhet til krisen, vil vanligvis være den som har best forutsetninger for å forstå situasjonen og dermed er best egnet til å håndtere den. Sikkerhetspolitiske kriser (og atomulykker) vil på grunn av sin karakter alltid kreve en overordnet styring og koordinering fra sentralt myndighetsnivå, men vil like fullt kunne medføre iverksetting av tiltak og håndtering på alle forvaltningsnivåer. Samvirkeprinsippet innebærer at alle aktører som er involvert i beredskapsordninger og ved krisehåndtering har et selvstendig ansvar for å sikre et best mulig samvirke med andre relevante aktører og virksomheter i arbeidet med forebygging, beredskap og krisehåndtering. Ansvar og oppgaver ved sivil krisehåndtering er i noen grad lov- og instruksfestet. Det samme gjelder militær krisehåndtering, men der har også internasjonal rett (folkeretten) stor betydning. Kravene til sentral krisehåndtering fremgår av Instruks for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap (samordningsresolusjonen). Instruksen regulerer det administrative systemet for sentral Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 24 av 98

25 krisehåndtering, herunder ansvar og utøvelse av krisestyring i lederdepartementet, krisekoordinering gjennom Kriserådet og Krisestøtteenhetens (KSE) bistand med støttefunksjoner til lederdepartement og Kriserådet. Det fremgår av instruksen at departementene skal utøve kontinuitets- og beredskapsplanlegging, utarbeide plan for krisekommunikasjon og være forberedt på å håndtere alle typer kriser med mer. NRK er pålagt beredskap for å sikre at informasjon fra regjeringen når befolkningen under beredskap og i krig. 14 Kringkastingsloven pålegger alle kringkastere å sende meldinger fra statsmyndigheter når det har vesentlig betydning. DSB har ansvar for kriseinfo.no som er en portal som samler myndighetsinformasjon i kriser og lenker til relevant informasjon hos andre aktører. Fylkesmannen er bindeledd mellom kommunene og sentrale myndigheter. Fylkesmannens ansvar innen beredskap og krisehåndtering reguleres av Instruks for Fylkesmannens arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap og for Fylkesmannens ansvar for samordning av krisehåndtering ved uønskede hendelser i fylket. Instruksen beskriver blant annet fylkesmannens ansvar for egen beredskapsplanlegging, det regionale samordningsansvaret ved håndtering av uønskede hendelser, samt fylkesberedskapsrådets sammensetning. Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven) regulerer kommunens ansvar innen beredskap og krisehåndtering. Formålet med sivilbeskyttelsesloven er å beskytte liv, helse, miljø, materielle verdier og kritisk infrastruktur ved bruk av ikke-militær makt når riket er i krig, når krig truer, når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare, og ved uønskede hendelser i fredstid. Loven regulerer Sivilforsvarets oppgaver og ansvar. Blant annet er det Sivilforsvarets oppgave å planlegge og iverksette tiltak for beskyttelse av sivilbefolkningen, miljø og materielle verdier. Sivilbeskyttelsesloven regulerer også kommunal beredskapsplikt. Kommunen plikter blant annet å utarbeide en beredskapsplan som inneholder en oversikt over hvilke tiltak som er forberedt for å håndterer uønskede hendelser, herunder plan for kommunens kriseledelse, evakueringsplan og plan for informasjon til befolkningen og media med mer Funksjonsevne kapabiliteter Den funksjonsevnen samfunnet til enhver tid må opprettholde innenfor området Nasjonal styringsevne er beskrevet i kapabiliteter knyttet til konstitusjonelle organer og forvaltningen og for beredskap og kriseledelse Konstitusjonelle organer og forvaltningen Evne til å opprettholde konstitusjonelle funksjoner og virksomhet i prioriterte deler av forvaltningen Kapabiliteten omfatter opprettholdelse av konstitusjonelle organer som Regjeringen, Stortinget og Høyesterett, samt de deler av forvaltningen som er nødvendig for å ivareta daglig styring og nasjonal sikkerhet. I kapabiliteten inngår opprettholdelse av statens autonomi og handlefrihet som en forutsetning, herunder også sivil etterretningsaktivitet, jf. omtale under samfunnsfunksjonen Forsvar. Både statlig og kommunal forvaltning er omfattet av kapabiliteten. Med prioriterte deler menes at forvaltningsorganer må definere hvilke oppgaver som må kunne ivaretas til enhver tid og planlegge ut fra dette. 14 Forskrift om virksomheten i Norsk rikskringkasting under beredskap og i krig Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 25 av 98

26 Beredskap og kriseledelse Evne til å opprettholde nasjonal beredskap, håndtere kriser og andre uønskede hendelser Med å opprettholde beredskap menes her organisasjoners evne til å planlegge, allokere ressurser til og iverksette forhåndsplanlagte tiltak ved inntrådte fare- eller ulykkessituasjoner i den hensikt å håndtere eller redusere skade. 15 Nasjonal beredskap brukes her i betydningen beredskap i statlige (departementer, direktorater, fylkesmenn m.v.) og kommunale forvaltningsorganer. Beredskap i Forsvaret og virksomheter med ansvar for samfunnskritiske tjenester til befolkningen (helsevesenet, politiet, finanssektoren osv.) er integrert i de kapabilitetene som beskriver funksjonsevnen for disse tjenestene. Med krise menes en hendelse som har et potensial til å true viktige verdier og svekke en virksomhets evne til å utføre sine samfunnsfunksjoner. 16 Med krisehåndtering menes alle aktiviteter organisasjonen foretar seg for, så langt som mulig, å kunne håndtere og begrense de umiddelbare og langsiktige konsekvensene av den oppståtte situasjonen. Det akutte behovet for ressurser under en krise kan normalt ikke dekkes av det organisasjonen vanligvis har tilgjengelig. Det vil derfor kunne være nødvendig med en omprioritering av ressurser og eventuelt også tilførsel av ekstra ressurser. I kapabiliteten inngår også befolkningsvarsling og risiko- og krisekommunikasjon, dvs. virksomhetens evne til å gi befolkningen samordnet og målrettet informasjon i forkant av og ved krisesituasjoner. Målet med risikokommunikasjon er å gjøre samfunnet mindre sårbart, og å gjøre enkeltmennesker i stand til å begrense konsekvenser og håndtere farlige situasjoner dersom de skulle inntreffe. 2. Forsvar Samfunnsfunksjonen Forsvar er knyttet til opprettholdelse av norsk selvstendighet og forsvar mot fremmede makters eventuelle interesse av å ta kontroll over norsk territorium eller norske ressurser eller legge press på norske myndigheter i den hensikt å redusere myndighetenes handlefrihet. Samfunnsfunksjonen er i hovedsak knyttet til oppgaver i forsvarssektoren, men også sivile aktører inngår, herunder den delen av Politiets sikkerhetstjenestes aktivitet som knytter seg til overvåking av fremmede makters aktivitet i Norge inngår. Utenrikstjenesten, som også er viktig for å fremme norske interesser overfor andre stater, inngår i samfunnsfunksjonen Nasjonal styringsevne, mens overvåking av enkeltpersoner og organisasjoner innenlands og forsvar mot terrorangrep hører inn under samfunnsfunksjonen Lov og orden. 15 Norsok (2004) Risiko og beredskapsanalyse. Norsok Standard Z-013N Rev. 5. Norwegian Technology Center. Oslo 16 Meld. St. 17 ( ) Samfunnssikkerhet Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 26 av 98

27 Samfunnsfunksjon Kapabiliteter Navn Beskrivelse Ansvar Forsvar Overvåking og etterretning Evne til å overvåke fremmed aktivitet med betydning for norsk suverenitet, samt innhente, bearbeide og analysere informasjon om aktører som kan utgjøre en trussel mot norske sikkerhetsinteresser Forsvarsdepartementet Forsvaret Etterretningstjenesten Justis- og beredskapsdepartementet Politiets sikkerhetstjeneste Forebyggende sikkerhet Evne til å forebygge handlinger initiert av stater, organisasjoner eller personer som kan true norsk sikkerhet Forsvarsdepartementet Nasjonal sikkerhetsmyndighet Virksomheter som omfattes av Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste og tilsvarende bestemmelser i sektorlovverk. Militær respons Evne til å avverge og håndtere episoder og sikkerhetspolitiske kriser og om nødvendig forsvare norsk territorium Forsvarsdepartementet Forsvaret Sentrale lover og forskrifter: Grunnloven Lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold (beredskapsloven) Lov om forsvarshemmeligheter Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) Lov om Etterretningstjenesten Lov om militære rekvisisjoner (rekvisisjonsloven) Instruks for Forsvarssjefen Instruks om Forsvarets bistand til politiet Vedtak om Beredskapssystem for forsvaret (BFF) Vedtak om sivilt beredskapssystem (SBS) Direktiver for militære befalingsmenn og militære sjefer ved væpnet angrep på Norge Beskrivelse, ansvar, organisering Ivaretakelse av Norges suverenitet og suverene rettigheter, integritet og politiske handlefrihet er en helt grunnleggende sikkerhetsinteresse og en av regjeringens viktigste oppgaver. Norske sikkerhetsinteresser ivaretas ved hjelp av utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske virkemidler, og disse virkemidlene må sees i sammenheng. Norsk sikkerhetspolitikk er basert på medlemskap i NATO, men også på deltakelse i andre internasjonale organisasjoner og på bilaterale forbindelser til stater som er viktig for Norges sikkerhet. Den primære hensikten med militærmakt er å hevde norsk suverenitet og suverene rettigheter, forsvare landet mot alvorlige trusler, anslag og angrep og etablere en terskel mot maktbruk fra fremmede makter. Å angripe Norge skal representere en betydelig risiko for de som måtte ha intensjoner om dette. Forsvaret er statens maktapparat for å kunne ivareta Norges sikkerhet mot eksterne trusler. Forsvarets grunnleggende funksjon er å beskytte og ivareta Norges sikkerhet, interesser og verdier. Forsvaret skal, sammen med våre allierte, bidra til å forsvare Norges suverenitet og territorielle integritet, og bidra til å forsvare og håndheve Norges suverene rettigheter. Forsvaret skal utøve norsk myndighet innenfor definerte områder og bidra til å forebygge og håndtere episoder og sikkerhetspolitiske kriser i Norge og norske nærområder. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 27 av 98

28 Forsvarets mest sentrale rolle er å bidra til å forebygge og håndtere sikkerhetsutfordringer mot Norge og i norske nærområder og derigjennom bidra til å sikre stabilitet og en utvikling i tråd med norske interesser. 17 Norske sikkerhetsinteresser er ikke bare knyttet til beskyttelse mot tradisjonelle militære maktmidler. Det digitale rom spiller en stadig større rolle, og angrep i det digitale rom kan ramme systemer og funksjoner på norsk territorium og utgjøre anslag mot norsk suverenitet og statens sikkerhet. Norsk sikkerhet utfordres også stadig av etterretning og sabotasje som skjer ved hjelp av de muligheter som har åpnet seg gjennom den globale sammenknytningen av informasjonsteknologiske ressurser internett har lagt til rette for. Krigføring begrenser seg ikke lenger til det fysiske domenet, men foregår også i det digitale domenet og tar andre former enn det vi har vært vant til. Utviklingen bidrar til å gjøre skillet mellom militær og sivil sektor mindre tydelig. Norsk sikkerhet påvirkes sterkt av utviklingen i våre omgivelser, regionalt og globalt. En grunnleggende forutsetning for suverenitetshevdelse og forsvarsevne er evne til å overvåke fremmede aktørers aktiviteter på og nær norsk territorium. Hensikten med dette er bl.a. å hevde norsk suverenitet og vanskeliggjøre utenlandsk etterretning. Både Etterretningstjenesten og de tre våpengrenene Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret spiller en viktig rolle i denne sammenheng. Overvåking og etterretning er også viktig i det digitale domenet. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) følger med på uønsket aktivitet som retter seg mot norske sivile og militære informasjonsressurser gjennom NorCert. I tillegg finnes det tilsvarende kapasiteter i Forsvaret og innenfor flere sivile sektorer. Utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk krever både langsiktighet og evne til rask respons. I denne sammenheng er det viktig å ha oversikt over ulike utenlandske aktørers eventuelle kapasitet og intensjon til å utgjøre en trussel mot norske sikkerhetsinteresser. Etterretningstjenesten har ansvar for sivil og militær etterretning i utlandet. Politiets sikkerhetstjeneste overvåker utenlandske aktørers etterretningsaktivitet i Norge. Et av forsvarspolitikkens hovedmål er å forebygge maktbruk fra fremmende stater og organisasjoner mot Norge. Forebyggingen består dels i å sannsynliggjøre at slik maktbruk vil ha en meget høy kostnad for angriperen, dels i å vanskeliggjøre maktbruk ved å etablere ulike former for barrierer. I det digitale domenet er forebyggende sikkerhet særlig viktig. Her er det mange sivile aktører og angrep på en av dem kan medføre at også andre rammes gjennom indirekte effekter, enten ved at nye digitale angrep tar utgangspunkt i en aktørs nettverk eller ved at kritiske samfunnsfunksjoner settes ut av spill og slik rammer samfunnet som helhet og derigjennom også Forsvaret. Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) med tilhørende forskrifter gjelder for både militære og sivile myndigheter (samt enkelte private virksomheter) og definerer krav til informasjonspersonell- og objektsikkerhet. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) har tilsynsmyndighet på området. Overvåking og etterretning har dels som formål å sette Forsvaret i stand til å avverge og håndtere mindre episoder og større sikkerhetspolitiske kriser. En viktig form for suverenitetshevdelse er å være i stand til å oppdage og avskjære skip og fly fra fremmede makter som krenker eller tar seg til rette på norsk territorium eller i norsk økonomisk sone. Med Norges store petroleumsressurser og fiskeriinteresser, spiller Kystvakten, som er en del av Sjøforsvaret, en viktig 17 St.prp. nr. 48 ( ) Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 28 av 98

29 rolle, og har fullmakt til utøve politimyndighet. Forsvaret kan for øvrig også yte bistand til politiet og andre sivile myndigheter etter nærmere regelverk. I en sikkerhetspolitisk krisesituasjon er Forsvarets oppgave gjennom sin opptreden å tydeliggjøre for en fiendtlig makt at en krenkelse av norsk territorium vil bli møtt med våpenmakt, og at det legges til rette for at allierte styrker kan settes inn i forsvaret av landet. I siste instans må Forsvaret ha evne til å forsvare norsk territorium mot anslag og angrep innenfor rammen av NATOs kollektive forsvar. Et slikt angrep kan bli ledsaget av angrep mot norsk og alliert sivilt og militært digitalt domene og muligens også med virkemidler som er egnet til å skape forvirring i befolkningen om hva som skjer og hvem som står bak. Forsvaret og det sivile samfunn må også ha evne til å møte slike trusler. Gjennom NATO er Norge en del av et kollektivt sikkerhets- og forsvarssamarbeid, og Norge må også være forberedt på å delta i forsvaret av alliansepartnere. I en krise- eller krigssituasjon vil Forsvaret og allierte styrker være avhengig av en rekke av de samfunnsfunksjonene som er pekt ut som kritiske i dette dokumentet, og det vil være behov for å nyttiggjøre seg eksisterende infrastruktur og logistikksystemer i langt større grad enn det som tidligere var tilfellet. Selv om Forsvaret fortsatt er hovedansvarlig for de oppgavene som knytter seg til vern om landets suverenitet og handlefrihet, er det ikke mulig å vurdere samfunnets evne til å ivareta denne funksjonen uten også å legge vekt på i hvilken grad vi er i stand til å ivareta mange av de andre kritiske samfunnsfunksjonene som er omtalt i dette dokumentet Funksjonsevne kapabiliteter Den funksjonsevnen samfunnet til enhver tid må opprettholde innenfor området Forsvar er beskrevet i kapabiliteter knyttet til overvåking og etterretning, forebygging og militær respons Overvåking og etterretning Evne til å overvåke fremmed aktivitet med betydning for norsk suverenitet, samt innhente, bearbeide og analysere informasjon om aktører som kan utgjøre en trussel mot norske sikkerhetsinteresser Kapabiliteten omfatter overvåking av fremmede makters (stater, organisasjoner) aktivitet til lands, til sjøs og i luften av betydning for norsk suverenitet overvåking av fremmed aktivitet som truer Norges sikkerhetsinteresser i det digitale rom overvåking av fremmede makters etterretningsvirksomhet i Norge utenlandsetterretning for å innhente, bearbeide og analysere informasjon om fremmede stater, organisasjoner eller individer og deres intensjon og kapasitet til å utgjøre en trussel mot nasjonale sikkerhetsinteresser Kapabiliteten har betydning for å opprettholde norsk suverenitet både ved at den gjør det mulig for landets myndigheter å gripe inn mot sikkerhetstruende aktivitet, og fordi den gir grunnlag for å legge planer og gjøre forberedelser for forsvar av landet. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 29 av 98

30 Forebyggende sikkerhet Evne til å opprettholde forebyggende sikkerhetstiltak som søker å fjerne eller redusere risiko som følge av sikkerhetstruende virksomhet Kapabiliteten innbefatter informasjons-, personell- og objektsikkerhet i henhold til Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) mot etterretning, spionasje og sabotasje. I informasjonssikkerhetsbegrepet inngår både sikkerhet i informasjonssystemer og sikkerhet for informasjonen i systemene og for informasjon som foreligger i andre formater. Forebyggende sikkerhet ut fra gjeldende lov- og regelverk har som formål å legge forholdene til rette for effektivt å kunne motvirke trusler mot rikets selvstendighet og sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser Militær respons Evne til å avverge og håndtere episoder og sikkerhetspolitiske kriser og om nødvendig forsvare norsk territorium Kapabiliteten omfatter: avverging og håndtering av episoder og sikkerhetspolitiske kriser med nasjonale ressurser, herunder å legge til rette for alliert engasjement om nødvendig suverenitetshevdelse og forsvar av norsk territorium og alliansepartneres territorium mot alvorlige trusler, anslag og angrep innenfor rammen av NATOs kollektive forsvar deltakelse i flernasjonal krisehåndtering, herunder fredsstøttende operasjoner forsvar av digitale ressurser det sivile samfunns støtte til Forsvaret og allierte militære styrker på norsk jord I siste instans må Forsvaret sammen med allierte styrker være i stand til forsvare landet med militære maktmidler for å opprettholde landets suverenitet eller unngå at man kommer i en situasjon der myndighetenes handlefrihet begrenses av trusler om bruk av militære maktmidler. 18 Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 30 av 98

31 Befolkningens sikkerhet Målet for samfunnssikkerhetsarbeidet (jf. del I, kap 2) og definisjonen av begrepet kritisk samfunnsfunksjon er knyttet til befolkningens trygghet. Begrepene trygghet og sikkerhet er synonymer i norsk 19 og brukes om hverandre. I denne rapporten har vi imidlertid valgt å benytte sikkerhet som et begrep som knytter seg til befolkningens vern mot direkte påvirkning av uønskede hendelser, enten dette dreier seg om død eller fysisk skade, tap av eller skade på eiendom eller personlig integritet. En slik bruk av begrepet sikkerhet finner en viss støtte i at det beslektede begrepet sikring ofte brukes om fysiske, tekniske og organisatoriske tiltak som skal forhindre eller redusere sannsynligheten for en uønsket hendelse. Begrepet velferd brukes i denne rapporten i forbindelse med effekter i form av følelser av uro og problemer i dagliglivet. Med befolkningen menes alle som oppholder seg i riket. Innenfor kategorien Befolkningens sikkerhet er det definert seks samfunnsfunksjoner: Lov og orden, Helse og omsorg, Redningstjenester, Farlige stoffer, Informasjonssikkerhet og Overvåking av naturfarer. Funksjonene har til formål å sikre liv, helse, eiendom, enkeltmenneskets integritet og verne mot vilkårlighet og overgrep. 3. Lov og orden Samfunnsfunksjon Lov og orden omfatter i grove trekk oppgaver innenfor domstolenes, politiets, påtalemyndighetens og kriminalomsorgens ansvarsområder. I tillegg inngår oppgaver hvor ansvaret er tillagt Tollvesenet og helseforetak. Funksjonen er knyttet til forholdet mellom stat og samfunnsmedlem og tar utgangspunkt i statens forpliktelser til å sikre borgernes rettigheter og friheter samt beskytte dem mot fysiske overgrep og overgrep mot eiendom, fellesgoder eller lovlig virksomhet. Historisk og prinsipielt har statsmaktens legitimitet vært knyttet til dens rolle som garantist mot vilkårlighet og anarki. 19 Se for eksempel NOU 2006:6, vedlegg 5: "Sikkerhet Safety/Security" av Finn-Erik Vinje Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 31 av 98

32 Kapabiliteter Navn Beskrivelse Ansvar Lov og orden Rettssikkerhet Evne til å verne mot vilkårlig, uberettiget eller på annen måte ulovlig inngripen i den enkeltes friheter og rettigheter Justis- og beredskapsdepartementet Domstolene Politiet Samfunnsfunksjon Kriminalitetsbekjempelse Etterforskning og påtaleforfølgelse Evne til å avdekke, avverge og eventuelt stanse alvorlig kriminell virksomhet, herunder virksomhet som kan true Norges eller andres lands sikkerhet Evne til å forfølge alvorlige straffbare forhold i tråd med gjeldende regelverk Justis- og beredskapsdepartementet Politiet Politiets sikkerhetstjeneste Finansdepartementet Tollvesenet Justis- og beredskapsdepartementet Påtalemyndigheten Politiet Ro og orden Evne til å gripe inn mot atferd som i alvorlig grad forstyrrer den offentlige ro og orden, hindrer lovlig virksomhet eller truer den alminnelige tryggheten i samfunnet. Justis- og beredskapsdepartementet Politiet Fengsels- og institusjonssikkerhet Evne til å opprettholde et for samfunnet betryggende sikkerhetsnivå i fengsler, forvaringsanstalter og i institusjoner som behandler personer som er dømt til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg. Sentrale lover og forskrifter: Grunnloven Lov om politiet Lov om toll og vareførsel Lov om straff Lov om rettergangsmåten i straffesaker Lov om gjennomføring av straff Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern Alminnelig tjenesteinstruks for politiet Justis- og beredskapsdepartementet Kriminalomsorgen Helse- og omsorgsdepartementet Helseforetak 3.1. Beskrivelse, ansvar og regulering De sentrale aktørene innenfor samfunnsfunksjonen Lov og orden er altså domstolene, politiet og påtalemyndigheten. Politiet har en rekke oppgaver og har også ansvar for den lavere påtalemyndigheten. Den høyere påtalemyndigheten består av statsadvokatene og riksadvokaten. Domstolene er en del av det offentlige styringssystemet og betegnes ofte som den tredje statsmakt. Domstolenes uavhengighet av de øvrige statsmaktene er et viktig rettsstatsprinsipp og er nedfelt i Grunnloven 95. De alminnelige domstolene i Norge er Høyesterett, lagmannsrettene og tingrettene. Domstolene dømmer i både sivile saker og straffesaker. Høyesterett er den øverste domstolen og ankeinstans for dommer avsagt av domstolene på lavere nivå. Høyesterettsavgjørelser er etter Grunnloven endelige, og kan ikke ankes (unntak for saker som kan tas til Menneskerettsdomstolen (EMD) og FNs menneskerettighetskomité). Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 32 av 98

33 Prinsippet om et statlig politi er nedfelt i politiloven 20 1, som fastsetter at det er staten som skal sørge for den polititjenesten samfunnet har behov for. Politirollemeldingen 21 gir en beskrivelse av politiets rolle og oppgaver. Politiet skal beskytte person, eiendom og fellesgoder og verne om all lovlig virksomhet, opprettholde offentlig orden og sikkerhet og, enten alene eller sammen med andre myndigheter, verne mot alt som truer den alminnelige tryggheten i samfunnet. I tillegg skal politiet yte befolkningen hjelp og tjenester i faresituasjoner. Politiets primære oppgaver er beskrevet i politiloven 2. For å kunne ivareta oppgavene er politiet gitt omfattende fullmakter i politiloven 7 og 27. Utfyllende bestemmelser er gitt i politiinstruksen 22. Grensekontroll er en av politiets oppgaver. Dette omfatter person- og passkontroll, herunder kontroll med utlendingers adgang til riket. Ansvaret for kontrollen med gods, herunder tollbehandling av varer, ligger under toll- og avgiftsetaten. Etaten har en viktig rolle i å avdekke kriminell innførsel (og utførsel) av varer m.m. og samarbeider nært med politiet. Påtalemyndigheten er den offentlig instans som leder etterforskningen i straffesaker, og avgjør påtalespørsmålet. Påtalemyndigheten leder politiets etterforskning og beslutter bruk av tvangsmidler under etterforskingen, herunder ransaking, pågripelse, begjæring av varetektsfengsling med videre. Påtalemyndigheten kan avgjøre straffesaker ved å henlegge saken, ilegge forelegg eller gi påtaleunnlatelse, eller den kan beslutte at det skal reises tiltale for domstolene. Riksadvokaten er øverste leder av påtalemyndigheten. Påtalemyndighetens rettsgrunnlag er straffeprosessloven kap Fengselsstraff har flere hensikter. En av dem er å verne samfunnet mot farlige forbrytere. Forvaring er en reaksjonsform som spesielt har dette som hensikt (straffeloven 24 40). Lov om gjennomføring av straff (straffegjennomføringsloven) med tilhørende forskriftsverk regulerer virksomheten i fengslene og forvaringsanstaltene. Personer som av retten blir regnet som strafferettslig utilregnelige kan overføres til tvungent psykisk helsevern dersom det er nødvendig av hensyn til andres liv, helse eller frihet (straffeloven 62). Tilsvarende kan personer med varig psykisk utviklingshemning idømmes tvungen omsorg Kapabiliteter - funksjonsevne Den funksjonsevnen samfunnet til enhver tid må opprettholde innenfor området Lov og orden er beskrevet i kapabiliteter knyttet til rettssikkerhet, kriminalitetsbekjempelse, etterforskning og påtaleforfølgelse, ro og orden og fengsels- og institusjonssikkerhet Rettsikkerhet Evne til å verne mot vilkårlig, uberettiget eller på annen måte ulovlig inngripen i den enkeltes friheter og rettigheter 20 Lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven) en reaksjon 21 St. meld. Nr. 42 ( ) Politiets rolle og oppgaver 22 Kronprinsreg. res. 22. juni 1990 nr Alminnelig tjenesteinstruks for politiet (politiinstruksen) 23 Lov om rettergangsmåten i straffesaker 24 Lov om straff (2005) Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 33 av 98

34 I ivaretakelsen av rettssikkerheten spiller domstolene en avgjørende rolle. Politiet, som statens maktapparat, er også viktig; for det første ved at politiet skal forholde seg til menneskerettighetene i sin maktutøvelse; for det andre fordi politiet skal beskytte all lovlig virksomhet i samfunnet og har namsmyndighet. Prinsippet er at alt som ikke bryter med gjeldende rettsregler er lovlig. Den enkeltes rettigheter er ellers tatt inn i Grunnloven (menneskerettighetskapittelet). I en rettsstat er myndighetene både bundet og begrenset av rettsregler; myndighetene kan ikke handle slik de selv finner for godt eller på alle områder de synes de kunne handle. Opprettholdelse av rettsstatsprinsippene er en grunnleggende funksjon i et demokratisk samfunn. Den enkelte skal ha sikkerhet for at den utøvende makt aldri kan gripe inn overfor landets borgere uten å ha hjemmel til dette i de gjeldende rettsregler Kriminalitetsbekjempelse Evne til å avdekke, avverge og eventuelt stanse alvorlig kriminell virksomhet, herunder virksomhet som kan true Norges eller andres lands sikkerhet Kapabilitetene som er knyttet til politiets kjernevirksomhet tar utgangspunkt i politiloven 2 som beskriver de fleste av politiets oppgaver og myndigheter. Loven omtaler oppgavene på generelt og prinsipielt grunnlag. Ikke alle forbrytelser (eller ordensforstyrrelser) kan gis like stor oppmerksomhet. Noen typer saker og situasjoner må likevel alltid kunne håndteres, for eksempel tilfeller der liv og helse er truet. Det er evnen til å ta hånd om disse som vil være kritisk i et samfunnssikkerhetsmessig perspektiv. For å beskrive dette er ordet alvorlig knyttet til kapabilitetsbeskrivelsene. Politiet har mye erfaring med å gjøre denne typen prioriteringer. I kapabiliteten inngår også grensekontroll og vern mot kriminell virksomhet som kan true den nasjonale sikkerheten i Norge eller andre land. Å beskytte samfunnet mot kriminell virksomhet er historisk og prinsipielt en av statens viktigste oppgaver og av stor betydning for at befolkningen skal oppleve nødvendig sikkerhet i hverdagen Etterforskning og påtaleforfølgelse Evne til å forfølge alvorlige straffbare forhold i tråd med gjeldende regelverk Kriminalitetsbekjempelse kan ikke betraktes uavhengig av etterforskning og påtaleforfølgelse. Gjennom etterforskningen av allerede utførte handlinger kan ytterligere tidligere og eventuell planlagt fremtidig kriminell aktivitet avdekkes. I forbindelse med etterforskningen kan politiet benytte ulike tvangsmidler, herunder pågripelse og fremstilling for varetektsfengsling. Varetekt kan bl.a. være begrunnet i faren for gjentakelse av straffbare forhold, jf. straffeprosessloven 171. Straffesaksbehandling er underlagt påtalemyndighetens ansvar, kontroll og direktivmyndighet. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 34 av 98

35 Ro og orden Evne til å gripe inn mot atferd som i alvorlig grad forstyrrer den offentlige ro og orden, hindrer lovlig virksomhet eller truer den alminnelige tryggheten i samfunnet. Politiloven 2 innledes med at politiet skal «beskytte person, eiendom og fellesgoder og verne om all lovlig virksomhet». Mens domstolene i siste instans avgjør hva som er lovlig, er politiets oppgave å gripe inn i akutte situasjoner der borgernes frihet og rettigheter fysisk er truet. Begreper som «ro og orden» eller «fred og orden» eller «orden og sikkerhet» brukes for å beskrive politiets oppgaver knyttet til å opprettholde en trygghet for borgerne som ligger utenfor rammene av det som er kriminalitetsbekjempelse. Av politiloven 2 nr. 1 fremgår det også at politiet skal verne mot alt som truer den alminnelige tryggheten i samfunnet. Ifølge politiloven 7 første ledd kan politiet gripe inn av hensyn til «den offentlige ro og orden». Dette omfatter blant annet adferd som virker truende på det alminnelige publikum Fengsels- og institusjonssikkerhet Evne til å opprettholde et for samfunnet betryggende sikkerhetsnivå i fengsler, forvaringsanstalter og i institusjoner som behandler personer som er dømt til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg. Hensikten med fengsels- og forvaringsstraff er, som nevnt over, delvis å beskytte samfunnet mot ny kriminell virksomhet. Dette er også hensikten med å idømme personer som ikke er strafferettslig tilregnelige tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg. Sikkerheten i fengsler, forvaringsanstalter og institusjoner som behandler eller gir omsorg til strafferettslig utilregnelige, er derfor av betydning for at befolkningens og samfunnets sikkerhet skal være ivaretatt. 4. Helse og omsorg 4.1. Beskrivelse, ansvar og regulering Helsetjeneste eller helsevesen er fellesbetegnelse på alle private og offentlige institusjoner og virksomheter i samfunnet som har til formål å forebygge, diagnostisere og behandle sykdom, å yte pleie og omsorg til syke mennesker eller å rehabilitere og attføre pasienter etter sykdom og skade. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 35 av 98

36 Samfunnsfunksjon Kapabiliteter Navn Beskrivelse Ansvar Helse og omsorg Helsetjenester Omsorgstjenester Evne til å tilby helsetjenester som er nødvendig for å unngå død, varig nedsatt funksjonstilstand, alvorlig skade eller sterke smerter. Evne til å yte nødvendig omsorg til syke og hjelpetrengende i hjemmet og i institusjon Helse- og omsorgsdepartementet Helsedirektoratet Nasjonalt folkehelseinstitutt Statens legemiddelverk Regionhelseforetak Helseforetak Kommunene Apotek Statens helsetilsyn Fylkesmennene Helse- og omsorgsdepartementet Helsedirektoratet Regionhelseforetak Helseforetak Kommunene Statens helsetilsyn Fylkesmennene Sentrale lover og forskrifter: Lov om helsemessig og sosial beredskap Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Forskrift om krav til og organisering av kommunal legevaktordning, ambulansetjeneste, medisinsk nødmeldetjeneste mv. (akuttmedisinforskriften) Lov om spesialisthelsetjenesten med mer Forskrift om øyeblikkelig hjelp i det psykiske helsevernet Pasientrettighetsloven Forskrift om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten m.v. Statlige helsemyndigheter har et overordnet ansvar ved at Helse- og omsorgsdepartementet legger rammene for helsetjenesten og fremmer lover og reformforslag som vedtas av Stortinget. Den statlige helseforvaltning har et nasjonalt ansvar for helsetjenestens innhold og utvikling. Helsedirektoratet og fylkesmennene har vesentlige oppgaver knyttet til kvalitetsutvikling og kompetanseoppbygging i helsetjenesten. Statens helsetilsyn og Helsetilsynet i fylket fører tilsyn med at helsetjenestene følger lov- og forskriftskrav knyttet til tjenesteytingen. Staten er videre eier av de vesentligste delene av spesialisthelsetjenesten gjennom de regionale helseforetakene og har således ansvar både for kvalitet og kapasitet på sykehustilbud og andre spesialiserte helsetjenester. Dette ansvaret omfatter også inngåelse av avtaler med eventuelle private tjenesteytere. Området er regulert av bl.a. lov om helsemessig og sosial beredskap. Formålet med loven er å verne befolkningens liv og helse og bidra til at nødvendig helsehjelp, helse- og omsorgstjenester og sosiale tjenester kan tilbys befolkningen under krig og ved kriser og katastrofer i fredstid. Aktører omfattet av ansvar for helsemessig og sosial beredskap er definert i lovens 1-3. Den enkeltes rettigheter til helse- og omsorgstjenester er regulert i pasientrettighetsloven. Lovens formål er å bidra til å sikre befolkningen lik tilgang på tjenester av god kvalitet. Lovens bestemmelser skal også bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og bruker og helse- og omsorgstjenesten, fremme sosial trygghet og ivareta respekten for den enkelte pasients og brukers liv, integritet og menneskeverd. Spesialisthelsetjenester som tilbys eller ytes av staten og private, reguleres av Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. Lovens formål er blant annet å fremme folkehelsen og å motvirke sykdom, skade, lidelse og funksjonshemming. Loven skal også bidra til å sikre tjenestetilbudets kvalitet. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 36 av 98

37 Når det gjelder helse- og omsorgstjenester som tilbys eller ytes av kommunene eller private som har avtale med kommunene, reguleres dette av lov om helse- og omsorgstjenester. Helse- og omsorgstjenesteloven har bestemmelser som slår fast kommunens overordnede ansvar for helse- og omsorgstjenester. Loven har blant annet bestemmelser om at alle personer i kommunen skal tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Loven slår fast at kommunens ansvar omfatter alle pasient- og brukergrupper, og at ansvaret innebærer en plikt til å planlegge og gjennomføre virksomheten slik at den samsvarer med de krav som følger av lov og forskrift. Helse- og omsorgstjenesteloven regulerer hva kommunen skal tilby for å oppfylle sitt ansvar for helse- og omsorgstjenester Kapabiliteter - funksjonsevne Den funksjonsevnen samfunnet til enhver tid må opprettholde innenfor dette området er beskrevet i kapabiliteter knyttet til helsetjenester og omsorgstjenester Helsetjenester Evne til å tilby helsetjenester som er nødvendige for å unngå død, varig nedsatt funksjonstilstand, alvorlig skade eller sterke smerter Helsetjenester innbefatter virksomhet som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende eller rehabiliterende formål og som er utført av godkjent helsepersonell. Virksomheten vil ha varierende grad av kritikalitet i et samfunnsperspektiv, selv om de aller fleste helsetjenester har betydning for befolkningens sikkerhet. Helsetjenester som er kritiske i den forstand at selv et kortvarig bortfall av dem vil kunne true befolkningens grunnleggende behov for trygghet, kan omfatte: Akuttmedisinske tjenester i og utenfor sykehus Utredning og behandling som av hensyn til pasienten ikke kan utsettes Barselomsorg Smitteverntiltak og miljørettede helseverntiltak Formidling av legemidler og medisinsk forbruksmateriell Ordlyden "for å unngå død, varig nedsatt funksjonstilstand, alvorlig skade eller sterke smerter" tar utgangspunkt i Forskrift om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten m.v. (prioriteringsforskriften) Omsorgstjenester Evne til å yte nødvendig omsorg til syke og hjelpetrengende i hjemmet og i institusjon Omsorgstjenester innbefatter virksomhet som har som formål å ta seg av mennesker som ellers ikke vil være i stand til å ivareta egne behov, for eksempel på grunn av sykdom eller annen svekkelse av fysisk eller psykisk art. Tjenestene kan være av kritisk betydning fordi svikt kan medføre dødsfall eller (ytterligere) helsetap, men også av respekt for enkeltindividets og de pårørendes følelse av trygghet og verdighet. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 37 av 98

38 5. Redningstjenester 5.1. Beskrivelse, ansvar, regulering Redningstjenesten er den offentlige organisert øyeblikkelig innsats fra flere samvirkepartnere for å redde mennesker fra død eller skade som følge av akutte ulykkes- eller faresituasjoner, og som ikke blir ivaretatt av særskilt opprettede organer. Samfunnsfunksjon Kapabiliteter Navn Beskrivelse Ansvar Redningstjenester Redningsberedskap Evne til øyeblikkelig innsats for å redde mennesker fra død eller skade som følge av akutte ulykkes- eller faresituasjoner Justis- og beredskapsdepartementet Hovedredningssentralen Politiet DSB Sivilforsvaret Kommunene Brann- og redningsvesen Helse- og omsorgsdepartementet Helsedirektoratet Helseforetak Brannvern Evne til avverge materiell skade eller begrense skadeomfang ved ulykkes- eller katastrofesituasjoner Nødmeldesentraler Forsvaret Frivillige organisasjoner Justis- og beredskapsdepartementet DSB Kommunene Brann- og redningsvesen Sivilforsvaret Sentrale lover og forskrifter: Lov om politiet (politiloven) Organisasjonsplan for redningstjenesten Politiinstruksen Alminnelig tjenesteinstruks for politiet Lov om helsemessig og sosial beredskap (helseberedskapsloven) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m. m (helse- og omsorgstjenesteloven) Forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven) Brann- og eksplosjonsvernloven Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret Instruks om Forsvarets bistand til politiet Kystvaktloven Lov om heimevernet (heimevernloven) Lov om havner og farvann (havne- og farvannsloven) Instruks for fylkesmannens og Sysselmannen på Svalbards arbeid med samfunnssikkerhet, beredskap og krisehåndtering Redningstjenesten koordineres administrativt av Justis- og beredskapsdepartementet og omfatter land-, sjø- og luftredningstjeneste. Den utøves som et samvirke mellom offentlige, frivillige og private aktører under ledelse av to hovedredningssentraler (HRS) og underordnede lokale redningssentraler (LRS). Hovedredningssentralene leder og koordinerer alle typer redningsaksjoner (land-, sjø- og luftredningstjeneste) i hver sin del av landet. Dette skjer enten direkte fra Hovedredningssentralen Nord- Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 38 av 98

39 Norge eller Hovedredningssentralen Sør-Norge eller gjennom oppdrag til underlagte lokale redningssentraler. Hovedredningssentralene leder og koordinerer sjø- og luftredningsaksjoner. Landredningsaksjoner ledes og koordineres normalt av de lokale redningssentralene. Hver av de to hovedredningssentralene består av en redningsledelse sammensatt av de sentrale samvirkepartnerne, med politimestrene med ansvar for Bodø og Sola som ledere. Redningsledelsen består for øvrig av representanter for Forsvaret, Avinor, Luftfartstilsynet, Kystverket, fylkeslegen, Telenor Maritim Radio og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). De offentlige representantene utpekes av de respektives departement. Politimesteren med ansvar for Bodø leder Hovedredningssentralen Nord-Norge og politimesteren med ansvar for Sola leder Hovedredningssentralen Sør-Norge. Politimesteren er delegert slik myndighet som leder for redningsledelsen og som representant for en sentral samvirkepart i redningstjenesten. Denne funksjonen kommer i tillegg til rollen som leder for politidistriktet. Myndigheten omfatter både operative og administrative forhold. Redningshelikoptertjenesten er et dedikert operativt element i den norske statens redningstjeneste med søk- og redningstjeneste som sin primæroppgave. Tjenesten omfatter de offentlige redningshelikoptrene som eies av Justis- og beredskapsdepartementet og opereres av Luftforsvaret, Sysselmannens helikoptre på Svalbard samt eventuelt andre innleide redningshelikoptre for formålet. Justis- og beredskapsdepartementet er ansvarlig for Redningshelikoptertjenesten og står for den løpende disponeringen av helikoptrene gjennom hovedredningssentralene. De lokale redningssentralene leder og koordinerer normalt landredningsaksjoner. Den enkelte lokale redningssentralen utfører sin virksomhet fra det aktuelle politidistrikt. Virksomheten foregår normalt fra politidistriktets operasjonssentral. De lokale redningssentralene er underordnet hovedredningssentralene. Hovedredningssentralene kan om nødvendig overta ledelses- og koordineringsansvaret fra en lokal redningssentral under en redningsaksjon. Etter beslutning fra hovedredningssentralen leder og koordinerer den lokale redningssentralen også redningsaksjoner utenfor eget distrikt. Den lokale redningssentralen består av en redningsledelse, sammensatt av de viktigste samvirkepartnerne innen landredning, med politimesteren som leder. Redningsledelsen består av representanter for brann- og redningstjenesten, Fylkeslegen, kommunal havnemyndighet, lostjenesten (der det er relevant), Forsvaret, Avinor (eventuell annen lokal luftfartsmyndighet), Sivilforsvaret, en representant for de frivillige organisasjonene i redningstjenesten, samt Fylkesmannens beredskapsorganisasjon. De offentlige representantene utpekes av de respektives departement eller relevant lokal myndighet Funksjonsevne - kapabiliteter Den funksjonsevne samfunnet til enhver tid må være i stand til å opprettholde eller gjenopprette for redningsberedskap er beskrevet i kapabilitetene Redningstjeneste og Brannvern. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 39 av 98

40 Redningstjeneste Evne til øyeblikkelig innsats for å redde mennesker fra død eller skade som følge av akutte ulykkes- eller faresituasjoner Redningstjenestens oppgave er å gi befolkningen økt sikkerhet for liv og helse. Kapabiliteten henter sin ordlyd fra Instruks for redningstjenesten og omfatter den virksomheten som er beskrevet i denne instruksen. Redningstjenesten er en integrert tjeneste, noe som innebærer at den omfatter alle typer redningsaksjoner knyttet til land-, sjø- og luftredningstjeneste. Dette medfører at redningstjenesten også omfatter brann- og redningsvesnenes innsats for å redde liv i forbindelse med branner, trafikkulykker osv. Redningstjeneste utøves som et samvirke mellom offentlige organer, frivillige organisasjoner og private virksomheter under ledelse og koordinering av to hovedredningssentraler og underordnede lokale redningssentraler. Alle offentlige organer som har kapasitet, informasjon eller kompetanse egnet for redningsformål, plikter å bidra i redningstjenesten med de til enhver tid tilgjengelige kapasiteter, kompetanse og fullmakter. Samvirkeprinsippet innebærer at alle aktører har et selvstendig ansvar for å sikre best mulig samvirke både i det forberedende arbeidet og under redningsaksjoner. Mange av aktørene i redningstjenesten er brukere av Nødnett (se del II, kap. 14) og har nå en felles kommunikasjonsplattform for samvirke i redningsaksjoner Brannvern Evne til avverge materiell skade eller begrense skadeomfang ved ulykkes- eller faresituasjoner Brannvesenet har som hovedformål å verne liv, helse og miljø mot brann og eksplosjon, mot ulykker med farlig stoff og farlig gods og andre akutte ulykker, samt uønskede tilsiktede hendelser. Dette omfattes av punkt redningstjeneste. Brannvesenet skal imidlertid også ifølge brann- og eksplosjonsvernloven 25 inneha evnen til å verne og avverge materiell skade eller begrense skadeomfang ved ulykkessituasjoner. Materielle skader rammer befolkningen og samfunnet både praktisk og økonomisk. Et effektivt brannvern dreier seg derfor også om å verne om eiendom og personlige verdier. 6. Sikkerhet mot eksponering for farlige stoffer 6.1. Beskrivelse, ansvar, regulering I nærmere virksomheter i Norge håndteres det, ifølge oversikter og beregninger fra DSB, farlige stoffer av et slikt omfang at det kan utgjøre en fare for liv og helse i sine omgivelser. Om lag 300 av disse virksomhetene håndterer så store mengder farlige stoffer at de omfattes av storulykkesforskriften, som regulatorisk representerer den norske implementeringen av EUs Sevesodirektiv. I gjennomsnitt transporteres det daglig tonn farlig gods i Norge. 25 Lov om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 40 av 98

41 Samfunnsfunksjon Kapabiliteter Navn Beskrivelse Ansvar Sikkerhet mot eksponering for farlige stoffer Håndtering av farlige stoffer Evne til å opprettholde samfunnsmessig akseptabel sikkerhet ved håndtering av farlige og/eller forurensende stoffer, væsker og gasser Justis- og beredskapsdepartementet Olje- og energidepartementet Helse- og omsorgsdepartementet DSB Petroleumstilsynet Statens strålevern Atomberedskap Evne til å håndtere atomhendelser og til å sørge for hurtig iverksettelse av tiltak for å beskytte liv, helse, miljø og andre viktige samfunnsinteresser Helse og omsorgsdepartementet Statens strålevern Helsedirektoratet Mattilsynet DSB Sentrale lover og forskrifter: Lov om brann og eksplosjonsvern m.m. Storulykkeforskriften Forskrift om håndtering av farlig stoff Forskrift om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff Forskrift om landtransport av farlig gods (Landtransportforskriften) Petroleumsloven Strålevernsloven Strålevernsforskriften Atomenergiloven Lov om helsemessig og sosial beredskap Internkontrollforskriften Mandat for og sammensetning av Kriseutvalget for atomberedskap med rådgivere, samt mandat for fylkesmannen Delegering av kongens myndighet etter strålevernsloven 16, annet ledd til Kriseutvalget for atomberedskap De som arbeider ved slike virksomheter og befolkningen som bor og oppholder seg i nærheten av slike potensielle farer, må kunne ha tillit til at sikkerheten ved virksomhetene til enhver tid er ivaretatt på en god måte, og til at virksomheter og myndigheter har planlagt for å håndtere eventuelle hendelser som måtte oppstå. En gjennomgang av viktige identifiserte fare- og ulykkeshendelser viser at en rekke ulykker kan ramme Norge, både knyttet til transport av farlig gods og ved stasjonære virksomheter som håndterer farlige stoffer. Transporten av farlig gods er omfattende, og det geografiske nedslagsfeltet er derfor stort. En del stasjonære anlegg er plassert nær bebygde områder, og for mange av anleggene kan konsekvensene for liv og helse av en ulykkeshendelse med farlig stoff bli store. Virksomheter som håndterer eller transporterer farlige stoffer er underlagt strenge krav til sikkerhet gjennom regelverk, og de er gjenstand for tilsyn fra HMS-myndighetene. DSB forvalter de sentrale regelverkene for farlige stoffer med risiko for liv, helse og materielle verdier. I Norge er det opprettet en koordineringsgruppe ledet av DSB for oppfølging av virksomheter som oppbevarer farlige stoffer i slike mengder at de kan forårsake storulykker. Flere lover og forskrifter omhandler ansvar og plikteer til virksomheter med potensial for store ulykker. Lovverket stiller krav om tilsyn, identifikasjon av dominovirksomheter, beredskap for å håndtere hendelser i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 41 av 98

42 slike virksomheter og krav om en langsiktig arealbrukspolitikk som sikrer akseptabel avstand mellom virksomheter og omgivelsene. Atomberedskap Den norske atomberedskapsorganisasjonen er opprettet for raskt å kunne etablere en effektiv, faglig basert og koordinert håndtering av alvorlige atomhendelser. Atomhendelser kan gi store konsekvenser med et faglig krevende oppfølgingsarbeid, et stort og umiddelbart informasjonsbehov og store utfordringer knyttet til samordning av råd, beslutninger og informasjon. Organiseringen av atomberedskap er forankret i Lov om strålevern og bruk av stråling (strålevernloven). Atomberedskapsorganisasjonen består av Kriseutvalget for atomberedskap, kriseutvalgets rådgivere og sekretariat samt fylkesmennene og Sysselmannen på Svalbard som kriseutvalgets regionale ledd. Atomberedskapsorganisasjonen er opprettet for å stille ekspertise til rådighet for å håndtere atomhendelser og for å sørge for hurtig iverksettelse av tiltak for å beskytte liv, helse, miljø og andre viktige samfunnsinteresser. Atomhendelser omfatter både ulykker og hendelser som følge av tilsiktede handlinger i fredstid og ved sikkerhetspolitiske kriser/krig. Mandatet omfatter også hendelser som ikke har direkte konsekvenser på norsk territorium, men som berører nordmenn eller norske interesser. Kriseutvalget for atomberedskap har fullmakt til å beslutte og iverksette konsekvensreduserende tiltak. Norsk atomberedskap er konstitusjonelt underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. Departementene har, i samsvar med prinsippet om sektoransvar, ansvar for at beredskapen innen egen sektor er tilfredsstillende og koordinert med de øvrige sektorene. Overordnet nasjonal helse- og sosialberedskapsplan beskriver aktørene i helse- og sosialforvaltningen og helse- og sosialtjenesten ved krise- og katastrofesituasjoner og i planleggingsfasen. Beskrivelsen omfatter lovgrunnlag mv. og aktørenes rolle og plassering i beredskapsorganisasjonen i helsesektoren, herunder ansvar, oppgaver og ressurser, samhandling og varslingsveier i en krisesituasjon. Overordnet nasjonal helse- og sosialberedskapsplan er ikke et operativt planverk til bruk i en krisesituasjon. Alle aktører omtalt i den overordnede planen har egne beredskaps- og kriseplaner som skal legges til grunn for krisehåndteringen Funksjonsevne - kapabiliteter Funksjonsevnen innen dette området er beskrevet av to kapabiliteter: Håndtering av farlige stoffer Evne til å opprettholde samfunnsmessig akseptabel sikkerhet ved håndtering av farlige og/eller forurensende stoffer, væsker og gasser Kapabiliteten omfatter håndtering av kjemiske, biologiske, radiologiske, nukleære og eksplosive stoffer. Med samfunnsmessig akseptabel sikkerhet menes at håndteringen skjer i tråd med gjeldende regelverk og på grunnlag av et effektivt risikostyringssystem og internkontrollregime. Ulykker med både giftige og brannfarlige gasser kan gi betydelige konsekvenser for liv og helse og økonomi. I kapabiliteten inngår også evne til å oppdage, avverge og eventuelt redusere konsekvensene av en uønsket hendelse som kan true liv, helse, miljø eller materielle verdier. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 42 av 98

43 Atomberedskap Evne til å håndtere atomhendelser og til å sørge for hurtig iverksettelse av tiltak for å beskytte liv, helse, miljø og andre viktige samfunnsinteresser Atomhendelser er definert til å være atomulykker og andre hendelser som kan innebære ioniserende stråling eller spredning av radioaktivitet. Atomhendelser skal håndteres på lavest mulig nivå, i likhet med prinsippet for annen krisehåndtering. Imidlertid kan en atomhendelse ramme store deler av landet, noe som krever nasjonal koordinering. Atomhendelser vil som oftest også være internasjonale hendelser som krever internasjonal respons. I tillegg vil de fleste alvorlige atomhendelser kreve stor faglig kompetanse i håndteringen, berøre mange myndigheter og kreve hurtig iverksettelse av relevante tiltak. 7. Informasjonssikkerhet 7.1. Beskrivelse, ansvar, regulering Samfunnsfunksjonen Informasjonssikkerhet omfatter sikkerhet for samfunnskritisk informasjon lagret i databaser, registre og arkiver, samt for systemer som databaser og registre er avhengig av i forbindelse med oppdatering av og/eller tilgjengeliggjøring av informasjonen. sikkerheten knyttet til elektronisk overføring av kommunikasjon, jf. samfunnsfunksjon 14 Elektronisk kommunikasjon. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 43 av 98

44 Kapabiliteter Samfunnsfunksjon Navn Beskrivelse Ansvar Informasjonssikkerhet Sikre registre, arkiver m.v. Evne til å opprettholde tilstrekkelig tilgjengelighet og integritet og konfidensialitet i databaser, systemer, registre og arkiver som er nødvendig for å ivareta kritiske samfunnsfunksjoner og/eller personers og virksomheters rettigheter Kommunal og moderniseringsdepartementet Nærings- og fiskeridepartementet Andre departementer Systemeiere, for eksempel Kartverket, Brønnøysund-registrene, Difi. Private systemeiere, for eksempel i finanssektoren. Arkivverket Justis- og beredskapsdepartementet (samordningsansvar) Forsvarsdepartementet Personvern Evne til å sikre konfidensialitet og integritet i registre og arkiver som inneholder sensitive personopplysninger Nasjonal sikkerhetsmyndighet (sikkerhetsloven) Kommunal og moderniseringsdepartementet Systemeiere Sikkerhet i elektronisk kommunikasjon Evne til å opprettholde konfidensialitet og integritet i elektronisk kommunikasjon Datatilsynet Samferdselsdepartementet Tilbydere Infrastruktureiere Hendelseshåndtering i informasjons- og kommunikasjonssystemer Evne til å avdekke informasjonssikkerhetshendelser, begrense skade og raskt gjenopprette normal drift i registre med kritisk samfunnsfunksjon og/eller som inneholder sensitive personopplysninger og elektroniske kommunikasjonsnett Nasjonal kommunikasjonsmyndighet Systemeiere Cert-funksjoner Sentrale lover og forskrifter: Lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) Lov om elektronisk kommunikasjon (ekom-loven) Lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger (helseregisterloven Lov om arkiv (arkivloven) Lov om forbyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) Forskrift om behandling av personopplysninger (personopplysningsforskriften). Forskrift om elektronisk kommunikasjon med og i forvaltningen (eforvaltningsforskriften) Forskrift om objektsikkerhet Forskrift om informasjonssikkerhet Forskrift om elektronisk kommunikasjonsnett og elektronisk kommunikasjonstjeneste (ekom-forskriften) Forskrift om klassifisering og sikring av anlegg i elektroniske kommunikasjonsnett (klassifiseringsforskriften) En database er en strukturert samling av relaterte data. Begrepet er vanligvis knyttet til elektroniske datasystemer. Et databasesystem skal kunne behandle store mengder data effektivt, motsetningsfritt og sikkert. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 44 av 98

45 Et register er normalt en database. Begrepet skal her forstås som en samling av data om personer, selskaper, eiendommer eller løsøre ført av en myndighet eller en privat aktør. Registre i finanssektoren er eksempel på private samfunnskritiske registre. Sikkerheten i registre og arkiver kan være av stor betydning for enkeltmenneskets sikkerhet når registeret eller arkivet inneholder: sensitive personopplysninger som uvedkommende ikke skal ha tilgang til (for eksempel i helseregistre, strafferegistre, beskyttede arkivopplysninger osv), jf. Lov om personopplysninger opplysninger om rettigheter og forpliktelser knyttet til for eksempel eiendom, finansielle forhold, konsesjoner og sertifikater, for eksempel Matrikkelen, Grunnboka, finansielle registre, Kjøretøy- og Førekortregisteret m.fl Databaser, registre og arkiver kan i tillegg være samfunnskritiske gjennom sin betydning for andre samfunnsfunksjoner. Kartverkets kartdatabaser er for eksempel grunnleggende viktig for kritiske funksjoner i så vel sivil som militær sektor. Folkeregisteret er også viktig for mange funksjoner. Flere registre er kritiske både for enkeltmenneskets sikkerhet og fordi de inngår som viktige innsatsfaktorer for andre kritiske samfunnsfunksjoner. Systemer knyttet til informasjonsoverføring til, fra og mellom databaser/registre vil også kunne være av kritisk betydning. Sentrale i denne sammenheng er offentlige portaler som for eksempel Altinn og IDporten. Det samme gjelder for sikkerheten i elektronisk kommunikasjon som også kan være en forutsetning for denne overføringen. For nærmere beskrivelse av ansvar i og regulering av ekom-sektoren, se del II, kapittel 14, Elektronisk kommunikasjon. Altinn og ID-porten er klassifisert som nasjonale felleskomponenter og skal være fellesløsninger for alle deler av forvaltningen som har behov for systemer for innlegging av data over internett og for identifisering av brukere. Andre nasjonale felleskomponenter er registrene med informasjon om personer (Folkeregisteret), eiendom (Matrikkelen) og virksomheter (Enhetsregisteret). I tillegg er det etablert to nye felleskomponenter som skal bidra til at innbyggerne får digital post fra forvaltningen: Digital postkasse til innbyggere og register over digital kontaktinformasjon og reservasjon. 26 Informasjonssikkerhet dreier seg om: at tilgang til informasjon for autoriserte brukere sikres (tilgjengelighet) at informasjonen ikke utsettes for uautorisert eller annen feilaktig endring (integritet) å lagre og behandle informasjon på en slik måte at uautorisert innsyn unngås (konfidensialitet) Begrepet informasjonssikkerhet omfatter både vern mot viljestyrte handlinger som sabotasje og spionasje og vern mot svikt som følge av logiske eller menneskelige feil eller fysisk skade. Uavhengig av om en hendelse er et resultat av en bevisst handling eller er en ukontrollerbar hendelse, må eiere av databaser, registre og andre systemer ha gjort seg opp en mening om hvordan de mest sannsynlige hendelsene skal håndteres. Helt grunnleggende er det at man har systemer som gjør det mulig å oppdage 26 Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 45 av 98

46 at en faktisk har vært utsatt for inntrenging utenfra eller andre uønskede hendelser. God beredskap og hendelseshåndtering vil bidra til å redusere tapspotensialet i krisesituasjoner, redusere kostnader forbundet med gjenoppretting av systemer og til å oppfylle krav i lovverket. De samme prinsippene som gjelder for sikkerhet for lagret informasjon, vil gjelde for informasjonssikkerhet mer generelt. Informasjonssikkerhet er en grunnleggende forutsetning for sikkerheten i alle virksomheter med kritisk samfunnsfunksjon og er integrert i mange av de kapabilitetene som er beskrevet i andre deler av dette dokumentet. Ansvaret for informasjonssikkerheten er knyttet til ansvaret for det enkelte systemet. Justis- og beredskapsdepartementet har ansvar for samordne arbeidet med informasjonssikkerhet i Norge. Innenfor forvaltningen ligger ansvaret hos Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) fører tilsyn med registre som er klassifisert som skjermingsverdige objekter i henhold til Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven). Kartverket, Difi og Brønnøysundregistrene er viktige eiere av registre, databaser og systemer. Arkivverkets viktigste oppgaver er å ta vare på arkivmateriale fra statlige virksomheter, gjøre materialet tilgjengelig for bruk, føre tilsyn med arkivarbeidet i staten, fylkeskommunene og kommunene og bidra til at private arkiver blir tatt vare på. 27 Arkivverket består av Riksarkivet, åtte statsarkiver, Samisk arkiv og Norsk helsearkiv. Det finnes også andre offentlige og private arkiver som forvalter informasjon som av rettighetsmessige, forskningsmessige eller kulturelle grunner må sikres. I det følgende redegjøres det for sentrale bestemmelser knyttet til forvaltning av informasjon. Forskrift om elektronisk kommunikasjon med og i forvaltningen (eforvaltningsforskriften) har bestemmelser om styring og kontroll med informasjonssikkerheten. Tilnærmingen til informasjonssikkerhet i loven er risikobasert, men den stiller krav til at virksomheten beslutter mål for sikkerhet og etablerer interkontroll for å være i stand til å styre og kontrollere at virksomheten etterlever disse målene. Lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) ligger til grunn for alle sektorvise lover og forskrifter som omhandler lagring og bruk av personopplysninger. Formålet med loven er å sikre den enkeltes personvern og integritet, rett til privatlivets fred, og at personopplysningene har tilstrekkelig kvalitet, jf. 1. Med personopplysninger menes opplysninger som, direkte eller indirekte, kan knyttes til en bestemt person. Personopplysninger er etter 2 nr. 8 sensitive når de omhandler: a) Rasemessig eller etnisk bakgrunn, eller politisk, filosofisk eller religiøs oppfatning, b) at en person har vært mistenkt, siktet, tiltalt eller dømt for en straffbar handling, c) helseforhold, d) seksuelle forhold, e) medlemskap i fagforeninger. En del av lovens bestemmelser er ytterlige konkretisert i forskrift om behandling av personopplysninger (personopplysningsforskriften) Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 46 av 98

47 Lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger (helseregisterloven) regulerer bruk av og sikkerhet knyttet til lagrede helseopplysninger for å sørge for at helse- og omsorgstjenesten og helse- og omsorgsforvaltningen har kunnskap til å gi et forsvarlig helse- og omsorgstilbud. Lovens formål er også å bidra til at helseopplysninger brukes i forskning og statistikk for å bidra til kunnskap om befolkningens helseforhold, samt om årsak til utvikling av sykdommer og nedsatt helse. Samtidig understrekes nødvendigheten av å ivareta grunnleggende personvernhensyn, uttrykt som behovet for personlig integritet, privatlivets fred og tilstrekkelig kvalitet på helseopplysninger. Lov om arkiv (arkivloven) har som formål å trygge arkiv med kulturelt, forskningsmessig eller forvaltningsmessig eller rettslig dokumentasjon for å sikre tilgjengeligheten til denne informasjonen. Lov om forbyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven er relevant for registre og arkiver som er vurdert å være skjermingsverdige objekter eller inneholde skjermingsverdig informasjon, og/eller registre og arkiver som inneholder graderte opplysninger. Skjermingsverdig informasjon klassifiseres etter sensitivitet i kategoriene begrenset, konfidensielt, hemmelig og strengt hemmelig. Informasjonssystemer som håndterer denne typen informasjon må forhåndsgodkjennes av Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM). De er også tilsynsmyndighet for slike informasjonssystemer, og kan i tillegg foreta tester av virksomheters systemer for å kontrollere om de bruker uautoriserte kommunikasjonskanaler for gradert informasjon Funksjonsevne - kapabiliteter Funksjonsevnen innen dette området er beskrevet i fire kapabiliteter: registre, arkiver m.v, personvern, ekomsikkerhet og hendelseshåndtering i informasjons- og kommunikasjonssystemer Sikre registre, arkiver m.v. Evne til å opprettholde tilstrekkelig tilgjengelighet og integritet og konfidensialitet i databaser, systemer, registre og arkiver som er nødvendig for å ivareta kritiske samfunnsfunksjoner og/eller personers og virksomheters rettigheter Kapabiliteten omfatter databaser, systemer, registre og arkiver som er nødvendige for opprettholdelsen av kritiske samfunnsfunksjoner eller som inneholder informasjon om enkeltmenneskers eller virksomheters rettigheter og forpliktelser, herunder eiendom, finansielle forhold, konsesjoner, sertifikater m.v. Med "tilstrekkelig" menes at sikkerhetsnivået er definert på grunnlag av en risikovurdering der både informasjonens verdi og de trusler og farer som er knyttet til systemene og driften av dem er tatt hensyn til. De systemene som er definert som felleskomponenter (se omtale over), for eksempel Altinn, Folkeregisteret, Matrikkelen m.fl.) inngår i kapabiliteten sammen med en rekke andre offentlige og private registre som enten leverer viktige data til virksomheter med kritisk samfunnsfunksjon og/eller inneholder informasjon om enkeltpersoners eller virksomheters rettigheter av ulike slag. Virksomhets- og sektorinterne systemer inngår ikke i denne kapabiliteten hvis de ikke inneholder rettighetsinformasjon, men inngår i stedet som forutsetninger for ivaretakelsen av mange av de kapabilitetene som er definert innenfor de ulike samfunnsfunksjonene. Prinsippene for styringen av informasjonssikkerheten i slike systemer vil imidlertid være de samme. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 47 av 98

48 Personvern Evne til å sikre konfidensialitet og integritet i registre og arkiver som inneholder sensitive personopplysninger Kapabiliteten omfatter registre og arkiver som inneholder personopplysninger som i henhold til Lov om behandling av personopplysninger er å anse som sensitive og uavhengig av om registrene i selv er å anse som kritiske for samfunnssikkerheten. Personvern er knyttet til retten til å ha en egen privat sfære som en selv kontrollerer og dreier seg om forholdet mellom individ og samfunn. Den enkelte skal ha trygghet for at opplysninger av personlig art ikke er tilgjengelig for uvedkommende. Gjennom digitaliseringen av samfunnet har dette blitt en stadig viktigere problemstilling Ekomsikkerhet Evne til å opprettholde konfidensialitet og integritet i elektronisk kommunikasjon Kapabiliteten er knyttet til elektronisk kommunikasjon via kommersielle nett og Nødnett. Ulike delsystemer og bruksområder for elektronisk kommunikasjon har i utgangspunktet ulikt sikkerhetsnivå med hensyn til hvilke muligheter det vil være for uvedkommende til for eksempel å avlytte kommunikasjon. Kapabiliteten legger til grunn at det er det eksisterende og aksepterte tekniske sikkerhetsnivået som skal opprettholdes. Dette medfører ikke at en skal akseptere uautorisert avlytting eller manipulering av informasjonen som utnytter svakheter i eksisterende systemer, men styrking av sikkerheten ligger utenfor det som er innretningen av dette dokumentet Hendelseshåndtering i informasjons- og kommunikasjonssystemer Evne til å avdekke informasjonssikkerhetshendelser, begrense skade og raskt gjenopprette normal drift i registre med kritisk samfunnsfunksjon og/eller som inneholder sensitive personopplysninger og elektroniske kommunikasjonsnett Kapabiliteten er generell i den forstand at den omfatter alle de systemer som inngår i de tre foregående kapabilitetene under denne funksjonen. Det vil neppe være til å unngå at det fra tid til annen inntreffer uønskede hendelser i et IKT-system som setter tilgjengeligheten til informasjonen eller informasjonens integritet og/eller konfidensialitet i fare. Det er vesentlig at enhver systemeier er i stand til å detektere slike uønskede hendelser så snart som mulig for å begrense skade og gjenopprette systemets funksjonalitet og sikkerhet. En inntrenger som ikke blir oppdaget kan utrette nærmest ubotelig skade og også benytte det som utgangspunkt for inntrenging i andre systemer. NorCert, som er en funksjon under Nasjonal sikkerhetsmyndighet, har som oppgave å overvåke datatrafikk med sikte på å detektere og avverge datakriminalitet på nasjonalt nivå. Det er opprettet egne Certfunksjoner i flere sektorer, for eksempel FinansCert og HelseCert. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 48 av 98

49 8. Overvåking av naturfarer 8.1. Beskrivelse, ansvar, regulering Samfunnsfunksjonen Overvåking av naturfarer omfatter meteorologiske tjenester og overvåking og varsling av flom og skred. Nedbørsvarsler fra Meteorologisk institutt (MET) er en viktig del av grunnlaget for overvåking og varsling av flom- og skredfare. Kapabiliteter Samfunnsfunksjon Navn Beskrivelse Ansvar Overvåking av naturfarer Meteorologiske tjenester Evne til å opprettholde prioriterte meteorologiske tjenester Kunnskapsdepartementet Meteorologisk institutt Overvåking av flom- og skredfare Evne til å opprettholde nødvendig overvåking og varsling av flom- og skredfare Olje- og energidepartementet Norges vassdrags- og energidirektorat Sentrale lover og forskrifter: Vedtekter for Meteorologisk institutt Forskrift om flyværtjeneste Meteorologisk institutt Norges geologiske undersøkelser I Norge er Meteorologisk institutt (MET) gitt særskilte oppgaver knyttet til meteorologiske tjenester. I henhold til Vedtekter for Meteorologisk institutt 28 skal instituttet «[stå] for den offentlige meteorologiske tjeneste for sivile og militære formål. Instituttet skal arbeide for at myndigheter, næringslivet, institusjoner og allmennheten best mulig kan ivareta sine interesser for sikring av liv og verdier, for planlegging og for vern av miljøet. Instituttet skal blant annet utarbeide værvarsler og levere klimatjenester, innhente meteorologiske data i Norge, nærliggende havområder og på Svalbard, utføre forsknings- og utviklingsarbeid, levere flyværtjenester, formidle resultatene av sitt arbeid, utføre oppdrag og yte spesialtjenester og ikke minst delta i det internasjonale meteorologiske samarbeidet». MET bidrar med meteorologiske og klimatologiske data og tjenester som skal tjene som beslutningsstøtte for en rekke samfunnsområder, fra tradisjonell værvarsling til ulike meteorologiske og oseanografiske beregninger, istjeneste, klimaberegninger og ulike forskningsoppdrag. Særskilt prioriterte oppgaver er varsling av ekstreme værforhold som sterk vind, store nedbørmengder, høye bølger og høy vannstand. Varsling av farlige utslipp til luft og hav, for eksempel ved kjernefysiske ulykker, vulkanutbrudd og oljesøl er viktige nasjonale beredskapsoppgaver, i tillegg til all varsling i forbindelse med redningsoppdrag på land og til havs. MET har ansvar for forvaltning og drift av den meteorologiske infrastrukturen i Norge, men er også avhengig av meteorologisk infrastruktur som tilhører andre statsetater, den internasjonale infrastrukturen samt infrastrukturen i verdensrommet for å kunne utføre sine tjenester. 28 Vedtekter for Meteorologisk institutt, kgl.res. 9.desember 2005 Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 49 av 98

50 Den meteorologiske infrastrukturen i Norge består av automatiske og enkelte manuelle målestasjoner (for alle typer værparametere, eller kun for nedbør), værradarer, lidarer 29, radiosonder, drivende bøyer og satellitter, som alle samler inn værdata og rapporterer jevnlig. Værvarsler utarbeides også av andre enn Meteorologisk institutt og da på kommersiell basis. Disse kommersielle aktørene er imidlertid avhengige av det nasjonale observasjonsnettverket som drives av MET. Det er dessuten MET som distribuerer norske observasjoner internasjonalt og videreformidler internasjonale værdata til de som behøver dem nasjonalt. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har en sentral rolle i beredskap for flom og skred. NVE har ansvaret for den nasjonale flom- og skredvarslingstjenesten og har også en døgnkontinuerlig beredskapstelefon for flom- og skredsituasjoner. Varslingen omfatter både jord-, sørpe- og flomskred, og det utarbeides i tillegg vannføringsprognoser for hele landet. NVE utreder metoder og omfang for varsling og overvåkning av skred, og siktemålet er å bygge opp et overvåkings- og varslingssystem for å varsle økt sannsynlighet for skred på regionalt nivå, tilsvarende flomvarslingen. Når det gjelder varsling av snøskred, så er det Meteorologisk institutt som, basert på meteorologiske observasjoner og prognoser, har ansvaret for en regional varslingstjeneste av snøskred. Norges geologiske undersøkelser (NGU) bidrar med geologisk kompetanse, bl.a. i vurdering av lokal skredfare. Fire ustabile fjellparti med potensiale til å utvikle seg til fjellskred er under kontinuerlig overvåking i Norge i dag. Det er Åkneset, Mannen og Hegguraksla i Møre og Romsdal og Nordnesfjellet i Troms. I dag der det fire fjellpartier i Norge som vurderes som høyrisikoobjekter. Åkneset, Mannen og Hegguraksla i Møre og Romsdal og Nordnesfjellet i Troms følges alle opp med døgnkontinuerlig overvåkning og har tilhørende varsling og beredskap for å kunne evakuere før skredet går Funksjonsevne kapabiliteter Naturfarer utgjør en viktig del av det nasjonale risikobildet. Kraftig vind og flygende gjenstander kan påføre bygninger og annen infrastruktur betydelig skade, og store mengder nedbør kan utløse skred og bidra flom. Overvåking av meteorologiske og hydrologiske forhold og varsling av ekstremvær, flom og skred har derfor stor betydning for samfunnssikkerheten. Innenfor området Overvåking av naturfarer er det definert to kapabiliteter: Meteorologiske tjenester og Overvåking av flom- og skredfare Meteorologiske tjenester Evne til å opprettholde prioriterte meteorologiske tjenester I kapabiliteten inngår følgende tjenester: Innsamling, behandling og tilgjengeliggjøring av meteorologiske data 29 Lidar (Light Detection and Ranging) er et måleinstrument som baserer seg på tilbakespredning av lys, en optisk analog til radar. Kilde: Store norske leksikon. 30 DSB: Nasjonalt risikobilde 2014 og NVEs nettsider Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 50 av 98

51 Utarbeidelse og distribusjon av varsler av betydning for liv og sikkerhet Utarbeidelse av spesielle meteorologiske beregninger og tjenester i forbindelse med søk- og redningsoperasjoner, kritiske operasjoner og sikkerhetstruende hendelser Utarbeidelse og distribusjon av flymeteorologisk informasjon for sivil og militær luftfart Overvåking av flom- og skredfare Evne til å opprettholde nødvendig overvåking og varsling av flom- og skredfare Kapabiliteten omfatter de etablerte systemene for overvåking og varsling av flom i større og mindre vassdrag og av flomskred samt snø-, sørpe-, jord- og fjellskred. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 51 av 98

52 Befolkningens velferd Begrepet velferd benyttes i dette dokumentet som en underkategori av begrepet trygghet, slik også sikkerhet brukes; se omtale under kategorioverskriften Befolkningens sikkerhet. Målet for samfunnssikkerhetsarbeidet er befolkningens trygghet, jf. del I kap. 2. Begrepet velferd har vi valgt å knytte til samfunnsfunksjoner hvor alvorlig svikt kan utløse konsekvenser i form av form av uro, bekymring og problemer i hverdagen, men ikke uten videre i tap av liv og helse, eiendom, personlig integritet eller lignende. Samfunnsfunksjonene det dreier seg om, er ulike typer forsyningstjenester, ytelser og infrastrukturbaserte tjenester. Felles for de fleste av disse funksjonene er at de også er innsatsfaktorer for virksomheter som er ansvarlig for andre kritiske kapabiliteter. Dette gjør at svikt kan forplante seg til andre funksjoner, også slike som er gruppert under de andre kategoriene i dette dokumentet, og gjennom det medføre svekket styringsevne og suverenitet og svekket sikkerhet for befolkningen. For eksempel vil svikt i forsyningen av elektrisk energi i seg selv medføre betydelige utfordringer for befolkningen, men også påvirke den sterkt gjennom følgeeffekter som bortfall av for eksempel vann og avløp, finansielle tjenester, elektronisk kommunikasjon osv. Til sammen er det definert åtte samfunnsfunksjoner under kategorien Befolkningens velferd: Matforsyning, Vann og avløp, Sosiale ytelser og tjenester, Finansielle tjenester, Energiforsyning, Elektroniske kommunikasjonstjenester, Transport og Satellittbaserte tjenester. 9. Matforsyning 9.1. Beskrivelse, ansvar, regulering Å sikre befolkningen tilstrekkelig matforsyning er grunnleggende for samfunnssikkerheten. Selv om ernæringsmessige problemer som følge av akutt og omfattende matmangel i Norge i dagens situasjon generelt regnes som svært lite sannsynlig, kan mindre forstyrrelser i matforsyningen medføre hamstring og en følelse av utrygghet i befolkningen. Kapabiliteter Samfunnsfunksjon Navn Beskrivelse Ansvar Matforsyning Matvarer Evne til å sikre befolkningen tilgang til matvarer slik at tilnærmet normalt kosthold kan opprettholdes Nærings- og fiskeridepartementet Landbruks- og matdepartementet Landbruksdirektoratet Rådet for matvareberedskap Kommunene Sentrale lover og forskrifter: Lov om næringsberedskap Lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold (beredskapsloven) Lov om militære rekvisisjoner Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 52 av 98

53 Ansvaret for matforsyningen er i normalsituasjonen overlatt til markedsaktørene (produsenter, importører, grossister, butikker m.fl.), og myndighetenes oppmerksomhet er knyttet til mulige situasjoner med begrenset varighet der markedet ikke kan sikre befolkningen tilstrekkelige forsyninger. Dette kan være ved sterk økning i etterspørselen (etterspørselssjokk), knapphet på matvarer (tilbudssvikt) eller plutselig avbrudd i normal logistikk og infrastruktur (logistikkbrist). Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) har beredskaps- og koordineringsansvaret for matvareforsyning i en krisesituasjon. NFD skal bidra til å gjøre næringslivet i stand til å levere varer og tjenester også i kriser. Planlegging og håndtering av forsyningskriser gjøres i samarbeid med matvaredistributørene gjennom Rådet for matvareberedskap og med andre departementer med ansvar på andre berørte områder. NFD har også det overordnede ansvaret for matproduksjon basert på fiskeri og akvakultur. Landbruks- og matdepartementet (LMD) skal bidra å gjøre landet best mulig dekket med innenlandsk produserte landbruksvarer i en krisesituasjon og i tillegg bidra til å opprettholde forsyning av nødvendige matvarer gjennom import. Statens matforsyningsberedskap har i utgangspunktet som mål å sørge for at distribusjonskjedene fungerer fra produsent/importør og frem til detaljistleddet. At befolkningen faktisk får tilgang til mat fra butikkene inngår ikke i statens beredskapsansvar. I krisesituasjoner med mangel på innsatsfaktorer som strøm, elektronisk kommunikasjon eller arbeidskraft, er det ikke selvsagt at butikkene vil kunne holdes åpne for vanlig handel. Befolkningens ve og vel vil i siste instans i slike situasjoner være et kommunalt ansvar. Dette gjelder særlig for den delen av befolkningen som er omsorgstrengende. Matvareberedskapen er i utgangspunktet basert på er et samarbeid mellom næringslivet og Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) gjennom Rådet for matvareberedskap. Lov om næringsberedskap åpner også for at offentlige myndigheter i en krisesituasjon kan gi bestemmelser om bl.a. prioritering, omfordeling, lagring og avståelse av varer, utførelse av tjenester, plikt for næringsdrivende til å levere eller framstille varer eller yte tjenester og plikt for næringsdrivende til å samarbeide med offentlige myndigheter om å finne effektive løsninger for å håndtere manglende tilgang til varer og tjenester I lovens kapittel 5 fastsettes det at kommuner og fylkeskommuner kan gis myndighet til å gi forskriftsbestemmelser og myndighet til å fatte vedtak om særskilte tiltak. Når særlige grunner foreligger, kan slik myndighet også delegeres til næringsorganisasjoner og lignende sammenslutninger. Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret definerer ellers kommunens rolle og forpliktelser på beredskapsområdet. Helsevesenets forpliktelser i en situasjon med svikt i matforsyningen er nedfelt i sektorlovverket Funksjonsevne - kapabilitet Innenfor området Matforsyning er det definert en kapabilitet: Matforsyning Evne til å sikre befolkningen tilgang til matvarer slik at tilnærmet normalt kosthold kan opprettholdes Kapabiliteten er knyttet til produksjon, import og distribusjon av matvarer og fokuserer på å opprettholde tilnærmet normal funksjonalitet i systemet uansett hvilke påkjenninger det utsettes for. Ett mål på om tilstrekkelig grad av normalitet er til stede, kan være fravær av omfattende hamstring. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 53 av 98

54 Mat er et fysiologisk basisbehov, men kortvarig svikt i matforsyningen vil likevel neppe medføre akutt og omfattende matmangel. Sannsynligvis finnes det så mye mat i butikkene og i det enkelte hjem at få vil oppleve sult i løpet av den første uken. En slik situasjon vil imidlertid kunne medføre for eksempel hamstring som vil forsterke varemangelen og ramme svake grupper sterkere enn andre. Omfattende hamstring vil kunne true den enkeltes trygghetsfølelse og føre til uro i samfunnet. Erfaringer fra mindre hendelser som uvær og episoder med mangel på enkelte varetyper, er at det er situasjonsavhengig hvordan befolkningen reagerer. 10. Vann og avløp Beskrivelse, ansvar, organisering I Norge er det i hovedsak kommunene eller kommunalt eide selskaper som sørger for vann- og avløpstjenestene til innbyggerne og næringslivet. Om lag 1600 vannverk sørger for vannforsyning til 90 prosent av befolkningen, mens de øvrige 10 prosent har egen brønn eller mindre fellesanlegg. Om lag 2600 kommunalt eller interkommunalt eide avløpsanlegg sørger for å ta hånd om avløpet fra 83 prosent av befolkningen, mens de resterende 17 prosent har egne avløpsanlegg eller mindre, private fellesløsninger. Siden infrastrukturen for vann og avløp er naturlige monopol, er det i utgangspunktet ingen overlappende systemer for innbyggere og næringsliv dersom tjenesten svikter. Dette forsterker behovet for robuste løsninger og god beredskap på området. Samfunnsfunksjon Kapabiliteter Navn Beskrivelse Ansvar Vann og avløp Drikkevann Evne til å levere tilstrekkelig mengde drikkevann til befolkningen og virksomheter med kritisk samfunnsfunksjon Helse- og omsorgsdepartementet Klima- og miljødepartementet Mattilsynet Folkehelseinstituttet Miljødirektoratet Kommunene Vannverk (oftest kommunale) Avløpstjenester Evne til bortledning og tilstrekkelig rensing av avløpsvann Klima- og miljødepartementet Miljødirektoratet Kommunene Sentrale lover og forskrifter: Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven) Lov om kommunale vass- og avløpsanlegg Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret Lov om helsemessig og sosial beredskap Lov om vern mot forurensninger og om avfall Plan- og bygningsloven Forskrift om vannforsyning og drikkevann Forskrift om begrensning av forurensning Vann og avløpssystemene dekker hele verdikjeden fra nedbørfelt til resipient. Dette inkluderer vannforsyningen med komponentene: Nedbørfelt/kilde, vannbehandling (vannbehandlingsanlegg) og vanndistribusjon (ledningsnett, tunneler, høydebasseng, pumpestasjoner). Avløpshåndtering inkluderer Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 54 av 98

55 innsamling/oppsamling av avløpsvann/overvann, transport av avløpsvann (ledningsnett, tunneler, pumpestasjoner) og avløpsrensing før utslipp til resipient (avløpsanlegg). Vann- og avløpssektoren er regulert gjennom bl.a. drikkevannsforskriften 31 og forurensingsforskriften 32. Drikkevannsforskriften stiller krav til vannverkseier med hensyn til kvalitet, mengde og leveringssikkerhet for drikkevann. Spesifikke kvalitetskrav er gitt i vedlegg til forskriften. Folkehelseloven pålegger kommunene ansvar for å sikre at befolkningen faktisk har nødvendig tilgang til trygg og sikker vannforsyning ut fra et folkehelseperspektiv. I regjeringen ligger ansvaret for trygg vannforsyning til Helse- og omsorgsdepartementet. Miljødirektoratet er ansvarlig direktorat for drikkevannsforskriften og forurensingsforskriften. Mattilsynet har ansvar for godkjenning og tilsyn etter drikkevannsforskriften. Nasjonalt folkehelseinstitutt er faglig rådgiver innen helsefaglige spørsmål vedrørende bl.a. vannforsyning og drikkevann Funksjonsevne - kapabiliteter Innenfor samfunnsfunksjonen Vann og avløp er det definert to kapabiliteter: drikkevann og avløpstjenester Drikkevann Evne til å levere tilstrekkelig mengde drikkevann til befolkningen og virksomheter med kritisk samfunnsfunksjon Med "tilstrekkelig mengde" menes i normalsituasjonen at vannforsyningen skal dekke den til enhver tid rådende etterspørselen fra husholdninger og virksomheter etter drikkevann. Vannforsyningen må i tillegg ha beredskap for å sikre forsyning av et minimumskvantum drikkevann uansett hvilke hendelser som måtte inntreffe. Dette kvantumet defineres av ansvarlige myndigheter. Beredskapen må også omfatte situasjoner der vann som leveres gjennom ledningsnettet må kokes for å kunne benyttes til drikkevann. Drikkevann er pr. definisjon ikke bare vann som drikkes, men alt vann som produseres i et vannforsyningsanlegg eller som tas ut av en vannkilde og som går til forbruk i boliger, til næringslivet eller i samfunnet for øvrig. 33 Kravet er at vannet skal være "hygienisk betryggende". 34 Drikkevannskildene skal også normalt kunne forsyne brannvesenet med slukkevann til brannslukking. Det vil selvfølgelig ikke være de samme kvalitetskrav til dette vannet som til vann som skal brukes av befolkningen, i industrien, ved sykehus osv. I praksis har dette imidlertid liten betydning. Evnen til å levere drikkevann er kritisk fordi tilgang på vann er en grunnleggende fysiologisk forutsetning for alt liv og viktig også av hygieniske årsaker. Svikt i vannforsyningen vil også kunne få konsekvenser for samfunnets evne til å ivareta en rekke andre kritiske funksjoner. Både matproduksjon og helsevesenet er for eksempel avhengig av tilstrekkelig tilgang på rent vann. 31 Forskrift om vannforsyning og drikkevann (drikkevannsforskriften) 32 Forskrift om begrensing av forurensing 33 Jf. Drikkevannsforskriften 3 34 Jf Drikkevannsforskriften 14 Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 55 av 98

56 Avløpstjenester Evne til å bortlede og i tilstrekkelig grad rense avløpsvann Avløpsvann innbefatter sanitært og industrielt avløpsvann og overvann som må transporteres bort og renses forsvarlig før det slippes ut i naturen igjen. Krav til rensing av avløpsvann er differensiert ut fra definisjoner gitt i forurensingsforskriften. 35 Evnen til å bortlede avløpsvann er kritisk fordi et bortfall vil kunne medføre betydelige driftsmessige og hygieniske konsekvenser for virksomheter med kritisk samfunnsfunksjon, for eksempel virksomheter innenfor matproduksjon og helsevesen. Med "tilstrekkelig" rensing menes i normalsituasjonen at rensing av avløpsvann skjer i henhold til gjeldende regelverk og tillatelser. Det må i tillegg gjøres vurderinger og gjennomføres tiltak som sikrer at risikoen for forurensing av resipient er på et akseptabelt nivå også når uønskede hendelser måtte inntreffe. 11. Sosiale ytelser og tjenester Samfunnsfunksjonen Sosiale ytelser og tjenester er knyttet til det sikkerhetsnettet som er etablert for å ivareta personer som av en eller annen grunn trenger støtte fra samfunnet for å opprettholde et akseptabelt velferdsnivå. I funksjonen inngår også oppgaver som ligger til barneverntjenesten. Samfunnsfunksjon Kapabiliteter Navn Beskrivelse Ansvar Sosiale ytelser og tjenester Pensjoner, trygder m.v. Evne til å opprettholde utbetaling av pensjoner, trygder og andre stønader Arbeids- og sosialdepartementet Arbeids- og velferdsetaten (NAV) Kommunene Sosiale tjenester Evne til å gi nødvendig hjelp til nødstilte ved ulykker eller andre akutte situasjoner Sentrale lover og forskrifter: Lov om arbeids- og velferdsetaten NAV-loven) Lov om folketrygd (Folketrygdloven) Lov om helsemessig og sosial beredskap (helseberedskapsloven) Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven) Lov om barneverntjenester (barnevernloven) Arbeids- og sosialdepartementet Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet Helse- og omsorgsdepartementet Justis- og beredskapsdepartementet Arbeids- og velferdsetaten (NAV) Kommunene BUF-etat Utlendingsdirektoratet (UDI) 35 ifølge forurensningsforskriften Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 56 av 98

57 11.1. Beskrivelse, ansvar og regulering Mer enn en fjerdedel av befolkningen har en vesentlig del av sin inntekt fra pensjon, trygd eller andre faste stønader fra Arbeids- og velferdsetaten (NAV). 36 Folketrygden gir økonomisk hjelp ved sykdom, skader og legemsfeil, svangerskap og fødsel, arbeidsløshet, alderdom, uførhet, enslig forsørgeransvar, dødsfall og tap av forsørger. Folketrygden skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkelte persons livsløp og mellom grupper og personer. NAV forvalter gjennom Folketrygden en tredjedel av statsbudsjettet. Pensjoner utbetales også av diverse pensjonskasser og forsikringsselskaper. Sentrale lover på området er Lov om folketrygd og Lov om arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV-loven). Utbetalinger skjer som transaksjoner gjennom bankenes systemer, jf. kap. 12 Finansielle tjenester. Samfunnsfunksjonen Sosiale ytelser og tjenester omfatter derfor bare de interne systemene i NAV og deres evne til å klargjøre for transaksjoner via bank. Økonomisk sosialhjelp er en form for understøttelse som kan ytes dersom det ikke finnes annen tilgjengelig hjelp i form av trygd eller annet personer har sosialhjelp som sin vesentligste kilde til livsopphold (juli 2015). 37 Økonomisk sosialhjelp tildeles gjennom de kommunale NAV-kontorene. Vilkårene for dette er fastsatt i Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Blant sosiale tjenester som ifølge loven inngår i NAV-kontorenes obligatoriske oppgaver er: Økonomisk stønad Midlertidig botilbud Lov om helsemessig og sosial beredskap (helseberedskapsloven) har som formål å verne befolkningens liv og helse og bidra til nødvendig krisehjelp, helse- og omsorgstjenester og sosiale tjenester kan tilbys befolkningen under krig og ved kriser og katastrofer i fredstid. Kommunene plikter å utarbeide en beredskapsplan for kommunens del av arbeids- og velferdsforvaltningen. Kommunen skal gi nødvendig hjelp under ulykker og andre akutte situasjoner. 38 Dette medfører at kommunene vil ha et ansvar for å ivareta sosiale behov i forbindelse med krisesituasjoner både kriser av samfunnsmessig art og kriser som rammer enkeltmennesker og familier - dersom det er behov for det. Mange kommuner har etablert tverrfaglige kriseteam som kan tre i funksjon ved behov. Det inngår også i kommunens ansvar å fremskaffe midlertidig husly i evakueringssituasjoner, ved brann eller lignende. Forholdet mellom hva som er helsemessig og hva som er sosial beredskap kan være flytende og situasjonsavhengig. På departementsnivå ligger derfor ansvaret dels i Arbeids- og sosialdepartementet (ASD) og delvis i Helse- og omsorgsdepartementet. Justis- og beredskapsdepartementet vil gjennom Utlendingsdirektoratet (UDI) ha ansvar knyttet til flyktninger og asylsøkere med akutt behov for husly og annen nødvendig hjelp. 36 Basert på statistikk fra nav.no 37 ssb.no 38 Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 57 av 98

58 Ansvaret for sosial beredskap kan også omfatte ansvar for å ta omsorg for barn i akutte situasjoner. Dette vil være en oppgave som ivaretas av barneverntjenesten, jf. Lov om barneverntjenester 4-6. Ansvaret ligger i BUF-etat og i kommunene og på departementsnivå i Barne-, integrerings- og likestillingsdepartementet (BLD) Funksjonsevne kapabiliteter Funksjonsevnen innenfor Sosiale ytelser og tjenester er beskrevet i to kapabiliteter: Pensjoner, trygder m.v. og Sosiale tjenester Pensjoner, trygder m.v. Evne til å opprettholde utbetaling av pensjoner, trygder og andre stønader. Kapabiliteten omfatter systemer for beregning og overføring av pensjoner, trygder m.v. som er av vesentlig betydning for mottakernes livsopphold. Primært vil dette være ordninger som forvaltes av Arbeids- og velferdsetaten (NAV). Selve transaksjonen og utbetalingen av penger inngår i samfunnsfunksjonen Finansielle tjenester. NAV er hjørnesteinen i det norske velferdssystemet. En eventuell svikt i systemene til NAV vil ramme svært mange, hvorav en del har liten evne til å klare seg økonomisk over tid uten disse utbetalingene og derfor vil oppleve uteblivelse av pensjon eller trygd som en vanskelig og utrygg situasjon Sosiale tjenester Evne til å gi nødvendig hjelp til nødstilte ved ulykker eller andre akutte situasjoner Kapabiliteten omfatter de ordninger som har som formål å avhjelpe akutte behov for støtte eller hjelp, herunder også i krise- og ulykkessituasjoner, for eksempel hjelp til midlertidig husly og økonomisk nødhjelp. Psyko-sosial krisehjelp inngår også i kapabiliteten, likeledes evne til å ta omsorg for barn som har et akutt behov for støtte eller omplassering. Kapabiliteten utgjør samfunnets siste sikkerhetsnett som skal sikre at personer i nød, som ikke har andre muligheter til å opprettholde et minstenivå av velferd og et verdig liv, blir tatt vare på. 12. Finansielle tjenester Beskrivelse, ansvar og regulering Finansiell stabilitet er et hovedmål for myndighetenes styring av finanssektoren. Dette innebærer at det finansielle systemet må være robust overfor forstyrrelser slik at det er i stand til å formidle finansiering, utføre betalinger og omfordele risiko på en tilfredsstillende måte. Det finansielle systemet består av finansmarkeder, finansinstitusjoner og finansiell infrastruktur. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 58 av 98

59 Kapabiliteter Navn Beskrivelse Ansvar Finasielle tjenester Finansmarkedet Evne til å opprettholde sikker formidling av kapital mellom aktører nasjonalt og internasjonalt Samfunnsfunksjon Finanstransaksjoner Betalingsmidler Evne til å opprettholde sikre systemer for betaling og andre finansielle transaksjoner Evne til å opprettholde befolkningens tilgang til nødvendige betalingsmidler Finansdepartementet Norges Bank Finanstilsynet Finansinstitusjoner Sentrale lover og forskrifter: Lov om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbankloven) Lov om betalingssystemer mv (betalingssystemloven) Lov om tilsynet med finansinstitusjoner mv. (finanstilsynsloven) Lov om finansiell sikkerhetsstillelse Ansvaret for å sikre finansiell stabilitet er i Norge delt mellom Finansdepartementet, Norges Bank og Finanstilsynet. Finansdepartementet har det overordnede ansvaret for å se til at det finansielle systemet fungerer godt. Norges Bank og Finanstilsynet skal bidra til at det finansielle systemet er robust og effektivt, og overvåker derfor finansinstitusjonene, verdipapirmarkedene og betalingssystemene for å avdekke elementer som kan true stabiliteten. Finanstilsynet fører også tilsyn med finansinstitusjonene og markedsplassene. Norges Bank er långiver i siste instans. Penge- og kapitalmarkedet 39 brukes ofte som en betegnelse på flere ulike markeder for omsetning av fordringer og gjeld. Finansinstitusjoner og bankene er de største aktørene i penge- og kapitalmarkedet. Bankene står i en særstilling ved at de både har en vesentlig rolle i innlåns-, utlånsvirksomhet og i betalingsformidlingen. Norske aktørers finansielle tilpasning gir en struktur for sparing og finansiering som medfører at banksektoren i Norge må hente inn en betydelig andel av finansieringen fra utlandet. De internasjonale finansmarkedene er blitt stadig mer sammenvevde. Integrasjonen bidrar til økt økonomisk effektivitet, men gir samtidig et mer sårbart finansielt system. Spredning av finansiell uro i et marked eller et land til andre markeder og land skjer raskt. Avhengigheten norske banker har overfor internasjonale penge- og kapitalmarkeder gjør derfor den norske økonomien sårbar overfor ustabilitet i de samme markedene. 39 Pengemarkedet er markedet for kortsiktige fordringer på store beløp (inntil 12 måneder). De viktigste instrumentene i pengemarkedet er interbankinnskudd (en plassering en bank gjør i en annen bank), særinnskudd i bank, innlån i finansieringsselskap, sertifikater (omsettelige verdipapirer med løpetid inntil 12 måneder), markedslån og valutaswapper. Kapitalmarkedet er markedet for omsetning av verdipapirer (kapitalplasseringer eller lån) med løpetid på mer enn 12 måneder, som ihendehaverobligasjoner, pantobligasjoner, aksjer og lignende Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 59 av 98

60 Solide banker med gode systemer for styring av risiko vil normalt ha tillit i markedene og derfor også i utgangspunktet tilstrekkelig tilgang på likviditet. I tider med finansiell uro i de internasjonale markedene vil selv solide banker i markeder med gode underliggende økonomiske forhold, kunne oppleve problemer med finansieringen. Særlig vil dette kunne slå ut i mindre markeder, som det norske. Videre kan det oppstå ulike typer aktør- og/eller systemsvikt som kan føre til likviditetsproblemer. Dette kan være likviditetstørke i internasjonale penge- og kapitalmarkeder, tillitssvikt til bankers eller landets økonomi eller svikt i bankenes systemer eller de sentrale systemene for betalingsoppgjør. Gjennomføring av utbetalinger og andre finansielle transaksjoner er avhengig av robuste og sikre betalingssystemer. Betalingssystemet består av interbanksystemer og systemer for betalingstjenester. Interbanksystemer er systemer for overføring av penger mellom banker med felles regler for avregning og oppgjør. Systemer for betalingstjenester er systemer for overføring av penger mellom kundekontoer i bank eller hos andre som kan yte betalingstjenester. Kontanter faller utenfor systemer for betalingstjenester. Verdipapiroppgjøret (VPO) er et system for oppgjør av handel med finansielle instrument med felles regler for avregning og oppgjør. Selv om kontanter i dag utgjør en liten andel av de samlede betalingsmidlene, har de likevel fortsatt en viktig rolle som betalingsinstrument. Det er bare kontanter som etter sentralbankloven er tvungne betalingsmidler i Norge. Det vil si at ingen per i dag kan reservere seg mot betaling i kontanter. Tiltroen til at kontopenger raskt og enkelt kan omgjøres til et tilsvarende beløp i kontanter har i alle fall historisk vært av avgjørende betydning for kontopengers status som betalingsmiddel. Elektroniske betalingsinstrumenter er sårbare for svikt i strømforsyningen og ekomnettene, og kontanter vil derfor fortsatt lenge kunne ha en viktig betydning som reserveløsning. I lov om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven) som trer i kraft , står det i : "Banker skal i samsvar med kundenes forventninger og behov, motta kontanter fra kundene og gjøre innskudd tilgjengelig for kundene i form av kontanter". Lov om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbankloven) fastsetter at Norges Bank er landets sentralbank. Banken skal være et utøvende og rådgivende organ for penge-, kreditt- og valutapolitikken. Den skal utstede pengesedler og mynter, fremme et effektivt betalingssystem innenlands og overfor utlandet og overvåke penge-, kreditt- og valutamarkedene. Norges Banks oppgaver og ansvar på dette området følger av sentralbanklovens 1 som sier at banken skal «fremme et effektivt betalingssystem innenlands og overfor utlandet». I 3 står det: «Banken skal underrette departementet når det etter bankens oppfatning er behov for tiltak av penge-, kreditt- og valutapolitisk karakter av andre enn banken.» Etter lov om betalingssystemer, som trådte i kraft i 2000, er Norges Bank konsesjonsmyndighet for avregnings og oppgjørssystemene til bankene, de såkalte interbanksystemene. Betalingssystemer er etter lov om betalingssystemer m.v. (betalingssystemloven) systemer for overføring av midler med formelle og standardiserte ordninger og felles regler for behandling, avregning eller oppgjør av betalingstransaksjoner. I et betalingssystem inngår interbanksystem og systemer for betalingstjenester Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 60 av 98

61 Betalingssystemloven bygger på at finansnæringen har et eget ansvar for å utforme robuste systemer og at aktørene selv har et ansvar for å drive interbanksystemene slik at hensynet til risiko og effektivitet blir tilstrekkelig ivaretatt. 41 Tilsyn og overvåking av interbanksystemene er også basert på internasjonale anbefalinger 42. Etter Lov om tilsynet med finansinstitusjoner mv. (finanstilsynsloven) 3 skal Finanstilsynet se til at de institusjoner det har tilsyn med, virker på en hensiktsmessig og betryggende måte i samsvar med lov og bestemmelser gitt i medhold av lov samt med den hensikt som ligger til grunn for institusjonens opprettelse, dens formål og vedtekter. Formålet til Lov om finansiell sikkerhetsstillelse er å styrke det finansielle markedet og ivareta hensynet til finansiell stabilitet ved å bidra til sikker, ordnet og effektiv finansiell sikkerhetsstillelse og dermed bidra til å styrke robustheten i systemet. I tillegg til kravene som følger av myndighetsreguleringen gjennom lov- og forskrifter, har bankene inngått avtaler seg i mellom om en selvregulering. Selvreguleringen berører primært bankenes transaksjonsutveksling. Den omfatter felles utviklede tjenester og felles operasjonelle leveranser som anvendes av hele banksektoren og skal bidra til effektive og sikre transaksjonskjeder 43 som også er robuste ved finansielle forstyrrelser Funksjonsevne - kapabiliteter Den funksjonsevnen samfunnet til enhver tid må opprettholde innenfor dette området er beskrevet i kapabiliteter knyttet til finansmarkedet, finansielle transaksjoner og betalingsmidler Finansmarkedet Evne til å opprettholde sikker formidling av kapital mellom aktører nasjonalt og internasjonalt Kapabiliteten er knyttet til myndighetenes evne til å iverksette tiltak for å opprettholde fungerende pengeog kapitalmarkeder i situasjoner der tilgangen på kapital stopper opp. Generelt kan man si at slike likviditetskriser har tre felles karakteristika som kan gjøre det nødvendig med tiltak fra myndighetenes side: Horisonten til långivere forkortes slik at det blir vanskelig å få langsiktige lån. Långivere stiller høyere krav til verdipapirene som stilles som sikkerhet for lån. Långivere blir mer selektive i vurderingen av hvilke motparter de er villig til å gi lån til. Tiltakene myndighetene kan iverksette for å stabilisere et finansielt system i krise består av flere komponenter. I en akutt situasjon kan det være nødvendig at sentralbanken opptrer som långiver i siste instans, gjennom å forsyne banksystemet med likviditet. En likviditetskrise i banksektoren kan føre til økonomiske krisetilstander ved at bedrifter ikke får refinansiert lån som er nødvendig for å holde driften i gang. En slik krise vil kunne spre seg til hele samfunnet og føre til utrygghet for investeringer og arbeidsplasser. 41 Årsrapport om betalingssystem fra Norges Bank omhandler dette temaet. 42 Særlig viktig er prinsippene fra Committee on Payment and Settlement Systems (CPSS) og International Organization of Securities Commissions (IOSCO), se 43 Selvreguleringen er dokumentert i «Blåboka» og forvaltes av Finansnæringens fellesorganisasjon (FNO). Regelverket er tilgjengelig på FNOs nettsted, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 61 av 98

62 Finansielle transaksjoner Evne til å gjennomføre betalinger og andre finansielle transaksjoner på en sikker måte Betalingssystemene er en forutsetning for interaksjonen mellom aktørene i det økonomiske systemet vi har i dag. Bruken av kontanter har ingen eller bare marginal betydning for de fleste næringslivsaktører. I stedet skjer transaksjonene elektronisk mellom konti og mellom bankene både nasjonalt og internasjonalt. Svikt i betalingssystemene vil kunne medføre at virksomheter får likviditetsproblemer og en konsekvens kan være stans i produksjonen. En slik systemsvikt vil også ramme den enkelte for eksempel ved at lønns- og trygdeutbetalinger uteblir Betalingsmidler Evne til å opprettholde befolkningens tilgang til nødvendige betalingsmidler Betalingsmidler innbefatter kontanter og elektroniske betalingsinstrumenter som betalingskort, giro og kontobetaling. Andre betalingsinstrumenter som sjekker og remisser har bare marginal betydning i Norge i dag. Betalingsmidler er en forutsetning for forbrukerhandel. Svikt i tilgangen til betalingsmidler vil derfor kunne få betydelige konsekvenser for den enkeltes tilgang til mat, drivstoff og andre viktige varer. 13. Energiforsyning Beskrivelse, ansvar, regulering Samfunnsfunksjonen Energiforsyning omfatter de systemer og leveranser som er nødvendig for å ivareta samfunnets behov for energi til oppvarming, husholdning, produksjon, transport med mer. Viktige bærere av energi er elektrisitet, fjernvarme, biobrensel, naturgass og petroleumsbaserte produkter som parafin, diesel og bensin. Elektrisitet er en forutsetning for at de øvrige energibærerne skal fungere. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 62 av 98

63 Kapabiliteter Samfunnsfunksjon Navn Beskrivelse Ansvar Energiforsyning Forsyning av elektrisk energi Forsyning av fjernvarme Evne til å sikre sluttbrukere tilgang til tilstrekkelig elektrisk energi Evne til å sikre brukere tilgang til tilstrekkelig fjernvarme der dette er utbygd. Olje- og energidepartementet Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) Statnett SF Kraft- og nettselskaper Justis- og beredskapsdepartementet DSB Olje- og energidepartementet Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) Fjernvarmeselskaper Forsyning av drivstoff Evne til å sikre virksomheter og privatpersoner tilgang til tilstrekkelig drivstoff Olje- og energidepartementet Oljedirektoratet Produsenter, importører, transportører, bensinstasjoner Kommunene Sentrale lover og forskrifter: Lov om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energiloven) Forskrift om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energilovforskriften) Forskrift om systemansvaret i kraftsystemet (systemansvarsforskriften) Forskrift om planlegging og gjennomføring av rekvisisjon av kraft og tvangsmessige leveringsinnskrenkninger ved kraftrasjonering (rasjoneringsforskriften) Forskrift om forebyggende sikkerhet og beredskap i energiforsyningen (beredskapsforskriften) Lov om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr (el-tilsynsloven) Forskrift om elektriske forsyningsanlegg Lov om beredskapslagring av petroleumsprodukter Forskrift om beredskapslagring av petroleumsprodukter Lov om næringsberedskap Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret Forsyning av elektrisk energi Sikker energiforsyning er en forutsetning for å opprettholde normalitet i moderne samfunn. Viktige samfunnsoppgaver og kritiske samfunnsfunksjoner er avhengige av et velfungerende system med pålitelig energiforsyning. I Norge er elektrisitetens andel av energibruken betydelig høyere enn i andre land. Denne avhengigheten til en energikilde gjør at det må stilles store krav til forsyningssikkerhet for elektrisk energi. For å forsyne forbrukerne med elektrisk energi er det bygget ut elektriske forsyningsanlegg som transporterer energi fra produsentene til forbrukerne. I tillegg er det bygget ledninger og kabler til Sverige, Danmark, Finland, Nederland og Russland, slik at det kan utveksles elektrisk energi mellom landene. Strømnettet i Norge er delt inn i tre nivåer: distribusjonsnett, regionalnett og sentralnett. Distribusjonsnett er de lokale nettene som sørger for distribusjon av elektrisk energi til sluttbrukere. Regionalnettene er bindeledd mellom sentralnettet og distribusjonsnettene. Sentralnettene binder sammen produksjon og forbruk i ulike landsdeler, gir aktørene adgang til en markedsplass og sørger for sentrale utvekslingspunkt i alle regioner. Sentralnettet omfatter også Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 63 av 98

64 overføringsledningene til utlandet. Statnett er gjennom en egen konsesjon utpekt til å utøve systemansvaret i det norske kraftsystemet. Kraftsystemet er dimensjonert for å kunne overføre den elektriske energien som det er behov for i de timene i året når forbruket av elektrisk energi er høyest. For Norge vil dette normalt være en kald vinterdag. Energietterspørselen dekkes nasjonalt ved å ha tilstrekkelig egen elektrisitetsproduksjon og importmuligheter fra andre land. Olje- og energidepartementet har det overordnede ansvaret for forvaltningen av energi- og vannressursene i Norge. Det er departementets oppgave å påse at forvaltningen utføres etter de retningslinjene Stortinget og regjeringen gir. Departementet har eieransvaret for statsforetaket Statnett. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har ansvar for å forvalte de innenlandske energiressursene og er nasjonal reguleringsmyndighet for elektrisitetssektoren. NVE har videre ansvar for å forvalte Norges vannressurser og ivareta de statlige forvaltningsoppgavene innen flom og skredforebygging. Ansvaret for sikkerhetsmessige forhold ved forsyningen av elektrisk kraft er lagt til Justis- og beredskapsdepartementet. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har bl.a. til oppgave å bidra til en sikker og robust forsyning av elektrisk energi. Elsikkerhetsregelverket er viktig for innretningen av forsyningssystemet. Gjennom tilsyn med hvorvidt regelverket følges av aktørene, kartlegger og analyserer DSB risiko og sårbarhet knyttet til elsikkerhet og driften av elektriske forsyningsanlegg. Statnett er et statsforetak som har ansvar for å bygge og drive det sentrale strømnettet. Foretaket er operatør for hele sentralnettet og eier i overkant av 90 prosent av sentralnettet. Statnett har systemansvaret på kort og lang sikt, noe som innebærer ansvar for å sikre momentan kraftbalanse og legge til rette for tilfredsstillende leveringskvalitet i alle deler av landet. NVE har ansvaret for å samordne beredskapsplanleggingen, og skal lede landets kraftforsyning under beredskap og i krig. For dette formål er det etablert en landsomfattende organisasjon - Kraftforsyningens beredskapsorganisasjon (KBO) - bestående av NVE og de virksomheter som står for kraftforsyningen. Dette omfatter alle enheter som eier eller driver kraftproduksjon med tilhørende vassdragsregulering, overføring og distribusjon av elektrisk kraft og fjernvarme. Alle enheter i KBO har en selvstendig plikt til å sørge for effektiv sikring og beredskap og iverksette tiltak for å forebygge, begrense og håndtere virkningene av ekstraordinære situasjoner. Fjernvarme Et fjernvarmenett er et distribusjonssystem for oppvarmet vann som brukes til å transportere varme til sluttbrukeren. I et fjernvarmesystem kan en utnytte energiressurser som ellers ville vært vanskelig utnyttbare. Den vannbårne varmen kan komme fra avfallsforbrenning, biobrensel, utnyttelse av omgivelsesvarme gjennom varmepumper eller spillvarme fra industri. Infrastruktur for vannbåren varme benyttes blant annet for å ta i bruk mange av de nye fornybare energikildene hvor utnyttelse gir mindre miljøkonsekvenser enn bruk av fossile energikilder. Olje og elektrisitet benyttes imidlertid også som energikilde til å dekke topplasten av varmebehovet på kalde dager. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 64 av 98

65 Levering av fjernvarme har økt vesentlig i omfang de senere år, og fjernvarme blir av stadig større betydning i de største byene. Der kundene ikke har andre oppvarmingsmuligheter, kan leveranse av fjernvarme være av kritisk betydning i den kalde årstiden. For tilknyttede helseinstitusjoner er stabil fjernvarmeforsyning av stor betydning gjennom hele året. Lov- og forskriftsreguleringer av forsyningen av elektrisk energi og fjernvarme Samfunnets tilgang på elektrisk energi forutsetter regulering av produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi. Nettselskapenes virksomhet er underlagt en omfattende regulering gjennom tekniske og funksjonelle krav. Noen av de sentrale reguleringene innenfor kraft- og fjernvarmeforsyningen er omtalt under. Oversikten er ikke uttømmende. Lov om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energiloven) er det viktigste grunnlaget for reguleringer i elektrisitetssektoren. I tråd med formålet til energiloven skal NVE kun gi konsesjon til elektriske anlegg som er samfunnsmessig rasjonelle. I dette ligger også en vurdering av hvordan anlegget bidrar til forsyningssikkerhet for strøm. Leverings- og tilknytningsplikten for elektriske produksjonsanlegg er viktig i forsyningssammenheng. Bestemmelsene om systemansvar, rasjonering, leveringskvalitet, energiplanlegging og beredskap er også sentrale i reguleringen for å sikre god forsyningssikkerhet. Disse bestemmelsene er videre utdypet i egne forskrifter. Forskrift om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energilovforskriften) sier blant annet at konsesjonæren til enhver tid plikter å holde anlegget i tilfredsstillende driftssikker stand. Videre stilles det også krav om at selskapet må ta beredskapsmessige hensyn ved planlegging, utførelse og drift av anleggene. Bestemmelsene innebærer et krav til konsesjonærer som skal bidra til driftssikkerhet i kraftsystemet og dermed også forsyningssikkerhet for elektrisk energi. Forskrift om systemansvaret i kraftsystemet har som formål er å sikre momentan balanse mellom produksjon og forbruk, legge til rette for et effektivt kraftmarked og en tilfredsstillende leveringskvalitet i kraftsystemet. Systemansvarsforskriften beskriver systemansvarliges oppgaver for å imøtekomme den momentane etterspørselen etter kraft. I tillegg legger forskriften en plikt på systemansvarlig til å kontinuerlig utrede og utvikle nødvendige virkemidler for å håndtere perioder med en svært anstrengt kraftsituasjon hvor det er fare for energiknapphet. Forskrift om planlegging og gjennomføring av rekvisisjon av kraft og tvangsmessige leveringsinnskrenkninger ved kraftrasjonering (rasjoneringsforskriften) gir NVE/OED fullmakt til å iverksette rasjonering dersom tilbud og etterspørsel ikke lenger kan balanseres i kraftmarkedet. Forskriften skal sikre at kraftrasjonering blir gjennomført på en samfunnsmessig rasjonell måte, slik at energien blir best mulig utnyttet ut fra hensynet til allmenne og private interesser. Med hjemmel i denne forskriften pålegges nettselskapene å gjennomføre en rekke tiltak i tilknytning til planlegging og gjennomføring av rasjoneringssituasjoner. Forskrift om forebyggende sikkerhet og beredskap i energiforsyningen (beredskapsforskriften) skal sikre at energiforsyningen opprettholdes, og at normal forsyning gjenopprettes på en effektiv og sikker måte i og etter ekstraordinære situasjoner for å redusere de samfunnsmessige konsekvensene. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 65 av 98

66 Forskriften pålegger produksjons- og nettselskaper og fjernvarmeselskaper å gjennomføre risiko- og sårbarhetsanalyser, ha oppdaterte beredskapsplaner og øve regelmessig. Selskapene er pålagt å gjennomføre forebyggende sikkerhetstiltak ved alle anlegg og objekter av betydning for forsyningssikkerheten og ha tilgang på nødvendige ressurser og kompetanse for rask gjenoppretting ved skader og havari. Forskriften har en rekke krav til sikring av anlegg avhengig av klassifisering og beredskap rundt kritiske IKT-systemer. Lov om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr (el-tilsynsloven) har som formål å sikre at elektriske anlegg prosjekteres, utføres, drives, vedlikeholdes og kontrolleres slik at de ikke utgjør fare for liv, helse og materielle verdier. Lovens bestemmelser pålegger nettselskapene plikter som har betydning for bygging, drift og vedlikehold av egne anlegg, og har dermed en sentral betydning for den tekniske sikkerheten samt drifts- og forsyningssikkerheten i kraftsystemet. Forskrift om elektriske forsyningsanlegg er en av forskriftene under el-tilsynsloven som har størst betydning for forsyningssikkerhet. Formålet med forskriften er i likhet med eltilsynsloven at elektriske anlegg skal prosjekteres, utføres, driftes og vedlikeholdes slik at de sikkert ivaretar den funksjon de er tiltenkt uten å fremby fare for liv, helse og materielle verdier. Forskriften setter blant annet krav til risikovurderinger, anleggenes robusthet overfor naturhendelser med mer. Forskrift om elektriske lavspenningsanlegg setter blant annet krav til eiere av elektriske anlegg om at de alltid på bakgrunn av faren for skade på liv, helse og materielle verdier, skal vurdere behovet for nødstrøm hvis hovedforsyningen faller ut. Drivstofforsyning Drivstoff er en samlebetegnelse på energibærende brennstoffer i flytende form eller som gass, det vil si stoffer som skaper energi i en forbrenningsprosess, og som derfor kan brukes til å drive maskiner. Denne energien utnyttes normalt i en forbrenningsmotor eller ved at man omdanner den til elektrisk energi. Drivstoff er blant annet nødvendig i landbruket, i fabrikker, til transport og til reservekraftverk/nødstrøm. Samfunnet er i dag i stor grad avhengig av petroleumsprodukter til fremstilling av drivstoff. Per i dag er bensin og diesel de vanligste drivstoffene. Transport står for 51 prosent av det totale oljeforbruket i Norge, og olje er foreløpig den viktigste energikilden for transportbransjen (med unntak av i jernbanesektoren). Alternativer til petroleumsbaserte drivstoff, som elektrisitet, hydrogen og biodrivstoff, er imidlertid i ferd med å få større betydning som energibærere for kjøretøyer. Drivstofforsyningssystemet kan beskrives som en kjede som starter ved produksjon og ilandføring av olje (eventuelt import), raffinering til bensin, diesel og andre produkter og distribusjon til bensinstasjoner via tankanlegg i landsdelene. I Norge er det i dag to raffinerier (Slagentangen i Vestfold og Mongstad i Hordaland) som leverer petroleumsbasert brennstoff til næringslivet og forbrukerne. Raffinert drivstoff kan også importeres, for eksempel fra Sverige. Drivstofforsyningen er avhengig av sjø- og landtransport. Mangel på drivstoff vil ramme transportbransjen, og svikt i transportbransjen vil igjen ramme forsyninger av drivstoff og andre varer. Lov om beredskapslagring av petroleumsprodukt gir myndighetene anledning til gjennom forskrift å bestemme at produsenter og importører skal lagre petroleumsprodukter. Forskriften til samme lov Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 66 av 98

67 fastsetter at lagringen skal tilsvare 20 dagers forbruk, og at denne normalt skal finne sted ved produsentens eller importørens tankanlegg i Norge. For logistikkjeden fra produsentenes/importørenes tankanlegg og fram til brukerne er det ingen egen lovgivning eller beredskapsordning. Lov om næringsberedskap gir bestemmelser om bruk av samfunnets transportkapasitet ved forsyningskriser knyttet til etterspørselssjokk, tilbudssvikt og logistikkbrist. Formålet med loven er å avhjelpe forsyningsmessige konsekvenser av kriser ved å styrke tilgangen på varer og tjenester og sørge for nødvendig prioritering og omfordeling av varer og tjenester gjennom samarbeid mellom offentlige myndigheter og næringsdrivende. Loven fastsetter at offentlige myndigheter i rimelig utstrekning har ansvar for nødvendige beredskapsforberedelser, finansiering og krisehåndtering på sine ansvarsområder, jf. 5 i loven. Med utgangspunkt i loven kan det fattes vedtak om forskrifter og andre tiltak som sikrer forsyningen av varer og tjenester. Kapittel 4 i loven gir bestemmelser om oppgavene til lokale og regionale myndigheter. Det fremgår her at for at næringsdrivende skal kunne gjennomføre beredskapsoppgaver, skal kommuner og fylkeskommuner bistå med planlegging, forberedelse og gjennomføring av beredskapsoppgavene. Kongen kan gi forskrift om plikt for kommuner til i rimelig utstrekning og uten kompensasjon å forberede eller gjennomføre særskilte tiltak ved behov for varer og tjenester, når disse fremgår av kommunens beredskapsplaner, jf. Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven) 15. Olje- og energidepartementet har det overordnede ansvaret for beredskapsforberedelser, finansiering og krisehåndtering knyttet til forsyning av drivstoff i form av petroleumsprodukter Funksjonsevne kapabiliteter Innenfor samfunnsfunksjonen Energiforsyning er det definert tre kapabiliteter: Elektrisk energi, Fjernvarme og Drivstoff Elektrisk energi Evne til å sikre sluttbrukere tilgang til tilstrekkelig elektrisk energi Kapabiliteten omfatter leveranse av elektrisk energi til virksomheter og husholdninger i tråd med etterspørselen. Selv om leveringssikkerheten i det norske kraftsystemet generelt er svært god, er avbrudd ikke til å unngå. Kapabiliteten omfatter derfor også evne til raskest mulig å gjenopprette energiforsyningen når svikt oppstår. Ved mer langvarig knapphet i tilgangen på elektrisk energi i et større eller mindre område, skal energiforsyningen ha systemer for å rasjonere energi slik at virksomheter med kritisk samfunnsfunksjon ivaretas spesielt og skadevirkningene for samfunnet minimeres. Stabil tilgang på tilstrekkelig energi er helt grunnleggende for samfunnssikkerheten. I Norge brukes for eksempel elektrisk kraft til oppvarming av bygg i langt større grad enn i de fleste andre land. Svikt i energitilførselen vil også føre til svikt i elektronisk kommunikasjon og medføre betydelige utfordringer for den enkelte og for en rekke offentlige og private virksomheter. Følgekonsekvensene av et omfattende og langvarig bortfall vil være betydelige og til dels uoversiktlige. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 67 av 98

68 Fjernvarme Evne til å sikre brukere tilgang til tilstrekkelig fjernvarme der dette er utbygd Kapabiliteten omfatter leveranse av fjernvarme til virksomheter og husholdninger tilknyttet slike anlegg i tråd med det til enhver tid gjeldende behovet. Den omfatter også evne til raskt å gjenopprette varmeforsyningen dersom svikt skulle oppstå. Fjernvarme spiller en stadig viktigere rolle som energibærer for oppvarming av bygg i byområder. Der kundene ikke har andre oppvarmingsmuligheter, kan leveranse av fjernvarme være av kritisk betydning i den kalde årstiden. For helseinstitusjoner og andre virksomheter kan fjernvarme være spesielt viktig, og dette vil kunne gjelde store deler av året Drivstoff Evne til å sikre virksomheter og privatpersoner tilgang til tilstrekkelig drivstoff Kapabiliteten omfatter forsyning av petroleumsbasert drivstoff til virksomheter og privatpersoner tilpasset den etterspørselen som til enhver tid er i markedet og uansett hva som måtte inntreffe. Drivstoff er en viktig innsatsfaktor for næringslivet og for transportsektoren. Svikt i person- og godstransporten vil medføre at mange virksomheter vil måtte stenge eller begrense produksjonen. Forstyrrelser i drivstofforsyningen kan medføre hamstring, som vil forsterke drivstoffmangelen. Ulovlig lagring av hamstret drivstoff vil kunne medføre fare både for brann og for forurensing. 14. Elektronisk kommunikasjon Beskrivelse, ansvar, regulering Samfunnsfunksjonen omfatter elektronisk kommunikasjon gjennom kommersielle nett, samt Nødnett som er statens infrastruktur for mobil kommunikasjon for nødetatene og andre beredskapsaktører. Noen aktører har egne interne kommunikasjonsløsninger, for eksempel innenfor kraftsektoren. Disse omfattes ikke av denne samfunnsfunksjonen, men inngår i den samfunnsfunksjonen de har som formål å tjene. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 68 av 98

69 Kapabiliteter Samfunnsfunksjon Navn Beskrivelse Ansvar Elektronisk kommunikasjon Ekom-tjenester Evne til å opprettholde tilgangen til elektroniske kommunikasjonstjenester Samferdselsdepartementet Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) Infrastruktureiere Tilbydere Nødnett: Justis- og beredskapsdepartementet Direktoratet for nødkommunikasjon Sentrale lover og forskrifter: Lov om elektronisk kommunikasjon Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) Forskrift om elektronisk kommunikasjonsnett og elektronisk kommunikasjonstjeneste Forskrift om klassifisering og sikring av anlegg i elektroniske kommunikasjonsnett Forskrift om prioritet i mobilnettet I Lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) 1-5 defineres elektronisk kommunikasjonsnett som system for signaltransport som muliggjør overføring av lyd, tekst, bilder eller andre data ved hjelp av elektromagnetiske signaler i fritt rom eller kabel der radioutstyr, svitsjer, annet koplings- og dirigeringsutstyr, tilhørende utstyr eller funksjoner inngår. De grunnleggende elementene i ekominfrastrukturen er transportnett, aksessnett, tjenestenett og styringssystemer. Transportnett betegner nasjonale og regionale nett som knytter forbindelser over lange avstander og kan beskrives som ryggraden i et fungerende ekomnett. Aksessnett knytter forbindelse mellom den enkelte sluttbruker og transport- og tjenestenettene. Tjenestenett er ikke et selvstendig fysisk overføringsnett, men den infrastrukturen som er nødvendig for å styre tjenester i det fysiske overføringsnettet. Styringssystemer er IT-systemer som overvåker og styrer ekomnett og tjenestenett. Styringssystemene kan utgjøre en kritisk del av infrastrukturen. Funksjonene er gjerne sentralisert og er i seg selv avhengige av elektronisk kommunikasjon for å overvåke og styre komponentene i nettene. Kommersielle nett Kommersielle ekomtjenester tilbys i dag form av fasttelefoni, mobiltelefoni samt bredbånd i både mobil- og fastnett. I ekomloven defineres ekomtjenester som tjeneste som helt eller i det vesentlige omfatter formidling av signaler i elektronisk kommunikasjonsnett og som normalt ytes mot vederlag. Det er en rekke tilbydere av ekomtjenester her i landet, og de kan deles inn i tre kategorier. Den første kategorien tilbyr tjenestene i egne nett, mens den andre kategorien kjøper tjenesten av andre og videreselger den til sluttbruker. Den tredje kategorien er en kombinasjon av de to andre; noen av tjenestene produseres i eget nett, mens andre tjenester kjøpes av andre og videreselges til sluttbruker. Til sammen gir dette gir et marked hvor mange tilbydere er avhengige av de tilbyderne som også er store infrastruktureiere. Telenor er per i dag både største tilbyder og den klart største infrastruktureieren. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 69 av 98

70 Telenor alene har flere tusen anlegg i sitt transmisjonsnettverk. Denne infrastrukturen utgjør en viktig del av nettverket for de fleste teleoperatørene i Norge. Nødnett så vel som kommersielle teleoperatører leier kapasitet hos Telenor for å oppnå effektiv utnyttelse av infrastrukturen uten å måtte etablere egne fysiske nettverk mellom sine lokasjoner. Samferdselsdepartementet (SD) har ansvar for rammevilkårene i markedet for elektronisk kommunikasjon. Dette omfatter overordnet ansvar for norsk ekomforvaltning. SD fastsetter forskrifter og etatsstyrer Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom). Nkom ivaretar viktige tilsynsfunksjoner innen post- og telemarkedene. Tilsynsoppgavene omfatter blant annet kontroll av kvaliteten på og sikkerheten i tjenestene og sikring av konkurransen i markedet for telekommunikasjon. Lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) har som formål å sikre brukerne i hele landet gode, rimelige og fremtidsrettede elektroniske kommunikasjonstjenester. Loven fastsetter at tilbyder skal tilby elektronisk kommunikasjonsnett og -tjeneste med forsvarlig sikkerhet for brukerne i fred, krise og krig. Forskrift om elektronisk kommunikasjonsnett og elektronisk kommunikasjonstjeneste (ekomforskriften) beskriver rettigheter og plikter for tilgang for tilbydere og andre brukere til elektronisk kommunikasjonsnett og tilbud av elektronisk kommunikasjonstjeneste. Forskriften fastsetter bl.a. at tilbyder skal utarbeide og vedlikeholde planer og gjennomføre tiltak for å opprettholde forsvarlig sikkerhet i elektronisk kommunikasjonsnett, herunder for å sikre tilfredsstillende tjenestetilbud og utførelse av egne beredskapsoppgaver. Forskrift om klassifisering og sikring av anlegg i elektroniske kommunikasjonsnett (klassifiseringsforskriften) har som formål å sikre nettutstyr i anlegg mot uønsket ytre fysisk påvirkning, slik at tilbyder skal kunne tilby elektronisk kommunikasjonsnett- og tjeneste med nødvendig sikkerhet for brukere i fred, krise og krig. Forskriften fastsetter at nettilbyder skal klassifisere alle anlegg ut i fra hvor viktig eget nettutstyr i anlegget vurderes å være for offentlige elektroniske kommunikasjonstjenester. Formålet med Forskrift om prioritet i mobilnettet er å bidra til at samfunnsviktig taletrafikk prioriteres i mobilnett når kapasiteten er for liten til å ta unna all trafikk. Mobiltilbyder skal sørge for forsvarlig sikkerhet for tekniske og administrative funksjoner i prioritetsordningen, herunder opplysninger om prioritetsabonnenter. Nødnett Nødnett er et eget digitalt kommunikasjonsnett for nød- og beredskapstjenester i Norge basert på såkalt TETRA-teknologi. Utbyggingen av landsdekkende Nødnett er ferdigstilt og tatt i bruk i alle deler av landet i Nødnett er felles landsdekkende infrastruktur som tilrettelegger for effektiv og sikker kommunikasjon for samvirke innen og mellom nød- og beredskapsaktører i hele Norge. I tillegg til de tre nødetatene er potensielle brukere av Nødnett samvirkeaktører til nødetatene, virksomheter som eier eller er operatør av kritisk infrastruktur og statlige og kommunale virksomheter som har et definert ansvar innen beredskap. Hovedredningssentralene, Sivilforsvaret, Forsvaret, Tollvesenet og frivillige organisasjoner er blant de som har tatt i bruk Nødnett. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 70 av 98

71 Primært tilbyr Nødnett tale i forhåndsdefinerte grupper som defineres internt i den enkelte enhet, på tvers av organisasjoner og geografiske områder i henhold til felles sambandsreglement. Nødnett tilbyr også entil-en samtaler, tekstmeldinger, faste statusmeldinger, posisjonering, utalarmering av ressurser samt datatjenester for blant annet styringssystemer (telemetri). Nødnett er bygd opp etter samme prinsipper som de kommersielle mobilnettene, men har tilleggsfunksjoner som er viktige for nød- og beredskapsaktører i en krisesituasjon. Dette innbefatter blant annet direkte-kommunikasjon mellom terminaler i samme område og rask etablering av gruppesamtaler. Disse tilleggsfunksjonene vil kunne gi kommunikasjonssamband til lokal oppgaveløsning ved en hendelse selv om man befinner seg i et område uten dekning. Nødnett er bygd ut med egen infrastruktur over hele landet, men er delvis avhengig av kommersielle nett for transmisjon. Kommunikasjonen i Nødnett er kryptert, og basestasjonene har generelt større reservestrømskapasitet enn basestasjoner i de kommersielle nettene ved at samtlige basestasjoner minimum har åtte timers egen reservestrøm, mens 15 % av basestasjonene etableres med 48 timers reservestrøm. Direktoratet for nødkommunikasjon eier og forvalter Nødnett og skal tilrettelegge for at Nødnett benyttes effektivt i det daglige og under kriser Funksjonsevne kapabilitet Innenfor samfunnsfunksjonen Elektronisk kommunikasjon er det definert en kapabilitet: Ekom Evne til å opprettholde tilgangen til elektroniske kommunikasjonstjenester Kapabiliteten omfatter kommersielle nett og Nødnett. Ekomnettene er sårbare for bortfall av ekstern strømforsyning, kabelbrudd og for logiske feil. Kapabiliteten omfatter derfor også evne til raskest mulig å gjenopprette tilgangen når svikt oppstår. Sikkerheten i ekomnettene er ellers knyttet til opprettholdelse av konfidensialitet og integritet for den informasjonen som transporteres i nettene. Disse kapabilitetene er skilt ut og lagt inn under samfunnsfunksjon 7 Informasjonssikkerhet. Elektronisk kommunikasjon er viktig for befolkningens trygghet ikke minst i krisesituasjoner der man har behov for hjelp fra helsetjeneste eller andre. Den tryggheten som for mange ligger i kontakt med familiemedlemmer og andre nærstående i det daglige skal heller ikke undervurderes. For næringslivet og offentlig virksomhet er tilgangen til elektronisk kommunikasjon i mange tilfeller en forutsetning for å opprettholde nødvendig funksjonsevne. Dette gjelder ikke minst ved hendelser som krever rask og samordnet håndtering. Svikt i Nødnett vil medføre betydelige utfordringer for både politiet, helsetjenesten og brann- og redningsetatene og kan sette liv i fare. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 71 av 98

72 15. Transport Beskrivelse, ansvar, regulering Samfunnsfunksjonen Transportsystemer er knyttet til samfunnets ansvar for funksjonaliteten og sikkerheten i transportsystemene. Transportsystemene som omfattes av denne samfunnsfunksjonen, er: Veitransportsystemet Luftfartssystemet Jernbanesystemet Det maritime transportsystemet Kapabiliteter Samfunnsfunksjon Navn Beskrivelse Ansvar Transport Transportevne Evne til å opprettholde funksjonalitet i anlegg og systemer som er nødvendig for å ivareta samfunnets behov for transport Samferdselsdepartementet Statens vegvesen Avinor Jernbaneverket Kystverket Havnevesen Sikre transportsystemer Evne til å overvåke og styre infrastruktur og trafikk for å opprettholde akseptabelt sikkerhetsnivå Fylkeskommuner Kommuner Statsforetak Private aktører Samferdselsdepartementet Statens vegvesen Avinor Jernbaneverket Kystverket Havnevesen Kommuner Statsforetak Private aktører Sikker transport Sentrale lover og forskrifter: Lov om vegar Lov om vegtrafikk Lov om luftfart Lov om jernbane mv Lov om sjøfarten Lov om havner og farvann Lov om næringsberedskap Forskrift for sivil transportberedskap Evne til å opprettholde akseptabelt sikkerhetsnivå ved transport med potensial for store ulykker Samferdselsdepartementet Transportvirksomheter Statens vegvesen Luftfartstilsynet Jernbanetilsynet Sjøfartsdirektoratet Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 72 av 98

73 Ansvaret for veinettet i Norge er delt mellom staten, fylkeskommunene og kommunene. Staten har gjennom Statens vegvesen ansvar for riksveinettet. Vegvesenet er også regulatorisk myndighet for de øvrige delene av veinettet og dermed premissgiver for funksjonaliteten og sikkerheten i systemet som helhet. Vegvesenet godkjenner og kontrollerer kjøretøy, utsteder førerkort og fører tilsyn med transportvirksomheter. Vegtilsynet, som er underlagt Vegdirektoratet, fører tilsyn med at sikkerhetskrav knyttet til riksveiinfrastrukturen blir ivaretatt av Statens vegvesen. Sentrale lover er Lov om vegar (veglova) og Lov om vegtrafikk (vegtrafikkloven). Luftfartsinfrastrukturen i Norge eies og drives av Avinor, som er et selvfinansiert statlig selskap. Ansvaret innbefatter drift av flyplasser, sikkerhetsinfrastruktur og flysikringstjeneste for sivil og militær sektor. Luftfartstilsynet har regulatorisk myndighet og fører tilsyn med aktørene. Lov om luftfart (luftfartsloven) er viktig i sektoren. Luftfarten har ellers et omfattende internasjonalt regelverk som norske reguleringer er tilpasset. Luftfartstilsynet fører tilsyn med aktørene. Den nasjonale jernbaneinfrastrukturen eies av staten ved Jernbaneverket. T-bane, sporvogn og lignende er regulatorisk å regne som jernbane og er eid av lokale eller regionale myndigheter. De statlige selskapene NSB, Flytoget og CargoNet er viktige transportaktører i det nasjonale jernbanesystemet. Statens jernbanetilsyn fører tilsyn med aktørene og infrastrukturen. Lov om anlegg og drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. (jernbaneloven) er sentral for sikkerheten i jernbanesystemet. Forskrift om elektriske forsyningsanlegg gjelder også for jernbane. DSB fører tilsyn med slike anlegg for tog, sporvogn og lignende. Kystverket har ansvar for den maritime infrastrukturen og tjenestene. Sentrale oppgaver her knytter seg til å sørge for sikker ferdsel langs kysten og inn til havner, noe som skjer gjennom navigasjonsinfrastruktur som fyr og merker, ved å overvåke skipstrafikken for å kunne avdekke avvik fra sikker seilas og ved å sørge for veiledning for fartøy ved navigering og manøvrering. Havnene er normalt i kommunalt eller interkommunalt eie, eventuelt organisert som egne foretak. Sjøfartsdirektoratet har myndighetsansvaret for norskregistrerte skip og mannskap og kontroll av fremmede skip som anløper norske havner. Sentrale lover i sjøfartssektoren er Lov om sjøfarten (sjøloven) og Lov om havner og farvann (havne- og farvannsloven). I tillegg til at aktørene skal etterleve de til enhver tid gjeldende bestemmelser, stiller regelverkene i alle deler av transportsektoren krav til profesjonelle transportører om risikostyringssystemer, noe som bl.a. tilsier at de skal kunne identifisere, vurdere, håndtere og følge opp risiko slik at risikoen ved virksomheten er på et akseptabelt nivå. Mens ansvaret for infrastrukturen i hovedsak ligger hos offentlige myndigheter eller selskaper, er selve transportvirksomheten i hovedsak privat. Transportsystemene er i varierende grad redundante. Det vil si at svikt i en del av systemet kan kompenseres ved bruk av alternative ruter eller alternative transportører. Veitransportsystemet er det mest redundante. Riks- og fylkesveiene utgjør et nettverk, og ved brudd et sted i infrastrukturen vil det ofte være mulig å føre frem trafikken ved bruk av andre ruter. I veitransportsystemet er det også et stort antall små og store private aktører som tilbyr vare- og persontransport. I de øvrige systemene er aktørene færre, men bare innenfor jernbanesystemet så få at svikt hos én aktør kan medføre at systemets transportevne blir sterkt skadelidende. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 73 av 98

74 Det er imidlertid også en viss grad av redundans mellom systemene, ved at de ulike transportformene kan erstatte hverandre. For rask transport av personer og gods over lange avstander er imidlertid lufttransport eneste mulighet, mens sjøtransport kan være eneste egnete transportform for fremføring av gjenstander med stor vekt og/eller stort volum. Jernbanens viktigste oppgave er persontransport i storbyområder og godstransport mellom landsdeler, mens veinettet i veldig mange sammenhenger er eneste lokale transportmulighet. Personer og varer som benytter seg av andre transportformer over lengre strekninger, vil ofte være avhengig av veitransport til og fra transportterminalene. Terminaler og knutepunkter for gods- og persontransport hvor flere transportformer møtes, er spesielt viktige for påliteligheten i transportnettet. Et pålitelig transportnett henger ellers nøye sammen med den robustheten som bygges inn i de ulike elementene som utgjør transportnettet, og med hvilken beredskap man har regionalt og lokalt for å håndtere uønskede hendelser. Transportberedskapen i Norge er tuftet på offentlig-privat samarbeid, og i en krise vil godt samvirke mellom offentlige myndigheter og private entreprenører og transportutøvere være viktig for å kunne opprettholde tilstrekkelig transportevne. Flere lover og forskrifter gir føringer for transportberedskapen i Norge, herunder Lov om næringsberedskap og Forskrift for sivil transportberedskap. Næringsberedskapsloven gir bestemmelser om bruk av samfunnets transportkapasitet ved forsyningskriser knyttet til etterspørselssjokk, tilbudssvikt og logistikkbrist. Formålet med loven er å avhjelpe forsyningsmessige konsekvenser av kriser ved å styrke tilgangen på varer og tjenester og sørge for nødvendig prioritering og omfordeling av varer og tjenester gjennom samarbeid mellom offentlige myndigheter og næringsdrivende. Loven fastsetter at offentlige myndigheter i rimelig utstrekning har ansvar for nødvendige beredskapsforberedelser, finansiering og krisehåndtering på sine ansvarsområder. Forskrift for sivil transportberedskap gir bestemmelser om fylkeskommunens ansvar for å ha oversikt over fylkets behov for transportberedskap ved å avdekke hvilke kriser som kan utløse transportbehov, hvilke typer transportbehov det dreier seg om og hvordan organiseringen kan gjøres hensiktsmessig. Som veieier og kollektivtransportforvalter koordinerer fylkeskommunen transportberedskapen i samarbeid med Statens vegvesen, transportørene og andre beredskapsaktører i fylket. Fylkeskommunen har i tillegg et ansvar for å bistå og understøtte fylkesmannen i samordningsfunksjonen med nødvendige vei- og transportfaglige råd ved større regionale kriser. All transport medfører risiko for ulykker. At transport skjer innenfor det som er akseptabel risiko, har vesentlig betydning for befolkningens trygghet. Transportulykker er en stor utfordring for samfunnet. Årlig dør mellom 150 og 200 personer og om lag 6000 blir skadet i veitrafikken i Norge. Innen sjøfart, luftfart og jernbane er ulykkeshyppigheten lavere, men når ulykker først inntreffer blir konsekvensene ofte alvorlige. Sjøfart, luftfart og jernbane skiller seg også fra veisektoren ved at de i stor grad er lukkede systemer. Praktisk talt alle landets innbyggere er aktører i veitransportsystemet, mens profesjonelle aktører har en dominerende rolle i de øvrige transportsystemene. Dette er en av årsakene til at risikoakseptnivået fremstår som ulikt mellom systemene. Transportsikkerheten avhenger av sikkerheten i infrastrukturen, som med ubetydelige unntak er i offentlig eie, og sikkerheten hos transportaktørene, som må få unntak er private. Staten godkjenner og fører tilsyn med transportaktørene, om enn i varierende grad og form fra system til system. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 74 av 98

75 15.2. Funksjonsevne - kapabiliteter Innenfor samfunnsfunksjonen transportsystemer er det definert tre kapabiliteter: Transportevne, Sikre transportsystemer og Sikker transport Transportevne Evne til å opprettholde funksjonalitet i anlegg og systemer som er nødvendig for å ivareta samfunnets behov for transport Transportsystemene har avgjørende betydning for samfunnets funksjonalitet. Effektiv transport av personer og gods er en forutsetning for produksjonssystemet og for forsyningssikkerheten. Kapabiliteten innbefatter evne til å opprettholde anlegg og systemer som er nødvendig for å sikre tilstrekkelig transportevne i samfunnet: Kontroll-/trafikkstyringssystemer og sentraler Transportårer Terminaler Med tilstrekkelig transportevne menes den evne til fremføring av vare- og persontransport som til enhver tid er nødvendig for å ivareta kritiske samfunnsfunksjoner og befolkningens grunnleggende behov. I normalsituasjonen vil myndighetenes rolle være å sørge for en funksjonell transportinfrastruktur, mens selve transporten i hovedsak ivaretas av markedsaktører. I kapabiliteten inngår også evne til å organisere transport i krisesituasjoner eller ved uønskede hendelser der tilgangen til transportmidler og -kapasitet ikke kan ivaretas av markedet alene Sikre transportsystemer Evne til å overvåke infrastruktur og styre trafikk for å opprettholde akseptabelt sikkerhetsnivå Kapabiliteten omfatter styring og overvåking i alle transportsystemer: på veinettet, i norsk luftrom og ved norske lufthavner, på jernbaner og i farleder og havner. Graden av styring og overvåking varierer mellom de ulike systemene og er vesentlig mer rigid og omfattende i luftfarten og i jernbanesystemet enn for skipsfarten og veitrafikken. Risikoakseptnivået er også ulikt. Svikt i styring og overvåking i de to førstnevnte systemene vil medføre en helt uakseptabel risiko for ulykker og resultere i stans i trafikken, mens dette ikke i samme grad vil være tilfellet i de to øvrige. Kapabiliteten er knyttet til opprettholdelse av det sikkerhetsnivået som av myndighetene anses akseptabelt innenfor de ulike transportsystemene. Ansvaret ligger hos offentlige myndigheter eller offentlig eide selskaper. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 75 av 98

76 Sikker transport Evne til å opprettholde akseptabelt sikkerhetsnivå ved transport med potensial for store ulykker Kapabiliteten omfatter sikkerheten i transportbedrifter med potensial for store ulykker: flyselskaper, jernbaneselskaper, skip og kollektiv- og godstransport med tunge kjøretøyer. Med akseptabelt sikkerhetsnivå menes et sikkerhetsnivå som er i tråd med tilsynsmyndighetenes regelverk inklusiv krav til sikkerhetsstyringssystemer som kan fange opp risiko som ikke er knyttet til regulerte forhold. 16. Satellittbaserte tjenester Beskrivelse, ansvar, regulering Denne samfunnsfunksjonen består av tjenester som har et bredt spekter av bruksmuligheter, men som har det til felles at de leveres ved hjelp av kunstige satellitter. En satellitt er et legeme som kretser rundt en planet. Kunstige satellitter er objekter som er plassert i rommet, enten stasjonært eller i bane, ved hjelp av bæreraketter. Kapabiliteter Samfunnsfunksjon Navn Beskrivelse Ansvar Satellittbaserte tjenester Satellittjenester Evne til ivareta sikkerheten i leveransene av satellittbaserte tjenester til norsk territorium Nærings- og fiskeridepartementet Norsk romsenter Tilknyttede virksomheter Samferdselsdepartementet Nasjonal kommunikasjonsmyndighet Sysselmannen på Svalbard Sentrale lover og forskrifter: Lov om telekommunikasjon EØS-avtalen, vedlegg XIV Forskrift om etablering, drift og bruk av jordstasjon for satellitt Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste Forskrift om objektsikkerhet Kommersielle aktører Sikkerhetsutfordingen ved satellittbaserte tjenester har sett fra norske myndigheters side to aspekter: Den stadig større og viktigere rollen tjenestene får i mange sammenhenger, gjør at det er nødvendig å ha fokus på kontinuitet i tjenestene og på samfunnets sårbarhet for bortfall av eller forstyrrelser i signalene Sikkerheten for den bakkebaserte rominfrastrukturen som befinner seg på norsk territorium. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 76 av 98

77 Satellittbaserte tjenester kategoriseres ut fra bruksområdet. En vanlig inndeling er navigasjon, observasjon og kommunikasjon, men kunstige satellitter kan også ha andre funksjoner. I det følgende beskrives de tre viktigste tjenestetypene og de viktigste satellittprogrammene Norge er involvert i. Satellittnavigasjon innebærer posisjonsbestemmelse ved hjelp av signaler fra satellitter i bane rundt Jorden. Satellittnavigasjon brukes både av skipsfarten og i veitransportsystemet; dessuten i stadig større utstrekning også av luftfarten. I tillegg har satellittposisjonering en rekke andre viktige bruksområder. Navigasjonssatellittene leverer også tidssignaler som er av kritisk betydning innenfor flere sektorer, bl.a. finanssektoren og energisektoren. Det europeiske behovet for satellittnavigasjonstjenester har hittil i hovedsak vært dekket av det amerikanske GPS-systemet. GPS er et militært system utenfor europeisk kontroll. Galileo er et europeisk system under utvikling som skal bli et selvstendig, globalt satellittnavigasjonssystem på linje med det amerikanske GPS-systemet og russiske og kinesiske systemer. I motsetning til de øvrige vil Galileo være et rent sivilt system. Galileo vil, når systemet er ferdig utbygget i 2020, bestå av 30 satellitter og et tyvetalls bakkestasjoner, hvorav tre på norsk territorium. Galileo vil være kompatibelt med GPS, slik at brukere av satellittnavigasjonstjenester vil oppfatte systemene som sømløst integrerte. Jordobservasjonssatellitter er avgjørende for klima- og miljøovervåking. Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA) og EU har i felleskap startet byggingen av en rekke satellitter som vil utgjøre Europas program for jordobservasjon Copernicus. Formålet med Copernicus-programmet er blant annet å skaffe til veie informasjon som har betydning for miljø- og klimapolitikk, havovervåkning, forskning og samfunnssikkerhet. Copernicus-programmet forventes å bli en viktig datakilde for nasjonale brukere og nasjonale satsinger som eksempelvis overvåkingsprogrammet BarentsWatch, hvor Kystverket har et hovedansvar. Kommunikasjonssatellitter er satellitter konstruert for overføring av fjernsynsprogrammer, telefonsamtaler, data, bredbåndstjenester o.l. Satellittkommunikasjon kan spille en viktig rolle for å sikre liv og helse og gjenopprette kritiske funksjoner når deler av bakkebaserte systemer er satt ut av spill, for eksempel ved stormer, flom og skred. Mange beredskapsaktører har Irridium satellittelefoner som reserveløsning i krisesituasjoner. Dette er et amerikanske system som norske myndigheter har begrenset innflytelse på. Mobile brukere i Arktis er i dag uten kommunikasjonsmuligheter ut over satellittbasert telefoni og lavrate datakommunikasjon. Norske områder i Arktis og Antarktis gir Norge og norske aktører et fortrinn i form av gunstig geografisk plassering for bakkeinfrastruktur for satellitter. Svalbard har en spesielt gunstig plassering for nedlesning av data fra satellitter i polar bane, noe som har ført til at Norge er en viktig samarbeidspartner for land over hele verden. SvalSat, som ligger på Svalbard, er verdens største bakkestasjon for styring og mottak av data fra satellitter i polar bane. Mange av satellittene leverer meteorologiske data som er grunnleggende for sikker værvarsling. Samarbeidet med NASA og den amerikanske værvarslingen (NOAA) var utslagsgivende for at det ble lagt fiberkabel til Svalbard i Kabelen er en viktig del av norsk rominfrastruktur. Det er også viktig bakkeinfrastruktur en rekke steder på fastland. Leveranser av satellittbaserte tjenester er et internasjonalt anliggende. Norske myndigheter og virksomheter har derfor ikke muligheter til på selvstendig grunnlag å påvirke sårbarheten i systemene. I Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 77 av 98

78 stedet må det arbeides gjennom internasjonale organisasjoner og bilateralt mot systemeiere for å styrke leveransesikkerheten i systemene. I regjeringen er ansvaret for satellittbaserte tjenester og satellittinfrastruktur lagt til Nærings- og fiskeridepartementet (NFD). NFD møter i ESAs ministerråd og i ESA/EU Space Council. Norsk romsenter (NRS), som er en virksomhet under NFD, utøver koordineringen av den nasjonale romsatsingen på vegne av departementet og ivaretar norske interesser i ESA og i EUs satellittnavigasjonsprogrammer, Galileo og EGNOS, samt i EUs jordobservasjonsprogram, Copernicus. NRS forvalter også diverse bilaterale avtaler. Samferdselsdepartementet (SD) har ansvar for koordineringen av den sivile radionavigasjonspolitikken, som også omfatter satellittnavigasjon. SD har gjennom Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) ansvar for frekvensforvaltning, herunder også for frekvenser som brukes av satellitter, og for tillatelser til etablering og drift av bakkestasjoner. Dette er regulert gjennom Forskrift om bakkestasjon for satellitt. Sysselmannen er her gitt en rolle med hensyn til tilsyn med installasjonene på Svalbard. Forsvarsdepartementet bidrar gjennom FFI til romforskning og jordobservasjon. Gjennom GLOBUS 2- radaren ved Vardø bidrar Forsvaret til overvåking av romsøppel. FD forvalter avtalen med USA om tilgang til den militære delen av GPS. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) er tillagt en særlig oppgave knyttet til oppfølgingen av sikkerhetsarbeidet i de europeiske satellittprogrammene Galileo og EGNOS. NSM har også ansvar for oppfølging av avtaler om utveksling av sikkerhetsgradert informasjon og sikkerhetsmessig godkjenning (akkreditering) av infrastruktur på norsk territorium og tilsyn med denne. Noen bakkeinstallasjoner for satellittjenester er klassifisert som skjermingsverdige objekter etter Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven). Det er opprettet et interdepartementalt koordineringsutvalg for romvirksomhet. Utvalget har til oppgave å koordinere romrelaterte saker mellom berørte departementer og å være en arena for informasjonsutveksling Funksjonsevne kapabiliteter For samfunnsfunksjonen Satellittbaserte tjenester er det definert to kapabiliteter: Satellittjenester og Bakkebaserte satellittfunksjoner Satellittjenester Evne til ivareta sikkerheten i leveransene av satellittbaserte tjenester til norsk territorium Kapabiliteten er knyttet til norske myndigheters arbeid i internasjonale organer og gjennom bilaterale forbindelser for å ivareta norske interesser knyttet til posisjonerings- og navigasjonstjenester, jordobservasjonstjenester og kommunikasjonstjenester. Kapabiliteten omfatter også ivaretakelse av kontinuiteten i, og sikkerheten for, bakkebaserte funksjoner for satellittjenester på norsk territorium Betydningen av denne typen tjenester blir stadig større for samfunnet, og bortfall av dem vil medføre store konsekvenser for en rekke kritiske samfunnsfunksjoner. Dette gjelder for eksempel nødetatene, redningstjenesten, meteorologiske tjenester, finanssektoren, kraftsektoren m.fl. Satellittsignaler benyttes også i stadig økende grad av befolkningen til navigasjon både til lands og på sjøen. I tillegg kommer mottak av signaler fra kringkastingssatelitter. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 78 av 98

79 Kritikaliteten til installasjonene på norsk territorium varierer, men det er naturlig å se dem som del av en helhet der det er viktig at Norge ivaretar sine sikkerhetsmessige forpliktelser på lik linje med andre deltakere i nettverket. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 79 av 98

80 Kultur og natur Kategorien innbefatter fellesverdier knyttet til kultur og natur. Dette er verdier som ikke berører befolkningens sikkerhet eller velferd direkte, men som er knyttet til livsmiljøet vi er en del av og som skal forvaltes til beste for nåværende og fremtidige generasjoner. Funksjonene er knyttet til vern mot akutte hendelser som har potensial for å skade eller ødelegge slike verdier. Det er definert to kritiske samfunnsfunksjoner: Vern av kulturelle verdier og Vern mot forurensing. 17. Vern av kulturelle verdier Beskrivelse, ansvar, regulering Kulturverdier er fellesverdier som knytter sammen fortid og nåtid, som synliggjør kreativitet og skaperkraft og er viktig for menneskers identitet og selvforståelse. Sikring av kulturelle verdier mot ødeleggelse, skadeverk eller tyveri er derfor viktig for samfunnssikkerheten. Kapabiliteter Samfunnsfunksjon Navn Beskrivelse Ansvar Vern av kulturelle verdier Beskyttelse av fredete kulturminner Evne til å opprettholde nødvendige forebyggende sikkerhetstiltak for fredete kulturminner og kulturmiljøer samt offentlige bygninger med spesiell symbolsk verdi Kulturdepartementet Riksantikvaren Museer Andre Beskyttelse av kunstverk og gjenstander Evne til å opprettholde akseptabelt sikkerhetsnivå for viktige kunstverk og løse kulturminner i offentlig eie Sentrale lover og forskrifter: Lov om kulturminner Begrepet kulturelle verdier kan brukes i ulike sammenhenger. Den typen kulturelle verdier som inngår i denne kritiske samfunnsfunksjonen, er knyttet til fysiske objekter som kan stjeles, påføres skade eller ødelegges, og som derfor trenger fysisk beskyttelse. Kulturminner og kulturmiljøer med sin egenart og variasjon skal i henhold til Lov om kulturminner vernes både som del av vår kulturarv og identitet og som ledd i en helhetlig miljø- og ressursforvaltning. Formålsbestemmelsen understreker at det er et nasjonalt ansvar å ivareta disse ressurser som vitenskapelig kildemateriale og som varig grunnlag for nålevende og framtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet. Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 80 av 98

81 Bygninger som ikke er automatisk fredet, kan fredes gjennom enkeltvedtak eller ved forskrift. Båter kan fredes ved enkeltvedtak. Også områder rundt et fredet kulturminne og kulturmiljøer kan fredes i henhold til kulturminneloven. Kulturminner som ikke er fredete, kan likevel være vernet. Ikke-fredete kulturminner kan ha beskyttelse gjennom vedtak i forbindelse med kommuneplan eller reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. Loven omtaler også løse kulturminner. Løse kulturminner er gjenstander som våpen, redskap, bygningsrester, innbo, smykker, arkivsaker, skjeletter og skjelettrester m. fl. Løse kulturminner som ingen eier og som kommer for dagen tilfeldig, ved funn, ved utgravinger eller på annen måte, er statens eiendom dersom de er fra før år Mynter tilfaller staten om de er fra før år Samiske løse kulturminner som kommer for dagen på denne måten, er automatisk statens eiendom om de er eldre enn 100 år. Dersom det foreligger særlige grunner for det, kan også nyere funn klassifiseres som kulturminner. Staten kan for øvrig ekspropriere kulturminner av nyere dato dersom gjenstanden bør være i offentlig eie ut fra nasjonale kulturminnehensyn. Landsdelsmuseene forvalter statens eiendomsrett til løse kulturminner. Kulturminneloven har som formål å forhindre at kulturminner skades eller ødelegges. Den stiller imidlertid ikke krav om forebyggende vern som brannsikring eller overvåkning. Slike forebyggende tiltak må derfor underkastes en skjønnsmessig vurdering der kulturminnets sårbarhet og verdi utgjør en viktig del av grunnlaget. Riksantikvaren er rådgivende og utøvende faginstans med ansvar for å følge opp den nasjonale politikken for kulturminner og kulturmiljøer. Kunstverk er også en kulturverdi, men omfattes bare unntaksvis av kulturminneloven. Det finnes ikke lovverk som regulerer vern av kunstverk. Det finnes heller ingen nasjonal eller internasjonal klassifisering av kunstverk etter kulturell verdi, men den markedsmessige verdien synliggjøres hvis eller når et kunstverk legges ut for salg. Kunstverks beskyttelsesbehov vil være nært knyttet til deres sårbarhet, kunstfaglige verdi og markedsverdi. Både kulturminner og kunstverk kan ha symbolverdi eller en emosjonell verdi for befolkningen som går ut over den kulturelle verdien av objektet. Et objekts symbolverdi kan derfor også ha betydning når behov for sikringstiltak vurderes Funksjonsevne kapabiliteter Innenfor samfunnsfunksjonen Kulturelle verdier er det definert to kapabiliteter: Beskyttelse av fredete kulturminner og Beskyttelse av kunstverk og gjenstander Beskyttelse av fredete kulturminner Evne til å opprettholde nødvendige forebyggende sikkerhetstiltak for fredete kulturminner og kulturmiljøer samt offentlige bygninger med spesiell symbolsk verdi Kapabiliteten omfatter sikring av bygninger mot skade som følge av naturhendelser, brann og skadeverk. Omfanget av sikkerhetstiltak må ta utgangspunkt i en risikovurdering. Hva som er fredete kulturminner og kulturmiljøer er definert gjennom kulturminnelovens bestemmelser og ved enkeltvedtak. Bygningers Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 81 av 98

82 symbolske betydning vil ofte være definert av bygningens nåværende eller tidligere bruk og må vurderes ut fra dette Beskyttelse av kunstverk og gjenstander Evne til å opprettholde akseptabelt sikkerhetsnivå for viktige kunstverk og løse kulturminner i offentlig eie Kapabiliteten omfatter sikring av offentlig eide kunstverk og dessuten løse kulturminner som automatisk er eid av staten eller som har tilfalt staten gjennom kjøp eller ekspropriasjon. Med "akseptabelt sikkerhetsnivå" forstås det sikkerhetsnivå som eierne har definert som akseptabelt ut fra en risiko- og sårbarhetsvurdering der også kunstverkets eller kulturminnets verdi tas i betraktning. 18. Vern mot forurensing Beskrivelse, ansvar, regulering Denne samfunnsfunksjonen er knyttet til samfunnets beredskap mot akutt forurensing av miljøet gjennom uønskede utslipp av fast stoff, væske eller gass til luft, vann eller i grunnen. Beredskap mot utslipp som også medfører umiddelbar fare for menneskers liv og helse inngår i samfunnsfunksjon 6 Sikkerhet mot eksponering for farlige stoffer. Kapabiliteter Samfunnsfunksjon Navn Beskrivelse Ansvar Vern mot forurensing Forurensingsberedskap Evne til å avverge eller begrense miljøskade som følge av akutt forurensing Samferdselsdepartementet Arbeids- og sosialdepartementet Klima- og miljødepartementet Sentrale lover og forskrifter: Lov om vern mot forurensinger og om avfall Lov om brann- og eksplosjonsvern Kystverket Petroleumstilsynet Miljødirektoratet Kommuner Interkommunale selskaper Private virksomheter Lov om vern mot forurensinger og om avfall (forurensingsloven) fastsetter at den som driver virksomhet som kan medføre akutt forurensning skal sørge for en nødvendig beredskap for å hindre, oppdage, stanse, fjerne og begrense virkningen av forurensningen. Beredskapen skal stå i et rimelig forhold til sannsynligheten for akutt forurensning og omfanget av skadene og ulempene som kan inntreffe. Loven fastsetter også krav til kommunal og statlig beredskap. Kommuner skal sørge for nødvendig beredskap mot mindre tilfeller av akutt forurensning som kan inntreffe eller medføre skadevirkninger innen kommunen, og som ikke dekkes av privat beredskap. Staten skal sørge for beredskap mot større tilfeller av akutt forurensning som ikke er dekket av kommunal eller privat beredskap. Forurensningsmyndigheten skal Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 82 av 98

83 så vidt mulig sørge for at privat, kommunal og statlig beredskap samordnes i et nasjonalt beredskapssystem. Oppstår det akutt forurensning eller fare for akutt forurensning, skal den ansvarlige iverksette tiltak for å avverge eller begrense skader og ulemper. Dersom den ansvarlige ikke iverksetter tilstrekkelige tiltak, skal vedkommende kommune søke å bekjempe ulykken. Kommunen skal varsle statlig forurensningsmyndighet som yter nødvendig bistand. Ved større tilfeller av akutt forurensning eller fare for akutt forurensning kan statlig myndighet helt eller delvis overta ledelsen av arbeidet med å bekjempe ulykken. Inntrer det omfattende akutt forurensning eller fare for slik forurensning, skal forurensningsmyndigheten sammenkalle aksjonsutvalget. Brann- og eksplosjonsvernloven fastsetter at en kommune skal sørge for etablering og drift av et brannvesen som kan ivareta forebyggende og beredskapsmessige oppgaver etter loven på en effektiv og sikker måte. Kommunen skal gjennomføre en risiko- og sårbarhetsanalyse slik at brannvesenet blir best mulig tilpasset de oppgaver det kan bli stilt overfor. Dette gjelder også med hensyn til vern mot akutt forurensing. På vegne av Staten har Kystverket beredskaps- og aksjonsplikt overfor større tilfeller av akutt forurensning som ikke er dekket av privat eller kommunal beredskap. I hovedsak dreier dette seg om innsats mot oljeutslipp fra skip og skipsvrak. Kystverket har også ansvaret for at det blir iverksatt tiltak overfor skip som utgjør en fare for akutt forurensning, Eksempler på tiltak er: nødslep, nødlossing, strandsetting av havarist. Kystverket kan mobilisere beredskapsressurser fra både privat og kommunal beredskap til en større statlig aksjon. Internasjonale beredskapsavtaler gir mulighet til å søke om bistand internasjonalt. Kommunene er en del av den offentlige beredskapen. De har beredskaps- og aksjonsplikt overfor mindre tilfeller av akutt forurensning innenfor kommunens grenser som ikke dekkes av privat beredskap, og der forurenser ikke selv er i stand til å aksjonere. Ansvaret omfatter også når forurenser er ukjent. Eksempler på dette er: tankbil som har veltet, utslipp fra nedgravde tanker, oljeutslipp i en havn fra skip eller fra ukjent kilde. Kommunene samarbeider om beredskapen gjennom 32 interkommunale beredskapsregioner ledet av Interkommunale utvalg mot akutt forurensning (IUA), som dekker samtlige norske kommuner. Rundt 70 landbaserte industribedrifter, som blant annet raffinerier og tankanlegg, har mottatt særskilte beredskapskrav fra Miljødirektoratet. Disse har etablert egne beredskapsplaner. Oljeselskapene på kontinentalsokkelen har beredskapskrav som følger HMS-regelverket for petroleumsvirksomheten. For oljevirksomheten på norsk sokkel ligger beredskaps- og aksjonsplikten hos det enkelte operatørselskap. Tredve operatørselskap er medlemmer av NOFO, Norsk oljevernforening for operatørselskap, som stiller materiell og teknisk personell til rådighet for selskapene. Petroleumstilsynet (Ptil) er et selvstendig, statlig tilsynsorgan underlagt Arbeids- og sosialdepartementet (ASD) med myndighetsansvar for sikkerhet, beredskap og arbeidsmiljø i petroleumsverksomheten. Alle virksomhetene har beredskaps- og aksjonsplikt ved akutt forurensning som følge av egen virksomhet, og bistandsplikt når stat og kommune aksjonerer. Miljødirektoratet stiller krav til kommuner og private virksomheters beredskap mot akutt forurensning og kontrollerer at kravene overholdes. Miljødirektoratet har fokus på hvordan miljørisiko og miljøkonsekvens Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 83 av 98

84 beregnes, og hvilke inngangsdata som benyttes i analysene. Blant annet er Miljødirektoratet en aktiv part i miljørisikoarbeidet tilknyttet forvaltningsplanene av de norske havområdene Funksjonsevne - kapabilitet Den funksjonsevnen samfunnet til enhver tid må være i stand til å opprettholde for samfunnsfunksjonen Forurensingsberedskap, er definert som: Forurensingsberedskap Evne til å avverge eller begrense miljøskade som følge av akutt forurensing eller fare for akutt forurensing I kapabiliteten inngår privat, kommunal/interkommunal og statlig beredskap mot akutt forurensing til lands og i norske farvann og på norsk territorialsokkel, samt den slepebåtberedskapen som er etablert langs deler av kysten for å kunne forhindre ulykker med fartøyer i drift. Denne beredskapen har også andre siktemål enn å hindre forurensing, men forurensingsfaren er hovedbegrunnelsen for at beredskapen er opprettet. Andre sikkerhetstiltak for skipsfarten inngår i samfunnsfunksjon 15 Transport. Beredskap mot forurensing som også truer liv og helse inngår i samfunnsfunksjon 6 Sikkerhet mot eksponering for farlige stoffer. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 84 av 98

85 Vedlegg 1: Kritisk infrastruktur KIKS-arbeidet baserer seg på de definisjonene som ble utarbeidet av Infrastrukturutvalget i forbindelse med arbeidet med NOU 2006:6 Når sikkerheten er viktigst. De sentrale definisjonene i denne rapporten er slik: Kritisk infrastruktur er de anlegg og systemer som er nødvendige for å opprettholde eller gjenopprette samfunnets kritiske funksjoner Kritiske samfunnsfunksjoner er de funksjoner som er nødvendige for å dekke samfunnets grunnleggende behov og befolkningens trygghetsfølelse Grunnleggende behov er definert som mat, vann, varme, trygghet og lignende. I henhold til denne definisjonen er infrastruktur en fysisk størrelse "som man kan ta og føle på" og innbefatter altså ikke mer abstrakte og sosiale forhold som organisering, prosesser og rutiner m.v. 44 Dette avviker fra den måten begrepet ofte brukes på internasjonalt og også tidvis i den norske debatten. Det kan også hevdes at heller ikke Infrastrukturutvalget var fullt ut tro mot denne forståelsen av begrepet i NOU 2006:6. Utvalgets definisjon kan imidlertid også være for vid til at den fullt ut kan benyttes som utgangspunkt for en diskurs om sikkerheten i tekniske systemer av betydning for samfunnssikkerheten. Alle samfunnsfunksjoner er avhengig av "anlegg og systemer" for å opprettholde driften. Samfunnsfunksjonen Helse- og omsorgstjenester er for eksempel avhengig av infrastrukturer som bygninger, medisinsk-teknisk utstyr (røntgen, scannere, laboratorieutstyr osv.), ambulanser, utstyr for vask og desinfisering osv på hvert enkelt sykehus. For ledelsen på sykehuset er de infrastrukturene som er listet opp her kritiske og må ha mye oppmerksomhet. Men de er neppe så kritiske på samfunnsnivå at de bør inngå i sentrale myndigheters oppmerksomhetsområder. I et KIKS-perspektiv gir en slik detaljert tilnærming til begrepet kritisk infrastruktur likevel mening fordi robusthet i kritiske samfunnsfunksjoner må bygges fra bunnen ved at hver enkelt virksomhet kartlegger sine sårbarheter og gjennomfører tiltak for å redusere dem, samt har planer for hvordan de likevel skal kunne opprettholde normal drift ved svikt i infrastrukturer eller innsatsfaktorer. Sentrale myndigheters tilnærming til begrepet kritisk infrastruktur vil imidlertid måtte være et annet. Deres fokus må være på infrastrukturer som kan være kritiske i et samfunnsperspektiv, altså infrastrukturer som ved svikt kan utløse en krisesituasjon på samfunnsnivå, enten det nå dreier seg om et lokalsamfunn, en del av landet eller landet som helhet. Det man da må konsentrere seg om, er det vi kan beskrive som infrastruktursystemer, altså infrastrukturer som utgjør et nettverk som leverer varer eller tjenester til et stort antall mottakere, og der svikt derfor kan få mer vidtrekkende konsekvenser. Sett i et slikt perspektiv må en vurdering av kritiske infrastrukturer ta utgangspunkt i tekniske anlegg og systemer som er knyttet til samfunnsfunksjonene 9 16 i denne rapporten. Under vises en enkel og overordnet oversikt over hvilke infrastrukturer disse funksjonene er avhengig av: Matforsyning Vann og avløp Sosiale ytelser og tjenester Produksjonsanlegg, Distribunaler, logistikksystemer, butikker Vannverk, renseanlegg, pumper, høydebasseng, NAVs it-systemer 44 Jf. Janne Hagen, Håvard Fridheim: Hva er kritisk infrastruktur? FFI/Notat 2005/00363 (Vedlegg til NOU 2006:6) Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 85 av 98

86 Finansielle tjenester Energiforsyning Elektronisk kommunikasjon Transport Satellittbaserte tjenester Finansiell infrastruktur Kraftverk, transformatorer, kraftnett osv. Fjernvarmeanlegg, pumpestasjoner, ledningsnett Raffinerier, havneanlegg, tankanlegg, bensinstasjoner Kjernenett, transportnett, svitsjer Veinett, jernbanelinjer, terminaler, trafikkstyringssystemer Satellitter, bakkestasjoner Dette vil utgjøre en overordnet oversikt over hva som er kritiske infrastruktursystemer på et nasjonalt nivå. I tillegg vil en del av de registrene og systemene som er omtalt under samfunnsfunksjon 7 Informasjonssikkerhet kunne inngå i det som er kritisk infrastruktursystemer. Dette gjelder spesielt de såkalte felleskomponentene. I NOU 2006:6 gis det en beskrivelse av hvilke kriterier som kan ligge til grunn for vurderingen av en infrastrukturs kritikalitet. De tre kriteriene er avhengighet, alternativer og (grad av) tett kopling. Figur 1: Modell for vurdering av en infrastrukturs kritikalitet, (Fra NOU 2006:6 Når sikkerheten er viktigst) Med vurdering av avhengighet menes at det må gjøres en kartlegging av hvilke samfunnsfunksjoner som vil bli berørt av et bortfall av infrastrukturen og hvilke konsekvenser dette vil få for ivaretakelse av befolkningens grunnleggende behov (og hvor stor del av befolkningen som blir berørt). Desto større konsekvensene blir, desto mer kritisk er infrastrukturen. Med alternativer menes her det som ofte kalles redundans i risikostyringssammenheng. En vurdering av redundans vil ta utgangspunkt i en undersøkelse av hvilke alternative løsninger som finnes ved bortfall av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 86 av 98