Revidert utgave av «I all sin enkelhet -Pryd og nyttevekster på småbruk i forrige århundre», De grønne blad 196, September 1997

Transkript

1 Pryd- og nyttevekster på småbruk i forrige århundre Hvordan så småbrukene i forrige århundre ut og hvordan ble de drevet? For å gjenskape disse miljøene må en se helheten i den tids bondesamfunn. Hva er de kulturhistorisk korrekte omgivelser for gamle hus og bygninger med tanke på plassering og omfanget av pryd og nyttevekster i det området bygningene stammer fra? Revidert utgave av «I all sin enkelhet -Pryd og nyttevekster på småbruk i forrige århundre», De grønne blad 196, September 1997 Hagebruk i 1890? Hadde alle små gårder og plasser sin egen lille hage? Nøvik skriver i 1890, i sin innledning til «Havedyrkningen i sin alminnelighet»: «Det er ofte saavel i Tale som i Skrift paapeget, at enhver som eier et dertil skikket Stykke Jord burde drive Havedyrkning idemindste i saavidt stor Udstrækning, at en ved Siden af lidt Blomster kunde være rigelig forsynet rned Haveprodukter til sin egen Husholdning Ved Siden af at en dyrker madnyttige Vekster, bør en ogsaa afse lidt Jord til Blomster. Visstnok kan en af disse i Almindelighed ikke vente sig nogen direkte økonomisk Fordel; men til Gjengjæld bidrager de til at udvikle vor Skjønhedssans og til at løfte vort Blik over den daglige Kamp for Tilværelsen.» Om Nøvik hadde dette som framtidsvisjon er vel mer sannsynlig enn at han mente å beskrive datidens samfunn og plantebruk i sin alminnelighet. Kort historikk om landbruk og hager Ifølge sagaer, utgravninger og gamle lover har det vært anlagt enkle hager i Norge fra før middelalderen. Det ble laget urtehager, blomsterenger og trehager. Det var ofte de tradisjonelle kulturplantene som preget de enkle hagene ved husmannsplassene. Viltvoksende planter ble sanket i utmarka og dyrket. De måtte gjerdes inn for å hindre beitende dyr i å spise opp plantene. Etter hvert ble det også dyrket innførte kulturplanter. Små åkerlapper ble også inngjerdet. Frem til reformasjonen i 1537 hadde klostrene stor innvirkning på hva som ble dyrket og innført her i landet. Særlig finnes det store og innholdsrike opptegnelser over urter og legemiddelplanter. Etter reformasjonen svant denne innvirkningen hen, og det var først og fremst de geistlige, sivile embetsmenn og rike borgerne som sto for hagedyrkingen. Særlig ble det dyrket grønnsaker og urter. 1

2 Ved reformasjonen ble det også et skille i jordbrukshistorien. Da gikk kirkegodset over på statens hender. Dette forbedret ikke bøndenes stilling nevneverdig, for størsteparten var fremdeles leilendinger Først i 1660 begynte overgangen fra krongods til større privatgods. Det meste av krongodset ble solgt før Fra dette tidspunktet og ut i 1820-årene økte antallet selveiere på gårdene rundt om i landet Etter atskillelsen fra Danmark tok myndighetene fatt på å frigjøre leilendingsjorda. Utskifting med tvang etter lov av 1821 fungerte ikke, og teigblandingen gjorde jordbruket mindre effektivt. Først ved lov av 1857 ble det fart i utskiftingen. De siste større gods og gårder ble stykket opp i mindre bruk, og i 1875 var nesten alle bøndene i landet selveiere. Antall husmenn steg i samme takt, men sank så til halvparten fra 1855 til Den store utvandringen på slutten av forrige århundre medvirket også til dette. På grunn av utskiftingen ble det skilt fra en del selvstendige enheter. Ved landbrukstellingen i 1907 var det om lag av i alt bruk i Norge som var på mindre enn 50 daa dyrket mark, altså småbruk. Husmennene utgjorde den billige arbeidskraften som jordbruket krevde på denne tiden og de er å takke for mye av den nyryddingen som ble foretatt. Når det gjelder nydyrking ble det dyrket om lag daa hvert 10 år på l800-tallet. Den gryende industrialiseringen som bl.a. resulterte i arbeiderbevegelsene på midten av 1800-tallet, førte etter hvert til at det ble satt fokus på de dårlige vilkårene leilendinger og arbeidere på gårdene hadde. Også husmennenes usikre kår ble kritisert. På grunn av fabrikkindustrien i 1850-årene var det flere og flere som flyttet til byer og tettsteder. Dette resulterte i at mye av den mest arbeidskrevende produksjonen på gårdene, som f eks. lindyrkingen, opphørte. Lin hadde fått sterk konkurranse av billig bomull. Det var på slutten av århundret store stigninger i arbeidsprisene. Resultatet ble mangel på arbeidskraft i onnene og avkastningen ble holdt nede i landbruket. Et stort heste- og redskapshold skulle ta arbeidsfolkets plass, men det kunne ikke på det tidspunkt hindre at utviklingen innen landbruket for en tid stoppet noe opp. Det var et småskalajordbruk. Når det gjelder redskap ble spaden de fleste steder brukt i stedet for plog. Først i årene kom plogen og harven til fjellbygdene. 2

3 Frem til slutten av 1800-tallet endret landbruket seg lite. Det er først i tiden etter at industrialiseringen kom til landbruket vi kan se de store forandringene. Hele landskapsbilder, kulturlandskap, bygder, tettsteder ned til tunutforming og plantesammensetningen forandret seg kraftig. Et småbruk fra 1890-årene kan derfor være representativ for hvordan det så ut år tidligere. Der var ikke mye hagebruk i Norge før år Tilgangen på nytt plantemateriale var nok heller dårlig. Det kunne gå mange tiår før en ny art eller sort fikk innpass i bygdene. Når det gjelder urter og grønnsaker var nok de tidligere i bruk i innlandsbygdene og hos småkårsfolk enn prydvekstene. Men selv om det daglige slit som oftest krevde mer enn nok, skal ikke enkeltmenneskenes livsglede og kjærlighet for det vakre undervurderes. Det kan nok godt hende at selv på de minste plassene fantes både to og tre prydbusker på slutten av forrige århundre, og at folk var opptatt av at det skulle være vakkert rundt dem. Men alt var gjort i all enkelhet. Det er derfor viktig å ikke falle for fristelsen til å lage småkårsfolkets hager til mer enn det de var. Landbruk og hagebruk Det var til dels stor utvandring fra bygdenorge på slutten av forrige århundre, og for å hindre emigrasjon ble det laget større kampanjer hvor det blant annet het: naar en ser de gamle bygninger paa gaardene baade i Gudbrandsdalen og i andre daler og bygder i Norge, at de staar godt i landskapet, at der er, som var det et slegtskap mellern dem og dalen selv med sin jord sin skog, sin elv, sitt fjeld og sitt folk. Gaar vi saa over til nutiden d.v.s. tiden efter , saa merker vi som et brudd i utviklingen. Vi ser paa gaardene bygget i den tid; de er gjerne rummelige, store og lyse, men de mangler likesom den rot i landskapet, den harmoni i sig selv og med omgivelserne som de gamle...» (Fra Selskapet til Emigrationens indskrænkning, 1914). Dette forteller at folk for over 100 år siden også var opptatt av hva som var vakkert. Den gamle kulturmarken preges av høsting, beiting og slått. Den krever derfor bruk eller aktive skjøtselstiltak for å holdes i hevd. Løv og bark er verdifullt fôr for småfe. Tidligere ble hassel, rogn, alm, ask og selje plantet som pryd og nyttevekster i tun, langs gårdsveier, elve- og bekkeløp og i grenselinjer i inn og utmark, som pryd- og 3

4 nyttetrær. Det var ofte reine bjørkehager og hasselhager i varmere lier. Einerhager trivdes på mer tørr mark. På grunn av kutting av større greiner av ask, alm, eik og andre løvtrær til får, fikk disse sin karakteristiske form. Lauving og rising har enkelte steder satt store spor i landskapet. Fra gamle tider var beitebruket det viktigste. Åkerbruket var en forsvinnende liten del av driften sammenlignet med februket. I fjellbygdene drev de først og fremst med sau og geit, men også kuer. Det var ofte mange munner å mette selv på et lite bruk. Men arbeidskraften trengtes, fordi det var få som hadde råd til hest og det var lite maskiner å hjelpe seg med. Som i tidligere tider ble små potetåkre inngjerdet på lik linje med kålhagene og mindre åkerlapper. Noen av beitene nær husene kunne også være omgitt av en som drev epleproduksjon for salg. Det ble også dyrket gråpære og villkirsebær. Plommer ble det nok dyrket mindre av i innlandet. Av bærbusker var det først rips og siden stikkelsbær som ble dyrket. Solbær kom mye senere. Bringebær ble dyrket og det samme med markjordbær. 1 tillegg plukket man blåbær, tyttebær og molter. Prydbukser, trær og stauder Fra langt tilbake har det blitt brukt, søte, kongslys, valmue. mjødurt, såpeurt og spansk kjørvel i hagene. Det var solitærplanter, - som for eksempel fagerfredløs, lupin, iris, daglilje, storhjelm, kattehale, løpstikke, klosterpioner, revebjelle, skogskjegg og rabarbra. Ringblomst. prydbønne, storhjelm, storkenebb og rabarbra var de plantene en vet har lang tradisjon også på mindre plasser. De kultiverte prydbuskenes inntog i hagebruket kom noe senere. Nøvik skriver i 1890 at han har god erfaring med bruk av sibirhagtorn, vinrose, gran, sibirertebusk, hegg, druehyll, pil, hassel og alm til hekk rundt hager. Han nevner også bruk av liguster, snøbær og spirea i prydhagene. Nøvik nevner flere navn på busker og trær som egnet seg for hardere klimastrøk: gråor, fjellbjørk, sibirertebusk, sibirhagtorn, europabeinved, tindved, tartarleddved, gran, furu, buskmure, gullrips, rogn og spirea. Mange av disse vokste vilt i store deler av landet. Helt tilbake til Cristian Gartners tid (på l600-tallet) var det kjent å bruke vekster som hagtorn, sibirertebusk og forskjellige roser (Rosa alba, Rosa lutea, Rosa centifolia og Rosa damaschena), til hekk og innramming av hager. 4

5 Åker og eng Innmarka ble i første rekke brukt til grasproduksjon for husdyra. På slutten av 1800-tallet ble det dyrket en beskjeden mengde hvete, en del rug, bygg og blandkorn, og litt erter. Men det var havre de dyrket mest av. Lin og hamp ble dyrket i store mengder fram til midten av 1800-tallet. Lin har vært dyrket i Norge siden år Det ble eksperimentert en del med grasfôrblandinger allerede på 1800-tallet og det kunne rapporteres i 1836 at det da var dyrka eng i alle amt i landet. Engblandingene skal ha bestått av timotei og engrevehale, hvein, engsvingel og rødsvingel. Det er usikkert når syrinen ble vanlig i bruk. En ting er i hvert fall sikkert og det er at den i dag sammen med humle, det gamle epletreet: standhaftige ripsbusker og rabarbratuer blir stående som selve symbolet på gamle hager. Havren trives best ved kysten opp til max 500 m.o.h. og hadde derfor ikke den utbredelsen i innlandsbygdene som i flatbygdene. Bygg derimot kan klare seg helt opp til 700 m.o.h.. Bygg er for øvrig sammen med hvete, den eldste kornart vi dyrker her til lands. Verken rug eller hvete trives i disse innlandsstrøkene. Erter ble det dyrket noe av og det ble brukt til grønngjødsling.. Blandingskorn var bra i usikre klimaer, fordi ikke alle sortene ville gå ut på en gang ved sykdom eller uvær, men det var ikke handelsvare. Det er viktig å huske at åkerbruket fremdeles var forsvinnende lite i forhold til beitebruket, og at det var de store innmark- og utmarksbeitene som dominerte i bygdene. 5