Behov for handling og helhetsperspektiv

Transkript

1 Klimaendringer globalt og i Norge - norsk respons gjennom en ambisiøs integrert klimapolitikk Klimaendringer globalt og i Norge - norsk respons gjennom en ambisiøs integrert klimapolitikk Linda Innbjør, seniorrådgiver, CICERO Senter for klimaforskning, Universitetet i Oslo Dagens problem kan ikke løses gjennom å tenke på samme måte som da vi skapte dem (Albert Einstein) Behov for handling og helhetsperspektiv En hovedutfordring ved dagens - og fremtidens - klimaendringer er våre samfunns manglende evne til å se verdens ressursgrunnlag, og den jorden vi lever på, i et helhetlig perspektiv. Debatten vi har hatt i Norge om reduksjon i klimagassutslipp hjemme eller ute viser et slikt manglende helhetssyn. Klimaendringene har dessuten et helhetlig nedslagsfelt i våre samfunn, både her hos oss og ellers i verden. Klimaendringer fører til store endringer i menneskers livsgrunnlag og berører dermed alle samfunnssektorer. Uten endringsvilje og et helhetlig handlingsperspektiv - der sektorer og ulike forvaltningsnivå samarbeider - klarer vi ikke å møte disse utfordringene. Hvilke sektorer og politikkområder berøres så av dagens og fremtidens globale klimaendringer? Ressursgrunnlag i naturen artsmangfold, jordbruksarealer, vannressurser og fiskeri Humanitære katastrofer økt frekvens av ekstremværhendelser med enormt skadepotensial Klimaflyktninger mennesker flykter fra områder med manglende livsgrunnlag Generelle helseutfordringer sykdomsutvikling, hetebølger og tørke/flom hendelser berører planter, dyr og mennesker Kritisk infrastruktur samferdsel, el-produksjon, vannforsyning og IKT-styringssystemer er eksempler på sårbare infrastruktursystemer Økonomiske strukturer akselererende utvikling av fattigdomsproblematikk Sikkerhetsaspekter økt frekvens av kamp om knappe ressurser (for eksempel vann) Beredskapssystemer store kapasitetsproblemer, ressursmangel og organisatoriske utfordringer Bistand alle typer bistandsbehov vil øke Gjennom en slik opplisting kommer kompleksiteten i klimaproblemene tydelig frem. Det gir store organisatoriske utfordringer å evne og se disse påvirkningene i et helhetsperspektiv. Samtidig er det nettopp en holistisk tankegang og strategi som gir oss et verktøy for å møte utfordringene på en adekvat måte, både internasjonalt og nasjonalt. I et handlingsrettet perspektiv ser det også ut til at klimautviklingens iboende uforutsigbarhet og usikkerhet gir oss en politisk handlingslammelse her i Norge. Det stilles krav til nøyaktig fastsettelse av temperaturstigning, antall centimeter årlig havstigning eller nøyaktig beregning av ekstreme vindforhold før handlingsvalg og politikkutforming innen tilpasning velges. Økonomiske modeller for hva som er de mest lønnsomme klimagassreduserende tiltak må tilsynelatende være på plass før det tas praktiske valg. Men de utviklingstrekk og tendenser i globalt klima som forskere har rapportert om i en årrekke er mer enn tilstrekkelig som kunnskapsgrunnlag for handlingsvalg. Disse tendensene må, nå og i femtiden, benyttes som grunnlag for all samfunnsplanlegging - nasjonalt og internasjonalt. Her må ulike

2 sektormyndigheter, privat næringsliv, forvaltning og klimaforskning inngå i et samarbeid der valg tas og virkemidler og løsninger utprøves. I praktisk erfaring og læringsfelleskap ligger løsninger for fremtiden. Vi vet at klimaendringene er menneskeskapte - gjennom vårt forbruk av fossilt brensel og utslipp av klimagasser og arealbruksendringer - og at dette fører til global oppvarming. Det er denne temperaturøkningen som nå har ført klimasystemet inn i en ustabil tilstand. Dette ser vi igjen på værforholdene, som blir: Varmere, våtere og villere Ustabile og ekstreme Uforutsigbare og derfor uhåndterlige Fig 1: Scenarier for økning i global middeltemperatur (Kilde: IPPC 2007) I dag har vi flere målinger og rapporter som stadfester at utviklingen innen klima i virkeligheten går svært mye raskere enn noen av scenariene (for eksempel fra IPCC 2007) har forutsatt at klimaendringene akselererer langt raskere enn klimamodellenes prediksjoner. Nettopp denne utviklingen, og uforutsigbarheten som ligger i klimasystemets utvikling mot en stadig mer ustabil tilstand, fordrer handling. Ethvert tiltak for å redusere sårbarhet og videre oppvarming vil være et skritt i riktig retning og ha positiv effekt. Fig 2: Nedsmelting av sjøis i Arktis (Kilde: National Snow and Ice Data Centre; Boulder CO)

3 I september ble det lagt frem en rapport fra Snow and Ice Data Centre som viste at det på 10 dager var registrert en nedsmelting av hav-is i Arktis på kubikk kilometer. Slike registreringer tyder på en akselerering av klimaendringene, med en fart vi ikke finner maken til i noen klimamodeller. Dette bør myndigheter i Norge og internasjonalt - ta som et tydelig tegn på at den tiden vi nå er inne i ikke er epoken for nøyaktige centimetermål eller krav om eksakte vitenskaplige beregninger av økonomiske fordeler. Kunnskapsgrunnlaget er solid nok - og skremmende nok - til handling. Det særnorske fokuset på om utslippskutt skal foretas hjemme eller ute er lite fruktbart. Svaret er et både og. Hvis vi krever at dagens utslipp skal halveres (som beregnes til å være et minstemål frem mot 2050) og legger til grunn et rettferdighetsperspektiv der hver av jordens innbyggere har like utslippsrettigheter, finner vi at de rike land må redusere sine utslipp med mer enn 80 prosent, mens de fattige land kan nøye seg med en langt mindre reduksjon. Tendensen i norske utslipp er i dag (fremdeles) økende. I den rike delen av verden, hvor 20 % av verdens befolkning lever, er utslippene per innbygger rundt 16 tonn CO2-ekvivalenter årlig. I den fattige delen av verden, som huser de resterende 80 prosent av befolkningen, er utslipp per innbygger kun 4 tonn CO2-ekvivalenter. De globale utfordringene er formidable og de krever samhandling om praktiske tiltak lokalt, regional, nasjonalt og internasjonalt Klimakompetanse og forskningsfunn må tas med i disse prosessene

4 Norges klima i 2050 Det er viktig at globale klimamodeller nedskaleres slik at man får så nøyaktige scenarier som mulig over forventede klimaendringer i Norge. RegClim (NFR finansiert prosjekt der seks ulike institutter deltar) arbeider med slike nedskaleringer og har gitt oversikt over regionale endringer i Norges klimaforhold frem mot 2050: Den årlige gjennomsnittstemperaturen stiger med mellom 2,5 C og 3,5 C Stiger mest i innlandet og i nord Nedbøren øker mest om høsten: på Vestlandet, i Midt-Norge og i Nord-Norge øker den med over 20 %, størst økning langs kysten ekstreme nedbørmengder vil opptre langt oftere Tørrere somre på Øst- og Sørlandet, 15 % mindre nedbør tørkeperioder I Skagerrak og Nordsjøen beregnes inntil 8 flere døgn per år med sterk kuling, en økning på rundt 20 % (eller vanskelig å gi nøyaktige beregninger av forventinger om ekstreme vindforhold) Om høsten øker vinden mest langs kysten Havnivåstigning (som skyldes nedsmelting av is samt at oppvarming av vann utvider vannet) stiger nå med dobbel hastighet jf. målinger siste hundre år Lavtrykksaktivitet øker dermed vil hendelser med stormflo øke (som opptrer når kraftig lavtrykk og sterk vind sammenfaller med springflo høyvann ved fullmåne og ny måne kan gi opp mot flere meter stigning i vannstand). Økningen i gjennomsnitt skaper endringer også i ytterpunktene ekstremer blir vanligere og kraftigere. Samtidig skaper klimaendringene stor grad av usikkerhet gjennom at ekstremvær rammer i områder som ikke har vært utsatt for denne typen vær tidligere. Forsøk på fastsetting av nøyaktige mål for hvordan klimaendringer kommer til å slå ut i Norge er i dag feilslått bruk av ressurser. Tendensene er tilstrekkelig tydelige til at tiltak kan igangsettes. Utfordringen er å gjøre slike tiltak innenfor en mest mulig helhetlig strategi. Hvordan blir vi berørt i praksis? Kritisk infrastruktur som drikkevannsforsyning og strømtilførsel vil bli berørt Infrastruktur innen samferdselssektoren vil bli berørt: veier ødelegges, og flere ras og skred samt større snølast vil skape problemer for jernbanedrift Med et varmere klima får vi mer intense regnskyll i Norge og dette skaper et nytt "flomregime som er uvant for oss å håndtere: annerledes enn de klassiske vårflommene vi har tilpasset oss gjennom generasjoner sidevassdrag og bekker blir mer utsatt for flom slike situasjoner har et stort skadepotensial (slik vi har sett det flere eksempler på allerede, med vannmettet jordskred og flomskred pga høy vannstand etter ekstremregn)

5 Vi gjør oss mer sårbare for dagens flommer ved å tillate bygging og inngrep i flom- og ras utsatte områder. Samtidig pågår det daglig utbygging og asfaltering av store arealer uten at det sikres god avledning av overflatevannet. Dette skaper en økt grad av sårbarhet. Her er det viktig å igangsette samarbeid mellom ulike sektorer der klimaendringer settes på dagsorden og et helhetlig blikk på å unngå økt sårbarhet settes i fokus. I bransje/stats samarbeid kan gode konsekvensutredninger utvikles. Det er mange områder i Norge der vi ikke har igangsatt denne typen studier, helsemessige konsekvenser for mennesker, dyr og planter er bare ett eksempel. Tilpasning til klimaendringer og norsk klimapolitisk respons Planleggingsarbeidet - både i forhold til utslippskutt og tilpasningstiltak - innebærer ulike satsingsområder. Likevel er det viktig at vi evner å se at tilpasning og utslippsreduksjoner er to sider av samme sak: Utslippskutt er det beste tilpasningstiltaket - men kan ikke være det eneste I praktisk arbeid kommer sammenhengen mellom utslipp og tilpasning bedre til syne enn i teoretiske utredninger. I en kommune der det ble igangsatt prosjekt for å tilpasse lokalsamfunnet til klimaendringer endte næringsaktører opp med en vurdering av egen utslipp. Det er også tydelige tegn til at der men går i gang med klimaplanarbeid i praksis, vil mange av de hindringene man ser for seg teoretisk kunne løses relativt enkelt (se vedlegg). Behovet for endring er et viktig aspekt ved menneskers og systemers møte med klimatrusselen, både i forhold til tilpasnings- og utslippstiltak. Vellykkede endringsprosesser er ofte fundert på erfaring. Dersom vi skal ha et håp om å oppnå mål om utslippskutt må svært mye av våre aktiviteter (slik som forbruksmønster, energi kilder og energibruk, transportmåter og -mønster) gjennomgå en eller annen form for endring. Erfaringer opparbeides gjennom praktiske tiltak og menneskers opplevelse av nytten av disse. Samtidig har store deler av befolkningen nå erfart underlige og ekstreme værfenomener. Dette gjør at klimaendringer kommer nært en selv og ikke kun oppleves som noe som kan inntreffe i fremtiden. Det politiske handlingsrommet som denne erfaringslærdommen skaper er større enn noen sinne: Befolkningen ønsker tiltak og krever involvering Klimasystemet er et stort og tregt system. Dette betyr at endringene vi forventer uansett vil inntreffe selv med store (eller totale) utslippskutt i dag. I dette perspektivet ser vi viktigheten av å starte med tilpasningstiltak raskest mulig. Fig 3

6 Tilpasning til klimaendringer krever først og fremst tre handlingsfokus: Innføring av et helhetlig og tverrsektorielt perspektiv i samfunnsplanlegging der klimakompetanse tas med (oppbygging av samarbeidsprosesser/læringsfellesskap) Igangsetting av reelle utslippskutt (på alle nivå) for å dempe all type fremtidig sårbarhet (bygget på initiativene i læringsfellesskapene) Identifisering av sårbarhetsfaktorer slik at tilpasningstiltak treffer mål (bygget på initiativene i læringsfellesskapene) Hva er sårbarhet? Sårbarhet - kan defineres som den grad et system er mottakelig for - eller ute av stand til å håndtere - negative effekter av klimaendringer (klimavariasjon og ekstreme hendelser). Sårbarhet er dermed en funksjon av karakteren, omfanget, og graden av klimaendring og variasjon i hvordan et system er utsatt /eksponert, sensitivitet og tilpasningskapasitet. Tilpasningskapasitet - mulighetene et system har til å tilpasse seg klimaendringer til moderate mulige skader, til å ta fordel av muligheter, og til å håndtere konsekvensene. (Kilde: IPCC, 2001 ) En stor utfordring for våre samfunnssystemer er at vi er et så sektororganisert samfunn slik at synet på utfordringene får et for smalt og spesialisert fokus innen hvert kunnskapsområde (vannforsyning, samferdsel, energi sektor osv.). Dette gir oss problemer med å håndtere kompleksiteten og det helhetlige nedslagsfeltet som klimaendringene har i våre samfunn. Samarbeidsprosesser må igangsettes på lokalt nivå, det er her sårbarhetsindikatorene kan identifiseres for hvert enkelt samfunn:

7 Naturlig gitt klimasårbarhet hvordan beregnes det at akkurat dette lokalsamfunnet vil bli berørt av klimaendringene? Sosioøkonomisk sårbarhet hvilken næringsstruktur, samferdselsforhold, infrastruktur forhold (er for eksempel vannledningsnettet og avløpssystemet forberedt på stor nedbørsmengder?) Institusjonell sårbarhet finnes det ressurser / organisasjoner / systemer som kan håndtere og ta ansvar for utvikling av klimaplanarbeidet? Ved å arbeide med å identifisere indikatorer for klimasårbarhet lokalt, i en bredest mulig samarbeidsprosess, kan selve metoden for samarbeidet videreutvikles til også å omhandle regionale klimaplanprosesser. Fokuset for arbeidet blir da på regionale utfordringer og aktørene som inngår i samarbeidsplattformen blir da ressurspersoner fra regionen. På et nasjonalt nivå er det viktig at man igangsetter et tverrdepartementalt samarbeid som gir læring på tvers. Å få innsyn i helheten i utfordringene som klimaendringene representerer gir et enormt læringspotensial og et styrket utgangspunkt for prioriterte tiltak med stort nedslagsfelt basert på den praktiske oversikten som er skapt gjennom deltakelse i samarbeidet. På nasjonalt nivå kan strukturen på slike læringsfellesskap se slik ut: Det å skape helhetlige læringsprosesser - mellom ulike kompetanseområder - gir et mest mulig helhetlig syn på potensial for tilpasning til klimaendringer og mulige utslippskutt. Dette vil sette oss bedre i stand til å treffe beslutninger om praktiske tiltak tiltak som igjen kan gi praktisk erfaring og læring av over tid. Viktige egenskaper og oppgaver er:

8 dynamisk arbeidsform fleksibilitet i forhold til endring og utvikling, sentralt innen klimaendringsfeltet identifiserer kunnskapshull hvor mangler vi klimakunnskap? oversette forskningskompetanse - til handlingsvalg treffe riktige beslutninger - både lokalt, regionalt og nasjonalt (som også kan videreføres internasjonalt) benytte planleggingsverktøy - helhetlig og effektivt anvendelse med klima som fokus utvikle metoder med vekt på planlegging under usikkerhet gi aktører tilgang på kunnskap, informasjon - eksempler på praktiske tiltak igangsette pilotprosjekter erfaringslæring gir videreutviklingspotensial Ny kunnskap blir etablert i slike samarbeidsprosesser. Ved å lære av hverandre og utvikle strategier for helhetlig håndtering av klimautfordringer kan man oppnå svært mye. Her er det viktig at klimakompetanse benyttes i forhold til hvordan samfunnet kan organiseres bedre for å møte utfordringene på en adekvat måte. Ved store satsinger - som klimautfordringene krever - er det alltid sentralt å unngå fragmentering, både av aktiviteter og ressurser. Her er det behov for flere tiltak samtidig og dette må gjennomføres koordinert og med en helhetlig oversikt. Etableres slike samarbeidsplattformer nasjonalt, kan modellen for samarbeidet i læringsfellesskapene også etableres utenfor landets grenser både i internasjonalt samarbeid og i bistandsprosjekter Et læringsfellesskap som vi mangler i dag kommer til synes ved å se på de ulike departementers arbeid med stortingsmeldinger og utredninger. Her er det stort behov for at de deler av arbeidet som har et fokus mot klimaendringsfeltet gjøres innenfor et samarbeid på tvers og at utredningsinnsatsen og tiltaksforslagene drar i samme retning: Miljødepartementets Klimamelding og Lavutslippsmeldingen (NOU) Næringsdepartementets pågående arbeid med melding om ny regional næringsutvikling Finansdepartementets arbeid med Bærekraftsmelingen Olje- og Energidepartementets utredninger av potensial for fornybare energi UDs Refleks-prosjekt (med plan om melding i 2008) Utfordringene klimaendringene gir oss er så store og kompliserte at det er på tide å samle innsatsen innenfor ett Klimadepartement. Behovet for økt fokus, god strategisk ressursutnyttelse og helhetlig innsats ved virkemiddelbruk og praktiske tiltak er forhold som taler for det. Alle aspekter ved klimaendringsproblematikk kan på denne måten få et samlet fokus helhetlig innsats nasjonalt og internasjonalt. Norge har valgt å sette seg høye mål for klimagassreduksjoner og politisk er dette en svært viktig beslutning. Men vi mangler en klimapolitisk respons i form av praktisk virkemiddelbruk og tiltak. Et eksempel er en manglende oppfølging av tiltakene som er foreslått i Lavutslippsutvalget. Det bør snarest igangsettes praktiske tiltak som er foreslått i meldingen

9 Virkemidler for reduksjon i klimagassutslipp kan relativt enkelt kobles til fagfelt der vi fra før er sterke og har fortrinn i Norge, slik som maritim kompetanse, fornybar energiproduksjon og mulighet til utvikling av institusjonell kapasitet for å håndtere kommende klimautfordringer. Satsingsfeltene og virkemiddelbruken bør videre utformes på en slik måte at det danner grunnlag for eksempler på lesson learned til etterfølgelse i andre land. Norges formidable økonomiske ressurser (opptjent gjennom CO2 utslipp) gir oss et unikt fortrinn i verdensmålestokk, både for igangsetting av utslippskutt og tilpasningstiltak. Det moralske ansvaret åpenbart: Det påligger oss å etablere en aktiv strategi for å eksportere de gode løsningene og å være en pådriver i den internasjonale klimapolitikken ved å gå foran med de gode eksempler. Nasjonale interesser og en ambisiøs internasjonal klimapolitikk Sammenheng mellom nasjonale satsingsområder og internasjonale anbefalinger og strategier bør i størst mulig grad etterstrebes. Dette krever et helhetsperspektiv på globale utfordringer og ressursforvaltning. Her er klimaendringer sak nummer èn, men vi har dessverre grelle eksempler på at dette er en stor utfordring i norsk politikk (jf. StatoilHydros satsing i Canada). Teknologiutvikling som nasjonalt og internasjonalt virkemiddel Teknologiutvikling det å skaffe tilveie løsninger som gjør at vi kan drive våre samfunn uten vesentlige klimagassutslipp er svært viktig i et langsiktig perspektiv. Teknologiutvikling må organiseres slik at man sikre at løsningene blir tatt i bruk, at teknologien som allerede er utviklet faktisk blir implementert, og at løsninger utprøves når den først er utviklet. På den nasjonale arena må teknologiutvikling støttes gjennom finansiell orninger, premiering og/eller gjennom direkte reguleringer og krav til bruk av spesielle teknologier. Det er viktig her å være klar over at dette ofte har vært tilfelle historisk der myndigheter har hatt hånd om alle steg i teknologiutviklingen; fra grunnforskning via anvendt forskning til demonstrasjonsprosjekter og endelig kommersialisering. Samtidig er det også her viktig at det legges opp til en helhetlig og samordnet innsats der myndighetsinstanser, næringslivsaktører og forskningsinstitusjoner inngår i et felleskap. På den internasjonale arena er et viktig og nødvendig supplement til Kyoto-sporet å sikre en internasjonal dugnad for nødvendig teknologiutvikling. En slik dugnad kan godt starte med et fåtall (visjonære) aktører, og behøver ikke nødvendigvis å ha et globalt omfang fra starten av. Ofte vektlegges nødvendigheten av globale løsninger, uten å gå inn på muligheten for mer gradvise løsningsstrategier der visjonen kan nås ved å ta meningsfulle enkeltskritt. Det gjør at man kan komme til å oppfatte at løsningen bare kan finnes gjennom et stort og globalt steg, mens i virkeligheten kan man dele oppgaven opp i flere mer lokale del-løsninger på veien mot det endelige mål. Oppsummeringsvis kan følgende spørsmål stilles: Hvordan kan et lite land, med neglisjerbare utslipp sett i en global kontekst, best bidra til å løse klimaproblemet? Svaret er - ved å gjøre det lettere for andre, større, land å redusere sine utslipp. Utlandet er som kjent mye større enn hjemlandet. Det er derfor viktigere å bidra til å gjøre det billigere å redusere utslipp i utlandet enn å redusere sine egne utslipp mest mulig. På den annen side, å kunne framvise egne utslippsreduksjoner er viktig for å vise at bærekraftige og vellykkede samfunn lar seg realisere uten

10 vesentlige klimagassutslipp. Dette siste poenget kan tilsi at teknologibaserte utslippsreduksjoner hjemme kan være effektiv selv om de er dyre, dersom disse har potensial til smitteeffekt og som døråpner for andre. Ved å investere i klimavennlig teknologiutvikling innen områder der landet selv har komparative fortrinn kan man sikre både miljøgevinst nasjonalt og internasjonalt, samtidig som verdiskapning foregår kontinuerlig i Norge. Derved vil selv et lite land kunne bidra til store utslippsreduksjoner ute samtidig med at man kan vise at velferdssamfunn kan eksistere uten vesentlige klimagassutslipp. En genuin trussel mot dette er at det åpnes for å sikre egne lave utslipp ved å finansiere utslippsreduksjoner i andre land. Derved vil et land kunne fremstå som et lavutslippssamfunn kun i kraft av sin finansielle styrke og ikke ved å vise frem løsninger som andre (mindre rike) land kan etterligne. I jakten på kostnadseffektivitet (som er viktig) må man ikke ensidig fokusere på hvor det er billigst å redusere utslipp i dag, men også vurdere hvor det er billigst/mest effektivt å investere i framtidige utslippsreduksjoner. Uten slike investeringer kan ikke målet om nullutslippssamfunnet nås og klimautfordringen møtes på en adekvat måte. Oppsummert Vi må ha et holistisk perspektiv i Norges klimapolitikk der klimatiltak nasjonalt ses i forhold til behov internasjonalt (og videreføres) Tiltak og virkemidler må igangsettes nå - klimakompetansen og kunnskapsplattformen er god nok videre læring skjer i praktisk utprøving Utslippsreduksjon og tilpasningstiltak er to sider av samme sak Integrasjon mellom ulike kunnskapsfelt skaper nyttige læringsprosesser klimakunnskap må benyttes aktivt i alle planprosesser slik etableres gjennomføringsevne Aktive handlingsvalg og satsing på teknologiutvikling er like viktig som Kyoto-sporet Vedlegg Praktisk sammenheng mellom utslippsreduserende tiltak og tilpasning - erfaringslæring Et selskap innen fikeoppdrett ble invitert til et møte for å diskutere tilpasning til klimaendringer i et prosjekt der kommuneadministrasjon, forskning og næringsliv deltok. Representanter fra selskapet medelte sin manglende interesse til deltakelse i prosjektet som de mente omhandlet dommedagsprofetier. To år senere møtte selskapet opp på prosjektmøte og ønsket en oversikt over forventninger om temperaturstigning i havet og havnivåstigning. De hadde erfart driftsproblemer knyttet til begge disse forholdene. De ønsket oversikt over om det var mulig å flytte anlegg og drift nordover langs kysten. Eller var det beregnet så sterk økning i vinden der nord at dette ikke var en tilrådelig strategi? På oppfølgingsmøte la klimaforskere frem prognoser til diskusjon dette startet en selvransakende prosess i oppdrettsselskapet

11 Hvis det er slik at utslippende må ned for at vi skal unngå alle disse problemene, da må vi begynne å tenke på våre egne utslipp. Hvor langt frakter vi fisken? Kan den selges nærmere slaktebenken? Andre fraktmuligheter uten store utslipp? Hvordan produseres foret, er det for energi- og ressurskrevende? Hvilke løsninger finnes? Læringseffekter av å starte det praktiske arbeidet Plansjefen i en norsk kommune hadde følgende utlegning om starten på arbeidet med å etablere en klimaplan for tilpasning til klimaendringer: Vi hadde god hjelp av at klimaforskere var her og snakket om de samfunnsmessige konsekvensene vi kan få av klimaendringene. Jeg inviterte forskeren, en meterolog og en geolog med på tur. Så vandret vi på kryss og tvers i kommunene et par dagers tid. Det var lærerikt for alle! Etterpå noterte vi ned alle de områdene - både i forhold til infrastruktur, næring og geografi - som vi mente måtte studeres nærmere og det var i grunnen starten på det arbeidet vi gjør. Nå er planen for tilpasning snart ferdig og den blir veldig bra! [1] På veien mot dette målet er det imidlertid viktig at man klarer å etablere arenaer og møteplasser for diskusjon og erfaringsutveksling om hvordan et slikt teknologispor bør utformes. Til dags dato har så godt som all energi gått med til å diskutere utforming av Kyoto-sporet. Det er nå nødvendig å legge ressurser i utvikling av det nødvendige supplement i form av et teknologispor.